Category Archives: Min spalte fra =OSLO

Bør barn programmeres til lydighet?

Standardiserte programmer for å disiplinere barn er innført i mange barnehager og skoler. Denne kampen mot problembarn er ikke uproblematisk.

I Vefsn kommune ble to barnehager pålagt å bruke atferdsprogrammet «De utrolige årene». Det stammer fra USA, og ble opprinnelig laget for barn med store atferdsproblemer. Det samme gjelder flere slike programmer. Det kanskje best kjente, PALS, bygger på et opplegg for behandling av ungdomskriminelle utviklet i Oregon.

De siste årene har politikere ivret for å innføre slike programmer for alle slags barn i Norge. Forskere som finner positiv effekt av programmene, er ofte involvert i utvikling eller implementering av de samme programmene. Det kommer fram i boka «Problembarna», der fagfolk kritiserer programmer som tilbyr enkle løsninger som skal passe for alle. Det som anerkjennes som viktig, er det som lett kan måles.

På et foreldremøte i en barnehage ble «De utrolige årene» (DUÅ) demonstrert med et rollespill: En gutt oppfører seg feil ved et måltid. Han vandrer rundt og holder på med andre ting enn å spise. En jente oppfører seg riktig: hun sitter rolig ved bordet og spiser maten sin. En ansatt i barnehagen roser henne for å sitte stille og spise. Slik kan gutten forstå hvilken oppførsel som forventes av ham.

I Vefsn ble ingen av de pedagogiske lederne tatt med på råd før kommunen bestemte at DUÅ skulle innføres høsten 2015. Alle styrerne i de kommunale barnehagene protesterte. De ville møte barna som individer, ut fra sine unike personligheter og behov. De ville finne ut hvordan barna har det, og hva som ligger bak oppførselen deres. De ville ikke skape ytrestyrte barn, men styrke barnas indre motivasjon.

Rundt 250 norske skoler har innført programmet PALS. Det innebærer omtrent hundre ulike regler som elevene må følge. Det forventes også at barna møter samme type regler hjemme.

Lydige elever får bra-kort, som samles inn i slutten av uka og kan utløse belønning til klassen. Det blir synlig for alle hvilke elever som ikke har oppnådd bra-kort. Å bryte regler kan føre til ulike former for straff: å bli fratatt goder eller å bli tatt ut av klasserommet for å sitte i «timeout-stolen».

En anonym mor med en datter på en PALS-skole skriver i Dagbladet: «Resultatet av PALS er at barna blir øyentjenere som passer på å gi komplimenter til hverandre når en lærer går forbi, fordi det utløser bra-kort. Å si noe hyggelig for å glede noen er ikke det sentrale her. Hva lærer vi barna våre med slike program?»

PALS er blitt kritisert for å straffe de barna som kunne hatt mest behov for positiv oppmerksomhet. I boka «Problembarna» mener flere at det blir feil å fokusere så sterkt på at barnet må forandre seg. Problematferd kan henge sammen med andre ting som bør forandres. Kanskje burde klasserommet og undervisningen vært organisert annerledes.

Barns uenighet og motforestillinger bør ikke bare stemples som uønsket atferd. Det kan være et legitimt uttrykk for at noe er urimelig, påpeker forfatterne. I de standardiserte programmene for atferdsregulering gis motstand ingen positiv verdi. Samtidig sier både barnehagens rammeplan og skolens læreplan at barn skal oppmuntres til selvstendig og kritisk tenkning.

Pedagogikkprofessor Lars Løvlie mener PALS gjør naturlig barnlig atferd til problematferd. Lærere blir regelryttere som fratas sin egen vurderingsevne. Den finske skolen satser på det motsatte, påpeker han. Der får lærere stor tillit til å gjøre egne vurderinger, ut fra kjennskap til elevene og den konkrete situasjonen.

En del PALS-skoler bruker verktøyet Swis, som samler informasjon om alle regelbrudd fra hver enkelt elev. Swis er et sentralt datasystem som i likhet med PALS eies av NUBU (Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge).

Ved Mølenpris skole i Bergen protesterte foreldre mot lagringen av data om uønsket atferd. Foreldrene visste ikke hva dataene skulle brukes til senere, og når de eventuelt skulle slettes. Datatilsynet har slaktet sikkerheten i systemet, men det er ikke i strid med lovverket. Registeret brukes blant annet til å lage sammenligninger mellom ulike skoler.

PALS har angivelig ført til mindre problematferd ved skoler som har tatt det i bruk. Men kan det gjøre noe med det store folkehelseproblemet hos barn og unge: angst og depresjon? Psykologspesialist Katrine Heim Gjesvik og barne- og ungdomspsykiater Kjersti Brænne tar opp temaet i Dagsavisen.

De frykter at programmer som DUÅ og PALS virker negativt på barns psykiske helse. For å utvikle empati, trygghet og tillit må barn oppleve at voksne forstår følelsene deres. Å kun korrigere barns atferd, skaper ikke trygge mennesker. Det skaper mennesker som blir opptatt av å være «flinke» i andres øyne.

Den flinke jenta kan slite med angst og overdreven perfeksjonisme. Og den urolige gutten kan ha problemer som ikke løses ved å be ham opptre mer som jenta.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Du bor i et demokrati, men jobber du i et?

Arbeidsplasser kan være rene diktaturer selv om de holder til i et demokratisk land. Mangler du kontroll og innflytelse over arbeidet ditt, øker sjansen for både angst og depresjon.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir deprimert. Det handler sjelden om at hjernen slår seg vrang på eget initiativ. Den britiske journalisten Johann Hari undersøker de vanligste årsakene til depresjon i boka «Lost Connections».

De vil neppe overraske deg. Du blir lettere deprimert hvis du mangler gode relasjoner, hvis du har ubearbeidede traumer fra barndommen, hvis du har lav status og får lite respekt, hvis du ikke har kontakt med naturen, hvis du har lite meningsfulle verdier og lite håp for fremtiden.

Den første årsaken til depresjon Hari tar for seg, er mangel på meningsfullt arbeid. Det kan virke vanskelig å gjøre noe med. Vi kan ikke fjerne jobber som trengs i samfunnet selv om folk ikke liker dem.

Hari ble mer optimistisk da han fant ut hva som får folk til å mistrives på jobb. Det er ikke arbeidsoppgavene i seg selv som gjør folk deprimerte. Det er følelsen av å mangle kontroll over arbeidet, ikke bli hørt og ikke få bedre tilbakemeldinger når du jobber hardere.

Meredith Mitchell jobbet på kontoret til en veldedig organisasjon i Baltimore. Hun visste at arbeidet hennes bidro til noe positivt, men hun hadde ingen følelse av det. Når hun foreslo hva som kunne gjøres bedre på kontoret, ble hun avvist og bedt om å fortsette som før. Hver natt våknet Meredith med angst, og fikk ikke sove igjen.

Merediths mann Josh jobbet i en sykkelbutikk. Han elsket sykler, men trivdes heller ikke på jobb. Han visste hva som skulle til for å drive butikken bedre. Alle arbeiderne visste det, det var jo de som måtte håndtere alle praktiske utfordringer. Likevel var det sjefen som bestemte hvordan de skulle løse utfordringene.

Josh tenkte at de ansatte kunne starte sin egen sykkelbutikk, uten sjefen. Hadde dette vært en typisk amerikansk historie, hadde Josh hatt ambisjoner om å bli den nye sjefen. Det hadde han ikke. Han så at sjefen hans var isolert. Han var tvunget inn i en rolle der han måtte kontrollere de andre. Dette er et lite effektivt system, tenkte Josh. Arbeiderne har masse ideer til hvordan oppgaver kan løses bedre, men de blir ikke hørt.

Josh fikk med seg kollegaene sine og startet en ny sykkelbutikk: Baltimore Bicycle Works. Den ble drevet som et kooperativ, der de ansatte delte profitten. Hver torsdag møttes de for å diskutere avgjørelser som måtte tas. Alle kunne komme med forslag, som alle diskuterte og stemte over.

Meredith begynte å jobbe i mannens sykkelbutikk. Hun hadde mer ansvar i denne jobben enn i den forrige. Likevel var hun mindre stresset. Hun sluttet å våkne om natta med angst. Hun følte seg mye bedre når hun kunne dele ideene sine og se dem komme til nytte.

Alle på Baltimore Bicycle Works sa de var blitt mye gladere, mindre engstelige og mindre depressive enn de var da de jobbet i en toppstyrt bedrift. Arbeidsoppgavene var stort sett som før. De som reparerte sykler fortsatte å reparere sykler. De som drev med markedsføring fortsatte med det. Det var bedriftens struktur som gjorde en forskjell.

Rent økonomisk lønner det seg også å gi de ansatte tillit. En stor studie fra forskere ved Cornell University undersøkte 320 småbedrifter. Halvparten var toppstyrte, mens resten hadde en struktur som minnet om Baltimore Bicycle Works. Bedriftene som hadde en mer demokratisk modell, vokste i snitt fire ganger raskere enn de andre.

Meredith oppsummerer hva hun har lært av erfaringen med to ulike bedriftsmodeller: Folk ønsker å jobbe. Alle vil føle seg nyttige, men denne lysten kan ødelegges av ydmykelse og kontroll ovenfra. Når arbeidsplassen blir mer demokratisk, dukker trangen til å bidra positivt opp igjen.

Sommeren 2005 ble mange i Oslo overrasket. En gruppe mennesker som ikke var kjent for sin arbeidslyst, kom løpende for å bli selgere av et nytt magasin. Siden har gatemagasinet =Oslo fått over 1600 registrerte selgere.

Ingen har tvunget dem til å jobbe. Noen av selgerne sier til og med at de tjente mer som tiggere, prostituerte eller kriminelle, men at de foretrekker bladsalg. Det gir en helt annen selvfølelse. Det ville det neppe gjort hvis arbeidet ble overvåket og detaljstyrt ovenfra.

En nøkkel til =Oslos suksess er få regler og stor frihet. Ingen følger etter selgerne ut på gata for å se om de jobber bra nok. Det forventes normal folkeskikk, men ingen forteller selgerne hva de skal si til kundene. De kan lage sine egne salgsplakater og utvikle sine egne salgstriks.

Norge har et mer demokratisk arbeidsliv enn de fleste andre land i verden, og høyere trivsel blant arbeidstakere. Det er ingen selvfølge at dette fortsetter. Noen opplever å få stadig mindre tillit fra lederne sine. Lærere har streiket i protest mot sterk kontroll ovenfra. Lærerblogger Egil Hamnes, som jobber i videregående skole, sier det slik:

«Med oppmerksomheten rettet oppover i systemet, vil skoleledelsen ufravikelig ta beslutninger over hodet på lærerne. Det finnes hverken tid eller anledning til å la lærerne få innblikk i argumentene bak. Alt det nye som kommer rennende ned, er ikke forankret i lærernes virkelighet. Det har sin rot i tankegods med fokus milevis fra klasserommet».

Egil mener skolen er blitt et hierarki av typen som passer best i militæret. Det forventes at lærere følger stadig nye fagplaner, strategier, visjoner og kjerneverdier. Egil opplever sjelden at noe av dette er nyttig i praksis. Tvert imot mener han mange av påleggene gjør god undervisning vanskeligere. Hvis lærerne sluttet å motarbeide dem, ville den norske skolen blitt mye dårligere, mener han.

Får du mer kontroll over arbeidet ditt er du mye bedre sikret mot både angst og depresjon, selv om lønna er som før. Forskning viser også at det å mangle innflytelse på jobb er langt mer stressende enn å ha mye ansvar. Er du medarbeider på en arbeidsplass som gir deg lite tillit, kan det altså være bedre for den psykiske helsa å bli en motarbeider.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Uregulert omsetning er dumt

Hvorfor stemte det norske folk imot brennevinsforbudet i 1926, bare sju år etter at de hadde stemt det fram?

Johan Andreas Welhaven var prest i Grønland kirke fra 1882. Noen fryktet ham så voldsomt at de løp og gjemte seg når de så ham. Det skriver historiker Olav Rune Ekeland Bastrup i kirkens nye jubileumsbok, «Et åpent hus».

Moralpolitiet på Grønland var ikke noe som oppsto med innvandrede taxisjåfører i vår egen tid. Welhaven og hans medhjelpere i menigheten slo ned på umoralsk atferd i lokalmiljøet. De var særlig skeptiske til det som foregikk i dansehallene. Det var aller verst for unge piker, mente presten. Her trådte de sine første skritt på «lastens bane».

Bystyret mente det måtte være tillatt «for den simple Classe at more sig med Dands iblant sine Ligemænd». Likevel fikk Welhaven gjennomslag for sitt syn, og flere dansehaller måtte stenge.

I lokalsamfunnet var det mange som verdsatte prestens innsats. Welhaven prøvde blant annet å rydde opp i elendigheten som fulgte med uregulert salg av brennevin. På Grønland krydde det av snuskete alkoholutsalg, med like lugubre selgere. Presten tok en alvorsprat med folk som solgte billig brennevin fra bakgårder og portrom. Hadde han levd i dag, ville han kanskje stilt dopselgerne til veggs.

Polhandel er bedre enn porthandel. Det mente nordmenn etter å ha prøvd både uregulert alkoholsalg og ulike former for alkoholforbud. 

Welhaven levde i et samfunn med mange sosiale utfordringer, som myndighetene gjorde lite for å løse. Derfor var det ikke rart han tok sakene i egne hender. Etter hvert fikk vi bedre løsninger på det presten anså som moralske problemer.

Når det gjaldt alkohol, prøvde staten først å løse problemene med forbud. Brennevinsforbudet ble innført ved et stortingsvedtak i 1916. Det ble fulgt opp med forbud mot hetvin og øl i klasse 2 og 3.

I 1919 fikk folket si sin mening. Avholdsbevegelsen sto sterkt, og en folkeavstemning ga flertall for fortsatt forbud. I 1926 var det ny folkeavstemning. Denne gangen ble forbudet nedstemt. Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Forbudet førte til en enorm industri med smugling av brennevin. Det ble også kraftig vekst i hjemmebrenning. Dette gikk verst utover fattigfolk, som endte opp med den mest skadelige alkoholen. Norske myndigheter ble så lei av bivirkningene ved forbudet at de vedtok ny folkeavstemning. I mellomtiden var det anstendige Vinmonopolet blitt etablert.

I dag er det vanskelig å se for seg prester som refser alkoholforhandlere ansikt til ansikt. Staten har skapt nye rammer rundt gamle utfordringer. Det har gitt det norske moralpolitiet mindre å gjøre. Nå ønsker noen at staten skal skape tryggere rammer også rundt vår tids ulovlige rusmidler.

«Omsetning bør skje under offentlig kontroll, og det må utvikles strategier for å knekke den svarte økonomien», sier Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på omsetningen av ulovlige rusmidler.

Politibetjent Frederik Hermansen Leraand minner oss på hvorfor det trengs skadereduserende tiltak, i magasinet Politiforum:

«Se for deg at du drikker alkohol og ikke vet om det inneholder 4,5 % eller 96 % alkohol, og heller ikke smaker forskjell. Legg til at du ikke har peiling på hva drikken inneholder utover alkohol, så nærmer du deg realiteten til de som bruker ulovlige rusmidler!»

Når det ikke fins anstendige rammer rundt rusmidler som blir mye brukt, henvises de til en farlig underverden. Rusmidlene i seg selv er ikke roten til alt ondt. Flere av de mest brukte stoffene vi kaller narkotika, gjør god nytte for seg i medisinsk behandling. Da er det ikke rart at noen prøver å medisinere seg selv med de samme stoffene, og godtar risikoen med uregulerte stoffer fra gata og internett. Å moralisere over brukere og selgere hindrer oss i å se bedre ruspolitiske løsninger.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Geriljagartnerne er her

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad. Betyr det at geriljagartnere får ha byhagene sine i fred?

Rundt en liten sti mellom to gater i Oslo har Kari Gåsvatn laget en hage. Våren 2017 erstattet hun søppel og villniss med grønnsaker og blomster. Burde hun ha spurt om lov? Hva ville en byråkrat ha svart hvis hun sendte søknad?

Over hele verden driver folk med opprørsk beplantning av nyttevekster i det offentlige rom. De vil gi insekter plantene de trenger, og øke mangfoldet i den urbane naturen. Noen vil skaffe seg selv eller andre litt kortreist mat. De forvandler triste trafikkøyer og forsømte flater til frodige fargeklatter.

Disse geriljagartnerne er opptatt av politiske spørsmål om miljø og matproduksjon. Kari Gåsvatn har skrevet om temaet i flere tiår, som journalist og kommentator i avisa Nationen. Nå har hun utgitt boka «Geriljahagen», som setter kritisk søkelys på matindustrien. Hun har også en høne å plukke med Oslo kommune.

I fjor sådde Kari flere bed med grønnsaker i geriljahagen sin. En lørdag morgen fikk hun nesten sjokk da hun kom for å stelle hagen. Alt det grønne var borte. Bare gråbrune flekker sto igjen. En kommunal klipper hadde tatt knekken på to store kolonier med jordskokk, en sitronmelisse, nyplantet gressløk, rabarbra som var klar til høsting og bergmynter som villbiene elsket.

Som geriljagartner har Kari lært seg hva ulike vekster trenger, og hvordan de kan berike hverandre. Hun har lagt ugress rundt busker og planter for å holde på fuktigheten. Etter at klipperen var der, ligner området en ørken. Det er ikke første gang geriljahagen blir klippet, men denne gangen er ødeleggelsen total. Lærer ikke bygartnerne noe om jord i klimakrisens tid? undrer Kari. At det er viktig å unngå naken jord? At man bør plante noe som bidrar til karbonlagring i bakken?

Oslo er faktisk involvert i et internasjonalt, EU-støttet nettverk for «spiselige byer». Politikerne sier de ønsker urban matproduksjon. Hvorfor kommer da kommunale gartnere og meier ned ildsjelers geriljahager?

Spiselige byer er og må være et fenomen som kommer nedenfra, mener Kari Gåsvatn. Det virker ikke hvis det skal utformes på et kontor, etter kickoff-møter i utlandet. Det ville ikke vært mye urbant landbruk i verden hvis alle satte seg ned og ventet på kommunen sin, eller på EU. Når urbant landbruk er blitt et offentlig tema, er det nettopp fordi mange byboere har begynt å dyrke i det små. Men geriljahagen passer ikke inn i et kommunalt planverk.

Under krigen i Norge var det bøndene som klarte seg best, ikke byborgerne. En geriljagartner får kunnskap om dyrking som kan komme til nytte i en krisesituasjon. En dag kan det igjen bli nødvendig å dyrke poteter i parken. Vi er bare et data- og strømbrudd fra tomme matbutikker. Enda en tørkesommer, en blokade, en miljøkrise, og Oslo kan gå tom for mat, påpeker Kari Gåsvatn.

Skal det være ulovlig å så spiselige og insektvennlige vekster på byens brakkområder? Kari sendte en epost til Bymiljøetaten og spurte om hagen hennes kunne få stå i fred. Svaret kom noen uker senere. Klipperne var en innleid entreprenør som bare hadde gjort jobben sin. Men etaten ville be gartnerfirmaet om å opptre med varsomhet.

Foreløpig er Kari mer imponert over innbyggerne i nabolaget sitt enn over de innleide klipperne.

I boka skriver hun: «Det har faktisk ikke vært noen form for vandalisme disse to somrene, bortsett fra den kommunale».

Les mer om Geriljahagen av Kari Gåsvatn.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå forskes det på psykedeliske stoffer igjen

Hvorfor ble psykedeliske stoffer så tabu at til og med forskningen på dem ble stanset i flere tiår?

Tenk deg at du er forsker. Du kan lage et eksperiment der 70 prosent av forsøkspersonene dine sier at de har hatt en av sine mest meningsfulle opplevelser noensinne. Dette har skjedd når vanlige folk har fått psilocybin i laboratoriet.

Psilocybin er et stoff i spiss fleinsopp. Stoffet ble isolert av kjemikeren Albert Hofmann i 1958. Tjue år tidligere hadde Hofmann framstilt et nytt psykedelisk stoff av lysergsyre fra soppen meldrøye – LSD (lysergsyredietylamid). LSD var med på å gi oss en ny forståelse av hjernen. Nærmere bestemt: av nevrotransmitternes rolle i organiseringen av vårt mentale liv.

Høsten 1966 sendte Food and Drug Administration i USA et brev til seksti forskere på psykedeliske stoffer. Fra nå av fikk de ikke lov å fortsette arbeidet sitt.

«Kan du tenke deg en annen gren av vitenskapen som regnes som så farlig og tabu at all forskning blir stanset i flere tiår?» spør Michael Pollan. Han er professor i journalistikk, og forfatter av boka «Psykedelisk renessanse». Denne mursteinen om psykedelika ble en bestselger i USA i fjor.

Hva var det som var så kontroversielt med psykedeliske stoffer? Stoffene skadet ikke kroppen, skapte ikke avhengighet og tok ikke livet av folk. Først da LSD ble populært i politiske protestbevegelser midt på sekstitallet, kom oppslag med negativt fortegn. LSD ble blant annet beskyldt for å forårsake psykoselidelsen schizofreni.

Fra 1960-tallet og framover økte LSD-bruken kraftig i USA. Det var ingen økning i schizofreni-diagnoser i samme periode. Michael Pollan får godt fram hvordan dokumentert viten om LSD druknet i en malstrøm av medievennlige myter.

Trikser vi litt med kjemien i hjernen vår, kan vi oppfatte virkeligheten annerledes. Pollan beskriver hvordan han opplevde sin egen hage etter å ha spist psykedelisk sopp:

«Jeg var ikke lenger en distansert, menneskelig observatør. Jeg følte meg som en del av det som foregikk her … Jeg er identisk med naturen … Naturen er full av subjekter. Det er bare menneskets ego, med vårt innbilte monopol på subjektivitet, som hindrer oss i å oppdage det».

Det er ikke tilfeldig at den moderne miljøbevegelsen oppsto i de psykedeliske stoffenes gullalder på 1960-tallet, mener Pollan. Albert Hofmann sa også at psykedelika ga ham en følelse av forening med naturen.

Bør vi forby en slik måte å oppleve virkeligheten på?

I dag er det heldigvis blitt lettere å forske på de forbudte stoffene. Det har ført til en teori om at visse psykiske plager kommer av «for mye orden» i hjernen. Tvangslidelser, som rusavhengighet, er forbundet med rigide tankemønstre. Psykedelika røsker opp i fastlåste mønstre ved å «omdirigere» trafikken i hjernen – fra noen få motorveier til et større veinett, så å si. Da kan gamle vaner få mindre makt over oss.

I en pilotstudie der tobakksavhengige ble behandlet med psilocybin, var 67 prosent røykfrie da de ble fulgt opp ett år senere. Det er en bedre suksessrate enn noen annen behandling mot nikotinavhengighet har hatt. Forklaringen? Det skjedde noe med røykernes oppfatning av virkeligheten. Psilocybin lot dem se livet sitt i en større sammenheng. Plutselig virket det irrelevant å røyke. En deltaker i studien sa:

«Jeg var en del av noe mye større enn noe jeg kunne ha forestilt meg».

Pollan sammenligner opplevelsen med astronauters utsikt til jordkloden fra verdensrommet. Mange romfarere blir mer opptatt av miljøvern og fredsarbeid. De har sett Jorda fra et perspektiv som inspirerer dem til å ta bedre vare på den.

Likedan kan mennesker som tar psykedelika få et overblikk over sitt eget liv, og bli motivert til å ta bedre vare på seg selv. Det betyr ikke at alle som prøver LSD eller fleinsopp får terapeutisk effekt av det. Dosen, omgivelsene og din egen innstilling betyr mye. Å ha en trygg veileder kan også gjøre stor forskjell, og begrense uheldige effekter.

Michael Pollan prøvde selv de psykedeliske stoffene han skriver om, under terapeutisk veiledning. Slik oppsummerer han hva han fikk ut av det:

«Jeg fikk innsikt i viktige relasjoner, frykt og ønsker jeg vanligvis ikke er klar over, undertrykte minner og følelser, og kanskje nyttigst av alt: Et nytt perspektiv på hvordan menneskesinnet fungerer.»

Rusforsker Willy Pedersen sier at vi må spørre oss om det er hensiktsmessig å kalle psykedelika for rusmidler. For noen år siden ville jeg ikke skjønt hva han mente. Nå har jeg møtt flere som bruker psykedelika på en helt annen måte enn folk bruker alkohol, heroin og annen rus som handler om kortvarig moro eller flukt fra seg selv.

Sosialantropolog Anna Marie Høifødt har studert disse menneskene. Her kan du lese mer om både hennes funn og psykedelika anno 2019.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvor ble det av snifferne?

Å sniffe lim og andre løsemidler har alltid vært lov. Hvorfor var det langt mer populært på 1970- og 80-tallet, ikke minst blant unge? 

«Sniffebråk stoppet operaen» lød en overskrift i VG vinteren 1971. Fem ungdommer var så ugreie at de måtte kastes ut fra forestillingen «La Boheme». Da det ble stille fra scenen, oppdaget vaktene at de unge var sterkt beruset av lynol.

I Oslo ble de kalt dønkere, de som sniffet lim, maling, bensin eller andre løsemidler. Rusen var mildt sagt risikabel. Den kunne gi alvorlig hjerneskade, fordi snifferen fikk i seg for mye karbondioksid og for lite oksygen. Andre bivirkninger kunne være kramper, skade på indre organer, nedsatt hukommelse og konsentrasjon, akutt psykose, blodsykdommer og hjertestans.

En typisk sniffer på 1970-tallet var rundt 13 år. Middelet som ble sniffet kunne kjøpes billig, for eksempel i en fargehandel. I en stor reportasje skrev VG om «snifferparadiset» i Etterstadgata 3. To kondemnerte trebygninger var tilholdssted for unge sniffere. De samlet seg også ved Jernbanetorget, ved Grønlands torg og rundt Akerselva.

«Faren for at snifferne etter hvert glir over til hardere narkotiske midler er utvilsomt tilstede», sa Rolf Østerud til VG i mars 1971. Han var politistasjonssjef ved Møllergata 19. Hva som ble regnet som hardere rusmidler står det ikke noe om i artikkelen. Et hint om det, kan Arild Knutsen gi oss. Han har skrevet bok om sin vanskelige oppvekst.

I 1983 begynte Arild å sniffe, fjorten år gammel. Han klinte lim i en plastpose og pustet det inn til han fikk den rette følelsen. Kameratene hans ble lei sniffingen etter en uke, men Arild fortsatte. Han trengte et friminutt fra det «mentale helvetet» han levde i. Ganske fort fikk han kroniske magesmerter og konsentrasjonsvansker av sniffingen. Han fikk også nye sniffevenner. En av dem fikk beskjed fra legen om at organene hans kunne kollapse.

De voksne Arild hadde rundt seg, tok ikke sniffingen like tungt. Han fikk ruse seg i fred. En gang besvimte han under en gangbro. Han ble funnet av en guttegjeng som advarte mot rusen. De sa at den var livsfarlig, og gjemte boksen han sniffet fra. De mente det var bedre at han ble med dem hjem og røke hasj.

Arild var skeptisk. Han pleide å gå med en t-skjorte som det sto «Nei til narkotika» på. Han fortsatte å sniffe, men innså etter hvert at det var det farligste han kunne drive med. Da han begynte å røyke hasj isteden, var det nesten som å få livet tilbake.

«Jeg vil ikke bagatellisere cannabisbruk, men å gå fra sniffing til å røyke hasj var som å gå fra en fremskreden AIDS-sykdom til en lettere forkjølelse», skriver han i boka «Fra forbud til fornuft».

Det gikk bedre med Arild på skolen. Læreren skrev et brev til moren hans om hvor grei han var blitt. Han hadde til og med begynt å gjøre lekser! Da det ble kjent at Arild også hadde begynt med narkotika, var det slutt på sympatien. Han ble avvist på kjøpesenteret. Han fikk skylden for alt hærverk som skjedde på skolen. Voksne i nabolaget ba barna holde seg unna ham.

Han ble stemplet som narkoman, og var ikke lenger en del av samfunnet. Han sluttet å møte opp på skolen, og begynte å leve opp til den nye rollen som outsider. Han ruset seg på alt han kom over, inkludert løsemidler.

Utover 1980-tallet fikk helsefaren ved sniffing mer oppmerksomhet i media. I 1987 sa overlege Helge Waal til VG at «sniffestoffene er noen av de mest skadelige rusmidlene vi kjenner til». Fra 1984 til 1992 ble antall Oslo-ungdom som hadde prøvd å sniffe mer enn halvert. Trenden spredte seg senere til resten av landet.

Politioverbetjent Bård Dyrdal stilte et interessant spørsmål på Twitter nylig: «Hvor ble det av snifferne?» Da han begynte i politiet for tredve år siden, var det mange av dem i det åpne rusmiljøet. Løsgjengerloven, som ikke fins lenger, ble brukt mot sniffere som laget bråk.

«Vi pleide å bruke løsgjengerlovens paragraf 17 og 20 aktivt, og forventet ‘syndefallet’ da hjemlene ble innskrenket. Om bortfall av kriminalisering betyr mer skadelig rusbruk, burde snifferne dominert. Deres rusmidler er til og med lovlige», skrev Dyrdal.

Lenge var det tabu å si at lovlige stoffer kunne skade mer enn ulovlige. Det var også dårlig folkeskikk å antyde at farene ved «narkotika» kunne variere mye. I dag er det lettere å skaffe seg informasjon basert på forskning, også for ungdom. Nettsider som rusopplysningen.no gir en pekepinn om ulike rusmidlers risikoprofil.

Da er det neppe den farligste rusen som frister de unge mest, selv om den er lovlig.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Rus er et filosofisk spørsmål

Vi vet hva reform er og hva konferanse er, men vet vi hva rus er? Filosof Ole Martin Moen stilte spørsmålet på Rusreformkonferansen i august.

Forelskelse er en heftig rus, en som vi kan oppleve uten å ta noe rusmiddel. Hvis forelskelse ikke fantes, og det kom en pille med samme effekt, ville den garantert ha blitt forbudt, mente filosofen. Tilstanden har jo alvorlige konsekvenser for hvordan folk tenker og handler. Rus kan altså skapes både av vår egen kropp, og av midler utenfra. Det handler om en endret sinnstilstand.

Fins det en nøytral sinnstilstand, som vi kan ruse oss bort fra? Eller er alle tilstander i følelseslivet vårt en form for rus? Ole Martin Moen beskrev seg selv som glad og fornøyd. En person som er misfornøyd kan bli like glad som filosofen av å ta et rusmiddel. Når de to har en lignende sinnstilstand, betyr det at begge er ruset? I dag mener vi å vite at kjemikalier i hjernen formidler alle mentale opplevelser. Kan vi egentlig noen gang være rusfrie?

Et mål med ruspolitikken er at færrest mulig mennesker skal ruse seg. Hvis dét var det eneste målet, kunne vi ha utryddet menneskeheten og oppnådd null rusbruk, sa filosofen. Så lenge det finnes mange av oss er nullvisjonen urealistisk. Derfor snakker rusdebattanter gjerne om skadereduksjon som hovedmål.

Vi bør altså minske rusbruken i den grad den er skadelig. Prøver vi bare å få ned rusbruken, uten å ta andre hensyn, kan midlene vi bruker være mer til skade enn til hjelp.

Helseminister Bent Høie holdt også foredrag på konferansen. Han påpekte noe som var mindre framme i samfunnsdebatten før: At de som har den mest skadelige rusbruken, ofte har opplevd vold og overgrep. Det blir feil å kriminalisere livet til mennesker som selv er blitt utsatt for alvorlig kriminalitet, mente Høie.

Noen ganger finnes det bedre alternativer til å selvmedisinere med rusmidler. Andre ganger er alternativet å skade seg selv, eller ta sitt eget liv. I det siste tilfellet kan det å ta rusmiddelet fra personen gjøre stor skade.

Det kan godt hende at heroin er ille, sa Ole Martin Moen. Men at noe er ille, betyr ikke alltid at vi ikke bør drive med det. Det er ille å amputere et bein. Det kan også være nødvendig, hvis alternativet er verre. Flere stoffer på narkotikalista gjør stor nytte for seg som legemidler. Det blir kunstig å se på selvmedisinering som et helt annet fenomen, mente Moen.

Filosofen påpekte et paradoks: Når folk uten større plager bruker ulovlige rusmidler for moro skyld, er det ikke akseptert. Når det er snakk om selvmedisinering har vi mer forståelse for bruken.

Med alkohol er det omvendt: Det er akseptert å drikke for å få det litt gøyere, i hvert fall i sosiale sammenhenger. Sier du at du drikker som selvmedisinering, blir du straks uglesett. Vi aksepterer altså moderat bruk av alkohol, for at folk som har det greit skal få det enda bedre.

Når vi forestiller oss ulovlige rusmidler uten å vite noe særlig om dem, er det lett å se på dem som en farligere form for alkohol. Det blir feil, siden alle stoffer har sine unike egenskaper.

Ole Martin Moen mener vi bør se på rus som en form for teknologi. Lenge har vi brukt teknologi for å endre omgivelsene våre. I stadig større grad bruker vi teknologi for å endre ting i kroppene våre. Psykiatrien bruker legemidler for å påvirke bevissthetstilstander. Ser vi på midler som endrer bevisstheten som en type teknologi, kan vi anerkjenne både positive og negative effekter av rusmidler.

Ruspolitikken kan ikke
bare handle om å begrense skade, mente filosofen. Den bør også handle om å få fram det beste i oss.

Hør Ole Martin Moen på Podcast om rus

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

La alle lære i sin egen fart

Det er unødvendig at skoleelever faller av lasset fordi de lærer i feil tempo.

Et nettsamfunn for læring presenterer seg slik: «Khan Academy tilbyr øvelser, instruksjonsvideoer og en personlig læringsoversikt som hjelper elever til å studere i sitt eget tempo.»

Khan Academy har oppgaver i flere fag på de fleste nivåer. Når du løser dem, får du poeng og kommer videre, omtrent som i et dataspill. Nettstedet er særlig kjent for sin grundige gjennomgang av matematikk. Folk som hater eller hatet matte på skolen takker superlærer Salman Khan for hans forelesninger. I videoer bruker han musepekeren som kritt og tegneprogrammet som tavle. Nettstedet har ti millioner brukere i måneden, selv om ingen blir tvunget til å bruke det. Bill Gates brukte Khan Academy til å undervise sine egne barn, og Google donerer penger.

På en vanlig norsk skole risikerer alle som skiller seg ut å falle utenfor. Noen lærer for sakte, og noen lærer for fort. Noen er for interessert i feil fag til feil tidspunkt. Mange ante ikke at noe var feil med dem før de begynte på skolen.

Ingen foreldre vil prøve å lære barna sine gangetabellen før de kan tallene. Det høres idiotisk ut å prøve seg på noe sånt, men det skjer hele tiden i norske klasserom. For eksempel risikerer noen å måtte lære prosentregning før de har forstått brøkregning. Matematikk er den største enkeltårsaken til frafall i videregående skole.

Tenk om alle elever fikk nye oppgaver idet de mestret de forrige? Ikke for tidlig, og ikke for sent. På denne måten ville alle fått oppleve hva de var istand til å lære. Elevene ville blitt belønnet for noe annet enn å lære i riktig tempo. De ville brukt ulike mengder med tid for å nå de ulike læringsmålene. Til slutt ville noen mestret mer avansert kunnskap enn andre, akkurat som i dag. Men vi ville unngå at noen falt helt av lasset, fordi de lærte i feil tempo. Ingen ville forstå mindre og mindre fordi det var lenger og lenger siden de lærte noe tidsnok. Ingen ville kjede vettet av seg fordi det tok for lang tid å få nye utfordringer.

Einar Rasmussen underviser i realfag ved Nadderud videregående skole i Bærum. Han erfarer at opp mot 15 prosent av elevene kaster bort tiden fordi de må vente på medelever som lærer saktere. Samtidig stryker 20 prosent av elevene.

Bare ti prosent av norske skoleelever trenger å bli virkelig gode i matte, sier Rasmussen til Teknisk Ukeblad. Minst halvparten trenger bare grunnleggende ferdigheter for å klare seg i dagliglivet og jobbene de skal ha. Hvorfor kan ikke alle få lære det grunnleggende ordentlig? Når alle må lære alt, attpå til like fort, skaper vi ikke sosial utjevning. Vi skaper tapere, som ikke en gang lærer det mest nødvendige.

Hvis alle skal nå sitt potensiale, må vi tilpasse og differensiere undervisningen, mener Rasmussen. Nadderud videregående oppnådde bedre resultater i matte med metoder som i dag er «ulovlige». Før fikk elevene en test, etter seks timer med undervisning i algebra. Testen dannet grunnlag for å dele elevene i fire grupper. Dette foregikk i 12-13 år, fram til 2006. Både elever og foreldre var fornøyde, færre strøk og flere fikk toppkarakterer.

Læring i eget tempo burde vært skolens første bud. Læringswebben kan inspirere til nye måter å tenke skole på, også utenfor internett.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hver gang vi ikke møtes

«Telefaksen er blitt det nye møtestedet. Folk sender telefaks for å påvirke politikerne i stedet for å gå på partimøter».

Dette skrev Thorbjørn Jagland i boka «Brev» fra 1995. Han hadde liten grunn til å frykte at faksen ville utkonkurrere møtene. Telefaksen ga oss ingen følelse av å tilhøre en vennegjeng. Bare mottakeren kunne se hva vi skrev, og ingen kunne klikke «like».

I dokumentarfilmen «Why I’m Not On Facebook» finner Brad Pinvidic ut hvorfor Facebook er så populært: Vi kan enkelt bli sett av mange, men vi kan begrense publikummet vårt til dem som liker oss. En person med sterke meninger om for eksempel muslimer, kan bli en småkonge av sitt eget rike.

Da jeg studerte Facebook-gruppa til SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), slo det meg hvor mye relasjonsbygging som foregikk der. Det var lav terskel for å bli inkludert. Du trengte bare å si noe stygt om muslimer, så haglet det med «likes» og komplimenter fra de andre i gruppa. De organiserte treff med svinekjøtt og øl. Her kunne du omgås folk som ikke hang seg opp i dårlig rettskriving eller andre skavanker du måtte ha.

Det samme har jeg sett i Facebook-grupper med helt andre hjertesaker. Medlemmenes kunnskap og formuleringsevne kan variere mye, men alle som har de rette meningene blir likt og inkludert.

I en undersøkelse fra 2014 svarte nær fire av fem nordmenn at de ikke ville sagt meningen sin i sosiale medier hvis de risikerte å bli oppfattet som annerledes. Omvendt kan vi Facebook-brukere få oss til å mene de utroligste ting, så sant vi blir likt for det. Møter vi noen som mener noe annet, vil vi gjerne bli likt av dem også. I hvert fall hvis de møter oss med vennlighet, slik Lan gjorde med Jan.

I Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» hagler det med sjikane mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg. Butikkeier Jan Svean skrev blant annet at Lan burde nektes adgang til alle butikker i byen. Da Lan ringte ham opp, var han ikke like høy i hatten. Han beklaget utsagnet. Det var tydeligvis viktig for ham å bli likt, også av Lan. Så viktig var det, at han ville gi 10 000 kroner til et formål som Lan fikk velge.

Samtaler mellom likesinnede som bekrefter hverandres meninger er et vanligere syn på Facebook enn diskusjon mellom motstandere. Hovedregelen er at meningsmotstandere ikke ser hverandres ytringer. Tendensen forsterkes over tid. Nyhetsstrømmen tilpasser seg stadig bedre din personlige smak. Slike algoritmer har vært en suksess for Facebook. Det skyldes ikke bare at vi får se det vi liker, men også at vi ikke vil være annerledes enn dem som ser oss.

I den fysiske virkeligheten viser vi omtanke gjennom mye mer enn ord. Vi bruker kroppsspråk, tonefall, berøring og alle slags gode gjerninger. I mangel av dette, blir enighet viktig for å vise omtanke på Facebook. Da blir det lett å glemme at det er fullt mulig å like hverandre selv om man er uenige.

Noen =Oslo-selgere
har meninger som kræsjer totalt med meningene til medarbeiderne i distribusjonen og redaksjonen. Det er ikke så rart, når vi har helt ulike livserfaringer. Hvis jeg bare traff disse selgerne på Facebook, ville jeg rynket på nesa over noe av det de legger ut. Å møte dem i virkeligheten gir en helt annen mulighet til å like dem. Slike møter er også grunnlaget for gatemagasiner: Når rusavhengige møter folk de ellers ikke ville møtt, øker forståelsen begge veier.

Heldigvis har ikke oslogatene algoritmer som gjør at selgerne våre bare møter likesinnede kjøpere.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Rusbehandling kan bli religion

De tolv trinnene som skal vise vei til rusfrihet er også en gavepakke for autoritære ledere.

For noen år siden satt jeg i kjelleren i Majorstuen kirke, sammen med nitten menn og tolv kvinner. En mann sa: «Jeg er blitt gudssentrert isteden for selvsentrert. Det hjelper meg. Jeg tenker liksom: Hva ville Gud gjort nå?»

Vi var på møte i Anonyme Narkomane (NA), en avlegger av det mer kjente fellesskapet Anonyme Alkoholikere (AA). Det begynte med den kristne Oxfordgruppen i USA på 1930-tallet, som senere fikk navnet Moralsk opprustning («Moral Re-Armament»). Noen alkoholikere ble fascinert av dette fellesskapet, og dannet sitt eget. AA kom til Norge i 1947.

Gjengen i kirken hadde ingen leder. Det likte jeg. Alle var likeverdige. De snakket mye om ting de mislyktes med før, som de mestret nå. De støttet hverandre.

AA og NA har tolv trinn deltakerne skal gjennom. Hva skjer når disse handlingsreglene tas med ut av det lederløse fellesskapet og inn i en institusjon? Det har den amerikanske journalisten Maia Szalavitz skrevet om. Hun har selv vært rusavhengig og gått i 12-trinnsbehandling.

På første trinn skal du innrømme at du er maktesløs. Andre trinn sier at troen på en høyere makt hjelper deg tilbake til sunn fornuft. Tredje trinn ber deg overlate din vilje til Gud. Greit nok, sier Szalavitz, så lenge menneskelige ledere ikke setter seg i Guds sted. Problemet er at mange har gjort det. 12-trinnsinstitusjoner som Synanon og Straight Inc. ble voldelige sekter.

Å underkaste seg sin egen forestilling om en kjærlig Gud kan være konstruktivt. Å overlate sin vilje til en autoritær ledelse er noe helt annet.

Trinn 4-7 handler om å innrømme sine feil, og ydmykt be Gud fjerne dem. En maktsyk leder som kjenner klientenes største synder, kan bruke informasjonen imot dem, og opphøye seg selv som moralsk overlegen. Stadige bekjennelser av egne feil kan også trene opp klientene til underdanighet.

Det tolvte trinnet ber deg bringe budskapet videre til andre rusavhengige. Det er beleilig for en sektleder. Psykologisk forskning viser også at den som prøver å konvertere andre, blir sterkere i sin egen tro.

I Norge tilbyr mange institusjoner behandling inspirert av 12-trinnsprogrammet. Noen er mye mer ekstreme enn andre. Klienter i terapi og utdanning ved Addictologi Akademiet forteller om hjernevask og krenkelser fra en autoritær leder, som blant annet henviser til de tolv trinnene. Lydige klienter kan få jobb i svindlerbedriften Det Norske Kartselskap, som kaller seg en 12-trinnsbedrift. Her tvinger sjefen de ansatte til å dele sine dypeste hemmeligheter, fortrinnsvis synder. VG har beskrevet forholdene i en serie artikler.

Szalavitz sammenligner 12-trinnsprogrammet med en ekspedisjon til Mount Everest. Bestiger du fjellet frivillig, kan utfordringen gi personlig vekst. Å bli tvunget opp på Mount Everest, er tortur som kan skape traumer.

I Tidsskrift for Norsk psykologiforening retter fire psykologer fra Trondheim et kritisk blikk mot 12-trinnsbevegelsen: Hvordan kan man skape gode relasjoner, når utgangspunktet er at alle rusavhengige er like? Hvordan gjør man folk åpne og ærlige ved å moralisere over den minste rusbruk?

Over hele verden får deltakerne i Narcotics Anonymous utdelt nøkkelringer, som skifter farge etter antall måneder de har vært rusfrie. 


AA og NA hevder
at totalavhold er eneste løsning for alle med rusproblemer. Da jeg begynte som journalist i =Oslo for 12 år siden, trodde jeg dette var en slags naturlov. I dag ser jeg at noen klarer å gå fra misbruk til moderat forbruk av rusmidler. Og at avhold er helt urealistisk for mange. De aller fleste nordmenn er da heller ikke rusfrie. Bare ti prosent sier de aldri drikker alkohol.

Noen =Oslo-selgere har prøvd behandling mange ganger, og følt seg dårligere for hver gang de ikke oppnår den hellige rusfriheten. De som aldri blir permanent rusfrie, kan likevel få en bedre hverdag. Det krever hjelpere som anerkjenner at det fins mer enn én vei til et friskere liv.

Det gjør ikke en sektleder.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvor er Oslo om 25 år?

For 25 år siden var det uvanlig å grille i Oslo-parkene, og byen hadde ikke en eneste kaffebar. Hva vil skje de neste 25 årene?

Oslo har forandret seg mye på kort tid.

På begynnelsen av 1990-tallet var boligmarkedet svakt. Nybygging forekom nesten ikke. Biler, busser og lastebiler preget bybildet mye mer enn i dag.

Selv om byen har fått 200 000 flere innbyggere siden da, er det blitt færre biler i gatene. Vi har fått bilene ned under bakken og ut på hovedveiene rundt sentrum.

På begynnelsen av 1980-tallet våget ingen å forestille seg at Gamlebyen og Bjørvika skulle befris for biltrafikk med tunneler. Det viste seg likevel å være mulig, knapt 30 år senere.

Alt dette beskrives i «Oslo – vekst og endring», boka om Plan- og bygningsetatens 25 første år. I 1992 ble byplankontoret, bygningskontrollen og oppmålingsvesenet slått sammen til denne kjempeetaten. Forfatterne Stein Kolstø og Anne-Kristine Kronborg minner om at de fortsatt laget spiker i Nydalen da, og Rikshospitalet lå i Pilestredet.

I dag kan hvem som helst klikke seg inn på nettet og se hva som planlegges i byen. Men det er ikke alltid planene slår til.

For eksempel flyttet mange til Ensjø, med forventning om at bilbyen var i ferd med å bli borte. Fortsatt blomstrer bilhandelen der.

Det var ikke grunneierne som lanserte ideen om å drive byutvikling på Ensjø. Likevel er det de som må gjennomføre den. Flere av dem innrømmer nå åpent at de ikke planlegger å utvikle noe som helst på eiendommen sin i nær framtid. Oslo kommune har opparbeidet gater, parkdrag og gangveier på Ensjø, og gravd ned høyspentledninger.

Blir det en levende by av det?

Oslo sentrum har en historie og kultur for byliv som områdene rundt mangler. Politikere og planleggere vil lage by lenger ut også. De har kanskje undervurdert hvor krevende det er å skape byliv fra grunnen av.

Spørsmålet er om dette kan overlates til markedet, eller om sterkere kommunal planlegging og gjennomføring må til. Kanskje må utkantene finne sin egen måte å lage by på. Ensjø og Hovinbyen er blant områdene som kan teste ut nye bymodeller.

Flere som er glade i Oslo spår om framtiden i boka. Forfatter og astrofysiker Eirik Newth tror langt mer på elsykkelen enn på flyvebilen eller en ny type t-bane.

Tidligere eiendomsutvikler Peter Groth tror vi vil få smartere energibruk. Et eksempel er Vulkan-området, hvor energien fra Bellonahuset og Mathallen varmer opp dusjvannet på de to hotellene. I Groruddalen er et lagerbygg blitt rehabilitert. Nå får det varme fra naboens enorme forbruk av datakraft. Tidligere gikk denne varmen rett ut i lufta.

Statsviter og NIBR-forsker Gro Sandkjær Hanssen tror sosial bærekraft vil bli viktigere når vi skal bo tettere. Hun ser for seg boligkomplekser med felles matlaging eller kantine, og kanskje trimrom og lekerom for barna. Hun mener også at eldre kan ha stor nytte av fellesrom og løsninger for å hjelpe hverandre.

Arkitekt og redaktør Ingerid Helsing Almaas vil gjerne bo et sted hvor hun kan kjøpe seg flere kvadratmeter for en periode. Hun ser for seg fellesarealer som kan tilpasses skiftende behov. Både Hanssen og Almaas synes det er rart at det er så lite variasjon i boligtilbudet i dag.

Instituttleder ved Arkitektur- og designhøgskolen Marianne Skjulhaug tror folk flest vil få større trang til å delta i planlegging av byutvikling. Professor i samfunnsgeografi Terje Wessel er enig. Han tror at vi i framtiden vil få en mer åpen diskusjon om ting som før var innestengt i Oslos offentlige apparat.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvordan få det bedre når du aldri har hatt det bra?

Det latinske ordet «habilis» betyr bekvem, passende eller dugelig. Habilitering betyr å sette en person istand til å føle seg slik. Forstavelsen «re» betyr igjen, om, på ny eller tilbake. Rehabilitering handler altså om å få det bra igjen. Da forutsetter vi at personen en gang har hatt det bra. Hvordan rehabiliterer vi noen som aldri er blitt habilitert?

Noen har aldri lært å bruke andre verktøy enn rusmidler for å få det godt. Det gjelder særlig de som begynte å ruse seg som barn. Da holder det ikke med et halvt års innleggelse og litt kontakt med NAV. Disse menneskene trenger habilitering.

Harold Searles var en pionér i psykiatri før han døde i 2015. Han jobbet med de mest krevende pasientene. De strevde ikke bare med å forholde seg til andre. De lurte på hvorfor de skulle forholde seg til andre. Har du aldri hatt gode relasjoner, kan du mangle motivasjon til å søke det.

Har du sosial tilknytning, er det lettere å omgås rusmidler uten store og varige problemer. Et kjent eksempel stammer fra Vietnamkrigen. En femtedel av de amerikanske soldatene brukte heroin under krigen. Blant disse sluttet 95 prosent med stoffet når de kom hjem til familie og venner. De ble rehabilitert ved å være i et sosialt miljø som de var tilknyttet på forhånd. Vi må anta at soldatene hadde rimelig god helse før krigen. Unge menn med fysiske eller psykiske problemer kunne i hvert fall få slippe militærtjeneste.

Bruk av rusmidler er vanlig i krig, både midler som døyver smerter og traumer, og midler som fremmer prestasjon. Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene inntok anslagsvis 72 millioner tabletter av stoffet.

For noen er dagliglivet som å være i krig. Har det alltid vært slik, trenger de terapi som starter på lavt nivå. Harold Searles hadde noen ideer om egenterapi som habilitering. Han så på natur og dyr som en treningsarena. Det er viktig at kravene ikke er for høye i begynnelsen. Planter stiller få krav ute, og litt større krav inne. I stua trenger de omsorg for å overleve. De gir god respons hvis du pleier dem. Å utvikle en relasjon til planter kan derfor være et skritt på veien i sosial utvikling.


Å ta vare på dyr er mer komplisert. De trenger mat, stell og kanskje turer. Men dyret vil aldri baksnakke deg og dømme deg. Det er trofast, og setter i gang kreative prosesser hos eieren.

Å forholde seg til andre mennesker er det vanskeligste. Folk stiller krav, de tolker deg, og de kan svikte deg. Denne øvelsen er for viderekommende.

I =Oslo møter vi mange rusavhengige som føler seg bedre av å omgås dyr.

«Hunden har reddet livet mitt», sier Rikke Eriksen.

«Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før,» sier James Bowen om katten sin.

«Uten Tyson og de andre to hundene mine hadde jeg ikke klart å bli rusfri,» sier Olav Tryggvason.

«En hund kan elske deg betingelsesløst, uansett hvordan du har det. Du vil vise deg verdig den kjærligheten. Jeg tror det er grunnen til at jeg har sluttet med sidemisbruk og slike ting. Jeg skulle ønske jeg hadde fått denne følelsen tidligere i livet», sier Bjørn Arne Wiers.

Alle fire er intervjuet på =Oslos webside.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Velkommen til fixerummet

Danmarks svar på sprøyterom kalles fixerum. Der er alle narkotiske stoffer tillatt. Hva slags stoff tror du brukes mest der alt er lov?

Ingen har noensinne mistet livet på danske «fixerum», som Skyen.

København fikk sitt første permanente «fixerum» i 2012. (På norsk vil vi kalle det brukerrom). Der kan rusavhengige ta stoff mens helsepersonell passer på. Etter to måneders drift hadde 477 brukere vært innom. 75 prosent inntok kun kokain. Det overrasket kommunen. Det måtte opprettes et røykerom for de som røkte crack, en billigvariant av kokain.

I 2016 kom tall for de siste tre årene. Mellom 70 og 80 prosent av stoffinntaket var kokain/crack. Stoffet virker bare i rundt 20 minutter. En dose heroin kan virke i fire timer. Mange av de heroinavhengige i Danmark går over på metadon, og trenger ikke brukerrom. Danmark har også heroinassistert behandling for dem som mislykkes med andre tiltak.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til en pasta. Vann, lut og løsemidler tilføres. Etter en runde i laboratoriet kan et hvitt pulver skilles ut. Når pulveret kokes i vann med bikarbonat, blir det til såkalt crack, som kan røykes.

Å tygge kokablader er en eldgammel tradisjon i Sør-Amerika. Effekten er mildt oppkvikkende. Det var en norsk turist som fortalte meg om bladene første gang. Han hadde gått i fjellene i Peru. Der var det obligatorisk å tygge kokablader eller drikke kokate for å unngå høydesyke.

Det er lett å se nytteverdien i tradisjonell bruk av kokablader. I 1596 erklærte kong Filip II av Spania at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende. De spanske erobrerne i Sør-Amerika så at bladene gjorde folk istand til å jobbe hardt, med lite mat, i gruver høyt til fjells. I dag vet vi at kokablader er rike på vitaminer og mineraler. Hvordan ble de uskyldige bladene til kokain, som kan gi både hjerteinfarkt, slag og panikk? Og hvorfor ble det skapt en enda mer skadelig variant, nemlig crack?

Tygging av kokablader slo aldri an i Europa. Den lange reisen over Atlanterhavet gjorde bladene tammere enn de var i utgangspunktet. I 1859 klarte forskere å isolere virkestoffet. Snart fikk vi kokain, som ble et populært tilsetningsstoff i vin.

Tygger du kokablader, tar det et par timer å oppnå full effekt. En kokaindrikk bruker en halvtime på å virke. Sniffing tar 3-5 minutter, mens røyking treffer hjernen på 10-20 sekunder. Hastighet betyr mye når du inntar et stoff som øker hjernens dopaminnivå. Går det sakte, får hjernen tid til å tilpasse seg. En stor og rask økning av dopamin får hjernen til å «skru av» dopaminreseptorer. Dermed får du mindre glede av andre aktiviteter, og blir mer avhengig av rusmiddelet.

Da kokain ble forbudt og mindre tilgjengelig, eksploderte prisen. Produsenter prøvde å lage en billigere versjon av stoffet, som var lettere å transportere. Resultatet var crack. Denne varianten ble populær blant fattige, særlig i USA. Crack har samme type brukere som heroin. De som bruker vanlig kokain er ofte mer ressurssterke.

Crack ble vanlig i København før brukerrommene kom. En stor artikkel i avisa Information fra 2010 tar for seg problemet: «Mens crack oversvømmer det københavnske narko-marked, står myndighederne på bar bund, når det kommer til behandlingsmuligheder,» står det.

Historien om kokain er ikke ulik enkelte andre gatestoffers historie. Et naturprodukt som hadde en funksjon i en bestemt kultur, ble utviklet til noe sterkere og mer vanedannende. Det vanskelige spørsmålet er: Skal vi gjøre flere rusmidler med ulike effekter tilgjengelig, kontrollert og i mild form? Vil det redusere bruken av verre stoffer? Og vil det bremse utviklingen av stadig mer skadelige varianter i lyssky laboratorier?

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Straffene kan skade mer enn stoffene

Hvis politiet selv snakker om hvor feil det er, så lytter folk. Det mener nåværende og tidligere politifolk som er lei av å krige mot narkotika.

Bård Dyrdal var etterforskningsleder ved Grønland politidistrikt fra 2007 til 2011. Ofte måtte han prioritere bort voldssaker på grunn av små narkotikasaker.

Når politiet sitter med stoffet i hendene, er det et synlig bevis på handlekraft. Saken er lett å rapportere. Og når den pågrepne allerede er arrestert, må vedkommende prioriteres. Samtidig er bekjempelse av narkotika noe av det som gir mest status for politifolk, sier Dyrdal.

Jeg traff ham på Nordic Reform Conference før jul. Der møttes mange som vil ha en annen narkotikapolitikk. Litt overraskende var flere av dem politifolk. Den tidligere narkospaneren Neil Woods hadde tatt turen fra England. Han endret holdning da han fikk en posttraumatisk stresslidelse.

I mange år hadde han manipulert rusavhengige mens han jobbet undercover. Han ble god venn med dem, for deretter å sende dem i fengsel og ødelegge livene deres. Han innså at straffene ofte skadet mer enn stoffene. I tillegg ble han altså syk selv av å leve med det han hadde gjort.

Nå roser han politiet i den britiske byen Durham. I 2015 avkriminaliserte de cannabis på eget initiativ. De sluttet å tiltale folk både for bruk av stoffet, og for dyrking til eget konsum. Ressursene de sparer, bruker de til å bekjempe vold i private hjem.

Politiet tar aldri mer enn én prosent av narkotikaen som er i omløp årlig. Det forteller statistikker som Woods viser til. Det er lenge siden innsatsen fra politi og tollvesen hadde betydning for folks tilgang på stoff.

I dag varer effekten av store beslag maks i noen timer. Etterpå er markedet godt forsynt med narkotika fra nye leverandører. Større beslag fører til at kriminelle slåss om kontroll over markedet. Nye leverandører får tilgang til markedsplasser som tidligere tilhørte andre. For å få has på narkokarteller, må politiet utvikle stadig nye metoder. Gangsterne svarer med å bli mer voldelige.

Bård Dyrdal er i dag politioverbetjent i Oslo. Han ser det samme som Woods, og sier:

«Jo hardere politiet kjemper, jo mer oppnår vi at kun de mest skruppelløse og best organiserte kriminelle overlever».

Han ønsker at helsesektoren får mer av ressursene til å håndtere rus. Dette er et upopulært standpunkt i politiet, for de vil også ha mer ressurser. Dyrdal er blitt beskylt for å ville bruke narkotika selv. Det avviser han blankt. Han har aldri prøvd ulovlige stoffer, og synes cannabis lukter ufyselig. Det han vil, er at ruspolitikken skal bygge på kunnskap, ikke på myter og propaganda. En som støtter ham helhjertet, er professor ved Politihøgskolen Paul Larsson.

I USA startet en håndfull tidligere politifolk organisasjonen LEAP i 2002. Den gang sto forkortelsen for Law Enforcement Against Prohibition. I dag kaller de seg Law Enforcement Action Partnership. Medlemmene kommer fra hele kriminal- og justissektoren. De ønsker mer skadereduksjon og mindre straff på rusfeltet. Bård Dyrdal er leder for LEAP Scandinavia, og Neil Woods leder LEAP UK.

En endret ruspolitikk vil bety mye mer for politiet og samfunnet enn alle tidligere politireformer til sammen, hevder Bård Dyrdal.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Få hodet ut av medisinskapet

Nordmenn brukte legemidler for 25,3 milliarder kroner i fjor. Vil du bli en mer bevisst pasient? Her er et lynkurs.

Tidligere i år kunne vi lese at langt flere dør av kreft i Oslo øst enn i Oslo vest. Like mange får kreft på begge sider av byen. Selv om krefttypen er den samme, dør pasienter med lav inntekt og utdanning raskere.

«Jeg tror at legene i gjennomsnitt gir mer adekvat behandling til folk på vestkanten, enten ubevisst eller fordi høystatuspasientene krever mer,» uttalte Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

Det gjelder altså å stille de rette kravene som pasient. Det er selvsagt en fordel ved alle sykdommer.

Niels Christian Geelmuyden kan trygt kalles en høystatuspasient. Forfatteren, som er utdannet statsviter, fikk transplantert en nyre i 2009. Siden har han tatt ni piller om dagen. Han har også brukt mye tid på å sette seg inn i det medisinske feltet. Resultatet er den nye boka «Pillebefinnende».

En av medisinene Geelmuyden tar, heter Nexium. Den hemmer produksjon av syre i magesekken. Forfatteren fant ut at Nexium i utgangspunktet kun ble godkjent for bruk i fire uker. Selv hadde han gått på medisinen i elleve år. Da han fortalte dette til legen, fikk han straks en annen type medikament. Det var like effektivt mot problemet, selv om det var både eldre og billigere. Geelmuyden opplevde færre bivirkninger. Han fikk bedre jernopptak og blodprosent.

Man skulle tro at nyere medisiner er tryggere enn eldre. Geelmuyden fant ut at det ofte er motsatt. Hvert åttende legemiddel som godkjennes trekkes fra markedet, eller blir strengere regulert etter hvert. Det skyldes bivirkninger som oppdages etter godkjenningen. En del nye reseptmedisiner viser seg å gi alvorlige helseskader etter formell godkjenning. Derfor er det lurt å vente med å ta et medikament til det har vært på markedet i minst fem år.

Ingen industri har høyere fortjeneste enn legemiddelindustrien. Et typisk legemiddelfirma bruker bare 15 prosent av inntektene sine til forskning og utvikling. Dobbelt så mye brukes på markedsføring. Den rettes først og fremst mot leger og helsepersonell. Mellom 2007 og 2015 måtte 21 legemiddelselskaper betale 300 milliarder kroner i bøter for villedende markedsføring. Bøtene er en bagatell sammenholdt med selskapenes inntekter.

Da jeg intervjuet medisinprofessor Jørund Straand i =Oslo, sa han at industrien helst vil markedsføre de nyeste medisinene. Disse gir størst inntjening. Patenter på legemidler utløper etter 20 år. Da må selskapet som har patent på virkestoffet finne på noe lurt, dersom de vil unngå økonomisk tap. Derfor lanseres mange nye legemidler som ikke er noen medisinsk nyvinning sammenlignet med de gamle. De er bare dyrere – for privatpersoner, og for velferdsstater som Norge.

I 2015 la helseminister Bent Høie fram en ny legemiddelmelding. Den viste at en tredel av pasientene ved norske sykehjem bruker medikamenter de ikke trenger. Eldre er mer sårbare for bivirkninger enn yngre. Når de tar flere medisiner samtidig, øker risikoen. Medikamenter av typen NSAID (Non-steroidal Anti-Inflammatory Drugs) brukes ofte av eldre. De virker mot smerter, feber og betennelser.

Når legemiddelindustrien sponser forskning på disse medisinene, er forsøkspersonene nesten utelukkende yngre folk med færre sykdommer. Kliniske forsøk sponset av industrien gir oftere positivt resultat enn uavhengig forskning. Nærmere bestemt to og en halv gang oftere. Resultatet kan manipuleres, blant annet ved utvalget av testpersoner og hvor lenge forsøket varer.

Industrien prioriterer forskning på medisiner som brukes over lang tid, av velstående folk. Som de som har, eller frykter å få, en livsstilssykdom.

Genetiker Ellen Økland Blinkenberg sa dette til =Oslo i 2015:

«Folks redsel for framtidig sykdom er en gullgruve. Det vet legemiddelindustrien. Friske personer blir sykeliggjort. Mange av dem som har bare litt økt kolesterol kunne sannsynligvis få redusert risikoen for hjerte- og karsykdom ved å legge om livsstilen sin. Kanskje ville det gitt mer helse for pengene enn å sette halve befolkningen på kolesterolsenkende medisin.»

Synes du at legemiddelindustrien tjener for mye? Da bør du ty til grønnsaker og joggesko – uansett på hvilken kant du bor.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Roboten blir aldri en kjøpesterk kunde

Selvkjørende busser er på vei til Oslo. Hva skjer med arbeidslivet når roboter og algoritmer tar over?

Illustrasjon: Lars Aarønæs, med kjøkkenutstyr fra =Oslo.

Vil du ha en tallerken med sushi til sju kroner? Det får du i Japan, takket være roboter på kjøkkenet. Sushikjeden Kura har automatisert det meste i sine 262 restauranter.

I San Francisco lager én maskin 360 hamburgere i timen. Selskapet bak, Momentum Machines, bruker sparte utgifter på gode råvarer. Når de slipper å lønne ansatte, kan de selge gourmetburgere til McDonald’s-pris.

I 2013 ble Nikes resultat svekket av stigende lønninger i Indonesia. Da ville sportsselskapet «prosjektere arbeidet ut av produktet». Det vil si: erstatte arbeiderne med maskiner. Når selv billig arbeidskraft blir for dyr, eksploderer automatiseringen. Og når én robot lærer noe nytt, kan det straks spres til alle roboter med samme oppgaver. Det sørger nettskyen for.

En studie viste at halvparten av USAs sysselsatte kan bli automatisert bort de neste 20 årene. Det betyr ikke at maskiner vil få den samme generelle intelligensen som mennesker. Det trenger de ikke. Arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Og maskiner blir stadig bedre til å gjøre spesifikke og forutsigbare oppgaver.

Det er ikke bare jobber på «gulvet» som kan automatiseres. Et team som samler informasjon og lager analyser, kan erstattes av én leder og en kraftig algoritme. En algoritme er en oppskrift på operasjoner som en datamaskin kan utføre. Jobber du med smart programvare, trener du faktisk opp programmet til å erstatte deg!

Markeder som digitaliseres utvikler seg uunngåelig mot at «vinneren tar alt». Det skriver Martin Ford i boka «The Rise of the Robots». Folk bytter ut nærbutikken med Amazon, Netflix, Spotify og så videre. Og populære nettjenester kjøpes opp av større aktører. Facebook kjøpte meldingstjenesten WhatsApp for 115 milliarder kroner. Da hadde tjenesten 400 millioner daglige brukere, men bare 55 ansatte.

I USA konkurrerer lokale myndigheter om å tilby Google, Facebook og Apple lavest skatt. I byen Maiden i Nord-Carolina bygde Apple et datasenter som kostet over en milliard dollar. Det la beslag på 47 000 kvadratmeter, men bare 76 personer ble ansatt. Algoritmene gjorde det meste av jobben.

Det russisk-amerikanske selskapet Apis Cor vil bli verdens største byggefirma. Deres 3D-printer kan fylles med sement og «printe ut» et hus på 24 timer. Hva skjer med millioner av ansatte i byggebransjen hvis Apis Cor når ambisjonen sin?

3D-printere kan bruke materialer som metall, plast, tre og mye annet. I fremtiden kan du laste ned design for alle tenkelige produkter og printe dem ut hjemme, mener Ford. Hva vil skje med jobbene til folk som lager ting?

Firmaet Uber lar alle og enhver drive taxi med sin egen bil. Sjåfør og kunde finner hverandre gjennom en app. Den tradisjonelle drosjenæringen har protestert, både med streiker og demonstrasjoner.
«Tenk deg opprøret når Ubers biler begynner å kjøre uten sjåfør», skriver Ford. Selskapet tester allerede ut selvkjørende taxier.

I Oslo skal kollektivselskapet Ruter teste selvkjørende busser fra neste vår. I Colorado i USA har et førerløst vogntog levert sin første last med øl. Turen gikk langs en trafikkert motorvei. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie innen 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

Er det en katastrofe at ting lager seg selv, kjører seg selv og selges billigere? Nei, ikke hvis vi klarer å fordele den enorme profitten fra gratisarbeidende teknologi. Mye av forskningen som gjorde IT-suksessen mulig, ble finansiert av skattebetalerne. Da burde vi ha krav på noe av gevinsten, mener Ford. Utfordringen er ikke teknologien, men politikken.

En maskin som tar jobben fra et menneske blir ingen forbruker. Maskinen kjøper ingenting av det de andre maskinene lager. Hvordan skal robotene få solgt produktene sine hvis folk flest mangler inntekt til å kjøpe dem?

Vi må skattlegge kapital mer og arbeidskraft mindre, mener Ford. Samfunnet må få mer av kaka når teknologien gjør noen få eiere styrtrike. Da kan folk få en garantert grunninntekt, såkalt borgerlønn. Det krever lite administrasjon, og sørger for at alle har et minimum av kjøpekraft.

Selv om det blir for få jobber, mener Ford at utdanning er viktig. De som tar høyere utdanning kan få høyere borgerlønn. Da er det også lettere å starte egen virksomhet. Borgerlønn kan få små bedrifter gjennom vanskelige tider, som ellers ville gjort det umulig for gründerne å fortsette.

Finland tester for tiden ut borgerlønn. Økonomiprofessor Kalle Moene ber også Norge innse at fremtiden krever nye løsninger.
«Skal vi vente til endringene kommer i arbeidsmarkedet også her, står vi maktesløse når det skjer. Da har allerede de som tilfeldigvis eier robotene stukket av med all gevinsten,» sier han til forskning.no.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvorfor bor vi der vi bor i Oslo?

Historien gir noen forklaringer på ulike folks flyttemønstre i byen vår.

På 1700-tallet var det enkelt: Alle grosserere og kjøpmenn bodde i Kvadraturen. Bare der var det lov å drive handel. Mot slutten av århundret ble bestemmelsen endret. Kjøpmenn begynte å bo i Grensen, Storgata og Vaterland. I 1845 var det åpenbart gode tider i Storgata. Der hadde selv håndverkerne tjenestepiker. I visse sentrale strøk kunne tjenere utgjøre hele 40 prosent av alle yrkesaktive. Det var ikke uvanlig at selv studenter holdt seg med tjenere. Fattigfolk bodde i forstedene utenfor den lille bykjernen.

Da det ble trangt og bråkete i sentrum, flyttet borgerskapet vestover. Der hadde de tradisjonelt hatt landsteder, på løkkene i bymarka. Dessuten ble det status å bo bak slottet, som sto ferdig i 1849. Arbeiderne bosatte seg nær industrien, som ble etablert rundt elvene på østkanten.

Overklassen ble boende langs Holmenkollbanen, som åpnet i 1898. Etter hvert karret flere seg opp i middelklassen. De bodde gjerne langs Sognsvannsbanen. Salgskontraktene i området sa at hver tomt bare skulle ha én bolig. Og kjeller og loft skulle ikke være beboelig. Det forhindret utleie til mindre bemidlede. Middelklassen bodde over evne og nedprioriterte forbruk, muligens for å slippe unna lavere klasser.

Etter krigen kunne oslofolk flest bo bedre. Kommunen hadde skaffet seg mange tomter i øst. De ble overdratt billig til boligbyggelag. Samtidig ble Aker kommune innlemmet i Oslo. Drabantbyer med moderne leiligheter skapte sosial utjevning. I indre by var boligene gamle og dårlige. Der sank folketallet fra 302 000 i 1948 til 133 000 i 1986.

Nesten alle de nye drabantbyene kom i øst. I vest var grunneierne private og prisen høy. Likevel havnet mange arbeidsinnvandrere der. I 1976 hadde Oslo fått både pakistanere, markokkanere, tyrkere og indere. Av disse bodde hele 46 prosent i vest. Hvorfor? De manglet ansiennitet i OBOS, hvor det ofte var kø for å få bolig. De kunne heller ikke registrere seg som boligsøkere i kommunen før de hadde bodd to år i Oslo. Kommunale boliger lå oftest i øst. En slik bolig kunne det ta årevis å få også etter at søknaden var levert.

Tidlig på åttitallet var Selskapet for innvandrerboliger største aktør i byfornyelsen. Selskapet kjøpte opp leiegårder i indre øst, pusset dem opp og gjorde dem om til borettslag. Etter hvert kunne mange innvandrere flytte fra utrygge leieforhold i vest til egen bolig på østkanten. For de som trengte bedre plass, ble drabantbyene lenger øst førstevalg. I dag er OBOS-sjefen halvt pakistansk. Like mange norsk-pakistanere som etniske nordmenn eier egen bolig. Bare fem prosent av Oslos innbyggere med pakistansk bakgrunn bor på vestkanten.

Noen ikke-vestlige innvandrere øker nå sin andel i vest. Det gjelder grupper med stigende utdanningsnivå, som indere, iranere, kinesere og vietnamesere. Over en tredel av voksne indere med botid under ti år bor på vestkanten. I dag betyr utdanning og verdisyn mer enn økonomi for innvandrernes flyttemønstre i Oslo. Filippinerne er også blitt mange flere i vest. Det skyldes delvis noe annet, sier boka «Oslo – ulikhetenes by». Forklaringen er en moderne form for tjenerskap, nemlig aupair-ordningen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Den gode historien trumfer virkeligheten

Det sies at mediene er venstrevridd. Men mediene er først og fremst medievridd. 

For noen år siden satt jeg på kontoret til Kristin Halvorsen. Hun fortalte om vinflasken hun fikk av Eli Hagen da hun fylte femti, og om barna som nettopp hadde flyttet hjemmefra. Vår daværende kunnskapsminister sa til og med noe om politikk. Jeg spurte om hun snakket med journalister hver dag.

«Ja, mange om dagen», sa hun.

Statsviter Henrik Thune skriver om medienes samfunnsmakt i boka «Øyeblikkets triumf». Her har han intervjuet Halvorsen etter at hun sluttet som politiker. Hun sier at statsråder ikke bedømmes etter hva de faktisk utretter. Klarer de å håndtere mediene, spiller det mindre rolle hvordan de håndterer virkeligheten.

Mange av de viktigste prosessene i samfunnet skjer langsomt. De kan ikke formidles med dramatiske skildringer og bilder. Sakene som dominerer i mediene har tre likheter, hevder Thune: De er visuelle, de er umiddelbare og de består av enkelthendelser. Terror fyller disse kriteriene perfekt. Å skape frykt gjennom mediedekning er da også poenget med terrorisme.

I 2002 ble foretaksreformen innført i Norge. Sykehusene skulle styres og finansieres på en ny måte. Saken var ikke medievennlig, men den hadde enorm betydning for norsk helsevesen. For eksempel ble lederstillinger som før var forbeholdt professorer i helsefag besatt av økonomer. Det var en del av reformbølgen New Public Management.

Et par år senere kom en mer umiddelbar bølge. Tsunamien i Sørøst-Asia drepte norske turister på et blunk. Et søk i Retrievers mediearkiv viser at «tsunamien» ble nevnt 21 667 ganger i forrige tiår. Til sammenligning ble «foretaksreformen» nevnt 163 ganger. Det blir ikke bedre om vi søker på reformens fulle navn. «Helseforetaksreformen» gir 125 treff i Norges viktigste tekstmedier.

Da tsunamien slo til i 2004 var Jan Petersen Norges utenriksminister. Han fikk kraftig kritikk for sin håndtering av katastrofen. Han valgte nemlig å ikke bruke tid på mediene. Han ba folkene sine i Thailand om å finne sårede på sykehus, ikke om å fôre ham med ferske nyheter. Dermed mente mediene at han gjorde en dårlig jobb. Dette forteller han til Henrik Thune, og tilføyer:

«Politisk sett er det jo åpenbart hva som er smartest å gjøre, nemlig alltid å bry seg mest om medienes realiteter. Og dette har mange av de yngre politikerne forstått. De flytter inn i medienes egen tsunami, for å si det slik, og ut av den virkelige verdens egentlige tsunami».

Petersen opplevde at
 mediene skapte en egen virkelighet. Da er det ikke rart at hverdagen for en toppolitiker begynner med spørsmålet: «Hva er dagens mediebilde?» Det er heller ikke rart at PR-rådgivere er blitt statsrådenes viktigste medarbeidere. Stadig flere politikere har selv bakgrunn fra PR-bransjen, som Sylvi Listhaug.


Mediene beskyldes ofte for å være venstrevridd. Når Listhaug hevder dette, kan hun spille rollen som offer. Samtidig undergraver hun at mediene først og fremst er medievridd. Virkeligheten knas om til en god historie. En politiker som bruker dramaturgiske grep er sikret spalteplass, uansett parti. Det handler ofte om å forenkle virkeligheten, og forstørre konflikter.

Helten, skurken og konflikten er kjernen i det klassiske dramaet. Donald Trump er vår tids dramakonge. Da den underholdende provokatøren ble politiker, eksploderte folks vilje til å betale for nettaviser. The New York Times fikk 300 000 nye, digitale abonnenter i fjerde kvartal i 2016. Det er flere enn noen gang siden betalingsmuren ble innført i 2011. Mange medier har fått et kraftig løft med Trump, sier den amerikanske medieanalytikeren Gordon Borrell.

Tidligere hadde avisene klart definerte målgrupper. De var talerør for hver sine politiske partier. I dag konkurrerer alle store medier om samme publikum. Underholdningspressen har overtatt for partipressen. Da gjelder det å fortelle de beste historiene.

Hans-Christian Vadseth er tidligere redaktør i VG, E24 og Fædrelandsvennen. Han sa det nylig slik, i Dagens Næringsliv:

«Vinklingen er bestemt. Man ønsker ikke noe som forstyrrer regien. Slik sorterer media bort kilder hver dag, uten at vi i publikum vet det. De passer ikke inn i historien.»

Når kriminaliteten på Oslo øst overdrives, blir historien bedre. Adel Khan Farooq kjenner østkantens skyggesider godt. Derfor ville Dagsrevyen ha ham med i en sak om gjenger og hasjsalg i vinter. Farooq ble oppringt av en journalist. Slik beskriver han samtalen på Facebook:

«Journalisten lurte på om jeg kunne si ordene ‘det er svenske tilstander i Oslo’. Da jeg sa at det slett ikke er svenske tilstander her, lurte han på om jeg kunne finne noen som kunne si det.»

Dette overrasker meg ikke i det hele tatt. Jeg har selv jobbet som nyhetsjournalist. Dessuten lærte jeg mye om mediedramaturgi da jeg tok mastergrad i medievitenskap. Journalistikk er historiefortelling. Nyheter er det som passer inn i nyhetsformen. Det skjer for lite av det i Norge. Ofte må man overdrive. Informasjon som nyanserer bildet ødelegger historien.

Politikere som vil syns i mediene må være munnrappe om klikkbare nyhetssaker. De som er mye i mediene fremstår som mektige. Den virkelige makten kan ligge et annet sted. Det vet Torgeir Bruun Wyller. Som overlege ved Oslo universitetssykehus har han merket store konsekvenser av foretaksreformen.

I Lise Askviks bok «Helsesviket» sier Wyller dette:

«De virkelig mektige i dagens system er ikke på valg, og de er knapt synlige selv om de er mange. Vi snakker blant annet om toppbyråkrater i 
Helsedepartementet, i de regionale helseforetakene, i sykehusene og i landets kommuner.»

Da jeg fortlot kontoret til Kristin Halvorsen, lurte jeg på om statsråder har tid til stort annet enn å snakke med journalister. Henrik Thune har tatt doktorgrad på medias makt over politikerne. Hans råd er viktige å tenke på før valgkampen braker løs:

* Det trengs politikere som våger å gjøre feil. Det trengs journalister som gir tilgivelse, og som ser utover nyhetens øyeblikk. Det trengs konkrete prioriteringer som ikke bare er talehandlinger.

* Det trengs ærlighet om hva det koster å håndtere klimakrisen, og en nasjonal enighet om hva som er velferdsstatens viktigste kjerne når økonomien blir mer krevende.

* Det trengs kommuner som faktisk får lov til å styre skole og lokalsamfunn, og ikke bare tvinges til å gjennomføre tiltak nasjonale politikere dytter på dem for å slippe unna plagsomme nyhetssaker.

Er det håp for fremtiden, i en verden som retter all oppmerksomhet mot det dramatiske øyeblikket?

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen. Teksten sto på trykk i =Oslo, juni 2017. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.


Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene
i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.


En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

sykebil
Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hva trenger de vi ikke tåler?

To politibetjenter snudde opp-ned på et belastet område i Kansas City. De valgte en helt annen strategi enn nulltoleranse.

For ti år siden gikk Høyre til valg på «nulltoleranse mot narkotika». I partiets forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21 er ordet nulltoleranse borte. I land etter land innser politikere at en hard linje kan gjøre mer skade enn nytte. Gjelder det bare på rusfeltet? Kan annen småkriminalitet bekjempes med nulltoleranse?

Kansas City strevde lenge med arbeidsledige som drev dank. De holdt til på hjørnet av Southwest Boulevard og Summit Street. Det fantes ikke offentlige toaletter i nærheten. De gjorde fra seg på fortau og i smug. Noen kledde av seg og dusjet med hageslangene til huseierne i nabolaget. Utover 1990-tallet økte kriminaliteten. Bedrifter begynte å forlate området.

boms
Politiet arresterte et stort antall menn for alle slags overtredelser. Mange ble bortvist. Som regel var de tilbake på gatehjørnet innen et døgn. Stadig flere betjenter ble utplassert i området, men situasjonen ble bare verre.

Politibetjent Matt Tomasic ledet arbeidet. En dag i 2002 orket han ikke mer. Han forberedte sin sivile kollega Lynda Callon på at han kom til å slutte i jobben. Lynda svarte: «Matt, ikke tenk som en politibetjent hele tiden, bare tenk på disse mennene. Hva slags liv har de? Hvordan tror du det er å ikke vite om du noensinne får en jobb? Å ikke ha toalett? Å ikke vite hvor neste måltid skal komme fra?»

For første gang begynte Matt å tenke på de arbeidsløses utfordringer. Ved senteret hvor Matt og Lynda jobbet var det toalett og kokeplater. De spredte budskapet om at mennene kunne bruke toalettet deres. De kokte en stor gryte med bønner. Det var starten på mange endringer i politiarbeidet.

Snart organiserte Matt og Lynda dem som ønsket å jobbe. De tok dem med rundt i nabolaget. Der kunne de luke ugress, male hus og hjelpe til med matlaging. Matt jobbet selv sammen med mennene. Dermed begynte de å stole på ham. De fikk et nytt syn på politiet. Når de jobbet side om side, lærte Matt hva som faktisk hjalp dem. Ut fra denne kunnskapen kunne han tilpasse arbeidet videre. Før hadde han målt suksess i hvor mange han sendte i fengsel. Nå brukte han mennenes produktivitet som suksesskriterium.

En annen politibetjent, Octavio «Chato» Villalobos, ble interessert. Han hadde selv vokst opp i det belastede området, og kjente godt til utfordringene. Han ba om å bli overført til Matts avdeling. Første dag på jobb stilte Chato i full uniform, med ekstra ammunisjon og håndjern hengende fra beltet. Matt ba Chato gå hjem og skifte til jeans og T-skjorte.

Siden den gang har Matt Tomasic og Chato Villalobos jobbet sammen i Community Action Network-senteret i Kansas City. Revitaliseringen av lokalsamfunnet er blitt en nasjonal suksesshistorie. Kriminaliteten er redusert til tidenes laveste. Næringslivet flytter tilbake. Disse to betjentene har klart det en styrke på femti mann ikke klarte. De tok fatt i problemet ved å se sine medmenneskers behov. De inviterte andre i lokalmiljøet til å endre holdning. Metodene deres er beskrevet i boka «Om å tenke utover seg selv».

Når valgkampen braker løs senere i år, kan vi heie fram politikere som tenker som Matt og Chato. For å skape resultater i verden utenfor debattstudioene, må man sette seg inn i andres situasjon. Nulltoleranse for folk som faller utenfor, gjør det vanskelig. Et enkelt spørsmål gjør det mye lettere: Hva ville jeg trengt hvis jeg var i denne trasige livssituasjonen?

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

narkoatlas
Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Mange tror disse to tingene er viktige

Sosiale nettsteder gir unike muligheter for å finne ut hva folk egentlig mener. En amerikansk IT-gründer blottlegger nettdatere.

nettdating
Christian Rudder
startet en av verdens største websider for nettdating, OkCupid. For to år siden utga han boka Dataclysm: Who We Are (When We Think No One’s Looking). Den er basert på data fra flere nettsteder for de som søker en partner. Her har millioner av mennesker klikket «like», kategorisert seg selv og andre, avvist eller besvart hverandres meldinger. Statistikken som kommer ut av det, er både morsom og brutal. Og den er nok ærligere enn folk ville vært i en spørreundersøkelse.

Tre store datingsider viser tydelig hvordan folk av ulike raser vurderer hverandre. Hvite kvinner har en sterk preferanse for hvite menn. De er nøytrale til latinske menn, og negative til svarte og asiatiske. Asiatiske menn vil helst ha kvinner av sin egen rase. Asiatiske kvinner foretrekker derimot hvite menn. Svarte kvinner vil ha svarte menn, men disse mennene er mer interessert i asiatiske og latinske kvinner. Hvite menn foretrekker hvite kvinner, men ikke langt foran asiatiske og latinske.

OkCupid har et matchsystem som viser hvor godt folk passer sammen, fra 0 til 100 prosent. Dette er basert på hundrevis av spørsmål man kan svare på, og hvor mye vekt man tillegger ulike emner. Det viser seg at rase har svært liten betydning for hvor høy matchprosent folk oppnår. Christian Rudder sammenligner det med betydningen av stjernetegn. Mange tror disse to tingene er viktige. I begge tilfeller tar de feil.

Den 15. januar 2013 skjulte OkCupid alle profilbildene på nettstedet. Ingen kunne se hvordan noen så ut. 30 000 tok kontakt med noen, og folk ble mye mer villige til å svare. Hele 40 prosent flere meldinger enn vanlig ble besvart. Dessuten ble dobbelt så mange telefonnumre og e-postadresser utvekslet denne dagen. Folk kontaktet hverandre også mye mer på tvers av raser når bildene ikke var der.

Christian Rudder vet mye om nettdaternes syn på skjønnhet. Unge kvinner synes et par år eldre menn ser best ut. Kvinner mellom 32 og 50 år foretrekker yngre menns utseende, men maks åtte år yngre enn dem selv. For menn er det helt annerledes. Menn i alle aldre opp til femti synes 20-24 år gamle kvinner ser best ut. Folk over femti er ikke med i statistikken.

Dette betyr ikke at eldre kvinner får lite respons på datingsider. En kvinne får mye mer meldinger enn en mann, selv om hun er blant de mindre populære kvinnene. På en popularitetsskala fra 1 til 10 får en toer-kvinne like mange meldinger som en tier-mann. De mest attraktive kvinnene får seks ganger så mange meldinger i uka.

Menn som ikke er blant de 10 prosent mest attraktive, får nesten ingen meldinger. Dette forteller først og fremst at menn tar mer initiativ. Er de også mindre kresne? En annen statistikk, som måler attraktivitet fra 1 til 5, tyder på det. Menn mener at halvparten av alle kvinner befinner seg over 3 på skalaen. Kvinner plasserer bare én av seks menn over 3.

Rudder ser noen ulemper ved teknologien han har vært med å utvikle. På en datingside kan du søker opp personer du tror du vil like. Du får masse informasjon om alt fra politisk syn til hva slags dyr en potensiell partner foretrekker. Slik får du utallige påskudd til å velge bort personer du kanskje burde blitt kjent med.

«Online kan du alltid få det du vil ha. Men det du trenger, er mye vanskeligere å finne», konkluderer Christian Rudder.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO