Category Archives: Portrettintervju

Shoaib sorterer merkelappene

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2011.

Da Shoaib Sultan kom til Norge ble han bare kalt innvandrer. I dag kalles han muslim, og blir tillagt holdninger han ikke har.

shoaib11

Shoaib Sultan vandret ikke inn i Norge. Han krabbet. Som ettåring kom han til Oslo i 1975, fra en jevnstor by i Pakistan. «En liten by», som han selv kaller det. Mens han gikk på barneskolen flyttet familien til et adskillig mindre sted i Sør-Odal. Verken der eller i hovedstaden ble de kalt muslimer.

– På åttitallet var jeg en raring på skolen. Men ingen skyldte på religion. Det handlet mer om at jeg var en bokorm. Læreren sa jeg hadde lånt og lest flere bøker på skolebiblioteket enn resten av klassen til sammen.

«Hvor god er du på Nesbudialekt?» spurte en quiz, og Shoaib fikk resultatet «Perfekt! En ekte nesbu?» En annen quiz sier at han kjenner Oslo bedre enn han kjenner sin egen mor. Dessuten har han full kontroll på Midtøsten og Nord-Afrika. Alt dette fremgår av hans rikholdige Facebook-profil. Han var tidlig aktiv på sosiale medier. Da han fikk tvillinger, ble pappapermisjonen varslet på Twitter. I dag bruker han sosiale medier mest til seriøse diskusjoner om kultur og religion.

Var det 11. september som gjorde oss så veldig oppmerksomme på at noen er muslimer?
– Det var et vannskille, men tendensen begynte tidligere. Jeg var inne på det i min bacheloroppgave i statsvitenskap på 1990-tallet. Der skriver jeg om bortfallet av Sovjetunionen. Det skapte behov for et nytt fiendebilde, noe Vesten kunne være i opposisjon til. I media er retorikken blitt mye verre etter 11. september. På 1990-tallet ble ikke ekstreme grupper tatt seriøst. Nå er de mainstream i nyheter og offentlig debatt. Vi har også fått nettaviser, som må lage overskrifter folk klikker på. De fokuserer på det ekstreme for å tjene penger.

Hvorfor setter vi alt og alle i bås?
– Ingen vil kategorisere seg selv, men alle ønsker å kategorisere andre. Det hjelper oss med å forklare verden. Når man ikke helt forstår hvorfor ting er som de er, er det greit å finne en forklaring. Folk med lite kjennskap til muslimer sier ofte til meg: «Du er jo normal. Men så er det alle disse gærningene…»

Shoaib mener det har skjedd en uheldig sammenblanding mellom religiøs sosialkonservatisme og ekstremisme.

– Det fins forstokkede holdninger blant muslimer. Det kan man godt ta opp som et problem. Men hvorfor blande det sammen med ekstremisme? Det er forskjell på folk som ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, og folk som forsvarer terror. La oss si at 3 av 1000 muslimer forsvarer voldsbruk, og at 40 er konservative. Når de slumpes sammen, blir 43 av 1000 ekstremister. Slik retorikk bidrar bare til å styrke ekstremismen.

Han innrømmer gjerne at det fins muslimer som bekrefter stereotypene, og som har interesse av at de bevares. At disse får så mye oppmerksomhet, tror han ikke er lurt.

– Ekstremister på ulike sider ønsker gjerne det samme. Det er viktig for dem at det blir skapt skiller og uenighet. Konfrontasjon er en av drivkreftene bak terrorisme. Terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til hvor sterkt andre hater dem.

– Når man hater og kjemper imot noe, gir man vel motparten en identitet som styrker den?
– Akkurat. Man styrker det man hevder å kjempe imot. Danmark har en mye råere islamdebatt enn Norge. De har også flere ekstremister. Mange ressurssterke og redelige muslimer flytter til England, USA eller Canada for å slippe hatet.

Selv bodde Shoaib i USA som student fra 1994 til 2000. Der merket han en annen holdning til muslimer enn i Norge.

– I USA er religion en mye mer naturlig del av folks liv. De har en stor og systematisk respekt for livssyn. Dermed får man ikke de samme debattene som i Norge. Jeg måtte heller ikke forklare eller forsvare noe på grunn av min pakistanske opprinnelse.

Har dette endret seg i USA etter 2001?
– Man kan mene mye om amerikansk utenrikspolitikk, men innenriks er debatten fortsatt mye bedre enn i Europa når det gjelder muslimer. Du er amerikaner gjennom det du gjør, ikke hvor du kommer fra. Deltar du i samfunnet som alle andre, er du fullstendig godtatt.

Da Shoaib bodde i USA, følte han seg mest av alt veldig norsk.

– De norske studentene skilte seg ut, selv fra svensker, i hvordan de reagerte på ting. Jeg var definitivt en av de norske, selv om det var mange pakistanere der.

Reagerer du som en nordmann også når du ser Muhammed-karikaturer?
– Jeg synes på mange måter det er ubehagelig. Men jeg forsvarer retten til å publisere dem. Problemet er at publiseringen handler mer om provokasjon enn om ytringsfrihet. Det fører ikke noe godt med seg.

Noen mener at moderate muslimer ikke er flinke nok til å protestere mot ekstremisme.
– Da følger de dårlig med. Hver gang noe har skjedd, har folk gått ut og tatt avstand. Men det er utrolig hva du ikke ser hvis du lukker øynene. Jeg kan si at jeg tar fullstendig avstand fra noe, og likevel blir jeg bedt om å være tydeligere. Uansett hvor tydelig jeg er, er jeg ikke tydelig nok. Da handler det ikke om hva jeg sier, men om hva andre antar at jeg mener.

Hva er viktigst for deg personlig ved islam?
– Hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker, samfunnet og kloden. I islam heter det at Gud tilgir overtredelser mot seg selv, men ikke mot andre mennesker. Gjør jeg urett mot deg, er det du som må tilgi meg, ikke Gud. Jeg håper at jeg kan oppføre meg i tråd med det jeg sier. Det viktigste idealet er den gylne regel, som fins i mange religioner. Hos muslimer, som hos alle andre mennesker, kan det være langt mellom ideal og realitet. Menneskelige trekk veier tyngre enn religiøse idealer.

Hva kan en gjennomsnittlig nordmann lære av en muslim?
– Jeg vet ikke om en gjennomsnittlig nordmann fins. En gang hadde jeg en norsk kollega som flyttet til en annen landsdel fordi tanta hans trengte hjelp. Det er en veldig familieorientert tenkemåte, som ofte forbindes med muslimer. Merkelapper fungerer ikke, men man kan alltid lære noe av andre. Den dagen du tror du ikke har noe å lære av andre, inkludert muslimer, har du tapt.

Du var tidligere generalsekretær
i Islamsk Råd. Betyr det at du var med på å bestemme hvordan norske muslimer skulle oppføre seg?
– Nei. Norske muslimer ville frabedt seg å få diktat fra meg. Muslimer er veldig forskjellige og egenrådige. Vi har ingen pave eller kirkelig autoritet over oss. Imamer leder bønn, men de forteller deg ikke hvordan du skal tenke. Islamsk Råd har iblant satt dagsorden i media, men altfor ofte fikk vi en reaktiv rolle. En eller annen muslim i Trondheim sa at man må kunne slå ungene. Noen muslimer i London utførte et terrorangrep. Da måtte vi ut og ta avstand, og fordømme det i alle mulige varianter.

– Er du lei av å måtte ta avstand fra folk du ikke kjenner, bare fordi de er muslimer?

– Ikke hvis det skjer noe jeg synes er viktig å kommentere. Men jeg er lei av at enhver kommentar blir forsøkt misforstått. Muslimske samfunnsdebattanter blir tillagt motiver de ikke har. Du og jeg kan si det samme, men når jeg sier det blir det oppfattet som en trussel. Jeg må bruke en halvtime på å komme med alle slags forbehold. Da blir det vanskelig å få sagt noe. De største islamhaterne mener de er kunnskapsrike, men de har bare forlest seg på hat-litteratur. Alt sees gjennom negative briller. I mine øyne er ikke det kunnskap. Jeg beundrer folk som tør å endre standpunkt når de blir konfrontert med fakta. Men noen tolker alt i samme retning, uansett hva de får servert.

Shoaib har fått sin porsjon med hets og sjikane, men lite direkte trusler. Han tror kvinner er mer utsatt for det.

– Jeg kjenner unge muslimske kvinner som er blitt drapstruet på telefon, sms og mail av nordmenn. Dette er godt utdannede jenter som åpner munnen og som ikke bruker hijab, men de forsvarer andres rett til å bruke det. De passer ikke inn i folks stereotyper. Det provoserer.

En undersøkelse gjort for Aftenposten viser at nordmenn frykter muslimer mer enn klimakrisen. Shoaib bemerker at global oppvarming ikke bare gjør været varmere, men også mer ekstremt i alle retninger. Dette er han svært opptatt av. I skrivende stund er han leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag på Søndre Nordstrand.

– Mange ledende muslimer er opptatt av moderasjon. Selv kjører jeg kollektivt, men jeg vil ikke skru klokka tilbake til steinalderen. Vi må finne løsninger så vi kan få til like mye som i dag eller mer, på en miljøvennlig måte. I Emiratene lager de en by hvor alt skal baseres på alternativ energi. Der har andre byer mye å lære.

Pakistan fikk kvinnelig statsminister allerede i 1988. Benazir Bhutto var datter av en tidligere statsminister. Er klasseskillet i landet mer fremtredende enn skillet mellom kjønnene?
– Ja. Mange pakistanere har hatt godt av å flytte til et mer egalitært samfunn som Norge. Blant norsk-pakistanere kan foreldrene være analfabeter og barna leger. De fleste pakistanerne i Norge kommer fra et ruralt område i hjemlandet. I Sverige er det annerledes. Der er pakistanerne en liten gruppe, med bakgrunn som urbane og høyt utdannede.

Shoaib mener vi er vel utålmodige når det gjelder integrering. Vi vil ha resultater med en gang, mens forskning sier at det tar tre generasjoner.

– Andre generasjons innvandrere blir hengende litt imellom to kulturer. Tredje generasjons innvandrere fra Pakistan har vi ikke sett så mye til enda. De er ikke gamle nok til å delta i offentligheten.

– Vurderte du noen gang å bli boende i USA?
– Av ulike grunner valgte jeg å flytte tilbake til Norge. Det er mye jeg liker ved USA, men de har ikke noe sikkerhetsnett for folk som faller utenfor. Det var vel en norsk politiker som sa at i Norge er vi alle sosialdemokrater.

Selv pakistanere?
– Ikke minst pakistanere!

Bildet er hentet fra MDGs webside.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju, Temaartikkel

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

OMSLAG-Sep-2013-1Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

märthaDen unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

M&K

Munter stemning under intervjuet.

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Kathrine-shv

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

KathInne
Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?

– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!

Journalister i raushetens tid.

Journalister i raushetens tid.

 

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Flink pike

Hun tilhørte første kull av heroinister i Oslo, og ble prostituert før hun fylte 16. Fem bøker er skrevet om henne, og endelig ser bestemoren Marit Dahl lyst på fremtiden.


Marit Dahl (49)
ble oppdaget i barnehagen. Hun hadde et uvanlig musikalsk talent. Det passet godt til den flinke piken foreldrene ville hun skulle være.

– Jeg gjorde alt jeg ble bedt om med et smil, selv om jeg ikke smilte så mye inni meg, forteller hun. – Egentlig elsket jeg å spille piano. Det hadde vært fint om jeg kunne spille når jeg følte for det. Isteden ble det et press. Jeg måtte opptre i alle middagsselskaper. Når vi skulle på besøk, håpet jeg at de ikke hadde piano der.

I 1969 kom Marit på 2. plass i Ungdommens Pianomesterskap, bak Wolfgang Plagge. Så fikk hun et ultimatum: Enten måtte hun være inne og øve, ellers ville familien selge pianoet. Da familien flyttet fra Oslo til Kløfta, ville Marit heller være ute med venner.

– Jeg ville bare gjøre noe helt annet enn å være snill. Jeg var nysgjerrig på alt som var forbudt, sier hun.

Hun var 12-13 år da hun begynte med øl og sprit. Så ble hun sammen med en gutt i fylla på 17. mai. Han var helt imot hasj, for narkotika var narkotika, mente han. Da gjorde Marit sitt andre opprør.

– Første gang jeg røkte hasj, merket jeg ingenting. Det hadde heller ingen større betydning for min ruskarriere. Da jeg prøvde morfin, stakk det som et helvete innenfra og ut. Etter noen sekunder kom varmen og roen. Det gjorde meg så tørst at jeg hev en Cola rett ned og spydde.

Marit skjønte ikke hvordan noen kunne bli avhengig av dette. Men hun var langt fra ferdig med opprøret sitt. Det gikk slag i slag med voldelige kjærester og dop, til hun sto i Stenersgata i Oslo og var barneprostituert. På 70-tallet var gata berømt blant kundene for unge jenter. De yngste var 13.

– Sexsalget foregikk hele dagen, i lunchen og før kundene hentet barn i barnehagen. Det var vanlige menn med barnesete i bilen. Vi så heller ikke ut som horer, og hadde langt ifra miniskjørt og nettingstrømper.

De unge jentene fikk bedre betalt enn de voksne. Derfor hendte det at eldre prostituerte kom til Stenersgata og lot som de var under 16. Da Marit selv ble eldre, møtte hun kunder på hotell.

– På Fagerborg hotell i Sporveisgata satt to gamle damer og leide ut rom til oss. Det var ingen tvil om hva som foregikk. Jeg møtte også forretningsmenn i lobbyen på finere hoteller.

En taxisjåfør
betalte Marit 300 kroner bare for å sitte på kaia og prate.

– I utgangspunktet ville han kanskje ha et nummer, men vi ble alltid bare sittende og dele matpakka hans. Han hadde en spesiell ost som jeg likte så godt. Det var en pause for oss begge. Jeg ble veldig glad når han kom, og etter hvert tok jeg ikke imot penger. Han hadde ingen kone, men andre kunder snakket ofte om den håpløse kona og alt hun ikke ville gjøre.

I 1977 begynte
heroin å fortrenge morfin på gata i Oslo. Marit hadde hørt at heroin gikk fortere ut av kroppen. Dermed ble man fortere syk, og måtte stresse mer for å skaffe en ny dose. Hun foretrakk morfin, men tok heroin for å bli frisk når hun ikke fikk tak i det. Etter hvert ble hun så hekta på heroin at morfin ikke virket som før.

Det var på
denne tiden hun ble stoppet på Karl Johan. Den høye og mildt sagt tynne jenta fikk  modelltilbud fra et stort byrå. Hun hadde allerede fått flere tilbud fra mindre seriøse aktører.

– Jeg hadde blåveis på øyet og spiste en pølse i uka. Ofte ikke en pølse en gang, bare potetmos og rå løk. Jeg bodde på hospits og skjønte at jeg aldri ville klare jobben som modell, selv om det var et godt tilbud.

St. Hansaften 1982
møtte hun en spesiell mann på strøket. Det var en uke siden hun slapp ut fra fengsel for dopsmugling. Hun hadde mistet leiligheten, og visste at hun sto ved et veiskille. Mannen som åpnet bildøra var redaktør i jentebladet Romantikk. For ham var det kjærlighet ved første blikk. For Marit var det en mulighet til å få hjelp.

– Jeg var glad
i ham på en måte, før jeg oppdaget hans sanne jeg, sier Marit. Hun klarte å slutte med heroin, men ble avhengig av mannen som sa at hun aldri ville klare seg uten ham.

– Han minnet meg alltid på hvor jeg kom fra, og jeg ble redd for å gå fra ham. Når jeg kaller min nye bok «Hekta», betyr det også at jeg var hekta på ham. En gang sa jeg rett ut: «Kan du ikke heller gi meg en på trynet enn å holde på med den psykiske terroren?».

Igjen var Marit
fanget bak en fin fasade. Mannen skrev om deres liv sammen, og fikk en bestselger med boka «Kjør meg til Slottsparken» i 1985. Her fremstiller han seg selv som helten som redder den skjønne, men brysomme Marit. Og Marit spilte med i media. Lørdagsrevyen, store aviser og ukeblader kom på besøk. Ingen fattet mistanke.

– Jeg hadde nettopp fått en sønn, og ville ha så mye ro som mulig, sier Marit. – Jeg gjorde alt jeg kunne for å tekkes min mann, ellers ville det blitt et helvete hjemme.

– Er det mange
menn som tror at de har et romantisk forhold til en prostituert?
– Det er vel en spesiell type menn. De tiltrekker seg kvinner som er svake der og da. Min eksmann tåler meg ikke nå som jeg har reist meg opp. I dag ville jeg nok sett de dårlige tegnene tidligere. At han plukket meg opp på strøket er ett av dem. Men jeg følte meg som verdens heldigste jente når han tilbød meg et sted å bo.

Interessen rundt
Marit ble så stor at hun utga en egen bok; «Jeg ville heller leve». Heller ikke her kunne hun fortelle sannheten. Men hun kunne advare ungdom mot dop. Helst ville hun gitt en nyansert fremstilling, men Landsforbundet mot stoffmisbruk presset henne. Hun måtte skjære alle stoffer over én kam, og skremme ungdommen. Opplaget på 5000 ble revet vekk. Igjen ville journalister vise fram Marits «lykkelige» familieliv.

Men hun vokste
også på erfaringen. Hun reiste rundt på skoler og holdt foredrag. Elevene ga henne gode tilbakemeldinger. Da 90-tallet nærmet seg, turte Marit endelig å ta ut skilsmisse. Hun tok med sine to små barn til Vestfold for å leve i fred som rusfri. Trodde hun. Etter tre år sprakk hun, da hun fikk en ny kjæreste som slett ikke var rusfri. Heldigvis var han snillere enn eksmannen.

– Datteren min
sier at hun ikke tenkte over problemene den gangen. Jeg lagde vafler og eggedosis, og ropte inn alle ungene i gata. Jeg brukte akkurat nok heroin til å holde meg frisk. Jeg hadde store planer om behandling, men da måtte jeg flytte fra Vestfold fylkeskommune. Det var lettere å få plass med adresse i Oslo.

Først flyttet barna
, og så flyttet Marit inn hos eksmannen i Oslo. Han foretrakk henne fremfor sin nye kone. Nok en gang ble hun snill og flink husmor, og endelig fikk hun plass ved ARKEN bo- og behandlingstilbud. Det var ikke første gang hun tydde til slik hjelp. «Mindre enn ti», sier hun om antall behandlinger hun har prøvd i ruskarrieren. ARKEN virket lovende, helt til hun ble syk.

– Jeg skjønte ikke
hvorfor jeg aldri ble frisk igjen. De ansatte skjønte det heller ikke. Hadde jeg fått en lege, kunne han lett konstatert lungebetennelse. Men folk begynte bare å se skeivt på meg. Hadde jeg begynt med stoff igjen? Lurte jeg dem? Det kom ingen lege til ARKEN, selv om det lå ved Gaustad Sykehus. Derfor orket jeg ikke å være der lenger.

Da Marit rundet
førti, krøp hun til korset og søkte om metadon. Det var lange ventelister. Men da hun ble dødssyk i 2001, fikk hun metadon på dagen. Siden har hun tatt én dose med heroin, og den virket ikke.

– Jeg ville vel teste meg selv. Hadde jeg hatt lyst på mer heroin, kunne jeg latt være å ta metadon noen dager. Men stoffet er annerledes i dag enn før; kvaliteten er mye lavere. Det er også derfor mange blander rohypnol i skuddet.

Kunne hun fått
heroin i tablettform, ville hun heller hatt det. Metadon kan være vanskelig å leve med.

– Jeg må ta meg skikkelig i nakken for å fungere. Jeg blir lett sittende hjemme og se på TV, som en zombie. Jeg har ingen gnist. Samtidig vet jeg om folk som fungerer veldig bra på metadon. Jeg vil gjerne få fram at rusavhengige må behandles individuelt. Da jeg ba om Subutex, fikk jeg bare høre at det ikke var noe for meg. Uten at jeg noensinne hadde prøvd det.

Marit prøver
å bruke litt mindre metadon enn hun får. Hun har også prøvd å trappe ned, men det gikk dårlig uten hjelp.

– Legen min skjønner ikke hvorfor jeg vil trappe ned. Jeg synes leger burde lære seg hva metadon er, og hva det gjør med folk. De må høre på pasienten, ikke bare skrive ut lykkepiller. Da jeg sa at jeg bare ble verre av lykkepiller, fikk jeg i trynet: «Ja sånne som deg vil vel heller ha Valium». Det er veldig dømmende holdninger.

Hun har alltid
vært åpen med barna om sitt forhold til rus. Der har hun brutt med fasaden fra oppveksten. Som voksen har hun også prøvd å spille piano, men hun husket ingenting. Det ble for traumatisk. Nå ser hun lyst på fremtiden, og er klar for å prøve igjen.

4 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Sceneskifte: intervju med Jon Schau

jonsbok

– Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig, sier Jon Schau, som har valgt å kalle det Gud i boka.

I dag utgir Jon Schau Jons bok. Her er et intervju jeg gjorde med ham i gatemagasinet =Oslo i sommer.

Han drakk helt til han døde to ganger. Det var da komiker Jon Schau så lyset.

– Jeg kunne starte dagen med å styrte en flaske rødvin, sier Jon Schau. Vi møter ham på kontoret, der diplomer slår fast at han er Norges morsomste mann. Men suksess på utsiden er ikke det samme som suksess inni.

– Jeg prøvde å bli den andre ville at jeg skulle være. Hvordan jeg hadde det? Det vet jeg ikke. Det var akkurat det jeg ikke klarte å kjenne på.

Fra han var gammel nok til å drikke, gikk det i ett. Som 38-åring havnet han i koma i fem uker. Han fikk betennelse i bukspyttkjertelen og ble erklært død to ganger.

– Jeg hadde alltids klart å bli syk uten alkohol. Det var jo noe jeg selv skapte, for å komme dit jeg er i dag. Jeg kunne sikkert ha kokt noe på et stolbein som fikk meg til å møte veggen.

Nær døden-opplevelsene gjorde ham edru på flekken.

– Før var jeg ganske Trygve Hegnar i huet, i forhold til det åndelige. Jeg trodde ikke på noe som helst. Derfor var det vanskelig å skjønne at jeg døde. Jeg måtte få det inn med teskje. Mens jeg lå i koma, opplevde jeg både å bli overkjørt av trikken og knivstukket. Ok da, så får jeg vel dø, tenkte jeg. Da ble det totalt sceneskifte. Jeg så et lys, som jeg til slutt var inne i. Det var bare kjærlighet og ingenting annet.

jonschau

Foto: Dimitri Koutsomytis / =Oslo

Han synes det er absurd å snakke om opplevelsen, for ord fantes ikke i lyset.

– Jeg må bruke bilder for å snakke om dette, og jeg er redd for å bruke bilder som plasserer ansvaret utenfor deg selv. Eller bilder som skaper steder hvor noe kan oppleves utenfor deg selv. Alt er i deg. Da jeg så på kroppen min, var den laget av det samme lyset. Jeg badet i det jeg selv var laget av, og i lyset møtte jeg alle som var døde. Plutselig møtte jeg broren min også, men han var jo ikke død. Kanskje er en del av oss alltid på den andre siden.

Jon peker på magen sin. Der satt den mørkeste følelsen han hadde.

– Tenk deg at det verste du har gjort er det du blir mest elsket for. Det du absolutt ikke vil vedkjenne deg. Det vesentlige med lyset er den ekstreme kjærligheten. Dette er vanskelig for folk å skjønne, fordi vi opplever kjærlighet på en annen måte til vanlig. Kjærlighet er en premie folk gir oss når vi har gjort noe de liker. Sprøtt!

Mange har beskrevet at «livet passerer revy» i en nær døden-opplevelse. Jon opplevde det samme.

– Så fort jeg forsto at det ikke var noe galt med meg, ble det sceneskifte igjen. Jeg kunne bla fram og tilbake gjennom egne erfaringer, som en filmrull. Det handlet ikke om hva jeg hadde gjort riktig eller feil. Da jeg ble født, var jeg ute etter noen erfaringer. Spørsmålet var: hadde jeg gjort disse erfaringene?

Jon måtte konstatere at han ikke hadde erfart noe særlig. Han hadde drukket seg fra den ene opplevelsen etter den andre.

– De egentlige erfaringene er de du kjenner på med følelsene. Ikke det du har tenkt. Hele poenget er å leve her og nå.

– Du rømte fra følelser med rødvin, men mange opplever å få følelser av rødvin?

– Når du drikker, gir du faen i fortid og fremtid. Plutselig lever du NÅ. Det er en sterk opplevelse, selv når den er dopa. Min påstand er at du kan leve her og nå uten rusmidler. Da blir følelsen bare sterkere.

De som tror at Jon ble religiøs av å dø, må tro om igjen.

– Forestillingen om en streng fyr med skjegg oppi himmelen handler bare om redsel for å dø. Da lever du ikke her og nå. For meg er kristendommen en misforståelse. Bildene er misforstått. Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Kall det en engel, Gud, Jesus eller en båt. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig. Det som fins, er noe som vokser i følelsene dine. Det handler bare om å ta egne opplevelser på alvor.

Han sitter med en tusj i hånda og tripper. Endelig kan han gå opp på talvla og tegne hva han mener. Han tegner en sol med mange stråler.

– Lyset er det vi er. For at vi skal oppleve noe, må lyset dele seg i mange stråler. Erfaringer skapes av samspill mellom mennesker. Derfor er det viktig at vi opplever oss som ulike individer. Når du innbiller deg at du må bli mest mulig lik meg, kan jeg ikke oppleve deg lenger. Er du derimot fullstendig deg selv, blir du en umistelig opplevelse. Det fins bare en av deg.

jonschau2

– Min oppgave er å vise deg hvem jeg er, og motsatt, for at vi skal kunne oppleve. Derfor har vi en drivkraft i oss til å spørre: Ser du meg? I dag opplever folk å ikke bli sett. Det er betingelser for når du blir sett. Går du på TV og drar av deg buksa, klapper vi for deg. Men det er ikke deg du viser fram, det er rumpa di. Jeg var ofte komiker på andres premisser. Når noen kaller deg Norges morsomste mann, er det de som definerer hva du er, og hva som er morsomt. Før prøvde jeg alltid å leve opp til andres forventninger. Til slutt kjente jeg ikke hva jeg selv følte og syntes.

Jon merker seg at intervjuet er godt forberedt.

– Du sitter der med et ark med spørsmål. Jeg tenker at hvis jeg hadde lagd spørsmålene i går, ville jeg ikke holdt muligheten åpen for utviklingen som skjer her og nå.

– Jeg lar bare være å se på spørsmålene. Har ikke sett på dem på lenge.

– Selv har jeg sluttet å skrive tekster før jeg opptrer. Tidligere hadde jeg et manus som enten var riktig eller feil, ettersom hva folk syntes. Kaster jeg manuset, har jeg tilgang til alt.

– Det krever en voldsom tillit til at «alt» er der?

– Ja, det handler om tillit. Vanligvis stoler vi så lite på livet i seg selv at vi ikke tør å la det gå sin gang. Vi skal alltid kontrollere det. Tenk om en bekk skulle oppført seg slik: Nei, nå må jeg ta en sving her, eller skal jeg prøve oppover, kanskje det er lurt… En bekk følger den naturlige veien uten problemer. Slik går det an å leve også.

– Hvis du ikke hadde erfart døden, hva slags rusbehandling kunne hjulpet deg?

– Ingen som tilbys i dag, sier han, og holder en serviett opp langs bordplaten. – Tenk deg at denne servietten er alt det vonde du kan oppleve. På vei gjennom livet toucher du borti den. Vår kultur sier at du for all del ikke må ha det vondt. Unngå smerte, koste hva det koste vil! Får du det vondt, skal du ha lykkepiller, drikke deg fra det eller jobbe deg i hjel. Løsningen er å gå rett på det vonde. Skap krisen så fullstendig du kan! Da oppdager du at veien gjennom er utrolig kort. På den andre siden skjønner du at det vonde ikke var deg.

Jon har selv snakket med heroinavhengig ungdom, og fått god respons.

– Jeg sier til gutta på heroin: dere toucher borti det vonde og tar det på alvor. Alle som liksom skal hjelpe dere tar det ikke på alvor, de sier: stikk av fra det! Derfor er dere et hakk nærmere løsningen. Dere tør å si: sånn er det for meg. Da gjenstår det bare å gå inn i det vonde. Alt du ikke går inn i, tar du med deg videre, så du må gå en runde til med det samme. Går du inn i det, løses det opp.

Har man vært et sted hvor språk ikke fins, får det visse konsekvenser. Jon mener at han er følelsene sine, ikke tankene.

– Skal du ha et svar fra meg, må jeg kjenne etter, jeg kan ikke tenke etter. Da jeg døde, opplevde jeg å være følelsene mine. Det er følelsene som forteller meg hva som er meg. Vær mer Jon! sier de. Å overstyre følelsene sine er fjas.

– Noen kaller det å være voksen.

– Det har jeg skrevet om i min neste bok.

Han løper ut av døra for å hente mac’en sin. Så blir det høytlesning:

– Ikke vis hvem du er, tenk deg om først, vis fram den siden av deg som er voksen, den siden alle andre vil ha. Det er det som er å være voksen, gjennomtenkt og noenlunde følelseskald. Om det egentlig er noe annet inni deg, legg lokk på det, for å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler, voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.

Da Jon ble syk, hadde han ett barn. Nå har han tre, og konstaterer at han er blitt en helt annen pappa.

– En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var da sønnen min begynte å krabbe. Istedenfor å gå etter ham, krabbet jeg også, og fikk kjempekontakt med ham. En nærhet som voksne prøver å nå gjennom ord. Vi er født uten språk, men det betyr ikke at vi ikke opplever noe. Vi er født med den vissheten jeg fikk da jeg døde: Jeg er perfekt, jeg er åpen for alt, jeg er trygg. Barn stoler 100% på mennesker. Så lærer de seg vekk fra det, og må liksom ha en åndelig reise for å finne tilbake.

Jon synes det er rart at vi er så forelsket i det vi vet.

– Vi tviholder på det vi vet, og snakker mye om det. Historien viser at alt vi vet går ut på dato. Å rømme fra følelser til konsepter handler om behovet for kontroll.

– Hele det akademiske systemet handler om konsepter og definisjoner.

– Det lurer oss til å tro at poenget er å vite hva andre har trodd. Vi leter etter en trygghet vi bare kan finne i oss selv. Fordi vi er så vant til å lete utenfor oss selv, hopper vi på trygghetens fetter; bekvemmeligheten, som kan kjøpes for penger.

En uke etter at Jon forlot sykehuset, ble han slått konkurs. Kristin Halvorsen har kalt ham mannen bak den nye selvangivelsen.

– Før tenkte skattemyndighetene alltid at du lurte deg unna hvis du ikke leverte selvangivelsen. Du fikk en skjønnsligning som var altfor høy i forhold til lønna, og 60 prosent straffeskatt på toppen. Penger som før ble brukt til etterforskning brukes nå til å hjelpe folk. De fant ut at det lønte seg. Det er også opprettet en avdeling for vanskeligstilte skatteytere. Er det usannsynlig at du noensinne kan betale gjelda, kan den strykes. Samfunnsøkonomisk må vi få folk fortest mulig på skinnene igjen, istedenfor å dømme dem til evig fortapelse fordi de gjorde en feil.

Etter at han døde, er Jon er blitt svært opptatt av hva som er hensiktsmessig, og mindre opptatt av riktig og feil. Er du uenig med ham, blir han bare glad.

– Din definisjon av meningen med livet har plass til hele deg. Så skal vi bli enige. Hva skjer? Vi lager et kompromiss som ikke har plass til noen av oss. Hvis vi derimot ikke tror at vi må være enige, møtes vi på en annen måte. Jeg tar med meg hele min opplevelse, kjenner på det du mener, og ser om det kan gi meg noe. Hvert menneske jeg møter blir en mulighet til å utvide min forståelse.

Et håndfast produkt av Jons lærdommer, er selskapet Hippiemedia.

– Kjernen av hippiebevegelsen er å leve sin sannhet, uten å presse den på andre. Krig fører ikke til fred. Fred er et valg.

Han går opp på tavla igjen, og tegner tre rundinger. I den ene er TV, radio, forlag og andre mediekanaler. I midten er produksjonsselskapene. I den tredje er kreative folk.

– For ti år siden hadde produksjonsselskaper det vi kalte tankeloft. Her kunne kreative folk utfolde seg. I dag har ikke ett produksjonsselskap en eneste person ansatt til å utvikle nye konsepter. Konseptene hentes inn fra utlandet. Vi får Idol, Idol med høye hæler, Idol på ski, og jeg vet ikke hva. De kreative folkene sitter bare og skriver replikker til programlederne i Idol. Det de selv tenker og vil ha fram, blir aldri bestilt. Det er dette Hippiemedia er ute etter. Vi skal være en budskapsformidler.

Klikk & les mer om sosiale entreprenører / praktiske kjempeideer i min e-bok «Ideer som kan forandre verden».

Hippiemedia samarbeider med sosiale entreprenører. Folk som vil gjøre verden til et bedre sted gjennom en forretningsidé.

– Når du brenner for det du gjør, tåler du å møte motgang. Nylig var jeg i Aftenposten sammen med Johan H. Andresen. Han skal ansette en egen sjef for å investere i sosiale entreprenører, og bruker selv en tredel av tiden sin på det. Rundt en sosial entreprenør har du kunder som er stolte av å bidra til noe bra. Investorer som er stolte. Ansatte som er stolte.

For øyeblikket jobber Jon med en pilot til Hippiemedias første TV-konsept. Det heter Norske Helter, og handler om nordmenn som styres innenfra. Folk som har valgt å følge sin egen drivkraft.

– Vi skal fortelle historier som inspirerer til sosial forandring, avslutter han.

Mannen med det geniale livssynet, i redigert versjon fra Studio 5. (Dessverre blir folk litt lange i ansiktet når jeg legger dem ut på YouTube fra DVD-opptak). Ser du ikke videoen? Prøv denne linken.

Aftenposten: Konfrontasjonssamfunnet (kronikk av Jon Schau og Nicolai Prydz)
VG: Bokaktuelle Jon Schau (43): – Gleder meg til å dø

Share

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Ingvar Ambjørnsen: – Det begynner med fengsel

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2009.

Ingvar Ambjørnsen syntes det var mer enn nok å prøve heroin én gang. Bli bedre kjent med mannen som både har solgt hasj og fått pris av Frelsesarmeen.

Forfatteren har to leiligheter i Hamburg – en for innsikt og en for utsikt. I den første står bøkene. Vi besøker ham i den andre, hvor han har full oversikt over byen gjennom stuevinduer fra gulv til tak. Han liker å sitte i stua og se på potteplantene på verandaen gjennom den åpne døra. Å gå ut på verandaen har han lite behov for. Helst vil han leve så kjedelig som mulig.

Ambjørnsen2

Den siste revejakta danket ut de fleste andre norske filmer på kino i fjor. Vennene Carl og Robert er uskyldige hippier i evig hasjrus, som roter seg inn i jappetidens brutale narkohandel. Da Ingvar Ambjørnsen ga ut boka med samme navn i 1983, ble mange provosert. Arbeiderbladet var en av få aviser som skrev om den. De kalte forfatteren nazist.

– Logikken var at jeg var liberal overfor hasj, og hasj var det samme som kokain, og i Sør-Afrika ble en del kokainkarteller drevet av fascister.

På begynnelsen av 80-tallet så Ingvar en skremmende mangel på kunnskap om ulovlige rusmidler. Han skrev ikke boka for å reklamere for hasj.

– Jeg ville skrive en realistisk skildring av miljøet. Forlag hadde heller ikke peiling; all slags feilinformasjon skled rett gjennom. De bøkene som fantes var på hasjsprøytestadiet. Vi som visste bedre, lo så vi pissa på oss.

Etter en kort karriere i Jesusbevegelsen, endte unge Ambjørnsen opp i Larviks hasjmiljø. Kristendommen ble etter hvert for mye av en skikkelighetskult for ham.

– Golgatamysteriet var blitt til en kleskode; press i buksa og kort ved ørene. Da jeg ble 15-16 år fikk vi helt andre impulser østfra. Den gang var hasjmiljøet virkelig et miljø, støttet av viktige folk som Jens Bjørneboe. Jeg møtte Bjørneboe da jeg var 14, og hadde så stor respekt for ham at jeg ikke fikk fram et ord.

– Har noen så stor respekt for deg?

– Ja, men det er ofte syke mennesker. De kommer fra Norge og slår seg til i kjelleren her. Det sies at ingen kan fylle plassen etter Bjørneboe. Sannheten er at den plassen ikke fins lenger. Han levde i en tid uten 500 TV-kanaler, hvor en avisartikkel eller bokutgivelse virkelig kunne svi. I dag har selv høyesterettsdommere lest sin Bjørneboe.

Da Ambjørsen hadde valgt et illegalt miljø, ble det snart om å gjøre å komme seg vekk fra Larvik.

– Jeg visste at jeg kunne bli arrestert, og samvittigheten overfor familien plaga meg veldig. Jeg så venner av meg sitte inne i 45 dager, og da var møydommen tatt. Selv har jeg aldri vært i fengsel. 

Aftenposten gikk så langt som å intervjue forfatteren i 1983, men intervjuet ble aldri trykt. De skulle ikke ha noe hasjrøyking i avisa. Men Ingvar ville bare påpeke hvordan fengselsstraff ødela livet til vanlige ungdommer.

– Vi hører jo denne frasen om at det begynner med hasj og slutter med heroin. Nei, det begynner med fengsel! Før kom politiet hjem til deg og rota rundt etter noen gram hasj. Du kunne havne i fengsel sammen med banditter, og få hele livet ditt ødelagt. Det provoserte meg.

Hvite niggere er inspirert av forfatterens ungdomstid, og ble hans store gjennombruddsroman. I 1986 fikk han lov å si det han ikke kunne si i 1983. Mange likte også å tro at de var med i boka.

– Jeg har ikke tall på hvor mange som har ment at de er Charlie i boka. De mener også å huske ting vi har gjort sammen, som større hasjtransaksjoner. Det har jeg gjort så lite av at jeg husker alt over ti gram i detalj.

Ingvar synes det er på høy tid å skille mellom ulike stoffer i rusdebatten.

– Den jevne hasjrøyker er femti år og har hytte på fjellet. Det er tøys å blande det inn i de massive problemene til gatejunkies. Jeg tror på dagens tyske modell, hvor hasj er forbudt samtidig som det er tillatt. Da er begge leire godt fornøyde. Det begynte å bikke i Tyskland da det ble beslaglagt fem kilo i en sak. Dommeren sa at dette er tull, og nekta å bruke tid på saken. Hamburg tillater i praksis besittelse av 15-20 gram. I Nederland er det blitt forbudt å røyke tobakk på kaffebarer, men du kan røyke hasjen ren.

Mens Ingvar skrev sin første bok, jobbet han med alkoholikere på Frelsesarmeens herberge Den åpne dør.

– Jeg var alene på vakt med 16 mann, som var dørgende fulle hele døgnet. De begynte ikke å drikke som 14-åringer, men hadde et liv bak seg. Det var aldri knytta til opprør, bare tap. Noen sto opp klokka fem for å jobbe på havna. De hadde 16 forskjellige drikkemønstre.

Ambjørnsen1
Ingvar Ambjørnsen vil spandere selv om vi har tatt med vin. Men drikkemønsteret hans er slett ikke avskrekkende. 

I 2004 fikk han Frelsesarmeens Booth-pris. De mente han hadde mer til felles med Jesus enn det lange håret, nemlig sympatien med de svake og den profetiske harmen. Fortsatt retter han noe av harmen mot ruspolitikken.

– Norsk narkotikapolitikk har vært feilslått i 40 år. Likevel fortsetter man med det samme. Det hadde ikke vært mulig på noe annet område. Jeg møter unge politikere som har arva argumentene sine fra bestefar. Da gir jeg opp, altså.

Forfatteren anbefaler ingen å nærme seg heroin. Han vet hva han snakker om.

– På 80-tallet gikk jeg noen måneder i behandling for alkohol. Jeg var flink gutt og drakk ikke på et halvt år. Så var jeg alene hjemme og raste rett på trynefylla. Utpå natta fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre research til en kriminalroman. Jeg oppsøkte noen tyrkere på 12-13 år som solgte heroin. For å få snakke med dem måtte jeg kjøpe. Senere på natta kommer jeg snublende hjem og sniffer det.

– En fryktelig dårlig kombinasjon?

– Ja, det kunne gått helt gærent. Streite folk har vært på fylla og dødd av heroin på første forsøk. For meg ble det helt håpløst da jeg skulle ut og pisse. Jeg klarte ikke å stå, og ble sittende lamma i 4-5 timer. Fy faen, altså.

Ingvar minner om at legemiddelindustrien hadde store forhåpninger til heroin. I 1898 lanserte firmaet Bayer en massiv reklamekampanje.

– Markedsføringen var jævlig morsom. Medisinen hadde ingen bivirkninger, du kunne ta den mot forkjølelse og menstruasjonssmerter. Plutselig fant de ut at så og så mange tonn av produksjonen ikke var skrevet ut på resept. Siden historien om heroin begynte på apoteket, synes jeg vi kan ende den på apoteket. Da blir stoffet reint. Men det fins ingen enkle løsninger på problemet. En 22-åring som begynner å sette skudd er noe annet enn 55-åring som har gått på heroin siden han var 14.

Ingvar mener at Norges behandling av rusavhengige bunner i forakt for menneskene.

– Det er dustete å tro at alle som setter nåla i armen er svin. Selv er jeg blitt tatt hånd om av junkies. De har gode sider selv om de stjeler gullarmbåndet ditt.

Ingvar forsikrer oss om at han drikker langt mindre destruktivt nå enn før.

– Stemmer ryktet om at du har sluttet å røyke sigaretter?

– Ja, jeg er en type som plutselig slutter med ting. Jeg satt og røkte som vanlig en søndag kveld, og mandag slutta jeg for godt. Sigaretter er jeg ferdig med, det gjør meg dårlig.

Forfatteren påpeker at det hjelper å være kjendis hvis man har et sterkt forhold til rus i Norge. Han ble overrasket over mangelen på kritikk da han var med i NRKs Sommerøya for ti år siden.

– Det var et koselig program med Torbjørn Berntsen og han kule og trauste fyren fra Hedemarken, Sigbjørn Johnsen. Opptaket varte i 12-13 timer, og vi drakk hele tida. Matz Sandmann var også der. Han spurte om jeg ikke kunne få lov å røyke hasj. «Nei, så langt kan je itte strekke meg,» sier Johnsen.

– Det er da ikke så viktig, sier jeg, og minner Johnsen på at han er hardcore fan av Neil Young. Han er jo kronisk stein. Da sier Johnsen, like jovialt: «Je trudde han hadde slutta.» Der satt vi i halvfylla og tulla, men vi fikk ingen kritiske tilbakemeldinger fra TV-seerne.

Ingvar tror det spiller liten rolle for forfattervirksomheten hva man røyker eller drikker.

– Min deal er å skrive bøker. Jeg fant den da jeg var fjorten, og har valgt bort mye som andre ikke ville valgt bort. Barn, for eksempel.

– Du valgte også bort gymnaset etter en måned?

– Ja, og det var som å slutte med amatørteater og begynne med pornofilm. Helt uakseptabelt, altså. Siden jeg var guttunge har jeg ikke gjort særlig annet enn å lese. Jeg har lest masse gæren litteratur da. Du kan ikke lese de bøkene andre synes du burde lese.

Det er ganske originalt å slutte på gymnaset for å få bedre tid til å lese og skrive?

– Jeg gjorde det bare fordi jeg skulle bli forfatter. Så havna jeg på typograflinja på yrkesskolen. «Du er jo ikke idiot, hvorfor gjør du dette?» spurte rektor ved Sandefjord gymnas. Det forundrer meg veldig at lærerne på ungdomsskolen fikk lov å kalle yrkesskolen for søppel. Den var for subb som skulle bli rørleggere og sveisere, yrker vi er helt avhengige av!

Ingvar kom aldri i lære som typograf. Yrkesskolen lærte ham å sette med bly, mens standard prosedyre snart ble offset. Isteden tok forfatterspiren jobb som pleier ved Lier psykiatriske sykehus. I debutromanen 23-Salen avslørte han horrible forhold i psykiatrien.

– De som drev sykehuset ville gå til sak mot meg. Jeg var lei meg for at de ikke gjorde det; det ville vært en deilig Bjørneboe-opplevelse. De kunne aldri vunnet, og det var naturligvis derfor de lot være.

Han antyder at skriving er det eneste han har holdt på med siden 1981. Han skiller ikke mellom arbeid og fritid. Det eneste som kan stoppe ham, er vonde skuldre.

– I 2002 kunne jeg ikke skrive på trekvart år, men alt gikk videre i huet. Da skuldrene var bra igjen, ble det et eneste kaos av prosjekter som hadde dukka opp. Kona mi er på den samme trippen som meg, og har en produksjon som langt overgår min. Hun er oversetter, og har også skrevet egne bøker.

Da Ingvar fylte femti i 2006, hadde han solgt 1,8 millioner bøker bare i Norge. Bøkene er også opphav til noen av landets største kinosuksesser. Døden på Oslo S fikk Amadapris for beste barne- og ungdomsfilm i 1991, mens boka ble kåret til 80-tallets beste barne- og ungdomsbok av Den Norske Bokhandlerforening. Under filmturneen trodde ikke forfatteren sine egne øyne.

– Gutta i filmen var seksten år og sponsa av Levi’s. De besøkte alle Levi’s butikker oppover kysten, og småjenter sto med svære plakater. Det var helt Beatles!

I dag er filmen kanskje mest kjent for Lena, Pelles kjæreste som har problemer med både dop og prostitusjon. Harald Eia har gjort replikken «Jeg fikser’e ikke» udødelig, selv om parodien ikke ligner så mye på originalen. De fleste av skuespillerne ble håndplukket fra det autentiske miljøet på Oslo S. Interessen for Lena strakte seg langt utenfor sentralstasjonen, også i 1990.

– På en ungdomsskole i Førde rakte en gutt med colabunnbriller opp hånda. Han hadde sett filmen fire ganger, og det var en ting han lurte veldig på: Den scenen hvor Lena tok av seg underbuksa, hvorfor var den så kort?

Forfatteren innrømmer gjerne at han ser på tysk trash-TV. Programmene kan dreie seg om arbeidsledige kvinner som blir rike av å selge brukte truser.

– Jeg syntes det var så fjernt at jeg stjal ideen. I «Elsk meg i morgen» sitter Elling med en brukt dametruse på hodet. Moren min spør om jeg ikke kan skrive noe morsomt igjen, slik som Elling. Da spør jeg hva som er så morsomt med en fyr som ikke vasker seg på fire måneder. Jeg skriver om en mann som er alvorlig syk.

Ingvar forteller at noen ble sjokkert over den fjerde Elling-boka. Plutselig var Elling ekkel. Det syntes forfatteren var kult, siden figuren var blitt så stuevarm. Vi er enige om at denne boka er den beste.

Da den første boka om Elling kom i 1993, ble den nøye vurdert juridisk. Elling hadde erotiske tanker om Gro Harlem Brundtland. Forlagets advokat sa at Gro kunne knuse Ingvar hvis hun ville, men han trodde ikke hun ville. Gro ble bare middels irritert, og kommenterte senere at «det er vakkert at så mange nordmenn har interessert seg for slike medmenneskelige skjebner.»

– Det var aldri i mine tanker å skade Gro, sier Ingvar, som foretrekker å krangle med Siv Jensen.

– I VG-spalten min prøvde jeg å forklare poenget med å støtte smalere kultur, eller støtte en forfatter i begynnelsen. Siv rykket voldsomt ut mot meg og sa at det ikke ble mye støtte på meg når Frp kom til makten. Det ble litt ufrivillig morsomt. Bare Elling er en middels stor bedrift som innbringer mye mer skattepenger enn hun noensinne har betalt. Dagens Næringsliv regnet på det i 2005, og da hadde Elling generert mellom 360 og 400 millioner kroner gjennom bøker, kino, teater og DVD. Når Siv Jensen markerer seg som talskvinne for de små bedriftene, synes jeg Elling burde være et eksempel på dem, avslutter han.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Gåtenes venn

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2005.

«Den som har hele verden i munnen, glemmer at han har en munn.» Det sa Joker i Jostein Gaarders gjennombruddsbok Kabalmysteriet. 30 millioner solgte bøker senere har forfatteren slett ikke glemt at han har en munn, og han bruker den i ett sett.

Jostein har høydeskrekk og holdt seg langt unna kanten av taket da vi tok bilde.

Jostein har høydeskrekk, og holdt seg langt unna kanten av taket da vi tok bilde.

Han debuterte som 34-åring i 1986, og utga tre bøker uten det minste tegn til suksess. Det avgjørende øyeblikket kom atskillig tidligere i Josteins liv.

— Jeg hadde en filosofisk sjokkopplevelse før jeg visste hva ordet filosofi betydde. Jeg var 11-12 år, og plutselig slo det meg på en utrolig sterk måte at jeg er en del av et mysterium. En stor gåte. Da jeg nevnte det for folk, fikk jeg ingen respons. Enten syntes de verden var helt normal, eller de sa at jeg ikke måtte tenke på sånt. Det var liksom farlig.

De voksne klarte ikke å skremme Jostein, som i dag bare lider av høydeskrekk. Han advarer om at han kanskje ikke vil få fram et ord etter at fotografen har tatt ham med på taket av Tullingården, åtte etasjer over bakken. Likevel får han fram en hel mengde ord mens han tar av og på seg det røde skjerfet sitt og ser engstelig på fotografen som går baklengs mot kanten av taket.

Det måtte en omvendt celledeling til før Jostein fikk respons på sitt filosofiske sjokk.

— På slutten av 80-tallet ville jeg skrive en bok om en far og en sønn, fordi det ble skrevet så mye om mødre og døtre. Men så ble jeg litt i tvil, og ville heller skrive om Europa, merkelige daler og byer for eksempel. Så var jeg på hytta med de to sønnene våre, og spurte den eldste om brusen hans var god. Jo, det var den. Men det finnes en enda bedre brus, sa jeg.

Dermed ville Jostein heller skrive en søt liten bok om en magisk drikk. Men det var før han kom til Kreta og så en høyslette.

— Jeg fikk noen sinnssyke tanker om at høysletten hadde fire typer samfunn: hjerter, ruter, spar og kløver. Mellom dem gikk en slags vandrer, en joker som spurte: Hvem er vi egentlig, og hvorfor bor vi her?

Kabalmysteriet ble utgitt i 1990 og ga Jostein flere priser. Han fikk også muligheten til å ta et år fri fra lærerjobben ved Fana Folkehøyskole.

— Det skjedde en omvendt celledeling med den boken. Mange historier smeltet sammen til én. Det er jo veldig deilig; det motsatte av aldringsprosessen.

— Samler du på jokere, slik som faren til Hans-Thomas i Kabalmysteriet?

— Jeg gjorde det ikke før, men nå har jeg fått så mange jokere i posten at jeg har en kjempesamling.

Da Hans-Thomas og faren var vel hjemme fra bilturen til Athen, begynte Jostein å bekymre seg for guttens videre skjebne.

— Det slo meg at gutten ville gå på biblioteket og spørre etter en bok om filosofi. Da ville bibliotekaren kanskje le og si: Du må nok få noen flere år på baken først.

Dermed fikk Jostein et påskudd til å forlate jobben som filosofilærer, og prøve å bli forfatter på heltid. Norsk Faglitterært Fond syntes det var en god idé å skrive en innføring i filosofi for ungdom, og støttet prosjektet. Aschehoug var ikke like begeistret. Av kommersielle hensyn nølte de med å utgi boka. Da forlaget likevel valgte å gjøre det, skrev Jostein et takkebrev.

Sofies verden er historien om 15-åringen Hilde Møller Knag, som leser det filosofen Alberto Knox sa til 15-åringen Sofie Amundsen etter at FN-major Albert Knag satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon og innbilte seg at Alberto fortalte Sofie at majoren satt i Libanon.

— Allerede i debutboken min skrev jeg om en romanfigur som prøver å ta makten over forfatteren. I Sofies verden bruker jeg dette som en del av det pedagogiske prosjektet. Forholdet mellom en forfatter og hans roman kan ligne forholdet mellom Gud og verden, eller forholdet mellom det bevisste og det ubevisste i et menneske. Det sier seg selv at en romanfigur ikke har fri vilje. På en annen side kan forfatteren være så inspirert at det nesten blir slik. Sofie kjemper en heroisk kamp mot majoren, sin forfatter, og vinner til slutt.

Det er her leseren begynner å stusse. For Sofies verden er da skrevet av Jostein Gaarder, og ikke av FN-major Albert Knag? Hvilken verden befinner vi oss selv i?

— Se for deg en major i Libanon, eller meg ved skrivemaskinen. Så skal Alberto og Sofie prøve å komme ut i det virkelige liv. De vil overleve forfatteren. Har de klart det?

— Det må man vel si. Prøver du å si at det finnes forskjellige verdener, der noen er mer virkelige enn andre, á la Platons idéverden?

— Hvis du spør meg om jeg tror på et individuelt liv etter døden, vil jeg si nei. Men her kommer det viktige: Jeg er allerede så forundret over at det finnes en verden, at jeg ikke ville  blitt mer forundret om det finnes en verden etterpå også. Jeg har ikke plass til mer forundring! Folk spør meg ofte om jeg er religiøs. Jeg er veldig fan av Jesus som den viktigste moralfilosofen, men jeg tror ikke han oppsto fra de døde. Likevel har jeg en fundamentalt religiøs livsopplevelse. Det jeg ser inn i når jeg ser ut i universet, er en eneste dyp gåte. Da blir spørsmålet: Er det noe utenfor mysteriet, eller er mysteriet i mysteriet?

Sofies verden er ikke bare en bestselger, men også en long-selger. I noen land selger boka fremdeles like mye som for ti år siden. Det første året solgte den rundt 30 000 eksemplarer i Norge, men den ble en større sensasjon i Danmark. For ikke å snakke om i Tyskland, hvor en jente fikk hele fem eksemplarer til konfirmasjonen. De fleste superstjerner kan bare drømme om å selge 25 millioner av noe som helst, slik Jostein har gjort av denne boka. Han er den fremste årsaken til at filosofi ble 90-tallets rock ’n roll, slik trendbladet Tique spådde ved starten av tiåret.

Allerede i 1995 truet forfatteren med å ha sagt sitt siste ord om Sofies verden. Men han innrømmer at suksessen har hatt flere fordeler enn ulemper, selv om han hadde bedre tid til å skrive som lærer.

— I den grad noe er negativt er det luksusproblemer. Jeg bruker mye tid på det jeg kaller aborter; å snakke med folk om ting jeg ikke kan være med på, eller ting det ikke blir noe av. Noen av bøkene har vært gjennom flere runder med filmprosjekter. Plutselig skifter de regissør og må begynne helt på nytt igjen. Og så lager de teater av bøkene mine alle mulige steder. Jeg var nettopp på Appelsinpiken-musikal i Tyskland. Det er jo en bok det burde være umulig å lage musikal av.

— Det burde vært umulig med Sofies verden også?

— Absolutt, og der lagde de film til og med. Men jeg kan med hånden på hjertet si at den boken ikke har forandret meg, selv om den har forandret min livssituasjon helt dramatisk.

Jostein har vært gift med Siri Dannevig siden han var 22 år. Når han får brev fra Brasil, ler hun.

— De mest spenna gærne brevene kommer fra Brasil. Der er det utallige ekteskapstilbud. Siri er nok en viktig del av forutsetningen for at jeg ikke har forandret meg.

— Hva får du ellers brev om?

— En tilbakemelding jeg har fått noen hundre ganger er et brev fra en ung kvinne, ned i 15-års alderen, som har lest Sofies verden eller Kabalmysteriet eller flere av bøkene, og sier at denne boken har forandret livet hennes. Eller en kvinne på 60 år som sier at livet hennes ville vært annerledes om hun hadde lest denne boken som barn. Ellers får jeg mange hyggelige hilsener om at Sofies verden har betydd mye i land uten våre politiske forutsetninger. En kurderleder skrev at boken var viktig for å oppdra kurderne til demokrati. På Cuba traff jeg kulturministeren, som sa litt ironisk at han måtte lese kapittelet om Marx før det statlige forlaget kunne utgi boken.

På sine daglige kveldsturer tenker Jostein mest på karbontiden og devontiden for 2-400 millioner år siden. Siden han startet Sofiestiftelsen med egen miljøpris for åtte år siden, er han blitt stadig mer opptatt av naturen.

— Forfattere og intellektuelle var en slags avantgarde for å kjempe for menneskerettigheter. Kanskje samme type mennesker må begynne å kjempe for menneskelige forpliktelser. Ville jeg ha ønsket at de som levde på jorden for fem hundre år siden hadde pumpet opp all oljen og sluppet ut alt karbonet i atmosfæren, uten å tenke på hva det kunne føre til av ukontrollerbare klimaproblemer? Vi er på en måte apekatter fra jungelen. Jeg tror mange ikke tenker særlig lenger enn til neste kokosnøtt.

— Hvordan er du blitt så opptatt av natur, når du selv er en del av kulturlivet?

— For meg handler det om identitet. Jeg har en mye dypere identitet enn den norske og europeiske. Jeg representerer liv i universet. Den siste boken min, Appelisinpiken, handler om en mann som skal bryte opp fra tilværelsen, uten at det er noe kulturelt filter mellom ham og den verden han forlater. Ordet TV-apparat står ikke i boken. Det er universet han tar farvel med. Hva slags sfære tilhører en kvinne og en sønn, som han skal dø fra? Det er i grunnen ikke en kulturell sfære. Det er like mye en naturlig sfære.

En gang for lenge siden ble Jostein skremt av en lege som fant noe han ville undersøke nærmere. Det var da han fant en dypere identitet.

— Med eller uten grunn ble jeg nokså engstelig. Hva slags forsoningsdimensjon har et menneske da? Jeg husker veldig godt at jeg gikk en tur i skogen, la meg ned i noe lyng og følte at hvis ett tre i skogen hugges ned, så dør ikke skogen. Jeg fikk en viss kontakt med en dypere identitet i meg. Jeg føler meg omgitt av mening.

— Fant du mye rom for undring da du gikk på Blindern?

— Mye mer enn sønnene mine finner i dag. På idéhistorie var vi cirka femten studenter. Vi kunne holde på med mellomfaget i tre år. Ingen ba om noe resultat før det. Stoffet rakk å modne.

Jostein leser nesten ikke filosofi og skjønnlitteratur lenger. Han leser bare naturvitenskap, for det er der han finner de største gåtene.

— De to største, uløste spørsmålene er: Hva var Big Bang, og hva er bevissthet? Så kan man lure på om det er en sammenheng mellom de to.

— Scott Adams har vært inne på at Big Bang var Gud som sprengte seg selv i mange biter.

— Det er en panteistisk måte å se det på. Det kan også være en overgang fra en annen tilstand, la oss kalle det en polypp på et større univers.

Fremdeles synes noen at Jostein har rare interesser. Da han var på loppemarked i Paris med noen forleggere, spurte de ham hvorfor han egentlig er så opptatt av filosofi.

— Den ene var gal etter krusifikser, og den andre skulle absolutt ha tak i gamle hjulvisper. Jeg kjøpte ingenting, for jeg er liker jo filosofi. Er det så mye rarere?

Selv om intervjuet har vart i tre timer, er Jostein på langt nær ferdig. Han har begynt å stille spørsmålene selv, for eksempel: Hva om asteroiden som utryddet dinosaurene ikke hadde kollidert med jordkloden for femti millioner år siden? Jo, da ville gravide kvinner kanskje gått rundt med egg-vogner i dag. Eller: Hva er liv? Jo, la oss tenke oss at vi kom til Mars, og at noe av den røde sanden plutselig var helt åttekantet! Det ville vært verdt å undersøke nærmere.

Når vi kommer ut, står ingen bil og venter på ham. Jostein tar t-banen.

— Har du ikke bil?

— Jo, men den bruker kona. Hver dag går jeg til kontoret, det tar tre kvarter, og så tar jeg drosje hjem. Jeg tror aldri jeg har møtt en drosjesjåfør som ikke har kjørt meg før.

Det er ikke rart at Jostein misliker å kjøre bil, for hvis han kommer til en bro, må kona overta rattet. Ellers får han høydeskrekk.

— Bare ring hvis du har et par-tre spørsmål til, sier han, mens jeg fremdeles er fullt beskjeftiget med å tenke på noe han sa for to timer siden: Jeg tror at det vi kaller sjelen er uoppløselig knyttet til hjernen, og at hjernen er oppløselig.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

En smart tullebukk

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2001.

Harald Eia er smart. To filosofer forandret livet hans, og han kan forklare begreper som ’homosjokk’ og ’voldtektsbil’ på strak arm. Selv skrukken hans har en reflektert side.

haraldeia

Vi trodde han bare skulle tulle, men Harald la ut om sine favorittfilosofer.

Først ber Harald om penger til parkomeneret. Han er så liten og bustete at han får det som han vil, og snart har fotografen gått for å kjøpe pastasalat til ham. Når salaten kommer er Harald langt inni en diskusjon om drømmeteoriene sine fra sosiologien. Han har hovedfag, og begynte på pensum allerede før han kom til Blindern.

– Jeg begynte med sosiologi fordi jeg var opptatt av Bourdieu. Jeg synes han har forandret livet mitt. Han og Heidegger, som jeg leste fra jeg var veldig ung. Heidegger lærte meg å se forholdet mellom subjekt og objekt på en ny måte. Isteden for å oppfatte det folk sier som sant eller usant, ser jeg bare på det som en mening.

Nå er Harald tulle-TV-stjerne, men tulling er ingen spøk. Det bare ser slik ut på TV.

– Det hjelper ikke å tulle med virkeligheten. Hvis du for eksempel skal tulle med NRK, kan du ikke forholde deg til det virkelige NRK, men til folks kollektive oppfatning, sier Harald.

Stemmen hans har ikke et eneste skjær av maltrakterte dialekter og ironiske tonefall. Folk blir ofte overrasket når de skal jobbe sammen med Harald og tullevennen Bård Tufte Johansen.

– De tror sketsjene vår er noe vi finner på en halvtime før sending, men vi er veldig writer-orienterte innad. Jeg tror min og Bård sin styrke er at vi skriver ned ting hele tiden. Vi tenker slitsomt mye komedie. Det er bra å være nerdete. Når folk kommer til oss med idéer er det sjelden bra, men når noen vi er sammen med bare forteller om noe de har opplevd kan det være morsomt, og så skriver vi det ned.

Først var Harald kjent som Arendalsgutten som alle prøvde å etterligne, for eksempel ved å si ’rutebilstasjonen’ med tynn s. Lille Lørdag ga NRK status som en fornyer av TV-humor. Senere ble Harald mest kjent for å være naken i Åpen Post.

– Synes du at humoren din er teit noen ganger?

– Ja, men det er meningen. Det skal være både smart og teit. Det konseptet har vi egentlig fra David Letterman.

– Hadde dere mistet jobben hvis dere bare var teite?

– Det skal du ikke være sikker på. TV-bransjen er rar. Det er få flinke folk, og stort behov for nye. Veldig mange kommer og vil jobbe med TV, men de har jo ingen idéer. De bare henger rundt og vil være på TV. Tenk om det var slik i andre bransjer. Folk som hadde innmari lyst til å bli lege, de kan ingenting, men de synes det virker innmari gøy liksom.

’Skrukken’ er et område mellom to kroppsdeler som nødig vises på TV uten sladd. Skrukken til Harald ble både sladdet og gjennomlyst av eierens intellekt før den kom på TV.

– Vi hadde voldsomme diskusjoner rundt seksualopplysnings-sjargongen. I den berømmelige skrukkesketsjen er teksten at seksualitet er naturlig, og underteksten at dette er helt jævlig å gjøre, men jeg gjør det likevel. Det blir en stivhet i kroppsspråket. Vi jobbet mye med å få fram det. Ingenting er naturlig, og sladden er så stor at ansiktet mitt blir borte når jeg bøyer meg fram for å forklare noe.

Når Harald gjemmer seg bak skrukker og skuespill, frakobles sjenanse-modusen i hodet hans. I mange år har han også drevet med improvisasjonsteater.

– Fordi jeg har utviklet selvtillit, kan jeg være naken og fjollete på TV. Jeg trenger ikke å snakke om alle bøkene jeg har lest.

Harald og Bård får mye god respons på karakterene sine i Åpen Post. For eksempel den ensomme Thomas André, som flyttet til et digert hus fordi han ville ha det slik som i Friends.

– Mange jenter har stor ømhet for ham, men jeg tror egentlig han er veldig selvopptatt. Han har et bilde av seg selv som en som mestrer ting perfekt, men det er veldig lett for andre å se at han ikke gjør det.

Harald tror mange har en Thomas André i magen.

– Jeg snakka med en som hadde vært på fest med kronprinsen. Han sa at han følte seg skikkelig Thomas André i den situasjonen. Han skulle ikke stirre eller gjøre noe nummer av det, så han ble nesten uhøflig og veldig unaturlig. Ambjørnsens Elling ligner også på Thomas André. Han er veldig selvbevisst; på et blunk har han fantasert om nøyaktig hvordan alle rundt ham er.

– Hvorfor forsvant populære raringer som Thomas André og den paranoide stoffmisbrukeren Jarle fra Åpen Post?

– Begge var vanskelige karakterer, fordi det ble samme vits hele tiden, og tyngre og tyngre å skrive. Vi hadde noen testvisninger med mer Jarle, men ingen syntes det var noe gøy lenger. Minnene om Jarle var mye gøyere. Men vi har fått veldig mye mail fra folk som savner ham. Noen har en teori om at han ble kutta ut fordi jeg ble sjalu.

Harald møtte Bård da de jobbet sammen i U Natt på NRK. Harald syntes det var et dårlig program, og skrev tekster ved siden av som Bård fikk lese.

– Det var første gang jeg hadde møtt noen som analyserte i den bransjen. Bård er ingen utdannet mann, men han har bra intuisjon. Vi ble en veldig tett gjeng, sammen med blant andre Marit Åslein. Hun er kjempeflink på form, hele det klassiske repportasje-formatet. Senere fikk vi lyst til å jobbe hver for oss. Bård og jeg jobbet så tett sammen at det ikke var noe koselig å komme på møter med oss.

Før skrev Harald også manus til Først & Sist, både til Marit Åslein og Fredrik Skavlan.

– Fredrik er ganske flink til å få ting til å virke spontant, men jeg laget vitsene hans.

– Vet han hva gjestene skal si på forhånd?

– Researcherne har møter med gjestene. De ber dem lese boka til andre gjester og sånn. Ber dem mene noe. En gang skulle det være en diskusjon om hasj, og Bård sa at han godt kunne være imot. Da ble Fredrik glad.

Bård Tufte Johansen har hatt flere konstruerte meninger i media. En gang var han på forsiden av Dagbladet med skarp kritikk av russen.

– Han ble oppringt under en fisketur, og ba dem ringe meg for å få fred. Jeg så på displayet at det var Dagbladet, så jeg gadd ikke å ta telefonen. Så ringer de Bård igjen og maser om noen russ som har gått amokk i Fredrikstad. De sier at russen blant annet har plaget handicappede barn. Bård sier at det ikke høres så morsomt ut. Da kom overskriften ”Dere er ikke morsomme” over hele forsiden.

Harald har sterke meninger om norsk presse, særlig i saken om heste-prinsessens forhold til feste-forfatteren som dopflørtet i beste sendetid.

– For meg er det voksensamfunnet på sitt aller mest traurige når de kommer hylende med den moralismen. Min motstand mot å bli voksen handler om det døve ved den norske offentligheten. Alle journalister som skriver om Ari Behn har sniffa kokain selv, og alle later som om de er indignert. Jeg synes det er smertefullt. Komedie spiller en viktig rolle i å bryte ned det der.

Harald synes at akademikere må komme mer på banen i forhold til pressen. Han observerer at journalister som før har vært med i bra studentaviser blir sosialisert inn i Dagbladet og VGs retorikk. Selv har jeg ofte støtt på mystiske ord i disse avisene som jeg skulle hatt en forklaring på. Siden Harald er en av de få sosiologistudentene som har skjønt begreper som produktmomentkorrelasjonskoeffisienten, ber jeg ham om hjelp. Først med ordet ’homosjokk’.

– Du tror at ingen er homo, men så viser det seg plutselig at alle er det. Da får du homosjokk.

– ’Knivdramatisk’?

– Det er knivene. De virrer hit og dit og er dramatiske.

– ’Sjokkrane’?

– Du raner veldig fort, sånn at folk skvetter. Istedenfor å rane langsomt.

– ’Voldteksbil’?

– Det sier seg jo selv. Det er en bil hvor det er plass til å voldta noen.

I filmen Detektor med manus av Erlend Loe, var Harald en sentral figur. Så sentral at mange beskyldte ham for å spille seg selv. Men Harald lengter ikke etter innpass i detektor-miljøer.

– Under innspillingen møtte vi folka som driver med metalldetektorer. De var noen utrolige tørrpinner. Vi holdt på å le oss ihjel. De var ikke opptatt av skatter og eventyr i det hele tatt.

– Hadde du kontakt med Erlend Loe?

– Ja, han er en smarting. Jeg så en undersøkelse som viste at han er mest populær blant Mat.-Nat. studenter. Det skjønner jeg. Han er litt anti-intellektuell samtidig som han er smart. Han ser på seg selv som en underholdningsforfatter, og er oppgitt over å bli tillagt naivisme som ideologi. Akkurat som jeg ikke er ironiker, så er ikke han naivist. Vi bare bruker det som virkemidler. Hvorfor i all verden skulle jeg ha en distanse til alt hele tiden? Men i media framstår jo alle som mer ensporet enn de egentlig er.

– Til Universitas har Erlend Loe fortalt at det han likte best på Blindern var å sitte på do. Der fikk han en fellesskapsfølelse med de andre dogjengerne, som han ikke fant andre steder. Fant du noe fellesskap på universitetet?

– Ja, jeg likte at det var stort. Jeg hadde fått hetta hvis det var mindre. Men jeg hadde nok trodd at det skulle være mer av både festing og fagprat. Jeg ville snakke fag, men det var for lav nerdefaktor. Folk leste ikke noe særlig, og de festa ikke så mye heller. De gikk rundt og surra. Kanskje de var på do.

Oslolosen viser fram blant annet Hønse-Lovisas hus.

Oslolosen om det ekte Oslokartet m.m.

Oslolosen holder kjentmannskokurranse.

1 kommentar

Filed under Portrettintervju

Guds morsomste barn

Intervjuet sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2004.

Den snilleste i Team Antonsen har et prostituert forhold til jobben. Om han skulle hatt et annet yrke, ville han vært foreleser på Blindern og lurt seg unna.

baardt

I anledning kyllingsaken fra TV2 Nyhetene kjøpte vi med en liten kylling til Bård.

Noen takler de rare gangene i NRK-huset bedre enn andre. Bård vrenger seg rundt hjørnene, mens han prøver å gjengjelde komplimentene fra absolutt alle som går forbi.

– Kul CD, sier han i farten.

Bak neste hjørne betror han oss at han bare hører på kollegaens CD i bilen. I heisen diskuterer vi hvordan man skiller de falske lovordene fra de ekte. Alle har noe de skulle ha sagt om vår manns prestasjoner de siste månedene. Ifølge 758 000 TV-seere var Team Antonsen norgeshistoriens nest morsomste TV-program, etter Borettslaget. For første gang traff Bård og Harald samtlige deler av befolkningen, med hjelp fra Atle og Kristoffers voldelige griseri.

– Stemmer det at Harald er den smarteste, Atle den tjukkeste, Kristoffer den kjekkeste og du den snilleste?

– Alt det stemmer, ja. Atle og Kristoffer er dessuten veldig bråkete. Hos Atle ligger det i familien. Når sønnene hans får brus, begynner de å slåss.

Bård som en av sønnene til utenrikskorrespondent Håkon Børde.

Før jul var gangene i NRK fulle av pepperkakebokser. Det var visstnok da Atle fikk i seg pepperkaker at han fikk alle idéene om brøling og velting til Team Antonsen. Når Bård og Harald får idéer går det roligere for seg. Ekstra Joker Nord lå lenge i en bunke på Bårds skrivebord.

– Det gikk vel et par-tre programmer før jeg så gjennom gamle bunker. På en lapp sto det: Hvordan er egentlig reglene i Joker?

Selv har Bård aldri spilt verken Ekstra eller Joker.

– Når man ikke er opptatt av pengespill er de litt vriene å forstå. Jeg var innmari i tvil om det bare var jeg som syntes det var rart. Jeg skjønner logikken med opp og ned, men hoppsann, der kom joker’n.

Etter å ha skrevet mer på lappen sin tenkte Bård: Hva om det blir enda vanskeligere? Dermed var skjebnen avgjort for Krøvel Velle Voll fra Velle i Volle. Snart skulle han spille bort både huset og nyrene sine i Ekstra Joker Nord, spillet med transvestittall, Samejoker og bøtte over toer’n.

– Folk skjønte det med en gang. Men det var ikke et poeng å tulle med Nord-Norge. Det var bare en rekvisitt for å skape et univers.

Hver gang noen trekker fram at Bård er kristen, får han mail fra KFUM og Indremisjonen.

– Da Ole Kristian Furuset slo igjennom var det en sensasjon. Det var dobbeltsider med ham og Bibelen hele tiden. Han kjører ski og er kristen, liksom. Men nå har det spredt seg mer utover. Folk tror litt på både det ene og det andre. Da slipper jeg billigere unna i pressen i det minste.

– Hva synes Gud om vitsene dine?

– En kar som skoggerler av en flott undertekst passer liksom ikke inn i mitt gudsbilde. Gud er kanskje ikke så konkret.

Da hele Team Antonsen kledte seg ut som prostituerte, var Bård den mest populære blant kundene. Han gjør hva som helst hvis det blir bra på TV.

– Programmet har alltid vært sjefen. Det er en god leveregel, for da slipper jeg å tenke at jeg ikke vil. Jeg kan hate det når jeg står der og er redd, men mye er morsomt nettopp fordi det er flaut. Hvis jeg syntes alt var gøy å gjøre, ville noe av magien blitt borte.

– Så du har et profesjonelt forhold til det?

– Jeg har aldri sagt nei til noe fordi jeg selv ikke tør eller orker. Jeg har et prostituert forhold til det.

Bård ser på humor som et fag. Han bruker mye tid på å analysere hvordan man får noe til å fungere.

– TV gir mange utfordringer på en gang. Det er mye forarbeid og etterarbeid. Vi river oss i håret og lærer. Harald og jeg har ofte mer enn en idé med ting. Formen er en idé, parodien er en annen idé og bak ligger en tredje idé. Team Antonsen var ganske rett fram, men jeg tror folk liker ting med mer tankevirksomhet bak også.

Bård er glad for at NRK lar ham gjøre hva han vil.

– Her får vi god tid til å sitte og skrive, vi kan jobbe jevnt og trutt. Kringkastingssjefen er den eneste som snakker litt om målgrupper. I TV2 jobber folk ofte i produksjonsselskaper. Når de ikke jobber for TV2 går de bare rundt og svirrer.

Bård mener humor er omtrent som idrett. Det krever kontinuerlig trening.

– Hvis du først har noen idéer er det lett å finne på nye. Det er en god sirkel. Tar du et års pause, er det vanskelig å komme inn i den rette hjernevirksomheten igjen.

– Ser du humor i alt?

– Ja.

På ungdomsskolen prøvde Bård å være morsom, men først på gymnaset ble han morsom. Senere er han blitt bedt om å være toastmaster i førti bryllup. Han sa ja til 28 av dem.

– Jeg har alltid vært i en gjeng som har sett mye humorfilmer og laget sketsjer. Privat var jeg nok morsommere før, da det var min arena. Nå har folk lært at jeg sikkert vil ha fri når jeg ikke er på TV.

– Ligger det en samfunnskritikk i noen av vitsene deres?

– Ja, det gjør jo det. Komikere er ofte redde for å si hva de mener, men vi bruker ting vi er opptatt av.

Bård og Atle har havnet på ungdomsfest i en norsk film, og møter Lena fra Døden på Oslo S.

Blant sine egne programmer er Bård spesielt fornøyd med et par episoder av Ut i vår hage. I hvert fall faglig.

– Det var litt vanskelig å få til, en vrien form. Jeg synes også Alvestad-brødrene i Lille Lørdag var morsomme. Harald og jeg har omtrent lik smak som de som synes vi er morsomme. Smaken min er ikke særlig smal. Jeg liker Simpsons og Seinfeld. Og KLM da jeg var liten.

– Har du noen norsk favoritt nå?

– Jeg synes Espen Eckbo er veldig flink. Han har blinket seg ut ved å gjøre mye forskjellig. Robert Stolteberg er også flink.

Da Rolv Wesenlund kritiserte «den nye humoren» for noen år siden, ga Bård seg selv et løfte.

– Jeg har tatovert inn på hele ryggen at jeg aldri skal kritisere de unge når jeg blir gammel. Aldri skrive en erindringsbok. Det er fort gjort å havne i den fella. Men Wesenlund er en institusjon, så han har rett til å mene litt.

Når Bård blir gammel vil han bruke strategien til Madonna.

– Jeg vil samarbeide med mange og lære av dem istedenfor bare å lære bort til andre. Åpenhet må være leveregelen. Men det er vanskelig å være morsom lenge.

– Hva synes foreldrene dine om det du gjør på TV?

– Hvis det kommer menstruasjon i ansiktet eller noe annet de ikke får sove av, sier jeg at det er mye bra på tekst-TV i kveld. Fra side 100 til side 150. Så ser de på det isteden. De er ganske lettlurte.

Foreldrene til Harald har vært med i flere sketsjer, men moren til Bård måtte nøye seg med en stand-in.

– En gang ba vi hverandre om unnskyldning i Åpen Post. Harald ba om unnskyldning for å ha spilt av telefonsvareren min på TV. Det var en skuespiller, men det var liksom mora mi: «Hei det er mamma her, du er kjempeflink Bård, nå har jeg og pappa akkurat ligget sammen, men nå må jeg bæsje så jeg må legge på». Hadde MMI rykka inn dagen etter hadde sikkert 22% trodd det var mora mi og 31% vært usikre.

Da Samfunnsviter’n intervjuet Harald for tre år siden, var han kritisk til den norske offentligheten. Bård har også noe han skulle ha sagt om media.

– Varsellampene lyser hvis det er Valentines Day og jeg blir spurt om å være med i en enquete om hvordan jeg traff kona mi. Først ser jeg for meg en koselig liten greie bak i avisa, dette synes sikkert kona er koselig. Men det ble førstesiden, gitt.

Selv om Bård aldri snakker med Se & Hør, trykker bladet ofte intervjuer med ham.

– De klipper sammen herfra og derfra. Det er en vond smørje. Du kan ikke velge budskap i forhold til mediet, for alt er den samme offentligheten. Hvis jeg sier noe til Vårt Land med litt brodd i, havner det på forsida av VG.

I januar 2002 tok Bård hevn på offentligheten. Han fant på idéen klokka to og hentet kyllingdrakten klokka fem. Etter litt research fant han ut at Torbjørn Jagland ikke var alvorlig syk. Så ble han en ekte culture jammer.

– TV2 skrøt av at de var først på Rikshospitalet. Det provoserte meg, men jeg ante ikke at det skulle bli så mye bråk av kyllingstuntet.

– Du burde vært med i Adbusters?

– Ja, det burde jeg, men sånne ting er gøyere hvis du er ukjent. Det skal veldig mye til at pressen ikke blir sint. Selv VGs hyggelige lørdagskryssord fikk en annen tone etter at jeg kuppet TV2-nyhetene. Når de hadde bilde av meg før, pleide løsningssetningen å være «Morer tusener på TV.» Plutselig en helg satt faren min og løste kryssord og skrev: Har…. dummet… seg… ut… til…. skam…. for… Norge.

Bård har aldri jobbet så mye som det siste året.

– Hver gang vi sier ja til et prosjekt er det bare å begynne å grue seg for hvor mye jobb det blir. Jeg kunne tenkt meg å være ferdig klokka tre, for jeg har så mye å gjøre i fritiden.

– Fisking?

– Ja, for eksempel.

Hvis Bård skulle hatt et annet yrke, ville han vært foreleser på Blindern.

– På universitetet kan du sikkert lure deg ut når sjøørreten kommer og du har parkering rett ved siden av. Jobben er litt interessant, du har litt kontakt med unge folk og du kan lure deg unna. Det er tre viktige ting. Jeg ville helst hatt et fag hvor det ikke skjedde så mye nytt.

Det nærmeste Bård har kommet Blindern foreløpig, er studentbarnehagen. Kona hans har studert siden han traff henne for sju år siden.

– I Ski var jeg i et miljø hvor det ikke var snakk om Blindern. Selv har jeg ingen utdannelse.

– Planlegger dere en ny serie?

– Vi har medarbeidersamtale i morgen og jeg aner ikke hva jeg skal si at jeg har lyst til. Men vi skal jo ha Team Antonsen-show i Spektrum i mai.

Til tross for tittelen, One Night Only, måtte teamet sette opp en ekstraforestilling. I showet blir det gjensyn med blant annet Ekstra Joker Nord. Men det kan da ikke skje noe verre nå som Krøvel er fratatt innvollene?

– Vi sporet litt av, det ble bare verre og verre. Men vi lager en episode der sønnen til Krøvel ringer inn. Jeg har såvidt begynt med skrivinga. For øvrig trodde vi at omsetningen hos Joker skulle gå rett ned etter dette, men den har økt med 20%.

– Platebutikkene melder også om økt etterspørsel etter Lynni Treekrems Mexico-sang?

– Ja, men der var det vel mye å gå på.

Bård koser med den lille kyllingen vi har kjøpt til ham. Det går så hardt for seg at den mister foten ned i lunsjen hans. Så ber han om unnskyldning for at han ikke kunne møte oss i februar. Han var litt opptatt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Klovnemann med englefjes

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Paal André Grinderud er kjent for sin vanskelige barndom. Få vet at han ler så han rister når han står opp om morgenen.

Paal André slipper ofte unna med rampestreker fordi han ser uskyldig ut. Denne slipper han unna med fordi han er homofil.

Paal André slipper ofte unna med rampestreker fordi han ser uskyldig ut. Denne slipper han unna med fordi han er homofil.

Da Paal André Grinderud kom ut av NRKs studio en høstdag i 1991, spiste han en kilo med sjokolade. Så måtte han be sentralbordet ved Drammen Sykehus om å svare på alle henvendelser fra media. Der jobbet han som kokk. I 1991 var det uvanlig å snakke om sin mors alkoholisme på TV.

– Jeg var helt frynsete etterpå, sier mannen som er blitt beskrevet som en blanding av et lam og en persilledusk. Det er ikke til å tro at han fyller 45 i år. Han er fremdeles så søt at få andre enn han selv har kommet over barndommen hans. Da han var ti år, døde faren. I fem år bodde han alene sammen med moren, til hun døde av alkoholmisbruk. Han pleide å stå opp klokka fem for å vaske huset og sjekke at hun pustet. Boka ”Alene, nå igjen” var blant de store bestselgerne i 1992, og gjorde Paal André til en helt for forsømte barn.

Når vi møter ham bak et tre ved Akerselva, har han nettopp holdt Tupperwareparty for ti damer.

– Det kan man vel si er originalt for en mann, selv til å være homofil, ler han. Det skal snart vise seg at han har gjort langt mer originale ting enn det.

– Jeg følger hjertet hele veien. Det er kostbart, men ikke trist. Ofte starter jeg dagen med å le høyt, fordi jeg har det så bra.

– Hvor ble det av den triste barndommen?

– De to siste årene har jeg lært meg å si det som er sant, nødvendig og kjærlig. Først måtte jeg gå ute i underbuksa en sommer, for å bli kvitt glorieimaget. Nå lever jeg det livet jeg egentlig har i meg. Tenk om alle kunne leve sitt eget liv?

I mange år ledet han Wandasenteret, som han startet for å hjelpe pårørende av rusmisbrukere. Han kunne sitte utenfor et kommunalt kontor og nekte å gå før folk fikk hjelpen de trengte.

– Jeg hadde med meg God Morgen-yoghurt og ga meg aldri. Mange som får en posisjon i kommunen, spesielt menn mellom 50 og 65, glemmer at de selv har vært barn.

Hvis noen spør ham hvordan det går med Wandasenteret i dag, svarer han: ”Hei, jeg heter Paal.” Han vil ikke at folk skal dømme ham etter hva han gjør. Nå er senteret omgjort til PAG-stiftelsen, men formålet er det samme som før.

– Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Å våge å erkjenne at jeg har livets rett. Det er mitt største arbeid. Jeg er ikke redd for hva andre synes om meg lenger. Mange jeg gikk på skole med sa at det ikke ville bli noe av meg. Derfor mener jeg at alt er mulig. Alt er mulig hvis man snakker sant, ingenting er mulig hvis man lyver.

– Stemmer det at uttrykket ’løvetannbarn’ oppsto på grunn av deg? Altså en person som klarer seg bra gjennom en umulig oppvekst?

– Ja. Jeg skal ikke si så mye om oppveksten min, men jeg har kommet fram til at moren min elsket meg. Det slo meg under et foredrag jeg holdt. Jeg måtte snu meg bort og ta en pause. Himmel og hav, tenkte jeg, hun elsket meg jo hele tiden. I det øyeblikket ble jeg fri.

– Mange skammet seg over henne fordi hun drakk, men tror du også at hun drakk fordi hun skammet seg over seg selv?

– Ja, det er jeg hundre prosent sikker på. Hennes egen skam var ille, men andres skam var nesten verre. Jeg skammet meg også over henne, fordi jeg ikke visste om noe annet verktøy.

– Folk trodde kanskje at de kunne korrigere hennes oppførsel ved å skamme seg over henne, men så ble problemet større, fordi skam var noe av problemet hennes?

– Nettopp. Dessuten var det verre for meg å oppleve skammen enn å oppleve det som skjedde hjemme. Jeg ville hatt det bedre hvis folk hadde en annen holdning.

– Hva skulle de gjort?

– De kunne tilbudt seg å være medmennesker for henne. Ikke nødvendigvis snakke om problemet, det kunne kommet naturlig senere. Samtidig må man sette grenser for en alkoholiker. Jeg ville tatt avstand hvis dialogen ikke hadde hjulpet, og sagt at hun kunne komme til meg når hun var klar. Det er noe annet enn å skamme seg, eller enda verre, å forakte. Det tyngste jeg opplevde som barn, var at noen foraktet moren min. Skam er ikke nødvendigvis ondskap, men forakt er ondskap.

Folk kan bli forskrekket når Paal André drikker av litermål. Eller når han skriver poetiske setninger med sprittusj på gulvet sitt. I fjor hadde han en finger med i spillet da Reinsdyrdamen dukket opp i Øvre Eiker. Hun tok bilde av seg selv mens hun leste bøker i hagen til folk, og la bildene i postkassen deres.

Senere kom Klovnemannen, som la et nyhetsbrev utenfor Bunnpris om natten. Der sto det blant annet: ”Noen ganger skjer det uventede ting, som er ment for å glede, og kanskje inspirere … Ta med den røde nesen hjem, og lek. Lek deg fra sans og samling, lek deg inn i natten, som du kanskje frykter aller mest. Lek deg gjennom dagen, og se hvordan du forandres.” Klovneneser og andre rekvisitter ble etterlatt på stedet. Merkelig nok klarte pressen å se det truende i opptrinnet.

– Hva er det som gjør at vi må tilpasse oss så voldsomt? spør Paal André. – Det at jeg våger å være meg, gjør også at jeg får mye tilbake fra folk. Da jeg jobbet som påkleder i operaen for den store tenoren Frederic Kalt, fikk jeg ham til å synge på Holmenkollbanen. Folk kom fra andre vogner for å høre på. Etterpå inviterte han meg til å sitte på første rad i Wieneroperaen mens han sang. Fantastisk!

En gang hadde Paal André et hus med utedo. Der mistet han mobilen sin nedi doen.

– Da broren min kom på besøk, ringte jeg til mobilen mens han satt på do. Gjett om han fikk sjokk! Jeg sendte historien til Norgesglasset på radio og vant et glass.

En annen gang trodde lensmannen at det hadde klikket for ham. Han hadde tatt ned alle bildene fra veggen og hengt dem på veggen ute isteden.

– Da lensmannen kom, sa jeg at jeg drev og vasket. Det var jo helt i orden, men så lite skal det altså til for å skremme folk.

I dag bor han delvis i Flå, og delvis på Grünerløkka. Ofte har han inntrykk av at folk tåler mer på bygda enn i byen.

– I Flå er alle veldig snille mot meg. I begynnelsen syntes de kanskje jeg var litt skremmende og annerledes, men nå synes de det er hyggelig.

– Har du alltid hatt rare innfall?

– Jeg har alltid hatt det, men før har jeg fortrengt det. Det er forskjellen. Derfor føler jeg at jeg lever mye mer sant nå. Jeg kan være ganske spontan. I fjor var jeg på den greske øya Parga, og så en delfin i vannet ved båten. Jeg har høydeskrekk, men jeg hoppet fem meter ned for å hilse på delfinen. Da jeg kom opp igjen, sto hundre mennesker og så på den gjennomsiktige Calvin Klein-underbuksa mi. Men slik bryr meg ikke. Jeg har ikke noe å skjemmes over. Jeg synes ikke noen skal ha det.

Paal André har vært alvorlig syk og nær døden flere ganger. Sist i 2005, da han ble matforgiftet på en restaurant i Oslo. Han var i Voss og holdt foredrag da han ble svimmel og magesyk. Egentlig skulle han ta toget hjem til Flå, men noe hindret ham i å gå av der. Han kaller det en engel, for han ville ikke overlevd hvis han ikke ble med toget til Oslo. Der ble han kjørt rett på akuttmottak. Han fikk organsvikt, og raste ned i vekt.

– Utenfor Lovisenberg sykehus var det et kirkespir og en TV-antenne. Så tenkte jeg: kjære Gud, nå sender jeg via den TV-antenna over til det kirkespiret at du må komme å hente meg. Da slapp jeg tak i livet. Jeg tenkte at hvis jeg nå skulle dø, så har jeg i hvert fall levd. Nå som jeg fortsatt lever, vil jeg rette en utfordring til politikere: hva hvis de dør i morgen? Har de gjort det de egentlig ville gjøre? Har de snakket sant, nødvendig og kjærlig?

Paal André har også noe han skulle ha sagt til andre maktpersoner.

– Jeg har en ihuga gudstro, men den tilhører ikke den norske kirke. Jeg skulle betalt for å stille opp på et bilde hvor jeg kysset biskop Kvarme på kinnet. Vet du hva jeg har hørt under dåpen? ”Du syndige, arme menneske.” Jeg blir så forbanna! Men vet du hvem som er to av de nydeligste menneskene jeg har møtt? Det er Sylvia Brustad og dronning Sonja. En gang jeg besøkte Sonja på slottet, hadde hun tårer i øynene. Hun trakk fra gardina på kontoret sitt og sa: ”Se, nå skinner solen for deg.” Hva gir du meg for det?

– Jeg må si noe som du kanskje synes er litt rart. Jeg er jo homofil, men jeg er fantastisk fascinert av kvinnelige bryster. Da sier noen at jeg ikke kan være homofil. Selvfølgelig kan jeg det! Hvorfor må man stigmatisere grupper? Må folk rydde hverandre på plass for å få sove om natta? Jeg har oftetenkt: hva om du er både alkoholiker, narkoman, homofil og hore? Hva slags ord er det?

Selv sliter han ikke med å få sove. Da han prøvde en seng på Ikea, sovnet han på flekken.

– Jeg sov som en stein i to og en halv time. Masse folk sto og så på, og så vekket de meg. De lo og syntes det var sjarmerende. Det hadde gått gjetord om det nede i førsteetasje også. Folk mente det var god reklame for senga.

– Tror du at du slipper unna med ekstra mye rart fordi du er så søt og lys og krøllete?

– Hadde jeg hatt stritt svart hår, hadde det nok vært andre boller, ler han, og forteller at han sover aller best på nattog.

– Nå sier jeg at jeg ikke vil holde foredrag hvis jeg ikke kan ta nattoget. Jeg skulle gjerne vært en måned på nattoget. Vet du hvem jeg ville hatt med meg? Rose Marie Køhn! Vi ville hatt mye å snakke om.

I Flå bor en snill dame som strikker sokker til Paal André. Han sitter gjerne og stopper sokker mens han ser på TV. En dag håper han å se en respektert person fortelle om sin dårlige oppvekst. Det er ikke noe å være redd for, mener han, for styrken ligger i å si sannheten. Selv forteller han gjerne at han har sett engler, og at han har sett moren sin etter at hun døde. Han mener han ville blitt lobotomert hvis han sa dette på 50-tallet. For sikkerhets skyld har han spurt en venninne som er psykolog om han er gal.

– Hun sa at jeg er friskere enn de fleste. Det synes jeg er godt å vite. De fleste mennesker bærer på 80 prosent ubegrunnet dårlig samvittighet. Hvor blir det av originaliteten når skammen har så stor plass?

Selv mener Paal André at det mest originale ved ham, er at han ikke drikker alkohol. På en fest han var på i Valdres, drakk folk hjemmebrent av Norgesglass. Selv drakk han vann av Norgesglass. Det så jo likt ut.

– Jeg har funnet andre måter å løse problemer på enn alkohol. Har jeg et problem, går jeg aktivt inn i det og gjør en finale. Det kan være dramatisk, men det får alltid en lykkelig slutt. Jeg er veldig opptatt av at jeg aldri skal legge meg med en konflikt innvendig. Men nå skal jeg stikke hjem, og det skal du også. Du kan låne skjerfet mitt. Det er det fineste skjerfet jeg har.

Paal André Grinderud på TV-aksjonen i 2008.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Superstjernen

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2005.

En gang var Knut Jørgen Røed Ødegaard den mest tilbakeholdne på Astrofysisk institutt. Så kom Leonidestormen.

knutjorgen

– I midten av hver galakse er det superslurpere som kan slurpe i seg hele solsystemer. Til slutt sier de BANG!! og blir til et super-super hull.

– Han som skrev pressemeldingen tok i litt ekstra, og skrev at det skulle være et gigantarrangement under tidenes meteorstorm på Tryvann. Jeg fikk helt skrekken, for jeg var oppgitt som kontaktperson.

Den dagen i november 1999 var Knut Jørgen 11 ganger på radio og 10 ganger på TV. Journalistene syntes han var god til å forklare. Siden har det ballet på seg for universets blideste astronom.

– Når begynte du å interessere deg for astronomi?

– Da jeg var liten var jeg interessert i insekter og stjernehimmel og vær og vind og stein og… Så ble det mer himmel etterhvert. Og forsåvidt litt insekter.

Astronomen synes vi burde dra til Mars og forurense litt. Der kan CO2-utslipp ha mye for seg. Atmosfæren vil bli varmere og tettere, slik at den holder på varmen og vannet i undergrunnen smelter. Da blir det vanndamp, skyer og regn i atmosfæren, og (vips!) så har vi et nytt sted å bo. Han tror det vil skje innen noen hundre år.

– I fjor sa TV2 at de skulle spandere en tur til Mars på meg hvis de fant liv der. Det koster ti norske oljefond, så jeg pleier å si at man ikke må kjøpe aksjer i TV2. Og vet du hva jeg sier til dem som vil sende meg ut i verdensrommet?

– Nei?

– Jeg er ikke naut, jeg er bare nom.

Knut Jørgen blir om mulig enda blidere når han forteller at vi snart vil få romstasjoner på månen. Da blir det mye lettere å reise til Mars.

– For å løfte rakettene fra jorden, må vi bruke nesten alt drivstoffet til å løfte drivstoff. På månen er det mindre tyngekraft, og rakettene kan få mye høyere hastighet.

For øyeblikket er han imidlertid mest opptatt av veldig tunge stjerner.

– Eksplosjonene disse stjernene forårsaker er så kraftige at de kan kverke livet på jorden. Derfor kaller jeg dem bare kverkestjerner.

Slike stjerner vil antakelig kverke oss om 100 000-1 000 000 år. Ufattelig kort tid, ifølge astronomen. Heldigvis kan vi få et forvarsel så vi rekker å legge et skjold utenfor jorden. Verre er det med antipartiklene, som ødelegger både seg selv og partiklene når de møtes. Jeg spør hvor de er hen.

– Det har bare vært noen få av dem gjennom tidene. Men i andre universer kan det være bare antimaterie. Hvis du finner en romtunnell og kommer til et univers med antimaterie, da vil du ligge tynt an.

Han beskriver romtunnellen ved å velge den korteste veien til undersiden av bordplaten, nemlig tvers gjennom bordet. Den langsomme og kjedelige veien går ut til kanten av bordplaten og ned på undersiden. En romtullell består for øvrig av et sort hull som suger deg inn og et hvitt hull i den andre enden som spytter deg ut.

Først i 1995 ble det oppdaget planeter i andre solsystemer. Siden da er det funnet 140 stykker.

– Planetene trekker litt på stjernen sin når de går rundt den. Det betyr at stjernen vagger, og det kan vi studere med ufattelig nøyaktige instrumenter. Hvis stjernen beveger seg en million kilometer i timen, må vi kunne se gangfart-endringer

– Mange snakker om andre universer, men hvordan defineres et annet univers?

– Det er så herlig spørsmål det der, for vårt univers er uendelig, men samtidig er det ikke uendelig.

Knut Jørgen ler lenge. For han har løsningen.

– Svaret er dimensjoner. I fire dimensjoner kommer vi aldri ut av vårt eget univers, for hvis vi reiser opp dit…

Han peker gjennom perlemorsskyen utenfor vinduet, som han snart skal få en tekstmelding om fra en 12 år gammel venn.

– …så når vi aldri noen grense for vårt univers. Men hvis vi var i en høyere dimensjon ville vi kanskje sett vårt univers som en ballong blant mange andre i et superrom.

– Og hva er en annen dimensjon?

– Hvis du blåser opp en ballong har den to dimensjoner; lengde og bredde. En maur kan spasere rundt på ballongen og aldri finne noen slutt på den. Men jeg kan ta fingeren ut og inn mot mauren og ballongen. Da kan jeg bevege meg i én dimensjon mer enn mauren.

Hvis vi vil reise bakover i tid, trenger vi bare å reise fortere enn lyset. Om vi skulle bli tatt i en fartskontroll, kan vi trøste oss med at vi ville vært ti ganger rundt jorda før politiet så oss.

– Hvis vi reiste hundre lysår utover med en ordentlig kraftig kikkert, kunne vi sett unionsoppløsningen i 1905, fortsetter Knut Jørgen. På dette tidspunktet er han såpass langt nede i ølglasset at jeg kan stille det nest verste spørsmålet mitt:

– Hvordan oppsto noe for første gang?

– Tenk deg at du går i banken og låner tusen kroner. Da har du en konto med tusen kroner og en lånekonto med minus tusen. Slik er det med universet også, hvis det låner energi fra ingenting.

– Men penger må du jo låne fra andre?

– Forsåvidt… Men hvis du har et tomt rom og forstørrer det en milliard og en milliard til og en milliard ganger til, da er ikke rommet så enkelt lenger. Det er et villt kaos, med bobleskum som fluktuerer i alle retninger. I disse fluktuasjonene kan det oppstå spirer til univers. Fra tomt rom kan det oppstå partikler, det har man observert.

Heldigvis har jeg et enda verre spørsmål:

– Alt det såkalte tomrommet i universet er kanskje ikke vakuum, men mørk materie, og hva er det?

– Du har gjort god research må jeg si.

Han nøler med svaret, og prøver å snike seg unna ved å kalle den mørke materien for mørk energi, og den mørke energien for vakuum-energi.

– For noen år siden ble en amerikansk ekspert på vakuum-energi spurt om han egentlig forsto hva det var. Han sa nei. Vi vet jo at 96% av alt som finnes i verdensrommet er ukjent for oss.

– Kan det ukjente være noe annet enn materie?

– Den mørke energien er noe annet enn materie. Den fins over alt og har negativ tyngdekraft. Hvis det hadde vært mye av den her nå, og jeg hadde holdt opp dette glasset, så kunne du risikert at det hadde fortsatt opp mot taket.

– Har strengteori noe med dette å gjøre?

– Det er en type partikler som kalles strenger, men det er ingen grunn til å tro at de finnes. Rent bortsett fra at de burde finnes. Det kunne forklart mye av den mørke materien.

– Finner dere astronomer på mye rart bare for å forklare andre ting?

– For å forklare den mørke materien har vi funnet på veldig mye rart. Og også for å forklare detaljer i Big Bang.

Jeg spør hva jeg kan forvente å oppleve rent astronomisk før jeg dør. Knut Jørgen svarer at det vil bli like vanlig å dra til verdensrommet som det er å dra til Australia i dag. At vi vil få kabler som strekker seg 100 000 kilometer ut fra ekvator med romheiser som kan kjøre uten risiko. Dessuten store romstasjoner, og bosetting på månen og Mars. Om bare 20 år vil vi vite om det er liv innenfor noen få hundre lysår. Men det kan jo være liv lengre ut. Knut Jørgen tror det.

– Det var noen fantastiske spørsmål, sier han, før perlemorsskyen utenfor gjør ham vilt begeistret igjen.

Bård & Harald som Knut Jørgen Røed Ødegaards fettere.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Den siste bohem

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2002.

Øystein Wingaard Wolf (44) er vanskelig å unngå. Kanskje på grunn av sine tjuetalls bøker, to CDer, utallige arrangementer og vel så utallige netter på café.

wolfDet er fredagspils på Kunstnernes Hus. Ved inngangen står Shabana Rehman og speider etter en ny vits. Lenger inne prøver Øystein Wingaard Wolf å invitere halve lokalet til Cape Town eller kanskje Brasil. Der skal han skrive en bok. Øystein er et helt forlag i seg selv. Siden debuten i 1981 har han gitt ut en stri strøm av diktsamlinger, noveller, romaner og barnebøker. Likevel påstår han at han foretrekker å drive med musikk.

– Musikk er rikere enn litteratur. Den går rett i sjela, mens litteraturen må gjennom koder og akademiske oppbygninger, sier Øystein bak en sky av sigarrøyk.

Den som møter Øystein i dag, kan lett tro han er født med sigar i munnen og Oslos største omgangskrets. Ved nærmere mønstring viser det seg at han har vært både usosial og røykfri. Før han ble invitert til kultursenteret Volapük i 1990, kjente han bare fotballfanatikere. Nå har Volapük fått sin egen dokumentarfilm; Prosjekt Krusesgate – den siste bohemscene.

Foran meg sitter den siste bohemen personlig. For fire år siden startet han en flittig karriere som sigarrøyker, noe han aldri har angret på. Året før ga han ut sin første CD, Møt meg på halvveien, som ble godt mottatt. Ikke alle kritikere var like fornøyde med overgangen til engelsk på fjorårets I’m the plougman, men albummet fikk en minihit på Norsktoppen med Jupiter, en duett med Steinar Albrigtsen. Nå er Øystein i gang med en ny CD hvor de norske tekstene hans kommer til sin rett.

– Jeg har skrevet sanger siden jeg var tjue, men trodde lenge at stemmen min var altfor grusom.

Øystein holder jevnlig skrivekurs, hvor han stjeler stemninger og teknikker til bøkene sine. Men han har ikke alltid hatt forfatterambisjoner.

– I en periode var jeg veldig opptatt av bussjåfører. Jeg tegnet bussjåfører hele tiden. De var mitt forbilde i den voksne befolkning. Har du ikke hørt sangen? De er i godt humør! Dessuten hadde jeg alltid hovedrollen i skuespill på skolen. Jeg gikk med kongekrone hele barndommen.

For øyeblikket er Øystein midt i en turboperiode hvor han har skrevet tjue dikt og to noveller til en ny bok. Sist han blandet genre, i boka Tyver på månen i 1994, ble han nominert til Brageprisen. Hans beste tips til forfatterspirer er å være sta.

– Jeg begynte tidlig, og holdt på i ti år før jeg fikk gitt ut noe. Når jeg har satt meg noe i hodet, spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar.

– Du går aldri tom for idéer?

– Jeg venter til brønnen har fylt seg, så jeg skriver ikke hele tiden. Når jeg først begynner, går det fort som faen. Jeg må jo ha tid til å titte på damene også, men damer blir veldig glade når jeg skriver dikt til dem.

Foruten damer, blir Øystein inspirert av barn, dyr og fiskebutikker.

– Og så liker jeg elghoder. Når jeg dør, vil jeg at overkroppen min skal henge på Lorry. Da kan jeg vinke ned til vennene mine.

Lorry er bare ett av Øysteins stamsteder på utelivsfronten. På Café Habibi får han gratis kaffe. Han er heller ikke vanskelig å møte på Fyret, Justisen, Smuget, Route 66, Mono eller Kunstnernes hus, og har skrevet dikt om flere av stedene. Intervjuet avbrytes stadig av nyankomne venninner som kaster seg over ham. Blant Øysteins beste mannlige venner er tryllekunstneren Mad Max.

– Og så har du jo Sverdvin, en av Oslos største kunstnere. Han heter egentlig Kai og er en racer til å lage fårikål. Jeg er veldig glad i mat.

Øystein lærte å skrive da han var fire. Da skrev han dikt til moren sin, men hun ble ikke glad.

– Moren min er psykopat, så hun blir ikke glad for noe som helst. Det kan du bare skrive. Faren min var derimot en hyggelig mann, som var uteligger før han fikk familie. Så ble han lagerarbeider. Han holdt seg nede hele livet fordi han trodde det var måten å bli akseptert på. Han vokste opp som sønn av en jødisk snekker på Grünerløkka, i et veldig fremmedfiendtlig miljø. Jødene var de første fremmedarbeiderne i Norge og møtte mye hat. Far var et lynende intelligent menneske som leste Dostovjevsky og hørte på Tscaikovski, selv om han var en sann proletar.

– Mens du havnet på Blindern?

– Jeg fôret forfattervirksomheten med religionshistorie og sosialantropologi. I tillegg har jeg gått på lærerskolen og jobbet mye i fritidsklubber. Jeg elsker å arrangere ballongdans og karneval.

– Hvorfor skriver du?

– Det er et refleksjonsnivå som ligger latent hos meg. Jeg har behov for å relatere mine opplevelser til språk, men jeg har liten tro på språket rent objektivt. Det er en veldig tungvint form for kommunikasjon, men å bearbeide det norske språket er det jeg kan best. Jeg var et veldig intellektuellt barn. Jeg hadde bokstavklosser med A for tante Anna og sånn.

Som femåring fikk Øystein et verdensatlas, og begynte å forhøre barnehagetantene om nivået deres når det gjaldt verdens hovedsteder.

– Jeg klagde til sjefstanten da de ikke visste hovedstaden i Paraguay. I tredjeklasse vant jeg en landsomfattende spørrekonkurranse. En fyr fra sparebanken kom med medalje. Premien var en tur til København med familien.

– Var det morsomt?

– Nei. Det var ikke morsomt å vokse opp i mitt hjem.

Øystein har ofte stått fram med sin psykiske lidelse, som plutselig kom da han var 28. Den består i en tilbakevendende psykose.

– Jeg tror jeg har skjulte mikrofoner på kroppen og hører stemmer. Jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er reellt, men det er ikke lett! Det styrer meg totalt i perioder. Jeg tror jeg skal dø. Når jeg snakker om dette i VG og Dagbladet får jeg brev fra ensomme, manisk-depressive damer på vestlandet. Det er bare negativt å være syk, det gir meg ingenting som forfatter, men nå har jeg sluttet med medisiner og føler meg mer levende enn på lenge.

– Det hjelper kanskje å være en mann med godt humør?

– Jeg er morsom tre ganger i året.

– Du har vært morsom fire ganger i løpet av dette intervjuet.

– Ok, men jeg ler aldri av ting på TV som andre ler av.

– Ikke Hotell i særklasse heller?

– Jo. Det er morsomt. Dessuten gjør jeg alt av lystfølelse.

Øystein strekker seg over bordet og deler ut invitasjoner til en fotoutstilling i Rådhuset. Etterpå lirer han av seg et dikt med pen håndskrift til undertegnede, fort som… bare det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Verdighetens vokter

Artikkelen sto på trykk i =Oslos julebok 2008.

=Osloselger «Anita» står klar med rose ved døren lenge før Hans Kongelige Høyhet er i anmarsj. Flere selgere har møtt opp for å hilse på kronprins Haakon.

Vi hadde pyntet et annet sted, men Haakon ville heller bli med på mitt rotete kontor for å vise fram globaldignity.org på mac'en.

Vi hadde pyntet et annet sted, men Haakon ville heller bli med på mitt rotete kontor for å vise fram globaldignity.org på mac’en.

Til forskjell fra mange andre, blir ikke «Anita» videre sjenert når han kommer. Hun forteller at det er moro å selge =Oslo.

– Da jeg var ung solgte jeg noe sminkegreier som folk fikk utslett av. Da måtte jeg jukse litt, men =Oslo kan jeg stå for.

Vi setter oss rundt et bord i salgslokalet, mens kronprinsen lytter interessert til =Oslos selgere og ansatte. «Anita» forteller at moren hennes ble pillemisbruker etter å ha fått struma og mye smertestillende. Mor og datter flyttet inn på et statlig hjem for rusmisbrukere.

– En gang skulle kronprinsesse Sonja besøke oss. Jeg var 15 år og i opposisjon. Mamma ga meg streng beskjed om at jeg ikke måtte røyke når Sonja kom. Jeg satt og dampa da hun kom inn, men hun satte seg ved siden av meg og var så koselig.

– Det skal jeg hilse henne og si, sier kronprinsen smilende.

Vi går opp på kontoret, der Haakon viser fram websiden til Global Dignity, et prosjekt han var med å starte under World Economic Forum i 2006.

– På møtet traff jeg Pekka Himanen, som er yngre enn meg og har utgitt 14 bøker. Han tok doktorgraden i filosofi som 20-åring og har vært rådgiver for Finlands tidligere president og nobelprisvinner Martti Ahtisaari. På møtet var alle delt inn i grupper som så på noen av de store utfordringene, som utdanning, helse og fattigdom. Det var mange fine prosjekter og framdriftsplaner, men det var få som snakket om grunnen til at vi ønsket å få til alt dette.

På møtet var også John Hope Bryant, en aktivist som startet Operation HOPE for å undervise fattige amerikanere i personlig økonomi. De tre unge mennene følte at de trengte en forankring for sitt humanitære arbeid.

– Vi kom fram til at verdighet var kjernen. Det ga oss inspirasjon og en retning for hva vi skulle gjøre. Global Dignity ønsker å få flere med på verdighetstanken, og stimulere til en verdighetsbasert samtale som inkluderer skoleungdom så vel som globale ledere.

20. oktober arrangerte kronprinsen Global Dignity Day (GDD) ved Ruseløkka skole.

– La meg først få forklare hva en Dignity Day er: Vi går inn i skoleklasser både på ungdoms- og videregående skoler for å ha en samtale om verdighet. Vi utfordrer elevene til å definere verdighet med egne ord og til å fortelle historier fra sine liv hvor gode løsninger kan tjene som eksempler for andre. Det handler jo om å ha øye for andre og bruke de mulighetene vi har til å løfte medmennesker. Vi snakker om hvordan vi kan øke vår egen verdighet gjennom å øke for eksempel andre menneskers selvrespekt og selvfølelse. Elevene blir også utfordret til å fortelle om noe de er for, som det er viktig at vi får til i samfunnet. De oppfordres til å definere noe bra de selv konkret kan gjøre for andre i løpet av det neste året. Det er på en måte et inspirasjonskurs og etikkurs for ungdom. Vi stiller det samme spørsmålet til dem som vi fortsatt stiller til oss selv; Hvordan kan jeg, med mine forutsetninger, bidra på en best mulig måte? Det handler om å innse at vårt eget liv er vår viktigste ressurs, og at det kan være fint å sette av to timer til å tenke på hva vi skal bruke det til.

Trioen bak GDD bestemte seg for å arrangere slike samtaler på skoler, i mange land og byer samtidig. I år ble GDD arrangert i mer enn 20 land i alle verdensdeler, og mange tusen elever deltok. Sammen med barn og ungdom på Ruseløkka skole diskuterte kronprinsen temaet i klasserommet.

– En jente fortalte at hun hadde sett en bylt med klær på fortauet utenfor skolen. Da hun så nærmere etter, viste det seg å være en mann som sov. Noen småbarn sto og lo og kastet småstein på ham. Det syntes hun ikke noe om, og sa fra. Dermed fikk vi en ordentlig diskusjon i klassen. Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hvordan kan vi konkret løfte andre menneskers verdighet, gjennom ord og handlinger?

Kronprinsen håper å kunne arrangere mange tilsvarende Verdighetsdager som den på Ruseløkka i tiden som kommer.

– Hvordan mener kronprinsen at vi skal forholde oss til rusmisbrukere på gaten?

– Jeg håper vi klarer å se mennesket, og husker at alles liv har mange fasetter. Det ligger en historie bak, og det er mange nyanser. Frykt er nok en av stengslene her. Det krever mot å se menneskene rundt oss.

Han ber om å få si noe direkte til =Oslos selgere.

– Jeg tror dere gjør en utrolig viktig samfunnsmessig innsats, ved å bryte ned fordommer og bidra til å minke avstanden mellom mennesker. Det er essensielt for at vi skal klare å skape det samfunnet vi ønsker oss.

Kronprinsen bekrefter ryktet om at kronprinsesse Mette-Marit er en ivrig leser av =Oslo. Kronprinsparet er også opptatt av å gi sine egne barn en følelse av verdighet.

– Vi prøver å fokusere på det barna gjør som er bra. For eksempel når de klarer å se en viktig sammenheng. Vi snakker med dem om det vi synes er viktig. Det må vi gjøre på forskjellige måter, siden de har ulik alder.

– Har kronprinsen noen tanker om hvordan man kan øke sin egen verdighet, hvis man føler seg verdiløs?

– Jeg har på ingen måte svarene på alt, og jeg har respekt for at livet kan by på utfordringer som virker uoverkommelige. Men alle har muligheten til å kunne bety noe for andre. Etter min mening henger det tett sammen med livskvalitet. Øker du andres verdighet, øker du også din egen. Kanskje er det den eneste måten du kan styrke din egen verdighet på? Ta Knut, for eksempel, som tok imot meg da jeg kom hit. Han er selger av =Oslo og har i tillegg engasjert seg for å hindre at unge blir rekruttert inn i rusmiljøet. Her har Knut verdifull kompetanse, og han får tilgang til beslutningstagere for å diskutere tiltaksalternativer.

Kronprinsen mener at arbeidet for verdighet kan skape mindre fattigdom og konflikter i verden.

– Hvis det blir tatt på alvor, har det dyptgripende konsekvenser. Du kan gjøre en test: Kan lederskapet jeg utøver nå løfte andre mennesker? Et slikt fokus gjør deg i stand til å ta gode beslutninger. Når jeg snakker om verdighetsbasert ledelse, tenker jeg ikke bare på sjefer. Vi utøver alle lederskap på ulike nivåer. Når du gjør noe som reflekterer dine verdier, påvirker det andre.

– Noen tenker kanskje at det er viktigere hva kronprinsen gjør enn hva de selv gjør?

– Vi har en tendens til å fokusere på størrelse. Når Bill Gates gir penger til HIV/AIDS er det viktig, men det er ikke mindre viktig at du spør en som sliter om du kan hjelpe henne. Den gode handlingen kan ikke vurderes etter hvor store ressurser du har. Spørsmålet er hvordan du bruker de ressursene du faktisk har.

Kronprinsens store forbilde er Mathumbangel, en aidssyk ung dame fra Sør-Afrika som han traff for noen år siden.

– Hun inviterte oss inn i huset sitt som liknet mer på et skur, hvor hun bodde sammen med faren sin. Da hun fikk vite om sykdommen, var det ikke tilgang til medisiner, og hun risikerte å bli diskriminert og utstøtt. Hun hadde all rett til å bli bitter, sint og innesluttet, men hun valgte annerledes. Hun valgte å bli en aktivist. Hun holdt møter hvor hun informerte andre om hvordan de kunne unngå smitte. Hun hadde også samtalegrupper for de som allerede var smittet. Det hun fikk til med begrensede ressurser var helt fantastisk. Hvis hun kan gjøre alt dette, hva kan ikke vi da få til med våre ressurser? Mathumbangel har blitt en rollemodell for meg. Jeg kommer til kort hver dag, men det er fint å ha noe å strekke seg etter. Vi trenger den typen ledelse hun utviste for å drive verden framover.

Haakon forteller at han treffer mange helter vi aldri kommer til å høre om. Det lærer han mye av.

– En stor fordel med min rolle er at jeg treffer folk med veldig forskjellig bakgrunn. Det er i møte med mennesker at etikken blir utfordret og moralen vår blir utformet. Livet er komplekst. Det er greit å sitte på avstand med fine teorier, men du ser ting fra flere sider når du møter folk. Hvis vi mener at alle mennesker er like mye verdt, er det viktig hvordan vi forholder oss til både dem som er nær oss og til dem som er langt borte. Det er ingen objektiv grunn til at omtanken skulle stoppe ved din egen familie og vennekrets, eller ved Norges grenser.

– Kronprinsen blir kanskje mer bevisst på dette enn mange andre, siden han får reise mye?

– Det er en av tingene som gjør meg veldig privilegert.

Han viser fram en video på Global Dignitys websider.

– Har du sett på denne, eller? I Kina møtte vi Eric som driver verdens eneste romfergeselskap for turister. Han skulle ha en kar i verdensrommet på Global Dignity Day 20. oktober. Det endte med at romturisten Richard Garriott sendte en hilsen fra verdensrommet til alle deltakerne på GDD.

Kronprinsen er utdannet innen utviklingsstudier og fattigdomsbekjempelse. Hvis han ikke var født inn i kongefamilien, antar han at han ville valgt et yrke innen dette feltet. Men det er ikke det eneste alternative yrkesvalget han ser for seg.

– Man kan drømme om hva man vil bli. De fleste opplever vel å få en realitetsjustering underveis. Jeg, for eksempel, er glad i musikk og kunne godt tenkt meg å jobbe med det. Men her kan det nok hende at realitetsjusteringen hadde kommet inn. Jeg er ikke flink nok til å spille gitar, og i hvert fall ikke til å synge. Det måtte eventuelt ha blitt en jobb på produsentsiden.

Kronprinsen ser ingen grunn til å kritisere folk for å være snille bare fordi det er jul.

– Jeg synes det er kjempefint hvis julen kan inspirere folk til å gjøre en innsats for flere enn de nærmeste. Det er kanskje det jeg liker best ved julen.

– Er kronprinsen og kronprinsessen enige om hva de skal spise på juleaften?

– Vi har litt forskjellig tradisjon i våre to familier. Det varierer hva vi spiser. Hos meg pleier vi å spise lutefisk eller torsk. Jeg er fornøyd med menyen hvert år.

– Har kronprinsen noen juleminner om sin bestefar kong Olav?

– Han ga alltid de flotteste gavene, og var veldig forventningsfull i forhold til å gi. Vi var relativt utålmodige da vi satt rundt middagsbordet, og det var ingen liten middag.

Kronprinsen husker at han fikk radiostyrt bil av bestefar et år.

– Jeg fikk veldig mye fint, og er nok bortskjemt. Det er jeg også blitt konfrontert med. Hvordan kan jeg jobbe med fattigdomsspørsmål, jeg som har så mye? Som sagt tror jeg alle kan bidra på sin måte, ut fra sitt eget ståsted. Derfor tror jeg at det er plass for meg også…

En annen som var ivrig etter å gi lille kronprins Haakon gaver, var julenissen.

– Vi hadde flere nisser. Det var ofte jeg ikke avslørte dem. Jeg husker en som tryllet en gang. Det var veldig fascinerende. Når du er liten vet du ikke helt hva nissen driver med. Du realitetsbehandler det ikke i forhold til hva han egentlig burde gjøre. Jeg tror det var en i Garden som kunne trylle, som moren min hadde klart å overtale til å være julenisse for oss.

Kronprinsen blir lengre enn planlagt hos =Oslo. Når han skal gå, støter han på =Osloselger Kari i salgslokalet. Hun vet ikke at han er på besøk, men er likevel fullt klar over hva hun vil si. Hun har selv vært alenemor, og ber ham sende de varmeste hilsener til kronprinsesse Mette-Marit. Når Haakon er gått, svermer hun rundt i ekstase og erklærer:

– Han var så kjekk!

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Rocka romfarere

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2008.

Bandet Maika ville helst bodd i et romskip. Vi tok med medlemmene til Teknisk museum for å jakte på farkosten.

Vokalist Aria prøver lyskasterne på Teknisk museum.

Vokalist Aria prøver lyskasterne på Teknisk museum.

Vi drikker kaffe for å lade opp til jakten på et romskip. Maika er nemlig oppkalt etter Barne-TV-heltinnen Majka fra verdensrommet. Den bolleklipte jenta kræsjet utenfor Bratislava, der hun ble kjent med barn i en kosmonautklubb. Bandets radarpar Aria og Micro har kræsjet i en bitteliten hytte på Nesodden.

– Du kan skrive at vi bor vi i et romskip i bane rundt grensen til Follo, sier Aria. Vokalisten har bakgrunn fra Laban Centre of Dance i London og er ikke kjent for å stå i ro på scenen. Singelen ”Felix” skrev hun da hun hadde sett de tolv episodene av Majka på DVD.

– Til slutt forlater Majka barna og reiser hjem. Hun holder på å dø av manglende livskraft. Da gråter hun for første gang. Hun har aldri forstått hva følelser er før.

– Så de har ikke følelser i verdensrommet?

– Nei, der er alt rasjonelt. I hvert fall på Majkas planet Gurun.

– Alle vi guttene som var forelska i Majka gråt også, men det var fordi serien var slutt, sier gitaristen Micro. Han fikk med seg serien da den gikk på NRK på 80-tallet.

Micro kan skilte med seks ukers erfaring som offentlig ansatt gatemusikant. Da han var 18, spilte han klassisk gitar på musikkskole og trengte sommerjobb.

– Ordføreren i Ørsta søkte etter gatemusikere, og jeg var den eneste som svarte. I 4-5 timer om dagen spilte jeg utenfor et kjøpesenter. Jobben innebar også å opptre sammen med ordføreren på eldresentre. Han var en godt skolert Kristelig folkeparti-ordfører, så bedehussangen kom til sin rett.

Aria og Micro møttes da de jobbet som lærere ved Kulturskolen på Vestlandet.

– Skulle du drive med musikk i Haram kommune, var det enten danseband eller blues. Dermed bar det østover. De første musikerne vi møtte i Oslo, var av en eller annen grunn black metal-folk, forteller Micro.

– Av en eller annen grunn? sier Aria. – Det var jo ikke rart siden du jobba i Posten. Alle som hører på black metal jobber i Posten.

– Det er faktisk et poeng, sier Micro. – Noen av de mest kjente black metal-musikerne i Norge har jobbet eller jobber fortsatt i Posten.

Det er ikke mye black metal over Maikas melodiøse indie-pop. Bassisten Dag og trommeslageren Teodor har begge gått på musikkhøyskolen. Dag påstår at det er derfor de er de høyeste i bandet.

– Jeg begynte å spille trombone, men det ble såpass slitsomt at jeg begynte med el-bass isteden. Så jobbet jeg sammen med Aria på Steinerskolen på Nesodden.

– Er dere inspirert av musikken i Majka-serien?

– Det var vel ansatte i den slovakiske stat som lagde musikken. Jeg kan ikke si vi er inspirert av den.

Aria tilføyer at noen sanger er inspirert av historien og stemningen i serien, for eksempel ”Felix”.

Høydepunktet hittil i bandets karriere var opptreden på festivalen Norway in Athens Fest i fjor. Der spilte Maika med kjente norske band som Magenta og Apoptygma Berzerk.

– Vi fikk beskjed om at vi hadde overbevist publikum hvis de ikke begynte å rope på Apoptygma mens vi spilte. Da vi gikk av scenen, ropte de på Maika.

Aria beskriver musikken deres som glad-melankolsk. I Norge kalles den pop, i utlandet rock.

– Vil du fortsatt bo i en hytte når dere blir rike og berømte?

– Jeg tror ikke vi får lov å kjøpe den, men jeg har lyst til å bygge halmhus. Det er en miljøvennlig måte å bygge på.

– Er det ikke en bibelhistorie som advarer mot halmhus? spør bandets andre gitarist, Espen.

– Jo, men jeg skal ikke holde fiender unna, jeg skal bare ha et sted å bo. Drømmen er å bygge et tun med halmhus og bo der sammen med mange andre.

– Opprinnelig ville bandet bosette seg på andre planeter, men det var ikke så mye liv der, forklarer Espen.

Livskraften vår er på topp når vi går inn til utstillingene på museet. Gamle fly er det første vi støter på.

– Er dere også interessert i fly, eller går det mest i romskip?

– Jeg var såpass interessert i fly at jeg fikk sitte i cockpiten en gang, sier Aria.

Vi prøver å besøke et fly, men trappa fører bare til en glassvegg mellom oss og kabinen. Aria synes det ville vært utrolig tøft å reise ut i rommet, så vi ser oss om etter et egnet fartøy. Vi passerer en kuleramme og går strake veien inn i Fremtiden. Aria mener vi burde hatt på oss tettsittende polyesterdrakter i sølv. Snart møter vi en automat som vil selge oss et nytt hjerte. Vi kan velge mellom elektronisk hjerte, organisk dyrket hjerte og donert hjerte fra en idrettsmann. Valget blir elektronisk. En mann dukker opp på skjermen og forklarer:

– Dette hjertet er brukt av alle astronauter på samtlige bemannede Mars-ekspedisjoner. Hjertet er satellittstyrt. Bestill elektronikkhjertet i dag og få et sett ladekabler på kjøpet.

– Tror du Majka fra verdensrommet kunne operert inn et nytt hjerte og fått følelser?

– Det viste seg i hvert fall at hun kunne lære seg å få følelser, sier Aria, før hun tar fatt på en hjertetransplantasjon via skjerm. Espen blir imponert.

– Opplever popstjerner noe av det samme presset som kirurger?

– Folk har jo dødd foran scenen, sier Micro. – Du kan drepe folk hvis du er for populær.

Lenger inne i Fremtiden finner vi det som kanskje kan være fartøyet til den første bemannede Jupiterferden. Det er vanskelig å starte, og Espen lokker oss snart inn i fortiden. Han er bergtatt av pene telefoner. Aria pleier å ha med en adskillig styggere telefon på scenen. Det blir visstnok en veldig stilig og trang lyd når hun synger i den.

Bandmedlemmene haster forbi bilutstillingen. Det er tydelig at vi har med et miljøvennlig band å gjøre.

– Jeg gleder meg til alle biler er dekket med solceller og bare går og går av seg selv, sier Aria. Micro gleder seg til alle biler er dekket med sjokolade. Dag finner en innretning som han tror var verdens første brødrister. Teksten på skiltet sier imidlertid at det er en skipsdamturbin.

– Her har vi en tidlig subwoofer, sier Micro om luftkanonen som får lapper til å blafre et stykke unna.

Snart blir vi hviskehysteriske. To satellitter med ti meters mellomrom kan formidle hvisking uten elektronikk.

– Det er akustikk, forklarer Aria. Det er ingenting i veien med vokalistens fysikkunnskaper. Hun vet til og med at lengden på tauet bestemmer kulenes bevegelse i kulehuskestativet.

– Var det ikke en romkapsel her før? spør Aria en vandrende guide.

– Spør i klimautstillingen, sier den nyansatte guiden.

Snart får vi vite at det er ganske lenge siden romkapselen var her. Til gjengjeld har museet fått et eget hav. Vi tar på oss gule gummistøvler og vasser inn i klimautstillingen. Fotografen begynner å fjernstyre en båt inn i en grotte. Såpass må til for å starte en film om klimaendringer.

– Den filmen var veldig rørende, sier han etterpå. – Det var en liten gutt som skulle redde verden, og verden var en fotball. Alle var slemme mot fotballen hans. Da den kom tilbake, var den skitten.

– Tror dere det vil komme miljøvennlige romskip?

– Hvis vi bruker alle pengene på krig er det ikke sikkert vi får laget flere romskip, mener Aria. Budskapet er altså: mindre krig, og mer miljøvennlige romskip.


FAKTA

* Maika består av vokalisten Aria Maria Fet, gitaristene Sigmund ”Micro” Espedal og Espen Ingierd, bassisten Dag Midbrød og trommeslageren Teodor Berg (som ikke kunne delta under intervjuet).

* Debutsingelen het ”Felix” og albumet ”Radiation Refill” ble utgitt i april 2008.

* Musikken er blitt beskrevet som ”hoppende trist, hviskehysterisk rock.”

* Maika hadde debutkonsert i 2004, og har siden gjort seg bemerket på Oslos undergrunnsfestivaler. I 2007 ble de kåret til ett av de ti beste norske bandene på MySpace.

Videoen til Maikas andre singel, Desert gold. Regissør er
Rob Saunders, som har vært dukkemaker for filmen Spider Man 2 og TV-serien Robot Chicken. Maika var prøvekaniner for hans debut som musikkvideoregissør. Møt også vokalisten på belgisk ølsmaking her…

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Siste strofe med gjengen

Denne artikkelen sto på trykk i =Oslo i  2008.

Det har ikke alltid vært trist å være Madrugada. Da de fikk tyske goth-fans, holdt de på å le seg ihjel.

Undertegnede prøver å bli med i Madrugada, men er ikke høy nok.

Undertegnede prøver å bli med i Madrugada, men er ikke høy nok.

– Vi har ikke noe problem med å snakke om Robert, men vi vil snakke om musikken også.

Sivert Høyem har snakket mye de siste ukene. Vi har hørt om sterkt låtmateriale, et mer organisk album enn finslipte The Deep End fra 2005, som gjorde Madrugada til Norges største band. Da de dro på innspilling til New York i fjor, hadde Sivert vært en snartur innom solokarrieren sin. Gitarist Robert Burås hadde nettopp gitt ut album nummer to med sitt andre band My Midnight Creeps.

– Det var spesielt å være tilbake med den gamle gjengen, forteller Sivert. – Vi har lært hverandre å kjenne så godt. Det er mye vi ikke trenger å forklare hverandre. Ingen spiller gitar som Robert og bass som Frode. Jeg hadde savnet det.

Frode Jacobsen bekrefter at innspillingen av det nye albumet var spesiell.

– Som band har vi aldri hatt det så kult i studio som de dagene i mai. Robert var veldig stolt av resultatet. Han gikk gjennom et brudd som ikke var enkelt for ham, og skrev en sang om det.

Sangen ”Our Time Won’t Live That Long” avslutter det nye albumet, og synges av Robert selv. 12. juli i fjor ble han funnet død i sin leilighet med gitaren i hånda, 32 år gammel.

– Sangen er jævlig sterk kost, men det er fint at ting betyr noe. Vi kommer aldri til å prøve å erstatte Robert, men vi fortsetter å drive med musikk, sier Frode.

– Vi har ikke lyst til å være de folka som legger ned Madrugada, i hvert fall ikke akkurat nå. Det skal ikke være nitrist når det er et nytt rockealbum, mener Sivert. Frode mener det sprudler skikkelig av albumet i forhold til mye annet de har laget.

For fansen er Madrugadas musikk blodig alvor. Det fikk et psykiatrisk sykehus i Athen merke i 2005. En sinnsforvirret greker tok tre sykepleiere som gisler. Kravet for å slippe dem fri, var at han fikk Madrugadas livealbum.

– Han kunne jo bare ringt oss, sier Sivert. – Jeg hadde gjerne gått i studio og spilt inn et par ekstra låter så han slapp å ta gisler.

– Er grekerne lei av sol og sommer, siden de er så glade i Madrugada?

– Ting som funker i Hellas er gjerne litt mollstemt, med dynamisk skyv og energi. Men det var jævlig overraskende at vi gjorde det bra der allerede med den første skiva. Grekerne er et drømmepublikum. De gir alt og tatoverer på seg platecovere, sier Frode.

Likevel var det i Berlin Madrugada fant sitt første drømmepublikum. Tidligere hadde de spilt mye for norske studenter i helgene.

– Det var bare å glemme å spille rolige låter når flatfylla regjerte. Alt ble overdøvet. I Berlin opplevde vi for første gang at folk kom for å høre musikken. Det var peise stille. Helt magisk, sier Frode.

Madrugada var aldri i tvil om at de ville bli store. De hadde ”grusomt god selvtillit” da de startet i Nord-Norge på 1990-tallet.

– Det gjorde ikke noe at vi ikke eide nåla i veggen, at vi ikke hadde noe sted å bo og at det var krise hele tida. Vi spiste Snickers til middag og brydde oss ikke, det kom jo til å gå så jævlig bra, forteller Frode.

– Hadde vi både hatt dårlig selvtillit og Snickers til middag, hadde det ikke vært så bra, mener Sivert.

Bandets første album ble utgitt i 14 land. På forhånd hadde de turnert Norge opp og ned.

– Vi var vel ikke det kuleste bandet i Nord-Norge. Der gikk det mest i blues og trubadurer, sier Sivert. Frode husker at turneen etter første album var utsolgt alle steder bortsett fra på hjemstedet hans, Stokkmarknes.

– Det slår aldri feil, sier Sivert. – Jeg solgte ut to Rockefeller med soloskiva. På hjemplassen min kom det 300.

– I 2006 kom det faktisk 1800 på hjemplassen min, sier Frode.

Utgangspunktet for Madrugadas musikk var 80-tallets støyrock, blandet med The Jesus and Mary Chain. Senere ble de opptatt av rockens røtter; country, blues og folkemusikk.

– Alle røttene henger jo sammen på et vis. Vi forsto mer av låtskriving da vi ble opptatt av røttene. På den nye plata har vi med steelgitaristen til Bob Dylan, forteller Sivert.

Da Madrugada flyttet til Oslo, var det slett ikke av kjærlighet til byen.

– I 2001 var det ikke så trivelig. Det tar en stund å finne seg til rette. Nå er vi glade for at tjueåra er over. Vi hadde så helvetes mye å bevise. Det blir bare stress og kjipt fordi du er stressa og kjip selv. Det er ikke lenger viktig for oss å slenge drit om andre musikere, og det er uinteressant hva de synes om oss, sier Sivert. Han er blitt glad i Oslo og studioet her i Maridalsveien, som de har jobbet hardt for. Digre instrumentbord skimtes i mørket innenfor den blodrøde tapeten og potteplantene.

– Oslo er hjembyen vår nå. Det var ikke 10 000 nordlendinger som så oss på avslutningen av Øyafestivalen i fjor.

Sivert hevder at Madrugada aldri hart vært en del av noen scene eller miljø. Frode mener de kom inn i gothmiljøet i Tyskland med sitt andre album, The Nightly Disease.

– Vi kom faen meg ikke inn i gothmijøet. Vi holdt på å flire oss ihjel av dem, sier Sitvert. Begge begynner å le.

– Hvis du trodde at gothmiljøet var nitrist i utgangspunktet, skulle du sett hvordan tyskerne tolker det. Vi spilte på festival midt på dagen i strålende solskinn. Så står 7000 svartkledte og miserable tyskere der, sier Frode. Han visste ingenting om den nye fanskaren, og hadde på seg shorts og blå t-skjorte før konserten.

– Jeg har aldri følt meg så utilpass som da jeg kom inn i cateringhallen. Folk var hvitmalte i ansiktet, og det lå en kjetting mellom skinka og hvitosten.

Sivert påpeker at tyskerne er veldig glade i subkulturene sine.

– Vi var absolutt ikke en del av den gothgreia, men noe ved oss apellerte til dem. Det er ett eller annet ved Madrugada som folk blir veldig glade i.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Fossefall

Tekst: Kari Bu Foto: Sigurd Fandango. Fra =Oslos julebok 2007.

«Break a leg» sier man til skuespillere før de går på scenen. Da vi skulle møte Wenche Foss, var det nettopp det hun gjorde.


En mann prater ivrig med Wenche Foss i inngangspartiet til Brasserie Blanch. De ser ut som to gamle venner som akkurat har kommet fra vorspiel. Sannheten er at Wenche nettopp har falt pladask på den våte asfalten, og mannen er en taxisjåfør hun aldri har møtt før.

– Og her som det alltid har vært så tørt!

Støttestrømpene var ikke videre til hjelp. Ikke Dior-skjerfet og Gucci-brillene heller. Tre ansatte styrter til og foreslår ulike krakker som Wenche kan ha foten på.

– Jeg tror leggen fikk det største slaget, sier hun, og til sjåføren:

– Nå må du gå og passe jobben din, du skal jo leve du også.

Hun putter en smertestillende tablett i vannglasset og forteller at hun sto opp klokka sju for å sminke seg og vaske håret og sette på hair extensions, eller ecstasy som hun selv kaller det. Det er ikke snakk om at hun vil utsette intervjuet.

– Sjåføren og jeg ble så gode venner, for han var født på Majorstuen og visste hvor jeg skulle. Jeg husket ikke gaten, men jeg sa at det hadde vært en møbelbutikk der før.

Wenche pleier ofte å vedde med folk om hva som lå på ulike steder i Oslo før de ble født.

– Hvis jeg sier Frognerveien, stoppestedet nedenfor Skovveien, der var det ridehus før. Jeg har vunnet mange veddemål om det. Hesten kom og hentet mamma ved huset vårt i Oscarsgate 63. Når hun kom tilbake, leverte hun den på ridehuset og spaserte hjem. Og der hvor det heter Hansken, oppe ved det gamle rådhuset, der var Johanneskirken. Aldri vært noen kirke der, sier folk.

Wenche er ikke spesielt glad i jula. Hun synes det er dobbeltmoralsk at folk plutselig skal bli så snille i et par uker.

– En uteligger sa til meg: Jeg har det igrunnen verst fra nyttår til jul. Er ikke det godt sagt? Jeg har alltid hatt behov for å tenke på de som har det vanskeligere. Det gjorde min mor også. Hun fant ut hvem av sine bekjente som ikke hadde noen å være sammen med, og inviterte dem til oss. Vi hadde en stor spisestue, en stor stue og et røkeværelse hvor Bjørn Bjørnson bodde når han ikke var i Italia.

Lille Wenche syntes synd på hushjelpen som måtte bringe et pjolterglass med kokt vann inn til faren hennes klokka sju hver morgen.

– Han skulle ta den trikken som gikk ti over åtte til Kongensgate, og han var meget presis. Hushjelpen måtte stå opp omtrent dagen før. Jeg syntes det var ganske forferdelig at hun skulle ha en sånn jobb, og tjene 50 eller 60 kroner i måneden. Og ikke noe mannfolk på rommet. I min tid var det ikke snakk om så mye som en suss før jeg begynte på Karl Johan-teatret. Å ligge med noen før du var forlovet, ikke tale om!

Den unge Wenche hadde også stor medlidenhet med dem som sto i kø hver onsdag i håp om en hushjelppost.

– Jeg var antakelig syv år da jeg så folk fra Nord-Norge bli bortvist fra køen.

Selv hadde hun 10 øre i ukelønn, noe som ikke strakk til for en melkesjokolade. Men en jul fikk hun hele to kroner av tante Helene.

– Hun visste nok hva hun gjorde, for hun var den mest populære. Ellers fikk vi jo klær og nyttige ting, kanskje en liten bok og et par blyanter. Det var ikke noe Dollie de Luxe den gang.

– Hva brukte du de to kronene på?

– Jeg var sjokoladist, så de kom godt med. Jeg vet ikke om dere vet hvor Treholt bodde? Det er ikke så lett for dere å vite nei, men rett nedenfor der var det en åpen tomt hvor de solgte juletrær. Å få bli med å velge juletre var det festligste ved julen. Vi skulle ha et stort tre, så det gikk nesten i taket. Mamma satte seg til flygelet og spilte alle julesangene før vi fikk se det pyntet. Det verste var at vi måtte spise før vi fikk presanger, men vi var så heldige å ha en pappa som gikk på jakt, så vi hadde ryper som hang ute på en liten veranda.

– Hva slags jobb hadde faren din?

– Han hadde noe som het Rosings bro- og gjerdefabrikk, og så bygget han alle hengebroene. Hver sommer kjørte vi rundt i hele Syd-Norge og inspiserte pappas hengebroer. Pappa hadde en Ford og mamma hadde en Buick.

Hun forteller at hun hver eneste dag ønsket å være en ny person. Alle i klassen og alle lærerinnene på skolen.

– Det er veldig sjelden noen ønsker det igrunnen. Det skyldtes min interesse for mennesker. Jeg opptrådte i bukseben som det het den gang, sang franske viser uten å skjønne hva jeg sang, sikkert litt grove små viser som mamma hadde lært meg. Det var til stor fornøyelse for gjestene. Siden har jeg vært så heldig at jeg har lest minst syv hundre manus. Da har jeg jo vært veldig mange mennesker.

Wenche hadde ingen teaterskole å gå til, men hun hadde Bjørn Bjørnson, som ga henne «deilige oppgaver». Den første rollen fikk hun da en skuespillerinne ble syk.

– Henry Gleditsch som var teatersjef på Søylen spurte mamma om det var sant at hennes datter leste med Bjørn Bjørnson. Klokken halv ti spurte han om hun kunne sende meg ned til klokken elleve. På grunn av sykefravær trengte de en liten hushjelprolle. De måtte jo spille, det kostet tre kroner billetten. Da fikk jeg mitt første rollehefte. Der sto det at tunge skritt hørtes i trappen, så jeg har pleid å si at jeg debuterte som tunge skritt i trappen. Jeg var ikke fylt 17, men jeg hadde vært et halvt år i Frankrike og England for å lære språk.

I neste stykke fikk Wenche hovedrollen. Også moren og bestemoren ville bli skuespillere da de var unge, men det var ikke så lett. Til gjengjeld var det alltid mange kunstnere på besøk hjemme i Oscarsgate. Dette ga Wenche enda større medlidenhet med hushjelpen, som måtte varte opp selskaper til langt på natt.

Da hun jobbet ved Nationaltheatret, sto alltid en gjeng rusavhengige utenfor Hotel Continental og ventet på henne etter forestillingen. Hun vil gjerne fortelle at også sønnen Fabian har hjulpet mange.

– Forleden dag leste jeg et intervju med en av dem Fabian kjente. Han hadde fått den store stolen min som jeg ikke hadde plass til da jeg flyttet tilbake til Nordraaksgate. Han er blitt helt all right nå. Når jeg ser min egen stol i avisen, da må jeg gi honnør til Fabian altså.

– Diskuterer du politikk med ham?

– Nei, det har jeg gitt opp. Jeg vil ikke såre ham heller, han er jo gutten min. Nå synes jeg han har stått på så fælt at han kunne få lov til å bli ordfører. Men han hadde resignert sist jeg snakket med ham, da hadde han vært på jakt og ikke fått noe forresten. Alle elsker Fabian, men noen hater ham selvfølgelig og det tåler jo ikke jeg.

Wenches stesønn Andreas Stang har to barn med Mille-Marie Treschow, og hans søster Caroline har ett barn med Stein Erik Hagen. Derfor var Wenche og Fabian gjester i Stein Eriks 50-årsdag i fjor sommer.

– I vannet lå tredve båter, og jeg sa: «Jeg er bare steoldemor, jeg er ikke her for noe annet!» Så blir det helt stille. Jentene skulle komme og gi Fabian håndkleet, og en eneste båt som vi ikke så lå igjen i skyggen. Jeg spurte hvorfor han ikke beholdt underbuksen på, men han ville ikke sitte resten av selskapet i våt underbukse. Åtteogtyve utkast har jeg telt av den nakne stumpen i avisen! Til og med min venn i Kapital trykket den. Inni var det fire siders intelligent intervju, men på forsiden var det pomp og prakt.

Selv har hun fått bare én dårlig kritikk og åtte vemmelige brev i sitt liv.

– Jeg har vært forferdelig heldig. Da jeg var så dum å gå på TV i lange røde negler, fikk jeg brev om de fæle hendene mine. Ellers har de skrevet «og så må De alltid ha et glass i hånden De da, Wenche Foss». Verre har det ikke vært.

Wenche tror menneskeheten kommer til å dø ut. Hun er enig med sin avdøde venn, filosofen Petter Wessel Zapffe, i at jordkloden kanskje kan bestå, men at menneskeheten bør forgå.

– Vi er så grusomme med hverandre og finner opp så mye lurt og fælt at vi kan eksplodere bort. Vi kan simpelthen finne opp så mye at jorden eksploderer på en eller annen måte. Jeg har ikke greie på miljø, men jeg forstår jo at den overfloden vi lever med nå og bare kaster og kaster… Selv kaster jeg sjelden noe. Mine barnebarn har jeg ennå til gode å ha til middag, for Fabian og alle sier: Vokt deg for Wenches kjøleskap, der er det så mange rester!

En gang hun var på turné ble hun matforgiftet. Hun ville bare ha med seg den gode italienske salaten fra Stryn på resten av turen.

– Jeg greide akkurat entreen på My Fair Lady i Molde. Da var jeg virkelig forgiftet. Senere er jeg blitt flinkere, men det koster meg enormt. «Kan jeg få et glass vann, farmor?» spør barnebarna.

– Har du gjort verden bedre som skuespiller?

– Nei, men jeg har gjort det ved at jeg fikk en mongoloid sønn. Slik har jeg kunnet hjelpe tusenvis av mennesker til å forstå at de er verdens skjønneste. Og så snakket jeg om kreft lenge før alle andre. De sa: «Vær så snill Wenche, ikke bruk det ordet.» Hva skulle jeg si da? ’Cancer’ eller ’det rare dere vet’? Jeg brukte nesten fem år på å få folk til å forstå at kreft var noe som kunne hende alle.

– Kneet er nok gått, tror jeg. Det er så vondt, skjønner du, at det er ikke til å tro. Jeg skulle bare si ha det til sjåføren, og at vi hadde hatt det så moro. Men det andre benet er helt i orden, sier Wenche for å trøste seg selv. – Nå leste jeg at de ringer ambulansen for alt mulig. Det har jeg ikke lyst til, for jeg har kjørt med den så ofte. Jeg tror jeg må på Diakonhjemmet. Jeg er liksom lammet.

En serveringsdame går for å ringe Diakonhjemmet. Litt senere kommer hun tilbake og forteller at de ikke har noen legevaktordning. Wenche må på legevakten.

– Dit vil jeg ikke, det er sånn veldig kø. Astrid Nøkleby Heiberg sa det jo til meg: Du må bare ikke falle. I går gikk jeg helt fra Skøyen til Nordraaksgate, selv om jeg ble tilbudt skyss i Jaguar. Jeg hadde vært i den franske ambassaden hvor Eyvind Hellstrøm mottok Æreslegionen. Så var vi invitert til Bagatelle alle sammen, og jeg sa til hans kone at jeg ikke orker så mange mennesker. Hjemme tok jeg ut en liten indrefilet fra fryseren og laget en deilig saus med masse smør og tok et herlig glass hvitvin og sa til meg selv at det ikke var noe bedre på Bagatelle.

Fotografen ringer til moren sin, som er lege. Hun foreslår å kontakte Volvat hvis Wenche ikke vil ha ambulanse.

– Men dere, jeg tror vi skal ta oss litt mer brød først, sier hun. – Det er så dumt å ikke spise. En gang jeg ikke hadde spist, datt jeg på scenen. Jeg gikk inn, sa unnskyld og besvimte. Da var det tolv journalister utenfor som var helt sikre på at jeg døde. For noen år siden sa jeg at jeg var kommet i reparasjonsalderen, men nå er jeg i oppholdelsestidsalderen. Jeg tar en hel adventskalender med medisiner for å overleve.

– Du har vært mye syk?

– Er du gæren, jeg har hatt fireogtyve narkoser. Da tror du alltid at du skal dø. Men det har vel ikke vært meningen. Jeg har en liten følelse av at jeg skal være her så lenge det er bruk for meg. Foreløpig er jeg booket hele tiden, men jeg får bare lov til å gjøre én ting hver dag. I forigårs laget jeg film for Jan Thomas. Han har sminket alle i Hollywood og er egentlig norsk. Det gjorde jeg for mitt barnebarns skyld, han er stylist vet du. Vi holdt på i fire timer oppe på Frognerseteren. Jeg fortalte ham hvordan vi gjorde det i gamle dager. Vi tok stearinlys og skosverte i en liten stekepanne og prøvde liksom å ta det på vippene.

– Hvordan er drømmemannen din?

– Jeg har bare en igjen, og han har jeg laget selv. Du vet, en mor elsker sin sønn. Men en dag kom Fabian med skjegg, og da snudde jeg meg bare altså.

Egentlig skulle Wenche vært på Rikshospitalet og fått behandling for utslett. Hudlegen Ole Fyrand anbefalte lysbehandling, oljebad og kortison.

– Jamen, det kan jeg jo greie selv, sa jeg, bortsett fra lysbehandlingen. Det er bare akkurat ett sted på ryggen jeg ikke greier å smøre, men jeg har en lang hummerskje som jeg tar kortison på. Det går fint. Jeg får ikke lov å ta oljebad alene for det blir veldig glatt, men Dadda var hos meg i dag. Først gjør jeg kneøvelser så jeg har krefter til å reise meg, og så sier jeg fra til henne når jeg skal opp. Jeg tror utslettet skyldtes nervøsitet, men nå vet vi jo snart hva Fabian blir eller ikke blir.

Serveringsdamen kommer tilbake og sier at Volvat gjerne tar imot Wenche i allmennavdelingen. Vi bestiller en taxi. Fotografen synes hun ser fantastisk ut, selv etter å ha falt. Wenche vet ikke om hun er enig før hun har sett røntgenbildene.

– Husk å strø sand! sier hun når vi løfter henne inn i taxien.

– Det tar så lang tid å få nye knær, og jeg vil ikke på gamlehjem. Etter at jeg hadde slag, sa de at jeg var nødt til å ha rekreasjon. Men jeg ville ikke til Godthaab, for der har jeg opptrådt for mye. Så var jeg så heldig at suffløren på teatret ikke tålte å ha sommerferie. Han ble helt nervøs av det, så han ble min assistent isteden.

Når vi er framme ved Volvat, håper Wenche at Se & Hør ikke ser henne. Vi hjelper henne opp i en rullestol og triller henne inn. Hun forteller alle vi passerer om hvor glatt det var der hun falt, og ønsker dem lykke til. I køen inn til røntgen møter hun en dame hun jobbet sammen med på TV-serien Vestavind.

– Hadde det vært sne, hadde jeg sett meg for. Nå gjør det vondt i hoften også.

Wenche er nervøs for hva som feiler henne når fotografen triller henne inn på røntgenrommet. De blir der inne i en halvtime. Bildene viser at leggbeinet er brukket. Det er mye bedre enn hun fryktet. Alt tyder på at hun vil være i toppform til 90-årsdagen 5. desember. En komité er allerede nedsatt for å planlegge feiringen. Men ønsker har hun ikke, verken til bursdag eller jul.

– Jeg er ingen god mottaker. Jeg har bare lyst til å gi, smiler hun.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Ordensmann

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2009.

Ravi er ikke noe sted mye, men hvis han skulle vært det, ville han valgt Nasjonalbiblioteket. Vi tok ham med inn i stillheten.

Ravi drømmer om å flytte kontoret sitt til Nasjonalbiblioteket. Han får en spesiell energi av å være stille sammen med mange andre.

– For et år siden var jeg utrolig syk på Heathrow flyplass. Det passet ikke å være i transitthallen, så jeg fant et religiøst rom og bare satt der noen timer, sammen med kristne og muslimer. Jeg blir ør i huet av mye lyd.

– Vi trodde du likte lyd?

– De fleste viser bare én side av seg selv på TV. Jeg har en del rare og stille sider. Når folk tror de kjenner meg må jeg smile og være utadvendt, men vennene mine synes jeg er veldig rar.

Da Ravi fikk skanner, begynte han å skanne alle arkene han hadde. Resultatet kan beundres på websiden hans.

– Jeg synes det er for lite håndskrift og vannmaling på nettet. Jeg vil legge ut sangtekstene mine. Folk påstår at jeg har laget et eget språk. Jeg får det ikke helt til å stemme, men tar det som et kompliment. Fritjof Nansen gjorde det samme, han nektet å skrive stumme t-er og slikt.

– Noen mener også at du og DJ Løv laget deres egen musikksjanger. Har den noe navn?

– Jeg kaller den for popmusikk.

Ravis store gjennombrudd – Utadæsjælåpplevelse

Skulle han lånt en bok, måtte det blitt Ghandi av Arne Næss. Den har han allerede begynt på. Da han søkte jobb i Dagbladet, ble han avvist på grunn av sine akademiske nykker.

– På jobbintervjuet sa jeg at jeg egentlig ikke leste Dagbladet. Der skøyt jeg meg selv i foten. Jeg hadde jobbet i en lokalavis i Tønsberg, og skjønte at det var mye hyggeligere. Det var en halvhjertet søknad.

I 2007 ble han headhuntet til å lede Landeplage på NRK, hvor han analyserer norske hits. Selv liker han balladene best.

– Det er viktig å velge låter som gir god TV. Det fins kjempestore låter som ikke gjør det. Det er vanskelig å lage et program om Jokke, siden han er død.

Når middelaldrende menn klapper ham på skulderen på gata, skjønner han at programmet har lyktes. Det er elleve år siden han hadde fast jobb. Hans eget firma heter Nøktern AS, siden han bruker mindre penger enn han tjener.

På TV går han rundt med en diger kassettspiller, men han vil ikke avsløre hva den er laget av.

– Den er kjempetung, sier han, uten at vi tror noe videre på det. Han forteller at barn nå til dags bærer på en kjempekassettspiller når de leker programleder.

– Stemmer det at du er ti centimeter høyere enn Tom Cruise, eller er det noe du skryter på deg?

– Jeg har hørt at han er nede på 1,50-tallet. Omtrent like høy som mora mi.

Duær dødsøt dødsøt å ale vila fingra i dæi

Hans første plate med DJ Løv solgte knapt 4000 eksemplarer, mens den andre endte på 84 000 da 2005 var omme. Ravi så ingen logikk eller rettferdighet i musikkbransjen.

– Det føles ikke rettferdig å ligge en hel sommer på andre plass på VG-lista, når en tysk krokodille ved navn Schnappi ligger på første. Det fins ikke samsvar mellom arbeidsinnsats og risiko, og hvor godt du gjør det. Har dere lest Jobs bok? Den handler om en fyr som ofrer til Gud og har orden på forretningene, men som opplever masse ulykker.

– Veldig rar, sier Ravi om Nasjonalbibliotekets kaffe, før han undrer seg over om Grieg var nyskapende, og om det har skjedd noe med rocken etter Jimi Hendrix.

– Musikk er sjangre og fusjoner. Da rapperen Jay Z samarbeidet med new metal-bandet Linkin Park, var det en veldig vellykket funksjon. Jimi Hendrix låt jo ikke sånn. Ellers virker det som om sanger blir enklere og enklere. Beethoven drev med komplekse greier hvor et motiv fra første sats kom igjen et annet sted i andre sats. Så kom popformelen med vers, refreng og bro. Nå er det techno og trance med to akkorder. Utviklingen skjer på mikronivå, i lydbilde og stofflighet.

Ravi resirkulerer The Monroes’ Cheerio fra 1985.

Hans egen musikk kunne starte med en idé i 1999, som han tok opp igjen i 2003 og ga ut i 2005.

– Kameraten min kunne påpeke at en låt handlet om ham. Da måtte jeg gå tilbake til 1999 og tenke. Jeg hadde glemt at ideen begynte med ham. Det mest private og faktakorrekte er ofte ikke så spennende. Det må bearbeides for å bli interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste. Men alt man skriver er vel biografisk, på ett eller annet nivå.

Selv om Ravi er kjent for musikkvideoer med undertekst, legger han mest vekt på melodien.

– Dynamitten og revolusjonen ligger i musikken. God musikk får jøder og palestinere til å danse i lag. En sen kveld i 2000 satt jeg helt syd i Israel sammen med palestinere. Hadde den rette sangen kommet på, hadde vi dansa sammen med jødene. Stevie Wonder hadde nok klart det.

Hans siste musikalske bedrift er en hyggelig sang til en KK-reklame på TV2. Venninnen Laila synger. Selv har han bare lånt stemmen sin til en reklame for flaskepant.

– Som musiker i Norge er det greit å ha flere bein å stå på. Det krever ordenssans å forholde seg til alle arkene. Jeg har noen ideer om orden som er litt ekstreme, og som egentlig ikke lar seg gjennomføre i praksis.

– Du vokste opp i en ordentlig familie?

– Oppveksten min var nesten litt for trygg.

Det blir travle dager i Nøktern AS med bare én ansatt. Med bare indre konflikter å kjempe med, synes Ravi det er gøy å krangle litt med samarbeidspartnere. Åtte personer i produksjonsselskapet Dinamo Story skal bli enige om sanger til Landeplage. Deretter begynner de å krangle på nytt, med NRK. Men Ravi ser ikke ut som en kranglefant.

– Ravi går alltid i dress, sier Ravi, eller kanskje det er Ivar som sier det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Abels suite

Morten Abel har et yndlingsrom i Oslo. Det er på Grand hotell, og passer bra for en Bodø-gutt fra Stavanger som trives best på farten.

Av Kari Bu. Intervjuet sto på trykk i =OSLO i 2006.

AbelKari

Vi går gjennom ganger som kunne tilhørt et slott, og finner Sundtsuiten med egen ringeklokke. Morten Abel åpner i butlerantrekk. For tiden går han bare i dress. Han har tatt pause fra leiligheten i Berlin for å lansere sitt nye album. Når han er i Oslo, bor han alltid på denne suiten med maritim innredning. Grand kaller det ett av hotellets fineste rom. Stua har gulvklokke, gallionsfigurer og et ror på veggen. En stor kloss i hjørnet kan kanskje være et kompass.

– Det er et fantastisk rom. Men det kan bli litt upersonlig. Neste gang vil jeg ha med togbanen min, sier Abel.

Til tross for togbanen, påstår han at han har sjømannsblod i årene. I hvert fall liker han å fiske. Torgrim Eggen har beskrevet ham som et vesen som har ’fisketur’ skrevet over hele seg. Noe underfundig og passe lite snakkesalig.

Morten Abels video Doberman, regissert av min venn Didrik Jacobsen i samarbeid med Håkon Larssen.

De siste årene er han omtalt som Norges popkonge. Men han debuterte allerede i 1981 med Stavangergruppa Mods. Det var en nokså lokal affære, med tekster som:

Du e mislykka du!
Du ha’kkje håp her i livet
Øve alt kor du snur
så kan de se koss du har det!

– Det er en syltynn grense mellom å lykkes og mislykkes. Some of us will make it, sier han, og får nevnt tittelen på det nye albumet sitt.

Han er redd den skal misforstås. Han vil ikke fremstå som en som har kommet i mål og klart det. Derfor har han heller ikke bilde av seg selv på coveret.

– Jeg føler ikke at jeg har fått til noe særlig selv om jeg har gitt ut mange plater.

– Kan du ikke bare gå ut på balkongen her og føle deg som en konge?

– Nei, den vender ikke ut mot Karl Johan. Jeg er litt hjemløs jeg også. Jeg bor jo ikke her. Denne suiten er et stort og fint omkledningsrom, og øvingslokale når vi skal på TV. Jeg tror den er ganske lydtett.

Sometimes serious – The September When, Rockefeller 1995

På midten av nittitallet bodde Abel på St. Hanshaugen. Han ville gjerne bodd i Oslo om han ikke bodde i Stavanger og Berlin.

– Oslo er unik med den ufattelig svære skogen… hva heter den igjen?

– Marka?

– Ja!

Abel har hatt angst for å mislykkes. På skolen gikk det mye i musikk og fotball, og noe i juks og løgn.

– Det var ikke mulighet til å utvikle seg med kreative ting. Jeg var langt oppe i tjueåra før jeg trodde musikk kunne bli en jobb. Det er et stort hull i skolesystemet for dem som har talent, men ikke kan bruke det på brøkregning, og mangler konsentrasjon til lekser. Det er synd, for uansett hva du lærer deg, bare du lærer det veldig godt, kan det bli et springbrett til hva som helst.

– Hva ville skjedd med deg uten musikken?

– Jeg kunne hatt en kjedelig jobb, og gått rundt og sett etter en ny. Et jæklig guffent liv i forhold til det jeg har nå. Jeg er takknemlig for at jeg aldri ga opp, og kanskje har hatt litt flaks.

Da Mods prøvde å bli internasjonale i 1984, mislyktes de ganske ettertrykkelig. Senere dannet Abel gruppa The September When, som fikk til det meste. De ble kritikerrost, bestselgere og konsertkonger.

Slow down – The September When, Rockefeller 1995

Likevel ville vår mann videre. Mange tvilte på at han ville klare det en gang til. Særlig da solokarrieren begynte beskjedent. Så tok det helt av. 600 000 solgte soloalbum senere har han begynt å tenke på måker. Som barn i Nord-Norge så han hvordan måkene levde. Han tar fram den nye CD-en og setter den midt i fatet med rekesmørbrød på spisebordet.

– Måken på coveret har sett veldig mye. Den har et intenst, alvorlig uttrykk i øynene. Vi snakker om at vi mennesker har en tøff hverdag, men få miljøer er tøffere enn måkemiljøet. Fanger du en fisk der, flyr de andre etter deg til du gulper den opp igjen. Eller de går inn i kjeften din og henter den.

Captain’s Table har plass til åtte gjester. Antakelig kan man trykke på en knapp og få kapteinens fisk- og skalldyrmeny på døra.

– Det er jæklig dyrt å flotte seg, sier Abel. – Jeg prøver liksom å holde utgiftene nede, men det blir mye romservice når jeg har med kompiser hjem om kvelden.

Han blar gjennom cover-heftet og finner en trykkfeil. Snart skal han høre etter om noe kan forandres til neste CD-opplag. Han hører ikke på seg selv for gledens skyld. Det er også langt mellom de store musikkopplevelsene fra andre artister.

– Jeg kan alle triksene, og får et veldig analytisk forhold til det jeg hører. Mesteparten har jeg hørt før. Det samme kommer jo igjen og igjen. Derfor er det fantastisk å høre tvers gjennom original musikk, som The Libertines. Nå går jeg og venter på noe nytt jeg kan høre på.

I can take it – The September When, Rockefeller 1995

Fotografen benytter anledningen til å reklamere for sin store helt Sufjan Stevens.

– Jæklig bra live, sier Abel.

Musikk var et mirakel da det slo ham for første gang. Han lå med øret inntil radioen og hørte på Beatles, T. Rex og Queen.

– Før kunne jeg sitte i timesvis og lage masse sanger. Nå må jeg reise et sted og konsentrere meg. Det blir en større utfordring jo eldre jeg blir. Jeg må ha den samme følelsen som du har når du hører på. Fra jeg begynner å skrive låten til den er ferdig mikset, må jeg synes det er stas.

Som mange andre popstjerner, prøver Abel å redde verden litt. Tre ganger har han besøkt fadderbarnet sitt i Senegal. Riktignok sammen med TV2. Han antar at det ville blitt litt tungvint ellers. Hans store helt er Bellona-leder og venn Frederic Hauge.

– Frederic har fått til noe av historisk betydning. Han er vår tids Fridtjof Nansen. Vi går mot en bedre verden, føler jeg, men så har du miljøet. En bedre verden betyr at folk får mer penger, og det de bruker dem på, ødelegger miljøet. Vi må tenke over hva vi bruker pengene på.

Etter å ha blitt fotografert foran de fleste møblene i suiten, følger Abel oss ut. Ved døra står to stuepiker og tripper.

– Dere trenger ikke å rydde i dag, sier han. – Jeg er blitt så snill etter dette intervjuet.

Kristian Valens Abel-parodi i fire akter: Cries like a baby, Doberman, Tulipz og I’ll come back and love you forever.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Brukte 100 000 i måneden på rus

I seksten år var Olaf Olsvik tung rusmisbruker mens han jobbet. Ingen avslørte den velkledde forretningsmannen.

«Jeg hadde ikke
selvtillit i ryggraden, men i Rolexen,» skriver Olaf Olsvik, godt hjulpet av medforfatter Bjørn Olav Jahr. I den nye boka Rus og Rolex hevder de at bare to prosent av rusavhengige syns i gatebildet. Resten holder seg langt unna, og kler seg gjerne ekstra pent.

– Det var alltid lys på kontoret mitt, men det var tull med ordre, tull med reiseregninger, jeg hadde masse forskudd og lot jobben betale for private innkjøp, sier Olaf.

Som 21-åring fikk han stor økonomisk suksess med egen bedrift i Sandefjord. Han importerte klær fra Østen, og lærte seg tvilsomme spilleregler. Når en gift forretningspartner gikk til thailandske prostituerte, var samarbeidet sikret.

– I business dreier det seg om å ha noe på noen. Vet jeg at en kunde av meg er utro mot kona, blir det vanskeligere for ham å avslutte handelen.

Olaf fant fort
ut at thailandske bordeller ikke var noe for ham. Eskortepiker med Porsche, diamanter og utdannelse var noe annet. Han bestilte jenter gjennom kataloger, og betalte med kredittkort på hotellregningen.

– Jeg var avhengig av å ha flotte jenter rundt meg. Jeg var en sutrete guttunge som trengte noen å legge huet på armen til. Vi såkalt tøffe gutta trives ikke i vårt eget selskap. Det var uaktuelt å sitte på hotellrommet og hygge seg alene.

Vi møter ham på sengekanten på Hotel Gabelshus. For noen år siden ville han aldri nøyd seg med et dobbeltrom. Det måtte være en svær suite. På forretningsreise i Østerrike fikk han nattklubbens piano heist inn i suiten sin via balkongen. Men det var ikke bare i utlandet Olaf fikk det som han ville ved å åpne lommeboka. «Fru Stokke» i Handelsdepartementet lot ham slippe byråkratiets restriksjoner på klesimport. Olaf bød på komplimenter, middager og sydentur. Fru Stokke var ensom, alkoholisert og eldre enn ham.

Problemene begynte i 1986, da Olaf ble skilt. Vennene snakket mest om hvor mye penger de tjente. Det gikk ikke an å snake om depresjon, og legen nøyde seg med å gi piller. En lege skrev ut 3600 piller til Olaf på en gang, mot god betaling.

– Folk som får medikamenter av legen, ser ikke på seg selv som narkomane. En sykepleier prøvde å stoppe utskriving av vanedannende piller til meg, med mitt samtykke. Det gikk ikke. Jeg tror legemiddelindustrien er akkurat som tobakksindustrien, og vil selge mest mulig. Hvorfor fins det ikke et reseptregister?

Utrykkningspolitiets statistikk viser at hver fjortende bilfører er ruset. Ofte er det folk på vei til jobb. Olaf vil gjerne få fram at rus ikke bare fins i såkalt dårlige familier. Prestasjonsyrker krever så mye at mange ruser seg for å holde ut.

– Når folk ruser seg isteden for å si fra om hvor tøft det er, da er det vel fritt fram for et enda tøffere næringsliv?
– Det burde gå opp et lys når 33 prosent av korttidsfraværet skyldes rus, og over 15 prosent av langtidsfraværet. En god venn av meg gikk til legen og sa at han trolig hadde alkoholproblemer. Neida, sa legen, som mente han bare var utslitt og trengte piller. Blant 140 bedriftsleger jeg holdt foredrag for, hadde bare én spurt ansatte om de hadde rusproblemer.

– Er det noe ved samfunnet som gjør det mulig å skaffe seg høy status ved å rømme fra seg selv?
– For å oppnå noe som forretningsmann, måtte du fremstå som vellykket. Innsiden spilte ingen rolle. Alt var i orden hvis du så en Rolex-klokke, pene klær, en svær bil og bleika tenner. Mange strekker seg etter dette idealet. I virkeligheten er det masse stress. Jeg har møtt folk som er veldig bekymra for at de må selge en av de fire hyttene sine. Hva vil naboer, kolleger og venner si? Jeg var akkurat sånn selv. Det deilige med å ikke tjene penger, er at jeg har det bedre enn noen gang. Boka mi kommer som bestilt til finanskrisen.

Olafs misbruk tok helt av en dag i 1989. Han var utslitt, og skulle holde foredraget «Hvordan skape vekst i nedgangstider» på Lillehammer. Mannen som skulle ha foredrag etter ham, tilbød en rask løsning på problemet.

– Jeg dro i meg stripene med kokain, og ble verdensmester. Etter hvert turte jeg ikke å prestere noe uten kokain. Det gjør deg så jævlig skjerpa og fokusert. Kanskje er det ikke han som alltid kommer for sent på jobb mandag morgen som er problemet. Kanskje er det han som legger seg klokka fire om morran og er like pigg til frokost klokka åtte.

Etter hvert brukte Olaf 100 000 kroner i måneden på kokain, amfetamin og piller. Han kunne ha 150 000 kroner i veska, og likevel stjele dagligvarer. Han rullet hundretusener av kroner inn i sokker i skapet. Kreditt var det samme som gevinst, det var aldri snakk om å betale noe tilbake.

– Fylte jeg bensin, lot jeg som om jeg snakket i mobilen. Dermed ble det mindre mistenkelig at jeg «glemte» å betale. Når jeg var langt nok unna til at jeg slapp å snu, ringe jeg bensinstasjonen og beklaget. Det fungerte bra. Hadde jeg kjørt rundt i en gammel skraphaug og sett ut som den jeg var på innsiden, hadde politiet vært etter meg.

På nattbordet står en nesespray. Olafs nese er ødelagt etter femten år med snorting, men klærne har alltid vært plettfrie. I den siste høystatusjobben han hadde, brukte åtte av tolv på avdelingen kokain.

– Vi jobbet i et tele-marketingselskap, men alle så ut som de var direktører i Norsk Hydro. Vi hadde svære mansjettknapper, dress og slips. «I morra blir vi fyllesjuke,» sa en da vi satt på Aker Brygge. «Nei, det kan jeg fikse,» sa en annen. Det viste seg at flere kunne fikse det, med kokain. Mange av oss drakk lite på julebord, for å si det sånn, men vi var piggest og hadde det gøyest.

Rolexen solgte han ikke før det var helt nødvendig. Da kjøpte han seg en falsk utgave. I dag ler han av slike gamle triks.
– Skulle vi i banken, hadde vi alltid på oss briller uten styrke. Med briller ser du mer seriøs ut.

– Når skjønte du at det fantes en annen måte å leve på?
– Jeg måtte så langt ned at jeg ikke orka mer. Jeg hadde mista alt jeg eide og så ingen muligheter. Før det var det ikke snakk om å innrømme at jeg hadde et problem. De store gutta tar en avrusning i Miami. De ligger og svetter på en solstol og får servert juice, mens de snakker om aksjene sine og håper å holde seg edru i noen måneder. Er du på det nivået, må du ha en jævlig knekk for å begynne å snakke om livet.

En vinterdag i 2002 ville Olaf løse alle problemer med heroin. Han var 46 år og satt i en kjellerleilighet på Tjodalyng. Gjelda vokste, og han hadde mislyktes med å drukne seg i do. En salgssjef i et større IT-selskap kunne skaffe ham heroin. Sjefen hadde kone og to barn, og satte selv tre skudd om dagen. Olaf satte seg i bilen for å møte ham.

– Hadde jeg ikke kollidert og brukket beinet, ville jeg havna på gata og daua. Jeg hadde ikke vært her i dag uten hjelp fra høyere makter.

Etter denne episoden, møtte Olaf endelig et helsevesen som spurte hva som egentlig var problemet hans. En sykepleier hadde selv hatt rusproblemer, og så at Olaf trengte noe annet enn flere piller. Han fortalte henne hele historien, og kom i rusbehandling med tolvtrinnsmodellen.

– Først syntes jeg at jeg var mye bedre enn de andre som gikk i behandling. Jeg snakket om svære biler og båter, selv om jeg hadde to kroner i lomma og alt jeg eide i en søppelsekk. Du er mer enn bra nok slik du er, sa en dame på klinikken. Det hadde ingen sagt til meg før. Jeg trodde jeg måtte ha alle slags flotte greier.

Snart lærte Olaf å sette seg realistiske mål, som å ikke spy mer enn ti ganger før lunch.

– Selv om jeg aldri hadde levd på gata, måtte jeg sosialisere meg på nytt. Nå er jeg ikke sammen med folk som fokuserer på penger, og vil ikke ha et yrke hvor jeg tjener mye. En av de gamle gutta ringte meg etter at jeg sto fram. Åssen er det med penger? spurte han. Jeg sa at det så vidt gikk rundt. Han ville at jeg med mitt nye og ærlige rykte skulle fronte et selskap for ham. Han fulgte meg til en svær Volvo med bodyguards i baksetet, og åpnet en koffert. Der lå det en halv million. «Du kan ta pengene, så kan vi snakkes,» sa han. Hadde jeg takket ja, hadde jeg sprukket.

Olaf hadde en jordnær oppvekst, men som 15-åring veddet han med vennen Odd Johan Nellvik om hvem som kunne bli rikest. Senere ble Olaf tiltalt i norgeshistoriens største fakturasvindlersak. Å tjene penger ble en rus. To-tre av selskapene han startet, husket han ikke før medforfatteren av boka minnet ham på dem.

– Jeg er rusavhengig, og gjør jeg ikke de rette tingene blir jeg aktivt rusavhengig. Jeg kan bli hekta på pengespill og trening, og har allerede vært på kurs for sukkeravvenning. Jeg tør ikke en gang å spille golf. Blir jeg hyllet opp til himmelen for boka, må jeg ha noen som får meg ned på jorda igjen. Hadde ikke dere kommet i dag, hadde jeg gått på et møte i Anonyme Narkomane.

En som holder Olaf på jorda, er kona Margit. Han møtte henne første gang på 1980-tallet, som en av fem damer han sjekket opp i samme hotellresepsjon.

– Jeg vurderte å skille meg på grunn av henne. Da jeg tjue år senere kom i rusbehandling, reiste jeg til hotellet hennes i Kristiansand. Jeg trodde bare det var meg kjærligheten blomstra for, men hun sier at hun får mer fra meg enn jeg får fra henne. Moren min skjønte ikke hvordan jeg klarte å bli gift med Margit. Hun har rett. Det er utrolig at jeg alltid har hatt flotte jenter, slik som jeg har oppført meg.

Sammen har Olaf og Margit startet Mestringshuset, en privat rusklinikk i Vegårdshei.

– I dag er mitt største problem at det ringer mange som trenger hjelp, men som ikke har råd. Iblant har jeg tatt dem inn likevel. Hvorfor kjøper ikke Helse Sør-Øst plasser fra oss som driver privat klinikk? Vi har gode resultater, og det er nok av folk som trenger hjelp.

– Kjenner du ingen rike personer som kunne bidratt med penger? 
– Spør du de rike, sier de at rusbehandling er det offentliges ansvar. Regjeringen sier også det, men de klarer jo ikke å hjelpe. Jeg tror det går an å gi alle et rusfritt liv, hvis de får være i behandling lenge nok.

Olaf har selv opplevd hvor vanskelig det er å få hjelp fra myndighetene.

– Da jeg hadde vært rusfri i to måneder, kom Statens innkrevingssentral. Mange takler det ikke, og begynner å ruse seg igjen. Jeg blir heller ikke trodd når jeg sier at jeg trenger penger, fordi jeg kommer i blazer og skjorte. Hadde det vært bedre om jeg kom drita full i en hullete kjeledress og ba om hjelp? Jeg vil ikke gå med hatten i hånda resten av livet. På Mestringshuset bryr vi oss ikke om hva folk har gjort før, bare hva de vil gjøre videre.

Hva kan helsevesenet lære av din historie?
– Helsevesenet er jævla nedsettende til både aktive og tidligere rusavhengige. De klager over at rusomsorgen mangler penger, men spør ikke eksbrukere hvordan de har klart seg og hva de kan bidra med. Da jeg selv satt på psykiatrisk, så overlegen på sykepleieren og spurte: «Hvordan har Olsvik det i dag?» Jeg satt ved siden av og sa at jeg sov dårlig. Legen så fremdeles bare på sykepleieren og spurte henne hvilke medisiner jeg gikk på, så jeg kunne få mer av dem. Helsevesenet vet altfor lite om rusproblematikk.

Etter at Olaf ble rusfri, sprakk blindtarmen under et foredrag. Siden han var så vant til smerter, fortsatte han bare å snakke. Om natten kom han på sykehus og fikk morfin.

– Først tenkte jeg at dette var fint. Så kom jeg på at jeg måtte passe meg. Da jeg ble skrevet ut, fikk jeg 50 Paralgin forte, selv om jeg sa at jeg ikke skulle ha piller. Hadde jeg ikke stått fram som rusfri og fokusert så mye på det, hadde jeg sprukket. Jeg kunne hatt god bruk for smertestillende, men jeg kastet pillene. Det er morfinslam i Paralgin forte.

Olaf forteller om helsearbeidere som selv er rusavhengige. Leger kan bytte piller mot heroin.

– Jeg vet om en overlege som tar 2-4 sprøyter med heroin om dagen, og holder seg flytende. Har du penger, kan du klare deg bra på heroin til du får en krise i livet. Om overlegen mister jobben eller kona, går det rett utforbakke. Alle sykehus har manko på piller i vareopptellingen. Jeg leste om et sykehus som hadde over femti prosent svinn. Ellers fins det mange måter å skjule misbruk på. Helsepersonell kan kvittere ut kreftsyke personer, stjele pillene deres og gi dem sukkertøy isteden.

Olaf har fortsatt ambisjoner, men penger er ikke drivkraften. Han nøyer seg med en Gant-klokke på armen, og vil ikke lenger lure folk.

– Da Sprøytebussen startet opp i Oslo, fikk de et klientell av folk i dress og slips. Det fins nesten ikke rene alkoholikere lenger. De eldre bruker piller og de yngre bruker stoff i tillegg. Selv kuttet jeg fort ned på alkohol, siden jeg måtte kjøre bil. Dessuten var det vanskelig å jobbe i fylla. En bedriftslege visste at en dame i bedriften var alkoholiker, men det tok lang tid før han fant ut at hun hadde byttet alkohol mot amfetamin. Han trodde hun var blitt rusfri. Det var heller ingen som så at jeg hadde fem gram kokain og førti piller innabords.

Hadde Olaf begynt med dop igjen, tror han tilværelsen ville blitt et helvete etter en uke. Det gjelder å gjøre livet så bra at han ikke trenger rusmidler.

– Noe av det viktigste for en rusavhengig er å få bort bitterheten. Den er farligere enn rusen. Jeg må ta ansvar for meg selv, ikke peke på alle andre. Når kona mi spiser et eple, og jeg føler at en ny tunnel sprenges i hodet mitt, går jeg meg en tur. Da er det noe i meg som må fikses.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, april 2009. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju