Tag Archives: skole

Bør barn programmeres til lydighet?

Standardiserte programmer for å disiplinere barn er innført i mange barnehager og skoler. Denne kampen mot problembarn er ikke uproblematisk.

I Vefsn kommune ble to barnehager pålagt å bruke atferdsprogrammet «De utrolige årene». Det stammer fra USA, og ble opprinnelig laget for barn med store atferdsproblemer. Det samme gjelder flere slike programmer. Det kanskje best kjente, PALS, bygger på et opplegg for behandling av ungdomskriminelle utviklet i Oregon.

De siste årene har politikere ivret for å innføre slike programmer for alle slags barn i Norge. Forskere som finner positiv effekt av programmene, er ofte involvert i utvikling eller implementering av de samme programmene. Det kommer fram i boka «Problembarna», der fagfolk kritiserer programmer som tilbyr enkle løsninger som skal passe for alle. Det som anerkjennes som viktig, er det som lett kan måles.

På et foreldremøte i en barnehage ble «De utrolige årene» (DUÅ) demonstrert med et rollespill: En gutt oppfører seg feil ved et måltid. Han vandrer rundt og holder på med andre ting enn å spise. En jente oppfører seg riktig: hun sitter rolig ved bordet og spiser maten sin. En ansatt i barnehagen roser henne for å sitte stille og spise. Slik kan gutten forstå hvilken oppførsel som forventes av ham.

I Vefsn ble ingen av de pedagogiske lederne tatt med på råd før kommunen bestemte at DUÅ skulle innføres høsten 2015. Alle styrerne i de kommunale barnehagene protesterte. De ville møte barna som individer, ut fra sine unike personligheter og behov. De ville finne ut hvordan barna har det, og hva som ligger bak oppførselen deres. De ville ikke skape ytrestyrte barn, men styrke barnas indre motivasjon.

Rundt 250 norske skoler har innført programmet PALS. Det innebærer omtrent hundre ulike regler som elevene må følge. Det forventes også at barna møter samme type regler hjemme.

Lydige elever får bra-kort, som samles inn i slutten av uka og kan utløse belønning til klassen. Det blir synlig for alle hvilke elever som ikke har oppnådd bra-kort. Å bryte regler kan føre til ulike former for straff: å bli fratatt goder eller å bli tatt ut av klasserommet for å sitte i «timeout-stolen».

En anonym mor med en datter på en PALS-skole skriver i Dagbladet: «Resultatet av PALS er at barna blir øyentjenere som passer på å gi komplimenter til hverandre når en lærer går forbi, fordi det utløser bra-kort. Å si noe hyggelig for å glede noen er ikke det sentrale her. Hva lærer vi barna våre med slike program?»

PALS er blitt kritisert for å straffe de barna som kunne hatt mest behov for positiv oppmerksomhet. I boka «Problembarna» mener flere at det blir feil å fokusere så sterkt på at barnet må forandre seg. Problematferd kan henge sammen med andre ting som bør forandres. Kanskje burde klasserommet og undervisningen vært organisert annerledes.

Barns uenighet og motforestillinger bør ikke bare stemples som uønsket atferd. Det kan være et legitimt uttrykk for at noe er urimelig, påpeker forfatterne. I de standardiserte programmene for atferdsregulering gis motstand ingen positiv verdi. Samtidig sier både barnehagens rammeplan og skolens læreplan at barn skal oppmuntres til selvstendig og kritisk tenkning.

Pedagogikkprofessor Lars Løvlie mener PALS gjør naturlig barnlig atferd til problematferd. Lærere blir regelryttere som fratas sin egen vurderingsevne. Den finske skolen satser på det motsatte, påpeker han. Der får lærere stor tillit til å gjøre egne vurderinger, ut fra kjennskap til elevene og den konkrete situasjonen.

En del PALS-skoler bruker verktøyet Swis, som samler informasjon om alle regelbrudd fra hver enkelt elev. Swis er et sentralt datasystem som i likhet med PALS eies av NUBU (Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge).

Ved Mølenpris skole i Bergen protesterte foreldre mot lagringen av data om uønsket atferd. Foreldrene visste ikke hva dataene skulle brukes til senere, og når de eventuelt skulle slettes. Datatilsynet har slaktet sikkerheten i systemet, men det er ikke i strid med lovverket. Registeret brukes blant annet til å lage sammenligninger mellom ulike skoler.

PALS har angivelig ført til mindre problematferd ved skoler som har tatt det i bruk. Men kan det gjøre noe med det store folkehelseproblemet hos barn og unge: angst og depresjon? Psykologspesialist Katrine Heim Gjesvik og barne- og ungdomspsykiater Kjersti Brænne tar opp temaet i Dagsavisen.

De frykter at programmer som DUÅ og PALS virker negativt på barns psykiske helse. For å utvikle empati, trygghet og tillit må barn oppleve at voksne forstår følelsene deres. Å kun korrigere barns atferd, skaper ikke trygge mennesker. Det skaper mennesker som blir opptatt av å være «flinke» i andres øyne.

Den flinke jenta kan slite med angst og overdreven perfeksjonisme. Og den urolige gutten kan ha problemer som ikke løses ved å be ham opptre mer som jenta.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

La alle lære i sin egen fart

Det er unødvendig at skoleelever faller av lasset fordi de lærer i feil tempo.

Et nettsamfunn for læring presenterer seg slik: «Khan Academy tilbyr øvelser, instruksjonsvideoer og en personlig læringsoversikt som hjelper elever til å studere i sitt eget tempo.»

Khan Academy har oppgaver i flere fag på de fleste nivåer. Når du løser dem, får du poeng og kommer videre, omtrent som i et dataspill. Nettstedet er særlig kjent for sin grundige gjennomgang av matematikk. Folk som hater eller hatet matte på skolen takker superlærer Salman Khan for hans forelesninger. I videoer bruker han musepekeren som kritt og tegneprogrammet som tavle. Nettstedet har ti millioner brukere i måneden, selv om ingen blir tvunget til å bruke det. Bill Gates brukte Khan Academy til å undervise sine egne barn, og Google donerer penger.

På en vanlig norsk skole risikerer alle som skiller seg ut å falle utenfor. Noen lærer for sakte, og noen lærer for fort. Noen er for interessert i feil fag til feil tidspunkt. Mange ante ikke at noe var feil med dem før de begynte på skolen.

Ingen foreldre vil prøve å lære barna sine gangetabellen før de kan tallene. Det høres idiotisk ut å prøve seg på noe sånt, men det skjer hele tiden i norske klasserom. For eksempel risikerer noen å måtte lære prosentregning før de har forstått brøkregning. Matematikk er den største enkeltårsaken til frafall i videregående skole.

Tenk om alle elever fikk nye oppgaver idet de mestret de forrige? Ikke for tidlig, og ikke for sent. På denne måten ville alle fått oppleve hva de var istand til å lære. Elevene ville blitt belønnet for noe annet enn å lære i riktig tempo. De ville brukt ulike mengder med tid for å nå de ulike læringsmålene. Til slutt ville noen mestret mer avansert kunnskap enn andre, akkurat som i dag. Men vi ville unngå at noen falt helt av lasset, fordi de lærte i feil tempo. Ingen ville forstå mindre og mindre fordi det var lenger og lenger siden de lærte noe tidsnok. Ingen ville kjede vettet av seg fordi det tok for lang tid å få nye utfordringer.

Einar Rasmussen underviser i realfag ved Nadderud videregående skole i Bærum. Han erfarer at opp mot 15 prosent av elevene kaster bort tiden fordi de må vente på medelever som lærer saktere. Samtidig stryker 20 prosent av elevene.

Bare ti prosent av norske skoleelever trenger å bli virkelig gode i matte, sier Rasmussen til Teknisk Ukeblad. Minst halvparten trenger bare grunnleggende ferdigheter for å klare seg i dagliglivet og jobbene de skal ha. Hvorfor kan ikke alle få lære det grunnleggende ordentlig? Når alle må lære alt, attpå til like fort, skaper vi ikke sosial utjevning. Vi skaper tapere, som ikke en gang lærer det mest nødvendige.

Hvis alle skal nå sitt potensiale, må vi tilpasse og differensiere undervisningen, mener Rasmussen. Nadderud videregående oppnådde bedre resultater i matte med metoder som i dag er «ulovlige». Før fikk elevene en test, etter seks timer med undervisning i algebra. Testen dannet grunnlag for å dele elevene i fire grupper. Dette foregikk i 12-13 år, fram til 2006. Både elever og foreldre var fornøyde, færre strøk og flere fikk toppkarakterer.

Læring i eget tempo burde vært skolens første bud. Læringswebben kan inspirere til nye måter å tenke skole på, også utenfor internett.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Her er e-boka du har ventet på (i hvert fall jeg)

Jeg utga «Inniverset» på Gyldendal i 2001. Papirboka er utsolgt fra forlaget, men Ark har noen få eksemplarer på lager. E-boka selges i alle nettbokhandler, for eksempel her.

inniversetcover

Anne kjemper en desperat kamp for ikke å bli sett sammen med den minst populære jenta i klassen, den tykkfalne Berit Holte. For Anne og de fleste av klassekameratene, er det umulig å være seg selv. De må være kule.

Håpet heter Anneli og er vikarlærer. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Etter hvert blir hovedpersonens tanker mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull.

«Inniverset» er skrevet med språket til en 11-13 år gammel jente. Lesere som var like gamle på begynnelsen av 90-tallet, vil kjenne igjen mange kulturelle referanser. Forlaget valgte å utgi boka som ungdomsroman etter en lang diskusjon om målgruppe. Voksne kan nok lettere se humoren i fortellingen. Blant anmelderne var «tragikomisk» den mest brukte beskrivelsen.

Aftenposten skrev i sin anmeldelse: «Unge jenter i 12-13-årsalderen vil garantert kjenne seg igjen i Annes forvirrende tankeverden. Samtidig som hun prøver å orientere seg i venneflokken, grubler hun over livets store mysterier.»

Da boka kom, var den anbefalt litteratur i lærerudanningen. «Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse,» skrev Bergens Tidende. (I dagens skolesystem blir det 6. klasse).

Skoleaktivist Mosse Jørgensen skrev: «Det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.»

Sitater fra anmeldelser:

«Inniverset er en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.»
Bergens Tidende 

«En spennende og ærlig bok som sier mye om hvor utmattende og tøft det kan være på jentefronten til hverdags.»
Aftenposten

Terningkast5«Med Inniverset framstår Kari Bu som en uvanlig lovende forfatter. Hun viser en flott evne til å registrere og skildre den ytre og indre maktkampen i en jenteflokk, samtidig som romanen får et ganske originalt preg gjennom utformingen av innivers-begrepet.»
Hamar Arbeiderblad (terningkast 5)

«På mange måter dreier dette seg om kampen mellom de gode og de onde kreftene i mennesket – også dette et tradisjonelt litterært tema, men Kari Bu gir denne kampen ny kraft – en kraft som absolutt løfter stoffet.»
Gjengangeren

«Her er mykje å glede seg over, både språkleg og i dei skarpt sansa situasjonsrapportane frå familieliv og venneflokk.»
Gudbrandsdølen Dagningen

Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.
Mosse Jørgensen, Forum Ny Skole

Jeg likte denne boka og leste den med stor iver. Språket er godt, personene er fengslende, og man har alltid lyst til å lese videre.
Ungdomsmagasinet K3

Dette er en meget troverdig beretning fra det minefeltet en skolehverdag kan være. Kari Bu har på en utmerket måte klart å overføre Anne og hennes skolekameraters talespråk til skriftspråket. En meget god debutbok om mobbing, vennskap og forelskelse.
Vestfold Fylkesbibliotek

Her kan du lese alle anmeldelser i fulltekst.
Første kapittel av boka kan du lese her.


Kronprinsen har lest den, mer om det her.

9 kommentarer

Filed under 90-tallet

Her bør du bo (sier tallene)


Det største spørsmålet er ikke lenger «Hvorfor er vi her?» Det er forbigått av spørsmålet «Hvor skal vi bo?»


Oslofolk,
og de som vil flytte hit, lurer seg skakke på hvor i byen det er best å bo. Når spørsmålet inkluderer barn, vokser det til et monster som glefser etter tall fra nasjonale prøver, elevundersøkelsen, nabolag.no og brukerundersøkelsen for barnehager. Drømmeboligen ligger i rolige og naturskjønne omgivelser nær sentrum. Den er billig og omgitt av skoler og barnehager av topp kvalitet.

Fartshump - gangoverfelt - Ferdigstilte prosjekter 07 - Oslo bok.

Huken naturbarnehage skårer best i byen, med 5,94 av 6 poeng på siste brukerundersøkelse. Problemet er at den ligger ved Ammerud i Groruddalen. Allerede i 1970 kunne media fortelle om dette drabantbyhelvete der følelser blir til betong og ungdom til ulveflokker. I dag forteller media om tall. Ukentlig melder Aftenposten at østkantfolk lever 12 år kortere enn vestkantfolk. Vi får ikke med oss at dette gjelder menn på Sagene (med mange kommunalboliger) versus kvinner i Vestre Aker. Det står ikke i overskriften, og nå som vi har barn har vi kun tid til store skrifttyper og fargerike kart.

Grindbakken skole i Holmenkollen skårer best på nasjonale prøver 5. trinn, med 2,63 av 3 poeng. Aftenposten har vært snille og regnet dette ut for oss. ABC Nyheter gir oss trivselskartet. Vil vi ha glade barn, kan vi heller flytte til Stovner til en brøkdel av prisen. Der står trivselen til 4,7 av 5 på Stig skole, mot 4,6 på Grindbakken. Men toppen av trivsel i Stor-Oslo (4,9) nås langt ut i Lommedalen. Da må vi ha månedskort for Akershus og kjøre buss i 24 minutter bare for å komme til toget i Sandvika.

Så var det tall for bomiljø. På websiden nabolag.no skårer Nordberg søndre høyest i Oslo, med 8,3 av 10 poeng. Dette er snittet for 19 kvalitetsmål, stemt fram av beboere. Jens bodde heromkring før han fikk statsministerbolig. Som barn gikk Jens på Steinerskolen. Kanskje bør våre barn også gå på privatskole, men det fins ikke på Nordberg. Byens beste private grunnskole ligger på Frogner. Det er Max Tau Deutche Schule (2,3 poeng på nasjonale prøver). Dessverre snakker de tysk der. Igjen gjør Stovner samme nytten, der Vestli skole tar 2,33 poeng. Men trivselen på Vestli er under snittet, med 4,0 av 5. Oslo-barna trives nemlig så godt som 4,44 poeng i snitt.

Kulturtilbudet på Nordberg søndre kan ikke måle seg med boligprisene. Det får bare 6,4 av 10 poeng. Kulturen står sterkest i Vika og omegn, men der er turmulighetene helt nede i 5,7. For å gjøre det enkelt, velger vi ett av 30 mulige kryss i søkefiltret på nabolag.no: Livsfase – barnefamilier. Da blir vi bedt om å flytte til Skogen. Det er best kjent som stoppested langt ut på t-banens linje 1 mot Frognerseteren – den bratteste og tregeste linjen. Og dagligvaretilbudet på Skogen får bare 4,6 poeng. Her må vi plukke vår egen sopp og finne ut hvor godt vi trives med det på en skala fra 1 til 10.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Læreren mot strømmen

En amerikansk lærer fortalte elevene noe annet enn de hører fra foreldrene. Over natta ble han en YouTube-sensasjon.

David McCullough Jr. har vært lærer siden 1986. Da han talte for avgangselevene ved Wellesley High School i 2012, trodde han publikum var lite og lokalt. Men noen filmet. Snart var talen sett av to millioner på YouTube.

DuErIkkeUnik-omslag (1)Når barna ikke gjør opprør mot foreldrene, må læreren gjøre det. McCullough er ikke imponert over tendenser i dagens oppdragelse. Foreldrene vil ikke at barna skal sikte mot vanlige jobber. De vil ha spesielle barn som blir hyllet. Hyllesten er viktigere enn innsatsen. Å bli sett er viktigere enn å se omgivelsene. Karakterer er viktigere enn læring. Mitt barn er mer unikt enn andres, og barnet får høre det. Bretter det et papirfly, ser foreldrene en kommende astronaut.

Nå har McCullough skrevet bok. «Du er ikke unik» kom nylig ut på norsk. Der slår han et slag for nysgjerrighet og lærelyst. For å lære, må barn ha frihet til å feile og ikke være best. De må få lov å ta sjanser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de skal takle dem. Der svikter dagens foreldre, mener han. De «redder» barna fra enhver utfordring. De ber læreren forlenge tidsfrister og se bort fra dårlige prøver.

Læreren vil at en skoletime skal være noe mer enn en forberedelse til neste prøve. Elever kan få en sekser på prøven uten å ha lært noe særlig. De kan få en treer og ha åpnet en skattekiste. Læring handler sjelden om rette svar. Konkurransen i de målbare målene har tatt helt overhånd. Foreldre og barn jager kortsiktige mål som ikke gavner barna i lengden.

Hvert år uteksamineres 3,2 millioner unge fra videregående skoler i USA. 37 000 av dem er skolens beste elev. 340 000 spiller amerikansk fotball. Bare 11 får plass på banen under en landskamp. Læreren stiller spørsmål ved rådende ambisjoner: A i snitt og en plass på elitelaget. Disse målene er ikke viktige nok for all den ensidige innsatsen de krever. Og få vil noensinne nå dem.

I USA fins en motvekt mot selvopptatt klatring. Mange skoler, både private og offentlige, har obligatorisk samfunnstjeneste. Det regnes som en viktig del av allmenndannelsen. De unge får oppdage gleden ved arbeid som er viktig, men ikke glamorøst. Samfunnstjenesten vies stor vekt ved opptak til høyere utdanning. Kanskje Norge burde innføre det samme.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Da kronprinsparet sviktet symbolpolitikken

SU-leder Andreas C. Halse mener kronprinsparet bør bry seg mer om sitt folkelige image. Jeg synes de kan få bry seg om barna sine.

SU-lederen mener de bør tenke mer på imaget sitt. Jeg synes de kan få tenke på barna sine.

Kjære landsmenn,

Jeg kjører trikk, akkurat som kong Olav. I hvert fall gjorde han det en gang i desember 1973. Jeg har kjørt trikk flere ganger, for ikke å snakke om buss, tog og t-bane. Faktisk har jeg aldri hatt bil.

Nå har jeg fått meg elsykkel. Ikke en dyr snobbesykkel, men en folkesykkel med små hjul (som ikke tror de er noe større). Nylig delte jeg sofa med Charter-Svein. Og jeg har ofte kjøpt Fjordland ferdigmat på det lokale kjøpesenteret i joggebukse.

Men på ett punkt må jeg skuffe dere. Så fort sønnen min kom hjem fra barselavdelingen i fjor, meldte jeg ham inn i Foreningen Oslo Montessoriskole Øst. Jeg trodde han var noe, og ser helst at han slipper å bli noe mindre når han begynner på skolen.

Maria Montessori var en italiensk lege som opplevde to verdenskriger. Hun mente at en fredeligere verden må begynne med barna. Hvordan slår det ut i Montessoriskolens læreplan?

Jeg leser for eksempel om en antiheroisk tilnærming i historiefaget. Det betyr at vanlige folk står i fokus, mer enn «helter». Barna skal bli bevisst at alle er med å utvikle historien. Barn er faktisk så viktige for Montessoriskolen at de kan fordype seg på sitt eget nivå. Kunnskapen har ingen aldersgrense.

Det hadde vært hyggelig om Bu junior møtte hans kongelige søthet Sverre Magnus på trikken en dag. Men jeg synes det er enda hyggeligere at prinsens foreldre tenker på hva slags skole som passer for akkurat ham. Valget overrasker meg ikke. 

For søsteren har de valgt en annen skole. Hun skal tross alt ha et litt annet yrke, hvor det er viktig å kunne andre språk og ikke være redd for smarte folk fra andre land. Disiplinen på Oslo International School kommer nok også godt med når hun må sitte seg gjennom tørre taler uten å se trøtt og lei ut.

Noen er politisk forpliktet til å mislike privatskoler uansett innhold og pris. Det er ikke samfunnsdebattant Elisabeth Nordheim. På Facebook skriver hun at sønnen har gått på St. Sunniva. Den private grunnskolen i Oslo sentrum har trang økonomi, men vekker oppsikt for gode resultater med tospråklige elever.

Nordheim skriver: «Den skolen er MYE mer nedpå, menneskelig og i øyehøyde enn de snobbete og kritthvite offentlige skolene vi sogner til her i Oslo Nord.»

Jeg kan godt hisse meg opp over folk som ikke kjører kollektivt. Men da tenker jeg på miljøet og ikke på imaget deres som lite folkelige. Jeg gir også blaffen i kongebarnas image, så lenge de får en god utdanning. Det norske folk har liten grunn til å klage over ulikhet i privatpedagogisk regi.

Hvis noe bidrar til ulikhet i skolen, er det boligpriser i ulike offentlige skolekretser. En vanlig privat grunnskole, som St. Sunniva, Steinerskolen og Montessori, koster 20—25 000 kroner i året og tar inn folk fra enhver skolekrets. De fleste har dyrere uvaner enn det å avse i «verdens rikeste land».

46 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Du skal ikke ha andre skoler enn meg

Hvorfor har datanerder høyere status enn lærere? Det fins en åpenbar grunn.

Tenk deg at det ble nedsatt et utvalg. Nå må vi foreslå et rammeverk, tenkte utvalget. Vi må få orden på internett. Vi vil ha et sterkt offentlig nett der alle får et likeverdig tilbud, uavhengig av bakgrunn. Vi lager en reform.

Etter reformen blir du født. Du sitter mye på fanget til bestefar med bøker. En dag ser du en bok i hylla med et vanskelig ord på. Bestefar blir svimmel av stolthet når du leser P-S-Y-K-I-A-T-R-I. Du er fire år og kan nesten ikke vente til du blir seks. Da får du gå inn på internett. Du har hørt at det er mye mer å lære der.

På den rette dagen løper du til datamaskinen. Nettleseren ber ikke om brukernavn og passord. Etter reformen er det bosted og alder som gjelder. Du bor i en småby, og får bare besøke ett nettsted. La oss kalle det Schoolbook.

Bokstavene har du lært for lenge siden. På Schoolbook må du likevel «lære» dem sammen med 25 andre på din alder. Du føler deg som en forbryter fordi du satt på bestefars fang med bøkene som fireåring. Du innkaller ikke til møte med Schoolbooks ledelse for å drøfte «problemet». Du er ikke så voksen til sinns. Du tenker bare at på Schoolbook, der er du og din kunnskap verdiløs.

Dette handler om en begavet elev jeg kjenner som ble aggressiv og deprimert. Han prøvde å ta med mer avanserte bøker på skolen. Det ble ansett som et problem. Det eneste som hjalp, var å være hjemme. Internett var ikke reformert. Der fant gutten fora for alt han ville lære. Kunnskapen hadde ingen aldersgrense. Han lærte engelsk ved å skrive med eksperter fra hele verden. Han fikk igjen kunnskapstørsten, men det krevde tid og terapi å bli kvitt skoleangsten.

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest blitt henvist til ett nettsted. Der kunne de kommunisere med noen få jevnaldrende og enda færre voksne. Søkte de på «matte» fikk de et par treff. For å få et par til, måtte de vente et år. Heldigvis er nettet mye mer mangfoldig. Derfor har IT-folk høyere status enn lærere. Det betyr ikke at alle barn lærer ved å slippes løs på nett. De lærer på ulike måter. Med oppfølging lærer de mer, så sant de følges opp på sitt nivå.

Fellesskolen vil behandle alle likt. Da diskriminerer den alle som avviker fra gjennomsnittet. Alt kan ikke oppnås for alle med én læreplan. Fellesskolen og dens stakkars lærere har for mange oppgaver. Samfunnet trenger et mangfold av skoler, slik det trenger et mangfold av jobber. Vi må dyrke alle barn, ikke bare de best tilpassede.

problembarnFør jeg begynte på skolen visste jeg ikke hvem de «flinke» var. Jeg så barn med ulike evner. Jeg respekterte folk jeg senere avskrev som dumme eller rare. Skolen stemplet dem som «problembarn». De kunne for lite eller for mye. De interesserte seg for feil ting eller lærte på feil måte. Noen passet bedre inn på Steinerskolen, det eneste alternativet de hadde til fellesskolen. Andre føler seg fortsatt dumme eller rare. Altfor få opplever fellesskolen som en kick-start på et konstruktivt liv. For noen er den bare en utsettelse av møtet med NAV.

 

Relatert: 

Skolevalgets kvaler
En ny sjanse som håndverker
For smarte for skolen

5 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Inn med selvdisiplin

Selvdisiplin er traust og utrendy, men viktigere enn selvtillit for å lykkes.

ViljestyrkeNY-300dpi

En genial bok (flink forsker møter  journalist fra The New York Times).

Det var en gang en teori om at selvtillit var nøkkelen til suksess. Teorien var ikke grunnløs. Det viste seg at elever med god selvtillit fikk bedre karakterer, og at rusavhengige og kriminelle hadde dårligere selvtillit enn folk flest. Da psykologer ble hekta på selvtillit, kom nye ideer om barneoppdragelse. Foreldre og lærere oppfordret barn til å tro at de var skikkelig flinke. Rosen rev seg løs fra prestasjonene.

Så skulle tusenvis av vitenskapelige studier på selvtillit vurderes. Den amerikanske Association for Psychological Science bestilte en rapport, som kom i 2003. Elever med god selvtillit fikk fortsatt bedre karakterer. Men det var karakterene som jekket opp selvtilliten – ikke omvendt. Middelmådige elever som fikk psykologhjelp til å tro bedre om sine evner, fikk dårligere karakterer etterpå! De ble nemlig mer tilfredse med mindre innsats.

God selvtillit førte ikke til bedre resultater på skole eller i jobb. Det forhindret heller ikke rusmisbruk, men misbruket svekket selvtilliten. Det betyr ikke at selvtillit er en ulempe. Det får folk til å føle seg bedre og ta mer initiativ. Problemet oppstår når selvbildet blir urealistisk. Når elever synes de fortjener gode karakterer uten å jobbe.

Ved USAs eliteuniversiteter er hele 25 prosent av studentene asiater. Asiater får også bedre jobber i landet enn like intelligente amerikanere. Det har tvunget vestlige psykologer til å revurdere sine teorier om barneoppdragelse. Asiatiske foreldre legger større vekt på selvdisiplin enn de amerikanske. Rosen kommer først når den er fortjent. Den gode nyheten er at selvdisiplin kan trenes opp med varig virkning. Det kan ikke intelligens, den andre faktoren som tydelig påvirker hvem som lykkes.

Alt dette utdypes i boka «Viljestyrke» av Roy F. Baumeister og John Tierney. Moderne pedagoger vil helst premiere alle, skriver forfatterne. Men barna selv vil ha høyere krav. Da oppnår de nemlig mestringsfølelse. De som lager dataspill har skjønt dette. Spillene begynner ikke med å fortelle barna hvor fantastisk flinke de er. Barn foretrekker faktisk å starte på bunnen, og gjøre seg fortjent til fremgang.

Isteden for å klage over barns begeistring for dataspill, kan vi lære av spillets teknikker for å stimulere til innsats: Tydelige mål og forståelige regler som ikke endres. Rask og konsekvent respons på handlinger, med passe doser belønning og straff.

Å rasjonere med skryt betyr ikke å spare på omtanken. Kjærlighet kan uttrykkes på mange andre vis enn ved å skryte barns ordinære prestasjoner opp i skyene.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Skolevalgets kvaler

Altfor mange velger både politisk parti og barnas skole uten å gå til kilden.

Hva er det viktigste du kan lese? Jeg holder en knapp på partiprogrammer og læreplaner. Du ville neppe stemt i Melodi Grand Prix uten å ha hørt sangen, selv om artisten gjorde en god figur i media. Og det valget er mindre viktig.

montessoristampMaria Montessori var en italiensk lege som opplevde to verdenskriger. Hun mente at en fredeligere verden må begynne med barna. Hvordan slår det ut i Montessoriskolens læreplan? Jeg leser om en antiheroisk tilnærming i historiefaget. Det betyr at vanlige folk står i fokus, mer enn «helter». Barna skal bli bevisst at alle er med å utvikle historien.

Helhet og sammenhenger er et viktig prinsipp for Montessori. Fag er ikke kun løsrevne bolker med fakta. Planter og dyr har ikke bare sine isolerte egenskaper, men er avhengige av hverandre i et stort nettverk. Et slikt fokus i alle fag styrker ansvarsfølelsen.

Det slår meg at min skole ikke lærte meg gleden ved samfunnsnyttig innsats. Vi lærte ikke om alle som hver dag sørger for at samfunnet fungerer. Berømte menn var viktigere. Vi lærte ikke om grunnene til samfunnets regler. Vi fikk ikke innsikt i hvorfor folk handler som de gjør, så vi for eksempel kunne møtt rusavhengige med empati. Vi lærte heller ikke om tallenes betydning for å forstå den store sammenhengen. Etter hvert forsto få hensikten med mer matte.

Denne måneden sendes tusenvis av seksåringer til den offentlige nærskolen. I boligannonser er en velrenommert nærskole den nye eikeparketten. Å bo i slike skolekretser krever langt bedre økonomi enn å ha barna på en subsidiert privatskole. I hvert fall om du har færre enn femten barn og bor sentralt. Likevel mener noen at private grunnskoler truer sosialdemokratiet. De har neppe lest læreplanene for ikke-kommersielle privatskoler som Montessori.

I kortsiktighetens tid øker kredittkortgjelden og miljøproblemene. Barn skal leve lenge. De er åpne for lange perspektiver hvis de får dem. Montessori vil at barn skal forstå rekkevidden av sine handlinger. De må lære å analysere valgene sine. De skal vite at de kan bidra positivt til en verden som ellers kan virke fjern for dem. Metoden kan være tjeneste i frivillige organisasjoner, i skolens regi.

Jeg tilstår at gutten min ble innmeldt i Foreningen Oslo Montessoriskole Øst før jeg hadde lest læreplanen. Men han er bare fem måneder. Jeg håper på flere alternative skoler innen 2019. Heldigvis er de fleste partier imot privatskoler med eiere som tar utbytte. Staten støtter driften mot visse formelle krav. De som vil forby enhver alternativ skole, kan glemme min stemme i høst. Jeg leser nemlig partiprogrammer også.

Hva jeg stemmer på? Det samme som i 2009, da jeg skrev dette og partiet fikk 0,3% av stemmene. Nå ligger de an til en tidobling. 

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Barna som bygger drømmelandet

På nett ligger en merkverdig bok fra 1986, helt gratis: «Aipotu – håndbok for en framtid». 

Gudrunn Fleischer Eckblad var professor i psykologi da hun skrev om det vidunderlige landet Aipotu (les baklengs!) I Aipotu fins ikke noe viktigere enn å jobbe med barn. Barn som føler seg ivaretatt og får utvikle evnene sine, skaper et godt samfunn.

aipotu

Småbarn prøver alltid å lære seg ting. Ofte blir de hindret av voksnes dirigering. Blir de late ungdommer, kan det skyldes at de aldri slapp til på kjøkkenet den gang de var interessert. Foreldrene fryktet søl og rot. Men barnas iver er størst når de nesten ikke klarer oppgavene, og kan vokse på utfordringen. Slipper de til da, kan interessen vare livet ut.

Aipotu lar voksne erfare dårlig pedagogikk i et «voksenrom». Der står en altfor høy stol. De må streve med å heise seg opp. Når de nesten har klart det, løftes de på plass av to svære jernarmer. De voksne blir sinte når de ikke får oppleve mestringsfølelsen ved å gjøre det selv. Akkurat som en toåring.

De må også løse oppgaver på en datamaskin. Med jevne mellomrom kommer nye og vanskeligere oppgaver. Maskinen tar ingen hensyn til hva den voksne klarer å løse underveis. Frustrerende! Slik opplever barn å bli halt gjennom et skolesystem som ikke lar dem lære i eget tempo.

I Aipotu er skolen annerledes. Hvert barn får nye oppgaver når det mestrer de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle får rimelig gode karakterer. Det som varierer, er hvor raskt de går fram. Slik unngår skolen å skape tapere. Tre og tre klassetrinn går sammen, så det blir en selvfølge at noen ligger foran.

Hva med barn som hyler etter godteri? I vår verden gir voksne gjerne etter når de ikke orker mer mas. Da lærer barnet at skriking gir seier. At det er en kamp mellom fiender, hvor den onde vinner. At man er slem når man har lyst på noe.

I Aipotu får barnet bekreftelse samtidig som det nektes godteri. Den voksne formidler følgende budskap: «Du får ikke sjokolade nå» og «jeg er glad i deg, og det er helt greit å ha lyst på sjokolade og bli sint når man får nei». Det er mye lettere for barnet å gi seg når det vet at foreldrene er glad i det og forstår hvor godt sjokolade er. Og det er mye lettere for foreldre å være bestemte når de samtidig kan vise barnet kjærlighet.

Først når sjokoladen får spille rollen som kjærlighet, blir det vanskelig å si nei. Den voksne kan utmerket godt bestemme uten å bli barnets fiende, hvis barnet føler seg verdsatt for hvem det er. Vil du ha usikre barn, gi dem følelsen av at du kun verdsetter dem når de vil det samme som deg.

Les boka på forfatterens webside eller last ned pdf. Opprinnelig utgitt med tittelen «Det andre landet».

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

En ny sjanse som håndverker

I Sverige har byggebransjen sett seg lei på at unge utestenges fra utdanning, og at yrkesskoler er for dårlige. Entreprenøren Peab har startet sin egen skole.

Peab er et nordisk entreprenørselskap med en omsetning på over 40 milliarder årlig. I Norge har de bygd alt fra rekkehus i Oslo til sykkelbro i Heggedal. Nå er de også blitt sosiale entreprenører. I 2006 startet de den videregående Peabskolan i Sverige. Her utdannes unge til bygg- og anleggssektoren. Skolen er skattefinansiert og gratis for elevene, som andre godkjente friskoler i Sverige.

Som mange andre nyskapninger, startet også denne med et problem: Peab trengte flere dyktige håndverkere, men de fantes ikke på markedet. Unge kom seg ikke inn i byggebransjen. Det var for få utdanningsplasser, og de som strøk i sentrale ungdomsskolefag var utestengt fra yrkesskole. De som hadde gått yrkesskole, satt ofte på en annen kompetanse enn den arbeidsgivere ville ha. «Skolene forstår ikke endringer i verden utenfor, og bedriftenes forventninger,» sier Johan Olsson i arbeidsgiverorganisasjonen Svenskt Näringsliv til avisen Arbetsmarknaden.

På Peabskolan går halvparten av plassene til ungdom som ikke har kvalifisert seg for videregående skole. De kommer inn gjennom et introduksjonsprogram. Skolen fins nå i fem byer og tettsteder i Sverige. Flere medarbeidere har en fortid som håndverkere i Peab. Det gjør det lett å skaffe elevene praksisplass. Skolen satser mer på praksis under utdanning enn de fleste andre yrkesskoler. Halvparten av andre og tredje år foregår i en bedrift. Bygglæreren har tett kontakt med arbeidsveilederen, og finner ut hva den enkelte elev trenger å lære mer om på skolen.

Også i undervisningen prøver skolen å omdanne teori til praktiske øvelser. I mattetimen brukes tommestokker og byggeplaner langt mer enn bøker. Elevene skal skjønne hensikten med det de lærer. Denne pedagogikken er blitt så anerkjent at Peabskolan er bedt om å lage sin egen mattebok. Skolen underviser også i de vanlige fagene på videregående, men disse er tett integrert i det yrkesfaglige. Engelsktimene foregår i byggehallen, og gymlæreren tar for seg håndverksyrkers ergonomi. I religionstimene får elevene bygge religiøse bygninger og dokumentere arbeidet skriftlig.

For Peabskolan er det like viktig å skape gode kolleger og samfunnsborgere som gode håndverkere. Mottoet er: Mye av alt – høye forventninger, høye krav, tøffe regler, men også massevis av tillit, toleranse og omtanke. Mange av elevene mangler selvtillit når de begynner. Løsningen er ikke å lage mindre krevende yrkesutdanninger, slik enkelte svenske politikere har foreslått. Isteden må elevene bli møtt på en god måte, mener Peabskolan. Her får vanskelige elever tillit og ansvar. Alle kan lære i sitt eget tempo, og på den måten de lærer best.

Skoletrøtt ungdom får en ny sjanse, og resultatene er oppsiktsvekkende. Fra første avgangsklasse gikk 90 prosent ut i jobb, de fleste i Peab. 95 prosent fikk et komplett vitnemål fra videregående skole. Kompetansen har også fått en viktig, offisiell anerkjennelse. I fjor ble skolen kvalitetsmerket som «Branschrekommenderad skola» av Byggindustrins Yrkesnämnd (BYN).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Fra problembarn til konfliktløsere

Anders kom til en ny skole, etter at den forrige ga ham opp som et håpløst tilfelle. Etter få dager smalt det igjen. «Jeg er bare sånn», sa Anders, og mente han ikke kunne gjøre noe med aggresjonen. Etter nyttår ble læreren sykemeldt. Da han kom tilbake, satt Anders gråtende utenfor klasserommet. Han hadde slengt sekken i veggen, og sa at han hatet skolen. Læreren lot seg ikke provosere. Han hadde erstattet den gamle troen på refs med en ny metode. Han sa at han kunne hjelpe Anders hvis han satte ord på problemene sine.

«Jeg vet jo f… ikke hvilken engelskgruppe jeg skal være på!» skrek Anders. Læreren hadde glemt å plassere gutten på en av de to gruppene. Han tok ansvar og beklaget seg. Tankene hadde vært andre steder fordi han var borte. «Jeg har også vært borte», sa Anders, og fortalte om en forretningsreise med faren. Læreren fikk en mengde informasjon om fjordarmer og fiskeoppdrett. Han ante ikke at den skolesvake eleven var så kunnskapsrik.

Det var første gang Anders hadde hørt en lærer be om unnskyldning. Det var første gang han fikk snakke ut om egne interesser og problemer på skolen. Som ny elev, hadde Anders vært sikker på at ingen ville like ham. Nå kunne læreren ta tak i Anders’ interesser for å motivere ham til innsats. Han fikk holde foredrag for klassen om Titanic, og klassen fikk se en helt annen gutt enn «problembarnet». Etter dette gikk det bedre med Anders.

Denne læreren er en av hjernene bak Sabona-metoden. Utgangspunktet er en FN-manual for konfliktarbeidere, laget av fredsforsker Johan Galtung. Tenk om barn fikk voske opp med samme kompetanse som profesjonelle konfliktløsere? Noen glupe lærere tilrettela verktøyene for barn. Først brukte de dem seg imellom, som forbilder. Så lærte elevene å bruke dem. Sabona er en zulu-hilsen som betyr «jeg ser deg».

Anders’ mål – tilhørighet – var helt akseptabelt. Bare midlene han brukte var destruktive. Sabona lærer oss å se og støtte prisverdige mål. Hvis vi bare refser dårlig atferd, lærer barnet at den som har makt, er den som har rett. Barnets behov blir verdiløse. Det blir lettere å være selvdestruktiv og utagerende uten å bry seg om konsekvenser. Rusmidler kan dempe den vonde følelsen av å være et problem, når inspirasjonen mangler for å finne mer konstruktive midler. Ikke minst kan rusmiljøer tilfredsstille den utstøttes behov for tilhørighet. Mange Erlik-selgere har fortalt meg at slike miljøer var de eneste som tok dem imot med åpne armer da de følte seg utenfor.

Når voksne ser og støtter de unges behov, kan de sammen jakte på bedre veier til målet. Maktbruk mot uønsket atferd løser ingenting på sikt, verken på Plata eller i skolegården. På Sabona-skoler konkurrerer elevene om å finne de beste løsningene. De lærer at dårlig atferd bare er den synlige toppen av isfjellet. For å løse noe, må vi se det som ligger under – eller bruke u-båt, som de sier på Sander skole i Sør-Odal.

I 2005 ble Sander den første skolen som tok ibruk Sabona. Snart kom rapportene om elever som følte seg sett og verdsatt, og lærere som senket skuldrene. Hjemme fortalte barna begeistret om verktøy for konfliktløsning, med artige navn som «ryddematta» og «løsningstrappa». Disse kan du lese mer om i boka «Sabona» av Åse Marie Faldalen, Synøve Faldalen, Vigdis R. Faldalen og Lars Thyholdt.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Universitetet og det store, stygge arbeidslivet: en oppklaring

Jeg fortelles at det er mye diskusjon om meg i nettaviser jeg ikke leser, løselig basert på min kronikk om utdanning i Aftenposten. En fjær er blitt til tjue høns, så her greier jeg ut.

Mener jeg virkelig at døde menn ikke har noe å tilføre oss av (teori)kunnskap?
Mange har hengt seg opp i overskriften «Døde menns teorier». Min opprinnelige overskrift, før Aftenposten redigerte den, var «Arbeidslivet og døde menns teorier». Jeg skrev kronikken fordi jeg stadig hører at «høyere utdanning gir deg arbeid». Her er universitetet den flotteste institusjonen man kan gå på i samfunnets øyne. Men fag på samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet gir deg ikke nødvendigvis noe du trenger i arbeidslivet. Enten må folk få høre sannheten om dette før de begynner der, eller så må universitetet oppdatere seg på arbeidslivets behov.  Når samfunnet bruker penger på utdanning, bør den inneholde noe som arbeidslivet til en viss grad etterspør. Alt mulig annet kan vi lære oss utenom.

Hater jeg virkelig all kunnskap som ikke er direkte relevant for det store, stygge arbeidslivet?
Jeg er veldig glad i kunnskap og har alltid lest mye sakprosa i fritiden. Mange viktige bøker fins ikke på pensum, fordi pensum gjerne bekrefter det etablerte.  Akkurat nå leser jeg «Global økonomi» av Erik S. Reinert, som viser hvordan en altfor teoretisk og dominerende retning av økonomifaget har gitt oss finanskriser og unødig store globale forskjeller. Dette er mer lærerikt enn en populær utdanning med lav kvalitet, som det nå florerer av.

Hater jeg virkelig pensumforfattere som skriver så vanskelig at de heldige studentene får noe å strekke seg etter?
Det er lite effektivt å bruke tiden på å forstå vanskelige formuleringer, isteden for å forstå innholdet. Selv vil jeg gjerne skrive mest mulig lesbart, og jeg setter stor pris på andre som gjør det. Det er ikke slik at man skriver tyngre og vanskeligere jo smartere man er. Tvert imot. For skribenten er det mer krevende å finne gode og tilgjengelige formuleringer for et komplisert innhold. Det er ingen naturlov at slikt innhold må formuleres i et tungt språk.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet er viktig fordi det lærer oss å lære?
Forhåpentlig har folk lært seg å lære lenge før de kommer på universitetet, ellers kan de ikke ha fått meg seg mye gjennom 13 års skolegang. Jeg ble ikke mer motivert for å lære av å gå på Blindern, men det er fint hvis andre blir det. Det kommer litt an på studentmiljøet; noen miljøer handler sikkert om annet enn å komme seg gjennom pensum og stå på eksamen. Jeg opplevde ikke noe inspirerende engasjement på fag jeg tok. Derimot fant jeg noe av det i studentavisa Samfunnsviter’n. Der var folk opptatt av større samfunnsspørsmål, ikke bare av sitt eget pensum.

Er jeg stokk dum?
Jeg har ikke noe stort behov for et intellektuelt image. Når jeg provoserer så mange med kronikken min, er det kanskje fordi mange går på universitetet for å styrke selvbildet. Jeg har alltid vært en nerd, og trenger ikke å forsvare utdanningen jeg har tatt for å unngå å miste nerdestatusen. Det må være lov å stille seg kritisk til universitetet uten å bli beskyldt for å være uvitende. 

Tror jeg virkelig at jeg får mer ut av å jobbe enn av å gå på samtlige forelesninger?
Ved siden av studentavis jobbet jeg som forlagsredaktør mens jeg studerte. Dermed fikk jeg gleden av å møte vår kjære filosof Arne Næss mange ganger. Da var det ikke overfladiske kortsiktigheter som sto på programmet. Merkelig nok(?) siden han tilbrakte mye av sin studietid i fjellet mens han leste, og ikke på universitetet. Kanskje er det mer tillatt for døde menn å ha valgt sin egen studieteknikk enn for unge jenter.

Kari Bu (studentversjonen) og filosofen som gikk sine egne veier.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet styrket min kritiske sans?
Ikke nevneverdig, i forhold til andre ting jeg drev med på den tiden. Jeg jobbet i et forlag og et tidsskrift som stilte spørsmål ved det etablerte. I mange tilfeller havner samfunnskritikere først på pensum etter sin død. I samtiden er de for eksperimentelle. For øvrig er det greit å vite hva slags teorier som har formet ulike deler av historien, derfor anbefaler jeg idéhistorie (ved eller utenfor universitetet). 

Mister vi ikke enorme verdier hvis universitetet tilpasser seg arbeidslivet litt bedre?
Vi mister ikke litteraturen. Universitetet har ikke monopol på den. I dag har vi bedre tilgang på bøker og kunnskap enn noensinne. Vi kan skaffe oss e-bøker på sekunder, og se verdens beste forelesere på webvideo. Det håper jeg folk benytter seg av. Den enkle tilgangen på all verdens kunnskap gjør det også lettere å se hva universitetet mangler. Men universitetet er tydeligvis blitt en hellig ku som ikke skal kritiseres. Mange er kanskje redde for å bli stemplet som dumme hvis de ikke hyller det. Derfor går tankene mine til det utmerkede eventyret Keiserens nye klær.

Synes jeg virkelig ikke at universitetet gir alle som går der dannelse?

Sikre kilder forteller meg at universitetsstudenter snakker stygt om meg i en nettavis jeg ikke leser. De baserer altså sitt inntrykk av meg på en enkelt kommentar fra en journalist, som misforstår meg mer eller mindre med vilje for å lage underholdende journalistikk. Det er ikke min definisjon av dannelse, verken sosialt eller intellektuelt.

Anbefalt litteratur: 

En kjempegod artikkel av to tidligere studenter i sosialantropologi, som sier mye om øvre Blinderns forhold til (det store, stygge) arbeidslivet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Keiserens nye studentlue

I det siste har Aftenposten belyst gapet mellom utdanning og arbeidsliv. Endelig får jeg brukt utdanningen min til noe, tenkte jeg. Jeg kan jo skrive en kronikk om døde menns teorier, og deres irrelevans på enhver arbeidsplass utenfor Blindern.

Stadig flere har erfart både vår egen virkelighet og andre universer. De er ikke astronauter, men studenter. Jeg trodde de var universitetsstudenter, men nå sier professor Jens-Christian Smeby at de også har gått på høyskoler. Der har de fått «kunnskap det kan være vanskelig å se den direkte nytten av i yrkespraksisen».

Kommentatorene i Aftenposten gjentar hans budskap med egne ord:

«Det er alt for mange teoretikere som flyr rundt og vet hva alt heter, men som har store problemer med å bryte abstrakte og akademiske teorier ned i praktisk, anvendelig og funksjonell utøvelse,» skriver Kjell Magne Angelsen.

«…utviklingen i den virkelige verden utenfor utdanningsinstitusjonene løper raskt fra læreanstaltene», skriver Kaare Nilsen, lærer i videregående skole.

For utenforstående kan det høres ut som om øvre Blindern tilbyr ulike fag. Sosiologi, medievitenskap og litteraturvitenskap het noen da jeg gikk der. Prøver du å ta disse fagene, møter du de samme folkene over alt. De er døde menn fra de første EU-landene. De heter Pierre Bourdieu, Roland Barthes, Michel Foucault, Max Horkheimer og Theodor Adorno.

Mens han levde skrev Theodor Adorno bøker med minst ti ord i tittelen, som «Zur Metakritik der Erkenntnistheorie. Studien über Husserl und die phänomenologischen Antinomien».

Iblant virker Blindern litt i tvil om det er mennene eller teoriene deres som er viktigst. Beundringen for døde menn med klossete språk er nesegrus. Her er et utdrag fra min mellomfagseksamen i medievitenskap. Faget kunne like gjerne vært litteraturvitenskap eller kultursosiologi:

«Mens Horkheimer og Adorno mener at de herskende klassenes tanker blir internalisert hos massene gjennom kulturindustrien, mener Barthes at dette skjer gjennom mytens metaspråk. Det er ikke teknisk rasjonalitet som starter den myteskapende prosessen, men et nytt semiologisk system. Dette kaller han metaspråk fordi det forteller om et objektspråk.»

Akkurat ja. I mastergraden tok jeg et emne i litteraturvitenskap ved siden av medievitenskapen. Jammen traff jeg våre venner Adorno og Barthes der også. Her er et utdrag fra forelesningsnotatene mine:

«Barthes ulikhetsbegrep: Tekstenes uendelige mangfold. Ikke en kategori, ikke fiksert. På hvilket grunnlag skal man opprette en primær teksttypologi?»

«Adorno, Føresetnader: Formalismen er den sanne realismen. En slavisk kopi av realismen er egentlig ideologisk. Hvis man følger den empiriske tidsrekkefølgen, er man slave av den teknifiserte produksjonsprosessen for materielle goder. Den subjektive erfaringen skiller seg fra denne tidsrekkefølgen.»

Ja, du har skjønt poenget. Når måtte du sist greie ut om metaspråk, semiologi og formalisme på arbeidsplassen? Når kunne du gi blaffen i den empiriske (les: virkelige) tidsrekkefølgen, og vinke fritt farvel til den teknifiserte produksjonsprosessen? Når ble du bedt om å formulere deg så abstrakt som over hodet mulig, mens du siterte døde menn fra Mellom-Europa og holdt kjeft om dine egne ideer?

Ikke det nei.

Stian Hansen fikk C på eksamen i filmvitenskap (NTNU) ved å bruke tilfeldige, fjonge setninger fra en akademisk ordgenerator. I arbeidslivet ville metoden aldri brakt ham over dørstokken.

Her er kronikken min fra dagens Aftenposten:
Døde menns teorier

Mer som tyder på at keiserens «vevere» har hånd om utdanningssystemet:
#Akademiseringen av næringslivet
#Virker utdanning?
#Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger

#Praksissjokk i arbeidslivet
#Advarer mot overutdanning

…og noen utvalgte kommentarer:

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

For smarte for skolen

Det er ikke bare svake elever som trenger tilpasset undervisning. Barn med uvanlig høy intelligens, kan få store problemer i møte med norsk skole.

«Var best i klassen i alle klassetrinn uten å anstrenge meg det minste. Alle ekstrabøker i mattematikk var som regel ferdigutregnet 14 dager etter skoleårets start.» Disse ordene står på websiden til Martin Ystenes, kjemiprofessor ved NTNU. Det er ikke seg selv han skriver om. Resten av livshistorien han fikk tilsendt, er alt annet enn fremgangsrik: «Fikk angst for klasseromsundervisning i videregående. Fikk aldri fullført noen utdannelse. Begynte å drikke jevnlig ved 16-årsalderen og har fortsatt inntil nylig. Har også misbrukt endel narkotika.»

Dette er ikke et uheldig særtilfelle. Professorens mailboks eksploderte av lignende historier da han sto fram som far til en begavet sønn. En foresatt skriver om sitt barn: «Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å «pushe» på. Han har en enorm naturfaglig interesse. Men hva kan så skolen tilby ham faglig? Null og nix. Det verste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende.»

Martins egen sønn leste tre språk og regnet med firesifrede tall før han fylte seks. Martin tok opp «problemet» med skolen, og ble rådet til å flytte utenlands. I år 2000 fastslo OECD at den norske skolen gjør minst for evnerike barn. Holdningen er at de klarer seg uansett. Loven om spesialundervisning nevner ikke disse barna. Forarbeider til Opplæringsloven (Ot.prp nr. 46 1997/98) sier at elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, ikke har rett på spesialundervisning.

Vi trenger bare å reise til Danmark for å finne egne skoler for særskilt begavede, kalt Mentiqa. Skolehelsetjenesten kan sende barn dit, og det fins økonomiske støtteordninger. Å være uvanlig intelligent betyr ikke å ha rike foreldre. Å ha egne opplegg for de smarteste betyr ikke å skape en selvgod elite. Det handler om å gi barn utfordringer og tilhørighet, så de kan fungere på sitt beste som voksne. Mange av brevene til Martin handler om mobbing og elever som skjuler sine evner for å bli akseptert:

«Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra diverse bibliotek», skriver en (eller ei) som har prøvd å ta selvmord. «Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese eller gjøre oppgaver», skriver en annen.

I 2009 skrev Tove Hagenes en masteroppgave om begavede barn. Hun oppsummerer at de (og foreldrene!) ofte stemples som avvikere. Iblant får barna en sykdomsdiagnose. De kan finne lite mening i kommunikasjon med jevnaldrende. Og får de bare standard undervisning, kan de begynne å tro at de er overmennesker – fordi de allerede kan det andre må strekke seg etter. Utfordringer på eget nivå og kontakt med likesinnede, kan gjøre selvbildet sunnere. Ikke minst kan barna unngå å miste lærelysten for all fremtid.

Ingen stempler en ung turgåer som en taper, selv om Norge har toppidrettsskoler for ungdomstrinnet. Ingen vil legge ned Barratt Due og tvinge alle musikalske barn til å gå i korps. I idrett og musikk er det lov å være suverén. Hvorfor er barn med høy generell intelligens så truende at vi fratar dem muligheten til å utvikle seg?

66 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Slik blir du (kanskje) en bedre student

Det er eksamenstid, og det skrives om superstudenter. I Karibua er vi såpass late at vi henvender oss til nærmeste student, vår egen samboer Jarle Fagerheim. Tilfeldigvis er dette en ganske super student, som gjerne avslører sine tips & triks.

STUDIUM 1: EX. PHIL.

— Tidligere har du tatt Ex. Phil. på under en uke, uten å gå på forelesninger. Hvordan gikk du fram for å lære stoffet og få en brukbar karakter?
— I dette faget var det ganske tradisjonell pugging. Jeg leste pensum så fort at jeg virkelig måtte konsentrere meg for å få det med meg. Mye handler om konsentrasjon. Noen konsentrerer seg bedre med markeringstusj, andre kan bruke en finger til å styre øynene nedover siden. Da vil de fleste kunne lese ganske mye fortere, og dessuten følge bedre med. Selv kjøpte jeg en lydbok som oppsummerte stoffet: «Ex Phil med lydens hastighet». Den kan anbefales.

— Hva slags studenter har nytte av forelesninger og seminargrupper?
— Om du ikke går på forelesninger, går du i verste fall glipp av en interessant foredragsholder. Akkurat det var jeg ikke redd for på Ex. Phil. Seminargrupper kan være nyttige for de som mangler erfaring med å lese denne typen stoff. Da kan de diskutere med andre. Jeg prioriterte å gjøre andre ting. Det er vanskelig å finne seminargrupper med folk som jobber slik som meg. Jeg klarer ikke å lese bare ett kapittel om gangen, jeg må lese hele boka. Da blir det mer interessant. Skal jeg først gjøre noe, vil jeg gjøre det grundig. Men grundighet er slett ikke det samme som tidsbruk. Det handler om intensitet, og kvaliteten på det du gjør. Jeg har også opplevd å sitte og lese uten å følge med. Det tror jeg mange bruker store deler av semesteret på. De tenker at de må bruke masse tid på å lese, men du består ikke eksamen bare fordi du har lest. Kvalitet er viktigere enn kvantitet!

STUDIUM 2: SPRÅKFAG


— Hvordan lærer du et fremmed språk?

— Jeg har en teknikk som virker mye bedre enn å pugge ordene hver for seg. Først oversetter jeg teksten til norsk. Så lytter jeg til teksten på fremmedspråket, mens jeg leser teksten på norsk. Da forstår jeg alt jeg hører, og jeg lærer ord i sin naturlige sammenheng, med riktig uttale og grammatikk. Det er mye bedre enn å sitte med en liste av ord som ikke gir mening. Med denne teknikken fikk jeg toppscore på alle gloseprøvene uten å pugge til en eneste. Jeg studerte språk i Göteborg. Der hadde de tillit til studentene, uten at det var tvungent oppmøte. I språkfag er det selvsagt en fordel å møte i seminargrupper, hvor du får trening i å snakke språket. Det svenske studieopplegget passet meg bedre enn det norske, fordi semesteret var delt i to. Jeg kunne ta eksamen etter to måneder.

STUDIUM 3: REALFAG

— Er det en stor overgang fra å studere språk og samfunnsfag til realfag?
— Jeg tok et emne i astronomi på Blindern, et fag jeg aldri hadde vært borti før. Det var en ny måte å tenke på. I realfag prøver teoriene å samsvare med hverandre, i samfunnsfag prøver de å konkurrere med hverandre. I realfag henger teoriene sammen med målbare størrelser, med få unntak. Du må forstå teoriene for å klare eksamen. Det hjelper ikke å være kvass i pennen eller god til å prate. Når du har forstått hvordan Einstein tenkte, skal du ikke drøfte teorien i det uendelige opp mot andres teorier. Din oppgave er å utvide forståelsen, og se hvor teorien ikke strekker til. I astronomien er det visse systemer som går igjen. For eksempel hvordan hydrogen og helium er blitt til tyngre stoffer. Jeg laget meg en mental modell av slike underliggende mønstre. Jeg prøvde flere studieteknikker, og fant den aller beste noen få dager før eksamen. Det var å lese gamle eksamensoppgaver med fasit, og se om jeg forsto fasiten. Jeg pugget den ikke, men tenkte: Kan jeg følge dette resonnementet? Når det står at jorda har en ganske ung overflate på grunn av platetektonikk, forstår jeg hvorfor platetektonikk gjør at jorda har en ung overflate? Til sammen studerte jeg cirka én uke på heltid i dette emnet, som var 10 studiepoeng. Jeg deltok på 1 av 22 forelesninger og eksamen gikk veldig bra.

STUDIUM 3: SAMFUNNSFAG


— Du har tatt to emner i samfunnsfag. Hadde du en egen studieteknikk her?
— Det første var «Livssyn og religion i Noreg». Der deltok jeg på obligatoriske seminargrupper. Det lærte meg noe om hva slags nivå som var forventet. Jeg tenkte lite på studieteknikk den gangen, så jeg jobbet bare jevnt. Jeg brukte mer tid enn jeg gjør nå. Men siden det var hjemmeeksamen, var det ikke noe stress. Ved hjemmeeksamen anbefaler jeg å skaffe seg oversikt over pensum tidlig. Når du vet hvor ting står, klarer du å sette sammen en oppgave.

På lavere nivå handler samfunnsfag mest om å sosialiseres inn i faget. Du skal lære deg terminologien og fagets måte å se verden på. Det er mange teorier som ikke henger sammen med hverandre. En eksamensoppgave kan lyde: «Drøft hvordan person X sin teori står i forhold til Y sin teori i lys av Z sin teori.» De siste par tiårene har samfunnsfagene vært dominert av konstruktivisme og dekonstruktivisme, noe som gjør dem enda mindre avhengige av målbare størrelser. I realfag er det også ulike teorier, men de pleier å avløse hverandre, istedenfor å få evig liv som ett av mange standpunkter.

JarleFagerheim2

— Nå tar jeg et emne i psykologi, som er litt spesielt i forhold til andre samfunnsfag. Psykologien prøver å være naturvitenskap. Forskerne sperrer folk inne i et mørkt rom og ser på effekten av ting de gjør. Det er morsomt med slike eksperimenter under kontrollerte laboratorieforhold, men sier de noe om menneskets handlinger i den virkelige verden? En annen del av psykologien er hjerneforskning. Når psykologer kommer fram til noe presist der, er det ikke lenger psykologi. Det er nevrologi, en form for biologi. Det fins ingen blodprøver eller definitive tester som kan påvise en psykiatrisk diagnose. Det medfører et tullete diagnosesystem, som medisinere mer enn psykologer har funnet på. Psykologien burde innse at den hører inn under en samfunnsvitenskapelig tenkemåte. Det er ingen verdifri og presis vitenskap.

I psykologien har jeg funnet gamle eksamensoppgaver og jobbet meg gjennom dem. Ut fra disse, har jeg laget masse tankekart med et program jeg liker veldig godt: XMind. Gratisversjonen er veldig bra. Som student trenger du ikke de funksjonene du må betale for. I slike tankekart kan jeg notere mye raskere og mer oversiktlig enn om jeg bare skulle skrevet notater. Jeg får oversikt over de ulike konseptene og deres forhold til hverandre. Det handler om å trekke ut det viktige, og ikke fortape seg i detaljer. Når jeg har laget tankekart, leser jeg stoffet på nytt, og kan hekte alt på de ulike knaggene i kartet. Når jeg husker hvordan tankekartene ser ut, blir det lettere å huske ting på eksamen. I dette emnet har jeg ikke gått på forelesninger, og det er enda to uker til eksamen. Innen den tid vil jeg ha studert 2-3 uker på heltid. Emnet er på 20 studiepoeng.

Nå som vi har oppsummert noen studieteknikker, skal vi se på andre utfordringer ved studentlivet.

UTFORDRING 1: HVA SKAL JEG STUDERE?

— Du har selv hatt problemer med å velge. Er det egentlig et problem?
— Nei, for det du kan lære av studier handler ikke bare om fag. Du lærer også mye om deg selv. Jeg begynte på lærerskolen, og fikk mye ut av det fordi jeg lærte hva jeg ikke skulle gjøre. Jeg begynte på musikkhøyskolen, og lærte at musikk er utrolig artig og at jeg har talent. Men studiet er for oppslukende for meg. Det er mye annet jeg vil gjøre enn å satse alt på en karriere som konsertmusiker. Hvis du ikke vet hva du vil, prøv ulike ting. Legg merke til hva du liker. Men prøv skikkelig før du gir opp. Ikke avvis noe bare fordi du føler deg dum. Jobb deg gjennom følelsen. Jeg har bakgrunn fra politikk, som handler om alt som er galt med samfunnet. Jeg var veldig kritisk til universitetet og så videre. Man kan selvsagt velge å fokusere på alt som er dumt, og finne masse. Men jeg får mer ut av å fokusere på mulighetene. Det at vi har gratis utdanning i Norge gir en stor mulighet til å prøve ulike ting. Også andre ting enn det folk rundt deg forventer. I et land som USA er studentene mer avhengige av foreldre, som gjerne har spart opp penger og har en viss makt over barnas studievalg.

UTFORDRING 2: JEG LIKER BARE «UNYTTIGE» FAG, SKAL JEG TA DEM?

— Ikke alle vil studere hvordan de skal flytte penger mest mulig effektivt for å berike seg selv i finanssektoren. Noen er mer opptatt av reell vekst, som kan utvikle dem selv og samfunnet. Er det lurt å studere noe arbeidsgivere skjønner mye dårligere enn et år på BI? Eller noe som altfor mange andre studerer, uten tilsvarende jobbmuligheter?
— Utnytt muligheten til å studere noe som interesserer deg. Du havner neppe på gata uansett. Senere kan du vurdere om du trenger å ta noe annet i tillegg. Det du er glad i, vil du gjøre bedre enn det du ikke er glad i. Dessuten får mange jobb gjennom kjennskap og vennskap. En mastergrad er et rituale som gjør deg fortjent til en del jobber i det offentlige, uten at de har noe med faget å gjøre. Derfor finner du mange med master i litteraturvitenskap bak en skranke, hvor de behandler søknader. Jeg har god erfaring med å jobbe frivillig på felter som interesserer meg. Det har også gitt meg betalte jobber senere.

UTFORDRING 3: SKAL JEG JOBBE VED SIDEN AV STUDIENE?

— Hva slags erfaring har du med å kombinere jobb og studier?
— Jeg har hatt veldig interessante jobber, som ikke har noe med min studiebakgrunn å gjøre. Å kombinere jobb med studier er en treningssak. Jeg takler det bedre nå enn før. Nå er jeg assistent for Per Espen Stoknes, som har startet bedriften Gasplas. Der lærer jeg om en teknologi for å utnytte gass uten CO2-utslipp. Det har gjort meg mer interessert i realfag. Jeg ser at det fins kule jobber på det feltet.

Oftest har jeg studert fag uten obligatorisk oppmøte. Hvis utviklingen med tvungen undervisning fortsetter, blir det vanskeligere for de som lærer på andre måter enn å sitte og sløve i et klasserom. Men det verste er tvang basert på mistillit til studentene. Du må jo selv kunne vurdere hvordan du best skal bruke tiden. Det er en viktig egenskap også i arbeidslivet. En god foreleser vil trekke folk uansett, men hvorfor skal man tvinges til å høre på en dårlig? Det er bra at studenter lærer seg å jobbe, og ikke bare lever på staten. Universitetet kunne bidratt med å finne relevante deltisjobber. De kunne anbefalt sine dyktigste studenter, eller de mest aktive og interesserte, til bedrifter.

Og så slapper vi av med Chopin & co. Forskere har lenge sagt at du blir smartere av å spille et instrument.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Brente barn med blokkfløyte

For mange barn er mobbing så vanlig at et trygt miljø ville vært et mirakel.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I fjor skrev VG om «dødens bygård», en kommunal gård på Torshov med tre drap på fire år. Den skumle metaforen overskygger at bare fire personer begikk drap i hele Oslo i fjor. Den gang jeg kjente byen best gjennom media, virket den som en blodig slagmark. Nå har jeg bodd her i 13 år, og gått på «farlige» steder til «farlige» tidspunkter mange ganger. Likevel har jeg aldri sett en voldshandling. Derimot så jeg vold nesten hver dag på barneskolen – og der fantes det verken muslimer, narkomane eller mordermarihøner.

En tidligere elev ved naboskolen utga boka «På barndommens solbrente enger», om mobbeofferet som la seg på jernbanelinjen. Toget oppfylte guttens høyeste ønske. Da det skjedde i virkeligheten, ble det dysset ned i lokalmiljøet. Også boka fikk altfor lite oppmerksomhet. Det skulle gå 12 år før lyset gikk opp for VG. I vinter ble sensasjonsstoff om sjeldne voldsfenomener byttet ut med stort fokus på mobbing.

En artikkel handlet om mobbeofferet som ble innlagt på sykehus. På lærerens oppfordring sendte klassen tegninger. En tegning viste en gravstøtte med offerets navn. Vi kunne også lese om mobbeofferet som fikk samme diagnose som torturofre, og ble varig ufør. Å si fra om at man blir mobbet er vanskelig uten en sterk selvfølelse. Det er som å annonsere i megafon hvor upopulær man er. Når bare de andre barna vet at du mobbes, kan du føle deg litt kulere blant de voksne som ikke vet det.

Barn mobber for å sikre egen popularitet, og for å skyve negativ oppmerksomhet vekk fra seg selv. Jeg husker godt to tilfeller hvor jeg var med. En stor gjeng gikk løs på en enkeltperson med pornografiske og andre skjellsord, dels i koder som voksne ikke forsto. Det skjedde ofte, men det varierte hvem som deltok. Jeg både håpet og trodde at mobbingen ikke var skadelig – utover det øyeblikket den tydelig plaget offeret. Ingen prøvde å undervise meg og mine medelever i elementær psykologi. Blokkfløyte var tydeligvis viktigere.

Voksne har snodige ideer om å beskytte barn. Vi setter 18-årsgrense på filmer med penere språk og oppførsel enn det som er hverdagen i grunnskolen. Vi setter sykkelhjelm på barnehoder som aldri har møtt en bøllete sykkel. Så sender vi dem av gårde til overgripere – hver dag i årevis. Vi kaller dem ikke overgripere, selv om voksne ville fått fengselsstraff for de samme handlingene.

Hva kan vi voksne gjøre for å avsette oss selv som mobbernes beste forbilder? Vi kan vise at det er viktigere å være konstruktiv enn å være populær. Vi kan anerkjenne folk når de sier og gjør noe oppbyggelig – om så ingen andre gjør det. Vi kan la være å anerkjenne folk når de rakker ned på noen – selv om andre gjør det. Vi kan slutte å basere vårt selvbilde på «feilene» ved folk som er annerledes. Dette er enklere for voksne enn for barn, siden vi oftere kan velge hvem vi vil omgås. Vi tvinges ikke til å gå i en klasse hvor vi får bank for å støtte de utstøtte, i et skolesystem som tar lite hensyn til at folk er forskjellige.

Hvis VG mener alvor med sin anti-mobbekampanje, må de gi mer oppmerksomhet til konstruktive utspill. I dag vet både politikere og andre pr-avhengige at det er lettest å få medieomtale for personangrep. Det bidrar til en mobbekultur som vi ikke vil ha i skolegården, men som vi betaler for å ha i fanget. Hvis politikere mener alvor med sine anti-mobbekampanjer, må de også gi oss et skolesystem som er tilpasset flere typer barn enn de gjennomsnittlige.

PS: Jeg har skrevet en bok om livet på barneskolen (og begynnelsen av ungdomsskolen): Inniverset

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Brente barn i bokform

I anledning mobbedebatten, blogger jeg en reprise på mitt intervju med Geir Brandstadmoen. Han har skrevet en av de beste romanene om mobbing på norsk, hvor det meste er hentet fra virkeligheten. Intervjuet sto på trykk i  studentavisa Samfunnsviter’n for rundt ti år siden.

Geir Brandstadmoen blir fortsatt truet med bank fra gamle klassekamerater. Kanskje fordi han har skrevet en roman om dem. På barndommens solbrente enger kom ut i 1999, og Dagbladets anmelder skrev at boka føltes mer som blod enn blekk.

Da Geir hadde fått barn selv, begynte han å tenke på sin egen barndom. Han dro til hjembyen Lillehammer for å snakke med noen gamle klassekamerater. De hadde en litt annen versjon av virkeligheten enn ham.

– Det som var uskyldig moro for noen var mindre uskyldig for andre. Jeg ville fortelle min historie. 

– Man kan lure på om sjetteklassinger kan ha det så grusomt på skolen som du beskriver. Hvor sann er historien?

– Jeg har tatt noen kunstneriske friheter, men det ligger veldig nær sannheten. Ubehagelig nær for noen.

I boka tar klassens største mobbeoffer, en 12 år gammel gutt, selvmord foran Dovrebanen. Også dette skjedde i virkeligheten. Geir har fått tilbakemeldinger som tyder på at det ikke er helt unikt.

– Var det en kjent historie i pressen og lokalmiljøet den gangen?

– Nei, det ble dysset ned og skapte ingen debatt. Man tenkte vel at gutten ikke var helt normal, så man kunne ikke vente noe annet.


Ufrivillig bølle

Man blir neppe helt normal av å få juling hver dag og være den alle priser seg over at de ikke er. Geir mener at det ikke er så usynlig når elever ikke har det bra. Lærere må ha mot til å se det, og tilby samtaler. Selv vil de fleste elever skjule det til det får et voldsomt uttrykk.

– Bokas hovedperson Christian, altså du, blir banket opp når det er for lenge siden han har banket opp en upopulær klassekamerat. Ville det vært et nederlag for deg å fortelle en voksen at du ble plaget?

– Ja, absolutt. Jeg ville hatt vanskelig for å fortelle om noe slik i dag også. På skolen var jeg ikke blant de mest populære, men heller ikke helt ute i tåka. Dette med plassen i hierarkiet var så grunnleggende at jeg til og med visste hvor folk sto på de andre skolene i byen. Når du er i midten, slik jeg var, prøver du å tekkes de som er populære. 

– De som er helt nederst kan være seg selv, de har ingen sjanse til å bli mer populære uansett. Det er kanskje vanskeligere for de i midten å finne igjen seg selv etterpå?

Ja, det tror jeg. 

– Christian gjør ofte ting han ikke kan stå for. Han er frekk mot læreren, bare for å spare seg for en straff fra medelever som er mye verre enn noen straff læreren kan gi ham.

– Lærerne ble sinte der og da, men hvis du ikke turte å være tøff for klassen, kunne du falle 3-4 plasser ned i hierarkiet. Og det kunne vare lenge. Hos oss var lærerne hysteriske med meldingsbøker. Hjemme hos foreldrene mine ligger to fullskrevne bøker med meldinger. Jeg ønsket ikke å være noen bølle overfor frøken, men det var en enkel utvei for å utsette straffen fra de kule guttene for at jeg ikke var kul nok. Hvis du først havnet utenfor, var det nesten umulig å komme inn igjen.


Apartheid i klasserommet

Boka handler mye om gutter. Men Geir så også en rangordning blant jentene i klassen.

– Det gikk mer på at det var noen man ikke snakket til, ikke ba på fest… Mange sterke interne symboler, men ikke navnekalling og vold. Slik sett var jentenes mobbing verre, for den var vanskeligere å se.

I dag er Geir med i en ressursgruppe som reiser rundt på skoler og snakker med lærere og elever.

– Elevene er veldig interesserte, men ikke alle lærere har så lyst til å snakke om det. Noen sier at det er et interessant tema, men at mobbing er et veldig lite problem på deres skole. Lærere føler kanskje at de ikke har tid og overskudd til å gjøre noe. Så de skyver problemene litt under teppet.

– Går det an å bake temaet inn i skolefag?

– På skolen hadde vi jo O-fag og kristendom, hvor vi hørte mye om urett andre steder. For eksempel apartheid i Sør-Afrika. Men det ble så fjernt. Vi klarte ikke å ta det inntil oss og se at noe av det samme foregikk i vår klasse. Men det var en lærer på barneskolen som brydde seg. Han arrangerte konserter på skolen, og lot upopulære barn få ansvaret for lys og lyd. Han gjorde dem viktige i forhold til noe som var kult for alle. Det var et tiltak som virket bra. 


Truet med bank for boka

Geir har ikke så mye kontakt med de gamle klassekameratene sine. Men den verste mobberen har lest boka hans og bevist at han fortsatt er en bølle.

– Etter å ha lest romanen, ringte han meg og sa at han skulle banke meg hvis han så meg på Lillehammer. Han har sittet inne for å ha banka kona, så det var nok alvorlig ment. Men jeg lo og sa at jeg ikke var redd for ham lenger. 

– Du kan spøke med dette nå, men du tar det veldig alvorlig i boka, selv om du skrev den som voksen lenge etterpå?

– Ja, det stakk jo dypt. Det var en grunnleggende angst hele tiden. For meg satt det i lenge. 

– Hvordan gikk det med den nest minst populære gutten i klassen din? Han som du var venn med når ingen andre så det?

– Han flyttet til Oslo umiddelbart etter skolen, og bodde her i mange år. Han etablerte seg med familie, og senere har han beseiret spøkelsene og flyttet tilbake til Lillehammer.


Skal falle ned fra trærne

– De mest interessante personene jeg har blitt kjent med etter videregående var langt nede i hierarkiet på skolen. Du blir kanskje mer interessant av å ikke ha hatt det så lett hele tiden?

– Du blir nok mer reflektert. Men det tok litt tid å komme dit for min del. Jeg hadde noen vakuum-år etter at jeg var ferdig på skolen. 

– Hva skjedde da klassen din begynte på ungdomsskolen?

– Folk ble stokket litt om, så det ble en forandring. Men noen hadde ikke en sjanse da de kom over. Frøken på barneskolen gjorde nemlig den genistreken at hun snakket med de kommende klasseforstanderne våre. Hun etablerte hierarkiet og hele forhistorien før de nye lærerne hadde møtt oss.

Selv ble Geir mer populær på ungdomsskolen, på grunn av venner han fikk utenom klassen. Ellers var det en del hasjrøyking som fikk mye oppmerksomhet.

– Det eneste som skjedde var at folk ble late og spiste mer sjokolade. Reaksjonene på røykingen tok nok mye fokus vekk fra adskillig verre problemer. 

– Hvis lærere ikke ser de alvorligste problemene, hva kan foreldre gjøre for å forebygge dem?

– For det første vil jeg si at dette med lærere som problemløsere er komplisert. I sjette klasse var for eksempel det å bli likt av frøken et sikkert tegn på at du var på feil spor. Men foreldre må jo bekrefte barna sine, slik at de slipper å søke denne bekreftelsen så mye blant klassekamerater. Sistnevnte belønner ofte feil ting. Og så er det ikke så lurt å være overbeskyttende, noe jeg lett kan bli med mine barn. Unger skal falle ned fra trærne i blant. Når de begynner på skolen vil de uansett møte hverdagen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Web 2.0 – eller hvordan danke ut et avleggs skoleverk

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest bare hatt tilgang til ett nettsted. Ikke rart nerder har høyere status enn lærere.

KARI: Facebook-gründer Mark Zuckerberg er årets person i Time Magazine. Nerder er blitt helter, men slik har det ikke alltid vært?
JARLE: – Folk som tidligere ville vært gale oppfinnere på fjell og nes kan nå dele oppdagelsene sine med mange andre, og skape noe i fellesskap. De som ikke passer inn i lokalsamfunnets normer kan lett trekke seg tilbake og finne likesinnede på nettet.
– Det er nettopp sosiale nettverk som slår best an på nett, det som nå kalles Web 2.0. Internett er blitt det vanligste stedet å møte en kjæreste, og samlivsekspert Peder Kjøs sier at det øker sjansen for å finne en som passer. Men er det de største nerdene som er mest aktive på store sosiale nettverk, som Facebook?
– Ikke nødvendigvis. De foretrekker nok ofte smalere nettverk.
– Samtidig bruker vi Facebook annerledes nå enn i 2007. Før var det morsomt å adde absolutt alle man noensinne hadde kjent. Nå ser vi at mange fra barnehagen og ungdomsskolen ikke hadde så mye relevant å si i statusfeltet. Det var en grunn til at vi ikke holdt kontakt med dem ellers. Dermed begynner vi å adde folk som faktisk interesserer oss, selv når vi ikke kjenner dem personlig (enda). Vi slutter med alle slags «festlige» applikasjoner og blir mer kresne på hva vi bruker sosiale medier til.
– Vi blir jo etter hvert flinkere til å bruke dem, og skjønner hva vi egentlig vil med dem. Da kaster vi heller ikke bort så mye tid.
– I en tid da de siste Facebook-nølerne melder seg inn har du meldt deg ut. Hva er grunnen til det?
– Jeg var ikke særlig bevisst da jeg registrerte meg i utgangspunktet. Facebook spiller på noen dype strenger i oss som sosiale vesener, som får oss til å bruke masse tid på det. Jeg spurte meg om jeg hadde noe bedre å bruke tiden til, og svaret var ja.
– Har du aldri hatt nytte av Facebook?
– Jo, da jeg drev med politikk var det nyttig å få raskt kontakt med folk, tipse om saker og så videre. Men jeg har ikke forlatt Facebook helt. Jeg har opprettet en side istedenfor en profil, så jeg er tilstede som organist, men ikke som person.

Facebook for 2010 år siden: Josef og Maria hiver seg på tastaturet.


– Er du fortsatt aktiv på andre sosiale medier?
– Ja litt på Underskog, og på en del orgelfora. Ting som går direkte på mine interesser. Underskog er som en utvidet vennekrets. Hvis jeg trenger hjelp til noe, vil bytte noe eller få noe gratis, har Underskog etablerte kanaler som fungerer bra.
– Selv har jeg fått hjelp med en haug av tekniske problemer på Underskog. Foruten tips om den uovertrufne bloggtjenesten WordPress, «testing» av restauranter og byer som sosial aktivitet, gratis dataskjerm (som jeg ga videre da jeg ikke trengde den lenger), gratis trådløs ruter, 44 tips til hva jeg kan ha på havregrøten, tips til gode flyttebyråer, innspill til artikler og mye mer. Tror du Underskogs høye kvalitet skyldes at det alltid har vært begrenset tilgang, og at folk som bidrar positivt over lengre tid får invitere noen av sine venner?
– Det har nok noe med saken å gjøre. Men Underskog har alltid hatt et annet fokus enn Facebook. På Facebook får du hele tiden beskjed om at vennene dine har gjort ditt og datt. Facebook prøver å være alt for alle, mens Underskog er mer saksorientert.
– Underskog ble kritisert for å være elitistisk før de ble litt rausere med invitasjoner. Og elitisme er helt uakseptabelt i Norge. På skolen skal flinke elever ikke få utfordringer på sitt nivå. Vi skal helst ikke innrømme at noen har større evner enn andre, selv om alle vet det. Dette er bare akseptert innen idrett, og der gjør nordmenn det veldig bra. Kunne vi hatt godt av mer «idrettstenkning» på andre områder?
– Det er vanskelig å svare generelt på. Jeg synes vi kunne hatt mye større respekt for folks ulikhet. At noen har større evner enn andre blir bare en del av denne ulikheten. Idretten har mange ulike arenaer, akkurat som musikken. Korps inkluderer alle mens Barratt Due er veldig spesialisert. Det store problemet er skolen, hvor det fins få alternativer. Vi har ikke både breddeskoler og eliteskoler; alle skal inn i samme system. Barn som er veldig interessert i matte har heller ingen matteklubb å gå til i fritiden.
– Når alle skal gå i den samme skolen blir det jo diskriminering av alle som ikke ligner gjennomsnittet. Selv om hensikten er å behandle alle likt.
– Private skoler gir en frykt for sosial skjevfordeling, men det kan unngås med enkle politiske grep. Et annet grep er å løse opp aldersstrukturen i den offentlige skolen. Dele hvert fag inn i ulike nivåer, så alle kan gå så lenge de trenger på hvert nivå. Da unngår vi å få en «dårlig» og en «god» 5. klasse, for eksempel.
– Tenk om man bare fikk diskutere med folk på samme alder på Facebook! Aldersblanding etter evner skjer allerede på noen privatskoler, men mange steder fins ingen alternativer til offentlig skole. For øvrig er ikke private grunnskoler i Oslo akkurat dyre. Vi har Montessori til 20 790 per år, St. Sunniva til 18 500, Nyskolen og Steinerskolen rundt 16 000, Ryenberget 11 000 og Østmarka 10 000. Flere av skolene gir til og med rabatt til foreldre med lav inntekt.
– Venstresiden vil gjerne kutte støtten til privatskoler. Da blir det dyrere å gå der.
– Politikere har et problem når de er mer opptatt av ideologi enn av faktiske resultater. Når det gjelder internett, er det ingen grenser for alternativer, og foreløpig prøver ingen norske politikere å begrense det heller.
– Barn som virkelig vil lære noe vil etter hvert gå på YouTube og finne en instruksjonsvideo, eller koble seg opp til en live konferanse i et virtuelt klasserom med undervisning på internasjonalt toppnivå. Den offentlige grunnskolen er iferd med å bli så revnende irelevant at den fremstår som en ren oppbevaringsplass.

Julestemning fra Markus kirke, hvor Jarle holder konsert 4. juledag kl. 16.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Ja til hjernekraft

Få yrkesgrupper har større mulighet til å påvirke folks liv enn lærere. Verdens viktigste yrke kan glede seg over flere studenter i høst.

Illustrasjon: gettyimages.com

I sommer møtte jeg Thorvald Stoltenberg for å snakke om ruspolitikk. Han begynte med å snakke om skolen. Blant rusavhengige har han sett mange forskjeller og ett fellestrekk: de mistrivdes på skolen, og følte ikke at de ble sett eller fikk brukt sine talenter der.

I Finland får bare 10–15 prosent av søkerne plass ved det populære
lærerstudiet. Landets lærere har en status som står i stil med deres viktighet. «Vi har lite naturressurser og må stole på vår hjernekraft,» sa filosofen Pekka Himanen da jeg møtte ham i fjor, med et hint til Olje-Norge. Finske lærere tjener ikke spesielt bra, men de er klar over sin betydning.

Nå er noe iferd med å skje også i Norge. Lærerutdanningen fikk åtte prosent flere kvalifiserte søkere i år. Lærere er blitt mer positivt synlige i media, med kampanjen «Har du det i deg?» og flere realityserier fra klasserommet.

Talkshowdronning og milliardær Oprah Winfrey har lenge sagt at lærere har verdens viktigste yrke. På sin webside skriver hun: «Ett av de avgjørende øyeblikk i mitt liv kom i fjerde klasse, det året jeg var elev av Mrs. Duncan. For første gang var jeg ikke redd for å være smart.»

Lærerinnen Mary Duncan hatt stor innflytelse på hva Oprah formidler i sitt TV-show, som vises i 145 land. «Det handler om å gjøre en forskjell i noens liv, slik Mrs. Duncan gjorde i mitt. Å få noen til å se lyset i seg selv,» sier Oprah i et intervju med American Academy of Achievement.

Barn som ser lyset i seg selv, tåler motgang bedre. Og de har neppe behov for å heve seg over andre ved å mobbe. Mindre mobbing gir mindre grunn til å ty til rus. Flere =Osloselgere har fortalt meg at rusmiljøet var det eneste miljøet på skolen som aksepterte dem. Andre miljøer – inkludert lærerne – straffet de som skilte seg ut.

De fleste voksne skjønner at det ikke er noe mål å være lik andre. Men barn og lærere får få muligheter til å skjønne det. Skolebarn skal gjennom samme pensum, på samme måte og helst i samme hastighet. I arbeidslivet er det omvendt. Ulike yrker krever vidt forskjellige kunnskaper og interesser. Det er også vanskelig å få jobb om man ikke skiller seg ut blant søkerne.

Derfor håper jeg at mange av høstens kvalifiserte lærerstudenter ikke er redde for å skille seg ut. Barn med spesielle problemer kan fort bli barn med spesielle talenter hvis de får lære slik de lærer best. En av høstens nye lærerstudenter formidler sine tanker og ideer på bloggen friminutt.net. Han trivdes ikke selv på skolen, og valgte å ta videregående som privatist. Uten undervisning fikk han ti seksere på vitnemålet, den første i en alder av tolv.

Barn som «har det i seg» krever lærere som «har det i seg» – ellers blir skolen bare et hinder for det de kan utrette.

Les også min roman Inniverset, som var anbefalt litteratur på lærerutdanningen da den kom ut. 

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Diagnose: intelligent

Astrofysiker Eirik Newth har ikke så verst G selv.

«G» sier Eirik Newth, og sporer av fra intervjuet om fremtiden til =Oslos februarnummer. General intelligence factor er det vi vanligvis forstår med intelligens. Psykologen Charles Spearman så at barn som var flinke til noe oftest var flinke til mye annet også. Det krever ikke så mye G å se akkurat det.

Eirik mener at generell intelligens er lettere å merke enn å teste. Han har møtt mange med mye G på sine foredrag over hele landet. En av de smarteste møtte han i et fengsel på Vestlandet. Han kunne umiddelbart se problemer og løse dem i hodet. Han hadde ikke bare masse kunnskap, han skjønte også hvordan den kunne brukes.

Mannen gikk på amfetamin. Eirik har møtt flere smartinger som har mistet kontrollen. Han tror det skyldes systemet One Size Fits All. Fengselsfuglen ble ikke bare behandlet som en gjennomsnittlig skoleelev. Han ble også behandlet slik vi behandler rusavhengige, nemlig likt.

I skolen er intelligens en sykdom. Det vet Bjørn Sørlie, som har jobbet på en institusjon for ungdom med atferdsproblemer.

«I denne gruppen er det en liten undergruppe som jeg opplever som svært begavede,» skriver han. «Det påfallende ved deres atferdsvansker var at de ble ansett for umulige av skolen og andre sosialpedagogiske institusjoner. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at deres atferdsvansker egentlig besto i at de gjennomskuet og provoserte motsigelsesfyllte og paradoksale pedagogiske systemer, men ofte formulerte denne gjennomskuelsen ved ekstrapoleringer og paradokser som stort sett ingen klarte å holde tritt med».

Dette minner om den psykiatriske journalen til min venn Jarle.

Barnepsykiatrien, 11 år:

Når var 2. verdenskrig?
– Det kommer an på om du mener for Norge eller hele verden. (Gir nøyaktige årstall for begge alternativer.)

Hvor står solen klokken 12 om dagen?
– Det kommer an på hvor i verden man er.

– Hva betyr ‘revolusjon’?
– Store forandringer, sånn som i Russland i 1914. Det fins også andre
typer revolusjoner; spikermaskinen var en revolusjon for snekkere,
datamaskinen en revolusjon for kontorarbeidere.

Hva betyr ‘smittsom’?
– Ikke bare sykdommer kan være smittsomme, også tendenser i aksjemarkedet kan smitte fra et sted til et annet, for eksempel ved børskrakk.

Ungdomspsykiatrien, 14 år:

Jarle svarer presist på spørsmål og legger til opplysninger som ligger langt over det kunnskapsnivået klassen ellers har om emnet. Han kommer også opp i diskusjoner med lærer når hun ikke er presis nok i det hun formidler.

Jarle sier han ikke har noe til overs for den norske «puggeskolen» og sier lærerne ikke holder mål. Han snakker om at elevene må ha evne til kildekritikk, og at det får de ikke på skolen.

Jarle forteller at han ikke føler det er noen vits i å gjøre enkelte oppgaver de får på skolen. For lite faglige utfordringer har tidligere ført til at han har isolert seg. Jarle er ganske bestemt på hva som er noen vits i å gjøre.

Petter begynte samtalen i dag med å spørre Jarle: Hvordan er formen? Han svarer da konkret: Jeg er sliten og andpusten fordi jeg nettopp har gått opp trappen. Jarle sier han svarer slik for å ha det gøy. Han sier også at det er ment både konkret og ironisk. Videre sier han at folk som kjenner ham forstår dette. Han sier at han heller vil finne seg et annet miljø å være i enn å måtte være for eksempel i en klasse der det ikke er mulig for ham å uttrykke slik konkret og ironisk humor.

For øvrig sier Jarle at han liker å komponere musikkstykker som kan spilles både forlengs og baklengs…

(Journalen var full av skrivefeil fra psykiatriens side, som er rettet i dette utdraget).

Eirik Newths fremtidsblogg
Høy IQ – det forbudte talent
Nødhjelp for pårørende av intelligente barn

Share

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Gir ikke opp friskole

Artikkelen sto på trykk i Vårt Land i 2003.

Denne uken fikk Mosse Jørgensen avslag på søknad om en ny friskole i Norge, kalt Nyskolen. Hun har ikke tenkt å gi seg, og i oktober kommer en ny friskolelov.

mosse– Først vil jeg si at enhetsskolen er en kjempeverdi som Norge må holde fast på, sier Mosse Jørgensen. Hun mener likevel at noe har gått galt underveis, derfor startet hun foreningen Forum Ny Skole. Den langsiktige ambisjonen er å påvirke hele skoleverket.

– Feilen med dagens offentlige skole, er at alle skal lære det samme til samme alder og samtidig. Det medfører det jeg kaller undervisningspåførte lærevansker. Noen kjeder seg i hjel, mens andre kommer til kort.

Begrunnelsen for avslaget fra Utdannings- og forskningsdepartementet var at Nyskolen mangler nok kontroll over faglige mål, og at den ikke er et klart pedagogisk alternativ. 1. oktober blir friskoleloven revidert, og Jørgensen har ikke tenkt å gi seg. Oslo kommune støtter henne, og skolebyråd Kjell Veivåg sier det er beklagelig at departementet har avslått søknaden.

Jørgensen har nær kontakt med skolene hun har hentet inspirasjon fra. Hun forteller at barna der er påfallende trygge, glade og energiske.

– Hvert eneste barn blir verdsatt. Det er faste grupper på tvers av alder, hvor ansvar for hverandre er viktig. Organiseringen betoner det medmenneskelige. I undervisningen velger elevene etter motivasjon og modning. Slik blir læringen mye mer effektiv.

Nyskolen bygger på et positivt syn på barn, og Jørgensen mener det er umulig å hindre et barn i å lære.

– Hvis man lærer å kjede seg eller å bli mobbet, er det ikke særlig vellykket. Mobbing eksisterer ikke ved de svenske og danske jenaplanskolene. Konfliktløsning er høyt prioritert. Til Kjell Magne Bondeviks ønske om en mobbefriskole har hun en ting å si: – Jeg skal pakke den inn til ham og sende ham den!

Jørgensen er ikke sikker på om politikerne vet hvordan de skal skape en god skole i praksis. Hun mener det skyldes dårlig kontakt med pedagogisk forskning.

– Fra politikerhold kom det tidligere i år en utredning om kvalitet i grunnopplæring. Den går på konkurranse, globalisering og at man vil ha mer igjen for pengene. Det handler så lite om begrepet dannelse, selv om det er dette som foregår hele tiden i skolen. Mennesket blir jo formet, og vi må bestemme på hvilken måte det skal skje.

Danmark har lang tradisjon for friskoler. I Sverige har en ny lov forenklet læreplanen og gitt større muligheter for disse.

– En doktorgrad om den danske jenaplanskolen viser at elevene klarer seg utmerket når de kommer over i vanlig videregående skole. De har lært å lære, og er veldig selvstendige. De velger yrke ut fra det de liker og passer til, ikke hva foreldrene gjør.

– Har politikerne tatt hensyn til eksemplene fra utlandet i sin vurdering av søknaden?

– Det tror jeg ikke. Vi sendte med doktoravhandlingen og en film, men jeg kan ikke tenke meg at de har sett på det.

Jørgensen innrømmer at Nyskolen stiller høye krav til lærerne. Til gjengjeld blir de engasjerte og fornøyde.

– Har Nyskolen mye til felles med Forsøksgymnaset?

– Med Forsøksgym visste vi ikke om noen alternativ måte å organisere skolen på. Vi led under å være halvveis frie og halvveis styrt. I tillegg var elevene vant til den offentlige skolen. Det er vanskelig å gi frihet til elever som har gått i ni år og lært hva de ikke vil, i motsetning til hva de ønsker og liker.

– Hvordan møter du kritikken om at friskoler er «rikmannsskoler»?

– Vi har førti par foreldre som har meldt sin interesse. De tjener under snittet, men har høy utdannelse. Det er ofte studentpar med barn.

Mosse Jørgensen er sikker på å få godkjent Nyskolen etter den nye friskoleloven. I så fall blir det oppstart i Oslo fra neste høst. Hun vil gjerne få fram at skolen handler om holdninger, og selv klarer hun seg ikke uten kristne verdier. – Det handler om å finne sine sterke sider som kan brukes til hjelp for andre. Jeg har sett holdningene komme når barna får lov å spørre selv.

Nyskolen startet opp året etter dette intervjuet, i 2004.

FAKTA

Som utdannet pedagog og mangeåring lærer i den offentlige skolen så Mosse Jørgensen behovet for pedagogisk nytenkning. Ved hjelp av driftige elever startet hun Forsøksgymnaset i Oslo i 1967, men først senere fant hun skolen hun mente kunne erstatte den norske enhetsskolen. Det var den danske Friskole 70, nå Ryeparken Lille Skole. Skolen bygger på den tysk-danske pedagogen Peter Petersens ideer, og kalles en jenaplanskole etter Petersens professorat ved universitetet i Jena. Sverige har hatt en tilsvarende skole i Säffle i sju år, og i andre Europeiske land finnes tallrike jenaplanskoler.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel