Fellesskap trumfer fakta

Da Christian Picciolini kom inn i en nynazistisk miljø, visste han ikke en gang hva en jøde var. Det som tiltrakk ham, var noe av det samme som fikk ham ut igjen.

Christian Picciolini var fjorten år da han deltok på en samling med en nynazistisk gruppe i Chicago i 1987. Han følte seg sviktet av foreldrene sine, som jobbet fjorten timer om dagen, sju dager i uka. På skolen var han langt nede i hierarkiet, og kjente seg usynlig. Han trengte et nytt nettverk. Å komme til nazistene var som å få «en livbøye av aksept», sier han til den amerikanske radiokanalen NPR.

Først oppmuntret de ham til å være stolt av seg selv og sitt italienske opphav. Så lærte de ham at visse grupper mennesker ville ta fra ham stoltheten. De pepret ham med konspirasjonsteorier, og Piccolini trodde på dem, fordi han gjerne ville bli inkludert i fellesskapet. Det hjalp ikke å fortelle gutten at Holocaust faktisk hadde skjedd, og at nazistene tok feil når de nektet for det eller mente media og bankvesenet var styrt av ondsinnede jøder. Fakta var ikke noe Piccolini kunne varme seg på. Det ga ham ikke noe som lignet en ny familie.


Nyttig vranglære

Det er ikke fakta som får oss til å endre mening, skriver den bestselgende sakprosaforfatteren James Clear på bloggen sin. I størstedelen av vår evolusjonære historie bodde vi i stammesamfunn. Å bli utstøtt fra stammen var en dødsdom. Det gjaldt å holde seg inne med folk, og mennesker godtar og forkaster hverandre ut fra hva de tror på. Da gjelder det å tro på noe som skaffer deg venner og allierte der du befinner deg. De villeste trosretninger kan dermed være nyttige, i sosial forstand. Det som er faktisk feil, kan være sosialt korrekt. Blir vi nødt til å velge mellom de to, velger vi ofte fellesskap fremfor fakta.

Hjerneforskerne Hugo Mercier og Dan Sperber skriver i boka «The Enigma of Reason» at menneskets evne til å resonnere ikke utviklet seg for å løse abstrakte, logiske problemer, men for å løse problemer med samarbeid i en gruppe. Det preger oss forsatt. Dermed kan vi velge tenkemåter som er stokk dumme i intellektuell forstand, så sant de styrker lagånden i et sosialt nettverk.  

Vil du overbevise noen om å skifte mening, må du få dem til å skifte stamme, skriver James Clear. Du får ingen til å mene noe nytt hvis det støter dem ut fra «stammen» deres. Du må gi dem et sted å gå. Det lureste du kan gjøre er å integrere dem i ditt miljø. Da kan de skifte mening uten at den sosiale risikoen blir for stor. En idé som bryter med vårt nåværende verdensbilde føles truende. Det beste stedet for å overveie en truende idé, er et trygt miljø. En debatt med harde fronter skaper ikke den nødvendige tryggheten.

Hvor mange som tror på en idé er direkte proporsjonal med antall ganger den har blitt repetert det siste året, hevder Clear. Ideer repeteres ikke bare når folk snakker pent om dem, men også når folk snakker stygt om dem. Vil du bli kvitt en dårlig idé, kan det være mest effektivt å la være å snakke om den. Og vil du at noen skal endre mening, bør du invitere dem på middag og dele dine egne ideer. Det er det motsatte av å sitte langt unna og angripe andres ideer bak et tastatur. Mange velger likevel det siste, og bruker mye tid på å fortelle hva de misliker på sosiale medier. Det kan kanskje styrke samholdet blant dem som allerede er enige, men det får neppe noen til å skifte synspunkt.


Ut igjen med samme metode

På 1990-tallet ble Christian Piccolini leder for en av USAs mest voldelige nynazistiske grupper, og frontfigur i bandet White American Youth. Etter åtte år i miljøet åpnet han en platebutikk for å spre det rasistiske budskapet. For å gjøre butikken bærekraftig og unngå for mye motstand fra lokalsamfunnet, måtte han selge annen musikk i tillegg. Han solgte plater som appellerte til vidt forskjellige folk. Både afroamerikanere, jøder og homofile kom innom butikken.

Piccolini hadde en nedlatende holdning til dem, og de visste at han var hatefull og voldelig. Likevel fortsatte de å komme. Etter hvert fikk han meningsfulle møter med dem, for første gang i sitt liv. De viste ham godhet når han fortjente det minst, og Piccolini innså at han hadde noe til felles med dem. Faktisk mer til felles enn han hadde med nynazistene. De så noe menneskelig i ham som han ikke kunne se selv. Dermed begynte han også å se på dem som mennesker. Fellesskapet rundt musikk var det som brakte Christian Piccolini dypt inn i nazismen — og det som brakte ham ut igjen.

Piccolini rekrutterte selv mange inn i nazimiljøet, men det skjedde ikke gjennom ideologi, sier han. Han hanket inn sårbare personer og tilbød dem først tilhørighet, deretter ideer. Så tok han i bruk samme metode for å krympe miljøet. Gjennom organisasjonen Life After Hate hjalp han over hundre personer ut av den nynazistiske bevegelsen, før han dro utenlands for å forene tilsvarende organisasjoner i et globalt nettverk. Går du inn på nettsiden lifeafterhate.org, får du budskapet rett i fleisen: «It all starts with compassion».

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.

En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Professor Gundersens irrasjonelle skepsis

Det er nærast ei naturlov: Når advokat Cato Schiøtz opnar munnen om Snåsamannen, er professor Kristian Gundersen på pletten for å forsvara fornuft og rasjonalitet. Men det «vitskaplege» verdssynet Gundersen forfektar er alt anna enn rasjonelt.

GJESTEBLOGGER
Jarle Fagerheim er min samboer.

 

Skal vi tru Gundersen og naturvitarar flest, lever vi i ei objektiv, fysisk verd av materie. Alt vi opplever i denne verda er resultatet av korleis abstrakte lover verkar på elementærpartiklane. Når vi er i stand til å oppleva noko som helst, er det fordi partiklane i hjernen vår er skrudde saman slik at dei gjev oss eit indre liv av sanseinntrykk, tankar og kjensler. Utan hjerne, inga oppleving.

Problemet er dette: Vi har ingen «objektiv» grunn til å tru at hjernen gjev oss noko sant inntrykk av den verkelege verda. For alt vi veit lever vi i ein datasimulasjon. Vi kan aldri få vita noko anna enn hjernen fortel oss. Men kvar kom ideen om ei objektiv, fysisk verd frå til å byrja med? Frå den same hjernen som vi ikkje kan lita på!

Ein rasjonell skeptikar er altså nøydd til å tvila på at universet verkeleg eksisterer. Det er ingen tvil om at vi opplever eit univers, men at universet eksisterer hinsides og uavhengig av denne opplevinga, og attpåtil skapar henne, er ein spektakulær påstand. Ein så ekstraordinær hypotese må forkastast dersom det finst ei mindre uturleg forklaring på det vi opplever. Og det gjer det.

Eg tenkjer, altså er eg. At eg har eit indre liv er det einaste empiriske faktum eg kan slå fast utan fnugg av tvil. Nesten like sikkert kan eg slå fast at Kristian Gundersen òg har eit indre liv. Dessutan opplever eg den same «fysiske verda» som Gundersen. Men den fysiske verda er like fullt ei oppleving frå ende til anna: ei kollektiv oppleving, ein slags delt draum.

Den enklaste forklaringa på det er at det berre finst éin draum, ei einaste underliggjande oppleving. Tenk på ein malstraum i eit elvestryk. Straumen er ein varig, «separat» del av elva. Men djupast sett er malstraumen berre ein straum av vatn, akkurat som resten av elva. På same måte som ei elv kan innehalda fleire malstraumar, kan vi tenkja oss at den same røyndomen (på bokmål: ‘virkeligheten’) inneheld mange ulike individuelle opplevingar. Det nynorske ordet treff spikeren på hovudet: Alt som finst er verda vi røyner, altså opplever.

I motsetnad til ideen om ei objektiv, fysisk verd, føreset dette synet ingen ting anna enn det vi kan røyna direkte. Alt vi gjer er å sjå den individuelle opplevinga — som openbert eksisterer — som ein del av ein større røyndom. Ingen går rundt og trur at det vi opplever i ein nattedraum eksisterer uavhengig av draumen. Vi vaknar om morgonen og innser at røyndomen er større. På same måte har mange menneske opplevd å «vakna opp» frå den daglegdagse opplevinga til ein endå større røyndom, til dømes med hjelp av psykedelika eller meditasjon.

At «naturlovene» forklarar alt vi opplever er ingen vitskapleg konklusjon. Det er ein trusartikkel som går religiøse skrifter ein høg gang. Det einaste vi kan slå fast er at naturlovene forklarar naturen. Men naturen er berre det røyndomen ser ut som i vanleg, vaken tilstand. Naturen er ikkje røyndomen, berre eit bilete av han. Å bruka den vitskaplege metoden for å finna ut kva røyndomen er, er som å prøva å finna ut kva Mona Lisa tenkte ved å studera måleriet til Da Vinci.

Når Kristian Gundersen prøver å løysa Snåsakoden med den vitskaplege metoden, minner det om mannen som insisterer på at han har mista brillene sine under eit gatelys. Sjølv om brillene openbert ikkje ligg der, held han fram med å leita — for det er jo der lyset er.

Heldigvis har vi all grunn til å tru at røyndomen er større enn det vitskapen kastar lys over. Som Richard Conn Henry, professor i fysikk og astronomi ved Johns Hopkins-universitetet, skreiv i eit essay i tidsskriftet Nature for nokre år sidan: «Universet er immaterielt — mentalt og andeleg. Live, and enjoy.»

Naturen ble djevelens domene

Det er ikke tilfeldig at djevelen har horn og klover. Kristendommens syn på dyr og natur er en viktig årsak til miljøkrisen, mener en dansk religionshistoriker.

Et flertall av mennesker har vært religiøse i tusenvis av generasjoner. Ifølge forskning er Homo sapiens antakelig disponert for det nevrologisk. Verdier som bygges inn i religioner, kan bli svært slitesterke. I noen tilfeller kan vi være glade for det. I andre tilfeller er det katastrofalt.

Hvis dyrene kunne snakke, ville de neppe bekjent seg til kristendommen. «Menneskeheten har ingen forpliktelser overfor dyr», sa Pave Pius IX på 1800-tallet. Tidligere hadde kirken gitt djevelen horn, klover og andre dyreatributter. Slik lignet han naturguder som Pan og dyrenes beskytter Cernunnos. Kirken ville ha slutt på at folk dyrket naturen som noe guddommelig. Folk som tilba naturguder, skulle overbevises om at de tilba djevelen. Ifølge kristendommen er mennesket det eneste vesenet skapt i Guds bilde. Vi skal herske over dyr og natur, ikke holde dem hellige.

Syndefallet gjør vill natur til noe djevelsk. Satan er «denne verdens fyrste», mens Gud er av en annen verden. I hundrevis av år ble denne forestillingen tatt på ramme alvor av kristne misjonærer. De belærte pygmeer og hottentotter om at Gud ikke fins i naturen. De raserte hellige skoger. Naturdyrkelse ble sett på som avgudsdyrkelse, noe uforstandige folk drev med.

Både i kristendom, jødedom og islam er det Guds vilje at mennesker skal «bli mange» og utnytte naturen. Dette synet har moderniteten aldri tatt oppgjør med, sier den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener. Tvert imot har moderne mennesker tatt det et skritt videre. En nedlatende holdning til naturen gjør det mulig å overkjøre den i jakten på profitt. Avansert teknologi gjør det også mulig å skade naturen som aldri før. Vi gjør lite for å begrense befolkningsveksten, og mye for å øke den økonomiske veksten.

Vi føler oss smarte, men økologisk sett er vi de dummeste menneskene i verdenshistorien. Vi raserer miljøet i økende tempo, selv om vi har mye kunnskap om konsekvensene. Nå er nivået av klimagasser i atmosfæren høyere enn på 800 000 år. Halvparten av regnskogen som holder på fuktighet er borte. 90 prosent av de store fiskene er forsvunnet fra verdenshavene. Fra 1970 til 2010 ble antall ville dyr på jorda halvert. Matjorda eroderer mye raskere enn den regenereres.

I tusenvis av år ble menneskers grådighet holdt i sjakk av naturreligion, også kalt paganisme. Det skriver Herbener om i sin nye bok «Naturen er hellig». Før de monoteistiske religionene, var Gud tilstede over alt i naturen. Ånd var ikke noe utenfor verden. Å respektere det åndelige var det samme som å respektere naturen. Rester av slik religion ser vi hos mange urfolk i dag. En nyere undersøkelse fant 330 plantearter i en hellig skog i Nigeria. Ikke-hellige områder omkring hadde bare 23 arter. Urfolks territorier er de områdene i verden med mest naturmangfold.

Da vi oppdaget at vi hadde en klimakrise, ble det populært å putte ånden inn i naturen igjen. Nypaganister holdt naturen hellig, og la ritualene sine utendørs. Pave Frans skrev et «klimabrev» til verdens katolske biskoper og prester. Å beskytte naturen er avgjørende, skrev han, blant annet for ens eget åndelige liv. I Danmark erklærte talskvinne for Det Islamiske Trossamfund Bettina Meisner at Muhammed var en «pionér innen naturvern».

Herbener tror ikke vi kan redde miljøet ved å bekjempe religion. Vi må heller fremme økologisk ansvarlige religionsformer. De har større evne til å engasjere folk enn grafer over CO2-utslipp.

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

– Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Gutten som sluttet å være ekstremist

Det går an å forandre seg. Én og samme person kan bli både islamkritiker, islamist og ressursperson. Her er historien om en av mine mest fascinerende Facebook-venner.

Da jeg registrerte meg på Facebook i 2007, gjaldt det å finne igjen gamle bekjente, venner og uvenner. Folk brukte nettstedet til å skrive det de ville sagt til en halvgod venn. De fortalte hvor mye de gledet seg til helga og hvor de skulle i ferien. Etter å ha lest ti meldinger på rad av typen «endelig helg», skjønte jeg at vennekretsen måtte utvides.

I dag blir ukjente venner på Facebook gjennom felles interesser. En av mine Facebook-venner som jeg aldri har møtt, har gjort sterkt inntrykk. Han ble døpt Per, og liker å engasjere seg inderlig. En gang var han blitzer med rosa hanekam. Da moren ble alvorlig syk, begynte han å gruble over store spørsmål. Han ble en krass kritiker av islam på nettsteder som islam.no. Muslimene svarte ikke med hat. De møtte ham med vennlig opplysning.

Islamkritiske Per fikk snart noe nytt å engasjere seg i. Det hjelper å bli inkludert. Det kan forandre hvem som helst. I 2009 konverterte Per til islam, 20 år gammel. I oppveksten strevde han med å knekke de sosiale kodene. Per har både Aspergers syndrom og ADHD. I Koranen fant han så tydelige regler at han slapp å gjette seg fram. Der sto det ikke bare at man skulle gi til de fattige. Det sto også hvor mye man skulle gi.

Muslimen fra Nøtterøy var godt stoff i lokalpressen. Snart ble han mobbet ut av nærmiljøet. Per ville ikke at familien skulle lide, og skiftet navn til Yousef Assidiq. Han følte at samfunnet var imot ham. Når ekstremister snakket om en krig mellom Vesten og islam, stemte det med Yousefs erfaring. Så fort han ble muslim, ble han utstøtt, og mistet de gamle vennene. Samtidig var det én jevnaldrende i nærheten som brydde seg. Den unge ekstremisten Mohyeldeen Mohammad fra Larvik ble Yousefs nye bestevenn.

Yousef — nå og da.

Yousef havnet i et lite, ekstremt miljø. Miljøet kunne ikke fordra Islamsk Råd, som ba muslimer la være å demonstrere mot Muhammed-karikaturer. Yousef sto i spissen for en slik demonstrasjon, og han så på al-Qaida som helter. Men en dag fikk han nok. Bestevennen Mohyeldeen hadde sagt offentlig at homofile må drepes. Yousef trengte ikke slike venner, for han hadde andre som var glade i ham. Familien hadde aldri støtt ham ut. Yousef brøt med de høyrøstede islamistene. Han ble en vanlig muslim og fikk bedre venner, som Faten Mahdi Al-Hussaini. De to startet organisasjonen JustUnity, for å forebygge ekstremisme. Siden har de oppsøkt ungdom som er iferd med å bli radikalisert. Yousef vet at de kan forandre seg, slik han selv gjorde.

Yousef skriver ikke om helg og ferie på Facebook. Han skriver om hvor lite islam egentlig betyr i ekstreme grupper som hevder å representere religionen hans. CV-en til Norges mest berømte islamister er full av narkosalg og annen klassisk kriminalitet. Yousef skriver også om barndommen med to psykiatriske diagnoser, og foreldrene som fikk høre at han aldri ville klare seg selv. I dag får han unge menn til å snu på Gardermoen når de vil slutte seg til IS i Syria. Yousefs arbeid mot ekstremisme blir lagt merke til internasjonalt, og FNs generalsekretær ber ham om innspill.

Vi må ikke vende ryggen til ungdom som radikaliseres, sier Yousef. Dette er ungdom som mangler sosial støtte. Derfor er de lette ofre når ekstremister viser dem omsorg og gir dem en betydningsfull rolle. Vi må inkludere de unge i et bedre miljø. Vi må få hjelpetiltak til å forstå dem og arbeidslivet til å gi dem en sjanse.

Jeg vet at Yousef har rett. I =Oslo har vi magasinselgere som har drept, truet og begravd seg i konspirasjonsteorier. I dag er de samme personene godt likt av kunder og kollegaer. Hat omvender verken heroinavhengige eller de som ruser seg på ekstreme meninger. Vil du at noen skal dele dine verdier, er den sikreste metoden å omfavne dem.

Landet der Gud er kul

Hvorfor er den amerikanske guden så mye mer populær enn den norske?

«Er religion viktig i ditt dagligliv?» spurte Gallup. Ja, svarte 65 prosent av de spurte i USA, men bare 20 prosent i Norge. God Gave Me Style rapper den barske superstjernen 50 Cent. «Er ikke Gud den kuleste?» spør talkshowdronning Oprah Winfrey i et program om bønnens kraft. Indremedisineren Larry Dossey er gjest. Han samtykker til Guds uendelige kulhet.

«To God be the glory», twitrer popdivaen Rihanna, mens Beyoncé sier til The Sun: «Gud er min største styrke. Jeg ber hver dag». Unge amerikanere blogger om sitt hellige idol. Amanda fra St. Louis, Missouri skriver: «Det var kult i kirken i dag. Det var en av disse «reis deg og snakk om hva Gud gjør i livet ditt»-seansene. Gud er kul.»

Når hørte du sist en norsk trendsetter prise Gud? Hvordan ble den amerikanske guden så kul? USAs grunnlov sier at staten skal ligge unna religion. Ingen skattepenger går til trossamfunn. Offentlig skole har ikke religionsundervisning. Menighetens medlemmer må etablere, drifte og vedlikeholde kirken, samt lønne ansatte. Dermed må kirken gi folk det de vil ha. USAs kirker rommer alt fra sport og kultur til aktivisme av alle slag. Noen kirker, som den episkopale, synes både homoekteskap og transseksuelle prester er helt kult.

De høyt utdannede foretrekker moderate kirker, som følger sosialliberale strømninger i samfunnet. Konservative kirker har flere fattige medlemmer, og er flinkere til å tilpasse seg lokale forhold. Mange gir og får velferdstjenester gjennom kirken. Amerikanske kirkegjengere gjør mye mer frivillig arbeid enn ikke-gjengerne, skriver samfunnsforsker Robert Putnam.

En jeg kjenner kom hjem fra USA med stjerner i øynene. Han er for lengst utmeldt av den norske statskirken. Nå hadde han testet tilbudet til First Unitarian Church i New York. Der ble store, eksistensielle spørsmål utforsket i en atmosfære av aksept og undring. Nyskrevne tekster ble sunget til gamle salmemelodier. Samtidens sosiale spørsmål sto høyt på agendaen. Etterpå var det kirkekaffe, og lett å komme i kontakt med folk.

«Det opplevdes veldig relevant for mitt liv og vårt samfunn,» sa gjesten fra Norge. «Samtidig var seremonien svært høytidelig». Unitarismen gir individene ansvar for å tolke sin egen tro. Sannheten kan ikke uttrykkes i dogmer. Den må oppleves, og er alltid under utvikling.

Hva er vitsen med kirker som gjør som de vil? Vel, det er vanskelig å påvise at én tro er sannere enn en annen, i objektiv forstand. Men at tro påvirker livskvalitet, er godt dokumentert. Psykiatriprofessor Harold G. Koenig har analysert 2500 studier av tro og helse. Religiøse og spirituelle mennesker har flere sosiale forbindelser, lever sunnere og lengre, og er mindre depressive enn ikke-troende. De føler mer takknemlighet, kjærlighet og mening med livet.

Da kan folk like godt tro på den kuleste guden de kan forestille seg.

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

– Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

Den unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

– Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

– Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

– Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

– Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

– Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

– Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

– Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

Munter stemning under intervjuet.

Våre kjære røvere

Jeg er vokst opp med Kardemomme by, og ser noe helt annet i historien enn Sofia Jupither. 

For Jupither ligner Kardemommeloven høyreekstrem retorikk. Det er en gåte, når hun beskriver sistnevnte som «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre». Lovens første ledd er vitterlig «du skal ikke plage andre». Den svenske teaterregissøren ser også en by som maner alle til å være like.

Både høyreekstremisme og konformitet gjør meg kvalm. Likevel ser jeg opp til  kardemommeverdiene. I min ungdomsroman «Inniverset» (2001) setter en skoleklasse opp Kardemomme by som teaterstykke. De kuleste guttene stusser over at Kasper, Jesper og Jonatan raner et lite pinglebakeri. Hvorfor ikke en bank? Klassens mest unnselige jente stusser over Bastians høye status i byen. Politimesteren er jo bare snill.

I Kardemomme by er det flaut å være slem. Derfor har tante Sofie lite å frykte når røverne røver henne til å stelle i huset. Her ser Jupither et foreldet kvinnebilde, men Sofie blir verken redd eller underdanig. Hun befaler røverne å rydde selv. Motvillig føyer de seg. Innvendig er de som før.

Vendepunktet kommer når røverne raner bakeriet og havner i fengsel. Der blir de møtt med radikal humanisme. Herr og fru Bastian kaller dem «våre kjære røvere», og fru Bastian synger: «De har det meget bedre her enn hjemme hos seg selv.» Bastian arresterer røverne for å frigjøre dem fra sitt eget fangenskap. Han vil vekke ressurser i dem som de selv betviler at de har.

«Jeg tror ikke at de er så ille likevel,» synger fruen. Med en slik holdning oppnår hun at røverne vasker seg. Først synes de det er tullete, i likhet med Jupither. Så oppdager de tre pene ansikter i speilet. De ante ikke at de kunne være så pene! Stoltheten gjør dem rustet for nye oppgaver, og det får de. Vårt samfunn ville møtt dem med mistenksomhet i lang tid, men Bastian møter dem med tillit: Han ber dem slukke brannen i tårnhuset. Som røvere må de være flinke til å klatre utenpå hus, resonnerer han. For et forbilde i rehabilitering!

«Stol på oss!» sier røverne, og strammer seg opp. Her ser Jupither kanskje mer klam konformitet. Jeg, som jobber med rusavhengige i gatemagasinet =Oslo, ser nøkkelen til et liv i frihet og verdighet. Knapt noe synes å fungere bedre for samfunnets utstøtte enn at de tiltros ærlig arbeid. Slik kan de gi sitt unike bidrag til et samfunn der arbeidsdeling krever at folk er forskjellige. I Kardemomme by er arbeidsdelingen svært tydelig; vi hører knapt om to personer med samme yrke. Bare røverne sitter fast i en hemmende gruppeidentitet.

Når de redder Tobias og dyrene fra flammene, befris de fra det ulykkelige røverlivet. Bastian har lyktes med sin strategi, i motsetning til tante Sofie. Tanten står for en gammeldags, autoritær og konform oppdragelse: «Hvis bare alle var som meg så ville alt bli bra». Bastian viser en empati som fortsatt nesten er for moderne. Han hevder seg ikke på røvernes bekostning. Han forstår deres virkelige forbrytelse: At de har fortrengt sitt opprinnelige ønske om å bli noe konstruktivt. Kasper vil egentlig være brannmester, Jesper sirkusdirektør og Jonatan baker.

Bastian er ikke alene om å anerkjenne røvernes egentlige jeg. Hele byen hilser vennlig på dem så snart de viser seg i dagslys. For en fordomsfrihet! Selv tante Sofie sier at de har vært ordentlig tapre. Da svarer røverne at de kan være mye taprere. De vil ikke være kriminelle, men hittil har de ikke sett andre muligheter. «Vi røver bare det vi må,» som de selv synger.

Sofia Jupither har rett i at kardemommefolket er påfallende lykkelige. Men kanskje fins det gode grunner til det, som vi kan lære av. Loven er så enkel at alle forstår hensikten. Den kloke Tobias i tårnet kan konsentrere seg om værvarsling. I vårt samfunn ville han kanskje vært byråkrat i justisdepartementet.

Politimester Bastian er et forbilde som lever som han lærer. Han jobber forebyggende, ved å spre glede og passe på at alle har det bra. I Kardemomme by har vennlighet status som offisiell verdi. Kardemommelovens motiv er lykke for alle, ikke konsentrasjon av penger og makt. Den som bryter loven signaliserer ikke manglende respekt for autoriteter, men manglende respekt for seg selv. Å plage andre er nemlig ikke veien til lykke. Når Kasper løper inn i det brennende tårnhuset, vet han at han egentlig ikke lever om han avviser muligheter til å handle konstruktivt. Livet hans står i fare enten han oppsøker flammene eller ei. Dermed blir det lett å være tapper.

Siden Thorbjørn Egner skrev «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1955, er Norge blitt en pøl av pengerikdom. Det gjør historien enda viktigere. I dag er vi mer opptatt av belønning i penger enn vi var på 1950-tallet. I mange tilfeller nøler vi med å være greie før vi får betalt. Samfunnet rydder helst plass til dem som kan betale for seg – uansett greihet. Hos oss er det flauere å være fattig enn å være slem. Med en slik holdning kan Kardemomme by leses som en plagsomt usannsynlig idyll. Men alle steder hvor folk bor sammen, vil det straffe seg å bryte Kardemommeloven. Den er ikke et akademisk påfunn for å sysselsette byråkrati og ordensmakt, men en praktisk leveregel som bekrefter og styrker kardemommeverdiene.

Tid for lokale verdikommisjoner

Verdiene våre gjenspeiles blant annet i hvordan vi behandler eldre. En pensjonert professor har saumfart Norge for verdier i verditapets tid.

Guttorm Fløistad har levd lenge, og sett verdier komme og gå. 82-åringen er pensjonert professor i idéhistorie, men ingen skrivebordsfilosof. I Bondeviks regjeringstid var han medlem av Verdikommisjonen, en oppgave han tok på alvor. Med myndig stemme har han reist landet rundt og «ryddet opp» i klasserom, på arbeidsplasser og eldresentre. Hvis nordmenn var like opptatt av verdier som av mat, kunne han blitt en sterk konkurrent til Eyvind Hellstrøm på TV-skjermen.

Nå har han samlet sine tanker og erfaringer i en liten bok, «Verdier i verditapets tid». Her langer han ut mot forbrukersamfunnet. «Vi blir forbrukere selv i våre samværsformer,» skriver han. Mange eldre sendes til oppbevaring som om de var sølvtøy. Etter to-tre år blir de tause. De savner ikke først og fremst hjemmelagde kjøttkaker, men noen å diskutere med som kan gi impulser fra verden utenfor.

Det fins eldresentre som består verditesten. Ved Venneslatunet i Vest-Agder ble omsorgsboligene planlagt i samspill med nærmiljøet. Det ble bygget en konferansesal for lag og foreninger i tilknytning til bygget. Salen var gratis å bruke for de som inviterte de eldre med på arrangementer. Sentrets kantine og oppholdsrom er samtidig kafé for lokalsamfunnet. Andre funksjoner, som voksenopplæring og frisørsalong, fins også i bygget. Trikset er altså å tilby tjenester hvor de eldre kan møte lokalbefolkningen.

Fløistad forteller om synet som møtte ham på Venneslatunet: «Da jeg var der, satt damene på 87, 91 og 97 år så oppkrøllet at man skulle tro de skulle ut på dans, hvilket for øvrig arrangeres tre kvelder i uken, som ledd i de eldres fysiske trening.» Etter et par års drift, kunne helse- og sosialsjefen i Vennesla konkludere: Kommunen hadde fått et nytt problem, nemlig at de eldre levde lenger enn antatt. Til gjengjeld, tilføyer Fløistad, signaliserer Vennesla at også gamle liv er verdt å leve. Slikt blir det sunne verdier av.

Ideen til tunet kom fra en arkitektkonkurranse, og Fløistad har flere ideer for sin egen aldersgruppe. Han vil knytte kontakt mellom skoleelever og eldre, enten de bor hjemme eller på aldershjem. De gamles livshistorie er et godt tema for skolens prosjektoppgaver. Elevene kan få større tilhørighet til lokalhistorien, mens de eldre får sosial kontakt og orientering om samtiden. Som en bonus, vil de to aldersgruppene få mer respekt for hverandre, og mindre fordommer. Det er velkjente verdier for oss som driver gatemagasin. Flere av =OSLOs selgere har fortalt om eldre som før var livredde for narkomane. Nå ser de dem som et lyspunkt i hverdagen, noen de kan snakke med i tillegg til å kjøpe magasinet.

Fløistad ønsker seg ingen ny statlig verdikommisjon. Han har mer tro på lokale verdikommisjoner – i familier, nabolag og foreninger. Her kan alle delta, også de som ikke har stemmerett ved valg. Barn og unge har som regel mye mer å gi enn de får anledning til å vise, mener han. Utfordringen ligger i den sosiale kreativitet, og den begynner i nærmiljøet – ikke i teorienes og politikkens verden.

Familien må peke utover seg og sitt, ved å diskutere nærmiljøets problemer og utfordringer. Det viser barna hva som er verdifullt å interessere seg for. Slike «demokraticeller» rundt middagsbordet er viktigere enn politiske beslutninger for å styrke demokratiet, mener Fløistad. Eyvind Hellstrøm ville nok applaudert tankegangen: En fersk råvare på tallerkenen er bedre enn ti statlige ernæringskampanjer.

Hør Guttorm Fløistad i Verdibørsen på NRK P2.

Moral mot sin hensikt

Blir vi bedre mennesker av å føle oss syndige? Eller blir det bare lettere å være den elendigheten vi tror vi er?

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Mange foreldre som døper barna er ikke spesielt kristne. De døper barna fordi det er normalt. For dem ligger kanskje ikke synden i det ukristelige, men i det unormale. Hva tenker de når presten sier at barnet er født med menneskeslektens synd og skyld? Prøver de å lukke ørene, eller tolker de det på sin måte? Tenker de at barnet må bli normalt for å bli skyldfritt?

Man må slett ikke være religiøs for å føle seg syndig. Eks-alkoholiker Jon Schau måtte dø før han sluttet å tro at det var noe galt med ham. Mens han lå i koma ble han erklært død to ganger. Ikke bare på sykehuset, men også på telefon til familien. Selv følte han seg mer levende enn noensinne. Nær døden-opplevelsen lærte ham at han var lys. Det handlet ikke lenger om å leve rett eller galt, normalt eller unormalt. Poenget var å kjenne etter hvem han virkelig var – og være det.

Plutselig følte han seg alt annet enn syndig. Da han våknet, trengte han ikke lenger å flykte fra seg selv ved å drikke. Han ble travelt opptatt med å utfolde lyset. De som møter Jon i dag, slipper å bli påført dårlig samvittighet. Jon gir blaffen i hvem du burde være, men er svært interessert i hvem du er. Vil du vite hvordan det føles, kan du lese Jons Bok og den splitter nye Jons Bok 2.

Har man lenge hørt at man er «narkoman», og lite annet, blir det vanskelig å forandre seg. Klarer vi å se lyset i mennesker, kan det bli deres selvfølelse. Det er mye lettere å være det man tror man er, enn å prøve å være moralsk. I dag har mange skjønt at vi ikke løser rusproblemer ved å moralisere over ofrene. Visdommen kan med fordel overføres til andre grupper mennesker.

Vil du at noen skal se virkeligheten fra ditt synspunkt, er det dummeste du kan gjøre å angripe dem. Ingen vil ligne de som motarbeider dem. Det betyr ikke at vi må akseptere alle handlinger. Men vi må vise at vi aksepterer mennesker, og ser noe mer i dem enn handlingene vi misliker. Uansett hvor destruktive folk er, blir vi klokere av å bli kjent med dem enn av å moralisere over dem.  

Jesus visste at han var god. Merkelig nok begynte folk som dyrket ham å tro at de var onde. Snart ble det umoralsk å tro at man var god – for god, det var Jesus, og syndige, det var resten av oss. Jeg vil kalle det en misforståelse. Hvis noe er synd, må det være at vi mistror vårt indre lys, og tror vi er mørke. Da vil vi handle deretter. Og de som tror at de selv er mørke, har vondt for å tillate andre å lyse. Jantelovens far, forfatter Aksel Sandemose, beskrev det godt: «Jantemannen prøver å overbevise de andre at han er så stor som han i virkeligheten er. Selv tror han det ikke».

Kosetro og tvilsomme gjerninger

KARI: – Vi har nå hørt favorittprogrammet vårt på radio, Sånn er Livet, som handlet om skolegudsjenesten før jul. Mange foreldre ved Kråkstad skole vil beholde den, mens skoleledelsen vil kutte den ut. Du har selv spilt orgel i en haug med skolegudstjenester, hva tenker du?
JARLE: – I programmet hører vi at skolen har fått et skriv fra utdanningsdirektoratet om at julegudstjenesten ikke skal brukes som skoleavslutning. Den er ikke samlende nok. Foreldrene blir sinte fordi de ikke er tatt med på laget. Her kunne skolen fått meningsbrytninger og kreative løsninger, men foreldrene får ingen mulighet til dialog, fordi rektor kan henvise til en høyere instans.
– Høyere instanser er skeptiske til forkynnelse i skolen. Elevene skal helst ikke delta i gudstjenesten ved å synge, men de kan være tilstede som observatører.
– Det blir fullstendig parodisk å skille mellom deltakelse og observasjon. Noe ganske enkelt, en nasjonal religiøs tradisjon, blir til et spørsmål om juss og menneskerettigheter.
– Du synes de overdriver betydningen av skolegudstjenesten?
– Jeg tror ikke barna blir så religiøst påvirket av den. Det blir mer som en forestilling. En ungdomsprest skal vise barna at kirken er kul. Ungene får opptre, og skolen bruker det som juleavslutning.
– Har du selv snakket med barna som deltar?
– Ja, men bare om orgel. Det har heller ikke så mye med religion å gjøre. Sist jeg spilte sto orgelet nede, og en elev fikk prøve det etterpå. Det var for øvrig en elev med minoritetsbakgrunn.
– Debatten rundt julegudstjenesten, skyldes den også at skolen er redd for å støte muslimer?
– Jeg tror muslimer flest har mindre problemer med julegudstjenesten enn prinsipielle human-etikere, som rektor på Kråkstad skole.
– Nylig hørte vi at en imam leste fra juleevangeliet i moskeen. Men Siv Jensen ble fryktelig sint da en prest siterte fra Koranen i en kirke.
– Islam har lange tradisjoner for å se på kristendommen som en søsterreligion. De anser seg å ha samme gud, selv om muslimer ikke regner Jesus som Gud. Det fins masse historiske eksempler på samarbeid mellom islam og kristendom. En muslimsk mann kan også gifte seg med en kristen kvinne uten å måtte omvende henne.
– Jeg har ikke inntrykk av at kristne er de som snakker styggest om islam, om vi ser bort fra Frp-kristne?
– Nei, men kristendommen har hatt en mer effektiv allianse med det sekulære enn islam. I renessansen fikk humanister og vitenskapsfolk jobbe med sitt, så lenge de ikke diskuterte metafysikk. Dessuten var det en allianse mellom kirken og kapitalismen. Luther snakker om to regimenter; det jordiske og det himmelske. Jesus sa jo: «Gi keiseren det som hører til keiseren, og gi Gud det som tilhører Gud». Her åpnes det for et skille mellom det jordiske og det himmelske, som ikke fins på samme måte i islam.
– Dermed har det også blitt mye diskusjon mellom «Darwin og Gud» innen kristendommen. Det har jeg ikke sett i islam. Mitt inntrykk av muslimer er at de er veldig opptatt av høyere utdanning innen realfag.
– I hvert fall her i landet, hvor de er en minoritet. Men mange muslimer i Norge er heller ikke så veldig religiøse.
– Kirken og kapitalismen, kan du si mer om den forbindelsen?
– Når du skiller mellom det jordiske og det himmelske, kan du drive en hensynsløs forretning, så sant du har den rette tro. Det åpner for litt av hvert. Særlig i protestantismen teller tro mer enn gjerninger. Vi er alle noen forkvaklede syndere uansett, så det er ikke så farlig hva vi gjør. I aksjeselskaper står ikke aksjonærene ansvarlige for det bedriften driver med. De tar bare ut gevinst. Det ville mange muslimer anse som veldig umoralsk.
– Hva slags konsekvenser har dette for økonomien i muslimske land?
– Mindre tilgang på kreditt hemmer kortsiktig vekst, men det blir et veldig stabilt system. Islamske banker er ikke i nærheten av å bli rammet av finanskrise. De kan bare låne ut cirka en tredel av kapitalen sin, mens våre banker kan låne ut mye mer penger enn de har. Det fungerer helt til folk vil ta ut pengene sine i flokk, slik vi så på Island.
– Men fortsatt er nordmenn mer redde for muslimer enn for finanskrisen. Det kan vel skyldes at det er vanskelig å bli rammet av finanskrise i Norge. Tror du vi bør beholde skolegudstjenesten for å bli mindre redde for muslimer? Det hjelper kanskje at vi får lov å praktisere våre egne tradisjoner?
– Vi kaller det «våre tradisjoner», men folk bruker kirken som en koseanstalt en dag i året. Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Kirken påstår at den driver med religion, liv og død, men folk bruker den for å få den rette stemningen til jul. Moren min prøvde å endre litt i programmet som mannskoret skulle synge på julegudstjenesten. Da ble det artikkelserie i lokalavisa, og noen ble veldig sinte. Kan ikke folk legge alle disse følelsene i noe viktigere? Alle foreldre som er så engasjert i julegudstjenesten, hvor er engasjementet deres resten av året? Hvor er de når frivillige organisasjoner klager over at ingen vil delta? Kan de ikke heller engasjere seg for et levende lokalsamfunn?

Gnistrende orgeltanker

Frilansorganist Jarle Fagerheim gjør kirkeorgel litt kulere.

– Den klassiske toccatasjangeren er det nærmeste du kommer techno på 17-1800-tallet. Visse musikalske figurer gjentar seg, ofte kombinert med høyt tempo og mye lyd. Her spiller jeg figurer med hendene og melodier med føttene, sier Jarle.

Videoen med Charles-Marie Widors Toccata er fra Uranienborg kirke, under en ordinasjonsgudstjeneste ved biskop Ole Christian Kvarme.

– Dette orgelet får du nytt for ti millioner. Det er en sinnrik mekanikk, med ekstremt små marginer for at det skal klinge godt. Med litt ombygging kan det brukes uten strøm. Selv har jeg et elektronisk kirkeorgel, som jeg driver og bygger om så det kan kobles på PC.
– Det høres vanskelig ut?
– Neida. Jeg bare fjerner den gamle elektronikken fra 1985 og setter inn ny. Fester ledningene fra tangentene på nye kretskort. Jeg har satt meg inn i grunnleggende elektronikk og lodding.
– Så det er derfor det lukter brent her. Men orgel er kanskje ikke det mest trendy instrumentet i utgangspunktet. Hva sier de unge når du forteller at du spiller kirkeorgel?
– Merkelig nok sier de «Så kult!» Da jeg la ut denne orgelvideoen på Underskog fikk jeg henvendelse fra en far. Jeg tok med sønnen til Markus kirke og nå skal jeg begynne å undervise ham. Jeg var selv veldig fascinert av all slags barokk musikk da jeg var ti-elleve år. Nå er jeg mer selektiv.
– Hvordan var barokkmiljøet blant 10-11-åringer der du vokste opp?
– Hehe, det fantes ikke, men jeg møtte likesinnede på et seminar for unge kirkemusikere i Bodø. Vi diskuterte verk og tolkninger. Musikken er bare overlevert i form av noter. Derfor har det utviklet seg en hel vitenskap rundt historisk fremføringspraksis. Det er ikke lett å vite hvordan det skal fremføres.
– Er det viktig å spille riktig?
– Nei, det blir mer musikkvitenskap enn musikk når man forsker seg fram til hvordan noe bør høres ut. På 1800-tallet begynte man å dyrke komponister. I romantikken fikk vi jo et skille mellom den geniale kunstneren og andre folk, for eksempel de som bare fremførte. På Bachs tid (1685-1750) var det ikke slik. Da improviserte de freidig, og Bach kunne bruke samme verk i fyrstebursdager og gudstjenester. Han byttet bare ut navnet på fyrsten med Gud i teksten. Senere ble komposisjonene nærmest oppfattet som platonske ideer, som vi måtte prøve å fullbyrde i vår mangelfulle verden. Vi måtte ikke tulle med det komponisten skrev.
– Dette minner om en annen historie. Jesus ble også veldig hellig etter sin død?
– Det er jo paradoksalt at han oppfordret folk til å bryte med konvensjoner og gjøre ting på nye måter. Senere skrev noen ned det han sa og gjorde, og lagde et regelverk. Det siste Jesus tenkte på, var vel at han skulle starte enda en religion.
– Hvorfor har vi så stort behov for å lage regler og tvinge andre til å følge dem?
– En viss konservatisme er nødvendig for å etablere et samfunn som kan videreføre seg selv og utvide seg. Selv har jeg sansen for opprør, men jeg er glad ikke alle er som meg. Da hadde ikke renovasjonen i Oslo kommune fungert.
– Så det gjelder å finne balansen mellom autoritetstro og kreativitet?
– Jeg vil jo ikke at en kreativ gluping på avløpsverket skal oppfordre folk til å hive papirsøppelet sitt i do. Er du skikkelig kreativ kommer du iblant med skikkelig dårlige ideer. Det er helt nødvendig. Derfor skulle vi hatt enkelte soner med lav terskel for å prøve ut nye ting. Vi kunne sette av testanlegg til forskning og utvikling. Der kunne det kanskje komme en oppfinnelse som fikk bukt med avfallsproblemet.
– Forskning har vi jo, men du synes ikke den er kreativ nok i dag?
– Det er ikke akkurat mitt inntrykk. I dag mangler vi virkelig evnen til å stole på våre egne menneskelige ressurser. Det blir mer og mer oppdragsforskning, og forskere bruker mest tid på å skrive søknader. De som prøver seg på noe originalt, og dermed risikerer å gå på tryne, blir omtrent satt på stake og brent. Vi trenger noen som våger å satse, så får vi heller hjelpe dem så de ikke går til grunne når de iblant går på trynet. Istedenfor at ingen skal gå på trynet. Vi forbyr unger å ake og klatre i trær, og setter hjelmer på dem i barnehagen. I skolesystemet gjelder det å følge systemet for å bli belønnet.
– Det gjelder å analysere læreren for å finne ut hva han vil ha. Hva er vitsen med slik «læring» når man skal ut i samfunnet og skape noe? Eller vil ikke samfunnet at noe skal skapes?
– Vi har fått en idé om å skaffe oss et ideelt samfunn. Politikere utvikler styringsmekanismer, setter mål og kontrollerer at de blir oppfylt. Helst gir de ikke penger til ting som kan gå i andre og uforutsette retninger. Elever får omtrent ikke tegne en tegning som ikke er pedagogisk regulert. Hvis de ikke lærer ting på den normerte måten til rett tid, tenker man at de blir narkomane og haver på gata.
– Hvis noe går galt er det farlig, tenker man, men det er ikke sikkert det er så farlig?
– Nei, det er den beste måten å lære på.
– De som ikke gjør feil lærer heller ikke så mye?
– Du kan også si at de ikke gjør så mye.
– Og når man ikke gjør så mye er det lett å definere seg ut fra det negative man ikke gjør, istedenfor det positive man gjør. Altså heve seg over såkalt mislykkede personer som rusavhengige, psykisk lidende, folk som har gått konkurs eller til og med folk som kommer fra fattigere land enn Norge. Men folk kan ha gjort veldig mye positivt selv om de også har mislyktes. Hvordan lærte du å spille orgel?
– Det var nok et forferdelig leven da jeg begynte, men gradvis fant jeg ut av det. Jeg hadde det så vanskelig på skolen at jeg aldri hadde taklet å ha en orgellærer i tillegg. Litt undervisning kan være nyttig, men det er viktigst å stole på det som kjennes bra.

Å åpne et kirkeorgel er ikke for de skvetne. Her under ombygging til «synthesizer».

– Jeg spurte en datagutt hvordan det hadde seg at han, som bare hadde sittet på rommet, var så flink og fikk bedre jobber enn folk med mange års IT-utdannelse. Han svarte at han hadde gjort alle feilene og lært av dem. I utdanningssystemet blir man stemplet som mer udugelig jo flere feil man gjør. Thomas Edison feilet utallige ganger før han fikk lyspæra til å fungere. «Jeg har ikke mislyktes, jeg har funnet 10 000 fremgangsmåter som ikke virker», sa han. Når det gjelder musikktalent, hvor mye tror du er medfødt og hvor mye skyldes prøving og feiling?
– Jeg lurer på om det fins noe i tillegg til det medfødte og det tillærte. En form for reservoar av menneskelig erfaring som vi kan koble oss på.
– Er det Inniverset vi snakker om?
– Du har kalt det Inniverset, jeg har lest Rupert Sheldrake og hans teori om morfiske felt. Han mener at all læring i universet er lagret i informasjonsfelt som vi har tilgang til. Han testet det for eksempel ved å la folk løse aviskryssord tidlig om morgenen og sent om kvelden. Han fant ut at kryssordet var lettere å løse om kvelden. Da hadde så mange løst det at det oppsto et reservoar. Han har et annet eksempel med dyr. Da melka kom på flasker og ikke var separert, samlet det seg fløte på toppen som fuglene hadde lyst på. De hadde alltid pleid å hakke hull i korken, men én fugleart i England lærte seg å dra ut korken. Arten var ikke omreisende, men teknikken spredte seg likevel til samme fugleart i flere land. Under krigen ble det rasjonering, og i Nederland forsvant melkeflaskene helt. Dermed var det noen fuglegenerasjoner som aldri så en melkeflaske. Da flaskene kom tilbake, visste fuglene med en gang hvordan de skulle dra av korken.
– Sheldrakes teori gir et mer positivt syn på hva vi selv kan få til, så vi slipper å dyrke autoriteter.
– Ja. Selv tenker jeg på musikk. Ting som ble regnet som nesten umulige å spille på 1800-tallet er i dag standard for tusenvis av musikkstudenter. Og jeg har gjort tekniske fremskritt som organist i perioder hvor jeg har øvd lite.
– Hvordan trives du i orgelets kirkelige omgivelser?
– Kirken har frosset fast verdensbildet slik det var på Jesu tid. Jeg er veldig interessert i nye oppdagelser om hvordan verden henger sammen. Her kunne kirken gjort seg relevant ved å snakke om de åndelige implikasjonene – av liv på andre planeter, for eksempel. Men den snakker om sitt. Det er ok for meg å være i en kirke så lenge det er musikk der. Det er et mye rikere språk enn ord. Når presten snakker skulle jeg av og til ønske at jeg ikke forsto språket.
– Det mangler ikke på folk som er interessert i det åndelige, men de føler seg ikke hjemme i kirken?
– Når det skjer noe fælt, føler folk seg hjemme i kirken. Den er flink til å trøste. Kirken har nok en sterkere posisjon i mer kriserammede land. Når folk har det greit, søker de på en annen måte. Da handler det mer om å kjenne etter hva man har lyst til. Kristendom, jødedom og islam oppsto i ørkenen, hvor man må pine seg for å overleve. Buddhismen oppsto i strøk med mer naturressurser, og den fokuserer mer på selvutvikling.
– Noen vil si at vi ikke trenger noe annet enn rasjonalitet.
– Da benekter de 90 prosent av sin menneskelighet. Hvor stor del av dagen går du rundt og tenker rasjonelle tanker? Vi har mye å tjene på å kunne være rasjonelle når det trengs, men vi trenger ikke å fornekte at vi stort sett er irrasjonelle og emosjonelle. Rasjonalitet har en tendens til å ta livet av nye ideer, fordi du begynner å tenke på alle fæle konsekvenser. Når vi styres av det emosjonelle, tenker vi: Dette kunne være kult å prøve!
– Du har selv slitt med å tenke for rasjonelt, hva førte det til?
– Det begynte da jeg ble politisk engasjert som tolvåring. Det ble mitt første sosiale fotfeste etter barnehagen. I politikken handler det om å gjøre det som er riktig. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre at jeg spilte orgel, mens barna sultet i Afrika, nynorsken døde og klimaet gikk til helvete? I begynnelsen kunne jeg utfolde meg kreativt med politikk, og ta del i oppbygningen av et nytt parti (Miljøpartiet De Grønne). Jeg lærte masse og møtte interessante folk. I oppkjøringen til Stortingsvalget 2009 begynte det å handle mer om rutiner og administrasjon enn om å skape noe nytt. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake. Politikk var ikke det jeg virkelig brant for, jeg brant opp. Men jeg skjønte ikke selv hvor stort behov jeg hadde for å drive med musikk. Derfor begynte jeg med alle slags fornuftige ting, som å starte en organisasjon for å redde de rusavhengige og begynne på lærerstudiet. Dette gjorde at jeg ble skikkelig syk utpå høsten. Heldigvis fant jeg en god gestaltterapeut som raskt kom til kjernen i problemet. Jeg hadde prøvd å være så forbasket rasjonell at jeg ikke lyttet til mine egne følelser. Terapeuten påpekte at jeg forandret meg totalt da jeg begynte å snakke om musikk. Jeg fikk farge i kinnene og vokste fem centimeter i stolen. Hun så noen følelser som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ble syk hvis jeg ikke drev med musikk. Gestaltterapeuter har et helhetlig og dynamisk syn på mennesket. De er ikke bare opptatt av å prate og stemple seg som syk, de hjelper deg med å utvikle deg.
– Ole Paus fortalte meg at han visste han skulle drive med musikk allerede som tiåring. Men han var livredd for å skuffe familien. Det er ganske vanlig at foreldre maner barn til å gjøre noe annet enn det er meningen de skal gjøre, fordi det er «tryggere» eller gir høyere status. Men du slapp dette?
– Ja, foreldrene mine har alltid støttet meg. Jeg var aldri redd for å skuffe dem. Skulle jeg trosset mitt «livsmanus» måtte jeg tatt livet av tiltaksevnen, kreativiteten og livsgnisten. Det kan man se i mange mennesker.
– Noen kaller det å være voksen?
– Slik kan det også defineres. Det kan medføre alvorlig psykisk sykdom, selv om mange holder fasaden. Mange lever veldig fjernt fra sitt potensiale, og tror livet må være et trøstesløst ork og mas. Der er jeg kulturimperialist, jeg vil gjerne kjempe resten av livet mot denne kulturen.
– Da du gjorde alt det fornuftige, var vel litt av problemet at folk alltid syntes du var så flink? Uansett hva du gjorde, ble du oppfordret til å satse mer på akkurat det?
– Det begynte da jeg tok min første eksamen på videregående som tolvåring og fikk en sekser. Da sa sensor at jeg hadde en stor akademisk karriere foran meg. Jeg svarte at jeg skulle bli organist. Men uansett hva jeg gjorde, sa folk: «Her har du en karriere!» Jeg fikk en masse verv i politikken, og fikk til og med skryt da jeg jobbet med regnskap. Noen synes jeg burde lage mer websider, og noen merket seg at jeg vant skolemesterskapet i terrengløp. Da jeg møtte deg, sa du at jeg burde skrive mer.
– Fins det noe du ikke er flink til?
– Ja, å strikke. Men gnisten ligger i musikken. I tillegg kunne jeg vel hatt en akademisk gnist. Du skal ikke utelukke at jeg kommer tilbake til det. Jeg skulle gjerne forsket på hvordan vi kan få en økonomi til å fungere uten vekst.
– Kanskje man kunne erstatte forbruk med musikk?
– Tja, kunst og kultur kan vokse uten å ødelegge miljøet.
– Dag Andersen påpeker i boka Det 5. trinn at det fysiske er begrenset, mens det ikke-fysiske kan vokse i det uendelige. Hvordan er vi havnet i den situasjon at vi alltid skal ha det fysiske til å vokse, mens vi undervurderer og til og med latterliggjør psykisk og åndelig vekst?
– Filosofen René Descartes inngikk jo en pakt med kirken: Vitenskapen skulle få utforske det verdslige, mens kirken skulle ta seg av alt som gjalt sjelen.
– Og kirken var ikke så interessert i utvikling?
– Du kan også si at samfunnsutviklingen ikke brydde seg så mye med det åndelige.
– Dermed gir det lav status å jobbe med mennesker i dag?
– Ikke bare å jobbe med mennesker, men å jobbe med seg selv. Det kaller vi egoisme, selv om det er lettere å oppnå gode resultater når man jobber med seg selv enn når man jobber med andre.
– Vi forakter oss selv og foretrekker ting og tang?
– Ting er greiere å forholde seg til. Der har rasjonaliteten fått et forsprang.
– Ting oppfører seg ordentlig og finner ikke på noe tull?
– De oppfører seg noenlunde i samsvar med våre ideer. Samtidig tror vi at datamaskiner vil kvitte seg med mennesker når de får tilstrekkelig intelligens. Men hvorfor må datamaskiner overta verdisettet til USAs regjering? Kanskje de begynner å skrive teaterstykker isteden.
– Vi kan vel være glad for at dingser har tatt over mye «umenneskelig» arbeid? Da slipper mennesker å oppføre seg så mye som maskiner.
– Så sant vi vil ha et industrisamfunn, er det bra at maskiner kan gjøre kjedelige og farlige oppgaver. Arbeidsgiveravgiften ble blant annet innført for å fremskynde bruken av maskiner. Det ble dyrere å tilsette folk. Problemet er at vi ikke bare har rasjonalisert vekk meningsløse jobber, men også meningsfulle jobber. Maskiner overtar matproduksjon, og billettautomater erstatter skranker med mennesker. Mange som før kunne finne meningsfullt arbeid blir nå definert som en byrde for samfunnet. De passer ikke inn i det arbeidslivet vi har igjen.
– Hva slags arbeidsliv har du som organist?
– Det handler mye om å våge å ta kontakt med folk og markedsføre seg. Nå jobber jeg med musikalske fag på Steinerskolen, og det er vel få 21-åringer som har vært i flere begravelser enn meg. Det er mangel på kirkeorganister, så jeg kan få rause honorarer, særlig i høytider. Den norske kirke har til og med et eget konsertbudsjett for organister.

Fancy slaveri

Moderne markedsførere bruker samme teknikk som narkotikalangere.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I 1997 hadde den britiske regjering rundt 300 PR-medarbeidere. Folk som gir politikerne et salgbart image i media. Åtte år senere var tallet 3259. I boka Sannhetens kår viser Christian Borch hvordan vi lar markedslogikk ta stadig mer styring over samfunnet.

Stylister fikser ikke lenger bare utseendet til folk. De styler alt fra politiske budskap til stillingsannonser. «Næringslivet er flinke til å selge et inntrykk av å være fancy, men de fleste jobber er ganske elementære,» sa forfatter og tidligere Schibsted-medarbeider Henrik Langeland da jeg intervjuet ham.

Markedsstylister har mye til felles med narkolangere. De får folk til å «kjøpe» ideer de egentlig ikke tror på, og ting de egentlig ikke vil ha. Folk oppdras til avhengige forbrukere, som vurderer hverandre i lys av sitt forbruk og tilhørende verdier. Noen av disse brenner seg ut på lønnsomt arbeid blottet for annen mening enn å skape nye, avhengige forbrukere. Slaveriet kalles «verdiskapning».

«Det er som om det enkelte menneske har mistet retten til å lytte til seg selv,» skriver Borch. Hvem skal utvikle et økonomisk system som ikke er vekstbasert? I dag blir man bannlyst om man stiller spørsmålet. Markedslogikken er tidens ledende og absurde religion. For å opprettholde dagens økonomiske vekst på tre prosent årlig, må nordmenn forbruke nitten ganger mer om hundre år. Mange får høy lønn for å fremstille dette som en god idé. De rettroende kaller det den eneste veien til et godt samfunn.

Hadde det virkelig vært en god idé, ville den ikke trengt stylister. Vår tids PR-folk har samme makt over sinnene som prestene i middelalderen. Tross miljøkrisen, gir det fortsatt høy status å forbruke mange ting. Folk som nesten bare forbruker heroin, og dertil ikke tilber markedskreftene, er syndere.

=Osloselger Johan antydet en dag at det neppe var prestisjefylt å skrive i =Oslo. Jeg svarte at folk som er opptatt av prestisje kjeder vettet av meg, og ikke fins i min omgangskrets. Jeg vet heller ikke om noen statusjobb jeg har lyst på.

«Jeg kommer fra et overklasseområde i Göteborg,» sa Johan, «så jeg er vant til at folk tenker mest på status. Da jeg jobbet som lystekniker med grei årslønn, spurte faren min når jeg skulle utdanne meg og få meg en ordentlig jobb med eget kontor.»

For et år siden prøvde Johan å ta selvmord to ganger. I dag er han glad han mislyktes. Som selger av =Oslo møter han folk som bryr seg om hvem han er, og ikke om hvilken status han har. Han har aldri hatt PR-rådgivere. Det trengs ikke for å forvisse folk om at det er en god idé å kjøpe =Oslo.

Bakgrunn for diskusjonen under er mitt intervju med Alexander Rybak i =Oslo nr. 1/2010 og Nettavisens oppfølging av dette:

Nettavisen: – Noen må stoppe Rybak
Nettavisen: Avviser utroskapsutsagn

Sceneskifte: intervju med Jon Schau

– Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig, sier Jon Schau, som har valgt å kalle det Gud i boka.

I dag utgir Jon Schau Jons bok. Her er et intervju jeg gjorde med ham i gatemagasinet =Oslo i sommer.

Han drakk helt til han døde to ganger. Det var da komiker Jon Schau så lyset.

– Jeg kunne starte dagen med å styrte en flaske rødvin, sier Jon Schau. Vi møter ham på kontoret, der diplomer slår fast at han er Norges morsomste mann. Men suksess på utsiden er ikke det samme som suksess inni.

– Jeg prøvde å bli den andre ville at jeg skulle være. Hvordan jeg hadde det? Det vet jeg ikke. Det var akkurat det jeg ikke klarte å kjenne på.

Fra han var gammel nok til å drikke, gikk det i ett. Som 38-åring havnet han i koma i fem uker. Han fikk betennelse i bukspyttkjertelen og ble erklært død to ganger.

– Jeg hadde alltids klart å bli syk uten alkohol. Det var jo noe jeg selv skapte, for å komme dit jeg er i dag. Jeg kunne sikkert ha kokt noe på et stolbein som fikk meg til å møte veggen.

Nær døden-opplevelsene gjorde ham edru på flekken.

– Før var jeg ganske Trygve Hegnar i huet, i forhold til det åndelige. Jeg trodde ikke på noe som helst. Derfor var det vanskelig å skjønne at jeg døde. Jeg måtte få det inn med teskje. Mens jeg lå i koma, opplevde jeg både å bli overkjørt av trikken og knivstukket. Ok da, så får jeg vel dø, tenkte jeg. Da ble det totalt sceneskifte. Jeg så et lys, som jeg til slutt var inne i. Det var bare kjærlighet og ingenting annet.

Foto: Dimitri Koutsomytis / =Oslo

Han synes det er absurd å snakke om opplevelsen, for ord fantes ikke i lyset.

– Jeg må bruke bilder for å snakke om dette, og jeg er redd for å bruke bilder som plasserer ansvaret utenfor deg selv. Eller bilder som skaper steder hvor noe kan oppleves utenfor deg selv. Alt er i deg. Da jeg så på kroppen min, var den laget av det samme lyset. Jeg badet i det jeg selv var laget av, og i lyset møtte jeg alle som var døde. Plutselig møtte jeg broren min også, men han var jo ikke død. Kanskje er en del av oss alltid på den andre siden.

Jon peker på magen sin. Der satt den mørkeste følelsen han hadde.

– Tenk deg at det verste du har gjort er det du blir mest elsket for. Det du absolutt ikke vil vedkjenne deg. Det vesentlige med lyset er den ekstreme kjærligheten. Dette er vanskelig for folk å skjønne, fordi vi opplever kjærlighet på en annen måte til vanlig. Kjærlighet er en premie folk gir oss når vi har gjort noe de liker. Sprøtt!

Mange har beskrevet at «livet passerer revy» i en nær døden-opplevelse. Jon opplevde det samme.

– Så fort jeg forsto at det ikke var noe galt med meg, ble det sceneskifte igjen. Jeg kunne bla fram og tilbake gjennom egne erfaringer, som en filmrull. Det handlet ikke om hva jeg hadde gjort riktig eller feil. Da jeg ble født, var jeg ute etter noen erfaringer. Spørsmålet var: hadde jeg gjort disse erfaringene?

Jon måtte konstatere at han ikke hadde erfart noe særlig. Han hadde drukket seg fra den ene opplevelsen etter den andre.

– De egentlige erfaringene er de du kjenner på med følelsene. Ikke det du har tenkt. Hele poenget er å leve her og nå.

– Du rømte fra følelser med rødvin, men mange opplever å få følelser av rødvin?

– Når du drikker, gir du faen i fortid og fremtid. Plutselig lever du NÅ. Det er en sterk opplevelse, selv når den er dopa. Min påstand er at du kan leve her og nå uten rusmidler. Da blir følelsen bare sterkere.

De som tror at Jon ble religiøs av å dø, må tro om igjen.

– Forestillingen om en streng fyr med skjegg oppi himmelen handler bare om redsel for å dø. Da lever du ikke her og nå. For meg er kristendommen en misforståelse. Bildene er misforstått. Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Kall det en engel, Gud, Jesus eller en båt. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig. Det som fins, er noe som vokser i følelsene dine. Det handler bare om å ta egne opplevelser på alvor.

Han sitter med en tusj i hånda og tripper. Endelig kan han gå opp på talvla og tegne hva han mener. Han tegner en sol med mange stråler.

– Lyset er det vi er. For at vi skal oppleve noe, må lyset dele seg i mange stråler. Erfaringer skapes av samspill mellom mennesker. Derfor er det viktig at vi opplever oss som ulike individer. Når du innbiller deg at du må bli mest mulig lik meg, kan jeg ikke oppleve deg lenger. Er du derimot fullstendig deg selv, blir du en umistelig opplevelse. Det fins bare en av deg.

– Min oppgave er å vise deg hvem jeg er, og motsatt, for at vi skal kunne oppleve. Derfor har vi en drivkraft i oss til å spørre: Ser du meg? I dag opplever folk å ikke bli sett. Det er betingelser for når du blir sett. Går du på TV og drar av deg buksa, klapper vi for deg. Men det er ikke deg du viser fram, det er rumpa di. Jeg var ofte komiker på andres premisser. Når noen kaller deg Norges morsomste mann, er det de som definerer hva du er, og hva som er morsomt. Før prøvde jeg alltid å leve opp til andres forventninger. Til slutt kjente jeg ikke hva jeg selv følte og syntes.

Jon merker seg at intervjuet er godt forberedt.

– Du sitter der med et ark med spørsmål. Jeg tenker at hvis jeg hadde lagd spørsmålene i går, ville jeg ikke holdt muligheten åpen for utviklingen som skjer her og nå.

– Jeg lar bare være å se på spørsmålene. Har ikke sett på dem på lenge.

– Selv har jeg sluttet å skrive tekster før jeg opptrer. Tidligere hadde jeg et manus som enten var riktig eller feil, ettersom hva folk syntes. Kaster jeg manuset, har jeg tilgang til alt.

– Det krever en voldsom tillit til at «alt» er der?

– Ja, det handler om tillit. Vanligvis stoler vi så lite på livet i seg selv at vi ikke tør å la det gå sin gang. Vi skal alltid kontrollere det. Tenk om en bekk skulle oppført seg slik: Nei, nå må jeg ta en sving her, eller skal jeg prøve oppover, kanskje det er lurt… En bekk følger den naturlige veien uten problemer. Slik går det an å leve også.

– Hvis du ikke hadde erfart døden, hva slags rusbehandling kunne hjulpet deg?

– Ingen som tilbys i dag, sier han, og holder en serviett opp langs bordplaten. – Tenk deg at denne servietten er alt det vonde du kan oppleve. På vei gjennom livet toucher du borti den. Vår kultur sier at du for all del ikke må ha det vondt. Unngå smerte, koste hva det koste vil! Får du det vondt, skal du ha lykkepiller, drikke deg fra det eller jobbe deg i hjel. Løsningen er å gå rett på det vonde. Skap krisen så fullstendig du kan! Da oppdager du at veien gjennom er utrolig kort. På den andre siden skjønner du at det vonde ikke var deg.

Jon har selv snakket med heroinavhengig ungdom, og fått god respons.

– Jeg sier til gutta på heroin: dere toucher borti det vonde og tar det på alvor. Alle som liksom skal hjelpe dere tar det ikke på alvor, de sier: stikk av fra det! Derfor er dere et hakk nærmere løsningen. Dere tør å si: sånn er det for meg. Da gjenstår det bare å gå inn i det vonde. Alt du ikke går inn i, tar du med deg videre, så du må gå en runde til med det samme. Går du inn i det, løses det opp.

Har man vært et sted hvor språk ikke fins, får det visse konsekvenser. Jon mener at han er følelsene sine, ikke tankene.

– Skal du ha et svar fra meg, må jeg kjenne etter, jeg kan ikke tenke etter. Da jeg døde, opplevde jeg å være følelsene mine. Det er følelsene som forteller meg hva som er meg. Vær mer Jon! sier de. Å overstyre følelsene sine er fjas.

– Noen kaller det å være voksen.

– Det har jeg skrevet om i min neste bok.

Han løper ut av døra for å hente mac’en sin. Så blir det høytlesning:

– Ikke vis hvem du er, tenk deg om først, vis fram den siden av deg som er voksen, den siden alle andre vil ha. Det er det som er å være voksen, gjennomtenkt og noenlunde følelseskald. Om det egentlig er noe annet inni deg, legg lokk på det, for å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler, voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.

Da Jon ble syk, hadde han ett barn. Nå har han tre, og konstaterer at han er blitt en helt annen pappa.

– En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var da sønnen min begynte å krabbe. Istedenfor å gå etter ham, krabbet jeg også, og fikk kjempekontakt med ham. En nærhet som voksne prøver å nå gjennom ord. Vi er født uten språk, men det betyr ikke at vi ikke opplever noe. Vi er født med den vissheten jeg fikk da jeg døde: Jeg er perfekt, jeg er åpen for alt, jeg er trygg. Barn stoler 100% på mennesker. Så lærer de seg vekk fra det, og må liksom ha en åndelig reise for å finne tilbake.

Jon synes det er rart at vi er så forelsket i det vi vet.

– Vi tviholder på det vi vet, og snakker mye om det. Historien viser at alt vi vet går ut på dato. Å rømme fra følelser til konsepter handler om behovet for kontroll.

– Hele det akademiske systemet handler om konsepter og definisjoner.

– Det lurer oss til å tro at poenget er å vite hva andre har trodd. Vi leter etter en trygghet vi bare kan finne i oss selv. Fordi vi er så vant til å lete utenfor oss selv, hopper vi på trygghetens fetter; bekvemmeligheten, som kan kjøpes for penger.

En uke etter at Jon forlot sykehuset, ble han slått konkurs. Kristin Halvorsen har kalt ham mannen bak den nye selvangivelsen.

– Før tenkte skattemyndighetene alltid at du lurte deg unna hvis du ikke leverte selvangivelsen. Du fikk en skjønnsligning som var altfor høy i forhold til lønna, og 60 prosent straffeskatt på toppen. Penger som før ble brukt til etterforskning brukes nå til å hjelpe folk. De fant ut at det lønte seg. Det er også opprettet en avdeling for vanskeligstilte skatteytere. Er det usannsynlig at du noensinne kan betale gjelda, kan den strykes. Samfunnsøkonomisk må vi få folk fortest mulig på skinnene igjen, istedenfor å dømme dem til evig fortapelse fordi de gjorde en feil.

Etter at han døde, er Jon er blitt svært opptatt av hva som er hensiktsmessig, og mindre opptatt av riktig og feil. Er du uenig med ham, blir han bare glad.

– Din definisjon av meningen med livet har plass til hele deg. Så skal vi bli enige. Hva skjer? Vi lager et kompromiss som ikke har plass til noen av oss. Hvis vi derimot ikke tror at vi må være enige, møtes vi på en annen måte. Jeg tar med meg hele min opplevelse, kjenner på det du mener, og ser om det kan gi meg noe. Hvert menneske jeg møter blir en mulighet til å utvide min forståelse.

Et håndfast produkt av Jons lærdommer, er selskapet Hippiemedia.

– Kjernen av hippiebevegelsen er å leve sin sannhet, uten å presse den på andre. Krig fører ikke til fred. Fred er et valg.

Han går opp på tavla igjen, og tegner tre rundinger. I den ene er TV, radio, forlag og andre mediekanaler. I midten er produksjonsselskapene. I den tredje er kreative folk.

– For ti år siden hadde produksjonsselskaper det vi kalte tankeloft. Her kunne kreative folk utfolde seg. I dag har ikke ett produksjonsselskap en eneste person ansatt til å utvikle nye konsepter. Konseptene hentes inn fra utlandet. Vi får Idol, Idol med høye hæler, Idol på ski, og jeg vet ikke hva. De kreative folkene sitter bare og skriver replikker til programlederne i Idol. Det de selv tenker og vil ha fram, blir aldri bestilt. Det er dette Hippiemedia er ute etter. Vi skal være en budskapsformidler.

Klikk & les mer om sosiale entreprenører / praktiske kjempeideer i min e-bok «Ideer som kan forandre verden».

Hippiemedia samarbeider med sosiale entreprenører. Folk som vil gjøre verden til et bedre sted gjennom en forretningsidé.

– Når du brenner for det du gjør, tåler du å møte motgang. Nylig var jeg i Aftenposten sammen med Johan H. Andresen. Han skal ansette en egen sjef for å investere i sosiale entreprenører, og bruker selv en tredel av tiden sin på det. Rundt en sosial entreprenør har du kunder som er stolte av å bidra til noe bra. Investorer som er stolte. Ansatte som er stolte.

For øyeblikket jobber Jon med en pilot til Hippiemedias første TV-konsept. Det heter Norske Helter, og handler om nordmenn som styres innenfra. Folk som har valgt å følge sin egen drivkraft.

– Vi skal fortelle historier som inspirerer til sosial forandring, avslutter han.

Mannen med det geniale livssynet, i redigert versjon fra Studio 5. (Dessverre blir folk litt lange i ansiktet når jeg legger dem ut på YouTube fra DVD-opptak). Ser du ikke videoen? Prøv denne linken.

Aftenposten: Konfrontasjonssamfunnet (kronikk av Jon Schau og Nicolai Prydz)
VG: Bokaktuelle Jon Schau (43): – Gleder meg til å dø

Når engler møter media

Denne sto på trykk i Ny Tid i 2007.

Media har lang tradisjon for å mobbe kjendiser. Engler har stort sett fått være i fred. Har en kjendis nevnt dem, er det i høyden blitt en kjendisnyhet.

Når prinsessen snakker om engler, blir det en englenyhet. En teologiprofessor på Blindern kontaktes. Tormod Engelsviken mener påkalling av engler like gjerne kan påkalle demoner. Underforstått er det skummelt å tro at engler har såpass til overs for folk at de svarer når de blir spurt. Som gode protestanter, stempler de mennesket som syndig og uverdig. Uansett har professoren høyere status i media enn englene. Det går an å ta bilde av ham og legge ham ut på nettet.

Jens Bruun-Pedersen i Human-Etisk forbund mener Märtha er uopplyst. Ingen bombe fra en organisasjon som er mer kjent for det den ikke står for, enn for det den står for. Bruun-Pedersen sier til Stavanger Aftenblad: ”Det hadde vært fint om dette hadde virket, og det hadde vært enda bedre hvis det fantes noe vitenskapelig belegg for det de driver med.” Humanetikeren glemmer at vitenskap er noe mennesket fant på for få hundre år siden. Engler har et mer kosmisk perspektiv. Hva med et Universal-Etisk forbund? Filosof Ken Wilber skriver i boka Menneskets transpersonlige dimensjon: ”Ifølge den universelle tradisjon er Sinn det som er, og alt som er, romløst og derfor uendelig, tidløst og derfor evig.” Begrepet Sinn med stor S henter han fra metafysiske tradisjoner hinsides teologiprofessorens og humanetikerens verdensbilde. Sinn er vår innerste bevissthet, som også er universets bevissthet. Sinn er det universet består av om man skal definere det som én ting; altså gå til bunns.

Å gå til bunns kjennetegner ikke den jevne nettavis. I nettavisers bevissthet kan universet deles opp i en haug med ting, for eksempel engler, prinsesser og professorer. Avisene lever av å dele opp universet og sette ting opp mot hverandre, for eksempel engler og vitenskap. Professorer og teologer lever også godt av det. Noen mener prinsessen er naiv, og henviser til vitenskap med stor V. Vitenskap med stor V er det man drikker seg fra sans og samling på når man er redd for å bli latterliggjort. I likhet med alkohol, gjør Vitenskap med stor V det vanskelig å tenke klart. Da kan man forveksle en lukket sannhet med en åpen, og tro man blir klokere jo mer man tviholder på et synspunkt. For eksempel at engler er tull. Märtha er ikke redd for å bli latterliggjort. 1-0 til prinsessen. Noen mener hun starter engleskole for pengenes skyld. I et økonomisk perspektiv har engler kun plass som inntektskilde. I et kosmologisk perspektiv har de bedre muligheter for å utfolde seg, for universet byr på mer spennende krefter enn Trygve Hegnars kjøpekraft.

En forsker ved Menighetsfakultetet kontaktes av journalister som aner en ny vinkling. Arild Romarheim trekker paralleller til kristningen av Norge på 1000-tallet. Nå tar New Age over, sier han. Brått får englene sin egen religion. New Age, en håpløs betegnelse på alt vitenskapen for øyeblikket ikke gidder eller klarer å studere. De som trodde engler tilhørte kristendommen, blir nå totalt forvirret. Men vent, det er jo bare de utilgjengelige englene, de som ikke gidder å svare fordi de føler seg bedre enn mennesker, som tilhører kristendommen. Siden alt som er nytt er farlig, er New Age en passe avskrekkende betegnelse på mystiske erfaringer som i virkeligheten er rapportert så lenge mennesket har kunnet rapportere.

Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ber Märtha melde seg ut av statskirken. Endelig får vi bekreftet at de omgjengelige englene ikke tilhører kristendommen. Ottosen beklager at Märtha markedsfører dem. Samtidig, et annet sted, slår VG opp at kongefamilien må synes dette er svært pinlig. Ingen i kongefamilien har vært i nærheten av å uttale seg enda, men en skeptisk religionshistoriker er nesten helt sikker på at kongefamilien synes dette er pinlig. For å gjøre det ekstra pinlig, sammenligner han Märtha med Humlesnurr i Harry Potter. Bokserien er hele ti år gammel, så ingen må tro dette er nye tanker. ”Det har ost av hele det alternative tankegodset i mange år,” sier Asbjørn Dyrendal, som liker magien best når den begrenser seg til bestselgere av J. K. Rowling.

På sin nye webside sier Märtha at hun kan se hvordan folk har det, og at engler hjelper henne med å være seg selv. Dermed lever hun ikke ut fra innlærte mønstre eller andre folks synspunkt. På TV beskrev hun engler som en kjærlig tilstedeværelse. Når ble medievennlig mobbing mer stuerent enn kjærlig tilstedeværelse? Hvis journalister, forskere, teologer og økonomer må mobbe engler for å føle seg ovenpå, har jeg liten tillit til dem. I motsetning til en million nordmenn, ville jeg ikke tydd til nettaviser hvis jeg lurte på hvem englene var. Jeg ville spurt Holistisk Akademi hva de lærte Märtha mens hun gikk der. Hvis jeg syntes ’engler’ hørtes pinlig ut, ville jeg spurt meg hvorfor. Var jeg opphengt i innlærte mønstre og andre folks synspunkt?

Heldigvis har engler viktigere ting å gjøre enn å lese nettaviser.

Livssynspiller og smilekrem

Vi har allerede fått slankepillen, røykestoppillen, bakruspillen, selvmordspillen, puppepillen og angrepillen. Fremtiden i forbedringspreparater er grenseløs.

I snitt bruker nordmenn en pille hver dag. En stadig høyere andel av pillene tas for å pusse opp personlighet og kroppsfunksjoner. Pillen for den litt sjenerte er eksempel på en nyvinning som får legemiddelindustrien til å juble. Den må likevel se seg slått av angrepillen, for deg som tror du har blitt gravid og angrer. Om 20 år har vi fått en rekke nye piller. Blant vinnerne her er glemmepillen. Om du tar glemmepillen innen 96 timer etter at du har gjort en tabbe, forsvinner episoden fra hukommelsen. En annen slager er ex-pillen mot kjærlighetssorg. Pausepillen motvirker stress og erstatter pausene på arbeidsplassen, og i klasserommet dominerer bokpillen Brage – for økt leselyst.

Jesux og Allac

Et annet voksende marked er livssynspillene, for deg som vil ha et livssyn eller sprite opp det du allerede har. Kristenpillen Jesux står side om side med muslimpillen Allac i apotekenes hyller. Adventistpillen blir imidlertid forsøkt stoppet av dem som allerede er adventister, da disse er skeptiske til pillebruk. Derfor jobber forskerne med å fremstille en adventist-pille fri for pilleskepsishormoner. Politiske piller, som sosialistpillen og høyrepillen, deles flittig ut under valgkampen, og suppleres med andre holdningspreparater som den anti-rasistiske pillen og EU-pillen. De mange folkeskikkpillene anføres av pillepillen, som motvirker uforskammet pilling i nese, ører og lignende. I 2020 kommer Viagra i tre nye varianter; Viagra Pluss for produksjon av snille barn, Viagra Ultra for kjempesnille barn og Viagra med Vinger om du ønsker deg adoptivbarn. Homopillen finnes også i de fleste nattbordskuffer.

Munn i håndflaten

Piller er ikke det eneste helsebringende i 2020. Plastikkirurgi og utvidet hudpleie blomstrer som aldri før. Mens menn tidligere lagde seg et lite hull i haken for å bli mer sjarmerende, har hullet nå blitt større og fått en praktisk funksjon som sigarettholder. I værharde strøk har kvinnene erstattet silikonen i brystene med isopor som også beskytter mot kulden. Begge kjønn har stor sans for å operere på seg en ekstra nese for å kunne lukte i stereo. Navlepiercing, som lenge var en populær variant av den tradisjonelle navleloen, er nå erstattet av moteriktig navlelakk. Smilekremer smøres heftig rundt munnen, og mange opererer yndlingsmusikken sin inn i ørene. Noen har også flyttet munnen inn i håndflaten for mer effektiv spising. Doping er fortsatt en slager blant idrettsfolk, mens pianospillere opererer på seg flere fingre og barnehagetanter flere armer. Regnkrem beskytter deg som vil unngå å bli våt, og tårefjerningskrem selges i enhver kinokiosk med respekt for seg selv. Det beste preparatet av alle er selvsagt Fluxpillen. Før virket den bare mot hull i tennene, men i 2020 hjelper den deg også med å tenke essensielle tanker på en lekende måte.

(Denne sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2001 og ble stjålet av gratisavisen Urban i 2004).

Gud på Grünerløkka

Samtalen sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2000.

Jeg møter Gud på uteserveringen til en café på Grünerløkka i Oslo. Jeg blir overrasket over hvor frilynt han er i forhold til visse rykter jeg har hørt.

FLUX: Jeg har hørt at du ikke liker folk som ikke tror på deg?

GUD: Jeg skapte ikke verden for at noen skulle tro på meg. Det holder lenge at jeg tror på meg selv. Dessuten skaper jeg ikke verden lenger. Det er det dere som gjør.

FLUX: Men du vil vel at vi skal tro på deg?

GUD: Spørsmålet er ikke om dere tror på meg, men hvem dere tror jeg er. Folk tror på så mange guder. Folk tror til og med ikke på en hel haug med guder. Så spør de hverandre om de tror på Gud, og tror de er enige hvis alle svarer ja. Så merker de at de likevel er uenige, og beskylder hverandre for ikke å tro nok på Gud, eller på riktig Gud. Hvis du trenger en sitatboks til denne samtalen kan du ramme inn følgende: Forskjellighet er guddommelig!

Ingenting er ferdig

FLUX: Hvem er du egentlig, Gud?

GUD: Jeg er det som er ‘å være’.

FLUX: Og den som snakker i gåter?

GUD: Og den som leker med ord. Ord skaper verden. Jeg kan si hva jeg vil, men du hører aldri det jeg sier. Du hører bare det du kan høre. Du skaper det jeg sier, ved å smelte dine assosiasjoner sammen med mine ord.

FLUX: Er ikke det litt tungvint? Var det virkelig meningen at det skulle være slik?

GUD: Det var meningen at vi skulle skape verden sammen, ja. Det var ikke meningen at du eller jeg skulle dytte vår egen verden over på alle andre. Det ville blitt en liten verden.

FLUX: Er du liten?

GUD: Mennesker sier at jeg er stor, men de oppfører seg som om jeg var sjalu, utålmodig, intolerant, skråsikker og maktsyk. Det er ikke særlig stort. Store mennesker er ikke slik, men en stor Gud kan tydeligvis slippe unna med det.

FLUX: Hvordan er du egentlig, da?

GUD: Jeg er det som er. Dere er det som lever. Dere gir liv til det dere tror på. I praksis er jeg det dere tror at Gud er. Har du tenkt over at jeg kanskje trenger dere til å skape meg for at jeg skal bli levende?

FLUX: Jeg trodde det var du som skapte oss…

GUD: Da jeg hadde skapt dere begynte dere å skape meg. Og det har dere fortsatt med. Tror du jeg ville skapt dere med evnen til å skape meg hvis jeg ikke ville at dere skulle gjøre det?

FLUX: Men folk sier forskjellige ting om deg. Hvem har rett?

GUD: Kanskje jeg er forskjellige ting. Plutselig finner dere på noe nytt om meg. Kanskje jeg ikke er ferdig enda. Kanskje ingenting er ferdig enda.

FLUX: Blir det ferdig noen gang da?

GUD: Vil du at det skal bli ferdig?

FLUX: Mmm. Egentlig ikke. Det ville blitt kjedelig.

GUD: Det ante meg. Utvikling er guddommelig.

Var Jesus kristen?

FLUX: Hvis mennesker kan skape deg med sin tro, hvorfor tror de ikke ganske enkelt at du er snill?

GUD: Jeg har gitt dere mer frihet enn dere tror dere tåler. Dere prøver å overse det så dere skal slippe å bruke friheten, og slippe å ta ansvar for det dere bruker den til. Så beskylder dere meg for å ha gitt dere den ufriheten dere gir dere selv, så dere skal slippe å ta ansvar for det også.

FLUX: Det har vel noe med religion å gjøre. Hva med deg, Gud, er du religiøs?

GUD: Jeg er det jeg er og alt er det det er. Men dere liker å sette forskjellige navn på ting. Tror du Jesus var noe annet enn han var? Tror du for eksempel han var kristen? Flere av dere burde prøve å være det dere er. Ikke kalle dere noe bare fordi det er et fint ord. Ikke gjøre noe i andres navn enn deres eget. Gud trenger ingen fans. Jeg har nok selvtillit. Det ville dere også hatt hvis dere var dere selv. Dere kan godt være religiøse, men vær mennesker først. Hvis dere er mennesker først kan dere være nesten hva som helst til glede for dere selv og verden. Hvis dere setter religion over mennesket, er jeg den første til å oppfordre til blasfemi.

FLUX: Hvordan definerer du et godt menneske?

GUD: Jeg definerer ingenting. Jeg trenger ikke å definere noe for å kunne elske det. Jeg tror ikke jeg har så lite kjærlighet, for jeg tror ikke kjærlighet er noe jeg har. Det er noe jeg er.

FLUX: Betyr det at du er god?

GUD: Ja, hvis du tror kjærlighet er godt.

FLUX: Og det betyr at du kan skape gode ting?

GUD: Jeg skapte mennesker med en mulighet til å tro at de er gode og til å skape ut fra det de tror. Hvis du synes det er bra kan du kalle meg god. Hvis du synes fri vilje og skaperkraft er et dårlig påfunn kan du kalle meg ond. Men slik måtte jeg skape deg for at du skulle bli levende.

Alt finnes

FLUX: Du får mennesker til å høres like guddommelige ut som deg selv. Er ikke Gud unik?

GUD: Nei. ‘Unik’ ville skille meg fra alt annet. Det at noe er adskilt er en idé som oppstår med tid og rom. Men illusjonen har sin sjarm. Den holder dere i aktivitet med alt fra bordtennis til vitenskap, kunst og politikk. Illusjonen om at ting er adskilt i tid og rom må være der for at dere skal få noe å gjøre. Alt dere gjør gjør dere for å forene dere med noe dere tror er godt. Hvis dere virkelig følte at alt var forent, hva ble da igjen å gjøre? Det høres ikke særlig livlig ut, spør du meg.

FLUX: Hvis ingenting er adskilt, betyr det at ånd og materie er det samme?

GUD: Det er to begreper dere har laget. Et festlig påfunn, men ikke bruk ord til å prøve å fjerne deler av virkeligheten. Det er bortkastet tid. Dere kan ikke fjerne noe som helst, selv om dere tidvis prøver å overse både det dere kaller materie og det dere kaller ånd. Dere skiller mellom det som er inni dere og det som er utenfor, såkalte innbilninger og såkalt virkelighet. Tøysekopper er dere. Prøv å se sammenhengen. Det er ingen forskjell mellom inni og utenfor. Alt fra bygninger til ord begynner inni dere.

FLUX: Så alt er bare noe vi finner på?

GUD: Hva skulle dere ellers gjort? ‘Liv’ er ‘det som finner på’. Hvorfor tror du jeg fant på dere? For å føle meg levende! Hvorfor tror du jeg ga dere evnen til å finne på? Fordi jeg unner dere å leve! Livet er ikke medfødt. Livet er noe vi finner på.

Så godt fungerer verden

FLUX: Hva med vitenskap? Hvis alt er påfunn kan vi vel heller ikke vite noe?

GUD: Dere tror dere vet en hel del. Altså vet dere det. Tro og viten er heller ikke adskilt. Dere oppdager noe, og tror på det inntil dere oppdager noe nytt. Det er alltid noe nytt å oppdage. Og hvis dere ikke oppdager noe nytt, tolker dere det dere allerede har oppdaget på nytt. ‘Religion’ og ‘vitenskap’ kan være nyttige begreper for dere, men ordenes betydning er bare teoretisk.

FLUX: Og hva betyr ordene?

GUD: Roten til ordet ‘science’ (vitenskap) er ‘scindere’, som betyr å skille. Uten tid og rom er ingenting adskilt. Roten til ordet ‘religion’ er re-ligare som betyr å binde opp igjen. Uten tid og rom behøves ingen gjenforening. Jeg er utenfor illusjonen av tid og rom og har ikke behov for noen av delene. Dere lever i illusjonen av tid og rom og skaper de utroligste ting som dere gir navn til, deriblant religion og vitenskap. Men dere glemmer å se bak ordene og teoriene som dere elsker og dyrker ved universitetene deres. Vitenskap kan like godt være forening og syntese. Religion kan like godt være splittelse og analyse. Men dere tror at ordene lever, krangler om dem og får aldri bestemt dere for hva dere egentlig vil skape. Samtidig skaper dere noe hele tiden, for noe annet er umulig. Bestem dere for hva dere vil skape bak ordene, så begynner dere kanskje å skape det dere vil ha. Er det ikke slående hvor godt verden fungerer?

FLUX: Jeg synes den fungerer ganske dårlig.

GUD: Og hva gjør du med det?

FLUX: Ikke så mye.

GUD: Så godt fungerer verden, at den reagerer på alt du gjør. Hvis du ikke gjør noe, skjer det ikke noe. Det er selvfølgelig ikke bare deg verden reagerer på. Men deg også. Er ikke det mye bedre enn om den ikke reagerte?

Bunnløst oppfinnsomme

FLUX: Nå vil mange si at denne samtalen med deg er noe jeg har funnet på. De vil si at jeg umulig kan ha møtt Gud, i hvert fall ikke på Grünerløkka med praktiserende homofile og rusbrus med guarana og trommemusikk. Hvis jeg skulle hatt noen som helst troverdighet måtte jeg i hvert fall sørget for å plassere deg i en eldgammel kirke med gregoriansk korsang eller i høyfjellsnatur med heterofile turgåere med økologisk dyrket matpakke. Hva skal jeg svare da?

GUD: Hva med å si det som det er: Du har funnet meg på! Du har regelrett diktet meg opp. Har jeg ikke sagt hele tiden at ‘liv’ er ‘det som finner på’? Er det ikke dette dere vil at Gud skal unne dere? Hemmeligheten er at jeg gjør det. Dere er bunnløst oppfinnsomme. Dere dikter lange historier om at dere er maktesløse eller mektige, dumme eller kloke, slemme eller snille. Dere forteller dere selv hvem dere tror dere er hele tiden, ofte som gjendiktning, av og til som noe nytt. Samtidig sier dere at dere er så dårlige til å finne på, at andre er flinkere enn dere. Slik slipper dere å se at det er dere som skaper verden, og ta ansvar for det. Men jeg sier dere: Jeg er ikke gjerrig med guddommeligheten. For øvrig liker jeg meg godt på Grünerløkka. Det er mange artige påfunn her.

Gud forsvinner inn i caféen. Jeg lurer på om han går på herre- eller dametoalettet. Noen mener han er kvinne. Men ‘kvinne’ og ‘mann’ er sikkert det samme i hans verden. I så fall skjønner jeg hva han mener med at illusjonene har sin sjarm. Kanskje han har lyst på en børek eller kebab eller ciabatta eller vaffel når han først er i tid og rom på Grünerløkka.

Gud og den lille prikken

Gud bodde sammen med moren sin, Gudrun, og faren sin, Gudbrand. Hver dag gikk han på skolen. Guds favorittfag var Himmelsk, for der lærte han materialbetet og alle materialene: Helium, Litium, Beryllium, Bohr, Kalium, Kalsium… Det var så mange av dem, og for å se hva de kunne brukes til, hadde Gud en dag materialert en liten prikk. Den hadde han kalt «Det store smellet».

«Ærlig talt, Guden min, kan du ikke gjøre noe fornuftig?» spurte Gudrun da hun leste den lille prikken. «Kan du ikke filosofere en fin tanke eller meditere litt, for eksempel?»

Da ble Gud litt lei seg. Han hadde lagt mye arbeid i prikken, og følt seg temmelig åndtelligent.

«Men hvis man materialerer en liten prikk, da kan alt skje», sa Gud.

«Du har nå alltid vært noe for deg selv», sa Gudrun og sukket. «Hvorfor heter den forresten Det Store Smellet når den bare er en liten prikk?»

«Fordi den ikke er ferdig enda», sa Gud.

«Jeg synes du driver vel mye med denne tullete materien. Da du var liten trodde vi det skulle bli noe stort av deg. Du var så flink til åndgripelige ting. Vi trodde du kom til å følge i din åndefar Gudleiks sinnsspor. Han som var sjef i den store Sparetanken der de rikeste åndene satte inn tankene og følelsene sine».

Gud gjespet. Det var ikke første gang han hørte det.

«Jeg er fortsatt flink i å-fag og sjelematikk, mor. Men jeg vet hva jeg må gjøre».

«Jeg er bare redd du skal bli syk i hjertet ditt, Gud. Jeg vil ikke at du skal ende opp på material-sykehus fordi du tror universer er mer virkelige enn virkeligheten».

«Men hjertet blir ikke sykt, mor, bare større. Jeg vet at det ikke er bra å tenke for mye på materien, men jeg er nødt til å ta hensyn til den for å kunne materialere».

«Du vet at jeg er svært glad i universer, Gud. Univershyllene våre er fulle av dem. Men de er bare oppspinn, kan du skjønne. Dessuten er det bare materialister som kan materialere universer med Materialesere, og det er fordi de har så god matrasi. Mange av dem blir syke på grunn av matrasien sin. Da jeg var liten, trodde jeg også at universer og Materialesere var virkelige. Men du er for stor, Gud. Hva tror du din åndelige far Gudbrand synes om at sønnen hans er så overtroisk?».

Gud tenkte seg om, og så sa han: «Jeg tror ikke materialistene har mer matrasi enn andre, mor. Jeg tror bare de har tro på materien. De tror den kan leve sitt eget liv, og lar den gjøre det. Det er ikke matrasi de blir syke av, men omhimmelens mistillit. Verken ånder eller Materialesere kan vokse uten tillit, og så snart materialistene har gitt materien sin tillit, vokser den. Tenk om den føler seg levende, mor?»

(Sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2001)

Kratylus og sannhetens historie

Denne har stått på trykk i tidsskriftet Flux i 2001.

For 2000 år siden så ikke en skeptisk filosof noen grunn til å åpne munnen. Hvorfor sluttet Kratylus å snakke?

Filosofen Kratylus levde på Sokrates’ tid. Dette var før Kristus, så det var fremdeles anledning til å stille seg skeptisk til hva det skulle være. Kratylus var like godt skeptisk til alt. Han var elev av Heraklit, filosofen med den berømte elven som man ikke kan stige ned i to ganger. Kratylus syntes Heraklits påstand var vel konservativ. Han mente at man ikke kan stige ned i den samme elven én gang heller. For eksempel har det man snakker om allerede forandret seg når man har uttalt ordene. Ordene er faste og tingene er flytende, derfor fant Kratylus ut at det var best å holde munn. Når noen snakket til ham, rørte han bare såvidt på fingeren.

Både både-og og enten-eller

I romertiden, noen århundrer etter Kratylus, oppsto en filosofisk retning som var nesten like skeptisk som vår mann. Pyrrhonismen angrep både akademikere og dogmatiske filosofer. Akademikerne fordi var sikre på at det sannsynlige og det usannsynlige kunne skilles fra hverandre, og dogmatiske filosofer fordi de trodde de hadde funnet den evige sannheten. Pyrrhonikeren Sextus Empiricus skrev det Kratylus kanskje ville sagt hvis fingeren hans kunne snakke. Sextus påpekte at menneskers og dyrs sanser oppfatter verden forskjellig, og at sansene hos samme person også kan oppfatte ulikt. Med flere- eller andre typer sanser, ville vi oppfattet tingene helt annerledes. Kriteriene for sannhet kan selv være falske; logikk er noe som bare er sant i forhold til seg selv. Sextus ville ikke dømme om noe fenomen. Han sa ikke bare «ja takk, begge deler». Han sa «både både-og og enten-eller.» For øvrig levde han i fred og nysgjerrighet på hva som ville dukke opp idet verden stadig forandret seg.

Subjektive sannheter

Kratylus var 2000 år forut for sin tid da han oppga jakten på sannheten. I dag er vi skeptiske til det meste. Men vi fortsetter likevel å snakke, fordi sannhetene har blitt subjektive. Hvordan skjedde det? Descartes kalles den første moderne filosofen. Han vendte blikket innover og reflekterte over sin egen virksomhet. Han stilte spørsmål ved menneskets evne til å oppfatte verden utenfor. Descartes trivdes imidlertid dårlig som tviler, og ble snart skråsikker på at all tenkning er fornuftig tenkning. Da var det for sent, for Hume og Kant hadde hørt tvilen. Hume mente at vitenskapen ikke kan bevise årsaker, bare hvilken rekkefølge fenomenene har. Dermed kan vi ikke ha sikker viten. Kant var enig, og siden han levde på 1800-tallet snakket han om das Ding an sich og das Ding für mich isteden for å vifte med fingeren. Snart ble tingene slik de er for et subjekt filosofenes største interesse. Kierkegaard sa like godt at subjektiviteten er sannheten. Han var ikke det minste skeptisk, men han kalte sannhetene sine tro, uten at de ble mindre sanne av den grunn. Poenget var at ingen kunne overta sannheter fra andre. Til og med kristendommen ble en subjektiv affære med Kierkegaards hjelp. Folk ble ‘personlig kristne’, noe som var utenkelig før.

Kroppsdeler på feil sted

Det irrasjonelle mennesket var et hett tema rundt første verdenskrig. Freud så på rasjonaliteten som bare en liten del av mennesket, og et verk med tittelen «Vestens undergang» ble bestselger. Populære forfattere som Dostovjevski, Hamsun og Joyce tok for seg menneskets ubevisste liv og indre opplevelser. Før hadde forfattere helst brukt en objektiv synsvinkel; nå kom jeg-romanene. Filosofer studerte subjektets fremste medium, språket. Kunstnere prøvde ikke lenger å male perfekte kopier av virkeligheten, men malte sitt indre liv inn i motivene. Folk som ikke skjønte hva som hadde skjedd, beskyldte dem for å være dårlige til å tegne eller å ha rusk i øynene når de f.eks. malte kroppsdeler på feil sted. I dagens post-modernisme er jakten på objektivitet gammeldags. Mennesker er alltid påvirket av sitt eget perspektiv. Kratylus sa det samme før han lot fingeren overta, mens vi snakker som aldri før. Gjerne om oss selv eller om hvorfor såkalte sannheter ikke er sanne.

Vitenskap som tro

Selv ikke den siste objektive sannhet, vitenskapen, får være i fred. Vitenskapsfilosofen Popper sa at teorier ikke lar seg endelig bekrefte. De kan bare avkreftes. De som vil tro på Einstein, må delvis tvile på Newton. Så kom kvantefysikken og viste at de klassiske vitenskapelige konseptene ikke stemmer for atomets indre verden. Vitenskapskritikeren Thomas Kuhn beskrev på 1960-tallet hvordan vitenskap har forskjellige kriterier i forskjellige forskningsmiljøer og til forskjellige tider. Disse skjulte forskjellene kalles paradigmer. Vitenskapelig aktivitet forholder seg ukritisk til sitt eget paradigme, selv om det påvirker resultatene. Vitenskapelige studier forbereder folk til medlemsskap i et miljø. Lærebøker skjuler vitenskapens historiske paradigmeskifter, så vitenskapen skal fremstå som en enhet av evig sikker viten. Forskernes valg mellom to paradigmer kan ikke gjøres med rasjonelle kriterier, for hva som er rasjonelle kriterier bestemmes av paradigmet selv. Hvilket paradigme som vinner vil dermed avhenge av forskerens overbevisning ut fra subjektive kriterier. Kort sagt: hans tro.

Valget

Isteden for å slutte å snakke fortsetter vi å tro, slik vi alltid har gjort. Forskjellen er at mange nå vet at de tror. Før trodde de at de visste, og at de måtte vite for å ha stemmerett. Begrepet ‘tro’ ble ikke tillagt noen verdi. Kristendommen var ikke middelalderens tro, men middelalderens vitenskap. En tilsvarende blind tillit til vitenskapens sannhet i dag kan nesten kalles middelaldersk. Men vi kan godt tro på vitenskapen, for det er tro som skaper virkeligheten, inkludert datamaskinene. Hvis vi vet at vi tror isteden for å tro at vi vet, kan vi skape noe nytt, og forkaste gammel tro som ikke er bra for oss lenger. Kratylus hadde problemer med å tro på noe som helst, fordi hans samtid ikke hadde begreper om subjektive sannheter. Ettersom ideologiene har falt, altså de fleste har sluttet å tro på dem, har vi fått valget: Enten å bli desillusjonerte fordi den objektive sannheten syntes å være død, eller se kraften som ligger i hva vi velger å tro på.

Verdighetens vokter

Artikkelen sto på trykk i =Oslos julebok 2008.

=Osloselger «Anita» står klar med rose ved døren lenge før Hans Kongelige Høyhet er i anmarsj. Flere selgere har møtt opp for å hilse på kronprins Haakon.

Vi hadde pyntet et annet sted, men Haakon ville heller bli med på mitt rotete kontor for å vise fram globaldignity.org på mac’en.

Til forskjell fra mange andre, blir ikke «Anita» videre sjenert når han kommer. Hun forteller at det er moro å selge =Oslo.

– Da jeg var ung solgte jeg noe sminkegreier som folk fikk utslett av. Da måtte jeg jukse litt, men =Oslo kan jeg stå for.

Vi setter oss rundt et bord i salgslokalet, mens kronprinsen lytter interessert til =Oslos selgere og ansatte. «Anita» forteller at moren hennes ble pillemisbruker etter å ha fått struma og mye smertestillende. Mor og datter flyttet inn på et statlig hjem for rusmisbrukere.

– En gang skulle kronprinsesse Sonja besøke oss. Jeg var 15 år og i opposisjon. Mamma ga meg streng beskjed om at jeg ikke måtte røyke når Sonja kom. Jeg satt og dampa da hun kom inn, men hun satte seg ved siden av meg og var så koselig.

– Det skal jeg hilse henne og si, sier kronprinsen smilende.

Vi går opp på kontoret, der Haakon viser fram websiden til Global Dignity, et prosjekt han var med å starte under World Economic Forum i 2006.

– På møtet traff jeg Pekka Himanen, som er yngre enn meg og har utgitt 14 bøker. Han tok doktorgraden i filosofi som 20-åring og har vært rådgiver for Finlands tidligere president og nobelprisvinner Martti Ahtisaari. På møtet var alle delt inn i grupper som så på noen av de store utfordringene, som utdanning, helse og fattigdom. Det var mange fine prosjekter og framdriftsplaner, men det var få som snakket om grunnen til at vi ønsket å få til alt dette.

På møtet var også John Hope Bryant, en aktivist som startet Operation HOPE for å undervise fattige amerikanere i personlig økonomi. De tre unge mennene følte at de trengte en forankring for sitt humanitære arbeid.

– Vi kom fram til at verdighet var kjernen. Det ga oss inspirasjon og en retning for hva vi skulle gjøre. Global Dignity ønsker å få flere med på verdighetstanken, og stimulere til en verdighetsbasert samtale som inkluderer skoleungdom så vel som globale ledere.

20. oktober arrangerte kronprinsen Global Dignity Day (GDD) ved Ruseløkka skole.

– La meg først få forklare hva en Dignity Day er: Vi går inn i skoleklasser både på ungdoms- og videregående skoler for å ha en samtale om verdighet. Vi utfordrer elevene til å definere verdighet med egne ord og til å fortelle historier fra sine liv hvor gode løsninger kan tjene som eksempler for andre. Det handler jo om å ha øye for andre og bruke de mulighetene vi har til å løfte medmennesker. Vi snakker om hvordan vi kan øke vår egen verdighet gjennom å øke for eksempel andre menneskers selvrespekt og selvfølelse. Elevene blir også utfordret til å fortelle om noe de er for, som det er viktig at vi får til i samfunnet. De oppfordres til å definere noe bra de selv konkret kan gjøre for andre i løpet av det neste året. Det er på en måte et inspirasjonskurs og etikkurs for ungdom. Vi stiller det samme spørsmålet til dem som vi fortsatt stiller til oss selv; Hvordan kan jeg, med mine forutsetninger, bidra på en best mulig måte? Det handler om å innse at vårt eget liv er vår viktigste ressurs, og at det kan være fint å sette av to timer til å tenke på hva vi skal bruke det til.

Trioen bak GDD bestemte seg for å arrangere slike samtaler på skoler, i mange land og byer samtidig. I år ble GDD arrangert i mer enn 20 land i alle verdensdeler, og mange tusen elever deltok. Sammen med barn og ungdom på Ruseløkka skole diskuterte kronprinsen temaet i klasserommet.

– En jente fortalte at hun hadde sett en bylt med klær på fortauet utenfor skolen. Da hun så nærmere etter, viste det seg å være en mann som sov. Noen småbarn sto og lo og kastet småstein på ham. Det syntes hun ikke noe om, og sa fra. Dermed fikk vi en ordentlig diskusjon i klassen. Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hvordan kan vi konkret løfte andre menneskers verdighet, gjennom ord og handlinger?

Kronprinsen håper å kunne arrangere mange tilsvarende Verdighetsdager som den på Ruseløkka i tiden som kommer.

– Hvordan mener kronprinsen at vi skal forholde oss til rusmisbrukere på gaten?

– Jeg håper vi klarer å se mennesket, og husker at alles liv har mange fasetter. Det ligger en historie bak, og det er mange nyanser. Frykt er nok en av stengslene her. Det krever mot å se menneskene rundt oss.

Han ber om å få si noe direkte til =Oslos selgere.

– Jeg tror dere gjør en utrolig viktig samfunnsmessig innsats, ved å bryte ned fordommer og bidra til å minke avstanden mellom mennesker. Det er essensielt for at vi skal klare å skape det samfunnet vi ønsker oss.

Kronprinsen bekrefter ryktet om at kronprinsesse Mette-Marit er en ivrig leser av =Oslo. Kronprinsparet er også opptatt av å gi sine egne barn en følelse av verdighet.

– Vi prøver å fokusere på det barna gjør som er bra. For eksempel når de klarer å se en viktig sammenheng. Vi snakker med dem om det vi synes er viktig. Det må vi gjøre på forskjellige måter, siden de har ulik alder.

– Har kronprinsen noen tanker om hvordan man kan øke sin egen verdighet, hvis man føler seg verdiløs?

– Jeg har på ingen måte svarene på alt, og jeg har respekt for at livet kan by på utfordringer som virker uoverkommelige. Men alle har muligheten til å kunne bety noe for andre. Etter min mening henger det tett sammen med livskvalitet. Øker du andres verdighet, øker du også din egen. Kanskje er det den eneste måten du kan styrke din egen verdighet på? Ta Knut, for eksempel, som tok imot meg da jeg kom hit. Han er selger av =Oslo og har i tillegg engasjert seg for å hindre at unge blir rekruttert inn i rusmiljøet. Her har Knut verdifull kompetanse, og han får tilgang til beslutningstagere for å diskutere tiltaksalternativer.

Kronprinsen mener at arbeidet for verdighet kan skape mindre fattigdom og konflikter i verden.

– Hvis det blir tatt på alvor, har det dyptgripende konsekvenser. Du kan gjøre en test: Kan lederskapet jeg utøver nå løfte andre mennesker? Et slikt fokus gjør deg i stand til å ta gode beslutninger. Når jeg snakker om verdighetsbasert ledelse, tenker jeg ikke bare på sjefer. Vi utøver alle lederskap på ulike nivåer. Når du gjør noe som reflekterer dine verdier, påvirker det andre.

– Noen tenker kanskje at det er viktigere hva kronprinsen gjør enn hva de selv gjør?

– Vi har en tendens til å fokusere på størrelse. Når Bill Gates gir penger til HIV/AIDS er det viktig, men det er ikke mindre viktig at du spør en som sliter om du kan hjelpe henne. Den gode handlingen kan ikke vurderes etter hvor store ressurser du har. Spørsmålet er hvordan du bruker de ressursene du faktisk har.

Kronprinsens store forbilde er Mathumbangel, en aidssyk ung dame fra Sør-Afrika som han traff for noen år siden.

– Hun inviterte oss inn i huset sitt som liknet mer på et skur, hvor hun bodde sammen med faren sin. Da hun fikk vite om sykdommen, var det ikke tilgang til medisiner, og hun risikerte å bli diskriminert og utstøtt. Hun hadde all rett til å bli bitter, sint og innesluttet, men hun valgte annerledes. Hun valgte å bli en aktivist. Hun holdt møter hvor hun informerte andre om hvordan de kunne unngå smitte. Hun hadde også samtalegrupper for de som allerede var smittet. Det hun fikk til med begrensede ressurser var helt fantastisk. Hvis hun kan gjøre alt dette, hva kan ikke vi da få til med våre ressurser? Mathumbangel har blitt en rollemodell for meg. Jeg kommer til kort hver dag, men det er fint å ha noe å strekke seg etter. Vi trenger den typen ledelse hun utviste for å drive verden framover.

Haakon forteller at han treffer mange helter vi aldri kommer til å høre om. Det lærer han mye av.

– En stor fordel med min rolle er at jeg treffer folk med veldig forskjellig bakgrunn. Det er i møte med mennesker at etikken blir utfordret og moralen vår blir utformet. Livet er komplekst. Det er greit å sitte på avstand med fine teorier, men du ser ting fra flere sider når du møter folk. Hvis vi mener at alle mennesker er like mye verdt, er det viktig hvordan vi forholder oss til både dem som er nær oss og til dem som er langt borte. Det er ingen objektiv grunn til at omtanken skulle stoppe ved din egen familie og vennekrets, eller ved Norges grenser.

– Kronprinsen blir kanskje mer bevisst på dette enn mange andre, siden han får reise mye?

– Det er en av tingene som gjør meg veldig privilegert.

Han viser fram en video på Global Dignitys websider.

– Har du sett på denne, eller? I Kina møtte vi Eric som driver verdens eneste romfergeselskap for turister. Han skulle ha en kar i verdensrommet på Global Dignity Day 20. oktober. Det endte med at romturisten Richard Garriott sendte en hilsen fra verdensrommet til alle deltakerne på GDD.

Kronprinsen er utdannet innen utviklingsstudier og fattigdomsbekjempelse. Hvis han ikke var født inn i kongefamilien, antar han at han ville valgt et yrke innen dette feltet. Men det er ikke det eneste alternative yrkesvalget han ser for seg.

– Man kan drømme om hva man vil bli. De fleste opplever vel å få en realitetsjustering underveis. Jeg, for eksempel, er glad i musikk og kunne godt tenkt meg å jobbe med det. Men her kan det nok hende at realitetsjusteringen hadde kommet inn. Jeg er ikke flink nok til å spille gitar, og i hvert fall ikke til å synge. Det måtte eventuelt ha blitt en jobb på produsentsiden.

Kronprinsen ser ingen grunn til å kritisere folk for å være snille bare fordi det er jul.

– Jeg synes det er kjempefint hvis julen kan inspirere folk til å gjøre en innsats for flere enn de nærmeste. Det er kanskje det jeg liker best ved julen.

– Er kronprinsen og kronprinsessen enige om hva de skal spise på juleaften?

– Vi har litt forskjellig tradisjon i våre to familier. Det varierer hva vi spiser. Hos meg pleier vi å spise lutefisk eller torsk. Jeg er fornøyd med menyen hvert år.

– Har kronprinsen noen juleminner om sin bestefar kong Olav?

– Han ga alltid de flotteste gavene, og var veldig forventningsfull i forhold til å gi. Vi var relativt utålmodige da vi satt rundt middagsbordet, og det var ingen liten middag.

Kronprinsen husker at han fikk radiostyrt bil av bestefar et år.

– Jeg fikk veldig mye fint, og er nok bortskjemt. Det er jeg også blitt konfrontert med. Hvordan kan jeg jobbe med fattigdomsspørsmål, jeg som har så mye? Som sagt tror jeg alle kan bidra på sin måte, ut fra sitt eget ståsted. Derfor tror jeg at det er plass for meg også…

En annen som var ivrig etter å gi lille kronprins Haakon gaver, var julenissen.

– Vi hadde flere nisser. Det var ofte jeg ikke avslørte dem. Jeg husker en som tryllet en gang. Det var veldig fascinerende. Når du er liten vet du ikke helt hva nissen driver med. Du realitetsbehandler det ikke i forhold til hva han egentlig burde gjøre. Jeg tror det var en i Garden som kunne trylle, som moren min hadde klart å overtale til å være julenisse for oss.

Kronprinsen blir lengre enn planlagt hos =Oslo. Når han skal gå, støter han på =Osloselger Kari i salgslokalet. Hun vet ikke at han er på besøk, men er likevel fullt klar over hva hun vil si. Hun har selv vært alenemor, og ber ham sende de varmeste hilsener til kronprinsesse Mette-Marit. Når Haakon er gått, svermer hun rundt i ekstase og erklærer:

– Han var så kjekk!