Category Archives: Min spalte fra =OSLO

Roboten blir aldri en kjøpesterk kunde

Selvkjørende busser er på vei til Oslo. Hva skjer med arbeidslivet når roboter og algoritmer tar over?

Illustrasjon: Lars Aarønæs, med kjøkkenutstyr fra =Oslo.

Vil du ha en tallerken med sushi til sju kroner? Det får du i Japan, takket være roboter på kjøkkenet. Sushikjeden Kura har automatisert det meste i sine 262 restauranter.

I San Francisco lager én maskin 360 hamburgere i timen. Selskapet bak, Momentum Machines, bruker sparte utgifter på gode råvarer. Når de slipper å lønne ansatte, kan de selge gourmetburgere til McDonald’s-pris.

I 2013 ble Nikes resultat svekket av stigende lønninger i Indonesia. Da ville sportsselskapet «prosjektere arbeidet ut av produktet». Det vil si: erstatte arbeiderne med maskiner. Når selv billig arbeidskraft blir for dyr, eksploderer automatiseringen. Og når én robot lærer noe nytt, kan det straks spres til alle roboter med samme oppgaver. Det sørger nettskyen for.

En studie viste at halvparten av USAs sysselsatte kan bli automatisert bort de neste 20 årene. Det betyr ikke at maskiner vil få den samme generelle intelligensen som mennesker. Det trenger de ikke. Arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Og maskiner blir stadig bedre til å gjøre spesifikke og forutsigbare oppgaver.

Det er ikke bare jobber på «gulvet» som kan automatiseres. Et team som samler informasjon og lager analyser, kan erstattes av én leder og en kraftig algoritme. En algoritme er en oppskrift på operasjoner som en datamaskin kan utføre. Jobber du med smart programvare, trener du faktisk opp programmet til å erstatte deg!

Markeder som digitaliseres utvikler seg uunngåelig mot at «vinneren tar alt». Det skriver Martin Ford i boka «The Rise of the Robots». Folk bytter ut nærbutikken med Amazon, Netflix, Spotify og så videre. Og populære nettjenester kjøpes opp av større aktører. Facebook kjøpte meldingstjenesten WhatsApp for 115 milliarder kroner. Da hadde tjenesten 400 millioner daglige brukere, men bare 55 ansatte.

I USA konkurrerer lokale myndigheter om å tilby Google, Facebook og Apple lavest skatt. I byen Maiden i Nord-Carolina bygde Apple et datasenter som kostet over en milliard dollar. Det la beslag på 47 000 kvadratmeter, men bare 76 personer ble ansatt. Algoritmene gjorde det meste av jobben.

Det russisk-amerikanske selskapet Apis Cor vil bli verdens største byggefirma. Deres 3D-printer kan fylles med sement og «printe ut» et hus på 24 timer. Hva skjer med millioner av ansatte i byggebransjen hvis Apis Cor når ambisjonen sin?

3D-printere kan bruke materialer som metall, plast, tre og mye annet. I fremtiden kan du laste ned design for alle tenkelige produkter og printe dem ut hjemme, mener Ford. Hva vil skje med jobbene til folk som lager ting?

Firmaet Uber lar alle og enhver drive taxi med sin egen bil. Sjåfør og kunde finner hverandre gjennom en app. Den tradisjonelle drosjenæringen har protestert, både med streiker og demonstrasjoner.
«Tenk deg opprøret når Ubers biler begynner å kjøre uten sjåfør», skriver Ford. Selskapet tester allerede ut selvkjørende taxier.

I Oslo skal kollektivselskapet Ruter teste selvkjørende busser fra neste vår. I Colorado i USA har et førerløst vogntog levert sin første last med øl. Turen gikk langs en trafikkert motorvei. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie innen 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

Er det en katastrofe at ting lager seg selv, kjører seg selv og selges billigere? Nei, ikke hvis vi klarer å fordele den enorme profitten fra gratisarbeidende teknologi. Mye av forskningen som gjorde IT-suksessen mulig, ble finansiert av skattebetalerne. Da burde vi ha krav på noe av gevinsten, mener Ford. Utfordringen er ikke teknologien, men politikken.

En maskin som tar jobben fra et menneske blir ingen forbruker. Maskinen kjøper ingenting av det de andre maskinene lager. Hvordan skal robotene få solgt produktene sine hvis folk flest mangler inntekt til å kjøpe dem?

Vi må skattlegge kapital mer og arbeidskraft mindre, mener Ford. Samfunnet må få mer av kaka når teknologien gjør noen få eiere styrtrike. Da kan folk få en garantert grunninntekt, såkalt borgerlønn. Det krever lite administrasjon, og sørger for at alle har et minimum av kjøpekraft.

Selv om det blir for få jobber, mener Ford at utdanning er viktig. De som tar høyere utdanning kan få høyere borgerlønn. Da er det også lettere å starte egen virksomhet. Borgerlønn kan få små bedrifter gjennom vanskelige tider, som ellers ville gjort det umulig for gründerne å fortsette.

Finland tester for tiden ut borgerlønn. Økonomiprofessor Kalle Moene ber også Norge innse at fremtiden krever nye løsninger.
«Skal vi vente til endringene kommer i arbeidsmarkedet også her, står vi maktesløse når det skjer. Da har allerede de som tilfeldigvis eier robotene stukket av med all gevinsten,» sier han til forskning.no.

Advertisements

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvorfor bor vi der vi bor i Oslo?

Historien gir noen forklaringer på ulike folks flyttemønstre i byen vår.

På 1700-tallet var det enkelt: Alle grosserere og kjøpmenn bodde i Kvadraturen. Bare der var det lov å drive handel. Mot slutten av århundret ble bestemmelsen endret. Kjøpmenn begynte å bo i Grensen, Storgata og Vaterland. I 1845 var det åpenbart gode tider i Storgata. Der hadde selv håndverkerne tjenestepiker. I visse sentrale strøk kunne tjenere utgjøre hele 40 prosent av alle yrkesaktive. Det var ikke uvanlig at selv studenter holdt seg med tjenere. Fattigfolk bodde i forstedene utenfor den lille bykjernen.

Da det ble trangt og bråkete i sentrum, flyttet borgerskapet vestover. Der hadde de tradisjonelt hatt landsteder, på løkkene i bymarka. Dessuten ble det status å bo bak slottet, som sto ferdig i 1849. Arbeiderne bosatte seg nær industrien, som ble etablert rundt elvene på østkanten.

Overklassen ble boende langs Holmenkollbanen, som åpnet i 1898. Etter hvert karret flere seg opp i middelklassen. De bodde gjerne langs Sognsvannsbanen. Salgskontraktene i området sa at hver tomt bare skulle ha én bolig. Og kjeller og loft skulle ikke være beboelig. Det forhindret utleie til mindre bemidlede. Middelklassen bodde over evne og nedprioriterte forbruk, muligens for å slippe unna lavere klasser.

Etter krigen kunne oslofolk flest bo bedre. Kommunen hadde skaffet seg mange tomter i øst. De ble overdratt billig til boligbyggelag. Samtidig ble Aker kommune innlemmet i Oslo. Drabantbyer med moderne leiligheter skapte sosial utjevning. I indre by var boligene gamle og dårlige. Der sank folketallet fra 302 000 i 1948 til 133 000 i 1986.

Nesten alle de nye drabantbyene kom i øst. I vest var grunneierne private og prisen høy. Likevel havnet mange arbeidsinnvandrere der. I 1976 hadde Oslo fått både pakistanere, markokkanere, tyrkere og indere. Av disse bodde hele 46 prosent i vest. Hvorfor? De manglet ansiennitet i OBOS, hvor det ofte var kø for å få bolig. De kunne heller ikke registrere seg som boligsøkere i kommunen før de hadde bodd to år i Oslo. Kommunale boliger lå oftest i øst. En slik bolig kunne det ta årevis å få også etter at søknaden var levert.

Tidlig på åttitallet var Selskapet for innvandrerboliger største aktør i byfornyelsen. Selskapet kjøpte opp leiegårder i indre øst, pusset dem opp og gjorde dem om til borettslag. Etter hvert kunne mange innvandrere flytte fra utrygge leieforhold i vest til egen bolig på østkanten. For de som trengte bedre plass, ble drabantbyene lenger øst førstevalg. I dag er OBOS-sjefen halvt pakistansk. Like mange norsk-pakistanere som etniske nordmenn eier egen bolig. Bare fem prosent av Oslos innbyggere med pakistansk bakgrunn bor på vestkanten.

Noen ikke-vestlige innvandrere øker nå sin andel i vest. Det gjelder grupper med stigende utdanningsnivå, som indere, iranere, kinesere og vietnamesere. Over en tredel av voksne indere med botid under ti år bor på vestkanten. I dag betyr utdanning og verdisyn mer enn økonomi for innvandrernes flyttemønstre i Oslo. Filippinerne er også blitt mange flere i vest. Det skyldes delvis noe annet, sier boka «Oslo – ulikhetenes by». Forklaringen er en moderne form for tjenerskap, nemlig aupair-ordningen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Den gode historien trumfer virkeligheten

Det sies at mediene er venstrevridd. Men mediene er først og fremst medievridd. 

For noen år siden satt jeg på kontoret til Kristin Halvorsen. Hun fortalte om vinflasken hun fikk av Eli Hagen da hun fylte femti, og om barna som nettopp hadde flyttet hjemmefra. Vår daværende kunnskapsminister sa til og med noe om politikk. Jeg spurte om hun snakket med journalister hver dag.

«Ja, mange om dagen», sa hun.

Statsviter Henrik Thune skriver om medienes samfunnsmakt i boka «Øyeblikkets triumf». Her har han intervjuet Halvorsen etter at hun sluttet som politiker. Hun sier at statsråder ikke bedømmes etter hva de faktisk utretter. Klarer de å håndtere mediene, spiller det mindre rolle hvordan de håndterer virkeligheten.

Mange av de viktigste prosessene i samfunnet skjer langsomt. De kan ikke formidles med dramatiske skildringer og bilder. Sakene som dominerer i mediene har tre likheter, hevder Thune: De er visuelle, de er umiddelbare og de består av enkelthendelser. Terror fyller disse kriteriene perfekt. Å skape frykt gjennom mediedekning er da også poenget med terrorisme.

I 2002 ble foretaksreformen innført i Norge. Sykehusene skulle styres og finansieres på en ny måte. Saken var ikke medievennlig, men den hadde enorm betydning for norsk helsevesen. For eksempel ble lederstillinger som før var forbeholdt professorer i helsefag besatt av økonomer. Det var en del av reformbølgen New Public Management.

Et par år senere kom en mer umiddelbar bølge. Tsunamien i Sørøst-Asia drepte norske turister på et blunk. Et søk i Retrievers mediearkiv viser at «tsunamien» ble nevnt 21 667 ganger i forrige tiår. Til sammenligning ble «foretaksreformen» nevnt 163 ganger. Det blir ikke bedre om vi søker på reformens fulle navn. «Helseforetaksreformen» gir 125 treff i Norges viktigste tekstmedier.

Da tsunamien slo til i 2004 var Jan Petersen Norges utenriksminister. Han fikk kraftig kritikk for sin håndtering av katastrofen. Han valgte nemlig å ikke bruke tid på mediene. Han ba folkene sine i Thailand om å finne sårede på sykehus, ikke om å fôre ham med ferske nyheter. Dermed mente mediene at han gjorde en dårlig jobb. Dette forteller han til Henrik Thune, og tilføyer:

«Politisk sett er det jo åpenbart hva som er smartest å gjøre, nemlig alltid å bry seg mest om medienes realiteter. Og dette har mange av de yngre politikerne forstått. De flytter inn i medienes egen tsunami, for å si det slik, og ut av den virkelige verdens egentlige tsunami».

Petersen opplevde at
 mediene skapte en egen virkelighet. Da er det ikke rart at hverdagen for en toppolitiker begynner med spørsmålet: «Hva er dagens mediebilde?» Det er heller ikke rart at PR-rådgivere er blitt statsrådenes viktigste medarbeidere. Stadig flere politikere har selv bakgrunn fra PR-bransjen, som Sylvi Listhaug.


Mediene beskyldes ofte for å være venstrevridd. Når Listhaug hevder dette, kan hun spille rollen som offer. Samtidig undergraver hun at mediene først og fremst er medievridd. Virkeligheten knas om til en god historie. En politiker som bruker dramaturgiske grep er sikret spalteplass, uansett parti. Det handler ofte om å forenkle virkeligheten, og forstørre konflikter.

Helten, skurken og konflikten er kjernen i det klassiske dramaet. Donald Trump er vår tids dramakonge. Da den underholdende provokatøren ble politiker, eksploderte folks vilje til å betale for nettaviser. The New York Times fikk 300 000 nye, digitale abonnenter i fjerde kvartal i fjor. Det er flere enn noen gang siden betalingsmuren ble innført i 2011. Mange medier har fått et kraftig løft med Trump, sier den amerikanske medieanalytikeren Gordon Borrell.

Tidligere hadde avisene klart definerte målgrupper. De var talerør for hver sine politiske partier. I dag konkurrerer alle store medier om samme publikum. Underholdningspressen har overtatt for partipressen. Det gjelder å fortelle de beste historiene.

Hans-Christian Vadseth er tidligere redaktør i VG, E24 og Fædrelandsvennen. Han sa det nylig slik, i Dagens Næringsliv:

«Vinklingen er bestemt. Man ønsker ikke noe som forstyrrer regien. Slik sorterer media bort kilder hver dag, uten at vi i publikum vet det. De passer ikke inn i historien.»

Når kriminaliteten på Oslo øst overdrives, blir historien bedre. Adel Khan Farooq kjenner østkantens skyggesider godt. Derfor ville Dagsrevyen ha ham med i en sak om gjenger og hasjsalg i vinter. Farooq ble oppringt av en journalist. Slik beskriver han samtalen på Facebook:

«Journalisten lurte på om jeg kunne si ordene ‘det er svenske tilstander i Oslo’. Da jeg sa at det slett ikke er svenske tilstander her, lurte han på om jeg kunne finne noen som kunne si det.»

Dette overrasker meg ikke i det hele tatt. Jeg har selv jobbet som nyhetsjournalist. Dessuten lærte jeg mye om mediedramaturgi da jeg tok mastergrad i medievitenskap. Journalistikk er historiefortelling. Nyheter er det som passer inn i nyhetsformen. Det skjer for lite av det i Norge. Ofte må man overdrive. Informasjon som nyanserer bildet ødelegger historien.

Politikere som vil synes i mediene må være munnrappe om klikkbare nyheter. De som er mye i mediene framstår som mektige. Den virkelige makten kan ligge et annet sted. Det vet Torgeir Bruun Wyller. Som overlege ved Oslo universitetssykehus har han merket store konsekvenser av foretaksreformen.

I Lise Askviks bok «Helsesviket» sier Wyller dette:

«De virkelig mektige i dagens system er ikke på valg, og de er knapt synlige selv om de er mange. Vi snakker blant annet om toppbyråkrater i 
Helsedepartementet, i de regionale helseforetakene, i sykehusene og i landets kommuner.»

Da jeg fortlot kontoret til Kristin Halvorsen, lurte jeg på om statsråder har tid til stort annet enn å snakke med journalister. Henrik Thune har tatt doktorgrad på medias makt over politikerne. Hans råd er viktige å tenke på før valgkampen braker løs:

* Det trengs politikere som våger å gjøre feil. Det trengs journalister som gir tilgivelse, og som ser utover nyhetens øyeblikk. Det trengs konkrete prioriteringer som ikke bare er talehandlinger.

* Det trengs ærlighet om hva det koster å håndtere klimakrisen, og en nasjonal enighet om hva som er velferdsstatens viktigste kjerne når økonomien blir mer krevende.

* Det trengs kommuner som faktisk får lov til å styre skole og lokalsamfunn, og ikke bare tvinges til å gjennomføre tiltak nasjonale politikere dytter på dem for å slippe unna plagsomme nyhetssaker.

Er det håp for framtiden, i en verden som retter all oppmerksomhet mot det dramatiske øyeblikket?

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen. Teksten sto på trykk i =Oslo, juni 2017. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.


Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene
i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.


En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

sykebil
Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hva trenger de vi ikke tåler?

To politibetjenter snudde opp-ned på et belastet område i Kansas City. De valgte en helt annen strategi enn nulltoleranse.

For ti år siden gikk Høyre til valg på «nulltoleranse mot narkotika». I partiets forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21 er ordet nulltoleranse borte. I land etter land innser politikere at en hard linje kan gjøre mer skade enn nytte. Gjelder det bare på rusfeltet? Kan annen småkriminalitet bekjempes med nulltoleranse?

Kansas City strevde lenge med arbeidsledige som drev dank. De holdt til på hjørnet av Southwest Boulevard og Summit Street. Det fantes ikke offentlige toaletter i nærheten. De gjorde fra seg på fortau og i smug. Noen kledde av seg og dusjet med hageslangene til huseierne i nabolaget. Utover 1990-tallet økte kriminaliteten. Bedrifter begynte å forlate området.

boms
Politiet arresterte et stort antall menn for alle slags overtredelser. Mange ble bortvist. Som regel var de tilbake på gatehjørnet innen et døgn. Stadig flere betjenter ble utplassert i området, men situasjonen ble bare verre.

Politibetjent Matt Tomasic ledet arbeidet. En dag i 2002 orket han ikke mer. Han forberedte sin sivile kollega Lynda Callon på at han kom til å slutte i jobben. Lynda svarte: «Matt, ikke tenk som en politibetjent hele tiden, bare tenk på disse mennene. Hva slags liv har de? Hvordan tror du det er å ikke vite om du noensinne får en jobb? Å ikke ha toalett? Å ikke vite hvor neste måltid skal komme fra?»

For første gang begynte Matt å tenke på de arbeidsløses utfordringer. Ved senteret hvor Matt og Lynda jobbet var det toalett og kokeplater. De spredte budskapet om at mennene kunne bruke toalettet deres. De kokte en stor gryte med bønner. Det var starten på mange endringer i politiarbeidet.

Snart organiserte Matt og Lynda dem som ønsket å jobbe. De tok dem med rundt i nabolaget. Der kunne de luke ugress, male hus og hjelpe til med matlaging. Matt jobbet selv sammen med mennene. Dermed begynte de å stole på ham. De fikk et nytt syn på politiet. Når de jobbet side om side, lærte Matt hva som faktisk hjalp dem. Ut fra denne kunnskapen kunne han tilpasse arbeidet videre. Før hadde han målt suksess i hvor mange han sendte i fengsel. Nå brukte han mennenes produktivitet som suksesskriterium.

En annen politibetjent, Octavio «Chato» Villalobos, ble interessert. Han hadde selv vokst opp i det belastede området, og kjente godt til utfordringene. Han ba om å bli overført til Matts avdeling. Første dag på jobb stilte Chato i full uniform, med ekstra ammunisjon og håndjern hengende fra beltet. Matt ba Chato gå hjem og skifte til jeans og T-skjorte.

Siden den gang har Matt Tomasic og Chato Villalobos jobbet sammen i Community Action Network-senteret i Kansas City. Revitaliseringen av lokalsamfunnet er blitt en nasjonal suksesshistorie. Kriminaliteten er redusert til tidenes laveste. Næringslivet flytter tilbake. Disse to betjentene har klart det en styrke på femti mann ikke klarte. De tok fatt i problemet ved å se sine medmenneskers behov. De inviterte andre i lokalmiljøet til å endre holdning. Metodene deres er beskrevet i boka «Om å tenke utover seg selv».

Når valgkampen braker løs senere i år, kan vi heie fram politikere som tenker som Matt og Chato. For å skape resultater i verden utenfor debattstudioene, må man sette seg inn i andres situasjon. Nulltoleranse for folk som faller utenfor, gjør det vanskelig. Et enkelt spørsmål gjør det mye lettere: Hva ville jeg trengt hvis jeg var i denne trasige livssituasjonen?

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

narkoatlas
Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Mange tror disse to tingene er viktige

Sosiale nettsteder gir unike muligheter for å finne ut hva folk egentlig mener. En amerikansk IT-gründer blottlegger nettdatere.

nettdating
Christian Rudder
startet en av verdens største websider for nettdating, OkCupid. For to år siden utga han boka Dataclysm: Who We Are (When We Think No One’s Looking). Den er basert på data fra flere nettsteder for de som søker en partner. Her har millioner av mennesker klikket «like», kategorisert seg selv og andre, avvist eller besvart hverandres meldinger. Statistikken som kommer ut av det, er både morsom og brutal. Og den er nok ærligere enn folk ville vært i en spørreundersøkelse.

Tre store datingsider viser tydelig hvordan folk av ulike raser vurderer hverandre. Hvite kvinner har en sterk preferanse for hvite menn. De er nøytrale til latinske menn, og negative til svarte og asiatiske. Asiatiske menn vil helst ha kvinner av sin egen rase. Asiatiske kvinner foretrekker derimot hvite menn. Svarte kvinner vil ha svarte menn, men disse mennene er mer interessert i asiatiske og latinske kvinner. Hvite menn foretrekker hvite kvinner, men ikke langt foran asiatiske og latinske.

OkCupid har et matchsystem som viser hvor godt folk passer sammen, fra 0 til 100 prosent. Dette er basert på hundrevis av spørsmål man kan svare på, og hvor mye vekt man tillegger ulike emner. Det viser seg at rase har svært liten betydning for hvor høy matchprosent folk oppnår. Christian Rudder sammenligner det med betydningen av stjernetegn. Mange tror disse to tingene er viktige. I begge tilfeller tar de feil.

Den 15. januar 2013 skjulte OkCupid alle profilbildene på nettstedet. Ingen kunne se hvordan noen så ut. 30 000 tok kontakt med noen, og folk ble mye mer villige til å svare. Hele 40 prosent flere meldinger enn vanlig ble besvart. Dessuten ble dobbelt så mange telefonnumre og e-postadresser utvekslet denne dagen. Folk kontaktet hverandre også mye mer på tvers av raser når bildene ikke var der.

Christian Rudder vet mye om nettdaternes syn på skjønnhet. Unge kvinner synes et par år eldre menn ser best ut. Kvinner mellom 32 og 50 år foretrekker yngre menns utseende, men maks åtte år yngre enn dem selv. For menn er det helt annerledes. Menn i alle aldre opp til femti synes 20-24 år gamle kvinner ser best ut. Folk over femti er ikke med i statistikken.

Dette betyr ikke at eldre kvinner får lite respons på datingsider. En kvinne får mye mer meldinger enn en mann, selv om hun er blant de mindre populære kvinnene. På en popularitetsskala fra 1 til 10 får en toer-kvinne like mange meldinger som en tier-mann. De mest attraktive kvinnene får seks ganger så mange meldinger i uka.

Menn som ikke er blant de 10 prosent mest attraktive, får nesten ingen meldinger. Dette forteller først og fremst at menn tar mer initiativ. Er de også mindre kresne? En annen statistikk, som måler attraktivitet fra 1 til 5, tyder på det. Menn mener at halvparten av alle kvinner befinner seg over 3 på skalaen. Kvinner plasserer bare én av seks menn over 3.

Rudder ser noen ulemper ved teknologien han har vært med å utvikle. På en datingside kan du søker opp personer du tror du vil like. Du får masse informasjon om alt fra politisk syn til hva slags dyr en potensiell partner foretrekker. Slik får du utallige påskudd til å velge bort personer du kanskje burde blitt kjent med.

«Online kan du alltid få det du vil ha. Men det du trenger, er mye vanskeligere å finne», konkluderer Christian Rudder.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tenk om alkohol ikke fantes

Er alkohol en bremsekloss for sosial oppfinnsomhet?

pappvin2

Hva om alkoholen forsvant? Kanskje ville flere brukt ulovlige rusmidler, men det er juks i dette tankeeksperimentet. Så vi kan like godt si at ingen rusmidler fantes. Det første mange tenker, er at fester ville blitt for kjedelige. Bare Knut Arild Hareide og vennene hans ville orke å komme. Noen av oss har prøvd å være edru på en fest med mye drikking. Det er ikke gøy. Men hvis ingen drakk? Da ville vi vel ikke blitt bedre kjent? Da ville vel ingen delt hemmelighetene sine eller kost med dem de ville kose med?

Jeg kontakter en bekjent som pleide å være med i Juvente. Organisasjonen jobber for avhold, fred og menneskerettigheter. De har mange rusfrie sammenkomster.

«Kjedelige fester hvor vi holdt avstand til hverandre? Nei, jeg har aldri møtt mer kosete folk enn der,» sier min kilde.

Han var også med på rusfrie fester i en annen organisasjon, senest som 23-åring. På alle disse festene var det kreative aktiviteter. For eksempel konkurrerte de om å skrive den beste sangen om sitt eget miljø. Så begynte han å gå på vanlige fester. Det ble en nedtur. Aktivitetene var borte. Samtalene var mindre varierte. Det var mye tullprat.

For lenge siden måtte folk vaske klær for hånd. Det var slitsomt. Enda mer slitsomt enn å være edru i en bar lørdag kveld. Slitet skapte et marked for teknologisk nyskapning. Ulike typer vaskemaskiner ble oppfunnet. Tenk om det fantes en drikk i gamle dager som ga folk følelsen av at klær var rene selv om de var skitne? Det ville vært lettvint å ta seg et glass når man ikke orket å vaske klærne i bekken. Kanskje ville det tatt lengre tid før vaskemaskinen ble oppfunnet, om den kom i det hele tatt.

Hvis alkohol ikke fantes, måtte folk over atten funnet på noe mer spennende enn å møtes på mørke, bråkete utesteder over et glass juice hver helg. Kanskje måtte de begynt å leke, slik barn gjør på edrufestene sine. Når barn vil bli bedre kjent, leker de «Flasketuten peker på» eller noe annet som krever at de sier eller gjør noe dristig. De spiller også roller hvor de kan oppføre seg annerledes enn de pleier. De sitter ikke bare og småprater. Uten alkohol, ville kanskje voksne også funnet opp flere måter å være sammen på.

Det er vanskelig å fjerne rusmidler, men det går an å eksperimentere med sosiale vaner. Isteden for å prøve en ny drink når vi er sammen, kan vi finne opp et nytt rituale som gjør det lettere å åpne seg. Den teknologiske utviklingen går lynraskt, mens den sosiale henger etter. Teknologien gjør det stadig lettere å spre rusmidler, og lage nye. Skal vi klare å gi dem en begrenset og fornuftig plass i livet, må vi ikke glemme den sosiale innovasjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

En gave er ingen gjeldsordning

Gir du fra hjertet, eller setter du andre i gjeld? Vil du unngå konflikter, er det lurt å tenke over forskjellen.

give
Folk liker å være snille. Det merker vi godt i =Oslo. Mange vil gi noe til selgerne våre. Og de som virkelig mangler noe, blir gladere for å få enn de som er stappmette fra før. I hvert fall når gaven kommer fra hjertet. Gir du for å få noe tilbake, er det ingen gave. Da er det byttehandel.

Erlik-skribent Kristine Storli Henningsen bruker et eksempel i boka «Antisuper»: Venninnen din tilbyr deg å låne hytta hennes. Du takker ja. Så vil hun tilbringe ferien i din hytte. Du vil ikke låne den bort. Da blir hun sur. Du svarer at du aldri ba om å få låne hennes hytte. Hun ga deg tilbudet. Hvis det var ment som en byttehandel, ville du takket nei. Den såkalte gaven blir en kilde til uvennskap. Konflikten oppstår fordi kontrakten ikke har vært synlig og undertegnet av begge.

Byttehandel er helt ok så lenge mottakeren vet hva han er med på, skriver Kristine. Vil du bare gi og være snill, må du ha overskudd til det. Du kan ikke være avhengig av å få noe tilbake. Du kan ikke klage over hvor mye en gave har kostet deg. Da er det ingen gave, men en gjeldsordning. Å sette mottakeren i gjeld, er ikke å gi med hjertet. Synes du han er utakknemlig, fins det helt sikkert andre som vil sette pris på gavene dine. Løft blikket og se etter folk som mangler noe.

I Norge later vi helst som om ingenting utenfor næringslivet dreier seg om handel og selvpromotering. Det er liksom ikke snilt nok, og snille må vi være. Da blir det lett å blande kortene, og tro at vi bare er snille når vi egentlig driver med byttehandel.

Kristine lærte seg forskjellen på den harde måten. Hun satte folk i dyp takknemlighetsgjeld, deriblant en god venninne. Senere forventet hun at venninnen skulle inngå et profesjonelt samarbeid med henne. Venninnen ville ikke, men klarte ikke å si det rett ut. Kristine begynte å dvele ved alt hun hadde gjort for henne. Da ble det enda vanskeligere for venninnen å si nei. Isteden begynte hun å snakke om en gammel konflikt de hadde hatt. Så hadde de det gående. De konkurrerte om å spa opp gammelt grums om hverandre.

Kristine innså at hun slett ikke var god til å gi med hjertet. Ofte forventet hun å få like mye igjen. Det ga henne mange skuffelser før hun fant løsningen: Å si fra til andre når hun forventet noe tilbake, og når hun ikke gjorde det.

En god handel eller utveksling kan være gull verdt. Det vet selgerne av =Oslo alt om. De vil heller selge deg et blad enn å bare få pengene. Det gir verdighet. Vil du ikke kjøpe bladet, er det greit så lenge du er ærlig. Å si vennlig «nei takk» er mye bedre enn å skygge unna eller komme med en bortforklaring. Det har utallige selgere sagt helt siden vi startet gatemagasinet i 2005.

Ærlighet er like viktig når du gir. Forventer du noe tilbake, gi klar beskjed om det på forhånd. Det er mye snillere enn å late som det er en gave.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sjarmerende løsning med tøffelavstand til indrefilet

Jeg har flyttet, og har studert verden slik eiendomsmeglere ser den.

Når en megler åpner en inngangsdør, havner han ikke i gangen. Han kaller det «velkomstportalen». I en gang uten garderobeskap ser han en «entré med stort potensiale». Fins det en knagg på veggen, er det «en løsning for å henge av seg yttertøy».

Når megleren går inn på et eldgammelt bad, ser han «et funksjonelt bad som fremstår som godt ivaretatt». Er innredningen grønn, er det «et stilfullt bad i friske farger». Et ørlite bad med fliser er et «kvadratsmart og fullfliset baderom».

Hvis kjøkkenet har dør, er det en «lukket kjøkkenavdeling». En åpen løsning er et «kjøkken som inkluderer verten i selskapet og ikke spiser opp romfølelsen i stuen». Et gammelt kjøkken er «en tidløs og retro kjøkkenløsning». Et eldgammelt kjøkken er et «kjøkken med sjel».

Peisovn i stua er «en stemningsfull og sjarmerende oppvarmingsløsning». Rosa vegger er «et lunt fargevalg». Fins det gresstuster i bakgården, ser megleren «en bakgård med parkmessig uttrykk». Er det absolutt ingenting grønt i omgivelsene, er boligen alltids «omkranset av miljøgater».

Å beskrive utsikt er nok meglerens yndlingsøvelse. En blokk som sperrer for utsikten er «utsikt til ikonisk drabantbyarkitektur». Et kjøpesenter i synsfeltet er «utsikt til selve indrefileten av bydelen». Senteret kan også beskrives som et bydelsikon.

Alt i boligens nærmiljø er populært. For eksempel ser megleren (med teleskop) at «populære Akerselva renner kun et steinkast unna». Meglernes måleenheter er litt vanskelige å tolke. Mange boliger har «tøffelavstand til trendy restauranter og museer» (hvor du neppe bør møte opp i tøfler). En bolig innenfor Ring 3 i Oslo, ligger alltid «et steinkast fra hjertet av Grünerløkka». En bolig utenfor Ring 3 har alltid «Marka som nærmeste nabo».

Marka har fryktelig mange naboer, og de er stadig på flyttefot.

I boligannonsen er det bannlyst å ha med personlige ting på bildene. Kunstige ting derimot, er påbudt. Boligstylisten kan svare på spørsmål du bare stiller når du skal selge bolig. For eksempel: Er det greit å ha foto av mennesker på veggen, så sant jeg ikke kjenner dem? Hvor mange pynteputer skal jeg ha i aviskurven? Må håndkleet på dolokket ha samme farge som den kunstige orkideen i dusjen? Hvor mange telys kan jeg tenne før leiligheten tar fyr?

Noen boligfotografer liker å zoome inn på brødristere («stemningsbilde fra kjøkkenet») og oppskåret paprika («her kan du få frem kokken i deg»). Blir ikke bildene fine nok, kan de alltids manipuleres. I vår oppdaget Sol Maria Albertsen at det var noe rart med nabolaget hennes på eiendomssidene til finn.no. Et bilde fra nærmiljøet på Haugerud viste en liten skog.

«Den idylliske skogen finnes overhodet ikke, men det ser jo mye finere ut,» sa hun til Aftenposten.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Da pressen brukte innestemme mens skolegutter skjøt

Ødelegges Oslo av vold? Forfaller skolene? Har byen tidenes verste boligmarked for unge? Noen mener det var bedre før. Lokalhistorien kan tyde på noe annet.

Hilmer Bjørling vokste opp i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Senere fortalte han Aftenposten om guttelivet den gangen. Gutter fra ulike skoler lå i krig med hverandre. Det ble mange blåveiser og mye neseblod. En gang skjøt noen gutter på politifolk som kom ridende for å roe dem ned. Hilmer ble redd, og gjemte seg i en tom leiegård. Slike gårder hadde byen mange av. Folk hadde nemlig ikke råd til å flytte inn.

VGlogogml
Oslogutter og våpen var også tema i VG i 1958. Gutter ned i tiårsalderen fikk lekepistolene sine ombygd med messingrør. «Vi har nå fått rede på at det skytes med Long rifle i utborede startpistoler,» sa overlærer Kjelberg ved Østensjø skole. En gutt ved skolen ble blind på ett øye som følge av skytingen. VG brukte knapt en kvart side på saken. Overlæreren ba fedre lære barna sine forsvarlig omgang med våpen.

På femtitallet var også overfall, ran og drap på drosjesjåfører et stort problem. Det ble diskutert om sjåførene skulle bevæpnes, eller kanskje få blålys på taket? I september 1957 skrev VG på lederplass at «det er meget forståelig at drosjefolkene reagerer på de overfall som drosjesjåfører med lengre eller kortere mellomrom blir utsatt for». Samtidig likte avisa dårlig at Oslo-sjåførene stanset all drosjetrafikk i to timer. «Vil de demonstrere sin misnøye med et eller annet, får de gjøre det i former som ikke rammer uskyldig tredjemann», skrev VG.

Boligkriser rammet 1900-tallet på rekke og rad. I februar 1986 skrev Aftenposten at 40 prosent av osloborgere mellom 17 og 30 år bodde hjemme hos foreldrene. I desember meldte avisa at prisen på en gjennomsnittlig OBOS-bolig hadde steget med 29 prosent i løpet av året. Det betydde ikke at renta gikk ned. I januar 1987 sa OBOS-direktør Martin Mæland at de nye utlånsrentene, fra 15 til 20 prosent effektiv rente, ville bidra til å stenge stadig flere ute fra boligmarkedet.

På samme tid, midt på åttitallet, var flere osloskoler fortsatt uten vannklosett. I desember 1987 skrev Aftenposten om Klemetsrud skole, hvor elevene ble tilbudt vakuumklosett. De bråkte så mye at de yngste ikke turte å bruke dem. Isteden fikk de en bøtte å tisse i. I skolens hovedbygning trakk det fælt fra vinduene. Panelovnene hang tett og ga barna brannsår. I sløydsalen jobbet elevene med løsemidler – uten ventilasjon. «At det lekker fra taket og det må settes opp musefeller i gymnastikksalen, synes heller ingen er særlig festlig,» tilføyer avisa.

Etter å ha lest om vold, boligtrøbbel og lav standard i gamle aviser, slår det meg at krigstypene mangler. Problemene omtales stort sett med knusende ro. De får mindre oppmerksomhet enn den minste renteendring, krangel eller muselort i skolebygg i dag. Til sammenligning virker det som om dagens aviser er skrevet i fylla. De forteller de samme «sjokkerende» historiene gang på gang, med mye patos og altfor høy stemme.

Mye var ikke bedre før, men avisene var mer saklige, og folk var kanskje mer robuste.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Oslo selger sjela


Oslo er blitt grådig. Det truer de selvstyrte kulturelle oasene som gjør bylivet verdt å leve.

lufthavna

I Toftesgate 69 på Grünerløkka snakker folk med fremmede. Her kan du sitte i kinoseter fra Klingenberg og drikke kaffe. Du kan lese tegneserier i lyset fra en gammel hårføner, som er blitt lampe. Den ene dagen er det jazzkonsert, den neste folkemusikk eller rock. Krysser du bakgården, ser du noe mer spennende enn OBOS’ nye yndlingsfarge, grå. Grafittikunstnere har dekorert veggene. Innenfor fins Café Mir, galleri, øvingslokaler og arbeidsrom.

En ikkekommersiell stiftelse driver hele huset, som kalles Grünerløkka lufthavn. =Oslo var der i 2012. Reportasjen vår kom aldri på trykk: Lufthavnas framtid ble plutselig usikker. Det er den fortsatt. Oslo kommune vil totalrehabilitere Toftesgate 69. Dette kalles gentrifisering, og rammer mange spennende miljøer i byen. Fasader poleres, og gamle leietakere erstattes med nye og rikere. Mangfold og viktige møteplasser forsvinner.

Da jeg kom til Oslo i 1998 virket byen kald, inntil jeg oppdaget kulturhuset Volapük. Andre har oppdaget steder som Hausmania, Sjokoladefabrikken og Borgen. Nå må selvstyrte kulturelle oaser kjempe for livet. Borgen ble revet i 2012. Det var et møtested drevet av kunstnere, arkitekter, musikere og håndverkere. De leide lokalene billig og laget kulturhus. Borgen lå der det nå kalles Bjørvika. Ifølge Oslo kommunes fjordbyplan skal Bjørvika ha «mangfold», og «rom for det uventede». I virkeligheten preges bydelen av banker, forsikringsselskaper og leiligheter til 80 000 kroner kvadratmeteren.

Mine beste oslominner stammer fra de upolerte lokalene. Der man kan slenge seg ned uten å føle at man forringer møblene. Der en =Oslo-selger er like velkommen som en milliardærsønn (jeg har møtt begge på Volapük). Der en 80 år gammel «oslogutt» diskuterer politikk med en nyinnflyttet student i dokøen. Der en rumensk familie plutselig holder konsert i bakgården. Der en ung jente med sosial angst leser diktene sine for første gang. Dette skjer ikke i foajeen til et forsikringsselskap.

Oslos ubrukte tomter og forfalne bygg har ofte tiltrukket seg idérike folk. En branntomt i Gamlebyen sto urørt i 12 år, før en gruppe slo seg ned i campingvogner. De dyrket grønnsaker, laget konsertscene og folkekjøkken med gratis mat. De fikk råvarer som var til overs fra butikker. I 2014 ble Brakkebygrenda i Gamlebyen revet, etter femten år. Tomta skulle selges. Jo rikere by, jo trangere kår for sosiale eksperimenter. Oslo vil ha folk inn i boksen – eller den eksklusive leiligheten, som det heter i reklamen.

Flere har påpekt at Oslos skjebne er overlatt til eiendomsutviklere, uten lokalpolitisk styring. Velstående folk vil bo sentralt og oppleve en levende, urban kultur. De driver opp prisene i sentrum. Lokalene blir for dyre for dem som skaper den spennende kulturen. Cafékjeder som styres fra hovedkontoret i Florida overtar gatene.

Hva er vitsen med en by hvis den gjør det vanskelig å teste ut ulike livsstiler og uttrykksformer? Hvorfor skal ikke mine etterkommere få oppleve friheten i de upolerte lokalene?

6 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Naturen ble djevelens domene

Det er ikke tilfeldig at djevelen har horn og klover. Kristendommens syn på dyr og natur er en viktig årsak til miljøkrisen, mener en dansk religionshistoriker.

devil

Et flertall av mennesker har vært religiøse i tusenvis av generasjoner. Ifølge forskning er Homo sapiens antakelig disponert for det nevrologisk. Verdier som bygges inn i religioner, kan bli svært slitesterke. I noen tilfeller kan vi være glade for det. I andre tilfeller er det katastrofalt.

Hvis dyrene kunne snakke, ville de neppe bekjent seg til kristendommen. «Menneskeheten har ingen forpliktelser overfor dyr», sa Pave Pius IX på 1800-tallet. Tidligere hadde kirken gitt djevelen horn, klover og andre dyreatributter. Slik lignet han naturguder som Pan og dyrenes beskytter Cernunnos. Kirken ville ha slutt på at folk dyrket naturen som noe guddommelig. Folk som tilba naturguder, skulle overbevises om at de tilba djevelen. Ifølge kristendommen er mennesket det eneste vesenet skapt i Guds bilde. Vi skal herske over dyr og natur, ikke holde dem hellige.

Syndefallet gjør vill natur til noe djevelsk. Satan er «denne verdens fyrste», mens Gud er av en annen verden. I hundrevis av år ble denne forestillingen tatt på ramme alvor av kristne misjonærer. De belærte pygmeer og hottentotter om at Gud ikke fins i naturen. De raserte hellige skoger. Naturdyrkelse ble sett på som avgudsdyrkelse, noe uforstandige folk drev med.

Både i kristendom, jødedom og islam er det Guds vilje at mennesker skal «bli mange» og utnytte naturen. Dette synet har moderniteten aldri tatt oppgjør med, sier den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener. Tvert imot har moderne mennesker tatt det et skritt videre. En nedlatende holdning til naturen gjør det mulig å overkjøre den i jakten på profitt. Avansert teknologi gjør det også mulig å skade naturen som aldri før. Vi gjør lite for å begrense befolkningsveksten, og mye for å øke den økonomiske veksten.

Vi føler oss smarte, men økologisk sett er vi de dummeste menneskene i verdenshistorien. Vi raserer miljøet i økende tempo, selv om vi har mye kunnskap om konsekvensene. Nå er nivået av klimagasser i atmosfæren høyere enn på 800 000 år. Halvparten av regnskogen som holder på fuktighet er borte. 90 prosent av de store fiskene er forsvunnet fra verdenshavene. Fra 1970 til 2010 ble antall ville dyr på jorda halvert. Matjorda eroderer mye raskere enn den regenereres.

I tusenvis av år ble menneskers grådighet holdt i sjakk av naturreligion, også kalt paganisme. Det skriver Herbener om i sin nye bok «Naturen er hellig». Før de monoteistiske religionene, var Gud tilstede over alt i naturen. Ånd var ikke noe utenfor verden. Å respektere det åndelige var det samme som å respektere naturen. Rester av slik religion ser vi hos mange urfolk i dag. En nyere undersøkelse fant 330 plantearter i en hellig skog i Nigeria. Ikke-hellige områder omkring hadde bare 23 arter. Urfolks territorier er de områdene i verden med mest naturmangfold.

Da vi oppdaget at vi hadde en klimakrise, ble det populært å putte ånden inn i naturen igjen. Nypaganister holdt naturen hellig, og la ritualene sine utendørs. Pave Frans skrev et «klimabrev» til verdens katolske biskoper og prester. Å beskytte naturen er avgjørende, skrev han, blant annet for ens eget åndelige liv. I Danmark erklærte talskvinne for Det Islamiske Trossamfund Bettina Meisner at Muhammed var en «pionér innen naturvern».

Herbener tror ikke vi kan redde miljøet ved å bekjempe religion. Vi må heller fremme økologisk ansvarlige religionsformer. De har større evne til å engasjere folk enn grafer over CO2-utslipp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Gutten som sluttet å være ekstremist

Det går an å forandre seg. Én og samme person kan bli både islamkritiker, islamist og ressursperson. Her er historien om en av mine mest fascinerende Facebook-venner.

Da jeg registrerte meg på Facebook i 2007, gjaldt det å finne igjen gamle bekjente, venner og uvenner. Folk brukte nettstedet til å skrive det de ville sagt til en halvgod venn. De fortalte hvor mye de gledet seg til helga og hvor de skulle i ferien. Etter å ha lest ti meldinger på rad av typen «endelig helg», skjønte jeg at «vennekretsen» måtte utvides.

I dag blir ukjente venner på Facebook gjennom felles interesser. En av mine Facebook-venner som jeg aldri har møtt, har gjort sterkt inntrykk. Han ble døpt Per, og liker å engasjere seg inderlig. En gang var han blitzer med rosa hanekam. Da moren ble alvorlig syk, begynte han å gruble over store spørsmål. Han ble en krass kritiker av islam på nettsteder som islam.no. Muslimene svarte ikke med hat. De omfavnet ham med vennlig opplysning.

Islamkritiske Per fikk snart noe nytt å engasjere seg i. Det hjelper å bli inkludert. Det kan forandre hvem som helst. I 2009 konverterte Per til islam, 20 år gammel. I oppveksten strevde han med å knekke de sosiale kodene. Per har både Aspergers syndrom og ADHD. I Koranen fant han så tydelige regler at han slapp å gjette seg fram. Der sto det ikke bare at man skulle gi til de fattige. Det sto også hvor mye man skulle gi.

Muslimen fra Nøtterøy var godt stoff i lokalpressen. Snart ble han mobbet ut av nærmiljøet. Per ville ikke at familien skulle lide, og skiftet navn til Yousef Assidiq. Han følte at samfunnet var imot ham. Når ekstremister snakket om en krig mellom Vesten og islam, stemte det med Yousefs erfaring. Så fort han ble muslim, ble han utstøtt, og mistet de gamle vennene. Samtidig var det én jevnaldrende i nærheten som brydde seg. Den unge ekstremisten Mohyeldeen Mohammad fra Larvik ble Yousefs nye bestevenn.

Yousefx2

Yousef — nå og da.

Yousef havnet i et lite, ekstremt miljø. Miljøet kunne ikke fordra Islamsk Råd, som ba muslimer la være å demonstrere mot Muhammed-karikaturer. Yousef sto i spissen for en slik demonstrasjon, og han så på al-Qaida som helter. Men en dag fikk han nok. Mohyeldeen sa offentlig at homofile må drepes. Yousef trengte ikke slike venner, for han hadde andre som var glade i ham. Familien hadde aldri støtt ham ut. Yousef brøt med de høyrøstede islamistene. Han ble en vanlig muslim og fikk bedre venner, som Faten Mahdi Al-Hussaini. De to startet organisasjonen JustUnity, for å forebygge ekstremisme. Siden har de oppsøkt ungdom som er iferd med å bli radikalisert. Yousef vet at de kan forandre seg, slik han selv gjorde.

Yousef skriver ikke om helg og ferie på Facebook. Han skriver om hvor lite islam betyr i ekstreme grupper som hevder å representere religionen hans. CV-en til Norges mest berømte islamister er full av narkotikasalg og annen klassisk kriminalitet. Yousef skriver om barndommen med to psykiatriske diagnoser, og foreldrene som fikk høre at han aldri ville klare seg selv. I dag får han unge menn til å snu på Gardermoen når de vil slutte seg til IS i Syria. Yousefs arbeid mot ekstremisme blir lagt merke til internasjonalt, og FNs generalsekretær ber ham om innspill.

Vi må ikke vende ryggen til ungdom som radikaliseres, sier Yousef. Dette er ungdom som mangler sosial støtte. Derfor er de lette ofre når ekstremister viser dem omsorg og gir dem en betydningsfull rolle. Vi må inkludere de unge i et bedre miljø. Vi må få hjelpetiltak til å forstå dem og arbeidslivet til å gi dem en sjanse.

Jeg vet at Yousef har rett. I =Oslo har vi magasinselgere som har drept, truet og begravd seg i konspirasjonsteorier. I dag er de samme personene godt likt av kunder og kollegaer. Hat omvender verken heroinavhengige eller de som ruser seg på ekstreme meninger. Vil du at noen skal dele dine verdier, er den sikreste metoden å omfavne dem.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Bytt ut den tungsindige trenden

Vi var på visning i utkanten av byen. Boligfeltet ble bygd på 1970-tallet. Det var ennå ikke malt i tidsriktige farger. Vi møtte en rød lavblokk bak noen gule rekkehus i samme borettslag. Vi ble glade av å gå mellom dem. Vi flyttet inn i den røde blokken og malte TV-stua oransje. Så kom rehabiliteringen. Alle fasader ble grå. Var det sol når vi gikk ut, så det likevel overskyet ut. I dag er flere fargerike borettslag i nærheten blitt grå. I Dagens Næringsliv leser vi at fire av fem solgte malingsspann de siste 10-15 årene er nyanser av hvitt, grått og svart. 80 prosent av nordmenns biler har også disse fargene.

Slik var det ikke før. Avisene forteller om naboer som krangler om fargen på hus. Den gærne innflytteren malte huset lilla eller lysegrønt, og naboene «fikk sjokk». Frykten for å skille seg ut kan føre til at huseiere velger bort spreke farger. Mye tyder på at vi er mer fargeglade enn husene våre avslører. I Stavanger ligger Øvre Holmegate. Før var gatemiljøet anonymt, hvitt og grått. Det var et dødt sted, der forretninger strevde.

Tom Kjørsvik drev en frisørsalong i gata. Han fikk en idé om å male husene i sterke farger. Både huseiere, byantikvaren og bystyret var skeptiske. Men frisøren ga seg ikke, og fikk sjansen i 2005. Husene ble malt lilla og gule, rosa og turkise – veiledet av en billedkunstner. Da skjedde det noe. Folk strømmet til, kreative bedrifter etablerte seg og boligprisene steg. Ingvill Bjorland flyttet til gata rett før den ble malt. Noen år senere var verdien av leiligheten hennes tredoblet, forteller NRK Rogaland. Turistene kom også, slik de lenge har gjort til fargerike Bryggen i Bergen og Bakklandet i Trondheim.

fargegata1

Vi sier vi vil ha valgfrihet og være oss selv. Likevel bor vi i de samme fargene. Inne er det hvitt, ute er det ofte grått. Fargeekspert Dagny Thurmann-Hoelseth sier at grå vegger kan gi tungsinn og gjøre oss late. Hvite vegger stresser underbevisstheten, senker konsentrasjonen og fremmer hodepine. Disse fargene går også igjen på arbeidsplasser og institusjoner. Det finnes mye kunnskap om fargenes betydning for folks helse og trivsel, men den brukes ikke av norske fagfolk, sier hun til fagpublikasjonen ifi.no

Kathrine Aspaas reflekterer rundt den triste trenden i sin nye bok «Rosa pønk». Vi kobler de nøytrale fargene til det seriøse og effektive, skriver hun. Vi har et kulturelt klima der skepsis og pessimisme oppfattes som seriøst. Både kvinner og menn skjuler sin feminine, lekne og følsomme side. Angsten for å bli kritisert, latterliggjort og utestengt styrer valgene våre. Men småjenter velger fortsatt rosa. Det er ikke et problem, mener Kathrine. Problemet er at vi synes det er et problem.

Når fanger settes i isolat, er fravær av fargestimuli en del av straffen. La oss ta fargene tilbake før vi ender opp som fanger i våre egne hjem.

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka (foto fra lanseringen)

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Muslimhatere og islamister har mye til felles

Før kalte vi dem pakistanere, og ga blaffen i at de var muslimer. Så kom 11. september 2001 og kommentarfeltet.

nettroll

De siste ukene har jeg studert en fremmed kultur. Medlemmene advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. Noen forsvarer vold mot folk med et annet livssyn. De forstår seg selv som helter i kampen mellom det gode og det onde. Presenterer man et annet syn i gruppene deres på internett, blir man kastet ut. Jeg snakker om de radikale muslimhaterne og organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

De mener landet vårt er invadert av en homogen horde maktsyke muslimer. Merkelig nok har ikke disse dannet et politisk parti. SIANs medlemmer forklarer det slik i sin Facebookgruppe: Arbeiderpartiet er alle muslimers drømmeparti. Beviset er den livsfarlige Hadia Tadjik, eller «Jihadia» som SIAN kaller henne. Endelig har Norge fått en vaskekte muslim i toppolitikken. Det gjør livet lettere for muslimhaterne. De slipper å lete desperat etter islam-lus i CV-en til Jonas Gahr Støre («Judas»).

Med sin innvandringspolitikk beviser Ap at de hater ekte nordmenn. Følgelig elsker de nordmannens rake motsetning: den late og selvgode muslimen som bare går rundt og NAVer. (Nei forresten, hans tiltakslyst er grenseløs når det gjelder å voldta og drepe nordmenn). Et SIAN-medlem skriver:

«Å importere et folk til sitt land, som åpenbart, kun er her på falske premisser, nemlig å overta styre og stell, med sin egen lov og for å utrydde den etniske befolkningen, må ansees som oppfordring til folkemord og er derfor å betrakte som landssvik!»

SIAN er programforpliktet til å elske det etnisk norske folk. Problemet er at de misliker de fleste av oss. De 800 000 nordmennene som stemmer på landets største parti er landssvikere. Likedan alle nordmenn som har et nyansert syn på muslimer. Hater du ikke muslimer som gruppe, spiller det ingen rolle om du elsker ytringsfrihet, demokrati og velferdsstat. Og er du muslim, hater du norske verdier. Det vet SIANs medlemmer med sikkerhet. De har nemlig lest det på hverandres blogger. Ingen truer SIANs verdensbilde mer enn moderate muslimer. Når muslimer forsvarer norske verdier er de  farlige løgnere. Den muslimske feministen Bushra Isaq ble drapstruet av norske muslimhatere, og trakk seg fra offentligheten. Den muslimske homo-aktivisten Amal Aden trues både av muslimhatere og islamister.

Noen ekstremister bekjenner seg til islam. De advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. De forsvarer vold. De truer moderate muslimer. De har forlest seg på hverandres forskrudde ideer. Slike holdninger og handlinger frastøter folk flest. Islamister og muslimhatere har en felles interesse av å skape konflikt. Folk flest har fredeligere interesser, også når de er muslimer.

Jeg bor i Groruddalen. I nabolagets butikker jobber muslimer fra grytidlig om morgenen. Det lokale biblioteket på Furuset er ett av Oslos best besøkte. Ofte er det fullt av muslimske jenter med høye ambisjoner på skolen. Mine muslimske naboer virker mer opptatt av familiens ve og vel enn av å voldta meg og innføre sharialover i Norge. De deler neppe alle verdiene mine, men de behandler meg som folk likevel. Den muslimske bestefaren over gangen hjelper meg med å skifte sikringer og gir meg mat han har kjøpt på svenskehandel.

Er muslimene jeg møter bare gode skuespillere? Jobber de på Kiwi for å radikalisere kollegaene? Får de barn for å overta landet, og ikke for å nyte familielivet? Er de høflige mot meg fordi de vil omvende meg til islam? Å tolke det slik krever både fantasi og fornektelse. Jeg må nekte å se at muslimer har de samme menneskelige behovene som meg. Jeg må tro at alle sammen tolker den eldgamle, poetiske Koranen helt likt – slik muslimhaterne tolker den. Jeg må se på muslimer som noe annet enn mennesker. For å klare det, må jeg møte dem gjennom media.

Nyheter handler ikke om det folk flest gjør ofte. Nyheter forteller om unntakene, det som vekker oppsikt. Media har klart definerte helter og skurker som står mot hverandre. Det kalles dramaturgi og brukes i historiefortelling. SIAN forveksler dramaturgien med hele virkeligheten utenfor. SIANs hovedaktivitet er å dele og kommentere nyheter fra hele verden der skurken (muligens) er muslim. Hatet deres har plass til mange flere enn de som beviselig er muslimer. Når høyreekstremister tenner på asylmottak i Europa, heier SIAN i kommentarfeltet: «Bra!! Fortsett med detta!»

Kjære SIAN. Jeg skjønner at dere liker kameratskapet deres. Det kan være krevende å skaffe seg venner. I Facebook-gruppen deres er terskelen lav. Sier du noe stygt om muslimer, er du godtatt. Da sitter komplimentene løst. Samfunnet utenfor kan være hardt. Det kan være vanskelig å konkurrere akademisk med de muslimske jentene (Hadia har mastergrad både i jus og menneskerettigheter. Bushra er forsker og utdannet lege). Likevel er jeg sikker på at dere kan oppnå tilhørighet uten å hate muslimer generelt. Prøv å delta i foreninger som fremmer likestilling, homofiles rettigheter og andre «norske» verdier. Et annet tips er at dere uttrykker dere noe mer hjertevarmt enn dette:

«Alt faenskape vi må finne oss i å så følger med di jævla muslimene di på død å liv skal ha inn i lande vårt!!!»

«Jg synes virkelig synd på våre ungdommer som skal vokse opp med disse udyrene som ikke har annet i sinne en å torturere og drepe fredelige og uskyldige mennesker.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når hjernen åpner dørene


Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

psykedelika-ill

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Noen måneder etter at jeg skrev dette kunne det vitenskapelige tidsskriftet Nature fortelle at Magic-mushroom drug lifts depression in first human trial.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nabolaget som nyter sjelen og spinaten

Den norske kulturen er egentlig en haug med ulike kulturer. La meg beskrive en kveld i en større leilighet på Frogner.

Noen steder hører de på jazz og klassisk og er opptatt av internasjonal politikk. Andre steder går det mer i danseband, bil og motor. Nettsiden nabolag.no viser hva som interesserer en typisk person på hundrevis av steder i Norge. Her skal jeg ta for meg et nabolag som ligner mest på førstnevnte.

Vi er i Bygdøy Allé, på rett side av Gimle kino (vestsiden). Invitasjonen er sendt ut på e-post: Kjære dere. Denne gang vil vi ta opp spørsmålet om universets opprinnelse. Vi samles omkring dette og et måltid. Bidrag til matbordet er velkomment. Drikke bes medbrakt.

Universets opprinnelse skal jeg takle. Men hva slags mat liker de å spise? Hvordan skal jeg presentere meg? Vil de le av den billige vinen min? Skal jeg sette meg i en av de tre små sofaene før måltidet, eller er de til pynt? Jeg deler abstrakte interesser med nabolaget i vest, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg der. Jeg kommer tross alt fra innlandet.

De andre gjestene presenterer seg i flere generasjoner. («Min farfar kjente jo din far som var professor der og der»). Jeg så ikke snurten av en professor før jeg var 20. Så oppdager jeg at alle har innesko unntatt meg. Jeg lurer på om noen ser det, og om jeg holder vinglasset riktig. De andre har begynt å dele sine erfaringer med psykoanalyse. Damene er svake for Carl Gustav Jung, og har jobbet mye med drømmene sine. Der jeg kommer fra snakker folk om ryggproblemer, ikke om sjelekvaler.

Jeg lurer på hvor fort det tar seg ut å drikke av hvitvinsglasset. Plutselig er jeg den eneste som har glasset i hånda. Hvor har de andre satt glasset sitt? (Riktig svar: på flygelet). Ved siden av flygelet står to småjenter og spiller fiolin. Jeg lurer på hvor jeg har hørt melodien før. Jo, det er en av ringetonene på mobilen min! Jeg prøver å like fiolinversjonen, men tankene vandrer til en mulig popversjon.

Fiolinsøstrene neier. En mann ved navn Victor, som presenterte seg som komponist og fritenker, holder en spontan tale. «Man blir musikken, og musikken blir en selv,» sier han. «Å innlate seg på musikkens premisser blir dermed å sette sitt eget subjekt på spill.»

Så åpnes de doble fløydørene inn til det plassbygde kjøkkenet. Hva skal vi spise? (Riktig svar: quinoasalat, bønnesalat, couscoussalat, rabarbrapai, spinatpai, speltfocaccia, etc.) Jeg turte ikke å ta med mat, men på kjøkkenøya er det mat nok til en hel vegetarkongress. Der jeg kommer fra koser vi oss ikke med sunn mat, men her smaker den godt.

En teoretisk fysiker som også er en anerkjent kunstner tar ordet. Han sier at Big Bang er en teori og ikke et faktum. Endelig er den kompliserte delen av kvelden over. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor universet kommer fra.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

Kent&Clas

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Plutselig lå det i hendene til tidligere tiggere. De hadde heller ikke søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De plastret folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun. Men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og 13–14 da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien, fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste. Kjæresten kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd som barn.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De rusfrie trenger heller ikke å late som de er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvem vil grave fram de gode nyhetene?

Tenk om journalister begynte å grave i uvanlig gode hendelser, og avsløre hvordan de kunne skje.

Å grave i snusk og avsløre forbrytere er politiets oppgave. Likevel liker journalister å gjøre jobben. Å fordype seg i det uvanlig negative er en selvfølge i journalistikken. Hvorfor er det ikke like naturlig å granske det som går overraskende bra? Da kunne vi ha lært hva som skal til for at det kan gå bra.

På Erliks nettside forteller vi om =Oslo-selger Ståle, som stjal mange penger fra en eldre dame. Hun reagerte ikke med forakt. Hun trodde det fantes en annen Ståle, bak den desperate handlingen. Hun behandlet ham som den godgutten hun ønsket at han skulle være. Da ble det mye lettere for ham å være slik. Ståle og 85-åringen ble gode venner. De betydde mye mer for hverandre enn en full lommebok. Senere hjalp Ståle en annen dame som ble ranet.

Mange av selgerne våre i =Oslo har en kriminell fortid. Det betyr ikke at de var uforbederlige. Kanskje kjente de ingen lovlydige folk som inkluderte dem i sitt miljø. Kanskje var de sviktet gang på gang helt fra fødselen. De manglet motivasjonen til å gi noe godt tilbake til verden. Ved å selge Erlik endrer de tankegang. De blir tildelt en ny rolle, ikke minst av kunder med positive forventninger. Også i skolen ser vi at forventninger skaper resultater. Ressurssvake elever oppnår mer når det ventes noe bra av dem, enn når forventningene er dårlige.

«En vakrere verden er mulig» heter en ny bok. Forfatteren Charles Eisenstein gir oss godhetssjokk fra virkeligheten. Som historien om Christian Bethelson, alias General Leopard. Han var en grusom, voldelig opprørsleder under borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. Da krigen tok slutt, lette han etter en ny krig. På vei til Elfenbenskysten kjørte bilen seg fast. En gruppe fredsaktivister sto fast i den samme gjørma. De kalte seg The Everyday Gandhis. Bethelson ble interessert i samtalen deres. Han sa hvem han var, og trodde aktivistene skulle slå ham. Han ble svært overrasket da de omfavnet ham isteden. Den arbeidsløse krigeren ble med i gruppen, og viet seg til fredsarbeid.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», om The Everyday Ghandis.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», av The Everyday Ghandis.

Hadde aktivistene møtt generalen med hat, kunne han ikke identifisert seg med dem. Han ville bare fått bekreftet sin krigerske identitet. Å «hate vekk» det vi ikke liker virker dårlig. Krigen mot terror skaper mer terror. «Krigen» mot narkotika har gjort smuglerne bedre organisert, og flinkere til å smugle. Å jage rusavhengige løser heller ingenting. Hvorfor fortsetter vi med hatefulle tiltak som ikke virker? Er vi blitt avhengig av å se på oss selv som den gode part i en konflikt? Er det blitt viktigere å beholde selvbildet vårt enn å løse problemet? Trenger vi fienden for å føle oss gode, og kampen for å føle at vi gjør noe viktig?

Mediene er fulle av skurker og ofre, hat og krig. Charles Eisenstein viser vei ut av tvangstanken om «oss og dem», de gode og de onde, uten å gi oss identitetskrise. Han bygger en filosofi rundt det som fungerer bedre. Det havner neppe på forsiden av en avis, men det kan dra oss ut av gjørma i vårt eget hode.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

De sminker bort politikken


Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

greenwashing

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO