Fellesskap trumfer fakta

Da Christian Picciolini kom inn i en nynazistisk miljø, visste han ikke en gang hva en jøde var. Det som tiltrakk ham, var noe av det samme som fikk ham ut igjen.

Christian Picciolini var fjorten år da han deltok på en samling med en nynazistisk gruppe i Chicago i 1987. Han følte seg sviktet av foreldrene sine, som jobbet fjorten timer om dagen, sju dager i uka. På skolen var han langt nede i hierarkiet, og kjente seg usynlig. Han trengte et nytt nettverk. Å komme til nazistene var som å få «en livbøye av aksept», sier han til den amerikanske radiokanalen NPR.

Først oppmuntret de ham til å være stolt av seg selv og sitt italienske opphav. Så lærte de ham at visse grupper mennesker ville ta fra ham stoltheten. De pepret ham med konspirasjonsteorier, og Piccolini trodde på dem, fordi han gjerne ville bli inkludert i fellesskapet. Det hjalp ikke å fortelle gutten at Holocaust faktisk hadde skjedd, og at nazistene tok feil når de nektet for det eller mente media og bankvesenet var styrt av ondsinnede jøder. Fakta var ikke noe Piccolini kunne varme seg på. Det ga ham ikke noe som lignet en ny familie.


Nyttig vranglære

Det er ikke fakta som får oss til å endre mening, skriver den bestselgende sakprosaforfatteren James Clear på bloggen sin. I størstedelen av vår evolusjonære historie bodde vi i stammesamfunn. Å bli utstøtt fra stammen var en dødsdom. Det gjaldt å holde seg inne med folk, og mennesker godtar og forkaster hverandre ut fra hva de tror på. Da gjelder det å tro på noe som skaffer deg venner og allierte der du befinner deg. De villeste trosretninger kan dermed være nyttige, i sosial forstand. Det som er faktisk feil, kan være sosialt korrekt. Blir vi nødt til å velge mellom de to, velger vi ofte fellesskap fremfor fakta.

Hjerneforskerne Hugo Mercier og Dan Sperber skriver i boka «The Enigma of Reason» at menneskets evne til å resonnere ikke utviklet seg for å løse abstrakte, logiske problemer, men for å løse problemer med samarbeid i en gruppe. Det preger oss forsatt. Dermed kan vi velge tenkemåter som er stokk dumme i intellektuell forstand, så sant de styrker lagånden i et sosialt nettverk.  

Vil du overbevise noen om å skifte mening, må du få dem til å skifte stamme, skriver James Clear. Du får ingen til å mene noe nytt hvis det støter dem ut fra «stammen» deres. Du må gi dem et sted å gå. Det lureste du kan gjøre er å integrere dem i ditt miljø. Da kan de skifte mening uten at den sosiale risikoen blir for stor. En idé som bryter med vårt nåværende verdensbilde føles truende. Det beste stedet for å overveie en truende idé, er et trygt miljø. En debatt med harde fronter skaper ikke den nødvendige tryggheten.

Hvor mange som tror på en idé er direkte proporsjonal med antall ganger den har blitt repetert det siste året, hevder Clear. Ideer repeteres ikke bare når folk snakker pent om dem, men også når folk snakker stygt om dem. Vil du bli kvitt en dårlig idé, kan det være mest effektivt å la være å snakke om den. Og vil du at noen skal endre mening, bør du invitere dem på middag og dele dine egne ideer. Det er det motsatte av å sitte langt unna og angripe andres ideer bak et tastatur. Mange velger likevel det siste, og bruker mye tid på å fortelle hva de misliker på sosiale medier. Det kan kanskje styrke samholdet blant dem som allerede er enige, men det får neppe noen til å skifte synspunkt.


Ut igjen med samme metode

På 1990-tallet ble Christian Piccolini leder for en av USAs mest voldelige nynazistiske grupper, og frontfigur i bandet White American Youth. Etter åtte år i miljøet åpnet han en platebutikk for å spre det rasistiske budskapet. For å gjøre butikken bærekraftig og unngå for mye motstand fra lokalsamfunnet, måtte han selge annen musikk i tillegg. Han solgte plater som appellerte til vidt forskjellige folk. Både afroamerikanere, jøder og homofile kom innom butikken.

Piccolini hadde en nedlatende holdning til dem, og de visste at han var hatefull og voldelig. Likevel fortsatte de å komme. Etter hvert fikk han meningsfulle møter med dem, for første gang i sitt liv. De viste ham godhet når han fortjente det minst, og Piccolini innså at han hadde noe til felles med dem. Faktisk mer til felles enn han hadde med nynazistene. De så noe menneskelig i ham som han ikke kunne se selv. Dermed begynte han også å se på dem som mennesker. Fellesskapet rundt musikk var det som brakte Christian Piccolini dypt inn i nazismen — og det som brakte ham ut igjen.

Piccolini rekrutterte selv mange inn i nazimiljøet, men det skjedde ikke gjennom ideologi, sier han. Han hanket inn sårbare personer og tilbød dem først tilhørighet, deretter ideer. Så tok han i bruk samme metode for å krympe miljøet. Gjennom organisasjonen Life After Hate hjalp han over hundre personer ut av den nynazistiske bevegelsen, før han dro utenlands for å forene tilsvarende organisasjoner i et globalt nettverk. Går du inn på nettsiden lifeafterhate.org, får du budskapet rett i fleisen: «It all starts with compassion».

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s