Tag Archives: jobb

Roboten blir aldri en kjøpesterk kunde

Selvkjørende busser er på vei til Oslo. Hva skjer med arbeidslivet når roboter og algoritmer tar over?

Illustrasjon: Lars Aarønæs, med kjøkkenutstyr fra =Oslo.

Vil du ha en tallerken med sushi til sju kroner? Det får du i Japan, takket være roboter på kjøkkenet. Sushikjeden Kura har automatisert det meste i sine 262 restauranter.

I San Francisco lager én maskin 360 hamburgere i timen. Selskapet bak, Momentum Machines, bruker sparte utgifter på gode råvarer. Når de slipper å lønne ansatte, kan de selge gourmetburgere til McDonald’s-pris.

I 2013 ble Nikes resultat svekket av stigende lønninger i Indonesia. Da ville sportsselskapet «prosjektere arbeidet ut av produktet». Det vil si: erstatte arbeiderne med maskiner. Når selv billig arbeidskraft blir for dyr, eksploderer automatiseringen. Og når én robot lærer noe nytt, kan det straks spres til alle roboter med samme oppgaver. Det sørger nettskyen for.

En studie viste at halvparten av USAs sysselsatte kan bli automatisert bort de neste 20 årene. Det betyr ikke at maskiner vil få den samme generelle intelligensen som mennesker. Det trenger de ikke. Arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Og maskiner blir stadig bedre til å gjøre spesifikke og forutsigbare oppgaver.

Det er ikke bare jobber på «gulvet» som kan automatiseres. Et team som samler informasjon og lager analyser, kan erstattes av én leder og en kraftig algoritme. En algoritme er en oppskrift på operasjoner som en datamaskin kan utføre. Jobber du med smart programvare, trener du faktisk opp programmet til å erstatte deg!

Markeder som digitaliseres utvikler seg uunngåelig mot at «vinneren tar alt». Det skriver Martin Ford i boka «The Rise of the Robots». Folk bytter ut nærbutikken med Amazon, Netflix, Spotify og så videre. Og populære nettjenester kjøpes opp av større aktører. Facebook kjøpte meldingstjenesten WhatsApp for 115 milliarder kroner. Da hadde tjenesten 400 millioner daglige brukere, men bare 55 ansatte.

I USA konkurrerer lokale myndigheter om å tilby Google, Facebook og Apple lavest skatt. I byen Maiden i Nord-Carolina bygde Apple et datasenter som kostet over en milliard dollar. Det la beslag på 47 000 kvadratmeter, men bare 76 personer ble ansatt. Algoritmene gjorde det meste av jobben.

Det russisk-amerikanske selskapet Apis Cor vil bli verdens største byggefirma. Deres 3D-printer kan fylles med sement og «printe ut» et hus på 24 timer. Hva skjer med millioner av ansatte i byggebransjen hvis Apis Cor når ambisjonen sin?

3D-printere kan bruke materialer som metall, plast, tre og mye annet. I fremtiden kan du laste ned design for alle tenkelige produkter og printe dem ut hjemme, mener Ford. Hva vil skje med jobbene til folk som lager ting?

Firmaet Uber lar alle og enhver drive taxi med sin egen bil. Sjåfør og kunde finner hverandre gjennom en app. Den tradisjonelle drosjenæringen har protestert, både med streiker og demonstrasjoner.
«Tenk deg opprøret når Ubers biler begynner å kjøre uten sjåfør», skriver Ford. Selskapet tester allerede ut selvkjørende taxier.

I Oslo skal kollektivselskapet Ruter teste selvkjørende busser fra neste vår. I Colorado i USA har et førerløst vogntog levert sin første last med øl. Turen gikk langs en trafikkert motorvei. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie innen 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

Er det en katastrofe at ting lager seg selv, kjører seg selv og selges billigere? Nei, ikke hvis vi klarer å fordele den enorme profitten fra gratisarbeidende teknologi. Mye av forskningen som gjorde IT-suksessen mulig, ble finansiert av skattebetalerne. Da burde vi ha krav på noe av gevinsten, mener Ford. Utfordringen er ikke teknologien, men politikken.

En maskin som tar jobben fra et menneske blir ingen forbruker. Maskinen kjøper ingenting av det de andre maskinene lager. Hvordan skal robotene få solgt produktene sine hvis folk flest mangler inntekt til å kjøpe dem?

Vi må skattlegge kapital mer og arbeidskraft mindre, mener Ford. Samfunnet må få mer av kaka når teknologien gjør noen få eiere styrtrike. Da kan folk få en garantert grunninntekt, såkalt borgerlønn. Det krever lite administrasjon, og sørger for at alle har et minimum av kjøpekraft.

Selv om det blir for få jobber, mener Ford at utdanning er viktig. De som tar høyere utdanning kan få høyere borgerlønn. Da er det også lettere å starte egen virksomhet. Borgerlønn kan få små bedrifter gjennom vanskelige tider, som ellers ville gjort det umulig for gründerne å fortsette.

Finland tester for tiden ut borgerlønn. Økonomiprofessor Kalle Moene ber også Norge innse at fremtiden krever nye løsninger.
«Skal vi vente til endringene kommer i arbeidsmarkedet også her, står vi maktesløse når det skjer. Da har allerede de som tilfeldigvis eier robotene stukket av med all gevinsten,» sier han til forskning.no.

Reklamer

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hei kulturfjes, hvilket annet yrke ville du hatt?

Mange vil bli «noe med media», eller noe med kultur som syns i media. I =Oslo har jeg intervjuet en haug med kjente kulturfjes, og spurt: Hvis du skulle hatt et annet yrke – hvilket? Her er det bare å la seg inspirere, for i media er det ganske fullt.

sucesscarrot

Kari Svendsen, banjokjendis
– Arkitekt og/eller byplanlegger. Der er det mye å ta tak i!

Ingrid Gjessing Linhave, programleder
– Jeg er veldig glad i håndarbeid, så skredder kunne kanskje vært noe.

Ane Dahl Torp, skuespiller
– Jeg har oppdaget at politi er drømmejobben for meg.

Are Kalvø, komiker
– Det hadde vore morsomt å ha eit yrke mange ikkje er sikker på kva er, berre for å sjå reaksjonane når eg presenterer meg på fest og seier kva eg driv med. «Hei, eg heiter Are, eg er bøtker,» for eksempel.

Ellen Horn, skuespiller
– Jeg har alltid drømt om å bli jordmor. Å ha som jobb å ta imot nye menneskebarn må være stort.

Sarah Natasha Melbye, programleder:
– Skulle jeg bytte bransje helt, ville jeg jobbet med blomster og planter! Det har alltid fascinert meg, og jeg skulle gjerne lært mer om det.

Rita Eriksen, artist:
– Som barn ville jeg bli sykepleier, og jeg tror jeg kunne ha blitt en god jordmor. Da hadde jeg ivret for flere hjemmefødsler, noe jeg selv har hatt to ganger.

Tom Egeland, krimforfatter:
– Håndverker? Jeg elsker å mure og innbiller meg at jeg har et lite talent for det. Å forme noe med hendene – noe som i utgangspunktet er mykt og elastisk, og som så stivner til noe steinhardt og bestandig.

Trine Grung, programleder, blogger m.m.
– Jeg måtte ha jobbet med barn og ungdom. Jeg elsker å snakke med unge mennesker i en vanskelig fase i livet. Få dem til å se lysere på tilværelsen, og løse opp i knutene. Da er jeg i mitt ess og jeg får ufattelig mye energi av det.

Levi Henriksen, forfatter
– Drømmejobben min har alltid vært å bli postmann. Fortsatt har jeg en ambisjon om å bli postmann når jeg blir stor. Selv i disse elektroniske tider er det noe heltemodige over disse menn og kvinner som går fra dør til dør for å overlevere diverse budskap. Verdens nest eldste yrke, er det ikke?

Atle Pettersen, artist
– Hvis jeg ikke var artist ville jeg jobbet som musikkterapeut. Jeg liker å jobbe med mennesker. Og det å kunne hjelpe mennesker gjennom musikk virker veldig bra!

Christer Torjussen, komiker
– Jobbe med psykisk utviklingshemmede. Det ga meg mye før i tiden, og ville sikkert tilført livet mitt enda mere i dag.

Tor Åge Bringsværd, forfatter og Nasse Nøff-venn
– Lærer i småskolen. Å undervise i første og andre klasse må være det rene eventyr. Er man lærer på andre klassetrinn enn de to første, vet man egentlig ikke hva som siver inn og hva elevene får ut av timene. Men i småskolen, der er man en skikkelig «bonde», der opplever man både å så og høste!

Geirr Lystrup, visesanger
– Tømrer. Jeg har stor respekt for dem som lager hus for folk.

Silje Nergaard, artist
– Jeg ville jobbet med hendene. Tegne, sy, lage skulpturer.

Gro Dahle, barnebokforfatter
– Jeg skulle gjerne ha jobbet i parkvesenet og raket løv eller planet blomster eller klippet plenen. Trær er forutsigelige og tydelige. Jeg vet hvor jeg har trær. Mens alt menneskelig er uberegnelig og omskiftelig, noe jeg blir stressa og urolig av.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Da Kevin fikk igjen troen på mennesker

Den som vil hjelpe ungdom må ut av kontoret, viser forskning.

Jeg eier ikke interesse for fotball. Men en ting har jeg fått med meg. Det er lettest for et lag å vinne på hjemmebane. I fjor ble det 117 hjemmeseiere i Tippeligaen. 61 kamper endte uavgjort, mens bortelaget vant 62. Vet du ikke opp og ned på en tippekupong, er det tryggest å krysse på H.

ungdomisvevetNoen får nesten aldri prestere på hjemmebane. De har ikke en gang et lag når de må bort. De er ungdom som faller utenfor. «Det startet vel i barnehagen,» sier Kevin Nystad. Han var mobbeoffer og stakk av fra hjembyen som 15-åring. Han hadde mistet troen på mennesker. Velferdsstaten lurer på hvordan ungdom som Kevin kan hjelpes. Merkelig nok har den sjelden spurt ungdommen. Den har pusset opp kontorer og ventet på skjemaer.

En veileder ved et NAV-kontor i Nordland sier: «Hjelp! Det er ikke min jobb å gå ut av kontoret. Jeg saksbehandler på data og tar telefoner, det kan jeg ikke gjøre utenfor kontordøra. Jeg har timeavtaler og møter på kontoret. Brukere og samarbeidspartnere kommer til meg. Det er mest effektivt, da går det ikke så mye tid bort i reising. I stillingsinstruksen min står det ikke at jeg skal gå ut og oppsøke brukerne på deres arena. Dessuten er det tryggest for meg å være på kontoret.»

Sitatet kommer fra en fagsamling høsten 2012. Den NAV-ansatte innså at ungdommen vanskelig kunne vinne på hennes kontor. Noen år tidligere spurte nordlandsforskere utsatt ungdom hva som hjelper dem. Svarene stemte ikke med tilbudet de ofte får. «Hjelpen» sitter bak stengte dører og oppfattes som lite tilgjengelig. En usikker ungdom på et offentlig kontor spiller på bortebane.

Forskningsprosjektet het «Ungdom i svevet» og ble oppsummert på en plakat. Øverst står det «Gå ut av kontorene». Kevin var heldig. Han traff en sosialarbeider som tenkte selv. Marianne Andreassen hadde fått en melding om Kevin fra Barnevernet. Han var kommet alene til Sortland.

Da Kevin ble liggende syk hjemme, ringte Marianne og spurte om han trengte noe. Så kom hun hjem til ham med en hamburger. Den var svidd, men Kevin glemmer det aldri. «Den var gitt med så godt hjerte at den ble veldig god,» sier han i filmen «Det magiske øyeblikket». Mariannes gjerning ga ham troen på mennesker tilbake. I dag jobber han som ungdomskonsulent i NAV. Velferdsstaten kan bare drømme om hvor mye penger den sparte på Kevins magiske øyeblikk.

Eller som det heter i forskningen: Vi må finne ungdommene der de er, bry oss om dem og være tilgjengelige for dem. Når de finner en person i hjelpeapparatet de får tillit, må vi legge til rette for at den gode relasjonen kan vare over tid.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Brød og rusliv

Til =OSLOs julebok 2012 inviterte vi 13 personer til å gjenskape «Den siste nattverd». De var kjentfolk og bladselgere, og de snakket mer om rus enn om religion. Her er min artikkel fra begivenheten. 

nattverd

Før han ble korsfestet, delte Jesus brød og vin med de tolv disiplene. Den siste nattverden har inspirert kunstnere fra Leonardo Da Vinci til Salvador Dalí. Vi lot oss også inspirere. En som straks takket ja til invitasjonen, var den kontroversielle presten Einar Gelius.

Det moderne Norge bruker snarere børsen enn kirken som veiviser. Vi har fått låne ett av få fredelige avlukker i praktbygget Oslo Børs.

– Kan jeg være Judas? spør Lars Svendsen, filosofen som har skrevet bestselgende bøker om ondskap og kjedsomhet. Gjestene strømmer på, og den som har mest på hjertet, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han har lang erfaring både som rusavhengig og artist. Etter verdenssuksess som Hank von Helvete i bandet Turboneger, spilte han Jesus på Det Norske Teatret. Aller først henvender han seg til de seks magasinselgerne rundt bordet:

Hank

– Dere står langt borte fra Plata, på kjøpesentre og streite steder med nokså velstående folk. Hva tenker dere om dem? Føler dere at det er en kløft mellom selgere og kjøpere?

Han får to ulike svar. Andreas Rosnes føler seg ofte usynlig. Han opplever at forbipasserende tar opp mobilen og later som de snakker. Roy Eckermann, derimot, treffer masse hyggelige mennesker hver dag.

– Min livssituasjon er slik at jeg ikke får en vanlig jobb, selv om jeg er stoffri. Jeg må gjøre noe med sinnet først. Der er gatemagasinet et suverent middel. Jeg føler ikke noe ubehag eller avstand. Siden mars har jeg kanskje opplevd tre skeive kommentarer, og jeg har jobbet nesten hver dag. Jeg føler meg ikke annerledes enn andre som går i gata.

Roy presiserer at man ikke kan forvente full respons med en gang. Han har jobbet seg opp på en fast salgsplass, hvor folk har begynt å snakke med ham og etter hvert kjøpt magasinet.

Å jobbe seg opp er noe gjestene våre kan. Loveleen Rihel Brenna kom til Norge fra India i 1972, og ble giftet bort i ung alder. Etter skilsmissen har hun hatt en rekke lederverv, blant annet i Kvinnepanelet for Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Å selge gatemagasin er en viktigere jobb enn den jeg har, sier hun. – Det setter igang endringsprosesser. Det blir et møte mellom mennesker hvor man ikke tenker narkoman. Slik skapes likeverdssamfunnet.

nattverd2

Vebjørn Sand har forlatt dansegulvet hos TV2 og gjenoppstått som samfunnsengasjert kunstner. Når han hører Erlikselgerne snakke, tenker han på ververe fra Amnesty som sanker underskrifter til kampanjer.

– Jeg hørte en på radio som ble utpsyka etter en hel dag med avvisning på gata. Det er en belastning uansett hvor sterk du er. Ververne må tilbake på kontoret innimellom for å få trøst og oppmuntring. Dere må også oppleve den type ting?

Olav S. Hansen tar ordet. Han har solgt =OSLO i fire og et halvt år.

– Jeg må ha inn 6-700 kroner hver dag, året rundt. Derfor er det viktigste for meg å jobbe med det mentale, hvor lekkasjen nettopp er avvisning. Jeg er vel narkoman fordi jeg ikke tåler å bli avvist. Da må jeg prøve å selge på en slik måte at jeg opplever minst mulig avvisning.

Lars Svendsen skyter inn at Erlikselgere må oppleve mer goodwill enn andre gateselgere, for eksempel de som selger Omega 3.

– Dere starter på et høyere nivå, mener han.
– Jeg tror ikke det fins Omega 3-selgere som har holdt på i fire og et halvt år, svarer Olav.

Ann Charlott Larsen var første registrerte selger av Østfolds gatemagasin, som den gang het =Fredrikstad. Nå har hun vært rusfri i halvannet år.

– Jeg beundrer de som fortsatt står og selger. Det er tøft. Selv møtte jeg en del folk som ba meg få meg en jobb. Da sa jeg at jeg hadde en god jobb, og ønsket dem en fin dag.

Lars filosoferer over arbeidets betydning. Han mener de indre godene er viktigere for de fleste enn pengene.

– La oss tenke oss en verden uten arbeid. De fleste av oss ville nok mistet mye av meningen med livet. Vi måtte danne sosiale forbindelser på et helt nytt grunnlag. Arbeidsledighet er noe av det som slår verst ut både på fysisk og mental helse. Når folk kommer i arbeid igjen, er de raskt tilbake der de var.

– Høy arbeidsledighet fører gjerne til krig, sier Hans-Erik. – Man har ikke annet å gjøre enn å tenke på alle man er forbanna på. Da jeg begynte med dop, fantes det ikke noe gatemagasin. På det verste luska jeg rundt i gatene og stolte ikke på en sjel. Jeg hadde lite kontakt med vanlige folk. Ingen på sosialkontoret var i kategorien vanlige folk. De var man alltid i konflikt med. Opplever dere å ha fått mer kontakt med samfunnet dere meldte dere ut av?

– Jeg har faste kunder som følger meg opp. De spør om jeg vil bli med å ta en kopp kaffe, sier Anders.

– Jeg er ikke så alene lenger som jeg trodde jeg var. Det har mye å si at folk bryr seg, mener Lillian Langeng.

– Dere stiller dere åpne for alle slags kommentarer, sier Einar Gelius. – Jeg opplever det som utrolig modig å gjøre seg så sårbar.

– Jeg følte meg mye mer sårbar før jeg begynte å selge gatemagasin, sier Lillian. – Det er annerledes å gå i gata nå.

Noman Mubashir, programleder i NRK, minner om at gatenarkomane bare er toppen av et isfjell.

– Mange skjuler det de holder på med bak husets fire vegger. Vi har alle hørt om kokainfester. Dere er mer synlige, og blir en skyteskive. Fasade er veldig viktig i dagens samfunn. Vi vil vise fram det fineste, bare se på Facebook. Er fasaden viktig for dere også?

– Jeg opplever det som umulig å ha den fasaden jeg ønsker, sier Olav. – Klærne mine er rester fra et tidligere liv, eller jeg har fått dem gratis. Det er tilfeldige plagg. Jeg har ikke råd til å gå til frisøren, barbere meg, stelle tennene eller spise sunn mat. Jeg er såpass sliten at jeg ikke alltid orker å passe hygienen heller. Jeg vet godt at fasaden forvitrer, men jeg mangler overskudd til å prioritere den.

Selgeren Tom Richard Gundersen vil snakke om det syntetiske stoffet metadon, som brukes i rusbehandling for å redusere abstinenser. Det har lang virketid og liten ruseffekt, men er en narkotisk medisin som kan ha betydelige bivirkninger.

– Mange store personligheter har brukt narkotika for å bli det de var. Men de brukte ikke metadon. I Norge er det gitt til ruspasienter siden 1990-tallet. Det ser jeg på som etnisk rensning av narkomane. Før brukte de metadon til å ta livet av dyr.

Hans-Erik har egen erfaring med metadon, og slutter seg til skepsisen.

– Metadon er et ekstremt tungt og kjemisk stoff, uansett om man går stabilt på det og følger programmet. Jeg tenker på de spedalskes landsby i Bibelen. Man blir plassert der på et stoff som kan forkorte livet med 15–20 år. Veldig mange blir parkert under parolen at man ikke skal fly rundt på gata. Dette er gammel tysk nazikjemi, så vi bør være kritiske. Metadon hjalp meg i begynnelsen, men det ble en jævla felle når jeg verken fikk rus eller noe fornuftig å fylle livet med. Hver morgen sto vi og hutra i metadonkø, som B-borgere. Man får høre at man er blitt rusfri, men det føles ikke sånn.

Lillian går på metadon gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i Askim, og mener hun har vært heldig.

– Det er et ganske unikt opplegg med dagsenter som gir oss noe å fylle tiden med. Jeg håper flere kommuner får til det. Aktivitet har mye å si når man går på metadon. På dagsentret prater vi om veldig mye. Ting har forandret seg for meg, selv om jeg dessverre har sprukket og er utpå igjen nå. Det er fordi jeg mangler fast bopel og ikke greier å bo på motell eller hospits.

– Hvorfor er det så mye sprekk og sidemisbruk på metadon? spør Olav, og antyder at han ikke er overrasket. – Kanskje man skal lytte mer til brukerne. Det er ikke tilfeldig at mange av oss gjør alt vi kan for å unngå metadon.

– Du er jo et veldig bevisst menneske. Hva skal til for å forandre din livssituasjon? spør Vebjørn.

– Antakelig at jeg får utdelt heroin så jeg slipper å bruke all min tid og energi på å ordne det selv. Det har jeg også skrevet en kronikk om i Aftenposten. Metadon er så skadelig for mange. Leger mener også at heroin er mindre skadelig. Jeg vil være sammen med heroinen min. Hvis det var lettere å få tak i den, ville jeg fått mer overskudd til andre ting.

– Du trenger heroin for å få overskudd? undrer Vebjørn.

– Nei, jeg trenger det for å ha en slags mening med livet mitt.

– Nå tror jeg vi er inne på noe, sier Lars. – Ofte fokuserer vi veldig på kjemi når vi snakker om rusmidler. Men mening er jo vel så viktig. Rusen er blitt en sentral livsmening for deg. Ditt sosiale nettverk og mye av det du er flink til er knyttet til rus. I overgangen fra rusbruker til rusfri oppstår det et meningsgap. Man må etablere en ny livsmening, eller snarere flere delmeninger som gir nok å leve for. Metadon fremstilles som om det løser ekstremt mye. Nei, det løser bare en fysiologisk komplikasjon. Ufattelig mange problemer står like uløste.

Presten lurer på om rus virkelig gir mening. Er det ikke en slags flukt? Filosofen svarer at mening defineres av hva du bryr deg om. Har du et levevis hvor det å skaffe og bruke rusmidler er tilværelsens organiserende prinsipp, er det den sentrale livsmeningen.

nattverd3

Hans-Erik minner om at ingen bruker rusmidler for å føle seg verre. Folk gjør det for å føle seg bedre, enten det er øl, hodepinetabletter eller narkotika. Avhengigheten kommer etterpå.

– Når du kommer på knærne inn i rusmiddelomsorgen, får du hjelp med den fysiske avhengigheten. Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg den tyske klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å deale drugs.

Da Hans-Erik slapp å oppsøke heroinmarkedet, begynte han med kokainhandel, som ga ham et mer aktivt liv.

– Jeg var jo flink til dette, og følte meg bedre. Metadon gjorde ikke at jeg følte meg bedre. Det gjorde bare at jeg ikke ble syk av abstinenser. Jobben min var å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tiden med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles, og da fylles det med det du kjenner fra før.

– For å komme ut av det må du ned til starten: Hvorfor begynte du med dette? Takler du ikke den konfrontasjonen, er det meningsløst å prøve å slutte. Jeg er ikke noe særlig for heroinbehandling, men det er i hvert fall bedre enn metadon. Vil du slutte med heroin har du abstinenser i et par uker, mens metadonabstinenser kan vare i opptil et år. Heroin tærer heller ikke på indre organer så du spyr og driter blod mens du ser på TV.

Loveleen påpeker at rusavhengige raskt blir satt i bås. Identiteten som narkoman er vanskeligere å bli kvitt enn å pådra seg.

– Gjennom Kvinnepanelet har jeg møtt kvinner fra russtiftelsen Retretten. En av dem sa: «Det er ingen som snakker til oss som om vi var kvinner, mødre, døtre og søstre. Vi har fått et stempel som narkomane, og er fratatt all verdighet».

Hans-Erik hadde en identitet som artist å falle tilbake på. Siden 2009 har han ikke brukt gatedop, og han går heller ikke på erstatningsmedisin.

– Jeg bestemte meg for å ikke ha et rusproblem lenger. Jeg er faen meg artist. For å få behandlingen jeg trengte, måtte jeg til utlandet. Det ble en kamp mot LAR. Forkortelsen står for Legemiddelassistert rehabilitering, men det er ikke noe særlig rehabilitering. Derimot fins det behandlingssteder hvor du kan ta tak i problemene. Medisiner kan kanskje motivere deg til å oppsøke dem. Du får tid til å tenke deg om når du slipper å deale og stjele.

Lillian forteller at hun var rusfri i nesten tjue år før hun begynte igjen. Hun var imot metadon som behandling, men det var eneste tilbud hun fikk. Hun frykter konsekvensene, og er blitt veldig glemsk. Tom Richard mener norsk narkotikapolitikk er på villspor.

– Vi sløser mer med penger enn vi noen gang har gjort. Hvor mange klarer seg etter avrusning? Det må være under ti prosent.

– Jeg hadde ressurser rundt meg som få andre rusavhengige har, sier Hans-Erik. – Nå er jeg en slags grenselos som får andre gjennom programmet jeg var på i Sverige. Det er blitt tjue stykker, som kom inn i samme forfatning som meg. Plutselig jobber de som lastebilsjåfører, og foreldre har fått tilbake barna sine. Å kunne bidra til dette er den største gaven jeg har hatt i livet. I Norge har rusmiddelomsorgen slutta å hjelpe folk som vil bli rusfrie. Du kan eventuelt stå 2–3 år på venteliste. Medikamentfrie tiltak bygges ned. Til slutt kan man med rette si at rusfri behandling ikke funker – fordi det ikke fins.

Filosofen skjønner godt at Hans-Erik finner mening i å hjelpe andre.

– Jeg skal ikke skryte på meg stor livsvisdom, men noe har jeg skjønt i løpet av mine 42 år. Hva enn du leter etter i livet, finner du det ikke ved å rote rundt i din egen navle. Du må rette blikket utenfor deg selv. Finn først ut hva du faktisk bryr deg om, og dernest hva du bør bry deg om. Klarer du å leve i samsvar med disse to, har du antakelig de beste forutsetninger for å realisere en mening i livet.

Vebjørn har pleid å spørre eldre mennesker om meningen med livet. Ofte svarer de at det er å mestre livet. Moren hans svarte at det var barna, men selv har han valgt annerledes.

– Min største ambisjon er å mestre å male. Jeg har valgt bort familie for å kunne realisere mine evner så langt det går.

Olav har beskjedne krav når han blir spurt om livsmeningen:

– Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger. Men skulle jeg levd uten å berøre et annet menneske eller dyr, ville jeg dødd selv om jeg hadde heroin. Å ha et såpass nært forhold til andre at man kan ta på hverandre innimellom, det anser jeg som livsnødvendig.

Kunstneren Unni Askeland kommer forsinket til bords, og sier som mange andre når de blir spurt om meningen med livet: Det er kjærlighet. Loveleen tilføyer:

– At man kan vise både styrke og sårbarhet i relasjoner.

nattverd4

– Jeg tenker litt på å klare å finne ro med seg selv, sier Andreas. – Du må kunne leve med det sinnet du har selv om det er litt ødelagt.

Unni prøver å redde liv på sin egen måte, og har tatt med reflekser hun har designet selv. De ligner hennes egne, rødmalte lepper.

– Ta to hver, alle sammen. Jeg går mye ute på landet på Kløfta, og møter ungdom som er så kule at de ikke kan bruke refleks. Da gir jeg dem en av disse.

Brød og frukt blir satt til livs rundt bordet. Om det ikke er noe herremåltid, har sjelen fått desto mer å tygge på.

1 kommentar

Filed under Reportasje

En ny sjanse som håndverker

I Sverige har byggebransjen sett seg lei på at unge utestenges fra utdanning, og at yrkesskoler er for dårlige. Entreprenøren Peab har startet sin egen skole.

Peab er et nordisk entreprenørselskap med en omsetning på over 40 milliarder årlig. I Norge har de bygd alt fra rekkehus i Oslo til sykkelbro i Heggedal. Nå er de også blitt sosiale entreprenører. I 2006 startet de den videregående Peabskolan i Sverige. Her utdannes unge til bygg- og anleggssektoren. Skolen er skattefinansiert og gratis for elevene, som andre godkjente friskoler i Sverige.

Som mange andre nyskapninger, startet også denne med et problem: Peab trengte flere dyktige håndverkere, men de fantes ikke på markedet. Unge kom seg ikke inn i byggebransjen. Det var for få utdanningsplasser, og de som strøk i sentrale ungdomsskolefag var utestengt fra yrkesskole. De som hadde gått yrkesskole, satt ofte på en annen kompetanse enn den arbeidsgivere ville ha. «Skolene forstår ikke endringer i verden utenfor, og bedriftenes forventninger,» sier Johan Olsson i arbeidsgiverorganisasjonen Svenskt Näringsliv til avisen Arbetsmarknaden.

På Peabskolan går halvparten av plassene til ungdom som ikke har kvalifisert seg for videregående skole. De kommer inn gjennom et introduksjonsprogram. Skolen fins nå i fem byer og tettsteder i Sverige. Flere medarbeidere har en fortid som håndverkere i Peab. Det gjør det lett å skaffe elevene praksisplass. Skolen satser mer på praksis under utdanning enn de fleste andre yrkesskoler. Halvparten av andre og tredje år foregår i en bedrift. Bygglæreren har tett kontakt med arbeidsveilederen, og finner ut hva den enkelte elev trenger å lære mer om på skolen.

Også i undervisningen prøver skolen å omdanne teori til praktiske øvelser. I mattetimen brukes tommestokker og byggeplaner langt mer enn bøker. Elevene skal skjønne hensikten med det de lærer. Denne pedagogikken er blitt så anerkjent at Peabskolan er bedt om å lage sin egen mattebok. Skolen underviser også i de vanlige fagene på videregående, men disse er tett integrert i det yrkesfaglige. Engelsktimene foregår i byggehallen, og gymlæreren tar for seg håndverksyrkers ergonomi. I religionstimene får elevene bygge religiøse bygninger og dokumentere arbeidet skriftlig.

For Peabskolan er det like viktig å skape gode kolleger og samfunnsborgere som gode håndverkere. Mottoet er: Mye av alt – høye forventninger, høye krav, tøffe regler, men også massevis av tillit, toleranse og omtanke. Mange av elevene mangler selvtillit når de begynner. Løsningen er ikke å lage mindre krevende yrkesutdanninger, slik enkelte svenske politikere har foreslått. Isteden må elevene bli møtt på en god måte, mener Peabskolan. Her får vanskelige elever tillit og ansvar. Alle kan lære i sitt eget tempo, og på den måten de lærer best.

Skoletrøtt ungdom får en ny sjanse, og resultatene er oppsiktsvekkende. Fra første avgangsklasse gikk 90 prosent ut i jobb, de fleste i Peab. 95 prosent fikk et komplett vitnemål fra videregående skole. Kompetansen har også fått en viktig, offisiell anerkjennelse. I fjor ble skolen kvalitetsmerket som «Branschrekommenderad skola» av Byggindustrins Yrkesnämnd (BYN).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Business med mening

Fortsatt blir noen overrasket når jeg sier at jeg jobber som journalist i =Oslo, og får betalt for det. Et så bra prosjekt må da være veldig ulønnsomt, mener de.

Jo, det hender at gatemagasiner baserer seg på frivillige ildsjeler. Ofte går de konkurs, fordi de «glemmer» å tenke på økonomi. De definerer seg mer som veldedighet enn som næring. =Oslos gründere trengte også pengestøtte for å få trykt første nummer. Men de omtalte ikke selgerne som ’brukere’ eller ’narkomane’. De het ’selgere’ fra dag én. Det er et godt utgangspunkt for selvstendighet. Nå klarer =Oslo seg godt på egen hånd, og kan til og med starte nye gatemagasiner.

Mange ser på markedskreftene som noe slemt. Kanskje fordi de kan brukes til å ødelegge natur, helse og solidaritet. Men vi trenger slett ikke å bruke dem til det. Det går an å få solgt noe selv om det ikke ødelegger noe særlig. Faktisk er det lettere å markedsføre noe som gir folk et bedre liv. Man trenger ikke å betale dyre reklamefolk for å lyve best mulig. Man kan bare vise fram de som har fått det bedre.

Stormberg er Norges største produsent av turklær. En fjerdedel av de ansatte er folk som før falt utenfor arbeidslivet. Det har gitt bedriften et velfortjent godt omdømme. Den har til og med lavere sykefravær enn snittet. De ansatte tør å være seg selv og bruke sitt potensiale, selv om de før har mislyktes. En av Stormbergs beste selgere i Oslo er tidligere rusavhengig.

Les intervju med meg om =OSLO (på engelsk).

Sosialt entreprenørskap er blitt et begrep for de som kombinerer etikk og butikk. Overskuddet brukes til å øke sosial verdiskapning, ikke til å gjøre velstående folk enda rikere. Er du en bevisst forbruker, kan du bli med å forandre verden hver dag. Stemmeseddelen bruker du bare annethvert år, men lommeboka stemmer du med stadig vekk. Hva slags bedriftskulturer vil du støtte? Sosialt entreprenørskap handler ikke bare om å gi jobb til vanskeligstilte. Etikken smitter gjerne over til flere områder, som for eksempel miljø.

I Frankrike fikk Olivier Desurmont en lys idé. Han så bilvaskere bruke et middel som ikke trengte vann. Dessverre var det svært forurensende. Isteden for å se et problem, så han en mulighet. Han overtalte et biokjemisk laboratorium til å lage et 100 prosent nedbrytbart bilvaskeprodukt, som dessuten krevde lite vann. Det var vellykket. Olivier gikk fra dør til dør og drakk av middelet for å vise hvor miljøvennlig det var. I 2004 stiftet han selskapet Sineo. Han ansatte nyankomne immigranter, langtidsledige og så videre. I dag har Sineo 300 ansatte på heltid, og omsetter for 8 millioner Euro i året. Fortsatt er 70 prosent av staben  folk som andre arbeidsplasser helst ikke ville ha.

I Danmark fikk dataguru Thorkil Sonne en sønn med autisme. Prognosen var et liv i avhengighet. Thorkil skjønte at statlige penger ikke kunne forandre sønnens liv. Det krevde nytenkning. Han så at autister har stor evne til presisjon og detaljfokus. Altså måtte de være kjempegode til å teste software for feil og mangler. I 2004 sluttet Sonne i sin gamle jobb og startet datafirmaet Specialisterne. Nå er selskapet markedsledende på sitt felt i Danmark, og har 42 ansatte med diagnose i autismespekteret. Ideen har spredt seg til Norge og firmaet Unicus på Fornebu.

Sosiale entreprenører er der staten ikke kan være – på grunn av finansielle, politiske eller byråkratiske hindre. De endrer det som står i veien for praktiske, bærekraftige løsninger. Nå gleder vi oss til å bedre noen liv i tre nye fylker, med bladene =Vestfold og =Innlandet.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Universitetet og det store, stygge arbeidslivet: en oppklaring

Jeg fortelles at det er mye diskusjon om meg i nettaviser jeg ikke leser, løselig basert på min kronikk om utdanning i Aftenposten. En fjær er blitt til tjue høns, så her greier jeg ut.

Mener jeg virkelig at døde menn ikke har noe å tilføre oss av (teori)kunnskap?
Mange har hengt seg opp i overskriften «Døde menns teorier». Min opprinnelige overskrift, før Aftenposten redigerte den, var «Arbeidslivet og døde menns teorier». Jeg skrev kronikken fordi jeg stadig hører at «høyere utdanning gir deg arbeid». Her er universitetet den flotteste institusjonen man kan gå på i samfunnets øyne. Men fag på samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet gir deg ikke nødvendigvis noe du trenger i arbeidslivet. Enten må folk få høre sannheten om dette før de begynner der, eller så må universitetet oppdatere seg på arbeidslivets behov.  Når samfunnet bruker penger på utdanning, bør den inneholde noe som arbeidslivet til en viss grad etterspør. Alt mulig annet kan vi lære oss utenom.

Hater jeg virkelig all kunnskap som ikke er direkte relevant for det store, stygge arbeidslivet?
Jeg er veldig glad i kunnskap og har alltid lest mye sakprosa i fritiden. Mange viktige bøker fins ikke på pensum, fordi pensum gjerne bekrefter det etablerte.  Akkurat nå leser jeg «Global økonomi» av Erik S. Reinert, som viser hvordan en altfor teoretisk og dominerende retning av økonomifaget har gitt oss finanskriser og unødig store globale forskjeller. Dette er mer lærerikt enn en populær utdanning med lav kvalitet, som det nå florerer av.

Hater jeg virkelig pensumforfattere som skriver så vanskelig at de heldige studentene får noe å strekke seg etter?
Det er lite effektivt å bruke tiden på å forstå vanskelige formuleringer, isteden for å forstå innholdet. Selv vil jeg gjerne skrive mest mulig lesbart, og jeg setter stor pris på andre som gjør det. Det er ikke slik at man skriver tyngre og vanskeligere jo smartere man er. Tvert imot. For skribenten er det mer krevende å finne gode og tilgjengelige formuleringer for et komplisert innhold. Det er ingen naturlov at slikt innhold må formuleres i et tungt språk.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet er viktig fordi det lærer oss å lære?
Forhåpentlig har folk lært seg å lære lenge før de kommer på universitetet, ellers kan de ikke ha fått meg seg mye gjennom 13 års skolegang. Jeg ble ikke mer motivert for å lære av å gå på Blindern, men det er fint hvis andre blir det. Det kommer litt an på studentmiljøet; noen miljøer handler sikkert om annet enn å komme seg gjennom pensum og stå på eksamen. Jeg opplevde ikke noe inspirerende engasjement på fag jeg tok. Derimot fant jeg noe av det i studentavisa Samfunnsviter’n. Der var folk opptatt av større samfunnsspørsmål, ikke bare av sitt eget pensum.

Er jeg stokk dum?
Jeg har ikke noe stort behov for et intellektuelt image. Når jeg provoserer så mange med kronikken min, er det kanskje fordi mange går på universitetet for å styrke selvbildet. Jeg har alltid vært en nerd, og trenger ikke å forsvare utdanningen jeg har tatt for å unngå å miste nerdestatusen. Det må være lov å stille seg kritisk til universitetet uten å bli beskyldt for å være uvitende. 

Tror jeg virkelig at jeg får mer ut av å jobbe enn av å gå på samtlige forelesninger?
Ved siden av studentavis jobbet jeg som forlagsredaktør mens jeg studerte. Dermed fikk jeg gleden av å møte vår kjære filosof Arne Næss mange ganger. Da var det ikke overfladiske kortsiktigheter som sto på programmet. Merkelig nok(?) siden han tilbrakte mye av sin studietid i fjellet mens han leste, og ikke på universitetet. Kanskje er det mer tillatt for døde menn å ha valgt sin egen studieteknikk enn for unge jenter.

Kari Bu (studentversjonen) og filosofen som gikk sine egne veier.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet styrket min kritiske sans?
Ikke nevneverdig, i forhold til andre ting jeg drev med på den tiden. Jeg jobbet i et forlag og et tidsskrift som stilte spørsmål ved det etablerte. I mange tilfeller havner samfunnskritikere først på pensum etter sin død. I samtiden er de for eksperimentelle. For øvrig er det greit å vite hva slags teorier som har formet ulike deler av historien, derfor anbefaler jeg idéhistorie (ved eller utenfor universitetet). 

Mister vi ikke enorme verdier hvis universitetet tilpasser seg arbeidslivet litt bedre?
Vi mister ikke litteraturen. Universitetet har ikke monopol på den. I dag har vi bedre tilgang på bøker og kunnskap enn noensinne. Vi kan skaffe oss e-bøker på sekunder, og se verdens beste forelesere på webvideo. Det håper jeg folk benytter seg av. Den enkle tilgangen på all verdens kunnskap gjør det også lettere å se hva universitetet mangler. Men universitetet er tydeligvis blitt en hellig ku som ikke skal kritiseres. Mange er kanskje redde for å bli stemplet som dumme hvis de ikke hyller det. Derfor går tankene mine til det utmerkede eventyret Keiserens nye klær.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet gir alle som går der dannelse?

Sikre kilder forteller meg at universitetsstudenter snakker stygt om meg i en nettavis jeg ikke leser. De baserer altså sitt inntrykk av meg på en enkelt kommentar fra en journalist, som misforstår meg mer eller mindre med vilje for å lage underholdende journalistikk. Det er ikke min definisjon av dannelse, verken sosialt eller intellektuelt.

Anbefalt litteratur: 

En kjempegod artikkel av to tidligere studenter i sosialantropologi, som sier mye om øvre Blinderns forhold til (det store, stygge) arbeidslivet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Gnistrende orgeltanker

Frilansorganist Jarle Fagerheim gjør kirkeorgel litt kulere.

– Den klassiske toccatasjangeren er det nærmeste du kommer techno på 17-1800-tallet. Visse musikalske figurer gjentar seg, ofte kombinert med høyt tempo og mye lyd. Her spiller jeg figurer med hendene og melodier med føttene, sier Jarle.

Videoen med Charles-Marie Widors Toccata er fra Uranienborg kirke, under en ordinasjonsgudstjeneste ved biskop Ole Christian Kvarme.

– Dette orgelet får du nytt for ti millioner. Det er en sinnrik mekanikk, med ekstremt små marginer for at det skal klinge godt. Med litt ombygging kan det brukes uten strøm. Selv har jeg et elektronisk kirkeorgel, som jeg driver og bygger om så det kan kobles på PC.
– Det høres vanskelig ut?
– Neida. Jeg bare fjerner den gamle elektronikken fra 1985 og setter inn ny. Fester ledningene fra tangentene på nye kretskort. Jeg har satt meg inn i grunnleggende elektronikk og lodding.
– Så det er derfor det lukter brent her. Men orgel er kanskje ikke det mest trendy instrumentet i utgangspunktet. Hva sier de unge når du forteller at du spiller kirkeorgel?
– Merkelig nok sier de «Så kult!» Da jeg la ut denne orgelvideoen på Underskog fikk jeg henvendelse fra en far. Jeg tok med sønnen til Markus kirke og nå skal jeg begynne å undervise ham. Jeg var selv veldig fascinert av all slags barokk musikk da jeg var ti-elleve år. Nå er jeg mer selektiv.
– Hvordan var barokkmiljøet blant 10-11-åringer der du vokste opp?
– Hehe, det fantes ikke, men jeg møtte likesinnede på et seminar for unge kirkemusikere i Bodø. Vi diskuterte verk og tolkninger. Musikken er bare overlevert i form av noter. Derfor har det utviklet seg en hel vitenskap rundt historisk fremføringspraksis. Det er ikke lett å vite hvordan det skal fremføres.
– Er det viktig å spille riktig?
– Nei, det blir mer musikkvitenskap enn musikk når man forsker seg fram til hvordan noe bør høres ut. På 1800-tallet begynte man å dyrke komponister. I romantikken fikk vi jo et skille mellom den geniale kunstneren og andre folk, for eksempel de som bare fremførte. På Bachs tid (1685-1750) var det ikke slik. Da improviserte de freidig, og Bach kunne bruke samme verk i fyrstebursdager og gudstjenester. Han byttet bare ut navnet på fyrsten med Gud i teksten. Senere ble komposisjonene nærmest oppfattet som platonske ideer, som vi måtte prøve å fullbyrde i vår mangelfulle verden. Vi måtte ikke tulle med det komponisten skrev.
– Dette minner om en annen historie. Jesus ble også veldig hellig etter sin død?
– Det er jo paradoksalt at han oppfordret folk til å bryte med konvensjoner og gjøre ting på nye måter. Senere skrev noen ned det han sa og gjorde, og lagde et regelverk. Det siste Jesus tenkte på, var vel at han skulle starte enda en religion.
– Hvorfor har vi så stort behov for å lage regler og tvinge andre til å følge dem?
– En viss konservatisme er nødvendig for å etablere et samfunn som kan videreføre seg selv og utvide seg. Selv har jeg sansen for opprør, men jeg er glad ikke alle er som meg. Da hadde ikke renovasjonen i Oslo kommune fungert.
– Så det gjelder å finne balansen mellom autoritetstro og kreativitet?
– Jeg vil jo ikke at en kreativ gluping på avløpsverket skal oppfordre folk til å hive papirsøppelet sitt i do. Er du skikkelig kreativ kommer du iblant med skikkelig dårlige ideer. Det er helt nødvendig. Derfor skulle vi hatt enkelte soner med lav terskel for å prøve ut nye ting. Vi kunne sette av testanlegg til forskning og utvikling. Der kunne det kanskje komme en oppfinnelse som fikk bukt med avfallsproblemet.
– Forskning har vi jo, men du synes ikke den er kreativ nok i dag?
– Det er ikke akkurat mitt inntrykk. I dag mangler vi virkelig evnen til å stole på våre egne menneskelige ressurser. Det blir mer og mer oppdragsforskning, og forskere bruker mest tid på å skrive søknader. De som prøver seg på noe originalt, og dermed risikerer å gå på tryne, blir omtrent satt på stake og brent. Vi trenger noen som våger å satse, så får vi heller hjelpe dem så de ikke går til grunne når de iblant går på trynet. Istedenfor at ingen skal gå på trynet. Vi forbyr unger å ake og klatre i trær, og setter hjelmer på dem i barnehagen. I skolesystemet gjelder det å følge systemet for å bli belønnet.
– Det gjelder å analysere læreren for å finne ut hva han vil ha. Hva er vitsen med slik «læring» når man skal ut i samfunnet og skape noe? Eller vil ikke samfunnet at noe skal skapes?
– Vi har fått en idé om å skaffe oss et ideelt samfunn. Politikere utvikler styringsmekanismer, setter mål og kontrollerer at de blir oppfylt. Helst gir de ikke penger til ting som kan gå i andre og uforutsette retninger. Elever får omtrent ikke tegne en tegning som ikke er pedagogisk regulert. Hvis de ikke lærer ting på den normerte måten til rett tid, tenker man at de blir narkomane og haver på gata.
– Hvis noe går galt er det farlig, tenker man, men det er ikke sikkert det er så farlig?
– Nei, det er den beste måten å lære på.
– De som ikke gjør feil lærer heller ikke så mye?
– Du kan også si at de ikke gjør så mye.
– Og når man ikke gjør så mye er det lett å definere seg ut fra det negative man ikke gjør, istedenfor det positive man gjør. Altså heve seg over såkalt mislykkede personer som rusavhengige, psykisk lidende, folk som har gått konkurs eller til og med folk som kommer fra fattigere land enn Norge. Men folk kan ha gjort veldig mye positivt selv om de også har mislyktes. Hvordan lærte du å spille orgel?
– Det var nok et forferdelig leven da jeg begynte, men gradvis fant jeg ut av det. Jeg hadde det så vanskelig på skolen at jeg aldri hadde taklet å ha en orgellærer i tillegg. Litt undervisning kan være nyttig, men det er viktigst å stole på det som kjennes bra.

Å åpne et kirkeorgel er ikke for de skvetne. Her under ombygging til «synthesizer».

– Jeg spurte en datagutt hvordan det hadde seg at han, som bare hadde sittet på rommet, var så flink og fikk bedre jobber enn folk med mange års IT-utdannelse. Han svarte at han hadde gjort alle feilene og lært av dem. I utdanningssystemet blir man stemplet som mer udugelig jo flere feil man gjør. Thomas Edison feilet utallige ganger før han fikk lyspæra til å fungere. «Jeg har ikke mislyktes, jeg har funnet 10 000 fremgangsmåter som ikke virker», sa han. Når det gjelder musikktalent, hvor mye tror du er medfødt og hvor mye skyldes prøving og feiling?
– Jeg lurer på om det fins noe i tillegg til det medfødte og det tillærte. En form for reservoar av menneskelig erfaring som vi kan koble oss på.
– Er det Inniverset vi snakker om?
– Du har kalt det Inniverset, jeg har lest Rupert Sheldrake og hans teori om morfiske felt. Han mener at all læring i universet er lagret i informasjonsfelt som vi har tilgang til. Han testet det for eksempel ved å la folk løse aviskryssord tidlig om morgenen og sent om kvelden. Han fant ut at kryssordet var lettere å løse om kvelden. Da hadde så mange løst det at det oppsto et reservoar. Han har et annet eksempel med dyr. Da melka kom på flasker og ikke var separert, samlet det seg fløte på toppen som fuglene hadde lyst på. De hadde alltid pleid å hakke hull i korken, men én fugleart i England lærte seg å dra ut korken. Arten var ikke omreisende, men teknikken spredte seg likevel til samme fugleart i flere land. Under krigen ble det rasjonering, og i Nederland forsvant melkeflaskene helt. Dermed var det noen fuglegenerasjoner som aldri så en melkeflaske. Da flaskene kom tilbake, visste fuglene med en gang hvordan de skulle dra av korken.
– Sheldrakes teori gir et mer positivt syn på hva vi selv kan få til, så vi slipper å dyrke autoriteter.
– Ja. Selv tenker jeg på musikk. Ting som ble regnet som nesten umulige å spille på 1800-tallet er i dag standard for tusenvis av musikkstudenter. Og jeg har gjort tekniske fremskritt som organist i perioder hvor jeg har øvd lite.
– Hvordan trives du i orgelets kirkelige omgivelser?
– Kirken har frosset fast verdensbildet slik det var på Jesu tid. Jeg er veldig interessert i nye oppdagelser om hvordan verden henger sammen. Her kunne kirken gjort seg relevant ved å snakke om de åndelige implikasjonene – av liv på andre planeter, for eksempel. Men den snakker om sitt. Det er ok for meg å være i en kirke så lenge det er musikk der. Det er et mye rikere språk enn ord. Når presten snakker skulle jeg av og til ønske at jeg ikke forsto språket.
– Det mangler ikke på folk som er interessert i det åndelige, men de føler seg ikke hjemme i kirken?
– Når det skjer noe fælt, føler folk seg hjemme i kirken. Den er flink til å trøste. Kirken har nok en sterkere posisjon i mer kriserammede land. Når folk har det greit, søker de på en annen måte. Da handler det mer om å kjenne etter hva man har lyst til. Kristendom, jødedom og islam oppsto i ørkenen, hvor man må pine seg for å overleve. Buddhismen oppsto i strøk med mer naturressurser, og den fokuserer mer på selvutvikling.
– Noen vil si at vi ikke trenger noe annet enn rasjonalitet.
– Da benekter de 90 prosent av sin menneskelighet. Hvor stor del av dagen går du rundt og tenker rasjonelle tanker? Vi har mye å tjene på å kunne være rasjonelle når det trengs, men vi trenger ikke å fornekte at vi stort sett er irrasjonelle og emosjonelle. Rasjonalitet har en tendens til å ta livet av nye ideer, fordi du begynner å tenke på alle fæle konsekvenser. Når vi styres av det emosjonelle, tenker vi: Dette kunne være kult å prøve!
– Du har selv slitt med å tenke for rasjonelt, hva førte det til?
– Det begynte da jeg ble politisk engasjert som tolvåring. Det ble mitt første sosiale fotfeste etter barnehagen. I politikken handler det om å gjøre det som er riktig. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre at jeg spilte orgel, mens barna sultet i Afrika, nynorsken døde og klimaet gikk til helvete? I begynnelsen kunne jeg utfolde meg kreativt med politikk, og ta del i oppbygningen av et nytt parti (Miljøpartiet De Grønne). Jeg lærte masse og møtte interessante folk. I oppkjøringen til Stortingsvalget 2009 begynte det å handle mer om rutiner og administrasjon enn om å skape noe nytt. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake. Politikk var ikke det jeg virkelig brant for, jeg brant opp. Men jeg skjønte ikke selv hvor stort behov jeg hadde for å drive med musikk. Derfor begynte jeg med alle slags fornuftige ting, som å starte en organisasjon for å redde de rusavhengige og begynne på lærerstudiet. Dette gjorde at jeg ble skikkelig syk utpå høsten. Heldigvis fant jeg en god gestaltterapeut som raskt kom til kjernen i problemet. Jeg hadde prøvd å være så forbasket rasjonell at jeg ikke lyttet til mine egne følelser. Terapeuten påpekte at jeg forandret meg totalt da jeg begynte å snakke om musikk. Jeg fikk farge i kinnene og vokste fem centimeter i stolen. Hun så noen følelser som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ble syk hvis jeg ikke drev med musikk. Gestaltterapeuter har et helhetlig og dynamisk syn på mennesket. De er ikke bare opptatt av å prate og stemple seg som syk, de hjelper deg med å utvikle deg.
– Ole Paus fortalte meg at han visste han skulle drive med musikk allerede som tiåring. Men han var livredd for å skuffe familien. Det er ganske vanlig at foreldre maner barn til å gjøre noe annet enn det er meningen de skal gjøre, fordi det er «tryggere» eller gir høyere status. Men du slapp dette?
Ja, foreldrene mine har alltid støttet meg. Jeg var aldri redd for å skuffe dem. Skulle jeg trosset mitt «livsmanus» måtte jeg tatt livet av tiltaksevnen, kreativiteten og livsgnisten. Det kan man se i mange mennesker.
– Noen kaller det å være voksen?
Slik kan det også defineres. Det kan medføre alvorlig psykisk sykdom, selv om mange holder fasaden. Mange lever veldig fjernt fra sitt potensiale, og tror livet må være et trøstesløst ork og mas. Der er jeg kulturimperialist, jeg vil gjerne kjempe resten av livet mot denne kulturen.
– Da du gjorde alt det fornuftige, var vel litt av problemet at folk alltid syntes du var så flink? Uansett hva du gjorde, ble du oppfordret til å satse mer på akkurat det?
Det begynte da jeg tok min første eksamen på videregående som tolvåring og fikk en sekser. Da sa sensor at jeg hadde en stor akademisk karriere foran meg. Jeg svarte at jeg skulle bli organist. Men uansett hva jeg gjorde, sa folk: «Her har du en karriere!» Jeg fikk en masse verv i politikken, og fikk til og med skryt da jeg jobbet med regnskap. Noen synes jeg burde lage mer websider, og noen merket seg at jeg vant skolemesterskapet i terrengløp. Da jeg møtte deg, sa du at jeg burde skrive mer.
– Fins det noe du ikke er flink til?
Ja, å strikke. Men gnisten ligger i musikken. I tillegg kunne jeg vel hatt en akademisk gnist. Du skal ikke utelukke at jeg kommer tilbake til det. Jeg skulle gjerne forsket på hvordan vi kan få en økonomi til å fungere uten vekst.
– Kanskje man kunne erstatte forbruk med musikk?
– Tja, kunst og kultur kan vokse uten å ødelegge miljøet.
– Dag Andersen påpeker i boka Det 5. trinn at det fysiske er begrenset, mens det ikke-fysiske kan vokse i det uendelige. Hvordan er vi havnet i den situasjon at vi alltid skal ha det fysiske til å vokse, mens vi undervurderer og til og med latterliggjør psykisk og åndelig vekst?
– Filosofen René Descartes inngikk jo en pakt med kirken: Vitenskapen skulle få utforske det verdslige, mens kirken skulle ta seg av alt som gjalt sjelen.
– Og kirken var ikke så interessert i utvikling?
– Du kan også si at samfunnsutviklingen ikke brydde seg så mye med det åndelige.
– Dermed gir det lav status å jobbe med mennesker i dag?
– Ikke bare å jobbe med mennesker, men å jobbe med seg selv. Det kaller vi egoisme, selv om det er lettere å oppnå gode resultater når man jobber med seg selv enn når man jobber med andre.
– Vi forakter oss selv og foretrekker ting og tang?
– Ting er greiere å forholde seg til. Der har rasjonaliteten fått et forsprang.
– Ting oppfører seg ordentlig og finner ikke på noe tull?
– De oppfører seg noenlunde i samsvar med våre ideer. Samtidig tror vi at datamaskiner vil kvitte seg med mennesker når de får tilstrekkelig intelligens. Men hvorfor må datamaskiner overta verdisettet til USAs regjering? Kanskje de begynner å skrive teaterstykker isteden.
– Vi kan vel være glad for at dingser har tatt over mye «umenneskelig» arbeid? Da slipper mennesker å oppføre seg så mye som maskiner.
– Så sant vi vil ha et industrisamfunn, er det bra at maskiner kan gjøre kjedelige og farlige oppgaver. Arbeidsgiveravgiften ble blant annet innført for å fremskynde bruken av maskiner. Det ble dyrere å tilsette folk. Problemet er at vi ikke bare har rasjonalisert vekk meningsløse jobber, men også meningsfulle jobber. Maskiner overtar matproduksjon, og billettautomater erstatter skranker med mennesker. Mange som før kunne finne meningsfullt arbeid blir nå definert som en byrde for samfunnet. De passer ikke inn i det arbeidslivet vi har igjen.
– Hva slags arbeidsliv har du som organist?
– Det handler mye om å våge å ta kontakt med folk og markedsføre seg. Nå jobber jeg med musikalske fag på Steinerskolen, og det er vel få 21-åringer som har vært i flere begravelser enn meg. Det er mangel på kirkeorganister, så jeg kan få rause honorarer, særlig i høytider. Den norske kirke har til og med et eget konsertbudsjett for organister.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Artig arbeidsliv

En fjerdedel av unge voksne vil jobbe med kultur, media eller design. Trolig setter de opplevelser høyere enn forfremmelser.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En gang kunne bare de mest priviligerte kunstnere og intellektuelle leve et evig bohemliv. Etter eksplosjonen i høyere utdanning, så sosiologen Pierre Bourdieu en sterk økning av «frie» jobber innen kultur og media. Jobber som ga stor (valg)frihet og stadig nye opplevelser.

Nykommerne i utdanningssystemet har u-utdannede foreldre. Slike foreldre mener gjerne at utdanning er strake veien til toppjobbene de selv aldri fikk. Men når mange tar høy utdanning, mangler det jobber som svarer til kvalifikasjonene. Jobber med en klar karrierestige går dermed til folk med de rette sosiale ferdighetene.

Eksempelvis vektlegger foreldre fra høye sosiale lag selvstendighet hos barna. Foreldre fra lavere lag foretrekker lydighet. Karrierejobber krever stor selvstendighet. Utdannet ungdom med lavere bakgrunn blir skuffet på arbeidsmarkedet, og danner en mot-kultur som angriper normer om status, penger og karriere. Her ser Bourdieu en ny sosial klasse, som han kaller semi-borgere.

Semi-borgerne kan styre seg for jakten på økonomisk kapital, men de vil heller ikke ha manuelt arbeid. De vil bruke sin kulturelle kapital, og det gjør de lettest ved å skape nye jobber i medie- og kulturfeltet. Disse jobbene er ikke skarpt definert som profesjoner, og krever ingen klatring i en sosialt krevende karrierestige. Samtidig gjør de det mulig å beholde utopiske drømmer.

Nå vil 24 prosent av unge i alderen 20-29 jobbe med kultur, medier eller design, skriver HMS-magasinet. Når Dagbladet lister opp hvem de har mest tro på i året som kommer, er det moteskapere, fotografer, designere, stylister, serietegnere, filmfolk, skribenter, musikere og medietryner av alle slag.

Samtidig gjør artister opprør mot plateselskapers profittenkning, og journalister glemmer frilanssatsene hvis jobben er morsom nok. Det er lenge siden ungdommen drømte om en trygg jobb hvor det var viktigere å ha ansiennitet enn å ha det artig.

(Fra =Oslo 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Fra kjedelig jobb til noe med film

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2003.

Ungdom har ikke alltid hatt lyst til å bli «noe med film.» Før drømte de gjerne om en kjedelig jobb fra ni til fire som varte i årevis.

«Framveksten av kulturelt entreprenørskap representerer et markant utviklingstrekk i dagens arbeidsliv,» skriver forskerne Sigrid Røyseng, Åsne W. Haugsevje, Inger J. Birkeland og Per Mangset i et vedlegg til en nylig påbegynt undersøkelse. Det handler ikke om å jobbe, men om å oppleve.


Multi-aktivitet

Sosiologen Ulrich Bech hevder i boka The Brave New World of Work (2000) at fulltidsansettelser er på vei ut. Stadig flere etablerer en yrkestilværelse basert på nomadisk «multi-aktivitet», noen i vill jubel og andre mer ufrivillig. Arvtakeren til lønnsarbeidersamfunnet er ikke fritidssamfunnet, men «the new self-active, self-aware, political civil society – the ‘do it yourself-culture.'» Folk må selv ta ansvar for å skape en serie av mer og mindre inntektsbringende aktiviteter – deltidsjobber, midlertidige kontrakter og frilansoppdrag. Richard Sennet beskriver de samme tendensene i boka Det fleksible mennesket. Produksjon handler i økende grad om møter mellom personlig, «unik» kunnskap og praksis. Gradvis fortrenges særtrekkene ved det gamle arbeidslivet, som ble etablert med den industrielle produksjonsmåten: Regulert arbeidstid og ansiennitet, spesialiserte og rutiniserte arbeidsoppgaver og sosiale klasser. Isteden kommer fleksibilitet, personlig integritet og eget initiativ.


Gjenfortrylling

Et kontinnuerlig ansvar for egen sysselsetting øker både risiko og frihet. Jobbprosjekter blir livsprosjekter. Forskerne bak undersøkelsen om kulturelt entreprenørskap mener dette kan tolkes som en del av et større historisk prosjekt: Det handler om å ‘gjenfortrylle’ verden. Max Weber har hevdet at det siden renessansen og reformasjonen har foregått en avfortrylling av verden. Dette har gjort den mer forutsigbar og prosaisk, og mindre poetisk og mystisk. Utviklingen av moderne naturvitenskap medførte som kjent visse forandringer. Hemmelighetsfulle alkymister ble forutsigbare kjemikere og fyrster ble byråkrater. Den asketiske protestantismen skapte en rasjonalitet som forkastet det som ikke hadde umiddelbar, praktisk nytte. Gjenfortryllingen vil oppveie denne prosessen ved å gi verden en følelsesmessig, (ny)religiøs eller fortryllet mening, med rom for egenverdi, nytelse, drømmer, bilder, mystikk og helhet.


Eget oppdrag

Kunstfeltet har aldri forlatt fortryllingen, og er derfor lett å ty til for den som føler seg vel avfortryllet. Men også andre felt merker tendensen, fx vitenskapen, hvor menneskers følelser for naturen er blitt til økologi. Samtidig som skillet mellom kunst og ikke-kunst er blitt mer diffust, føler stadig flere seg rustet til et oppdrag med eget foretaksnummer. Kunstnerens «nærmest uforklarlige indre trang» er kanskje ikke så mye mer utbredt enn før, men svært mange identifiserer seg med noe unikt og selvrealiserende. Ikke minst på grunn av media, som «forfremmer» barneskolelærere til programledere og rørleggere til popartister når stofftilgangen blir for liten.


Dannelsesideal

I en analyse av den regionale kulturpolitikken gjennom forskjellige plandokumenter, hevder Erik Henningsen og Geir Møller at entreprenøren langt på vei er vår tids dannelsesideal. Altså en person som dannes gjennom et individuelt valgt, fremfor et sosialt diktert livsprosjekt. Ifølge Henningsen og Møller smelter dette idealet sammen med den regionale kulturpolitikkens mål og verdier – å fremme ‘entreprenørånden’, ’tiltakslysten’ og ‘risikovilligheten’ i befolkningen. Kunst og kultur skal stimulere til kreativitet som i neste runde kan legge grunnlag for entreprenørskap og næringsutvikling i samfunnet.


Estetisering

Begrepet ‘gjenfortrylling’ handler om en større vekt på helhet og indre sammenheng. Dette kan nok kjennetegne en del av de kulturelle entreprenørene, men slett ikke alle. For å forklare de som går mer kommersielt eller «trendy» til verks, bruker forskerne begrepet ‘estetisering’. Estetiseringen av hverdagslivet begynte allerede ved starten av 1900-tallet. Livet skulle formes til en sann fornøyelse der estetisk konsum sto i sentrum – en evig jakt på nye smaker. Både gjenfortrylling og estetisering handler om drømmer og ønsker, men motivene, metodene og ikke minst verdiene er ulike.


Opplevelse

Det kulturelle arbeidsmarkedet kjennetegnes av en økende andel frilansere og små firmaer. Kulturelt innhold får økt betydning i produksjon av alle typer varer, og barrierene i forhold til å gjøre kultur til næring er mindre enn før. Til tross for dette, setter ikke kulturelle entreprenører kommersielle hensyn først. Det handler ikke først og fremst om å produsere varer og tjenester til salg på et marked, men om å oppleve: «Tlværelsen til kulturelle entreprenører kan i like høy grad fortolkes som konsum av de opplevelser beskjeftigelsen med ulike kulturelle uttrykksformer gir dem.»


Unge og urbane

Når kulturell virksomhet er en del av et større livsprosjekt, blir skillene mellom arbeid og fritid, arbeidsliv og privatliv mindre. Når organiseringen av arbeidstakere samtidig oppløses, blir begrepsparet arbeidstaker – arbeidsgiver også mindre relevant. Forskerne mener det er på tide å skifte ut begrepene vi hittil har brukt til å forstå arbeid generelt og kulturarbeid spesielt. Kunstnernes spesielle aura har i dag spredt seg til andre kulturarbeidere. Disse kjennetegnes av at de er unge, urbane, uavhengige, fleksible og mobile. De jobber som frilansere eller i små firmaer og bruker et vidt spenn av ferdigheter i forskjellige prosjekter. De er webdesignere, moteskapere, fotografer, reklameskapere, designere, stylister, mediekokker, DJs og skribenter av alle tenkelige slag. I tillegg kommer mer tradisjonelle kunsthåndverkere, samt «kulturelle helsearbeidere» som gjenfortryller menneskets helse med mer og mindre anerkjente behandlingsformer.


Bourdieus forklaring

Pierre Bourdieu var i Distinksjonen forut for sin tid med en forklaring på hvorfor «frie» jobber i kultur og media var i sterk vekst. Han mener det henger sammen med inflasjonen i høyere utdanning. Nykommerne i utdanningssystemet, altså de med u-utdannede foreldre, ledes til å tro at utdanning betyr mer enn den i virkeligheten gjør. Dette er fordi foreldrene, som ble ekskludert fra systemet, tilla utdanning stor betydning, noe den også hadde da de var unge. Men når mange har høy utdanning, kan ikke arbeidsmarkedet tilby nok jobber som svarer til utdanningen. Dermed går jobbene til dem med de rette sosiale kvalifikasjonene. Undersøkelser har vist at foreldre fra høye sosioøkonomiske sjikt mener selvstendighet er det viktigste for barneoppdragelsen, mens foreldre fra lavere sjikt mener lydighet er viktigst. Foreldrene lærer barna det de selv har lyktes med for å beholde sin posisjon i arbeidslivet. Dette bidrar til å reprodusere posisjonene. Jobber i høyere sjikt krever stor selvstendighet, mens «lavere» jobber krever lydighet mot de overordnedes bestemmelser.


Mye kultur, lite penger

Utdannet ungdom fra lavere bakgrunn risikerer altså å ikke få det de er lovet på arbeidsmarkedet. Dermed mister de tilliten til institusjoner og danner en mot-kultur som angriper småborgerskapets normer om status, penger og karriere. Andre verdier blir viktigere, og det utvikles en ny klasse av «semi-borgere» med høy kulturell kapital og lavere økonomisk kapital. Gamle jobber blir omdefinert og befolket av denne gruppen, samtidig som nye jobber blir skapt. Frie jobber i medie- og kulturfeltet er lettest å omdefinere, og innfrir behovet for kvalifisert, kulturell utfoldelse. Samtidig er publikumsgruppen blitt større fordi samfunnet har flere «semi-borgere». De nye eller omdefinerte jobbene tilfredsstiller trangen til å gjøre opprør mot institusjoner, og gir stort rom for utvikling. De har ingen klar karrierestige, og skaper dermed både en mer utopisk og en mindre resignert holdning til fremtiden. («Alt går an»). Disse jobbene gjør det mulig å leve i en «evig studenttilværelse», noe bare de mest priviligerte kunstere og intellektuelle kunne gjøre før.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel