Hvor ble det av snifferne?

Å sniffe lim og andre løsemidler har alltid vært lov. Hvorfor var det langt mer populært på 1970- og 80-tallet, ikke minst blant unge? 

«Sniffebråk stoppet operaen» lød en overskrift i VG vinteren 1971. Fem ungdommer var så ugreie at de måtte kastes ut fra forestillingen «La Boheme». Da det ble stille fra scenen, oppdaget vaktene at de unge var sterkt beruset av lynol.

I Oslo ble de kalt dønkere, de som sniffet lim, maling, bensin eller andre løsemidler. Rusen var mildt sagt risikabel. Den kunne gi alvorlig hjerneskade, fordi snifferen fikk i seg for mye karbondioksid og for lite oksygen. Andre bivirkninger kunne være kramper, skade på indre organer, nedsatt hukommelse og konsentrasjon, akutt psykose, blodsykdommer og hjertestans.

En typisk sniffer på 1970-tallet var rundt 13 år. Middelet som ble sniffet kunne kjøpes billig, for eksempel i en fargehandel. I en stor reportasje skrev VG om «snifferparadiset» i Etterstadgata 3. To kondemnerte trebygninger var tilholdssted for unge sniffere. De samlet seg også ved Jernbanetorget, ved Grønlands torg og rundt Akerselva.

«Faren for at snifferne etter hvert glir over til hardere narkotiske midler er utvilsomt tilstede», sa Rolf Østerud til VG i mars 1971. Han var politistasjonssjef ved Møllergata 19. Hva som ble regnet som hardere rusmidler står det ikke noe om i artikkelen. Et hint om det, kan Arild Knutsen gi oss. Han har skrevet bok om sin vanskelige oppvekst.

I 1983 begynte Arild å sniffe, fjorten år gammel. Han klinte lim i en plastpose og pustet det inn til han fikk den rette følelsen. Kameratene hans ble lei sniffingen etter en uke, men Arild fortsatte. Han trengte et friminutt fra det «mentale helvetet» han levde i. Ganske fort fikk han kroniske magesmerter og konsentrasjonsvansker av sniffingen. Han fikk også nye sniffevenner. En av dem fikk beskjed fra legen om at organene hans kunne kollapse.

De voksne Arild hadde rundt seg, tok ikke sniffingen like tungt. Han fikk ruse seg i fred. En gang besvimte han under en gangbro. Han ble funnet av en guttegjeng som advarte mot rusen. De sa at den var livsfarlig, og gjemte boksen han sniffet fra. De mente det var bedre at han ble med dem hjem og røke hasj.

Arild var skeptisk. Han pleide å gå med en t-skjorte som det sto «Nei til narkotika» på. Han fortsatte å sniffe, men innså etter hvert at det var det farligste han kunne drive med. Da han begynte å røyke hasj isteden, var det nesten som å få livet tilbake.

«Jeg vil ikke bagatellisere cannabisbruk, men å gå fra sniffing til å røyke hasj var som å gå fra en fremskreden AIDS-sykdom til en lettere forkjølelse», skriver han i boka «Fra forbud til fornuft».

Det gikk bedre med Arild på skolen. Læreren skrev et brev til moren hans om hvor grei han var blitt. Han hadde til og med begynt å gjøre lekser! Men da det ble kjent at Arild hadde begynt med narkotika, var det slutt på sympatien. Han ble avvist på kjøpesenteret. Han fikk skylden for alt hærverk som skjedde på skolen. Voksne i nabolaget ba barna holde seg unna ham.

Han ble stemplet som narkoman, og var ikke lenger en del av samfunnet. Han sluttet å møte opp på skolen, og begynte å leve opp til den nye rollen som outsider. Han ruset seg på alt han kom over, inkludert løsemidler.

Utover 1980-tallet fikk helsefaren ved sniffing mer oppmerksomhet i media. I 1987 sa overlege Helge Waal til VG at «sniffestoffene er noen av de mest skadelige rusmidlene vi kjenner til». Fra 1984 til 1992 ble antall Oslo-ungdom som hadde prøvd å sniffe mer enn halvert. Trenden spredte seg siden til resten av landet.

Politioverbetjent Bård Dyrdal stilte et interessant spørsmål på Twitter nylig: «Hvor ble det av snifferne?» Da han begynte i politiet for tredve år siden, var det mange av dem i det åpne rusmiljøet. Løsgjengerloven, som ikke fins lenger, ble brukt mot sniffere som lagde bråk.

«Vi pleide å bruke løsgjengerlovens paragraf 17 og 20 aktivt, og forventet ‘syndefallet’ da hjemlene ble innskrenket. Om bortfall av kriminalisering betyr mer skadelig rusbruk, burde snifferne dominert. Deres rusmidler er til og med lovlige», skrev Dyrdal på Twitter.

Lenge var det tabu å si at lovlige stoffer kunne skade mer enn ulovlige. Det var også dårlig folkeskikk å antyde at farene ved «narkotika» kunne variere mye. I dag er det lettere å skaffe seg informasjon basert på forskning, også for ungdom. Nettsider som rusopplysningen.no gir en pekepinn om ulike rusmidlers risikoprofil.

Da er det neppe den farligste rusen som frister de unge mest, selv om den er lovlig.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

2 responses to “Hvor ble det av snifferne?

  1. Cato André Skau

    Bra skrevet. Har sniffet en gang og aldri mere. Håper vi snart får legalisert Cannabis og weed.

    Liker

  2. Mine

    Er nok heller det at det disse ungdommene sniffet, ikke lengre er tilgjengelig. Lynol var det mest populære, men allerede på den tiden ble lynol tilsatt stoffer som gjorde at man ikke lengre fikk rus av den, å det samme har skjedd med ca alt annet du nevner. Folk liker den rusen de liker, noen liker heroin, noen liker hasj, noen liker dunk, hva som er mest skadelig er ikke det de bryr seg om, de de bryr seg om er å få «sin rus», så jeg tror du tar veldig feil når du mener at dette skylles mer opplysning om skadene nå. Folk visste veldig godt hva skadene var da også, de visste at lynol var mye mye mer skadelig enn hasj, likevel var det mange som hadde sniffing som sin rus, den rusen de higet etter, ikke den uskadelige hasjen. Selv om det er mer info nå, så var det nok den gangen også. Å at sniffende forsvant samtidig som stoffene de rusa seg på, ble tilsatt stoffer som gjorde at de ikke fikk rus, vel det er neppe tilfeldig.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s