Tag Archives: media

Det var en gang en helt og en skurk (eller omvendt)

Vil du ligne på Kristoffer Joner eller Sylvi Listhaug? Vi har ulike meninger, men vi faller for den samme fortellingen.

joner

Foto: Dimitri / =Oslo

En skuespiller hisset seg opp over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Et reklamebyrå hjalp ham med å strigle språket. Skuespilleren skrev at han hadde vært i dialog med NOAS. Under denne teksten på Facebook, la han en reklameplakat.

Kristoffer Joner hadde åpenbart ikke stått for plakaten selv. Det sto «med vennlig hilsen NOAS» på den. En kampanje var satt opp med både mobilnummer og Vipps-nummer. Selvsagt var kampanjen planlagt før Joner hev seg på tastaturet.

Noen følte seg lurt da det kom fram at Joner hadde samarbeidet med reklamebransjen. Selv ble jeg positivt overrasket over at byrået hadde jobbet gratis. Det er ikke hver dag reklame er forankret i andre verdier enn penger.

Bare én dag i året gir TV2 gratis plass til reklame for ideelle organisasjoner. De andre dagene må organisasjonene bruke innsamlede eller offentlige midler for å gjøre seg synlige. Da drukner de i reklame for bleier, biler og frossenpizza.

NOAS fant på noe mye billigere enn å kaste donerte penger etter et stort byrå. De utnyttet folks trang til å LIKE og DELE for å vise hvem de er. Det samme hadde Sylvi Listhaug gjort mange ganger før dem.

Folk inntar holdninger for å presentere seg som noe de ønsker å ligne. Joner og Listhaug gjør valget enkelt. Vi kan ligne en av dem bare ved å løfte en finger. De som vil ligne Joner, kan ligne enda mer ved å gi penger til NOAS og fortelle om det på Facebook.

Som regel gjør reklamebransjen det den får betalt for å gjøre. Det spiller ingen rolle hva slags budskap den får beskjed om å pynte. Nå har det lille byrået Anorak jobbet gratis for en sak de støtter. Lederen i byrået var venn av Kristoffer Joner, og Kristoffer støttet samme sak. Derfor bidro han også frivillig.

Når politikere opptrer i media, har de ikke funnet på alt de sier selv. De har ikke en gang fått gratis råd om hva de skal si. Sjekk stillingsutlysninger fra politiske partier om dagen. De søker nesten bare etter kommunikasjonsrådgivere. Rådgiverne skal blant annet «jobbe med taler og kronikker for partiledelsen» og «bidra til utviklingen av kampanjer». Kvelds- og helgearbeid må påregnes.

Medierådgivere lærer politikere å «spille seg selv» i media. Det fins nemlig regler for hvordan du framstår som «deg selv». Du må spille en ærlig og liketil person. Jo bedre du spiller, jo mindre føler publikum at de blir lurt. Anders Johansen beskriver det godt i boka «Talerens troverdighet». En annen bok om noe av det samme, er «Sannhetens kår» av Christian Borch. Da jeg intervjuet Borch for noen år siden, sa han:

«Vi skjønner ikke hva som foregår. PR-bransjen sitter med eksperter på psykologi som publikum ikke kan hamle opp med. Under de fire første årene av Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia, økte antall medierådgivere og politiske rådgivere i departementenes toppsjikt fra 350 til 3700. Det som skulle være en åpen dialog med velgerne, ble manipulert av PR-folk.»

Sylvi Listhaug var selv PR-rådgiver før hun ble minister. Hun vet at det er lurt å konstruere fiender. Det kalles dramaturgi. Ved å forvandle et saksforhold til et konfliktforhold, skaper man spenning i historien. Skal en hendelse bli til en nyhet i media, må den ha dramaturgisk potensiale.

«Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg,» skriver Listhaug på Facebook.

Når komplekse saksforhold reduseres til enkle forhold mellom helter og skurker, blir det lettere for publikum å ta standpunkt. Litteraturviteren Peter Brooks mener at tabloid-journalistikken fyller plassen etter religionen. Den personifiserer det gode og det onde. Kampen mellom helten og skurken er vår alles favorittfortelling, enten den står i Bibelen eller på Facebook. Virkeligheten er ikke like svart-hvit, men politikere later som om den er det. Christian Borch sier det slik:

«Politikere beskriver idealbilder og forskrudde virkeligheter for å selge inn seg selv og sine ideer på et marked, med reklamens virkemidler.»

Noen lurer på hvorfor Joner vs. Listhaug får så mye oppmerksomhet. Det skjer jo viktigere ting i verden. Vi burde i det minste diskutere de stakkars flyktningene, og ikke skuespilleren og politikeren.

Dagens nyhetsjournalister forholder seg til en form som er fastlagt på forhånd: Polarisering og konfrontasjon mellom motstridende uttalelser. Et galleri av velkjente rollefigurer befolker media hver dag. For litt siden het de Clinton og Trump. Nå heter de Joner og Listhaug. De retoriske figurene krever temaer som kan framlegges kort og aggressivt. Kilder får gjennomslag for sitt budskap ved å tilpasse seg formkravene.

Uansett hva vi mener om Joner og Listhaug er en ting sikkert: PR-bransjen legger premisser for hvordan vi formulerer oss og hva vi snakker om. Føler du deg lurt av Kristoffer Joner, kan du like gjerne ha lurt deg selv — til å tro at noe som helst LIKES og DELES mye uavhengig av triks PR-profesjonen har lært oss.

PS: Dagens mest delte sak i sosiale medier er skrevet av Eivind Trædal, kommunikasjonsrådgiver (og bystyrerepresentant) i MDG.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Da pressen brukte innestemme mens skolegutter skjøt

Ødelegges Oslo av vold? Forfaller skolene? Har byen tidenes verste boligmarked for unge? Noen mener det var bedre før. Lokalhistorien kan tyde på noe annet.

Hilmer Bjørling vokste opp i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Senere fortalte han Aftenposten om guttelivet den gangen. Gutter fra ulike skoler lå i krig med hverandre. Det ble mange blåveiser og mye neseblod. En gang skjøt noen gutter på politifolk som kom ridende for å roe dem ned. Hilmer ble redd, og gjemte seg i en tom leiegård. Slike gårder hadde byen mange av. Folk hadde nemlig ikke råd til å flytte inn.

VGlogogml
Oslogutter og våpen var også tema i VG i 1958. Gutter ned i tiårsalderen fikk lekepistolene sine ombygd med messingrør. «Vi har nå fått rede på at det skytes med Long rifle i utborede startpistoler,» sa overlærer Kjelberg ved Østensjø skole. En gutt ved skolen ble blind på ett øye som følge av skytingen. VG brukte knapt en kvart side på saken. Overlæreren ba fedre lære barna sine forsvarlig omgang med våpen.

På femtitallet var også overfall, ran og drap på drosjesjåfører et stort problem. Det ble diskutert om sjåførene skulle bevæpnes, eller kanskje få blålys på taket? I september 1957 skrev VG på lederplass at «det er meget forståelig at drosjefolkene reagerer på de overfall som drosjesjåfører med lengre eller kortere mellomrom blir utsatt for». Samtidig likte avisa dårlig at Oslo-sjåførene stanset all drosjetrafikk i to timer. «Vil de demonstrere sin misnøye med et eller annet, får de gjøre det i former som ikke rammer uskyldig tredjemann», skrev VG.

Boligkriser rammet 1900-tallet på rekke og rad. I februar 1986 skrev Aftenposten at 40 prosent av osloborgere mellom 17 og 30 år bodde hjemme hos foreldrene. I desember meldte avisa at prisen på en gjennomsnittlig OBOS-bolig hadde steget med 29 prosent i løpet av året. Det betydde ikke at renta gikk ned. I januar 1987 sa OBOS-direktør Martin Mæland at de nye utlånsrentene, fra 15 til 20 prosent effektiv rente, ville bidra til å stenge stadig flere ute fra boligmarkedet.

På samme tid, midt på åttitallet, var flere osloskoler fortsatt uten vannklosett. I desember 1987 skrev Aftenposten om Klemetsrud skole, hvor elevene ble tilbudt vakuumklosett. De bråkte så mye at de yngste ikke turte å bruke dem. Isteden fikk de en bøtte å tisse i. I skolens hovedbygning trakk det fælt fra vinduene. Panelovnene hang tett og ga barna brannsår. I sløydsalen jobbet elevene med løsemidler – uten ventilasjon. «At det lekker fra taket og det må settes opp musefeller i gymnastikksalen, synes heller ingen er særlig festlig,» tilføyer avisa.

Etter å ha lest om vold, boligtrøbbel og lav standard i gamle aviser, slår det meg at krigstypene mangler. Problemene omtales stort sett med knusende ro. De får mindre oppmerksomhet enn den minste renteendring, krangel eller muselort i skolebygg i dag. Til sammenligning virker det som om dagens aviser er skrevet i fylla. De forteller de samme «sjokkerende» historiene gang på gang, med mye patos og altfor høy stemme.

Mye var ikke bedre før, men avisene var mer saklige, og folk var kanskje mer robuste.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Gutten som sluttet å være ekstremist

Det går an å forandre seg. Én og samme person kan bli både islamkritiker, islamist og ressursperson. Her er historien om en av mine mest fascinerende Facebook-venner.

Da jeg registrerte meg på Facebook i 2007, gjaldt det å finne igjen gamle bekjente, venner og uvenner. Folk brukte nettstedet til å skrive det de ville sagt til en halvgod venn. De fortalte hvor mye de gledet seg til helga og hvor de skulle i ferien. Etter å ha lest ti meldinger på rad av typen «endelig helg», skjønte jeg at «vennekretsen» måtte utvides.

I dag blir ukjente venner på Facebook gjennom felles interesser. En av mine Facebook-venner som jeg aldri har møtt, har gjort sterkt inntrykk. Han ble døpt Per, og liker å engasjere seg inderlig. En gang var han blitzer med rosa hanekam. Da moren ble alvorlig syk, begynte han å gruble over store spørsmål. Han ble en krass kritiker av islam på nettsteder som islam.no. Muslimene svarte ikke med hat. De omfavnet ham med vennlig opplysning.

Islamkritiske Per fikk snart noe nytt å engasjere seg i. Det hjelper å bli inkludert. Det kan forandre hvem som helst. I 2009 konverterte Per til islam, 20 år gammel. I oppveksten strevde han med å knekke de sosiale kodene. Per har både Aspergers syndrom og ADHD. I Koranen fant han så tydelige regler at han slapp å gjette seg fram. Der sto det ikke bare at man skulle gi til de fattige. Det sto også hvor mye man skulle gi.

Muslimen fra Nøtterøy var godt stoff i lokalpressen. Snart ble han mobbet ut av nærmiljøet. Per ville ikke at familien skulle lide, og skiftet navn til Yousef Assidiq. Han følte at samfunnet var imot ham. Når ekstremister snakket om en krig mellom Vesten og islam, stemte det med Yousefs erfaring. Så fort han ble muslim, ble han utstøtt, og mistet de gamle vennene. Samtidig var det én jevnaldrende i nærheten som brydde seg. Den unge ekstremisten Mohyeldeen Mohammad fra Larvik ble Yousefs nye bestevenn.

Yousefx2

Yousef — nå og da.

Yousef havnet i et lite, ekstremt miljø. Miljøet kunne ikke fordra Islamsk Råd, som ba muslimer la være å demonstrere mot Muhammed-karikaturer. Yousef sto i spissen for en slik demonstrasjon, og han så på al-Qaida som helter. Men en dag fikk han nok. Mohyeldeen sa offentlig at homofile må drepes. Yousef trengte ikke slike venner, for han hadde andre som var glade i ham. Familien hadde aldri støtt ham ut. Yousef brøt med de høyrøstede islamistene. Han ble en vanlig muslim og fikk bedre venner, som Faten Mahdi Al-Hussaini. De to startet organisasjonen JustUnity, for å forebygge ekstremisme. Siden har de oppsøkt ungdom som er iferd med å bli radikalisert. Yousef vet at de kan forandre seg, slik han selv gjorde.

Yousef skriver ikke om helg og ferie på Facebook. Han skriver om hvor lite islam betyr i ekstreme grupper som hevder å representere religionen hans. CV-en til Norges mest berømte islamister er full av narkotikasalg og annen klassisk kriminalitet. Yousef skriver om barndommen med to psykiatriske diagnoser, og foreldrene som fikk høre at han aldri ville klare seg selv. I dag får han unge menn til å snu på Gardermoen når de vil slutte seg til IS i Syria. Yousefs arbeid mot ekstremisme blir lagt merke til internasjonalt, og FNs generalsekretær ber ham om innspill.

Vi må ikke vende ryggen til ungdom som radikaliseres, sier Yousef. Dette er ungdom som mangler sosial støtte. Derfor er de lette ofre når ekstremister viser dem omsorg og gir dem en betydningsfull rolle. Vi må inkludere de unge i et bedre miljø. Vi må få hjelpetiltak til å forstå dem og arbeidslivet til å gi dem en sjanse.

Jeg vet at Yousef har rett. I =Oslo har vi magasinselgere som har drept, truet og begravd seg i konspirasjonsteorier. I dag er de samme personene godt likt av kunder og kollegaer. Hat omvender verken heroinavhengige eller de som ruser seg på ekstreme meninger. Vil du at noen skal dele dine verdier, er den sikreste metoden å omfavne dem.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Muslimhatere og islamister har mye til felles

Før kalte vi dem pakistanere, og ga blaffen i at de var muslimer. Så kom 11. september 2001 og kommentarfeltet.

nettroll

De siste ukene har jeg studert en fremmed kultur. Medlemmene advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. Noen forsvarer vold mot folk med et annet livssyn. De forstår seg selv som helter i kampen mellom det gode og det onde. Presenterer man et annet syn i gruppene deres på internett, blir man kastet ut. Jeg snakker om de radikale muslimhaterne og organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

De mener landet vårt er invadert av en homogen horde maktsyke muslimer. Merkelig nok har ikke disse dannet et politisk parti. SIANs medlemmer forklarer det slik i sin Facebookgruppe: Arbeiderpartiet er alle muslimers drømmeparti. Beviset er den livsfarlige Hadia Tadjik, eller «Jihadia» som SIAN kaller henne. Endelig har Norge fått en vaskekte muslim i toppolitikken. Det gjør livet lettere for muslimhaterne. De slipper å lete desperat etter islam-lus i CV-en til Jonas Gahr Støre («Judas»).

Med sin innvandringspolitikk beviser Ap at de hater ekte nordmenn. Følgelig elsker de nordmannens rake motsetning: den late og selvgode muslimen som bare går rundt og NAVer. (Nei forresten, hans tiltakslyst er grenseløs når det gjelder å voldta og drepe nordmenn). Et SIAN-medlem skriver:

«Å importere et folk til sitt land, som åpenbart, kun er her på falske premisser, nemlig å overta styre og stell, med sin egen lov og for å utrydde den etniske befolkningen, må ansees som oppfordring til folkemord og er derfor å betrakte som landssvik!»

SIAN er programforpliktet til å elske det etnisk norske folk. Problemet er at de misliker de fleste av oss. De 800 000 nordmennene som stemmer på landets største parti er landssvikere. Likedan alle nordmenn som har et nyansert syn på muslimer. Hater du ikke muslimer som gruppe, spiller det ingen rolle om du elsker ytringsfrihet, demokrati og velferdsstat. Og er du muslim, hater du norske verdier. Det vet SIANs medlemmer med sikkerhet. De har nemlig lest det på hverandres blogger. Ingen truer SIANs verdensbilde mer enn moderate muslimer. Når muslimer forsvarer norske verdier er de  farlige løgnere. Den muslimske feministen Bushra Isaq ble drapstruet av norske muslimhatere, og trakk seg fra offentligheten. Den muslimske homo-aktivisten Amal Aden trues både av muslimhatere og islamister.

Noen ekstremister bekjenner seg til islam. De advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. De forsvarer vold. De truer moderate muslimer. De har forlest seg på hverandres forskrudde ideer. Slike holdninger og handlinger frastøter folk flest. Islamister og muslimhatere har en felles interesse av å skape konflikt. Folk flest har fredeligere interesser, også når de er muslimer.

Jeg bor i Groruddalen. I nabolagets butikker jobber muslimer fra grytidlig om morgenen. Det lokale biblioteket på Furuset er ett av Oslos best besøkte. Ofte er det fullt av muslimske jenter med høye ambisjoner på skolen. Mine muslimske naboer virker mer opptatt av familiens ve og vel enn av å voldta meg og innføre sharialover i Norge. De deler neppe alle verdiene mine, men de behandler meg som folk likevel. Den muslimske bestefaren over gangen hjelper meg med å skifte sikringer og gir meg mat han har kjøpt på svenskehandel.

Er muslimene jeg møter bare gode skuespillere? Jobber de på Kiwi for å radikalisere kollegaene? Får de barn for å overta landet, og ikke for å nyte familielivet? Er de høflige mot meg fordi de vil omvende meg til islam? Å tolke det slik krever både fantasi og fornektelse. Jeg må nekte å se at muslimer har de samme menneskelige behovene som meg. Jeg må tro at alle sammen tolker den eldgamle, poetiske Koranen helt likt – slik muslimhaterne tolker den. Jeg må se på muslimer som noe annet enn mennesker. For å klare det, må jeg møte dem gjennom media.

Nyheter handler ikke om det folk flest gjør ofte. Nyheter forteller om unntakene, det som vekker oppsikt. Media har klart definerte helter og skurker som står mot hverandre. Det kalles dramaturgi og brukes i historiefortelling. SIAN forveksler dramaturgien med hele virkeligheten utenfor. SIANs hovedaktivitet er å dele og kommentere nyheter fra hele verden der skurken (muligens) er muslim. Hatet deres har plass til mange flere enn de som beviselig er muslimer. Når høyreekstremister tenner på asylmottak i Europa, heier SIAN i kommentarfeltet: «Bra!! Fortsett med detta!»

Kjære SIAN. Jeg skjønner at dere liker kameratskapet deres. Det kan være krevende å skaffe seg venner. I Facebook-gruppen deres er terskelen lav. Sier du noe stygt om muslimer, er du godtatt. Da sitter komplimentene løst. Samfunnet utenfor kan være hardt. Det kan være vanskelig å konkurrere akademisk med de muslimske jentene (Hadia har mastergrad både i jus og menneskerettigheter. Bushra er forsker og utdannet lege). Likevel er jeg sikker på at dere kan oppnå tilhørighet uten å hate muslimer generelt. Prøv å delta i foreninger som fremmer likestilling, homofiles rettigheter og andre «norske» verdier. Et annet tips er at dere uttrykker dere noe mer hjertevarmt enn dette:

«Alt faenskape vi må finne oss i å så følger med di jævla muslimene di på død å liv skal ha inn i lande vårt!!!»

«Jg synes virkelig synd på våre ungdommer som skal vokse opp med disse udyrene som ikke har annet i sinne en å torturere og drepe fredelige og uskyldige mennesker.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvem vil grave fram de gode nyhetene?

Tenk om journalister begynte å grave i uvanlig gode hendelser, og avsløre hvordan de kunne skje.

Å grave i snusk og avsløre forbrytere er politiets oppgave. Likevel liker journalister å gjøre jobben. Å fordype seg i det uvanlig negative er en selvfølge i journalistikken. Hvorfor er det ikke like naturlig å granske det som går overraskende bra? Da kunne vi ha lært hva som skal til for at det kan gå bra.

På Erliks nettside forteller vi om =Oslo-selger Ståle, som stjal mange penger fra en eldre dame. Hun reagerte ikke med forakt. Hun trodde det fantes en annen Ståle, bak den desperate handlingen. Hun behandlet ham som den godgutten hun ønsket at han skulle være. Da ble det mye lettere for ham å være slik. Ståle og 85-åringen ble gode venner. De betydde mye mer for hverandre enn en full lommebok. Senere hjalp Ståle en annen dame som ble ranet.

Mange av selgerne våre i =Oslo har en kriminell fortid. Det betyr ikke at de var uforbederlige. Kanskje kjente de ingen lovlydige folk som inkluderte dem i sitt miljø. Kanskje var de sviktet gang på gang helt fra fødselen. De manglet motivasjonen til å gi noe godt tilbake til verden. Ved å selge Erlik endrer de tankegang. De blir tildelt en ny rolle, ikke minst av kunder med positive forventninger. Også i skolen ser vi at forventninger skaper resultater. Ressurssvake elever oppnår mer når det ventes noe bra av dem, enn når forventningene er dårlige.

«En vakrere verden er mulig» heter en ny bok. Forfatteren Charles Eisenstein gir oss godhetssjokk fra virkeligheten. Som historien om Christian Bethelson, alias General Leopard. Han var en grusom, voldelig opprørsleder under borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. Da krigen tok slutt, lette han etter en ny krig. På vei til Elfenbenskysten kjørte bilen seg fast. En gruppe fredsaktivister sto fast i den samme gjørma. De kalte seg The Everyday Gandhis. Bethelson ble interessert i samtalen deres. Han sa hvem han var, og trodde aktivistene skulle slå ham. Han ble svært overrasket da de omfavnet ham isteden. Den arbeidsløse krigeren ble med i gruppen, og viet seg til fredsarbeid.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», om The Everyday Ghandis.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», av The Everyday Ghandis.

Hadde aktivistene møtt generalen med hat, kunne han ikke identifisert seg med dem. Han ville bare fått bekreftet sin krigerske identitet. Å «hate vekk» det vi ikke liker virker dårlig. Krigen mot terror skaper mer terror. «Krigen» mot narkotika har gjort smuglerne bedre organisert, og flinkere til å smugle. Å jage rusavhengige løser heller ingenting. Hvorfor fortsetter vi med hatefulle tiltak som ikke virker? Er vi blitt avhengig av å se på oss selv som den gode part i en konflikt? Er det blitt viktigere å beholde selvbildet vårt enn å løse problemet? Trenger vi fienden for å føle oss gode, og kampen for å føle at vi gjør noe viktig?

Mediene er fulle av skurker og ofre, hat og krig. Charles Eisenstein viser vei ut av tvangstanken om «oss og dem», de gode og de onde, uten å gi oss identitetskrise. Han bygger en filosofi rundt det som fungerer bedre. Det havner neppe på forsiden av en avis, men det kan dra oss ut av gjørma i vårt eget hode.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

karibua1014_2

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. At det var derfor de lå langflate etter likes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

OMSLAG-Sep-2013-1Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

märthaDen unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

   – Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

M&K

Munter stemning under intervjuet.

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Kathrine-shv

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

KathInne
Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?

– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!

Journalister i raushetens tid.

Journalister i raushetens tid.

 

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Kommunistfrykt på avveie

I nettavisenes kommentarfelt er Norge et helvete på jord.   

«AP og dens makkere er det største kommunist regime snart større en Kina!»

«Sitter å ser på super sosialistene bare ødelegge dette landet dag for dag..»

«Det er vanskelig å bo i et land som Norge som snart er et kommunist helvete som Øst-Tyskland en gang var!»

Uansett hva nettjournalisten skriver om, dukker slike meninger opp under artikkelen. Debattantene nevner symptomer på Norges elendige forfatning: Stor, fremmedreligiøs innvandring. Slapp skole. Snille fengsler. Nedprioritert politi og militærvesen. En flom av narkotika. Alt på grunn av regjeringspøblenes ideologi: et sosialistisk kommunisthelvete. Eller kulturmarxisme, som en mer fornem massemorder fra Skøyen kaller det.

DDR var en europeisk sosialiststat som virkelig ville være kommunistisk. Så snart den ble opprettet i 1949, begynte folketallet å synke. Verken østtyskere eller utlendinger ville bo der. Folk flyktet så iherdig at de måtte mures inne i 1961.

100_mark_ddr_vorne

Null verdt utenfor DDR.

Senere importerte landet noen gjestearbeidere. Men de kom fra andre kommunistland, og ble slett ikke oppmuntret til religiøs praksis. De ble plassert på internat med strenge regler. Familiegjenforening var forbudt.

All religion ble forbundet med den kapitalistiske fienden. Avisene kjørte anti-religiøse kampanjer, i pakt med Karl Marx’ kanskje best kjente sitat: «Religion er opium for folket». Også opium måtte man se langt etter i Øst-Tyskland. Narkotika fantes nesten ikke. DDR-marken var verdiløs valuta for smuglere.

Under Den kalde krigen sto Norge på motsatt side av DDR. Vår ivrigste anti-kommunist het Haakon Lie og var partisekretær i Ap. På 1970-tallet nådde norsk økonomi nye høyder, mens den østtyske stagnerte. Blant få etterspurte eksportvarer fra DDR, var politiske fanger. De kunne kjøpes fri av Vest-Tyskland.

Matthias Melster var en av dem. I boka «Det var DDR» forteller han forfatter Astrid S. Dypvik om østtyske fengsler. De hadde ingen aktivitetstilbud. Om natten ble fangene sjekket, i praksis vekket, hvert femte minutt. Om dagen var det forbudt å sitte i senga. Matthias ble fengslet på ubestemt tid, fordi han prøvde å reise til Vesten.

Skolen husker han heller ikke som snillismens høyborg. På ungdomsskolen dro alle gutter til militærleire, ble drillet og fikk skytetrening. Allerede i barnehagen reiste Matthias på besøk til militærkasserner. Barn som ytret «feil» holdninger i klasserommet kunne bli avhørt av sikkerhetspolitiet – landets største arbeidsgiver.

Matthias minnes også østtyske butikkhyller, som alltid var like tomme. Er dette den rødgrønne regjeringens forbilde, må Jens & co være blottet for makt over praktisk politikk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tastingens triumf

KARI: Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Kjerringråd mot fremmedfrykt

Noen tror de tenker når de stokker om på fordommene sine. For å integrere nye landsmenn, som somaliere, må vi gå fra forstokkelse til tenkning.

I Vinje blir somaliere behandlet som en ressurs, og opptrer deretter (faksimile: nrk.no).

Nordmenn har lenge vært verdens ivrigste avislesere. Bare Japan slår oss iblant på statistikken World Press Trends. Ofte er sensasjonshungrige aviser vår hovedkilde til informasjon om folk vi ikke kjenner. De forteller oss at somaliere blir fire ganger så ofte straffedømt som nordmenn. Men de føyer sjelden til at halvparten av Norges somaliske statsborgere er under 20 år, og at de fleste er menn. Enhver gruppe full av unge menn begår langt mer kriminalitet enn en mer blandet gruppe.

Siden midten av 1980-tallet har Somalia manglet regjering. Det fins ingen offentlige kontorer, skoler og sykehus. Unge flyktninger har ingen erfaring med byråkrati, og kommer dessuten fra en muntlig kultur. Den norske stat krever et papir for alt. Somaliere opplever det norske samfunn som distansert og uforståelig, sier Ayaan Yasin ved Primærmedisinsk verksted i Oslo. Hun hjelper sine landsmenn med den norske hverdagen.

«I Norge er nettverkene papirbasert – aviser og bøker. Alltid når folk ikke skal kjede seg, leser de en bok. De har et nettverk med boka,» sier hun til forfatter Tone Huse i den nye boka «Tøyengata – et nyrikt stykke Norge». Ayaan forklarer at somaliske kvinner blir ensomme og utslitte i Oslo fordi naboene ikke kommer og hjelper dem: «Somalia er et fattig land med et rikt sivilsamfunn. Norge er et rikt land med et fattig sivilsamfunn. Her er det ingen som kommer og snakker med deg og støtter deg når du har problemer. I Norge har du alt: lege, medisiner, mat, hus. Men du har ikke et samfunn.»

Ingen folkegruppe flytter oftere enn somaliere i Oslo. Det ville hjulpet med en stabil boligsituasjon. I land hvor somaliere klarer seg like bra som andre innvandrere, har regjeringen tatt ansvar for dette. Norske myndigheter er mer opptatt av fysisk sykdom, forteller Ayaan: «De bryr seg ikke om du flytter mange ganger i året. De spør om du er syk, om du har en legeattest. Men det hjelper jo ikke om legen sier at de små barna dine er friske, hvis de har vært på flyttefot hele livet.»

Noen grunner til at somaliere sliter med bolig, er at de nylig har kommet til Norge, og at de møter store fordommer på leiemarkedet. I det etablerte arbeidsmarked møter de også skepsis, og de skjønner ikke det tunge byråkratiet for å starte egen næring. Mange har også krigstraumer som ikke blir behandlet.

Likevel lykkes noen somaliere svært godt i Norge. De bor i Vinje i Telemark, og blir møtt av en befolkning som tenker lenger enn nyhetsjournalister. Faktisk tenker lokalbefolkningen så langt at de behandler somalierne som mennesker. De får en individuell plan med språkopplæring, kjøreopplæring og informasjon. Tett oppfølging er en selvfølge, og bygdefolket lager uformelle møteplasser mellom gamle og nye innbyggere. Den viktigste er Kjerringråd, et nettverk av kvinner som handler, lager mat og bader sammen. Dette kan kvinnene kjenne igjen fra Somalia.

«Mens somaliere blir stemplet som tilbakestående og giddeløse i media, ble vi i Vinje behandlet som en ressurs,» skrev Afi Boon i en kronikk i Dagbladet i 2008. Ingen av de femti somalierne i Vinje er straffedømte. Alle jobber eller tar utdanning, og ingen har droppet ut av videregående. For dette fikk Vinje Amnestyprisen 2008. Magasinet jeg jobber i du nå leser fikk samme pris i 2005, og vi deler Vinjes menneskesyn. Vi mener at folk må behandles som det vi ønsker de skal være – ikke som det vi frykter de skal være.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Påfallende, pinlig og jantete

Her er to leserbrev jeg har hatt på trykk i sommer, fra A-Magasinet 25. juni og Dagblad-Magasinet 24. juli.

Det opprinnelige brevet hadde også to setninger til: A-Magasinet er hjertelig velkommen til å skrive om ukjente ildsjeler som får pris fra organisasjoner. Hvis media var mer interessert i idealisme enn i kjendiser, kunne PR-mannen også rådet organisasjoner til å prise ukjente.

Setninger som ble redigert bort midt i innlegget:

Reportasjen kritiserer det at Oprah gir råd og anbefaler produkter hun liker på TV. Det antydes at seerne følger henne slavisk og ikke tenker selv. Men i USA oppmuntres folk til å tro på seg selv, ikke minst av Oprah. Det er i Norge vi helst skal mistro egen dømmekraft og være enige.

1 kommentar

Filed under Kommentar

Skummelt medievennlig

I rettssalen heter det dyssosial personlighetsforstyrrelse. I media heter det muslim, og skremmer oss til å bli sittende foran fjernsynet.

Vil du være islams ansikt utad i Norge, bør du begå en del vold først. (Skjermbilde fra db.no)

«Han er en mann som har lett tilgang til media, han får spalteplass når han vil og om hva han vil.» Det sa Håkon Haugsbø, leder av SKUP (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) på en konferanse i mars.

Hvem er mannen han siktet til? En fredsforsker som har funnet en virksom dialogisk metode? En lærer som har sett potensialet i en elev med ADHD og forandret livet hans med et nytt undervisningsopplegg? En sykepleier som har vært ærlig om egne rusproblemer og fått en pasient til å innrømme sine?

Nei, det er selvsagt snakk om en mann med nyhetsverdi. En som sier og gjør noe så skummelt og forkastelig at vi skvetter i stolen når vi slår på TV. En som får oss til å skrive de styggeste ordene vi kan i nettavisenes kommentarfelt. En som bekrefter våre verste fordommer om gruppen han tilhører, så vi kan si oss fornøyde med vår syltynne kjennskap til den.

Mannen er Arfan Bhatti. I tenårene ble han knyttet til ungdomsgjengen Young Guns i Oslo. Han knivstakk en butikkeier, ble dømt for politivold og skjøt en person under et torpedo-oppdrag. I 2006 fikk han sitt definitive gjennombrudd i media. Da skjøt han mot en synagoge og ble tiltalt for planlegging av terrorisme. Senere medvirket han til drapsforsøk på Kolsås og hadde en romanse med en profilert TV2-journalist.

En mer medievennlig mann skal man lete lenge etter. Sitt siste PR-stunt gjorde han i vinter. Dagbladet trykket Muhammed-tegninger, og Bhatti dro igang en demonstrasjon. Dessverre for media ble det en fredelig protest gjennom Oslos gater. Selv Islamsk Råd frarådet muslimer å delta, i frykt for uroligheter.

For vel ti år siden fikk Bhatti en diagnose av rettspsykiater Berthold Grünfeld. Han led av dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men i media lider han utelukkende av islam. 17 år gamle Sarah Selaihi er lei av at ekstremister får representere hennes religion utad. I februar sa hun til tidsskriftet Minerva: «Først var det negativt fokus på demonstrasjonen fordi man var redde for vold. Men så, når det gikk bra, var det nesten ingen som skrev om det!»

I mars sa hun til Sånn er Livet på NRK P2 at medias blikk på muslimer ødelegger for integreringen: «Det skaper et skille i samfunnet, i hvert fall blant ungdom. De fleste jeg kjenner føler seg misforstått og mistenkeliggjort av medias bilde. Mange velger å definere seg ut av det norske samfunn fordi de ikke gidder mer. Det er mye lettere å bare være med sine egne.»

Selaihi er verken en voldelig mann eller en undertrykt kvinne. Derfor er det vanskelig å slippe til i samfunnsdebatten. Som lite medievennlig muslim må hun ty til smale arenaer. Arfan Bhatti, derimot, var selvskreven gjest da 500 journalister møttes på den nevnte SKUP-konferansen. «Jeg vil være islams ansikt utad,» sa han. Lite tyder på at journalistene vil hindre ham i det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Janteloven 2.0

Den nye Janteloven lyder: Du kan gjerne tro at du er noe, så lenge du ikke er deg selv. Det har Alexander Rybak fått merke.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Noe av det rareste her i verden er at alle vil bli likt, men ofte tyr til alt annet enn seg selv for å bli det. Samtidig liker vi folk som viser fram sin egen sannhet. Det mest leste av 112 innlegg i min blogg, er intervjuet med komiker Jon Schau fra =Oslo i fjor. Han snakker om sin egen død og sin egen Gud – som slett ikke samsvarer med den gjengse oppfatning. En medierådgiver ville i beste fall rådet ham til å snakke om den kristen-sertifiserte guden og døden, men helst om noe mer folkelig. For eksempel sin middels store interesse for fotball.

En annen som sier det han har på hjertet, er Alexander Rybak. Det merket jeg fort da jeg intervjuet ham til januarnummeret vårt. Han var ikke redd for å kalle albumet sitt banalt eller innrømme at han sjelden går rundt og smiler. PR-rådgiver Andreas Hardhaug Olsen likte ikke det han leste. «Har medierådgiverne til Rybak sovnet?» undret han i Nettavisen. Han reagerte særlig på dette sitatet: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro».

PR-rådgiveren mener Rybak skader sitt image som «en folkekjær, litt naiv Espen Askeladd». Men han er ikke Espen Askeladd. Han er Alexander Rybak, og er nødvendigvis flinkere til å være Alexander Rybak enn til å være en eventyrfigur fra 1800-tallet. Hadde han vært Espen Askeladd, ville han kappspist med trollet, ikke kappspilt med androgyne artister i Melodi Grand Prix.

Jeg har alltid syntes at folk som er seg selv på TV virker veldig like. Forklaringen fikk jeg i boka «Talerens troverdighet» av Anders Johansen. Det TV-seerne oppdras til å se på som en ærlig og liketil person, er i virkeligheten en rolle. Medierådgivere lærer politikere og andre kjendiser å «spille seg selv». Det holder ikke å være seg selv. Det kan bli altfor sært, dessuten kan det støte noen. Skal du gjøre folk til lags, må du spille den godt etablerte rollen «folkekjær». Det mener i hvert fall rådgiverne.

Rybak ble straffet for å si at han vil endre livsstil før han får familie, så han kan unngå å være utro. Jeg kaller det å ta ansvar, men PR-rådgiveren liker ikke ordet «utro». Antakelig fordi aviser kan ta det ut av sammenhengen og slå det opp, så folk tror Rybak ER utro. For å blidgjøre PR-rådgivere, må man altså holde kjeft om alt som kan tolkes som lite folkekjært når det tas ut av sammenhengen. Helst bør man unngå å snakke sammenhengende, og kun uttale seg i folkekjære overskrifter.

Share

7 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Lag din egen medieportal

Lei av nettaviser? Lag en startside som lister opp interessante bloggposter, eller noe helt annet. Les hvor enkelt du kan bli din egen redaktør med iGoogle.

Slik kan din «nettavis» se ut, med linker til relevante bloggposter og nye meldinger fra Twitter, Facebook og Gmail. Valgfri logo hører selvsagt med.

Det fins 200 millioner blogger i verden, og nettaviser sliter med å holde følge. De beste bloggpostene er mer givende enn den jevne avisartikkel. Dessuten har blogger et mye større mangfold.

Nettavisenes store fortrinn er tilgjengelighet. Det er lettere å gå inn på dagbladet.no hver dag enn å luke ut interessante bloggposter. For bloggsfæren har nok av søppel. Det verste er kanskje «parasittblogger» som omtaler en nyhet, slenger på en provoserende overskrift og en sterk mening, og legger seg under nettavisens nyhetssak. Dagbladet har kuttet ut denne funksjonen, da den førte til alt annet enn meningsfulle innlegg. VG og andre bruker den fortsatt. Derfor er noen parasittblogger blant Norges mest leste, men neppe mest verdsatte (uten at annonsørene bryr seg noe som helst om det).

I motsetning til annonsører, er de aller fleste bloggere opptatt av mer enn antall klikk. Men de beste innleggene fins sjelden i samme blogg. Hvordan skal man finne dem? Og hvordan få dem til å dukke opp på samme nettside?

Første skritt er google.com/reader. Bruker du Gmail, logger du deg på med e-post og passord. Hvis ikke, oppretter du konto. I Google Reader kan du abonnere på blogger og stikkord. I dag fungerer mange nettsider som blogger, selv når de ikke ligner en tradisjonell blogg. Prøv deg fram med å legge inn nettadresser (du trenger ikke en gang å skjønne hva RSS er). Er du lei av handlingslammende nyheter, kan du legge inn Yes! Magazine Blogs.

Men dette er ikke alltid nok for å få interessante treff. Skribenter, nettadresser og stikkord gir ofte varierende kvalitet på innleggene. Og har du sære stikkord på norsk, gir de neppe treff hver dag. Derfor har en gjeng idealister laget sonitus.org. De leser gjennom en haug med norske blogger og velger ut de beste postene. Listen oppdateres daglig. For å få den inn i Google Reader, legger du inn abonnement på adressen http://magasin.sonitus.org.

iGoogle er et verktøy som gjør Google Reader mer leservennlig, og som lar deg lage din egen «nettavis» med mye annet innhold enn bloggposter. Gå til google.com/ig for å opprette din side. Antakelig slenger Google inn noen vanlige nettaviser for deg, samt vær og kalender. Du kan selv velge hva du vil beholde. For å bli din egen bloggredaktør, legger du til Google Reader som applikasjon (klikk «Legg til ting» nederst til høyre i logoen).

Slik ser Google Reader ut i iGoogles liste over applikasjoner. Av en eller annen grunn havner den langt ned på listen når jeg søker etter den.

Når du går tilbake til din side på iGoogle, vil Google Reader ligge der som en boks. Den lister opp uleste bloggposter i ditt utvalg. Klikker du på en overskrift, får du som regel opp en boble med de første linjene, og kan velge om du vil lese hele innlegget.

iGoogle lar deg også legge til utallige andre applikasjoner. Deriblant Facebook, Twitter, Gmail, vær, kartsøk, spill og – hvis du absolutt vil – mange nettaviser fra inn- og utland. Til slutt setter du iGoogle som startside så den kommer opp med det samme du åpner nettleseren.

Share

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Fancy slaveri

Moderne markedsførere bruker samme teknikk som narkotikalangere.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I 1997 hadde den britiske regjering rundt 300 PR-medarbeidere. Folk som gir politikerne et salgbart image i media. Åtte år senere var tallet 3259. I boka Sannhetens kår viser Christian Borch hvordan vi lar markedslogikk ta stadig mer styring over samfunnet.

Stylister fikser ikke lenger bare utseendet til folk. De styler alt fra politiske budskap til stillingsannonser. «Næringslivet er flinke til å selge et inntrykk av å være fancy, men de fleste jobber er ganske elementære,» sa forfatter og tidligere Schibsted-medarbeider Henrik Langeland da jeg intervjuet ham.

Markedsstylister har mye til felles med narkolangere. De får folk til å «kjøpe» ideer de egentlig ikke tror på, og ting de egentlig ikke vil ha. Folk oppdras til avhengige forbrukere, som vurderer hverandre i lys av sitt forbruk og tilhørende verdier. Noen av disse brenner seg ut på lønnsomt arbeid blottet for annen mening enn å skape nye, avhengige forbrukere. Slaveriet kalles «verdiskapning».

«Det er som om det enkelte menneske har mistet retten til å lytte til seg selv,» skriver Borch. Hvem skal utvikle et økonomisk system som ikke er vekstbasert? I dag blir man bannlyst om man stiller spørsmålet. Markedslogikken er tidens ledende og absurde religion. For å opprettholde dagens økonomiske vekst på tre prosent årlig, må nordmenn forbruke nitten ganger mer om hundre år. Mange får høy lønn for å fremstille dette som en god idé. De rettroende kaller det den eneste veien til et godt samfunn.

Hadde det virkelig vært en god idé, ville den ikke trengt stylister. Vår tids PR-folk har samme makt over sinnene som prestene i middelalderen. Tross miljøkrisen, gir det fortsatt høy status å forbruke mange ting. Folk som nesten bare forbruker heroin, og dertil ikke tilber markedskreftene, er syndere.

=Osloselger Johan antydet en dag at det neppe var prestisjefylt å skrive i =Oslo. Jeg svarte at folk som er opptatt av prestisje kjeder vettet av meg, og ikke fins i min omgangskrets. Jeg vet heller ikke om noen statusjobb jeg har lyst på.

«Jeg kommer fra et overklasseområde i Göteborg,» sa Johan, «så jeg er vant til at folk tenker mest på status. Da jeg jobbet som lystekniker med grei årslønn, spurte faren min når jeg skulle utdanne meg og få meg en ordentlig jobb med eget kontor.»

For et år siden prøvde Johan å ta selvmord to ganger. I dag er han glad han mislyktes. Som selger av =Oslo møter han folk som bryr seg om hvem han er, og ikke om hvilken status han har. Han har aldri hatt PR-rådgivere. Det trengs ikke for å forvisse folk om at det er en god idé å kjøpe =Oslo.

Bakgrunn for diskusjonen under er mitt intervju med Alexander Rybak i =Oslo nr. 1/2010 og Nettavisens oppfølging av dette:

Nettavisen: – Noen må stoppe Rybak
Nettavisen: Avviser utroskapsutsagn

Share

21 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Slik tenker VG Nett

I 1455 kom den første masseproduserte boka. Martin Luther hadde aldri fått spredt sine tanker hvis han var 100 år tidligere ute. Han trengte boktrykkekunsten for å reformere kirken. Skrivermunkene fikk identitetskrise av den nye teknologien. Det ble nedtegnet et forsvarsskrift til skriverens fremme. Gjett hvordan det ble spredt ut til folk? Gjennom boktrykkekunsten.

I dag er ikke bare papiravisene truet, men også nettavisene. Facebook og YouTube har flere norske brukere enn VG Nett. Finn.no er større enn dagbladet.no. Wikipedia og blogger.com er større enn aftenposten.no. Er du Facebook-venn med varaordføreren i Asker, får du vite om politiske vedtak lenge før de omtales i budstikka.no.

Får du ikke nok av svineinfluensa, tilbyr VG Nett en egen fanside for sykdommen på Facebook. Nå venter vi spent på fansiden for den muterte utgaven.

Magne D. Antonsen er tjenesteansvarlig på VG Nett. På Fagpressens dag 19. november fortalte han hvordan nettavisen tenker. Da han begynte i 2003, gjorde de papirstoffet tilgjengelig på nett. I dag fins 95 prosent av VGs nettstoff kun elektronisk.

Før søkte vi etter nyheter på nettet. Nå kommer nyhetene til oss, gjennom tips fra venner i nettsamfunn. Dermed leser vi også artikler fra aviser vi aldri leste før. Isteden for å se på sosiale medier som en trussel, er nettavisene vidåpne for å ta dem ibruk. VG-reportere twitrer fra Kogno-rettssaken raskere enn de kan skrive en artikkel. Under valget laget VG Nett også sitt eget Twitterting.

Undersøkelser viser at det brukerstyrte leksikonet Wikipedia er mer nøyaktig enn Encyclopedia Britannica. VG Netts lister over lokalpolitikere er også mer oppdatert enn listene de får fra departementer. Leserne rapporterer om politikere som er døde, har gått av eller skiftet posisjon.

Bloggere kobles til VG Netts artikler gjennom Twingly. Ping’er du et blogginnlegg og linker til en relatert VG-artikkel i innlegget, legges en link til ditt innlegg under artikkelen. Dagbladet har sluttet å bruke denne funksjonen, siden mange bloggere bare skriver tull for å få klikk. Så kan man spørre seg hvor mye tull nettaviser selv skriver for å få klikk.

Silje var en helt vanlig blogger før hun ble Min Mote-blogger med egen link fra VGs meny. Margen til Silje er et svært naturlig sted for annonsører å skryte opp sine såkalte skjønnhetsprodukter. VG Nett gir også leserne et eget hjørne av forsiden, «Lesernes VG», med saker fra blogger og leserinnlegg.

Men det er ikke bare bare å la leserne skrive avisen. VGs moderatorteam jobber fra sju om morgenen til midnatt med å fjerne krenkende kommentarer. Et tips fra Magne til deg som jobber i nettavis: Ikke legg ut en artikkel om islam med kommentarfunksjon fredag klokka 17 og ta helg.

Klikk på bildet hvis du vil støtte VG så de kan ping'e hodet ditt med flere drap.

VG var svært stolte av sin forside med bilde av alle 73 kvinner som er drept av sine menn i Norge siden 2000. Her fulgte VG Nett opp med en egen profilside til hver kvinne. En draps-Facebook, med andre ord. En mer livsbejaende «Facebook» har kiva.org, hvor du kan lage profil før du gir rentefrie mikrolån til fattige entreprenører. De 841 medlemmene i Kivas Norgesgruppe kommer nok aldri på forsiden av VG. Men VG Netts ansatte har hver sin profilside i nettavisen. Etter at de fikk denne, får de mye hyggeligere e-poster fra leserne.

VG satser på gjenbruk av teknologiske verktøy. For eksempel protokollen hvor leserne kan skrive minneord til døde kjendiser. «Så fikk protokollen terningkastfunksjon,» sier Magne, uten at den dermed ble brukt til å rangere lik.

I skrivende stund har VG Nett 6527 fans på Facebook. (=Oslo har 3401). VG har også laget en egen fanside for svineinfluensa i Norge, med hele 7618 fans. Her linker de til sine egne nyheter om svineinfluensa. VG Nett ser på Facebook som et avisstativ.

VG Nett har 90 ansatte, fordelt på redaksjon, utviklere, annonseavdeling og administrasjon. I tillegg kommer vikarer og frilansere. De liker å si at de skaper den store nasjonale fellesskapsfølelsen. Her kom det noen kremt fra salen på Fagpressens Dag …

Relaterte bloggposter:
Enkel + sosial teknologi = revolusjon (mer om Fagpressens dag)
Presseinfluensa

Dagens svineinfluensa fra VG: Helseministerens gladmelding & Viruset har mutert

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Når jeg blir stor, vil jeg gi folk kreft

… og andre konklusjoner fra skatteliste-journalistikken.

Så sur blir man altså av å bli SLÅTT av tobakkskongen og må nøye seg med 8 milliarder i formue.

Så sur blir man av å bli SLÅTT av tobakkskongen og måtte nøye seg med 8 milliarder i formue.

Tobakkskongen Johan H. Andresen har en formue på 10 milliarder 557 millioner 362 tusen 104 kroner. Så lenge heroinkongen, kokainkongen og hasjkongen investerer svart, vil nok tobakkskongen beholde førsteplassen.

Skattelistene er en gave til nettaviser, fordi de sier så lite at de kan brukes i alle nyhetssjangre. I september braker det løs med overskriften «I oktober kommer skattelistene». Senere resirkuleres saken med titlene «Neste uke kommer skattelistene» og «I natt kommer skattelistene».

I det øyeblikk skattelistene legges ut, kommer avslørings-skattesaken «Se hva skattelistene ikke forteller». Googler du denne setningen med klammer rundt, får du 429 treff.

avstenming

Når skattelistene er ute, dukker DU-skattesakene opp: «Nå kan DU klikke på naboen», «Hva synes DU om at skattelistene legges ut (stem her)» og «Søker DU på skattelistene? (stem her)».

Samtidig jobber journalistene febrilsk med kjendis-skattesakene. Hva tjente KJENDIS-GUDFAREN til Emma Tallulah Behn og hans KJENDIS-KONE? I år får vi også vite skattbar inntekt for sønnen til Haakon og Märthas gamle musikklærer.

Ekstra morsomme å skrive om, er kjempekjendiser med 0 i inntekt. Mira Craig, Sondre Lerche og Paul Waaktar Savoy tjente INGENTING i fjor. Når den saken legges ut, er avslørings-skattesaken fjernet, den som sier at skattelistene sier lite. Nå klikker folk fingrene av seg for å lese om kjendiser som IKKE TJENER NOE. Nettaviser henvender seg til en målgruppe uten hukommelse. Derfor kan de også publisere de samme sakene hvert år.

faceskatt

En relativt ny sjanger er Facebook-skattesakene. Først får du vite hvordan DU kan AVSLØRE hva dine FACEBOOK-venner tjener. Kort tid etter kommer saken om hvordan du BLOKKERER den forferdelige FACEBOOK-applikasjonen som AVSLØRER dine venners inntekt.

arisuvenner

Ari-uvenn Carl-Erik Grimstad tjente faktisk INGENTING i fjor. Nøyaktig samme (ikke-)inntekt hadde Ari selv.

Før lunch begynner journalistene å innhente :STERKE MENINGER til debatt-skattesakene. Noen RASER og mener at skattelister på nett er SOSIALPORNOGRAFI. Noen andre mener at skattelister på nett STYRKER DEMOKRATIET. For å styrke demokratiet skikkelig, forteller nettavisene hva ARI BEHNS UVENNER tjente i fjor. Her savner vi Ari Behns uvenners slekt og venner, men de er kanskje ikke kjendiser.

Enda skumlere blir det når kriminal-skattesakene slippes løs. SKATTELISTENE ER EN GAVE TIL KJELTRINGER, sier John Christian Elden til Dagbladet. SKATTELISTEN ER EN GAVE TIL SKURKER, sier Georg Apenes til VG. Like etter kommer den mest fryktinngytende og velbrukte saken av alle: «Dette kan være DET SISTE ÅRET du får se skattelistene på nett.»

Det er ikke greit å være verken bilkjendis eller dekkonge når formuen settes i revers og parkerer på 6,4 millioner.

Det er ikke greit å være bilkjendis og dekkonge når formuen setter seg i revers og parkerer på 6,4 millioner.

Samtidig, et annet sted, er ordspillavdelingen i gang med ordspill-skattesakene: «Dekkformuen punkterte» (dekkjendis Tommy Sharif har lavere formue enn sist), «Fullstendig gæli for Dæhli?» (en nesten-nyhet om at Bjørn Dæhlies formue kanskje har krympet) og «Eide på topp i Eide» (Ivar Eide, eier av Visnes Kalk- og marmorbrudd, har Eide kommunes største formue). En klassiker som alltid går igjen, er plastikkirurger og restauranteiere som TJENER FETT.

Sjokk-skattesakene frister med overskrifter som «Betalte EN MILLIARD i skatt» (klikker du på denne, får du vite at det dreier seg om samtlige innbyggere i Øvre Eiker kommune). Det er også populært å skrive om folk som ikke har løftet en finger og TJENT GROVT: «Spilte minst – tjente mest» (fotballspiller Ole Martin Årst sopte inn 2,1 millioner uten å sette sin fot på banen). For noen år siden kunne VG fortelle at «Tromsø-jenta Lene Marlin (21) tjente i fjor nærmere 6,6 millioner kroner – uten å synge en strofe.» Og som om ikke det var nok: «Året før var Lene også helt taus, men inntekten var ikke dårligere da – tvert imot.»

Moralen er: gjør lite, tjen mye. Og hvis du absolutt må gjøre noe, plei i hvert fall ikke de syke, men bli heller TOBAKKSKONGE.

Drep folk – og tjen mer enn advokaten din.

Drep folk – og tjen mer enn advokaten din.

En ny sjanger i år er Kongo-skattesakene. Advokat Furuholmen TJENER MINDRE enn Tjosolv Moland og Joshua French. Det til tross for at KONGO-GUTTA tjente til sammen 18 139 kroner i fjor. Furuholmen tjente nemlig INGENTING. Ifølge de samme avisene har han gjort mye ganske lenge. Hadde han visst sitt eget beste, ville han blitt DANSEKJENDIS, for programlederne i reality-serien Skal vi danse har MILLION-INNTEKT.

Når avisene endelig får tak i en kjendis-sexolog kommer sex-skattesakene: «Sexolog om skatteslippet: – Høy lønn er sexy» (undertittel: «Bruker du skattelistene til å sjekke daten din? Ta kontakt!»)

Men ett sted på søke-nettet er ikke skattelistene noe hett tema. Da jeg søkte på «skattelistene» hos Opplysningen 1881, fikk jeg opp Skattekisten kulturbarnehage i Egersund. Kanskje like greit for demokratiet.

Share

4 kommentarer

Filed under Bloggpost

Sjokk på samlebånd

Våren 2000 var 320 x 2 gram silikon en kjempenyhet. Siden har lite vært nytt i dagspressen.

År 2000. Noen i en studentavis på Blindern kjenner en jente som har fått jobb i Dagbladet. Alle er misunnelige. Men den nyansattes begeistring blekner fort. Hun må jakte på foreldrene til Lene Nystrøm i popgruppen Aqua, for å få en kommentar til datterens nye silikoninnlegg.

Den største kulturnyheten i norsk presse våren 2000 blir bekreftet av en anonym kilde. Kilden sier at det skal være tilført 320 gram silikon til hver av Aqua-Lenes pupper. Aquas manager Nicklas Anker vil ikke uttale seg om puppesjokket. Det vil derimot rikssynser og journalist Marie Simonsen, som kaster seg rundt med en kommentar i VG.

Den 31. mars kan VG fortelle hva Nina Owing, Petter Nome, Signy Fardal, Hans Christian «HC» Andersen, Unni Lindell, Trond Waage, Kim Småge, Knut Faldbakken, Mari Maurstad, Elsa Almås, Robinson-Elisa Røtterud, Ellen Arnstad og May Grethe Lerum mener om Aqua-Lenes nye pupper. Hele åtte journalister er kreditert for artikkelen. Antakelig har de ringt fem ganger så mange kjendiser som la på røret.

I Nordlys rykker politisk redaktør Svenn A. Nielsen ut mot de nye puppene. Adresseavisens Lars Ginås forsvarer Lene. Aftenpostens Erik Bjørnskau spør Fredrik Skavlan om han skal snakke om puppene når Lene kommer. VG trykker et stort intervju med Lene om hvorfor hun vil ha silikon. Lene befinner seg i Singapore. Det gjør VG også. Litt senere er både Lene og avisa på Taiwan.

Tre år etter er jeg journalist i en riksdekkende dagsavis. Avisa har et godt rykte, men som andre dagsaviser er den glad i nyheter. Jeg lærer fort at nyheter er det som passer inn i nyhetsformen, og at det skjer lite av det i Norge. Ofte må man late som det skjer noe dramatisk og uvanlig. Helst skal det hales ut i en føljetong.

På morgenmøtet snakker journalister og redaktører om hva de har hørt. For eksempel har noen hørt at flere eldre oppsøker krisesentre. Det er uvanlig nok, og den tvilsomme konklusjonen er vinklingen. Min oppgave er å finne en person eller to som kan uttale seg i tråd med konklusjonen. Om jeg misliker nyhetskriteriene, står 241 søkere klare til å overta jobben min.

Jeg ringer cirka ti krisesentre. Ingen har økt pågang av eldre. Jeg vil gi opp, men det har jeg hørt at man ikke gjør. Endelig treffer jeg den jeg trenger. Når daglig leder ved Hamar krisesenter legger godviljen til, har hun observert flere eldre. Før har hun jobbet mye i eldreomsorgen. Kanskje hun legger ekstra godt merke til de eldre, tenker jeg, men den slags refleksjon er bannlyst i nyhetsformen. Desken sørger for at overskriften ikke etterlater noen tvil. Eldre strømmer til krisesentrene.

I mangel av sjokkerende hendelser, blir sterke meninger en nyhet. Å være journalist i en dagsavis, handler ofte om å mase meninger ut av folk. Har Helse-Hanssens sønn fått hjelp av Snåsamannen, ringer man en mest mulig skeptisk «ekspert» som kan komme med «knallhard kritikk» – i tråd med den forhåndsbestemte vinklingen. Tidligere har samme ekspert kommet med «knallhard kritikk» av Märthas engleskole. Kommer han med «knallhard kritikk» ofte nok, blir han ekspertkjendis, og kan brukes til alt.

Programmet «Ekstrem forvandling» brakte plastisk-kirurgisk reality-TV til Norge i 2003. Deltakerne stilte halvnakne foran kamera. Dette var definitivt en nyhet. Plastikkirurger og medievitere måtte kontaktes. Forhåpentlig hadde de sterke meninger om sjokkprogrammet. Men som de fleste andre jeg ringte i min karriere som nyhetsjournalist, mente de ikke noen ting. Medieviter Espen Ytreberg sa at det bare var media som påsto at programmet var sjokkerende. Etter hvert lærte jeg hvilke eksperter som passet inn i nyhetsformen.

Den perfekte nyhet i 2003, var Medhaug-saken. Ti år tidligere skulle Krf-politiker Jan Birger Medhaug ha hatt sex med en dame som ikke likte det. Jeg må ringe samtlige fylkesledere i Krf for å høre hva de mener om saken. Marie Simonsen, som nå har fått jobb i Dagbladet, er raskt ute med to kommentarer. Til min avis sier en fylkesleder på Østlandet at han ikke har merket noe til Medhaug-saken. «Det er stort sett dere bladfyker som er så interessert i den. Folket herover er så sindige at de ser forskjell på politikk og personlige saker,» sier han.

I 2002 gir Jan Birger Medhaugs navn null treff i mediearkivet Retriever, som samler artikler fra de største avisene. På det tidspunkt er Medhaug bare politiker i Rogaland. I 2003 blir han nakenkjendis på landsbasis, og navnet nevnes 784 ganger. Til dagspressens fryd har Medhaugs partikollega Helge Kindervåg også vært klåfingret. Hans puppegrafsing på en 21 år gammel kvinne gir navnet 109 treff i 2003. Året før, da han også bare var politiker, har Retriever ett treff på ham.

Mediesaken Medhaug førte ikke bare til at hovedpersonen måtte trekke seg som fylkesordførerkandidat. Valgerd Svarstad Haugland måtte også gå av som partileder i Krf, fordi hun forsvarte det angivelige offeret før rettssaken. Eller snarere: fordi dette ble en kjempenyhet. Dermed kunne dagspressen juble over nok en vellykket nyhetsføljetong, med stadig nye vinklinger og ofre. Saken handlet aldri om politikk. Den handlet om konflikter mellom til dels klesløse enkeltpersoner, omtrent som Hotell Cæsar. Forskjellen er at Hotell Cæsars produksjonsselskap ikke har momsfritak.

Dagspressen er fritatt for moms til en antatt verdi av en milliard kroner årlig. Dette er viktigste bidrag til avisenes økonomi. Produksjonsstøtten, bedre kjent som pressestøtten, er mindre og mer ustabil (264 millioner i 2008). Det er den som skal sikre et mangfold av aviser.

Lite tyder på at mangfoldet har økt siden 2003. Hva som faktisk skjer i 2009 er vanskelig å si, men hva som blir nyheter er opplagt: Politikere blir hengt ut for slurv i privatlivet og mister jobben. Gryende stjerner tar silikon inn og ut av puppene, til medias elleville begeistring-forkledd-som-sjokk. De samme medievennlige «ekspertene» lar være å legge på røret når journalister ringer.

=Oslo mangler ressurser til å konkurrere med dagsavisenes favorittsaker. Strengt tatt ville vi heller ikke gjort det om vi hadde muligheten. Fra 1. januar i år fikk vi likevel samme momsfritak som dagspressen. Det var kanskje på tide.

(Denne sto på trykk i =Oslo i 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Presseinfluensa

En rekke aviser over hele landet ble i vår angrepet av virus. På bare en uke slo viruset til over 2000 ganger i tastaturene.

kk0609

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Men snart så journalister en faretruende mangel på smitte utenfor redaksjonene. De håpet inderlig at noen skulle dø da «Beholder med svineinfluensa eksploderte» i Sveits, men livsfaren lot vente på seg. Norsk presse måtte ta til takke med folk som ble testet for viruset. Snart oppsto lokale virusvarianter som «Mann fra Sandnes sjekkes» og «To trondhjemmere testes for svineinfluensa».

Litt senere måtte media gi tapt for viruset, med overskrifter som «Ikke svineinfluensa i Tromsø» og andre fryktinngytende ikke-tilfeller. VGNettJostein uttrykte sin frustrasjon på Twitter: «Litt oppgitt over leserar som kontaktar oss og meinar me driver hysteri-journalistikk fordi me skriver om svineinfluensa.»

Samtidig som aviser slanker og krymper personalet for å matche leserflukten, er folk sine egne journalister. «Er det noe rart jeg elsker svensk? Vi sier svineinfluensa, de kaller det fläskflunsan,» sier nesrhten på Twitter. «Lurer på om solbrilleskille snart blir avløst av munnbindskille,» undrer helgefar. N.N. «klarer ikke å skjule sin entusiasme for den nye svinepesten» på Facebook, og «nyter den vibrerende Camus-stemningen disse deilige vårdagene».

Det er en påfallende forskjell mellom avisjournalistene og amatørskribentene. Sistnevnte skriver gjerne humoristisk, originalt og tankevekkende. Journalistene tyr til gamle kriseklisjeer for å understreke gravalvoret. Rett før deadline er formuleringer fra 2003 gode å ha. Den gang var SARS den nye Svartedauden, inntil dødstallet stanset på 812. Da dette bladet gikk i trykken, hadde 79 mistet livet av svineinfluensa. Til sammenligning dør 2,7 millioner hvert år av malaria, og bare i Norge dør 1500 av vanlig influensa.

Mens journalister driver klappjakt på svinedøde nordmenn, skrives tusenvis av statusmeldinger i sosiale nettfora. To av mine egne Facebook-venner sier: N.N. hater alt som forøker mine kunnskaper uten å stimulere min virkelyst. N.N. har begynt å lese inn bøker baklengs for å sikre seg lydbokmarkedet den dagen universet begynner å kolapse.

Mye tyder på at avisene kollapser før universet gjør det. Pressen slik vi kjenner den går konkurs når mange nok lesere slutter å frykte døden. Er det egentlig så farlig å dø? N.N. sier: «Hvis jeg ikke blir ferdig med masteroppgaven min til normert tid, kommer jeg til å trøste meg med at mellomrommet mellom fødsel og død uansett bare er en kosmisk slump.»

(Fra =Oslo 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Bøker i nyhetsformat

Først prøvde aviser å etterligne Se & Hør. Nå prøver bøker å etterligne aviser.

En gang ble bøker utgitt fordi noen sendte inn manus. Fortsatt skriver mange håpefulle inn til forlag. Foran dem i køen står bøker skapt av forlaget selv. Gyldendal måtte overtale Ingar Sletten Kolloen i det vide og brede før han ville skrive om Snåsamannen.

95% av innsendte manus har ingen sjanse til å komme ut, men flere av mine få studievenner har skrevet bok om en kjendis på oppdrag fra forlag. Samtidig trygler forlag aktuelle kjendiser om å skrive om hva som helst. Eller om å låne sitt navn til en skyggeforfatter, som får betalt for å late som om kjendisen har skrevet boka.

Fjorårets Frognerfitter begynte som innsendt manus med ukjent forfatter. Forlaget skriver: «Frognerfitter er en ærlig og sjokkerende fortelling om glamour og forfall.» Beskrivelsen er langt fra ukjent. Romanen kunne handlet om medias favorittkjendiser: Britney Spears og Amy Winehouse. Dessuten er ekte kjendiser med i fortellingen. Slapp manuset gjennom nåløyet fordi det kledde nyhetsformatet?

Ingen blir overrasket over at Koloritt forlag nå vil utgi Carl-Erik Grimstads gamle kronikker om kongehuset og Ari Behn. Det spiller ingen rolle at kronikkene er utgitt før, og kan hentes ut av mediearkiver. Gammelt stoff blir som nytt når det kan knyttes til fenomenet «aktuell kjendis».

Her er en sikker oppskrift for deg som vil utgi bok: Velg en populær sjanger, helst biografi. Skriv om en stor og nylig død kjendis som har vært utro. Ta med et avsnitt om utroskapet som sårer kjendisens etterlatte. Si at Ari Behn er en dust på pressekonferansen.

Med andre ord: følg nyhetsformatet. Er du heldig, blir du angrepet av både Ari og biografiobjektets slekt og venner. Foruten maks mediedekning, får du nå kontakt med en rekke forlag som vil utgi den sanne historien om deg og dine uvennskap med aktuelle kjendiser.

(Fra =Oslo 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Holdning over underholdning

Norsk journalistikk begynte som kulturjournalistikk. Samfunnsengasjerte diktere så politiske og kulturelle spørsmål som to sider av samme sak.

Dikterjournalistene, som Wergeland, Welhaven og Vinje, hadde tid til å sette seg inn i større sammenhenger. De slapp å gi terningkast på den siste boka til Bjørnstjerne Bjørnson. Isteden kunne de skrive om kunstens ringvirkninger i samfunnet. Kulturjournalistikken kunne gi nye erkjennelser, perspektiver og selvbilder. Kort sagt handlet den om kultur som prosesser og ikke bare som produkter.

En kulturjournalistikk som handler om produkter og kjendiser er bekvem og næringsfattig. Den tar kort tid å skrive, og krever minimalt med kunnskap og tankevirksomhet. Den er mulig fordi avisene er blitt en del av den moderne produksjonsprosessen. Ansvar for samfunnet er byttet ut med ansvar for salget. Noen vil kalle dette to sider av samme sak. Jeg vil si at samfunnet trenger mer enn raske pengestrømmer.

Avisene er særlig glad i rike kunstnere, selv om de nesten ikke fins. De fleste kunstnere er fattige og har lav sosial status, uansett kunstform. Kanskje er det noe annet enn penger og berømmelse som driver dem. For eksempel en arbeidsmetode som lar dem jobbe med prosesser og sammenhenger i tilværelsen. At journalister kamuflerer dette bak champagne og salgstall, viser bare hvor fjern metoden er for dem.

Den litterære offentligheten i Europas kaffehus på 1700-tallet var forløperen for en politisk offentlighet og dannelsen av demokratiske samfunn. Byborgerskapet diskuterte samfunnsproblemer med utgangspunkt i litteratur. Et demokrati krever aktive og opplyste samfunnsborgere. Kulturjournalistikken kunne valgt å bruke kunsten som en døråpner for viktige spørsmål. Isteden brukes den som en kilde til underholdning. Forlag jobber hardt for å få PR på avisenes premisser, og forfattere hjelper til ved å bryte seg inn på Litteraturhuset med neglefil.

Jeg tror kulturjournalister fortsatt vil skrive om noe annet enn kjendiser og produkter. Det er bare ikke så lett å få lov. Derfor drømmer mange av dem om å bli forfattere. Kanskje er det på tide at noen modige forfattere bruker neglefilene sine til å ta seg inn i kulturredaksjoner.

(Fra =Oslo 2008)

Overskriften rappet jeg fra rapgruppa Gatas Parlament.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Siste nytt om bæsj

Har du bæsj i fryseren, eller stiller du den ut på museum? Svaret avgjør hvilken avis som vil skrive om deg.

«Mann hadde bæsj i fryseren», kunne Dagbladet fortelle forrige jul. Ekskrementene brukte han til å grise ned to biler. Nærbilder viste at alle bilsetene var utsatt for innsmøringen. I de intellektuelles avis Morgenbladet holder det ikke å ha bæsj i fryseren for å komme på trykk. Der må du ha bæsj på museum. Artikkelen «Naken, blind og innsmurt i dritt» gir en innføring i amerikaneren John Duncans konseptkunst.

Morgenbladets redaktør fra 1857 til 1894, Christian Friele, mente at overskrifter var en vederstyggelighet. Før han døde, rakk andre aviser å finne overskrifter til artiklene sine. Tidligere ble flere artikler gruppert under samletitler, som gjerne besto av ett ord. Fram mot 1920 økte avislesingen, og aviser måtte kjempe om folks oppmerksomhet. Fokus ble rettet mot uvanligheter på siden av loven. Avisene ble sensasjonelle, eller leservennlige som de selv kalte det.

Var det et nymotens påfunn? Nei, journalistene var inspirert av en gammel, muntlig fortellertradisjon. Dramatiserte dagligliv, kriger og opprør trakk oppmerksomhet også rundt leirbålet. Disse fortellingene ble gjerne spritet opp når nestemann fortalte dem videre. I mangel av en desk, sørget fortelleren selv for å sette dem på spissen, slik Dagsavisen gjorde i sommer da overskriften ble: «=Oslo bare for nordmenn».

«Dagbladets leder 27. august tegner en karikatur av mine standpunkter i debatten om tigging, prostitusjon og narkotikaomsetning i Oslos gater,» skrev Erling Lae senere i Dagbladet. Han mente å ha voktet seg vel for ikke å havne i den grøftekanten avisen ville ha ham i. Men i Dagbladet er Lae enten «Oslos homoprofilerte byrådsleder» eller «den aggressive byrådsleder» som mener at tiggere er søppel – altså nummeret før bæsj.

Hva ville du gjort hvis du for eksempel hadde tiss i kjøleskapet? Stilt den ut på museum, eller helt den over naboens bilseter? Svaret avgjør hvilke aviser som er interessert i deg. Har du bare mat i hvitevarene, er det likevel håp. Gulrøtter kan lett utarte til vill gulrotsex på Dagblad-desken, og svisker kan ligne litt på hasj. Har du intellektuelle ambisjoner, kan du skrive oppfølgeren til Morgenbladets artikkel «Ensom kjøtteter blant kåte grønnsaker». Her bruker du matsex som metafor for din siste kunstfilmopplevelse på Cinemateket.

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hitler og Hollywood

Sosiologene Max Horkheimer og Theodor Adorno flyktet fra nazi-Tyskland til USA på 1930-tallet. Overgangen ble mindre enn ventet.

Det var ikke USAs rasisme som ga Horkheimer og Adorno noe å skrive hjem om. Det var kulturen, som var blitt industri. Særlig filmer ble skapt for å forføre massene på en forutsigbar måte. Omtrent som politikken i Tyskland.

Et vesentlig trekk ved nazismen var konformitet. Det gjaldt å like det samme som de andre. For eksempel skulle man like en stormannsgal østerriker som ble avvist ved Wiens kunstakademi fordi han manglet talent. For å veie opp for dette skaffet Adolf Hitler seg en egen regissør. Leni Riefenstahl laget filmer med ham på løpende bånd, og nazistene sørget for at de kom på kino.

Under nazismen gjaldt det ikke minst å se ut som de andre. Nesemålere fikk det travelt med å kartlegge om folk tilhørte riktig rase. Hadde du feil nese, ble du utstøtt fra det gode selskap. Ikke rart at mannen som oppfant neseoperasjonen i plastisk kirurgi var en tysk jøde. Jacques Joseph rakk å operere hundrevis av jødiske neser i hjemlandet før han døde.

Kulturindustrien kjennetegnes ikke bare av at den soper inn penger. Det kan all slags kultur gjøre iblant. Det spesielle er at den blir fremstilt ovenfra på utspekulerte måter. Nye talenter må underkaste seg systemet før de over hodet kan bli presentert. Vil de være på den sikre siden, bør de operere mer enn nesa. Kulturindustrien reduserer naturlig skjønnhet til en standardisert Hollywood-look. Gjennom filmer som kan sees over alt, blir standarden idealet.

Hvorfor får kulturindustrien et stort publikum? Det lurte også Horkheimer og Adorno på. Én av deres forklaringer var at den gir en behagelig flukt etter en meningsløs og slitsom arbeidsdag. Kulturindustriens produkter krever ingen anstrengelse, og gir ingen utfordring. De skaper en resignasjon som publikum bare kan holde ut ved å proppe i seg mer underholdning.

”Tilpasning trer takket være kulturindustriens ideologi istedet for bevissthet (…) Kulturindustrien gir gjennom sine produkter en behagelig følelse av at verden er i den orden som industrien vil suggerere folk til å tro på.” Dette skrev Horkheimer og Adorno i 1947, to år etter Hitlers død. Hadde han levd og kunnet lese det, ville han hatt god grunn til å drepe dem – eller ansette dem.

(Fra =Oslo 2008)

The consciousness of God is replaced by the production team:
En performancegruppe tolker Horkheimer og Adornos tekst Kulturindustrie – Aufklärung als Massenbetrug.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Skikkelig barne-TV

Vi som så barne-TV på 1980-tallet, kan i dag dra nytte av alt det lærte oss.

«Vi som har levd litt hadde utvilsomt et noe annerledes barne-TV enn dagens småhysteriske Amigo, Teletubbies eller bananer i pyjamas.» Det mener grunnleggerne av en Facebook-gruppe med hele 26 708 medlemmer. Vi som har levd litt er selvsagt vi mellom 25 og 35 år, og gruppen tar for seg barne-TV den gang det var skikkelig.

På 80-tallet var det ikke snakk om å iføre bananer pysjamas. Pysjamas var for susseglade voksne menn som delte seng med flodhester. Vi hadde heller ikke noe crazy quizshow hvor hvert lag besto av to venner. I vår tid var vennskap noe som forekom mellom menn og stoffrester, barn og romvesener, eller kvinner og fugler med bergensdialekt. Venner skulle helst være hemmelige, særlig hvis det dreide seg om triste tøfler som snurret østtysk progagandafilm i adventstiden.

Gullars: Nebbete stoffrester stifter vennskap med mann i søppelkasse.

En lilla mannlig Teletubbie med håndveske ville vært hårreisende moderne for oss på 80-tallet. Vi foretrakk store, hårete gorger som ville drepe medlemmer av Fraggelberget. Fragglene var livlige vesener med froskeansikt, bustehale og en halvtimes arbeidsuke. De søkte råd hos en levende skraphaug, og lærte oss at god arkitektur er til for å spises. Når de ikke stjal reddiker fra gorgene, spiste de rørkonstruksjoner laget av små og flittige dosere.

80-tallets barne-TV lærte oss også mye om geografi. I 1981 fant Brødrene Dal sin første spektralstein i Midtskill kommune i Sør-Agder. Senere prøvde den vesle bjørnen og den vesle tigeren å finne Panama ved alltid å gå til venstre. Lucy, Edmund, Peter og Susan fant landet Narnia bak klesskapet, og familien Tanner fant ALF fra planeten Melmac i garasjen. Som en ekte 80-tallsvenn måtte også ALF holdes hemmelig for omverden.

Det er liten tvil om at barne-TV på 80-tallet var noe annet og mer oppbyggelig enn i dag. Det lærte oss å pusse tenner, oppdra fjærkre og godsnakke med tøflene våre. Vi mellom 25 og 35 vet råd for alt. Blir vi ensomme, syr vi oss en venn av gamle gensere, og blir vi sultne, tar vi en jafs av den nye operaen mens vi synger på en lang og slitsom kjenningsmelodi. Vi lar oss heller ikke lure når det sier «hå hå hå» i stua vår. Da vet vi straks at det bor en hemmelig sjiraff der.

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO