Tag Archives: musikk

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Gnistrende orgeltanker

Frilansorganist Jarle Fagerheim gjør kirkeorgel litt kulere.

– Den klassiske toccatasjangeren er det nærmeste du kommer techno på 17-1800-tallet. Visse musikalske figurer gjentar seg, ofte kombinert med høyt tempo og mye lyd. Her spiller jeg figurer med hendene og melodier med føttene, sier Jarle.

Videoen med Charles-Marie Widors Toccata er fra Uranienborg kirke, under en ordinasjonsgudstjeneste ved biskop Ole Christian Kvarme.

– Dette orgelet får du nytt for ti millioner. Det er en sinnrik mekanikk, med ekstremt små marginer for at det skal klinge godt. Med litt ombygging kan det brukes uten strøm. Selv har jeg et elektronisk kirkeorgel, som jeg driver og bygger om så det kan kobles på PC.
– Det høres vanskelig ut?
– Neida. Jeg bare fjerner den gamle elektronikken fra 1985 og setter inn ny. Fester ledningene fra tangentene på nye kretskort. Jeg har satt meg inn i grunnleggende elektronikk og lodding.
– Så det er derfor det lukter brent her. Men orgel er kanskje ikke det mest trendy instrumentet i utgangspunktet. Hva sier de unge når du forteller at du spiller kirkeorgel?
– Merkelig nok sier de «Så kult!» Da jeg la ut denne orgelvideoen på Underskog fikk jeg henvendelse fra en far. Jeg tok med sønnen til Markus kirke og nå skal jeg begynne å undervise ham. Jeg var selv veldig fascinert av all slags barokk musikk da jeg var ti-elleve år. Nå er jeg mer selektiv.
– Hvordan var barokkmiljøet blant 10-11-åringer der du vokste opp?
– Hehe, det fantes ikke, men jeg møtte likesinnede på et seminar for unge kirkemusikere i Bodø. Vi diskuterte verk og tolkninger. Musikken er bare overlevert i form av noter. Derfor har det utviklet seg en hel vitenskap rundt historisk fremføringspraksis. Det er ikke lett å vite hvordan det skal fremføres.
– Er det viktig å spille riktig?
– Nei, det blir mer musikkvitenskap enn musikk når man forsker seg fram til hvordan noe bør høres ut. På 1800-tallet begynte man å dyrke komponister. I romantikken fikk vi jo et skille mellom den geniale kunstneren og andre folk, for eksempel de som bare fremførte. På Bachs tid (1685-1750) var det ikke slik. Da improviserte de freidig, og Bach kunne bruke samme verk i fyrstebursdager og gudstjenester. Han byttet bare ut navnet på fyrsten med Gud i teksten. Senere ble komposisjonene nærmest oppfattet som platonske ideer, som vi måtte prøve å fullbyrde i vår mangelfulle verden. Vi måtte ikke tulle med det komponisten skrev.
– Dette minner om en annen historie. Jesus ble også veldig hellig etter sin død?
– Det er jo paradoksalt at han oppfordret folk til å bryte med konvensjoner og gjøre ting på nye måter. Senere skrev noen ned det han sa og gjorde, og lagde et regelverk. Det siste Jesus tenkte på, var vel at han skulle starte enda en religion.
– Hvorfor har vi så stort behov for å lage regler og tvinge andre til å følge dem?
– En viss konservatisme er nødvendig for å etablere et samfunn som kan videreføre seg selv og utvide seg. Selv har jeg sansen for opprør, men jeg er glad ikke alle er som meg. Da hadde ikke renovasjonen i Oslo kommune fungert.
– Så det gjelder å finne balansen mellom autoritetstro og kreativitet?
– Jeg vil jo ikke at en kreativ gluping på avløpsverket skal oppfordre folk til å hive papirsøppelet sitt i do. Er du skikkelig kreativ kommer du iblant med skikkelig dårlige ideer. Det er helt nødvendig. Derfor skulle vi hatt enkelte soner med lav terskel for å prøve ut nye ting. Vi kunne sette av testanlegg til forskning og utvikling. Der kunne det kanskje komme en oppfinnelse som fikk bukt med avfallsproblemet.
– Forskning har vi jo, men du synes ikke den er kreativ nok i dag?
– Det er ikke akkurat mitt inntrykk. I dag mangler vi virkelig evnen til å stole på våre egne menneskelige ressurser. Det blir mer og mer oppdragsforskning, og forskere bruker mest tid på å skrive søknader. De som prøver seg på noe originalt, og dermed risikerer å gå på tryne, blir omtrent satt på stake og brent. Vi trenger noen som våger å satse, så får vi heller hjelpe dem så de ikke går til grunne når de iblant går på trynet. Istedenfor at ingen skal gå på trynet. Vi forbyr unger å ake og klatre i trær, og setter hjelmer på dem i barnehagen. I skolesystemet gjelder det å følge systemet for å bli belønnet.
– Det gjelder å analysere læreren for å finne ut hva han vil ha. Hva er vitsen med slik «læring» når man skal ut i samfunnet og skape noe? Eller vil ikke samfunnet at noe skal skapes?
– Vi har fått en idé om å skaffe oss et ideelt samfunn. Politikere utvikler styringsmekanismer, setter mål og kontrollerer at de blir oppfylt. Helst gir de ikke penger til ting som kan gå i andre og uforutsette retninger. Elever får omtrent ikke tegne en tegning som ikke er pedagogisk regulert. Hvis de ikke lærer ting på den normerte måten til rett tid, tenker man at de blir narkomane og haver på gata.
– Hvis noe går galt er det farlig, tenker man, men det er ikke sikkert det er så farlig?
– Nei, det er den beste måten å lære på.
– De som ikke gjør feil lærer heller ikke så mye?
– Du kan også si at de ikke gjør så mye.
– Og når man ikke gjør så mye er det lett å definere seg ut fra det negative man ikke gjør, istedenfor det positive man gjør. Altså heve seg over såkalt mislykkede personer som rusavhengige, psykisk lidende, folk som har gått konkurs eller til og med folk som kommer fra fattigere land enn Norge. Men folk kan ha gjort veldig mye positivt selv om de også har mislyktes. Hvordan lærte du å spille orgel?
– Det var nok et forferdelig leven da jeg begynte, men gradvis fant jeg ut av det. Jeg hadde det så vanskelig på skolen at jeg aldri hadde taklet å ha en orgellærer i tillegg. Litt undervisning kan være nyttig, men det er viktigst å stole på det som kjennes bra.

Å åpne et kirkeorgel er ikke for de skvetne. Her under ombygging til «synthesizer».

– Jeg spurte en datagutt hvordan det hadde seg at han, som bare hadde sittet på rommet, var så flink og fikk bedre jobber enn folk med mange års IT-utdannelse. Han svarte at han hadde gjort alle feilene og lært av dem. I utdanningssystemet blir man stemplet som mer udugelig jo flere feil man gjør. Thomas Edison feilet utallige ganger før han fikk lyspæra til å fungere. «Jeg har ikke mislyktes, jeg har funnet 10 000 fremgangsmåter som ikke virker», sa han. Når det gjelder musikktalent, hvor mye tror du er medfødt og hvor mye skyldes prøving og feiling?
– Jeg lurer på om det fins noe i tillegg til det medfødte og det tillærte. En form for reservoar av menneskelig erfaring som vi kan koble oss på.
– Er det Inniverset vi snakker om?
– Du har kalt det Inniverset, jeg har lest Rupert Sheldrake og hans teori om morfiske felt. Han mener at all læring i universet er lagret i informasjonsfelt som vi har tilgang til. Han testet det for eksempel ved å la folk løse aviskryssord tidlig om morgenen og sent om kvelden. Han fant ut at kryssordet var lettere å løse om kvelden. Da hadde så mange løst det at det oppsto et reservoar. Han har et annet eksempel med dyr. Da melka kom på flasker og ikke var separert, samlet det seg fløte på toppen som fuglene hadde lyst på. De hadde alltid pleid å hakke hull i korken, men én fugleart i England lærte seg å dra ut korken. Arten var ikke omreisende, men teknikken spredte seg likevel til samme fugleart i flere land. Under krigen ble det rasjonering, og i Nederland forsvant melkeflaskene helt. Dermed var det noen fuglegenerasjoner som aldri så en melkeflaske. Da flaskene kom tilbake, visste fuglene med en gang hvordan de skulle dra av korken.
– Sheldrakes teori gir et mer positivt syn på hva vi selv kan få til, så vi slipper å dyrke autoriteter.
– Ja. Selv tenker jeg på musikk. Ting som ble regnet som nesten umulige å spille på 1800-tallet er i dag standard for tusenvis av musikkstudenter. Og jeg har gjort tekniske fremskritt som organist i perioder hvor jeg har øvd lite.
– Hvordan trives du i orgelets kirkelige omgivelser?
– Kirken har frosset fast verdensbildet slik det var på Jesu tid. Jeg er veldig interessert i nye oppdagelser om hvordan verden henger sammen. Her kunne kirken gjort seg relevant ved å snakke om de åndelige implikasjonene – av liv på andre planeter, for eksempel. Men den snakker om sitt. Det er ok for meg å være i en kirke så lenge det er musikk der. Det er et mye rikere språk enn ord. Når presten snakker skulle jeg av og til ønske at jeg ikke forsto språket.
– Det mangler ikke på folk som er interessert i det åndelige, men de føler seg ikke hjemme i kirken?
– Når det skjer noe fælt, føler folk seg hjemme i kirken. Den er flink til å trøste. Kirken har nok en sterkere posisjon i mer kriserammede land. Når folk har det greit, søker de på en annen måte. Da handler det mer om å kjenne etter hva man har lyst til. Kristendom, jødedom og islam oppsto i ørkenen, hvor man må pine seg for å overleve. Buddhismen oppsto i strøk med mer naturressurser, og den fokuserer mer på selvutvikling.
– Noen vil si at vi ikke trenger noe annet enn rasjonalitet.
– Da benekter de 90 prosent av sin menneskelighet. Hvor stor del av dagen går du rundt og tenker rasjonelle tanker? Vi har mye å tjene på å kunne være rasjonelle når det trengs, men vi trenger ikke å fornekte at vi stort sett er irrasjonelle og emosjonelle. Rasjonalitet har en tendens til å ta livet av nye ideer, fordi du begynner å tenke på alle fæle konsekvenser. Når vi styres av det emosjonelle, tenker vi: Dette kunne være kult å prøve!
– Du har selv slitt med å tenke for rasjonelt, hva førte det til?
– Det begynte da jeg ble politisk engasjert som tolvåring. Det ble mitt første sosiale fotfeste etter barnehagen. I politikken handler det om å gjøre det som er riktig. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre at jeg spilte orgel, mens barna sultet i Afrika, nynorsken døde og klimaet gikk til helvete? I begynnelsen kunne jeg utfolde meg kreativt med politikk, og ta del i oppbygningen av et nytt parti (Miljøpartiet De Grønne). Jeg lærte masse og møtte interessante folk. I oppkjøringen til Stortingsvalget 2009 begynte det å handle mer om rutiner og administrasjon enn om å skape noe nytt. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake. Politikk var ikke det jeg virkelig brant for, jeg brant opp. Men jeg skjønte ikke selv hvor stort behov jeg hadde for å drive med musikk. Derfor begynte jeg med alle slags fornuftige ting, som å starte en organisasjon for å redde de rusavhengige og begynne på lærerstudiet. Dette gjorde at jeg ble skikkelig syk utpå høsten. Heldigvis fant jeg en god gestaltterapeut som raskt kom til kjernen i problemet. Jeg hadde prøvd å være så forbasket rasjonell at jeg ikke lyttet til mine egne følelser. Terapeuten påpekte at jeg forandret meg totalt da jeg begynte å snakke om musikk. Jeg fikk farge i kinnene og vokste fem centimeter i stolen. Hun så noen følelser som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ble syk hvis jeg ikke drev med musikk. Gestaltterapeuter har et helhetlig og dynamisk syn på mennesket. De er ikke bare opptatt av å prate og stemple seg som syk, de hjelper deg med å utvikle deg.
– Ole Paus fortalte meg at han visste han skulle drive med musikk allerede som tiåring. Men han var livredd for å skuffe familien. Det er ganske vanlig at foreldre maner barn til å gjøre noe annet enn det er meningen de skal gjøre, fordi det er «tryggere» eller gir høyere status. Men du slapp dette?
Ja, foreldrene mine har alltid støttet meg. Jeg var aldri redd for å skuffe dem. Skulle jeg trosset mitt «livsmanus» måtte jeg tatt livet av tiltaksevnen, kreativiteten og livsgnisten. Det kan man se i mange mennesker.
– Noen kaller det å være voksen?
Slik kan det også defineres. Det kan medføre alvorlig psykisk sykdom, selv om mange holder fasaden. Mange lever veldig fjernt fra sitt potensiale, og tror livet må være et trøstesløst ork og mas. Der er jeg kulturimperialist, jeg vil gjerne kjempe resten av livet mot denne kulturen.
– Da du gjorde alt det fornuftige, var vel litt av problemet at folk alltid syntes du var så flink? Uansett hva du gjorde, ble du oppfordret til å satse mer på akkurat det?
Det begynte da jeg tok min første eksamen på videregående som tolvåring og fikk en sekser. Da sa sensor at jeg hadde en stor akademisk karriere foran meg. Jeg svarte at jeg skulle bli organist. Men uansett hva jeg gjorde, sa folk: «Her har du en karriere!» Jeg fikk en masse verv i politikken, og fikk til og med skryt da jeg jobbet med regnskap. Noen synes jeg burde lage mer websider, og noen merket seg at jeg vant skolemesterskapet i terrengløp. Da jeg møtte deg, sa du at jeg burde skrive mer.
– Fins det noe du ikke er flink til?
Ja, å strikke. Men gnisten ligger i musikken. I tillegg kunne jeg vel hatt en akademisk gnist. Du skal ikke utelukke at jeg kommer tilbake til det. Jeg skulle gjerne forsket på hvordan vi kan få en økonomi til å fungere uten vekst.
– Kanskje man kunne erstatte forbruk med musikk?
– Tja, kunst og kultur kan vokse uten å ødelegge miljøet.
– Dag Andersen påpeker i boka Det 5. trinn at det fysiske er begrenset, mens det ikke-fysiske kan vokse i det uendelige. Hvordan er vi havnet i den situasjon at vi alltid skal ha det fysiske til å vokse, mens vi undervurderer og til og med latterliggjør psykisk og åndelig vekst?
– Filosofen René Descartes inngikk jo en pakt med kirken: Vitenskapen skulle få utforske det verdslige, mens kirken skulle ta seg av alt som gjalt sjelen.
– Og kirken var ikke så interessert i utvikling?
– Du kan også si at samfunnsutviklingen ikke brydde seg så mye med det åndelige.
– Dermed gir det lav status å jobbe med mennesker i dag?
– Ikke bare å jobbe med mennesker, men å jobbe med seg selv. Det kaller vi egoisme, selv om det er lettere å oppnå gode resultater når man jobber med seg selv enn når man jobber med andre.
– Vi forakter oss selv og foretrekker ting og tang?
– Ting er greiere å forholde seg til. Der har rasjonaliteten fått et forsprang.
– Ting oppfører seg ordentlig og finner ikke på noe tull?
– De oppfører seg noenlunde i samsvar med våre ideer. Samtidig tror vi at datamaskiner vil kvitte seg med mennesker når de får tilstrekkelig intelligens. Men hvorfor må datamaskiner overta verdisettet til USAs regjering? Kanskje de begynner å skrive teaterstykker isteden.
– Vi kan vel være glad for at dingser har tatt over mye «umenneskelig» arbeid? Da slipper mennesker å oppføre seg så mye som maskiner.
– Så sant vi vil ha et industrisamfunn, er det bra at maskiner kan gjøre kjedelige og farlige oppgaver. Arbeidsgiveravgiften ble blant annet innført for å fremskynde bruken av maskiner. Det ble dyrere å tilsette folk. Problemet er at vi ikke bare har rasjonalisert vekk meningsløse jobber, men også meningsfulle jobber. Maskiner overtar matproduksjon, og billettautomater erstatter skranker med mennesker. Mange som før kunne finne meningsfullt arbeid blir nå definert som en byrde for samfunnet. De passer ikke inn i det arbeidslivet vi har igjen.
– Hva slags arbeidsliv har du som organist?
– Det handler mye om å våge å ta kontakt med folk og markedsføre seg. Nå jobber jeg med musikalske fag på Steinerskolen, og det er vel få 21-åringer som har vært i flere begravelser enn meg. Det er mangel på kirkeorganister, så jeg kan få rause honorarer, særlig i høytider. Den norske kirke har til og med et eget konsertbudsjett for organister.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Absolutt Alexander

This is a blogpost about the day I met Alexander Rybak for an interview. An English version of the full interview has been published here.

Var det Tsjernobylulykken som ga Alexander Rybak absolutt gehør ved fødselen? Hva skjedde med 80-åringen som hevet balltreet mot ham? Hva skiller homomaten han fikk av Per Sundnes fra heterofil mat? Og var han virkelig mer forelsket i et eventyr enn i Ingrid Berg Medhus?

Disse brennaktuelle spørsmålene får du svar på i januarnummeret av =Oslo. Etter flere utsatte intervjuavtaler møter vi Alexander Rybak på yndlingsrestauranten Taste of China i Torggata i Oslo. Han ankommer et stykke inni en svart hette, med brilleglass på minus 4,5. Når vi forlater ham, har han knapt på seg t-skjorte.

Da guttungen oppfordret til mer intim omgang under intervjuet, ble det for sterk kost for blitzen til =Oslos fotograf Dimitri.

– Jenter må beskyttes mot meg. Jeg ansetter jo vakter for at de skal holde meg unna jentene, forklarer han.

Inni tenkehetta har han tenkt mye på hvordan han skal klare å slå seg til ro med én jente. Et stykke inn i utredningen, skjønner han at det kommer til å skjære seg. Løsningen må bli å flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men for øyeblikket vil han være på forsiden av =Oslo.

– Jeg kan ikke smile på bildet. Folk er sure på forsiden av =Oslo.

– Han her er kjempeblid, sier vi, og viser fram forsiden av nummer 4 i 2005.

erlik4-05.png

– Jamen, han er narkoman. De narkomane er blide på forsiden.

Etter mye om og men med og uten fiolin, får han absolutt gehør for sitt siste forslag.

– Du må kysse meg på kinnet.

Jeg kysser ham i slow motion så kameraet skal se det, men blitzen protesterer.

– Det ble feil, sier fotografen.

– Du må ikke si noe sånt, mener Alexander. – Takk for i dag!

ErlikRybak.png

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Kirke-hacking

Jarle Fagerheim (20) debuterte som gudstjenesteorganist da han var 13. Siden har han sneiet innom musikkhøyskolen og flere andre studier (keisamt når sjølvstendig tenking vert aktivt frårådd), og vært 4. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo.

Min nye bloggfan har rimelig greie på åtte språk, og brukte hackermetoden da han lærte seg selv å spille orgel.

«Du er den fyrste norske eg har sett som refererer til Himanens hacker-etikk, ei bok eg slukte for nokre år sidan etter ein tur på ein brukthandel i Stavanger,» sier han.

«Det slo meg at eg hadde lært ikkje berre datamaskinbruk etter hacker-metoden, men òg orgelspel. Det at eg har lært meg å spela på eiga hand, med tallause innspel og inspirasjonskjelder utanfrå, men aldri regelbunden undervisning, står fram som ein føresetnad for at eg kan gjera det eg gjer. Klassiske konsertar, orgelkonsertar ikkje minst, er ofte ulideleg keisame, for musikarane har vore gjennom to-tre tiår med intensiv, rigid opplæring. Nokre få greier å frigjera seg frå dette, dei vert elles kalla «store musikarar». Eg undrar kor mange fleire slike vi kunne ha hatt.»

Karibua foreslo at vi kunne hacke en kirke og prøve orgelet. Jarle har nøkkel til Markuskirken på St. Hanshaugen, men yndlingsorgelet hans står i Paulus kirke på Grünerløkka. En kirke som også er sentral i tidenes beste norske film. Ved hjelp av litt nettverksbygging, eller telefonering som det het i gamle dager, får Jarle åpnet døra.

«Musikken er faktisk den einaste samanhengen der eg vågar å berre vera meg sjølv,» sier Jarle. Slik høres det ut.

Når man har spilt Toccata i D moll er det best å spille Fuge. Også kjent som ringetone fra det klassiske mobilreportoaret. Jarle presiserer at forberedelsene var minimale, at notene tilhører et helt annet stykke og at musikkyndige nok vil tenke «han der kunne sanneleg trengt nokre tiår med intensiv rigid opplæring, så kunne han spela rett tonar i fugen!».

Orgelmusikk for to talentfulle føtter: Variasjoner over et tema av Paganini av Geoge Thalben-Ball.

Se også:
Diagnose: Intelligent
Is learning the organ different from learning other things? (Jarle, 15)

Share

1 kommentar

Filed under Bloggpost

En engel med piano – og en greker med video

rebekkaI dag fikk =Oslo besøk av Rebekka Karijord, som har laget filmmusikk til Engelen. «Han ble jo syk,» sa hun om faren sin, som var rusavhengig i tjue år. Da hun var tolv, fant hun en notatbok med masse tekster han hadde skrevet til henne og moren. Hun hadde ikke sett ham siden hun var seks, men besøkte ham i Bergen så fort hun fikk lov å ta toget alene. Noen plastposer fulle av tekster senere startet hennes egen karriere som musiker.

Rebekka bor i Stockholm, og synes det er en utrolig forskjell på hvordan Norge og Sverige behandler rusavhengige. Gatemagasinet Situation Stockholm forbindes med hjemløse, ikke med rus. Det samme gjelder de fleste andre gatemagasiner i verden. «Jeg er så glad for at Margreth Olin rører litt rundt i folks hoder,» sa Rebekka.

For fem år siden ble faren frisk. Han jobber i dag som lærer i ungdomsskolen, og har aleneansvar for en datter på fem år. I videoen under forteller Rebekka om faren og synger Wear it like a crown fra filmen. Sangen handler om å bære frykten på hodet som en krone – med stolthet.

=Oslos eminente fotograf Dimitri har funnet ut at kameraet hans også kan ta opp HD-video. Her debuterer han som filmfotograf. Legg spesielt merke til kunstneriske virkemidler som stearinlys i nærbilde og forflytning av blomsterpotte. Med sin skyhøye kvalitet ble filmen for stor for YouTube, men jeg lastet straks ned det utmerkede programmet iSquint (for mac), som konverterer all slags video til mp4. Dermed raste filmen ned fra 1,3 gigabyte til 27 megabyte.

I et senere opptak valgte Dimitri et utsnitt hvor to =Osloselgere ser ut som de holder på å sovne, før de blar opp hvert sitt VG. Da lærte vi at film har sitt eget språk. «VG-reklamen» med den ensomme og uskarpe Rebekka i bakgrunnen ble god underholdning på kontoret, men YouTube fikk aldri oppleve den siden den hadde lite med virkeligheten å gjøre.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Konsert med Øystein Wingaard Wolf

Sistemann på scenen under Volapüks høstfestival 2009 var vår venn Øystein. Her følger noen lystige fakta og utdrag fra konserten.

wolfPersonalia: Øystein Wingaard Wolf, forfatter og sanger/komponist.

Oppvekst: Majorstuen og Teisen. Jeg fant på to leker; Skyflight og Rushball. Skyflight dreide seg om å hive en ball oppi en søppelkasse mens motstanderen slo med en tyggegummi og ventet. Spratt ballen i veggen, kunne han fange den. I rushball satt man på knærne og skjøt med en liten tennisball mot veggen bak seg.

Påfunn i voksen alder: Jeg fant på navnet til rockegruppen Madrugada (soloppgang på portugisisk). Har også døpt Alexandria café på Grünerløkka. Jeg jobbet der og var misfornøyd med navnet, som da var Alex. Et utrolig harry navn. Skulle de beholde meg, måtte de kalle cafeen Alexandria. Det er mye mer spirituelt.

Musikalske røtter: Jeg er inspirert av Jaques Brel, Brahms og Randy Newman. Lærte meg komposisjon etter å ha studert alt fra gamle Rolandskvad til folkeviser, bluestekster og kabarettekster.

Viktigste egenskaper for en poet: Assosiasjonsrikdom og et godt språk. Du må tørre å utlevere deg selv. Poesi er et forsøk på å flytte noen steiner og forandre livet til det bedre. Gå gjennom angsten, høre på spørsmålene inni deg. Det er det motsatte av å dope seg ned.

Boktittel jeg er mest fornøyd med: Diktsamlingen Folk som lever møtes ofte fra 1992.

Ønsker for fremtiden: Jeg ønsker å tjene mer penger, få flere damer og flere venner, og at Liverpool vinner Champion’s League.

Bøker jeg anbefaler: Ariel av Sylvia Plath, Uroens bok av Fernando Pessoa og Kanelbutikkene av Bruno Schultz.

Meg i et nøtteskall: Mange har sagt at jeg er den siste bohemen i Oslo. Den ene dagen kan du se meg sloss med endene under Nybrua om kneipbrødrester, neste dag sitter jeg på Annen Etage på Continental sammen med millionærer. Kan jeg unngå å komme i konflikt med noen, så gjør jeg det. Jeg har jo acedanten i Vekten. Ingen har større bursdagsfester enn meg.

Venezia, hvor du også kan høre Øystein fortelle om sin første interrailtur.

Grünerløkkas rose, som har den mest perfekte fettfordeling han har sett. Øystein forklarer: – Muskler og sener og fett er fordelt på en måte som gjør det tiltrekkende og eggende.

Kjærligheten til en elefant. I CD-coveret skriver Øyvind Pharo at musikken er «en gryte av musikalske inspirasjoner…parisisk kabaret, meksikansk ballade, østeuropeisk jødisk musikk, litt Taube, litt Brel, calypso, frelsesarmémusikk à la Tom Waits, noir blues og klassisk songwriter-pop».

Alene er du ingenting. Enten han fyller 49 eller 50, har Øystein 150 bursdagsgjester på Habibi. De fleste blir bedt om å opptre. Arabisk magedans står høyt i kurs.

Les mitt intervju med Øystein fra 2002…
Hør NRK P2s portrett med ham fra 2004… som vant Prix Radiopris
Kjøp Øysteins musikk digitalt

1 kommentar

Filed under Bloggpost

Vinn eller forsvinn

Michael Jackson tok vår kravstore kjærlighet på alvor, og døde av det. Han er en av mange rusavhengige enere.

Da han opptrådte på skolen som femåring, reiste lærerne seg og gråt. «I had made them all happy. It was such a great feeling,» skriver Michael Jackson i selvbiografien Moonwalk. Betinget kjærlighet var hans første rus, og pappa Joe sørget for at han ble hektet. Han ville neppe blitt verdens største stjerne hvis han følte seg bra nok med mindre.

Barndommen var øving fra skoleslutt til midnatt. Da The Jackson 5 hadde vunnet alle talentkonkurranser i Midtvesten, satt Michael ved større scener og studerte James Brown mens brødrene spiste. Det var ingenting å si på arbeidsmoralen. Heller ikke da han hadde brukt flere år på å spille inn Thriller og var så misfornøyd at alt måtte mikses på nytt.

På skolen ga han smykker til lærerinnene for å bli likt. Som voksen kom han i Guinness rekordbok som popverdens største giver til veldedighet. Det var uaktuelt å skuffe verden ved å innrømme noe den kunne mislike. Men noe skurret, og biograf Ian Halperin ville bevise at det var pedofili.

Gjennom fem års research fant han noe helt annet: «Jackson var et stort barn, og utsatte seg for pengeutpressing fordi han inviterte barn til å se TV i en stor seng,» sa han til Aftenposten da boken Unmasked: The Final Years of Michael Jackson kom i juli. Et mer intimt forhold hadde stjernen imidlertid til piller og voksne menn.

Michael var livredd for å avsløre sannheten, for «da hadde han mistet en stor del av sitt publikum, særlig i USA,» sa Halperin. At Michael ble oppdratt som Jehovas vitne gjorde det ikke lettere. Sist jul sa biografen til verdenspressen at stjernen ville dø innen et halvt år. Få trodde ham, men skam er en dødelig sykdom. Jo strengere krav til seg selv, jo mer skam og dop for å lindre smerten.

Det er ikke talentløse latsabber som dør etter mange års rusmisbruk. Vi i =Oslos redaksjon ville verken taklet livet eller jobben til selgerne våre særlig lenge. Det er mye lettere å skrive om dem. Listen over rusavhengige virtuoser er lang som et vondt år. Elvis Presley, Ernest Hemingway, Diego Maradona og Matti Nykänen er alle enere på sitt felt.

I Norge har Rein Alexander og Torbjørn Løkken vunnet både store konkurranser og kampen mot heroin. Løkken droppet kombinert-VM i 1989, av prestasjonsangst etter gullet i 1987. Senere fikk han kullets beste karakter på sykepleierstudiet. Å bli rusfri kaller han sin største bragd. Michael Jackson solgte 104 millioner av én plate, men mislyktes med det som kunne vært hans største bragd: Å føle seg bra nok som han var, selv om verden nektet å tro ham på sangstrofen «I’m only human».

(Fra =Oslo 2009)

Se også mine andre artikler om MJ:
Dødspopulære Jackson
Sirkus Michael Jackson

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nåla i veggen

For musikere er det minst like viktig å ha vært fattig og mislykket, som å være rik og vellykket.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

“Det gjorde ikke noe at vi ikke eide nåla i veggen, at vi ikke hadde noe sted å bo og at det var krise hele tida. Vi spiste Snickers til middag og brydde oss ikke,” sa Sivert Høyem da =Oslo intervjuet Madrugada i fjor.

Monty Python lar fire vellykkede herrer fra Yorkshire si noe lignende: ”I de dagene var vi glade hvis vi hadde en kopp te. En kopp kald te. En ødelagt kopp. Åh, vi hadde ingen kopp, vi pleide å drikke av en sammenrullet avis. Det beste vi kunne få var en våt fille å suge på. Men vi var tilfredse den gangen, selv om vi var fattige.”

Som barn ble Morten Harket daglig kalt Hakkespett og banket opp på skolen. Magne Furuholmen og Pål Waaktaar begynte med blokkfløyte og blikkfat, før Magne var så heldig å arve en gitar. Sammen med Morten leide de hybel i London, hvor de spiste havregryn og frøs. Uten penger til hjemreise, måtte de haike fra fergeleiet i Nederland, og gå over Svinesund. I en hytte uten isolasjon fant de navnet A-ha før jul i 1982. Tilbake i London hadde de ikke råd til lyspærer, så den ene som virket ble flyttet fra rom til rom.

Eller som det heter hos Monty Python: ”Vi pleide å bo i en gammel vanntank på en søppeldynge. Vi våknet hver morgen av at råtten fisk ble dumpet på oss. (…) Vi bodde tre måneder i en sammenrullet avis i en septiktank. Vi pleide å stå opp hver morgen klokka seks for å vaske avisa og jobbe på fabrikken fjorten timer om dagen for seks pence i uka. Da vi kom hjem, slo far oss i søvn med beltet.”

Selvsagt var det heller ingenting som tydet på at Madonna skulle lykkes. Moren døde da hun var fem, og den katolske skolen trodde på fysisk straff. Madonna delte seng med to av seks søsken. I 1978 dro hun til New York med 35 dollar i lomma og bosatte seg sammen med biller. Hun vasket seg på offentlige toaletter, og Burger King betalte henne 1,50 dollar i timen.

Da hun senere ble trommeslager i et mislykket band, var hun glad for å finne pommes frites i søppelbøtter. Senga var et teppe, og en morgen våknet hun av at det brant. Det er virkelig noe å skilte med for en artist som dro inn 1,7 milliarder i fjor.

(Fra =Oslo 2009)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Glem limousin, reis resirkulert

Musikkfestivaler konkurrerer om å være mest miljøvennlige. Her er det store muligheter for kreativ transport.

Øyafestivalen får hjelp av Natur & Ungdom når den braker løs 6. august. Søppelet skal resirkuleres, og maten er selvsagt økologisk. I fjor la journalister også merke til at en tredel av artistene bodde i gangavstand fra Middelalderparken. Bare Egil kom på scenen med sykkelhjelm, og Line Horntveth fra Lionheart Brothers ble observert på sykkel med tubakassen på slep oppover Schweigaardsgate.

Bare Egil stepper inn for Amy Winehouse på Øyafestivalen.

Blant årets artister på Øya bor mange utenfor både t-banens og bysyklenes nett. Det burde likevel være mulig å unngå limousin og privatfly. Sigur Rós fra Reykjavik bringer islandsk natur inn i musikken, og er sikkert ikke fremmede for en padletur over Norskehavet. I Båtmagasinet leser vi at man kan lage en sjødyktig båt av papp og maislim. Pappsmed Truls Hansen fra Fredrikstad har bekreftet båtens flyteevne ved å seile en ti meter lang pappfarkost fra Danmark til Sverige. Ti meter burde holde lenge for de fire medlemmene i Sigur Rós. Når festivalen er over, kan de spise maislimet og resirkulere pappen.

Lykke Li fra Stockholm er blitt kalt en av Skandinavias mest spennende debutanter i år. Hun vokste opp med hippieforeldre, og har sikkert lært mye om verdien av kollektiv transport. Blant andre høydepunkter på årets festival, er Kaizers Orchestra fra Jæren. De er allerede kjent for gjenbruk av gamle oljetønner og bilfelger som perkursjonsinstrumenter. Her burde ikke fantasien sette noen stopper for forflytningen. Kanskje kan Helge Risa bygge om pumpeorgelet sitt til en tråbil?

Fikk du ikke billett til Øya, er det ingen grunn til å fortvile. Det går an å være miljøvennlig likevel. Skaff deg The Eco Mediaplayer og hør mp3-musikk med god samvittighet. Den opptrekkbare spilleren er designet av 70-åringen Trevor Baylis, som tidligere har hatt stor suksess med sin opptrekksradio. Ifølge websiden kan ett minutts muskelkraft gi inntil 40 minutters spilletid på The Eco Mediaplayer. Det er mer enn Kaizers førstetønnist Geri Zahl kan skryte av.

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Fjær og flatbygd

Få steder er legningene vanskeligere å holde styr på enn i musikkbransjen.

For 1980-tallets mannlige artister gjalt det å se homofil ut, men helst ikke være det. Sigue Sigue Sputnik foretrakk fjær fremfor klær, Rob og Fab i Milli Vanilli kunne vært døtre i Cosby-familien, og Michael Jackson kunne vært Billie Jean. Freddie Mercury likte lange skjørt, og Boy George forsømte sjelden den orange lebestiften.

Vår egen Morten Harket var ikke dårligere, og dukket opp med musefletter etter et inspirerende møte med indianere. Neil og Chris i Pet Shop Boys var forut for sin tid. Selv om de virkelig var homofile, så de bare kjedelige ut. Isteden for å løfte kinnbena hos kirurgen, trakk de hodeplagg nedover ansiktet. Så holdt de seg da også svært populære på 90-tallet, da det var helt greit å være homofil bare man ikke så slik ut.

Pet Shop Boys var med sikkerhet homofile, men droppet fjær til fordel for religionskritikk.

På 90-tallet sto artistene i kø for å stå fram som homofile, lesbiske eller bifile. Superstjernen George Michael valgte The Big Issue, Londons svar på =Oslo. Snart ble det så vanlig å stå fram med legningen sin at artistene måtte finne på noe mer kreativt. Dermed sto flere fram som en ny menneskeart, hvor både kjønn og legning var flytende. Da Marilyn Manson gjorde det, var det sjokkerende. Da Antony fra Antony and The Johnsons gjorde det, var det bare søtt.

I dag bryr vi oss ikke om artistenes legning i det hele tatt. Eller? I 2004 avslørte forfatteren Ove Røsbak at hele Norges Alf Prøysen var bifil. Da ble det bråk. Forklaringen ligger kanskje i disse ordene fra Røsbak i Samtiden i fjor: «Kan Prøysen være biseksuell, kan hvem som helst være det, til og med på flatbygdene, på elgjakta, i veaskauen, på dansebandgalla.»

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Seriøse artister

”Whitney Houstons karriere har vært preget av utenommusikalske omstendigheter de siste årene.”

Slik valgte Aftenposten å si det nylig. En som virkelig har viet seg til utenommusikalske omstendigheter, er soul-popsangerinnen Amy Winehouse. I august fortalte hun følgende til kjendisbloggeren Perez Hilton:

– Jeg kuttet meg selv etter at han (ektemannen, red. anm.) fant meg på rommet mitt i det jeg var i ferd med å ta narkotika sammen med en call-girl.

Bedre kan det ikke sies om du vil tas seriøst som artist. Du er ingen ordentlig artist om du ikke har skadet deg selv, brukt store mengder narkotika og hatt et kuriøst sexliv. Det etterlater media ingen tvil om.

Gjester ved Amys hotell kunne fortelle om høylytt krangling og møbelkasting i morgentimene. En seriøs artist er nødt til å maltraktere hotellrom, for eksempel ved å kaste en seksseters sofa ut fra vinduet i 23. etasje. Ekstra seriøs blir artisten hvis bandmedlemmer sitter i sofaen når den kastes. Det hjelper også å forlange det ypperste av standard på rommet. Boblebad i gullbelagt marmor, champagne fra kranene og heis fra gulvet til dørstokken.

Det viktigste er likevel dette: En seriøs artist må gi uttrykk for at han eller hun mye heller vil dø enn å lage musikk. Etter noen kritikerroste album, må artisten begå selvmord. Kurt Cobain valgte å skyte seg. Da hadde han såvidt rukket å spille inn sangen ”I hate myself and want to die.”

(Fra =Oslo 2007)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Dødspopulære Jackson

Denne sto i ABC Nyheter i 2009.

I en verden hvor perfeksjon rangeres høyere enn kjærlighet, er det lettest å elske et lik.

Som barn føk han til topps med de fire første singlene fra The Jackson 5. Uansett hvor voksne tekstene var, tilsa innlevelsen at Michael Jackson hadde erfart alt. Den enorme følsomheten var uforenelig med kaoset som oppsto rundt ham.

Dokumentaren Living with Michael Jackson (2003) viser hva som skjer så fort han går ut. Folk hyler og sloss om å få komme nær ham. De som lykkes, gråter så tårene spruter. I Berlin kollapser mennesker fra flere verdensdeler når han trår ut av bilen i parkeringshuset. Omgivelsene ligner alltid et kriserammet område.

En helt vanlig dag i bokhandelen.

Det er liten tvil om at Michael hadde skyggesider. Mange fans som hevder å elske ham, fornekter dette. De kaller ham verdens beste menneske, hva nå det skulle være. I alle fall er det umulig å leve opp til.

Heldigvis møtte Michael noen som så hans feil, og elsket ham likevel. Lisa Marie Presley visste at han ikke var perfekt. Dermed kunne han også være ærlig med henne. Da de var gift midt på 1990-tallet, betrodde han at han fryktet å dø som Elvis. «Jeg ble utslitt av å prøve å redde ham fra hans selvdestruktive oppførsel,» skriver Lisa Marie i sin blogg, hvor hun også kaller ham en fantastisk person.

Da Michael Jackson døde, kunne allmennheten trygt elske ham. Han kunne ikke lenger svikte våre skyhøye forventninger. Gjennom de tynne veggene i leiligheten min lød musikken hans fra alle etasjer. I England solgte han 300 000 album og singler på to dager. Twitter segnet om og Google trodde spamroboter angrep da alle søkte etter samme navn. Det amerikanske senatet holdt et minutts stillhet, og Obama tilsto at han hadde alt av Michael på iPod’en sin.

Av sitt siste studioalbum solgte han ti millioner og ble kalt en fiasko. Michael Jackson var den eneste som måtte konkurrere med en uslåelig artist fra 1982: seg selv. Det gjorde det umulig for ham å være den han var. Da håret tok fyr under en reklameinnspilling i 1984, kunne han rømme inn i reseptenes rike.

Han avsluttet karrieren med å selge nesten en million konsertbilletter. I vår fantasi var alle konsertene perfekte. I virkeligheten var Michael dopet og trengte vår kjærlighet før han døde. Ikke som verdens beste menneske, men som den han var. Spiller vi bare opp til hans perfeksjonisme, og beskylder alle andre for det uperfekte, er vi medansvarlige i hans selvdestruksjon. Vi fratar ham ansvaret for seg selv. Da kan han heller ikke redde seg selv.

«Jeg synger det ikke hvis jeg ikke mener det,» sa ti år gamle Michael i et TV-intervju. I sangen Morphine fra 1997 synger han om Demerol, stoffet som ble funnet sammen med metadon og andre livsfarlige legemidler i hans siste hjem. I Who is it fra 1991 hevder han at han lyver for seg selv, og i neste sang fra albumet Dangerous lurer han på om vi vil være der selv om han ikke er perfekt: «In My Deepest Despair / Will You Still Care? / Will You Be There?»

Bryr vi oss kun om folk når de lykkes og er friske, er ikke omsorgen verdt mer enn strømforsyningen til en maskin. Min arbeidsplass, gatemagasinet =Oslo, har 700 rusavhengige selgere. Noen av dem fremfører sin egen musikk på Plata fra gata, som utgis i august. De må ikke late som om de er rusfrie og ufeilbarlige musikere for at vi skal bry oss om dem. De må heller ikke dø først.

I skrivende stund har Facebook-gruppen «R.I.P. Michael Jackson (We Miss You)» nær fire millioner medlemmer. Mens han levde, kalte Michael seg verdens mest ensomme person. Hans første solo-megahit var en kjærlighetssang til en rotte. Senere ble han bestevenn med en ape, mens overdådige innkjøp av skulpturer tæret på økonomien.

Han var som en nabo alle hadde, men ingen virkelig kjente. Barn, dyr og statuer var de eneste som oppførte seg normalt mot ham. Likevel krevde mange at han skulle oppføre seg normalt – bare ikke på scenen, hvor han skulle være fullstendig makeløs.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Rocka romfarere

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2008.

Bandet Maika ville helst bodd i et romskip. Vi tok med medlemmene til Teknisk museum for å jakte på farkosten.

Vokalist Aria prøver lyskasterne på Teknisk museum.

Vokalist Aria prøver lyskasterne på Teknisk museum.

Vi drikker kaffe for å lade opp til jakten på et romskip. Maika er nemlig oppkalt etter Barne-TV-heltinnen Majka fra verdensrommet. Den bolleklipte jenta kræsjet utenfor Bratislava, der hun ble kjent med barn i en kosmonautklubb. Bandets radarpar Aria og Micro har kræsjet i en bitteliten hytte på Nesodden.

– Du kan skrive at vi bor vi i et romskip i bane rundt grensen til Follo, sier Aria. Vokalisten har bakgrunn fra Laban Centre of Dance i London og er ikke kjent for å stå i ro på scenen. Singelen ”Felix” skrev hun da hun hadde sett de tolv episodene av Majka på DVD.

– Til slutt forlater Majka barna og reiser hjem. Hun holder på å dø av manglende livskraft. Da gråter hun for første gang. Hun har aldri forstått hva følelser er før.

– Så de har ikke følelser i verdensrommet?

– Nei, der er alt rasjonelt. I hvert fall på Majkas planet Gurun.

– Alle vi guttene som var forelska i Majka gråt også, men det var fordi serien var slutt, sier gitaristen Micro. Han fikk med seg serien da den gikk på NRK på 80-tallet.

Micro kan skilte med seks ukers erfaring som offentlig ansatt gatemusikant. Da han var 18, spilte han klassisk gitar på musikkskole og trengte sommerjobb.

– Ordføreren i Ørsta søkte etter gatemusikere, og jeg var den eneste som svarte. I 4-5 timer om dagen spilte jeg utenfor et kjøpesenter. Jobben innebar også å opptre sammen med ordføreren på eldresentre. Han var en godt skolert Kristelig folkeparti-ordfører, så bedehussangen kom til sin rett.

Aria og Micro møttes da de jobbet som lærere ved Kulturskolen på Vestlandet.

– Skulle du drive med musikk i Haram kommune, var det enten danseband eller blues. Dermed bar det østover. De første musikerne vi møtte i Oslo, var av en eller annen grunn black metal-folk, forteller Micro.

– Av en eller annen grunn? sier Aria. – Det var jo ikke rart siden du jobba i Posten. Alle som hører på black metal jobber i Posten.

– Det er faktisk et poeng, sier Micro. – Noen av de mest kjente black metal-musikerne i Norge har jobbet eller jobber fortsatt i Posten.

Det er ikke mye black metal over Maikas melodiøse indie-pop. Bassisten Dag og trommeslageren Teodor har begge gått på musikkhøyskolen. Dag påstår at det er derfor de er de høyeste i bandet.

– Jeg begynte å spille trombone, men det ble såpass slitsomt at jeg begynte med el-bass isteden. Så jobbet jeg sammen med Aria på Steinerskolen på Nesodden.

– Er dere inspirert av musikken i Majka-serien?

– Det var vel ansatte i den slovakiske stat som lagde musikken. Jeg kan ikke si vi er inspirert av den.

Aria tilføyer at noen sanger er inspirert av historien og stemningen i serien, for eksempel ”Felix”.

Høydepunktet hittil i bandets karriere var opptreden på festivalen Norway in Athens Fest i fjor. Der spilte Maika med kjente norske band som Magenta og Apoptygma Berzerk.

– Vi fikk beskjed om at vi hadde overbevist publikum hvis de ikke begynte å rope på Apoptygma mens vi spilte. Da vi gikk av scenen, ropte de på Maika.

Aria beskriver musikken deres som glad-melankolsk. I Norge kalles den pop, i utlandet rock.

– Vil du fortsatt bo i en hytte når dere blir rike og berømte?

– Jeg tror ikke vi får lov å kjøpe den, men jeg har lyst til å bygge halmhus. Det er en miljøvennlig måte å bygge på.

– Er det ikke en bibelhistorie som advarer mot halmhus? spør bandets andre gitarist, Espen.

– Jo, men jeg skal ikke holde fiender unna, jeg skal bare ha et sted å bo. Drømmen er å bygge et tun med halmhus og bo der sammen med mange andre.

– Opprinnelig ville bandet bosette seg på andre planeter, men det var ikke så mye liv der, forklarer Espen.

Livskraften vår er på topp når vi går inn til utstillingene på museet. Gamle fly er det første vi støter på.

– Er dere også interessert i fly, eller går det mest i romskip?

– Jeg var såpass interessert i fly at jeg fikk sitte i cockpiten en gang, sier Aria.

Vi prøver å besøke et fly, men trappa fører bare til en glassvegg mellom oss og kabinen. Aria synes det ville vært utrolig tøft å reise ut i rommet, så vi ser oss om etter et egnet fartøy. Vi passerer en kuleramme og går strake veien inn i Fremtiden. Aria mener vi burde hatt på oss tettsittende polyesterdrakter i sølv. Snart møter vi en automat som vil selge oss et nytt hjerte. Vi kan velge mellom elektronisk hjerte, organisk dyrket hjerte og donert hjerte fra en idrettsmann. Valget blir elektronisk. En mann dukker opp på skjermen og forklarer:

– Dette hjertet er brukt av alle astronauter på samtlige bemannede Mars-ekspedisjoner. Hjertet er satellittstyrt. Bestill elektronikkhjertet i dag og få et sett ladekabler på kjøpet.

– Tror du Majka fra verdensrommet kunne operert inn et nytt hjerte og fått følelser?

– Det viste seg i hvert fall at hun kunne lære seg å få følelser, sier Aria, før hun tar fatt på en hjertetransplantasjon via skjerm. Espen blir imponert.

– Opplever popstjerner noe av det samme presset som kirurger?

– Folk har jo dødd foran scenen, sier Micro. – Du kan drepe folk hvis du er for populær.

Lenger inne i Fremtiden finner vi det som kanskje kan være fartøyet til den første bemannede Jupiterferden. Det er vanskelig å starte, og Espen lokker oss snart inn i fortiden. Han er bergtatt av pene telefoner. Aria pleier å ha med en adskillig styggere telefon på scenen. Det blir visstnok en veldig stilig og trang lyd når hun synger i den.

Bandmedlemmene haster forbi bilutstillingen. Det er tydelig at vi har med et miljøvennlig band å gjøre.

– Jeg gleder meg til alle biler er dekket med solceller og bare går og går av seg selv, sier Aria. Micro gleder seg til alle biler er dekket med sjokolade. Dag finner en innretning som han tror var verdens første brødrister. Teksten på skiltet sier imidlertid at det er en skipsdamturbin.

– Her har vi en tidlig subwoofer, sier Micro om luftkanonen som får lapper til å blafre et stykke unna.

Snart blir vi hviskehysteriske. To satellitter med ti meters mellomrom kan formidle hvisking uten elektronikk.

– Det er akustikk, forklarer Aria. Det er ingenting i veien med vokalistens fysikkunnskaper. Hun vet til og med at lengden på tauet bestemmer kulenes bevegelse i kulehuskestativet.

– Var det ikke en romkapsel her før? spør Aria en vandrende guide.

– Spør i klimautstillingen, sier den nyansatte guiden.

Snart får vi vite at det er ganske lenge siden romkapselen var her. Til gjengjeld har museet fått et eget hav. Vi tar på oss gule gummistøvler og vasser inn i klimautstillingen. Fotografen begynner å fjernstyre en båt inn i en grotte. Såpass må til for å starte en film om klimaendringer.

– Den filmen var veldig rørende, sier han etterpå. – Det var en liten gutt som skulle redde verden, og verden var en fotball. Alle var slemme mot fotballen hans. Da den kom tilbake, var den skitten.

– Tror dere det vil komme miljøvennlige romskip?

– Hvis vi bruker alle pengene på krig er det ikke sikkert vi får laget flere romskip, mener Aria. Budskapet er altså: mindre krig, og mer miljøvennlige romskip.


FAKTA

* Maika består av vokalisten Aria Maria Fet, gitaristene Sigmund ”Micro” Espedal og Espen Ingierd, bassisten Dag Midbrød og trommeslageren Teodor Berg (som ikke kunne delta under intervjuet).

* Debutsingelen het ”Felix” og albumet ”Radiation Refill” ble utgitt i april 2008.

* Musikken er blitt beskrevet som ”hoppende trist, hviskehysterisk rock.”

* Maika hadde debutkonsert i 2004, og har siden gjort seg bemerket på Oslos undergrunnsfestivaler. I 2007 ble de kåret til ett av de ti beste norske bandene på MySpace.

Videoen til Maikas andre singel, Desert gold. Regissør er
Rob Saunders, som har vært dukkemaker for filmen Spider Man 2 og TV-serien Robot Chicken. Maika var prøvekaniner for hans debut som musikkvideoregissør. Møt også vokalisten på belgisk ølsmaking her…

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Siste strofe med gjengen

Denne artikkelen sto på trykk i =Oslo i  2008.

Det har ikke alltid vært trist å være Madrugada. Da de fikk tyske goth-fans, holdt de på å le seg ihjel.

Undertegnede prøver å bli med i Madrugada, men er ikke høy nok.

Undertegnede prøver å bli med i Madrugada, men er ikke høy nok.

– Vi har ikke noe problem med å snakke om Robert, men vi vil snakke om musikken også.

Sivert Høyem har snakket mye de siste ukene. Vi har hørt om sterkt låtmateriale, et mer organisk album enn finslipte The Deep End fra 2005, som gjorde Madrugada til Norges største band. Da de dro på innspilling til New York i fjor, hadde Sivert vært en snartur innom solokarrieren sin. Gitarist Robert Burås hadde nettopp gitt ut album nummer to med sitt andre band My Midnight Creeps.

– Det var spesielt å være tilbake med den gamle gjengen, forteller Sivert. – Vi har lært hverandre å kjenne så godt. Det er mye vi ikke trenger å forklare hverandre. Ingen spiller gitar som Robert og bass som Frode. Jeg hadde savnet det.

Frode Jacobsen bekrefter at innspillingen av det nye albumet var spesiell.

– Som band har vi aldri hatt det så kult i studio som de dagene i mai. Robert var veldig stolt av resultatet. Han gikk gjennom et brudd som ikke var enkelt for ham, og skrev en sang om det.

Sangen ”Our Time Won’t Live That Long” avslutter det nye albumet, og synges av Robert selv. 12. juli i fjor ble han funnet død i sin leilighet med gitaren i hånda, 32 år gammel.

– Sangen er jævlig sterk kost, men det er fint at ting betyr noe. Vi kommer aldri til å prøve å erstatte Robert, men vi fortsetter å drive med musikk, sier Frode.

– Vi har ikke lyst til å være de folka som legger ned Madrugada, i hvert fall ikke akkurat nå. Det skal ikke være nitrist når det er et nytt rockealbum, mener Sivert. Frode mener det sprudler skikkelig av albumet i forhold til mye annet de har laget.

For fansen er Madrugadas musikk blodig alvor. Det fikk et psykiatrisk sykehus i Athen merke i 2005. En sinnsforvirret greker tok tre sykepleiere som gisler. Kravet for å slippe dem fri, var at han fikk Madrugadas livealbum.

– Han kunne jo bare ringt oss, sier Sivert. – Jeg hadde gjerne gått i studio og spilt inn et par ekstra låter så han slapp å ta gisler.

– Er grekerne lei av sol og sommer, siden de er så glade i Madrugada?

– Ting som funker i Hellas er gjerne litt mollstemt, med dynamisk skyv og energi. Men det var jævlig overraskende at vi gjorde det bra der allerede med den første skiva. Grekerne er et drømmepublikum. De gir alt og tatoverer på seg platecovere, sier Frode.

Likevel var det i Berlin Madrugada fant sitt første drømmepublikum. Tidligere hadde de spilt mye for norske studenter i helgene.

– Det var bare å glemme å spille rolige låter når flatfylla regjerte. Alt ble overdøvet. I Berlin opplevde vi for første gang at folk kom for å høre musikken. Det var peise stille. Helt magisk, sier Frode.

Madrugada var aldri i tvil om at de ville bli store. De hadde ”grusomt god selvtillit” da de startet i Nord-Norge på 1990-tallet.

– Det gjorde ikke noe at vi ikke eide nåla i veggen, at vi ikke hadde noe sted å bo og at det var krise hele tida. Vi spiste Snickers til middag og brydde oss ikke, det kom jo til å gå så jævlig bra, forteller Frode.

– Hadde vi både hatt dårlig selvtillit og Snickers til middag, hadde det ikke vært så bra, mener Sivert.

Bandets første album ble utgitt i 14 land. På forhånd hadde de turnert Norge opp og ned.

– Vi var vel ikke det kuleste bandet i Nord-Norge. Der gikk det mest i blues og trubadurer, sier Sivert. Frode husker at turneen etter første album var utsolgt alle steder bortsett fra på hjemstedet hans, Stokkmarknes.

– Det slår aldri feil, sier Sivert. – Jeg solgte ut to Rockefeller med soloskiva. På hjemplassen min kom det 300.

– I 2006 kom det faktisk 1800 på hjemplassen min, sier Frode.

Utgangspunktet for Madrugadas musikk var 80-tallets støyrock, blandet med The Jesus and Mary Chain. Senere ble de opptatt av rockens røtter; country, blues og folkemusikk.

– Alle røttene henger jo sammen på et vis. Vi forsto mer av låtskriving da vi ble opptatt av røttene. På den nye plata har vi med steelgitaristen til Bob Dylan, forteller Sivert.

Da Madrugada flyttet til Oslo, var det slett ikke av kjærlighet til byen.

– I 2001 var det ikke så trivelig. Det tar en stund å finne seg til rette. Nå er vi glade for at tjueåra er over. Vi hadde så helvetes mye å bevise. Det blir bare stress og kjipt fordi du er stressa og kjip selv. Det er ikke lenger viktig for oss å slenge drit om andre musikere, og det er uinteressant hva de synes om oss, sier Sivert. Han er blitt glad i Oslo og studioet her i Maridalsveien, som de har jobbet hardt for. Digre instrumentbord skimtes i mørket innenfor den blodrøde tapeten og potteplantene.

– Oslo er hjembyen vår nå. Det var ikke 10 000 nordlendinger som så oss på avslutningen av Øyafestivalen i fjor.

Sivert hevder at Madrugada aldri hart vært en del av noen scene eller miljø. Frode mener de kom inn i gothmiljøet i Tyskland med sitt andre album, The Nightly Disease.

– Vi kom faen meg ikke inn i gothmijøet. Vi holdt på å flire oss ihjel av dem, sier Sitvert. Begge begynner å le.

– Hvis du trodde at gothmiljøet var nitrist i utgangspunktet, skulle du sett hvordan tyskerne tolker det. Vi spilte på festival midt på dagen i strålende solskinn. Så står 7000 svartkledte og miserable tyskere der, sier Frode. Han visste ingenting om den nye fanskaren, og hadde på seg shorts og blå t-skjorte før konserten.

– Jeg har aldri følt meg så utilpass som da jeg kom inn i cateringhallen. Folk var hvitmalte i ansiktet, og det lå en kjetting mellom skinka og hvitosten.

Sivert påpeker at tyskerne er veldig glade i subkulturene sine.

– Vi var absolutt ikke en del av den gothgreia, men noe ved oss apellerte til dem. Det er ett eller annet ved Madrugada som folk blir veldig glade i.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Ordensmann

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2009.

Ravi er ikke noe sted mye, men hvis han skulle vært det, ville han valgt Nasjonalbiblioteket. Vi tok ham med inn i stillheten.

Ravi drømmer om å flytte kontoret sitt til Nasjonalbiblioteket. Han får en spesiell energi av å være stille sammen med mange andre.

– For et år siden var jeg utrolig syk på Heathrow flyplass. Det passet ikke å være i transitthallen, så jeg fant et religiøst rom og bare satt der noen timer, sammen med kristne og muslimer. Jeg blir ør i huet av mye lyd.

– Vi trodde du likte lyd?

– De fleste viser bare én side av seg selv på TV. Jeg har en del rare og stille sider. Når folk tror de kjenner meg må jeg smile og være utadvendt, men vennene mine synes jeg er veldig rar.

Da Ravi fikk skanner, begynte han å skanne alle arkene han hadde. Resultatet kan beundres på websiden hans.

– Jeg synes det er for lite håndskrift og vannmaling på nettet. Jeg vil legge ut sangtekstene mine. Folk påstår at jeg har laget et eget språk. Jeg får det ikke helt til å stemme, men tar det som et kompliment. Fritjof Nansen gjorde det samme, han nektet å skrive stumme t-er og slikt.

– Noen mener også at du og DJ Løv laget deres egen musikksjanger. Har den noe navn?

– Jeg kaller den for popmusikk.

Ravis store gjennombrudd – Utadæsjælåpplevelse

Skulle han lånt en bok, måtte det blitt Ghandi av Arne Næss. Den har han allerede begynt på. Da han søkte jobb i Dagbladet, ble han avvist på grunn av sine akademiske nykker.

– På jobbintervjuet sa jeg at jeg egentlig ikke leste Dagbladet. Der skøyt jeg meg selv i foten. Jeg hadde jobbet i en lokalavis i Tønsberg, og skjønte at det var mye hyggeligere. Det var en halvhjertet søknad.

I 2007 ble han headhuntet til å lede Landeplage på NRK, hvor han analyserer norske hits. Selv liker han balladene best.

– Det er viktig å velge låter som gir god TV. Det fins kjempestore låter som ikke gjør det. Det er vanskelig å lage et program om Jokke, siden han er død.

Når middelaldrende menn klapper ham på skulderen på gata, skjønner han at programmet har lyktes. Det er elleve år siden han hadde fast jobb. Hans eget firma heter Nøktern AS, siden han bruker mindre penger enn han tjener.

På TV går han rundt med en diger kassettspiller, men han vil ikke avsløre hva den er laget av.

– Den er kjempetung, sier han, uten at vi tror noe videre på det. Han forteller at barn nå til dags bærer på en kjempekassettspiller når de leker programleder.

– Stemmer det at du er ti centimeter høyere enn Tom Cruise, eller er det noe du skryter på deg?

– Jeg har hørt at han er nede på 1,50-tallet. Omtrent like høy som mora mi.

Duær dødsøt dødsøt å ale vila fingra i dæi

Hans første plate med DJ Løv solgte knapt 4000 eksemplarer, mens den andre endte på 84 000 da 2005 var omme. Ravi så ingen logikk eller rettferdighet i musikkbransjen.

– Det føles ikke rettferdig å ligge en hel sommer på andre plass på VG-lista, når en tysk krokodille ved navn Schnappi ligger på første. Det fins ikke samsvar mellom arbeidsinnsats og risiko, og hvor godt du gjør det. Har dere lest Jobs bok? Den handler om en fyr som ofrer til Gud og har orden på forretningene, men som opplever masse ulykker.

– Veldig rar, sier Ravi om Nasjonalbibliotekets kaffe, før han undrer seg over om Grieg var nyskapende, og om det har skjedd noe med rocken etter Jimi Hendrix.

– Musikk er sjangre og fusjoner. Da rapperen Jay Z samarbeidet med new metal-bandet Linkin Park, var det en veldig vellykket funksjon. Jimi Hendrix låt jo ikke sånn. Ellers virker det som om sanger blir enklere og enklere. Beethoven drev med komplekse greier hvor et motiv fra første sats kom igjen et annet sted i andre sats. Så kom popformelen med vers, refreng og bro. Nå er det techno og trance med to akkorder. Utviklingen skjer på mikronivå, i lydbilde og stofflighet.

Ravi resirkulerer The Monroes’ Cheerio fra 1985.

Hans egen musikk kunne starte med en idé i 1999, som han tok opp igjen i 2003 og ga ut i 2005.

– Kameraten min kunne påpeke at en låt handlet om ham. Da måtte jeg gå tilbake til 1999 og tenke. Jeg hadde glemt at ideen begynte med ham. Det mest private og faktakorrekte er ofte ikke så spennende. Det må bearbeides for å bli interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste. Men alt man skriver er vel biografisk, på ett eller annet nivå.

Selv om Ravi er kjent for musikkvideoer med undertekst, legger han mest vekt på melodien.

– Dynamitten og revolusjonen ligger i musikken. God musikk får jøder og palestinere til å danse i lag. En sen kveld i 2000 satt jeg helt syd i Israel sammen med palestinere. Hadde den rette sangen kommet på, hadde vi dansa sammen med jødene. Stevie Wonder hadde nok klart det.

Hans siste musikalske bedrift er en hyggelig sang til en KK-reklame på TV2. Venninnen Laila synger. Selv har han bare lånt stemmen sin til en reklame for flaskepant.

– Som musiker i Norge er det greit å ha flere bein å stå på. Det krever ordenssans å forholde seg til alle arkene. Jeg har noen ideer om orden som er litt ekstreme, og som egentlig ikke lar seg gjennomføre i praksis.

– Du vokste opp i en ordentlig familie?

– Oppveksten min var nesten litt for trygg.

Det blir travle dager i Nøktern AS med bare én ansatt. Med bare indre konflikter å kjempe med, synes Ravi det er gøy å krangle litt med samarbeidspartnere. Åtte personer i produksjonsselskapet Dinamo Story skal bli enige om sanger til Landeplage. Deretter begynner de å krangle på nytt, med NRK. Men Ravi ser ikke ut som en kranglefant.

– Ravi går alltid i dress, sier Ravi, eller kanskje det er Ivar som sier det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Abels suite

Morten Abel har et yndlingsrom i Oslo. Det er på Grand hotell, og passer bra for en Bodø-gutt fra Stavanger som trives best på farten.

Av Kari Bu. Intervjuet sto på trykk i =OSLO i 2006.

AbelKari

Vi går gjennom ganger som kunne tilhørt et slott, og finner Sundtsuiten med egen ringeklokke. Morten Abel åpner i butlerantrekk. For tiden går han bare i dress. Han har tatt pause fra leiligheten i Berlin for å lansere sitt nye album. Når han er i Oslo, bor han alltid på denne suiten med maritim innredning. Grand kaller det ett av hotellets fineste rom. Stua har gulvklokke, gallionsfigurer og et ror på veggen. En stor kloss i hjørnet kan kanskje være et kompass.

– Det er et fantastisk rom. Men det kan bli litt upersonlig. Neste gang vil jeg ha med togbanen min, sier Abel.

Til tross for togbanen, påstår han at han har sjømannsblod i årene. I hvert fall liker han å fiske. Torgrim Eggen har beskrevet ham som et vesen som har ’fisketur’ skrevet over hele seg. Noe underfundig og passe lite snakkesalig.

Morten Abels video Doberman, regissert av min venn Didrik Jacobsen i samarbeid med Håkon Larssen.

De siste årene er han omtalt som Norges popkonge. Men han debuterte allerede i 1981 med Stavangergruppa Mods. Det var en nokså lokal affære, med tekster som:

Du e mislykka du!
Du ha’kkje håp her i livet
Øve alt kor du snur
så kan de se koss du har det!

– Det er en syltynn grense mellom å lykkes og mislykkes. Some of us will make it, sier han, og får nevnt tittelen på det nye albumet sitt.

Han er redd den skal misforstås. Han vil ikke fremstå som en som har kommet i mål og klart det. Derfor har han heller ikke bilde av seg selv på coveret.

– Jeg føler ikke at jeg har fått til noe særlig selv om jeg har gitt ut mange plater.

– Kan du ikke bare gå ut på balkongen her og føle deg som en konge?

– Nei, den vender ikke ut mot Karl Johan. Jeg er litt hjemløs jeg også. Jeg bor jo ikke her. Denne suiten er et stort og fint omkledningsrom, og øvingslokale når vi skal på TV. Jeg tror den er ganske lydtett.

Sometimes serious – The September When, Rockefeller 1995

På midten av nittitallet bodde Abel på St. Hanshaugen. Han ville gjerne bodd i Oslo om han ikke bodde i Stavanger og Berlin.

– Oslo er unik med den ufattelig svære skogen… hva heter den igjen?

– Marka?

– Ja!

Abel har hatt angst for å mislykkes. På skolen gikk det mye i musikk og fotball, og noe i juks og løgn.

– Det var ikke mulighet til å utvikle seg med kreative ting. Jeg var langt oppe i tjueåra før jeg trodde musikk kunne bli en jobb. Det er et stort hull i skolesystemet for dem som har talent, men ikke kan bruke det på brøkregning, og mangler konsentrasjon til lekser. Det er synd, for uansett hva du lærer deg, bare du lærer det veldig godt, kan det bli et springbrett til hva som helst.

– Hva ville skjedd med deg uten musikken?

– Jeg kunne hatt en kjedelig jobb, og gått rundt og sett etter en ny. Et jæklig guffent liv i forhold til det jeg har nå. Jeg er takknemlig for at jeg aldri ga opp, og kanskje har hatt litt flaks.

Da Mods prøvde å bli internasjonale i 1984, mislyktes de ganske ettertrykkelig. Senere dannet Abel gruppa The September When, som fikk til det meste. De ble kritikerrost, bestselgere og konsertkonger.

Slow down – The September When, Rockefeller 1995

Likevel ville vår mann videre. Mange tvilte på at han ville klare det en gang til. Særlig da solokarrieren begynte beskjedent. Så tok det helt av. 600 000 solgte soloalbum senere har han begynt å tenke på måker. Som barn i Nord-Norge så han hvordan måkene levde. Han tar fram den nye CD-en og setter den midt i fatet med rekesmørbrød på spisebordet.

– Måken på coveret har sett veldig mye. Den har et intenst, alvorlig uttrykk i øynene. Vi snakker om at vi mennesker har en tøff hverdag, men få miljøer er tøffere enn måkemiljøet. Fanger du en fisk der, flyr de andre etter deg til du gulper den opp igjen. Eller de går inn i kjeften din og henter den.

Captain’s Table har plass til åtte gjester. Antakelig kan man trykke på en knapp og få kapteinens fisk- og skalldyrmeny på døra.

– Det er jæklig dyrt å flotte seg, sier Abel. – Jeg prøver liksom å holde utgiftene nede, men det blir mye romservice når jeg har med kompiser hjem om kvelden.

Han blar gjennom cover-heftet og finner en trykkfeil. Snart skal han høre etter om noe kan forandres til neste CD-opplag. Han hører ikke på seg selv for gledens skyld. Det er også langt mellom de store musikkopplevelsene fra andre artister.

– Jeg kan alle triksene, og får et veldig analytisk forhold til det jeg hører. Mesteparten har jeg hørt før. Det samme kommer jo igjen og igjen. Derfor er det fantastisk å høre tvers gjennom original musikk, som The Libertines. Nå går jeg og venter på noe nytt jeg kan høre på.

I can take it – The September When, Rockefeller 1995

Fotografen benytter anledningen til å reklamere for sin store helt Sufjan Stevens.

– Jæklig bra live, sier Abel.

Musikk var et mirakel da det slo ham for første gang. Han lå med øret inntil radioen og hørte på Beatles, T. Rex og Queen.

– Før kunne jeg sitte i timesvis og lage masse sanger. Nå må jeg reise et sted og konsentrere meg. Det blir en større utfordring jo eldre jeg blir. Jeg må ha den samme følelsen som du har når du hører på. Fra jeg begynner å skrive låten til den er ferdig mikset, må jeg synes det er stas.

Som mange andre popstjerner, prøver Abel å redde verden litt. Tre ganger har han besøkt fadderbarnet sitt i Senegal. Riktignok sammen med TV2. Han antar at det ville blitt litt tungvint ellers. Hans store helt er Bellona-leder og venn Frederic Hauge.

– Frederic har fått til noe av historisk betydning. Han er vår tids Fridtjof Nansen. Vi går mot en bedre verden, føler jeg, men så har du miljøet. En bedre verden betyr at folk får mer penger, og det de bruker dem på, ødelegger miljøet. Vi må tenke over hva vi bruker pengene på.

Etter å ha blitt fotografert foran de fleste møblene i suiten, følger Abel oss ut. Ved døra står to stuepiker og tripper.

– Dere trenger ikke å rydde i dag, sier han. – Jeg er blitt så snill etter dette intervjuet.

Kristian Valens Abel-parodi i fire akter: Cries like a baby, Doberman, Tulipz og I’ll come back and love you forever.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Puddelrock og puppepop

På 80-tallet var det størrelsen det kom an på i musikken. Puppene, sveisene, synthesizerne og sjokkene skulle være store, og i Norge handlet det meste om å bli større enn A-ha.

På 80-tallet kom et nytt begrep inn i norsk musikkliv, nemlig pophåp. Et pophåp er en nordmann med platekontrakt som kjenner Ole Evenrud og snart skal bli A-has etterfølger. Nasjonen ble aldri som før etter at A-ha nådde førsteplass i USA med «Take on me» i 1985. Som om ikke det var nok, lå Whitney Houston på andreplass. Utenlandske fans tok brevkurs i norsk for å lære seg å si «fyttigrisen» og «Furuholmen,» og det gikk rykter om at Michael Jackson nesten hadde hilst på Morten, Pål og Magne.

Morten Harket har fått på seg pannebåndet og A-ha opptrer i Brasil.


Puddelrock

De første som så ut til å bli større enn A-ha, var en puddelrockgruppe fra Stange som vant Ungdommens Radioavis’ rockemønstring i 1985. Da Return hadde ligget 56 uker på Norsktoppen med «Sing me a song,» kunne ingen lenger skjønne hvorfor de ikke var superstjerner i USA. De hadde til og med hatt konserter i Sverige, og vokalist Knut Erik Østgård hadde minst like fint hår som Joey Tempest i Europe.

puddelrock

Mens Norge og Japan foretrakk Return, ble de slått av sitt trønderske motstykke Stage Dolls i USA, som nådde 46. plass på Billboard med «Love cries.» Ved hjelp av utøvernes gamle permanent og refrenger som «åå, åå, åå», «hey, hey, hey» og «yeah, yeah, yeah», antok puddelrocken pop-dimensjoner på 80-tallet. Når man ble spurt om favorittsangen i en minnebok, var det tryggest å skrive Itsde faier kåntdavn med Jurup. De mest slitesterke pudlene ble imidlertid Bon Jovi, kanskje fordi vokalisten klipte håret mens leken var god.

Puddelrocken nådde sitt høydepunkt med The Final Countdown i 1986.


Puppepop

Akustiske instrumenter var bannlyst på 80-tallet. Tre-etasjes synthesizere konkurrerte med trommemaskiner om å tette igjen ethvert pusterom i sangene. Likevel hadde artistene store problemer med både å skrive og framføre egen musikk. Dette var heller ikke nødvendig, bare man hadde stort nok hår eller store nok pupper. Samantha Fox startet karrieren på side 3 i The Sun, og ble en av Englands rikeste kvinner med hits som «Touch me (I want your body)» og «Do ya do ya (wanna please me).» Men hun var ikke alene om å kunne kle av seg. Snart fikk hun konkurrenter i italienske Sabrina og Spagna, amerikanske Sinitta og tyske Sandra.

puppepop

Mange vil nok mene at særlig Sinittas pupper ikke kunne kvalifisere til suksess alene. Ganske riktig, her måtte det forsterkninger til, i form av 80-tallets låtskrivende silikoninnlegg Stock, Aitken & Waterman. Trioen sto bak flere hits på 80-tallet enn Lennon & McCartney på 60-tallet, med artister som Rick Astley, Mel & Kim, Bananarama og Kylie Minogue. Snart var Michael Jacksons yndlingsape Bubbles den eneste popkjendisen med et autentisk uttrykk.


Jackson Family Values

Musikkprisutdelinger på 80-tallet lignet mistenkelig på slektsstevner for Jackson-familien. Michael var allerede en erfaren entertainer da han som 9-åring fikk tre førsteplasser i USA sammen med fire brødre i Jackson Five. I 1982 kom albumet som fortsatt er verdens mest solgte, og snart var tidenes største platekontrakt og tidenes høyeste reklamehonorar trygt investert i Michaels hjem Neverland, oppkalt etter Peter Pans Never-Neverland hvor ingen ble voksne. Da Michael hadde revolusjonert musikkvideoen og et par av kroppsdelene sine, skrev han «We are the World» sammen med Lionel Richie til alle popstjerners gode samvittighet, hjelpeaksjonen USA for Africa i 1985. Året etter sparket lillesøster Janet faren og ansatte seg selv som superstjerne med «Control.» Høsten 1987 var alle Bad, mens Michael prøvde å bli større enn seg selv siden han allerede var større enn A-ha og Jesus. De sju øvrige søsknene, med LaToya og Jermaine i spissen, ga ut plater med sannhetens ord til mer populære søstre og brødre, mens Jackson-nesene krympet om kapp.

I 1989 var ingen lenger i tvil om at også lillesøster Jackson hadde rytmesans.


Sjokkerende superstjerner

80-tallet var superstjernenes tiår. Da Michael Jackson hadde utropt seg selv til popkonge, utropte verden Madonna til popdronning. Begge kom fra arbeiderfamilier med usedvanlig strenge fedre. Mens Michaels far hadde dressert ham til popartist så snart han kunne gå, ville Madonna gjenvinne oppmerksomheten hun gikk glipp av fra moren, som døde alt for tidlig. Med klare planer flyttet hun til New York, og etter en kort karriere som fast-food ekspeditrise slo hun i 1984 alle rekorder for kvinnelige artister med sitt andre album. Det skulle ikke mye til for å sjokkere på 80-tallet, og Madonnas verdensberømte videosjokk gikk ut på å åle seg rundt som liksom-jomfru, spille gravid tenåringsjente og kysse en svart Jesus. I motsetning til andre popjenter som likte å kle av seg, likte Madonna også å kontrollere karrieren sin. Med spisse albuer og enda spissere BHer ble hun talskvinne for en seksuell frigjøring 80-tallet ikke så maken til.

MJmadprince

Whitney Houston sjokkerte som popstjerne med god sangstemme, og truet Madonnas Billboard-rekorder med sitt første album. På herrefronten ble Prince sammenlignet med Michael Jackson fordi han likte seg på scenen og slett ikke likte seg i media. Prince likte dessuten å kle av seg og sjokkere, så det skulle bare mangle at han snart ble superstjerne.

Kjønnsforvirring

80-tallets mannlige artister hadde til felles at de var ugreie å kjønnsbestemme. Freddie Mercury likte lange skjørt, Duran Duran trivdes best med øyenskygge, og Boy George forsømte sjelden den orange lebestiften. Milli Vanilli kunne vært døtre i Cosby-familien, mens Sigue Sigue Sputnik gikk med fjærkre over hele kroppen. Vår egen Morten Harket var ikke dårligere, og dukket opp med musefletter etter et inspirerende møte med indianere. Senere sto flere av de største 80-talls heltene fram som homofile. På 80-tallet gjaldt det å se homofil ut men ikke være det, mens man på 90-tallet skulle være det men ikke se slik ut. Pet Shop Boys var 80-talls gruppa som var forut for sin tid. Guttene så bare kjedelige ut selv om de var homofile, og trakk hodeplagg nedover ansiktet istedenfor å løfte kinnbena hos kirurgen.

Nordmenn med platekontrakt

Ingen norske artister ble større enn A-ha på 80-tallet, men mange ble mindre. The Monroes hadde suksess i Portugal, Dollie de Luxe og Avalanche i Frankrike, TNT i Japan og Bobbysocks nesten i England. The Kids var forelska i lærer’n på flere språk, men bare den svenske versjonen slo an utenfor Norge. Selv hadde svenskene slått A-ha allerede på 70-tallet, og fortsatte å slå A-ha med Europe og Roxette på 80-tallet. Hos oss sang Gry Jannicke Jarlum alvorsord til svake mennesker, før hun fikk det for travelt med å bli bortført av UFOer. Ole Evenrud prøvde å bli populær ved å skifte navn i ett sett, til han ga opp og prøvde å gjøre andre populære isteden. Frode Alnæs fra Dance with a Stranger ble kjent fordi han manglet hår, mens Jørn Hoel ble kjent fordi han manglet stemme. Andre veier til suksess på 80-tallet var å bli bannlyst av et større medium, eller kjenne noen i A-ha. Duoen Ute til Lunch sang om merkevarer før NRK selv hadde spolert sitt reklamefrie image, og Dag Kolsrud spilte med A-ha på turné før han startet sin egen gruppe, som kom nærmere enn noen annen å bli A-has etterfølger i USA. I 1989 nådde «Downtown» med One 2 Many en eventyrlig 37. plass på Billboard. Før tiåret var over, rakk også kritikerroste Dum Dum Boys og The September When å nå VG-lista og vise oss 90-tallet, som har blitt 00-tallet med TSW-vokalist Morten Abels norske superstjernestatus. A-has etterfølger har han imidlertid ikke blitt.

Dag Kolsrud fant veien fra Gjøvik til Billboard, men vokalist Camilla Griehsel var født i Sverige.


Hva skjedde siden?

Mye forandret seg for popheltene da 80-tallet var over. Guttedrømen Samantha Fox ble lesbisk, mens jentesjarmøren George Michael ble homofil. Madonna giftet seg og kledde på seg, og Janet Jackson skilte seg og kledde av seg. Michael Jackson påberopte seg pigmentsykdommen Vitiligo, som han skjulte med en hanske eller to da den brøt ut på 80-tallet. Tre barn og sovemedisiner roet ned karrieren, mens Madonna ble den mest levedyktige av alle 80-tallsstjernene – med yoga-fakter, electronica-takter og britisk aksent. Verre gikk det med Whitney Houston, som måtte overlate de to døtrene til slektninger etter omgang med tvilsomme håndvesker og dødelige doser kokain. Returns trommemann ble barne- og ungdomsarbeider i Stange kommune, og i år 2000 ble A-ha sin egen etterfølger.

Teksten sto på trykk i studentbladet Punkt i 2001.

Pelle Parafins Bøljeband spilte ny bøljemusikk i 24 uker på VG-lista i 1981.

Tre svensker gjorde det skarpt i Melodi Grand Prix i 1984 ved å se ut som Barbies kjæreste Ken.

Norge ville ikke være dårligere enn USA, og laget sin egen sang for å redde Afrika i 1985. Blant de 70 vokalistene var Halvdan Sivertsen, Åge Aleksandersen, Benedicte Adrian, Ingrid Bjørnov, Maj Britt Andersen, Elisabeth Andreassen, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Ole Evenrud, Bjøro Håland, Gry Jannicke Jarlum, Jonas Fjeld, Finn Kalvik, Hanne Krogh, Wenche Myhre, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Jan Teigen, Terje Tysland og Eldar Vågan.

Disse 29 singlene nådde førsteplass på Billboard i 1987. Bon Jovi levde på en bønn, Madonna åpnet hjertet, Whitney Houston ville danse, U2 fant ikke det de så etter og Michael Jackson var bad.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under 80-tallet

R U ready 2 mimre?

capellaunlimited1990-tallet var tiåret som ga oss gangsta’ rap, boyband og eurodance. Nå er det på tide å mimre om det.

Den mest karakteristiske lyden av 90-tallet var kanskje eurodance – en pen dame som prøvde å synge og en pen mann som prøvde å rappe. Siden de ikke kunne lage musikk, samarbeidet de med en nerd som skydde MTV. Tekstene besto for det meste av U’er og 2-tall. Med sangtitler som R U OK (2 Unlimited) og U got 2 know (Capella) kom de SMS-språket i forkjøpet.

Nederland hadde sin storhetstid på hitlistene og rytmeboksen gikk i spinn.


Image i høysetet

Det skulle ikke mye til for å få et salgbart image på 1990-tallet. Aqua-Lene ble raskt den allestedsnærværende Barbie-Lene. Svenske Dr Bombay føk inn på listene ved å smøre seg inn med brunkrem og synge med tjukk L. Men hit’en «Calcutta (taxi, taxi, taxi)» vek ikke en milimeter østover fra euro-dance. Britiske Gabrielle tok enda lettere på imaget sitt, og klistret en sjørøverlapp over det ene øyet før hun nådde førsteplassen i England med «Dreams» sommeren 1993.

Spice Girls fikk hvert sitt image utdelt da de ble håndplukket til å bli superstjerner. Sporty, Posh, Ginger, Baby og Scary Spice var fem «helt vanlige jenter» som «ikke var pene» og «la stor vekt på vennskap». Slagordet «Girl Power» innebar stort sett å gå med så korte skjørt at de lignet truser uten bunn.

De krydret opp livet ditt, og hev seg på tall-i-tittel bølgen med tredjesingelen 2 become 1.


Landeplager og boyband

90-tallet bød på de verste landeplagene i pop-historien. I 1992 ble en Whitney Houston-fan anmeldt av naboen for å ha spilt «I will always love you» døgnet rundt i fjorten dager. I 1996 lyktes noen middelaldrende spanjoler litt for godt med sin gamle drøm om suksess, og «Macarena» ble 90-tallets svar på fugledansen. Et annet uunngåelig 90-tallsfenomen var boyband. New Kids on the Block satte standarden, og ungdomsblader undret seg stadig over hvem som var kjekkest av Jordan og Joey. Boyzone og Backstreet Boys slo hverandre ihjel på hitlistene, mens East 17 hadde så høye toppluer at de nærmest ble sett på som hip-hop artister. I begynnelsen var boyband mest kjent for å forsvinne sporløst etter et par år, men så kom Robbie Williams. Etter å ha hoppet opp og ned i Take That fikk han en solokarriere uten sidestykke.

Søtprat på samlebånd: Jentene gikk berserk, men på slutten av 90-tallet begynte også boybandstjerner å stå fram som homofile.


Norske pophåp

I Norge var 90-tallet preget av det ene pophåpet etter det andre. Da «Friends» med Stella Getz ble vist opptil flere ganger på MTV, så nordmenn lyset i enden av pop-tunnelen. Som vanlig ble vi målbunnet før vi fikk sagt «Take on me». Da jenteduoen Diva ble lansert med stort budsjett i England, ropte norske aviser høyere enn noensinne at A-HA måtte passe seg. Det til tross for at Divas eneste suksess var A-ha-coveren «The sun always shines on TV». Lanseringen ble en brak-fiasko. Stort bedre gikk det ikke med Sissel Kyrkjebø, som under hele 90-tallet snart skulle bli superstjerne i USA. Men da hun nynnet seg gjennom Titanic-filmen trodde alle hun var Celine Dion, og da hun var gudinne bak hodet til Warren G trodde alle hun var russisk.

Gangsta’ rapperen Warren G og Sissel Kyrkjebø sto for 90-tallets mest uventede samarbeid, i hip-hop versjonen av Alexander Borodins opera Prince Igor.


Sjokk og krig

90-tallets store musikksjokk var Kurt Cobains selvmord. Nirvana-vokalisten fikk fans til å gå med ulljakke og nesten like fett hår som ham selv. Den største hiten, «Smells like teen spirit,» vant alltid MTVs Top 100 Videos Of All Time. Snart ble suksessen for mye for vår mann. Men som død ble Kurt helligere enn noensinne, og flere fans valgte å ta livet av seg. En annen begivenhet som fikk mye oppmerksomhet var «krigen» mellom Blur og Oasis i 1996. De to gruppene ble utnevnt til frelsere av all slags musikk i britisk presse, kanskje fordi medlemmene hadde samme hår som Beatles. Liam Gallager i Oasis var alle hotellroms skrekk, og likte ellers å sloss med sin bror Noel i samme gruppe. Blur kom litt i skyggen av Oasis inntil vokalisten fikk kjærlighetssorg og laget et album om det i 1999.


Koselige gangstere

Mot slutten av 90-tallet ble rap det mest innbringende man kunne drive med i musikkbransjen. Coolios «Gangstas’ paradise» ble tidenes bestselgende single i Norge. Eminem skilte seg fra andre rappere ved å se ut som et medlem av Hitler jugend. Isteden for å prøve å bli svart prøvde han å bli dobbelt så rampete som de andre, men han lyktes bare med å få stygge ord til å høres søte ut. Den mest sosiale rapperen var Warren G, som knapt åpnet munnen uten selskap fra Nate Dogg, Dr Dre eller lignende. I 1998 ble han kanskje litt lei av den gamle gjengen, for da valgte han Sissel Kyrkjebø – til PR-apparatets fortvilelse. «Prince igor» fikk knapt adgang til amerikanske medier, men ble en hit i Europa.

Wyclef Jean hadde alt fra starten et koselig image, og ble Norgesvenn etter besøk hos Fredrik Skavlan og en konsert på Quart-festivalen som han prøvde å forlenge med seks timer. Da en journalist spurte om han røkte marihuana, ga Wyclef det koselige svaret «Bor fisken i vannet?» Wyclef hadde også svært koselige venner, og sammen med Lauryn Hill og Pras solgte han 15 millioner av «The Score» i 1996. Med sine koserytmer ble Wyclef og Fugees en bokstavelig talt myk overgang til den andre siden av 2000-tallet, da R n’ B ble veien til stjernehimmelen. Har ikke ørene falt av oss, mimrer vi om det i 2014.

90-TALLETS BESTSELGENDE SINGLER (mill. i parentes)
Cradle in the Wind 1997 – Elton John (37)
I Will Always Love you – Whitney Houston (12)
Macarena – Los Del Rio (11)
Time To Say Goodbye – Sarah Brightman (11)
My Heart Will Go On – Celine Dion (10)
Believe – Cher (10)
Black or White – Michael Jackson (9)
Smells Like Teen Spirit – Nirvana (8)
Livin’ La Vida Loca – Ricky Martin (8)
(Everythin I do) I do It For You – Bryan Adams (8)
Bailamos – Enrique Inglesias (7)
I Believe I Can Fly – R. Kelly (7)
…Baby One More Time – Britney Spears (6)
Together Again  – Janet Jackson (6)
Vouge – Madonna (6)
Wannabe – Spice Girls (6)
The Boy Is Mine – Brandy & Monica (6)
How Do I Live – Lee Ann Rimes (6)
All I Want for Christmas – Mariah Carey (6)

90-TALLETS BESTSELGENDE ALBUM
The Bodyguard – Whitney Houston/div. (42)
Milennium – Backstreet Boys (40)
Come On Over – Shania Twain (39)
Jagged Little Pill – Alanis Morisette (33)
Dangerous – Michael Jackson (32)
Music Box – Mariah Carey (32)
Falling Into You – Celine Dion (32)
Let’s Talk About Love – Celine Dion (31)
Titanic soundtrack – James Horner (30)
Backstreet’s Back – Backstreet Boys (28)
Abba Gold greatest hits – Abba (26)
Nevermind – Nirvana (26)
Cracked Rear View – Hootie & The Blowfish (26)
…Baby One More Time – Britney Spears (25)
Daydream – Mariah Carey (25)
Supernatural – Santana (25)
Happy Nation/The Sign – Ace of Base (23)
Spice – Spice Girls (23)
The Immaculate Collection – Madonna (22)
Metallica – Metallica (22)


Bye & Rønning oppsummerer 90-tallet.

Snap! var blant de mer sofistikerte eurodancerne, og laget den første rap-baserte sangen som toppet singellista i England – The Power fra 1990.

Sverige var en happy nation da Ace of Base avløste Roxette på all verdens hitlister i 1993.

Bel Canto var et norsk pophåp med belgisk platekontrakt. Her med Didn’t you know it fra 1996.

Tenåringen Lene Marlin solgte 1,8 millioner av albumet Playing My Game fra 1999, og 3 millioner singler. Siden har ikke verden vært fullt så åpen for Tromsøjenta.

1 kommentar

Filed under 90-tallet