Detektivklubbenes gullalder

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Dette trenger du for å lage en detektivklubb:

– Et mystisk klubbnavn
– Et superhemmelig hovedkvarter
– Kodespråk
– Medlemskort
– Forstørrelsesglass

Spionvirksomhet har lenge vært populært blant barn. Men aldri så populært som på 1980-tallet.

På 80-tallsradioen gikk det hemmelige programmet AB 8-12 fra hovedkvarteret til Anne og Lars, med ukentlig kåring av æresdetektiver. På TV løste Derrick mordsaker i Münchens Kriminalpolizei, mens Brødrene Dal jaktet på spektralsteiner. Mikke Mus var et blad for små detektiver, med medlemskort som kunne dekode hemmelige beskjeder i bladet. Hardyguttene, Frøken Detektiv og Fem-serien ble lest som aldri før, og forfatterne var et mysterium i seg selv.

På 80-tallet var røverspråk like utbredt som bokmål, selv om det tok dobbelt så lang tid å uttrykke seg på (røverspråk = rorøvoverorsospoprorokok). Det viktigste var at ingen forsto hva man sa. Dette var kanskje litt misforstått, siden de fleste kunne røverspråk. Men snakket man veldig fort, var det mindre sjanse for å bli dekodet. Var det bare småunger i nærheten, kunne man nøye seg med det noe enklere kråkespråket, som gikk ut på å sette rbe bak alle ord: Skarbe virbe gårbe pårbe kinorbe?

Student Hans Kristian Schilde (28) var på 80-tallet med i Sherlock Holmes’ Detektivbyrå.

– Jeg fikk Hardyguttenes detektivbok til jul, og siden jeg er halvt tysk skjønte jeg litt av det Derrick sa. Full av inspirasjon startet jeg klubben sammen med fire kamerater. Like etter dukket det opp en konkurrerende detektivklubb i klassen. Vi spionerte på dem for å kunne ta sakene deres. Et medlem av vår klubb viste seg å være spion fra den andre klubben, og ble kastet ut.

Det skjedde lite kriminelt på Jar i Bærum, men Hans Kristian visste råd. Han begikk forbrytelsene selv.

– En gang bestemor passet meg og broren min, gikk vi i kjelleren hennes og fant alle flasker med flamme på etiketten. Vi blandet innholdet i en tilitersbøtte, alle mulige kjemiske kombinasjoner, og laget en lunte. Bøtta ble plassert ved barnehagen, et skur i skogen, og fyrt opp. Da var alle vennene til broren min kommet. Men ingenting eksploderte. En av vennene løp bort og sparket til bøtta så blandingen fløt utover veggen på skuret. Det brant ned.

Dette var en sak for Sherlock Holmes’ Detektivbyrå. Sjefen Lars Marius undersøkte åstedet og tok opp brannen som hovedsak på neste møte.

– Jeg ville ikke at noen skulle avsløre forbryteren, men det var litt artig da Lars Marius kom med sine egne teorier. Han hadde sett noen mistenkelige menn i skogen og gått til angrep på dem. Etterhvert forduftet hele saken.

Hovedkvarteret til Sherlock Holmes’ Detektivbyrå var en tømmerhytte i skogen med gevær på veggen. Der produserte Lars Marius medlemsbladet på en gammel skrivemaskin. Favorittemaet var pistolhistorikk. Klubbens medlemskontingent på 20 kroner i måneden ble brukt til godteri, forstørrelsesglass og pulver.

– Vi var dønn seriøse ute på oppdrag. Noen hadde pistolbelte med plastikkpistol i tilfelle vi skulle havne i kinkige situasjoner. Jeg hadde Ninjautstyret mitt liggende klart hjemme, så jeg kunne løpe hjem og skifte om det skjedde noe.

Selv om det sjelden skjedde noe kriminelt, var det fullt av mystiske personer i omløp.

– Vi kunne ligge i et skogholt med kikkert i mange timer og spionere på noens pappa som klipte hekken. Dette var en typisk mistenkelig person. En gang ble alle guttene i klassen unntatt jeg og Lars Marius invitert i en bursdag. Da spionerte vi gjennom kjøkkenvinduet. Egentlig var vi veldig såret, men som detektiver klarte vi å snu det til noe positivt.

Hans Kristian pleide også å stjele lærernes nøkler når de lå igjen på kateteret. Han endte opp med et stort knippe, og kunne låse seg inn på de fleste av skolens rom sammen med resten av klubben.

– Vi fikk vaktmesteren til å låse oss inn hovedinngangen; sa vi hadde glemt en bok i klasserommet. Da var det i gang. Det gikk mest i skap og kritt. En periode hadde jeg førti bokser med kritt hjemme.

Da Hans Kristian ble lei av kritt, fikk han igjen hjelp av broren. En høstkveld spente de et tykt tau over veien, mellom en lyktestolpe og et gjerde.

– Moren til en som het Thomas kom kjørende i en Fiat Uno. Siden det var mørkt, kjørte hun rett i tauet og ødela hele fronten på bilen. Dette ble en sak for Sherlock Holmes’ Detektivbyrå.

I hele femte og deler av sjetteklasse var det full fart i byrået. Så ble detektiv det teiteste man kunne være, og medlemmene var flaue over at klubben hadde eksistert.

– En kveld jeg hadde vært på møte, satt broren min og vennene hans i kjelleren og hørte på The Doors. Detektivklubben var det mest latterlige de hadde hørt om. Da var det ingen vits å fortsette. Musikken tok over. Vi gikk fra å skulle ta bad guys, til å føle sympati med dem.

Ole André Sivertsen (35), tidligere programleder i Newton, forteller på sin webside om detektivklubben Klubb X. Den besto av Ole, Geir og Arne, og varte i en uke. Første dag gikk med til å finne klubbnavnet. De neste to dagene laget guttene et stempel med X på, så de kunne stemple alt de hadde undersøkt. Dag fire var de klare for oppdrag. Problemet var bare at det ikke fantes kriminalitet i byggefeltet hvor de bodde. Dermed gikk dagen med til å forberede seg på alt det kriminelle som forhåpentligvis ville skje.

Klubb X snek seg inn i oppkjørsler og garasjer og noterte bilnumre til potensielt kriminelle eiere. Dag fem ble medlemmene uvenner fordi Geir hadde rotet bort notisboka med bilnumrene. Den sjette dagen fikk klubben sitt store gjennombrudd: Arne hadde mistet fotballen sin, og antok at den var stjålet. Takket være sine forbindelser til Mikke Mus Detektivklubb, visste guttene hvordan de skulle finne fingeravtrykk: Talkum for mørke overflater, O-boy for lyse.

Dessverre visste ikke medlemmene i Klubb X hvor de skulle lete etter avtrykkene, og gikk hjem for å se barne-TV isteden. Dag sju dukket fotballen opp av seg selv, og Ole og Geir beskylte Arne for falsk forklaring. Dermed meldte Arne seg ut av klubben, og medlemmene skildtes i raseri. Dag åtte ble Klubb X avviklet og erstattet av rockebandet X. ”Formålet var å bekjempe kriminalitet, men vi har sjelden kranglet og slåss så mye som den uka Klubb X eksisterte,” skriver Ole André Sivertsen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under 80-tallet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s