Gnistrende orgeltanker

Frilansorganist Jarle Fagerheim gjør kirkeorgel litt kulere.

– Den klassiske toccatasjangeren er det nærmeste du kommer techno på 17-1800-tallet. Visse musikalske figurer gjentar seg, ofte kombinert med høyt tempo og mye lyd. Her spiller jeg figurer med hendene og melodier med føttene, sier Jarle.

Videoen med Charles-Marie Widors Toccata er fra Uranienborg kirke, under en ordinasjonsgudstjeneste ved biskop Ole Christian Kvarme.

– Dette orgelet får du nytt for ti millioner. Det er en sinnrik mekanikk, med ekstremt små marginer for at det skal klinge godt. Med litt ombygging kan det brukes uten strøm. Selv har jeg et elektronisk kirkeorgel, som jeg driver og bygger om så det kan kobles på PC.
– Det høres vanskelig ut?
– Neida. Jeg bare fjerner den gamle elektronikken fra 1985 og setter inn ny. Fester ledningene fra tangentene på nye kretskort. Jeg har satt meg inn i grunnleggende elektronikk og lodding.
– Så det er derfor det lukter brent her. Men orgel er kanskje ikke det mest trendy instrumentet i utgangspunktet. Hva sier de unge når du forteller at du spiller kirkeorgel?
– Merkelig nok sier de «Så kult!» Da jeg la ut denne orgelvideoen på Underskog fikk jeg henvendelse fra en far. Jeg tok med sønnen til Markus kirke og nå skal jeg begynne å undervise ham. Jeg var selv veldig fascinert av all slags barokk musikk da jeg var ti-elleve år. Nå er jeg mer selektiv.
– Hvordan var barokkmiljøet blant 10-11-åringer der du vokste opp?
– Hehe, det fantes ikke, men jeg møtte likesinnede på et seminar for unge kirkemusikere i Bodø. Vi diskuterte verk og tolkninger. Musikken er bare overlevert i form av noter. Derfor har det utviklet seg en hel vitenskap rundt historisk fremføringspraksis. Det er ikke lett å vite hvordan det skal fremføres.
– Er det viktig å spille riktig?
– Nei, det blir mer musikkvitenskap enn musikk når man forsker seg fram til hvordan noe bør høres ut. På 1800-tallet begynte man å dyrke komponister. I romantikken fikk vi jo et skille mellom den geniale kunstneren og andre folk, for eksempel de som bare fremførte. På Bachs tid (1685-1750) var det ikke slik. Da improviserte de freidig, og Bach kunne bruke samme verk i fyrstebursdager og gudstjenester. Han byttet bare ut navnet på fyrsten med Gud i teksten. Senere ble komposisjonene nærmest oppfattet som platonske ideer, som vi måtte prøve å fullbyrde i vår mangelfulle verden. Vi måtte ikke tulle med det komponisten skrev.
– Dette minner om en annen historie. Jesus ble også veldig hellig etter sin død?
– Det er jo paradoksalt at han oppfordret folk til å bryte med konvensjoner og gjøre ting på nye måter. Senere skrev noen ned det han sa og gjorde, og lagde et regelverk. Det siste Jesus tenkte på, var vel at han skulle starte enda en religion.
– Hvorfor har vi så stort behov for å lage regler og tvinge andre til å følge dem?
– En viss konservatisme er nødvendig for å etablere et samfunn som kan videreføre seg selv og utvide seg. Selv har jeg sansen for opprør, men jeg er glad ikke alle er som meg. Da hadde ikke renovasjonen i Oslo kommune fungert.
– Så det gjelder å finne balansen mellom autoritetstro og kreativitet?
– Jeg vil jo ikke at en kreativ gluping på avløpsverket skal oppfordre folk til å hive papirsøppelet sitt i do. Er du skikkelig kreativ kommer du iblant med skikkelig dårlige ideer. Det er helt nødvendig. Derfor skulle vi hatt enkelte soner med lav terskel for å prøve ut nye ting. Vi kunne sette av testanlegg til forskning og utvikling. Der kunne det kanskje komme en oppfinnelse som fikk bukt med avfallsproblemet.
– Forskning har vi jo, men du synes ikke den er kreativ nok i dag?
– Det er ikke akkurat mitt inntrykk. I dag mangler vi virkelig evnen til å stole på våre egne menneskelige ressurser. Det blir mer og mer oppdragsforskning, og forskere bruker mest tid på å skrive søknader. De som prøver seg på noe originalt, og dermed risikerer å gå på tryne, blir omtrent satt på stake og brent. Vi trenger noen som våger å satse, så får vi heller hjelpe dem så de ikke går til grunne når de iblant går på trynet. Istedenfor at ingen skal gå på trynet. Vi forbyr unger å ake og klatre i trær, og setter hjelmer på dem i barnehagen. I skolesystemet gjelder det å følge systemet for å bli belønnet.
– Det gjelder å analysere læreren for å finne ut hva han vil ha. Hva er vitsen med slik «læring» når man skal ut i samfunnet og skape noe? Eller vil ikke samfunnet at noe skal skapes?
– Vi har fått en idé om å skaffe oss et ideelt samfunn. Politikere utvikler styringsmekanismer, setter mål og kontrollerer at de blir oppfylt. Helst gir de ikke penger til ting som kan gå i andre og uforutsette retninger. Elever får omtrent ikke tegne en tegning som ikke er pedagogisk regulert. Hvis de ikke lærer ting på den normerte måten til rett tid, tenker man at de blir narkomane og haver på gata.
– Hvis noe går galt er det farlig, tenker man, men det er ikke sikkert det er så farlig?
– Nei, det er den beste måten å lære på.
– De som ikke gjør feil lærer heller ikke så mye?
– Du kan også si at de ikke gjør så mye.
– Og når man ikke gjør så mye er det lett å definere seg ut fra det negative man ikke gjør, istedenfor det positive man gjør. Altså heve seg over såkalt mislykkede personer som rusavhengige, psykisk lidende, folk som har gått konkurs eller til og med folk som kommer fra fattigere land enn Norge. Men folk kan ha gjort veldig mye positivt selv om de også har mislyktes. Hvordan lærte du å spille orgel?
– Det var nok et forferdelig leven da jeg begynte, men gradvis fant jeg ut av det. Jeg hadde det så vanskelig på skolen at jeg aldri hadde taklet å ha en orgellærer i tillegg. Litt undervisning kan være nyttig, men det er viktigst å stole på det som kjennes bra.

Å åpne et kirkeorgel er ikke for de skvetne. Her under ombygging til «synthesizer».

– Jeg spurte en datagutt hvordan det hadde seg at han, som bare hadde sittet på rommet, var så flink og fikk bedre jobber enn folk med mange års IT-utdannelse. Han svarte at han hadde gjort alle feilene og lært av dem. I utdanningssystemet blir man stemplet som mer udugelig jo flere feil man gjør. Thomas Edison feilet utallige ganger før han fikk lyspæra til å fungere. «Jeg har ikke mislyktes, jeg har funnet 10 000 fremgangsmåter som ikke virker», sa han. Når det gjelder musikktalent, hvor mye tror du er medfødt og hvor mye skyldes prøving og feiling?
– Jeg lurer på om det fins noe i tillegg til det medfødte og det tillærte. En form for reservoar av menneskelig erfaring som vi kan koble oss på.
– Er det Inniverset vi snakker om?
– Du har kalt det Inniverset, jeg har lest Rupert Sheldrake og hans teori om morfiske felt. Han mener at all læring i universet er lagret i informasjonsfelt som vi har tilgang til. Han testet det for eksempel ved å la folk løse aviskryssord tidlig om morgenen og sent om kvelden. Han fant ut at kryssordet var lettere å løse om kvelden. Da hadde så mange løst det at det oppsto et reservoar. Han har et annet eksempel med dyr. Da melka kom på flasker og ikke var separert, samlet det seg fløte på toppen som fuglene hadde lyst på. De hadde alltid pleid å hakke hull i korken, men én fugleart i England lærte seg å dra ut korken. Arten var ikke omreisende, men teknikken spredte seg likevel til samme fugleart i flere land. Under krigen ble det rasjonering, og i Nederland forsvant melkeflaskene helt. Dermed var det noen fuglegenerasjoner som aldri så en melkeflaske. Da flaskene kom tilbake, visste fuglene med en gang hvordan de skulle dra av korken.
– Sheldrakes teori gir et mer positivt syn på hva vi selv kan få til, så vi slipper å dyrke autoriteter.
– Ja. Selv tenker jeg på musikk. Ting som ble regnet som nesten umulige å spille på 1800-tallet er i dag standard for tusenvis av musikkstudenter. Og jeg har gjort tekniske fremskritt som organist i perioder hvor jeg har øvd lite.
– Hvordan trives du i orgelets kirkelige omgivelser?
– Kirken har frosset fast verdensbildet slik det var på Jesu tid. Jeg er veldig interessert i nye oppdagelser om hvordan verden henger sammen. Her kunne kirken gjort seg relevant ved å snakke om de åndelige implikasjonene – av liv på andre planeter, for eksempel. Men den snakker om sitt. Det er ok for meg å være i en kirke så lenge det er musikk der. Det er et mye rikere språk enn ord. Når presten snakker skulle jeg av og til ønske at jeg ikke forsto språket.
– Det mangler ikke på folk som er interessert i det åndelige, men de føler seg ikke hjemme i kirken?
– Når det skjer noe fælt, føler folk seg hjemme i kirken. Den er flink til å trøste. Kirken har nok en sterkere posisjon i mer kriserammede land. Når folk har det greit, søker de på en annen måte. Da handler det mer om å kjenne etter hva man har lyst til. Kristendom, jødedom og islam oppsto i ørkenen, hvor man må pine seg for å overleve. Buddhismen oppsto i strøk med mer naturressurser, og den fokuserer mer på selvutvikling.
– Noen vil si at vi ikke trenger noe annet enn rasjonalitet.
– Da benekter de 90 prosent av sin menneskelighet. Hvor stor del av dagen går du rundt og tenker rasjonelle tanker? Vi har mye å tjene på å kunne være rasjonelle når det trengs, men vi trenger ikke å fornekte at vi stort sett er irrasjonelle og emosjonelle. Rasjonalitet har en tendens til å ta livet av nye ideer, fordi du begynner å tenke på alle fæle konsekvenser. Når vi styres av det emosjonelle, tenker vi: Dette kunne være kult å prøve!
– Du har selv slitt med å tenke for rasjonelt, hva førte det til?
– Det begynte da jeg ble politisk engasjert som tolvåring. Det ble mitt første sosiale fotfeste etter barnehagen. I politikken handler det om å gjøre det som er riktig. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre at jeg spilte orgel, mens barna sultet i Afrika, nynorsken døde og klimaet gikk til helvete? I begynnelsen kunne jeg utfolde meg kreativt med politikk, og ta del i oppbygningen av et nytt parti (Miljøpartiet De Grønne). Jeg lærte masse og møtte interessante folk. I oppkjøringen til Stortingsvalget 2009 begynte det å handle mer om rutiner og administrasjon enn om å skape noe nytt. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake. Politikk var ikke det jeg virkelig brant for, jeg brant opp. Men jeg skjønte ikke selv hvor stort behov jeg hadde for å drive med musikk. Derfor begynte jeg med alle slags fornuftige ting, som å starte en organisasjon for å redde de rusavhengige og begynne på lærerstudiet. Dette gjorde at jeg ble skikkelig syk utpå høsten. Heldigvis fant jeg en god gestaltterapeut som raskt kom til kjernen i problemet. Jeg hadde prøvd å være så forbasket rasjonell at jeg ikke lyttet til mine egne følelser. Terapeuten påpekte at jeg forandret meg totalt da jeg begynte å snakke om musikk. Jeg fikk farge i kinnene og vokste fem centimeter i stolen. Hun så noen følelser som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ble syk hvis jeg ikke drev med musikk. Gestaltterapeuter har et helhetlig og dynamisk syn på mennesket. De er ikke bare opptatt av å prate og stemple seg som syk, de hjelper deg med å utvikle deg.
– Ole Paus fortalte meg at han visste han skulle drive med musikk allerede som tiåring. Men han var livredd for å skuffe familien. Det er ganske vanlig at foreldre maner barn til å gjøre noe annet enn det er meningen de skal gjøre, fordi det er «tryggere» eller gir høyere status. Men du slapp dette?
Ja, foreldrene mine har alltid støttet meg. Jeg var aldri redd for å skuffe dem. Skulle jeg trosset mitt «livsmanus» måtte jeg tatt livet av tiltaksevnen, kreativiteten og livsgnisten. Det kan man se i mange mennesker.
– Noen kaller det å være voksen?
Slik kan det også defineres. Det kan medføre alvorlig psykisk sykdom, selv om mange holder fasaden. Mange lever veldig fjernt fra sitt potensiale, og tror livet må være et trøstesløst ork og mas. Der er jeg kulturimperialist, jeg vil gjerne kjempe resten av livet mot denne kulturen.
– Da du gjorde alt det fornuftige, var vel litt av problemet at folk alltid syntes du var så flink? Uansett hva du gjorde, ble du oppfordret til å satse mer på akkurat det?
Det begynte da jeg tok min første eksamen på videregående som tolvåring og fikk en sekser. Da sa sensor at jeg hadde en stor akademisk karriere foran meg. Jeg svarte at jeg skulle bli organist. Men uansett hva jeg gjorde, sa folk: «Her har du en karriere!» Jeg fikk en masse verv i politikken, og fikk til og med skryt da jeg jobbet med regnskap. Noen synes jeg burde lage mer websider, og noen merket seg at jeg vant skolemesterskapet i terrengløp. Da jeg møtte deg, sa du at jeg burde skrive mer.
– Fins det noe du ikke er flink til?
Ja, å strikke. Men gnisten ligger i musikken. I tillegg kunne jeg vel hatt en akademisk gnist. Du skal ikke utelukke at jeg kommer tilbake til det. Jeg skulle gjerne forsket på hvordan vi kan få en økonomi til å fungere uten vekst.
– Kanskje man kunne erstatte forbruk med musikk?
– Tja, kunst og kultur kan vokse uten å ødelegge miljøet.
– Dag Andersen påpeker i boka Det 5. trinn at det fysiske er begrenset, mens det ikke-fysiske kan vokse i det uendelige. Hvordan er vi havnet i den situasjon at vi alltid skal ha det fysiske til å vokse, mens vi undervurderer og til og med latterliggjør psykisk og åndelig vekst?
– Filosofen René Descartes inngikk jo en pakt med kirken: Vitenskapen skulle få utforske det verdslige, mens kirken skulle ta seg av alt som gjalt sjelen.
– Og kirken var ikke så interessert i utvikling?
– Du kan også si at samfunnsutviklingen ikke brydde seg så mye med det åndelige.
– Dermed gir det lav status å jobbe med mennesker i dag?
– Ikke bare å jobbe med mennesker, men å jobbe med seg selv. Det kaller vi egoisme, selv om det er lettere å oppnå gode resultater når man jobber med seg selv enn når man jobber med andre.
– Vi forakter oss selv og foretrekker ting og tang?
– Ting er greiere å forholde seg til. Der har rasjonaliteten fått et forsprang.
– Ting oppfører seg ordentlig og finner ikke på noe tull?
– De oppfører seg noenlunde i samsvar med våre ideer. Samtidig tror vi at datamaskiner vil kvitte seg med mennesker når de får tilstrekkelig intelligens. Men hvorfor må datamaskiner overta verdisettet til USAs regjering? Kanskje de begynner å skrive teaterstykker isteden.
– Vi kan vel være glad for at dingser har tatt over mye «umenneskelig» arbeid? Da slipper mennesker å oppføre seg så mye som maskiner.
– Så sant vi vil ha et industrisamfunn, er det bra at maskiner kan gjøre kjedelige og farlige oppgaver. Arbeidsgiveravgiften ble blant annet innført for å fremskynde bruken av maskiner. Det ble dyrere å tilsette folk. Problemet er at vi ikke bare har rasjonalisert vekk meningsløse jobber, men også meningsfulle jobber. Maskiner overtar matproduksjon, og billettautomater erstatter skranker med mennesker. Mange som før kunne finne meningsfullt arbeid blir nå definert som en byrde for samfunnet. De passer ikke inn i det arbeidslivet vi har igjen.
– Hva slags arbeidsliv har du som organist?
– Det handler mye om å våge å ta kontakt med folk og markedsføre seg. Nå jobber jeg med musikalske fag på Steinerskolen, og det er vel få 21-åringer som har vært i flere begravelser enn meg. Det er mangel på kirkeorganister, så jeg kan få rause honorarer, særlig i høytider. Den norske kirke har til og med et eget konsertbudsjett for organister.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s