Category Archives: Kommentar

Professor Gundersens irrasjonelle skepsis

Det er nærast ei naturlov: Når advokat Cato Schiøtz opnar munnen om Snåsamannen, er professor Kristian Gundersen på pletten for å forsvara fornuft og rasjonalitet. Men det «vitskaplege» verdssynet Gundersen forfektar er alt anna enn rasjonelt.

JF
GJESTEBLOGGER
Jarle Fagerheim er min samboer.

 

Skal vi tru Gundersen og naturvitarar flest, lever vi i ei objektiv, fysisk verd av materie. Alt vi opplever i denne verda er resultatet av korleis abstrakte lover verkar på elementærpartiklane. Når vi er i stand til å oppleva noko som helst, er det fordi partiklane i hjernen vår er skrudde saman slik at dei gjev oss eit indre liv av sanseinntrykk, tankar og kjensler. Utan hjerne, inga oppleving.

Problemet er dette: Vi har ingen «objektiv» grunn til å tru at hjernen gjev oss noko sant inntrykk av den verkelege verda. For alt vi veit lever vi i ein datasimulasjon. Vi kan aldri få vita noko anna enn hjernen fortel oss. Men kvar kom ideen om ei objektiv, fysisk verd frå til å byrja med? Frå den same hjernen som vi ikkje kan lita på!

Ein rasjonell skeptikar er altså nøydd til å tvila på at universet verkeleg eksisterer. Det er ingen tvil om at vi opplever eit univers, men at universet eksisterer hinsides og uavhengig av denne opplevinga, og attpåtil skapar henne, er ein spektakulær påstand. Ein så ekstraordinær hypotese må forkastast dersom det finst ei mindre uturleg forklaring på det vi opplever. Og det gjer det.

Eg tenkjer, altså er eg. At eg har eit indre liv er det einaste empiriske faktum eg kan slå fast utan fnugg av tvil. Nesten like sikkert kan eg slå fast at Kristian Gundersen òg har eit indre liv. Dessutan opplever eg den same «fysiske verda» som Gundersen. Men den fysiske verda er like fullt ei oppleving frå ende til anna: ei kollektiv oppleving, ein slags delt draum.

Den enklaste forklaringa på det er at det berre finst éin draum, ei einaste underliggjande oppleving. Tenk på ein malstraum i eit elvestryk. Straumen er ein varig, «separat» del av elva. Men djupast sett er malstraumen berre ein straum av vatn, akkurat som resten av elva. På same måte som ei elv kan innehalda fleire malstraumar, kan vi tenkja oss at den same røyndomen (på bokmål: ‘virkeligheten’) inneheld mange ulike individuelle opplevingar. Det nynorske ordet treff spikeren på hovudet: Alt som finst er verda vi røyner, altså opplever.

I motsetnad til ideen om ei objektiv, fysisk verd, føreset dette synet ingen ting anna enn det vi kan røyna direkte. Alt vi gjer er å sjå den individuelle opplevinga — som openbert eksisterer — som ein del av ein større røyndom. Ingen går rundt og trur at det vi opplever i ein nattedraum eksisterer uavhengig av draumen. Vi vaknar om morgonen og innser at røyndomen er større. På same måte har mange menneske opplevd å «vakna opp» frå den daglegdagse opplevinga til ein endå større røyndom, til dømes med hjelp av psykedelika eller meditasjon.

At «naturlovene» forklarar alt vi opplever er ingen vitskapleg konklusjon. Det er ein trusartikkel som går religiøse skrifter ein høg gang. Det einaste vi kan slå fast er at naturlovene forklarar naturen. Men naturen er berre det røyndomen ser ut som i vanleg, vaken tilstand. Naturen er ikkje røyndomen, berre eit bilete av han. Å bruka den vitskaplege metoden for å finna ut kva røyndomen er, er som å prøva å finna ut kva Mona Lisa tenkte ved å studera måleriet til Da Vinci.

Når Kristian Gundersen prøver å løysa Snåsakoden med den vitskaplege metoden, minner det om mannen som insisterer på at han har mista brillene sine under eit gatelys. Sjølv om brillene openbert ikkje ligg der, held han fram med å leita — for det er jo der lyset er.

Heldigvis har vi all grunn til å tru at røyndomen er større enn det vitskapen kastar lys over. Som Richard Conn Henry, professor i fysikk og astronomi ved Johns Hopkins-universitetet, skreiv i eit essay i tidsskriftet Nature for nokre år sidan: «Universet er immaterielt — mentalt og andeleg. Live, and enjoy.»

matrix

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Påfallende, pinlig og jantete

Her er to leserbrev jeg har hatt på trykk i sommer, fra A-Magasinet 25. juni og Dagblad-Magasinet 24. juli.

Det opprinnelige brevet hadde også to setninger til: A-Magasinet er hjertelig velkommen til å skrive om ukjente ildsjeler som får pris fra organisasjoner. Hvis media var mer interessert i idealisme enn i kjendiser, kunne PR-mannen også rådet organisasjoner til å prise ukjente.

Setninger som ble redigert bort midt i innlegget:

Reportasjen kritiserer det at Oprah gir råd og anbefaler produkter hun liker på TV. Det antydes at seerne følger henne slavisk og ikke tenker selv. Men i USA oppmuntres folk til å tro på seg selv, ikke minst av Oprah. Det er i Norge vi helst skal mistro egen dømmekraft og være enige.

1 kommentar

Filed under Kommentar

Narkotikaens krigsøkonomi (Dagbladet 02.06.10)

 

3 kommentarer

Filed under Kommentar

Ti forslag for en bedre rusomsorg

Denne sto på trykk i Aftenposten i 2009.

Rusomsorg er norske politikeres svarteste samvittighet. Her er noen ideer som ikke er prøvd ut enda, eller som bare gjennomføres sporadisk her til lands.

tiforslag
1: Ruspolitisk utvalg med rusavhengige

=Oslo og flere andre organisasjoner har sett behovet for et ruspolitisk utvalg hvor rusavhengige selv er representert. I dag snakker organisasjoner på vegne av skjebner de ikke selv har erfart. Hvorfor trekkes ikke rusavhengige inn i beslutninger, sammen med politikerne? Her fins en enorm, ubenyttet kompetanse.


2: En ny type værested

Hva med et senter for rusavhengige der de er ressurser og ikke bare mottakere? I hovedstaden har Oslo Byaksjon (OSBY) foreslått å gi en fjerdedel av Galleri Oslo til rusmiljøet. Et gatelignende miljø i ly for kulden, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell. Skal dette fungere, nytter det ikke å føre en streng linje med bruk av narkotika, mener OSBY.


3: Flere addiktologer

Addiktolog Espen Andresen mener at norsk rusomsorg mangler kunnskap om addiktologi, læren om avhengighet. Faget tar for seg dype personlige prosesser og tankemønstre som ligger til grunn for sykelig avhengighet. Det gir en profesjonalisering og fordypning av 12-trinnsmodellen, som er velbrukt og vellykket blant annet i det svenske behandlingsapparatet.


4: Bemannet bolig

Rusavhengige kan være for friske til å bo på institusjon, men for syke til å  bo alene. Her kan politikere la seg inspirere av HVPU-reformen for psykisk utviklingshemmede. Boligkomplekser kunne ha 1–2 ansatte som hjelper til med sosialisering og ser til at beboerne tar vare på seg selv. Den slags botilbud fins kun i liten grad for folk med rusproblemer.


5: Ambulerende feltpleie

I dag må rusavhengige som trenger legehjelp oppsøke Feltpleien i åpningstiden. Det har de ikke tid til i sin evige jakt på penger og stoff. Derfor blir de gående med åpne sår og infeksjoner. Mange utvikler sykdommer som ellers bare fins i u-land, og mister motivasjon til å komme videre i livet. Oppsøkende tjeneste som eksisterer i dag gir ikke fysisk behandling.


6: Subutex fra fastlegen

Heroinavhengige står i lange køer for å få metadon og Subutex under LAR-ordningen. Fastlegen kan kun gi dette i en overgangsfase før pasienten må søke LAR. I Frankrike fins ingen slik begrensning. Med mye større befolkning har landet færre overdosedødsfall enn Norge. Norske fastleger kunne også gi medisinsk rusbehandling og oppfølging, fortrinnsvis med buprenorfin (Subutex og Suboxone), som er mindre risikabelt enn metadon.


7: Avkriminalisering av narkobruk

I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å avkriminalisere bruk av narkotika. Hvorfor straffe folk for å skade seg selv? Rusforsker og kommisjonsmedlem Ragnar Hauge mente at straff rammer hensiktsløst og vilkårlig når nær halve befolkningen har brukt cannabis. Kommisjonen ville fortsatt straffe omsetning av narkotika.


8: Fadder til løslatte fanger

60 prosent av de innsatte i norske fengsler har store rusproblemer. Stiftelsen Livet etter Soning letter overgangen fra fengsel til frihet. WayBack er et tiltak som det offentlige kunne lære av og bygge ut. Løslatte fanger får en egen fadder som selv har sittet inne. Fadderen blir med på sosialkontoret, hjelper til med fritidsaktiviteter og annen personlig oppfølging.


9: Overgangsbolig til løslatte fanger

To av tre løslatte mangler et sted å bo. Livet etter Soning har også prosjektet Way of Living. Her får tidligere fanger hybel i bofellesskap med et rusfritt sosialt nettverk. Husleder har oppfølgningsansvar i forhold til renhold og generell orden. På dagtid forventes det at leietakerne jobber aktivt for å ordne opp i tilværelsen. Et eksempel til etterfølgelse!


10: Utdeling av askorbinsyre

Norge har mest brunt heroin, som er ment for røyking. Innsprøyting gir mer for pengene, men da må basen kokes opp i vann med syre. Heroinavhengige bruker sitronsyre, som er svært skadelig for kroppen. Askorbinsyre er langt mildere, men mye dyrere. Utdeling av askorbinsyre til heroinavhengige ville vært et viktig skadereduserende tiltak.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Sjokk på samlebånd

Våren 2000 var 320 x 2 gram silikon en kjempenyhet. Siden har lite vært nytt i dagspressen.

År 2000. Noen i en studentavis på Blindern kjenner en jente som har fått jobb i Dagbladet. Alle er misunnelige. Men den nyansattes begeistring blekner fort. Hun må jakte på foreldrene til Lene Nystrøm i popgruppen Aqua, for å få en kommentar til datterens nye silikoninnlegg.

Den største kulturnyheten i norsk presse våren 2000 blir bekreftet av en anonym kilde. Kilden sier at det skal være tilført 320 gram silikon til hver av Aqua-Lenes pupper. Aquas manager Nicklas Anker vil ikke uttale seg om puppesjokket. Det vil derimot rikssynser og journalist Marie Simonsen, som kaster seg rundt med en kommentar i VG.

Den 31. mars kan VG fortelle hva Nina Owing, Petter Nome, Signy Fardal, Hans Christian «HC» Andersen, Unni Lindell, Trond Waage, Kim Småge, Knut Faldbakken, Mari Maurstad, Elsa Almås, Robinson-Elisa Røtterud, Ellen Arnstad og May Grethe Lerum mener om Aqua-Lenes nye pupper. Hele åtte journalister er kreditert for artikkelen. Antakelig har de ringt fem ganger så mange kjendiser som la på røret.

I Nordlys rykker politisk redaktør Svenn A. Nielsen ut mot de nye puppene. Adresseavisens Lars Ginås forsvarer Lene. Aftenpostens Erik Bjørnskau spør Fredrik Skavlan om han skal snakke om puppene når Lene kommer. VG trykker et stort intervju med Lene om hvorfor hun vil ha silikon. Lene befinner seg i Singapore. Det gjør VG også. Litt senere er både Lene og avisa på Taiwan.

Tre år etter er jeg journalist i en riksdekkende dagsavis. Avisa har et godt rykte, men som andre dagsaviser er den glad i nyheter. Jeg lærer fort at nyheter er det som passer inn i nyhetsformen, og at det skjer lite av det i Norge. Ofte må man late som det skjer noe dramatisk og uvanlig. Helst skal det hales ut i en føljetong.

På morgenmøtet snakker journalister og redaktører om hva de har hørt. For eksempel har noen hørt at flere eldre oppsøker krisesentre. Det er uvanlig nok, og den tvilsomme konklusjonen er vinklingen. Min oppgave er å finne en person eller to som kan uttale seg i tråd med konklusjonen. Om jeg misliker nyhetskriteriene, står 241 søkere klare til å overta jobben min.

Jeg ringer cirka ti krisesentre. Ingen har økt pågang av eldre. Jeg vil gi opp, men det har jeg hørt at man ikke gjør. Endelig treffer jeg den jeg trenger. Når daglig leder ved Hamar krisesenter legger godviljen til, har hun observert flere eldre. Før har hun jobbet mye i eldreomsorgen. Kanskje hun legger ekstra godt merke til de eldre, tenker jeg, men den slags refleksjon er bannlyst i nyhetsformen. Desken sørger for at overskriften ikke etterlater noen tvil. Eldre strømmer til krisesentrene.

I mangel av sjokkerende hendelser, blir sterke meninger en nyhet. Å være journalist i en dagsavis, handler ofte om å mase meninger ut av folk. Har Helse-Hanssens sønn fått hjelp av Snåsamannen, ringer man en mest mulig skeptisk «ekspert» som kan komme med «knallhard kritikk» – i tråd med den forhåndsbestemte vinklingen. Tidligere har samme ekspert kommet med «knallhard kritikk» av Märthas engleskole. Kommer han med «knallhard kritikk» ofte nok, blir han ekspertkjendis, og kan brukes til alt.

Programmet «Ekstrem forvandling» brakte plastisk-kirurgisk reality-TV til Norge i 2003. Deltakerne stilte halvnakne foran kamera. Dette var definitivt en nyhet. Plastikkirurger og medievitere måtte kontaktes. Forhåpentlig hadde de sterke meninger om sjokkprogrammet. Men som de fleste andre jeg ringte i min karriere som nyhetsjournalist, mente de ikke noen ting. Medieviter Espen Ytreberg sa at det bare var media som påsto at programmet var sjokkerende. Etter hvert lærte jeg hvilke eksperter som passet inn i nyhetsformen.

Den perfekte nyhet i 2003, var Medhaug-saken. Ti år tidligere skulle Krf-politiker Jan Birger Medhaug ha hatt sex med en dame som ikke likte det. Jeg må ringe samtlige fylkesledere i Krf for å høre hva de mener om saken. Marie Simonsen, som nå har fått jobb i Dagbladet, er raskt ute med to kommentarer. Til min avis sier en fylkesleder på Østlandet at han ikke har merket noe til Medhaug-saken. «Det er stort sett dere bladfyker som er så interessert i den. Folket herover er så sindige at de ser forskjell på politikk og personlige saker,» sier han.

I 2002 gir Jan Birger Medhaugs navn null treff i mediearkivet Retriever, som samler artikler fra de største avisene. På det tidspunkt er Medhaug bare politiker i Rogaland. I 2003 blir han nakenkjendis på landsbasis, og navnet nevnes 784 ganger. Til dagspressens fryd har Medhaugs partikollega Helge Kindervåg også vært klåfingret. Hans puppegrafsing på en 21 år gammel kvinne gir navnet 109 treff i 2003. Året før, da han også bare var politiker, har Retriever ett treff på ham.

Mediesaken Medhaug førte ikke bare til at hovedpersonen måtte trekke seg som fylkesordførerkandidat. Valgerd Svarstad Haugland måtte også gå av som partileder i Krf, fordi hun forsvarte det angivelige offeret før rettssaken. Eller snarere: fordi dette ble en kjempenyhet. Dermed kunne dagspressen juble over nok en vellykket nyhetsføljetong, med stadig nye vinklinger og ofre. Saken handlet aldri om politikk. Den handlet om konflikter mellom til dels klesløse enkeltpersoner, omtrent som Hotell Cæsar. Forskjellen er at Hotell Cæsars produksjonsselskap ikke har momsfritak.

Dagspressen er fritatt for moms til en antatt verdi av en milliard kroner årlig. Dette er viktigste bidrag til avisenes økonomi. Produksjonsstøtten, bedre kjent som pressestøtten, er mindre og mer ustabil (264 millioner i 2008). Det er den som skal sikre et mangfold av aviser.

Lite tyder på at mangfoldet har økt siden 2003. Hva som faktisk skjer i 2009 er vanskelig å si, men hva som blir nyheter er opplagt: Politikere blir hengt ut for slurv i privatlivet og mister jobben. Gryende stjerner tar silikon inn og ut av puppene, til medias elleville begeistring-forkledd-som-sjokk. De samme medievennlige «ekspertene» lar være å legge på røret når journalister ringer.

=Oslo mangler ressurser til å konkurrere med dagsavisenes favorittsaker. Strengt tatt ville vi heller ikke gjort det om vi hadde muligheten. Fra 1. januar i år fikk vi likevel samme momsfritak som dagspressen. Det var kanskje på tide.

(Denne sto på trykk i =Oslo i 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Blodige assosiasjoner

Ved å danne nye assosiasjoner, kan mennesker tillegge seg helt ny oppførsel.

Den amerikanske marinen bruker en egen versjon av dataspillet Doom for å bryte ned soldatenes psykologiske sperrer mot drap.

I filmen A Clockwork Orange blir massemorderen Alex bundet til en stol og tvunget til å se voldsfilmer. Samtidig sprøytes gift inn i kroppen hans, slik at han kaster opp. Etter noen hundre repetisjoner, begynner han å assosiere vold med oppkast, og blir selv mindre voldelig.

Dessverre blir ikke vanlige kinogjengere tilført brekningsmidler når ser noen drepe hverandre på skjermen. Tvert imot koser de seg med popcorn, sukkertøy og brus. Dette er oppskriften på å skape voldelige mennesker, mener militærpsykologen David Grossman. Lignende teknikker brukes i trening av soldater.

I likhet med de aller fleste dyrearter, er det svært unaturlig for mennesker å drepe medlemmer av sin egen art. Det krever nitid atferdstrening, som gjerne kan kalles assosiasjonstrening. Mennesker må lære å assosiere noe positivt med vold. Da militære myndigheter skjønte det, var de ikke sene om å innføre nye tiltak.

Tidlig i 2. verdenskrig ble kinesiske fanger plassert bakbundet på knærne i en grøft. De få japanske soldatene som var villige til å drepe, gikk ned i grøften og drepte kineserne med bajonetter. Oppe på bakken ble massevis av unge soldater anmodet til å heie på dem. Rett etter at «showet» var ferdig, ble de unge soldatene servert et utsøkt måltid, alkohol og gledespiker. Resultatet? De lærte å assosiere vold med glede og tilfredsstillelse.

Stadig mer utspekulerte treningsmetoder har gjort soldater mye bedre istand til å drepe. Under 2. verdenskrig var bare 15-20 prosent av amerikanske soldater villige til å skyte på en fiende. I Koreakrigen hadde tallet steget til 55 prosent, og i Vietnamkrigen til over 90 prosent.

Klassisk atferdstrening belønner god oppførsel og straffer dårlig. En hund som får mat til lyden av en ringende bjelle, vil begynne å sikle hver gang den hører en bjelle. David Gossman mener at koblingen mellom vold og fornøyelser ødelegger menneskets «immunsystem» mot voldelige handlinger.

På fjernsynet sendes blodige bilder side om side med reklame for sjokolade, parfyme og andre herligheter. I dataspill blir barn belønnet med poeng og opprykk for drap på stadig mer livaktige figurer. Faktisk bruker det amerikanske marinekorpset en egen versjon av voldsspillet Doom som treningsverktøy. Dette har vært så effektivt at over tredve dataspill vurderes brukt til samme formål.

En skolemassakre i Paducah, Kentucky i 1997 viser at spillene har minst like god treningseffekt på barn. 14-åringen Michael Carneal hadde aldri brukt pistol i sitt liv. Han stjal en .22 kaliber pistol fra en nabo og tok den med på skolen. På 8 skudd traff Carneal 8 løpende personer, fem i hodet og de andre tre i brystet.

Da Gossman fortalte dette til politi og profesjonelle soldater, ble de sjokkert. Selv trente politikonstabler bommer i 80 prosent av tilfellene hvor de prøver å treffe mennesker i bevegelse. Det viste seg at 14-åringen hadde fri adgang til dataspill, inkludert avanserte skytespill.

Antakelig kan mye oppnås ved å bruke assosiasjonsmetoden til noe positivt. Om du har problemer med å stable ting effektivt i hyller og skap, er det altså bare en ting å gjøre: Sett deg ned og spill Tetris. Gjerne med en riktig god sjokoladebit i munnen.

Kilde: «Trained to kill» av David Gossman – Christianity Today Magazine (1998). Denne teksten hadde jeg på trykk i =Oslo i 2007.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

For + imot = like langt

Går myndighetene til krig mot narkotika, svarer bakmennene med å bli smartere. Reell endring får vi bare ved å fjerne grunnlaget for det illegale markedet.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 21.07.2009

dbinnlegg210709
Kjøp og salg av narkotika handler ikke bare om estetikken ved Oslo S. Det har Jon Olav Egeland rett i. Men han mener det er enkelt å «utstyre politiet med midler og mål i kampen mot narkotika.»

Det kunne vært enkelt hvis bakmennene var som røverne i Kardemomme by. Hvis de innså at det var koseligere å være baker og brannmann så fort politiet satte foten ned. Men vi snakker ikke om en gjeng som norsk politi kan hamle opp med, uansett ressurser. Vi snakker om en av verdens største illegale industrier. Sandefjord-legen Martin Haraldsen anslår at det omsettes heroin for cirka fire milliarder kroner årlig bare i Norge. Blant dem som forsyner oss med stoffet, er Taliban. Egeland påpeker med rette at profitørene er profesjonelt hjerteløse. Det burde vært overflødig å tilføye at illegal narkotikahandlel opprettholder et hjerteløst, verdensomspennende nettverk uten like. Men nettopp dette synes folk å glemme når de tror løsningen er å bevilge mer penger til norsk politi.

I narkotikalangernes miljø gjelder egne regler. Jo hardere motstand de møter, jo smartere strategier utvikler de. Steve Wisotsky kaller det den kriminelle tariff. Allerede i 1990 skrev han boken Breaking the Impasse in the War on Drugs. Mange har gjentatt hans budskap for døve ører. Den kriminelle tariff er belønningen for å risikere å bryte loven. Jo mer ressurser politiet har, jo mer attraktivt blir det for narkolangere å lykkes med lovbrudd. Krigen mot narkotika opprettholder dermed de oppblåste prisene på heroin og andre stoffer på gata. Politiet kan fengsle en forhandler eller to, men det illegale narkotikamarkedet lar seg ikke arrestere.

Kjemisk sett er det ubetydelige forskjeller på det vi i dag kaller illegal narkotika og legale legemidler. Vi pøser på med tunge medisiner til pasienter som enda ikke er blitt avhengige. I det øyeblikk de blir «narkomane», er det bråstopp, og ansvaret for medisineringen overlates til kriminelle nettverk. Det er som å gi småbarn full kontroll over de skarpeste redskapene i verktøykassen. Da hjelper det ikke å si med streng stemme at barna ikke skal leke med dem. Man får heller ikke snillere barn av å denge løs på dem eller isolere dem fra omverden.

Ingen har godt av store doser vanedannende stoffer, enten de inntas i villaen eller på gata. Men ønsker vi å støtte terrorister og korrupte nettverk over hele verden? Musikeren Martin Hagfors fortalte meg nylig at Sør-Amerikanske forfattere gjør opprør mot Vestens krig mot narkotika. De ser noe norske myndigheter nekter å innse: At svart narkohandel ødelegger for utvikling av demokrati i fattige land, og at markedet bare vokser når det møter motstand.

Jo hardere vi går løs på en motstander, jo smartere og mer kreativ må han bli for å overleve. Det vet både Frp og muslimske fundamentalister, som stadig vokser på motstanden de møter. Vil man forme noen i sitt bilde, fins det smartere strategier enn å gå til angrep på deres identitet.

Kampen mot narkotika kan antakelig ikke vinnes. Men det er bedre at den foregår mellom lege og pasient enn mellom kriminelle nettverk og politiet. Ved å flytte problemet fra juss til medisin, frigjør vi enorme ressurser. Disse kan brukes på apoteker, sykehus og legekontorer, hvor fagfolk vet hva problemet handler om. Utskrevet medisin kan selvsagt havne på gata, men det er ikke dagens narkolangere som vil løpe til legekontorene. De vil bare miste markedet sitt og flytte et annet sted, hvor man fortsatt er livredd for å ta i «narkomane» og «gatedop» med rene hender.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Dødspopulære Jackson

Denne sto i ABC Nyheter i 2009.

I en verden hvor perfeksjon rangeres høyere enn kjærlighet, er det lettest å elske et lik.

Som barn føk han til topps med de fire første singlene fra The Jackson 5. Uansett hvor voksne tekstene var, tilsa innlevelsen at Michael Jackson hadde erfart alt. Den enorme følsomheten var uforenelig med kaoset som oppsto rundt ham.

Dokumentaren Living with Michael Jackson (2003) viser hva som skjer så fort han går ut. Folk hyler og sloss om å få komme nær ham. De som lykkes, gråter så tårene spruter. I Berlin kollapser mennesker fra flere verdensdeler når han trår ut av bilen i parkeringshuset. Omgivelsene ligner alltid et kriserammet område.

En helt vanlig dag i bokhandelen.

Det er liten tvil om at Michael hadde skyggesider. Mange fans som hevder å elske ham, fornekter dette. De kaller ham verdens beste menneske, hva nå det skulle være. I alle fall er det umulig å leve opp til.

Heldigvis møtte Michael noen som så hans feil, og elsket ham likevel. Lisa Marie Presley visste at han ikke var perfekt. Dermed kunne han også være ærlig med henne. Da de var gift midt på 1990-tallet, betrodde han at han fryktet å dø som Elvis. «Jeg ble utslitt av å prøve å redde ham fra hans selvdestruktive oppførsel,» skriver Lisa Marie i sin blogg, hvor hun også kaller ham en fantastisk person.

Da Michael Jackson døde, kunne allmennheten trygt elske ham. Han kunne ikke lenger svikte våre skyhøye forventninger. Gjennom de tynne veggene i leiligheten min lød musikken hans fra alle etasjer. I England solgte han 300 000 album og singler på to dager. Twitter segnet om og Google trodde spamroboter angrep da alle søkte etter samme navn. Det amerikanske senatet holdt et minutts stillhet, og Obama tilsto at han hadde alt av Michael på iPod’en sin.

Av sitt siste studioalbum solgte han ti millioner og ble kalt en fiasko. Michael Jackson var den eneste som måtte konkurrere med en uslåelig artist fra 1982: seg selv. Det gjorde det umulig for ham å være den han var. Da håret tok fyr under en reklameinnspilling i 1984, kunne han rømme inn i reseptenes rike.

Han avsluttet karrieren med å selge nesten en million konsertbilletter. I vår fantasi var alle konsertene perfekte. I virkeligheten var Michael dopet og trengte vår kjærlighet før han døde. Ikke som verdens beste menneske, men som den han var. Spiller vi bare opp til hans perfeksjonisme, og beskylder alle andre for det uperfekte, er vi medansvarlige i hans selvdestruksjon. Vi fratar ham ansvaret for seg selv. Da kan han heller ikke redde seg selv.

«Jeg synger det ikke hvis jeg ikke mener det,» sa ti år gamle Michael i et TV-intervju. I sangen Morphine fra 1997 synger han om Demerol, stoffet som ble funnet sammen med metadon og andre livsfarlige legemidler i hans siste hjem. I Who is it fra 1991 hevder han at han lyver for seg selv, og i neste sang fra albumet Dangerous lurer han på om vi vil være der selv om han ikke er perfekt: «In My Deepest Despair / Will You Still Care? / Will You Be There?»

Bryr vi oss kun om folk når de lykkes og er friske, er ikke omsorgen verdt mer enn strømforsyningen til en maskin. Min arbeidsplass, gatemagasinet =Oslo, har 700 rusavhengige selgere. Noen av dem fremfører sin egen musikk på Plata fra gata, som utgis i august. De må ikke late som om de er rusfrie og ufeilbarlige musikere for at vi skal bry oss om dem. De må heller ikke dø først.

I skrivende stund har Facebook-gruppen «R.I.P. Michael Jackson (We Miss You)» nær fire millioner medlemmer. Mens han levde, kalte Michael seg verdens mest ensomme person. Hans første solo-megahit var en kjærlighetssang til en rotte. Senere ble han bestevenn med en ape, mens overdådige innkjøp av skulpturer tæret på økonomien.

Han var som en nabo alle hadde, men ingen virkelig kjente. Barn, dyr og statuer var de eneste som oppførte seg normalt mot ham. Likevel krevde mange at han skulle oppføre seg normalt – bare ikke på scenen, hvor han skulle være fullstendig makeløs.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Gatepasientene i Oslo

Denne sto på trykk i Aftenposten i 2008.

Norge kan ikke kalle seg et moderne samfunn før vi skjønner at heroinavhengighet er en sykdom.

gatepasienteneEtter en operasjon fikk Nina Elisabeth smertestillende piller som gjorde henne nervøs. Dermed fikk hun Valium. Da hun var oppe i tredve Valium om dagen, spurte hun legen om hun skulle ha så mye. Nei, Guri, sa legen, og skrev «medikamentmisbruker» på papirene hennes. Hun fikk ingen flere piller.

Man må ikke være lege for å skjønne at det er livstruende å bråstoppe med slike medisiner. Nina Elisabeth skjønte såpass. Hun så seg nødt til å oppsøke det svarte markedet for angstdempende og smertestillende medisin.

I dag selger hun gatemagasinet =Oslo. Nina Elisabeth er ikke den eneste som har fortalt meg en slik historie. Syke nordmenn risikerer stadig å bli degradert til narkomane og kastet ut av legekontoret.

I 2004 fikk rusavhengige i Norge offisielt status som syke. Behandling for rusmisbruk og ringvirkninger var ikke lenger en sosialtjeneste, men en spesialhelsetjeneste. I 2006 undersøkte Statens helsetilsyn hvordan spesialhelsetjenesten behandlet disse pasientene. 80 prosent av de undersøkte virksomhetene brøt reglene.

Mye tyder på at helsepersonell anstrenger seg litt ekstra for å diskriminere rusavhengige. I 2006 oppsøkte Ronny Polland legevakten i Larvik med store smerter. Som narkoman ble han beskyldt for å ville ha medikamenter, og sendt hjem to ganger. På sykehuset i Tønsberg ble det konstatert gigantisk gallestein. Anne Sletten er flere ganger blitt avvist ved Legevakten i Oslo med farlig høyt nivå av C-reaktivt protein i blodet. I juni i fjor ble hun godt mottatt av en kvinnelig lege, før hun ble sendt på dør da legen leste i journalen at Anne var narkoman. Anne gikk da på det lovlig utskrevne morfinpreparatet Dolcontin i påvente av metadonbehandling.

I dag sprøyter rundt 15 000 nordmenn heroin i kroppen. I snitt er overdoser skyld i syv av hundre dødsfall blant folk under 40 år. I Europa er snittet tre. Norske heroinister har sykdommer som ellers bare finnes i u-land. Mange har hepatitt C, med større dødelighet enn AIDS.

Feltpleien i Oslo forteller om verkebyller, kroniske luftveisinfeksjoner og tunge psykiske lidelser. For gatenarkomane handler ikke heroin om å ta seg en fest. =Oslo-selgere beskriver heroinabstinenser som «hundre ganger verre enn den verste influensaen og diareen du har hatt». Når kroppen først er avhengig, er heroin nødvendig for å takle hverdagen. Det er derfor et skudd kalles en «friskmelding» i heroinmiljøet.

Knut Løvli fra TV-serien «Siv og Knut» er tidligere gatenarkoman. Han fortalte meg hva som skjedde da en eldre politimann begynte som støttekontakt for en heroinavhengig. Plutselig skjønte han ikke hvorfor han hadde tatt brukerdoser fra folk som hadde kjempet hele dagen for å skaffe dem. Det ble som å ta insulinsprøyten fra diabetikere.

I Norge er det ikke lenger politisk korrekt å plage homofile, schizofrene og nordlendinger. Nikotinmisbrukere og sukkermisbrukere behandles også som mennesker, selv om mange blir syke av selvforskyldt røyking og overvekt. Heroinmisbrukere behandles som søppel, til stor glede for stoffdealere. Danske heroinselgere kommer hit fordi markedet i Danmark er krympet. Der er det lettere å få behandling med legemidler som metadon og Subutex.

I Norge må du ha gått på heroin i minst ti år for å få slik behandling. Du må dessuten være minst 25 år, og ha mislykkes med rusfri behandling. Dertil kommer behandlingskøen. Kriteriene er blant verdens strengeste. Verst er forholdene for de tyngste heroinbrukerne, som ofte ikke kan hjelpes med metadon og Subutex.

Danmark har nå politisk flertall for et prøveprosjekt med heroin på resept til tunge brukere. Sveits har delt ut ren heroin i riktig dose siden 1991. I dag er halvparten av storbyen Zürichs heroinbrukerne i vanlig jobb. Ingen pådrar seg hepatitt og verkebyller, og alle har råd til tannlege og sunn mat. Heroinen skaffes fra legal produksjon blant annet i Australia.

Å ha en heroinist i programmet koster samfunnet fire ganger mindre enn å ha den samme personen på gaten. Og viktigere: fra 1991 til 2005 gikk rekrutteringen til heroinmiljøet i Zürich ned med 82 prosent. En subkultur er forvandlet til en sykdom.

Nederland, Tyskland, Canada, Belgia, Spania og England har lært av dette, og innført legeordinert heroin. Nederland har dokumentert at tunge rusmisbrukere som får heroin sammen med metadon, får mye høyere livskvalitet enn de som bare får metadon. Hva har Norge tenkt å lære av dette?

Her i landet finnes fortsatt en stor subkultur av gateheroinister. Men vi kan ikke bare skylde på helsepolitikk og -personell. Kriminalpolitikk og mediene har stor betydning for hvordan vi oppfatter rusavhengige, og hvordan de oppfatter seg selv.

I Norge er 40 prosent av alle straffesaker narkotikasaker. Mediene elsker disse sakene. De presenteres som et drama mellom moral og umoral. Publikum kan føle seg moralske uten å løfte en finger, så lenge de ikke er narkomane. Medienes fremstilling knytter også de narkomane sammen som en fargerik subkultur, med representanter fra hele rockehistorien.

Allerede i 1969 syntes Paul McCartney det var besynderlig at mediene måtte fortelle alle at han røkte marihuana. I 2008 går det ikke en dag uten at Dagbladet og VG rapporterer om superstjerners rusbruk. Når disse omtales som narkotikamisbrukere, og narkotika omfatter alt fra hasj til heroin, sauses alt sammen til en attraktiv subkultur.

Dermed blir de sykeste heroinister noe helt annet enn pleietrengende pasienter. De blir opprørske festløver. Også helsepersonell, vektere og politi kan påvirkes av dette synet, og behandle heroinavhengige deretter.

Samtidig finnes mange velmente behandlingstilbud for heroinister. Rusfrie opphold i grisgrendte strøk er ofte oppskriften. Jeg har sett noen følge slike opplegg og gå rett tilbake til gaten for tiende gang. Det er på tide å gjøre noe som virker, ikke bare noe som er fint så lenge det varer.

De behandlede må ha noe å gå til etterpå. Det må også bli lettere å få legemiddelassistert behandling. For noen er det beste å få heroin på resept. Hva som hjelper for hvem, er helt individuelt. Heroinavhengige i Norge er svært forskjellige. De er økonomer og gitarister, dyslektikere og bokormer. Jeg håper de husker at de er mer enn narkomane. Vi andre får få sjanser til å huske det, om vi ikke tar en prat med dem.

Mange benytter sjansen når de kjøper et nummer av =Oslo. Også Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø har suksess med gatemagasiner. Dermed er Norge i ferd med å få et nytt språk, som ikke kutter båndene mellom narkomane og samfunnet. Et språk som likestiller rusavhengige med andre syke mennesker. Det er på høy tid at flere politikere, medier, helsearbeidere, politibetjenter og vektere lærer seg dette språket.

Per Kristian Lomsdalen, daværende daglig leder i =Oslo, på Sommeråpent i 2006.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Når engler møter media

Denne sto på trykk i Ny Tid i 2007.

Media har lang tradisjon for å mobbe kjendiser. Engler har stort sett fått være i fred. Har en kjendis nevnt dem, er det i høyden blitt en kjendisnyhet.

Når prinsessen snakker om engler, blir det en englenyhet. En teologiprofessor på Blindern kontaktes. Tormod Engelsviken mener påkalling av engler like gjerne kan påkalle demoner. Underforstått er det skummelt å tro at engler har såpass til overs for folk at de svarer når de blir spurt. Som gode protestanter, stempler de mennesket som syndig og uverdig. Uansett har professoren høyere status i media enn englene. Det går an å ta bilde av ham og legge ham ut på nettet.

Jens Bruun-Pedersen i Human-Etisk forbund mener Märtha er uopplyst. Ingen bombe fra en organisasjon som er mer kjent for det den ikke står for, enn for det den står for. Bruun-Pedersen sier til Stavanger Aftenblad: ”Det hadde vært fint om dette hadde virket, og det hadde vært enda bedre hvis det fantes noe vitenskapelig belegg for det de driver med.” Humanetikeren glemmer at vitenskap er noe mennesket fant på for få hundre år siden. Engler har et mer kosmisk perspektiv. Hva med et Universal-Etisk forbund? Filosof Ken Wilber skriver i boka Menneskets transpersonlige dimensjon: ”Ifølge den universelle tradisjon er Sinn det som er, og alt som er, romløst og derfor uendelig, tidløst og derfor evig.” Begrepet Sinn med stor S henter han fra metafysiske tradisjoner hinsides teologiprofessorens og humanetikerens verdensbilde. Sinn er vår innerste bevissthet, som også er universets bevissthet. Sinn er det universet består av om man skal definere det som én ting; altså gå til bunns.

Å gå til bunns kjennetegner ikke den jevne nettavis. I nettavisers bevissthet kan universet deles opp i en haug med ting, for eksempel engler, prinsesser og professorer. Avisene lever av å dele opp universet og sette ting opp mot hverandre, for eksempel engler og vitenskap. Professorer og teologer lever også godt av det. Noen mener prinsessen er naiv, og henviser til vitenskap med stor V. Vitenskap med stor V er det man drikker seg fra sans og samling på når man er redd for å bli latterliggjort. I likhet med alkohol, gjør Vitenskap med stor V det vanskelig å tenke klart. Da kan man forveksle en lukket sannhet med en åpen, og tro man blir klokere jo mer man tviholder på et synspunkt. For eksempel at engler er tull. Märtha er ikke redd for å bli latterliggjort. 1-0 til prinsessen. Noen mener hun starter engleskole for pengenes skyld. I et økonomisk perspektiv har engler kun plass som inntektskilde. I et kosmologisk perspektiv har de bedre muligheter for å utfolde seg, for universet byr på mer spennende krefter enn Trygve Hegnars kjøpekraft.

En forsker ved Menighetsfakultetet kontaktes av journalister som aner en ny vinkling. Arild Romarheim trekker paralleller til kristningen av Norge på 1000-tallet. Nå tar New Age over, sier han. Brått får englene sin egen religion. New Age, en håpløs betegnelse på alt vitenskapen for øyeblikket ikke gidder eller klarer å studere. De som trodde engler tilhørte kristendommen, blir nå totalt forvirret. Men vent, det er jo bare de utilgjengelige englene, de som ikke gidder å svare fordi de føler seg bedre enn mennesker, som tilhører kristendommen. Siden alt som er nytt er farlig, er New Age en passe avskrekkende betegnelse på mystiske erfaringer som i virkeligheten er rapportert så lenge mennesket har kunnet rapportere.

Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ber Märtha melde seg ut av statskirken. Endelig får vi bekreftet at de omgjengelige englene ikke tilhører kristendommen. Ottosen beklager at Märtha markedsfører dem. Samtidig, et annet sted, slår VG opp at kongefamilien må synes dette er svært pinlig. Ingen i kongefamilien har vært i nærheten av å uttale seg enda, men en skeptisk religionshistoriker er nesten helt sikker på at kongefamilien synes dette er pinlig. For å gjøre det ekstra pinlig, sammenligner han Märtha med Humlesnurr i Harry Potter. Bokserien er hele ti år gammel, så ingen må tro dette er nye tanker. ”Det har ost av hele det alternative tankegodset i mange år,” sier Asbjørn Dyrendal, som liker magien best når den begrenser seg til bestselgere av J. K. Rowling.

På sin nye webside sier Märtha at hun kan se hvordan folk har det, og at engler hjelper henne med å være seg selv. Dermed lever hun ikke ut fra innlærte mønstre eller andre folks synspunkt. På TV beskrev hun engler som en kjærlig tilstedeværelse. Når ble medievennlig mobbing mer stuerent enn kjærlig tilstedeværelse? Hvis journalister, forskere, teologer og økonomer må mobbe engler for å føle seg ovenpå, har jeg liten tillit til dem. I motsetning til en million nordmenn, ville jeg ikke tydd til nettaviser hvis jeg lurte på hvem englene var. Jeg ville spurt Holistisk Akademi hva de lærte Märtha mens hun gikk der. Hvis jeg syntes ’engler’ hørtes pinlig ut, ville jeg spurt meg hvorfor. Var jeg opphengt i innlærte mønstre og andre folks synspunkt?

Heldigvis har engler viktigere ting å gjøre enn å lese nettaviser.

5 kommentarer

Filed under Kommentar

Journalisten – på din side?

Denne kronikken var en av ti vinnere i Aftenpostens kronikkonkurranse i 2006.

MEDIEKRITIKK. Da pressen løsrev seg fra partiene, ble politiske ideologier erstattet av journalistfagets egen ideologi: Journalismen. Målgruppen ble en eneste stor hop av «vanlige folk», og journalistene ble folkets beskyttere. I hvert fall i teorien.

DELER VERDEN. Den svenske statsviteren Olof Peterson lanserte ordet «journalisme» i Svenska Dagbladet i 1994. Journalistenes ideologi deler verden i tre: Maktmennesker, journalister og «vanlige folk».


Hjelpe vanlige folk

Journalistene står på folkets side i avsløring av makten. Nyheter skal avsløre korrupsjon, maktmisbruk og grådige strømleverandører. Peterson savner en journalistikk som kunne hjulpet vanlige folk til å forstå historiske prosesser, hvordan systemer og institusjoner fungerer, og hvordan et samfunn best kan ordnes.

Uten dette blir det feil å si at journalister står på vanlige folks side. Peterson hevder at journalismen i virkeligheten har en nedlatende holdning til vanlige folk. La meg se på hvordan dette kommer til uttrykk i dagspressens nyhetsjournalistikk.


Personfokus

Når nyheter skal appellere til et bredt publikum, og ikke bare til tilhengerne av et parti, blir det fristende å ty til minste fellesnevner: Personfokus. Å avsløre en maktperson er som skapt for personfokusert journalistikk, og slår to fluer i et smekk for journalistene: De kan hevde at de spiller en samfunnsrolle, samtidig som de selger aviser.

Men blir samfunnet forandret ved at en politiker «avsløres»?


Nye vinklinger

I 2003 ble KrF-politiker Jan Birger Medhaug anklaget for antasting av en kvinnelig partifelle. Mediene nøyde seg ikke bare med å stemple Medhaug som udugelig. Snart ble også Valgerd Svarstad Haugland kritisert fordi hun tok Medhaugs angivelige offer i forsvar før retten hadde behandlet saken.

Kritikken av Svarstad Haugland åpnet for nye vinklinger i nyhetsføljetongen, som aldri handlet om politikk. Politikken forble uforandret, vanlige folk ble ikke klokere, og snart ble medienes og folkets vrede rettet mot nye enkeltpersoner.


Flaks og uflaks

Når vanlige folk selv slipper til i nyhetene, er det helst som ofre eller heldiggriser. Vanlige folk rammes av ulykker, behandles urimelig eller vinner i Lotto, rettssystemet eller på Reality-TV. I artikkelen «Bestefar vant 20 millioner» skriver Dagbladet: «Nå skal mannen leve ut drømmene sine». I mediene er det flaks som avgjør om du kan leve slik du vil, ikke eget initiativ eller holdninger.

I VGs reklamefilmer spiller skuespillerne mannen og kvinnen i gata. Roy Narvestad, alias Robert Stoltenberg, sier han vil utvikle sitt intellekt. Men når han åpner VG, blir han straks fascinert av silikonpupper og kjendiser. Reklamen gjør narr av folk som vil utvikle intellektet i stedet for å ha det gøy med VG. Narvestad storkoser seg med hjernedøde nyheter. Han har ikke noe bedre å ta seg til. Vanlige folk som Narvestad kan prise seg lykkelige over at de ennå ikke er knivdrept, mens de drømmer om raske penger.


Den flinke eksperten

Å overvåke makthavere er vanskelig for mediene, dens egne eiere blir stadig mektigere. Schibsted og Orkla (nå solgt til britiske Mecom) eier de største avisene, og private selskaper har nettverk inn i medieeiernes korridorer. Derfor er det helst makten hos offentlige myndigheter som overvåkes.

Alle vet at en politisk engasjert maktperson har særinteresser, og denne personen skal avsløres. Alle vet også at eksperter vet bedre enn ikke-eksperter, og eksperten får virkelig boltre seg i pressen.


Eksperter med særinteresser

Eiendomsmeglere forteller at boligprisene er på vei opp, og Fedon sier at Fedon-mat ikke bare gjør deg slank, men også forhindrer migrene. At eksperten har makt og særinteresser, faller for sjelden den profesjonelle journalisten inn. Eksperten gir vanlige folk råd, fordi han vet bedre enn dem. Ofte får eksperten uttale seg uimotsagt. I beste fall intervjues to eksperter med motsatt syn. Dermed blir rødvin sunt, usunt, sosialt, usosialt, forebyggende og dødelig.

Boligprisene og renten er på vei opp og ned. Ingen krever av den profesjonelle journalisten at han setter ekspertuttalelsene i en opplysende sammenheng. Når arbeidsuken er over, blir de kuleste ekspertene invitert til et underholdningsprogram på TV. Der kan de heve sin troverdighet ved å vise at de er helt vanlige, for eksempel si at de har alle platene til Åge Aleksandersen.


Eksperter og vanlige folk

Er du strømlur eller strømlurt? Når eksperten varsler krise, blir han en særlig yndet pressekilde. En ekspertuttalelse kan utløse en stor fiktiv krise – lenge før en virkelig krise oppstår. «Kraftanalytiker spår prissjokk», lød en overskrift i VG i april i år. Thomas Angell i Bergen Energi mente at høsten og vinteren kunne bli dramatisk for norske strømkunder.

Så braket strømkrisen løs i en rekke aviser, og vanlige folk ble intervjuet mens de sto i kø for å hamstre ved. «Jeg tror det er alle medieoppslagene om den varslede strømkrisen som gjør utslaget», sa den travle vedprodusenten Hans-Harald F. Habberstad til Dagsavisen i august.


Krise på liksom

I månedsskiftet august/september hadde Dagbladet i snitt fem artikler daglig om strøm, deriblant «Strømhaier», «De vanskelige strømprisene», «Stol ikke på ditt nye elanlegg», «Ikke regn med lavere strømpriser», «Snakk om å bli lurt!» og «Til spot og spe!». Da den forestående strømkrisen hadde herjet avisene i et halvt år, måtte vi slå på Tekst-TV for å få vite at strømprisen hadde falt kraftig på grunn av mye nedbør.

16. oktober ble krisen også avlyst i NA24.no: «Norske meteorologer sender strømprisen kraftig ned. Holder prognosen, kan kraftkrisen bli avblåst». Enda godt avisene var ute i god tid, så liksomkrisen kunne boltre seg før meteorologene varslet høstværet.


Hvorfor nyheter?

En tekstforfatter i reklamebransjen spør seg ikke hvorfor han skal lage en reklame. Han formidler oppdragsgiverens budskap ved hjelp av kommunikasjonsteknikker. Tekstforfatteren vil påvirke passive og private konsumenter, ikke opplyse aktive samfunnsborgere. For at journalisten skal bli noe annet enn en tekstforfatter, må han spørre seg hvorfor en nyhet skal formidles.

I dag finnes flere norske nyhetsbyråer, for eksempel Newswire, som kun skriver saker på bestilling fra bedrifter. Sakene utformes som nyheter, og er gratis tilgjengelig for alle aviser. Journalistene har allerede fått betalt fra kildene. Slik reklame, kamuflert som nyheter, glir rett inn i en rekke aviser, og skiller seg ikke stort fra øvrig nyhetsjournalistikk.


Kildenes dramalærer

Ikke bare oppdragsfinansierte nyhetsbyråer opptrer som mikrofonstativ for profesjonelle kilder. Den profesjonelle, nøytrale journalisten overlater også gjerne ordet til kildene. Journalisten blir kildenes dramalærer. Han sørger for at det de sier får en engasjerende, journalistisk form.

Men blir journalistikk bare et spørsmål om teknikk, og ikke om holdninger, fjernes grensen mellom journalistikk og PR. Såkalt vanlige folk blir ikke opplyst, men forledet og forvirret. Det ville vært greit – om ikke mediene hadde hevdet å stå på vanlige folks side, ta samfunnsansvar, og fortjene momsfritak.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Sirkus Michael Jackson

Rettssaken mot Michael Jackson er i gang. Det er ikke første gang superstjernen anklages for overgrep mot barn, skriver Kari Bu.

MJvgFor noen var 20. november 2003 dagen da 30 personer omkom i et terrorangrep i Istanbul. For amerikanere var det The Day of the Jacko, dagen da Michael Jackson ble fotografert i håndjern. I forsøket på å få det beste bildet av popstjernen utenfor fengselet i Santa Barbara, måtte en fotograf fra den lokale TV-stasjonen KEYT-TV bøte med livet. Hjertet hans tålte ikke oppstyret. Dagen før var en arrestordre utstedt på Jackson, etter at en 12 år gammel gutt anklaget ham for seksuelle tilnærmelser. Etter å ha betalt tre millioner dollar i kausjon, kunne han reise tilbake til videoinnspilling i Las Vegas. I mellomtiden hadde CNNs talkshow-vert Larry King koblet sammen psykologer, advokater og venner av Jackson-familien for å snakke om dagens tema, slik han hadde gjort ti år tidligere.

Ble tipset

Den første historien om Jacksons angivelig kriminelle forhold til barn begynte da frilansjournalist Don Ray ble vekket av telefonen i Burbank, California, 22. august 1993. Ray ble tipset om at Michael Jacksons eiendom Neverland var under oppsyn av politi, og solgte historien til Los Angeles-kanalen KNBC-TV. Innen et døgn hadde saken nådd forsiden av samtlige riksaviser i England. Bakgrunnen var at den 13 år gamle tannlegesønnen Jordy Chandler skulle ha fortalt psykiateren Mathis Abrams at Jackson hadde vært klåfingret. Imidlertid kom mange sider av saken sjelden fram i mediene. Anklagerens far, Evan Chandler, hadde for lengst ansatt stjerneadvokaten Barry Rothman og planlagt sin egen karriere som filmmanusforfatter. Allerede i 1978, da Chandler midlertidig mistet tannlegelisensen på grunn av «grov ignoranse og ineffektivitet i profesjonen», hadde han reist til New York og fått avslag på et filmmanus. I 1985 ble han skilt fra Jordys mor June Chandler Schwartz, som overtok ansvaret for sønnen.

Faste gjester

Jordys første møte med Michael skjedde da popstjernens bil brøt sammen på Wilshire Boulevard i Los Angeles, i mai 1992. Superstjernen fant veien til Dave Schwartz’ bilutleiefirma, og Schwartz inviterte stesønnen Jordy og kona June til å delta i den store begivenheten. June ga Michael familiens telefonnummer, og sørget for at de ble faste gjester på Neverland. Den undersøkende journalisten Mary A. Fischer, fast skribent i New York Times Magazine og prisbelønt for sin dekning av Gulfkrigen, skrev i 1994 en artikkel i magasinet GQ om omstendighetene rundt Jordy Chandlers anklager mot Michael Jackson. Hun hevder at Jordy inntok det kontroversielle stoffet amytal i nærvær av faren og anestesitannlegen Mark Torbiner. Det samme stoffet ble berømt i 1994, da 20 år gamle Holly Ramona beskyldte faren for seksuelle overgrep i terapi mens hun brukte amytal som medisin. I denne rettssaken i Napa County, California, ble stoffet funnet skyldig i å fremkalle falske minner. Fischer mener det samme kan ha skjedd i Jordys tilfelle.

– Delte seng

I 1993 skyldte Evan Chandler sin eks-kone flere tusen dollar i barnebidrag. Stjerneadvokat Rothman sørget for at han fikk foreldreretten til Jordy 11. juli samme år. I august 1993 ble tretti unge venner av Jackson og deres familier forhørt av politiet. Noen oppga at de hadde delt seng med popstjernen, uten at det skjedde noe kritikkverdig. I september samme år utstyrte Evan Chandler seg med den enda mer berømte advokaten Larry Feldman, som saksøkte Jackson for 30 millioner dollar på vegne av sønnen. Jordy nektet å vitne i en rettssak, og saken ble avgjort ved at superstjernen betalte en ukjent sum til gutten 25. januar 1994. Etter at Jordy-saken hadde sysselsatt mediene i ti år, bosatte den britiske TV-journalisten Martin Bashir seg på Neverland i åtte måneder.

Barnas uskyld

Han ville finne sannheten om popstjernens forhold til barn. Resultatet ble dokumentaren Living with Michael Jackson, som gikk på TV verden rundt i februar 2003. Til Bashir fortalte Michael uten å blunke at han gjerne delte sengen sin med venner. Med stor innlevelse beskrev han overnattingsfester med Home Alone-barnestjernen Macaulay Culkin og broren Kieran, som pleide å ta seg en tur med varmluftballong etter frokost. Etter å ha klatret til topps i yndlingstreet sitt forklarte popstjernen hvorfor han tilbringer så mye tid med barn: «Barn er min største inspirasjon. Alt jeg gjør er inspirert av deres nivå av uskyld.» En gutt som var med i dokumentaren, uttalte at Michael Jackson vet hvordan barn tenker. I november 2003 ble Jackson for andre gang beskyldt for overgrep. I den sammenheng fikk VG tak i moren til en gutt som var på besøk på Neverland sammen med den norsk-pakistanske Michael-vennen Omer Bhatti. VG kunne fortelle at moren var bekymret – ikke for sønnen, men for fremferden til amerikansk politi. 20. november, The Day of the Jacko, holdt statsadvokat i California Thomas Sneddon en pressekonferanse utenfor sheriffkontoret i Santa Barbara. Det meste av tiden brukte han til å le, tydelig tilfreds med oppmerksomheten fra noen hundre levende og en død reporter. Og nå får vi rettssaken som vil få O.J. Simpson-spetakkelet til å virke somen notis i Svelviksposten.

©VG 2005

For sikkerhets skyld hadde statsadvokat Thomas Sneddon sørget for at ikke ett eneste jurymedlem var afro-amerikaner. Likevel ble Michael Jackson frikjent på alle ti tiltalepunkter.

Allerede i 1994 sang Michael at Thomas Sneddon var en kald mann, i sangen kalt Dom Sheldon for å unngå injuryesøksmål.

Jackson-anklager funnet død (VG)

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Frihet som varemerke

Denne sto på trykk i Le Monde Diplomatique i 2003.

Det største som har skjedd i media de siste tjue årene er ikke kabel-TV, internett og Madonna. Det er konsentrasjonen av makt i en global medie- og kulturindustri.

Til forskjell fra Microsoft, får monopolene i TV, film og presse stort sett spøke i fred. Time Warner og Disney fordoblet sine inntekter bare fra 1994 til 1996. Når samme eller samarbeidende aktører driver både produksjon, distribusjon og kringkasting, forsvinner medienes uavhengighet. At folk har sluttet å tro på at de ser og hører, inspirerer til enda mer aggressive strategier fra selskapene, mens de stadig utgir seg for å fremme ytringsfrihet og valgfrihet.

Frankfurterskolens Max Horkheimer og Theodor W. Adorno kritiserte kultursektorens industrialisering allerede i 1947. I essayet Kulturindustri beskriver de en verdenshistorie som aldri har nådd opplysning, men returnert til mytologi, med reklamen som forbilde. Kulturindustrien skaper behov, og gir inntrykk av at den kan tilfredsstille dem. Den avviser kritikk ved å utgi seg for å være uskyldig underholdning, ikke ulikt journalister som «bare forteller sannheten».

I Norge eier Schibsted, Orkla og A-pressen nesten alle aviser. Det sies at leserne har makten i et fritt marked, men når medier blir storbedrifter, blir annonseinntekter stadig viktigere, og annonsene fordeles etter andre kriterier enn opplagstall. For eksempel etter målgruppens kjøpekraft. Eierne definerer den redaksjonelle linjen i avisene, og prioriterer journalistikk som trekker reklame. Schibsteds flaggskip heter VG. I 1999 tvang sosialmedisiner Per Fugelli seg til å lese avisen i tre måneder. Han konkluderte med at «VG prøver å gjøre vinnermentalitet til en normal sinnstilstand, effektivitetsjag til en positiv opplevelse, forskjellsbehandling til en samfunnsverdi og grådighetens mestere til tidens helter.» Dette er dårlig reklame for en ideologi. Derfor markedsføres den under varemerket frihet.

Medieforsker Espen Ytreberg sier at VGs ideologi kan kalles journalisme. Etter pressens frigjøring fra partiene, er profesjonen blitt ideologien. Journalisten mener å tjene allmennhetens interesse mot kildenes særinteresser. Dermed forsvinner det faktum at media er en makt i seg selv. Profesjonsetikken fritar journalisten fra personlig ansvar, samtidig som institusjonen blir mektigere. Dette er en gave til medieeierne. De kan skjule seg bak en uttalt uavhengighet og ytringsfrihet i Vær Varsom-plakaten, som sier lite om medienes ansvar. Rettighetene er gitt media i tillit til deres samfunnsoppdrag, ikke for at kommersielle aktører skal sko seg slik de gjør i dag.

I tråd med Horkheimer og Adorno mener Fugelli at VG uttrykker en moderne myte. Mellom linjene sier avisen at verden styres av et enormt, anonymt system som ingen har skapt og ingen kan forandre. Når «vanlige folk» blir omtalt, er det som ofre eller heldiggriser. Selv når en nyhet går rett inn i VGs ideal om å stå på «den lille manns» side, velger avisen å fortelle en annen historie. Under overskriften «Elling filmes på Mallorca» skriver VG den 5. mai 2003: «Historien om Elling er fortellingen om romanfiguren som gikk til scenen og til filmen med ekstremt godt resultat. De involverte har tjent raust med penger.» At Ingvar Ambjørnsen har skrevet om en ressurssvak person som gradvis frigjør seg fra moren og tar ansvar for seg selv, er uinteressant.

Horkheimer og Adornos lille konspirasjonsteori er at det moderne massepublikumet reproduseres til passiv lydighet i fritiden. Dermed venter nok en arbeidsøkt i den myteskapende økonomiens tjeneste. Det finnes også dem som protesterer. Det er nå en rekke oppriktige artister som velger uavhengige plateselskaper fordi de store tvinger dem til å være merkevarer. I verste fall eies plateselskaper og reklamekanaler av samme konsern. I USA eier Disney medieselskapet ABC, temaparker, olje- og gasselskaper, kabelkanaler, blader, aviser, plateselskaper og et forsikringsselskap. Så bli ikke overrasket om du ikke hører et vondt ord om oljeindustrien fra denne gjengen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar