Kratylus og sannhetens historie

Denne har stått på trykk i tidsskriftet Flux i 2001.

For 2000 år siden så ikke en skeptisk filosof noen grunn til å åpne munnen. Hvorfor sluttet Kratylus å snakke?

Filosofen Kratylus levde på Sokrates’ tid. Dette var før Kristus, så det var fremdeles anledning til å stille seg skeptisk til hva det skulle være. Kratylus var like godt skeptisk til alt. Han var elev av Heraklit, filosofen med den berømte elven som man ikke kan stige ned i to ganger. Kratylus syntes Heraklits påstand var vel konservativ. Han mente at man ikke kan stige ned i den samme elven én gang heller. For eksempel har det man snakker om allerede forandret seg når man har uttalt ordene. Ordene er faste og tingene er flytende, derfor fant Kratylus ut at det var best å holde munn. Når noen snakket til ham, rørte han bare såvidt på fingeren.


Både både-og og enten-eller

I romertiden, noen århundrer etter Kratylus, oppsto en filosofisk retning som var nesten like skeptisk som vår mann. Pyrrhonismen angrep både akademikere og dogmatiske filosofer. Akademikerne fordi var sikre på at det sannsynlige og det usannsynlige kunne skilles fra hverandre, og dogmatiske filosofer fordi de trodde de hadde funnet den evige sannheten. Pyrrhonikeren Sextus Empiricus skrev det Kratylus kanskje ville sagt hvis fingeren hans kunne snakke. Sextus påpekte at menneskers og dyrs sanser oppfatter verden forskjellig, og at sansene hos samme person også kan oppfatte ulikt. Med flere- eller andre typer sanser, ville vi oppfattet tingene helt annerledes. Kriteriene for sannhet kan selv være falske; logikk er noe som bare er sant i forhold til seg selv. Sextus ville ikke dømme om noe fenomen. Han sa ikke bare «ja takk, begge deler». Han sa «både både-og og enten-eller.» For øvrig levde han i fred og nysgjerrighet på hva som ville dukke opp idet verden stadig forandret seg.


Subjektive sannheter

Kratylus var 2000 år forut for sin tid da han oppga jakten på sannheten. I dag er vi skeptiske til det meste. Men vi fortsetter likevel å snakke, fordi sannhetene har blitt subjektive. Hvordan skjedde det? Descartes kalles den første moderne filosofen. Han vendte blikket innover og reflekterte over sin egen virksomhet. Han stilte spørsmål ved menneskets evne til å oppfatte verden utenfor. Descartes trivdes imidlertid dårlig som tviler, og ble snart skråsikker på at all tenkning er fornuftig tenkning. Da var det for sent, for Hume og Kant hadde hørt tvilen. Hume mente at vitenskapen ikke kan bevise årsaker, bare hvilken rekkefølge fenomenene har. Dermed kan vi ikke ha sikker viten. Kant var enig, og siden han levde på 1800-tallet snakket han om das Ding an sich og das Ding für mich isteden for å vifte med fingeren. Snart ble tingene slik de er for et subjekt filosofenes største interesse. Kierkegaard sa like godt at subjektiviteten er sannheten. Han var ikke det minste skeptisk, men han kalte sannhetene sine tro, uten at de ble mindre sanne av den grunn. Poenget var at ingen kunne overta sannheter fra andre. Til og med kristendommen ble en subjektiv affære med Kierkegaards hjelp. Folk ble ‘personlig kristne’, noe som var utenkelig før.


Kroppsdeler på feil sted

Det irrasjonelle mennesket var et hett tema rundt første verdenskrig. Freud så på rasjonaliteten som bare en liten del av mennesket, og et verk med tittelen «Vestens undergang» ble bestselger. Populære forfattere som Dostovjevski, Hamsun og Joyce tok for seg menneskets ubevisste liv og indre opplevelser. Før hadde forfattere helst brukt en objektiv synsvinkel; nå kom jeg-romanene. Filosofer studerte subjektets fremste medium, språket. Kunstnere prøvde ikke lenger å male perfekte kopier av virkeligheten, men malte sitt indre liv inn i motivene. Folk som ikke skjønte hva som hadde skjedd, beskyldte dem for å være dårlige til å tegne eller å ha rusk i øynene når de f.eks. malte kroppsdeler på feil sted. I dagens post-modernisme er jakten på objektivitet gammeldags. Mennesker er alltid påvirket av sitt eget perspektiv. Kratylus sa det samme før han lot fingeren overta, mens vi snakker som aldri før. Gjerne om oss selv eller om hvorfor såkalte sannheter ikke er sanne.


Vitenskap som tro

Selv ikke den siste objektive sannhet, vitenskapen, får være i fred. Vitenskapsfilosofen Popper sa at teorier ikke lar seg endelig bekrefte. De kan bare avkreftes. De som vil tro på Einstein, må delvis tvile på Newton. Så kom kvantefysikken og viste at de klassiske vitenskapelige konseptene ikke stemmer for atomets indre verden. Vitenskapskritikeren Thomas Kuhn beskrev på 1960-tallet hvordan vitenskap har forskjellige kriterier i forskjellige forskningsmiljøer og til forskjellige tider. Disse skjulte forskjellene kalles paradigmer. Vitenskapelig aktivitet forholder seg ukritisk til sitt eget paradigme, selv om det påvirker resultatene. Vitenskapelige studier forbereder folk til medlemsskap i et miljø. Lærebøker skjuler vitenskapens historiske paradigmeskifter, så vitenskapen skal fremstå som en enhet av evig sikker viten. Forskernes valg mellom to paradigmer kan ikke gjøres med rasjonelle kriterier, for hva som er rasjonelle kriterier bestemmes av paradigmet selv. Hvilket paradigme som vinner vil dermed avhenge av forskerens overbevisning ut fra subjektive kriterier. Kort sagt: hans tro.


Valget

Isteden for å slutte å snakke fortsetter vi å tro, slik vi alltid har gjort. Forskjellen er at mange nå vet at de tror. Før trodde de at de visste, og at de måtte vite for å ha stemmerett. Begrepet ‘tro’ ble ikke tillagt noen verdi. Kristendommen var ikke middelalderens tro, men middelalderens vitenskap. En tilsvarende blind tillit til vitenskapens sannhet i dag kan nesten kalles middelaldersk. Men vi kan godt tro på vitenskapen, for det er tro som skaper virkeligheten, inkludert datamaskinene. Hvis vi vet at vi tror isteden for å tro at vi vet, kan vi skape noe nytt, og forkaste gammel tro som ikke er bra for oss lenger. Kratylus hadde problemer med å tro på noe som helst, fordi hans samtid ikke hadde begreper om subjektive sannheter. Ettersom ideologiene har falt, altså de fleste har sluttet å tro på dem, har vi fått valget: Enten å bli desillusjonerte fordi den objektive sannheten syntes å være død, eller se kraften som ligger i hva vi velger å tro på.

Reklamer

5 kommentarer

Filed under Essay

5 responses to “Kratylus og sannhetens historie

  1. «Ordene er faste og tingene er flytende, derfor fant Kratylus ut at det var best å holde munn.»

    For en herlig ekstrem reaksjon. Men det er jo opplagt andre ting vi kan bruke ord til enn å forsøke å fastsette en flytende virkelighet. Som han selv sier er jo i det minste ordene faste. Et byggverk av ord kan vel da være absolutt stabilt, så lenge vi ikke stiller det opp som virkelighetsbeskrivende. Med ord alene kan vi altså skape virtuelle «surrogat-virkeligheter» som er objektivt gyldige eller hjemlige eller hva vi skulle ønske, til den pris at vi må begrense bruken av dem til dyp innlevelse, dvs. ikke ta skrittet fullt ut til dogmatisk tro (overtro). Dette er på en måte en skuffelse, for vi skulle jo helst sett at vi kunne fullt ut begripe virkeligheten, men samtidig er det også et sterkt innslag av befrielse her, idet dogmatisk tro sperrer oss inne.

    Liker

  2. Terence McKenna sier at vi kanskje oppfant verbalspråket fordi vi fikk lyst til å lyve. («Let’s play a little game: Every time I make this sound, you think of this thing»). Jeg fant bloggen din fordi du refererte til ham. Her er en bra podcast jeg hørte i går: http://www.matrixmasters.net/blogs/?p=1410

    Vanskelig å leve seg dypt inn i noe uten å tro på det, men vi kan vel skille mellom åpen/inkluderende tro og dogmatisk/ekskluderende tro. Ethvert forsøk på å stadfeste en objektiv virkelighet innebærer et subjektivt perspektiv, enten vi bruker ord, tekniske hjelpemidler, sanseinntrykk, kroppslige reaksjoner / følelser eller hva enn. Med annerledes teknologi, sanseapparat eller hjernefunksjoner (eller bare et annet sett fordommer) ville vi selvfølgelig observert noe annet. Så jeg har store problemer med å kalle noe objektiv virkelighet i det hele tatt, men gjerne intersubjektiv. Folk må gjerne få tro dogmatisk på noe hvis de synes virkeligheten er for stor, jeg vil snarere kalle det undertro enn overtro. Og jeg ser minst like mye dogmatisk tro i vitenskapen som i alternativverden. Healeren Eric Pearl fikk bare lov til å snakke på Blindern, ikke til å demonstrere sine eventuelle evner. Det kaller jeg dogmatisk tro som står i veien for uforskning. Her skriver jeg om flere akademiske dogmatikere (inkludert teologer).

    Liker

  3. Bra funn, der var det mye interessant. McKenna sporer ganske spektakulært av noen ganger, men det er en nytelse å høre på ham likevel. Et eksepsjonelt fleksibelt hode, inkl. tunge.

    Liker

  4. Ups, du hadde visst skrevet mer. Kort svar til det:

    Jeg tror vi mener mye av det samme, men er vant til å bruke forskjellige ord. Objektivitet, i min munn, er ikke noe mer enn intersubjektivitet. Men ordet objektivitet gir det en litt annen verdighet. Og så er det vanlig nok historisk sett å bruke ordet på den måten, om enn av suspekte grunner (— jeg mistenker Kant for å bruke ordet som kamuflasje for sin radikale teori).

    Liker

  5. Jepp, jeg liker litt andre ord enn deg. Intersubjektivitet høres mer innbydende ut enn objektivitet. Hvis Objektivitet ringte på hos meg ville jeg tenkt at han var en stabeis jeg ikke ville leke med. Intersubjektivitet er lettere å finne på nye ting med, føler jeg. Hun har kanskje lavere status, men i min omgangskrets ville ikke folk brydd seg om det. Ellers er det artig at McKenna beskrives som «self-described skeptic» på Wikipedia. Han er ikke akkurat det jeg forbinder med skeptisk.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s