Category Archives: Bloggpost

Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

IngeborgSenneset4
Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Ti ting å gjøre for småbarn i Oslo

1) Ekeberg husdyrpark
Ti dyreslag går løse på tunet, og de er uvanlig tamme. Barna kan låne spade og trillebår, varme seg på en kafé med leker og ta en avstikker til mega-lekeplassen like ved.

2) Annes dukketeater
Rett som det er spiller Anne Stray dukketeater i et hus i Frognerparken. Noen av stykkene passer for barn allerede fra ettårsalderen. Spilleplanen ligger på nettet.

3) Gøy på biblioteket
Nesten hver helg er det lesestund og andre arrangementer for barn på Deichman. Både små og store avdelinger har tilbud som varsles på nett. Kanskje kommer det en klovn?

4) Store lekeplasser
En av våre favoritter ligger ved Sykkelrute Østre Aker vei, ikke langt fra nye Veitvet skole. Apparater i tre utfordrer både balansen og høydeskrekken. Her er det også fint å grille.

5) Barnas kulturhelg
Sagene samfunnshus har ofte aktiviteter for barn i helgene. Det er sang, teater og verksted. Noen av arrangementene er gratis. Samfunnshuset har også kafé med stor lekekrok.

6) Leos lekeland
Her er det ballbinger, sklier og rike klatremuligheter. Det er vanskelig å oppsummere alt, men barna kan lett bli hele dagen. Du må tåle en del støy i dette megarommet på Ulsrud.

7) Gyldendalhuset
Gyldendal forlag har god plass i 1. etasje. Enkelte lørdager er det åpent hus for barn, med tegneark over hele gulvet og opplesning med storskjerm.

FBtobiasgård.png

8) Nordre Lindeberg gård
Her kan du hoppe i høyet på søndager, eller kjøre med hest og kjerre. Dyrene er stort sett inne i fjøset. Vi likte best den store gjengen med grisunger.

9) Barnevennlig shopping
CC Vest har en liten, men innholdsrik lekekrok i underetasjen. Senteret har også handlevogner med lekebil foran. Ikea har ballrom. Der kan barna også leke i sin egen møbelavdeling, med blant annet minikjøkken.

10) Mate ender
Her er det mange muligheter. Vil du holde på lenge, er Bogstadvannet fullt av ender. Her er det også små brygger du kan gå ut på. Blir du sulten selv, fins det bær i rett årstid.

Alle aktivitetene er testet og godt likt av Tobias (bildet). 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Det var en gang en helt og en skurk (eller omvendt)

Vil du ligne på Kristoffer Joner eller Sylvi Listhaug? Vi har ulike meninger, men vi faller for den samme fortellingen.

joner

Foto: Dimitri / =Oslo

En skuespiller hisset seg opp over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Et reklamebyrå hjalp ham med å strigle språket. Skuespilleren skrev at han hadde vært i dialog med NOAS. Under denne teksten på Facebook, la han en reklameplakat.

Kristoffer Joner hadde åpenbart ikke stått for plakaten selv. Det sto «med vennlig hilsen NOAS» på den. En kampanje var satt opp med både mobilnummer og Vipps-nummer. Selvsagt var kampanjen planlagt før Joner hev seg på tastaturet.

Noen følte seg lurt da det kom fram at Joner hadde samarbeidet med reklamebransjen. Selv ble jeg positivt overrasket over at byrået hadde jobbet gratis. Det er ikke hver dag reklame er forankret i andre verdier enn penger.

Bare én dag i året gir TV2 gratis plass til reklame for ideelle organisasjoner. De andre dagene må organisasjonene bruke innsamlede eller offentlige midler for å gjøre seg synlige. Da drukner de i reklame for bleier, biler og frossenpizza.

NOAS fant på noe mye billigere enn å kaste donerte penger etter et stort byrå. De utnyttet folks trang til å LIKE og DELE for å vise hvem de er. Det samme hadde Sylvi Listhaug gjort mange ganger før dem.

Folk inntar holdninger for å presentere seg som noe de ønsker å ligne. Joner og Listhaug gjør valget enkelt. Vi kan ligne en av dem bare ved å løfte en finger. De som vil ligne Joner, kan ligne enda mer ved å gi penger til NOAS og fortelle om det på Facebook.

Som regel gjør reklamebransjen det den får betalt for å gjøre. Det spiller ingen rolle hva slags budskap den får beskjed om å pynte. Nå har det lille byrået Anorak jobbet gratis for en sak de støtter. Lederen i byrået var venn av Kristoffer Joner, og Kristoffer støttet samme sak. Derfor bidro han også frivillig.

Når politikere opptrer i media, har de ikke funnet på alt de sier selv. De har ikke en gang fått gratis råd om hva de skal si. Sjekk stillingsutlysninger fra politiske partier om dagen. De søker nesten bare etter kommunikasjonsrådgivere. Rådgiverne skal blant annet «jobbe med taler og kronikker for partiledelsen» og «bidra til utviklingen av kampanjer». Kvelds- og helgearbeid må påregnes.

Medierådgivere lærer politikere å «spille seg selv» i media. Det fins nemlig regler for hvordan du framstår som «deg selv». Du må spille en ærlig og liketil person. Jo bedre du spiller, jo mindre føler publikum at de blir lurt. Anders Johansen beskriver det godt i boka «Talerens troverdighet». En annen bok om noe av det samme, er «Sannhetens kår» av Christian Borch. Da jeg intervjuet Borch for noen år siden, sa han:

«Vi skjønner ikke hva som foregår. PR-bransjen sitter med eksperter på psykologi som publikum ikke kan hamle opp med. Under de fire første årene av Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia, økte antall medierådgivere og politiske rådgivere i departementenes toppsjikt fra 350 til 3700. Det som skulle være en åpen dialog med velgerne, ble manipulert av PR-folk.»

Sylvi Listhaug var selv PR-rådgiver før hun ble minister. Hun vet at det er lurt å konstruere fiender. Det kalles dramaturgi. Ved å forvandle et saksforhold til et konfliktforhold, skaper man spenning i historien. Skal en hendelse bli til en nyhet i media, må den ha dramaturgisk potensiale.

«Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg,» skriver Listhaug på Facebook.

Når komplekse saksforhold reduseres til enkle forhold mellom helter og skurker, blir det lettere for publikum å ta standpunkt. Litteraturviteren Peter Brooks mener at tabloid-journalistikken fyller plassen etter religionen. Den personifiserer det gode og det onde. Kampen mellom helten og skurken er vår alles favorittfortelling, enten den står i Bibelen eller på Facebook. Virkeligheten er ikke like svart-hvit, men politikere later som om den er det. Christian Borch sier det slik:

«Politikere beskriver idealbilder og forskrudde virkeligheter for å selge inn seg selv og sine ideer på et marked, med reklamens virkemidler.»

Noen lurer på hvorfor Joner vs. Listhaug får så mye oppmerksomhet. Det skjer jo viktigere ting i verden. Vi burde i det minste diskutere de stakkars flyktningene, og ikke skuespilleren og politikeren.

Dagens nyhetsjournalister forholder seg til en form som er fastlagt på forhånd: Polarisering og konfrontasjon mellom motstridende uttalelser. Et galleri av velkjente rollefigurer befolker media hver dag. For litt siden het de Clinton og Trump. Nå heter de Joner og Listhaug. De retoriske figurene krever temaer som kan framlegges kort og aggressivt. Kilder får gjennomslag for sitt budskap ved å tilpasse seg formkravene.

Uansett hva vi mener om Joner og Listhaug er en ting sikkert: PR-bransjen legger premisser for hvordan vi formulerer oss og hva vi snakker om. Føler du deg lurt av Kristoffer Joner, kan du like gjerne ha lurt deg selv — til å tro at noe som helst LIKES og DELES mye uavhengig av triks PR-profesjonen har lært oss.

PS: Dagens mest delte sak i sosiale medier er skrevet av Eivind Trædal, kommunikasjonsrådgiver (og bystyrerepresentant) i MDG.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Ti pussige presidenter i USA

usapresident

1) Wiliam Henry Harrison (1841)
Ved innsettelsen holdt han en rekordlang tale i bare skjorteermene, i tråd med sitt image som en hardhaus. Han pådro seg lungebetennelse, og døde en måned senere.

2) Zachary Taylor (1849-1850)
Han manglet politisk erfaring og stemte aldri ved valg, selv om han tilhørte Whigpartiet. Taylor «viste begrenset nysgjerrighet for verden rundt seg», ifølge en historiebok.

3) Millard Fillmore (1850-1853)
Han var konfliktsky og uttalte seg både for og imot slaveri. Størst engasjement viste han for sin egen bolig. Han jobbet hardt for å få bygd et bibliotek i Det hvite hus.

4) Franklin Pierce (1853-1857)
At han ble president, tolket kona som en straff fra Gud. Han var tynget av traumer og ble avhengig av alkohol. Han sørget for at to nye stater fikk innføre slaveri, og døde av skrumplever.

5) James Buchanan (1857-1861)
Som ny president ble han feilinformert om at mormonene i Utah ville gjøre opprør. Uten å sjekke nærmere ga han hæren marsjordre. Heldigvis snødde styrkene inne i Wyoming til saken var løst.

6) Andrew Johnson (1865-1869)
Han gikk aldri på skole, og lærte seg selv å lese. Etter borgerkrigen skulle han samle en splittet nasjon, men han var imot like rettigheter for alle. Johnson fastslo at han regjerte for hvite menn.

7) Ulysses S. Grant (1869-1877)
«Grantism» er blitt et begrep, som betyr politisk korrupsjon og grådighet. Grants medarbeidere brøt ofte loven, og presidenten dekket gjerne over for dem.

8) Warren G. Harding (1921-1923)
Det sies at utseendet gjorde ham til president. Han jobbet sekstimersdag, spilte poker og traff elskerinnen i et klesskap i Det hvite hus. Han stemte for alkoholforbud, men drakk selv smuglersprit.

9) Calvin Coolidge (1923-1929)
Han sa lite og sov inntil 15 timer i døgnet. Han gjorde også lite, og ble verdsatt av næringslivet for å ikke blande seg inn. Hans nærmeste venner var dyr, som den berømte vaskebjørnen Rebecca.

10) George W. Bush (2001-2009)
Når Bush junior åpnet munnen, gikk det ofte i ball. I 2004 sa han: «Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller».

Fra =Oslo april 2016.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Hei kulturfjes, hvilket annet yrke ville du hatt?

Mange vil bli «noe med media», eller noe med kultur som syns i media. I =Oslo har jeg intervjuet en haug med kjente kulturfjes, og spurt: Hvis du skulle hatt et annet yrke – hvilket? Her er det bare å la seg inspirere, for i media er det ganske fullt.

sucesscarrot

Kari Svendsen, banjokjendis
– Arkitekt og/eller byplanlegger. Der er det mye å ta tak i!

Ingrid Gjessing Linhave, programleder
– Jeg er veldig glad i håndarbeid, så skredder kunne kanskje vært noe.

Ane Dahl Torp, skuespiller
– Jeg har oppdaget at politi er drømmejobben for meg.

Are Kalvø, komiker
– Det hadde vore morsomt å ha eit yrke mange ikkje er sikker på kva er, berre for å sjå reaksjonane når eg presenterer meg på fest og seier kva eg driv med. «Hei, eg heiter Are, eg er bøtker,» for eksempel.

Ellen Horn, skuespiller
– Jeg har alltid drømt om å bli jordmor. Å ha som jobb å ta imot nye menneskebarn må være stort.

Sarah Natasha Melbye, programleder:
– Skulle jeg bytte bransje helt, ville jeg jobbet med blomster og planter! Det har alltid fascinert meg, og jeg skulle gjerne lært mer om det.

Rita Eriksen, artist:
– Som barn ville jeg bli sykepleier, og jeg tror jeg kunne ha blitt en god jordmor. Da hadde jeg ivret for flere hjemmefødsler, noe jeg selv har hatt to ganger.

Tom Egeland, krimforfatter:
– Håndverker? Jeg elsker å mure og innbiller meg at jeg har et lite talent for det. Å forme noe med hendene – noe som i utgangspunktet er mykt og elastisk, og som så stivner til noe steinhardt og bestandig.

Trine Grung, programleder, blogger m.m.
– Jeg måtte ha jobbet med barn og ungdom. Jeg elsker å snakke med unge mennesker i en vanskelig fase i livet. Få dem til å se lysere på tilværelsen, og løse opp i knutene. Da er jeg i mitt ess og jeg får ufattelig mye energi av det.

Levi Henriksen, forfatter
– Drømmejobben min har alltid vært å bli postmann. Fortsatt har jeg en ambisjon om å bli postmann når jeg blir stor. Selv i disse elektroniske tider er det noe heltemodige over disse menn og kvinner som går fra dør til dør for å overlevere diverse budskap. Verdens nest eldste yrke, er det ikke?

Atle Pettersen, artist
– Hvis jeg ikke var artist ville jeg jobbet som musikkterapeut. Jeg liker å jobbe med mennesker. Og det å kunne hjelpe mennesker gjennom musikk virker veldig bra!

Christer Torjussen, komiker
– Jobbe med psykisk utviklingshemmede. Det ga meg mye før i tiden, og ville sikkert tilført livet mitt enda mere i dag.

Tor Åge Bringsværd, forfatter og Nasse Nøff-venn
– Lærer i småskolen. Å undervise i første og andre klasse må være det rene eventyr. Er man lærer på andre klassetrinn enn de to første, vet man egentlig ikke hva som siver inn og hva elevene får ut av timene. Men i småskolen, der er man en skikkelig «bonde», der opplever man både å så og høste!

Geirr Lystrup, visesanger
– Tømrer. Jeg har stor respekt for dem som lager hus for folk.

Silje Nergaard, artist
– Jeg ville jobbet med hendene. Tegne, sy, lage skulpturer.

Gro Dahle, barnebokforfatter
– Jeg skulle gjerne ha jobbet i parkvesenet og raket løv eller planet blomster eller klippet plenen. Trær er forutsigelige og tydelige. Jeg vet hvor jeg har trær. Mens alt menneskelig er uberegnelig og omskiftelig, noe jeg blir stressa og urolig av.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Da kronprinsparet sviktet symbolpolitikken

Kjære landsmenn,

SU-leder Andreas C. Halse mener kronprinsparet bør bry seg mer om sitt folkelige image. Jeg synes de kan få bry seg om barna sine.

SU-lederen mener de bør tenke mer på imaget sitt. Jeg synes de kan få tenke på barna sine.

Jeg kjører trikk, akkurat som kong Olav. I hvert fall gjorde han det en gang i desember 1973. Jeg har kjørt trikk flere ganger, for ikke å snakke om buss, tog og t-bane. Faktisk har jeg aldri hatt bil. Nå har jeg fått meg elsykkel. Ikke en dyr snobbesykkel, men en folkesykkel med små hjul (som ikke tror de er noe større). Nylig delte jeg sofa med Charter-Svein. Og jeg har ofte kjøpt Fjordland ferdigmat på det lokale kjøpesenteret i joggebukse. Men på ett punkt må jeg skuffe dere. Så fort sønnen min kom hjem fra barselavdelingen i fjor, meldte jeg ham inn i Foreningen Oslo Montessoriskole Øst. Jeg trodde han var noe, og ser helst at han slipper å bli noe mindre når han begynner på skolen.

Maria Montessori var en italiensk lege som opplevde to verdenskriger. Hun mente at en fredeligere verden må begynne med barna. Hvordan slår det ut i Montessoriskolens læreplan? Jeg leser for eksempel om en antiheroisk tilnærming i historiefaget. Det betyr at vanlige folk står i fokus, mer enn «helter». Barna skal bli bevisst at alle er med å utvikle historien. Barn er faktisk så viktige for Montessoriskolen at de kan fordype seg på sitt eget nivå. Kunnskapen har ingen aldersgrense.

Det hadde vært hyggelig om Bu junior møtte hans kongelige søthet Sverre Magnus på trikken en dag. Men jeg synes det er enda hyggeligere at prinsens foreldre tenker på hva slags skole som passer for akkurat ham. Valget overrasker meg ikke. For søsteren har de valgt en annen skole. Hun skal tross alt ha et litt annet yrke, hvor det er viktig å kunne andre språk og ikke være redd for smarte folk fra andre land. Disiplinen på Oslo International School kommer nok også godt med når hun må sitte seg gjennom tørre taler uten å se trøtt og lei ut.

Noen er politisk forpliktet til å mislike privatskoler uansett innhold og pris. Det er ikke samfunnsdebattant Elisabeth Nordheim. På Facebook skriver hun at sønnen har gått på St. Sunniva. Den private grunnskolen i Oslo sentrum har trang økonomi, men vekker oppsikt for gode resultater med tospråklige elever. Nordheim skriver: «Den skolen er MYE mer nedpå, menneskelig og i øyehøyde enn de snobbete og kritthvite offentlige skolene vi sogner til her i Oslo Nord.»

Jeg kan godt hisse meg opp over folk som ikke kjører kollektivt. Men da tenker jeg på miljøet og ikke på imaget deres som lite folkelige. Jeg gir også blaffen i kongebarnas image, så lenge de får en god utdanning. Det norske folk har liten grunn til å klage over ulikhet i privatpedagogisk regi. Hvis noe bidrar til ulikhet i skolen, er det boligpriser i ulike offentlige skolekretser. En vanlig privat grunnskole, som St. Sunniva, Steinerskolen og Montessori, koster 20—25 000 kroner i året og tar inn folk fra enhver skolekrets. De fleste har dyrere uvaner enn det å avse i «verdens rikeste land».

46 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Blir rausheten brukt opp?

Jeg blar i gamle minnebøker. Sidene er laget av papir. De flommer over av hjerter, blomster, border og til og med ansikter med blid munn. Noen har farget alle kronbladene med forskjellige tusjer. Andre nøyer seg med et tuntre oppført i gråblyant.

Jeg kan ikke huske et eneste avisoppslag om disse rosa bøkene. Jenter ble ikke beskyldt for å søke makt gjennom eksklusive nettverk. Ingen antydet at de burde vært mer kritiske, og ikke strødd om seg med godord til «verdens beste venninne» mens barn dør i Afrika. Ingen snakket om sekter av påtatt raushet.

Men de var jo bare barn! Barn vet ikke bedre enn å lire av seg ukritiske superlativer. «Du er den beste mammaen i hele universet! Over alle romraketter!» kan de si. De har ikke lært hva som bringer verden framover. En dag blir de kanskje avisspaltister som vet bedre. Da skjønner de at det er smartest å tyne folk som heier på hverandre. Særlig hvis de er vellykkede kvinner.

Jeg tegnet aldri store hjerter i minnebøker. Det faller meg også unaturlig bruke hjerter på Facebook. Noen av mine Facebook-venninner har alltid brukt hjerter og store ord. De er slik i virkeligheten også. De lovpriser det minste talent og gir store klemmer. Hvis de er sinte, merkes det godt. De er uredde både for rosa og svarte følelser. De har aldri kritisert meg for å bruke for lite hjerter. Vi aksepterer hverandres uttrykksform.

aspaas

Kathrine Aspaas: Syrias store skrekk?

Nå mener mange at rausheten har hopet seg opp rundt noen få, mektige kvinner, på andres bekostning. De skriver sinte blogginnlegg med bilder av skadde syrere. Logikken er at sterke kvinner som heier på hverandre i Norge gir mindre omtanke igjen til Syria. Vi bruker opp rausheten!

Deler vi en fysisk ting, blir det mindre av den. Deler vi noe ikke-fysisk, blir det mer. Jeg blir rausere hvis noen er raus mot meg. Jeg føler meg ikke truet av at noen heier på hverandre og inspirerer hverandre. Jeg vemmes ikke en gang over at de markedsfører hverandres bøker. Det er mye modigere å skrive om sine mest sårbare sider, enn å ironisere.

Alle søker anerkjennelse, enten de bruker gråblyant eller rosa tusj. I noen miljøer kreves blyant for å bli populær. Det faller meg lett å ta del i. Ingenting er lettere enn å kritisere. Er man i tillegg skrivefør, kan man lett oppnå litt nøktern, indirekte og intellektuell anerkjennelse. Iblant skaper blyanten interessante diskusjoner. Når den brukes til å klusse over hjertene, skaper den bare gråvær i hodet mitt. Jeg blir i hvert fall ikke inspirert til å kjempe for Syria.

7 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Min topp 55 fra Miljøpartiet De Grønnes program

mdgprogJeg har lest MDGs Arbeidsprogram 2013—2017 og plukket ut mine favorittpunkter. Her er topp 55 (ikke i prioritert rekkefølge, men sortert etter mine egne overskrifter).

NB! Dette er bare en liten del av MDGs 71 sider lange arbeidsprogram, og jeg vektlegger ikke jevn fordeling mellom temaer.


KLIMA OG ENERGI

1. Målrette en del av avkastningen i Statens pensjonsfond utland til forskning og investering innen energi, infrastruktur, klimatilpasning og grønt næringsliv i Norge.

2. Avvikle all subsidiering av petroleumsindustri.

3. Forenkle prosedyrer for offentlig saksbehandling av etablering av små private anlegg for miljøvennlig energiproduksjon.


SAMFERDSEL

4. Åpne for at kollektivutbygging, inkludert nye jernbanestrekninger, kan finansieres med statsgaranterte lån, uavhengig av årlige bevilgninger på statsbudsjettet.

5. Stimulere til bildelingsordninger.

6. Stimulere kommunene til å gjøre bysentrum bilfritt.

7. Innføre et nasjonalt personlig kollektivkort som skal gjelde for all kollektivtransport i hele Norge.

8. Prioritere myke trafikanter i byer og tettbygde strøk ved å satse sterkt på utbygging av sammenhengende gang- og sykkelveier. Veiene skal være framkommelige hele året, også for funksjonshemmede.


MAT, LANDBRUK OG SJØBRUK

9. Redusere kastingen av mat, blant annet ved å opprette matsentraler i alle store byer, revidere datomerkingssystemet og utrede virkemidler for å minske svinnet fra butikker og storkjøkken.

10. Gi forbrukerne mer informasjon om animalske produkter, blant annet ved å innføre en merkeordning som opplyser om produksjonsforhold og dyrevelferdstiltak i produksjonsledd og transport.

11. Oppheve forbudet mot dyrking av industriell hamp til bruk som for eksempel fiber og fôr.

12. Legge til rette for mer andelslandbruk, flere kolonihager, parsell- og skolehager og andre former for matproduksjon i byer og tettsteder.

13. Støtte arbeidet med økologisk sertifisering av sjømat etter modell fra landbrukssektoren.


ØKONOMI

14. Innføre nasjonale mål for livskvalitet og økologisk bærekraft som supplerer bruttonasjonalproduktet som utviklingsmål for samfunnet.

15. Sikre full resirkulering av materialressurser, ved å lovfeste produsenter og importørers ansvar for hele livsløpet til sine produkter.

16. Øke kravene til produktkvalitet, og utvide garantitiden på varer som kan lages mer holdbare enn i dag. Det skal utredes om merverdiavgiften kan brukes til å premiere holdbarhet og gjenvinnbarhet for alle typer produkter.

17. Støtte forsøk med bokføring av økologiske og sosiale verdier, eventuelt ved hjelp av komplementære valutaer, samt utrede muligheten for skattefradrag til bedrifter som kan dokumentere overskudd av slike verdier.

18. Fremme demokratiske og lokale eierskapsformer i næringslivet, inkludert samvirke mellom medarbeidere og/eller forbrukere.

19. Samarbeide med grønne partier i Europa for å tilpasse EØS-avtalen og tilhørende EU-strukturer prinsippene for en grønn økonomi.

20. Etablere regionale sentre for entreprenørskap og innovasjon, der entreprenører, annet næringsliv, læresteder, og aktuelle offentlige instanser samarbeider om å skape vekst i sosialt og grønt entreprenørskap fra grasrota.

21. MDG ønsker å innføre et eksplisitt juridisk mandat som sier at oljefondet aktivt skal støtte en global, bærekraftig utvikling.

22. Forby finansvirksomhet uten påviselig samfunnsnytte, som hedgefond og shortsalg av verdipapirer og valuta.

23. Begrense størrelsen på banker og andre finansinstitusjoner, og heller legge til rette for flere lokale og målrettede alternativer, deriblant de etisk og sosialt orienterte bankene.


BOLIG

24. Heve taket for BSU-ordningen (Boligsparing for ungdom) til 4G (kr. 328.488 i 2012).

25. Forenkle bygningsdelen av og teknisk forskrift til plan- og bygningsloven og lempe på kravene til universell utforming for de minste boligene. Dette for å gjøre det mulig å bygge enkelt, miljøvennlig og billig, og legge til rette for mer selvbygging. Det må bli enklere å bruke naturmaterialer som halm, leire, stein og ulike typer treverk.


SKOLE

26. Beholde adgangen til å etablere og drive ikke-kommersielle private skoletilbud, inkludert skoler som er forankret i livssyn så vel som skoler som står for pedagogiske alternativ. Privatskolenes opplæ­ringsplaner må godkjennes av myndighetene, og det faglige statlige tilsynet med skolene må styrkes.

27. Gi elevene fra og med femte klasse større adgang til valgfag, både praktiske og estetiske fag, og fag med fordypning i for eksempel språk og matematikk.

28. Åpne for en moderat utviding av skolenes anledning til å gruppere elevene etter nivå og interesser, spesielt i matematikk og språkfag.

29. Introdusere programmering i grunnskolen.

30. Styrke båndene mellom skole og samfunn, blant annet ved at elevene som ledd i undervisningen deltar i praktiske og samfunnsnyttige oppgaver, i og utenfor skolen.

31. Ha yrkesrelevant praksisopplæring fra første år på yrkesfaglige program i videregående skole. Praksisen skal skje i nært samarbeid mellom skole og næringsliv. I ungdomsskolen bør adgangen til å prøve ut forskjellige yrker utvides.

32. Sterkt redusere krav til rapportering som ikke er med på å fremme læring.


KULTUR

33. Gå inn for en boklov som sikrer fastpris på nye bøker det første året, og som forbyr at samme eiere kan kontrollere både forlag, distribusjon og bokhandel.

34. Sikre støtten til smale forlag og til oversettelse av utenlandsk litteratur.

35. Stramme inn reglene som begrenser eierkonsentrasjon i mediebransjen.


HELSE

36. Fokusere på en mer helhetlig pasienttilnærming i helsevesenet, hvor kropp, sinn og sosial situasjon ses i sammenheng.

37. Gjøre forebygging av sykdom til en mer integrert del av behandlingen, blant annet ved å bruke Grønn resept før medikamentell behandling av livsstilssykdommer.

38. Fremme et offentlig helsevesen supplert av ikke-kommersielle private helsetilbud.

39. Legge ned de regionale helseforetakene, gjeninnføre mer direkte politisk styring over spesialisthel­setjenesten. Det enkelte sykehus må få større frihet til å sikre kortere ventetider og bedre pasientbehandling, og ordningen med stykkprisfinansiering må avskaffes.

40. Forebygge isolasjon og inaktivitet blant personer med rusproblemer eller psykiske lidelser, både gjennom støtte til frivillige initiativer, pasientorganisasjoner og offentlige ordninger. Ulike typer kunstnerisk eller fysisk aktivitet, praktisk arbeid og samvær med dyr er god grønn terapi som kan øke trivselen og styrke habiliteringen.

41. Arbeide for å redusere ventetiden og unngå brudd i behandlingen innen rusomsorgen og psykiatrien. Institusjoner med gode resultater må opprettholdes og brukes som mønster når nye behandlings­plasser opprettes.

42. Styrke ettervernet i rusomsorgen og psykiatrien gjennom et mangfold av oppfølgingstilbud. De som ikke greier å bli rusfrie etter gjentatte forsøk må sikres et anstendig liv, også når dette krever regulert medisinsk bruk av rusmidler.

43. Satse mer på grønn terapi i omsorgsarbeid med mer tid ute i naturen og mulighet til samvær med dyr og barn.


FRITID OG FRIVILLIGHET

44. Skape flere sosiale møteplasser i nærmiljøene, og gjøre lokaler i skoler, kommunehus, ungdomsklubber og aktivitetshus mer tilgjengelige.

45. Bruke de frivillige organisasjonenes kunnskap i samfunnsplanleggingen.

46. Øke skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner.

47. Endre loven slik at personer uten arbeidstillatelse får anledning til å jobbe i og for frivillige organisasjoner.


INNVANDRING OG INTERNASJONALT

48. Kreve dokumenterte kunnskaper i norsk språk og samfunnsliv for å innvilge varig opphold og stats­borgerskap.

49. Sørge for at innvandrere med høyere utdanning raskt får sin utdanning vurdert og hvis nødvendig får tilbud om oppdatering slik at utdanningen kan godkjennes.

50. Bygge norsk bistandsarbeid på prinsippet om hjelp til selvhjelp og likeverdighet. Norsk bistand skal ikke bidra til å gjøre land bistandsavhengige.

51. Utrede å la prinsippene for rettferdig handel (Fairtrade) gjelde for alle importvarer.


DEMOKRATI

52. De Grønne vil motvirke trenden der folkevalgte organer gir fra seg makt til kapitalkrefter, byråkrati, domstoler og overnasjonale organer med svak demokratisk styring.

53. Gå inn for at kommuner og fylkeskommuner oftere gjennomfører folkeavstemninger om viktige enkeltspørsmål, og utrede hvilke krav til oppslutning og flertall som bør stilles for at resultatet av en folkeavstemning skal være bindende.

54. Gjøre alle data og publikasjoner som er resultat av offentlig finansiert forskning gratis tilgjengelige for offentligheten med en Open Access-policy. Rådata må også frigjøres såfremt personvernhensyn tillater det.

55. Støtte utvikling av fri programvare, og styrke det statsfinansierte kompetansesenteret for fri programvare (Friprogsenteret).


Før kommunevalget i 2011 laget jeg topp 30 fra MDGs program i Oslo. Se listen her.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Realitybøker

Sakprosa er kunnskapsrike bøker av folk som kan skrive. Må ikke forveksles med faglitteratur, som er kunnskapsrike bøker av folk som ikke kan skrive. Under sakprosa vil jeg introdusere en ny sjanger, som jeg kaller realitybøker. Her går forfatterne ut for å lære av virkeligheten, som leserne får se gjennom deres øyne. Må ikke forveksles med reality-TV, hvor deltakerne sperrer seg inne for å bli sett.

Iblant går realityforfattere undercover, som Günter Wallraff da han kalte seg Hans Esser og jobbet for søppelavisen Bild-Zeitung. Slik kunne han skrive om hva som virkelig foregikk i redaksjonen.

Sosiologistudenten Sudhir Venkatesh fikk beskjed av veilederen sin om å holde seg langt unna byens farlige strøk (les: virkeligheten). Det gjorde han ikke, og resultatet ble boka Gang Leader For A Day.

Realitybøker belyser samfunnsfenomener uten å fortape seg i teori. Iblant er forfatteren selv rammet av et samfunnsfenomen, som Elisabeth Wurtzel i Prozac Nation.

Her har jeg og min samboer Jarle omtalt noen gode realitybøker av nyere dato. 


adjøfeliciaAdjø, Felicia – Else
Panagiotaki
En hjemmesykepleier skildrer jobben blant eldre på Frogner i Oslo. 

KARI: Jeg ble forundret over at eldre med store formuer ikke kjøper seg egen hjelp. Hjemmesykepleiere har ikke tid til sosialisering, selv om de gjerne vil. Det kan kanskje ikke kjøpes heller. De eldre har i hvert fall veldig liten glede av formuene sine. Men de ville nok innrettet seg annerledes hvis de hadde livsgnist. Det virker som de fleste helst vil dø.

Hjemmehjelpene har heller ikke tid til å gjøre arbeidet ordentlig, så sykepleierne må fullføre deres jobb før de kan begynne på sin egen. Mange av de eldre har ikke mat i kjøleskapet. Sykepleiere gjør alt de kan for å holde liv i dem, men de eldre mangler livskvalitet. Boka kan vel kalles et innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, selv om forfatteren ikke tar stilling til spørsmålet. Else Panagiotaki er ingen stor skribent, men boka burde leses av alle. Jeg  håper at flere folk med «vanlige» jobber begynner å skrive bøker. Karakter: 5,2

JARLE: Politikere har gått til valg på at de ikke vil øke skattene, men isteden effektivisere helsesektoren. Da får hjemmesykepleiere flere oppdrag per dag. De må løpe som gale opp trappene i bygårder uten heis. De blir fort sykemeldt eller slutter. Ukvalifiserte vikarer hyres inn, og så har du det gående. Saksbehandlere innvilger søknader fra de eldre, uten å ane hva arbeidet innebærer. Fru Hansen skal vaskes en gang i uka, men hva krever hun på det personlige plan? Hva slags nykker har hun? Slike ting må hjemmesykepleieren også ta hensyn til. Effektivisering gjør jobben mindre givende og mer stressende. De økonomiske modellene mangler faktorer som trivsel og meningsfullt arbeid. Forfatteren er en av mange som ikke orker jobben lenger, og slutter.

Folk flest støtter medisinsk utvikling med glede, men vi vil ikke ta konsekvensene av at mennesker blir eldre og eldre. De trenger masse oppfølging bare for å ikke drukne i egen avføring, og det koster. Vi vil ikke betale mer i skatt, og heller ikke bruke vår egen fritid på å hjelpe dem. En lege fra ambulansesentralen sier i boka: «De fleste utrykningene våre er på grunn av ensomhet.» Er løsningen enda mer spesialutdannet helsepersonell? Hva om hjemmesykepleierne satte foten ned og krevde at folk flest måtte ta i et tak? Denne boka er så viktig at jeg gir karakteren 5,5. 

 

drittjobbEn såkalt drittjobb – Lotta Elstad
Forfatteren går undercover som stuepike på et Thon-hotell.

KARI: For alle som skriver litt (både i Klassekampen og Dagens Næringsliv) mens de tar fag på øvre Blindern, er Lotta en helt vanlig jente. Derfor blir det fryktelig lett å synes synd på henne når hun jobber som stuepike. DNs Bjørn Gabrielsen fikk faktisk sjokk da han leste boka, som om slike jobber var noe nytt. For de som jobber hardest er det mye kjeft å få. Det er ikke snakk om å GÅ fra rom til rom, man må LØPE. De som tror at alle innvandrere sitter hjemme og later seg, må tro om igjen når de leser denne boka. Det må også de som tror at jobben som stuepike er enkel. Det er nok mye lettere å skrive om den, og ikke minst en mer takknemlig jobb. Men Lotta gjør det ikke lett for seg selv når hun blir ringevikar og aldri vet når hun må slite seg ut for luselønn neste gang. Karakter: 5,4

JARLE: Her er vi i det private næringsliv, og ser inspirasjonskilden for effektivisering i det offentlige. Stuepikene får hårreisende vaskelister av husøkonomen. Alt handler om effektivitet, men det er et abstrakt mål. Det måler bare antall oppdrag per tidsenhet. Det sier ingenting om kvaliteten på utførelsen. Jeg tenker at stuepikenes jobb har mye til felles med prostitusjon. De selger kroppen sin og blir grovt utnyttet. Feminister har ingen moralsk grunn til å skille mellom salg av kropp til seksuelle tjenester og til renholdstjenester. De vil jo frikoble seksualitet fra kjærlighetsforhold. Likevel mener noen at prostitusjon er uendelig forkastelig og nedverdigende, mens stuepikenes jobb er legitim. Feminister går ikke akkurat inn for å straffe hotellkundene. Dette er en veldig bra bok. Karakter: 5,7

 

fettFETT – mitt liv som tjukkas
Forfatteren slanker seg og skildrer sine sammenstøt med samfunnet.

KARI: Jeg likte i grunnen forfatteren best som tjukkas. Da han ble tynn ble han mer overfladisk. Men det er forståelig at han ble veldig opptatt av å ta seg ut og dra mest mulig damer. Før var han en koselig figur som jenter gråt på skulderen til. Han skriver mye om folks kommentarer, eller mangel på kommentarer. Det er vanskelig å forstå hva slags kommentarer han setter pris på og ikke om sin egen slanking. Poenget hans er at det ikke er så gøy å slanke seg som slankeindustrien påstår. Nettopp det gjør boka ganske morsom og veldig ærlig. Karakter: 4,0

JARLE: Boka går rett inn i opplevelsene til en som er veldig tjukk. En type liv jeg har hatt vanskelig for å forestille meg. Statlige kampanjer for et slankere liv slår ikke helt an hos ham. De viser sunne folk på tur i skog og mark med gulrot i sekken. Det eneste som kan motivere ham til å bli tynn, er hans tiltrekningskraft. Eller som han selv skriver, mer puling. Karakter: 5,1

 

enfremmed_willyEn fremmed på benken – Willy Pedersen
Rusforskeren skildrer sine erfaringer utenfor skrivepulten.

KARI: En akademiker viser at han er et menneske, og det skjer ikke hver dag. Hurra for Willy! Han skriver om tvilsomme menn ved Bislet bad. Om angst, søvnløshet og årevis i psykoanalyse. Willy er den fødte pasient for Freuds kultiverte terapiform. Professoren avslører at han aldri lærte seg å like hasj, men falt pladask for morfin etter et sykehusopphold. Han mener han kunne blitt avhengig, om han ikke hadde oppmerksomme fagfolk rundt seg. Ekte rusavhengige er kanskje ikke psykoanalytikerens drøm – til det har de for store problemer. Willy derimot, er velformulert og akkurat passe mislykket (om vi ser bort fra professortittelen. Og draget på damene.) Bokas mest interessante dame er 90 år og tilhører den gamle sorten morfinavhengige, de som var gift med en lege. Rent sosiologifaglig er dette den mest interessante delen av boka. I leservennlighet slår «En fremmed på benken» alle pensumbøker jeg har lest. Karakter: 5,4

JARLE: Denne boka er et prosaisk kunstverk. Han skriver så godt at han kunne skrevet om sand i Sahara for min del. Han tar opp ting som seksualitet i grenseland mot pedofili, og får fram mange nyanser. Han utleverer seg selv, men det virker aldri tilgjort. Karakter: 5,8

 

ehrenreichKjøpt og underbetalt – Barbara Ehrenreich
Forfatteren prøver å overleve på lavstatusjobber i USA. 

KARI: På slutten av 90-tallet forlot Barbara sitt trygge hjem for å bli utnyttet. Hun ligger på gulvet og skurer (håndskurte gulv høres renest ut for kundene), og løper vettet av seg med søppelmat til misfornøyde cafégjester. Samtidig prøver hun å finne innkvartering hun har råd til med sin nye lønn. Sine nye kolleger kaller hun landets største filantroper. De ofrer helsa og stort sett alt annet for utakknemlige kunder og arbeidsgivere. Onde sirkler tar aldri slutt, og det er dyrt å være fattig når man verken har råd til helseforsikring, vaskemaskin eller depositum på leilighet. De som tar drittjobbene i USA har mye til felles med narkomane i Norge. Folk flest tror de er dumme og late. I virkeligheten stresser de vettet av seg bare for å overleve – og mange er så skarpe at replikkene deres er gull verdt for en kritikerrost forfatter. Arbeiderne i denne boka blir alltid mistenkt for å drive med dop, og arbeidsgiverne bruker en formue på å teste urinen deres. Barbara avslører selskaper som gjør alt for å virke prektige utad, mens snusket feies under et enormt teppe. Karakter: 5,5

JARLE: Jeg har lest så mange drittjobbøker at jeg prioriterte å lese noe annet enn denne.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Våre kjære røvere

Jeg er vokst opp med Kardemomme by, og ser noe helt annet i historien enn Sofia Jupither. 

For Jupither ligner Kardemommeloven høyreekstrem retorikk. Det er en gåte, når hun beskriver sistnevnte som «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre». Lovens første ledd er vitterlig «du skal ikke plage andre». Den svenske teaterregissøren ser også en by som maner alle til å være like.

Både høyreekstremisme og konformitet gjør meg kvalm. Likevel ser jeg opp til  kardemommeverdiene. I min ungdomsroman «Inniverset» (2001) setter en skoleklasse opp Kardemomme by som teaterstykke. De kuleste guttene stusser over at Kasper, Jesper og Jonatan raner et lite pinglebakeri. Hvorfor ikke en bank? Klassens mest unnselige jente stusser over Bastians høye status i byen. Politimesteren er jo bare snill.

I Kardemomme by er det flaut å være slem. Derfor har tante Sofie lite å frykte når røverne røver henne til å stelle i huset. Her ser Jupither et foreldet kvinnebilde, men Sofie blir verken redd eller underdanig. Hun befaler røverne å rydde selv. Motvillig føyer de seg. Innvendig er de som før.

kardemomme1

Vendepunktet kommer når røverne raner bakeriet og havner i fengsel. Der blir de møtt med radikal humanisme. Herr og fru Bastian kaller dem «våre kjære røvere», og fru Bastian synger: «De har det meget bedre her enn hjemme hos seg selv.» Bastian arresterer røverne for å frigjøre dem fra sitt eget fangenskap. Han vil vekke ressurser i dem som de selv betviler at de har.

«Jeg tror ikke at de er så ille likevel,» synger fruen. Med en slik holdning oppnår hun at røverne vasker seg. Først synes de det er tullete, i likhet med Jupither. Så oppdager de tre pene ansikter i speilet. De ante ikke at de kunne være så pene! Stoltheten gjør dem rustet for nye oppgaver, og det får de. Vårt samfunn ville møtt dem med mistenksomhet i lang tid, men Bastian møter dem med tillit: Han ber dem slukke brannen i tårnhuset. Som røvere må de være flinke til å klatre utenpå hus, resonnerer han. For et forbilde i rehabilitering!

kardemomme2

«Stol på oss!» sier røverne, og strammer seg opp. Her ser Jupither kanskje mer klam konformitet. Jeg, som jobber med rusavhengige i gatemagasinet =Oslo, ser nøkkelen til et liv i frihet og verdighet. Knapt noe synes å fungere bedre for samfunnets utstøtte enn at de tiltros ærlig arbeid. Slik kan de gi sitt unike bidrag til et samfunn der arbeidsdeling krever at folk er forskjellige. I Kardemomme by er arbeidsdelingen svært tydelig; vi hører knapt om to personer med samme yrke. Bare røverne sitter fast i en hemmende gruppeidentitet.

Når de redder Tobias og dyrene fra flammene, befris de fra det ulykkelige røverlivet. Bastian har lyktes med sin strategi, i motsetning til tante Sofie. Tanten står for en gammeldags, autoritær og konform oppdragelse: «Hvis bare alle var som meg så ville alt bli bra». Bastian viser en empati som fortsatt nesten er for moderne. Han hevder seg ikke på røvernes bekostning. Han forstår deres virkelige forbrytelse: At de har fortrengt sitt opprinnelige ønske om å bli noe konstruktivt. Kasper vil egentlig være brannmester, Jesper sirkusdirektør og Jonatan baker.

Bastian er ikke alene om å anerkjenne røvernes egentlige jeg. Hele byen hilser vennlig på dem så snart de viser seg i dagslys. For en fordomsfrihet! Selv tante Sofie sier at de har vært ordentlig tapre. Da svarer røverne at de kan være mye taprere. De vil ikke være kriminelle, men hittil har de ikke sett andre muligheter. «Vi røver bare det vi må,» som de selv synger.

Sofia Jupither har rett i at kardemommefolket er påfallende lykkelige. Men kanskje fins det gode grunner til det, som vi kan lære av. Loven er så enkel at alle forstår hensikten. Den kloke Tobias i tårnet kan konsentrere seg om værvarsling. I vårt samfunn ville han kanskje vært byråkrat i justisdepartementet.

Politimester Bastian er et forbilde som lever som han lærer. Han jobber forebyggende, ved å spre glede og passe på at alle har det bra. I Kardemomme by har vennlighet status som offisiell verdi. Kardemommelovens motiv er lykke for alle, ikke konsentrasjon av penger og makt. Den som bryter loven signaliserer ikke manglende respekt for autoriteter, men manglende respekt for seg selv. Å plage andre er nemlig ikke veien til lykke. Når Kasper løper inn i det brennende tårnhuset, vet han at han egentlig ikke lever om han avviser muligheter til å handle konstruktivt. Livet hans står i fare enten han oppsøker flammene eller ei. Dermed blir det lett å være tapper.

Siden Thorbjørn Egner skrev «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1955, er Norge blitt en pøl av pengerikdom. Det gjør historien enda viktigere. I dag er vi mer opptatt av belønning i penger enn vi var på 1950-tallet. I mange tilfeller nøler vi med å være greie før vi får betalt. Samfunnet rydder helst plass til dem som kan betale for seg – uansett greihet. Hos oss er det flauere å være fattig enn å være slem. Med en slik holdning kan Kardemomme by leses som en plagsomt usannsynlig idyll. Men alle steder hvor folk bor sammen, vil det straffe seg å bryte Kardemommeloven. Den er ikke et akademisk påfunn for å sysselsette byråkrati og ordensmakt, men en praktisk leveregel som bekrefter og styrker kardemommeverdiene.

5 kommentarer

Filed under Bloggpost

Brente kvinner og nedfrosne barn

Når samfunnet dyrker den blinde forelskelsen, kan det bli greiere å ty til danske frysere for å få barn. 

På Dagsrevyen har Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen sett enslige norske kvinner velge reagensrør i Danmark når de vil ha barn. Skal barna akseptere anonyme donorfedre? spør han. Mellom linjene er et like interessant spørsmål: Hvorfor gjør heterofile kvinner dette, når hver fjerde (nord)mann i begynnelsen av 40-årene er barnløs? Mange av mennene ønsker seg barn, skal vi tro deres triste betroelser på nett.

Det enkle svaret er at kvinner er kravstore. Jeg tror vi må se på dypere kulturtrekk i tiden. Da anbefaler jeg Lars Daniel å skifte TV-kanal. På FEM viser vanlige damer fram livet sitt i hele høst. De tenker høyt og filmer sin egen hverdag i programmet «Forbindelser».

Christin på 47 har vært gift lenge, og undres over datterens generasjon: «Da jeg var ung ble vi kjærester, men dere er jo bare på dealer’n hele tiden», sukker hun. Samtidig, et annet sted, har Synne (22) kjærlighetssorg for en hun aldri fikk. Det skortet ikke på sengekos, men Ole ville ikke ha noe fast. Etter en pause avtaler de å møtes igjen, til Synnes elleville begeistring. Ole dukker ikke opp.

Mange menn misunner Ole, som vet å gjøre jenter forelsket. Det sier imidlertid ingenting om Oles omsorgsevne, verdier eller andre vesentligheter. Men i vår tid er forelskelsen det eneste saliggjørende utgangspunktet for parforhold. Få tabuer er igjen, men ett er mye større enn før: Å skaffe seg en kjæreste man «bare» er glad i, uten at det føles som en flaske champagne på tom mage.

Det er forvirrende å leve i et samfunn som setter rasjonaliteten skyhøyt, men som samtidig dyrker den blinde forelskelsen. Er jeg syk og tyr til bønn eller udokumentert behandling, blir jeg latterliggjort uansett hvor riktig det føles. Velger jeg en mindre pålitelig mann enn mange andre jeg kunne fått, blir jeg gratulert, så sant det føles riktig.

Noen kvinner blir forelsket i voldelige menn, og får attpå til barn med dem. Da er danske reagensrør et bedre alternativ. Eller en one night-stand med «verdens snilleste mann». Det har Suzanne på 31 hatt. Hun filmer når han kommer på besøk. Både far og mor stiller opp for sønnen, og de samarbeider godt.

Suzanne vil ikke ødelegge sitt gode forhold til verdens snilleste mann ved å bli sammen med ham. Det ender jo alltid med bråk når hun har kjæreste. Dessuten er hun ikke forelsket i barnefaren med de mange kvalitetene. «Jeg blir bare forelsket i håpløse menn», betror hun en venninne over vinkartongen.

Noen vinkartonger tidligere, andre steder, hører jeg det samme fra venninner over 30. Først begeistrede utbrudd over at de endelig har møtt den rette. Litt senere: Hvorfor tar han ikke kontakt? Han syntes jo vi hadde det helt topp! Til slutt: Han er en dust, og jeg har brent meg igjen.

Etter årelang, lunefull lidenskap med «dødskjekke» musikere, «dype» litterater og spandable advokater, begynner de å spørre: Er det noe galt med meg? De vil jo aldri ha noe ordentlig forhold! Jeg kommer aldri til å få barn! Jeg må reise til Danmark og fryse ned eggene mine før det er for sent!

Samtidig, mange andre steder, sitter verdens snilleste menn og forbanner snillheten sin. Den er jo ikke den som gjør damer forelsket. Noen av mennene leser Neil Strauss’ bestselger «The Game» for å lære seg triksene: Imponer vennene hennes, men overse henne i begynnelsen. Krenk henne på skøyeraktige måter. Og for all del: Vis deg vekselvis interessert og avvisende.

Mange menn sier at triksene virker. I hvert fall for å få damene til sengs. De virker nok aller best på damer som tror noe er galt med dem. De tror nemlig det er noe galt med menn som finner dem bra nok uten videre. For noen tapere, tenker de da, som ikke stiller høyere krav til en partner.

Heterofile kvinner som vurderer danmarksmetoden, gjør det neppe med lett hjerte. De jeg kjenner til har gjort «alt» for å finne en mann som vekker den rette følelsen. Ei fant den rette følelsen da hun gikk på café og svelget en ecstasy-pille. Hun ble straks forelsket i nærmeste vannglass.

Når parforhold reduseres til et par signalstoffer i hjernen, er det lett å bli rusavhengig. Og rus varer ikke. Likevel snakker vi om forelskelsen og livsledsageren i samme åndedrag. Hvis barn kunne velge, ville de neppe satt foreldrenes rusfølelse øverst på ønskelista. Hvis kvinner følte at de kunne velge, ville de heller ikke reist til Danmark og brukt en formue på frossen sperm fra en mann de vet svært lite om.

Mye tyder på at de fleste kvinner kan velge mellom mange menn. Vi kan bare ikke velge hvem vi blir forelsket i. Dessverre faller noen for de ugreie eller uinteresserte, også når de planlegger barn. Er vi frie når vi slavisk følger hysteriske følelser? Eller er vi friere når vi velger en mann med store, reelle kvaliteter? Selv valgte jeg det siste da jeg innså at jeg aldri passet sammen med dem signalstoffene valgte for meg. Eller som Eyvind Hellstrøm kanskje ville sagt: Ingen smaksforsterkere kan erstatte de gode råvarene til hverdags.

115 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Universitetet og det store, stygge arbeidslivet: en oppklaring

Jeg fortelles at det er mye diskusjon om meg i nettaviser jeg ikke leser, løselig basert på min kronikk om utdanning i Aftenposten. En fjær er blitt til tjue høns, så her greier jeg ut.

Mener jeg virkelig at døde menn ikke har noe å tilføre oss av (teori)kunnskap?
Mange har hengt seg opp i overskriften «Døde menns teorier». Min opprinnelige overskrift, før Aftenposten redigerte den, var «Arbeidslivet og døde menns teorier». Jeg skrev kronikken fordi jeg stadig hører at «høyere utdanning gir deg arbeid». Her er universitetet den flotteste institusjonen man kan gå på i samfunnets øyne. Men fag på samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet gir deg ikke nødvendigvis noe du trenger i arbeidslivet. Enten må folk få høre sannheten om dette før de begynner der, eller så må universitetet oppdatere seg på arbeidslivets behov.  Når samfunnet bruker penger på utdanning, bør den inneholde noe som arbeidslivet til en viss grad etterspør. Alt mulig annet kan vi lære oss utenom.

Hater jeg virkelig all kunnskap som ikke er direkte relevant for det store, stygge arbeidslivet?
Jeg er veldig glad i kunnskap og har alltid lest mye sakprosa i fritiden. Mange viktige bøker fins ikke på pensum, fordi pensum gjerne bekrefter det etablerte.  Akkurat nå leser jeg «Global økonomi» av Erik S. Reinert, som viser hvordan en altfor teoretisk og dominerende retning av økonomifaget har gitt oss finanskriser og unødig store globale forskjeller. Dette er mer lærerikt enn en populær utdanning med lav kvalitet, som det nå florerer av.

Hater jeg virkelig pensumforfattere som skriver så vanskelig at de heldige studentene får noe å strekke seg etter?
Det er lite effektivt å bruke tiden på å forstå vanskelige formuleringer, isteden for å forstå innholdet. Selv vil jeg gjerne skrive mest mulig lesbart, og jeg setter stor pris på andre som gjør det. Det er ikke slik at man skriver tyngre og vanskeligere jo smartere man er. Tvert imot. For skribenten er det mer krevende å finne gode og tilgjengelige formuleringer for et komplisert innhold. Det er ingen naturlov at slikt innhold må formuleres i et tungt språk.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet er viktig fordi det lærer oss å lære?
Forhåpentlig har folk lært seg å lære lenge før de kommer på universitetet, ellers kan de ikke ha fått meg seg mye gjennom 13 års skolegang. Jeg ble ikke mer motivert for å lære av å gå på Blindern, men det er fint hvis andre blir det. Det kommer litt an på studentmiljøet; noen miljøer handler sikkert om annet enn å komme seg gjennom pensum og stå på eksamen. Jeg opplevde ikke noe inspirerende engasjement på fag jeg tok. Derimot fant jeg noe av det i studentavisa Samfunnsviter’n. Der var folk opptatt av større samfunnsspørsmål, ikke bare av sitt eget pensum.

Er jeg stokk dum?
Jeg har ikke noe stort behov for et intellektuelt image. Når jeg provoserer så mange med kronikken min, er det kanskje fordi mange går på universitetet for å styrke selvbildet. Jeg har alltid vært en nerd, og trenger ikke å forsvare utdanningen jeg har tatt for å unngå å miste nerdestatusen. Det må være lov å stille seg kritisk til universitetet uten å bli beskyldt for å være uvitende. 

Tror jeg virkelig at jeg får mer ut av å jobbe enn av å gå på samtlige forelesninger?
Ved siden av studentavis jobbet jeg som forlagsredaktør mens jeg studerte. Dermed fikk jeg gleden av å møte vår kjære filosof Arne Næss mange ganger. Da var det ikke overfladiske kortsiktigheter som sto på programmet. Merkelig nok(?) siden han tilbrakte mye av sin studietid i fjellet mens han leste, og ikke på universitetet. Kanskje er det mer tillatt for døde menn å ha valgt sin egen studieteknikk enn for unge jenter.

Kari Bu (studentversjonen) og filosofen som gikk sine egne veier.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet styrket min kritiske sans?
Ikke nevneverdig, i forhold til andre ting jeg drev med på den tiden. Jeg jobbet i et forlag og et tidsskrift som stilte spørsmål ved det etablerte. I mange tilfeller havner samfunnskritikere først på pensum etter sin død. I samtiden er de for eksperimentelle. For øvrig er det greit å vite hva slags teorier som har formet ulike deler av historien, derfor anbefaler jeg idéhistorie (ved eller utenfor universitetet). 

Mister vi ikke enorme verdier hvis universitetet tilpasser seg arbeidslivet litt bedre?
Vi mister ikke litteraturen. Universitetet har ikke monopol på den. I dag har vi bedre tilgang på bøker og kunnskap enn noensinne. Vi kan skaffe oss e-bøker på sekunder, og se verdens beste forelesere på webvideo. Det håper jeg folk benytter seg av. Den enkle tilgangen på all verdens kunnskap gjør det også lettere å se hva universitetet mangler. Men universitetet er tydeligvis blitt en hellig ku som ikke skal kritiseres. Mange er kanskje redde for å bli stemplet som dumme hvis de ikke hyller det. Derfor går tankene mine til det utmerkede eventyret Keiserens nye klær.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet gir alle som går der dannelse?

Sikre kilder forteller meg at universitetsstudenter snakker stygt om meg i en nettavis jeg ikke leser. De baserer altså sitt inntrykk av meg på en enkelt kommentar fra en journalist, som misforstår meg mer eller mindre med vilje for å lage underholdende journalistikk. Det er ikke min definisjon av dannelse, verken sosialt eller intellektuelt.

Anbefalt litteratur: 

En kjempegod artikkel av to tidligere studenter i sosialantropologi, som sier mye om øvre Blinderns forhold til (det store, stygge) arbeidslivet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Keiserens nye studentlue

I det siste har Aftenposten belyst gapet mellom utdanning og arbeidsliv. Endelig får jeg brukt utdanningen min til noe, tenkte jeg. Jeg kan jo skrive en kronikk om døde menns teorier, og deres irrelevans på enhver arbeidsplass utenfor Blindern.

Stadig flere har erfart både vår egen virkelighet og andre universer. De er ikke astronauter, men studenter. Jeg trodde de var universitetsstudenter, men nå sier professor Jens-Christian Smeby at de også har gått på høyskoler. Der har de fått «kunnskap det kan være vanskelig å se den direkte nytten av i yrkespraksisen».

Kommentatorene i Aftenposten gjentar hans budskap med egne ord:

«Det er alt for mange teoretikere som flyr rundt og vet hva alt heter, men som har store problemer med å bryte abstrakte og akademiske teorier ned i praktisk, anvendelig og funksjonell utøvelse,» skriver Kjell Magne Angelsen.

«…utviklingen i den virkelige verden utenfor utdanningsinstitusjonene løper raskt fra læreanstaltene», skriver Kaare Nilsen, lærer i videregående skole.

For utenforstående kan det høres ut som om øvre Blindern tilbyr ulike fag. Sosiologi, medievitenskap og litteraturvitenskap het noen da jeg gikk der. Prøver du å ta disse fagene, møter du de samme folkene over alt. De er døde menn fra de første EU-landene. De heter Pierre Bourdieu, Roland Barthes, Michel Foucault, Max Horkheimer og Theodor Adorno.

Mens han levde skrev Theodor Adorno bøker med minst ti ord i tittelen, som «Zur Metakritik der Erkenntnistheorie. Studien über Husserl und die phänomenologischen Antinomien».

Iblant virker Blindern litt i tvil om det er mennene eller teoriene deres som er viktigst. Beundringen for døde menn med klossete språk er nesegrus. Her er et utdrag fra min mellomfagseksamen i medievitenskap. Faget kunne like gjerne vært litteraturvitenskap eller kultursosiologi:

«Mens Horkheimer og Adorno mener at de herskende klassenes tanker blir internalisert hos massene gjennom kulturindustrien, mener Barthes at dette skjer gjennom mytens metaspråk. Det er ikke teknisk rasjonalitet som starter den myteskapende prosessen, men et nytt semiologisk system. Dette kaller han metaspråk fordi det forteller om et objektspråk.»

Akkurat ja. I mastergraden tok jeg et emne i litteraturvitenskap ved siden av medievitenskapen. Jammen traff jeg våre venner Adorno og Barthes der også. Her er et utdrag fra forelesningsnotatene mine:

«Barthes ulikhetsbegrep: Tekstenes uendelige mangfold. Ikke en kategori, ikke fiksert. På hvilket grunnlag skal man opprette en primær teksttypologi?»

«Adorno, Føresetnader: Formalismen er den sanne realismen. En slavisk kopi av realismen er egentlig ideologisk. Hvis man følger den empiriske tidsrekkefølgen, er man slave av den teknifiserte produksjonsprosessen for materielle goder. Den subjektive erfaringen skiller seg fra denne tidsrekkefølgen.»

Ja, du har skjønt poenget. Når måtte du sist greie ut om metaspråk, semiologi og formalisme på arbeidsplassen? Når kunne du gi blaffen i den empiriske (les: virkelige) tidsrekkefølgen, og vinke fritt farvel til den teknifiserte produksjonsprosessen? Når ble du bedt om å formulere deg så abstrakt som over hodet mulig, mens du siterte døde menn fra Mellom-Europa og holdt kjeft om dine egne ideer?

Ikke det nei.

Stian Hansen fikk C på eksamen i filmvitenskap (NTNU) ved å bruke tilfeldige, fjonge setninger fra en akademisk ordgenerator. I arbeidslivet ville metoden aldri brakt ham over dørstokken.

Her er kronikken min fra dagens Aftenposten:
Døde menns teorier

Mer som tyder på at keiserens «vevere» har hånd om utdanningssystemet:
#Akademiseringen av næringslivet
#Virker utdanning?
#Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger

#Praksissjokk i arbeidslivet
#Advarer mot overutdanning

…og noen utvalgte kommentarer:

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Hjernen bak diagnosen

En tung psykiatrisk diagnose kan si lite om evnen til å reflektere. Men nettopp denne evnen kan skille en brysom kriminell fra en kreativ ressursperson.


Jeg har flere
bekjente med samme diagnose som Breivik. De er vidt forskjellige, men ingen er voldelige. En er forfatteren Øystein Wingaard Wolf, som fortalte om lidelsen i Lørdagsrevyen før jul. Han mente han var en likanes kar, og det kan jeg skrive under på etter ti års bekjentskap. Som sosialt midtpunkt både i høyt og lavt kulturliv er han alt annet enn isolert fra samfunnet. Dagbladet omtaler hans siste roman «Brighton Blues» som «stor litteratur». Avisens dom over Breiviks manifest «2048» er ganske annerledes: «…en tekst som ikke tåler noe dagslys uten å sprekke.»

Øystein mener at personligheten påvirker atferden mye mer enn diagnosen paranoid schizofreni. I mitt hode skiller jeg lite mellom psykisk syke og friske. Skal jeg først kategorisere, er det nyttigere å skille mellom bevisste og ubevisste mennesker. Det kan være både lærerikt og befriende å omgås såkalt psykisk syke – hvis de reflekterer over egen tankegang. Folk som sitter fast i en destruktiv virkelighetsoppfatning er vanskelige å forholde seg til, om de så er friske i psykiatrisk målestokk. De med diagnose har ofte vært nødt til å reflektere, i ulike former for terapi. Ingen kan jo få en diagnose uten å møte helsepersonell.

«Evner ikke å se seg selv annet enn fra eget perspektiv,» skrev rettspsykiaterne om Breivik. Å være enøyd gjør det fristende å uttrykke sterke meninger på tynt grunnlag. Fram til 22/7 var Breivik en av mange ureflekterte debattanter. Han måtte drepe før han motvillig fikk en diagnose. De som frivillig oppsøker hjelp for psyken, tilhører helst den bevisste gjengen. Likevel stemples de som syke i større grad enn tikkende bomber uten medisinsk merkelapp.

Hvert år blir cirka 600 nordmenn diagnostisert med ulike former for schizofreni. Folk som knapt dreper edderkopper, og som ser forskjell på muslimsk hverdagsliv og ekstremisme, blir nå satt i bås med Breivik. Det er ikke fagfolk som ivrer for dette. Mange av dem prøver desperat å nyansere mediebildet. Psykoseforsker Ingrid Melle sier til NRK: «Sannsynligheten for at personer med psykotiske lidelser skal begå planlagte drap er ikke større enn at noen med helt andre medisinske diagnoser, som hjertelidelse, diabetes eller eksem, skal gjøre det.»

I boka «Madness Explained» skriver Richard P. Bentall godt om problemet med å kategorisere mentale lidelser og atferdsproblemer. Fra 2013 kan du regne deg som psykisk syk hvis du har store plager rundt menstruasjonen, med den nye diagnosen premenstrual dysphoric disorder. Da kommer femte utgave av «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» (DSM) fra amerikanske psykiatere. Det begynte med knapt 100 diagnoser i 1952. Gjeldende utgave fra 1994 har over 300. Verdens helseorganisasjon har sin egen manual, ICD, med både mentale og andre medisinske diagnoser.

Den endelige sannheten fins ikke, for diagnosene er bare et språklig uttrykk for tilstrekkelig mange eller sterke symptomer. En av grunnene til at nye diagnoser oppstår, er at det kommer medisiner som kan dempe symptomene. Enhver som leser diagnosemanualene, vil kjenne seg igjen i en rekke lidelser. Er du litt for opptatt av utseendet eller lite interessert i sex, lider du av henholdsvis dysmorfofobi og hemmet seksuell lyst. Jobber du som modell eller mangler kjæreste, har du kanskje ikke oppdaget det, eller til og med funnet det fordelaktig. Min venn Øystein sier han var psykotisk mens han skrev sin siste og mest applauderte roman.

Se også denne bloggposten om ABB og personlighetsforstyrrelser.

8 kommentarer

Filed under Bloggpost

Jeg stemte på…

Neste uke kåres årets Osloborger i Aftenposten. Jeg tipper det blir Fabian Stang, men har stemt på noen andre. I 2009 stemte jeg på den som vant, nemlig Arild Knutsen, som gjør en stor innsats for byens rusavhengige.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost

Topp 30 saker fra MDGs Oslo-program

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

7 kommentarer

Filed under Bloggpost

Da jeg ble forsøkt omvendt til anti-islamismen

I vinter skrev jeg en bloggpost med fakta om muslimer som strider imot vanlige fordommer. Jeg har sjelden brukt mer tid på research, og teksten ble også publisert i gatemagasinet =Oslo.

VGNettMagne fant det verdt å linke til innlegget under «Lesernes VG». Dermed endte det opp med 7837 klikk og 166 kommentarer. Hva jeg svarte Magne kan du se her (grøss):

Etter noen dager turte jeg ikke lenger å sjekke nye kommentarer. Jeg følte meg småparanoid og forhatt, og mistet all konsentrasjon på jobb. Jeg begynte nesten å tro at de fleste nordmenn er parat til å drepe muslimer, om ikke fysisk, så i hvert fall verbalt. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen da folk sluttet å legge igjen sine foretrukne meninger.

De første kommentarene var greie nok. Til slutt skulle det vise seg at de fleste anstendige kommentarer kom fra muslimer selv. De tok ikke hevn over illsint, anti-islamsk propaganda. De skrev blant annet:

«No doubt om at det er islamske ekstremister som har plantet frøene til alle missforståelser og hat om Islam og Koranen som vi ser hverdag! Men be a seeker of truth not a seeker of ego strenght berfore u read the Koran:)»

«Jeg følger sharia lovene ved å ikke lyve, ikke stjele, stille opp for mennesker, være snill, være lojal, være takknemlig, en lojal medborger, krenker ikke andres religioner eller livsstil, respekterer alle, tar utdanning, følger landets lover og sånn som jeg ser det så følger meste parten av hele verden sharia lovene!»

«Jeg heter Mansoor Dar og er en Ahmadi muslim, Vi absolutt respekterer Norsk regler/lover. Vår menighets slag ord er “LOVE FOR ALL HATRED FOR NONE” Ellers takk igjen (GOD BLESS YOU ALL). Lenge leve Norge.»

«Før De fleste begynner å rakke ned på MUSLIMER, så husk mennesker er mennesker. Alle vi har egen vilje, hva en person gjør eller hvilke handlinger en liten gruppe gjør er opp til en selv. Det er ikke religionen som er skyld i noe av det, det er hvor mye en og hver har av vett i huet. Alle religioner, sekter og grupper har noen Quislinger.»

Så slapp mine ikke-muslimske lesere helvete løs.

VGs illustrasjon til dette innlegget.

Jeg fikk tallrike forslag til anti-islamsk litteratur jeg burde lese. Jeg fikk enorme mengder med linker til islamfiendtlige nettsteder, som ble blokkert av spamfilteret. Jeg fikk beskjed om at forskerne jeg nevnte ikke var forskere, men «forskere». Da jeg påpekte at halvparten av Europas muslimer aldri går i moskeen, fikk jeg høre at de fleste muslimer er hyperkriminelle og har annet å gjøre.

Kommentarene avslørte stor frykt hos skribentene. Jeg ble kalt «et naivt, ikke-muslimsk fjols» som lot meg lure av «djevelskapen islam». En som ikke klarte å kommentere på riktig innlegg, skrev et annet sted på bloggen min at jeg burde oppsøke psykiater for å finne ut hva som feilte meg. Da jeg spurte hvorfor kommentatorene stort sett skrev anonymt, var svaret at fullt navn kunne føre til personangrep(!)

Da det smalt i Oslo 22. juli, lurte jeg på om ABB hadde kommentert innlegget mitt. Enkelte menn skrev nemlig milelange, maniske kommentarer der bare grupper eksisterte, ikke individer. Det forundrer meg at folk kan bekjenne seg til høyresiden samtidig som de nekter å behandle mennesker som unike individer. Erna Solberg minner om at det langt ifra er høyrepolitikk å holde grupper ansvarlige for enkeltindividers handlinger, bare fordi de tilhører samme religion. Selv om jeg stemmer på et langt mindre og grønnere parti enn Høyre, vil jeg gjerne sitere fra bloggen hennes: «De antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten».

I mitt eget kommentarfelt kunne nordmenn fortelle meg at ingen sanne muslimer har ikke-muslimske venner. De advarte meg om naive politikere med AP i toppen, som styrte landet da Norge ble okkupert av Tyskland. Jeg fikk en nummerert liste med 93 «bevis» for muslimers udugelighet (uten en eneste kilde). Jeg fikk høre at det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

Jeg fikk selvfølgelig også høre at jeg tilhørte ytterste venstrefløy (feil), at jeg aldri hadde satt mine ben i Oslo (jeg bor i Groruddalen), at jeg er schizofren (neppe, selv om jeg har et par utmerkede venner med diagnosen), og at jeg burde skamme meg. Mange ganger fikk jeg vite hvor mange hundre millioner islam skulle ha drept. Tallet varierte mye, men felles for anslagene var at de manglet kildehenvisninger.

Jeg tror ikke innvandring er problemfritt, selv om jeg tror det har hatt større fordeler enn ulemper for Norge. Når det oppstår et problem, er hat det dummeste vi kan møte det med. Det blir ikke mindre av noe når vi angriper det, selv om det kan virke slik i amerikanske actionfilmer. I virkeligheten har vi sett at angrep på muslimer bare gjør dem mer religiøse. Når noen angriper meg, får jeg selvsagt mindre lyst til å høre på dem enn jeg ellers ville hatt. Da ABB angrep AUF-ere, ble det ikke færre av dem. Tvert imot fikk AUF mange flere medlemmer.

For anti-islamister er «folk flest» de folkene som orker å diskutere med dem på nett. Og det er stort sett deres egne meningsfeller. Derfor kunne ABB tro at 70 prosent av europeiske menn og 30 prosent av europeiske kvinner støttet hans sak, som han sier når han intervjuer seg selv i manifestet.

Heldigvis orket noen (tål)modige nordmenn å ytre annet enn fiendtlighet i mitt kommentarfelt. En skrev:

«Selv har jeg jobbet med flyktninger og integrering i 10 år, og kjenner meg overhodet ikke igjen i den negative beskrivelsen av muslimer. (…) Det virker som om mange overhodet ikke er interessert i nyansene, kun svartmalingen.»

Les også Anders Giævers kommentar om da han prøvde å diskutere med Peder «Fjordman» Jensen på VG Nett, Gule m.fl. som oppfordrer flere enn de rabiate til å delta i kommentarfeltet og Lunth om ytringsfrihet vs. hets på nett.

175 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Miljøteknologi for dummies

Leser du denne bloggposten, vil du kanskje forstå en miljørevolusjon.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger & sjel», som du nå kan få til Kindle på engelsk. Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av sin til da ukjente tvillingsjel, Mr. Stoknes.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i firmaet GasPlas, lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass. Da blir Jorden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri.

Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke. «GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

Se Per Espen Stoknes og en kollega i dette opptaket fra BBC World den 18.06.2011.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

På jobb med Janet

«Thank you so much for your support, not just for me, but for my entire family.»

Slik avsluttet Janet sin første Norgeskonsert på 13 år. Kanskje har hun fått med seg at hun her til lands er verdens mest kjente lillesøster. I hjemlandet er hun Miss Janet, som overgikk broren en gang på 90-tallet. I glansperioden 1989-1998 hadde hun 18 topp-10 singler på rad på Billboard.

Sjelden har en superstjerne hatt en mer intim turné enn «Number Ones: Up Close and Personal». I Oslo valgte Janet Folketeatret, med plass til 1400 personer. Lokalet føltes mindre enn en stor kinosal. Da billettene ble lagt ut for salg satt jeg med atomklokke på nettet. Det må Billettservice også ha gjort, for de åpnet linjene nøyaktig klokka 9. Etter nesten ti minutter i kø fikk jeg to billetter til rad 18. Det var mer enn langt nok bak, men likevel kunne vi se alt som foregikk i ansiktet på Janet.

«Dette er egentlig en Spektrum-produksjon som er skviset inn på Folketeatret», sa arrangøren på Facebook. Det var vel litt overdrevet. Kulisser var det lite av, og Janet nøyde seg med ett eneste, praktisk arbeidsantrekk: Svart bukse og hvit singlet. Det kledde hun, og tankene gikk til 80-talls Janet som begrenset seg til to farger og snørte godt fast kontroversielle kroppsdeler. Også på håret var hun praktisk – kort og autentisk i fargen.

Siden alle kunne se alt som skjedde på scenen, ble storskjermen flittig brukt til annet enn å overføre konserten. Kanskje litt for flittig da showet åpnet med hele videoen til «Again». Dansere og musikere sto på scenen, men hvor var Janet? Skulle hun skyte seg selv med rakett gjennom gulvet slik som broren? Eller dukke opp fra en treetasjes bryllupskake som Madonna? Nei, Janet kom ruslende da videoen var slutt, som om hun skulle på kontoret.

Salen var allerede svett, siden Folketeatret manglet noen merkbar aircondition. Men Janet gjøv løs på en treningsøkt med flere hits i slengen. Hvis det var like varmt nede hos henne som oppe hos oss, fortjener hun terningkast seks bare for å ha holdt seg i live. Svetten hennes var godt synlig på 18. rad, men 45-åringen bar aldri preg av å være sliten. Hun slang halvparten så gamle gutter veggimellom og fortalte oss at keyboardisten var «my nephew-in-law Rex». Ellers fortalte hun svært lite, og alt virket innøvd. Vi savnet mer spontane og personlige ytringer, men Janet var på jobb, og gjorde ting hun kunne.

En stund virket publikum mer opptatt av å filme og fotografere enn av å følge med på konserten. Så begynte vaktene så vidt å håndheve fotoforbudet. Det var trangt mellom setene, så de kom aldri lenger enn til de ytterste radene. Snart fant noen ut at de kunne synge og ta bilder samtidig, og stemte i på «That’s The Way Love Goes». Janet fikk god respons når hun prøvde å få med seg publikum, men det var ingen ellevill stemning. Kanskje det var bedre på første rad, hvor folk hadde plass til å svinge seg.

Vi har sett Janet mer glamorøs, men det skyldes kanskje media og ikke Janet. Det er vanskelig å forestille seg at hun drikker en dråpe champagne på denne turneen. Hun vokste opp i familiens mer velstående fase, men beskriver overraskende normale utfordringer i selvbiografien «True You». Forskjellen mellom den unge Janet og mitt persongalleri i Inniverset, er at hun jobbet mye hardere. Ikke rart hun synger oss ørene fulle om Dicipline og Control.

I 2007 ble hun listet i Guinness Rekordbok som tidenes mest ettersøkte på internett. Her bidro nok garderobefeilen hun oppplevde tre år tidligere, som havnet både i ordboka og i rettssalen. Men Janet ble stjerne lenge før klærne sviktet. Hun ble brødrenes konsertmaskot som femåring, og fjernsynsskuespiller seks år senere. Billboard rangerer henne som tidenes sjuende største artist (2009), et hakk foran(!) Michael Jackson. I Norge har hun aldri nådd helt til topps, men «alle» husker henne helt fra 80-tallet. Var kassettene piratkopiert?

Konserten hadde mange korte pauser, med videosnutter av Janets meritter på TV og film. Vi fikk også se noen svært gode dansenumre fra den medbrakte gjengen. Iblant kom en helt vanlig kar med en kjempemopp og sopte gulvet, slik man gjør på arbeidsplasser. Støynivået var også tilpasset arbeidsmiljøloven, og takk for det. Lyden av Janet var omtrent som på plate, med få forsøk på fornyelse. Men hva skal vi med det, når alternativene sikkert er godt utprøvd og forkastet før de ble spilt inn. Da Janet la seg en oktav høyere på «If», savnet vi den dype stemmen fra albumet. Noen sanger var forkortet, som «Scream», hvor hun sang duett med sin døde bror på storskjerm. Disse gled over i andre sanger, og hver gang vi trodde hun var tom for hits, sang hun tre til. Den eneste vi savnet var «Black Cat», hennes første og høyeste plassering på VG-lista.

Ellevilt ble det først på siste nummer, «Together Again», hvor storskjermen kom til sin rett. Sangen ble opprinnelig skrevet til AIDS-ofre, og handler om å møtes igjen i Himmelen. Den småtragiske gladsangen passet perfekt til barndomsbildene av Janet og Michael på skjermen. På forhånd husket Janet å nevne at det var 13 år siden sist hun var i Norge, og at vi alltid hadde vært snille mot henne. Mer skulle ikke til for å starte en lystreise gjennom det hinsidige. Eller som det heter i sangen:

Allways been a true angel to me
Now above
I can’t wait for you to wrap your wings around me baby


REKORDFAKTA OM JANET JACKSON

*Hadde årets mest solgte album i hjemlandet i 1990.
*Hadde tidenes mest suksessrike debutturné samme år.
*Inngikk tidenes største platekontrakt i 1991 med Virgin, før Michael slo henne noen dager senere med Sony. Da Janet fornyet kontrakten i 1996, ble hun igjen datidens best betalte plateartist.
*Spilte inn tidenes dyreste musikkvideo sammen med sin bror i 1995.
*Singelen Together Again lå 46 uker på Billboard i 1997/98 (rekord, ja).
*Singelen All For You ble spilt på rekordmange radiostasjoner i sin første uke i 2001.

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Ti myter om narkotika

Få fenomener er mer myteomspunnet enn narkotika. Her tar jeg knekken på noen vanlige oppfatninger.

Myte #1: Narkotika er en egen kjemisk gruppe av stoffer
Merkelappen ’narkotika’ har lite med kjemi å gjøre. Det er en juridisk betegnelse som betyr stoffer oppført på narkotikalisten. Den alminnelige narkotikakonvensjon av 1961 ga opphav til ulike lister og forskrifter, som stadig revideres. I Norge fastsettes listen av Statens legemiddelverk. Ulike land kan regulere de samme stoffene ulikt. I Norge er khat ulovlig, i England selges det som en grønnsak på torvet. I Nederland selges små mengder cannabis (hasj og marihuana) i spesielle cafeer til personer over 18 år. I USA sitter 750 000 fengslet bare for besittelse av stoffet.

I Nederland får du hasj med 18-årsgrense på café. I Oslo får du det gatelangs.

På den norske narkotikalisten står 264 stoffer. Noen kommer rett fra naturen, andre må lages i laboratorium. Stoffene har vidt forskjellig virkning. Ordet ’narkotika’ kommer av narkose (søvn), men mange stoffer på listen er oppkvikkende.

Myte #2: Lovlige medisiner er ikke narkotika
En rekke stoffer som brukes i legemidler står på narkotikalisten, under «Forskrift om narkotika m.v.» i loven. I kjente legemidler fins narkotiske stoffer som kodein (Paralgin forte), morfin (Dolcontin), diazepam (Valium) og oksazepam (Sobril). Selv hostesaft kan inneholde kodein og etylmorfin. Reseptbelagte medisiner deles inn i A, B og C-preparater, etter hvor vanedannende de er. Ulike preparater krever ulike former for kontroll. Stoffer på narkotikalisten kan generelt bare innføres eller utføres av Norsk Medisinaldepot, eller andre med tillatelse fra Statens legemiddelverk. Statens helsetilsyn kan gi tillatelse til bruk. I 1895 var det annerledes. Da ble diacetylmorfin lansert som en reseptfri medisin mot hoste og morfinavhengighet – bedre kjent som merkevaren Heroin.

Noen medisiner som inneholder stoffer fra narkotikalisten.

Myte #3: Narkotikabruk = narkomani
Alle vet at alkoholbruk ikke automatisk gir alkoholisme. Men bruk av narkotika forbindes gjerne med sykelig avhengighet. I virkeligheten reagerer folk ulikt. Generelt gir morfinstoffer, som heroin, fysisk avhengighet. Det vil si smertefull abstinens ved avvenning. Sentralstimulerende stoffer, som kokain, gir intens rus og kan lett gi psykisk avhengighet. Alle rusmidler påvirker hjernens belønningssystem. Avvenning gir nedstemte følelser, inntil hjernen selv begynner å regulere humøret igjen. Men hjerner er ulike. Noen mennesker produserer mindre «lykkestoff» enn andre, og kan ty til rus for å kompensere. For øvrig er det kompliserte årsaker til avhengighet. I 2007 viste en SIRUS-rapport at 4 av 10 Blindern-studenter hadde prøvd hasj. Hvis alle disse ble avhengige, ville det sett mørkt ut for landets fremtid. Men selv om avhengighet er individuelt, kan alle få skadelige bivirkninger av rusmiddelbruk. Ikke minst av gatedop, som kan inneholde mye annet enn det utgir seg for.

Myte #4: Hasj ble først populært under hippietiden på 1960-tallet
Hasj og marihuana kommer fra cannabisplanten, og kalles formelt cannabis. Ifølge Store Norske Leksikon ble cannabis omtalt som rusmiddel allerede 2700 år før Kristus – i en kinesisk urtebok. I antikkens Hellas skrev Homer og Herodot om bruk av cannabis som gave, og bruk i gravferdsseremonier. Islams suffister tok det ibruk rundt år 1000, og snart var det utbredt i hele det muslimske kulturområdet. Senere tok britene avgift på omsetningen i sine kolonier. På 1800-tallet blomstret bruken opp blant forfattere i Paris, og rundt 1900 i gryende jazzmiljøer i New Orleans. Fram til midten av forrige århundre, var cannabis lovlig de fleste steder i verden. Noen mener at amerikanske myndigheter innførte harde straffer fordi stoffet ble brukt av politiske opprørere – deriblant de såkalte hippiene. Krigen mot narkotika ga cannabis mye blest, men det var slett ikke noe nytt rusmiddel. Likevel ga nok blesten økt bruk i Norge. En undersøkelse gjort av Visendi for Dagsavisen i 2003, viste at 3 av 10 nordmenn har brukt hasj. Flere i femtiårene enn i tenårene svarte bekreftende.

Myte #5: Bruk av ecstasy ble vanlig i ungdomsmiljøer på 90-tallet
Det stemmer at ecstasy dukket opp i enkelte ungdomsmiljøer på midten av 90-tallet. Men da tiåret var slutt, hadde bare 2,3 prosent av norsk ungdom i alderen 15-20 prøvd stoffet. Aftenposten var kanskje ikke helt våkne da de 12. mars 2001 trykket overskriften «Ecstasy er iferd med å bli vanligere enn alkohol». På det tidspunkt var bruken av ecstasy på vei ned, både i Oslo og resten av landet. Samtidig drakk 83 prosent av ungdommene alkohol.

Myte #6: Drap begås oftere av personer i narkorus enn av edru personer
Omfattende undersøkelser av ruspåvirkning ved kriminalitet gjøres sjelden. Men på 90-tallet ble en slik undersøkelse gjort av Kåre Bødal og hans medarbeidere. Blant en stor gruppe drapsmenn, var 3 prosent påvirket kun av narkotika. 13 prosent var påvirket av både alkohol og narkotika, og over halvparten var kun påvirket av alkohol. 20 prosent av de som drepte var edru. Også her må vi ta avisoverskrifter med en klype salt. Da Dagbladet skrev «Drepte i hasjrus», hadde drapsmannen på Ammerud i Oslo også drukket ti halvlitere med øl…

Myte #7: De fleste overdosedødsfall i Norge skjer i Oslo
I 2009 hadde Oslo 66 registrerte dødsfall ved overdose, mens resten av landet hadde 219. Det betyr at 23 prosent av dødsfallene skjedde i Oslo. På 90-tallet var hovedstadens andel høyere. I 1996 hadde Oslo 42 prosent av alle dødsfall ved overdose. Verre er det med Østfold, som i perioden 1996-2009 økte sin andel fra 3 til 14 prosent. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Myte #8: Dødsfall som følge av overdose skjer oftest på gata
I likhet med andre ulykker, skjer også de fleste overdosedødsfall i hjemmet. Tidligere i år publiserte SERAF en rapport om overdoser i Oslo i 2006-08. 67 prosent av de døde ble funnet i en privat bolig, enten sin egen eller andres. 20 prosent ble funnet i en offentlig bygning, institusjon eller lignende. Bare 13 prosent ble funnet på åpen gate, offentlig toalett eller i parkeringshus.

Myte #9: Metadon er ufarlig
Metadon gis som medisin til heroinavhengige. Det demper abstinenser og gir nesten ingen rusvirkning, så sant dosen er riktig. Det er dokumentert at metadonbehandling gir mindre dødelighet blant heroinavhengige. Men det betyr ikke at stoffet er ufarlig. Det står på narkotikalisten, og var hovedårsak til 10 prosent av Oslos overdosedødsfall i 2006-08. Det var langt flere enn morfin (5 prosent), metamfetamin (2 prosent), amfetamin (1 prosent) og kokain (under 1 prosent). Likevel var heroin den store synderen, og hovedårsak til 66 prosent av dødsfallene. De øvrige skyldtes overdosering med ulike legemidler. I snitt hadde de døde mellom 3 og 4 ulike medikamenter i kroppen.

Slik så heroin ut da det ble solgt på apotek. Det du får på gata er en ganske annen mikstur.

Myte #10: Vekten avgjør hvor mye heroin en gatedose inneholder
Stoff som selges på gata, kan inneholde mye annet enn narkotika. Doser som ser jevnstore ut, eller veier like mye, kan ha helt ulike mengder virkestoff. Dealere sper ut heroin med alt fra bakepulver til stryknin (rottegift), for å tjene mer penger. Allerede 8. april 1977 meldte VG at en mann var tatt med falsk heroin på Fornebu. Blandingen besto av «30 prosent koffein, et større kvantum karbonater, mellom 5 og 10 gram morfinbase og et uidentifisert barbiturat». To måneder senere skrev VG om en kvinne som døde av et skudd med 20 prosent heroin og 80 prosent rottegift m.m. Rusekspert Hans Olav Fekjær skriver i boken Alkohol og narkotika at det er funnet alt fra 2 til 95 prosent ren heroin i beslaglagte partier i Norge. Omtrent samme avvik er funnet for amfetamin.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost, Temaartikkel

Slik blir du (kanskje) en bedre student

Det er eksamenstid, og det skrives om superstudenter. I Karibua er vi såpass late at vi henvender oss til nærmeste student, vår egen samboer Jarle. Tilfeldigvis er dette en ganske super student, som gjerne avslører sine tips & triks.

STUDIUM 1: EX. PHIL.

— Tidligere har du tatt Ex. Phil. på under en uke, uten å gå på forelesninger. Hvordan gikk du fram for å lære stoffet og få en brukbar karakter?
— I dette faget var det ganske tradisjonell pugging. Jeg leste pensum så fort at jeg virkelig måtte konsentrere meg for å få det med meg. Mye handler om konsentrasjon. Noen konsentrerer seg bedre med markeringstusj, andre kan bruke en finger til å styre øynene nedover siden. Da vil de fleste kunne lese ganske mye fortere, og dessuten følge bedre med. Selv kjøpte jeg en lydbok som oppsummerte stoffet: «Ex Phil med lydens hastighet». Den kan anbefales.

— Hva slags studenter har nytte av forelesninger og seminargrupper?
— Om du ikke går på forelesninger, går du i verste fall glipp av en interessant foredragsholder. Akkurat det var jeg ikke redd for på Ex. Phil. Seminargrupper kan være nyttige for de som mangler erfaring med å lese denne typen stoff. Da kan de diskutere med andre. Jeg prioriterte å gjøre andre ting. Det er vanskelig å finne seminargrupper med folk som jobber slik som meg. Jeg klarer ikke å lese bare ett kapittel om gangen, jeg må lese hele boka. Da blir det mer interessant. Skal jeg først gjøre noe, vil jeg gjøre det grundig. Men grundighet er slett ikke det samme som tidsbruk. Det handler om intensitet, og kvaliteten på det du gjør. Jeg har også opplevd å sitte og lese uten å følge med. Det tror jeg mange bruker store deler av semesteret på. De tenker at de må bruke masse tid på å lese, men du består ikke eksamen bare fordi du har lest. Kvalitet er viktigere enn kvantitet!

STUDIUM 2: SPRÅKFAG


— Hvordan lærer du et fremmed språk?

— Jeg har en teknikk som virker mye bedre enn å pugge ordene hver for seg. Først oversetter jeg teksten til norsk. Så lytter jeg til teksten på fremmedspråket, mens jeg leser teksten på norsk. Da forstår jeg alt jeg hører, og jeg lærer ord i sin naturlige sammenheng, med riktig uttale og grammatikk. Det er mye bedre enn å sitte med en liste av ord som ikke gir mening. Med denne teknikken fikk jeg toppscore på alle gloseprøvene uten å pugge til en eneste. Jeg studerte språk i Göteborg. Der hadde de tillit til studentene, uten at det var tvungent oppmøte. I språkfag er det selvsagt en fordel å møte i seminargrupper, hvor du får trening i å snakke språket. Det svenske studieopplegget passet meg bedre enn det norske, fordi semesteret var delt i to. Jeg kunne ta eksamen etter to måneder.

STUDIUM 3: REALFAG

— Er det en stor overgang fra å studere språk og samfunnsfag til realfag?
— Jeg tok et emne i astronomi på Blindern, et fag jeg aldri hadde vært borti før. Det var en ny måte å tenke på. I realfag prøver teoriene å samsvare med hverandre, i samfunnsfag prøver de å konkurrere med hverandre. I realfag henger teoriene sammen med målbare størrelser, med få unntak. Du må forstå teoriene for å klare eksamen. Det hjelper ikke å være kvass i pennen eller god til å prate. Når du har forstått hvordan Einstein tenkte, skal du ikke drøfte teorien i det uendelige opp mot andres teorier. Din oppgave er å utvide forståelsen, og se hvor teorien ikke strekker til. I astronomien er det visse systemer som går igjen. For eksempel hvordan hydrogen og helium er blitt til tyngre stoffer. Jeg laget meg en mental modell av slike underliggende mønstre. Jeg prøvde flere studieteknikker, og fant den aller beste noen få dager før eksamen. Det var å lese gamle eksamensoppgaver med fasit, og se om jeg forsto fasiten. Jeg pugget den ikke, men tenkte: Kan jeg følge dette resonnementet? Når det står at jorda har en ganske ung overflate på grunn av platetektonikk, forstår jeg hvorfor platetektonikk gjør at jorda har en ung overflate? Til sammen studerte jeg cirka én uke på heltid i dette emnet, som var 10 studiepoeng. Jeg deltok på 1 av 22 forelesninger og eksamen gikk veldig bra.

STUDIUM 3: SAMFUNNSFAG


— Du har tatt to emner i samfunnsfag. Hadde du en egen studieteknikk her?
— Det første var «Livssyn og religion i Noreg». Der deltok jeg på obligatoriske seminargrupper. Det lærte meg noe om hva slags nivå som var forventet. Jeg tenkte lite på studieteknikk den gangen, så jeg jobbet bare jevnt. Jeg brukte mer tid enn jeg gjør nå. Men siden det var hjemmeeksamen, var det ikke noe stress. Ved hjemmeeksamen anbefaler jeg å skaffe seg oversikt over pensum tidlig. Når du vet hvor ting står, klarer du å sette sammen en oppgave.

På lavere nivå handler samfunnsfag mest om å sosialiseres inn i faget. Du skal lære deg terminologien og fagets måte å se verden på. Det er mange teorier som ikke henger sammen med hverandre. En eksamensoppgave kan lyde: «Drøft hvordan person X sin teori står i forhold til Y sin teori i lys av Z sin teori.» De siste par tiårene har samfunnsfagene vært dominert av konstruktivisme og dekonstruktivisme, noe som gjør dem enda mindre avhengige av målbare størrelser. I realfag er det også ulike teorier, men de pleier å avløse hverandre, istedenfor å få evig liv som ett av mange standpunkter.

Nå tar jeg et emne i psykologi, som er litt spesielt i forhold til andre samfunnsfag. Psykologien prøver å være naturvitenskap. Forskerne sperrer folk inne i et mørkt rom og ser på effekten av ting de gjør. Det er morsomt med slike eksperimenter under kontrollerte laboratorieforhold, men sier de noe om menneskets handlinger i den virkelige verden? En annen del av psykologien er hjerneforskning. Når psykologer kommer fram til noe presist der, er det ikke lenger psykologi. Det er nevrologi, en form for biologi. Det fins ingen blodprøver eller definitive tester som kan påvise en psykiatrisk diagnose. Det medfører et tullete diagnosesystem, som medisinere mer enn psykologer har funnet på. Psykologien burde innse at den hører inn under en samfunnsvitenskapelig tenkemåte. Det er ingen verdifri og presis vitenskap.

I psykologien har jeg funnet gamle eksamensoppgaver og jobbet meg gjennom dem. Ut fra disse, har jeg laget masse tankekart med et program jeg liker veldig godt: XMind. Gratisversjonen er veldig bra. Som student trenger du ikke de funksjonene du må betale for. I slike tankekart kan jeg notere mye raskere og mer oversiktlig enn om jeg bare skulle skrevet notater. Jeg får oversikt over de ulike konseptene og deres forhold til hverandre. Det handler om å trekke ut det viktige, og ikke fortape seg i detaljer. Når jeg har laget tankekart, leser jeg stoffet på nytt, og kan hekte alt på de ulike knaggene i kartet. Når jeg husker hvordan tankekartene ser ut, blir det lettere å huske ting på eksamen. I dette emnet har jeg ikke gått på forelesninger, og det er enda to uker til eksamen. Innen den tid vil jeg ha studert 2-3 uker på heltid. Emnet er på 20 studiepoeng.

Nå som vi har oppsummert noen studieteknikker, skal vi se på andre utfordringer ved studentlivet.

UTFORDRING 1: HVA SKAL JEG STUDERE?

— Du har selv hatt problemer med å velge. Er det egentlig et problem?
— Nei, for det du kan lære av studier handler ikke bare om fag. Du lærer også mye om deg selv. Jeg begynte på lærerskolen, og fikk mye ut av det fordi jeg lærte hva jeg ikke skulle gjøre. Jeg begynte på musikkhøyskolen, og lærte at musikk er utrolig artig og at jeg har talent. Men studiet er for oppslukende for meg. Det er mye annet jeg vil gjøre enn å satse alt på en karriere som konsertmusiker. Hvis du ikke vet hva du vil, prøv ulike ting. Legg merke til hva du liker. Men prøv skikkelig før du gir opp. Ikke avvis noe bare fordi du føler deg dum. Jobb deg gjennom følelsen. Jeg har bakgrunn fra politikk, som handler om alt som er galt med samfunnet. Jeg var veldig kritisk til universitetet og så videre. Man kan selvsagt velge å fokusere på alt som er dumt, og finne masse. Men jeg får mer ut av å fokusere på mulighetene. Det at vi har gratis utdanning i Norge gir en stor mulighet til å prøve ulike ting. Også andre ting enn det folk rundt deg forventer. I USA (f. eks.) er studentene mer avhengige av foreldre, som gjerne har spart opp penger og har en viss makt over barnas studievalg.

UTFORDRING 2: JEG LIKER BARE «UNYTTIGE» FAG, SKAL JEG TA DEM?

— Ikke alle vil studere hvordan de skal flytte penger mest mulig effektivt for å berike seg selv i en voksende finanssektor. Noen er mer opptatt av reell vekst, som kan utvikle dem selv og samfunnet. Er det lurt å studere noe arbeidsgivere skjønner mye dårligere enn et år på BI? Eller noe som altfor mange andre studerer, uten ditto jobbmuligheter?
— Utnytt muligheten til å studere noe som interesserer deg. Du havner neppe på gata uansett. Senere kan du vurdere om du trenger å ta noe annet i tillegg. Det du er glad i, vil du gjøre bedre enn det du ikke er glad i. Dessuten får mange jobb gjennom kjennskap og vennskap. En mastergrad er et rituale som gjør deg fortjent til en del jobber i det offentlige, uten at de har noe med faget å gjøre. Derfor finner du mange med master i litteraturvitenskap bak en skranke, hvor de behandler søknader. Jeg har god erfaring med å jobbe frivillig på felter som interesserer meg. Det har også gitt meg betalte jobber senere.

UTFORDRING 3: SKAL JEG JOBBE VED SIDEN AV STUDIENE?

— Hva slags erfaring har du med å kombinere jobb og studier?
— Jeg har hatt veldig interessante jobber, som ikke har noe med min studiebakgrunn å gjøre. Å kombinere jobb med studier er en treningssak. Jeg takler det bedre nå enn før. Nå er jeg assistent for Per Espen Stoknes, som har startet bedriften Gasplas. Der lærer jeg om en teknologi for å utnytte gass uten CO2-utslipp. Det har gjort meg mer interessert i realfag. Jeg ser at det fins kule jobber på det feltet.

Selv har jeg oftest studert fag uten obligatorisk oppmøte. Hvis utviklingen med tvungen undervisning fortsetter, blir det vanskeligere for de som lærer på andre måter enn å sitte og sløve i et klasserom. Men det verste er tvang basert på mistillit til studentene. Du må jo selv kunne vurdere hvordan du best skal bruke tiden. Det er en viktig egenskap også i arbeidslivet. En god foreleser vil trekke folk uansett, men hvorfor skal man tvinges til å høre på en dårlig? Det er bra at studenter lærer seg å jobbe, og ikke bare lever på staten. Universitetet kunne bidratt med å finne relevante deltisjobber. De kunne anbefalt sine dyktigste studenter, eller de mest aktive og interesserte, til bedrifter.

Og så slapper vi av med Chopin & co. Forskere har lenge sagt at du blir smartere av å spille et instrument.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Hjelp Japans svar på =Oslo

I dag fikk jeg en mail fra Miku Sano, som er daglig leder ved The Big Issue Japans kontor i Tokyo. Han forteller om situasjonen for de hjemløse og deres magasin etter jordskjelvet.

Hvert år møtes verdens gatemagasiner til en konferanse i regi av vårt nettverk, INSP. Alle magasiner selges på gata av vanskeligstilte. I Norge er det rusavhengige, andre steder kan det være de som bare er fattige og ikke får noen annen jobb. I Japan er det stor skam å være hjemløs, og familien vender ofte ryggen til. Kanskje vil dette endre seg nå som mange er blitt hjemløse etter jordskjelvet.

The Big Issue Japan selges i byer over hele landet. Nå har Miku Sano sendt en mail til INSPs medlemmer. Han forteller at det er mange små jordskjelv hver dag, og at salget i Tokyo har gått ned. I Sapporo nord i landet har ikke selgerne noe magasin å selge, siden distribusjonen ikke lenger kan levere der. I Sendai, ett av stedene hvor tsunamien traff, overlevde alle selgerne. Men de vet ikke når de kan begynne å selge magasinet igjen.

Stian Olderkjær, tidl. medarbeider i =Oslo, sammen med en gjeng fra The Big Issue Japan i 2008.

«Ting er ikke enkle, og vil aldri bli som før. Men vi har ikke gitt opp. Selgerne i nord sloss for sine egne og sine kjæres liv. Vi prøver så godt vi kan å støtte dem. Vi prøver også å komme i gang igjen med fotballtreningen vår her i Tokyo så snart som mulig. Alle oppsatte kamper er avlyst, men mange selgere sier at de vil spille fotball for å kunne føle seg bedre. Vi skal prøve å ha en trening den 19. mars,» skriver Miku videre. Japan er ett av landene som deltar i de hjemløses eget fotballmesterskap, Homeless World Cup.

Miku ber oss spre ordet om donasjoner. Her er linken til en engelsk donasjonsside, som en av The Big Issue Japans samarbeidspartnere har laget. Her kan du gi alt fra 5 dollar og oppover.

«Jo mer støtte vi får, jo fortere kan vi reise oss fra katastrofen,» sier Miku.

Her kan du lese om min tidligere kollega Stian Olderkjærs møte med The Big Issue Japan i 2008.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Normalitetstyranniet

Den dagen vi kan betrakte psykisk sykdom som en dannelsesreise, er vi på god vei mot et friskere samfunn.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En jente jeg kjenner er livredd for at arbeidsgiveren skal få greie på hennes psykiatriske diagnose. Da vil hun kanskje ikke få praktisere sitt krevende yrke, som hun er topp kvalifisert for. Når hun en sjelden gang må sykmelde seg etter altfor stort arbeidspress, kan hun ikke fortelle hva hun lider av. Mange miljøer har fortsatt store fordommer og lite kunnskap om psykiske lidelser.

Det samme kan ikke sies om kunstnermiljøer, der det nærmest gir status å ha vært langt nede. Det anses som en dannelsesreise, som den lidende kan komme klokere tilbake fra. Mange terapeuter deler dette synet. Når vi ofte forbinder psykisk sårbarhet med kunstnere, er det delvis fordi de kan snakke åpent om det. De har sjelden en rigid sjef eller omgangskrets som kan komme til å straffe dem. Det har heller ikke min redaktør i =Oslo, som nylig fortalte Dagsavisen at han hadde overlevd depresjon.

Ingen blir friskere av å måtte skjule tidligere eller nåværende sykdom. Psykoterapi handler nettopp om å snakke om det. En annen løsning er medisiner som skjuler symptomer og gjør det lettere å spille rollen som «normal». Omgivelser med trange normer gjør det naturlig å ty til piller. Selv de mest fordomsfulle folk kan være svært hyggelige når de møter en fin fasade.

Dessverre kan mye psykiatrisk medisin ha store bivirkninger på sikt. Eller kanskje vi skal si heldigvis. Det tvinger folk til å velge andre løsninger, lære om menneskesinnet og kvitte seg med «venner» som bare aksepterer deres symptomfrie jeg. Istedenfor å maskere symptomene, må de jobbe med årsakene til dem. Dermed kan de bli både friskere og klokere. Folk som medisinerer seg med rusmidler, vil også miste masken til slutt – når problemet ikke lenger kan skjules.

En britisk undersøkelse viser at en tredel av Englands kvinner har brukt antidepressiva. To tredeler har moderate psykiske problemer, men da er alt fra stress til dårlig selvtillit medregnet. Psykiatriens diagnosemanual (DSM) har hundrevis av diagnoser og får stadig flere. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse». Når det minste problem blir sykeliggjort, blir det umulig å være normal uten skjule mye av seg selv.

I =Oslo er vi ikke så opptatt av at folk skal være normale. Slik får vi god anledning til å bli kjent med folk bak fasaden. Våre selgere har mistet den fine fasaden for lenge siden, og de kan bare tilby sitt sanne jeg. Nettopp dét gjør at mange setter stor pris på dem. Kundene får ikke bare et produkt, men et menneske som garantert kan identifisere seg med deres virkelige, uperfekte jeg.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost

Brente barn i bokform

I anledning mobbedebatten, blogger jeg en reprise på mitt intervju med Geir Brandstadmoen. Han har skrevet en av de beste romanene om mobbing på norsk, hvor det meste er hentet fra virkeligheten. Intervjuet sto på trykk i  studentavisa Samfunnsviter’n for rundt ti år siden.

Geir Brandstadmoen blir fortsatt truet med bank fra gamle klassekamerater. Kanskje fordi han har skrevet en roman om dem. På barndommens solbrente enger kom ut i 1999, og Dagbladets anmelder skrev at boka føltes mer som blod enn blekk.

Da Geir hadde fått barn selv, begynte han å tenke på sin egen barndom. Han dro til hjembyen Lillehammer for å snakke med noen gamle klassekamerater. De hadde en litt annen versjon av virkeligheten enn ham.

– Det som var uskyldig moro for noen var mindre uskyldig for andre. Jeg ville fortelle min historie. 

– Man kan lure på om sjetteklassinger kan ha det så grusomt på skolen som du beskriver. Hvor sann er historien?

– Jeg har tatt noen kunstneriske friheter, men det ligger veldig nær sannheten. Ubehagelig nær for noen.

I boka tar klassens største mobbeoffer, en 12 år gammel gutt, selvmord foran Dovrebanen. Også dette skjedde i virkeligheten. Geir har fått tilbakemeldinger som tyder på at det ikke er helt unikt.

– Var det en kjent historie i pressen og lokalmiljøet den gangen?

– Nei, det ble dysset ned og skapte ingen debatt. Man tenkte vel at gutten ikke var helt normal, så man kunne ikke vente noe annet.


Ufrivillig bølle

Man blir neppe helt normal av å få juling hver dag og være den alle priser seg over at de ikke er. Geir mener at det ikke er så usynlig når elever ikke har det bra. Lærere må ha mot til å se det, og tilby samtaler. Selv vil de fleste elever skjule det til det får et voldsomt uttrykk.

– Bokas hovedperson Christian, altså du, blir banket opp når det er for lenge siden han har banket opp en upopulær klassekamerat. Ville det vært et nederlag for deg å fortelle en voksen at du ble plaget?

– Ja, absolutt. Jeg ville hatt vanskelig for å fortelle om noe slik i dag også. På skolen var jeg ikke blant de mest populære, men heller ikke helt ute i tåka. Dette med plassen i hierarkiet var så grunnleggende at jeg til og med visste hvor folk sto på de andre skolene i byen. Når du er i midten, slik jeg var, prøver du å tekkes de som er populære. 

– De som er helt nederst kan være seg selv, de har ingen sjanse til å bli mer populære uansett. Det er kanskje vanskeligere for de i midten å finne igjen seg selv etterpå?

Ja, det tror jeg. 

– Christian gjør ofte ting han ikke kan stå for. Han er frekk mot læreren, bare for å spare seg for en straff fra medelever som er mye verre enn noen straff læreren kan gi ham.

– Lærerne ble sinte der og da, men hvis du ikke turte å være tøff for klassen, kunne du falle 3-4 plasser ned i hierarkiet. Og det kunne vare lenge. Hos oss var lærerne hysteriske med meldingsbøker. Hjemme hos foreldrene mine ligger to fullskrevne bøker med meldinger. Jeg ønsket ikke å være noen bølle overfor frøken, men det var en enkel utvei for å utsette straffen fra de kule guttene for at jeg ikke var kul nok. Hvis du først havnet utenfor, var det nesten umulig å komme inn igjen.


Apartheid i klasserommet

Boka handler mye om gutter. Men Geir så også en rangordning blant jentene i klassen.

– Det gikk mer på at det var noen man ikke snakket til, ikke ba på fest… Mange sterke interne symboler, men ikke navnekalling og vold. Slik sett var jentenes mobbing verre, for den var vanskeligere å se.

I dag er Geir med i en ressursgruppe som reiser rundt på skoler og snakker med lærere og elever.

– Elevene er veldig interesserte, men ikke alle lærere har så lyst til å snakke om det. Noen sier at det er et interessant tema, men at mobbing er et veldig lite problem på deres skole. Lærere føler kanskje at de ikke har tid og overskudd til å gjøre noe. Så de skyver problemene litt under teppet.

– Går det an å bake temaet inn i skolefag?

– På skolen hadde vi jo O-fag og kristendom, hvor vi hørte mye om urett andre steder. For eksempel apartheid i Sør-Afrika. Men det ble så fjernt. Vi klarte ikke å ta det inntil oss og se at noe av det samme foregikk i vår klasse. Men det var en lærer på barneskolen som brydde seg. Han arrangerte konserter på skolen, og lot upopulære barn få ansvaret for lys og lyd. Han gjorde dem viktige i forhold til noe som var kult for alle. Det var et tiltak som virket bra. 


Truet med bank for boka

Geir har ikke så mye kontakt med de gamle klassekameratene sine. Men den verste mobberen har lest boka hans og bevist at han fortsatt er en bølle.

– Etter å ha lest romanen, ringte han meg og sa at han skulle banke meg hvis han så meg på Lillehammer. Han har sittet inne for å ha banka kona, så det var nok alvorlig ment. Men jeg lo og sa at jeg ikke var redd for ham lenger. 

– Du kan spøke med dette nå, men du tar det veldig alvorlig i boka, selv om du skrev den som voksen lenge etterpå?

– Ja, det stakk jo dypt. Det var en grunnleggende angst hele tiden. For meg satt det i lenge. 

– Hvordan gikk det med den nest minst populære gutten i klassen din? Han som du var venn med når ingen andre så det?

– Han flyttet til Oslo umiddelbart etter skolen, og bodde her i mange år. Han etablerte seg med familie, og senere har han beseiret spøkelsene og flyttet tilbake til Lillehammer.


Skal falle ned fra trærne

– De mest interessante personene jeg har blitt kjent med etter videregående var langt nede i hierarkiet på skolen. Du blir kanskje mer interessant av å ikke ha hatt det så lett hele tiden?

– Du blir nok mer reflektert. Men det tok litt tid å komme dit for min del. Jeg hadde noen vakuum-år etter at jeg var ferdig på skolen. 

– Hva skjedde da klassen din begynte på ungdomsskolen?

– Folk ble stokket litt om, så det ble en forandring. Men noen hadde ikke en sjanse da de kom over. Frøken på barneskolen gjorde nemlig den genistreken at hun snakket med de kommende klasseforstanderne våre. Hun etablerte hierarkiet og hele forhistorien før de nye lærerne hadde møtt oss.

Selv ble Geir mer populær på ungdomsskolen, på grunn av venner han fikk utenom klassen. Ellers var det en del hasjrøyking som fikk mye oppmerksomhet.

– Det eneste som skjedde var at folk ble late og spiste mer sjokolade. Reaksjonene på røykingen tok nok mye fokus vekk fra adskillig verre problemer. 

– Hvis lærere ikke ser de alvorligste problemene, hva kan foreldre gjøre for å forebygge dem?

– For det første vil jeg si at dette med lærere som problemløsere er komplisert. I sjette klasse var for eksempel det å bli likt av frøken et sikkert tegn på at du var på feil spor. Men foreldre må jo bekrefte barna sine, slik at de slipper å søke denne bekreftelsen så mye blant klassekamerater. Sistnevnte belønner ofte feil ting. Og så er det ikke så lurt å være overbeskyttende, noe jeg lett kan bli med mine barn. Unger skal falle ned fra trærne i blant. Når de begynner på skolen vil de uansett møte hverdagen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Rus vs. puritanisme og nytelse

Nok en gang har fagtidsskriftet Rus & Samfunn bedt meg svare på et par spørsmål, denne gangen sammen med Aino Lundberg (Bymisjonen), Randi Ervik (Diakonhjemmet høgskole), Kari Lossius (Bergensklinikkene) og Olaf Olsvik (Mestringshuset). Vil du vite hva de andre svarte, må du kjøpe bladet til en stiv pris på websiden deres.

– Er rusfeltet preget av puritanisme?
– Gjennom historien er det ofte religiøse som har hjulpet rusavhengige i det hele tatt. Følgene er mer eller mindre puritanisme, men vi skal være glade for innsatsen. I Norge kan de puritanske være veldig puritanske, mens andre går for langt den andre veien, og dømmer brukeren til tung, livsvarig medisinering. Jeg savner et helsevesen som hjelper rusavhengige å trappe ned på erstatningsmedisin som metadon. Det fungerer bra blant annet i Belgia, hvor fastlegen kan medisinere og følge opp pasienter individuelt. Det må gå an å fokusere både på kropp og sjel. Her ser det ut som offentlig rusomsorg har gitt opp litt. Da kan man ikke klage om andre kaprer den delen av behandlingen.

– Er nytelsesaspektet tabu? Hvordan preger dette rusomsorgen?
– Det er helt klart tabu å snakke om rusens positive funksjon. Jeg vil ikke kalle det nytelse. Tunge rusavhengige må ha stoff for å føle seg friske og normale, for å kunne leve med folks fordømmelse, og for å glemme vonde erfaringer. Erkjenner ikke rusomsorgen rusens positive funksjon, kan man heller ikke snakke om det viktigste av alt, nemlig hva som skal erstatte den. Enkelte er blitt rusfrie opptil tredve ganger. Uten noe positivt å fylle livet med, har de ingen grunn til å leve uten rus. Rusomsorgen må vise at rusfrihet kan fungere godt for andre enn puritanere.

Enqueten sto på trykk i Rus & Samfunn nr. 6/2010.
Her kan du se hva jeg svarte sist, da temaet var normalitet og avvik.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost