Vær forberedt på avglobalisering

I snart 80 år har vi levd i en historisk unntakstilstand. Den oljesmurte, USA-avhengige velstanden kan ha nådd toppen i 2019, mener den geopolitiske strategen Peter Zeihan.

I dag tar vi det for gitt at varer trygt kan fraktes verden rundt. Historisk sett er dette et stort unntak. Det har kun vært mulig fordi USA har sørget for et sikkerhetsregime som avvikler geopolitisk konkurranse. Det skriver amerikanske Peter Zeihan i sin nye bok «The End of the World is Just the Beginning».

Sommeren 1944 ble det holdt en konferanse i Bretton Woods, USA. Her ble regler for kommersielt og finansielt samarbeid mellom ledende industriland nedfelt. Avtalen forbød militær konkurranse mellom deltakerne, og gamle fiender kom på samme lag.

Etter 2. verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbygging av Europa, i bytte mot at europeisk handel ikke lenger isolerte seg i imperiene. Amerikanerne sørget for at alle land på alle kontinenter fikk trygg tilgang til verdens sjøveier. USAs motivasjon som verdenspoliti med spinnvilt forsvarsbudsjett var å bekjempe Sovjetunionen, og i 1949 ble militæralliansen NATO stiftet.

Dette muliggjorde en global handel uten sidestykke. De tekniske forutsetningene hadde vært til stede en stund. Oljeboring startet på 1850-tallet, og oljebasert, flytende drivstoff økte kapasiteten til å flytte objekter over avstand med en faktor på tusen.

Men lenge var både drivstoff og varer risikabelt å transportere. Konkurrerende makter hadde egne systemer for produksjon og distribusjon. De angrep og saboterte hverandre på veien over verdenshavene.

Rikere og mindre selvforsynte

Takket være trygg og rimelig transport kan alt nå produseres der det er mest kostnadseffektivt. Bilprodusenten Ford har 1300 leverandører med 4400 ulike produksjonssteder i seksti land. Prøver noen å angripe frakteskip, risikerer de å få den amerikanske marinen på nakken. Den har ti ganger større strategisk kapasitet til å gripe inn i klodens militære konflikter enn resten av verdens mariner til sammen, skriver Zeihan.

I dag kan ethvert land bidra i den globale økonomien, så sant de kan bygge en havn med litt infrastruktur rundt. Arbeidere har spesialisert seg på små deler av en større produksjonskjede, og levestandarden har eksplodert. Siden 1945 er verdens folketall nær firedoblet. Matproduksjon målt i kalorier er sjudoblet, takket være kunstgjødsel, sprøytemidler og vannpumper som fraktes verden rundt.

Paradoksalt nok har det gjort oss mindre selvforsynte. Hele land tjener mer på å gjøre noe annet enn å produsere maten de trenger mest. Folk lever i hopetall på steder og med livsstiler som krever en oljesmurt, global økonomi. 80 prosent av verdenshandelen foregår med skip, og 99,7 prosent av verdens skipsflåte går på bunkersolje og diesel.

Utslippsfri energi er dyrere, og krever utskiftning eller ombygging av fartøy og infrastruktur. Siden 1980 har verdens samlede etterspørsel etter olje doblet seg. Mange industrier har gjort seg avhengig av petroleumsprodukter, ikke minst moderne landbruk.

Håp for Nord-Europa

Nå må vi regne med avglobalisering og trangere tider, mener Zeihan. Det har flere årsaker, men den viktigste på kort sikt er at USA vender seg innover. Donald Trump truet med å trekke landet ut av NATO. Han har en stor folkebevegelse bak seg, som mener USA bør sørge mer for seg selv, flytte produksjon hjem og si opp stillingen som verdenspoliti.

Automatisering har gjort innenlands produksjon billigere, og USA trenger ikke internasjonal handel til havs for å sikre mat og energi til egen befolkning. De har olje og attpåtil gode vilkår for grønn energiproduksjon. Tyskland er et eksempel på det motsatte. Selv om de har satset stort på sol- og vindkraft, kommer kun 19 prosent av det totale energiforbruket fra fornybare kilder.

Tyskerne var avhengige av russisk gass, men nå er tilgangen strupet som følge av krigen i Ukraina. Dermed må Tyskland brenne kull, den mest forurensende energien som fins. De vil ikke lenger bruke kjernekraft, og har lite nytt potensiale for vannkraft. Dessverre er kull den mest tilgjengelige energikilden for de fleste land når internasjonale relasjoner svikter.

Zeihans bok er en gullgruve for pessimister, men fremtiden er ikke like mørk overalt. Kina blir den store taperen, mener forfatteren. Landet har gjort seg avhengig av import og eksport langveisfra, og får dessuten demografisk krise. I Kina fødes nå 1,3 barn per kvinne, mot 1,7 i USA.

Ettbarnspolitikken mellom 1979 og 2015 har ført til få kvinner i fertil alder. Det skyldes både lavere fødselstall og kjønnsseleksjon for gutter. Kinas arbeidende og kjøpesterke befolkning vil krympe mye mer enn USAs de neste tiårene, og eldrebølgen vil ramme mye hardere. Innen 2050 kan folketallet være halvert.

«De fire store» i nordøstasia  – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – er dessuten uvenner. Uten USAs svære militærbaser i Sør-Korea og Japan mener Zeihan at landene vil fly i tottene på hverandre. For Nord-Europa ser han mer håp. Norden og Storbritannia har gode relasjoner seg imellom, og forsyningskjedene er lite utsatt for trusler. Mye energi produseres lokalt, og Storbritannia har vist interesse for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.

Sårbarhet uten sidestykke

Når USA blir mer innadvendt tror Zeihan at Europa vil dele seg i flere samarbeidssoner. Disse vil søke innflytelse over større områder, og det er ikke noe nytt. Det nye er at USA har gjort det unødvendig de siste tiårene. Slik har vi gjort oss avhengige av et system som knapt tåler ufred, og som har massive miljøkostnader.

Kinas voldsomme vekst ville vært umulig uten at maskineri til industrien kunne fraktes trygt fra Tyskland. Dagens Egypt produserer bomull og sitrusfrukt for eksport, ikke hvete til egen befolkning. Utallige slike eksempler gjør oss sårbare på utallige måter. Blir ett eneste frakteskip forhindret på veien, kan det påvirke tusenvis av forsyningskjeder til ulike industrier og regioner.

Når konspirasjonsteoretikere konkurrerer om de villeste begrunnelsene for verdens undergang, blir det ekstra viktig med grundige analyser. Peter Zeihan er usedvanlig kunnskapsrik og konkret. Risikoanalysen handler om gamle konflikter og skjøre nettverk, demografi og pengepolitikk, naturressurser og klimaendringer.

Det handler aldri om en håndfull rike jøder som kan kontrollere alt som skjer overalt. Leseren sitter igjen med mer takknemlighet for alt som faktisk fungerer i verden, og bedre innsikt i de stadig mer komplekse årsakene til at ting kan skjære seg.

Foto: Pixabay

Er mikrobrikker den nye oljen?

Ørsmå databrikker kan få stor betydning for verdenspolitikken de neste årene.

I 1950 skrev forskningsjournalisten Waldemar Kaempffert en artikkel om livet i år 2000, i bladet Popular Mechanics. Bilder av husmoren i aksjon, med kjole, forkle og 50-tallskrøller, illustrerer teksten. Hun gjør rent, lager mat og tar oppvasken, riktignok mye mer effektivt enn i 1950.

Far har også fått det enklere i det nye årtusen. Forretningsmenn har TV-konferanser, omgitt av skjermer som er koblet til telefonen. De hjemmeværende fruene bruker samme innretning til å shoppe. Kaempffert lyktes bedre med teknologiske spådommer enn med sosiologiske.

Selv ledende samfunnsforskere har bommet spektakulært på sosiale omveltninger. David Riesman, professor i samfunnsvitenskap ved Harvard, skrev i Times Magazine i 1967 at hvis noe vil holde seg mer eller mindre uendret i fremtiden, er det kvinners rolle. Samme år begynte den politiske kvinnebevegelsen å spre seg i USA.

Både mektige kvinner og mektige land har trosset forståsegpåernes forventninger. Noen måneder før første verdenskrig brøt ut i 1914, uttalte Norges statsminister Gunnar Knutsen: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

I den andre enden av århundret kollapset Sovjetunionen foran øynene på sjokkerte eksperter. Samtidig ble Japan ansett som fremtidens økonomiske stormakt.

Sjefen for analysesenteret STRATFOR George Friedman utga boka «The Coming War with Japan» i 1991, sammen med kona Meredith LeBard. De spådde at handelskriger mellom USA og Japan ville ende i storkrig, og fikk en bestselger.

Samme år stagnerte Japans økonomi, noe landet fortsatt preges av. At Kina skulle suse forbi Japan som USAs hovedkonkurrent var vanskeligere å se for seg. Mange vestlige eksperter trodde kineserne måtte få mer politisk frihet først, men friheten har snarere skrumpet mens økonomien har vokst.

Mangel på halvledere

Gordon Moore, med-grunnlegger av elektronikkselskapet Intel i 1968, begrenset seg til å spå om teknologi. «Moores lov» sier at antall transistorer på en mikrobrikke vil doble seg hvert år, med tilsvarende halvering av kostnader for datakraft.

En transistor er en slags strømbryter som ble oppfunnet i 1947. Den brukes til å lage «logiske porter», byggeklossene i all digital elektronikk. Milliarder av ganger hvert sekund slår transistorer i en datamaskin seg av eller på. De snakker det eneste språket maskinen forstår: 0 og 1, strøm og ikke strøm.

«Moores lov» har dannet grunnlag for treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner i over 50 år. Kan mikrobrikkene også gi oss sikrere politiske spådommer?

«Halvledere er iferd med å erstatte olje som drivstoff i verdensøkonomien,» skrev Dagsavisen i fjor. En halvleder er et stoff som leder strøm på en spesiell måte, og som brukes i transistorer til databrikkene.

IT-regionen Silicon Valley har navnet sitt fra halvlederen silisium (ikke fra silikon, som skrives silicone på engelsk og betegner syntetiske forbindelser som inneholder silisium). Silisium utvinnes fra silikatmineraler i naturen.

Gjennom kompliserte foredlingsprosesser lages halvledere som kan brukes i transistorer. De utformes til spesifikke formål, og blir ofte foreldet på få år. Det gjør det krevende å sikre forsyningen.

Halvledere trengs til mikrobrikker i alt fra biler til mobiltelefoner og militært utstyr. Og det er verken Elon Musk eller Marc Zuckerberg som lager dem. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.

USAs andel av den globale halvlederindustrien har falt fra 37 til 12 prosent de siste 30 årene. Nå har økt etterspørsel kombinert med pandemi gitt mangel på halvledere. Det gir forsinket leveringstid på nye biler, og problemer for mange teknologiselskaper.

En rapport fra den amerikanske tenketanken Center for a New American Security sier at USA er mer avhengig av Taiwans høyteknologiske halvlederindustri enn de noen gang har vært av olje fra Midtøsten.

Verken USA eller Europa har mulighet til å bygge opp en tilsvarende masseproduksjon av halvledere og mikrobrikker i nær fremtid. Derfor må USA følge bedre med på kinesiske planer som kan true tilgangen fra Taiwan, sier rapporten.

Taiwan er viktig

Taiwan har i praksis vært selvstendig siden 1949, uten å være anerkjent som en selvstendig stat. Kina har godtatt Taiwans selvstyre, men truer med å invadere landet om de formelt erklærer selvstendighet.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwans «ett-Kina-parti» Kuomintang (KMT) for lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Etter at Tsai Ing-wen fra DPP fikk makten og ble gjenvalgt i 2020, har spenningen økt i Taiwanstredet.

Hvis Taiwan erklærer seg uavhengig av Kina, sier en kinesisk lov fra 2005 at Kina plikter å intervenere militært. Seniorforskerne Stein Tønnesson og Ilaria Carrozza ved fredsforskningsinstituttet PRIO mener at en kinesisk invasjon av Taiwan mer sannsynlig vil utløse tredje verdenskrig enn Russlands invasjon av Ukraina. Taiwan er nemlig mye viktigere for USAs økonomi.

Kina kan ikke leve med Taiwans dominans i produksjonen av halvledere så lenge Taiwan er en alliert av USA, skriver samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i avisa e24.

Det er vanskelig for Kina å øke sin egen produksjon, siden USA har svartelistet Kinas største produsent av mikrobrikker og nekter å eksportere nødvendig teknologi til produksjonskjeden. Samtidig har USA brukt sin innflytelse på Taiwan for å få hjelp til å bygge opp innenlands produksjon.

Å lage de minste og mest avanserte mikrobrikkene er svært dyrt og krevende. Taiwans viktige stilling i verdikjeden kan øke konfliktnivået mellom alle parter de neste årene.

Foto: Pixabay

Har Sverige fått en politisk ulv i fåreklær?

Før høstens riksdagsvalg har svenskene begynt å bekymre seg for et nytt parti.

I 2019 ble Partiet Nyans (PN) stiftet av tidligere listetopp for Centerpartiet i Göteborg, Mikail Yüksel. Inntil i vinter var partiet ukjent for de fleste svensker, men så skjedde det noe. Aftonbladet gransket koblinger mellom PN og nettkampanjen «Sverige er en fasciststat», som har spredt desinformasjon om svensk barnevern på flere språk.

I februar protesterte demonstranter i større svenske byer mot angivelige kidnappinger av muslimske barn. Islamistiske grupper hadde satt ut falske rykter om at barna plasseres i fosterfamilier der de skjenkes alkohol, voldtas og må bytte religion, som ledd i myndighetenes «krig mot islam». Svenske kommuner og sosialtjenester ble angrepet på nett av kontoer knyttet til voldelige, islamistiske organisasjoner.

Fengslet og ekskludert

Har islamistene noe med Nyans å gjøre? Det er vanskelig å se på partiets nettside. Der står det lite om islam og mye om minoriteter generelt. Nyans vil tillate «positiv særbehandling med hensyn til rase eller etnisitet i samme utstrekning som det i dag fins kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning.» Ordet «afrofobi» går igjen, mens «islamofobi» knapt brukes.

Nyans vil imidlertid forby tegninger av profeten Muhammed. De snakker også varmt om muslimske friskoler, som de mener gir bedre resultater enn kommunale «problemskoler» i svenske forsteder. Nyans-politiker Bashir Aman Ali har tidligere vært fengslet for grov økonomisk kriminalitet knyttet til sitt eget friskolekonsern Al-Azharskolan. Partileder Yüksel forsvarer ham, og mener han ble urettferdig behandlet av staten.

Mikael Yüksel forlot ikke Centerpartiet frivillig. Han ble ekskludert for sine forbindelser til den tyrkiske ultranasjonalistiske og islamistiske organisasjonen De grå ulver. Han var på demonstrasjonene mot det svenske barnevernet, men sier han tar avstand fra desinformasjon. En lederartikkel i Göteborgs-Posten mener Yüksel drar fordeler av å bli koblet til kampanjen.

Han sanker stemmer fra folk som ikke stoler på svenske medier, og som knapt bruker dem. «Yüksel är därför fullkomligt immun mot medial granskning,» skriver avisa. Det nye partiet satser på velgere i forstedene, der mange lever i utenforskap.

I skrivende stund er de for små til å ha egen søyle på nasjonale meningsmålinger, men flere lokalpolitikere har meldt overgang fra andre partier. Nyans mener etablerte partier har sviktet svenske forsteder, noe som er lett å gi dem rett i.

Krise i skolen

Malmö-bydelen Rosengård har så høy tilflytning at den kan ha 10 000 uoffisielle innbyggere, ifølge politiet. «Vi har ikke lærere, vi har ikke sykepleiere. Vi har kort og godt ikke mannskap til å ta oss av alle som har kommet til landet de siste årene», sier Lars Åberg, forfatter av boka «Framtidsstaden» om Malmö. For å dekke underskuddet på lærere trenger Malmö over halvparten av alle nyutdannede pedagoger i landet.

«Svensker tror integrering er et puslespill som på magisk vis legger seg selv,» sier Hamid Zafar, som har vært rektor ved flere utsatte skoler i Göteborg. Åberg og Zafar er to av mange journalisten Bjarne Riiser Gundersen møter i sin bok «Svenske tilstander» (2019). Siden 2006 har Sverige hatt den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketall i nyere vestlig historie, inkludert USAs rekord fra slutten av 1800-tallet.

Den mest generøse asylpolitikken kom ikke fra venstresiden, men fra koalisjonsregjeringen til Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt. Reinfeldt-regjeringen (2006-2014) reduserte samtidig sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og ikke minst skatt.

I dag vokser Sveriges inntektsgap raskest i OECD-området, og landet har Vest-Europas høyeste konsentrasjon av formue på få hender. Unicef rangerer Sverige i bunnsjiktet av OECD-land når det gjelder ulikhet i skolen. I Malmös kommunale grunnskole gikk hver fjerde niendeklassing i 2018 ut med for dårlige karakterer til å kunne fortsette på videregående.

Helomvending

Under flyktningkrisen i Europa i 2015 kom drøyt 30 000 asylsøkere til Norge. Til Sverige kom 163 000. Da Stefan Löfven fra Socialdemokraterna ble statsminister i 2014, la han seg på forgjengerens asyllinje. På senhøsten 2015 snudde han brått, og ville begrense inntaket av flyktninger til EUs minimumsnivå.

I valgåret 2018 mente Löfven at regjeringen hans hadde arvet en uforsvarlig asylpolitikk fra de borgerlige. Chang Frick, sjefredaktør for avisa Nyheter Idag, sier om Sverige: «Vi har liksom plass til bare én mening om gangen, som så utvikles til det ekstreme.» Nå tror han motstand mot innvandring kan bli den nye hovedstrømmen i nabolandet vårt.

En konsekvens av Sveriges asylpolitikk er at de har fått skjev kjønnsfordeling blant unge. I 2016 hadde landet 116 tenåringsgutter per 100 tenåringsjenter, ifølge Statistiska Centralbyrån. Det ligner fordelingen i Kina og India, der guttebarn foretrekkes. 93 prosent av enslige, mindreårige asylsøkere som ankom Sverige i 2015 var gutter. Canada var også generøse under flyktningkrisen, men de tok kun imot asylsøknader fra flyktningleire der det fantes kvinner.

Driver valgkammp i Tyrkia

Forskning sier at mannsoverskudd fører til mer vold, spesielt mot kvinner. At det er snakk om unge menn, gjør ikke situasjonen bedre. Nyamko Sabuni var integreringsminister i Sverige i 2006-2010. Da hun lanserte tiltak for å motvirke æresvold og ekstremisme i minoritetsmiljøer, ble hun kalt rasist og islamofob, til tross for at hun selv er en mørkhudet muslim.

Nå rettes nesten motsatt kritikk mot partiet Nyans i svensk offentlighet. Sosialdemokraten Göran Greider, som er utpekt til en av Sveriges ti viktigste opinionsdannere, beskylder partiet for «verste sorts identitetspolitikk».

Den liberale politikeren Gulan Avci mener partiet sprer et falsk bilde av svensk rasisme for å skape mistillit til myndighetene, og at politikken deres truer grunnlovsbeskyttede rettigheter. Avci måtte selv flykte fra fascistregimet i Tyrkia, mens Nyans driver valgkamp i det tyrkiske distriktet Kulu, der mange av innbyggerne har bodd i Sverige og kan stemme om de har svensk statsborgerskap.

For å komme inn i Riksdagen må Nyans enten få 4 prosent av stemmene på landsbasis, eller 12 prosent i én valgkrets. Målet ved høstens valg er 12 prosent i Malmö.

Sveriges tredje største parti Sverigedemokraterna ble i sin tid stiftet av nazister, og nå ser det ut som Nyans har koblinger til islamister. Svensk politikk framstår mer som science fiction fra en fjern galakse enn som noe Norge ligger an til i nærmeste valgår.

Er fortiden den nye fremtiden?

Etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet syntes tre av fire russere at utviklingen gikk feil vei.

Den ideologiske kampen mellom øst og vest er over, mente den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1989. I boka «The End of History and the Last Man» fra 1992 utroper han det liberale demokratiet til endestasjonen for ethvert samfunn.

Fra midten av 1980-tallet så Sovjetunionen ut til å følge Fukuyamas oppskrift. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt, pressen ble friere og samfunnsforskere fikk utføre meningsmålinger. Kommunistpartiet oppga maktmonopolet, og de femten sovjetiske delrepublikkene holdt frie valg. Den 1. desember 1991 stemte 90 prosent av Ukrainas befolkning for uavhengighet, og innen nyttår var Sovjetunionen oppløst.

I 1993 ble homoseksuell praksis mellom menn legalisert i Russland. Samme år fikk ikke-binære Masha Gessen plass i styret til LHBT-organisasjonen Triangle i Moskva. Men Gessen erklærte ikke slutten på historien. Den unge journalisten og aktivisten fulgte samfunnsforskningen tett.

I 1994 mente bare 8 prosent av russerne at oppløsningen av Sovjetunionen hadde ført til en positiv utvikling, mens 75 prosent mente det motsatte. De savnet forutsigbarhet og en klar følelse av sin egen og nasjonens identitet. Dobbelt så mange var ulykkelige som for fem år siden, nærmere bestemt en tredjedel av de spurte. Dette beskriver Gessen i boka «The Future is History».

Følte seg underlegne

Russernes inntekt økte i årene etter unionsoppløsningen, men det samme gjorde forventningene til livet. Plutselig kunne folk flest omgås overklassen på nye kjøpesentre. Tidligere hadde de velstående brukt hemmelige distribusjonssentre.

Samtidig fikk alle innblikk i livet i Vesten, og det var langt ifra råttent, slik de var blitt fortalt. Russerne følte seg underlegne. De begynte å hente identitetsfølelsen sin fra fortiden, og lengte etter en sterk leder. Daværende president Boris Jeltsin virket passiv og vinglete, og i 1998 ble landet rammet av finanskrise.

I august 1999 ble Vladimir Putin statsminister, og etter tre måneder mente 80 prosent av folket at han gjorde en god jobb. I desember overtok han som president da Jeltsin trakk seg. Ulikt forgjengeren tok han ikke klar avstand fra sovjetsamfunnet. Putin ville styrke staten, og virket mer fornuftig og målrettet enn den alkoholiserte Jeltsin.

I Sovjet-tiden hadde russerne hatt små valgmuligheter. Så eksploderte mulighetene på 1990-tallet. Marina Arutyunyan var den gang psykoanalytiker i Moskva. Hun fikk stadig flere pasienter som angret på valg de hadde tatt. De kunne ikke slutte å tenke på hvor de hadde trådt feil. Tidlig på 2000-tallet begynte mange av dem å føle seg bedre, og de var sikre på at Putin hadde noe med saken å gjøre.

Hørtes ut som Hitler

Putin-regimets nye elite hadde en anti-amerikansk holdning. Ideologen Aleksandr Dugin startet bevegelsen Eurasia, som mente USA ville påtvinge verden sine verdier og true menneskeheten. Dette gikk hjem hos russiske TV-seere, som var henvist til stadig mer statskontrollerte medier. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fryktet mange at USA ville starte tredje verdenskrig.

Samtidig orienterte Russlands naboer seg mer mot vest. I 2004 prøvde Kreml å kontrollere presidentvalget i Ukraina. Da den pro-vestlige kandidaten Viktor Yuschenko likevel vant, skyldte de på USA, og spredte «fake news» om at milliardæren George Soros finansierte revolusjoner i hele Øst-Europa.

I 2003 var Russlands parlament tømt for liberale partier. Lederen for landets meningsmålingsinstitutt ble byttet ut med en av Putins menn, og sosiologistudenter ved Moskvas statlige universitet ble servert ultrakonservativ retorikk. På 1990-tallet hadde det vært mulig å lykkes på eksamen med reell kunnskap, nå ble studenter i samfunnsfag straffet for å «vite for mye».

Putin seilte i medvind fra galopperende oljepriser. Fram til 2012 besto hans ideologiske repertoar av ordet «stabilitet» og noen ukvemsord om USA, skriver Gessen. Aleksandr Dugin spådde Putins fall om han ikke ble mer ideologisk og historisk orientert.

Putin svarte med å annektere Krim-halvøya, som han kalte «den russiske sivilisasjonens vugge». Han mente Ukraina hadde stjålet området og gjort livet vanskelig for russerne der. Ideen om en splittet nasjon og en moralsk plikt overfor landsmenn i utlandet fikk ham til å høres ut som Hitler. Begge ville tilbake til en angivelig idyllisk fortid.

Snakket om Storrussland

Dugin hadde kjempet for at Russland skulle bli leder for den anti-moderne verden, og hadde bygd nettverk med ultrakonservative organisasjoner utenlands. Omsider fikk arbeidet hans innflytelse på presidenten. Putin antydet at Vesten var blitt permanent forpestet av den tyske okkupasjonen på 1940-tallet. Han kalte vestlig orienterte ukrainere for nazister.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern EU-strid. Daværende president Viktor Janukovytsj hadde vendt seg imot unionen og inngått en frihandelsavtale med Russland og Hviterussland isteden, til store protester fra det ukrainske folket. Janukovytsj flyktet til Russland, og Kyiv fikk nye, EU-vennlige makthavere. Russere sør og øst i Ukraina som mislikte dette, fikk militær støtte fra Russland. Siden 2014 har det vært kamper i fylkene Donetsk og Lugansk.

Russisk TV var da blitt en angstfremmende propagandamaskin, der skurkene var USA, homofile og alt som symboliserte Vesten. I sovjetisk tradisjon ble folket framstilt som de som bønnfalt Kreml om strengere lover og straffer for å beskytte egne verdier. Dugin snakket om «Storrussland» i alle kanaler, og ønsket at Putin åpent invaderte Ukraina. Den 24. februar i år fikk han drømmen oppfylt.

Kan snu trenden

Målingen «Freedom in the World 2022» fra Freedom House viser at den globale friheten har falt for sekstende år på rad. Det skyldes både at autoritære makter som Russland og Kina har styrket seg, og at populisme, illiberalisme og nasjonalisme har vokst i liberale demokratier.

Men Francis Fukuyama er fortsatt optimist, og mener Russlands invasjon av Ukraina kan snu trenden. Krigen har skadet verdens populister og styrket Nato. Mange sentrale politikere som før viste sympati for Putin, er blitt mer kjølige.

Donald Trump pleide å kalle Putin et geni, men den 26. februar i år fordømte han invasjonen i en tale på Conservative Political Action Conference, og kalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en modig mann.

Marine Le Pen, som anerkjente Russlands annektering av Krim i 2014, tok raskt avstand fra krigen i Ukraina og ga Putin skylden. Viktor Orbán, Ungarns statsminister Putins nærmeste venn i EU, uttalte i en video på Facebook: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære operasjon.»

The Economist har kartlagt myndigheters respons til krigen i Ukraina. Bare Venezuela, Cuba, Nicaragua, Hviterussland, Syria, Eritrea, Myanmar og Nord-Korea støtter Russland offisielt – og de vil neppe forme fremtiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Partiene som lever av misnøye

Hvorfor stemmer stadig flere europeere på populister og ytre høyre-partier? Idéhistoriker Tarjei Skirbekk gir gode svar i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa».

Etter andre verdenskrig fikk moderate politiske partier høy oppslutning i Vest-Europa. Erfaringen med Nazi-Tyskland gjorde ytre høyre uglesett, og Sovjetunionen ga ytre venstre et dårlig rykte.

Moderate folkepartier sørget for balanse mellom marked og kapital. Enten de var sosialdemokratiske, sosialt konservative eller kristendemokratiske ville de ha et liberalt demokrati, en rettsstat, en sosial markedsøkonomi og et universelt velferdssystem.

Stø kurs med vekst og fremgang ble verdsatt av velgerne. Den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer (CDU) gikk i 1957 til valg på slagordet «Keine Experimente» (ingen eksperimenter), og fikk over halvparten av stemmene. Ved Norges stortingsvalg samme år fikk Arbeiderpartiet 48 prosent.

På 1970-tallet stagnerte vestlig økonomi. Det skyldtes blant annet to oljekriser og sammenbruddet av det internasjonale valutasamarbeidet (Bretton Woods-systemet) som sørget for stabile valutakurser.

Det politiske svaret ble liberalisering, med lavere skatter, privatisering og deregulering. Også venstresiden aksepterte dette i stor grad. Da Storbritannias høyredronning Margaret Thatcher på sine eldre dager ble spurt om sin største bragd, svarte hun «Tony Blair og New Labour».

Målet endret seg

På 1960- og 70-tallet var de fleste moderate venstrepartier skeptiske eller helt imot arbeidsinnvandring. Flere steder i Europa krevde de innvandringsstopp for å beskytte arbeiderklassen, mens næringslivet presset på for billig, tilreisende arbeidskraft.

Venstresiden tapte kampen, og på 1980-tallet snudde de også politisk. De ble mer opptatt av kulturelt undertrykte, og innvandrere var det nye proletariatet. Næringsliberalistene truet med at bedrifter ville flytte til lavkostland uten såkalte gjestearbeidere. I ettertid ser vi at mange bedrifter likevel flagget ut, mens gjestearbeiderne ble igjen.

På 1990-tallet forlot de moderate partiene tanken om en sosial markedsøkonomi som skulle sikre velstand for alle, og omfavnet globalisering. Å skaffe seg jobb ble et personlig ansvar, ikke et samfunnsansvar. Målet var ikke lenger sosial bærekraft, men et konkurransedyktig samfunn.

Samtidig erfarte europeere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis gir flere arbeidsplasser, og at lønnsarbeid ikke alltid er til å leve av. Gevinster ved økt handel og fri flyt av arbeidskraft ble ikke rettferdig fordelt, og moderate partier lot det skje. Siden midten av 1990-tallet er formueskatt blitt fjernet i rundt en tredjedel av OECD-landene.

Arbeidsinnvandring gir barnevakter, bygningsarbeidere og baristaer som gjør de bedrestiltes liv enda bedre. Samtidig holdes lønningene nede. Ulikheten mellom de som tjener og taper på utviklingen har stadig økt.

Staten får ikke intervenere i markedet, men markedet får blande seg inn i offentlig sektor, populært kalt New Public Management. Mange velgere har etterspurt trygghet, mens moderate partier har tilbudt raskere endringer og mer usikkerhet.

De nye folkepartiene

Etter finanskrisen i 2008 trodde mange at tiden var inne for en mer rettferdig økonomisk politikk. Men svaret ble ikke mer regulering og omfordeling. Tvert imot ble krisen brukt til å presse gjennom mindre statlig involvering, kutt i offentlige budsjetter og mindre trygghet for vanlige lønnsmottakere. Boliger gikk tapt og arbeidsplasser forsvant.

Det ble dødsstøtet for moderate partier i de mest utsatte landene. Folk så banker og aksjonærer ta ut gevinst når ting gikk bra, mens vanlige skattebetalere måtte redde finansinstitusjonene når det gikk dårlig.

Samtidig ble mange land presset av store selskaper til å kutte skatter for at selskapene skulle etablere seg eller bli værende i landet. Små og mellomstore bedrifter fikk skatteregningen, og moderate partier lot det skje. Det er politikere som former skattesystemet, ikke finanskapitalister.

Over halvparten av alle nye jobber skapt etter finanskrisen i Europa er midlertidige. Folk som lever med vedvarende utrygghet, søker gjerne trygghet i politiske randsoner. Oppslutningen for populistiske partier i EU tredoblet seg mellom 2000 og 2017, til rundt 24 prosent.

En tysk undersøkelse fant klare koblinger mellom velgere sterkt utsatt for internasjonal konkurranse og handel, og støtte til ytre høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). For disse velgerne framstår et trygt og stabilt autoritært regime som bedre enn et utrygt demokrati.

Et titalls europeiske land har nå populistiske eller sterkt høyreorienterte folkepartier, altså partier med over 30 prosents oppslutning. I Ungarn har høyrepopulistiske Fidesz hatt flertall i parlamentet siden 2010, etter at landet ble hardt rammet av finanskrisen.

Tidligere var sosialdemokratiske MSzP landets store folkeparti. Polen styres av en flertallsregjering fra «Partiet for lov og rettferdighet», som kombinerer velferdsstat med nasjonalkonservativisme.

I Hellas falt det sosialdemokratiske PASOK fra 43,9 prosent i 2009 til 4,7 prosent i 2015, mens venstrepopulistiske SYRIZA, som ligner norske Rødt, fikk 36,5 prosent. Både ytre høyre og ytre venstre er kritiske til globalisering, og lever av misnøye og polarisering.

Blir antidemokratiske

Populister og ytterliggående partier avviser de brede og demokratiske kompromissene som trengs for å skape sosial bærekraft, skriver Skirbekk. Får de beholde makten, viser historien at de blir undertrykkende og antidemokratiske.

Det er alvorlig at arbeiderklassen er presset, men det kan bli enda mer krevende når middelklassens misnøye øker. Ifølge McKinsey Global Institute vil cirka 22 prosent av dagens arbeid bli automatisert innen 2030, deriblant hver sjette middelklassejobb. Det vil også skapes nye jobber, men de vil kreve annen kompetanse enn jobbene som forsvinner.

Andelen som stemmer ytre høyre i Europa ligner nå nivået fra tidlig på 1930-tallet, da det også var økonomisk uro. Skirbekk ber de moderate partiene svare på velgernes bekymringer for å vinne dem tilbake. Arbeid til alle må igjen bli styrende for politikken deres.

Global bevegelse av arbeidskraft må reguleres, strukturell ledighet må motarbeides mer aktivt, og Europa må utarbeide et felles regelverk for lønn, arbeidsforhold og arbeidsvilkår. Sterke, universelle velferdssystemer må sikres.

Skattesystemet må bli mer progressivt, skatteunndragelse må straffes og sosial dumping må forhindres. Innvandring må være bærekraftig og tilhørende utfordringer fanges opp, så urolige velgere ikke lar seg utnytte av populister som splitter samfunnet.

Illustrasjon: André Martinsen

Den nye klassekrigen

USA er ikke lenger et demokrati. Det mener en professor som forklarer fenomenet Donald Trump med noe ganske annet enn rasisme.

I 2018 mente 78 prosent av Demokratenes velgere i USA at Russland hadde blandet seg inn i 2016-valget og fratatt Hillary Clinton seieren. Etter to års granskning var konklusjonen at Trump-kampanjen ikke hadde konspirert med Russland for å påvirke valget. Hva kunne da forklare at Trump vant?

En som forutså seieren, uten å trekke inn Russland, var filmskaper Michael Moore. Trump trenger primært å gjøre én ting, sa Moore. Han må kritisere Hillary Clinton for å støtte internasjonale handelsavtaler som har rammet folk i rustbeltet. Der ligger fire stater som tradisjonelt har vært demokratiske, men som siden 2010 har hatt republikansk guvernør: Michigan, Ohio, Pennsylvania og Wisconsin.

Trump hadde allerede gjort som Moore sa. I tillegg ville han gi Ford straffeskatt hvis de flyttet bilproduksjonen fra Michigan til Mexico. Han truet også med å tvinge Apple til å produsere iPhone i USA.

Hvorfor trodde ikke Demokratene at Trump kunne vinne 2016-valget på denne måten? Fordi de ikke tror det fins sosiale klasser lenger, sier professor Michael Lind. I boka «The New Class War» beskriver han den dype kløften mellom arbeidere og eliten i USA.

Det er godt dokumentert at arbeidsgivere bruker ulovlige innvandrere for å svekke landets fagforeninger. Slike innvandrere mangler også stemmerett, og har få sjanser til å bedre arbeidsvilkårene både for seg selv og kollegaene. Mange amerikanske formuer er dessuten bygd på underbetalte fabrikkarbeidere i Asia.

Etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon i 2001, forsvant to millioner industriarbeidsplasser i USA de neste ti årene. Arbeidere som var utkonkurrert av kinesisk import støttet i større grad Trump i 2016.

Den fysiske produksjonen som er igjen i USA, skjer stort sett langt fra storbyene. I urbane strøk bor de høyt utdannede, og de som tilbyr dem tjenester. Overklassen vil ha billig arbeidskraft, både i firmaet og i hjemmet. Mange av dem støtter både økt innvandring og kutt i offentlig velferd. Det er en kombinasjon bare seks prosent av USAs velgere ønsker. Likevel vinner politikken fram, fordi de som støtter den har uforholdsmessig mye makt.


Revolusjonen som kom ovenfra

Lenge var Demokratene arbeidernes parti, mens arbeidsgiverne stemte republikansk. Den gang ønsket Demokratene mindre av både innvandring og frihandel enn Republikanerne. Nå er Demokratene blitt partiet for den urbane eliten, samt minoriteter som støtter identitetspolitikken deres, som har lite med økonomi å gjøre. USA mangler ikke sosialdemokrater, men de vinner ikke fram i det politiske systemet.

Et eksempel er Bernie Sanders, som var verdsatt av arbeiderne i rustbeltet. En måling fra 2016 viste at Sanders ville slått Trump med god margin i disse statene, dersom han ble Demokratenes presidentkanditat. Nyliberale Hillary Clinton sa arbeiderne nei til. Hun vant fram i et system der partiene kontrolleres av rike donorer og PR-rådgivere.

I etterkrigstiden hadde USAs rikspolitikere langt bedre kontakt med vanlige velgere, gjennom lokalpolitikere, fagforeninger og organisasjoner. Den politiske eliten måtte kjøpslå med ledere på lavere nivå, som representerte arbeidernes interesser. Etter hvert ble den demokratiske pluralismen erstattet av en «revolusjon ovenfra», skriver Michael Lind.

Når organisasjoner på grasrota var svekket, trengte ikke toppolitikerne lenger å lytte til dem. Det ble viktigere å tilfredsstille rike lobbyister, og gjøre en god figur i media. Det amerikanske demokratiet ble et oligarki. Hvert år mellom 1981 og 2013 var enten en Bush eller en Clinton president, visepresident eller utenriksminister. Arbeiderklassen fikk det verre, mens USA pøste ut penger på tvilsomme kriger utenlands.

Trump slo en Bush i det republikanske primærvalget, og en Clinton i presidentvalget i 2016. Han kalte Irak-krigen en feiltakelse, og han var imot kutt i «Social Security». Han sa også mye dumt som skapte større overskrifter, som at Mexico sendte voldtektsmenn til USA.

I 2020 fikk ikke lenger Russland skylden for at 70 millioner amerikanere stemte på Trump. Nå ble det forklart med velgernes rasistiske holdninger. Dermed kunne samfunnseliten se ned på disse velgerne med god samvittighet, og overse behovene deres.

Trump sto ikke på barrikadene verken for mørkhudede eller kvinner. Likevel økte han sin oppslutning blant både svarte, latinamerikanske og kvinnelige velgere i 2020, sammenlignet med 2016. Økonomiske løfter må ha hatt større betydning for disse velgerne, og trolig tradisjonelle verdier, som Trump snakket mer om enn Joe Biden.

Den nyliberale eliten kombinerer venstresidens liberale «bohemverdier» med høyresidens økonomiske politikk. De er verdensborgere med svakere bånd til storfamilie, lokalsamfunn og tradisjoner enn amerikanere flest. Denne elitens verdier preger rettssaler, universiteter og medier i dagens USA. Flertallets verdier er ikke lenger representert i viktige samfunnsinstitusjoner, skriver Lind.


Risikerer evig runddans

Blant Trump-velgerne var også noen rene rasister, som fikk mye medieomtale. Men få amerikanere drømmer om en raseren stat. Langt flere drømmer om et ekte demokrati. Populismen er et svar på den nyliberale revolusjonen ovenfra, skriver Lind.

Populister som Donald Trump vinner på å angripe den politiske eliten, men mangler en egen, konstruktiv agenda. De som hadde størst forhåpninger til Trump i 2016 — hvite menn i rustbeltet — lot til å være skuffet i 2020. Da vant Demokratene tilbake Pennsylvania, Michigan og Wisconsin ved valget.

Ifølge nyliberalismen bør en elite av eksperter, isolert fra de uopplyste og fordomsfulle massene, styre et land. Ifølge populismen kan en eneste, karismatisk figur ivareta folkets interesser. Ingen av delene skaper demokrati, skriver Lind.

Et genuint demokrati krever ustanselige forhandlinger mellom mange større grupperinger innen politikk, økonomi og kultur, der alle har makt til å forsvare sine interesser. Uten det, risikerer USA en evig runddans mellom oligarkisk og populistisk styre.

Michael Lind tror ikke USA blir mer demokratisk de neste årene. Han frykter at landet blir mer som Brasil og Mexico, der nepotistiske oligarker klumper seg sammen i storbyer, omgitt av fattige og foraktede distrikter. Det er et samfunn der overklassen lever bak høye gjerder, mens de prøver å frata frustrerte motstemmer en talerstol.

Politikerne som kjemper om å være mest for legalisering av cannabis

I USA blir du langt mer uglesett om du går med pelsklær, ser på porno eller er utro, enn om du bruker cannabis som rusmiddel.

Politikere i USA har ofte profilert seg på moralske stridsspørsmål. Republikanerne er kjent for abortmotstand, mens demokratene har kjempet for retten til likekjønnet ekteskap, og vice versa. I dag feires homofile bryllup over hele landet, og befolkningen er jevnt over blitt mer liberal. Men på ett område har det gått motsatt vei. Mens 56 prosent var for selvbestemt abort i USA i 1996, har andelen sunket til 48 prosent i 2020.

Amerikanernes moralske kompass kan avleses på årlige undersøkelser fra Pew Research Center. Der måles synet på alt fra pelsklær til porno og utroskap. Nå mener 70 prosent i befolkningen at det er greit å bruke cannabis som rusmiddel (i USA brukes ofte det meksikanske navnet marijuana). 67 prosent mener også at cannabis bør produseres og selges lovlig. Det er flere enn de som aksepterer barn utenfor ekteskap og homofilt samliv (begge 66 prosent).

Demokratenes velgere er mest positive til legalisering, men også blant de republikanske er ja-siden i flertall. Elleve stater, samt Washington D.C., har allerede lovlig salg av stoffet til rekreasjonsbruk. Det er vanskelig å finne sammenlignbare tall for ønsket om full legalisering av cannabis i Norge, men en undersøkelse fra 2016 viste 15 prosent. For å finne et like lavt tall i USA, må vi tilbake til 1989.


Likestilt med alkohol

I USA kjemper ledende demokrater nå om å være aller mest for legalisering. Blant dem er Kamala Harris, som blir visepresident om Joe Biden vinner valget. Harris er lenge blitt kritisert for å stå ansvarlig for fengsling av «marijuanaforbrytere» da hun var statsadvokat i California.

Våren 2018 slo hun tydelig tilbake i en pressemelding: «Å legalisere marijuana på føderalt nivå er det rette å gjøre. Det vet jeg både som tidligere aktor og som senator,» uttalte hun. Harris vil også slette bruk og besittelse fra rullebladet til de straffede, så det ikke blir en hemsko når de søker jobb.

Da Bernie Sanders fortsatt kjempet for å bli presidentkanditat i vinter, sa han at ville legalisere marijuana nasjonalt så fort han flyttet inn i Det Hvite Hus. Demokratenes unge stjerne Alexandria Ocasio-Cortez, som har jobbet som bartender i Bronx, har argumentert for at marijuana må likestilles med alkohol i loven.

Barack Obama sa det samme i sitt avskjedsintervju som president med Rolling Stone Magazine i 2016. Joe Biden har vært mer tilbakeholden om saken, men har gjort det klart at han støtter avkriminalisering, altså straffrihet for bruk og besittelse av stoffet.

De skiftende holdningene illustreres godt av hvordan toppolitikere i USA har omtalt egen cannabisbruk. I 1992 innrømte Bill Clinton bare så vidt at han hadde røkt stoffet, og forsikret om at han ikke hadde inhalert. Da Barack Obama avslørte sine presidentambisjoner i 2006, gjorde han et nummer av at han hadde inhalert, men at det var før han ble politiker.

I 2019 gikk Kamala Harris et skritt videre, i det populære radioshowet The Breakfast Club. Etter å ha bekreftet egen inhalering, sa hun: «Jeg tror det gir mange mennesker glede. Vi trenger mer glede i verden.»

Et slikt utsagn ville vært politisk selvmord for en norsk partitopp. Her er det langt ifra stuerent å kose seg med cannabis. En av mange årsaker til kulturforskjellen, kan være at ordet «narkotika» står sterkt i Norge. På engelsk fins ikke noe lignende begrep i dagligtalen. «Drugs» omfatter både lovlige og ulovlige midler, mens «narcotics» er en medisinsk betegnelse for stoffgruppen opioider, med stoffer som heroin, morfin og fentanyl.

Rent medisinsk defineres narkotika på samme måte verden over, som et middel med bedøvende effekt. Men i Norge har det juridiske narkotikabegrepet blitt allemannseie, slik at vi kaller ethvert ulovlig, psykoaktivt stoff for narkotika. Det gjør det vanskelig å skille mellom ulike, forbudte rusmidler, selv om kjemi og virkning varierer enormt mellom de flere hundre stoffene, plantene og soppene i narkotikaforskriften.


Donald Trumps syn

Ingen amerikansk toppolitiker ville finne på å støtte legalt salg av heroin til rekreasjonsbruk, men cannabis regnes som noe helt annet enn «narcotics». I USA virker det nå som om politikere taper på å snakke negativt om stoffet. Donald Trump, som for øvrig er avholdsmann, ble latterliggjort for å si at marijuana «påvirker en persons IQ-poeng».

Da Forbes Magazine publiserte nyheten i vinter, rykket National Institute on Drug Abuse (NIDA) ut og avkreftet påstanden: Ferske resultater fra to tvillingstudier støttet ingen årsakssammenheng mellom bruk av marijuana og tap av IQ. Ellers har Trump hatt en diffus holdning til saken, og latt legalisering være opp til de enkelte delstatene.

Når det gjelder abort, er Trump derimot enda tydeligere enn sine republikanske forgjengere. I vinter ble han første sittende president til å tale ved USAs største anti-abort stevne, «March for Life». Også i abortsaken kan nok begrepsbruk påvirke meningene til folk flest. Amerikanske abortmotstandere har gjort «pro-life» til sitt slagord, og hvem er ikke for livet?

Et lignende begrep har aldri glidd inn i det norske språket, og 81 prosent av nordmenn sier nå ja til selvbestemt abort. I Norge har abortmotstanderne valgt retoriske bomskudd som «Folkeaksjonen mot fri abort» – som om noen skulle ønske å være ufri.

De fem beste videoene fra MDGs valgkamp

…men først litt om politikk i gamle og nye medier.

I sosiale medier vil politikere heller danse enn krangle.

Før MDG fikk sin første Stortingsrepresentant i 2013, var det ikke lett å slippe til i media. Ved valget i 2007 var min samboer Jarle Fagerheim 1. kandidat for partiet til fylkestinget i Rogaland. Han prøvde å ringe en miljøinteressert journalist i Stavanger Aftenblad. Der foregikk det en debatt om rushtidsavgift. Jarle ville fortelle hva MDG mente. Det var ikke journalisten interessert i å høre.

Litt senere ble Jarle likevel oppringt av avisa. De skulle skrive om de lokale partitoppenes ferieplaner. Det var visst bedre stoff. Jarle skulle til Tyskland for å demonstrere under G8-toppmøtet der. Heldigvis hadde han planlagt å ta tog og buss. Avisa fikk altså ikke slått opp at en MDG-politiker skulle ut å fly.

2007 var også året da Facebook slo gjennom i Norge. Hanna Marcussen startet en Facebook-gruppe for folk som ville stanse norsk oljeutvinning. Jarle fant gruppen, og sendte en melding til Hanna: Er du klar over at det fins et parti som jobber for dette?

Det hadde ikke Hanna tenkt over. Hun meldte seg straks inn i MDG. I 2015 ble hun byråd for byutvikling i Oslo. I mellomtiden markerte MDG seg sterkt i sosiale medier.

Gamle medier var det verre med. Selv skrev jeg en notis på tre linjer om partiet i gatemagasinet i =Oslo i 2009. Da fikk jeg takkemail fra partiledelsen. To år senere prøvde jeg å få en kronikk om MDG på trykk i en avis. Det gikk ikke, men jeg publiserte den selv på Dagsavisens portal Nye Meninger. Derfra spredte den seg gjennom blant annet Facebook, og fikk tusenvis av klikk.

Etterpå ble jeg bedt om å skrive en uhøytidelig tekst til en brosjyre for MDG-medlemmer. Den startet slik:

2011 var et godt år for MDG. Under landsmøtet i Trondheim kunne Dagsrevyen bekrefte at medlemmene virkelig strikker sine egne klær. Bare et halvt år senere ble media igjen interessert, da partiet dyrket sin egen valgkampbod i Oslo.

Tradisjonelle medier var mest opptatt av kuriositeter ved MDG. Den som ville vite noe om politikken, hadde mer nytte av sosiale medier.

I 2013 skrev Andreas Wiese i Dagbladet: «Valgkampen er ikke lenger like dominert av den tradisjonelle fjernsynsdekningen. I 2005 var det 51 prosent som oppga TV som sin primærkilde til informasjon før valget. I 2009 sank tallet til 36 prosent. Det vil neppe stige i 2013. Valgkampen har spredd seg til sosiale medier».

Selv har jeg ikke sett en hel politisk TV-debatt på årevis. På TV drukner politikken ofte i avbrytelser og krangler. De to største partiene får mye mer oppmerksomhet enn alle andre. Det handler om å «vinne debatten», altså få høyest terningkast i en viktig avis neste dag.

Til gjengjeld har jeg lest partiprogrammer, og fulgt forskjellige politikere i sosiale medier. Nå lager partiene sine egne videoer. Ofte er de både mer opplysende og mer underholdende enn TV-innslag. Her er mine fem favoritter fra MDG så langt i valgkampen.

Dessverre får jeg ikke embed’et video fra Facebook i WordPress.com, så du må klikke på linken. 

5. plass: Rasmus møter Lofot-fisker
Den triveligste videoen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

4. plass: Hvis dyrene kunne stemme, ville de ikke valgt lakselus
En av flere videoer hvor dyrene har begynt å snakke.

3. plass: Rasmus venter på bussen i Akershus
Høydepunkt: Når han tar fram selfiestanga.

2. plass: Lage Nøst debatterer så motstanderne begynner å klappe
Denne er fra 2016, men blir mye delt nå. Mye gøyere enn partilederdebatt.

1. plass: Hva mener de grønne om annet enn miljø?
Musikkvideo, spilt inn på kontoret og landsmøtehotellet.

Det var en gang en helt og en skurk (eller omvendt)

Vil du ligne på Kristoffer Joner eller Sylvi Listhaug? Vi har ulike meninger, men vi faller for den samme fortellingen.

Foto: Dimitri / =Oslo

En skuespiller hisset seg opp over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Et reklamebyrå hjalp ham med å strigle språket. Skuespilleren skrev at han hadde vært i dialog med NOAS. Under denne teksten på Facebook, la han en reklameplakat.

Kristoffer Joner hadde åpenbart ikke stått for plakaten selv. Det sto «med vennlig hilsen NOAS» på den. En kampanje var satt opp med både mobilnummer og Vipps-nummer. Selvsagt var kampanjen planlagt før Joner hev seg på tastaturet.

Noen følte seg lurt da det kom fram at Joner hadde samarbeidet med reklamebransjen. Selv ble jeg positivt overrasket over at byrået hadde jobbet gratis. Det er ikke hver dag reklame er forankret i andre verdier enn penger.

Bare én dag i året gir TV2 gratis plass til reklame for ideelle organisasjoner. De andre dagene må organisasjonene bruke innsamlede eller offentlige midler for å gjøre seg synlige. Da drukner de i reklame for bleier, biler og frossenpizza.

NOAS fant på noe mye billigere enn å kaste donerte penger etter et stort byrå. De utnyttet folks trang til å LIKE og DELE for å vise hvem de er. Det samme hadde Sylvi Listhaug gjort mange ganger før dem.

Folk inntar holdninger for å presentere seg som noe de ønsker å ligne. Joner og Listhaug gjør valget enkelt. Vi kan ligne en av dem bare ved å løfte en finger. De som vil ligne Joner, kan ligne enda mer ved å gi penger til NOAS og fortelle om det på Facebook.

Som regel gjør reklamebransjen det den får betalt for å gjøre. Det spiller ingen rolle hva slags budskap den får beskjed om å pynte. Nå har det lille byrået Anorak jobbet gratis for en sak de støtter. Lederen i byrået var venn av Kristoffer Joner, og Kristoffer støttet samme sak. Derfor bidro han også frivillig.

Når politikere opptrer i media, har de ikke funnet på alt de sier selv. De har ikke en gang fått gratis råd om hva de skal si. Sjekk stillingsutlysninger fra politiske partier om dagen. De søker nesten bare etter kommunikasjonsrådgivere. Rådgiverne skal blant annet «jobbe med taler og kronikker for partiledelsen» og «bidra til utviklingen av kampanjer». Kvelds- og helgearbeid må påregnes.

Medierådgivere lærer politikere å «spille seg selv» i media. Det fins nemlig regler for hvordan du framstår som «deg selv». Du må spille en ærlig og liketil person. Jo bedre du spiller, jo mindre føler publikum at de blir lurt. Anders Johansen beskriver det godt i boka «Talerens troverdighet». En annen bok om noe av det samme, er «Sannhetens kår» av Christian Borch. Da jeg intervjuet Borch for noen år siden, sa han:

«Vi skjønner ikke hva som foregår. PR-bransjen sitter med eksperter på psykologi som publikum ikke kan hamle opp med. Under de fire første årene av Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia, økte antall medierådgivere og politiske rådgivere i departementenes toppsjikt fra 350 til 3700. Det som skulle være en åpen dialog med velgerne, ble manipulert av PR-folk.»

Sylvi Listhaug var selv PR-rådgiver før hun ble minister. Hun vet at det er lurt å konstruere fiender. Det kalles dramaturgi. Ved å forvandle et saksforhold til et konfliktforhold, skaper man spenning i historien. Skal en hendelse bli til en nyhet i media, må den ha dramaturgisk potensiale.

«Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg,» skriver Listhaug på Facebook.

Når komplekse saksforhold reduseres til enkle forhold mellom helter og skurker, blir det lettere for publikum å ta standpunkt. Litteraturviteren Peter Brooks mener at tabloid-journalistikken fyller plassen etter religionen. Den personifiserer det gode og det onde. Kampen mellom helten og skurken er vår alles favorittfortelling, enten den står i Bibelen eller på Facebook. Virkeligheten er ikke like svart-hvit, men politikere later som om den er det. Christian Borch sier det slik:

«Politikere beskriver idealbilder og forskrudde virkeligheter for å selge inn seg selv og sine ideer på et marked, med reklamens virkemidler.»

Noen lurer på hvorfor Joner vs. Listhaug får så mye oppmerksomhet. Det skjer jo viktigere ting i verden. Vi burde i det minste diskutere de stakkars flyktningene, og ikke skuespilleren og politikeren.

Dagens nyhetsjournalister forholder seg til en form som er fastlagt på forhånd: Polarisering og konfrontasjon mellom motstridende uttalelser. Et galleri av velkjente rollefigurer befolker media hver dag. For litt siden het de Clinton og Trump. Nå heter de Joner og Listhaug. De retoriske figurene krever temaer som kan framlegges kort og aggressivt. Kilder får gjennomslag for sitt budskap ved å tilpasse seg formkravene.

Uansett hva vi mener om Joner og Listhaug er en ting sikkert: PR-bransjen legger premisser for hvordan vi formulerer oss og hva vi snakker om. Føler du deg lurt av Kristoffer Joner, kan du like gjerne ha lurt deg selv — til å tro at noe som helst LIKES og DELES mye uavhengig av triks PR-profesjonen har lært oss.

PS: Dagens mest delte sak i sosiale medier er skrevet av Eivind Trædal, kommunikasjonsrådgiver (og bystyrerepresentant) i MDG.

De sminker bort politikken

Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

Kommunistfrykt på avveie

I nettavisenes kommentarfelt er Norge et helvete på jord.   

«AP og dens makkere er det største kommunist regime snart større en Kina!»

«Sitter å ser på super sosialistene bare ødelegge dette landet dag for dag..»

«Det er vanskelig å bo i et land som Norge som snart er et kommunist helvete som Øst-Tyskland en gang var!»

Uansett hva nettjournalisten skriver om, dukker slike meninger opp under artikkelen. Debattantene nevner symptomer på Norges elendige forfatning: Stor, fremmedreligiøs innvandring. Slapp skole. Snille fengsler. Nedprioritert politi og militærvesen. En flom av narkotika. Alt på grunn av regjeringspøblenes ideologi: et sosialistisk kommunisthelvete. Eller kulturmarxisme, som en mer fornem massemorder fra Skøyen kaller det.

DDR var en europeisk sosialiststat som virkelig ville være kommunistisk. Så snart den ble opprettet i 1949, begynte folketallet å synke. Verken østtyskere eller utlendinger ville bo der. Folk flyktet så iherdig at de måtte mures inne i 1961.

Null verdt utenfor DDR.

Senere importerte landet noen gjestearbeidere. Men de kom fra andre kommunistland, og ble slett ikke oppmuntret til religiøs praksis. De ble plassert på internat med strenge regler. Familiegjenforening var forbudt.

All religion ble forbundet med den kapitalistiske fienden. Avisene kjørte anti-religiøse kampanjer, i pakt med Karl Marx’ kanskje best kjente sitat: «Religion er opium for folket». Også opium måtte man se langt etter i Øst-Tyskland. Narkotika fantes nesten ikke. DDR-marken var verdiløs valuta for smuglere.

Under Den kalde krigen sto Norge på motsatt side av DDR. Vår ivrigste anti-kommunist het Haakon Lie og var partisekretær i Ap. På 1970-tallet nådde norsk økonomi nye høyder, mens den østtyske stagnerte. Blant få etterspurte eksportvarer fra DDR, var politiske fanger. De kunne kjøpes fri av Vest-Tyskland.

Matthias Melster var en av dem. I boka «Det var DDR» forteller han forfatter Astrid S. Dypvik om østtyske fengsler. De hadde ingen aktivitetstilbud. Om natten ble fangene sjekket, i praksis vekket, hvert femte minutt. Om dagen var det forbudt å sitte i senga. Matthias ble fengslet på ubestemt tid, fordi han prøvde å reise til Vesten.

Skolen husker han heller ikke som snillismens høyborg. På ungdomsskolen dro alle gutter til militærleire, ble drillet og fikk skytetrening. Allerede i barnehagen reiste Matthias på besøk til militærkasserner. Barn som ytret «feil» holdninger i klasserommet kunne bli avhørt av sikkerhetspolitiet – landets største arbeidsgiver.

Matthias minnes også østtyske butikkhyller, som alltid var like tomme. Er dette den rødgrønne regjeringens forbilde, må Jens & co være blottet for makt over praktisk politikk.

Topp 30 saker fra MDGs Oslo-program

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

Å forandre et samfunn som ikke fungerer – og ett som fungerer for godt

KARI: – Vi har nå sett den gode og viktige dokumentarfilmen Bogotá Change. Kan du fortelle våre lesere hva den handler om?
JARLE: – Tidlig på 90-tallet var Colombias hovedstad Bogotá en av verdens hardeste og mest nedslitte storbyer. Den årlige mordraten var 81 per 100 000 innbyggere, og mange døde i trafikken. Antanas Mockus var rektor på et universitet med misfornøyde studenter. Han hadde sett seg lei på forholdene, og uttrykte det ved å dra av seg buksa på podiet og vise rumpa. Det førte til at han fikk sparken, men han ble kjent i Colombia som et symbol på ærlighet. Han ble borgermester i Bogotá som første uavhengige kandidat noensinne. I et gjennomkorrupt system var han i den uvanlige posisjon at han ikke måtte betale noen tilbake for makten. Han valgte medarbeidere kun ut fra dyktighet. Av bakgrunn var han filosof, og han gikk inn for en moralsk opprustning av innbyggerne, med masse kreative metoder. Folk i klovnemasker gikk rundt i trafikken og geleidet bilister. Mockus selv kledde seg ut i Supermannkostyme og demonstrerte hvordan man skulle kaste søppelet der det hørte hjemme. Folk fikk en symbolsk vaksine mot vold, en vannsprut i munnen. Mockus oppfordret kriminelle til å begå ikke-voldelige forbrytelser, og ba folk om å bare knuffe hvis de fikk lyst til å slå.

Borgermester Antanas Mockus ble Bogotás redningsmann.

– Det er nesten utrolig å se hvor godt disse «naive» metodene fungerte.
– Naive i ordets beste forstand. Det trenger vi mye mer av. Mockus skapte ikke så store fysiske forandringer i byen, men han snudde folks tankegang. Etter tre år måtte han gå av etter loven. Men det fantes en ny kandidat som kunne bygge på hans grunnlag, Enrique Peñalosa. Han hadde frigjort seg fra det liberale partiet og stilte også som uavhengig. Han ville ruste opp byen fysisk, og valgte landets beste ledere som medarbeidere. Folk som var kjent for å få ting gjort.
– Både Mockus og Peñalosa valgte en del akademikere som samarbeidspartnere. Men de virker adskillig mer handlekraftige og fargerike enn den jevne akademiker i Norge?
– I et vanskeligstilt land får akademia en helt annen posisjon. I Norge er det en konkurranse om å melke staten for mest mulig penger til sitt eget institutt. I et land hvor politikerne er korrupte, får akademikere rollen som åndelig elite, og kan jobbe ut fra andre idealer.
– Det er ikke like avhengige av politikerne?
– De kan ikke være det. Selvsagt vil en del akademikere også delta i det korrupte systemet, men universitetsmiljøer er gjerne i opposisjon til regimet og arnesteder for forandring.
– Hva skjedde da Peñalosa tok over som borgermester?
– Han planla et nytt system for kollektivtrafikk og ville sanere nedslitte områder. Skaffe elektrisitet, vann og avløp til slumområder. Bygge parker, biblioteker og skoler. Han fikk gjort kolossalt mye. Peñalosa støttet Mockus ved neste valg, mot at Mockus lovte å videreføre planene for infrastrukturen.
– Mockus og Peeñalosa ledet byen vekselvis mellom 1995 og 2003. Hva oppnådde de på denne tiden?
– Mordraten sank med 50 prosent, dødsulykker i trafikken med 70 prosent, hver dag brukte 1,6 millioner det nye busssystemet og 400 000 de nye sykkelveiene, 22% av biltrafikken forsvant og bilbruk ble forbudt på søndager, det kom 1100 nye parker, 98,5 prosent av alle barn gikk på skolen og alle husholdninger hadde vann og elektrisitet.
– Hvor fikk de pengene fra?
– Långivere fikk mye større tillit til Bogotá med det nye lederskapet. I en by hvor ting fungerer dårlig, får du dessuten opp produktiviteten med en slik byfornyelse.

Gulrotkos – for et sunnere samfunn.

– Etter å ha sett denne filmen får man nesten lyst til å bo i en mindre velfungerende by. Da går det jo an å lage store prosjekter og forandre noe.
– I Norge har vi et nokså perfekt regulert byråkrati, og alle presserende fellesoppgaver er løst. Det har ikke lenger noen hensikt å ofre seg for fellesskapet. Det handler om å melke det mest mulig for sin egen del. Slik sett er vi tilbake der Colombia var før, da alle bare prøvde å utnytte systemet. Et samfunn trenger felles prosjekter. I boka Hvor tett et samfunn? skriver Nils Christie om to boligblokker. I den ene fungerer alt lytefritt, og resultatet er at beboerne aldri blir kjent med hverandre. Etter hvert må de investere i alarmer og andre sikkerhetssystemer. I den andre blokken er det lite som fungerer, og beboerne blir nødt til å samarbeide om å fikse ting. Det gir et mer levedyktig lokalsamfunn, med mye større trygghet.
– Da jeg bodde på Frogner hadde jeg besøk av min venninne Samba fra Zambia. Hun syntes bakgården var veldig fin, og var sikker på at den var full av folk om sommeren. Men det var nesten aldri folk der, bare et par damer i 50-årene som passet på at alt så ordentlig ut, og at de få som prøvde å bruke bakgården ble overvåket og irettesatt. Dessuten var det ikke lov å grille der, fordi to av beboerne ikke synes at noen skulle gjøre det.
– Vi har jobbet mye for å få høyere levestandard, og jeg er ganske sikker på at det har skapt mer ensomhet. Det er en sosial genistrek å måtte dele på ting. Nå må vi innse verdien av kollektive boformer og lavere standard. Vi må forenkle plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere å bygge på ulike måter. Miljøvennlige hus kan bygges mye billigere enn vanlige hus. Plan- og bygningsloven gir også miljøvennlige pålegg, men der er det veldig konvensjonell tenkning med dyre industrielle metoder.
– Vi så Bogotá Change på kontoret til Miljøpartiet De Grønne, og tilskuerne ble henrykte. Hvorfor har Bogotás utrolige resultater nesten vært usynlige i norske medier?
– Få norske journalister kan spansk eller har noen særlig interesse for Latin-Amerika. Dessuten er det positive nyheter, og det er ikke så populært. Nyheter fra Colombia skal helst handle om narkotika og Farc-geriljaen. Vi er ikke åpne for at Colombia kan ha noe å lære oss.
– Det er kanskje vanskelig å halvere mordraten i Oslo, siden nesten ingen blir drept. Vi kunne satse på å halvere den hysteriske medieomtalen av de cirka sju mordene vi har i året. Men Mockus og Peñalosa fikk til et helt nytt kollektivsystem i Bogotá på tre år. I Oslo har vi brukt over tjue år bare på et billettsystem som ikke fungerer. Her virker det mye vanskeligere å få satt ting i verk.
– I Norge tror jeg ikke de kreative løsningene kan komme gjennom det politiske systemet. Det er for gjennomregulert.
– Mosse Jørgensen ville forandre den offentlige grunnskolen, men fant ut at det var helt umulig. Derfor startet hun sin egen skole, som kunne demonstrere nye løsninger og inspirere den vanlige skolen.
– Hvis du virkelig får noe til å fungere, kan det bre om seg, selv om det begynner i det små. Man må bare gå på med krum hals for å bryte opp byråkrativeldet.
– Kanskje Antanas Mockus skulle besøkt NAV og kost litt med en gulrot? Er byråkratene litt vel opptatt av å være voksne?
– Kreative folk skyr offentlig sektor. Det skjer stadig sjeldnere at folk med tak i får posisjoner der. Vi kan si at vårt system fungerer bra på mange måter, men det vil ikke fungere på sikt. Det er altfor mye fokus på rettigheter og altfor lite på hva vanlige folk selv kan bidra med.
– I 1988 fikk skoleklasser i oppdrag å fornye ti t-banestasjoner i Oslo. De fikk bestemme designet gjennom en konkurranse. To år senere fortalte Aftenposten at designerne fra Strømmen videregående skole hadde oppdaget hærverk på «sin» stasjon. Da ba de Oslo Sporveier om å få reparere skaden selv. Når folk får bli med å skape noe, blir de vel også mye flinkere til å ta vare på det?
– Jeg har selv gått på en skole hvor elevene vasket, og det fungerte bra. Selvsagt kunne bakterienivået blitt litt for høyt hvis en offentlig inspektør kom og undersøkte det. Men det er mye bedre at lokalsamfunnet selv kan pusse opp torget sitt og få eierskap til det, føle seg stolte. Nå blir oppussing satt ut til et suspekt firma som gir det laveste anbudet. Det er ikke effektivt å la en gjeng med skoleunger pusse opp et offentlig sted. De må jo sitte i klasserommet og øve til neste nasjonale prøve, så politikerne kan få kred for at skolen er bra. Vi får flottere og flottere plasser som brukes mindre og mindre. Samtidig blir samfunnet et hylekor mot politikerne, som må ta ansvar for mer og mer mens mange sitter hjemme på trygd og ikke føler seg verdt noe. I lokalavisa leste jeg om en tursti med store steiner i en skråning. Folk var redde for ras hvis det kom regn. Det kunne jo være farlig, så kommunen måtte komme og fjerne disse steinene! Man går altså til avisa for å gjøre politikere og byråkrater oppmerksomme, så de kan legge ut et anbud på å få fjernet disse steinene profesjonelt. Istedenfor at brukerne av turstien bare møtes og bærer de stakkars steinene vekk. Det virker som om folk har mistet refleksen for å gjøre det som trengs. Politikerne sier ja til mest mulig for å gjøre seg populære og vinne neste valg. Det offentlige trenger stadig mer skatteinntekter for å betale profesjonelle til å gjøre oppgaver folk kunne gjort selv.
– Men hvis folk gjorde ting selv ville brutto nasjonalproduktet synke, og da ville vi kanskje ikke vært verdens beste land å bo i lenger, rent statistisk?
– Økonomer vil si at folk bør jobbe mest mulig med det de kan best, for da blir det høyest effektivitet og velstand. Det er et typisk eksempel på at økonomer vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I en del tilfeller vil kvaliteten riktignok synke hvis folk gjør ting selv, men det handler om så mye mer: Selvfølelse, et fungerende lokalsamfunn, masse verdier som ikke kan måles i penger. Det er heller ingen naturlov at brutto nasjonalproduktet må stige, vi begynte ikke en gang å måle det før etter andre verdenskrig. Nå har BNP tatt Guds plass i den politiske debatten.
– Sammen med de nasjonale prøvene. Hvis man bruker mye tid på å drille elevene i nasjonale prøver vil de få gode resultater. Men har man en god skole av den grunn?
– Grorud skole er nå best i landet i norsk og engelsk på 5. trinn. De legger ikke skjul på at de har drillet elevene i tidligere nasjonale prøver, og lært dem hvordan de skal gripe an en slik prøve. Men det er ikke nødvendigvis galt å drille elevene til å oppnå et mål. Det er nyttig å kunne jobbe fokusert.
– Før vi sporer helt av kan vi kanskje vise en reportasje om filmen: