Vær forberedt på avglobalisering

I snart 80 år har vi levd i en historisk unntakstilstand. Den oljesmurte, USA-avhengige velstanden kan ha nådd toppen i 2019, mener den geopolitiske strategen Peter Zeihan.

I dag tar vi det for gitt at varer trygt kan fraktes verden rundt. Historisk sett er dette et stort unntak. Det har kun vært mulig fordi USA har sørget for et sikkerhetsregime som avvikler geopolitisk konkurranse. Det skriver amerikanske Peter Zeihan i sin nye bok «The End of the World is Just the Beginning».

Sommeren 1944 ble det holdt en konferanse i Bretton Woods, USA. Her ble regler for kommersielt og finansielt samarbeid mellom ledende industriland nedfelt. Avtalen forbød militær konkurranse mellom deltakerne, og gamle fiender kom på samme lag.

Etter 2. verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbygging av Europa, i bytte mot at europeisk handel ikke lenger isolerte seg i imperiene. Amerikanerne sørget for at alle land på alle kontinenter fikk trygg tilgang til verdens sjøveier. USAs motivasjon som verdenspoliti med spinnvilt forsvarsbudsjett var å bekjempe Sovjetunionen, og i 1949 ble militæralliansen NATO stiftet.

Dette muliggjorde en global handel uten sidestykke. De tekniske forutsetningene hadde vært til stede en stund. Oljeboring startet på 1850-tallet, og oljebasert, flytende drivstoff økte kapasiteten til å flytte objekter over avstand med en faktor på tusen.

Men lenge var både drivstoff og varer risikabelt å transportere. Konkurrerende makter hadde egne systemer for produksjon og distribusjon. De angrep og saboterte hverandre på veien over verdenshavene.

Rikere og mindre selvforsynte

Takket være trygg og rimelig transport kan alt nå produseres der det er mest kostnadseffektivt. Bilprodusenten Ford har 1300 leverandører med 4400 ulike produksjonssteder i seksti land. Prøver noen å angripe frakteskip, risikerer de å få den amerikanske marinen på nakken. Den har ti ganger større strategisk kapasitet til å gripe inn i klodens militære konflikter enn resten av verdens mariner til sammen, skriver Zeihan.

I dag kan ethvert land bidra i den globale økonomien, så sant de kan bygge en havn med litt infrastruktur rundt. Arbeidere har spesialisert seg på små deler av en større produksjonskjede, og levestandarden har eksplodert. Siden 1945 er verdens folketall nær firedoblet. Matproduksjon målt i kalorier er sjudoblet, takket være kunstgjødsel, sprøytemidler og vannpumper som fraktes verden rundt.

Paradoksalt nok har det gjort oss mindre selvforsynte. Hele land tjener mer på å gjøre noe annet enn å produsere maten de trenger mest. Folk lever i hopetall på steder og med livsstiler som krever en oljesmurt, global økonomi. 80 prosent av verdenshandelen foregår med skip, og 99,7 prosent av verdens skipsflåte går på bunkersolje og diesel.

Utslippsfri energi er dyrere, og krever utskiftning eller ombygging av fartøy og infrastruktur. Siden 1980 har verdens samlede etterspørsel etter olje doblet seg. Mange industrier har gjort seg avhengig av petroleumsprodukter, ikke minst moderne landbruk.

Håp for Nord-Europa

Nå må vi regne med avglobalisering og trangere tider, mener Zeihan. Det har flere årsaker, men den viktigste på kort sikt er at USA vender seg innover. Donald Trump truet med å trekke landet ut av NATO. Han har en stor folkebevegelse bak seg, som mener USA bør sørge mer for seg selv, flytte produksjon hjem og si opp stillingen som verdenspoliti.

Automatisering har gjort innenlands produksjon billigere, og USA trenger ikke internasjonal handel til havs for å sikre mat og energi til egen befolkning. De har olje og attpåtil gode vilkår for grønn energiproduksjon. Tyskland er et eksempel på det motsatte. Selv om de har satset stort på sol- og vindkraft, kommer kun 19 prosent av det totale energiforbruket fra fornybare kilder.

Tyskerne var avhengige av russisk gass, men nå er tilgangen strupet som følge av krigen i Ukraina. Dermed må Tyskland brenne kull, den mest forurensende energien som fins. De vil ikke lenger bruke kjernekraft, og har lite nytt potensiale for vannkraft. Dessverre er kull den mest tilgjengelige energikilden for de fleste land når internasjonale relasjoner svikter.

Zeihans bok er en gullgruve for pessimister, men fremtiden er ikke like mørk overalt. Kina blir den store taperen, mener forfatteren. Landet har gjort seg avhengig av import og eksport langveisfra, og får dessuten demografisk krise. I Kina fødes nå 1,3 barn per kvinne, mot 1,7 i USA.

Ettbarnspolitikken mellom 1979 og 2015 har ført til få kvinner i fertil alder. Det skyldes både lavere fødselstall og kjønnsseleksjon for gutter. Kinas arbeidende og kjøpesterke befolkning vil krympe mye mer enn USAs de neste tiårene, og eldrebølgen vil ramme mye hardere. Innen 2050 kan folketallet være halvert.

«De fire store» i nordøstasia  – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – er dessuten uvenner. Uten USAs svære militærbaser i Sør-Korea og Japan mener Zeihan at landene vil fly i tottene på hverandre. For Nord-Europa ser han mer håp. Norden og Storbritannia har gode relasjoner seg imellom, og forsyningskjedene er lite utsatt for trusler. Mye energi produseres lokalt, og Storbritannia har vist interesse for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.

Sårbarhet uten sidestykke

Når USA blir mer innadvendt tror Zeihan at Europa vil dele seg i flere samarbeidssoner. Disse vil søke innflytelse over større områder, og det er ikke noe nytt. Det nye er at USA har gjort det unødvendig de siste tiårene. Slik har vi gjort oss avhengige av et system som knapt tåler ufred, og som har massive miljøkostnader.

Kinas voldsomme vekst ville vært umulig uten at maskineri til industrien kunne fraktes trygt fra Tyskland. Dagens Egypt produserer bomull og sitrusfrukt for eksport, ikke hvete til egen befolkning. Utallige slike eksempler gjør oss sårbare på utallige måter. Blir ett eneste frakteskip forhindret på veien, kan det påvirke tusenvis av forsyningskjeder til ulike industrier og regioner.

Når konspirasjonsteoretikere konkurrerer om de villeste begrunnelsene for verdens undergang, blir det ekstra viktig med grundige analyser. Peter Zeihan er usedvanlig kunnskapsrik og konkret. Risikoanalysen handler om gamle konflikter og skjøre nettverk, demografi og pengepolitikk, naturressurser og klimaendringer.

Det handler aldri om en håndfull rike jøder som kan kontrollere alt som skjer overalt. Leseren sitter igjen med mer takknemlighet for alt som faktisk fungerer i verden, og bedre innsikt i de stadig mer komplekse årsakene til at ting kan skjære seg.

Foto: Pixabay

Er mikrobrikker den nye oljen?

Ørsmå databrikker kan få stor betydning for verdenspolitikken de neste årene.

I 1950 skrev forskningsjournalisten Waldemar Kaempffert en artikkel om livet i år 2000, i bladet Popular Mechanics. Bilder av husmoren i aksjon, med kjole, forkle og 50-tallskrøller, illustrerer teksten. Hun gjør rent, lager mat og tar oppvasken, riktignok mye mer effektivt enn i 1950.

Far har også fått det enklere i det nye årtusen. Forretningsmenn har TV-konferanser, omgitt av skjermer som er koblet til telefonen. De hjemmeværende fruene bruker samme innretning til å shoppe. Kaempffert lyktes bedre med teknologiske spådommer enn med sosiologiske.

Selv ledende samfunnsforskere har bommet spektakulært på sosiale omveltninger. David Riesman, professor i samfunnsvitenskap ved Harvard, skrev i Times Magazine i 1967 at hvis noe vil holde seg mer eller mindre uendret i fremtiden, er det kvinners rolle. Samme år begynte den politiske kvinnebevegelsen å spre seg i USA.

Både mektige kvinner og mektige land har trosset forståsegpåernes forventninger. Noen måneder før første verdenskrig brøt ut i 1914, uttalte Norges statsminister Gunnar Knutsen: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

I den andre enden av århundret kollapset Sovjetunionen foran øynene på sjokkerte eksperter. Samtidig ble Japan ansett som fremtidens økonomiske stormakt.

Sjefen for analysesenteret STRATFOR George Friedman utga boka «The Coming War with Japan» i 1991, sammen med kona Meredith LeBard. De spådde at handelskriger mellom USA og Japan ville ende i storkrig, og fikk en bestselger.

Samme år stagnerte Japans økonomi, noe landet fortsatt preges av. At Kina skulle suse forbi Japan som USAs hovedkonkurrent var vanskeligere å se for seg. Mange vestlige eksperter trodde kineserne måtte få mer politisk frihet først, men friheten har snarere skrumpet mens økonomien har vokst.

Mangel på halvledere

Gordon Moore, med-grunnlegger av elektronikkselskapet Intel i 1968, begrenset seg til å spå om teknologi. «Moores lov» sier at antall transistorer på en mikrobrikke vil doble seg hvert år, med tilsvarende halvering av kostnader for datakraft.

En transistor er en slags strømbryter som ble oppfunnet i 1947. Den brukes til å lage «logiske porter», byggeklossene i all digital elektronikk. Milliarder av ganger hvert sekund slår transistorer i en datamaskin seg av eller på. De snakker det eneste språket maskinen forstår: 0 og 1, strøm og ikke strøm.

«Moores lov» har dannet grunnlag for treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner i over 50 år. Kan mikrobrikkene også gi oss sikrere politiske spådommer?

«Halvledere er iferd med å erstatte olje som drivstoff i verdensøkonomien,» skrev Dagsavisen i fjor. En halvleder er et stoff som leder strøm på en spesiell måte, og som brukes i transistorer til databrikkene.

IT-regionen Silicon Valley har navnet sitt fra halvlederen silisium (ikke fra silikon, som skrives silicone på engelsk og betegner syntetiske forbindelser som inneholder silisium). Silisium utvinnes fra silikatmineraler i naturen.

Gjennom kompliserte foredlingsprosesser lages halvledere som kan brukes i transistorer. De utformes til spesifikke formål, og blir ofte foreldet på få år. Det gjør det krevende å sikre forsyningen.

Halvledere trengs til mikrobrikker i alt fra biler til mobiltelefoner og militært utstyr. Og det er verken Elon Musk eller Marc Zuckerberg som lager dem. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.

USAs andel av den globale halvlederindustrien har falt fra 37 til 12 prosent de siste 30 årene. Nå har økt etterspørsel kombinert med pandemi gitt mangel på halvledere. Det gir forsinket leveringstid på nye biler, og problemer for mange teknologiselskaper.

En rapport fra den amerikanske tenketanken Center for a New American Security sier at USA er mer avhengig av Taiwans høyteknologiske halvlederindustri enn de noen gang har vært av olje fra Midtøsten.

Verken USA eller Europa har mulighet til å bygge opp en tilsvarende masseproduksjon av halvledere og mikrobrikker i nær fremtid. Derfor må USA følge bedre med på kinesiske planer som kan true tilgangen fra Taiwan, sier rapporten.

Taiwan er viktig

Taiwan har i praksis vært selvstendig siden 1949, uten å være anerkjent som en selvstendig stat. Kina har godtatt Taiwans selvstyre, men truer med å invadere landet om de formelt erklærer selvstendighet.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwans «ett-Kina-parti» Kuomintang (KMT) for lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Etter at Tsai Ing-wen fra DPP fikk makten og ble gjenvalgt i 2020, har spenningen økt i Taiwanstredet.

Hvis Taiwan erklærer seg uavhengig av Kina, sier en kinesisk lov fra 2005 at Kina plikter å intervenere militært. Seniorforskerne Stein Tønnesson og Ilaria Carrozza ved fredsforskningsinstituttet PRIO mener at en kinesisk invasjon av Taiwan mer sannsynlig vil utløse tredje verdenskrig enn Russlands invasjon av Ukraina. Taiwan er nemlig mye viktigere for USAs økonomi.

Kina kan ikke leve med Taiwans dominans i produksjonen av halvledere så lenge Taiwan er en alliert av USA, skriver samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i avisa e24.

Det er vanskelig for Kina å øke sin egen produksjon, siden USA har svartelistet Kinas største produsent av mikrobrikker og nekter å eksportere nødvendig teknologi til produksjonskjeden. Samtidig har USA brukt sin innflytelse på Taiwan for å få hjelp til å bygge opp innenlands produksjon.

Å lage de minste og mest avanserte mikrobrikkene er svært dyrt og krevende. Taiwans viktige stilling i verdikjeden kan øke konfliktnivået mellom alle parter de neste årene.

Foto: Pixabay

Har Sverige fått en politisk ulv i fåreklær?

Før høstens riksdagsvalg har svenskene begynt å bekymre seg for et nytt parti.

I 2019 ble Partiet Nyans (PN) stiftet av tidligere listetopp for Centerpartiet i Göteborg, Mikail Yüksel. Inntil i vinter var partiet ukjent for de fleste svensker, men så skjedde det noe. Aftonbladet gransket koblinger mellom PN og nettkampanjen «Sverige er en fasciststat», som har spredt desinformasjon om svensk barnevern på flere språk.

I februar protesterte demonstranter i større svenske byer mot angivelige kidnappinger av muslimske barn. Islamistiske grupper hadde satt ut falske rykter om at barna plasseres i fosterfamilier der de skjenkes alkohol, voldtas og må bytte religion, som ledd i myndighetenes «krig mot islam». Svenske kommuner og sosialtjenester ble angrepet på nett av kontoer knyttet til voldelige, islamistiske organisasjoner.

Fengslet og ekskludert

Har islamistene noe med Nyans å gjøre? Det er vanskelig å se på partiets nettside. Der står det lite om islam og mye om minoriteter generelt. Nyans vil tillate «positiv særbehandling med hensyn til rase eller etnisitet i samme utstrekning som det i dag fins kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning.» Ordet «afrofobi» går igjen, mens «islamofobi» knapt brukes.

Nyans vil imidlertid forby tegninger av profeten Muhammed. De snakker også varmt om muslimske friskoler, som de mener gir bedre resultater enn kommunale «problemskoler» i svenske forsteder. Nyans-politiker Bashir Aman Ali har tidligere vært fengslet for grov økonomisk kriminalitet knyttet til sitt eget friskolekonsern Al-Azharskolan. Partileder Yüksel forsvarer ham, og mener han ble urettferdig behandlet av staten.

Mikael Yüksel forlot ikke Centerpartiet frivillig. Han ble ekskludert for sine forbindelser til den tyrkiske ultranasjonalistiske og islamistiske organisasjonen De grå ulver. Han var på demonstrasjonene mot det svenske barnevernet, men sier han tar avstand fra desinformasjon. En lederartikkel i Göteborgs-Posten mener Yüksel drar fordeler av å bli koblet til kampanjen.

Han sanker stemmer fra folk som ikke stoler på svenske medier, og som knapt bruker dem. «Yüksel är därför fullkomligt immun mot medial granskning,» skriver avisa. Det nye partiet satser på velgere i forstedene, der mange lever i utenforskap.

I skrivende stund er de for små til å ha egen søyle på nasjonale meningsmålinger, men flere lokalpolitikere har meldt overgang fra andre partier. Nyans mener etablerte partier har sviktet svenske forsteder, noe som er lett å gi dem rett i.

Krise i skolen

Malmö-bydelen Rosengård har så høy tilflytning at den kan ha 10 000 uoffisielle innbyggere, ifølge politiet. «Vi har ikke lærere, vi har ikke sykepleiere. Vi har kort og godt ikke mannskap til å ta oss av alle som har kommet til landet de siste årene», sier Lars Åberg, forfatter av boka «Framtidsstaden» om Malmö. For å dekke underskuddet på lærere trenger Malmö over halvparten av alle nyutdannede pedagoger i landet.

«Svensker tror integrering er et puslespill som på magisk vis legger seg selv,» sier Hamid Zafar, som har vært rektor ved flere utsatte skoler i Göteborg. Åberg og Zafar er to av mange journalisten Bjarne Riiser Gundersen møter i sin bok «Svenske tilstander» (2019). Siden 2006 har Sverige hatt den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketall i nyere vestlig historie, inkludert USAs rekord fra slutten av 1800-tallet.

Den mest generøse asylpolitikken kom ikke fra venstresiden, men fra koalisjonsregjeringen til Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt. Reinfeldt-regjeringen (2006-2014) reduserte samtidig sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og ikke minst skatt.

I dag vokser Sveriges inntektsgap raskest i OECD-området, og landet har Vest-Europas høyeste konsentrasjon av formue på få hender. Unicef rangerer Sverige i bunnsjiktet av OECD-land når det gjelder ulikhet i skolen. I Malmös kommunale grunnskole gikk hver fjerde niendeklassing i 2018 ut med for dårlige karakterer til å kunne fortsette på videregående.

Helomvending

Under flyktningkrisen i Europa i 2015 kom drøyt 30 000 asylsøkere til Norge. Til Sverige kom 163 000. Da Stefan Löfven fra Socialdemokraterna ble statsminister i 2014, la han seg på forgjengerens asyllinje. På senhøsten 2015 snudde han brått, og ville begrense inntaket av flyktninger til EUs minimumsnivå.

I valgåret 2018 mente Löfven at regjeringen hans hadde arvet en uforsvarlig asylpolitikk fra de borgerlige. Chang Frick, sjefredaktør for avisa Nyheter Idag, sier om Sverige: «Vi har liksom plass til bare én mening om gangen, som så utvikles til det ekstreme.» Nå tror han motstand mot innvandring kan bli den nye hovedstrømmen i nabolandet vårt.

En konsekvens av Sveriges asylpolitikk er at de har fått skjev kjønnsfordeling blant unge. I 2016 hadde landet 116 tenåringsgutter per 100 tenåringsjenter, ifølge Statistiska Centralbyrån. Det ligner fordelingen i Kina og India, der guttebarn foretrekkes. 93 prosent av enslige, mindreårige asylsøkere som ankom Sverige i 2015 var gutter. Canada var også generøse under flyktningkrisen, men de tok kun imot asylsøknader fra flyktningleire der det fantes kvinner.

Driver valgkammp i Tyrkia

Forskning sier at mannsoverskudd fører til mer vold, spesielt mot kvinner. At det er snakk om unge menn, gjør ikke situasjonen bedre. Nyamko Sabuni var integreringsminister i Sverige i 2006-2010. Da hun lanserte tiltak for å motvirke æresvold og ekstremisme i minoritetsmiljøer, ble hun kalt rasist og islamofob, til tross for at hun selv er en mørkhudet muslim.

Nå rettes nesten motsatt kritikk mot partiet Nyans i svensk offentlighet. Sosialdemokraten Göran Greider, som er utpekt til en av Sveriges ti viktigste opinionsdannere, beskylder partiet for «verste sorts identitetspolitikk».

Den liberale politikeren Gulan Avci mener partiet sprer et falsk bilde av svensk rasisme for å skape mistillit til myndighetene, og at politikken deres truer grunnlovsbeskyttede rettigheter. Avci måtte selv flykte fra fascistregimet i Tyrkia, mens Nyans driver valgkamp i det tyrkiske distriktet Kulu, der mange av innbyggerne har bodd i Sverige og kan stemme om de har svensk statsborgerskap.

For å komme inn i Riksdagen må Nyans enten få 4 prosent av stemmene på landsbasis, eller 12 prosent i én valgkrets. Målet ved høstens valg er 12 prosent i Malmö.

Sveriges tredje største parti Sverigedemokraterna ble i sin tid stiftet av nazister, og nå ser det ut som Nyans har koblinger til islamister. Svensk politikk framstår mer som science fiction fra en fjern galakse enn som noe Norge ligger an til i nærmeste valgår.

Er fortiden den nye fremtiden?

Etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet syntes tre av fire russere at utviklingen gikk feil vei.

Den ideologiske kampen mellom øst og vest er over, mente den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1989. I boka «The End of History and the Last Man» fra 1992 utroper han det liberale demokratiet til endestasjonen for ethvert samfunn.

Fra midten av 1980-tallet så Sovjetunionen ut til å følge Fukuyamas oppskrift. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt, pressen ble friere og samfunnsforskere fikk utføre meningsmålinger. Kommunistpartiet oppga maktmonopolet, og de femten sovjetiske delrepublikkene holdt frie valg. Den 1. desember 1991 stemte 90 prosent av Ukrainas befolkning for uavhengighet, og innen nyttår var Sovjetunionen oppløst.

I 1993 ble homoseksuell praksis mellom menn legalisert i Russland. Samme år fikk ikke-binære Masha Gessen plass i styret til LHBT-organisasjonen Triangle i Moskva. Men Gessen erklærte ikke slutten på historien. Den unge journalisten og aktivisten fulgte samfunnsforskningen tett.

I 1994 mente bare 8 prosent av russerne at oppløsningen av Sovjetunionen hadde ført til en positiv utvikling, mens 75 prosent mente det motsatte. De savnet forutsigbarhet og en klar følelse av sin egen og nasjonens identitet. Dobbelt så mange var ulykkelige som for fem år siden, nærmere bestemt en tredjedel av de spurte. Dette beskriver Gessen i boka «The Future is History».

Følte seg underlegne

Russernes inntekt økte i årene etter unionsoppløsningen, men det samme gjorde forventningene til livet. Plutselig kunne folk flest omgås overklassen på nye kjøpesentre. Tidligere hadde de velstående brukt hemmelige distribusjonssentre.

Samtidig fikk alle innblikk i livet i Vesten, og det var langt ifra råttent, slik de var blitt fortalt. Russerne følte seg underlegne. De begynte å hente identitetsfølelsen sin fra fortiden, og lengte etter en sterk leder. Daværende president Boris Jeltsin virket passiv og vinglete, og i 1998 ble landet rammet av finanskrise.

I august 1999 ble Vladimir Putin statsminister, og etter tre måneder mente 80 prosent av folket at han gjorde en god jobb. I desember overtok han som president da Jeltsin trakk seg. Ulikt forgjengeren tok han ikke klar avstand fra sovjetsamfunnet. Putin ville styrke staten, og virket mer fornuftig og målrettet enn den alkoholiserte Jeltsin.

I Sovjet-tiden hadde russerne hatt små valgmuligheter. Så eksploderte mulighetene på 1990-tallet. Marina Arutyunyan var den gang psykoanalytiker i Moskva. Hun fikk stadig flere pasienter som angret på valg de hadde tatt. De kunne ikke slutte å tenke på hvor de hadde trådt feil. Tidlig på 2000-tallet begynte mange av dem å føle seg bedre, og de var sikre på at Putin hadde noe med saken å gjøre.

Hørtes ut som Hitler

Putin-regimets nye elite hadde en anti-amerikansk holdning. Ideologen Aleksandr Dugin startet bevegelsen Eurasia, som mente USA ville påtvinge verden sine verdier og true menneskeheten. Dette gikk hjem hos russiske TV-seere, som var henvist til stadig mer statskontrollerte medier. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fryktet mange at USA ville starte tredje verdenskrig.

Samtidig orienterte Russlands naboer seg mer mot vest. I 2004 prøvde Kreml å kontrollere presidentvalget i Ukraina. Da den pro-vestlige kandidaten Viktor Yuschenko likevel vant, skyldte de på USA, og spredte «fake news» om at milliardæren George Soros finansierte revolusjoner i hele Øst-Europa.

I 2003 var Russlands parlament tømt for liberale partier. Lederen for landets meningsmålingsinstitutt ble byttet ut med en av Putins menn, og sosiologistudenter ved Moskvas statlige universitet ble servert ultrakonservativ retorikk. På 1990-tallet hadde det vært mulig å lykkes på eksamen med reell kunnskap, nå ble studenter i samfunnsfag straffet for å «vite for mye».

Putin seilte i medvind fra galopperende oljepriser. Fram til 2012 besto hans ideologiske repertoar av ordet «stabilitet» og noen ukvemsord om USA, skriver Gessen. Aleksandr Dugin spådde Putins fall om han ikke ble mer ideologisk og historisk orientert.

Putin svarte med å annektere Krim-halvøya, som han kalte «den russiske sivilisasjonens vugge». Han mente Ukraina hadde stjålet området og gjort livet vanskelig for russerne der. Ideen om en splittet nasjon og en moralsk plikt overfor landsmenn i utlandet fikk ham til å høres ut som Hitler. Begge ville tilbake til en angivelig idyllisk fortid.

Snakket om Storrussland

Dugin hadde kjempet for at Russland skulle bli leder for den anti-moderne verden, og hadde bygd nettverk med ultrakonservative organisasjoner utenlands. Omsider fikk arbeidet hans innflytelse på presidenten. Putin antydet at Vesten var blitt permanent forpestet av den tyske okkupasjonen på 1940-tallet. Han kalte vestlig orienterte ukrainere for nazister.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern EU-strid. Daværende president Viktor Janukovytsj hadde vendt seg imot unionen og inngått en frihandelsavtale med Russland og Hviterussland isteden, til store protester fra det ukrainske folket. Janukovytsj flyktet til Russland, og Kyiv fikk nye, EU-vennlige makthavere. Russere sør og øst i Ukraina som mislikte dette, fikk militær støtte fra Russland. Siden 2014 har det vært kamper i fylkene Donetsk og Lugansk.

Russisk TV var da blitt en angstfremmende propagandamaskin, der skurkene var USA, homofile og alt som symboliserte Vesten. I sovjetisk tradisjon ble folket framstilt som de som bønnfalt Kreml om strengere lover og straffer for å beskytte egne verdier. Dugin snakket om «Storrussland» i alle kanaler, og ønsket at Putin åpent invaderte Ukraina. Den 24. februar i år fikk han drømmen oppfylt.

Kan snu trenden

Målingen «Freedom in the World 2022» fra Freedom House viser at den globale friheten har falt for sekstende år på rad. Det skyldes både at autoritære makter som Russland og Kina har styrket seg, og at populisme, illiberalisme og nasjonalisme har vokst i liberale demokratier.

Men Francis Fukuyama er fortsatt optimist, og mener Russlands invasjon av Ukraina kan snu trenden. Krigen har skadet verdens populister og styrket Nato. Mange sentrale politikere som før viste sympati for Putin, er blitt mer kjølige.

Donald Trump pleide å kalle Putin et geni, men den 26. februar i år fordømte han invasjonen i en tale på Conservative Political Action Conference, og kalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en modig mann.

Marine Le Pen, som anerkjente Russlands annektering av Krim i 2014, tok raskt avstand fra krigen i Ukraina og ga Putin skylden. Viktor Orbán, Ungarns statsminister Putins nærmeste venn i EU, uttalte i en video på Facebook: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære operasjon.»

The Economist har kartlagt myndigheters respons til krigen i Ukraina. Bare Venezuela, Cuba, Nicaragua, Hviterussland, Syria, Eritrea, Myanmar og Nord-Korea støtter Russland offisielt – og de vil neppe forme fremtiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Den nye klassekrigen

USA er ikke lenger et demokrati. Det mener en professor som forklarer fenomenet Donald Trump med noe ganske annet enn rasisme.

I 2018 mente 78 prosent av Demokratenes velgere i USA at Russland hadde blandet seg inn i 2016-valget og fratatt Hillary Clinton seieren. Etter to års granskning var konklusjonen at Trump-kampanjen ikke hadde konspirert med Russland for å påvirke valget. Hva kunne da forklare at Trump vant?

En som forutså seieren, uten å trekke inn Russland, var filmskaper Michael Moore. Trump trenger primært å gjøre én ting, sa Moore. Han må kritisere Hillary Clinton for å støtte internasjonale handelsavtaler som har rammet folk i rustbeltet. Der ligger fire stater som tradisjonelt har vært demokratiske, men som siden 2010 har hatt republikansk guvernør: Michigan, Ohio, Pennsylvania og Wisconsin.

Trump hadde allerede gjort som Moore sa. I tillegg ville han gi Ford straffeskatt hvis de flyttet bilproduksjonen fra Michigan til Mexico. Han truet også med å tvinge Apple til å produsere iPhone i USA.

Hvorfor trodde ikke Demokratene at Trump kunne vinne 2016-valget på denne måten? Fordi de ikke tror det fins sosiale klasser lenger, sier professor Michael Lind. I boka «The New Class War» beskriver han den dype kløften mellom arbeidere og eliten i USA.

Det er godt dokumentert at arbeidsgivere bruker ulovlige innvandrere for å svekke landets fagforeninger. Slike innvandrere mangler også stemmerett, og har få sjanser til å bedre arbeidsvilkårene både for seg selv og kollegaene. Mange amerikanske formuer er dessuten bygd på underbetalte fabrikkarbeidere i Asia.

Etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon i 2001, forsvant to millioner industriarbeidsplasser i USA de neste ti årene. Arbeidere som var utkonkurrert av kinesisk import støttet i større grad Trump i 2016.

Den fysiske produksjonen som er igjen i USA, skjer stort sett langt fra storbyene. I urbane strøk bor de høyt utdannede, og de som tilbyr dem tjenester. Overklassen vil ha billig arbeidskraft, både i firmaet og i hjemmet. Mange av dem støtter både økt innvandring og kutt i offentlig velferd. Det er en kombinasjon bare seks prosent av USAs velgere ønsker. Likevel vinner politikken fram, fordi de som støtter den har uforholdsmessig mye makt.


Revolusjonen som kom ovenfra

Lenge var Demokratene arbeidernes parti, mens arbeidsgiverne stemte republikansk. Den gang ønsket Demokratene mindre av både innvandring og frihandel enn Republikanerne. Nå er Demokratene blitt partiet for den urbane eliten, samt minoriteter som støtter identitetspolitikken deres, som har lite med økonomi å gjøre. USA mangler ikke sosialdemokrater, men de vinner ikke fram i det politiske systemet.

Et eksempel er Bernie Sanders, som var verdsatt av arbeiderne i rustbeltet. En måling fra 2016 viste at Sanders ville slått Trump med god margin i disse statene, dersom han ble Demokratenes presidentkanditat. Nyliberale Hillary Clinton sa arbeiderne nei til. Hun vant fram i et system der partiene kontrolleres av rike donorer og PR-rådgivere.

I etterkrigstiden hadde USAs rikspolitikere langt bedre kontakt med vanlige velgere, gjennom lokalpolitikere, fagforeninger og organisasjoner. Den politiske eliten måtte kjøpslå med ledere på lavere nivå, som representerte arbeidernes interesser. Etter hvert ble den demokratiske pluralismen erstattet av en «revolusjon ovenfra», skriver Michael Lind.

Når organisasjoner på grasrota var svekket, trengte ikke toppolitikerne lenger å lytte til dem. Det ble viktigere å tilfredsstille rike lobbyister, og gjøre en god figur i media. Det amerikanske demokratiet ble et oligarki. Hvert år mellom 1981 og 2013 var enten en Bush eller en Clinton president, visepresident eller utenriksminister. Arbeiderklassen fikk det verre, mens USA pøste ut penger på tvilsomme kriger utenlands.

Trump slo en Bush i det republikanske primærvalget, og en Clinton i presidentvalget i 2016. Han kalte Irak-krigen en feiltakelse, og han var imot kutt i «Social Security». Han sa også mye dumt som skapte større overskrifter, som at Mexico sendte voldtektsmenn til USA.

I 2020 fikk ikke lenger Russland skylden for at 70 millioner amerikanere stemte på Trump. Nå ble det forklart med velgernes rasistiske holdninger. Dermed kunne samfunnseliten se ned på disse velgerne med god samvittighet, og overse behovene deres.

Trump sto ikke på barrikadene verken for mørkhudede eller kvinner. Likevel økte han sin oppslutning blant både svarte, latinamerikanske og kvinnelige velgere i 2020, sammenlignet med 2016. Økonomiske løfter må ha hatt større betydning for disse velgerne, og trolig tradisjonelle verdier, som Trump snakket mer om enn Joe Biden.

Den nyliberale eliten kombinerer venstresidens liberale «bohemverdier» med høyresidens økonomiske politikk. De er verdensborgere med svakere bånd til storfamilie, lokalsamfunn og tradisjoner enn amerikanere flest. Denne elitens verdier preger rettssaler, universiteter og medier i dagens USA. Flertallets verdier er ikke lenger representert i viktige samfunnsinstitusjoner, skriver Lind.


Risikerer evig runddans

Blant Trump-velgerne var også noen rene rasister, som fikk mye medieomtale. Men få amerikanere drømmer om en raseren stat. Langt flere drømmer om et ekte demokrati. Populismen er et svar på den nyliberale revolusjonen ovenfra, skriver Lind.

Populister som Donald Trump vinner på å angripe den politiske eliten, men mangler en egen, konstruktiv agenda. De som hadde størst forhåpninger til Trump i 2016 — hvite menn i rustbeltet — lot til å være skuffet i 2020. Da vant Demokratene tilbake Pennsylvania, Michigan og Wisconsin ved valget.

Ifølge nyliberalismen bør en elite av eksperter, isolert fra de uopplyste og fordomsfulle massene, styre et land. Ifølge populismen kan en eneste, karismatisk figur ivareta folkets interesser. Ingen av delene skaper demokrati, skriver Lind.

Et genuint demokrati krever ustanselige forhandlinger mellom mange større grupperinger innen politikk, økonomi og kultur, der alle har makt til å forsvare sine interesser. Uten det, risikerer USA en evig runddans mellom oligarkisk og populistisk styre.

Michael Lind tror ikke USA blir mer demokratisk de neste årene. Han frykter at landet blir mer som Brasil og Mexico, der nepotistiske oligarker klumper seg sammen i storbyer, omgitt av fattige og foraktede distrikter. Det er et samfunn der overklassen lever bak høye gjerder, mens de prøver å frata frustrerte motstemmer en talerstol.

Politikerne som kjemper om å være mest for legalisering av cannabis

I USA blir du langt mer uglesett om du går med pelsklær, ser på porno eller er utro, enn om du bruker cannabis som rusmiddel.

Politikere i USA har ofte profilert seg på moralske stridsspørsmål. Republikanerne er kjent for abortmotstand, mens demokratene har kjempet for retten til likekjønnet ekteskap, og vice versa. I dag feires homofile bryllup over hele landet, og befolkningen er jevnt over blitt mer liberal. Men på ett område har det gått motsatt vei. Mens 56 prosent var for selvbestemt abort i USA i 1996, har andelen sunket til 48 prosent i 2020.

Amerikanernes moralske kompass kan avleses på årlige undersøkelser fra Pew Research Center. Der måles synet på alt fra pelsklær til porno og utroskap. Nå mener 70 prosent i befolkningen at det er greit å bruke cannabis som rusmiddel (i USA brukes ofte det meksikanske navnet marijuana). 67 prosent mener også at cannabis bør produseres og selges lovlig. Det er flere enn de som aksepterer barn utenfor ekteskap og homofilt samliv (begge 66 prosent).

Demokratenes velgere er mest positive til legalisering, men også blant de republikanske er ja-siden i flertall. Elleve stater, samt Washington D.C., har allerede lovlig salg av stoffet til rekreasjonsbruk. Det er vanskelig å finne sammenlignbare tall for ønsket om full legalisering av cannabis i Norge, men en undersøkelse fra 2016 viste 15 prosent. For å finne et like lavt tall i USA, må vi tilbake til 1989.


Likestilt med alkohol

I USA kjemper ledende demokrater nå om å være aller mest for legalisering. Blant dem er Kamala Harris, som blir visepresident om Joe Biden vinner valget. Harris er lenge blitt kritisert for å stå ansvarlig for fengsling av «marijuanaforbrytere» da hun var statsadvokat i California.

Våren 2018 slo hun tydelig tilbake i en pressemelding: «Å legalisere marijuana på føderalt nivå er det rette å gjøre. Det vet jeg både som tidligere aktor og som senator,» uttalte hun. Harris vil også slette bruk og besittelse fra rullebladet til de straffede, så det ikke blir en hemsko når de søker jobb.

Da Bernie Sanders fortsatt kjempet for å bli presidentkanditat i vinter, sa han at ville legalisere marijuana nasjonalt så fort han flyttet inn i Det Hvite Hus. Demokratenes unge stjerne Alexandria Ocasio-Cortez, som har jobbet som bartender i Bronx, har argumentert for at marijuana må likestilles med alkohol i loven.

Barack Obama sa det samme i sitt avskjedsintervju som president med Rolling Stone Magazine i 2016. Joe Biden har vært mer tilbakeholden om saken, men har gjort det klart at han støtter avkriminalisering, altså straffrihet for bruk og besittelse av stoffet.

De skiftende holdningene illustreres godt av hvordan toppolitikere i USA har omtalt egen cannabisbruk. I 1992 innrømte Bill Clinton bare så vidt at han hadde røkt stoffet, og forsikret om at han ikke hadde inhalert. Da Barack Obama avslørte sine presidentambisjoner i 2006, gjorde han et nummer av at han hadde inhalert, men at det var før han ble politiker.

I 2019 gikk Kamala Harris et skritt videre, i det populære radioshowet The Breakfast Club. Etter å ha bekreftet egen inhalering, sa hun: «Jeg tror det gir mange mennesker glede. Vi trenger mer glede i verden.»

Et slikt utsagn ville vært politisk selvmord for en norsk partitopp. Her er det langt ifra stuerent å kose seg med cannabis. En av mange årsaker til kulturforskjellen, kan være at ordet «narkotika» står sterkt i Norge. På engelsk fins ikke noe lignende begrep i dagligtalen. «Drugs» omfatter både lovlige og ulovlige midler, mens «narcotics» er en medisinsk betegnelse for stoffgruppen opioider, med stoffer som heroin, morfin og fentanyl.

Rent medisinsk defineres narkotika på samme måte verden over, som et middel med bedøvende effekt. Men i Norge har det juridiske narkotikabegrepet blitt allemannseie, slik at vi kaller ethvert ulovlig, psykoaktivt stoff for narkotika. Det gjør det vanskelig å skille mellom ulike, forbudte rusmidler, selv om kjemi og virkning varierer enormt mellom de flere hundre stoffene, plantene og soppene i narkotikaforskriften.


Donald Trumps syn

Ingen amerikansk toppolitiker ville finne på å støtte legalt salg av heroin til rekreasjonsbruk, men cannabis regnes som noe helt annet enn «narcotics». I USA virker det nå som om politikere taper på å snakke negativt om stoffet. Donald Trump, som for øvrig er avholdsmann, ble latterliggjort for å si at marijuana «påvirker en persons IQ-poeng».

Da Forbes Magazine publiserte nyheten i vinter, rykket National Institute on Drug Abuse (NIDA) ut og avkreftet påstanden: Ferske resultater fra to tvillingstudier støttet ingen årsakssammenheng mellom bruk av marijuana og tap av IQ. Ellers har Trump hatt en diffus holdning til saken, og latt legalisering være opp til de enkelte delstatene.

Når det gjelder abort, er Trump derimot enda tydeligere enn sine republikanske forgjengere. I vinter ble han første sittende president til å tale ved USAs største anti-abort stevne, «March for Life». Også i abortsaken kan nok begrepsbruk påvirke meningene til folk flest. Amerikanske abortmotstandere har gjort «pro-life» til sitt slagord, og hvem er ikke for livet?

Et lignende begrep har aldri glidd inn i det norske språket, og 81 prosent av nordmenn sier nå ja til selvbestemt abort. I Norge har abortmotstanderne valgt retoriske bomskudd som «Folkeaksjonen mot fri abort» – som om noen skulle ønske å være ufri.

Landet som gikk motsatt vei

På 1970-tallet hadde Nederland en epidemi av injiserende heroinbrukere. For å bekjempe problemet, valgte de en helt annen vei enn Norge.

Mens vårt forbilde gjennom flere tiår var USAs krig mot narkotika, begynte Nederland med skadereduksjon. Kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politi samarbeidet om kampanjer for trygg rusbruk. Tiltakene lignet noe som ble innført på bred basis i Norge først i 2013, med Nasjonal overdosestrategi.

I Oslo er det nå en selvfølge å dele ut rent brukerutstyr, også for røyking av heroin, og opplyse om tryggere bruk av rusmidler. I fjor ble Sprøyterommet til et brukerrom, der flere rusmidler kan inntas. For bare få år siden var det vanskelig å bli tatt seriøst om man støttet slike tiltak.

Lenge var også behandling av opiatavhengige med legemidler svært kontroversielt. Nederland begynte med metadonbehandling allerede i 1968. I Norge måtte mange heroinavhengige bli HIV-smittet før det ble mulig å foreslå metadon.

Nå begynner vi å se resultater av økt satsning på skadereduksjon også i Norge. Snittalderen på de som dør av overdose i dag er nesten ti år høyere enn den var ved starten av 2000-tallet. Oslo og andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi, har hatt færre narkotikarelaterte dødsfall de siste årene.

Når skadereduksjon brer om seg, blir noen myter om rus vanskelig å holde liv i. En av dem er «trappetrinnsmyten»: at hasjrøyking fører til heroinbruk. Hvis cannabis i seg selv gir brukerne lyst på heroin, burde Nederland hatt Europas største heroinmiljø og verste overdosetall gjennom mer enn 40 år. Ingen steder i Europa har bruk av cannabis vært mer akseptert i alle disse årene.

Allerede på 1970-tallet fikk landet «coffeeshops», der salg av cannabis tolereres. Ifølge myten skulle gjestene her endt opp som heroinbrukere. Men coffeeshops ble opprettet nettopp for å hindre at cannabisbrukere havnet i samme subkultur som brukere av harde stoffer. Coffeeshops selger verken alkohol eller andre rusmidler, kun cannabis. Reklame er forbudt, kjøpere må være over 18 år og får kjøpe maks fem gram hver.

Ved starten av 2000-tallet var Oslo den byen i Europa der flest døde av overdose i forhold til folketallet. Tall fra Rusmiddeletaten i Oslo offentliggjort i 2001, viste at Oslo hadde 30 overdosedødsfall per 100 000 innbyggere i alderen 15-44 år. Tilsvarende tall for Amsterdam samme år var 3 dødsfall per 100 000 innbyggere. Nederland har aldri vært i nærheten av Norge når det gjelder narkotikarelatert død.

For å fjerne åpne heroinmiljøer gjorde Nederland noe mer effektivt enn å jage dem fra sted til sted. I 1998 begynte landet med heroinassistert behandling. I dag er snittalderen på landets heroinavhengige 54 år.

Den årlige rapporten fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) viser at Norge har over dobbelt så mange høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende) som Nederland. Wil de Zwart er seniorrådgiver i landets helsedepartement og jobber med ruspolitiske spørsmål. Han sier til rop.no:

«Unge nederlendere i dag husker ikke lenger tiden da det var heroinavhengige i gatene. I dag legger vi ned brukerrom fordi denne gruppen minsker etter hvert som flere av dem dør av alderdom. Det har omtrent ikke vært nyrekruttering av brukere på snart 30 år.»

Seniorforsker Jørgen Bramness ved Nasjonal kompetansetjeste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) bekrefter at det gamle slagordet «fra hasj til helvete» er en myte. Han sier til rop.no:

«Det er lite forskning som støtter ideen om at bruk av et relativt mildt stoff leder til bruk av hardere narkotika. Ja, mange som er heroinavhengige i dag begynte først å røyke cannabis. Men vi må huske at de aller, aller fleste som røyker cannabis, aldri begynner med heroin».

Da Unge Høyre i fjor ville tilby «kvalitetstesting» av rusmidler på festivaler, ble det bråk. I Nederland er slik testing en selvfølge. Det fins også en rekke sentre tilknyttet sykehus der brukere kan teste rusmidler for å få rede på innholdet. Ingen blir arrestert, men alle blir informert om stoffene av helsepersonell.

Dette er ikke bare en forbrukertjeneste. Testingen gir nederlandske myndigheter oversikt over hva slags stoffer som er i omløp i et område. Dermed kan de fange opp farlige partier før de rekker å gjøre mer skade.

Når det oppdages akutt farlige rusmidler, annonseres det i media, på plakater og på en egen mobil-app. En periode var ecstasy-tabletter med helt annet innhold enn vanlig i omløp. Det ble sendt ut en advarsel, og ingen i Nederland døde av pillene. I England døde over ti personer kort tid etter, og i Norge satte vi verdensrekord i dødsfall fra falsk ecstasy. I perioden 2010-12 døde 26 nordmenn av MDMA-etterligningen PMMA.

Nederland slutter enda mer fred med narkotika på YouTube-kanalen Drugslab. Den finansieres av den offentlige TV-kanalen BNNVARA, og viser videoer med unge voksne som prøver ulike rusmidler. Som regel er det to programledere, i kulisser som ligner et laboratorium.

Den ene inntar stoffet og beskriver virkningen. Den andre forteller hva slags bruk som gjør rusmiddelet mer og mindre risikabelt. Det er vanskelig å se for seg at NRK kunne gjort noe lignende. Men Drugslab er bare et tastetrykk unna også for nordmenn, som lett kan velge engelske undertekster til videoene.

I Norge er det fortsatt omstridt å si at risikoen ved rusmidler kan variere mye mellom ulike stoffer, bruksmåter og doser. Det bryter med krigsretorikken vi arvet fra USA i forrige årtusen, der ulovlige rusmidler skal bekjempes for enhver pris, og omtales som en eneste stor demon ved navn narkotika.

Problemet med demoniseringen er at den rettferdiggjør straffer som kan bli et større problem for brukerne enn rusmidlene i seg selv. Det gjelder ikke bare straff som kommer på rullebladet. Krigen mot narkotika har gjort det stuerent å straffe rusavhengige også når de er i behandling.

Behandlingssteder som bryter menneskerettigheter har fått drive videre i mange år, uten at protester blir hørt. Det gjelder for eksempel Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, som NRK Brennpunkt gransket i 2014.

Der var isolat fast straff selv for små regelbrudd, og ungdom kunne sitte isolert i opp til fem døgn. Personalet tok kvelertak på pasienter, og det ble utført personlighetstester som kun fokuserte på negative egenskaper. Det var utstrakt forbud mot TV og avislesing, og avlytting av telefonsamtaler.

Pasienter og pårørende prøvde å si fra om overgrepene i 20 år, men stedet ble først stengt da media kom på banen. Også fra voksne med rusproblemer hører vi mange historier om uverdig og ydmykende rusbehandling.

Heldigvis har de som utformer ruspolitikken begynt å ta hensyn til forskning. Ved nyttår leverte Rusreformutvalget sin utredning om hvordan bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Når behandling skal erstatte straff, må vi begynne å skille mellom bruk og problembruk av ulovlige stoffer, slik vi gjør med alkohol. FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem.

Vi kan ikke bruke helsevesenets ressurser på måteholdsbrukere av rusmidler, slik vi har brukt politiressurser. Det vil gi unødig ventetid eller manglende tilbud for de som virkelig trenger behandling. Så spørs det om lovendringene vil føre til en mer human praksis i rusbehandling, eller om den gamle krigsmentaliteten vil følge med på lasset.

Slik startet kampen mot hampen

Det kan være greit å skille mellom cannabis som rusmiddel og plantens utallige andre bruksområder. Imidlertid må vi huske at forbudet mot cannabis handlet om mer enn rus.

Hampplanten er en av våre eldste og mest brukte nyttevekster. På latin heter den Cannabis sativa. I Norge kan dyrkingen spores helt tilbake til 600-tallet, og hampåkre dukker opp i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Hamp spilte en stor rolle for Europas verdensherredømme, i form av tau og seil til skip. Levi Strauss laget sine første dongeribukser av hamp. USAs uavhengighetserklæring ble kladdet på hamppapir, og Rudolph Diesel, som oppfant dieselmotoren, brukte opprinnelig hampolje som drivstoff.

Som rusmiddel var cannabis mest brukt utenfor den vestlige verden. Det skulle endre seg på 1900-tallet. Etter revolusjonen i Mexico i 1910, fikk USA mange meksikanske innvandrere. De tok med seg en tradisjon for å røyke stoffet. Fra før var amerikanerne godt kjent med cannabis som medisin.

Etter at USA forbød alkohol i 1920, fikk New York City flere hundre sosiale møtesteder hvor cannabis ble brukt som rusmiddel. Disse ble kalt «Tea pads». Atmosfæren beskrives slik i en rapport til Fiorello H. La Guardia (byens ordfører fra 1934 til 1945):

«En tea pad er en hyggelig og sosial klubb. Røykeren gir seg lett inn i samtaler med fremmede, diskuterer fritt sine behagelige reaksjoner på drogen og filosoferer over livets problemer på en måte som stundom synes i utakt med hans intellektuelle nivå … Det var aldri noen vill og bråkete atmosfære».

Da avholdsbevegelsen tapte kampen mot alkohol, som ble lovlig igjen i 1933, rettet de oppmerksomheten mot cannabis. Mindre kjent er det at hampplanten ble bekjempet av andre årsaker enn rus i USA. Mektige moguler, som aviskongen William Randolph Hearst (1863-1951) og Standard Oil-arvingen John D. Rockefeller Jr. (1874-1960), hadde investeringer i industri som konkurrerte med hampbaserte produkter. Cannabisrøykende opprørssoldater hadde dessuten tatt kontroll over 3 millioner mål av Hearsts skoger i Mexico. Det fikk ham til å kjøre en kampanje mot meksikanere og deres foretrukne rusmiddel i avisene sine.

Hearst-eide aviser løftet fram det meksikanske slanguttrykket for stoffet, marihuana. Det var et sjakktrekk. Da cannabis ble tungt skattlagt og strengt regulert i 1937, het loven the Marihuana Tax Act. I den økonomiske krisetiden i USA på 1930-tallet ble meksikanske innvandrere stemplet som syndebukker. Det gjorde det lett å demonisere hampplanten.

Reklameplakat for filmen «Reefer Madness» (1936), hvor marihuana var djevelens verk. I Norge foretrekker vi det arabiske navnet hasj(isj). 

The Marihuana Tax Act ga konkurransefortrinn til nye, syntetiske fibre og materialer framfor hamp. I 1942 innså amerikanerne likevel at de var avhengige av hampplanten. Da ble propagandafilmen «Hemp for Victory» laget. Bønder ble oppfordret til å dekke behovene til «vår hær, vår marine og vår industri» med hampdyrking. Etter krigen nektet amerikanske myndigheter for at filmen fantes.

Utover femtitallet ble politiske opprørere kjent for å røyke cannabis. Stoffet ble totalforbudt i USA i 1970. To år senere leverte en kommisjon oppnevnt av kongressen en granskningsrapport. Der sto det at skadevirkningene av cannabis ikke var store nok til å legitimere forbudet. Daværende president Richard Nixon avviste ideen om avkriminalisering. Det gjorde ikke hans etterfølger Jimmy Carter, men han rakk ikke å ta affære før Ronald Reagan kom til makten. Reagan lanserte ideen om nulltoleranse, og mente det var viktig å ta brukerne.

«Vi har ingen toleranse for bruk av cannabis. Har vi ikke plass i fengslene, skal vi bygge nye fengsler,» sa han.

I dag har vinden snudd igjen, ikke minst på grunn av andre hampprodukter enn rusmiddelet. Medisinsk cannabis får stor oppmerksomhet. I mange land har MS-pasienter gått til sak for retten til å bruke denne effektive medisinen mot sine lidelser. Samtidig står miljøproblemer høyt på dagsorden. Mens bomullsproduksjon krever enorme mengder sprøytemidler, er hamp svært motstandsdyktig mot insekter og ugress. I papirproduksjon gir hamp større avkastning på et gitt areal enn trær. Planten vokser raskere og krever mindre kjemisk forbehandling på papirfabrikken.

I Norge er alle sorter hamp forbudt å dyrke, også planter som i praksis ikke gir rus. En rekke andre vestlige land tillater dyrking av hamp til industriformål. Mange steder ble forbudet opphevet på 1990-tallet. I 1998 lanserte den miljøbevisste kosmetikkjeden The Body Shop produkter av hamp. På nett er det lett å finne klær av hamp, både hos spesialbutikker som Grønt Skift og hos klesgiganter som Zalando. For å finne lovlig dyrking og forskrivning av medisinsk cannabis, trenger vi ikke å reise lenger enn til Danmark.

Det blir nok en stund til Norge legaliserer cannabis som rusmiddel, slik Canada gjør i oktober. Men den norske debatten om stoffet er hetere enn noen gang. Da er det bra at vi snart kan få kunnskap om hvordan regulert cannabis påvirker et samfunn vi kan sammenligne oss med. Når forskere har kastet seg over konsekvensene i Canada, blir det forhåpentlig umulig å henvise til myter når man mener noe om legalisering av stoffet.

Hovedkilde til teksten er Jan Bojer Vindheims bok «Inn i hampen». Den kan du lese gratis på Nasjonalbibliotekets webside. 

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Hva trenger de vi ikke tåler?

To politibetjenter snudde opp-ned på et belastet område i Kansas City. De valgte en helt annen strategi enn nulltoleranse.

For ti år siden gikk Høyre til valg på «nulltoleranse mot narkotika». I partiets forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21 er ordet nulltoleranse borte. I land etter land innser politikere at en hard linje kan gjøre mer skade enn nytte. Gjelder det bare på rusfeltet? Kan annen småkriminalitet bekjempes med nulltoleranse?

Kansas City strevde lenge med arbeidsledige som drev dank. De holdt til på hjørnet av Southwest Boulevard og Summit Street. Det fantes ikke offentlige toaletter i nærheten. De gjorde fra seg på fortau og i smug. Noen kledde av seg og dusjet med hageslangene til huseierne i nabolaget. Utover 1990-tallet økte kriminaliteten. Bedrifter begynte å forlate området.

Politiet arresterte et stort antall menn for alle slags overtredelser. Mange ble bortvist. Som regel var de tilbake på gatehjørnet innen et døgn. Stadig flere betjenter ble utplassert i området, men situasjonen ble bare verre.

Politibetjent Matt Tomasic ledet arbeidet. En dag i 2002 orket han ikke mer. Han forberedte sin sivile kollega Lynda Callon på at han kom til å slutte i jobben. Lynda svarte: «Matt, ikke tenk som en politibetjent hele tiden, bare tenk på disse mennene. Hva slags liv har de? Hvordan tror du det er å ikke vite om du noensinne får en jobb? Å ikke ha toalett? Å ikke vite hvor neste måltid skal komme fra?»

For første gang begynte Matt å tenke på de arbeidsløses utfordringer. Ved senteret hvor Matt og Lynda jobbet var det toalett og kokeplater. De spredte budskapet om at mennene kunne bruke toalettet deres. De kokte en stor gryte med bønner. Det var starten på mange endringer i politiarbeidet.

Snart organiserte Matt og Lynda dem som ønsket å jobbe. De tok dem med rundt i nabolaget. Der kunne de luke ugress, male hus og hjelpe til med matlaging. Matt jobbet selv sammen med mennene. Dermed begynte de å stole på ham. De fikk et nytt syn på politiet. Når de jobbet side om side, lærte Matt hva som faktisk hjalp dem. Ut fra denne kunnskapen kunne han tilpasse arbeidet videre. Før hadde han målt suksess i hvor mange han sendte i fengsel. Nå brukte han mennenes produktivitet som suksesskriterium.

En annen politibetjent, Octavio «Chato» Villalobos, ble interessert. Han hadde selv vokst opp i det belastede området, og kjente godt til utfordringene. Han ba om å bli overført til Matts avdeling. Første dag på jobb stilte Chato i full uniform, med ekstra ammunisjon og håndjern hengende fra beltet. Matt ba Chato gå hjem og skifte til jeans og T-skjorte.

Siden den gang har Matt Tomasic og Chato Villalobos jobbet sammen i Community Action Network-senteret i Kansas City. Revitaliseringen av lokalsamfunnet er blitt en nasjonal suksesshistorie. Kriminaliteten er redusert til tidenes laveste. Næringslivet flytter tilbake. Disse to betjentene har klart det en styrke på femti mann ikke klarte. De tok fatt i problemet ved å se sine medmenneskers behov. De inviterte andre i lokalmiljøet til å endre holdning. Metodene deres er beskrevet i boka «Om å tenke utover seg selv».

Når valgkampen braker løs senere i år, kan vi heie fram politikere som tenker som Matt og Chato. For å skape resultater i verden utenfor debattstudioene, må man sette seg inn i andres situasjon. Nulltoleranse for folk som faller utenfor, gjør det vanskelig. Et enkelt spørsmål gjør det mye lettere: Hva ville jeg trengt hvis jeg var i denne trasige livssituasjonen?

Ti pussige presidenter i USA

1) Wiliam Henry Harrison (1841)
Ved innsettelsen holdt han en rekordlang tale i bare skjorteermene, i tråd med sitt image som en hardhaus. Han pådro seg lungebetennelse, og døde en måned senere.

2) Zachary Taylor (1849-1850)
Han manglet politisk erfaring og stemte aldri ved valg, selv om han tilhørte Whigpartiet. Taylor «viste begrenset nysgjerrighet for verden rundt seg», ifølge en historiebok.

3) Millard Fillmore (1850-1853)
Han var konfliktsky og uttalte seg både for og imot slaveri. Størst engasjement viste han for sin egen bolig. Han jobbet hardt for å få bygd et bibliotek i Det hvite hus.

4) Franklin Pierce (1853-1857)
At han ble president, tolket kona som en straff fra Gud. Han var tynget av traumer og ble avhengig av alkohol. Han sørget for at to nye stater fikk innføre slaveri, og døde av skrumplever.

5) James Buchanan (1857-1861)
Som ny president ble han feilinformert om at mormonene i Utah ville gjøre opprør. Uten å sjekke nærmere ga han hæren marsjordre. Heldigvis snødde styrkene inne i Wyoming til saken var løst.

6) Andrew Johnson (1865-1869)
Han gikk aldri på skole, og lærte seg selv å lese. Etter borgerkrigen skulle han samle en splittet nasjon, men han var imot like rettigheter for alle. Johnson fastslo at han regjerte for hvite menn.

7) Ulysses S. Grant (1869-1877)
«Grantism» er blitt et begrep, som betyr politisk korrupsjon og grådighet. Grants medarbeidere brøt ofte loven, og presidenten dekket gjerne over for dem.

8) Warren G. Harding (1921-1923)
Det sies at utseendet gjorde ham til president. Han jobbet sekstimersdag, spilte poker og traff elskerinnen i et klesskap i Det hvite hus. Han stemte for alkoholforbud, men drakk selv smuglersprit.

9) Calvin Coolidge (1923-1929)
Han sa lite og sov inntil 15 timer i døgnet. Han gjorde også lite, og ble verdsatt av næringslivet for å ikke blande seg inn. Hans nærmeste venner var dyr, som den berømte vaskebjørnen Rebecca.

10) George W. Bush (2001-2009)
Når Bush junior åpnet munnen, gikk det ofte i ball. I 2004 sa han: «Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller».

Fra =Oslo april 2016.

Landet der Gud er kul

Hvorfor er den amerikanske guden så mye mer populær enn den norske?

«Er religion viktig i ditt dagligliv?» spurte Gallup. Ja, svarte 65 prosent av de spurte i USA, men bare 20 prosent i Norge. God Gave Me Style rapper den barske superstjernen 50 Cent. «Er ikke Gud den kuleste?» spør talkshowdronning Oprah Winfrey i et program om bønnens kraft. Indremedisineren Larry Dossey er gjest. Han samtykker til Guds uendelige kulhet.

«To God be the glory», twitrer popdivaen Rihanna, mens Beyoncé sier til The Sun: «Gud er min største styrke. Jeg ber hver dag». Unge amerikanere blogger om sitt hellige idol. Amanda fra St. Louis, Missouri skriver: «Det var kult i kirken i dag. Det var en av disse «reis deg og snakk om hva Gud gjør i livet ditt»-seansene. Gud er kul.»

Når hørte du sist en norsk trendsetter prise Gud? Hvordan ble den amerikanske guden så kul? USAs grunnlov sier at staten skal ligge unna religion. Ingen skattepenger går til trossamfunn. Offentlig skole har ikke religionsundervisning. Menighetens medlemmer må etablere, drifte og vedlikeholde kirken, samt lønne ansatte. Dermed må kirken gi folk det de vil ha. USAs kirker rommer alt fra sport og kultur til aktivisme av alle slag. Noen kirker, som den episkopale, synes både homoekteskap og transseksuelle prester er helt kult.

De høyt utdannede foretrekker moderate kirker, som følger sosialliberale strømninger i samfunnet. Konservative kirker har flere fattige medlemmer, og er flinkere til å tilpasse seg lokale forhold. Mange gir og får velferdstjenester gjennom kirken. Amerikanske kirkegjengere gjør mye mer frivillig arbeid enn ikke-gjengerne, skriver samfunnsforsker Robert Putnam.

En jeg kjenner kom hjem fra USA med stjerner i øynene. Han er for lengst utmeldt av den norske statskirken. Nå hadde han testet tilbudet til First Unitarian Church i New York. Der ble store, eksistensielle spørsmål utforsket i en atmosfære av aksept og undring. Nyskrevne tekster ble sunget til gamle salmemelodier. Samtidens sosiale spørsmål sto høyt på agendaen. Etterpå var det kirkekaffe, og lett å komme i kontakt med folk.

«Det opplevdes veldig relevant for mitt liv og vårt samfunn,» sa gjesten fra Norge. «Samtidig var seremonien svært høytidelig». Unitarismen gir individene ansvar for å tolke sin egen tro. Sannheten kan ikke uttrykkes i dogmer. Den må oppleves, og er alltid under utvikling.

Hva er vitsen med kirker som gjør som de vil? Vel, det er vanskelig å påvise at én tro er sannere enn en annen, i objektiv forstand. Men at tro påvirker livskvalitet, er godt dokumentert. Psykiatriprofessor Harold G. Koenig har analysert 2500 studier av tro og helse. Religiøse og spirituelle mennesker har flere sosiale forbindelser, lever sunnere og lengre, og er mindre depressive enn ikke-troende. De føler mer takknemlighet, kjærlighet og mening med livet.

Da kan folk like godt tro på den kuleste guden de kan forestille seg.

Kommunistfrykt på avveie

I nettavisenes kommentarfelt er Norge et helvete på jord.   

«AP og dens makkere er det største kommunist regime snart større en Kina!»

«Sitter å ser på super sosialistene bare ødelegge dette landet dag for dag..»

«Det er vanskelig å bo i et land som Norge som snart er et kommunist helvete som Øst-Tyskland en gang var!»

Uansett hva nettjournalisten skriver om, dukker slike meninger opp under artikkelen. Debattantene nevner symptomer på Norges elendige forfatning: Stor, fremmedreligiøs innvandring. Slapp skole. Snille fengsler. Nedprioritert politi og militærvesen. En flom av narkotika. Alt på grunn av regjeringspøblenes ideologi: et sosialistisk kommunisthelvete. Eller kulturmarxisme, som en mer fornem massemorder fra Skøyen kaller det.

DDR var en europeisk sosialiststat som virkelig ville være kommunistisk. Så snart den ble opprettet i 1949, begynte folketallet å synke. Verken østtyskere eller utlendinger ville bo der. Folk flyktet så iherdig at de måtte mures inne i 1961.

Null verdt utenfor DDR.

Senere importerte landet noen gjestearbeidere. Men de kom fra andre kommunistland, og ble slett ikke oppmuntret til religiøs praksis. De ble plassert på internat med strenge regler. Familiegjenforening var forbudt.

All religion ble forbundet med den kapitalistiske fienden. Avisene kjørte anti-religiøse kampanjer, i pakt med Karl Marx’ kanskje best kjente sitat: «Religion er opium for folket». Også opium måtte man se langt etter i Øst-Tyskland. Narkotika fantes nesten ikke. DDR-marken var verdiløs valuta for smuglere.

Under Den kalde krigen sto Norge på motsatt side av DDR. Vår ivrigste anti-kommunist het Haakon Lie og var partisekretær i Ap. På 1970-tallet nådde norsk økonomi nye høyder, mens den østtyske stagnerte. Blant få etterspurte eksportvarer fra DDR, var politiske fanger. De kunne kjøpes fri av Vest-Tyskland.

Matthias Melster var en av dem. I boka «Det var DDR» forteller han forfatter Astrid S. Dypvik om østtyske fengsler. De hadde ingen aktivitetstilbud. Om natten ble fangene sjekket, i praksis vekket, hvert femte minutt. Om dagen var det forbudt å sitte i senga. Matthias ble fengslet på ubestemt tid, fordi han prøvde å reise til Vesten.

Skolen husker han heller ikke som snillismens høyborg. På ungdomsskolen dro alle gutter til militærleire, ble drillet og fikk skytetrening. Allerede i barnehagen reiste Matthias på besøk til militærkasserner. Barn som ytret «feil» holdninger i klasserommet kunne bli avhørt av sikkerhetspolitiet – landets største arbeidsgiver.

Matthias minnes også østtyske butikkhyller, som alltid var like tomme. Er dette den rødgrønne regjeringens forbilde, må Jens & co være blottet for makt over praktisk politikk.

Den polske drømmen om Norge

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Jeg dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

Denne reportasjen skrev jeg for =OSLO nr. 5/2012. Foto: Dimitri

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge. Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut: – Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

– Jeg studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og jeg fikk god tid til å jobbe ved siden av. Det var fint å kunne kombinere. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.

Hjelp Japans svar på =Oslo

I dag fikk jeg en mail fra Miku Sano, som er daglig leder ved The Big Issue Japans kontor i Tokyo. Han forteller om situasjonen for de hjemløse og deres magasin etter jordskjelvet.

Hvert år møtes verdens gatemagasiner til en konferanse i regi av vårt nettverk, INSP. Alle magasiner selges på gata av vanskeligstilte. I Norge er det rusavhengige, andre steder kan det være de som bare er fattige og ikke får noen annen jobb. I Japan er det stor skam å være hjemløs, og familien vender ofte ryggen til. Kanskje vil dette endre seg nå som mange er blitt hjemløse etter jordskjelvet.

The Big Issue Japan selges i byer over hele landet. Nå har Miku Sano sendt en mail til INSPs medlemmer. Han forteller at det er mange små jordskjelv hver dag, og at salget i Tokyo har gått ned. I Sapporo nord i landet har ikke selgerne noe magasin å selge, siden distribusjonen ikke lenger kan levere der. I Sendai, ett av stedene hvor tsunamien traff, overlevde alle selgerne. Men de vet ikke når de kan begynne å selge magasinet igjen.

Stian Olderkjær, tidl. medarbeider i =Oslo, sammen med en gjeng fra The Big Issue Japan i 2008.

«Ting er ikke enkle, og vil aldri bli som før. Men vi har ikke gitt opp. Selgerne i nord sloss for sine egne og sine kjæres liv. Vi prøver så godt vi kan å støtte dem. Vi prøver også å komme i gang igjen med fotballtreningen vår her i Tokyo så snart som mulig. Alle oppsatte kamper er avlyst, men mange selgere sier at de vil spille fotball for å kunne føle seg bedre. Vi skal prøve å ha en trening den 19. mars,» skriver Miku videre. Japan er ett av landene som deltar i de hjemløses eget fotballmesterskap, Homeless World Cup.

Miku ber oss spre ordet om donasjoner. Her er linken til en engelsk donasjonsside, som en av The Big Issue Japans samarbeidspartnere har laget. Her kan du gi alt fra 5 dollar og oppover.

«Jo mer støtte vi får, jo fortere kan vi reise oss fra katastrofen,» sier Miku.

Her kan du lese om min tidligere kollega Stian Olderkjærs møte med The Big Issue Japan i 2008.

Å forandre et samfunn som ikke fungerer – og ett som fungerer for godt

KARI: – Vi har nå sett den gode og viktige dokumentarfilmen Bogotá Change. Kan du fortelle våre lesere hva den handler om?
JARLE: – Tidlig på 90-tallet var Colombias hovedstad Bogotá en av verdens hardeste og mest nedslitte storbyer. Den årlige mordraten var 81 per 100 000 innbyggere, og mange døde i trafikken. Antanas Mockus var rektor på et universitet med misfornøyde studenter. Han hadde sett seg lei på forholdene, og uttrykte det ved å dra av seg buksa på podiet og vise rumpa. Det førte til at han fikk sparken, men han ble kjent i Colombia som et symbol på ærlighet. Han ble borgermester i Bogotá som første uavhengige kandidat noensinne. I et gjennomkorrupt system var han i den uvanlige posisjon at han ikke måtte betale noen tilbake for makten. Han valgte medarbeidere kun ut fra dyktighet. Av bakgrunn var han filosof, og han gikk inn for en moralsk opprustning av innbyggerne, med masse kreative metoder. Folk i klovnemasker gikk rundt i trafikken og geleidet bilister. Mockus selv kledde seg ut i Supermannkostyme og demonstrerte hvordan man skulle kaste søppelet der det hørte hjemme. Folk fikk en symbolsk vaksine mot vold, en vannsprut i munnen. Mockus oppfordret kriminelle til å begå ikke-voldelige forbrytelser, og ba folk om å bare knuffe hvis de fikk lyst til å slå.

Borgermester Antanas Mockus ble Bogotás redningsmann.

– Det er nesten utrolig å se hvor godt disse «naive» metodene fungerte.
– Naive i ordets beste forstand. Det trenger vi mye mer av. Mockus skapte ikke så store fysiske forandringer i byen, men han snudde folks tankegang. Etter tre år måtte han gå av etter loven. Men det fantes en ny kandidat som kunne bygge på hans grunnlag, Enrique Peñalosa. Han hadde frigjort seg fra det liberale partiet og stilte også som uavhengig. Han ville ruste opp byen fysisk, og valgte landets beste ledere som medarbeidere. Folk som var kjent for å få ting gjort.
– Både Mockus og Peñalosa valgte en del akademikere som samarbeidspartnere. Men de virker adskillig mer handlekraftige og fargerike enn den jevne akademiker i Norge?
– I et vanskeligstilt land får akademia en helt annen posisjon. I Norge er det en konkurranse om å melke staten for mest mulig penger til sitt eget institutt. I et land hvor politikerne er korrupte, får akademikere rollen som åndelig elite, og kan jobbe ut fra andre idealer.
– Det er ikke like avhengige av politikerne?
– De kan ikke være det. Selvsagt vil en del akademikere også delta i det korrupte systemet, men universitetsmiljøer er gjerne i opposisjon til regimet og arnesteder for forandring.
– Hva skjedde da Peñalosa tok over som borgermester?
– Han planla et nytt system for kollektivtrafikk og ville sanere nedslitte områder. Skaffe elektrisitet, vann og avløp til slumområder. Bygge parker, biblioteker og skoler. Han fikk gjort kolossalt mye. Peñalosa støttet Mockus ved neste valg, mot at Mockus lovte å videreføre planene for infrastrukturen.
– Mockus og Peeñalosa ledet byen vekselvis mellom 1995 og 2003. Hva oppnådde de på denne tiden?
– Mordraten sank med 50 prosent, dødsulykker i trafikken med 70 prosent, hver dag brukte 1,6 millioner det nye busssystemet og 400 000 de nye sykkelveiene, 22% av biltrafikken forsvant og bilbruk ble forbudt på søndager, det kom 1100 nye parker, 98,5 prosent av alle barn gikk på skolen og alle husholdninger hadde vann og elektrisitet.
– Hvor fikk de pengene fra?
– Långivere fikk mye større tillit til Bogotá med det nye lederskapet. I en by hvor ting fungerer dårlig, får du dessuten opp produktiviteten med en slik byfornyelse.

Gulrotkos – for et sunnere samfunn.

– Etter å ha sett denne filmen får man nesten lyst til å bo i en mindre velfungerende by. Da går det jo an å lage store prosjekter og forandre noe.
– I Norge har vi et nokså perfekt regulert byråkrati, og alle presserende fellesoppgaver er løst. Det har ikke lenger noen hensikt å ofre seg for fellesskapet. Det handler om å melke det mest mulig for sin egen del. Slik sett er vi tilbake der Colombia var før, da alle bare prøvde å utnytte systemet. Et samfunn trenger felles prosjekter. I boka Hvor tett et samfunn? skriver Nils Christie om to boligblokker. I den ene fungerer alt lytefritt, og resultatet er at beboerne aldri blir kjent med hverandre. Etter hvert må de investere i alarmer og andre sikkerhetssystemer. I den andre blokken er det lite som fungerer, og beboerne blir nødt til å samarbeide om å fikse ting. Det gir et mer levedyktig lokalsamfunn, med mye større trygghet.
– Da jeg bodde på Frogner hadde jeg besøk av min venninne Samba fra Zambia. Hun syntes bakgården var veldig fin, og var sikker på at den var full av folk om sommeren. Men det var nesten aldri folk der, bare et par damer i 50-årene som passet på at alt så ordentlig ut, og at de få som prøvde å bruke bakgården ble overvåket og irettesatt. Dessuten var det ikke lov å grille der, fordi to av beboerne ikke synes at noen skulle gjøre det.
– Vi har jobbet mye for å få høyere levestandard, og jeg er ganske sikker på at det har skapt mer ensomhet. Det er en sosial genistrek å måtte dele på ting. Nå må vi innse verdien av kollektive boformer og lavere standard. Vi må forenkle plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere å bygge på ulike måter. Miljøvennlige hus kan bygges mye billigere enn vanlige hus. Plan- og bygningsloven gir også miljøvennlige pålegg, men der er det veldig konvensjonell tenkning med dyre industrielle metoder.
– Vi så Bogotá Change på kontoret til Miljøpartiet De Grønne, og tilskuerne ble henrykte. Hvorfor har Bogotás utrolige resultater nesten vært usynlige i norske medier?
– Få norske journalister kan spansk eller har noen særlig interesse for Latin-Amerika. Dessuten er det positive nyheter, og det er ikke så populært. Nyheter fra Colombia skal helst handle om narkotika og Farc-geriljaen. Vi er ikke åpne for at Colombia kan ha noe å lære oss.
– Det er kanskje vanskelig å halvere mordraten i Oslo, siden nesten ingen blir drept. Vi kunne satse på å halvere den hysteriske medieomtalen av de cirka sju mordene vi har i året. Men Mockus og Peñalosa fikk til et helt nytt kollektivsystem i Bogotá på tre år. I Oslo har vi brukt over tjue år bare på et billettsystem som ikke fungerer. Her virker det mye vanskeligere å få satt ting i verk.
– I Norge tror jeg ikke de kreative løsningene kan komme gjennom det politiske systemet. Det er for gjennomregulert.
– Mosse Jørgensen ville forandre den offentlige grunnskolen, men fant ut at det var helt umulig. Derfor startet hun sin egen skole, som kunne demonstrere nye løsninger og inspirere den vanlige skolen.
– Hvis du virkelig får noe til å fungere, kan det bre om seg, selv om det begynner i det små. Man må bare gå på med krum hals for å bryte opp byråkrativeldet.
– Kanskje Antanas Mockus skulle besøkt NAV og kost litt med en gulrot? Er byråkratene litt vel opptatt av å være voksne?
– Kreative folk skyr offentlig sektor. Det skjer stadig sjeldnere at folk med tak i får posisjoner der. Vi kan si at vårt system fungerer bra på mange måter, men det vil ikke fungere på sikt. Det er altfor mye fokus på rettigheter og altfor lite på hva vanlige folk selv kan bidra med.
– I 1988 fikk skoleklasser i oppdrag å fornye ti t-banestasjoner i Oslo. De fikk bestemme designet gjennom en konkurranse. To år senere fortalte Aftenposten at designerne fra Strømmen videregående skole hadde oppdaget hærverk på «sin» stasjon. Da ba de Oslo Sporveier om å få reparere skaden selv. Når folk får bli med å skape noe, blir de vel også mye flinkere til å ta vare på det?
– Jeg har selv gått på en skole hvor elevene vasket, og det fungerte bra. Selvsagt kunne bakterienivået blitt litt for høyt hvis en offentlig inspektør kom og undersøkte det. Men det er mye bedre at lokalsamfunnet selv kan pusse opp torget sitt og få eierskap til det, føle seg stolte. Nå blir oppussing satt ut til et suspekt firma som gir det laveste anbudet. Det er ikke effektivt å la en gjeng med skoleunger pusse opp et offentlig sted. De må jo sitte i klasserommet og øve til neste nasjonale prøve, så politikerne kan få kred for at skolen er bra. Vi får flottere og flottere plasser som brukes mindre og mindre. Samtidig blir samfunnet et hylekor mot politikerne, som må ta ansvar for mer og mer mens mange sitter hjemme på trygd og ikke føler seg verdt noe. I lokalavisa leste jeg om en tursti med store steiner i en skråning. Folk var redde for ras hvis det kom regn. Det kunne jo være farlig, så kommunen måtte komme og fjerne disse steinene! Man går altså til avisa for å gjøre politikere og byråkrater oppmerksomme, så de kan legge ut et anbud på å få fjernet disse steinene profesjonelt. Istedenfor at brukerne av turstien bare møtes og bærer de stakkars steinene vekk. Det virker som om folk har mistet refleksen for å gjøre det som trengs. Politikerne sier ja til mest mulig for å gjøre seg populære og vinne neste valg. Det offentlige trenger stadig mer skatteinntekter for å betale profesjonelle til å gjøre oppgaver folk kunne gjort selv.
– Men hvis folk gjorde ting selv ville brutto nasjonalproduktet synke, og da ville vi kanskje ikke vært verdens beste land å bo i lenger, rent statistisk?
– Økonomer vil si at folk bør jobbe mest mulig med det de kan best, for da blir det høyest effektivitet og velstand. Det er et typisk eksempel på at økonomer vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I en del tilfeller vil kvaliteten riktignok synke hvis folk gjør ting selv, men det handler om så mye mer: Selvfølelse, et fungerende lokalsamfunn, masse verdier som ikke kan måles i penger. Det er heller ingen naturlov at brutto nasjonalproduktet må stige, vi begynte ikke en gang å måle det før etter andre verdenskrig. Nå har BNP tatt Guds plass i den politiske debatten.
– Sammen med de nasjonale prøvene. Hvis man bruker mye tid på å drille elevene i nasjonale prøver vil de få gode resultater. Men har man en god skole av den grunn?
– Grorud skole er nå best i landet i norsk og engelsk på 5. trinn. De legger ikke skjul på at de har drillet elevene i tidligere nasjonale prøver, og lært dem hvordan de skal gripe an en slik prøve. Men det er ikke nødvendigvis galt å drille elevene til å oppnå et mål. Det er nyttig å kunne jobbe fokusert.
– Før vi sporer helt av kan vi kanskje vise en reportasje om filmen:

Petroleumsproblemer

Da Norge fant olje, fikk vi et helt spesielt forhold til staten. Forfatter Simen Sætre kaller det petromania, og nå er det på tide å finne en medisin.

Mens romanforfattere graver seg stadig lenger inn i sin egen navle, utgis mye god sakprosa på norsk. Tror du sakprosa er teoretiske bøker med altfor lange og klønete setninger? Nei, det kalles faglitteratur og selges som pensum. Sakprosa er gjerne leservennlig og handler om virkeligheten. Ofte skrives den av de beste journalistene, de som er lei av å skrive om knivdrepte kjendishorer og hasjtatte homotyver.

Simen Sætre sier til Dagsavisen: «Jeg fordyper meg i et eksistensielt spørsmål, og reiser verden rundt for å finne svaret. Det er det ikke rom for i avisartikler. Der kommer konklusjonen først.» I sin siste bok vil Sætre finne ut hva mye oljepenger gjør med små land. Norge vil helst sammenligne seg med land i Vesten, men det er nyttigere å sammenligne oss med små oljerike stater. Sætre kaller dem Petrostan. I Kuwait møter han forretningskvinnen Danah, som forteller om følgene av høye oljeinntekter: «Alt folk hadde gjort selv, ble statens oppgave. Dermed endte vi opp med at folk bare sitter på kontoret og får penger for det.»

I Petrostan jobber fryktelig mange i staten, eller i statsfinansierte bedrifter. Men ikke alle sitter på kontoret. Både Norge, Kuwait, Qatar, Emiratene, Gabon, Turkmenistan og Venezuela har en ny «tjenerklasse» av innvandrere, som tar jobber vi ikke vil ha selv. I 1979 jobbet svensker 50 timer mindre enn nordmenn i året. Nå jobber de 151 timer mer. Mange av dem betjener våre restauranter og butikker. Østeuropeere snekrer, plukker jordbær og gjør gårdsarbeid. Afrikanere og asiater kjører buss, vasker og jobber på hotell.

I hele Petrostan ser mange av de innfødte ned på innvandrerne. Som om oljen var noe landet hadde fortjent, og ikke ren flaks. Nordmenn går heller på trygd enn å ta en lavstatusjobb. Skal vi først jobbe, vil vi i hvert fall være designere, IT-konsulenter eller sosiologer som forsker på om kvinner eller menn bruker flest blunketegn på SMS. Og når noe går galt, klager vi på staten. Frasen «staten må ta ansvar» gir 159 000 treff i Google. Staten må ta ansvar for Oslofilharmoniens utvikling, å mate rovdyr, Olympiaparkens fremtid og befolkningens kosthold, blant mye annet.

I Petrostan forvandles demokratiske valg til en konkurranse om å love mest bruk av oljepenger. Økonomien blir en maktkamp om statens penger, og folk blir klienter istedenfor entreprenører. I Norge har 1,3 millioner mennesker sin hovedinntekt fra trygd. Før oljeinntektene, jobbet en yrkesaktiv nordmann 430 timer mer i året. Vi er blitt mindre villige til å ta en risiko og tenke nytt. Hva vil det føre til når oljen tar slutt?

Sætre kaller boka Petromania, syndromet som oppstår i Petrostan. Men noe gjør den norske stat for å hindre smitte. For eksempel har vi høyere skattenivå og bensinpriser enn andre petrostanere. I arabiske oljeland møter Sætre et folk som knapt betaler skatt, og som dermed ikke kan kreve innflytelse eller innsyn i politikernes pengebruk. Staten finansierer seg selv med oljepenger, og blir ufyselig mektig. I Turkmenistan er bensin så billig at kollektivtransport er ulønnsomt. Isteden er gatene fulle av forurensende pirattaxier.

Vil du styrke ditt immunforsvar mot oljelidelser, er det mye du kan gjøre. Se på deg selv før du skylder på staten. Er det lite å gjøre på kontoret? Start din egen bedrift eller finn deg et yrke hvor du trengs. I 2030 vil Norge mangle 13 000 sykepleiere og 40 000 andre helsearbeidere om interessen for helsefag ikke øker. Skaff deg andre interesser enn forbruk av dyre, meningsløse gjenstander. Interesser deg for verdenssamfunnet, og innse at Norge ikke klarer seg selv. Slutt å tro at du bor i et annerledesland – det tror nemlig hele Petrostan.

Narkotikaens krigsøkonomi (Dagbladet 02.06.10)

 

En lang og mett helg i Kiev

Flyplassen i Kiev (KPB) var noe ruskete, men alt fungerte bortsett fra passkontrollen. Vi måtte fylle ut et skjema og stå i en kø som sjelden beveget seg. Der møtte vi også en full nordmann som ville bli kjent med oss.

En av de to flislagte doene vi testet hadde lås som fungerte. Minibanken var lett å finne, og ga oss tilbake kortet hvis vi trykket «cancel» etter transaksjonen og utallige tilbud om kredittkort. Det var lett å finne en kiosk med flaskevann, og god skilting på engelsk. Taxisjåførene maste på tysk, men var langt mindre fysisk masete enn i Sør-Europa. Det verste var været mens vi ventet på bussen.

Noe som lignet en norsk rutebuss fra 80-tallet kostet 18 kroner og 91 øre (25 ukrainske hryvnias) og stoppet ved t-banen i byen. Der betalte vi 1 krone og 13 øre for en t-banebillett, som var en plastbrikke til åpning av sperringene. Rulletrappene var mye lengre og raskere enn vi var vant til, og Kiev har også verdens dypeste t-banestasjon – 102 meter under jorda.

Byen hadde 2-3 ganger bredere gater enn Oslo, og bygninger som så svært solide ut. Skulle vi over veien, måtte vi ofte gå gjennom kjøpesentre under jorda. Det var like greit, siden snømåking ikke preget gatebildet. Det var ikke vanskelig å finne dyre butikker med pene selgere. For å finne mer upolerte varer og folk, dro vi til Kievs største innendørs marked, Darynok.

Glovarme radiatorer kjente vi igjen fra Riga. Det er kanskje et russisk fenomen om vinteren. Hotellrommet var i hvert fall varmt nok. Det var også den veldig orange japanske restauranten vi fant, etter å ha prøvd mange som var fulle en fredag kveld. En enorm meny hadde ganske små retter til 20 kroner, og den travle servitrisen sølte to øl på rad over oss med elegant sprut.

Foto: Tommy Næss

Drinker og utenlansk vin var mye dyrere enn lokal øl og vin, og ikke minst brennevin. En kopp moderne kaffevariant kunne koste like mye som en middag, mens 20 cl vodka og lignende var billigere enn flaskevann. Her lønte det seg å mikse drinkene sine selv med den lokale juicen. Det var litt tilfeldig når vi fikk de forskjellige rettene og drikkevarene, kanskje de ikke var vant til at folk skulle ha så mye. Andre gang vi besøkte denne restauranten, spiste jeg tre desserter etter lunch.

Den beste lunchrestauranten var imidlertid Svitlytsia. Her stemte alt, bortsett fra flatskjermen med TV-shop i hjørnet.

Svitlytsia C-2, Andriivs‘kyi uzviz 13B, Kontraktova Ploscha, tel. (+380) 44 425 31 86. On Kyiv‘s famed tourist street, Svitlytsia has a pleasant boat-themed atmosphere with a wooden interior and high ceiling. Its French menu consists of crêpes with various fillings, and fish and meat dishes. The outdoor tables are a good idea on hot days when it can be stuffy inside. QOpen 11:00 – 23:00. €€. PAS

Vi syntes menyen var mer ukrainsk enn fransk. Dumplings ser ut som stor ravioli, men smaker ofte bedre. Borscht er en tradisjonell rødbetsuppe. Pannekaker i mange varianter fant vi de fleste steder. På Svitlystia var en av dem påtent med et lite bål. På den japanske restauranten var de rullet rundt frukt og bær, og så ut som biter av sushi.

Etter å ha spist flere retter hver og drukket store mengder te på Svitlystia, betalte vi 302 kroner for fire personer. Strøket rundt restauranten het Андріївський узвіз og hadde salgsboder med både hjemmelagde og masseproduserte ting. En taubane gikk opp til katedralen St. Michael ikke så langt unna.

St. Michael. Katedral, eller slott om du vil.

Andre kveld spiste vi på den georgiske restauranten Казбек, med nær norske priser og langt over norsk interiør. Michael Jackson-sanger ble fremført firhendig på piano, og en mørkhudet butler i garderoben reiste seg stramt og hilste når vi gikk på do. Noen av oss ble fascinert av dip-sauser som smakte lavendel, såpe og stikkelsbær. Jeg spiste en and som klarte seg godt blant ender vi har testet i Oslo, men må se seg slått av den portugisiske anda på Lisboa á Noite.

Tredje kveld spiste vi på Pervak, som lå mer sentralt og kanskje er den peneste restauranten vi har sett. Maten nådde ikke helt opp, men prisen og rommet vi hadde for oss selv får terningkast 6.

 

Mikrokredittens Facebook fyller fire år

For fem år siden skulle Jessica og Matt Flannery fra San Fransisco gifte seg. Matt ville jobbe med teknologi i Silicon Valley, mens Jessica ville bo i Afrika og jobbe med mikrokreditt. De hadde et problem. Da de hadde vært gift i et halvt år, fikk Jessica drømmejobben i Village Enterprise Fund i Øst-Afrika. Virksomheten ga mikrolån til fattige i Kenya, Uganda og Tanzania som ville starte business.

Da Jessica fikk besøk av Matt fant de en genial løsning på problemet sitt. I oktober 2005 startet de verdens første internettbaserte system for mikrokreditt, kiva.org. Her kan hvem som helst gi mikrolån til en godkjent søker. Utlåneren velger selv hvem som skal motta pengene, ved å søke på kjønn, bosted og type business. Flere kan låne ut til samme person, helt til lånet er innfridd.

Da Jessica og Matt besøkte Oprah i 2007, eksploderte kiva.org. En periode måtte websiden "beklage" at samtlige lånetakere hadde fått pengene de trengte.

Allerede under hungersnøden i Bangladesh i 1974 skjønte økonomen Muhammad Yunus at små lån kunne ha stor effekt. Men vanlige banker anså det som en altfor stor risiko å gi lån til fattige. Yunus lånte derfor ut 27 dollar fra egen lomme til 42 kvinner som laget bambusmøbler. Dermed slapp de å ta opp lån til høy rente. Siden har mikrokreditt vært svært vellykket, og Yunus fikk Nobels fredspris i 2006 sammen med sin Grameen Bank.

Mariam fra Ghana er den siste jeg lånte penger til. Etter mine 125 dollar manglet hun fortsatt 325. Da jeg sjekket siden hennes to timer senere, hadde hun fått hele lånet.

Kiva presenterer hver lånetaker på en egen side. Mariam er 28 år gammel, singel og bor i en ettroms leilighet. Hun fikk låne kapital av en venn til å starte klessalg. Nå trenger hun 700 dollar for å kunne kjøpe inn kvalitetsprodukter og øke salget.

Under teksten om Mariam ligger bilder av alle som har lånt penger til henne, med navn og bosted. De kommer fra USA, Nederland, England, Italia, Australia, Danmark, Tyskland og Norge. Den norske gruppen på Kiva har 754 medlemmer som tilsammen har gitt 6326 lån på 175 325 dollar.

98 prosent av Kivas lånetakerne har betalt tilbake lånet innen fristen. Pengene settes tilbake på din Kivakonto, og kan lånes ut på nytt hvis du ikke vil overføre dem til din egen konto. Du får ingen rente, men lokale institusjoner som formidler lånet tar seg betalt. Kiva samarbeider ikke med institusjoner som krever unødig høye renter.

Per oktober 2009 har Kiva distribuert 95 136 910 dollar fra 568 810 utlånere. For hver transaksjon kan utlåneren donere et beløp til Kiva, som er basert i Silicon Valley. President Premal Shah jobbet tidligere med PayPal, som nå overfører utlånernes penger til Kiva uten å ta seg betalt.

– Mennesker er fundamentalt bedre enn banker, sier Shah. – Banker verdsetter ikke følelsesmessig gevinst. De tar høy rente til mikrofinansinstitusjoner, de må finansiere sin merkevarebygging, og så videre.

Reportasje om Kiva (2006): Se bl.a. Grace Ayaa fra Uganda fortelle om sin peanøttsmørbusiness. Hun pleide å male peanøttene med stein. Ved hjelp av mikrolån har hun kjøpt en maskin og et kjøleskap, og salget har økt. Grance pleier å gå på internettcafé og skrive med Nathan, en av dem som har lånt henne penger. (Nathan er veldig glad i peanøttsmør).

Mer om Kiva:

Matt Flannery blogger om da han og Jessica besøkte Oprah sammen med Bill Clinton: «The President and Ms. Winfrey spent the next few minutes talking about the power of the Internet and «the Kiva model.» Watching this was truly surreal. If you had told me a year ago that I would watch these two people discussing Kiva in front of millions on TV, I would have laughed. I cannot tell you how ridiculous it would have seemed. It still seems imaginary. The show ended. The President approached us to talk about Kiva and how he could help.»

Dinside.no: Kan du låne henne en tohundrelapp?

Digi.no: Gi bort et lån til jul

Dagbladet: Filantropi 2.0

Reis med en kjendis

Når verken tur eller kultur er nok, sper reisebyråene på med en kjendis.

Det er ikke tilstrekkelig å dra på tur lenger. Turen skal helst ha sitt eget tema, som ”Kinas kulturelle storbyer” eller ”Tangotur til Barcelona”. Aller helst skal turen ledes av en kjendis, som åpner døren til andre kjendisers barndomshjem, jazzmiljø eller gravsted.

Synes du Dagsrevyen blir litt tam, kan Dagsrevykjendis Einar Lunde ta deg med helt til Sør-Afrika. Her kan du spise lunch nær Nelson Mandelas gamle hjem, og drikke deg gjennom en vingård før du besøker fengselet han satt i. Høres dette for anstrengende ut, kan språkkjendis Per Egil Hegge by på elendighet nærmere hjemme. Han tar deg med til Dredsen og minner deg om bombeangrepet i februar 1945.

I Toscana kan du spise på lokale osteriaer med forfatterkjendis Klaus Hagerup. Hans kollega Kjell Ola Dahl kjører båt med deg i Venezia, og viser deg verdens første jødeghetto mellom fellesmiddagene. Visekjendis Lars Klevestrand danser tango med deg i Buenos Aires, og jazzkjendis Karin Krog forteller deg om Louis Armstrongs hjemmeinnredning i New York.

Temareiser Fredrikstad AS arrangerer 60 kjendisreiser i året. Har du sett TV-serien ”Tre muntre herrer i Roma”, er du garantert å oppleve Romas magi, sier de. Forutsatt at du reiser til Roma med de tre herrene, altså.

«Når arrangørene av tema- og opplevelsesreiser trenger kompetente folk til å lede slike reiser, ser vi at man i økende grad velger kjente navn til dette,» sier Rolf Forsdahl i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon til VG. Så spørs det om kjendisenes kompetanse har økt, eller om det bare er VG som i økende grad skriver om kjendisturer.

Nå venter vi spent på puppeturen til Beverly Hills med Lene Alexandra Øien, kjoleturen til Milano med Dorthe Skappel, repportasjeturen til New York med Pia Haraldsen, spenningsferien i Bagdad med Åsne Seierstad og den økologiske bilturen jorda rundt med Petter Stordalen.

(Fra =Oslo 2008)

Hitler og Hollywood

Sosiologene Max Horkheimer og Theodor Adorno flyktet fra nazi-Tyskland til USA på 1930-tallet. Overgangen ble mindre enn ventet.

Det var ikke USAs rasisme som ga Horkheimer og Adorno noe å skrive hjem om. Det var kulturen, som var blitt industri. Særlig filmer ble skapt for å forføre massene på en forutsigbar måte. Omtrent som politikken i Tyskland.

Et vesentlig trekk ved nazismen var konformitet. Det gjaldt å like det samme som de andre. For eksempel skulle man like en stormannsgal østerriker som ble avvist ved Wiens kunstakademi fordi han manglet talent. For å veie opp for dette skaffet Adolf Hitler seg en egen regissør. Leni Riefenstahl laget filmer med ham på løpende bånd, og nazistene sørget for at de kom på kino.

Under nazismen gjaldt det ikke minst å se ut som de andre. Nesemålere fikk det travelt med å kartlegge om folk tilhørte riktig rase. Hadde du feil nese, ble du utstøtt fra det gode selskap. Ikke rart at mannen som oppfant neseoperasjonen i plastisk kirurgi var en tysk jøde. Jacques Joseph rakk å operere hundrevis av jødiske neser i hjemlandet før han døde.

Kulturindustrien kjennetegnes ikke bare av at den soper inn penger. Det kan all slags kultur gjøre iblant. Det spesielle er at den blir fremstilt ovenfra på utspekulerte måter. Nye talenter må underkaste seg systemet før de over hodet kan bli presentert. Vil de være på den sikre siden, bør de operere mer enn nesa. Kulturindustrien reduserer naturlig skjønnhet til en standardisert Hollywood-look. Gjennom filmer som kan sees over alt, blir standarden idealet.

Hvorfor får kulturindustrien et stort publikum? Det lurte også Horkheimer og Adorno på. Én av deres forklaringer var at den gir en behagelig flukt etter en meningsløs og slitsom arbeidsdag. Kulturindustriens produkter krever ingen anstrengelse, og gir ingen utfordring. De skaper en resignasjon som publikum bare kan holde ut ved å proppe i seg mer underholdning.

”Tilpasning trer takket være kulturindustriens ideologi istedet for bevissthet (…) Kulturindustrien gir gjennom sine produkter en behagelig følelse av at verden er i den orden som industrien vil suggerere folk til å tro på.” Dette skrev Horkheimer og Adorno i 1947, to år etter Hitlers død. Hadde han levd og kunnet lese det, ville han hatt god grunn til å drepe dem – eller ansette dem.

(Fra =Oslo 2008)

The consciousness of God is replaced by the production team:
En performancegruppe tolker Horkheimer og Adornos tekst Kulturindustrie – Aufklärung als Massenbetrug.

Budskapet fra vingården

Dette er forkortet versjon av en lengre reportasje fra =Oslo. Vil du lese hele, gå til =Oslos webside (hvor den også har fått ny overskrift).

Når noe høres for godt ut til å være sant, er det ofte det. Europas største senter for rusbehandling er et unntak.

En smellvakker italiener henter oss på hotellet i Rimini. Pick-up service kalte han det på e-post. Det er ikke snakk om å betale. Han kommer fra San Patrignano, hvor ingen betaler for noe. Det merkverdige senteret oppsto da forretningsmann Vincenzo Muccioli inviterte en rusavhengig jente inn i familiehjemmet i 1978. Halvparten av driften finansierer de tidligere rusavhengige selv, med produksjon av alt fra kosedyr til vin. Resten kommer fra sponsorer. De kaller seg en familie, selv om de er 1800 stykker.

– Først ble Vincenzo anmeldt for kidnapping. Nå er gater oppkalt etter ham i hele Italia, sier Andrea. Han er rundt trevde, og var tidligere langt nede på heroin. Nå tar han mastergrad på universitetet mens han jobber i San Patrignanos pressesenter.

En vingård har Europas mest suksessrike rusbehandling.

Senteret har formidable resultater. Fem år etter utskriving er 72 prosent av deltakerne fortsatt rusfrie. I rusbehandling på verdensbasis er snittet 18 prosent. Vi svinger inn mellom oransje murbygninger for å finne ut hvorfor. På kjøkkenet vrimler det av flittige arbeidere med lilla hodetørkle og hvit frakk. Hver dag lager de flere tusen måltider. Nesten all mat de spiser er produsert her.

– For meg er suksessen at du er her lenge og gjør ting i praksis. Du går ikke bare og snakker med psykologen, sier Andrea.

Bak oss kommer Marco Rossi, San Patrignanos store organisator. Han kom hit som rusavhengig for fire år siden, da han var førti.

– I begynnelsen matet jeg kuer, okser, geiter og så videre. Så begynte jeg å jobbe på kontor. Nå organiserer jeg måltider og arrangementer, forteller han.

Til lunch og middag drikker de et glass egenprodusert vin. Men ingen får en eneste pille, hvis de ikke er nødt for å få sove.

– Myndighetene gir metadon og Subutex fordi det er billig og enkelt, sier Marco.
– Slik kan de kontrollere folk. For å forstå folk, må du følge dem gjennom problemene og bygge relasjoner.

– Har San Patrignano noen spesiell terapeutisk metode?

– Nei, senteret eksisterer fordi det er en familie. Det er ingen annen grunn. Alle må ta ansvar for hverandre. Det ser ut som et paradis, men du må huske at alle her har store problemer. Vi begynner med små ting og bygger oss opp igjen.

Francesco

Etter lunch tar vi en luftetur under trærne og møter Francesco (32). Han forteller raskt at han jobber i teknisk avdeling. Han ble født i Roma og flyttet med foreldrene til San Diego i California som ettåring.

– Etter 11. september 2001 fikk USA strengere lover mot kriminelle innvandrere. Jeg ble arrestert og ødela den ene sjansen jeg fikk til å forbedre meg. Plutselig kunne jeg ikke dra tilbake til USA på ti år. Mamma leste om San Patrignano på internett. I utgangspunktet kan alle få plass her, men du må være motivert og ikke ha alvorlige psykiske lidelser.

Francesco har tidligere prøvd rusbehandling i USA.

– Eller, jeg prøvde ikke egentlig, tilføyer han. – Vi satt i et klasserom tre ganger i uka, og tok urinprøve en gang i uka. Så fort jeg fikk mulighet til å manipulere, gjorde jeg det. Rådgiverne skjønte ikke hvordan jeg tenkte og hva slags triks jeg brukte. I San Patrignano er alle som meg. De setter meg sammen med de rette menneskene og finner en jobb som passer til meg. Jeg får skjerme meg fullstendig fra omverden. Etter ett år fikk jeg min egen «elev» og skjønte hvordan jeg selv var da jeg kom hit. 19 år gamle Andrew fra England er med meg hele døgnet.

I snekkerverkstedet jobber rundt 60 personer. De lager møbler både til private hjem og bedrifter.

Marco og Andrea følger oss til snekkerverkstedet. Her jobber menn i sennepsgule frakker. På høvelbenker lages både kunst og bruksgjenstander. San Patrignanos arbeidsstokk har svært tradisjonell kjønnsfordeling. Når vi kommer til vaskeriet, ser vi bare jenter. De bretter klær og sengetøy på lange benker. Selv har de hvite frakker og oppsatt hår. Sukkersøte Vjera (37) er fra Kroatia. Hun forteller at landet fikk store rusproblemer etter krigen.

– Det er ikke lett å drepe noen. Med dop slipper du å tenke. Vi har en stor depresjon i landet. Først kom det mye heroin, de siste fem årene har det også vært mye kokain og ecstasy.

Vjera brukte dop i tolv år. Ved San Patrignano har hun vært i to og et halvt. I begynnelsen var det forvirrende.

– Først visste jeg ikke en gang hvorfor jeg begynte med stoff. Smerten var min beste venn. Hver gang litt smerte ble tatt bort, følte jeg meg først dårlig. Etter halvannet år hadde jeg to personer innvendig som sloss. Den gamle og den nye Vjera.

– Går du til noen terapeut her?

– Nei, terapeuten min er ansvaret mitt. Jeg jobber seks dager i uka.

Dalka & Vjera

I vaskeriet møter vi også Vjeras venninne Dalka, som har vært her i fire år. Hun skal snart hjem til Kroatia og fullføre biologistudier på universitetet. Selv blir vi fraktet til en moderne bygning med mye glass. Andrea og Marco viser oss pressesenteret, hvor tidligere rusavhengige sitter rundt øyer av kontorpulter. De jobber med websiden og annen PR. San Patrignano utgir også et eget magasin med 12 000 abonnenter.

Carlo Bozzo er leder for pressesenteret. Han er hvit i håret og kom hit fra fengsel i 1991, etter femten år med rus.

– San Patrignano tilbyr mange verktøy, forteller han. – Noen blir hjulpet av hester og dyreterapi. Noen trenger å ta opp skolegang. Det er ingen standard for hvor lenge du skal være her, for alle er forskjellige.

San Patrignano er også blant verdens fremste vinprodusenter. Carlo skjønner at det virker litt underlig på et sted som behandler rusavhengige.

– Vi lager vin, hahaha, men det er en grunn. Mange italienere har en liten vingård. Grunnlegger Vincenzo åpnet døra til gården sin. Arbeid på vingården har et budskap. Er du rusavhengig, vil du ha alt øyeblikkelig, og stadig mer av det. Med vin må du jobbe tolv måneder i all slags vær. Etter et år høster vi druene sammen. Så må vi vente i to til fire år før vi vet om vinen blir god. Vi lærer oss naturens språk og tålmodighet.

Er det ingenting som går galt ved San Patrignano? Marco har aldri hørt at noen bringer inn dop. De har jo ingen penger, og velger de å dra, kan de ikke komme tilbake når de vil.

– Folk kan ha en dårlig holdning i begynnelsen, men vi følger med hverandre. Ser jeg en dårlig situasjon, griper jeg inn, forteller han, før han kjører oss til San Patrignanos eget utsalg og pizzeria. Restauranten har hvitmalte mursteinsvegger og er fullbooket hver kveld. Servitørene er selvsagt tidligere rusavhengige. De fleste har fullført programmet ved San Patrignano og valgt å jobbe videre her.

I første etasje er butikken. Her selges innrammede speil, blomstervasker, vesker, puter og ikke minst møbler, mat og vin. Prisene er høye, og kundene er gjerne forretningsfolk.

– Kjøper du noe herfra, er det fordi du har tro på det vi gjør, sier Marco.

Å tro på det de gjør er ikke vanskelig. Siden 1978 har over 20 000 rusavhengige vært innom San Patrignano. 71 prosent har fått jobb på feltet de jobbet med her. De er fra Kroatia, Sør-Afrika, England, Sveits, USA og mange andre steder, men ingen vi møter kan huske at noen har vært fra Norge. Det vil nok endre seg nå.

Se også intervju med meg i Nettavisen om San Patrignano.

FAKTA OM SAN PATRIGNANO

• Startet av forretningsmann Vincenzo Muccioli i 1978, som siden ga all sin eiendom til San Patrignano.

• Har i dag 1800 rusavhengige i 228 flermannsrom og 60 separate boenheter.

• Kjernen i rusbehandlingen er 57 ulike yrkesaktiviteter. Senteret har også en egen yrkesskole.

• San Patrignano har 140 frivillige og 200 ansatte og konsulenter.

• Over 70 prosent av tidligere deltakere holder seg rusfrie og kommer i arbeid.

• Senteret har 8000 besøkende hvert år, og 25 000 besøker festivalen som arrangeres her.

• Se også webside på italiensk og engelsk: www.sanpatrignano.org

Verdighetens vokter

Artikkelen sto på trykk i =Oslos julebok 2008.

=Osloselger «Anita» står klar med rose ved døren lenge før Hans Kongelige Høyhet er i anmarsj. Flere selgere har møtt opp for å hilse på kronprins Haakon.

Vi hadde pyntet et annet sted, men Haakon ville heller bli med på mitt rotete kontor for å vise fram globaldignity.org på mac’en.

Til forskjell fra mange andre, blir ikke «Anita» videre sjenert når han kommer. Hun forteller at det er moro å selge =Oslo.

– Da jeg var ung solgte jeg noe sminkegreier som folk fikk utslett av. Da måtte jeg jukse litt, men =Oslo kan jeg stå for.

Vi setter oss rundt et bord i salgslokalet, mens kronprinsen lytter interessert til =Oslos selgere og ansatte. «Anita» forteller at moren hennes ble pillemisbruker etter å ha fått struma og mye smertestillende. Mor og datter flyttet inn på et statlig hjem for rusmisbrukere.

– En gang skulle kronprinsesse Sonja besøke oss. Jeg var 15 år og i opposisjon. Mamma ga meg streng beskjed om at jeg ikke måtte røyke når Sonja kom. Jeg satt og dampa da hun kom inn, men hun satte seg ved siden av meg og var så koselig.

– Det skal jeg hilse henne og si, sier kronprinsen smilende.

Vi går opp på kontoret, der Haakon viser fram websiden til Global Dignity, et prosjekt han var med å starte under World Economic Forum i 2006.

– På møtet traff jeg Pekka Himanen, som er yngre enn meg og har utgitt 14 bøker. Han tok doktorgraden i filosofi som 20-åring og har vært rådgiver for Finlands tidligere president og nobelprisvinner Martti Ahtisaari. På møtet var alle delt inn i grupper som så på noen av de store utfordringene, som utdanning, helse og fattigdom. Det var mange fine prosjekter og framdriftsplaner, men det var få som snakket om grunnen til at vi ønsket å få til alt dette.

På møtet var også John Hope Bryant, en aktivist som startet Operation HOPE for å undervise fattige amerikanere i personlig økonomi. De tre unge mennene følte at de trengte en forankring for sitt humanitære arbeid.

– Vi kom fram til at verdighet var kjernen. Det ga oss inspirasjon og en retning for hva vi skulle gjøre. Global Dignity ønsker å få flere med på verdighetstanken, og stimulere til en verdighetsbasert samtale som inkluderer skoleungdom så vel som globale ledere.

20. oktober arrangerte kronprinsen Global Dignity Day (GDD) ved Ruseløkka skole.

– La meg først få forklare hva en Dignity Day er: Vi går inn i skoleklasser både på ungdoms- og videregående skoler for å ha en samtale om verdighet. Vi utfordrer elevene til å definere verdighet med egne ord og til å fortelle historier fra sine liv hvor gode løsninger kan tjene som eksempler for andre. Det handler jo om å ha øye for andre og bruke de mulighetene vi har til å løfte medmennesker. Vi snakker om hvordan vi kan øke vår egen verdighet gjennom å øke for eksempel andre menneskers selvrespekt og selvfølelse. Elevene blir også utfordret til å fortelle om noe de er for, som det er viktig at vi får til i samfunnet. De oppfordres til å definere noe bra de selv konkret kan gjøre for andre i løpet av det neste året. Det er på en måte et inspirasjonskurs og etikkurs for ungdom. Vi stiller det samme spørsmålet til dem som vi fortsatt stiller til oss selv; Hvordan kan jeg, med mine forutsetninger, bidra på en best mulig måte? Det handler om å innse at vårt eget liv er vår viktigste ressurs, og at det kan være fint å sette av to timer til å tenke på hva vi skal bruke det til.

Trioen bak GDD bestemte seg for å arrangere slike samtaler på skoler, i mange land og byer samtidig. I år ble GDD arrangert i mer enn 20 land i alle verdensdeler, og mange tusen elever deltok. Sammen med barn og ungdom på Ruseløkka skole diskuterte kronprinsen temaet i klasserommet.

– En jente fortalte at hun hadde sett en bylt med klær på fortauet utenfor skolen. Da hun så nærmere etter, viste det seg å være en mann som sov. Noen småbarn sto og lo og kastet småstein på ham. Det syntes hun ikke noe om, og sa fra. Dermed fikk vi en ordentlig diskusjon i klassen. Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hvordan kan vi konkret løfte andre menneskers verdighet, gjennom ord og handlinger?

Kronprinsen håper å kunne arrangere mange tilsvarende Verdighetsdager som den på Ruseløkka i tiden som kommer.

– Hvordan mener kronprinsen at vi skal forholde oss til rusmisbrukere på gaten?

– Jeg håper vi klarer å se mennesket, og husker at alles liv har mange fasetter. Det ligger en historie bak, og det er mange nyanser. Frykt er nok en av stengslene her. Det krever mot å se menneskene rundt oss.

Han ber om å få si noe direkte til =Oslos selgere.

– Jeg tror dere gjør en utrolig viktig samfunnsmessig innsats, ved å bryte ned fordommer og bidra til å minke avstanden mellom mennesker. Det er essensielt for at vi skal klare å skape det samfunnet vi ønsker oss.

Kronprinsen bekrefter ryktet om at kronprinsesse Mette-Marit er en ivrig leser av =Oslo. Kronprinsparet er også opptatt av å gi sine egne barn en følelse av verdighet.

– Vi prøver å fokusere på det barna gjør som er bra. For eksempel når de klarer å se en viktig sammenheng. Vi snakker med dem om det vi synes er viktig. Det må vi gjøre på forskjellige måter, siden de har ulik alder.

– Har kronprinsen noen tanker om hvordan man kan øke sin egen verdighet, hvis man føler seg verdiløs?

– Jeg har på ingen måte svarene på alt, og jeg har respekt for at livet kan by på utfordringer som virker uoverkommelige. Men alle har muligheten til å kunne bety noe for andre. Etter min mening henger det tett sammen med livskvalitet. Øker du andres verdighet, øker du også din egen. Kanskje er det den eneste måten du kan styrke din egen verdighet på? Ta Knut, for eksempel, som tok imot meg da jeg kom hit. Han er selger av =Oslo og har i tillegg engasjert seg for å hindre at unge blir rekruttert inn i rusmiljøet. Her har Knut verdifull kompetanse, og han får tilgang til beslutningstagere for å diskutere tiltaksalternativer.

Kronprinsen mener at arbeidet for verdighet kan skape mindre fattigdom og konflikter i verden.

– Hvis det blir tatt på alvor, har det dyptgripende konsekvenser. Du kan gjøre en test: Kan lederskapet jeg utøver nå løfte andre mennesker? Et slikt fokus gjør deg i stand til å ta gode beslutninger. Når jeg snakker om verdighetsbasert ledelse, tenker jeg ikke bare på sjefer. Vi utøver alle lederskap på ulike nivåer. Når du gjør noe som reflekterer dine verdier, påvirker det andre.

– Noen tenker kanskje at det er viktigere hva kronprinsen gjør enn hva de selv gjør?

– Vi har en tendens til å fokusere på størrelse. Når Bill Gates gir penger til HIV/AIDS er det viktig, men det er ikke mindre viktig at du spør en som sliter om du kan hjelpe henne. Den gode handlingen kan ikke vurderes etter hvor store ressurser du har. Spørsmålet er hvordan du bruker de ressursene du faktisk har.

Kronprinsens store forbilde er Mathumbangel, en aidssyk ung dame fra Sør-Afrika som han traff for noen år siden.

– Hun inviterte oss inn i huset sitt som liknet mer på et skur, hvor hun bodde sammen med faren sin. Da hun fikk vite om sykdommen, var det ikke tilgang til medisiner, og hun risikerte å bli diskriminert og utstøtt. Hun hadde all rett til å bli bitter, sint og innesluttet, men hun valgte annerledes. Hun valgte å bli en aktivist. Hun holdt møter hvor hun informerte andre om hvordan de kunne unngå smitte. Hun hadde også samtalegrupper for de som allerede var smittet. Det hun fikk til med begrensede ressurser var helt fantastisk. Hvis hun kan gjøre alt dette, hva kan ikke vi da få til med våre ressurser? Mathumbangel har blitt en rollemodell for meg. Jeg kommer til kort hver dag, men det er fint å ha noe å strekke seg etter. Vi trenger den typen ledelse hun utviste for å drive verden framover.

Haakon forteller at han treffer mange helter vi aldri kommer til å høre om. Det lærer han mye av.

– En stor fordel med min rolle er at jeg treffer folk med veldig forskjellig bakgrunn. Det er i møte med mennesker at etikken blir utfordret og moralen vår blir utformet. Livet er komplekst. Det er greit å sitte på avstand med fine teorier, men du ser ting fra flere sider når du møter folk. Hvis vi mener at alle mennesker er like mye verdt, er det viktig hvordan vi forholder oss til både dem som er nær oss og til dem som er langt borte. Det er ingen objektiv grunn til at omtanken skulle stoppe ved din egen familie og vennekrets, eller ved Norges grenser.

– Kronprinsen blir kanskje mer bevisst på dette enn mange andre, siden han får reise mye?

– Det er en av tingene som gjør meg veldig privilegert.

Han viser fram en video på Global Dignitys websider.

– Har du sett på denne, eller? I Kina møtte vi Eric som driver verdens eneste romfergeselskap for turister. Han skulle ha en kar i verdensrommet på Global Dignity Day 20. oktober. Det endte med at romturisten Richard Garriott sendte en hilsen fra verdensrommet til alle deltakerne på GDD.

Kronprinsen er utdannet innen utviklingsstudier og fattigdomsbekjempelse. Hvis han ikke var født inn i kongefamilien, antar han at han ville valgt et yrke innen dette feltet. Men det er ikke det eneste alternative yrkesvalget han ser for seg.

– Man kan drømme om hva man vil bli. De fleste opplever vel å få en realitetsjustering underveis. Jeg, for eksempel, er glad i musikk og kunne godt tenkt meg å jobbe med det. Men her kan det nok hende at realitetsjusteringen hadde kommet inn. Jeg er ikke flink nok til å spille gitar, og i hvert fall ikke til å synge. Det måtte eventuelt ha blitt en jobb på produsentsiden.

Kronprinsen ser ingen grunn til å kritisere folk for å være snille bare fordi det er jul.

– Jeg synes det er kjempefint hvis julen kan inspirere folk til å gjøre en innsats for flere enn de nærmeste. Det er kanskje det jeg liker best ved julen.

– Er kronprinsen og kronprinsessen enige om hva de skal spise på juleaften?

– Vi har litt forskjellig tradisjon i våre to familier. Det varierer hva vi spiser. Hos meg pleier vi å spise lutefisk eller torsk. Jeg er fornøyd med menyen hvert år.

– Har kronprinsen noen juleminner om sin bestefar kong Olav?

– Han ga alltid de flotteste gavene, og var veldig forventningsfull i forhold til å gi. Vi var relativt utålmodige da vi satt rundt middagsbordet, og det var ingen liten middag.

Kronprinsen husker at han fikk radiostyrt bil av bestefar et år.

– Jeg fikk veldig mye fint, og er nok bortskjemt. Det er jeg også blitt konfrontert med. Hvordan kan jeg jobbe med fattigdomsspørsmål, jeg som har så mye? Som sagt tror jeg alle kan bidra på sin måte, ut fra sitt eget ståsted. Derfor tror jeg at det er plass for meg også…

En annen som var ivrig etter å gi lille kronprins Haakon gaver, var julenissen.

– Vi hadde flere nisser. Det var ofte jeg ikke avslørte dem. Jeg husker en som tryllet en gang. Det var veldig fascinerende. Når du er liten vet du ikke helt hva nissen driver med. Du realitetsbehandler det ikke i forhold til hva han egentlig burde gjøre. Jeg tror det var en i Garden som kunne trylle, som moren min hadde klart å overtale til å være julenisse for oss.

Kronprinsen blir lengre enn planlagt hos =Oslo. Når han skal gå, støter han på =Osloselger Kari i salgslokalet. Hun vet ikke at han er på besøk, men er likevel fullt klar over hva hun vil si. Hun har selv vært alenemor, og ber ham sende de varmeste hilsener til kronprinsesse Mette-Marit. Når Haakon er gått, svermer hun rundt i ekstase og erklærer:

– Han var så kjekk!