Tag Archives: økonomi

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

sykebil
Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå handler det om liv eller død

Slik det ser ut nå, vil jordas temperatur øke med 5 grader innen 2100. Det vil ta knekken på oss. Per Hjalmar Svae forklarer hvordan vi kom hit, og hvordan vi kan snu.

Nivået av klimagasser i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år. FNs siste klimarapport slår fast at menneskeskapte utslipp er hovedårsak til oppvarmingen siden 1950-tallet. For å nå målet om maks 2 graders økning, må karbonutslipp ned med 40–70 prosent fram til 2050. Men fortsatt øker utslippene. Siden årtusenskiftet har de økt med over 3 prosent årlig i snitt. Samtidig blir verden fattigere på skog og andre økosystemer som «spiser» karbondioksid.

svaebokPer Hjalmar Svae er siviløkonom og forfatter av boka «Løsningen er grønn». I 20 år underviste han i blå og rød økonomi ved Handelshøyskolen BI. Ingen av teoriene viste vei ut av oljealderen. Han så behovet for en grønn økonomi. I dag er han seniorrådgiver for miljøvern i Hordaland fylkeskommune. Han forklarer hvorfor det er vanskelig å unngå klimakatastrofe, og hvordan vi likevel kan klare det.

Tidligere har vi klart å løse miljøproblemer som sur nedbør og hull i ozonlaget. Hvorfor er det vanskeligere å få ned utslipp av klimagasser?
– Sur nedbør ble vi kvitt gjennom renseanlegg, uten å endre den økonomiske veksten. Hullet i ozonlaget ble vi kvitt ved å fjerne KFK-gasser fra kjøleskap og annet, uten å endre den økonomiske veksten. Nå rammer miljøproblemet selve veksten og kjernen i industrisamfunnet – den fossile energiforsyningen. Vekst er en selvfølge for både røde og blå politikere. Men jordkloden er ikke ubegrenset stor. Derfor er det umulig med grenseløs vekst. Fossilalderen er en svært kort periode: drøyt to hundre år med billig, lett tilgjengelig og lett anvendelig kull, olje og gass. I dag står dette for 80% av global energiforsyning.

Har hele samfunnet havnet i «luksusfellen»? Å bruke opp naturressurser som ikke kan fornyes er vel nesten som å leve av forbrukslån?
– Ja, det er ikke bærekraftig. Når en bedrift låner penger i banken, må det bokføres som lån. Å bokføre lånte penger som gevinst er svindel. Men når bedriften låner olje fra naturen og selger den, blir det bokført som ren gevinst i regnskapet. Det som ser ut som en kjempegevinst er egentlig et lån som ikke betales tilbake. Tradisjonell økonomisk teori handler om produksjon og fordeling. Den overser miljøet. Naturverdier bokføres ikke slik som pengeverdier. Det fører til overforbruk av natur. Også fornybare ressurser gjøres til avfall raskere enn avfall kan resirkuleres tilbake til ressurser. Det er like dumt som om bonden skulle spist opp såkornet til neste års avling. Bare mellom 1975 og 2000 regner man med at 18 % av jordas dyrkbare mark gikk tapt.

Hva er feil med det økonomistudenter lærer i dag?
– Økonomien er ikke integrert i naturens kretsløp. Vi må gå fra en vekstøkonomi til en stabil kretsløpsøkonomi. Da må vi utvikle gode systemer for miljøregnskap. Tidligere har vi brukt mye krefter på å utvikle gode systemer for finansregnskap. Nå må vi skape en økologisk og sosial markedsøkonomi. Ved å endre aksjeloven og regnskapsloven kan man kreve at bedrifter rapporterer og styrer etter en tredelt bunnlinje. Det vil si miljøansvar og sosialt ansvar i tillegg til økonomiske forhold.

Du snakker ikke om et helt nytt økonomisk system, men en forbedring av det vi har?
– Jeg er ikke imot markedsøkonomi. Den må bare ikke gi fortrinn til de som bringer utviklingen i gal retning. Det må bli slutt på at det er gratis å forurense! En global CO2-skatt vil føre til at ren og fornybar energi fases inn i økonomien, fordi det blir billigere enn fossil energi. Vi må styrke konkurranseevnen til produsenter som tar miljøansvar og sosialt ansvar. Et sertifikat kan vise hvor ansvarlig en virksomhet er. Norge, og helst hele EU, kan nekte å importere varer fra uansvarlige produsenter. En grønn økonomi er uansett mer lokal og nasjonal. Det reduserer transport og klimagassutslipp. Denne økonomien er også mer stabil, fordi den er mindre avhengig av internasjonale konjunkturer.

Hvordan får vi folk flest til å handle mer miljøvennlig?
– Det nytter ikke å mase på folk. Vi må få tiltak som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. Inntekt kan skattlegges mindre, mens miljøbelastning, ressursbruk og overforbruk skattlegges mer. Da vil bedrifter, organisasjoner, kommuner og husholdninger velge mer miljøvennlige alternativer. Mye kreativitet vil bli brukt til å skape nye, grønne løsninger. Et eksempel er programvare for samkjøring, som Statens Vegvesen og Hordaland fylkeskommune utvikler nå. Alle kan se at «uteplassen» på veiene er full i rushtiden. Men innvendig har bilene masse ledig kapasitet. Se for deg en rushtidsavgift på 100 kroner dagen. Jo flere passasjerer du har med i bilen, jo mindre koster det å passere bommen. Med en app på mobilen kan du tilby eller etterspørre reiser med bil. Senere kan systemet kobles til registrering av bompasseringer. Slik blir køene borte uten at vi må bygge ut veinettet.

Et grønt samfunn kan også trenge en ny kultur, med andre verdier i sentrum?
– Ja, vi må ikke la pengeverdier telle mer enn naturressurser og menneskelige behov. Det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe og tjene penger. Å skape et bærekraftig samfunn krever arbeid i seg selv. Vi trenger nye arbeidsplasser innen miljøteknologi, avfallsbehandling og så videre. Samtidig må vi få mer livskvalitet ut av mindre forbruk. Vi må samarbeide og dele mer, slik at færre enheter produseres og konsumeres. Poenget er at grønne verdier vil øke livskvaliteten. Når vi må dele mer på ting, pleier vi sosiale relasjoner. Lavere forbruk gir mindre livsstilssykdommer som overvekt, allergi, kreft og hjerteinfarkt. Når vi slutter å dyrke materielle verdier på bekostning av indre behov, får vi bedre psykisk helse. Og fins det noe mer meningsfullt enn å løfte seg selv og menneskeheten til et nytt utviklingstrinn?

Hva skjer om vi ikke klarer løftet, og jordas temperatur øker med mer enn 2 grader?
– «Verdens matvaresikkerhet er truet», sier FNs klimapanel tørt i sin siste rapport. Går man inn i bakgrunnsforskningen, viser klimamodellene at det blir alvorlig eller ekstrem tørke i alle verdens kornkammere ved slutten av dette århundret. Det skjer om klimautslippene fortsetter å øke i samme takt som nå. Ekstremvær vil ødelegge infrastruktur, boliger, fabrikker og byer. I verste fall blir det rå kamp om vann, mat og energi, med folkevandringer, konflikter og kriger som følge. Verdens befolkning har økt fra 1,65 milliarder i 1900 til 7 milliarder i dag. Vi har økende ressursbehov, men synkende tilgang på ressurser. Ressursklemmen vil nærme seg et krisepunkt. Når det skjer, forsvinner friheten vår.

Jeg intervjuet Svae til gatemagasinet =Oslo, januar 2015.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Den polske drømmen om Norge

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Jeg dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

Denne reportasjen skrev jeg for =OSLO nr. 5/2012. Foto: Dimitri

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge. Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut: – Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

– Jeg studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og jeg fikk god tid til å jobbe ved siden av. Det var fint å kunne kombinere. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.

23 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Reportasje

Business med mening

Fortsatt blir noen overrasket når jeg sier at jeg jobber som journalist i =Oslo, og får betalt for det. Et så bra prosjekt må da være veldig ulønnsomt, mener de.

Jo, det hender at gatemagasiner baserer seg på frivillige ildsjeler. Ofte går de konkurs, fordi de «glemmer» å tenke på økonomi. De definerer seg mer som veldedighet enn som næring. =Oslos gründere trengte også pengestøtte for å få trykt første nummer. Men de omtalte ikke selgerne som ’brukere’ eller ’narkomane’. De het ’selgere’ fra dag én. Det er et godt utgangspunkt for selvstendighet. Nå klarer =Oslo seg godt på egen hånd, og kan til og med starte nye gatemagasiner.

Mange ser på markedskreftene som noe slemt. Kanskje fordi de kan brukes til å ødelegge natur, helse og solidaritet. Men vi trenger slett ikke å bruke dem til det. Det går an å få solgt noe selv om det ikke ødelegger noe særlig. Faktisk er det lettere å markedsføre noe som gir folk et bedre liv. Man trenger ikke å betale dyre reklamefolk for å lyve best mulig. Man kan bare vise fram de som har fått det bedre.

Stormberg er Norges største produsent av turklær. En fjerdedel av de ansatte er folk som før falt utenfor arbeidslivet. Det har gitt bedriften et velfortjent godt omdømme. Den har til og med lavere sykefravær enn snittet. De ansatte tør å være seg selv og bruke sitt potensiale, selv om de før har mislyktes. En av Stormbergs beste selgere i Oslo er tidligere rusavhengig.

Les intervju med meg om =OSLO (på engelsk).

Sosialt entreprenørskap er blitt et begrep for de som kombinerer etikk og butikk. Overskuddet brukes til å øke sosial verdiskapning, ikke til å gjøre velstående folk enda rikere. Er du en bevisst forbruker, kan du bli med å forandre verden hver dag. Stemmeseddelen bruker du bare annethvert år, men lommeboka stemmer du med stadig vekk. Hva slags bedriftskulturer vil du støtte? Sosialt entreprenørskap handler ikke bare om å gi jobb til vanskeligstilte. Etikken smitter gjerne over til flere områder, som for eksempel miljø.

I Frankrike fikk Olivier Desurmont en lys idé. Han så bilvaskere bruke et middel som ikke trengte vann. Dessverre var det svært forurensende. Isteden for å se et problem, så han en mulighet. Han overtalte et biokjemisk laboratorium til å lage et 100 prosent nedbrytbart bilvaskeprodukt, som dessuten krevde lite vann. Det var vellykket. Olivier gikk fra dør til dør og drakk av middelet for å vise hvor miljøvennlig det var. I 2004 stiftet han selskapet Sineo. Han ansatte nyankomne immigranter, langtidsledige og så videre. I dag har Sineo 300 ansatte på heltid, og omsetter for 8 millioner Euro i året. Fortsatt er 70 prosent av staben  folk som andre arbeidsplasser helst ikke ville ha.

I Danmark fikk dataguru Thorkil Sonne en sønn med autisme. Prognosen var et liv i avhengighet. Thorkil skjønte at statlige penger ikke kunne forandre sønnens liv. Det krevde nytenkning. Han så at autister har stor evne til presisjon og detaljfokus. Altså måtte de være kjempegode til å teste software for feil og mangler. I 2004 sluttet Sonne i sin gamle jobb og startet datafirmaet Specialisterne. Nå er selskapet markedsledende på sitt felt i Danmark, og har 42 ansatte med diagnose i autismespekteret. Ideen har spredt seg til Norge og firmaet Unicus på Fornebu.

Sosiale entreprenører er der staten ikke kan være – på grunn av finansielle, politiske eller byråkratiske hindre. De endrer det som står i veien for praktiske, bærekraftige løsninger. Nå gleder vi oss til å bedre noen liv i tre nye fylker, med bladene =Vestfold og =Innlandet.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Penger for en ny tid

Kriser gir grobunn for nye løsninger. Kjell Holmstrand har skapt sin egen valuta, og verden over har «grasrotpenger» reddet regioner fra økonomisk kollaps.

Reportasjen sto på trykk i =Oslo, januar 2012. 

KAN ÉN MANN starte forretning ved å lage egne penger? Det høres ut som en lek eller et lovbrudd, men Kjell Holmstrand beviser at det er mulig. Vi finner ham på nettet, og kjører fire og en halv time til Orsa på den svenske landsbygda. Før var det små virksomheter over alt i regionen. Folk kunne velge og vrake i jobber, og jordbruket blomstret. Nå snakker mange om at tidene har forandret seg, men er tidene nødt til å bli dårligere? Eller kan vi selv påvirke det som styrer utviklingen – det økonomiske systemet?

KJELL MØTER OSS på tunet i hvit arbeidsdress. Han var bare 5-6 år da han skjønte at han var oppfinner. På familiegården har dyrebåser blitt til verksteder. Ute viser han fram sin egen svermfanger. Det er en kasse med en spiss hette over, som gjør det lett å fange bier. Inni hetta bygger de voks til honningen sin.

– Mister du en krukke honning på tærne, kjenner du hva den er verdt, sier Kjell. – Det er en reell verdi. I den globale økonomien fantaserer man om verdier som aldri har eksistert. Bankene låner ut penger de ikke har, til folk som må betale rentepenger som aldri er skapt. Hva skjer hvis alle går i banken og tar ut pengene sine? Det fins ikke nok penger!

KJELL ER EN enkel sjel, som enkelt forklarer hvordan renter og renters renter gjør økonomisk vekst til en tvangstrøye. For å betale renter på lån, må virksomheter stadig øke lønnsomheten. Da kan de blant annet erstatte mennesker med maskiner, lage produkter med kortere levetid, eller sende fisk tur-retur Norge Kina for billig innpakning. Apropos billig arbeidskraft; mange av dagens hjemløse amerikanere har jobb, uten at det hjelper. Ikke rart de demonstrerer for økonomiske reformer.

I den nye boka «Levende økonomi» av Christian Egge leser vi hvordan systemet slår ut i Tyskland. Hver dag overføres en milliard euro fra de 80 prosent som arbeider for pengene, til de 10 prosent som kan la pengene arbeide for seg. De siste 10 prosentene tjener omtrent like mye på sparing og investering som de betaler i renter og forsikringer. Renter er ikke noe vi betaler kun på egne lån. Siden de fleste bedrifter også har lån, er renter innbakt i prisen på det vi kjøper. Det kalles kapitalkostnad, og bidrar altså til opphopning av penger på stadig færre hender.

KJELL ER INGEN fan av rentesystemet. Derfor ville han ikke låne penger da han skulle bygge opp honningvirksomheten. I 1984 skapte han sin egen valuta, som han ga navnet klöver.

– Jeg leste litt i lovbøker, og ringte til Tubma bruk som produserer de svenske kronesedlene. De kunne trykke pengene fort, men det kostet 20 000 bare å sette igang. Dessuten måtte jeg bestille minst fem tonn med seddelpapir. Kanskje de trodde jeg var en sjeik fra Arabia, smiler han.

Et annet trykkeri tok mindre bestillinger, og 2500 sedler ble trykt. Klöveren måtte skille seg tydelig fra svenske kroner, derfor er nummerfeltet speilvendt. På den ene siden er det bilde av en bidronning, på den andre en arbeidsbie. Isteden for riksvåpenet brukes det lokale Dalavåpenet. Kløversymbolet har Kjell hentet fra kortstokken, og ordspråket er: Med honung for framgang.

– Jeg har bare trykt ett opplag. Sedlene er laget av syntetfiber og veldig holdbare. Jeg kjørte klöver sammen med svenske kroner i vaskemaskinen, og begge tålte vasken.

Å TRYKKE PENGER er lett, men hvordan få dem til å virke? Det krever et godt forhold til folk i lokalmiljøet. Kjell begynte å kjøpe bigårder og utstyr av naboer. Han betale med klöver, og slik startet valutaens ferd i Orsa. Alle som bruker klöver, kan kjøpe tjenester og varer av hverandre med valutaen. Det er lukrativt i en landbruksbygd der mye kan skapes lokalt, og ingen er rike på kroner. Verdien av en klöver tilsvarer en krukke med 700 gram honning. I 1984 sto kursen i 20 svenske kroner, i dag er krukken og klöveren verdt 70. Juridisk er klöveren jevnstilt med en sjekk, og verdien er garantert i Kjells honningproduksjon.

I DAGENS KURS er alle klöversedlene verdt 175 000 svenske kroner tilsammen. Men i sitt evige kretsløp, skaper de verdier for mye mer. Pengene forsvinner aldri fra lokalsamfunnet, siden de ikke kan brukes andre steder.

– Tanken er å styrke den lokale økonomien, sier Kjell. – Jo flere her som bruker valutaen, jo nyttigere blir den. Mitt siste innkjøp var deler av en sau. Jeg merker at interessen for klöver øker når det går nedover med landets økonomi. I gode tider er interessen større for svenske kroner, for da fins det mer av dem.

TIDLIGERE HAR klöveren funnet veien helt til Mora, en halvtimes kjøretur unna. Kjell har betalt to klöver for en hårklipp hos frisøren, og spisesteder har godtatt valutaen. På eventuell gevinst betaler man skatt som vanlig, gjennom egen bokføring. Turister synes valutaen er morsom. Kjell er også en humøyfylt kar, men han mener alvor når han snakker om økonomi. Klöver er et lite eksempel på et fenomen som har vokst seg stort andre steder i verden. Da Argentinas økonomi kollapset i 2001, fikk ulike «grasrotvalutaer» flere millioner brukere. Kjell vet bare om én annen svenske som har laget egne penger. En jernbanemann lønnet arbeiderne sine i slik valuta, den gang banen ble bygd i søndre Dalarna.

– Denne valutaen kunne brukes til det meste, men ikke til å kjøpe alkohol. Da ble jo arbeidskraften liggende full hjemme, ler han. Den gamle historien viser hvordan valutaer kan skreddersys for å påvirke brukernes oppførsel. Valutaer som må investeres i lokalsamfunnet, gir for eksempel grobunn for kortreist mat.

KJELL HAR IKKE særlig tro på euroen. Han tror den vil falle som en stein.

– Land etter land rammes av den samme syken, fordi systemet er feilslått i et lengre perspektiv. Kanskje jeg rekker å oppleve bedre tider, men det vil gå nedover først. Vet du hva som skjedde under inflasjonen i Tyskland på 1920-tallet? Husmødrene gikk til byen med trillebårer fulle av penger, i håp om å få kjøpt mat. På det verste var en amerikansk dollar verdt 4,2 trillioner tyske mark. En dame parkerte trillebåren utenfor bakeriet, gikk inn og spurte om det fantes brød der. I mellomtiden kom en tyv og tippet ut seddelbuntene før han stjal trillebåren. Så lite var pengene verdt i forhold til reelle verdier, humrer Kjell.

HAN ER BEKYMRET for penger som bare er luft. Av de 4 trillioner dollar som daglig sirkulerer i New York, handler bare 2-3 prosent om virkelige varer og tjenester. Resten er pengespekulasjon. Kjell anbefaler folk å lære seg mer om økonomi.

– Det fins ingen bedre investering enn å lese om økonomi og personlig utvikling. Det gjør at det går rette veien med meg. Jeg skylder ingen penger for det jeg eier og har. Selv om det går dårlig med verdensøkonomien, er en klöver alltid verdt en krukke honning.

HAN VISER OSS en stabel med bøker. De fleste handler om å styrke selvtilliten, og det trengs nok for å stole på lokal valuta. Men ethvert pengesystem er et spørsmål om tillit. Det får vi høre når vi ringer Per Espen Stoknes, lektor ved Handelshøyskolen BI.

– Vi må skjønne at penger er noe vi selv finner opp. Det er det vi tror det er. Hvis mange tror det er noe annet, begynner pengene å fungere annerledes, sier lektoren, som også er gründer. Han ønsker seg et pengesystem med større mangfold. Det er mer robust, akkurat som naturen blir mer robust med et mangfold av arter.

– KOMPLEMENTÆRE VALUTAER fungerer stabiliserende, men økonomifagets store tidsskrifter har ikke plukket opp ideen enda, forteller han. Komplementære valutaer er altså penger som sirkulerer side om side med offisielle valutaer. I dag fins over 5000 slike småvalutaer, som oftest oppstår på grasrota i et lokalsamfunn. Om de ikke gjør folk materielt rike, skaper de i hvert fall bedre kontakt mellom naboer, og mer verdighet for arbeidsløse. Boka «The Future of Money» av Bernard Lietaer viser en rekke eksempler på dette.

PÅ KJØKKENET til Kjell er det ingen luksus. Å være selvstendig er mye viktigere for ham enn å følge interiørmoten. Men noe har han bruk for av nyere ting. På internett diskuterer han alternative pengesystemer. Får han hjelp, vil han starte en messe som heter Framtidslandet, for å vise hvordan vi kan leve etter oljesamfunnet.

– Internett er den stille revolusjonen. Der kan folk utveksle tips om hvordan vi minsker oljesårbarheten og øker selvforsyningen. Det trengs når vi får oljekrise, overbefolkning og økonomisk krise på en gang. Kineserne har forresten samme tegn for krise som for mulighet. Der det oppstår problemer, oppstår gjerne nye løsninger også, sier han optimistisk.

BLANT KJELLS NOTATER på internett, finner vi følgende visdomsord: «Om tillräckligt många människor gör det som de anser är rätt och nödvändigt finns ingen regering i världen som kan ändra på detta i längden. Var inte så rädd att försöka, det är alldeles för mycket snack och för lite verkstad på de flesta ställen.» Nå håper han at dette intervjuet gir ham nye kontakter blant likesinnede. Han legger heller ikke skjul på at han trenger et kvinnfolk. Du finner ham på Facebook.

WÖRGLER SCHILLING er en eldre slektning av klöveren. Den oppsto av ren nødvendighet. Etter børskrakket i 1929 ble Østerrike hardt rammet, fordi landet var avhengig av utenlandske lån. Men én by snudde krise til suksess. Wörgl hadde 30 prosent arbeidsledighet i 1932. Mange av de 4000 innbyggerne hadde vilje og evne til å jobbe, og byen trengte opprustning. Men på kommunekontoen sto bare 40 000 schilling. Da tenkte borgermesteren nytt, inspirert av den tyske økonomen Silvio Gesell. Isteden for å bruke pengene til lønninger, satte han dem i en lokal sparebank, som garanti for en ny pengesort. Wörgl trykte opp sin egen valuta, som finansierte et lokalt byggeprosjekt. Disse pengene fungerte annerledes enn den vanlige schillingen. De ga ingen sparerente. Tvert imot sank de én prosent i verdi for hver måned de ikke ble brukt. Folk brukte pengene, og skapte dermed mer arbeid for byens innbyggere.

MENS LEDIGHETEN steg i resten av landet, sank den som en stein i Wörgl. Broer ble bygget, gater asfaltert og kloakken renovert. Wörgler Schilling ble akseptert så og si over hele byen. Da en rekke andre østerrikske byer ville kopiere systemet, fikk sentralbanken panikk. Lokal valuta ga mindre makt til sentrale autoriteter, og ble forbudt etter 13 måneder. Wörgls arbeidsledighet steg igjen til tredve prosent, og sosial uro herjet i hele landet. Snart ble Hitler hilst velkommen som den sterke redningsmann.


VALUTAEKSPERT 
Bernard Lietaer påpeker at fattigdom og klimakrise ikke kan løses med kun det vanlige pengesystemet. Det forsterker snarere problemene. Det har spilleregler som oppsto da nasjonalisme, evig vekst og kolonisering var i vinden, og globale miljøproblemer var ukjent. I EU har nasjonale banker og den europeiske sentralbanken monopol på å utstede pengesedler. Men lokale valutaer tåles som et foreningsfenomen, også fysiske sedler. De kan skreddersys for å løse aktuelle problemer, og belønner ofte de som setter samarbeid foran konkurranseinstikt. Lietaer mener de kan redde oss også i dag.

KARIN GUTENBRUNNER er tidlig ute. Vi møter henne i Oslo når hun besøker sin norske kjæreste. Hjemme i Østerrike er krisen mindre enn i 1932, men en ny valuta har likevel gitt Karin et bedre liv. Hun kan jobbe mindre, og gjøre mer av det hun liker best. Samtidig kan hun skaffe seg nok av ting, mange flere tjenester, og ikke minst venner. Hun viser fram en pengeseddel verdt 1/4 Stunde (=time). Den oppsto ikke ved at én person trykte penger, men ved at mange ble enige om å danne et byttesystem. Jeg gjør noe for deg, og du må gjøre noe av samme verdi for meg eller en annen bruker av systemet. Alle tjener Stunden når de gir bort tjenester eller ting, som de kan bruke til å kjøpe fra andre.

KARIN BOR I småbyen Galleneukirchen. Blant 25 000 innbyggere i regionen, er 700 med i den nevnte bytteringen, som de kaller TimeSozial. Byttering høres uskyldig ut, men er altså et eget økonomisk system. Karin ble med for fire år siden, da hun holdt på å flytte.

– Jeg gikk på et møte, og traff folk som kunne hjelpe meg med alt mulig. I bytteringen tilbyr vi arbeid vi elsker å gjøre. Trenger vi tjenester som ingen vil gjøre, bruker vi det vanlige markedet.

For Karin er den sosiale verdiskapningen viktigst.

– Vi har minst ett møte i måneden, hvor folk snakker om hva de trenger og hva de kan tilby. I nabolaget bor en blind mann som før var veldig ensom. Gjennom bytteringen har han fått mange venner. Om noen går i minus, er det bare bra. Da må de være kreative med å finne gjøremål. Hvis folk sparer for mye, blir det inflasjon. Derfor har vi en grense for hva vi kan spare. Etter to år begynner ubrukte penger å miste verdi.

NÅR MEDLEMMENE kjøper ting av hverandre, er de brukte eller hjemmelagde. Det skaper interesse for håndverk, og et marked for deling av kunnskap. Et annet viktig marked, ikke minst for miljøet, er byttelån. Hvorfor skal naboer ha hver sin drill når de bruker den så sjelden? Utlån blir mer attraktivt når man får litt betalt. Selv er Karin småbarnsmor og har stor glede av barnevakttjenester.

– Det fine med TimeSozial, er at alle typer arbeid er like mye verdt. Alt verdsettes i timer. Hvis det er snakk om ting, blir vi enige om hva de er verdt. Hvor mye arbeid var det å dyrke grønnsakene? Jeg begynner å tenke over hva som kreves for å lage noe, og setter mer pris på tingene jeg kjøper. Jeg føler meg dårlig hvis jeg betaler for lite.

– Hvorfor har dere papirpenger? Er det ikke lettere å administrere alt elektronisk?

– Sedler er noe alle har erfart. Vi har medlemmer som ikke er vant til å bruke PC. Sedler er også fint for barna, når de vil hjelpe til med noe. Men vi har et veldig bra websystem som heter Cyclos. Jeg tror ikke det er oversatt til norsk. Jeg vet ikke så mye om norsk økonomi, men den er litt mer stabil enn vår. Likevel er den bundet av et system som er dømt til å feile. Jeg ser ikke på finanskrisen som noe negativt. Vi må omstille oss, og da trenger vi krise, sier Karin, som har studert samfunnsøkonomi ved universitetet i Linz.

PER ESPEN STOKNES har doktorgrad i grønn økonomi. Han skriver om komplementære valutaer i boka «Penger og sjel». Slike penger kan synliggjøre andre verdier enn tradisjonell kapital, skriver han. Er vi enige om at vi trenger mindre klimautslipp, kan vi skape pengesystemer som hjelper oss med dette. Det handler mer om systemer enn om enkeltmenneskers moral. Et system som premierer raskt uttak av store naturressurser, vil automatisk gjøre oss «slemme». Vi spør lektoren om han får lov å forelese om «grasrotpenger» på handelshøyskolen.

– Ja, der kommer jeg med fremtidsscenarier, og fremtiden er åpen. Jeg bruker et tenkt fremtidsbilde til å formidle en annen virkelighetsforståelse. Jeg har også forelest for finansdepartementet, og provosert folk der. Finanskrisen har gjort det mulig å tenke nytt om penger. Fra nittitallet og fram til 2008 trodde man at Sentralbanken kunne motvirke krise med såkalt inflasjonsstyring. Så fikk dette synet et skudd for baugen.

– SER VI PÅ HISTORIEN, har vi alltid hatt en blanding av stabilitet og katastrofe i økonomiske systemer. Spør du meg, vil dagens system kollapse om ikke så lenge.

– Verden har mange små komplementære valutaer. Kan de få en større rolle?

– Blir noen virkelig store, vil nok Sentralbanken slå ned på dem. Det synes jeg er tragisk. Selv om vi får et annet økonomisk system, tror jeg ikke det blir så veldig annerledes. De som har makt til å ta beslutninger foretrekker det kjente og trygge.

HAN FASTSLÅR AT sentralbanker har langt større makt enn politikere. Og bankene er så bundet av samfunnsøkonomisk teori at en sjef eller oljefondsforvalter som tenker annerledes, vil miste jobben.

– Du ville kanskje ikke fått jobb i noen sentralbank?

– Nei, ikke som økonom i hvert fall. Jeg vil at staten skal sette opp en parallell instiutsjon til sentralbanken, for å videreutvikle erfaringer med komplementære valutaer. Telemarkskroner, Buskerudpund eller hva det måtte være. Lokale bytteringer er veldig sårbare så lenge de drives av ildsjeler.

VI FINNER IKKE Telemarkskroner eller Buskerudpund i Norge, men bytteringer har vi flere av. De er mindre enn sørover i Europa, men de har egne valutaer. I Oslo heter pengene bytt, i Bergen takk og i Stavanger iddis. Glanstiden var på 90-tallet, og flere ringer har gått dukken siden. Vi blir med når vennene Morten Byom og Alf Håkon Lund blåser liv i valutaen gryn. Den brukes i Ås byttering, som var Norges første da den kom i 1994. Her var det full fres i mange år, men nå er det ganske dødt.

– Når man ser situasjonen i Europa, synes jeg andre pengesystemer er gode å ha. Dessuten er de mer demokratiske, sier Morten. Han er inspirert av kjæresten Karin – ja, hun fra Østerrike. Vi møter begge på Lesestedet café i Ås, hvor tolv personer sitter i en klynge.

– To hundre husstander i Ås var med i bytteringen, sier Alf Håkon Lund. – Jeg syntes det var utrolig stilig. Ikke noe styre, ingen vedtekter, bare ildsjeler. Det holdt en stund, men nå trenger vi kanskje en formalisering.

KARIN FORTELLER om ledere, arbeidsgrupper og regler i østerrikske bytteringer. Den lokale ildsjelen Gunvor Seip blir begeistret, men hvor er menneskene som vil drive bytteringen? Flere melder seg til å hjelpe med data, men så blir det stille. Noen har for mye å gjøre. Noen har for dårlig helse. Har vi for gode TV-kanaler i Norge? Eller bare for god råd?

– På slutten av vår aktive periode, klarte vi ikke en gang å få til ett møte i året. Jeg vet ikke hvordan vi skal få til noe hver måned, sier Gunvor. – Selv brukte jeg bytteringen for å holde liv i foreldrene mine. De fikk bedre livskvalitet og slapp å havne på sykehjem.

GUNVORS HISTORIE minner om et utbredt fenomen i Japan. De siste 15 årene har landet hatt liten eller negativ vekst i BNP. Det betyr ikke at de eldre må lide. Et valutasystem kalt fureai kippu har eksistert siden 1995. Hjelper du en eldre person, oppnår du kreditt i systemet. Kreditten kan spares til du selv blir gammel og trenger hjelp. Du kan også gi opptjent kreditt til andre. Valutaen kan bare brukes til eldreomsorg, derfor sløser ingen den bort. Samfunnet sparer uhorvelige summer, for eldre har ofte behov som ikke krever profesjonell hjelp. Og japanerne er mer fornøyd med omsorgen de får kjøpt for fureai kippu, enn den de får kjøpt for yen. De foretrekker det personlige fremfor det institusjonaliserte.

– NOEN MÅ TA ansvar, sier Alf Håkon. – For tiden har vi det litt for godt i Norge, men det vil ikke vare. Vi er forbundet med resten av verden i et vekstbasert system. Når veksten slutter, kræsjer det. Vi ser tegnene allerede.

– Jeg har fortsatt tro på bytteringen, men vi har en utfordring, sier bytteveteran Solveig Viste. – I Norge har vi lite tid og mye penger. Bytteringer fungerer best når folk har mye tid og lite penger.

– Tenk over hva dere kan dele og hva dere liker å gjøre, sier Karin. – Selv vil jeg gjerne lære norsk.

– Det kan du lære av meg, sier en dame som tidligere ga uttrykk for dårlig helse. En forretningsavtale er muligens inngått – i gryn.

Mer om samme tema i min forrige bloggpost: Fra tapere til skapere

3 kommentarer

Filed under Reportasje

Fra tapere til skapere

Kanskje er vi ikke født grådige. Kanskje er vi blitt sånn gjennom det økonomiske systemet vi deltar i. Flere parallelle pengesystemer får fram flere sider i oss.  

Byen Itacha i staten New York har hatt lokal valuta siden 1991. 90 personer begynte å aksepterte Itacha Hours som betalingsmiddel for sine tjenester. I dag er de blitt mange tusen, og over 500 lokale bedrifter.

Arbeidsløshet er et misvisende begrep. Det skorter jo ikke på arbeid som må gjøres. Folk mister jobben fordi det ikke fins penger til lønn. I det globale pengesystemet er pengene knappe. Det er ikke naturgitt – regjeringer og sentralbanker sørger for knappheten, så folk strekker seg langt for pengene. Vår tids globale økonomi har et pengesystem som hele tiden må vokse for å unngå kollaps. Forklaringen er kompleks, men uten vekst, blir det flere arbeidsledige. Folk kan alltids finne på noe å gjøre, men hvordan skal de føle seg verdsatt? Både selvtillit og pengemangel blir et problem. I mellomkrigstiden ble det et kjempeproblem – støtten til Tysklands naziparti vokste i takt med arbeidsløse tyskere.

Der folk har tid og arbeidslyst, er det liten grunn til å gå til grunne. Det som trengs, er et rettferdig system for utveksling av ressurser. Hvem sier at verden bare kan ha ett økonomisk system? Helt siden de første pengene ble oppfunnet, har ulike systemer eksistert side om side. Eksempelvis ett for handel med ukjente lang unna, og et annet innad i lokalsamfunnet. Det er god grunn til å skille de to: Å handle med folk vi kjenner er noe ganske annet enn å handle med fremmede.

Såkalte gjensidige kredittsystemer har vist seg å fungere godt på lokalt plan. Alle som deltar i systemet får en startkreditt, uten at grådige banker skal ha gevinst. Når noen gjør noe, blir kreditten verdt noe som byttemiddel. Jeg betaler for dine ytelser, og du kan kjøpe av andre i systemet. Det lønner seg ikke å bli sittende på pengene. Tvert imot kan negativ sparerente innføres, hvis det trengs for å holde valutaen og aktiviteten i omløp. Et datasystem kan holde orden på saldoene. Med god administrasjon går det også an å trykke pengesedler. Mer om dette skriver jeg i reportasjen «Penger for en ny tid».

Helten i en slik økonomi er ikke den grådige, men den aktive. Pengespekulasjon er umulig, og trengs heller ikke. Systemets hensikt er ikke å få store bedrifter på beina, men å skape et lokalsamfunn med mennesker som drar nytte av hverandre. Et økonomisk system som ikke belønner grådighet, får fram andre sider i oss. I USA er såkalte Time Dollars skattefrie, fordi de beviselig skaper sosiale verdier. Valutasystemet brukes i over 50 amerikanske lokalsamfunn. Flere steder tar lokale butikker valutaen, og henter markedsandeler fra de store kjedene.

I New Zealand anses komplementære valutaer som et verktøy for å redusere arbeidsledighet uten å skape inflasjon i den nasjonale valutaen. Her bidrar lokale myndigheter med hjelp til oppstart. I fattigstrøket Palmeiras i Brasil har innbyggere startet en lokal kredittbank, med hjelp fra frivillige organisasjoner. Valutaen heter palma, og har skapt 1200 nye arbeidsplasser lokalt. Folk får penger fra Banco Palmas ved å gjøre noe i lokalsamfunnet, og enhver lokal business aksepterer valutaen. Kredittbanken gir også lån til svært lav rente. En vanlig kommersiell bank krever langt høyere rente enn det koster å administrere systemet.

Valutaekspert Bernard Lietaer kaller det integral økonomi. Den globale konkurranseøkonomien skaper fortsatt finanskapital, mens den lokale kooperative økonomien skaper sosial kapital. Folk jobber mindre i den «offisielle» økonomien og mer i nærmiljøet. De får mindre behov for «offisielle penger», da mange varer og tjenester kan kjøpes med lokal valuta. Folk får betalt for sin arbeidskraft uten å måtte kjempe seg inn på et trangt proffmarked, som ofte innebærer fremmedgjørende flytting til storbyen. De som jobber lite i den nasjonale økonomien blir ikke tapere, men skapere av sosiale verdier.

Les mer om smarte valutasystemer i boka «The Future of Money» av Bernard Lietaer. Papirutgaven er nesten utsolgt, men digital versjon ligger her.


Historien om Banco Palmas i Brasil.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Petroleumsproblemer

Da Norge fant olje, fikk vi et helt spesielt forhold til staten. Forfatter Simen Sætre kaller det petromania, og nå er det på tide å finne en medisin.

Mens romanforfattere graver seg stadig lenger inn i sin egen navle, utgis mye god sakprosa på norsk. Tror du sakprosa er teoretiske bøker med altfor lange og klønete setninger? Nei, det kalles faglitteratur og selges som pensum. Sakprosa er gjerne leservennlig og handler om virkeligheten. Ofte skrives den av de beste journalistene, de som er lei av å skrive om knivdrepte kjendishorer og hasjtatte homotyver.

Simen Sætre sier til Dagsavisen: «Jeg fordyper meg i et eksistensielt spørsmål, og reiser verden rundt for å finne svaret. Det er det ikke rom for i avisartikler. Der kommer konklusjonen først.» I sin siste bok vil Sætre finne ut hva mye oljepenger gjør med små land. Norge vil helst sammenligne seg med land i Vesten, men det er nyttigere å sammenligne oss med små oljerike stater. Sætre kaller dem Petrostan. I Kuwait møter han forretningskvinnen Danah, som forteller om følgene av høye oljeinntekter: «Alt folk hadde gjort selv, ble statens oppgave. Dermed endte vi opp med at folk bare sitter på kontoret og får penger for det.»

I Petrostan jobber fryktelig mange i staten, eller i statsfinansierte bedrifter. Men ikke alle sitter på kontoret. Både Norge, Kuwait, Qatar, Emiratene, Gabon, Turkmenistan og Venezuela har en ny «tjenerklasse» av innvandrere, som tar jobber vi ikke vil ha selv. I 1979 jobbet svensker 50 timer mindre enn nordmenn i året. Nå jobber de 151 timer mer. Mange av dem betjener våre restauranter og butikker. Østeuropeere snekrer, plukker jordbær og gjør gårdsarbeid. Afrikanere og asiater kjører buss, vasker og jobber på hotell.

I hele Petrostan ser mange av de innfødte ned på innvandrerne. Som om oljen var noe landet hadde fortjent, og ikke ren flaks. Nordmenn går heller på trygd enn å ta en lavstatusjobb. Skal vi først jobbe, vil vi i hvert fall være designere, IT-konsulenter eller sosiologer som forsker på om kvinner eller menn bruker flest blunketegn på SMS. Og når noe går galt, klager vi på staten. Frasen «staten må ta ansvar» gir 159 000 treff i Google. Staten må ta ansvar for Oslofilharmoniens utvikling, å mate rovdyr, Olympiaparkens fremtid og befolkningens kosthold, blant mye annet.

I Petrostan forvandles demokratiske valg til en konkurranse om å love mest bruk av oljepenger. Økonomien blir en maktkamp om statens penger, og folk blir klienter istedenfor entreprenører. I Norge har 1,3 millioner mennesker sin hovedinntekt fra trygd. Før oljeinntektene, jobbet en yrkesaktiv nordmann 430 timer mer i året. Vi er blitt mindre villige til å ta en risiko og tenke nytt. Hva vil det føre til når oljen tar slutt?

Sætre kaller boka Petromania, syndromet som oppstår i Petrostan. Men noe gjør den norske stat for å hindre smitte. For eksempel har vi høyere skattenivå og bensinpriser enn andre petrostanere. I arabiske oljeland møter Sætre et folk som knapt betaler skatt, og som dermed ikke kan kreve innflytelse eller innsyn i politikernes pengebruk. Staten finansierer seg selv med oljepenger, og blir ufyselig mektig. I Turkmenistan er bensin så billig at kollektivtransport er ulønnsomt. Isteden er gatene fulle av forurensende pirattaxier.

Vil du styrke ditt immunforsvar mot oljelidelser, er det mye du kan gjøre. Se på deg selv før du skylder på staten. Er det lite å gjøre på kontoret? Start din egen bedrift eller finn deg et yrke hvor du trengs. I 2030 vil Norge mangle 13 000 sykepleiere og 40 000 andre helsearbeidere om interessen for helsefag ikke øker. Skaff deg andre interesser enn forbruk av dyre, meningsløse gjenstander. Interesser deg for verdenssamfunnet, og innse at Norge ikke klarer seg selv. Slutt å tro at du bor i et annerledesland – det tror nemlig hele Petrostan.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Narkotikaens krigsøkonomi (Dagbladet 02.06.10)

 

3 kommentarer

Filed under Kommentar

Fancy slaveri

Moderne markedsførere bruker samme teknikk som narkotikalangere.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I 1997 hadde den britiske regjering rundt 300 PR-medarbeidere. Folk som gir politikerne et salgbart image i media. Åtte år senere var tallet 3259. I boka Sannhetens kår viser Christian Borch hvordan vi lar markedslogikk ta stadig mer styring over samfunnet.

Stylister fikser ikke lenger bare utseendet til folk. De styler alt fra politiske budskap til stillingsannonser. «Næringslivet er flinke til å selge et inntrykk av å være fancy, men de fleste jobber er ganske elementære,» sa forfatter og tidligere Schibsted-medarbeider Henrik Langeland da jeg intervjuet ham.

Markedsstylister har mye til felles med narkolangere. De får folk til å «kjøpe» ideer de egentlig ikke tror på, og ting de egentlig ikke vil ha. Folk oppdras til avhengige forbrukere, som vurderer hverandre i lys av sitt forbruk og tilhørende verdier. Noen av disse brenner seg ut på lønnsomt arbeid blottet for annen mening enn å skape nye, avhengige forbrukere. Slaveriet kalles «verdiskapning».

«Det er som om det enkelte menneske har mistet retten til å lytte til seg selv,» skriver Borch. Hvem skal utvikle et økonomisk system som ikke er vekstbasert? I dag blir man bannlyst om man stiller spørsmålet. Markedslogikken er tidens ledende og absurde religion. For å opprettholde dagens økonomiske vekst på tre prosent årlig, må nordmenn forbruke nitten ganger mer om hundre år. Mange får høy lønn for å fremstille dette som en god idé. De rettroende kaller det den eneste veien til et godt samfunn.

Hadde det virkelig vært en god idé, ville den ikke trengt stylister. Vår tids PR-folk har samme makt over sinnene som prestene i middelalderen. Tross miljøkrisen, gir det fortsatt høy status å forbruke mange ting. Folk som nesten bare forbruker heroin, og dertil ikke tilber markedskreftene, er syndere.

=Osloselger Johan antydet en dag at det neppe var prestisjefylt å skrive i =Oslo. Jeg svarte at folk som er opptatt av prestisje kjeder vettet av meg, og ikke fins i min omgangskrets. Jeg vet heller ikke om noen statusjobb jeg har lyst på.

«Jeg kommer fra et overklasseområde i Göteborg,» sa Johan, «så jeg er vant til at folk tenker mest på status. Da jeg jobbet som lystekniker med grei årslønn, spurte faren min når jeg skulle utdanne meg og få meg en ordentlig jobb med eget kontor.»

For et år siden prøvde Johan å ta selvmord to ganger. I dag er han glad han mislyktes. Som selger av =Oslo møter han folk som bryr seg om hvem han er, og ikke om hvilken status han har. Han har aldri hatt PR-rådgivere. Det trengs ikke for å forvisse folk om at det er en god idé å kjøpe =Oslo.

Bakgrunn for diskusjonen under er mitt intervju med Alexander Rybak i =Oslo nr. 1/2010 og Nettavisens oppfølging av dette:

Nettavisen: – Noen må stoppe Rybak
Nettavisen: Avviser utroskapsutsagn

Share

21 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Mikrokredittens Facebook fyller fire år

For fem år siden skulle Jessica og Matt Flannery fra San Fransisco gifte seg. Matt ville jobbe med teknologi i Silicon Valley, mens Jessica ville bo i Afrika og jobbe med mikrokreditt. De hadde et problem. Da de hadde vært gift i et halvt år, fikk Jessica drømmejobben i Village Enterprise Fund i Øst-Afrika. Virksomheten ga mikrolån til fattige i Kenya, Uganda og Tanzania som ville starte business.

Da Jessica fikk besøk av Matt fant de en genial løsning på problemet sitt. I oktober 2005 startet de verdens første internettbaserte system for mikrokreditt, kiva.org. Her kan hvem som helst gi mikrolån til en godkjent søker. Utlåneren velger selv hvem som skal motta pengene, ved å søke på kjønn, bosted og type business. Flere kan låne ut til samme person, helt til lånet er innfridd.

flannery

Da Jessica og Matt besøkte Oprah i 2007, eksploderte kiva.org. En periode måtte websiden "beklage" at samtlige lånetakere hadde fått pengene de trengte.

Allerede under hungersnøden i Bangladesh i 1974 skjønte økonomen Muhammad Yunus at små lån kunne ha stor effekt. Men vanlige banker anså det som en altfor stor risiko å gi lån til fattige. Yunus lånte derfor ut 27 dollar fra egen lomme til 42 kvinner som laget bambusmøbler. Dermed slapp de å ta opp lån til høy rente. Siden har mikrokreditt vært svært vellykket, og Yunus fikk Nobels fredspris i 2006 sammen med sin Grameen Bank.

mariam

Mariam fra Ghana er den siste jeg lånte penger til. Etter mine 125 dollar manglet hun fortsatt 325. Da jeg sjekket siden hennes to timer senere, hadde hun fått hele lånet.

Kiva presenterer hver lånetaker på en egen side. Mariam er 28 år gammel, singel og bor i en ettroms leilighet. Hun fikk låne kapital av en venn til å starte klessalg. Nå trenger hun 700 dollar for å kunne kjøpe inn kvalitetsprodukter og øke salget.

Under teksten om Mariam ligger bilder av alle som har lånt penger til henne, med navn og bosted. De kommer fra USA, Nederland, England, Italia, Australia, Danmark, Tyskland og Norge. Den norske gruppen på Kiva har 754 medlemmer som tilsammen har gitt 6326 lån på 175 325 dollar.

98 prosent av Kivas lånetakerne har betalt tilbake lånet innen fristen. Pengene settes tilbake på din Kivakonto, og kan lånes ut på nytt hvis du ikke vil overføre dem til din egen konto. Du får ingen rente, men lokale institusjoner som formidler lånet tar seg betalt. Kiva samarbeider ikke med institusjoner som krever unødig høye renter.

Per oktober 2009 har Kiva distribuert 95 136 910 dollar fra 568 810 utlånere. For hver transaksjon kan utlåneren donere et beløp til Kiva, som er basert i Silicon Valley. President Premal Shah jobbet tidligere med PayPal, som nå overfører utlånernes penger til Kiva uten å ta seg betalt.

– Mennesker er fundamentalt bedre enn banker, sier Shah. – Banker verdsetter ikke følelsesmessig gevinst. De tar høy rente til mikrofinansinstitusjoner, de må finansiere sin merkevarebygging, og så videre.

Reportasje om Kiva (2006): Se bl.a. Grace Ayaa fra Uganda fortelle om sin peanøttsmørbusiness. Hun pleide å male peanøttene med stein. Ved hjelp av mikrolån har hun kjøpt en maskin og et kjøleskap, og salget har økt. Grance pleier å gå på internettcafé og skrive med Nathan, en av dem som har lånt henne penger. (Nathan er veldig glad i peanøttsmør).

Mer om Kiva:

Matt Flannery blogger om da han og Jessica besøkte Oprah sammen med Bill Clinton: «The President and Ms. Winfrey spent the next few minutes talking about the power of the Internet and «the Kiva model.» Watching this was truly surreal. If you had told me a year ago that I would watch these two people discussing Kiva in front of millions on TV, I would have laughed. I cannot tell you how ridiculous it would have seemed. It still seems imaginary. The show ended. The President approached us to talk about Kiva and how he could help.»

Dinside.no: Kan du låne henne en tohundrelapp?

Digi.no: Gi bort et lån til jul

Dagbladet: Filantropi 2.0

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Nåla i veggen

For musikere er det minst like viktig å ha vært fattig og mislykket, som å være rik og vellykket.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

“Det gjorde ikke noe at vi ikke eide nåla i veggen, at vi ikke hadde noe sted å bo og at det var krise hele tida. Vi spiste Snickers til middag og brydde oss ikke,” sa Sivert Høyem da =Oslo intervjuet Madrugada i fjor.

Monty Python lar fire vellykkede herrer fra Yorkshire si noe lignende: ”I de dagene var vi glade hvis vi hadde en kopp te. En kopp kald te. En ødelagt kopp. Åh, vi hadde ingen kopp, vi pleide å drikke av en sammenrullet avis. Det beste vi kunne få var en våt fille å suge på. Men vi var tilfredse den gangen, selv om vi var fattige.”

Som barn ble Morten Harket daglig kalt Hakkespett og banket opp på skolen. Magne Furuholmen og Pål Waaktaar begynte med blokkfløyte og blikkfat, før Magne var så heldig å arve en gitar. Sammen med Morten leide de hybel i London, hvor de spiste havregryn og frøs. Uten penger til hjemreise, måtte de haike fra fergeleiet i Nederland, og gå over Svinesund. I en hytte uten isolasjon fant de navnet A-ha før jul i 1982. Tilbake i London hadde de ikke råd til lyspærer, så den ene som virket ble flyttet fra rom til rom.

Eller som det heter hos Monty Python: ”Vi pleide å bo i en gammel vanntank på en søppeldynge. Vi våknet hver morgen av at råtten fisk ble dumpet på oss. (…) Vi bodde tre måneder i en sammenrullet avis i en septiktank. Vi pleide å stå opp hver morgen klokka seks for å vaske avisa og jobbe på fabrikken fjorten timer om dagen for seks pence i uka. Da vi kom hjem, slo far oss i søvn med beltet.”

Selvsagt var det heller ingenting som tydet på at Madonna skulle lykkes. Moren døde da hun var fem, og den katolske skolen trodde på fysisk straff. Madonna delte seng med to av seks søsken. I 1978 dro hun til New York med 35 dollar i lomma og bosatte seg sammen med biller. Hun vasket seg på offentlige toaletter, og Burger King betalte henne 1,50 dollar i timen.

Da hun senere ble trommeslager i et mislykket band, var hun glad for å finne pommes frites i søppelbøtter. Senga var et teppe, og en morgen våknet hun av at det brant. Det er virkelig noe å skilte med for en artist som dro inn 1,7 milliarder i fjor.

(Fra =Oslo 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kua eller livet!

Kua har en lav posisjon som betalingsmiddel i den vestlige verden. Når den en gang i fremtiden kommer til sin rett igjen vil uteliggere og sosialklienter bli de eneste som ikke lukter kumøkk.

Det er en høstdag i Oslo. På vei til T-banen blir jeg stoppet av en ung mann med oppsiktsvekkende rene klær.

”Kan du vær’ så snill å gi meg noen småkalver?” spør han. Han ser så fattig ut at jeg gir ham to kalver før jeg løper til stasjonen. Billetten koster en ku. Det har vært diskutert om studenter skal slippe unna med en kvige, men foreløpig er det ingen studentrabatt. Jeg stapper kua mi inn i automaten. Men den har krøllet seg, så jeg må trekke den ut igjen og gre den. Da kommer T-banen til Blindern. Jeg sniker. Da jeg skal av ser jeg en gjeng kontrollører utenfor. Jeg jager kua mi bak et tre og prøver å innbille kontrollørene at kyrne mine ikke ville være med til byen i dag.

”Den må du dra lenger ut på landet med”, sier de, og gir meg ti kyr i bot. Heldigvis har studielånet mitt kommet. Da jeg kommer opp til universitetsplassen sier det ”mø” alle steder. Studentene står i kø utenfor Kredittfjøset sammen med kyrne sine. Jeg henter lånet mitt på studentkontoret og kjøper en avis før jeg stiller meg i den lange fjøskøen. På forsiden av avisen er det bilde av to unge forretningsmenn som har bygd seg 1000-kvadratmeters fjøs med femten melkerom i Gausdal. En politiker uttaler at det er et tegn på moralsk forfall når folk får et slik behov for å vise fram kyrne sine. En pensjonist fra Grünerløkka kommenterer at ungdommen nå til dags bare er opptatt av kyr. Så snart de er ferdige på skolen flytter de ut på landsbygda i håp om noen raske kyr. ”Slik var det ikke da jeg var ung”, sier han. ”Da var vi fornøyd med småkalvene vi fikk for å designe websider i fritiden. Jeg hadde ikke sett en kalv før jeg var langt oppe i tenårene, for i min barndom brukte vi penger”.

Mange av studentene står og tagger på kyrne sine mens de venter på å sette dem inn i banken. To jusstudiner snakker om en country-stjerne som er så glad i å shoppe at hun har med seg 20 fjøs på turné. ”Skulle ønske jeg hadde tjue fjøs”, sier den ene. ”Bli med på Båsen i kveld da, det er stamstedet til han advokaten fra Lov og Rett i Vestre Gausdal,” sier den andre. ”Sist jeg var der spanderte han to halvlitere med kremfløte på meg. Han har kumøkk langt oppover ørene, og damene faller som fluer”.

Jeg skulle ønske jeg var like tjukk som jusstudinene. Merkelig nok har jeg fått en kjæreste fra Handelshøyskolen, en ordentlig tjukk krabat som har så store fjøsdresser at jeg får plass til begge hendene mine i den ene baklomma hans. Han har et mye mer bevisst forhold til kyr enn meg. Han sier alltid at tid er kyr, og drømmer om å bli kumekler i Nord-Trøndelag. Men boligprisene der oppe ville tatt knekken på kyrne hans. Foreløpig må han nøye seg med å se kumeklere på TV, der de løper rundt i Armani-fjøsdresser og skreddersydde skyggeluer foran store skjermer med kyr som løper fram og tilbake mellom landets største bedrifter. Selv har jeg en deltidsjobb som budeie i et datafirma. Jeg har ikke så mye greie på økonomi, men nok til å sørge for at de ansatte får lik ku for likt arbeid.

Da studielånet mitt omsider er i bås, må jeg løpe for å møte kjæresten min utenfor Melkebaren. Vi kjøper hver vår helmelk med kaffe, og bestemmer oss for å gå på kino. Jeg forteller om min dårlige erfaring med T-banen, og han sier at vi kan stikke hjem til ham og ta traktoren. Vi kjører til Odelsbondum, byens største kino, mens jeg klager litt over inflasjonen. Snart er ikke en ku verdt mer enn en pakke tyggis. Men kjæresten min vet bedre: Favoritten til årets nobellpris i økonomi har laget en effektiv ku-p-pille som kommer til å bety slutten på all inflasjon. I hvert fall for de landene som har råd til å ta den ibruk.

Vi parkerer på jordet utenfor kinoen. Da oppdager jeg at jeg ikke har med meg nok kyr. ”Kan jeg låne tre kyr av deg til kinobilletten?” spør jeg. ”Du skal få igjen etterpå, jeg må bare hjem og melke først”. Det er greit, og så ser vi den verdenskjente norske filmen om småbonden Gardåsen som blir offer for den beryktede Gausdalmafiaen. ”Kua eller livet!” sier mafiaen, med høygaffelen mot hodet hans. Jeg tenker at norsk film virkelig gjør det bra for tiden, og lener meg mot kjæresten min som lukter forlokkende av kumøkk fra topp til tå.

(Denne sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2001)

Legg igjen en kommentar

Filed under Fabel