Få hodet ut av medisinskapet

Nordmenn brukte legemidler for 25,3 milliarder kroner i fjor. Vil du bli en mer bevisst pasient? Her er et lynkurs.

Tidligere i år kunne vi lese at langt flere dør av kreft i Oslo øst enn i Oslo vest. Like mange får kreft på begge sider av byen. Selv om krefttypen er den samme, dør pasienter med lav inntekt og lav utdanning raskere.

«Jeg tror at legene i gjennomsnitt gir mer adekvat behandling til folk på vestkanten, enten ubevisst eller fordi høystatuspasientene krever mer,» uttalte Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

Det gjelder altså å stille de rette kravene som pasient. Det er selvsagt en fordel ved alle sykdommer.

Niels Christian Geelmuyden kan trygt kalles en høystatuspasient. Forfatteren, som er utdannet statsviter, fikk transplantert en nyre i 2009. Siden har han tatt ni piller om dagen. Han har også brukt mye tid på å sette seg inn i det medisinske feltet. Resultatet er den nye boka «Pillebefinnende».

En av medisinene Geelmuyden tar, heter Nexium. Den hemmer produksjon av syre i magesekken. Forfatteren fant ut at Nexium i utgangspunktet kun ble godkjent for bruk i fire uker. Selv hadde han gått på medisinen i elleve år. Da han fortalte dette til legen, fikk han straks en annen type medikament. Det var like effektivt mot problemet, selv om det var både eldre og billigere. Geelmuyden opplevde færre bivirkninger. Han fikk bedre jernopptak og blodprosent.

Man skulle tro at nyere medisiner er tryggere enn eldre. Geelmuyden fant ut at det ofte er motsatt. Hvert åttende legemiddel som godkjennes trekkes fra markedet, eller blir strengere regulert etter hvert. Det skyldes bivirkninger som oppdages etter godkjenningen. En del nye reseptmedisiner viser seg å gi alvorlige helseskader etter formell godkjenning. Derfor er det lurt å vente med å ta et medikament til det har vært på markedet i minst fem år.

Ingen industri har høyere fortjeneste enn legemiddelindustrien. Et typisk legemiddelfirma bruker bare 15 prosent av inntektene sine til forskning og utvikling. Dobbelt så mye brukes på markedsføring. Den rettes først og fremst mot leger og helsepersonell. Mellom 2007 og 2015 måtte 21 legemiddelselskaper betale 300 milliarder kroner i bøter for villedende markedsføring. Bøtene er en bagatell sammenholdt med selskapenes inntekter.

Da jeg intervjuet medisinprofessor Jørund Straand i =Oslo, sa han at industrien helst vil markedsføre de nyeste medisinene. Disse gir størst inntjening. Patenter på legemidler utløper etter 20 år. Da må selskapet som har patent på virkestoffet finne på noe lurt, dersom de vil unngå økonomisk tap. Derfor lanseres mange nye legemidler som ikke er noen medisinsk nyvinning sammenlignet med de gamle. De er bare dyrere – for privatpersoner, og for velferdsstater som Norge.

I 2015 la helseminister Bent Høie fram en ny legemiddelmelding. Den viste at en tredel av pasientene ved norske sykehjem bruker medikamenter de ikke trenger. Eldre er mer sårbare for bivirkninger enn yngre. Når de tar flere medisiner samtidig, øker risikoen. Medikamenter av typen NSAID (Non-steroidal Anti-Inflammatory Drugs) brukes ofte av eldre. De virker mot smerter, feber og betennelser.

Når legemiddelindustrien sponser forskning på disse medisinene, er forsøkspersonene nesten utelukkende yngre folk med færre sykdommer. Kliniske forsøk sponset av industrien gir oftere positivt resultat enn uavhengig forskning. Nærmere bestemt to og en halv gang oftere. Resultatet kan manipuleres, blant annet ved utvalget av testpersoner og hvor lenge forsøket varer.

Industrien prioriterer forskning på medisiner som brukes over lang tid, av velstående folk. Som de som har, eller frykter å få, en livsstilssykdom.

Genetiker Ellen Økland Blinkenberg sa dette til =Oslo i 2015:

«Folks redsel for framtidig sykdom er en gullgruve. Det vet legemiddelindustrien. Friske personer blir sykeliggjort. Mange av dem som har bare litt økt kolesterol kunne sannsynligvis få redusert risikoen for hjerte- og karsykdom ved å legge om livsstilen sin. Kanskje ville det gitt mer helse for pengene enn å sette halve befolkningen på kolesterolsenkende medisin.»

Synes du at legemiddelindustrien tjener for mye? Da bør du ty til grønnsaker og joggesko – uansett på hvilken kant du bor.

Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

– Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

Hvem vil grave fram de gode nyhetene?

Tenk om journalister begynte å grave i uvanlig gode hendelser, og avsløre hvordan de kunne skje.

Å grave i snusk og avsløre forbrytere er politiets oppgave. Likevel liker journalister å gjøre jobben. Å fordype seg i det uvanlig negative er en selvfølge i journalistikken. Hvorfor er det ikke like naturlig å granske det som går overraskende bra? Da kunne vi ha lært hva som skal til for at det kan gå bra.

På Erliks nettside forteller vi om =Oslo-selger Ståle, som stjal mange penger fra en eldre dame. Hun reagerte ikke med forakt. Hun trodde det fantes en annen Ståle, bak den desperate handlingen. Hun behandlet ham som den godgutten hun ønsket at han skulle være. Da ble det mye lettere for ham å være slik. Ståle og 85-åringen ble gode venner. De betydde mye mer for hverandre enn en full lommebok. Senere hjalp Ståle en annen dame som ble ranet.

Mange av selgerne våre i =Oslo har en kriminell fortid. Det betyr ikke at de var uforbederlige. Kanskje kjente de ingen lovlydige folk som inkluderte dem i sitt miljø. Kanskje var de sviktet gang på gang helt fra fødselen. De manglet motivasjonen til å gi noe godt tilbake til verden. Ved å selge Erlik endrer de tankegang. De blir tildelt en ny rolle, ikke minst av kunder med positive forventninger. Også i skolen ser vi at forventninger skaper resultater. Ressurssvake elever oppnår mer når det ventes noe bra av dem, enn når forventningene er dårlige.

«En vakrere verden er mulig» heter en ny bok. Forfatteren Charles Eisenstein gir oss godhetssjokk fra virkeligheten. Som historien om Christian Bethelson, alias General Leopard. Han var en grusom, voldelig opprørsleder under borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. Da krigen tok slutt, lette han etter en ny krig. På vei til Elfenbenskysten kjørte bilen seg fast. En gruppe fredsaktivister sto fast i den samme gjørma. De kalte seg The Everyday Gandhis. Bethelson ble interessert i samtalen deres. Han sa hvem han var, og trodde aktivistene skulle slå ham. Han ble svært overrasket da de omfavnet ham isteden. Den arbeidsløse krigeren ble med i gruppen, og viet seg til fredsarbeid.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», av The Everyday Ghandis.

Hadde aktivistene møtt generalen med hat, kunne han ikke identifisert seg med dem. Han ville bare fått bekreftet sin krigerske identitet. Å «hate vekk» det vi ikke liker virker dårlig. Krigen mot terror skaper mer terror. «Krigen» mot narkotika har gjort smuglerne bedre organisert, og flinkere til å smugle. Å jage rusavhengige løser heller ingenting. Hvorfor fortsetter vi med hatefulle tiltak som ikke virker? Er vi blitt avhengig av å se på oss selv som den gode part i en konflikt? Er det blitt viktigere å beholde selvbildet vårt enn å løse problemet? Trenger vi fienden for å føle oss gode, og kampen for å føle at vi gjør noe viktig?

Mediene er fulle av skurker og ofre, hat og krig. Charles Eisenstein viser vei ut av tvangstanken om «oss og dem», de gode og de onde, uten å gi oss identitetskrise. Han bygger en filosofi rundt det som fungerer bedre. Det havner neppe på forsiden av en avis, men det kan dra oss ut av gjørma i vårt eget hode.

Her er e-boka du har ventet på (eller i hvert fall jeg)

Jeg utga «Inniverset» på Gyldendal i 2001. Papirboka er utsolgt fra forlaget, men Ark har noen få eksemplarer på lager. E-boka selges i alle nettbokhandler, for eksempel her.

Anne kjemper en desperat kamp for ikke å bli sett sammen med den minst populære jenta i klassen, den tykkfalne Berit Holte. For Anne og de fleste av klassekameratene, er det umulig å være seg selv. De må være kule.

Håpet heter Anneli og er vikarlærer. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Etter hvert blir hovedpersonens tanker mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull.

«Inniverset» er skrevet med språket til en 11-13 år gammel jente. Lesere som var like gamle på begynnelsen av 90-tallet, vil kjenne igjen mange kulturelle referanser. Forlaget valgte å utgi boka som ungdomsroman etter en lang diskusjon om målgruppe. Voksne kan nok lettere se humoren i fortellingen. Blant anmelderne var «tragikomisk» den mest brukte beskrivelsen.

Aftenposten skrev i sin anmeldelse: «Unge jenter i 12-13-årsalderen vil garantert kjenne seg igjen i Annes forvirrende tankeverden. Samtidig som hun prøver å orientere seg i venneflokken, grubler hun over livets store mysterier.»

Da boka kom, var den anbefalt litteratur i lærerudanningen. «Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse,» skrev Bergens Tidende. (I dagens skolesystem blir det 6. klasse).

Skoleaktivist Mosse Jørgensen skrev: «Det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.»

Sitater fra anmeldelser:

«Inniverset er en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.»
Bergens Tidende 

«En spennende og ærlig bok som sier mye om hvor utmattende og tøft det kan være på jentefronten til hverdags.»
Aftenposten

«Med Inniverset framstår Kari Bu som en uvanlig lovende forfatter. Hun viser en flott evne til å registrere og skildre den ytre og indre maktkampen i en jenteflokk, samtidig som romanen får et ganske originalt preg gjennom utformingen av innivers-begrepet.»
Hamar Arbeiderblad (terningkast 5)

«På mange måter dreier dette seg om kampen mellom de gode og de onde kreftene i mennesket – også dette et tradisjonelt litterært tema, men Kari Bu gir denne kampen ny kraft – en kraft som absolutt løfter stoffet.»
Gjengangeren

«Her er mykje å glede seg over, både språkleg og i dei skarpt sansa situasjonsrapportane frå familieliv og venneflokk.»
Gudbrandsdølen Dagningen

Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.
Mosse Jørgensen, Forum Ny Skole

Jeg likte denne boka og leste den med stor iver. Språket er godt, personene er fengslende, og man har alltid lyst til å lese videre.
Ungdomsmagasinet K3

Dette er en meget troverdig beretning fra det minefeltet en skolehverdag kan være. Kari Bu har på en utmerket måte klart å overføre Anne og hennes skolekameraters talespråk til skriftspråket. En meget god debutbok om mobbing, vennskap og forelskelse.
Vestfold Fylkesbibliotek

Her kan du lese alle anmeldelser i fulltekst.
Første kapittel av boka kan du lese her.

Kronprinsen har lest den, mer om det her.

Læreren mot strømmen

En amerikansk lærer fortalte elevene noe annet enn de hører fra foreldrene. Over natta ble han en YouTube-sensasjon.

David McCullough Jr. har vært lærer siden 1986. Da han talte for avgangselevene ved Wellesley High School i 2012, trodde han publikum var lite og lokalt. Men noen filmet. Snart var talen sett av to millioner på YouTube.

Når barna ikke gjør opprør mot foreldrene, må læreren gjøre det. McCullough er ikke imponert over tendenser i dagens oppdragelse. Foreldrene vil ikke at barna skal sikte mot vanlige jobber. De vil ha spesielle barn som blir hyllet. Hyllesten er viktigere enn innsatsen. Å bli sett er viktigere enn å se omgivelsene. Karakterer er viktigere enn læring. Mitt barn er mer unikt enn andres, og barnet får høre det. Bretter det et papirfly, ser foreldrene en kommende astronaut.

Nå har McCullough skrevet bok. «Du er ikke unik» kom nylig ut på norsk. Der slår han et slag for nysgjerrighet og lærelyst. For å lære, må barn ha frihet til å feile og ikke være best. De må få lov å ta sjanser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de skal takle dem. Der svikter dagens foreldre, mener han. De «redder» barna fra enhver utfordring. De ber læreren forlenge tidsfrister og se bort fra dårlige prøver.

Læreren vil at en skoletime skal være noe mer enn en forberedelse til neste prøve. Elever kan få en sekser på prøven uten å ha lært noe særlig. De kan få en treer og ha åpnet en skattekiste. Læring handler sjelden om rette svar. Konkurransen i de målbare målene har tatt helt overhånd. Foreldre og barn jager kortsiktige mål som ikke gavner barna i lengden.

Hvert år uteksamineres 3,2 millioner unge fra videregående skoler i USA. 37 000 av dem er skolens beste elev. 340 000 spiller amerikansk fotball. Bare 11 får plass på banen under en landskamp. Læreren stiller spørsmål ved rådende ambisjoner: A i snitt og en plass på elitelaget. Disse målene er ikke viktige nok for all den ensidige innsatsen de krever. Og få vil noensinne nå dem.

I USA fins en motvekt mot selvopptatt klatring. Mange skoler, både private og offentlige, har obligatorisk samfunnstjeneste. Det regnes som en viktig del av allmenndannelsen. De unge får oppdage gleden ved arbeid som er viktig, men ikke glamorøst. Samfunnstjenesten vies stor vekt ved opptak til høyere utdanning. Kanskje Norge burde innføre det samme.

Inn med selvdisiplin

Selvdisiplin er traust og utrendy, men viktigere enn selvtillit for å lykkes.

En genial bok (flink forsker møter  journalist fra The New York Times).

Det var en gang en teori om at selvtillit var nøkkelen til suksess. Teorien var ikke grunnløs. Det viste seg at elever med god selvtillit fikk bedre karakterer, og at rusavhengige og kriminelle hadde dårligere selvtillit enn folk flest. Da psykologer ble hekta på selvtillit, kom nye ideer om barneoppdragelse. Foreldre og lærere oppfordret barn til å tro at de var skikkelig flinke. Rosen rev seg løs fra prestasjonene.

Så skulle tusenvis av vitenskapelige studier på selvtillit vurderes. Den amerikanske Association for Psychological Science bestilte en rapport, som kom i 2003. Elever med god selvtillit fikk fortsatt bedre karakterer. Men det var karakterene som jekket opp selvtilliten – ikke omvendt. Middelmådige elever som fikk psykologhjelp til å tro bedre om sine evner, fikk dårligere karakterer etterpå! De ble nemlig mer tilfredse med mindre innsats.

God selvtillit førte ikke til bedre resultater på skole eller i jobb. Det forhindret heller ikke rusmisbruk, men misbruket svekket selvtilliten. Det betyr ikke at selvtillit er en ulempe. Det får folk til å føle seg bedre og ta mer initiativ. Problemet oppstår når selvbildet blir urealistisk. Når elever synes de fortjener gode karakterer uten å jobbe.

Ved USAs eliteuniversiteter er hele 25 prosent av studentene asiater. Asiater får også bedre jobber i landet enn like intelligente amerikanere. Det har tvunget vestlige psykologer til å revurdere sine teorier om barneoppdragelse. Asiatiske foreldre legger større vekt på selvdisiplin enn de amerikanske. Rosen kommer først når den er fortjent. Den gode nyheten er at selvdisiplin kan trenes opp med varig virkning. Det kan ikke intelligens, den andre faktoren som tydelig påvirker hvem som lykkes.

Alt dette utdypes i boka «Viljestyrke» av Roy F. Baumeister og John Tierney. Moderne pedagoger vil helst premiere alle, skriver forfatterne. Men barna selv vil ha høyere krav. Da oppnår de nemlig mestringsfølelse. De som lager dataspill har skjønt dette. Spillene begynner ikke med å fortelle barna hvor fantastisk flinke de er. Barn foretrekker faktisk å starte på bunnen, og gjøre seg fortjent til fremgang.

Isteden for å klage over barns begeistring for dataspill, kan vi lære av spillets teknikker for å stimulere til innsats: Tydelige mål og forståelige regler som ikke endres. Rask og konsekvent respons på handlinger, med passe doser belønning og straff.

Å rasjonere med skryt betyr ikke å spare på omtanken. Kjærlighet kan uttrykkes på mange andre vis enn ved å skryte barns ordinære prestasjoner opp i skyene.

Traumatisk arv

Den beste terapien barn kan få, er at foreldrene bearbeider egne traumer.

Hvordan kan psykoser plutselig bryte ut i voksen alder? Hvordan kan folk som tilsynelatende mangler traumatisk erfaring få panikkangst? Franz Ruppert er psykoterapeut og professor i psykologi. Han mener psykisk sykdom ofte skyldes traumer som nedarves gjennom barns interaksjon med foreldrene.

Han skriver godt om dette i boken «Forstå dine sår i sjelen». Traumatiserte foreldre overfører ubevisst sine opplevelser til barna. Like ubevisst identifiserer barna seg med foreldrenes skjebne. Barn kan kjenne foreldrenes undertrykte følelser. Kanskje er det skyld og skam, eller frykt for å bli avslørt. Psykiske lidelser handler ofte om mørke familiehemmeligheter, skriver Ruppert.

Barn blir aktive, men upassende deltakere i foreldrenes forsøk på å finne ro. De kan få overveldende følelser, uten å kjenne til de traumatiske hendelsene som ville gitt følelsene mening. Virkelighetsflukt er en måte å mestre situasjonen på. Flukten kan arte seg som psykose eller andre sinnslidelser. «Hjelpen» er ofte tunge medisiner. De bedøver smerten, men løser ikke problemet, påpeker Rupert.

Som terapeut har Rupert sett mange føle seg bedre når de ser at galskapen ligger i familiesystemet – ikke bare i dem selv. Han bruker konstellasjoner som metode. Det er en type gruppeterapi der klienten velger andre til å spille rollen som viktige personer og hendelser i sitt liv. Slik får klienten kontakt med fortrengte følelser og ordløse minner. I tillegg får han eller hun et støttende miljø.

Konstellasjoner kan avdekke kjeden av traumatiseringer over flere generasjoner. I Norge er slike terapeuter organisert i Norsk Konstellatørforening. Ruppert er selv tysker, og bruker nazismen som eksempel på en kilde til traumer. Ikke bare for direkte involverte, men også for barna deres, kanskje til og med barnebarn. Hitler var selv et offer for morens traume – hun hadde mistet sine tre første barn.

Ruppert tar for seg en rekke lidelser som kan skyldes traumer, deriblant rusavhengighet. Ofte undersøkes ikke de traumatiske årsakene. Mange ofre blir ansett som uhelbredelige hvis de ikke har nytte av medisin. Ruppert mener alle alvorlige psykiske lidelser har et traume i bunnen, enten i eget liv eller i tidligere generasjoner. Et traume kan være hva som helst som overvelder vår evne til å mestre en situasjon. Derfor er små barn mest utsatt.

Franz Ruppert kommer til Litteraturhuset 17. oktober kl. 18:30. 

Realitybøker

Sakprosa er kunnskapsrike bøker av folk som kan skrive. Må ikke forveksles med faglitteratur, som er kunnskapsrike bøker av folk som ikke kan skrive. Under sakprosa vil jeg introdusere en ny sjanger, som jeg kaller realitybøker. Her går forfatterne ut for å lære av virkeligheten, som leserne får se gjennom deres øyne. Må ikke forveksles med reality-TV, hvor deltakerne sperrer seg inne for å bli sett.

Iblant går realityforfattere undercover, som Günter Wallraff da han kalte seg Hans Esser og jobbet for søppelavisen Bild-Zeitung. Slik kunne han skrive om hva som virkelig foregikk i redaksjonen.

Sosiologistudenten Sudhir Venkatesh fikk beskjed av veilederen sin om å holde seg langt unna byens farlige strøk (les: virkeligheten). Det gjorde han ikke, og resultatet ble boka Gang Leader For A Day.

Realitybøker belyser samfunnsfenomener uten å fortape seg i teori. Iblant er forfatteren selv rammet av et samfunnsfenomen, som Elisabeth Wurtzel i Prozac Nation.

Her har jeg og min samboer Jarle omtalt noen gode realitybøker av nyere dato. 

Adjø, Felicia – Else Panagiotaki
En hjemmesykepleier skildrer jobben blant eldre på Frogner i Oslo. 

KARI: Jeg ble forundret over at eldre med store formuer ikke kjøper seg egen hjelp. Hjemmesykepleiere har ikke tid til sosialisering, selv om de gjerne vil. Det kan kanskje ikke kjøpes heller. De eldre har i hvert fall veldig liten glede av formuene sine. Men de ville nok innrettet seg annerledes hvis de hadde livsgnist. Det virker som de fleste helst vil dø.

Hjemmehjelpene har heller ikke tid til å gjøre arbeidet ordentlig, så sykepleierne må fullføre deres jobb før de kan begynne på sin egen. Mange av de eldre har ikke mat i kjøleskapet. Sykepleiere gjør alt de kan for å holde liv i dem, men de eldre mangler livskvalitet. Boka kan vel kalles et innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, selv om forfatteren ikke tar stilling til spørsmålet. Else Panagiotaki er ingen stor skribent, men boka burde leses av alle. Jeg  håper at flere folk med «vanlige» jobber begynner å skrive bøker. Karakter: 5,2

JARLE: Politikere har gått til valg på at de ikke vil øke skattene, men isteden effektivisere helsesektoren. Da får hjemmesykepleiere flere oppdrag per dag. De må løpe som gale opp trappene i bygårder uten heis. De blir fort sykemeldt eller slutter. Ukvalifiserte vikarer hyres inn, og så har du det gående. Saksbehandlere innvilger søknader fra de eldre, uten å ane hva arbeidet innebærer. Fru Hansen skal vaskes en gang i uka, men hva krever hun på det personlige plan? Hva slags nykker har hun? Slike ting må hjemmesykepleieren også ta hensyn til. Effektivisering gjør jobben mindre givende og mer stressende. De økonomiske modellene mangler faktorer som trivsel og meningsfullt arbeid. Forfatteren er en av mange som ikke orker jobben lenger, og slutter.

Folk flest støtter medisinsk utvikling med glede, men vi vil ikke ta konsekvensene av at mennesker blir eldre og eldre. De trenger masse oppfølging bare for å ikke drukne i egen avføring, og det koster. Vi vil ikke betale mer i skatt, og heller ikke bruke vår egen fritid på å hjelpe dem. En lege fra ambulansesentralen sier i boka: «De fleste utrykningene våre er på grunn av ensomhet.» Er løsningen enda mer spesialutdannet helsepersonell? Hva om hjemmesykepleierne satte foten ned og krevde at folk flest måtte ta i et tak? Denne boka er så viktig at jeg gir karakteren 5,5. 

 

En såkalt drittjobb – Lotta Elstad
Forfatteren går undercover som stuepike på et Thon-hotell.

KARI: For alle som skriver litt (både i Klassekampen og Dagens Næringsliv) mens de tar fag på øvre Blindern, er Lotta en helt vanlig jente. Derfor blir det fryktelig lett å synes synd på henne når hun jobber som stuepike. DNs Bjørn Gabrielsen fikk faktisk sjokk da han leste boka, som om slike jobber var noe nytt. For de som jobber hardest er det mye kjeft å få. Det er ikke snakk om å GÅ fra rom til rom, man må LØPE. De som tror at alle innvandrere sitter hjemme og later seg, må tro om igjen når de leser denne boka. Det må også de som tror at jobben som stuepike er enkel. Det er nok mye lettere å skrive om den, og ikke minst en mer takknemlig jobb. Men Lotta gjør det ikke lett for seg selv når hun blir ringevikar og aldri vet når hun må slite seg ut for luselønn neste gang. Karakter: 5,4

JARLE: Her er vi i det private næringsliv, og ser inspirasjonskilden for effektivisering i det offentlige. Stuepikene får hårreisende vaskelister av husøkonomen. Alt handler om effektivitet, men det er et abstrakt mål. Det måler bare antall oppdrag per tidsenhet. Det sier ingenting om kvaliteten på utførelsen. Jeg tenker at stuepikenes jobb har mye til felles med prostitusjon. De selger kroppen sin og blir grovt utnyttet. Feminister har ingen moralsk grunn til å skille mellom salg av kropp til seksuelle tjenester og til renholdstjenester. De vil jo frikoble seksualitet fra kjærlighetsforhold. Likevel mener noen at prostitusjon er uendelig forkastelig og nedverdigende, mens stuepikenes jobb er legitim. Feminister går ikke akkurat inn for å straffe hotellkundene. Dette er en veldig bra bok. Karakter: 5,7

 

FETT – mitt liv som tjukkas
Forfatteren slanker seg og skildrer sine sammenstøt med samfunnet.

KARI: Jeg likte i grunnen forfatteren best som tjukkas. Da han ble tynn ble han mer overfladisk. Men det er forståelig at han ble veldig opptatt av å ta seg ut og dra mest mulig damer. Før var han en koselig figur som jenter gråt på skulderen til. Han skriver mye om folks kommentarer, eller mangel på kommentarer. Det er vanskelig å forstå hva slags kommentarer han setter pris på og ikke om sin egen slanking. Poenget hans er at det ikke er så gøy å slanke seg som slankeindustrien påstår. Nettopp det gjør boka ganske morsom og veldig ærlig. Karakter: 4,0

JARLE: Boka går rett inn i opplevelsene til en som er veldig tjukk. En type liv jeg har hatt vanskelig for å forestille meg. Statlige kampanjer for et slankere liv slår ikke helt an hos ham. De viser sunne folk på tur i skog og mark med gulrot i sekken. Det eneste som kan motivere ham til å bli tynn, er hans tiltrekningskraft. Eller som han selv skriver, mer puling. Karakter: 5,1

 

En fremmed på benken – Willy Pedersen
Rusforskeren skildrer sine erfaringer utenfor skrivepulten.

KARI: En akademiker viser at han er et menneske, og det skjer ikke hver dag. Hurra for Willy! Han skriver om tvilsomme menn ved Bislet bad. Om angst, søvnløshet og årevis i psykoanalyse. Willy er den fødte pasient for Freuds kultiverte terapiform. Professoren avslører at han aldri lærte seg å like hasj, men falt pladask for morfin etter et sykehusopphold. Han mener han kunne blitt avhengig, om han ikke hadde oppmerksomme fagfolk rundt seg. Ekte rusavhengige er kanskje ikke psykoanalytikerens drøm – til det har de for store problemer. Willy derimot, er velformulert og akkurat passe mislykket (om vi ser bort fra professortittelen. Og draget på damene.) Bokas mest interessante dame er 90 år og tilhører den gamle sorten morfinavhengige, de som var gift med en lege. Rent sosiologifaglig er dette den mest interessante delen av boka. I leservennlighet slår «En fremmed på benken» alle pensumbøker jeg har lest. Karakter: 5,4

JARLE: Denne boka er et prosaisk kunstverk. Han skriver så godt at han kunne skrevet om sand i Sahara for min del. Han tar opp ting som seksualitet i grenseland mot pedofili, og får fram mange nyanser. Han utleverer seg selv, men det virker aldri tilgjort. Karakter: 5,8

 

Kjøpt og underbetalt – Barbara Ehrenreich
Forfatteren prøver å overleve på lavstatusjobber i USA. 

KARI: På slutten av 90-tallet forlot Barbara sitt trygge hjem for å bli utnyttet. Hun ligger på gulvet og skurer (håndskurte gulv høres renest ut for kundene), og løper vettet av seg med søppelmat til misfornøyde cafégjester. Samtidig prøver hun å finne innkvartering hun har råd til med sin nye lønn. Sine nye kolleger kaller hun landets største filantroper. De ofrer helsa og stort sett alt annet for utakknemlige kunder og arbeidsgivere. Onde sirkler tar aldri slutt, og det er dyrt å være fattig når man verken har råd til helseforsikring, vaskemaskin eller depositum på leilighet. De som tar drittjobbene i USA har mye til felles med narkomane i Norge. Folk flest tror de er dumme og late. I virkeligheten stresser de vettet av seg bare for å overleve – og mange er så skarpe at replikkene deres er gull verdt for en kritikerrost forfatter. Arbeiderne i denne boka blir alltid mistenkt for å drive med dop, og arbeidsgiverne bruker en formue på å teste urinen deres. Barbara avslører selskaper som gjør alt for å virke prektige utad, mens snusket feies under et enormt teppe. Karakter: 5,5

JARLE: Jeg har lest så mange drittjobbøker at jeg prioriterte å lese noe annet enn denne.

Barna som bygger drømmelandet

På nett ligger en merkverdig bok fra 1986, helt gratis: «Aipotu – håndbok for en framtid». 

Gudrunn Fleischer Eckblad var professor i psykologi da hun skrev om det vidunderlige landet Aipotu (les baklengs!) I Aipotu fins ikke noe viktigere enn å jobbe med barn. Barn som føler seg ivaretatt og får utvikle evnene sine, skaper et godt samfunn.

Småbarn prøver alltid å lære seg ting. Ofte blir de hindret av voksnes dirigering. Blir de late ungdommer, kan det skyldes at de aldri slapp til på kjøkkenet den gang de var interessert. Foreldrene fryktet søl og rot. Men barnas iver er størst når de nesten ikke klarer oppgavene, og kan vokse på utfordringen. Slipper de til da, kan interessen vare livet ut.

Aipotu lar voksne erfare dårlig pedagogikk i et «voksenrom». Der står en altfor høy stol. De må streve med å heise seg opp. Når de nesten har klart det, løftes de på plass av to svære jernarmer. De voksne blir sinte når de ikke får oppleve mestringsfølelsen ved å gjøre det selv. Akkurat som en toåring.

De må også løse oppgaver på en datamaskin. Med jevne mellomrom kommer nye og vanskeligere oppgaver. Maskinen tar ingen hensyn til hva den voksne klarer å løse underveis. Frustrerende! Slik opplever barn å bli halt gjennom et skolesystem som ikke lar dem lære i eget tempo.

I Aipotu er skolen annerledes. Hvert barn får nye oppgaver når det mestrer de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle får rimelig gode karakterer. Det som varierer, er hvor raskt de går fram. Slik unngår skolen å skape tapere. Tre og tre klassetrinn går sammen, så det blir en selvfølge at noen ligger foran.

Hva med barn som hyler etter godteri? I vår verden gir voksne gjerne etter når de ikke orker mer mas. Da lærer barnet at skriking gir seier. At det er en kamp mellom fiender, hvor den onde vinner. At man er slem når man har lyst på noe.

I Aipotu får barnet bekreftelse samtidig som det nektes godteri. Den voksne formidler følgende budskap: «Du får ikke sjokolade nå» og «jeg er glad i deg, og det er helt greit å ha lyst på sjokolade og bli sint når man får nei». Det er mye lettere for barnet å gi seg når det vet at foreldrene er glad i det og forstår hvor godt sjokolade er. Og det er mye lettere for foreldre å være bestemte når de samtidig kan vise barnet kjærlighet.

Først når sjokoladen får spille rollen som kjærlighet, blir det vanskelig å si nei. Den voksne kan utmerket godt bestemme uten å bli barnets fiende, hvis barnet føler seg verdsatt for hvem det er. Vil du ha usikre barn, gi dem følelsen av at du kun verdsetter dem når de vil det samme som deg.

Les boka på forfatterens webside eller last ned pdf. Opprinnelig utgitt med tittelen «Det andre landet».

Våre kjære røvere

Jeg er vokst opp med Kardemomme by, og ser noe helt annet i historien enn Sofia Jupither. 

For Jupither ligner Kardemommeloven høyreekstrem retorikk. Det er en gåte, når hun beskriver sistnevnte som «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre». Lovens første ledd er vitterlig «du skal ikke plage andre». Den svenske teaterregissøren ser også en by som maner alle til å være like.

Både høyreekstremisme og konformitet gjør meg kvalm. Likevel ser jeg opp til  kardemommeverdiene. I min ungdomsroman «Inniverset» (2001) setter en skoleklasse opp Kardemomme by som teaterstykke. De kuleste guttene stusser over at Kasper, Jesper og Jonatan raner et lite pinglebakeri. Hvorfor ikke en bank? Klassens mest unnselige jente stusser over Bastians høye status i byen. Politimesteren er jo bare snill.

I Kardemomme by er det flaut å være slem. Derfor har tante Sofie lite å frykte når røverne røver henne til å stelle i huset. Her ser Jupither et foreldet kvinnebilde, men Sofie blir verken redd eller underdanig. Hun befaler røverne å rydde selv. Motvillig føyer de seg. Innvendig er de som før.

Vendepunktet kommer når røverne raner bakeriet og havner i fengsel. Der blir de møtt med radikal humanisme. Herr og fru Bastian kaller dem «våre kjære røvere», og fru Bastian synger: «De har det meget bedre her enn hjemme hos seg selv.» Bastian arresterer røverne for å frigjøre dem fra sitt eget fangenskap. Han vil vekke ressurser i dem som de selv betviler at de har.

«Jeg tror ikke at de er så ille likevel,» synger fruen. Med en slik holdning oppnår hun at røverne vasker seg. Først synes de det er tullete, i likhet med Jupither. Så oppdager de tre pene ansikter i speilet. De ante ikke at de kunne være så pene! Stoltheten gjør dem rustet for nye oppgaver, og det får de. Vårt samfunn ville møtt dem med mistenksomhet i lang tid, men Bastian møter dem med tillit: Han ber dem slukke brannen i tårnhuset. Som røvere må de være flinke til å klatre utenpå hus, resonnerer han. For et forbilde i rehabilitering!

«Stol på oss!» sier røverne, og strammer seg opp. Her ser Jupither kanskje mer klam konformitet. Jeg, som jobber med rusavhengige i gatemagasinet =Oslo, ser nøkkelen til et liv i frihet og verdighet. Knapt noe synes å fungere bedre for samfunnets utstøtte enn at de tiltros ærlig arbeid. Slik kan de gi sitt unike bidrag til et samfunn der arbeidsdeling krever at folk er forskjellige. I Kardemomme by er arbeidsdelingen svært tydelig; vi hører knapt om to personer med samme yrke. Bare røverne sitter fast i en hemmende gruppeidentitet.

Når de redder Tobias og dyrene fra flammene, befris de fra det ulykkelige røverlivet. Bastian har lyktes med sin strategi, i motsetning til tante Sofie. Tanten står for en gammeldags, autoritær og konform oppdragelse: «Hvis bare alle var som meg så ville alt bli bra». Bastian viser en empati som fortsatt nesten er for moderne. Han hevder seg ikke på røvernes bekostning. Han forstår deres virkelige forbrytelse: At de har fortrengt sitt opprinnelige ønske om å bli noe konstruktivt. Kasper vil egentlig være brannmester, Jesper sirkusdirektør og Jonatan baker.

Bastian er ikke alene om å anerkjenne røvernes egentlige jeg. Hele byen hilser vennlig på dem så snart de viser seg i dagslys. For en fordomsfrihet! Selv tante Sofie sier at de har vært ordentlig tapre. Da svarer røverne at de kan være mye taprere. De vil ikke være kriminelle, men hittil har de ikke sett andre muligheter. «Vi røver bare det vi må,» som de selv synger.

Sofia Jupither har rett i at kardemommefolket er påfallende lykkelige. Men kanskje fins det gode grunner til det, som vi kan lære av. Loven er så enkel at alle forstår hensikten. Den kloke Tobias i tårnet kan konsentrere seg om værvarsling. I vårt samfunn ville han kanskje vært byråkrat i justisdepartementet.

Politimester Bastian er et forbilde som lever som han lærer. Han jobber forebyggende, ved å spre glede og passe på at alle har det bra. I Kardemomme by har vennlighet status som offisiell verdi. Kardemommelovens motiv er lykke for alle, ikke konsentrasjon av penger og makt. Den som bryter loven signaliserer ikke manglende respekt for autoriteter, men manglende respekt for seg selv. Å plage andre er nemlig ikke veien til lykke. Når Kasper løper inn i det brennende tårnhuset, vet han at han egentlig ikke lever om han avviser muligheter til å handle konstruktivt. Livet hans står i fare enten han oppsøker flammene eller ei. Dermed blir det lett å være tapper.

Siden Thorbjørn Egner skrev «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1955, er Norge blitt en pøl av pengerikdom. Det gjør historien enda viktigere. I dag er vi mer opptatt av belønning i penger enn vi var på 1950-tallet. I mange tilfeller nøler vi med å være greie før vi får betalt. Samfunnet rydder helst plass til dem som kan betale for seg – uansett greihet. Hos oss er det flauere å være fattig enn å være slem. Med en slik holdning kan Kardemomme by leses som en plagsomt usannsynlig idyll. Men alle steder hvor folk bor sammen, vil det straffe seg å bryte Kardemommeloven. Den er ikke et akademisk påfunn for å sysselsette byråkrati og ordensmakt, men en praktisk leveregel som bekrefter og styrker kardemommeverdiene.

Tid for lokale verdikommisjoner

Verdiene våre gjenspeiles blant annet i hvordan vi behandler eldre. En pensjonert professor har saumfart Norge for verdier i verditapets tid.

Guttorm Fløistad har levd lenge, og sett verdier komme og gå. 82-åringen er pensjonert professor i idéhistorie, men ingen skrivebordsfilosof. I Bondeviks regjeringstid var han medlem av Verdikommisjonen, en oppgave han tok på alvor. Med myndig stemme har han reist landet rundt og «ryddet opp» i klasserom, på arbeidsplasser og eldresentre. Hvis nordmenn var like opptatt av verdier som av mat, kunne han blitt en sterk konkurrent til Eyvind Hellstrøm på TV-skjermen.

Nå har han samlet sine tanker og erfaringer i en liten bok, «Verdier i verditapets tid». Her langer han ut mot forbrukersamfunnet. «Vi blir forbrukere selv i våre samværsformer,» skriver han. Mange eldre sendes til oppbevaring som om de var sølvtøy. Etter to-tre år blir de tause. De savner ikke først og fremst hjemmelagde kjøttkaker, men noen å diskutere med som kan gi impulser fra verden utenfor.

Det fins eldresentre som består verditesten. Ved Venneslatunet i Vest-Agder ble omsorgsboligene planlagt i samspill med nærmiljøet. Det ble bygget en konferansesal for lag og foreninger i tilknytning til bygget. Salen var gratis å bruke for de som inviterte de eldre med på arrangementer. Sentrets kantine og oppholdsrom er samtidig kafé for lokalsamfunnet. Andre funksjoner, som voksenopplæring og frisørsalong, fins også i bygget. Trikset er altså å tilby tjenester hvor de eldre kan møte lokalbefolkningen.

Fløistad forteller om synet som møtte ham på Venneslatunet: «Da jeg var der, satt damene på 87, 91 og 97 år så oppkrøllet at man skulle tro de skulle ut på dans, hvilket for øvrig arrangeres tre kvelder i uken, som ledd i de eldres fysiske trening.» Etter et par års drift, kunne helse- og sosialsjefen i Vennesla konkludere: Kommunen hadde fått et nytt problem, nemlig at de eldre levde lenger enn antatt. Til gjengjeld, tilføyer Fløistad, signaliserer Vennesla at også gamle liv er verdt å leve. Slikt blir det sunne verdier av.

Ideen til tunet kom fra en arkitektkonkurranse, og Fløistad har flere ideer for sin egen aldersgruppe. Han vil knytte kontakt mellom skoleelever og eldre, enten de bor hjemme eller på aldershjem. De gamles livshistorie er et godt tema for skolens prosjektoppgaver. Elevene kan få større tilhørighet til lokalhistorien, mens de eldre får sosial kontakt og orientering om samtiden. Som en bonus, vil de to aldersgruppene få mer respekt for hverandre, og mindre fordommer. Det er velkjente verdier for oss som driver gatemagasin. Flere av =OSLOs selgere har fortalt om eldre som før var livredde for narkomane. Nå ser de dem som et lyspunkt i hverdagen, noen de kan snakke med i tillegg til å kjøpe magasinet.

Fløistad ønsker seg ingen ny statlig verdikommisjon. Han har mer tro på lokale verdikommisjoner – i familier, nabolag og foreninger. Her kan alle delta, også de som ikke har stemmerett ved valg. Barn og unge har som regel mye mer å gi enn de får anledning til å vise, mener han. Utfordringen ligger i den sosiale kreativitet, og den begynner i nærmiljøet – ikke i teorienes og politikkens verden.

Familien må peke utover seg og sitt, ved å diskutere nærmiljøets problemer og utfordringer. Det viser barna hva som er verdifullt å interessere seg for. Slike «demokraticeller» rundt middagsbordet er viktigere enn politiske beslutninger for å styrke demokratiet, mener Fløistad. Eyvind Hellstrøm ville nok applaudert tankegangen: En fersk råvare på tallerkenen er bedre enn ti statlige ernæringskampanjer.

Hør Guttorm Fløistad i Verdibørsen på NRK P2.

Den menneskelige dyrehage

God politikk for bolig og lokalsamfunn – har det noe med biologi å gjøre? Ja, mener en forsker som har søkt lykken i forunderlige nabolag.

Norge mangler boligpolitikk, sies det. Skal vi ha en slik politikk, bør den handle om mer enn penger. Hvordan skaper vi bomiljøer som fremmer livskvalitet? Bjørn Grinde er biolog og forskningssjef ved Folkehelseinstituttet. Han mener vi må ta utgangspunkt i arten menneske, og hva den er best tilpasset.

En moderne, respektabel dyrehage gir hver art skreddersydde levekår. Det er ikke tilfelle i den menneskelige dyrehage. Mange sitter i hver sin bolig og savner bedre møteplasser enn kjøpesentret. Borettslag bygger fellesrom om til leiligheter, og aktivitetstilbud sentraliseres. «Døde» bomiljøer fremmer en passiv, utrygg og ensom tilværelse, ikke minst for den voksende gruppen eldre og uføre.

I de første dyrehagene ble dyrene bare buret inn og fôret. Flotte greier, tenkte dyrepasserne, siden dyrene slapp å streve for føden og fikk ly fra fiender. Likevel mistrivdes de. Dyrene vandret hvileløst rundt, skrapte seg til blods eller nektet å spise. Løsningen var å gi dem levekår evolusjonen hadde rustet dem for.

Halvparten av Norges befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Kan vi få det bedre med andre typer lokalmiljøer? Åpenbart, mener Grinde, som har besøkt og skildret et tjuetalls småsamfunn i fire verdensdeler. Stort sett består de av moderne mennesker som selv har skapt sitt alternative nabolag.

I Italia fant han økolandsbyen Damanhur, med cirka 1000 innbyggere. Her er den sosiale enheten «nukleoner» på 15–20 personer som deler en stor husholdning. En hel gjeng føler ansvar for barna, så det er ingen krise når parforhold tar slutt. Folk jobber både i og utenfor landsbyen. Lokalsamfunnet har et rikt åndelig liv og mange felles aktiviteter. Folk kan velge mellom fire nivåer for deltakelse i fellesskapet, og noen bor der kun på deltid. Demokratisk valgte meglere trår til ved konflikter. «Halve jobben er gjort ved å gi folk varige og nære forhold til hverandre, som i en steinalderstamme,» konkluderer Grinde i sin bok «Den menneskelige dyrehage».

På Island finner han Sólheimar, en landsby der vanskeligstilte bor og jobber sammen med såkalt vanlige folk. Filosofien går ut på at førstnevnte også kan berike sistnevnte, og at alle skal nå sitt høyeste potensiale. Alle bidrar til fellesskapet, med produksjon av mat og håndverk. Fastboende sosialarbeidere ansettes. Dette fungerer, mener biologen, og skriver: «Stedet har solid forankring i traust islandsk tradisjon, men er samtidig noe helt annet enn en tilfeldig bygd. Folk jobber og bor sammen med et felles mål.»

Biologen besøker rarere steder enn disse, og finner mange kilder til livskvalitet. Det er nabolag som dyrker fram medfølelsen, og aktiverer hjernens «lykkemoduler». Jo mer kunnskap vi har om evolusjonsbiologi, jo bedre lokalsamfunn kan vi skape, mener Grinde. Psykiske lidelser er «sivilisasjonssykdommer» vi pådrar oss ved å leve i miljøer vi ikke er tilpasset, som trigger hjernens straffmoduler.

For den jevne nordmann kan boken både provosere og trimme smilebåndet. Men uvante levevis kan harmonere bedre med menneskets natur enn det vi selv er vant til. Forfatteren møter også urfolk, og fastslår at vi ikke trenger å avvise alt som er moderne. Dyrepasserne i den menneskelige dyrehage må bare ikke glemme behov vi har utviklet gjennom tusener av år. Å bevare et fellesskap krever mer enn ledighetstrygd og mobildekning.

Hør intervju med Bjørn Grinde fra NRK Ekko.

Fra problembarn til konfliktløsere

Anders kom til en ny skole, etter at den forrige ga ham opp som et håpløst tilfelle. Etter få dager smalt det igjen. «Jeg er bare sånn», sa Anders, og mente han ikke kunne gjøre noe med aggresjonen. Etter nyttår ble læreren sykemeldt. Da han kom tilbake, satt Anders gråtende utenfor klasserommet. Han hadde slengt sekken i veggen, og sa at han hatet skolen. Læreren lot seg ikke provosere. Han hadde erstattet den gamle troen på refs med en ny metode. Han sa at han kunne hjelpe Anders hvis han satte ord på problemene sine.

«Jeg vet jo f… ikke hvilken engelskgruppe jeg skal være på!» skrek Anders. Læreren hadde glemt å plassere gutten på en av de to gruppene. Han tok ansvar og beklaget seg. Tankene hadde vært andre steder fordi han var borte. «Jeg har også vært borte», sa Anders, og fortalte om en forretningsreise med faren. Læreren fikk en mengde informasjon om fjordarmer og fiskeoppdrett. Han ante ikke at den skolesvake eleven var så kunnskapsrik.

Det var første gang Anders hadde hørt en lærer be om unnskyldning. Det var første gang han fikk snakke ut om egne interesser og problemer på skolen. Som ny elev, hadde Anders vært sikker på at ingen ville like ham. Nå kunne læreren ta tak i Anders’ interesser for å motivere ham til innsats. Han fikk holde foredrag for klassen om Titanic, og klassen fikk se en helt annen gutt enn «problembarnet». Etter dette gikk det bedre med Anders.

Denne læreren er en av hjernene bak Sabona-metoden. Utgangspunktet er en FN-manual for konfliktarbeidere, laget av fredsforsker Johan Galtung. Tenk om barn fikk voske opp med samme kompetanse som profesjonelle konfliktløsere? Noen glupe lærere tilrettela verktøyene for barn. Først brukte de dem seg imellom, som forbilder. Så lærte elevene å bruke dem. Sabona er en zulu-hilsen som betyr «jeg ser deg».

Anders’ mål – tilhørighet – var helt akseptabelt. Bare midlene han brukte var destruktive. Sabona lærer oss å se og støtte prisverdige mål. Hvis vi bare refser dårlig atferd, lærer barnet at den som har makt, er den som har rett. Barnets behov blir verdiløse. Det blir lettere å være selvdestruktiv og utagerende uten å bry seg om konsekvenser. Rusmidler kan dempe den vonde følelsen av å være et problem, når inspirasjonen mangler for å finne mer konstruktive midler. Ikke minst kan rusmiljøer tilfredsstille den utstøttes behov for tilhørighet. Mange Erlik-selgere har fortalt meg at slike miljøer var de eneste som tok dem imot med åpne armer da de følte seg utenfor.

Når voksne ser og støtter de unges behov, kan de sammen jakte på bedre veier til målet. Maktbruk mot uønsket atferd løser ingenting på sikt, verken på Plata eller i skolegården. På Sabona-skoler konkurrerer elevene om å finne de beste løsningene. De lærer at dårlig atferd bare er den synlige toppen av isfjellet. For å løse noe, må vi se det som ligger under – eller bruke u-båt, som de sier på Sander skole i Sør-Odal.

I 2005 ble Sander den første skolen som tok ibruk Sabona. Snart kom rapportene om elever som følte seg sett og verdsatt, og lærere som senket skuldrene. Hjemme fortalte barna begeistret om verktøy for konfliktløsning, med artige navn som «ryddematta» og «løsningstrappa». Disse kan du lese mer om i boka «Sabona» av Åse Marie Faldalen, Synøve Faldalen, Vigdis R. Faldalen og Lars Thyholdt.

På lag med kroppens apotek

I havet av høstbøker er det én som skiller seg ut på pulten min. Det er en særdeles seriøs bok om alternativ behandling og nyere medisinsk forskning.  

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløse endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376 og Morgenbladet).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».

Brente barn i bokform

I anledning mobbedebatten, blogger jeg en reprise på mitt intervju med Geir Brandstadmoen. Han har skrevet en av de beste romanene om mobbing på norsk, hvor det meste er hentet fra virkeligheten. Intervjuet sto på trykk i  studentavisa Samfunnsviter’n for rundt ti år siden.

Geir Brandstadmoen blir fortsatt truet med bank fra gamle klassekamerater. Kanskje fordi han har skrevet en roman om dem. På barndommens solbrente enger kom ut i 1999, og Dagbladets anmelder skrev at boka føltes mer som blod enn blekk.

Da Geir hadde fått barn selv, begynte han å tenke på sin egen barndom. Han dro til hjembyen Lillehammer for å snakke med noen gamle klassekamerater. De hadde en litt annen versjon av virkeligheten enn ham.

– Det som var uskyldig moro for noen var mindre uskyldig for andre. Jeg ville fortelle min historie. 

– Man kan lure på om sjetteklassinger kan ha det så grusomt på skolen som du beskriver. Hvor sann er historien?

– Jeg har tatt noen kunstneriske friheter, men det ligger veldig nær sannheten. Ubehagelig nær for noen.

I boka tar klassens største mobbeoffer, en 12 år gammel gutt, selvmord foran Dovrebanen. Også dette skjedde i virkeligheten. Geir har fått tilbakemeldinger som tyder på at det ikke er helt unikt.

– Var det en kjent historie i pressen og lokalmiljøet den gangen?

– Nei, det ble dysset ned og skapte ingen debatt. Man tenkte vel at gutten ikke var helt normal, så man kunne ikke vente noe annet.

Ufrivillig bølle

Man blir neppe helt normal av å få juling hver dag og være den alle priser seg over at de ikke er. Geir mener at det ikke er så usynlig når elever ikke har det bra. Lærere må ha mot til å se det, og tilby samtaler. Selv vil de fleste elever skjule det til det får et voldsomt uttrykk.

– Bokas hovedperson Christian, altså du, blir banket opp når det er for lenge siden han har banket opp en upopulær klassekamerat. Ville det vært et nederlag for deg å fortelle en voksen at du ble plaget?

– Ja, absolutt. Jeg ville hatt vanskelig for å fortelle om noe slik i dag også. På skolen var jeg ikke blant de mest populære, men heller ikke helt ute i tåka. Dette med plassen i hierarkiet var så grunnleggende at jeg til og med visste hvor folk sto på de andre skolene i byen. Når du er i midten, slik jeg var, prøver du å tekkes de som er populære. 

– De som er helt nederst kan være seg selv, de har ingen sjanse til å bli mer populære uansett. Det er kanskje vanskeligere for de i midten å finne igjen seg selv etterpå?

– Ja, det tror jeg. 

– Christian gjør ofte ting han ikke kan stå for. Han er frekk mot læreren, bare for å spare seg for en straff fra medelever som er mye verre enn noen straff læreren kan gi ham.

– Lærerne ble sinte der og da, men hvis du ikke turte å være tøff for klassen, kunne du falle 3-4 plasser ned i hierarkiet. Og det kunne vare lenge. Hos oss var lærerne hysteriske med meldingsbøker. Hjemme hos foreldrene mine ligger to fullskrevne bøker med meldinger. Jeg ønsket ikke å være noen bølle overfor frøken, men det var en enkel utvei for å utsette straffen fra de kule guttene for at jeg ikke var kul nok. Hvis du først havnet utenfor, var det nesten umulig å komme inn igjen.

Apartheid i klasserommet

Boka handler mye om gutter. Men Geir så også en rangordning blant jentene i klassen.

– Det gikk mer på at det var noen man ikke snakket til, ikke ba på fest… Mange sterke interne symboler, men ikke navnekalling og vold. Slik sett var jentenes mobbing verre, for den var vanskeligere å se.

I dag er Geir med i en ressursgruppe som reiser rundt på skoler og snakker med lærere og elever.

– Elevene er veldig interesserte, men ikke alle lærere har så lyst til å snakke om det. Noen sier at det er et interessant tema, men at mobbing er et veldig lite problem på deres skole. Lærere føler kanskje at de ikke har tid og overskudd til å gjøre noe. Så de skyver problemene litt under teppet.

– Går det an å bake temaet inn i skolefag?

– På skolen hadde vi jo O-fag og kristendom, hvor vi hørte mye om urett andre steder. For eksempel apartheid i Sør-Afrika. Men det ble så fjernt. Vi klarte ikke å ta det inntil oss og se at noe av det samme foregikk i vår klasse. Men det var en lærer på barneskolen som brydde seg. Han arrangerte konserter på skolen, og lot upopulære barn få ansvaret for lys og lyd. Han gjorde dem viktige i forhold til noe som var kult for alle. Det var et tiltak som virket bra. 

Truet med bank for boka

Geir har ikke så mye kontakt med de gamle klassekameratene sine. Men den verste mobberen har lest boka hans og bevist at han fortsatt er en bølle.

– Etter å ha lest romanen, ringte han meg og sa at han skulle banke meg hvis han så meg på Lillehammer. Han har sittet inne for å ha banka kona, så det var nok alvorlig ment. Men jeg lo og sa at jeg ikke var redd for ham lenger. 

– Du kan spøke med dette nå, men du tar det veldig alvorlig i boka, selv om du skrev den som voksen lenge etterpå?

– Ja, det stakk jo dypt. Det var en grunnleggende angst hele tiden. For meg satt det i lenge. 

– Hvordan gikk det med den nest minst populære gutten i klassen din? Han som du var venn med når ingen andre så det?

– Han flyttet til Oslo umiddelbart etter skolen, og bodde her i mange år. Han etablerte seg med familie, og senere har han beseiret spøkelsene og flyttet tilbake til Lillehammer.

Skal falle ned fra trærne

– De mest interessante personene jeg har blitt kjent med etter videregående var langt nede i hierarkiet på skolen. Du blir kanskje mer interessant av å ikke ha hatt det så lett hele tiden?

– Du blir nok mer reflektert. Men det tok litt tid å komme dit for min del. Jeg hadde noen vakuum-år etter at jeg var ferdig på skolen. 

– Hva skjedde da klassen din begynte på ungdomsskolen?

– Folk ble stokket litt om, så det ble en forandring. Men noen hadde ikke en sjanse da de kom over. Frøken på barneskolen gjorde nemlig den genistreken at hun snakket med de kommende klasseforstanderne våre. Hun etablerte hierarkiet og hele forhistorien før de nye lærerne hadde møtt oss.

Selv ble Geir mer populær på ungdomsskolen, på grunn av venner han fikk utenom klassen. Ellers var det en del hasjrøyking som fikk mye oppmerksomhet.

– Det eneste som skjedde var at folk ble late og spiste mer sjokolade. Reaksjonene på røykingen tok nok mye fokus vekk fra adskillig verre problemer. 

– Hvis lærere ikke ser de alvorligste problemene, hva kan foreldre gjøre for å forebygge dem?

– For det første vil jeg si at dette med lærere som problemløsere er komplisert. I sjette klasse var for eksempel det å bli likt av frøken et sikkert tegn på at du var på feil spor. Men foreldre må jo bekrefte barna sine, slik at de slipper å søke denne bekreftelsen så mye blant klassekamerater. Sistnevnte belønner ofte feil ting. Og så er det ikke så lurt å være overbeskyttende, noe jeg lett kan bli med mine barn. Unger skal falle ned fra trærne i blant. Når de begynner på skolen vil de uansett møte hverdagen.

Petroleumsproblemer

Da Norge fant olje, fikk vi et helt spesielt forhold til staten. Forfatter Simen Sætre kaller det petromania, og nå er det på tide å finne en medisin.

Mens romanforfattere graver seg stadig lenger inn i sin egen navle, utgis mye god sakprosa på norsk. Tror du sakprosa er teoretiske bøker med altfor lange og klønete setninger? Nei, det kalles faglitteratur og selges som pensum. Sakprosa er gjerne leservennlig og handler om virkeligheten. Ofte skrives den av de beste journalistene, de som er lei av å skrive om knivdrepte kjendishorer og hasjtatte homotyver.

Simen Sætre sier til Dagsavisen: «Jeg fordyper meg i et eksistensielt spørsmål, og reiser verden rundt for å finne svaret. Det er det ikke rom for i avisartikler. Der kommer konklusjonen først.» I sin siste bok vil Sætre finne ut hva mye oljepenger gjør med små land. Norge vil helst sammenligne seg med land i Vesten, men det er nyttigere å sammenligne oss med små oljerike stater. Sætre kaller dem Petrostan. I Kuwait møter han forretningskvinnen Danah, som forteller om følgene av høye oljeinntekter: «Alt folk hadde gjort selv, ble statens oppgave. Dermed endte vi opp med at folk bare sitter på kontoret og får penger for det.»

I Petrostan jobber fryktelig mange i staten, eller i statsfinansierte bedrifter. Men ikke alle sitter på kontoret. Både Norge, Kuwait, Qatar, Emiratene, Gabon, Turkmenistan og Venezuela har en ny «tjenerklasse» av innvandrere, som tar jobber vi ikke vil ha selv. I 1979 jobbet svensker 50 timer mindre enn nordmenn i året. Nå jobber de 151 timer mer. Mange av dem betjener våre restauranter og butikker. Østeuropeere snekrer, plukker jordbær og gjør gårdsarbeid. Afrikanere og asiater kjører buss, vasker og jobber på hotell.

I hele Petrostan ser mange av de innfødte ned på innvandrerne. Som om oljen var noe landet hadde fortjent, og ikke ren flaks. Nordmenn går heller på trygd enn å ta en lavstatusjobb. Skal vi først jobbe, vil vi i hvert fall være designere, IT-konsulenter eller sosiologer som forsker på om kvinner eller menn bruker flest blunketegn på SMS. Og når noe går galt, klager vi på staten. Frasen «staten må ta ansvar» gir 159 000 treff i Google. Staten må ta ansvar for Oslofilharmoniens utvikling, å mate rovdyr, Olympiaparkens fremtid og befolkningens kosthold, blant mye annet.

I Petrostan forvandles demokratiske valg til en konkurranse om å love mest bruk av oljepenger. Økonomien blir en maktkamp om statens penger, og folk blir klienter istedenfor entreprenører. I Norge har 1,3 millioner mennesker sin hovedinntekt fra trygd. Før oljeinntektene, jobbet en yrkesaktiv nordmann 430 timer mer i året. Vi er blitt mindre villige til å ta en risiko og tenke nytt. Hva vil det føre til når oljen tar slutt?

Sætre kaller boka Petromania, syndromet som oppstår i Petrostan. Men noe gjør den norske stat for å hindre smitte. For eksempel har vi høyere skattenivå og bensinpriser enn andre petrostanere. I arabiske oljeland møter Sætre et folk som knapt betaler skatt, og som dermed ikke kan kreve innflytelse eller innsyn i politikernes pengebruk. Staten finansierer seg selv med oljepenger, og blir ufyselig mektig. I Turkmenistan er bensin så billig at kollektivtransport er ulønnsomt. Isteden er gatene fulle av forurensende pirattaxier.

Vil du styrke ditt immunforsvar mot oljelidelser, er det mye du kan gjøre. Se på deg selv før du skylder på staten. Er det lite å gjøre på kontoret? Start din egen bedrift eller finn deg et yrke hvor du trengs. I 2030 vil Norge mangle 13 000 sykepleiere og 40 000 andre helsearbeidere om interessen for helsefag ikke øker. Skaff deg andre interesser enn forbruk av dyre, meningsløse gjenstander. Interesser deg for verdenssamfunnet, og innse at Norge ikke klarer seg selv. Slutt å tro at du bor i et annerledesland – det tror nemlig hele Petrostan.

Bøker i nyhetsformat

Først prøvde aviser å etterligne Se & Hør. Nå prøver bøker å etterligne aviser.

En gang ble bøker utgitt fordi noen sendte inn manus. Fortsatt skriver mange håpefulle inn til forlag. Foran dem i køen står bøker skapt av forlaget selv. Gyldendal måtte overtale Ingar Sletten Kolloen i det vide og brede før han ville skrive om Snåsamannen.

95% av innsendte manus har ingen sjanse til å komme ut, men flere av mine få studievenner har skrevet bok om en kjendis på oppdrag fra forlag. Samtidig trygler forlag aktuelle kjendiser om å skrive om hva som helst. Eller om å låne sitt navn til en skyggeforfatter, som får betalt for å late som om kjendisen har skrevet boka.

Fjorårets Frognerfitter begynte som innsendt manus med ukjent forfatter. Forlaget skriver: «Frognerfitter er en ærlig og sjokkerende fortelling om glamour og forfall.» Beskrivelsen er langt fra ukjent. Romanen kunne handlet om medias favorittkjendiser: Britney Spears og Amy Winehouse. Dessuten er ekte kjendiser med i fortellingen. Slapp manuset gjennom nåløyet fordi det kledde nyhetsformatet?

Ingen blir overrasket over at Koloritt forlag nå vil utgi Carl-Erik Grimstads gamle kronikker om kongehuset og Ari Behn. Det spiller ingen rolle at kronikkene er utgitt før, og kan hentes ut av mediearkiver. Gammelt stoff blir som nytt når det kan knyttes til fenomenet «aktuell kjendis».

Her er en sikker oppskrift for deg som vil utgi bok: Velg en populær sjanger, helst biografi. Skriv om en stor og nylig død kjendis som har vært utro. Ta med et avsnitt om utroskapet som sårer kjendisens etterlatte. Si at Ari Behn er en dust på pressekonferansen.

Med andre ord: følg nyhetsformatet. Er du heldig, blir du angrepet av både Ari og biografiobjektets slekt og venner. Foruten maks mediedekning, får du nå kontakt med en rekke forlag som vil utgi den sanne historien om deg og dine uvennskap med aktuelle kjendiser.

(Fra =Oslo 2009)

Harry Potter og engleprinsessen

Én ting er teologer og skeptikere skjønt enige om: Folk skal ikke tro på sine egne, magiske krefter.

Omtrent som Bibelen, handler Harry Potter om en ung mann som gjør uforklarlige ting. Jesus gikk på vannet. Harry Potter gjør seg selv usynlig. Både Jesus og Harry er gode gutter med magiske evner. De beskytter de svake, er modige og klarsynte.

Flere kristne ledere har advart mot Harry Potter. De har anklaget serien for å gi barn dårlige forbilder og reklamere for trolldom. «Mange kristne vil intuitivt oppfatte litteratur av «Harry Potter»-typen som en slags konsesjon til «ekte» trolldom,» sier redaktør i den kristne avisa Norge i Dag, Finn-Jarle Sæle, til Dagbladet.

Er det umoralsk å fortelle om det åndelige når den gode part ikke er representert ved Gud og Jesus? Bør tolvåringen på kosteskaft slutte å formidle at kjærlighet, kunnskap og magiske krefter kan overvinne den største ondskap? Kanskje ville Harry vært en bedre kristen hvis han unnlot å ta saken i egne hender når ondskapen truer. Hvis han ga kosteskaftet sitt til Jesus.

Da prinsesse Märtha sa at hun snakket med engler, fikk hun kjeft både av teologer og skeptikere. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler tilhører åpenbart ikke kristendommen.

Den skeptiske religionsviteren Asbjørn Dyrendal sammenlignet Märtha med trollmannen Humlesnurr i Harry Potter. «Det er alltid litt trist når folk velger å mene og innbille seg så mye rart,» sa han til VG. Som redaktør i foreningen Skepsis beklaget han at «det alternative miljøet okkuperer stadig mer av det kulturelle og generelle sentrum.»

Både teologer og skeptikere frykter at det de kaller new age eller nyreligiøsitet skal bli enda mer populært. Siden alt som er nytt er farlig, er new age en passe avskrekkende betegnelse på folks omgang med det magiske. I virkeligheten er mystiske krefter og opplevelser rapportert så lenge folk har kunnet rapportere. Det er slett ikke noe nytt.

Sosiologen Max Weber har påpekt at reformasjonen startet en avfortrylling av verden. Martin Luther mislikte katolsk magi, som tilbedelse av «magiske» helgenbilder, og heksebrenning fikk en oppsving. Den asketiske protestantismen skapte en rasjonalitet som forkastet det som ikke hadde umiddelbar, praktisk nytte. Norske skeptikere hjelper gjerne til. Men de har mislyktes med å fjerne folks interesse for alt som ikke kan forklares med vitenskapens nåværende metoder og kriterier.

Harry Potter-bøkene ville neppe slått an hvis de handlet om en universitetsutdannet byråkrat som gjøv løs på problemer ved å opprette stadig nye regneark i Excel.

(Fra =Oslo 2008)

Bok i periferien

Denne sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2001.

I oktober ble Bok i Sentrum arrangert for femte gang. Boka kommer stadig lenger ut av fokus, mens entertainere som skriver bøker i fritiden står på hovedscenen under messedagene.

Allerede i 1998 fryktet Forfatterforeningens daværende formann, Inger Elisabeth Hansen, at artistforfatteren skulle erstatte den litterære opplevelsen. I 2001 er bokmessens største trekkplaster en mann som er mest kjent for å være hesteprinsessekjæreste og kjøpe seg dyre klær. Eller med Knut Nærums ord: For ikke å skrive. Nærum var invitert til Bok i Sentrum for å oppsummere Norges litteraturhistorie på en halvtime, som ett av messens løgnaktige moroshow. Men han var nær sannheten om årets bokmesse da han raste gjennom litteraturen med vekt på Jonas Lies rare lue og Peter Dass’ kule etternavn, som etter Nærums mening måtte være et PR-stunt.

Tidløs klokke

Ari Behn het Ari Bjørshol før han ble kjendis, og Bokklubben Nye Bøker mener fortsatt at boka hans fra 1999 er ny som bare det. Som en av de to arrangørene av Bok i Sentrum, sørger De Norske Bokklubbene for at forfattere som gjør seg på en scene kommer i sentrum. Slik blir det enklere å selge bøkene deres i en av klubbene, som konsekvent velger månedens bok ut fra forfatterens kjendisstatus. For å bli med i en bokklubb trenger du verken å forplikte deg til bokkjøp eller å betale for velkomstbøkene. Det eneste du må gjøre er å kjøpe en tidløs klokke til 89,90.

Islandske ukekvad

Før terningkastene og bokbadene ble forfattere kjent for det de skrev. Den anerkjente lyrikeren Tor Ulven, som døde i 1995, ga ett intervju i sitt liv. Det var til gjengjeld 24 sider langt og handlet om litteratur. På Bok i Sentrum må man se langt etter foredrag om ordets potensiale. Kjente politikere og TV-stjerner er derimot tungt representert, med bøker om sine liv som kjente politikere og TV-stjerner. TV-stjernen Knut Nærum spøkte med at de gamle islendingene leste sladrete ukekvad hver tirsdag. De skammet seg litt, og påsto at de bare leste dem hos frisøren. Dette var imidlertid en lite troverdig påstand, da det ikke fantes frisører på den tiden. I dag er det enklere å framstå som en sofistikert leser.

Snoop Doggy Nilsen

Arrangørene av Bok i Sentrum skryter av at messen blir bedre besøkt for hvert eneste år. Imidlertid handler messen stadig mindre om litteratur, og vi ler av Nærum når han sier at novellemesteren Kjell Askildsen på en god dag skriver én setning og stryker to. Vi ler også av kommentaren om at Tove Nilsen er Norges svar på Snoop Doggy Dogg (fordi hun skriver om Bølers drabantbymiljø). Om noen år kan det bli vanskelig for komikere å gjøre seg morsomme på vegne av den kjedelige forfatteren som sitter hjemme og skriver bøker. Forfatteren står nemlig på en scene og leser fra sin nye roman, som består av folkelige vitsefortellinger på fem setninger som alle kan fordøye i god tid før han må løpe videre til neste bokshow.

Hylland Eriksens etterlysning

Thomas Hylland Eriksen var også på Bok i Sentrum, kanskje fordi han er pen og snakker fort. Dette forhindrer selvsagt ikke at han har noe å si. Eriksen etterlyste andante-partiet i norsk politikk, med slagordet «Ja til et mindre effektivt samfunn». Han gleder seg neppe til dagen da reality-TV stjernene begynner å skrive bøker, selv om dette vil slå adskillige fluer i smekk for bokklubbene. Neste års svar på showet som toppet årets bokmesse; «Ari med venner», kan godt bli Farmen-Gautes debutromanshow «Naivt som Faen.»

Terningkastets hemmeligheter

Bokhøsten blir stadig mer preget av terninger. Men hva slags mystiske kriterier ligger bak de ulike terningkastene?

31. mars 1952 dukket terningkastet for første gang opp i norsk presse. Filmskaper og journalist Arne Skouen hentet ideen fra krigstidens USA, der New York Daily News hadde brukt terningen for å bedømme et kunstuttrykk. Først presenterte han ideen for Dagbladet, men der fikk han dårlig respons. VG syntes derimot det var en god idé, og lot Skouen bruke terningen i noen av sine filmanmeldelser på 1950-tallet. Først i 1981 gjorde avisen det til en vane å bruke terning i kulturanmeldelser. Den gang var Dagbladet blant terningens mest høylytte kritikere. I 1994 var situasjonen en helt annen. VG droppet terningkastet da Johan Jørgen Holst ble begravet på TV, mens Dagbladet ga en sekser. Betyr det at begravelsen var like god som Per Pettersons bok Ut å stjæle hester?

Terningkast 1 er sjelden å se i bokanmeldelser. I 2004 anmeldte VG 59 norske romaner, og ingen fikk laveste terningkast. Eneren var forbeholdt oversatte romaner, eller sjangre utenfor skjønnlitteraturen. Knut Faldbakken, forfatter og bokanmelder i VG, mener toeren i norsk litteraturkritikk like gjerne kunne vært en ener.

– Toeren er bånn, men man slenger på en prikk for ikke å la selve øksa falle og blodet sprute. Vi er jo ikke så flinke til det i Norge, sier han.

Jeg har tattfor meg tilsammen 30 anmeldelser av ti norske romaner fra perioden 2000-2004. Avisene var VG, Nordlys, Fredrikstad Blad og Oppland Arbeiderblad. Anmeldelsene var skrevet av 17 ulike personer, og terningkastene varierte fra 2 til 6. Det viste seg at ulike terningkast hadde noen typiske kjennetegn.

Terningkast 2 er ikke vanskelig å finne i bokanmeldelser. Her kritiseres romanen ofte for ikke å innfri grunnleggende skjønnlitterære kriterier. Handlingen mangler sammenheng og logikk. Historien holder ikke, intrigen er usannsynlig, ting skjer uten at vi skjønner hvorfor. Løse tråder nøstes aldri opp, romanen spenner over for mange temaer og redigeringen er ikke stram nok. I disse anmeldelsene fant jeg også den mest usaklige kritikken. Flere anmeldere er lei av romanens tema, og Fredrikstad Blad klager over at forfatteren ikke skriver nok om Fredrikstad. Blant 250 bokanmeldelser i VGs nettarkiv, får fjorten romaner toer på terningen. Hele fem er kriminalromaner. Også andre avviker fra den tradisjonelle romanen, for eksempel Nød av Are Kalvø. Noen ganger synes anmelderen å ha glemt hva slags bok som anmeldes. Krimromanen Lik i lasta av Kjersti Scheen får terningkast 2 i to av avisene, men ingen nevner hvor vidt boka er spennende. Om krimsjangeren sier Knut Faldbakken:

– En dårlig roman kan være en brukbar krim, etter krimmens egne kjøreregler. Her står terningkasteren overfor et dilemma. Her bruker jeg ofte toeren.

Ved terningkast 3 roses flere av bøkene for å fenge leseren. Det som ser ut til å svikte her, er kompleksiteten. Anmelderne bruker ord som ’flatt’, ’repetitivt’, ’uinspirert’, ’overtydelig’, ’banalt’, ’trivielt’ og ’idylliserende’. Mens terningkast 2 ofte kritiserte romanene for å ikke henge sammen, er dette sjeldnere her. Et typisk trekk ved terningkast 3 er at forfatterne roses for å beherske språket: ”Ikke dårlig skrevet rent språklig,” ”behersker kompliserte virkemidler og grep”, ”språklig driv” og ”en kyndig forteller” sies det blant annet. Den såkalte trendromanen Pure Popmusicbaby! av Gaute Bie får terningkast 3 i to av avisene. Den typiske treer-anmeldelsen kritiserer nettopp det som kjennetegner trendromanen – at boka er triviell. Knut Faldbakken sier:

– De siste årene har vi sett konturene av en ny sjanger: Trendromanen, det kjappe, dagsaktuelle utropet som er skreddersydd for medieoppslag. Skrevet for å leses, bli konversasjonstema et par korte uker, og så glemmes. Disse er vanskelige å plassere i terninghierarkiet, fordi de sjelden oppfyller litterære kriterier, men åpenbart virker etter sin hensikt og fungerer akkurat som forfatteren har tenkt og håpet. Stjerneeksemplet er Pornopung av Mads Larsen.

Terningkast 4 er det mest brukte kastet. Her er det merkelig lite kvalitetsvurdering. Isteden gir anmelderen muntre handlingsreferat som vitner om engasjement. Når vi iblant får en vurdering, er denne gjerne vag og omhandler bokas intensitet. ”Denne kommer du neppe til å kjede deg med,” sier en. ”Besnærende beretning,” sier en annen. Det er lite negativ karakteristikk i disse anmelselsene, og vanskelig å se hva som kunne bedret terningkastet. Man kan kanskje gjette at bøkene mangler en slags erkjennelsesmessig dybde. Dette er noe som bare kommenteres ved terningkast 5 og 6. Ved terningkast 4 finnes ingen ”dyptloddende psykologiske portretter” eller lignende. Det kan virke som om fireren er en sekkepost for bøker man ikke finner noen direkte feil ved, men som heller ikke er spesielt viktige. Dette er også de desidert korteste anmeldelsene.

Terningkast 5 fremhever ofte en dypere dimensjon ved bøkene: ”Denne boka rommet en dybde”, ”her loddes selve livet”, ”det gis ingen entydige forklaringer”, ”han lar det være opp til leseren å tolke og dikte videre”. Ord som ’tvetydig’ og ’dyptenkt’ brukes også, men det er vanskelig å forstå hva som menes med dem. I ulike aviser blir samme bok vurdert som både endimensjonal og flerdimensjonal, for eksempel Line Baugstøs Skulle du komme tilbake. ”Vel hastig og banal,” sier Nordlys og gir terningkast 3, mens Fredrikstad Blad gir 5 og sier: «Språket er enkelt og liketil. Dette betyr ikke at Line Baugstø skriver banalt.» Ingen av anmelderne forklarer hva de mener med ’banalt’, eller hvordan dette uttrykkes i bøkene.

Terningkast 6 fokuserer mye på anmelderens personlige leseropplevelse. Riktignok er bøkene både ’dyptpløyende’, ’dyptloddende’ og ’sammensatte’, men det understrekes at det ikke bare er derfor man skal lese dem. Det er fordi de er fantastiske! Ubegrunnede utbrudd av følelser er typisk for terningkast 6: ”Dypt bevegende”, ”en opplevelse av en bok”, ”etter å ha vendt siste blad kjenner man seg rett og slett oppløftet og glad.” Disse romanene ’trollbinder’, ’forfører’ og er ’usedvanlig fengslende’. Noe annet som kjennetegner terningkast 6, er at forfatterne gis en spesiell status: ”Per Petterson er en av de helt store fortellerne i norsk samtidslitteratur”, ”Roy Jacobsen tilhører det absolutte toppsjiktet blant norske forfattere – og vel så det”. Her kan man spørre seg hvilken betydning forfatteren som person har for vurderingen av boka. Har anmelderen på forhånd en oppfatning av forfatteren som spesielt ”stor”?

Romanenes samfunnsmessige funksjon nevnes aldri i anmeldelsene, uansett terningkast. Dette burde være høyst forenelig med en journalistisk tankegang. At ingen av bøkene i mitt utvalg skulle ha politisk relevans, er tvilsomt. Det virker heller som om anmelderne unngår temaet. Når det gjelder bøkenes ’dybde’, virker dette snarere som en følelse hos anmelderen, enn som en ny erkjennelse. Men følelsen synes å bety en del for terningkastet, og nevnes bare ved terningkast 5 og 6. Når en roman vurderes negativt, handler det mest om at historien ikke henger sammen. Straffe av Ingeborg Arvola får terningkast 2 i Nordlys og 5 i Fredrikstad Blad. Her er det først og fremst helheten som vurderes ulikt. «Tematikken er springende» og «de løse trådene nøstes aldri opp,» sier Nordlys’ anmelder. Hun mener det foregår «story-dropping av flere underliggende tema» i teksten, og at disse ikke får nok behandling. Anmelderen i Fredrikstad Blad sier derimot at Arvola «fletter lett sammen de mange historiene.» Kanskje har hun et annet syn på de underliggende temaenes rolle. Men hva hun baserer vurderingen på, får vi ikke vite.

Arne Skouen angret etterhvert på at han innførte terningkastet i avisene. I sin selvbiografi En gammel journalists erindringer kaller han terningen ”mitt skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse.” Når terningkastet brukes i bokanmeldelser, reduseres komplisert litteratur til en konkurranse mellom gode og dårlige produkter. Dette befrir oss fra kaos og gir en orden som gjør det enklere å ta standpunkt. Når vi har tatt standpunkt til en bok, kan vi bokstavelig talt handle. Dermed er terningkastet som skapt for et samfunn der publikum skal oppdras til kloke konsumenter og ikke først og fremst til kloke samfunnsborgere. Reklamen har allerede bygget en bro mellom bokanmeldelser og bokhandler, med sin flittige bruk av terningkast. Og enkelte bokanmeldelser med terningkast er så korte og visuelt preget av terningen at de til forveksling ligner annonser.

Artikkelen er basert på min masteroppgave i medievitenskap fra Universitetet i Oslo; ”Terningkast og litterære kriterier” (2005).

Ingvar Ambjørnsen: – Det begynner med fengsel

Bli med hjem til mannen som både har solgt hasj og fått pris av Frelsesarmeen.

Fra 2008. Andre versjoner av dette intervjuet har stått på trykk i =Oslo og i Flux julehefte.

Forfatteren har to leiligheter i Hamburg – en for innsikt og en for utsikt. I den første står bøkene. Vi besøker ham i den andre, hvor han har full oversikt over byen gjennom stuevinduer fra gulv til tak. Han liker å sitte i stua og se på potteplantene på verandaen gjennom den åpne døra. Å gå ut på verandaen har han lite behov for. Helst vil han leve så kjedelig som mulig. Han lever gjennom bøkene.

En rekke av dem er filmatisert, og «Den siste revejakta» gjorde det bra på kino nylig. Vennene Carl og Robert er uskyldige hippier i evig hasjrus, som roter seg inn i jappetidens brutale narkohandel. Da Ingvar Ambjørnsen ga ut boka med samme navn i 1983, ble mange provosert. Arbeiderbladet var en av få aviser som skrev om den. De kalte forfatteren nazist.

– Logikken var at jeg var liberal overfor hasj, og hasj var det samme som kokain, og i Sør-Afrika ble en del kokainkarteller drevet av fascister.

På begynnelsen av 80-tallet så Ingvar en skremmende mangel på kunnskap om ulovlige rusmidler. Han skrev ikke boka for å reklamere for hasj.

– Jeg ville skrive en realistisk skildring av miljøet. Forlag hadde heller ikke peiling; all slags feilinformasjon skled rett gjennom. De bøkene som fantes var på hasjsprøytestadiet. Vi som visste bedre, lo så vi pissa på oss.

Som ung i Larvik fant Ambjørsen veien til byens hasjmiljø, etter en kort karriere i Jesusbevegelsen. Kristendommen ble etter hvert for mye av en skikkelighetskult for ham.

– Golgatamysteriet var blitt til en kleskode; press i buksa og kort ved ørene. Da jeg ble 15-16 år fikk vi helt andre impulser gjennom rocken og de østlige religionene. Den gang var hasjmiljøet virkelig et miljø, støttet av viktige folk som Jens Bjørneboe. Jeg møtte Bjørneboe da jeg var 14, og hadde så stor respekt for ham at jeg ikke fikk fram et ord.

– Har noen så stor respekt for deg?

– Ja, men det er ofte syke mennesker. De kommer fra Norge og slår seg til i kjelleren her. Det sies at ingen kan fylle plassen etter Bjørneboe. Sannheten er at den plassen ikke fins lenger. Han levde i en tid uten 500 TV-kanaler, hvor en avisartikkel eller bokutgivelse virkelig kunne svi. I dag har selv høyesterettsdommere lest sin Bjørneboe.

Forfatteren har ikke behov for å heise noe livssynsflagg, men forsikrer oss om at han ikke er med i en hemmelig satanistisk sekt. Materialist er han heller ikke.

– Jeg er født ikke-materialist, men jeg har mange gode venner som er troende materialister. Ofte er de mye mer aktivt troende enn en hvilken som helst pinsevenn. Andres tro kan gjøre dem veldig sinte. Blant mine bekjente ser jeg verken muslimer eller kristne som i samme grad klarer å hisse seg opp over andres tro. Noen av de sterkeste misjonærene jeg kjenner er folk som ikke kan forholde seg til annet enn det de kan holde seg fast i.

– Så din ikke-materialisme kom ikke gjennom bruk av hasj og psykedeliske stoffer?

– Nei, jeg har vært sånn siden jeg var liten. Jeg tror ofte det er medfødt. Stoffene bekreftet bare ting jeg hadde sett før.

Da han hadde valgt et illegalt miljø i ungdommen, ble det snart om å gjøre å komme seg vekk fra Larvik.

– Jeg visste at jeg kunne bli arrestert, og samvittigheten overfor familien plaga meg veldig. Jeg så venner av meg sitte inne i 45 dager, og da var møydommen tatt. Selv har jeg aldri vært i fengsel. 

Aftenposten gikk så langt som til å intervjue forfatteren i 1983, men intervjuet ble aldri trykt. De skulle ikke ha noe hasjrøyking i avisa. Men Ingvar ville bare påpeke hvordan fengselsstraff ødela livet til vanlige ungdommer.

– Vi hører jo denne frasen om at det begynner med hasj og slutter med heroin. Nei, det begynner med fengsel! Før kom politiet hjem til deg og rota rundt etter noen gram hasj. Du kunne havne i fengsel sammen med banditter, og få hele livet ditt ødelagt. Det provoserte meg.

«Hvite niggere» er inspirert av forfatterens ungdomstid, og ble hans store gjennombruddsroman. I 1986 fikk han lov til å si det han ikke kunne si i 1983. Mange likte også å tro at de var med i boka.

– Jeg har ikke tall på hvor mange som har ment at de er Charlie i boka. De mener også å huske ting vi har gjort sammen, som større hasjtransaksjoner. Det har jeg gjort så lite av at jeg husker alt over ti gram i detalj.

Han synes det er på høy tid å skille mellom ulike stoffer i rusdebatten.

– Den jevne hasjrøyker er femti år og har hytte på fjellet. Det er tøys å blande det inn i de massive problemene til gatejunkies. Jeg tror på dagens tyske modell, hvor hasj er forbudt samtidig som det er tillatt. Da er begge leire godt fornøyde. Det begynte å bikke i Tyskland da det ble beslaglagt fem kilo i en sak. Dommeren sa at dette er tull, og nekta å bruke tid på saken. Hamburg tillater i praksis besittelse av 15-20 gram. I Nederland er det blitt forbudt å røyke tobakk på kaffebarer, men du kan røyke hasjen ren.

Ingvar Ambjørnsen vil spandere selv om vi har tatt med vin, men drikkemønsteret hans er slett ikke avskrekkende. 

Mens forfatteren skrev sin første bok, jobbet han med alkoholikere på Frelsesarmeens herberge Den åpne dør.

– Jeg var alene på vakt med 16 mann, som var dørgende fulle hele døgnet. De begynte ikke å drikke som 14-åringer, men hadde et liv bak seg. Det var aldri knytta til opprør, bare tap. Noen sto opp klokka fem for å jobbe på havna. De hadde 16 forskjellige drikkemønstre.

I 2004 fikk han Frelsesarmeens Booth-pris. De mente han hadde mer til felles med Jesus enn det lange håret, nemlig sympatien med de utstøtte og den profetiske harmen. Fortsatt retter han noe av harmen mot ruspolitikken.

– Norsk narkotikapolitikk har vært feilslått i 40 år. Likevel fortsetter man med det samme. Det hadde ikke vært mulig på noe annet område. Jeg møter unge politikere som har arva argumentene sine fra bestefar. Da gir jeg opp, altså.

Ambjørsen anbefaler ingen å prøve heroin. Han vet hva han snakker om.

– På 80-tallet gikk jeg noen måneder i behandling for alkohol. Jeg var flink gutt og drakk ikke på et halvt år. Så var jeg alene hjemme og raste rett på trynefylla. Utpå natta fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre research til en kriminalroman. Jeg oppsøkte noen tyrkere på 12-13 år som solgte heroin. For å få snakke med dem måtte jeg kjøpe. Senere på natta kommer jeg snublende hjem og sniffer det.

– Alkohol og heroin er vel en fryktelig dårlig kombinasjon?

– Ja, det kunne gått helt gærent. Streite folk har vært på fylla og dødd av heroin på første forsøk. For meg ble det helt håpløst da jeg skulle ut og pisse. Jeg klarte ikke å stå, og ble sittende lamma i 4-5 timer. Fy faen, altså.

Han minner om at legemiddelindustrien hadde store forhåpninger til heroin. I 1898 lanserte firmaet Bayer en massiv reklamekampanje.

– Markedsføringen var jævlig morsom. Medisinen hadde ingen bivirkninger, du kunne ta den mot forkjølelse og menstruasjonssmerter. Plutselig fant de ut at så og så mange tonn av produksjonen ikke var skrevet ut på resept. Siden historien om heroin begynte på apoteket, synes jeg vi kan ende den på apoteket. Da blir stoffet reint. Men det fins ingen enkle løsninger på problemet. En 22-åring som begynner å sette skudd er noe annet enn 55-åring som har gått på heroin siden han var 14.

Forfatteren mener at Norges behandling av rusavhengige bunner i forakt for menneskene.

– Det er dustete å tro at alle som setter nåla i armen er svin. Selv er jeg blitt tatt hånd om av junkies. De har gode sider selv om de stjeler gullarmbåndet ditt.

Han forsikrer oss om at han drikker langt mindre destruktivt nå enn før. Men stemmer ryktet om at han har sluttet å røyke sigaretter?

– Ja, jeg er en type som plutselig slutter med ting. Jeg satt og røkte som vanlig en søndag kveld, og mandag slutta jeg for godt. Sigaretter er jeg ferdig med, det gjør meg dårlig.

Han tror det spiller liten rolle for forfattervirksomheten hva han røyker eller drikker.

– Min deal er å skrive bøker. Jeg fant den da jeg var fjorten, og har valgt bort mye som andre ikke ville valgt bort. Barn, for eksempel.

– Du valgte også bort gymnaset etter en måned?

– Ja, det var som å slutte med amatørteater og begynne med pornofilm. Helt uakseptabelt, altså. Men jeg har ikke gjort særlig annet enn å lese siden jeg var guttunge. Jeg har lest masse gæren litteratur da. Du kan ikke lese de bøkene andre synes du burde lese.

– Det er ganske originalt å slutte på gymnaset for å få bedre tid til å lese og skrive?

– Jeg gjorde det bare fordi jeg skulle bli forfatter. Så havna jeg på typograflinja på yrkesskolen. «Du er jo ikke idiot, hvorfor gjør du dette?» spurte rektor ved Sandefjord gymnas. Det forundrer meg veldig at lærerne på ungdomsskolen fikk lov å kalle yrkesskolen for søppel. Den var for subb som skulle bli rørleggere og sveisere, yrker vi er helt avhengige av!

Han kom aldri i lære som typograf. Yrkesskolen lærte ham å sette med bly, mens standard prosedyre snart ble offset. Isteden tok forfatterspiren jobb som pleier ved Lier psykiatriske sykehus. I debutromanen «23-Salen» avslørte han umenneskelige forhold i psykiatrien.

– De som drev sykehuset ville gå til sak mot meg. Jeg var lei meg for at de ikke gjorde det, det ville vært en deilig Bjørneboe-opplevelse. De kunne aldri vunnet, og det var naturligvis derfor de lot være.

Han antyder at skriving er det eneste han har holdt på med siden 1981. Han skiller ikke mellom arbeid og fritid. Det eneste som kan stoppe ham, er vonde skuldre.

– I 2002 kunne jeg ikke skrive på trekvart år, men alt gikk videre i huet. Da skuldrene var bra igjen, ble det et eneste kaos av prosjekter som hadde dukka opp. Kona mi er på den samme trippen som meg, og har en produksjon som langt overgår min. Hun er oversetter, og har også skrevet egne bøker.

Da forfatteren fylte femti i 2006, hadde han solgt 1,8 millioner bøker bare i Norge. De er også opphav til noen av landets største kinosuksesser. «Døden på Oslo S» fikk Amadapris for beste barne- og ungdomsfilm i 1991, mens boka ble kåret til 80-tallets beste barne- og ungdomsbok av Den Norske Bokhandlerforening. Under filmturneen trodde ikke forfatteren sine egne øyne.

– Gutta i filmen var seksten år og sponsa av Levi’s. De besøkte alle Levi’s butikker oppover kysten, og småjenter sto med svære plakater. Det var helt Beatles!

I dag er filmen kanskje mest kjent for Lena, Pelles kjæreste som har problemer med både dop og prostitusjon. Harald Eia har gjort replikken «Jeg fikser’e ikke, Pelle» udødelig, selv om parodien ikke ligner så mye på originalen. Interessen for Lena strakte seg langt utenfor sentralstasjonen, også i 1990.

– På en ungdomsskole i Førde rakte en gutt med colabunnbriller opp hånda. Han hadde sett filmen fire ganger, og det var en ting han lurte veldig på: Den scenen hvor Lena tok av seg underbuksa, hvorfor var den så kort?

En annen Pelle og Proffen-bok, «Giftige løgner», ble til gjennom en drøm.

– Ikke alle bøkene i serien er en «who did it»-story, men den er det. Jeg drømte hele plottet. Jeg sier ikke at det er verdens beste plot, men det er i hvert fall ikke blant verdens letteste å skrive. Med et par noveller har jeg også opplevd at plottet kom seilende i en drøm.

Han antyder at vi står opp for tidlig hvis vi ikke drømmer romaner og noveller. Du skal også ha tid til å ligge i senga og lære deg å huske det.

Noe annet han får tid til med sin kjedelige livsstil, er å se på tysk trash-TV. Programmene kan dreie seg om arbeidsledige kvinner som blir rike av å selge brukte truser.

– Jeg syntes det var så fjernt at jeg stjal ideen. I «Elsk meg i morgen» sitter Elling med en brukt dametruse på hodet. Moren min spør om jeg ikke kan skrive noe morsomt igjen, slik som Elling. Da spør jeg hva som er så morsomt med en fyr som ikke vasker seg på fire måneder. Jeg skriver om en mann som er alvorlig syk.

Ingvar forteller at noen ble sjokkert over den fjerde Elling-boka. Plutselig var Elling ekkel. Det syntes forfatteren var kult, siden figuren var blitt så stuevarm. Vi er enige om at denne boka er den beste. Her får Elling varme følelser for Else, en dame som driver pølsekiosk og som er mer opptatt av UFO-er enn av ham.

– Tror du selv det har vært UFO-er på jorda?

– Det får du aldri noe svar av meg på. Nei, det som ble mer og mer interessant for meg jo lenger jeg gikk inn i den materien, det var hjernen vår. Det er den virkelig store UFO-en.

Da den første boka om Elling kom i 1993, ble den nøye vurdert juridisk. Elling hadde erotiske tanker om Gro Harlem Brundtland. Forlagets advokat sa at Gro kunne knuse Ingvar hvis hun ville, men han trodde ikke hun ville. Gro ble bare middels irritert, og kommenterte senere at «det er vakkert at så mange nordmenn har interessert seg for slike medmenneskelige skjebner.»

– Det var aldri i mine tanker å skade Gro, sier forfatteren, som foretrekker å krangle med Siv Jensen.

– I VG-spalten min prøvde jeg å forklare poenget med å støtte smalere kultur, eller støtte en forfatter i starten. Siv rykket voldsomt ut mot meg og sa at det ikke ble mye støtte på meg når Frp kom til makten. Det ble ufrivillig morsomt. Bare Elling er en middels stor bedrift som innbringer mye mer skattepenger enn hun noensinne har betalt. Dagens Næringsliv regnet på det i 2005, og da hadde Elling generert mellom 360 og 400 millioner kroner gjennom bøker, kino, teater og DVD. Når Siv Jensen markerer seg som talskvinne for de små bedriftene, synes jeg Elling burde være et eksempel på dem, avslutter han.

 

 

Livsløgn i litteraturen

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Ibsen er ikke den eneste som har skrevet om livsløgn. Skjønnlitteraturen er full av personer som lyver for seg selv.

Don Quijote var den første som kjempet mot vindmøller.

– Litteraturhistoriens mest kjente livsløgner er antagelig Don Quijote, sier litteraturviter Christian Refsum ved Universitetet i Oslo.

Don Quijote er en fattig adelsmann som har forlest seg på heltefortellinger om riddere i skinnende rustninger. Dermed rir han ut i verden. Han vil kjempe mot urett, straffe ondskapen og møte en skjønn jomfru. Han tror selv han er en ridderhelt, men rustningen er rusten og hesten har sett sine beste dager. Våpendrageren er en lat bonde som rir på et esel. Boka har gitt oss uttrykket “å kjempe mot vindmøller” – en kamp mot innbilte motstandere. Quijote tror at vindmøllene langs veien er skumle fiender han kan beseire med sitt heltemot.

Han tar også et vertshus for å være en borg, og en saueflokk for å være en fiendtlig hær. “Jomfruene” han møter er prostituerte tjenestepiker, men han synes de er skjønne likevel. Historien ender imidlertid tragisk, når han innser at alt har vært en illusjon. Boka viser hvordan den reelle verden gir liten plass for ideelle intensjoner, om de er aldri så gode. Den ble utgitt i to bind i 1605 og 1615 og er skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes.

– Ordet livsløgn er veldig negativt, sier Refsum. – Det markerer at ens tanker om en selv ikke tåler møtet med virkeligheten. Men samtidig kan evnen til å se seg selv som noe annet og bedre enn den man er være en positiv egenskap. I beste fall kan man ende opp med å bli det man drømmer om å være. Selv om det finnes ødeleggende livsløgner, kan det være fruktbart å fiksjonalisere sitt eget liv.

En som ble det han drømte om, var filosofen Jean-Jacques Rousseau. Lenge streifet han rundt, levde på andres nåde og jobbet som tjener. Uten evne til å forestille seg at han var noe mer, ville han ikke blitt en stor filosof, skriver han i boka Bekjennelser. I romaner virker det imidlertid som om negative livsløgner er mer fristende å skrive om.

Madame Bovary ble aldri en forfulgt skjønnhet som besvimte i avsidesliggende lysthus.

– Hele genren desillusjonsroman kan kalles livsløgnromaner, sier litteraturprofessor Kjersti Bale. Hun nevner Madame Bovary som en slik roman, der hovedpersonen har drømt seg vel langt bort. Emma Bovary stiller høye krav til romantikk, men gifter seg med en fullstendig fantasiløs mann. Charles Bovary er hennes rake motsetning, og Emma oppsøker elskeren Leon. Han deler hennes romantiske idealer, men lever likevel ikke opp til drømmen.

Forfatteren Gustave Flaubert skriver: “Hun elsket Leon, og hun søkte ensomhet for å kunne glede seg i fred ved det bilde hun gjorde seg av ham. Synet forstyrret den vellyst hun følte i sine drømmerier. Hjertet banket ved lyden av hans skritt; men var han til stede, kjølnet hennes følelser, og bare en stor forundring som løp ut i vemod, ble igjen. Hun ventet på at han skulle deklamere sin kjærlighet for henne som en ridder.»

Emma og Leon klarer ikke å innfri hverandres romantiske idealer, hentet fra romaner som ”ikke handlet om noe annet enn kjærlighet, beilere og elskende kvinner, forfulgte skjønnheter som besvimer i avsidesliggende lysthus, postførere drept ved hvert skysskifte, hester sprengt på hver side, skumle skoger, elskovskvaler, eder og forsikring, sukk, tårer og kyss, gondoler i måneskinn, nattergaler i lundene, kavalerer tapre som løver, fromme som lam, dydige som dyden selv.”

”Emma, det er meg,” sa Gustave Flaubert. Han ble en stor forfatter, mens Emma aldri oppnådde det hun drømte om. Kanskje lyktes han fordi han hadde selvinnsikt? Som forfatter kritiserer Flaubert både Emmas svermeri og ektemannens mangel på visjoner. Emma er sensitiv og uansvarlig. Mannen tar ansvar, men er så lite sensitiv at han blir direkte uoppmerksom på hva som foregår. Dermed lever han også på en livsløgn. Han aner ikke at Emma ikke elsker ham, og det får tragiske følger.

Romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik gir allerede i tittelen uttrykk for en løgn. Det er lite kjærlighet i boka. Vibeke har en åtte år gammel sønn som blir liggende på trappa og fryse ihjel uten at hun merker det. ”Det er fint at du tenker på de som har det vondt. Hvis alle gjorde det så kanskje verden ble litt bedre,” sier hun når de sitter ved middagsbordet, og Jon har fortalt om et bilde av en mann som blir torturert. Vibeke er opptatt av at folk skal ha det bra, men klarer ikke å ta vare på sin egen sønn.

Kjærlighet, eller når noen fryser ihjel på trappa mens andre har nok med neglelakken.

– Morens oppfatning av forholdet mellom henne og sønnen kan kalles en illusjon eller løgn. Reklamens språk styrer oppmerksomheten hennes slik at forholdet til sønnen forkvakles, sier Kjersti Bale. Vibeke ser ikke virkeligheten fordi hun henger seg opp i det utvendige. Når hun en sjelden gang stryker sønnen over håret, blir hun straks mest opptatt av neglene sine:

” – Jon, sier hun, – aller kjæreste Jon. Hun gjentar bevegelsen, ser på hånden sin. Hun har lagt på en lys beige neglelakk med litt rosa i, hun liker å være diskré på jobben. Hun kommer på det nye settet som fortsatt må ligge i vesken, plomme, eller var det vin; mørk, sensuell lebestift og lakk i samme nyanse. Utstyr som matcher en mørk, brunøyd mann tenker hun plutselig med et lite smil.”

Når Vibeke tror sønnen ligger og sover, drar hun ut og jakter på kjærligheten der den ikke finnes. Samtidig lengter sønnen etter at hun skal komme hjem. Han har slett ikke langt seg. Han har vært ute og solgt lodd og besøkt en venninne, og kommer hjem til en låst dør. For å kunne leve med morens avvisning, begynner også han å lyve for seg selv. Han tenker at moren er borte fordi hun er så opptatt med å forberede bursdagen hans. Kanskje har hun glemt ingredienser til kaken, så hun måtte kjøre til den døgnåpne bensinstasjonen. I virkeligheten har hun glemt at han har bursdag dagen etter, og Jon har ikke turt å snakke om det fordi han er redd for å forstyrre.

Hvor mye livsløgn som finnes i litteraturen, kommer an på hvordan begrepet defineres. Mange romaner handler om personer uten innsikt i sin egen situasjon. Ofte utvikler de seg mot større forståelse og innsikt – andre ganger kveles de av sitt eget selvbedrag.

Livsløgner kan være nødvendige for å holde ut, og Gustave Flauberts forfatterkollega Charles Baudelaire så på Emma Bovary som en heltinne. Emma holdt fast ved et ideal og ville ikke avfinne seg med en småborgerlig og trøstesløs tilværelse i den franske provinsen, som ga lite handlingsrom for kvinner. Ville hun vært enda mer ulykkelig om noen tok fra henne livsløgnen? Kanskje er det slike filosofiske spørsmål som gjør Madame Bovary og annen litteratur om livsløgn evig aktuell.

Gåtenes venn

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2005.

«Den som har hele verden i munnen, glemmer at han har en munn.» Det sa Joker i Jostein Gaarders gjennombruddsbok Kabalmysteriet. 30 millioner solgte bøker senere har forfatteren slett ikke glemt at han har en munn, og han bruker den i ett sett.

Jostein har høydeskrekk, og holdt seg langt unna kanten av taket da vi tok bilde.

Han debuterte som 34-åring i 1986, og utga tre bøker uten det minste tegn til suksess. Det avgjørende øyeblikket kom atskillig tidligere i Josteins liv.

— Jeg hadde en filosofisk sjokkopplevelse før jeg visste hva ordet filosofi betydde. Jeg var 11-12 år, og plutselig slo det meg på en utrolig sterk måte at jeg er en del av et mysterium. En stor gåte. Da jeg nevnte det for folk, fikk jeg ingen respons. Enten syntes de verden var helt normal, eller de sa at jeg ikke måtte tenke på sånt. Det var liksom farlig.

De voksne klarte ikke å skremme Jostein, som i dag bare lider av høydeskrekk. Han advarer om at han kanskje ikke vil få fram et ord etter at fotografen har tatt ham med på taket av Tullingården, åtte etasjer over bakken. Likevel får han fram en hel mengde ord mens han tar av og på seg det røde skjerfet sitt og ser engstelig på fotografen som går baklengs mot kanten av taket.

Det måtte en omvendt celledeling til før Jostein fikk respons på sitt filosofiske sjokk.

— På slutten av 80-tallet ville jeg skrive en bok om en far og en sønn, fordi det ble skrevet så mye om mødre og døtre. Men så ble jeg litt i tvil, og ville heller skrive om Europa, merkelige daler og byer for eksempel. Så var jeg på hytta med de to sønnene våre, og spurte den eldste om brusen hans var god. Jo, det var den. Men det finnes en enda bedre brus, sa jeg.

Dermed ville Jostein heller skrive en søt liten bok om en magisk drikk. Men det var før han kom til Kreta og så en høyslette.

— Jeg fikk noen sinnssyke tanker om at høysletten hadde fire typer samfunn: hjerter, ruter, spar og kløver. Mellom dem gikk en slags vandrer, en joker som spurte: Hvem er vi egentlig, og hvorfor bor vi her?

Kabalmysteriet ble utgitt i 1990 og ga Jostein flere priser. Han fikk også muligheten til å ta et år fri fra lærerjobben ved Fana Folkehøyskole.

— Det skjedde en omvendt celledeling med den boken. Mange historier smeltet sammen til én. Det er jo veldig deilig; det motsatte av aldringsprosessen.

— Samler du på jokere, slik som faren til Hans-Thomas i Kabalmysteriet?

— Jeg gjorde det ikke før, men nå har jeg fått så mange jokere i posten at jeg har en kjempesamling.

Da Hans-Thomas og faren var vel hjemme fra bilturen til Athen, begynte Jostein å bekymre seg for guttens videre skjebne.

— Det slo meg at gutten ville gå på biblioteket og spørre etter en bok om filosofi. Da ville bibliotekaren kanskje le og si: Du må nok få noen flere år på baken først.

Dermed fikk Jostein et påskudd til å forlate jobben som filosofilærer, og prøve å bli forfatter på heltid. Norsk Faglitterært Fond syntes det var en god idé å skrive en innføring i filosofi for ungdom, og støttet prosjektet. Aschehoug var ikke like begeistret. Av kommersielle hensyn nølte de med å utgi boka. Da forlaget likevel valgte å gjøre det, skrev Jostein et takkebrev.

Sofies verden er historien om 15-åringen Hilde Møller Knag, som leser det filosofen Alberto Knox sa til 15-åringen Sofie Amundsen etter at FN-major Albert Knag satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon.

— Allerede i debutboken min skrev jeg om en romanfigur som prøver å ta makten over forfatteren. I Sofies verden bruker jeg dette som en del av det pedagogiske prosjektet. Forholdet mellom en forfatter og hans roman kan ligne forholdet mellom Gud og verden, eller forholdet mellom det bevisste og det ubevisste i et menneske. Det sier seg selv at en romanfigur ikke har fri vilje. På en annen side kan forfatteren være så inspirert at det nesten blir slik. Sofie kjemper en heroisk kamp mot majoren, sin forfatter, og vinner til slutt.

Det er her leseren begynner å stusse. For Sofies verden er da skrevet av Jostein Gaarder, og ikke av FN-major Albert Knag? Hvilken verden befinner vi oss selv i?

— Se for deg en major i Libanon, eller meg ved skrivemaskinen. Så skal Alberto og Sofie prøve å komme ut i det virkelige liv. De vil overleve forfatteren. Har de klart det?

— Det må man vel si. Prøver du å si at det finnes forskjellige verdener, der noen er mer virkelige enn andre, á la Platons idéverden?

— Hvis du spør meg om jeg tror på et individuelt liv etter døden, vil jeg si nei. Men her kommer det viktige: Jeg er allerede så forundret over at det finnes en verden, at jeg ikke ville  blitt mer forundret om det finnes en verden etterpå også. Jeg har ikke plass til mer forundring! Folk spør meg ofte om jeg er religiøs. Jeg er veldig fan av Jesus som den viktigste moralfilosofen, men jeg tror ikke han oppsto fra de døde. Likevel har jeg en fundamentalt religiøs livsopplevelse. Det jeg ser inn i når jeg ser ut i universet, er en eneste dyp gåte. Da blir spørsmålet: Er det noe utenfor mysteriet, eller er mysteriet i mysteriet?

Sofies verden er ikke bare en bestselger, men også en long-selger. I noen land selger boka fremdeles like mye som for ti år siden. Det første året solgte den rundt 30 000 eksemplarer i Norge, men den ble en større sensasjon i Danmark. For ikke å snakke om i Tyskland, hvor en jente fikk hele fem eksemplarer til konfirmasjonen. De fleste superstjerner kan bare drømme om å selge 25 millioner av noe som helst, slik Jostein har gjort av denne boka. Han er den fremste årsaken til at filosofi ble 90-tallets rock ’n roll, slik trendbladet Tique spådde ved starten av tiåret.

Allerede i 1995 truet forfatteren med å ha sagt sitt siste ord om Sofies verden. Men han innrømmer at suksessen har hatt flere fordeler enn ulemper, selv om han hadde bedre tid til å skrive som lærer.

— I den grad noe er negativt er det luksusproblemer. Jeg bruker mye tid på det jeg kaller aborter; å snakke med folk om ting jeg ikke kan være med på, eller ting det ikke blir noe av. Noen av bøkene har vært gjennom flere runder med filmprosjekter. Plutselig skifter de regissør og må begynne helt på nytt igjen. Og så lager de teater av bøkene mine alle mulige steder. Jeg var nettopp på Appelsinpiken-musikal i Tyskland. Det er jo en bok det burde være umulig å lage musikal av.

— Det burde vært umulig med Sofies verden også?

— Absolutt, og der lagde de film til og med. Men jeg kan med hånden på hjertet si at den boken ikke har forandret meg, selv om den har forandret min livssituasjon helt dramatisk.

Jostein har vært gift med Siri Dannevig siden han var 22 år. Når han får brev fra Brasil, ler hun.

— De mest spenna gærne brevene kommer fra Brasil. Der er det utallige ekteskapstilbud. Siri er nok en viktig del av forutsetningen for at jeg ikke har forandret meg.

— Hva får du ellers brev om?

— En tilbakemelding jeg har fått noen hundre ganger er et brev fra en ung kvinne, ned i 15-års alderen, som har lest Sofies verden eller Kabalmysteriet eller flere av bøkene, og sier at denne boken har forandret livet hennes. Eller en kvinne på 60 år som sier at livet hennes ville vært annerledes om hun hadde lest denne boken som barn. Ellers får jeg mange hyggelige hilsener om at Sofies verden har betydd mye i land uten våre politiske forutsetninger. En kurderleder skrev at boken var viktig for å oppdra kurderne til demokrati. På Cuba traff jeg kulturministeren, som sa litt ironisk at han måtte lese kapittelet om Marx før det statlige forlaget kunne utgi boken.

På sine daglige kveldsturer tenker Jostein mest på karbontiden og devontiden for 2-400 millioner år siden. Siden han startet Sofiestiftelsen med egen miljøpris for åtte år siden, er han blitt stadig mer opptatt av naturen.

— Forfattere og intellektuelle var en slags avantgarde for å kjempe for menneskerettigheter. Kanskje samme type mennesker må begynne å kjempe for menneskelige forpliktelser. Ville jeg ha ønsket at de som levde på jorden for fem hundre år siden hadde pumpet opp all oljen og sluppet ut alt karbonet i atmosfæren, uten å tenke på hva det kunne føre til av ukontrollerbare klimaproblemer? Vi er på en måte apekatter fra jungelen. Jeg tror mange ikke tenker særlig lenger enn til neste kokosnøtt.

— Hvordan er du blitt så opptatt av natur, når du selv er en del av kulturlivet?

— For meg handler det om identitet. Jeg har en mye dypere identitet enn den norske og europeiske. Jeg representerer liv i universet. Den siste boken min, Appelisinpiken, handler om en mann som skal bryte opp fra tilværelsen, uten at det er noe kulturelt filter mellom ham og den verden han forlater. Ordet TV-apparat står ikke i boken. Det er universet han tar farvel med. Hva slags sfære tilhører en kvinne og en sønn, som han skal dø fra? Det er i grunnen ikke en kulturell sfære. Det er like mye en naturlig sfære.

En gang for lenge siden ble Jostein skremt av en lege som fant noe han ville undersøke nærmere. Det var da han fant en dypere identitet.

— Med eller uten grunn ble jeg nokså engstelig. Hva slags forsoningsdimensjon har et menneske da? Jeg husker veldig godt at jeg gikk en tur i skogen, la meg ned i noe lyng og følte at hvis ett tre i skogen hugges ned, så dør ikke skogen. Jeg fikk en viss kontakt med en dypere identitet i meg. Jeg føler meg omgitt av mening.

— Fant du mye rom for undring da du gikk på Blindern?

— Mye mer enn sønnene mine finner i dag. På idéhistorie var vi cirka femten studenter. Vi kunne holde på med mellomfaget i tre år. Ingen ba om noe resultat før det. Stoffet rakk å modne.

Jostein leser nesten ikke filosofi og skjønnlitteratur lenger. Han leser bare naturvitenskap, for det er der han finner de største gåtene.

— De to største, uløste spørsmålene er: Hva var Big Bang, og hva er bevissthet? Så kan man lure på om det er en sammenheng mellom de to.

— Scott Adams har vært inne på at Big Bang var Gud som sprengte seg selv i mange biter.

— Det er en panteistisk måte å se det på. Det kan også være en overgang fra en annen tilstand, la oss kalle det en polypp på et større univers.

Fremdeles synes noen at Jostein har rare interesser. Da han var på loppemarked i Paris med noen forleggere, spurte de ham hvorfor han egentlig er så opptatt av filosofi.

— Den ene var gal etter krusifikser, og den andre skulle absolutt ha tak i gamle hjulvisper. Jeg kjøpte ingenting, for jeg er liker jo filosofi. Er det så mye rarere?

Selv om intervjuet har vart i tre timer, er Jostein på langt nær ferdig. Han har begynt å stille spørsmålene selv, for eksempel: Hva om asteroiden som utryddet dinosaurene ikke hadde kollidert med jordkloden for femti millioner år siden? Jo, da ville gravide kvinner kanskje gått rundt med egg-vogner i dag. Eller: Hva er liv? Jo, la oss tenke oss at vi kom til Mars, og at noe av den røde sanden plutselig var helt åttekantet! Det ville vært verdt å undersøke nærmere.

Når vi kommer ut, står ingen bil og venter på ham. Jostein tar t-banen.

— Har du ikke bil?

— Jo, men den bruker kona. Hver dag går jeg til kontoret, det tar tre kvarter, og så tar jeg drosje hjem. Jeg tror aldri jeg har møtt en drosjesjåfør som ikke har kjørt meg før.

Det er ikke rart at Jostein misliker å kjøre bil, for hvis han kommer til en bro, må kona overta rattet. Ellers får han høydeskrekk.

— Bare ring hvis du har et par-tre spørsmål til, sier han, mens jeg fremdeles er fullt beskjeftiget med å tenke på noe han sa for to timer siden: Jeg tror at det vi kaller sjelen er uoppløselig knyttet til hjernen, og at hjernen er oppløselig.