Babyboom eller bare fryseboom?

Stadig flere kvinner fryser egg med tanke på å få barn senere. Er det verdt pengene, eller gir det bare mer urealistiske forventninger til fertilitet og parforhold?

Før han døde i 2015, kom «p-pillens far» Carl Djerassi med en spådom: Innen 2050 vil eggfrysing bli like utbredt som p-pillen er i dag. I Norge ble det i 2020  tillatt på ikke-medisinske kriterier, altså for kvinner uten kjent sykdom som reduserer fertiliteten.

Men det offentlige dekker ikke kostnadene, som kan ende på over 100 000 kroner. I Spania er det billigere, og landet trekker ikke lenger bare solturister, men også fryseturister.

Ryktet sier at kvinner fryser egg fordi de vil prioritere karriere fremfor barn, men det avkrefter både amerikanske og norske forskere. En av de grundigste, antropologen Marca C. Inhorn, har skrevet boka «Motherhood on Freeze» (2023). Hun har intervjuet 114 kvinner som frøs egg av ikke-medisinske årsaker.

Alle unntatt tre bifile var heterofile, og nesten alle gjorde det fordi de ikke hadde funnet den rette å få barn med. Bare én oppga karriereplaner som årsak, og hun var blant de yngste. I snitt var kvinnene 36,6 år da de frøs egg. 82 prosent var single, noen var i ustabile forhold eller hadde en partner som ikke var klar for barn. Flere hadde nylig forlatt menn som ikke ville bli fedre.

I Norge pågår prosjektet «Fryst fertilitet», der forsker Kristin Engh Førde har avslørt foreløpige funn: «Jeg visste at karriere-narrativet er mindre enn man skulle tro, men jeg ble overrasket over hvor kategorisk disse kvinnene avviste at det hadde noe med jobb å gjøre», sier hun til Dagens Medisin. Når de kvinnelige eggfryserne hadde prioritert karriere, var det fordi de manglet en familie, ikke fordi jobben var viktigere for dem.

Det tredje kjønn

Mange kvinner som fryser egg, er svært ressurssterke, og Inhorn mener det gjør det vanskeligere for dem å finne en mann. I Kina ser vi ekstremversjonen: Der får velutdannede karrierekvinner nedsettende merkelapper som «det tredje kjønn». De regnes som lite attraktive partnere og en trussel mot menns maskulinitet.

I Inhorns studie er en vanlig erfaring at menn blir skremt av en kvinne som tjener mer. 80 prosent av informantene har mastergrad eller enda høyere utdanning, og er på lønnstoppen. Mange av kvinnene er leger, teknologer eller toppbyråkrater. De medgir at de kan være kresne, ofte fordi de hadde en fantastisk far og vil gi sine egne barn det samme.

Litt av problemet er at de bor i storbyer der kvinner er i flertall. Mennene i samme, ambisiøse miljø kan velge og vrake. Problemet forsterkes av at «alle» bruker dating-apper. Advokaten «Hannah» sier hun gjerne ville hatt en lidenskapelig rørlegger, men lidenskapen skinner ikke gjennom på en app. Der må hun gå etter kriterier som utdanning, jobb, inntekt og høyde, det hun kan søke opp og finne i profilene.

«Hannah» syntes dating ble umulig i Washington D.C., så hun sa opp jobben og meldte seg på en fire måneders sykkeltur. Her traff hun brannmannen Lucas og falt for hans mot og utholdenhet. Hun ble naturlig gravid som 40-åring og fikk senere barn med et opptint egg.

Ingen garanti for barn

I det meste av verden forventes kvinner å velge en mann med litt høyere status enn de selv har. Den forventningen må bort, mener Marca Inhorn. Da eggfrysing ble tillatt for alle i USA i 2012, var det 34 prosent flere kvinner enn menn som fullførte fire år på college. Siden har skjevheten økt, men bare en fjerdedel av gifte kvinner har en mann med lavere utdanning enn dem selv.

I noen miljøer er de mest fremgangsrike kvinnene de som i minst grad får egen familie. Knapt noen i Inhorns studie ønsker å få barn alene, men en del ser det som en nødløsning. Noen er åpne for å dele foreldreansvaret med en nær mannlig venn, eller med søsken. Er dette fremtidens kjernefamilie?

Mye er mer ekstremt i USA, men kjønnsfordelingen i i høyere utdanning er enda skjevere i Norge. Kombinert med at vi har bedre økonomi blant folk flest, og at det er billigere å fryse egg her, ligger alt til rette for en fryseboom også i Norge. Landets største fertilitetsklinikk, Klinikk Hausken, melder om stor interesse for tilbudet, selv om klinikksjef Jon Hauksen uttaler seg nøkternt:

«Å fryse ned ubefruktede egg er ingen garanti for fremtidige barn», sa han til NRK i fjor. Erfaring fra utlandet tilsier at bare tre av hundre kvinner føder barn med eggene de fryser ned, sier Peter Fedorcsak, professor ved institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo. Mange kommer aldri tilbake for å bruke eggene sine.

En lønnsom industri

De fleste fertilitetsklinikker i USA tilbyr nå ikke-medisinsk eggfrysing, noen med aggressiv og villedende markedsføring. Mange av kundene er i ferd med å bli for gamle til at metoden er effektiv.

Ofte har de vært omgitt av optimisme og historier om kvinner som får barn i høy alder. Selv ikke gynekologene har gitt dem viktig informasjon om fruktbarhet, de har vært mer opptatt av å forhindre graviditet og kjønnssykdommer.

At stadig flere fryser egg, betyr ikke at vi kan vente oss en babyboom blant middelaldrende kvinner i nær fremtid. Frysetrenden ser først og fremst ut til å gagne fertilitetsindustrien, som tar seg godt betalt for både uttak og lagring av egg.

Jo eldre kvinnene er, jo flere uttak trenger de som regel, og jo lenger eggene lagres, jo dyrere blir det. Prosedyren krever også bruk av kostbare legemidler.

I en studie av 543 pasienter ved New York University Langone Fertility Center klarte bare 39 prosent av de som tinte opp eggene sine å få barn. Kvinnene var i snitt 38 år ved frysing, og det er naturlig å forvente en større suksessrate dersom kvinnene hadde vært yngre.

Men uansett alder er det mye som kan gå galt underveis:  Ikke alle egg overlever tining, og ikke alle de overlevende eggene kan befruktes. Ikke alle befruktede egg kan bli til embryoer, og ikke alle embryoer er levedyktige.

Må tenke nytt

Det er vanskelig å velge eggfrysing når man er ung nok til at eggene egner seg best. Unge kvinner har gjerne både dårligere økonomi og større tro på at rett partner vil dukke opp i tide. Marca Inhorn mener begge kjønn må tenke nytt om parforhold hvis de ønsker barn.

En 38 år gammel kvinnelig lege i New York kan ikke forvente å finne en singel, jevnaldrende mann med vel så høy status som vil slå seg til ro med henne og få barn straks. Det er større sjanse for at en slik mann fant en livspartner allerede under utdanningen, at han ønsker en yngre partner, eller at han bare vil utnytte det massive tilbudet av kvinner i storbyen som vil date ham sporadisk.

Og en mann med lav inntekt som bor i utkantstrøk der menn som ham er i flertall, kan ikke forvente at de mest attraktive unge kvinnene vil velge ham. Blant Inhorns informanter fant flere etter hvert en annen partner enn de så for seg. Han kunne være eldre og ha barn fra før, yngre og ha lavere status, eller han kunne bo langt fra Washington DC.

Antropologen mener ikke minst at begge kjønn må bli bedre informert om når kvinners fertilitet faller drastisk. I USA viste en undersøkelse at selv mange leger tror det skjer først i 40-årene. 37 er riktigere, selv om det alltid fins unntak fra regelen. Og unntakene går dessverre ikke bare oppover, men også nedover i alder.

Vil vi ikke lenger bli voksne?

Ungdomstiden varer stadig lenger. Kanskje trenger vi et nytt begrep for de som har passert tenårene, men som ennå ikke er blitt helt voksne.

Hva var den største oppfinnelsen i forrige århundre? Folk svarer gjerne ting vi har forsket oss fram til, som internett, p-pillen eller atombomben. I en artikkel i fjor trakk BBCs nettjournalist Richard Fisher fram noe annet: Han mener at ungdom, eller teenager på engelsk, var blant de viktigste nyvinningene.

På 1500-tallet var det ikke uvanlig at folk i vår del av verden begynte å jobbe allerede som sjuåringer. Og senest på slutten av 1800-tallet bidro mindreårige med en tredjedel av en vanlig families inntekt i USA, ifølge historikeren Hugh Cunningham. De unge gikk ikke rundt og fotograferte seg selv, spilte i band eller drepte digitale fiender med joystick.

Da levestandarden økte og utdanningspolitikken endret seg, kunne unge mennesker leve lenger under foreldrenes beskyttende vinger. Etter andre verdenskrig kom gradvis også nye holdninger: man tenkte ikke lenger at de unge var forpliktet til å tjene foreldrene. Deres egne ønsker og verdier ble viktigere, noe som gjenspeilet seg i populærkulturen.

Bruker lengre tid

Den amerikanske psykologiprofessoren Jean Twenge har skrevet flere bøker om hva som kjennetegner ulike, nålevende generasjoner. Hun ser en tydelig trend: Folk bruker stadig lengre tid på å bli voksne.

Det er mindre sannsynlig at en typisk 18-åring i dag har drukket seg full, hatt sex eller tatt førerkort, sammenlignet med sine jevnaldrende for tjue år siden. En 14-åring har i mindre grad hatt arbeidserfaring eller gått på date. Noe av det samme ser vi i Norge.

«Mange har tilbrakt store deler av ungdomstiden bak en pc-skjerm og har rett og slett fått for lite sosial trening», sa helsesykepleier Anne Holter Bentzrød til Nettavisen i 2019, før koronaen bandt de unge enda mer til hjemmet.

«Ungdomstiden har på mange måter forskjøvet seg, og unge bruker lengre tid på veien inn i en ansvarlig voksenrolle», het det i en artikkel fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA i 2021.

Et eksempel er at alderen for førstegangsfødende stadig stiger. I 2022 var den 30,2 år i Norge, mens kvinner fikk sin førstefødte nøyaktig tre år tidligere i år 2000. For femti år siden, i 1973, var alderen bare 23,4 år.

I min barndom på 1980-tallet satt 13-åringer ofte barnevakt for yngre barn. I dag tenker vi at 13-åringer selv trenger barnevakt. Graviditet blant tenåringer har nådd historiske bunnivåer både i Europa og USA, og trangen til å bli selvstendig kommer senere enn før, skriver Jean Twenge i boka «Generations» (2023).

Samtidig har vitenskapen vist oss at hjernen er langt fra ferdig utviklet når den fysiske puberteten er over. For eksempel fortsetter «den hvite substansen» å øke fram til midten av 20-årene. Den er ansvarlig for å formidle informasjon mellom ulike deler av hjernen, slik at de kan samarbeide.

Bumerangbarna

Richard Fisher mener at folk i livsfasen mellom tenåring og ordentlig voksen bør regnes som egen demografisk gruppe, uten at han har noe godt forslag til navn på den. Han påpeker at 27 prosent av alle briter i alderen 20–34 år nå bor hjemme hos foreldrene. Det er en tredjedel mer enn for bare ti år siden.

De kalles «bumerangbarna», fordi mange av dem har flyttet tilbake til barndomshjemmet etter å ha bodd på hybel eller lignende mens de studerte. Med store studielån og høye boligpriser har de ikke råd til å flytte for seg selv.

I Sør-Europa er fenomenet enda større. En undersøkelse fra Pew Research Center i 2021 så på aldersgruppen 18–34 år i 30 europeiske land. I Hellas bodde hele 73 prosent av disse hjemme hos foreldrene, og nesten like mange i Italia.

I Skandinavia er det minst vanlig at unge voksne bor hjemme, men det gjelder likevel mellom 15 og 20 prosent. En tilsvarende undersøkelse fra USA viste at dobbelt så mange i aldersgruppen bor hjemme sammenlignet med forrige generasjon. Mange forventer å bli boende hos foreldrene en stund også etter at de har begynt å jobbe.

Lynda Gratton og Andrew J. Scott ved London Business School hevder at tredelingen av livet i skole, arbeid og pensjonisttilværelse er utdatert, siden vi lever stadig lenger. De synes det er rart at vi forventer seriøse avgjørelser om resten av livet fra tenåringer og unge voksne. Isteden bør disse menneskene bruke tid på praktisk utforskning av ulike veivalg, skriver de i boka «The 100-Year Life».

Virtuelle kjærester

Å bli voksen handler særlig om fem ting: fullføre utdanning, flytte hjemmefra, få en jobb, finne en partner og få barn. I Asia har mange sluttet å se poenget med disse tingene. I Kina har det oppstått en sosial protestbevegelse som på engelsk kalles «lying flatism» (å ligge flatt). Den får tilslutning fra mange som sliter med økende arbeidspress og stigende boligpriser.

Den nye livsstilen kjennetegnes av lavt forbruk, minst mulig arbeid og manglende ønske om å gifte seg og få barn. Det fins ingen offisielle tall på hvor mange som identifiserer seg med bevegelsen, som er en stille protest mot et hardt samfunn.

I Sør-Korea, landet med verdens laveste fødselsrate, har en lignende trend gradvis spredt seg. Først dreide det seg om å gi opp ekteskap og barn. Så ble listen utvidet til å gi opp karriere og boligkjøp. De mest ekstreme gir også opp hobbyer og sosiale relasjoner, men da begynner det å dreie seg om psykisk uhelse og total mangel på framtidshåp. Fenomenet har fått ulike navn etter hvor mye folk gir avkall på, men de som praktiserer det kalles generelt for «Sampo-generasjonen».

I Japan går de under navnet «Satori-generasjonen», som sier nei til synlig forbruk, karrierejag og parforhold. De som isolerer seg helt, kalles «hikikomori» og bor ofte hjemme hos foreldrene. «Spesielt blant japanske menn ser man en tendens til å foretrekke tegneserier, dataspill og internett framfor sex og generell sosial omgang», skrev Nettavisen allerede i 2015.

Siden har det bredt om seg. Dataspillet «LovePlus» har blitt en stor suksess. Der kan man bygge romantiske forhold med virtuelle kjærester gjennom berøringsteknologi og kunstig intelligens.

Fra russetid til fadderuke

Er unge voksne verden over rammet av Peter Pan-syndromet, etter eventyrfiguren som aldri ville bli voksen? Sosiolog Gudmund Hernes påpekte i Morgenbladet i 2015 at mange av konsekvensene som før fulgte med unges valg, er borte.

Graviditet betyr ikke lenger «å komme i uløkka» og måtte gifte seg. Stryker du til eksamen, kan du lett ta faget på nytt. Har du ikke jobb, har du Nav. Og fikk du ikke drukket deg full nok i russetiden, får du en ny sjanse i fadderuka på universitetet eller høgskolen.

Noe av dette kan vi være glade for. Mange trenger en ny sjanse nettopp for å kunne bli voksne, bare spør politiker og advokat Abid Raja, som i Morgenbladet to år senere hyllet den norske verdien «å få en sjanse til».

Men hva skjer om stadig flere ikke ønsker å bli voksne, eller rett og slett ikke har råd til å flytte for seg selv og starte familie? Og hva skal vi kalle dem? Semivoksne? Er de vårt århundres store, kulturelle nyvinning? Vil de leve i en digital Virtual Reality-verden til evig tid, mens roboter og kunstig intelligens holder hjulene i gang i samfunnet?

Image by Marita from Pixabay.

Blir vi for mange eller blir vi for få?

Lenge fryktet vi at Jorda ville overbefolkes, men nå synker fødselsratene som en stein over store deler av verden. Hvorfor skjer det, og hva blir konsekvensene?

For å reprodusere befolkningen kreves det 2,1 barn per kvinne, en fødselsrate Norge ikke har hatt siden 1974. De siste årene har vi satt stadig nye bunnrekorder, og i fjor var raten 1,4 norskfødte barn.

Vi hører ofte at Afrika vil sørge for fortsatt folkevekst på Jorda, eller i hvert fall forhindre avfolking. Men nå ser vi tendenser som tyder på at det ikke nødvendigvis vil vare så lenge. De siste årene har fertiliteten sunket raskere i Afrika enn i Europa.

I 2015 fødte afrikanske kvinner i snitt 4,6 barn, noe som sank til 4,2 i 2022. I samme periode hadde Europa en nedgang fra 1,6 til 1,5. I folkerike Marokko og Sør-Afrika fødes henholdsvis 2,3 og 2,2 barn per kvinne, og med en fødselsrate på 2,0 opprettholder ikke lenger Tunisia  sin egen befolkning, ifølge FN-sambandets fruktbarhetstall fra i fjor.

Mye raksere utvikling

I 2019 estimerte FN at vi ville bli 11 milliarder mennesker på Jorda i 2100. Mange demografer mente anslaget var altfor høyt og ikke tok hensyn til de siste trendene. Ifølge en studie publisert i The Lancet i 2020 vil toppen nås allerede i 2064, da med 9,7 milliarder.

Boka «Empty Planet» tar hensyn til raske endringer som har skjedd de siste årene. Her besøker Ipsos-forsker Daniel Bricker og journalist John Ibbitson seks kontinenter for å få svar på hvorfor fødselsratene har kollapset i vidt forskjellige land.

For det første ser de at urbanisering har samme effekt i utviklingsland som det har hatt i Vesten, bare at prosessen går mye raskere. Europa brukte nesten 200 år på å gå fra seks barn per familie til under to. I Latin-Amerika har det samme skjedd på to generasjoner.

Det urbane liv gir flere grunner til å velge bort barn. På en gård kan barna bidra med arbeidskraft, i byen er de en utgift som ikke bidrar økonomisk til familien. Byboere har gjerne også en annen omgangskrets, som består mer av venner og kollegaer og mindre av slektninger. Den urbane kretsen foretrekker at du vier tiden din til dem fremfor familielivet, mens slektninger pleier å oppmuntre deg til å få barn.

Steriliserer seg

Men urbanisering er ikke eneste forklaring på at fødselsraten i et land som Brasil har sunket til 1,6. Forfatterne peker på populærkulturens påvirkning. Brasilianske kvinner er storkonsumenter av «telenovelas», såpeoperaer om livet i overklassen. Der ser de at fertilitetskontroll gir kvinnene større frihet, ikke minst fra menns makt over dem.

I Brasil får kvinner fortsatt barn tidlig, men det har blitt svært vanlig å sterilisere seg etter andre eller tredje fødsel. Det skyldes også at inngrepet anbefales av underbetalte leger som vil tjene litt ekstra.

I Kina var det ventet en babyboom da ettbarnspolitikken fra 1979 ble helt opphevet i 2016. Det har foreløpig ikke blitt noe av, og i fjor var fødselsraten 1,2. Fortsetter trenden, vil en fjerdedel av landets befolkning være pensjonister i 2040.

Tidligere i år ble Kina passert av India som verdens mest folkerike land, men det betyr ikke at fremtidens mennesker vil komme fra India, for der var fødselsraten kun 2,0 i fjor. I begge landene er sterilisering utbredt.

Afrika er eneste verdensdel som ligger an til en økning av folk i arbeidsfør alder. Men afrikanske kvinner strømmer til byene, og når de får utdanning, slutter de fort å få mange barn. Det fins det gode eksempler på fra Midtøsten. I 1970 var 98 prosent av saudiske kvinner analfabeter, og fødselsraten i Saudi Arabia var 7,6.

Fortsatt har landet svært kvinneundertrykkende lover, men fødselsraten er nå på 2,1. Forklaringen er at kvinene har fått lov å gå på skole, og i dag utgjør de 52 prosent av uteksaminerte fra universitetene. I Iran er bare 14 prosent av kvinnene yrkesaktive, men de utgjør halvparten av studentene, og fødselsraten her er nede i 1,7.

Naturen overtar

Forfatterne ser både fordeler og ulemper ved synkende fødselstall. Et barn som fødes i dag, vil være voksen i en ganske annerledes verden. Mye av lønna vil spises opp av skatt til helsetjenester og pensjoner. Skoler vil bli omgjort til eldresentre.

Med færre unge kan det bli mindre innovasjon, siden yngre er kjent for mer nytenkning og større risikovilje. Samtidig vil kriminaliteten gå ned, for der er unge menn sterkt overrepresentert.

Mer urbanisering og utdanning vil gi slektninger, menn og religioner enda mindre makt over kvinner. Jordbruket vil effektiviseres, noe som krever mindre jordbruksland, og enda mindre når befolkningen begynner å krympe. Da vil den ville naturen overta områdene mellom urbane strøk.

Urbanisering gavner miljøet på flere måter, påpeker forfatterne. Gjett hvilken amerikansk delstat som har lavest karbonutslipp per innbygger? Det er New York, hvor folk bor tett og deler på alt fra varmen til transportmidlene.

Japan har hatt synkende folketall siden 2010, og har nå verdens høyeste statsgjeld i forhold til brutto nasjonalprodukt. En annen konsekvens av avfolking kan bli politisk uro, for eksempel i Kina. Når myndighetene ikke lenger kan tilby økonomisk vekst, vil kineserne kanskje gjøre opprør mot det autoritære styret.

Forfatterne har liten tro på politiske tiltak for å få folk til å føde flere barn. Tiltakene er svært dyre i forhold til den lille effekten de har vist seg å ha. Isteden tror de at land i fremtiden vil konkurrere om å tiltrekke seg flest innvandrere. Her preges de nok av at de kommer fra Canada, et land der 20 prosent er født utenlands. I de asiatiske landene som nå har lavest fødselsrate, er viljen til å ta inn migranter liten.  

Skulle vært 512 milliarder

Tidlig på 1800-tallet levde 85 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom og bekymret seg for hvor neste måltid skulle komme fra. Nå gjelder det 14 prosent. Samtidig som folketallet økte drastisk, ble mennesker mye rikere. Betyr det at vi blir fattigere når folketallet synker? Det er et spørsmål Bricker og Ibbitson vier liten plass til. De er mest opptatt av årsakene til at vi får færre barn.

Her kunne de også nevnt at vestlige menns sædkvalitet har falt med 50–60 prosent de siste 40 årene, og at den faller stadig raskere. Problemet knyttes til miljø og helse, men vi vet ikke helt hvordan. Hvis denne ufrivillige steriliseringen forplanter seg, kan Jorda virkelig tømmes for folk.

I 1798 lanserte Thomas Malthus sin kjente modell for befolkningsvekst. Ifølge ham skulle vi nå vært 512 milliarder mennesker, vel å merke om det var mat nok til alle. Poenget hans var at folketallet ville øke mye raskere enn matproduksjonen, slik at sult tok livet av stadig flere. Det har ikke skjedd. Siden 1798 har matprodusjonen økt mer enn folkeveksten, og nå dør flere av overvekt enn av undervekt.

Malthus kunne spådd bedre om han hadde forutsett pålitelige prevensjonsmidler og teknologi som gjør det lettere å produsere og distribuere mat. Fremtiden vil også by på nyvinninger vi ikke kan forestille oss, som kan påvirke både folketallet og dets betydning for samfunn og natur.

Selv den nære fremtiden er vanskelig å forutsi. Den berømte rapporten og boka «Limits to Growth» fra 1972 var stappfull av eksperter og spådommer, men også den bommet grovt. Blant annet forespeilet den en milliard flere mennesker i år 2000 enn det viste seg å bli. Jeg vil derfor spå at vi blir enda færre enn 9,7 milliarder i 2064, men jeg vedder ikke en eneste krone på det.

Image by jorono from Pixabay

Friheten som forsvant

Vil vi oppdra selvstendige og robuste mennesker, kan vi ikke frata barn sjansen til å utvikle indre motivasjon.

Barneprogrammet «Sesame Street» debuterte på amerikansk TV på 1960-tallet. I dag fins serien på DVD, og før noen av de tidlige episodene vises en advarsel på skjermen: «Det følgende er ment for voksne seere, og kan være upassende for de yngste».

Hva er upassende? Det er verken vold eller stygt språk. Nei, serien inneholder noe så uhørt som femåringer som går gatelangs på egen hånd, og leker der de finner det for godt.

Leonore Skenzy vokste opp i en forstad til Chicago på 1960-tallet. Som femåring gikk hun alene til skolen hver dag. Det tok henne et kvarter, og etter skolen romsterte hun rundt i nabolaget og lekte spontant med venner. Da Leonore var ni, syklet hun flere kilometer alene til biblioteket og lånte bøker.

I dag blir foreldre anmeldt for omsorgssvikt for å tillate barna det samme, i hvert fall i USA. Også i Norge har barndommen endret seg drastisk, med mer innelek, mer voksenstyrte, organiserte fritidsaktiviteter og mye mer konsum av underholdning fra skjerm.

Leonore begynte å undersøke hva denne endringen fører til. Forskningen er tydelig på at barn får viktige lærdommer fra fri lek. De blir kreative, de lærer å forhandle med andre barn og håndtere alle slags utfordringer som oppstår underveis. Når voksne organiserer alle aktiviteter og bestemmer spillereglene, blir det som å gi barna ferdigmat til alle måltider.

Der ferdigmat har mindre næringsverdi, har «ferdiglek» mindre læringsverdi. Professor i sosialpsykologi Jonathan Haidt ser en sammenheng mellom økende forekomst av angst hos barn og unge og mindre frilek. Den frie leken styrker evnen til å takle det uforutsette, og gjør barn mer robuste.

Fikk ny motivasjon

Mennesker har to motivasjoner for å handle: den indre, der du gjør noe fordi du liker det, og den ytre, der du blir tvunget eller handler for å oppnå en belønning i etterkant. Jo mer «indre motivert» du er for et gjøremål, jo lettere er det å konsentrere seg og unngå distraksjoner.

Leonore innså at den moderne barndommen fratar barn sjansen til å utvikle indre motivasjon. Hvis mesteparten av livet handler om å gjøre som voksne forteller deg, hvordan skal du oppdage hva som er interessant og meningsfullt for deg? Når Leonore spurte foreldre om deres beste barndomsminner, fortalte de ofte om ting de ikke tillot sine egne barn å gjøre.

Leonore ble så bekymret at hun startet organisasjonen Let Grow, for å fremme barns frihet til å utforske verden. En av de første skolene som deltok i programmet var Roanoake Avenue Elementary i Long Island. Ukentlig eller månedlig skulle barneskolen gi elevene i lekse å gjøre noe nytt og selvstendig, uten at voksne overvåket dem.

Noen elever valgte å samle søppel ved den lokale elva. Andre laget mat til foreldrene eller klatret i et tre for første gang. En gutt bygde en minimodell av en båt. Han var lite akademisk anlagt, og kjedet seg ofte på skolen. Med båten jobbet han intenst i flere dager for å finne rett teknikk, og da han lyktes ville han bygge mer.

Ustanselig leste han om hvordan han kunne bygge ting av ulike materialer. Moren, som aldri hadde fått ham til å lese, glødet av stolthet. Når gutten fikk utvikle indre motivasjon, klarte han å konsentrere seg om bøker. Det førte til store fremskritt på skolen.

Nervøse foreldre

Læreren Jodi Maurici jobbet på en ungdomsskole i en mer velstående del av Long Island. Hun så behovet for Let Grow da 29 av de 200 elevene hennes ble diagnostisert med angst i løpet av ett år. Jodi fortalte de foresatte om Let Grow, men mange av dem ble sinte.

Da Leonore ble innkalt, oppdaget hun at fjortenåringer ved skolen knapt fikk gå ut alene, og at de var livredde for å bli kidnappet selv om de bodde i en fredelig småby. Da en ungdom ville ta klesvasken, var moren redd klærne ville bli ødelagt.

Prat var ikke nok til å overbevise sinte og nervøse foreldre om å gi barna større frihet. Først når de så praktiske resultater av Let Grow, endret de innstilling. Når barna struttet av stolthet etter å ha klart noe på egen hånd, skjønte ikke foreldrene hvorfor de ikke hadde stolt mer på dem.

Historien om Leonore Skenzy og Let Grow er hentet fra Johann Haris nye bok «Stolen Focus». I boka skriver Hari at han alltid har elsket å lære, men at han alltid hatet skolen. I dag mener han at det er blitt enda vanskeligere å finne mening på skolen. Det er mer testing, og større fokus på undervisning opp mot testene.

Fag som ikke er med i nasjonale prøver marginaliseres, slik at skolen gir elevene færre sjanser til mestringsfølelse. Skolen legger ikke til rette for at barna kan finne indre motivasjon, skriver Hari.

Da er det ikke rart at stadig flere blir diagnostisert med oppmerksomhetsforstyrrelser. Barn og unge som ikke får utforske hva de brenner for blir lettere distrahert, og dette forsterkes av fristelser fra skjermer.

Vil vi skape en fremtid med kreative, selvstendige og robuste mennesker som kan legge fra seg mobilen og konsentrere seg, må vi gi barn og unge større frihet til utforskning, både på skolen og i fritiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Bør barn programmeres til lydighet?

Standardiserte programmer for å disiplinere barn er innført i mange barnehager og skoler. Denne kampen mot problembarn er ikke uproblematisk.

I Vefsn kommune ble to barnehager pålagt å bruke atferdsprogrammet «De utrolige årene». Det stammer fra USA, og ble opprinnelig laget for barn med store atferdsproblemer. Det samme gjelder flere slike programmer. Det kanskje best kjente, PALS, bygger på et opplegg for behandling av ungdomskriminelle utviklet i Oregon.

De siste årene har politikere ivret for å innføre slike programmer for alle slags barn i Norge. Forskere som finner positiv effekt av programmene, er ofte involvert i utvikling eller implementering av de samme programmene. Det kommer fram i boka «Problembarna», der fagfolk kritiserer programmer som tilbyr enkle løsninger som skal passe for alle. Det som anerkjennes som viktig, er det som lett kan måles.

På et foreldremøte i en barnehage ble «De utrolige årene» (DUÅ) demonstrert med et rollespill: En gutt oppfører seg feil ved et måltid. Han vandrer rundt og holder på med andre ting enn å spise. En jente oppfører seg riktig: hun sitter rolig ved bordet og spiser maten sin. En ansatt i barnehagen roser henne for å sitte stille og spise. Slik kan gutten forstå hvilken oppførsel som forventes av ham.

I Vefsn ble ingen av de pedagogiske lederne tatt med på råd før kommunen bestemte at DUÅ skulle innføres høsten 2015. Alle styrerne i de kommunale barnehagene protesterte. De ville møte barna som individer, ut fra sine unike personligheter og behov. De ville finne ut hvordan barna har det, og hva som ligger bak oppførselen deres. De ville ikke skape ytrestyrte barn, men styrke barnas indre motivasjon.

Rundt 250 norske skoler har innført programmet PALS. Det innebærer omtrent hundre ulike regler som elevene må følge. Det forventes også at barna møter samme type regler hjemme.

Lydige elever får bra-kort, som samles inn i slutten av uka og kan utløse belønning til klassen. Det blir synlig for alle hvilke elever som ikke har oppnådd bra-kort. Å bryte regler kan føre til ulike former for straff: å bli fratatt goder eller å bli tatt ut av klasserommet for å sitte i «timeout-stolen».

En anonym mor med en datter på en PALS-skole skriver i Dagbladet: «Resultatet av PALS er at barna blir øyentjenere som passer på å gi komplimenter til hverandre når en lærer går forbi, fordi det utløser bra-kort. Å si noe hyggelig for å glede noen er ikke det sentrale her. Hva lærer vi barna våre med slike program?»

PALS er blitt kritisert for å straffe de barna som kunne hatt mest behov for positiv oppmerksomhet. I boka «Problembarna» mener flere at det blir feil å fokusere så sterkt på at barnet må forandre seg. Problematferd kan henge sammen med andre ting som bør forandres. Kanskje burde klasserommet og undervisningen vært organisert annerledes.

Barns uenighet og motforestillinger bør ikke bare stemples som uønsket atferd. Det kan være et legitimt uttrykk for at noe er urimelig, påpeker forfatterne. I de standardiserte programmene for atferdsregulering gis motstand ingen positiv verdi. Samtidig sier både barnehagens rammeplan og skolens læreplan at barn skal oppmuntres til selvstendig og kritisk tenkning.

Pedagogikkprofessor Lars Løvlie mener PALS gjør naturlig barnlig atferd til problematferd. Lærere blir regelryttere som fratas sin egen vurderingsevne. Den finske skolen satser på det motsatte, påpeker han. Der får lærere stor tillit til å gjøre egne vurderinger, ut fra kjennskap til elevene og den konkrete situasjonen.

En del PALS-skoler bruker verktøyet Swis, som samler informasjon om alle regelbrudd fra hver enkelt elev. Swis er et sentralt datasystem som i likhet med PALS eies av NUBU (Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge).

Ved Mølenpris skole i Bergen protesterte foreldre mot lagringen av data om uønsket atferd. Foreldrene visste ikke hva dataene skulle brukes til senere, og når de eventuelt skulle slettes. Datatilsynet har slaktet sikkerheten i systemet, men det er ikke i strid med lovverket. Registeret brukes blant annet til å lage sammenligninger mellom ulike skoler.

PALS har angivelig ført til mindre problematferd ved skoler som har tatt det i bruk. Men kan det gjøre noe med det store folkehelseproblemet hos barn og unge: angst og depresjon? Psykologspesialist Katrine Heim Gjesvik og barne- og ungdomspsykiater Kjersti Brænne tar opp temaet i Dagsavisen.

De frykter at programmer som DUÅ og PALS virker negativt på barns psykiske helse. For å utvikle empati, trygghet og tillit må barn oppleve at voksne forstår følelsene deres. Å kun korrigere barns atferd, skaper ikke trygge mennesker. Det skaper mennesker som blir opptatt av å være «flinke» i andres øyne.

Den flinke jenta kan slite med angst og overdreven perfeksjonisme. Og den urolige gutten kan ha problemer som ikke løses ved å be ham opptre mer som jenta.

Ti ting å gjøre for småbarn i Oslo

1) Ekeberg husdyrpark
Ti dyreslag går løse på tunet, og de er uvanlig tamme. Barna kan låne spade og trillebår, varme seg på en kafé med leker og ta en avstikker til mega-lekeplassen like ved.

2) Annes dukketeater
Rett som det er spiller Anne Stray dukketeater i et hus i Frognerparken. Noen av stykkene passer for barn allerede fra ettårsalderen. Spilleplanen ligger på nettet.

3) Gøy på biblioteket
Nesten hver helg er det lesestund og andre arrangementer for barn på Deichman. Både små og store avdelinger har tilbud som varsles på nett. Kanskje kommer det en klovn?

4) Store lekeplasser
En av våre favoritter ligger ved Sykkelrute Østre Aker vei, ikke langt fra nye Veitvet skole. Apparater i tre utfordrer både balansen og høydeskrekken. Her er det også fint å grille.

5) Barnas kulturhelg
Sagene samfunnshus har ofte aktiviteter for barn i helgene. Det er sang, teater og verksted. Noen av arrangementene er gratis. Samfunnshuset har også kafé med stor lekekrok.

6) Leos lekeland
Her er det ballbinger, sklier og rike klatremuligheter. Det er vanskelig å oppsummere alt, men barna kan lett bli hele dagen. Du må tåle en del støy i dette megarommet på Ulsrud.

7) Gyldendalhuset
Gyldendal forlag har god plass i 1. etasje. Enkelte lørdager er det åpent hus for barn, med tegneark over hele gulvet og opplesning med storskjerm.

8) Nordre Lindeberg gård
Her kan du hoppe i høyet på søndager, eller kjøre med hest og kjerre. Dyrene er stort sett inne i fjøset. Vi likte best den store gjengen med grisunger.

9) Barnevennlig shopping
CC Vest har en liten, men innholdsrik lekekrok i underetasjen. Senteret har også handlevogner med lekebil foran. Ikea har ballrom. Der kan barna også leke i sin egen møbelavdeling, med blant annet minikjøkken.

10) Mate ender
Her er det mange muligheter. Vil du holde på lenge, er Bogstadvannet fullt av ender. Her er det også små brygger du kan gå ut på. Blir du sulten selv, fins det bær i rett årstid.

Alle aktivitetene er testet og godt likt av Tobias (bildet). 

Tøys mer, men ta følelser på alvor

Gretchen Rubin eksperimenterte med sine egne barn, og fant ut hva som virket.

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen

Gretchen var en passe fornøyd småbarnsmor i New York da hun bestemte seg for å få det enda bedre. Hun leste et berg med bøker om lykkeforskning, og startet en blogg for å utveksle ideer. Gjennom et år satte hun av hver måned til testing av ulike lykkeprosjekter. Mange tiltak involverte døtrene på ett og sju år. Gretchen visste allerede at kjefting ikke var veien å gå. Men hva var oppskriften på å skape mer fred og lystighet hjemme?

Gretchen ville bli blidere. Når barna slo seg vrange, fortalte hun en vits isteden for å kjefte. Det behøvde ikke å være avansert humor, tvert imot. Da eldstedatteren Eliza ikke ville gå på taekwondo, sa moren: «Jeg bryr meg ikke en lort om å drive med sport!». Dette syntes datteren var kjempemorsomt. Det fungerte mye bedre enn å be henne slutte å klage. (Antakelig var det enda morsommere på engelsk enn i norsk oversettelse…)

Tøyseprosjektet lærte Gretchen at god stemning ikke kommer av seg selv bare du slutter å kjefte. Den kommer gjennom vitser, lek og tull. Før ble moren irritert når faren begynte å sjonglere med nyinnkjøpte appelsiner foran barna. Hun ville heller ha maten på plass i skapet fortest mulig. Men døtrene ble lykkelige av sjongleringen. Neste gang familien pakket ut matvarer, la mor en klementin i hver øyehule og så på døtrene. De hylte av fryd, og maten kom tidsnok inn i skapet.

Humor var en viktig del av Gretchens strategi, men like viktig var alvor. Hun oppdaget bøkene til Adele Faber og Elaine Mazlish, som er eksperter på foreldrerollen. Et par i Gretchens vennekrets hadde uvanlig veloppdragne barn. De sverget til Faber og Mazlish’ metoder. Bøkene viser til konkrete eksempler, der mange andre foreldrebøker bare handler om prinsippene.

Hva gjør du når barnet hyler som en stukken gris i lekebutikken fordi hun ikke får det hun vil ha? Du viser respekt for barnets følelser. Du antyder ikke at det er feil å være sint, eller at barnet ikke trenger leken. Det er mye bedre å sette ord på barnets følelser og synspunkter, og si:

«Du er frustrert. Du har lyst på leken».

Hvis barnet heller vil leke enn å bade, kan du si: «Du koser deg med å leke. Du har ikke lyst til å bade, selv om det er på tide».

Gretchen ble overrasket over hvor effektiv denne strategien var. Mye av barnas frustrasjon skyldes at de blir ignorert, ikke at de blir tvunget til å gjøre noe. Bare ved å gjenta hva Eliza sa, og vise at hun forsto henne, oppnådde Gretchen ofte fred. Før hadde hun pleid å si imot datterens følelser: «Du kan umulig ha lyst på Lego, du leker jo aldri med den Legoen du har», eller «Du er ikke sulten, du spiste jo nettopp».

Undersøkelser viser at 85 prosent av informasjonen fra voksne til barn er negativt ladet: «nei», «stopp», «ikke». Isteden for å bare nekte barnet noe, er det bedre å vise forståelse og forklare hvorfor de ikke får lov:

«Jeg vet du har lyst til å bli, men vi må dra fordi pappa glemte nøklene sine».

Det er også bedre å bruke positive ord enn negative. Ikke si: «Nei, ikke før etter lunch». Si heller: «Ja, så snart vi er ferdige med å spise lunch».

Gretchen fant ut at hun gjorde stor inntrykk på barna ved å skrive ned ting. Selv ettåringen ble rolig hvis moren tok fram pennen og sa høyt: «Jeg skal skrive det ned. ‘Elanor liker ikke å ha på seg vinterstøvler!’»

En annet triks var å svinge med en usynlig tryllestav og uttrykke at hun forsto barnas ønsker: «Hvis jeg hadde hatt en tryllestav, ville jeg gjort det varmt ute sånn at vi slapp å gå med jakke». «Hvis jeg var en trollmann, ville jeg tryllet fram en pakke med cornflakes!».

Før hadde Gretchen trodd at hun oppmuntret barna ved å si: «Det er ikke noe vanskelig å dra av seg sokkene, bare prøv!» Så leste hun at mennesker prøver hardere hvis de får høre at en oppgave er vanskelig. Hun begynte å si ting som: «Sokker kan være vanskelige å få av seg. Av og til hjelper det å dytte den bakerste delen nedover ankelen isteden for å dra i tåa».

I boka «Lykkeprosjektet» skildrer Gretchen en episode der Eliza kommer gråtende inn på soverommet til foreldrene. Moren trekker henne opp på fanget, og får høre at hun føler seg oversett: «Folk bryr seg alltid om Elanor, men ingen bryr seg om meg!».

Før ville moren ramset opp eksempler på at Eliza tok feil. Hun ville pekt på alle brettspillene de hadde spilt sammen, eller sagt at Eliza egentlig visste godt at folk brydde seg om henne. Nå valgte mor en bedre strategi: å ta datterens følelser på alvor.

«Ja vennen, du blir lei deg, og du føler at vi ikke ser deg. Du føler at folk er mer opptatt av Elanor». Datteren svarte bekreftende, og lurte på hva hun skulle gjøre med det. Isteden for å lete febrilsk etter den enkleste løsningen, sa moren at det var et vanskelig spørsmål som de skulle tenke nøye gjennom. Eliza omfavnet henne, og moren sa at familien var veldig glad i henne uansett hva som skjedde.

Det er godt kjent at vonde følelser forsterkes hvis man fornekter dem. Ved å vedkjenne seg følelsene, åpner man for at gode følelser kan komme tilbake. Det var nettopp dette Gretchen opplevde med Eliza. Selv far i huset, som var skeptisk til bøker om barneoppdragelse, sverget til den nye metoden. En morgen da ettåringen Elanor kastet seg skrikende på gulvet, løftet han henne opp og sa:

«Du er frustrert. Du vil ikke ha på deg de skoene, du vil gå i sandalene».

Da sluttet Elanor å gråte.

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Det lå plutselig i hendene til tidligere tiggere, som heller ikke hadde søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De bandasjerte folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun, men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og tretten-fjorten da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe som var vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste, og han kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd i oppveksten.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De mer rusfrie av oss trenger heller ikke å late som vi er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»

Gjem lekene og tøm timeplanen

Det barn trenger mest, er ikke leketøy og trenere som fritar dem fra å tenke selv.

Kråkejordet barnehage på Gjøvik gjorde et eksperiment. I perioder på inntil to måneder fjernet de alle leker. Ingen barn klagde. De brukte det de fant, og lot som det var noe annet. Pappesker ble båter, og løv ble penger. Barna lot som de var dyr eller andre personer. Når de kunne skape sannheten selv, ble det lettere for mange å leke. Det ble også færre konflikter. Barna ble mer interessert i hverandre enn i ting. De fikk øvd seg mer på empati, vennskap og samarbeid.

Jensvoll barnehage i Bodø har dratt det enda lenger. I oppbevaringsbokser har de korker, tannpirkere, plastrør og lignende. Barnehagen samarbeider med Kreativt Gjenbrukssenter i Salten. Jevnlig tar barna en utflukt for å levere inn materialer og velge nye. Barnehagen melder om færre konflikter og mer kjønns- og aldersblandet lek etter at leketøyet forsvant. Her er ingen «jenteleker» og «gutteleker», slik vanlig leketøy legger opp til. Prosjektet skal vare et år, men barnehagen vil holde på lenger.

«Nå bruker både barn og voksne fantasien i større grad, og en ting kan være tusen leker,» sier avdelingsleder Ellen Johansen til nettstedet barnehage.no. De voksne måtte øve seg på at tingene kunne være hva som helst. For barna var det fortsatt en selvfølge å tenke kreativt.

Fra en lekefri barnehage i Østerrike.

I Mellom-Europa har prosjektet Spielzeugfreier Kindergarten spredt seg. Det stammer fra en tysk forskergruppe som ville fjerne leker fra barnehagen for å forebygge rusavhengighet. Barn som tidlig får sosial kompetanse, utvikler sjeldnere avhengighet. Prosjektet har funnet at barna blir flinkere til å finne egne løsninger og tåle frustrasjon. Når de ikke kan «gjemme seg» bak fancy leketøy, snakker de mer sammen og får bedre selvtillit.

Når vi kjøper oss ferdige løsninger på alt, slipper vi å tenke selv. Det gjelder ikke bare ting, men også organiserte fritidsaktiviteter. Å snøre igjen lommeboka kan gi barna bedre muligheter for utvikling.

Barn trenger flere ettermiddager i uka der de kan leke fritt, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen. Leken blir mye mer variert når barna ikke bare følger trenerens ordre. Problemet er at andre barn er opptatt med trening eller annen fastlagt aktivitet. Den som bare vil leke, kan bli ensom. Kanskje kan foreldre gå sammen om å tømme barnas timeplan?

Barn som alltid dirigeres av voksne, finner ikke på noe når de skal leke selv. Slik er de ikke født. Det er naturlig for menneskebarn å leke mye mer enn andre dyr, fordi de har mye mer å lære. Forskning viser at frilek er særlig viktig for sosial og emosjonell utvikling. Da må vi slutte å lære barn at viktige ting bare kan læres fra dyre dingser og en gjennomorganisert fritid.

Her bør du bo (sier tallene)

Det største spørsmålet er ikke lenger «Hvorfor er vi her?» Det er forbigått av spørsmålet «Hvor skal vi bo?»

Oslofolk, og de som vil flytte hit, lurer seg skakke på hvor i byen det er best å bo. Når spørsmålet inkluderer barn, vokser det til et monster som glefser etter tall fra nasjonale prøver, elevundersøkelsen, nabolag.no og brukerundersøkelsen for barnehager. Drømmeboligen ligger i rolige og naturskjønne omgivelser nær sentrum. Den er billig og omgitt av skoler og barnehager av topp kvalitet.

Huken naturbarnehage skårer best i byen, med 5,94 av 6 poeng på siste brukerundersøkelse. Problemet er at den ligger ved Ammerud i Groruddalen. Allerede i 1970 kunne media fortelle om dette drabantbyhelvete der følelser blir til betong og ungdom til ulveflokker. I dag forteller media om tall. Ukentlig melder Aftenposten at østkantfolk lever 12 år kortere enn vestkantfolk. Vi får ikke med oss at dette gjelder menn på Sagene (med mange kommunalboliger) versus kvinner i Vestre Aker. Det står ikke i overskriften, og nå som vi har barn har vi kun tid til store skrifttyper og fargerike kart.

Grindbakken skole i Holmenkollen skårer best på nasjonale prøver 5. trinn, med 2,63 av 3 poeng. Aftenposten har vært snille og regnet dette ut for oss. ABC Nyheter gir oss trivselskartet. Vil vi ha glade barn, kan vi heller flytte til Stovner til en brøkdel av prisen. Der står trivselen til 4,7 av 5 på Stig skole, mot 4,6 på Grindbakken. Men toppen av trivsel i Stor-Oslo (4,9) nås langt ut i Lommedalen. Da må vi ha månedskort for Akershus og kjøre buss i 24 minutter bare for å komme til toget i Sandvika.

Så var det tall for bomiljø. På websiden nabolag.no skårer Nordberg søndre høyest i Oslo, med 8,3 av 10 poeng. Dette er snittet for 19 kvalitetsmål, stemt fram av beboere. Jens bodde heromkring før han fikk statsministerbolig. Som barn gikk Jens på Steinerskolen. Kanskje bør våre barn også gå på privatskole, men det fins ikke på Nordberg. Byens beste private grunnskole ligger på Frogner. Det er Max Tau Deutche Schule (2,3 poeng på nasjonale prøver). Dessverre snakker de tysk der. Igjen gjør Stovner samme nytten, der Vestli skole tar 2,33 poeng. Men trivselen på Vestli er under snittet, med 4,0 av 5. Oslo-barna trives nemlig så godt som 4,44 poeng i snitt.

Kulturtilbudet på Nordberg søndre kan ikke måle seg med boligprisene. Det får bare 6,4 av 10 poeng. Kulturen står sterkest i Vika og omegn, men der er turmulighetene helt nede i 5,7. For å gjøre det enkelt, velger vi ett av 30 mulige kryss i søkefiltret på nabolag.no: Livsfase – barnefamilier. Da blir vi bedt om å flytte til Skogen. Det er best kjent som stoppested langt ut på t-banens linje 1 mot Frognerseteren – den bratteste og tregeste linjen. Og dagligvaretilbudet på Skogen får bare 4,6 poeng. Her må vi plukke vår egen sopp og finne ut hvor godt vi trives med det på en skala fra 1 til 10.

Sean trodde han var født ond

Sean Barron fikk diagnosen autisme som barn. Institusjon var uunngåelig, sa legen. Det nektet foreldrene å godta. 

Vel fire år gammel begynte Sean å bruke ord. Men han kommuniserte ikke. Han ramset opp hovedsteder og gjentok fraser han hadde hørt. Alle lyder konkurrerte likt om hans oppmerksomhet. Han kunne ikke filtrere ut de uviktige.

Sean forsto byggesett mye bedre enn mennesker. Han ble rasende når familiemedlemmer ikke kom til bordet i riktig rekkefølge. Han laget regler folk måtte følge for å betrygge ham. Han repeterte spørsmål som: «Hvilken bryter skrur på dette lyset?» og «Hva er hovedstaden i Wyoming?» Han trengte ikke informasjonen, men likte forutsigbare svar. Han slapp blyanter ned på gulvet bare for å sjekke om gravitasjonen fortsatt fungerte.

Tvangshandlingene ble verre med årene. Sean fikk mye refs. Han trodde han var født ond. Han trodde foreldrene hatet ham, fordi de alltid irettesatte ham. De sa at de elsket ham, men kjærlighet var et altfor abstrakt konsept for Sean. Heldigvis fant foreldrene noe som virket. De forklarte ham grunnleggende sosiale regler i detalj. De brukte mye tid på å beskrive ulike situasjoner der samme regel hadde ulik gyldighet. Oppførsel som er grei hjemme, er kanskje ugrei på offentlig sted.

Etter hvert begynte Sean å stille spørsmål ved sin umiddelbare oppfatning. Han sluttet å tro at enhver som var snill mot ham var hans venn. «Vår tenkemåte er så annerledes enn deres. Likevel må vi følge deres regler», skriver han i boka «Unwritten Rules of Social Relationships».

Autister lagrer alle detaljer som løsrevne informasjonsbiter. De vet ikke automatisk hvordan bitene henger sammen. Ikke-autister gjenkjenner en farlig situasjon selv om detaljene skiller seg fra farer de har lært om. Nye inntrykk løper inn der kategoriene er lagret i hjernen. Autisme kan knyttes til manglende eller underutviklede hjernekoblinger. Det er som å ha en million sider med informasjon om ulike emner, uten stikkordsregister.

Noen autister er psykisk utviklingshemmet. Andre har normalt intellekt, som Sean. I dag ville han fått diagnosen aspergers syndrom. Barn med asperger fortaper seg ofte i egne prosjekter. De kan relatere til folk som deler deres interesser. Sosialt fellesskap motiverer ikke i seg selv. Barnets interesser kan brukes som en ressurs. En som elsker tog, kan lære lesing og matte med tog-relaterte eksempler. Sean har lært mye. I dag jobber han som journalist i Ohio-avisen The Youngstown Vindicator. Han har kjæreste og gode venner.

Som barn ble selvfølelsen verre for hver gang han mislyktes sosialt. Som voksen har Sean jobbet hardt for å forstå den fremmede kulturen han lever i. Han har tvunget seg til å være vennlig mot folk. Etter hvert som han lyktes sosialt, ble han mer interessert i andre. Pussig nok har han mistet noen av fordelene ved sin autisme: Han er blitt dårligere med tall, datoer og lister. Det er vanskeligere å hente fram informasjon han har pugget. Det er en pris han gjerne betaler.

Læreren mot strømmen

En amerikansk lærer fortalte elevene noe annet enn de hører fra foreldrene. Over natta ble han en YouTube-sensasjon.

David McCullough Jr. har vært lærer siden 1986. Da han talte for avgangselevene ved Wellesley High School i 2012, trodde han publikum var lite og lokalt. Men noen filmet. Snart var talen sett av to millioner på YouTube.

Når barna ikke gjør opprør mot foreldrene, må læreren gjøre det. McCullough er ikke imponert over tendenser i dagens oppdragelse. Foreldrene vil ikke at barna skal sikte mot vanlige jobber. De vil ha spesielle barn som blir hyllet. Hyllesten er viktigere enn innsatsen. Å bli sett er viktigere enn å se omgivelsene. Karakterer er viktigere enn læring. Mitt barn er mer unikt enn andres, og barnet får høre det. Bretter det et papirfly, ser foreldrene en kommende astronaut.

Nå har McCullough skrevet bok. «Du er ikke unik» kom nylig ut på norsk. Der slår han et slag for nysgjerrighet og lærelyst. For å lære, må barn ha frihet til å feile og ikke være best. De må få lov å ta sjanser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de skal takle dem. Der svikter dagens foreldre, mener han. De «redder» barna fra enhver utfordring. De ber læreren forlenge tidsfrister og se bort fra dårlige prøver.

Læreren vil at en skoletime skal være noe mer enn en forberedelse til neste prøve. Elever kan få en sekser på prøven uten å ha lært noe særlig. De kan få en treer og ha åpnet en skattekiste. Læring handler sjelden om rette svar. Konkurransen i de målbare målene har tatt helt overhånd. Foreldre og barn jager kortsiktige mål som ikke gavner barna i lengden.

Hvert år uteksamineres 3,2 millioner unge fra videregående skoler i USA. 37 000 av dem er skolens beste elev. 340 000 spiller amerikansk fotball. Bare 11 får plass på banen under en landskamp. Læreren stiller spørsmål ved rådende ambisjoner: A i snitt og en plass på elitelaget. Disse målene er ikke viktige nok for all den ensidige innsatsen de krever. Og få vil noensinne nå dem.

I USA fins en motvekt mot selvopptatt klatring. Mange skoler, både private og offentlige, har obligatorisk samfunnstjeneste. Det regnes som en viktig del av allmenndannelsen. De unge får oppdage gleden ved arbeid som er viktig, men ikke glamorøst. Samfunnstjenesten vies stor vekt ved opptak til høyere utdanning. Kanskje Norge burde innføre det samme.

Råflotte og stappmette cheerleadere

Oftest er det et rødt hus med skråtak. Noen ganger er det brakker i stabler. Jeg ser meg forgjeves rundt etter en byggeplass. Kan det være her? Noen steder kan jeg løfte det tunge håndtaket i porten og gå inn uten at noen reagerer. Andre steder får jeg selskap av godt påkledde damer før jeg får håndtaket til å virke.

De siste månedene har jeg besøkt seks barnehager. Tre som journalist og tre som mamma. Mammaen er utvilsomt mest populær. En av barnehagene slapp henne nesten ikke ut igjen. Jeg ble omvist av sjefstanten (som sikkert har en kjedeligere tittel i virkeligheten). I småbarnsavdelingen var det så stille at jeg fikk lyst til å legge meg inn til rekreasjon. Hvordan fikk de ti ettåringer til å sove samtidig? Å, de tar etter hverandre litt utpå høsten, sa sjefstanten. Hun hadde jobbet der i 38 år.

Da jeg fullførte barnehagen midt på åttitallet, var den fri for ettåringer. Mye annet har også forandret seg. Når en jente henger i en ribbevegg i dag, turner hun ikke. Hun er cheerleader med Hello Kitty på kjolen. Gutter med Angry Birds på genseren blir fullstendig overdøvet av staselige jenter som synger «Skjera bagera» med Maud og Kornelia fra MGP Junior. Da jeg gikk i barnehagen het det Grampri, og artistene var voksne og hadde etternavn. Den gang hadde vi stort sett ingenting på klærne våre.

Når barnehagebarn er borte i dag, er det ikke sikkert de ligger hjemme med feber. De kan like gjerne ha tatt seg en langhelg i New York. Selv om jeg besøkte barnehager på Oslos ytterste østkant, hadde barna råflotte vaner. De matet mellomstore biller i Thailand og nøt boblebad på hytta. Til gjengjeld er barnehagen blitt billigere enn da jeg gikk der. Familiepolitikken er endret, men barna er fortsatt litt i tvil om hva politikere driver med. Statsministeren er en mann som fikser hustak, gjetter cheerleaderen.

I 1985 var det lett å se hvem som var barn og hvem som var voksne. Nå går toåringer og svenske barnehageonkler i matchende parkdress. «Man blir voksen når man er 33 år», forklarer en liten gutt. Men noe er akkurat som før. Fastelavn er fortsatt en viktigere høytid i barnehagen enn noe annet sted. Fremdeles er det fjærenes, kvistenes og kreppapirets høytid. Og enda er ingen faste i sikte. Etter fastelavn er det tid for å spise seg stappmett på resten av fastelavnsbollene.

Små flyktninger i eget land

Det er vanskelig å få nok fosterhjem. Samtidig står barnløse i kø for adopsjon og assistert befruktning.

Hvert år trenger tusen nye barn i Norge et nytt hjem. Hvorfor nøler barnekjære folk med å ta hånd om barnevernsbarn? Aftenposten-journalist Mala Naveen var ufrivillig barnløs, og vurderte fosterbarn. Men mannen hennes klarte ikke tanken på å ta omsorg for et barn som kanskje måtte flytte igjen. Han oppsøkte adopsjonsbyrå. Der møtte han fortvilte konsulenter, skriver Mala i boka «Den globale baby»: «De var frustrerte over hvor vanskelig innenlands adopsjon var i Norge, og at de måtte se barn gå til grunne hos sine biologiske foreldre».

Det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk lov: Barn skal primært vokse opp hos sine naturgitte foreldre. Moderne psykologisk forskning slår beina under prinsippet. Det avgjørende er kvaliteten på tilknytningen mellom barn og voksne. Ikke biologiske bånd.

«Psykologiske foreldre» som fremmer barns utvikling er bedre enn biologiske foreldre som hemmer den. Hvis mishandlede barn får et nytt hjem tidlig, har hjernen stort potensiale for reparasjon. Adopsjon er bedre enn fosterhjem, og permanente fosterhjem er bedre enn midlertidige. Alt dette fastslår et ekspertutvalg i utredningen NOU 2012:5.

Aage Storm Borchrevink har påpekt at det biologiske prinsipp kan få urimelig stor vekt i hjem med fin fasade. Han skriver om Anders Behring Breiviks oppvekst. Barnevernet godkjente barndomshjemmet, som fremsto ryddig og harmonisk under deres besøk. Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri gikk dypere til verks. De fant god grunn til bekymring, men ble ikke hørt. Breiviks mor hadde selv en tragisk oppvekst med midlertidig opphold på barnehjem.

Hvorfor må barn flytte mellom ulike fosterhjem, institusjoner og foreldre som bare kan ha dem av og til? Slik er det i Norge, og slik var det i USA før Clinton-administrasjonen endret reglene. Barn med ustabil tilhørighet klarte seg dårlig. Derfor ble det innført en tidsfrist. Kan barna fortsatt ikke flytte hjem etter 15 måneder ute, adopteres de bort.

Det betyr ikke at de aldri får se opphavet igjen. Både i USA og England er det vanlig med åpen adopsjon. Barna kan fortsatt ha en viss kontakt med biologiske foreldre. En studie viste at adoptivbarna hadde gode erfaringer med slik kontakt. Faktisk bedre enn fosterbarna.

I Sverige og på Island er permanente fosterhjem regelen. Hvorfor gir vi ikke norske barn samme trygghet? Mange gode omsorgspersoner vegrer seg for å knytte bånd til et barn som kanskje må flytte etter flere år. I dag er det lettest å ha fosterbarn om du holder følelsene unna, og heller motiveres av pengene. Jeg håper på en endring der kunnskap veier tyngre enn gamle vaner.

Forbudte vennskap

Solveig er ett av mine forbilder på familiefronten. Hun er ikke redd for å gå imot strømmen når det trengs.

Solveigs gamle klassevenninne Linn er rusavhengig og selger gatemagasin på Vestlandet. Solveigs 90 år gamle far er fast kunde. Solveig har ofte lurt på hvordan det går med Linn. Da hun ba faren hilse fra henne, kom han tilbake med tårer i øynene. Så rørende glad ble Linn for omtanken.

Solveig og Linn har ikke møttes siden de gikk ut av ungdomsskolen på 1970-tallet. Strengt tatt var de aldri venninner. Kanskje burde de bli det nå, tenkte Solveig, oppmuntret av Linns takknemlighet. Så traff hun en annen fra gamleklassen i butikken. Et vellykket eksemplar. Solveig dristet seg til å nevne Linn. Den vellykkede Bjørg hadde gått hele barneskolen med Linn. Solveig kjente henne bare fra ungdommen.

«Uff, det gikk virkelig galt med henne,» sa Bjørg. «Takk og pris for at jeg ikke fikk lov til å være sammen med henne den gangen. Hun hadde jo problemer allerede fra barndommen. Hun var den første jeg visste om med skilte foreldre.»

Solveig ble stående å måpe. «Jeg tenker helt annerledes,» sa hun senere til meg. «Tenk om Bjørg og vennene hennes hadde fått lov av foreldrene sine å være sammen med Linn? Da hadde hun kanskje sluppet å havne på kjøret.»

Solveig visste hva hun snakket om. Hennes egen sønn Pål falt utenfor på skolen fordi han kunne for mye. Han ble venn med Svenn, som falt utenfor fordi han kunne for lite. Hjemme hos Svenn var det mye alkohol, derfor var de mest hos Pål. Svenn satt nede og spilte data mens Pål satt oppe og leste. De dyrket ikke konversasjonskunsten. Solveig sa til sønnen at han hadde lov å be Svenn gå hjem når han synes besøket hadde vart lenge nok.

Da svarte Pål: «Mamma, hvis du hadde vært hjemme hos Svenn, da hadde du ikke sagt det». Deretter var Solveigs dør vidåpen for Svenn. Familien tok ham med seg på ferie og besøk. Han hadde aldri opplevd noe lignende, og storkoste seg. Solveig slo også av en prat med Svenns mor når de møttes. Det gjør hun fortsatt, og moren virker sjeleglad for det. «Det er ikke enveis», forsikrer Solveig meg. «Jeg liker å prate med henne. Svenns foreldre er trivelige folk, de har bare hatt et altfor tøft liv».

Nylig stanset en voksen mann ved Solveigs cafébord. «Svenn?» sa hun, usikker på om det glade vesenet var husgjesten fra årtusenskiftet. Det var det. Han fortalte at han hadde fått jobb i et byggefirma. Det gikk bra med ham.

Etter å ha hørt de to historiene, skjønner jeg godt hvorfor Solveig aldri ville finne på å forby vennskap mellom de «vellykkede» og de vanskeligstilte.

Det risikable hjemmet

Varme hjem og kalde barnehager er en seiglivet forestilling.

I denne boka får barna selv uttale seg om viktige emner.

Noen intervjuobjekter er vanskelige å nå på telefon. De kan være travelt opptatt med å stupe kråke eller leke zombie. De skriver heller ikke kronikker, så vi får aldri vite hva de synes om boka til Per Sandberg.

Barnehagebarn beskyldes for mye rart uten å komme til orde. Sandberg mener de blir utrygge kopier av hverandre når de utplasseres hjemmefra. Sjubarnsfar Dan R. Hagen støtter ham med kronikken «La mor være mor» i Aftenposten. I hans verden er den hjemmeværende kvinnen en utømmelig fontene av omsorgsfull oppmerksomhet. Hagen synes synd på barn som må tilbringe mesteparten av dagen «uten deres største trygghet: Mor eller far». Han skryter av at barna hans aldri har tilbrakt en time i barnehage. Hva de ville synes om å gå i barnehage, kan han umulig vite.

Etter utallige betroelser fra rusavhengige og andre vanskeligstilte, ser jeg ikke like rosenrødt på barndomshjemmet. Ingen bebreider barnehagen for at de endte opp på gata. Derimot forteller mange om foreldrenes voldelige, seksuelle og psykiske overgrep. Noen av =OSLOs selgere skildrer forhold i hjemmet så brutalt at vi ikke en gang kan trykke det anonymt i bladet. Å velge bort udugelige foreldre er mye vanskeligere enn å velge bort en dårlig barnehage. Det føres også en helt annen kvalitetskontroll med barnehagen enn med hjemmet.

Ingen får jobbe i barnehage uten plettfri vandel. Samme krav stilles ikke til foreldre. Om en voksen i barnehagen likevel gjør barna utrygge, fins det andre å gå til – som ikke har lovet evig troskap til kollegaen sin. Det garanterer ikke for omsorg, men 30 års forskning viser at utsatte barn som går i barnehage blir mindre aggressive og kriminelle i ungdommen. De gjør det bedre på skolen og faller sjeldnere ut av arbeidslivet enn risikobarn som holdes hjemme. Problemet er at ressurssvake foreldre også er de mest tilbøyelige til å ha barna hjemme.

«Statens barn» er skjellsordet Sandberg bruker om barnehagebarna i sin berømte bok. Jeg minner om at halvparten av norske barnehager er private. Bare i min bydel kan jeg velge mellom rundt 60 barnehager til høsten. De vektlegger alt fra språk til natur og bevegelse. De slipper meg inn når jeg vil komme og se hvordan de har det. Som regel blir jeg positivt overrasket.

Det mest spennende tilbudet for småbarn i min leilighet på dagtid, er «Drømmehagen» på NRK Super. Jeg kan også tilby kos med meg selv, men «Mini-Bu» viser mer interesse for å utforske omverden. Instinktivt ville jeg holdt rundt ham og kost hele tiden. Når jeg bruker tenkeevnen og ikke bare morsinstinktet, er jeg glad han engasjerer seg i mye annet – og mange andre – enn meg.

Inn med selvdisiplin

Selvdisiplin er traust og utrendy, men viktigere enn selvtillit for å lykkes.

En genial bok (flink forsker møter  journalist fra The New York Times).

Det var en gang en teori om at selvtillit var nøkkelen til suksess. Teorien var ikke grunnløs. Det viste seg at elever med god selvtillit fikk bedre karakterer, og at rusavhengige og kriminelle hadde dårligere selvtillit enn folk flest. Da psykologer ble hekta på selvtillit, kom nye ideer om barneoppdragelse. Foreldre og lærere oppfordret barn til å tro at de var skikkelig flinke. Rosen rev seg løs fra prestasjonene.

Så skulle tusenvis av vitenskapelige studier på selvtillit vurderes. Den amerikanske Association for Psychological Science bestilte en rapport, som kom i 2003. Elever med god selvtillit fikk fortsatt bedre karakterer. Men det var karakterene som jekket opp selvtilliten – ikke omvendt. Middelmådige elever som fikk psykologhjelp til å tro bedre om sine evner, fikk dårligere karakterer etterpå! De ble nemlig mer tilfredse med mindre innsats.

God selvtillit førte ikke til bedre resultater på skole eller i jobb. Det forhindret heller ikke rusmisbruk, men misbruket svekket selvtilliten. Det betyr ikke at selvtillit er en ulempe. Det får folk til å føle seg bedre og ta mer initiativ. Problemet oppstår når selvbildet blir urealistisk. Når elever synes de fortjener gode karakterer uten å jobbe.

Ved USAs eliteuniversiteter er hele 25 prosent av studentene asiater. Asiater får også bedre jobber i landet enn like intelligente amerikanere. Det har tvunget vestlige psykologer til å revurdere sine teorier om barneoppdragelse. Asiatiske foreldre legger større vekt på selvdisiplin enn de amerikanske. Rosen kommer først når den er fortjent. Den gode nyheten er at selvdisiplin kan trenes opp med varig virkning. Det kan ikke intelligens, den andre faktoren som tydelig påvirker hvem som lykkes.

Alt dette utdypes i boka «Viljestyrke» av Roy F. Baumeister og John Tierney. Moderne pedagoger vil helst premiere alle, skriver forfatterne. Men barna selv vil ha høyere krav. Da oppnår de nemlig mestringsfølelse. De som lager dataspill har skjønt dette. Spillene begynner ikke med å fortelle barna hvor fantastisk flinke de er. Barn foretrekker faktisk å starte på bunnen, og gjøre seg fortjent til fremgang.

Isteden for å klage over barns begeistring for dataspill, kan vi lære av spillets teknikker for å stimulere til innsats: Tydelige mål og forståelige regler som ikke endres. Rask og konsekvent respons på handlinger, med passe doser belønning og straff.

Å rasjonere med skryt betyr ikke å spare på omtanken. Kjærlighet kan uttrykkes på mange andre vis enn ved å skryte barns ordinære prestasjoner opp i skyene.

Horror på norsk

I verdens rikeste i-land sliter småbarnsforeldre med sine helt egne problemer. 

Vi fikk ikke bare en baby. Det rant inn med klær fra folk vi hadde glemt at vi kjente. Hvordan skal babyen få brukt alt før klærne blir for små? I-landsproblemer får en ny dimensjon når nordmenn blir foreldre. En pappablogger beskriver nok en kjent frustrasjon: «Å saumfare nettet på jakt etter et bilsete for barn kan være et mareritt.»

Olaug Nilsen intervjuer småbarnsmødre i boka «Kjøkkenbenkrealisme». Martes mann er hjemmeværende. Det er ingen spøk, forteller Marte: «Vi må ofre noko økonomisk, vi er sjeldan på kino og vi har berre éin bil». An-Magritt har en lønnsom mann, men føler med fattigere foreldre: «Eg kjenner folk som har det såpass trongt at dei ikkje kan reise på spontane feriar».

Nei det er ikke lett å være i-lending, særlig ikke i Norge. Før barnehagene fikk makspris, hadde en vanlig familie knapt råd til spontanhelger i New York. Vi ble tvunget til å spare og planlegge. Nå slipper vi i hvert fall det, men vi har fått nye problemer. Flere bleiemerker har egen bonusklubb. Hvordan skal vi holde orden på alle tilbudene? En mammablogger skriver: «Det er jo en jungel av bleier å velge mellom der ute, og det er svært vanskelig å bestemme seg for å gå for en bestemt bleie.»

I Ukraina er det lettere. Der har ikke foreldre råd til å kjøpe bleier i flere år. Dermed lærer barna tidlig å gå på do. Det får Olaug Nilsen vite av ukrainske Natasja. Olaug møter også et utskudd ved navn Line. Hun ble mor som student, og var fornøyd(!) med støtten hun fikk fra staten. Både hun og mannen har jobbet deltid iblant, for å få mer tid med barna. «Tenkjer de ofte på pensjonspoenga de taper?» spør Olaug. Og utskuddet svarer: «Ærleg talt, vi lever i verdas rikaste land, vi reiser, vi fråssar i forbruksvarer.»

I valgkampen uttalte en politiker at vi kan leve godt med lavere materielt forbruk. Han var ganske alene om det fettfrie valgflesket, og ble latterliggjort. En kronikkforfatter hudflettet ham for å hevde at vi var like lykkelige på 1980-tallet. Han visste ikke om han skulle kalle miljøpolitikken fantasy eller horror.

Kronikkforfatteren var ikke lykkeforsker. Da ville han visst at nordmenn anså seg like tilfredse i 1985 som vi gjør i dag, selv om kjøpekraften var mye mindre. Etter et visst velstandsnivå, slutter penger å øke livskvaliteten vår. Bare miljøproblemene øker.

I norsk samfunnsdebatt kan ordentlige problemer drukne i støyen fra luksusproblemer. Vi som jobber i gatemagasin rekker aldri å glemme de virkelige problemene. Selgerne våre forteller om en barndom med store mangler. De savnet noe helt annet enn to biler, spontane ferier og en bestemt bleie.

Traumatisk arv

Den beste terapien barn kan få, er at foreldrene bearbeider egne traumer.

Hvordan kan psykoser plutselig bryte ut i voksen alder? Hvordan kan folk som tilsynelatende mangler traumatisk erfaring få panikkangst? Franz Ruppert er psykoterapeut og professor i psykologi. Han mener psykisk sykdom ofte skyldes traumer som nedarves gjennom barns interaksjon med foreldrene.

Han skriver godt om dette i boken «Forstå dine sår i sjelen». Traumatiserte foreldre overfører ubevisst sine opplevelser til barna. Like ubevisst identifiserer barna seg med foreldrenes skjebne. Barn kan kjenne foreldrenes undertrykte følelser. Kanskje er det skyld og skam, eller frykt for å bli avslørt. Psykiske lidelser handler ofte om mørke familiehemmeligheter, skriver Ruppert.

Barn blir aktive, men upassende deltakere i foreldrenes forsøk på å finne ro. De kan få overveldende følelser, uten å kjenne til de traumatiske hendelsene som ville gitt følelsene mening. Virkelighetsflukt er en måte å mestre situasjonen på. Flukten kan arte seg som psykose eller andre sinnslidelser. «Hjelpen» er ofte tunge medisiner. De bedøver smerten, men løser ikke problemet, påpeker Rupert.

Som terapeut har Rupert sett mange føle seg bedre når de ser at galskapen ligger i familiesystemet – ikke bare i dem selv. Han bruker konstellasjoner som metode. Det er en type gruppeterapi der klienten velger andre til å spille rollen som viktige personer og hendelser i sitt liv. Slik får klienten kontakt med fortrengte følelser og ordløse minner. I tillegg får han eller hun et støttende miljø.

Konstellasjoner kan avdekke kjeden av traumatiseringer over flere generasjoner. I Norge er slike terapeuter organisert i Norsk Konstellatørforening. Ruppert er selv tysker, og bruker nazismen som eksempel på en kilde til traumer. Ikke bare for direkte involverte, men også for barna deres, kanskje til og med barnebarn. Hitler var selv et offer for morens traume – hun hadde mistet sine tre første barn.

Ruppert tar for seg en rekke lidelser som kan skyldes traumer, deriblant rusavhengighet. Ofte undersøkes ikke de traumatiske årsakene. Mange ofre blir ansett som uhelbredelige hvis de ikke har nytte av medisin. Ruppert mener alle alvorlige psykiske lidelser har et traume i bunnen, enten i eget liv eller i tidligere generasjoner. Et traume kan være hva som helst som overvelder vår evne til å mestre en situasjon. Derfor er små barn mest utsatt.

Franz Ruppert kommer til Litteraturhuset 17. oktober kl. 18:30. 

Ikke finn din vei

Som barnløs skal du helst være unik, men som mamma eller pappa skal du være lik.

Finn din unike nisje, stil og vei, pleide samfunnet å si til meg. Det tok brått slutt da jeg ventet baby. Jeg lastet ned en gravid-app på mobilen og fikk beskjed om hvordan jeg følte meg akkurat nå. Uke 6: Du er grinete og vil ha sjokoladeis. Uke 12: Trøst deg med at tårene snart slipper taket. Uke 26: Halvparten av drømmene dine handler om barn. Appen visste også hva far følte til enhver tid. De fleste uker følte han seg utenfor.

Far søker ikke kunnskap om babyer slik som mor, sier gravid-appen. På mors befaling prøver han å vaske gulv, slik han gjorde i militæret. Aldri får han det til, og alltid lengter han etter å «ta en øl med gutta». Stereotypene bekreftes av en kilo brosjyrer fra helsestasjonen. På ammebilder er mors brystparti større enn babyen, og begge stortrives. «Husk barnesete til bilen» står det over alt, som om jeg også skulle nedkomme med en bil.

At mor fortsatt prøver å finne sin nisje, mens far leser alt om babyer, er hinsides familielektyrens verdensbilde. Et fast innslag i mammablader er pappas selvironiske spalte. Bladets eneste mann skryter av hvor klønete han er med babyen i forhold til mor. Og når ungen blir ett år, varsler lesestoffet trøbbel i parforholdet. Far tenker jo fortsatt mest på øl (og sex), mens mor har glemt at hun og barnet er to forskjellige folk.

Vi trodde vi var nokså normale. En av hvert kjønn, som attpåtil er barnets biologiske utspring, uten andre hjelpemidler enn kalender. Likevel er det vanskelig å kjenne seg igjen i familielektyren. Jeg var verken kvalm eller lunefull i svangerskapet. Jeg synes pumping er mye greiere enn amming. Far har ingen dragning mot øl. Bæresjalet brukes mye flittigere enn barnevogna. Vi har ingen planer om å skaffe bil. Vi ble ikke komplett lykkelige av å føde, heller ikke nedbrutt av pliktene etterpå. Og far skjønner babyspråket best.

Hva med foreldre som virkelig skiller seg ut? Kanskje leser de ikke blader, brosjyrer og apper om babylivet. Verre er det at lesestoffet låser seg til klisjeer om mor, far og barn, som ikke en gang fremmer fungerende parforhold.

Oppvekst i risikosamfunnet

Jeg savner ekspertenes dom over skadelige barnesanger.

Nå er jeg mamma. Da gjelder det å vite alt om farer som kan ramme det sårbare vesnet. Som avisleser er jeg godt informert. I Aftenposten fastslår en fagperson at Kardemomme by er direkte skadelig for barn. Dagbladet slår giftalarm i barnerommet, der bamsefars impregnering svekker immunforsvaret. Å ta med barn ut er heller ingen spøk. Høyfjellssol gir kreftpåske, kirkeklokker gir larmskader og bål er rene giftutslipp.

Selv har jeg oppdaget risikable barnesanger. «Den er ikke farlig», heter det i sangen om et stort rovdyr. Et slikt syn på bjørnen er direkte dumdristig, selv om den sover. Skjødesløs omgang med bjørn er et stort problem i barnekulturen. «Klapper så bjørnen med hender små», lyder det i «Mors lille Ole».

Noen viser oppmuntrer til direkte selvskading: «Og hvis tåa di er skakk kan du bruke’n som sagekrakk». Andre beskriver uvøren oppførsel uten anger: «Du og jeg og vi to, seilte i en tresko, treskoen hvelva, du og jeg i elva … Turen i tresko’n var flott, hurra!»

Mange sanger fremmer ensidig eller direkte usunt kosthold. «Hvis du eier tusen plommer kan du leve hele året», hevder kvakksalveren Inger Hagerup. Og dekknavnet «trad.» serverer en drepende oppskrift: «Bake kake søte, dyppe den i fløte».

Den perverse rasistduoen Hagerup og Rasmussen tråkker i flere salater med strofen «Vesle negerdukke sover jevnt og trutt sammen med en deilig gul kinesergutt.» Kan vi stole på at de sover? Er de impregnert med flammehemmende polybromerte definyletere som truer immunforsvaret? Og hvorfor skrev ikke komponistene «av annen etnisk opprinnelse»?

«En elefant kom marsjerende» høres greit ut, men sangleken tar fort en skummel vending. Elefanten marsjerer på edderkoppens fine spinn. Flere og flere elefanter følger etter, og sprer ren vranglære. Ingen naturlov tillater tonnenvis av belastning på en tynn tråd uten at den ryker. Sangen er direkte uforsvarlig i et land som mangler ingeniører.

Disse sangene ble skrevet i en tid med mindre frykt enn tiltakslyst. Barna lekte Sisten på hustak, rullet hverandre inni bildekk langs veien og snakket med fremmede menn med lus. Idealet var blåfrosne unger som aldri var inne. Historiker Sverre Steen minnes sin barndom for 100 år siden: «Enda vi kjente alle i gaten, var vi aldri inne i stuen hos noen … Jeg kan ikke huske at jeg var ordentlig inni noen leilighet, bortsett fra noen ganger jeg så på lik.»

Nå må eksperter og låtskrivere ta ansvar. Vi trenger en komplett liste over farlige barnesanger, samt nye og trygge sanger som slår an. Jeg foreslår temaer som solkrem, blindvei, lavkarbo og ullpledd (rimer på godt kledd).

Folksom helsepleie

I slutten av mars fikk jeg både en baby og femten nye stemødre.

Kjære helsepersonell. I anledning min sønns fødsel møtte jeg cirka femten av dere på få dager. Dere gikk inn og ut av rommet mitt og ga ulike råd, eller satte ulike ord på det samme. Hvorfor må hver pasient møte så mange av dere?

Noen antydet og pludret, mens andre gikk rett på sak. Jeg foretrakk den siste. Her er mitt beste tips til dere: Gi tydelige beskjeder. Det er ekstra viktig når dere er mange. Hva med å ha et manus eller en sjekkliste med entydig ordbruk, som alle følger? Jagerflyvere har det, men det mangler åpenbart ved store, sammenslåtte sykehus.

For øvrig er det bare én hurpe for hver femtende av dere. Det er en positiv overraskelse for oss som iblant ser TV2 Nyhetene. Hurpens fremste misjon er å gi andre dårlig samvittighet, for å styrke sin skjøre tiltro til egen moral. Den har liten plass for andre moraler, selv når de er mer i tråd med forskningsresultater.

Gjør du noe annet enn hurpen ville gjort, svarer hun med indirekte fordømmelse. For eksempel: «Du har vel prøvd den andre puppen», når hun vet du ikke har gjort det og ellers er sjokkert over at du tenker selvstendig. For å unngå hurpens giftige tone, som plasserer deg innerst i skammekroken, må du pynte på sannheter hun ikke liker. Jeg skriver ‘hun’ fordi jeg så å si bare traff damer på sykehuset.

En hurpe kan be deg hente en bleie på badet, og du henter det som ser mest ut som en bleie. Det er helt feil, og du burde selvsagt skjønt at du skulle hente det som så mest ut som en duk. Når hurpen får det hun kaller bleie, tørker hun babyen rundt munnen med det. Babyer har en formidlende effekt på hurper. Kanskje fordi språket deres kan tolkes i tråd med hurpens verdensbilde (og alle andre verdensbilder).

En annen pleier nærmest oppfordret oss til å være kritiske og tenke selv. I neste øyeblikk kunne hurpen komme innom og bli iskald om vi fulgte den forriges oppfordring. Men da hurpen kom flere ganger på rad, ble hun lettere å forholde seg til. Vi slapp å omstille hjernen totalt samtidig som vi led av søvnmangel.

Pasienter bør bruke energien sin på bli friske. Ikke på å peile seg inn på stadig nye pleiere, gjette hva de vet av det man har fortalt de andre, finne ut om man må smøre et stort ego eller kan oppnå omsorg med ærlighet. På en halv uke møtte vi alle varianter av mennesker og helsefilosofier. Det er interessant for en psykologistudent, men slitsomt for en pasient.

Barna som bygger drømmelandet

På nett ligger en merkverdig bok fra 1986, helt gratis: «Aipotu – håndbok for en framtid». 

Gudrunn Fleischer Eckblad var professor i psykologi da hun skrev om det vidunderlige landet Aipotu (les baklengs!) I Aipotu fins ikke noe viktigere enn å jobbe med barn. Barn som føler seg ivaretatt og får utvikle evnene sine, skaper et godt samfunn.

Småbarn prøver alltid å lære seg ting. Ofte blir de hindret av voksnes dirigering. Blir de late ungdommer, kan det skyldes at de aldri slapp til på kjøkkenet den gang de var interessert. Foreldrene fryktet søl og rot. Men barnas iver er størst når de nesten ikke klarer oppgavene, og kan vokse på utfordringen. Slipper de til da, kan interessen vare livet ut.

Aipotu lar voksne erfare dårlig pedagogikk i et «voksenrom». Der står en altfor høy stol. De må streve med å heise seg opp. Når de nesten har klart det, løftes de på plass av to svære jernarmer. De voksne blir sinte når de ikke får oppleve mestringsfølelsen ved å gjøre det selv. Akkurat som en toåring.

De må også løse oppgaver på en datamaskin. Med jevne mellomrom kommer nye og vanskeligere oppgaver. Maskinen tar ingen hensyn til hva den voksne klarer å løse underveis. Frustrerende! Slik opplever barn å bli halt gjennom et skolesystem som ikke lar dem lære i eget tempo.

I Aipotu er skolen annerledes. Hvert barn får nye oppgaver når det mestrer de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle får rimelig gode karakterer. Det som varierer, er hvor raskt de går fram. Slik unngår skolen å skape tapere. Tre og tre klassetrinn går sammen, så det blir en selvfølge at noen ligger foran.

Hva med barn som hyler etter godteri? I vår verden gir voksne gjerne etter når de ikke orker mer mas. Da lærer barnet at skriking gir seier. At det er en kamp mellom fiender, hvor den onde vinner. At man er slem når man har lyst på noe.

I Aipotu får barnet bekreftelse samtidig som det nektes godteri. Den voksne formidler følgende budskap: «Du får ikke sjokolade nå» og «jeg er glad i deg, og det er helt greit å ha lyst på sjokolade og bli sint når man får nei». Det er mye lettere for barnet å gi seg når det vet at foreldrene er glad i det og forstår hvor godt sjokolade er. Og det er mye lettere for foreldre å være bestemte når de samtidig kan vise barnet kjærlighet.

Først når sjokoladen får spille rollen som kjærlighet, blir det vanskelig å si nei. Den voksne kan utmerket godt bestemme uten å bli barnets fiende, hvis barnet føler seg verdsatt for hvem det er. Vil du ha usikre barn, gi dem følelsen av at du kun verdsetter dem når de vil det samme som deg.

Les boka på forfatterens webside eller last ned pdf. Opprinnelig utgitt med tittelen «Det andre landet».

Bor seg ut av ensomheten

Ensomhet er en folkesykdom, og medisinen kan være sosial boligbygging. Det mener fagfolk og beboere som lovpriser en moderne form for bofellesskap.

Artikkelen sto på trykk i =OSLO nr. 1/2013

En av fire nordmenn plages av ensomhet. Unge voksne er nesten like ensomme som de over 80 år, ifølge SSBs levekårsundersøkelser. Nesten en fjerdedel av voksne bor alene. Samtidig står over 800.000 i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Det er godt kjent at mye uførhet skyldes psykiske plager. Bjørn Grinde er forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, Divisjon for psykisk helse. Han er først og fremst biolog, og søker svar i fortiden på vår skrantende livskvalitet. I nesten to millioner år levde vi i steinalderen, før utviklingen tok av. Dermed har epoken hatt stor betydning for hva slags liv vi er tilpasset.

Bjørn Grinde, biolog med boligvisjoner

– I steinalderen ble folk født inn i en stamme adskillig større enn kjernefamilien. Der kunne de bygge holdbare sosiale bånd, forteller han.

– Klarer vi å danne sterke sosiale enheter, hjelper det mye mot psykiske plager. Det er vanskeligere i dag, hvor vi må skape det selv og ikke fødes inn i det. Noen biologer mener at mennesker helst skal bo sammen 20–30 stykker i en slags enhet. I dag mangler folk flest et tett nettverk av medmennesker, mens vi omgis av fremmede. Men det går an å legge til rette for sosial boligbygging.

Materiell rikdom er et nytt fenomen, og mindre viktig for livskvaliteten, mener Grinde, med støtte fra psykologien. Har vi penger til å dekke basale behov, betyr andre ting mye mer. Det skulle man ikke tro når man leser boligannonser. Eikeparkett og mosaikkfliser fremheves, men hvor er bilder av gode naboer rundt fellesgrillen?

– Det må bli lettere å finne boalternativer som bedre ivaretar våre sosiale behov. Vi må også opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten.

Biologen har besøkt sosiale bomiljøer over hele verden, og skildret dem i boken «Den menneskelige dyrehage». Men vi trenger ikke å reise langt for å finne boliger skreddersydd for livskvalitet. På 1980-tallet inviterte Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) til medlemsmøte om bofellesskap. Resultatet ble borettslaget Friis’ gate 6 på Grønland i Oslo. Etter råd fra medlemmer oppførte USBL en boligblokk med 27 leiligheter og mange fellesrom. Beboerne kan møtes i felles stuer, trimrom, lekerom, systue, badstue, snekkerrom og biljardrom. Et fullt utstyrt storkjøkken hører også med til fellesarealene på 400 kvadratmeter.

Vi møter Barbro Thorvaldsen og Rønnaug Hartz i en tv-stue. Begge har bodd her siden starten i 1987. Barbro var alenemor til en liten gutt da hun flyttet inn.

To venninner som aldri vil flytte.

– Vi flyttet bare noen få kvartaler, men det var som å komme til en ny verden. Sønnen min fikk venner i huset som ble som søsken. I 25 år har vi hatt felles middag noen ganger i måneden. Når man spiser sammen blir det lettere å forstå hverandre. Vi har hatt beboere fra mange ulike kulturer, og fått innsikt i hvorfor folk oppfører seg som de gjør.

Nye innflyttere inviteres på gratis fellesmiddag. Vanligvis koster den 40 kroner for voksne. Matlagingen går på omgang blant dem som melder seg til tjeneste. Det er langt ifra slitsomt, synes Barbro.

– Det er veldig hyggelig å lage middag. Småbarnsforeldre er på gruppe sammen, så noen kan passe barna ved behov. Større barn vil gjerne være med og hjelpe til. Det er litt færre fellesmiddager enn før, fordi familiene har det travlere. Til gjengjeld prioriterer flere å møte opp når de kan.

Da huset var nytt, var de fleste beboerne enslige eller aleneforeldre. Siden har mange fått både partner og barn.

– Småbarnsfamilier vil gjerne bli boende her, men det er ikke nok store leiligheter. Vi som har fireroms flytter jo aldri! Selv arvet jeg nettopp et hus, men jeg blir nok her. Jeg anbefaler virkelig en slik boform. Folk hjelper hverandre. Småbarnsmødre går trimtur om kvelden mens en passer ungene, og fedrene spiller innebandy. Folk som har flyttet, kommer gjerne tilbake på fellesmiddag.

Barbro forteller om en avdød nabo som pleide å stå i vestibylen lørdag formiddag og steke vafler. Om barn som arrangerer lotteri, og fellesmiddager som ender i spontane allmøter.

– En gang var det barn som ledet møtet, og de var så flinke! Unger som bor her får sosial kompetanse. De blir inkludert i noe større enn den lille leiligheten med mor og far. Jeg tror det gjør dem sterke i andre sammenhenger. Det har gått veldig bra med unger herfra som er blitt voksne.

Barbro har fått seg mann siden hun flyttet inn, mens Rønnaug er alene med en datter på 13. De bor i en toroms leilighet på 53 kvadrat.

– Ingen av oss vil flytte selv om det er trangt, sier Rønnaug. – Når jeg kommer hjem sitter hun i tv-stua og spiller kort med venner. Da hun var mindre løp de rundt over alt i huset. Selv har jeg ikke alltid behov for å prate, men det er ikke noe press. Folk skjønner at du trenger å trekke deg tilbake iblant. Det gir trygghet å kjenne alle naboene.

– Mange mener at Grønland er noe av det minst trygge som fins i Norge, sier Barbro. – Men vi føler oss veldig trygge. Vi har felles verdier rundt det å bo. Alle vil ta vare på huset, uansett hvor de kommer fra. Jeg mener at boformen former mennesket. Når noe blir problematisk, har jeg veldig tro på konkrete tiltak der folk bor. Gamle kannibaler sier jo at du spiser ikke dem du har delt et måltid med, ler hun.

Det sosiale eksperimentet ser ut som en helt vanlig bygård.

Barbro er norsklærer for fremmedspråklige, og har tatt med elever hit. Særlig somalierne ble betatt av boformen.

– Somaliere er veldig glad i naboer og møter på markedsplassen. Pakistanere er mer familieorienterte. Men dette varierer med utdanningsnivå og alt mulig. En gang hadde jeg en egyptisk kjæreste som stusset over min tette kontakt med naboene. For ham var familien det viktige. I dette huset kan venner og naboer erstatte familie. Det blir som en bygd i storbyen, med god kontakt mellom ulike folk.

– Det virker veldig idyllisk her, har du ingenting å klage over?

– Folk kunne vært flinkere til å låse dører, og la være å slippe inn fremmede. Det er narkotikasalg i strøket utenfor, så man må ta forhåndsregler for å unngå innbrudd i boder.

Beboerne eier sin egen leilighet, og fellesrom finansieres gjennom fellesutgifter. Barbro betaler nærmere 7000 kroner i måneden, men det inkluderer private goder som varmtvann og bredbånd. Mindre leiligheter har lavere fellesutgifter. Barbro synes hun får mye for pengene. Hun har feiret både bryllup og konfirmasjon i storstua. Gjester kan bo på gjestehybler, og ungdommene er like glade i fellesrommene som barna. Her kan de møtes i trygge omgivelser uten at foreldrene er altfor nær.

Barbro merker en økt interesse for boformen. Utenlandske arkitektstudenter kommer på besøk, og norske gjester synes også det virker spennende.

– Folk er veldig positive, men det forundrer meg at ikke flere forfølger drømmen om å bo slik. Den norske folkesjela er tilbakeholden med å ta skrittet selv. Norge har alltid vektlagt fellesskap i boliger for eldre, funksjonshemmede, rusavhengige og så videre. Hvorfor ikke for folk flest? Vi har jo samme behov for å ha det hyggelig sammen.

I Danmark har «bofællesskab» tatt helt av, og det er ikke snakk om 70-tallskollektiver. Det er vanlige private hjem, supplert med felles fasiliteter. Det kan være blokker, rekkehus eller eneboliger med felleshus. Oftest må det bygges nytt, for eksisterende boligmasse egner seg sjelden.

Lange Eng har «200 dejlige naboer», ifølge hjemmesiden.

Ett av mange moderne bofellesskap er Lange Eng i Albertslund utenfor København. Et kompleks med 54 leiligheter er bygd rundt en stor hage, etter initiativ fra en vennegjeng. Felleshuset på 600 kvadratmeter har blant annet kinosal, matsal, bar og et luksuriøst storkjøkken. Her er det felles middag seks dager i uka, med mulighet for take-away. Beboerne har kjøkkentjeneste tre dager hver sjette uke.

I Friis’ gate 6 er standarden enklere. Barbro skulle ønske eiendomsmeglere la mer vekt på de sosiale godene når de selger leiligheter her.

– Flere naboer har invitert meg til å presentere fellesarealet når de skal selge. Da har det hendt at eiendomsmeglere nærmest jager meg fra visningen. De mener fellesrom ikke er interessant, i hvert fall ikke til annet enn overnatting for egne gjester. Naboer betyr liksom ingenting. Disse verdensmestrene fra vestkanten skjønner ikke at det fins forskjellige segmenter av folk. Noen kommer langveisfra fordi de ønsker å bo slik vi gjør. Men mange får for lite informasjon på forhånd.

Klaus Stafto flyttet inn i 2006, og bodde her i fem år før han flyttet «hjem» til Trondheim. Han forteller at fellesskapet nærmest var fraværende i boligannonsen han fant.

– Jeg ante ikke hvor sosialt det var før jeg kom på visning. Det gjorde meg for alvor interessert i leiligheten. Jeg tror mange meglere prøver å skjule det sosiale fellesskapet, fordi de ikke ser verdien av det. Dermed får ikke boligene alltid de rette innflytterne. Trolig blir også kjøpesummen lavere enn den kunne vært.

Men noen meglere har skjønt det. Hans Erik Engebretsen i DNB Eiendom har solgt boliger med fellesarealer i Våler utenfor Moss. Konseptet heter MyCube og består av nye rekkehus tilpasset barnefamilier. Et lite, ferdig møblert felleshus hører med.

MyCube, skreddersydd for barnefamilier.

– Jeg er alltid opptatt av å fremheve det unike ved alle typer boliger, sier han, og mener felleshuset er ganske unikt.

– Jeg antar at det blir et samlingssted for barn, med lek og felles lekselesing, der foreldre kan bytte på å ha tilsyn. Huset kan avlaste foreldrene i en travel hverdag. Videre er det ideelt for arrangementer og innredet for overnattingsgjester.

– Hvorfor tror du noen meglere er redde for å fremstille et bomiljø som «for sosialt»?

– Jeg mener det skyldes kunnskapsløshet, latskap eller begge deler. Mange bruker nok formuleringer fra gamle oppdrag for å spare tid. Men analyser viser at det lønner seg å segmentere kjøpergrupper og skreddersy deretter. Kostnadene for slike tilpasninger er ikke på langt nær så høye som gevinsten i form av salgspris.

– Opplever du at folk ønsker seg mer tilrettelegging for fellesskap der de bor?

– Det er sjelden kunder etterspør slike fasiliteter før de gjøres klar over at de finnes. Men jeg erfarer at det verdsettes høyt når de finner ut hva det er. Samtidig er det viktig for meg å vektlegge frivilligheten av det sosiale.

Svein Riste er daglig leder i selskapet som har skapt MyCube. Gjennom Frost Utvikling AS jobber han med boligkonsepter for bestemte målgrupper. Det er nokså nytt i Norge.

Svein Riste, gründer

– Et konsept må starte med noen verdier, sier han. – Mennesker er skapt for å være sosiale, og fellesskap gir merverdi til boligen. Et moderne leilighetskompleks har få naturlige møteplasser. Mange nordmenn bor også isolert på en stor eiendom. Det er unaturlig. Ensomhet er den store, nye folkesykdommen.

Barnefamilier er kanskje ikke blant de mest ensomme. Men ofte bor slekt og gamle venner andre steder, og tidspress kan medføre lite sosialt liv utenom kjernefamilien. Dessuten kan samlivsbrudd gå hardt utover fellesskapet.

– Vi som står bak MyCube er alle småbarnsforeldre, og erfarer at naboene blir våre viktigste støttespillere. Vi vil legge til rette for godt naboskap. Felleshuset i MyCube-prosjektene gir lavere terskel for å bli kjent og ekstra plass for små og store anledninger.

Svein fikk god respons da han presenterte konseptet for politikere i 60 kommuner. De falt ikke bare for felleshuset, men også for de lave kostnadene.

– Våre hus oppfyller kravene til husbankfinansiering. Det gjør prisen langt mer akseptabel. Dessuten er produksjonen strømlinjeformet. I dag kan vi bygge 18 rekkehus på 4-5 måneder. Etter hvert kan det gå enda raskere. Vi kan heise på plass de samme modulene over alt.

Rekkehusene er selveiere og kommer i to størrelser. I Våler ligger prisen for det største på 119 kvadratmeter rundt 2,5 millioner. Fellesutgiftene er på cirka 1200 kroner. MyCube bygger også i dyrere områder, som Klepp utenfor Stavanger. I Asker har de skaffet tomt, og flere steder vurderes. For Svein er det ikke noe mål å bygge midt i byen. Barnefamilier kan gjerne bo landlig, så sant det fins barnehage og skole i nærheten. Selv om boligene er tilpasset barnefamilier, er det ikke umulig for andre å bo der. Frost Utvikling legger seg heller ikke opp i hva felleshuset brukes til.

– Sameiet kan selv ta stilling til bruk og drift innenfor bruksavtalen for felleshuset. Kanskje vil noen ha kontorplass i huset på dagtid, eller en liten barnehage. Jeg ser for meg barnebursdager og juletrefester, spillkvelder og andre aktiviteter for små og store.

Svein har ikke glemt de eldre. Det andre konseptet han jobber med, heter Doyén. Navnevalget er inspirert av det franske ordet doyen, som betyr «den mest erfarne». Er du over 50, kan du flytte inn i et leilighetsbygg på Eidsvoll med rundt 750 kvadratmeter fellesarealer. Her er det treningsrom, spa, bar, hobbyrom, lounge, kjøkken, spisestue og mer. 24 selveide leiligheter er på plass, og flere er på gang.

Doyén i den gamle husmorskolen på Eidsvoll.

Hva med å starte dagen på treningsrommet mens badstuen blir varm, og gå i boblebadet etterpå? Doyén har fått et rykte som eksklusivt, men mange eldre får bedre råd når de forlater eneboligen og flytter i leilighet. Her er kvadratmeterprisen cirka 40 000, og fellesutgiftene rundt 2000 kroner. Det er litt dyrere enn ellers i området. I tillegg kan man kjøpe tjenester som renhold, hjemkjøring av mat og personlig trener. En aktivitetsgruppe arrangerer temakvelder, vinaften, turer og gourmetkvelder. Deltakelse er frivillig. Det er lov å ha husdyr, men ikke hjemmeboende barn mer enn 90 dager i året.

– Godt voksne mennesker opplever gjerne to kriser, sier Svein. – Når ungene flytter ut, og når partneren dør. Snittalderen på nye innflyttere i Doyén er 59 år. Jo eldre du blir, jo høyere blir terskelen for å flytte, selv om livskvaliteten kanskje lider der du bor. Dette konseptet er for de friske eller de som klarer seg med hjemmehjelp. Hjemmehjelpen får også en enklere hverdag når brukerne bor på samme sted.

Slik kan det se ut når mange spleiser på fasilitetene.

Kanskje kan noen forebygge dårlig helse ved å bo slik, med godt fellesskap og kort vei til trimrommet. Før jul spurte Aftenposten om leserne kunne tenke seg å bo i eldrekollektiv. Mange tusen svarte, og 60 prosent sa ja. Doyén planlegges foreløpig i Rælingen, Asker og Hamar. I USA har slike bofellesskap vært vanlig i femti år, og Svein tror dette er fremtiden også i Norge.

– Dine og mine besteforeldre stilte små krav. Foreldrene våre, derimot, har vært jorda rundt og aksepterer ikke hva som helst. I fremtiden vil eldre ha både i pose og sekk.

Se video fra Doyén