Gud og den lille prikken

Gud bodde sammen med moren sin, Gudrun, og faren sin, Gudbrand. Hver dag gikk han på skolen. Guds favorittfag var Himmelsk, for der lærte han materialbetet og alle materialene: Helium, Litium, Beryllium, Bohr, Kalium, Kalsium… Det var så mange av dem, og for å se hva de kunne brukes til, hadde Gud en dag materialert en liten prikk. Den hadde han kalt «Det store smellet».

«Ærlig talt, Guden min, kan du ikke gjøre noe fornuftig?» spurte Gudrun da hun leste den lille prikken. «Kan du ikke filosofere en fin tanke eller meditere litt, for eksempel?»

Da ble Gud litt lei seg. Han hadde lagt mye arbeid i prikken, og følt seg temmelig åndtelligent.

«Men hvis man materialerer en liten prikk, da kan alt skje», sa Gud.

«Du har nå alltid vært noe for deg selv», sa Gudrun og sukket. «Hvorfor heter den forresten Det Store Smellet når den bare er en liten prikk?»

«Fordi den ikke er ferdig enda», sa Gud.

«Jeg synes du driver vel mye med denne tullete materien. Da du var liten trodde vi det skulle bli noe stort av deg. Du var så flink til åndgripelige ting. Vi trodde du kom til å følge i din åndefar Gudleiks sinnsspor. Han som var sjef i den store Sparetanken der de rikeste åndene satte inn tankene og følelsene sine».

Gud gjespet. Det var ikke første gang han hørte det.

«Jeg er fortsatt flink i å-fag og sjelematikk, mor. Men jeg vet hva jeg må gjøre».

«Jeg er bare redd du skal bli syk i hjertet ditt, Gud. Jeg vil ikke at du skal ende opp på material-sykehus fordi du tror universer er mer virkelige enn virkeligheten».

«Men hjertet blir ikke sykt, mor, bare større. Jeg vet at det ikke er bra å tenke for mye på materien, men jeg er nødt til å ta hensyn til den for å kunne materialere».

«Du vet at jeg er svært glad i universer, Gud. Univershyllene våre er fulle av dem. Men de er bare oppspinn, kan du skjønne. Dessuten er det bare materialister som kan materialere universer med Materialesere, og det er fordi de har så god matrasi. Mange av dem blir syke på grunn av matrasien sin. Da jeg var liten, trodde jeg også at universer og Materialesere var virkelige. Men du er for stor, Gud. Hva tror du din åndelige far Gudbrand synes om at sønnen hans er så overtroisk?».

Gud tenkte seg om, og så sa han: «Jeg tror ikke materialistene har mer matrasi enn andre, mor. Jeg tror bare de har tro på materien. De tror den kan leve sitt eget liv, og lar den gjøre det. Det er ikke matrasi de blir syke av, men omhimmelens mistillit. Verken ånder eller Materialesere kan vokse uten tillit, og så snart materialistene har gitt materien sin tillit, vokser den. Tenk om den føler seg levende, mor?»

(Sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2001)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Fabel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s