Tag Archives: rus

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

narkoatlas
Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tenk om alkohol ikke fantes

Er alkohol en bremsekloss for sosial oppfinnsomhet?

pappvin2

Hva om alkoholen forsvant? Kanskje ville flere brukt ulovlige rusmidler, men det er juks i dette tankeeksperimentet. Så vi kan like godt si at ingen rusmidler fantes. Det første mange tenker, er at fester ville blitt for kjedelige. Bare Knut Arild Hareide og vennene hans ville orke å komme. Noen av oss har prøvd å være edru på en fest med mye drikking. Det er ikke gøy. Men hvis ingen drakk? Da ville vi vel ikke blitt bedre kjent? Da ville vel ingen delt hemmelighetene sine eller kost med dem de ville kose med?

Jeg kontakter en bekjent som pleide å være med i Juvente. Organisasjonen jobber for avhold, fred og menneskerettigheter. De har mange rusfrie sammenkomster.

«Kjedelige fester hvor vi holdt avstand til hverandre? Nei, jeg har aldri møtt mer kosete folk enn der,» sier min kilde.

Han var også med på rusfrie fester i en annen organisasjon, senest som 23-åring. På alle disse festene var det kreative aktiviteter. For eksempel konkurrerte de om å skrive den beste sangen om sitt eget miljø. Så begynte han å gå på vanlige fester. Det ble en nedtur. Aktivitetene var borte. Samtalene var mindre varierte. Det var mye tullprat.

For lenge siden måtte folk vaske klær for hånd. Det var slitsomt. Enda mer slitsomt enn å være edru i en bar lørdag kveld. Slitet skapte et marked for teknologisk nyskapning. Ulike typer vaskemaskiner ble oppfunnet. Tenk om det fantes en drikk i gamle dager som ga folk følelsen av at klær var rene selv om de var skitne? Det ville vært lettvint å ta seg et glass når man ikke orket å vaske klærne i bekken. Kanskje ville det tatt lengre tid før vaskemaskinen ble oppfunnet, om den kom i det hele tatt.

Hvis alkohol ikke fantes, måtte folk over atten funnet på noe mer spennende enn å møtes på mørke, bråkete utesteder over et glass juice hver helg. Kanskje måtte de begynt å leke, slik barn gjør på edrufestene sine. Når barn vil bli bedre kjent, leker de «Flasketuten peker på» eller noe annet som krever at de sier eller gjør noe dristig. De spiller også roller hvor de kan oppføre seg annerledes enn de pleier. De sitter ikke bare og småprater. Uten alkohol, ville kanskje voksne også funnet opp flere måter å være sammen på.

Det er vanskelig å fjerne rusmidler, men det går an å eksperimentere med sosiale vaner. Isteden for å prøve en ny drink når vi er sammen, kan vi finne opp et nytt rituale som gjør det lettere å åpne seg. Den teknologiske utviklingen går lynraskt, mens den sosiale henger etter. Teknologien gjør det stadig lettere å spre rusmidler, og lage nye. Skal vi klare å gi dem en begrenset og fornuftig plass i livet, må vi ikke glemme den sosiale innovasjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når hjernen åpner dørene


Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

psykedelika-ill

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Noen måneder etter at jeg skrev dette kunne det vitenskapelige tidsskriftet Nature fortelle at Magic-mushroom drug lifts depression in first human trial.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Rusens røtter

I tusenvis av år har mennesker brukt det vi i dag kaller rusmidler. Vi tar en titt på stoffenes forunderlige gang gjennom verdenshistorien.

Denne artikkelen hadde jeg på trykk i =OSLO nr. 3/2013.

Naturen har utallige vekster som gir hallusinasjoner, dempende eller oppkvikkende effekt. De er blitt anvendt medisinsk, religiøst og til rekreasjon. Cannabisplanten ble avbildet på kinesiske vaser 10 000 år før vår tidsregning. I Kina ble den brukt i folkemedisin og religionsutøvelse. I India ble den tilsatt drikker og søtsaker.

På 1800-tallet lurte britene på om de indiske undersottene tok skade av cannabis. The Indian Hemp Drugs Commission utarbeidet sju store rapporter. Konklusjonen var minimal skade på fysiologi, mental helse og moral. Bare overdreven bruk kunne ha ulemper. Britene skattla stoffet og regulerte dyrkingen. Bruk skulle fortsatt tillattes, som en viktig del av Indias sosiale og religiøse liv.

Også afrikanerne
foretrakk opprinnelig å spise og drikke cannabis. Røyking ble først vanlig da hollenderne innvandret med sin tobakk på 1600-tallet. I Norge har vi sikre spor av planten fra vikingtiden. Den ble mye brukt til tau og tekstiler som trengte sterke fibre. Medisinsk var bruken begrenset, men norske apotek førte cannabis til midten av 1960-tallet. Da hadde vestlig ungdom begynt å røyke det. De brukte plantens sekret (hasj) eller toppskudd og blomster (marihuana).

Cannabis brukes fortsatt mye mer enn andre ulovlige stoffer. Men blant norsk ungdom har det aldri vært mer populært enn på 1970-tallet. I 1974 hadde 20 prosent av Oslo-ungdom mellom 15 og 20 år brukt stoffet. En av dem var Lasse Tømte, som fylte 20 dette året.

ruslasse

– Jeg røkte hasj fra jeg var 13, før jeg rakk å bli full. Jeg ramlet innom et hus i Hjelms gate for folk som ble kalt hippier. Et arbeidskollektiv holdt til der, med spisested, baker, bokcafé og avisredaksjoner. Jeg ble med i Gateavisa, som skrev mye om narkotikapolitikk. Noen brukte cannabis slik andre tar seg et glass vin.

I dag jobber Lasse med kvalitetskontroll for Google, etter en karriere i kulturlivet. Fra barndommen husker han godt at cannabis ble solgt som en urt på apoteket.

– På Svaneapoteket på Karl Johan kunne man kjøpe cannabis i løsvekt fra en stor treskuff. Det skulle virke mot hodepine, søvnløshet og et par ting til. Gamle damer hadde det i teen. Vendepunktet kom da protestungdom begynte å bruke det som rusmiddel. Det kan forklares med en dyp generasjonskonflikt. Hasjen ble symbol på verdioppløsning, sammen med håret, musikken og klærne. Ungdom ville ikke lenger gå i foreldrenes fotspor, og de voksne ble skremt.

– Holdninger som den gang ble uglesett er i dag en selvfølge i de fleste partiprogrammer. Vi aksepterer ulike måter å leve, jobbe og elske på. I min oppvekst var det veldig strengt. Bøndene hadde rutete skjorte, arbeiderne blå og funksjonærene hvit. Konformismen var enorm. De som bygde landet skjønte ikke når bygget var ferdig. Å påpeke at forbruksveksten skadet miljøet, ble ansett som ekstremt. I dag er det vanskelig å forestille seg den veldige mistroen mellom unge og voksne.

–Hasj ble vanlig i ungdomsmiljøer på 1970-tallet, mens myndighetene advarte kraftig. Vi som røkte selv så at mange advarsler ikke stemte. De var kanskje mer relevante for hardere stoffer. Helsedirektør Karl Evang visste at cannabis ikke nødvendigvis var like farlig som alkohol. Samtidig mente han at vi ikke trengte et nytt rusmiddel. Det ble politiets kronargument for å gå løs på ungdom.

Når voksne laget ungdomsfilm mot narkotika, kunne resultatet bli ufrivillig komisk. I 1969 kom «Himmel og Helvete». Her sitter Lillebjørn Nilsen med en hasjklump på flere kilo i fanget og klager over at det snart er tomt. I virkeligheten veier en vanlig brukerdose knapt et halvt gram. I 1976 ble Lasse selv filmstjerne, som Geir i filmen «Lasse og Geir».

– To rampegutter betrakter en meningsløs voksenverden. Rus spiller ingen stor rolle i filmen, men det nevnes. «Kan’ke du få igang den rock ’n roll tobakken,» sier vi.

Ikke alle voksne var på kant med datidens ungdom. Lasse hadde noen spesielle naboer.

– Vi hadde en psykiater med egenartede ideer som nabo. Jeg og en kamerat kom ofte på besøk om kvelden mens kona hans bakte boller. Når vi hadde spist, fikk vi penger til å gå til Slottsparken og kjøpe hasj. De mente det var bra for ungdom. Jeg tror de siktet til at man fikk litt andre tanker. Et annet syn på hva som var viktig, som motvekt til A4-samfunnets stress og karrierejag. Det ble kalt påtente tanker. Selv hadde jeg en påtent bevissthet uavhengig av stoffer.

Lasse husker at stoffene ble brukt med andre hensikter enn fest og rus. Poenget var å tenke annerledes og forsterke sanseopplevelser. Dermed ble hasj, LSD og meskalin populært. Noen hadde for høye forventninger, og noen fikk psykiske problemer av LSD-hallusinasjoner.

– Jeg anbefaler ingen å bli iherdige brukere. Folk takler stoffene veldig ulikt. Jeg begynte tidlig med tobakk, og ble så avhengig at det skremte meg til måtehold med andre stoffer. Jeg har sett hasjbrukere røyke bort talenter og ambisjoner. Men det er dumt å straffe folk uten kriminelle hensikter. Det er også med på å skape en svart økonomi.

I dag føler Lasse at den moralske fordømmelsen av hasj er borte, selv om lovverket er strengt. Også gatenarkomane er erstattet med andre hatobjekter.

– Samfunnet har alltid behov for noen å hate. På 1970-tallet var det hippier og narkomane. Så kom innvandrerne. Før hippiene var det nordlendinger. I dag er gatenarkomane ofre som fortjener vår omsorg. Men myndighetene vet ikke hva de skal gjøre. Stoltenberg, altså gammel’n, har hatt gode utspill som blir avvist selv i hans eget parti. Jeg liker apotekets praksis fra gamle dager. En diger treskuff. En urtemedisin på linje med andre. Cannabis i te hadde ingen heftig virkning.

bayer_heroin_bottleHvor heftig et rusmiddel virker, kommer an på virkestoffets konsentrasjon og hvordan det inntas. Hadde vi sprøytet alkohol rett i blodet, ville risikoen vært skyhøy for å dø. Kombinasjonen heroin og sprøyte er nokså ny. Heroin ble fremstilt første gang i 1874, ved at morfin ble tilsatt syre. Den gang ble det markedsført som medisin, blant annet i hostesaft for barn.

Morfin kommer fra opiumsvalmuen, som ett av flere virkestoffer i plantesaften. I 1803 ble stoffet isolert av en tysk farmasøyt. Men opium var utbredt flere tusen år før vår tidsregning. Det var et svært viktig legemiddel før vaksiner og moderne medisiner. Fortsatt brukes stoffer fra opium medisinsk, som morfin og kodein. Virkningen er smertestillende og beroligende.

En som vet mye om rusens historie, er Ragnar Hauge. Den tidligere professoren har beholdt kontorplassen på SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning). I 2009 utga han boken «Rus og rusmidler gjennom tidene». Når vi kommer, står han i vinduet og røyker.

rusragnar

– Ja, jeg røyker selv om jeg er fullt klar over skadevirkningene. Nå har jeg levd så lenge med det. Vanen spiller en stor rolle.

Hadde Hauge levd i Russland eller Tyrkia på 1600-tallet, kunne han fått dødsstraff for å røyke nikotin. Men lover kan endre seg raskt i rusens verden. I samme århundre fikk begge land overhoder som selv røkte. Da ble tobakken lovlig igjen. Samtidig, i England, ble tobakksrøyking ansett som helsebringende. Under pesten i London i 1665, fikk skolebarn tobakk de skulle røyke i klasserommet for å motvirke smitte.

NYH192716Også opiumsstoffer har britene hatt et helt annet syn på enn de har i dag. Tidlig på 1800-tallet brukte den jevne engelskmann 120 doser opium og morfin årlig. Det ble solgt fritt i dagligvarebutikker i engelsktalende land. I et amerikansk medisinsk standardverk fra 1868 står det at opium gir «en opphøyning og utvidelse av hele den moralske og intellektuelle tilstand». I datidens Norge kunne opium bare skaffes på resept, men den var nokså lett å få.

I Asia har opium spilt en lignende rolle som alkohol i Vesten. Stoffet ble spist og drukket, før en egen røykeopium ble utviklet i Kina på 1700-tallet. Farsotten inntraff mens keiserdømmet var svekket av korrupsjon og indre uro. Opium fikk skylden for utviklingen, og lover ble innført. Men etterspørselen fortsatte, og Britisk-India ble storleverandør av opium til Kina. Det passet britene bra, for handelen ga store inntekter. Kinas motstand førte til to opiumskriger, der Storbritannia seiret.

 – Britene fikk fortsette med eksporten, forteller Hauge. – Kinesiske myndigheter var imot, blant annet fordi de mente at opium svekket soldatenes innsats. I India ble opiumsbruk ansett som uproblematisk. Det minner om det ulike synet på alkohol i Skandinavia og Sør-Europa. Hos oss oppfattes drikkingen som mye farligere. Det skyldes også ulik bruk. Inderne brukte nok opium på en annen måte enn kineserne.

På midten av 1800-tallet kom titusenvis av kinesiske arbeidere til USA. For dem var opiumshus viktige møtesteder. De var underbetalte, og noen tydde til kriminalitet. Opiumshusene fikk dårlig rykte på seg, og amerikanerne så ned på kineserne. Det førte til lover som forbød opiumsrøyking. Samtidig ble injeksjonssprøyten oppfunnet. Morfin kunne tas i sprøyte, og senere det nye medikamentet heroin. Opiater er en fellesbetegnelse for stoffene som stammer fra opiumsvalmuen.

De som injiserte opiater over lengre tid, fikk stort ubehag når de sluttet. Først ble de bare oppfordret til å fortsette. Så ble stoffene reseptbelagt i 1914, og forbudt å skrive ut til avhengige i USA. I 1920 fikk landet også alkoholforbud. Konsekvensene ble store og utilsiktede.

– Under forbudstiden oppsto mafiaen. Disse organisasjonene drev med alkoholsmugling og illegale restauranter. Da alkohol ble tillatt igjen i 1933, begynte mafiaen med illegale stoffer.

FNs narkotikakonvensjon av 1961 ble dødsstøtet for mange lands rustradisjoner. Undertegnende stater måtte forby bestemte stoffer. Heretter skulle de kun brukes medisinsk eller vitenskapelig. Konvensjonen danner grunnlag for den norske «narkotikalisten», der Statens legemiddelverk kan føre opp nye stoffer som straffbare. I dag kritiseres konvensjonen for å basere seg på utdatert kunnskap. Da den kom, var det heller ingen selvfølge hva som skulle regnes som farlig narkotika.

– Det ble diskutert inngående om alkohol skulle være med. Men USA og enkelte europeiske land ville ikke regne det som narkotika. De var sentrale aktører bak konvensjonen.

Hadde avtalen kommet på 1800-tallet, ville nok listen over forbudte stoffer vært annerledes. I New York Times handlet datidens rusdebatt om alkohol, som skapte store problemer. «De aller fleste opiumsbrukere på 1800-tallet er fredelige måteholdsbrukere,» skriver psykiater Hans Olav Fekjær i boken «Rus». Han tilføyer at dagens tunge heroinmisbrukere ofte har alvorlige problemer fra før. En stor norsk studie fra 1997 viste at 70 prosent av stoffavhengige i behandling hadde lærings- og atferdsproblemer på skolen. Mobbing, barnevern og seksuelt misbruk var også vanlige erfaringer.

Arild Knutsen har lagt heroinmisbruket bak seg. Nå jobber han mye med gatenarkomane i Oslo.

rusarild

– Nesten alle hadde store problemer før de begynte med heroin, sier han. – Selv hadde jeg alkoholiserte foreldre som slo hverandre til blods omtrent hver helg. Moren min tvang meg til å lyve til barnevernet og legge all skyld på stefaren min. På juleaften kunne politiet komme på besøk mens naboene sto og så på. Jeg fikk ingen forståelse for mine smerter. Da måtte jeg lindre dem selv med rus, og så ble jeg kriminalisert. Jeg ble rusfri da jeg fikk mulighet til å bygge et bedre liv.

Knutsen leder Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener forbudet er en humanitær katastrofe.

– Før kriminaliseringen av narkotika hadde vi ren råopium. Det var langt mindre vanedannende og potent enn dagens stoffer. Det du får på gata nå egner seg godt som virkelighetsflukt for vanskeligstilte i spesielle miljøer. I gamle dager var opium tilgjengelig for folk flest. I USA kunne du legge deg inn på en klinikk og røyke opium en uke hvis du hadde et helvete. Så var du tilbake på beina igjen.

Ragnar Hauge er utdannet jurist, og ser at folk bruker rusmidler annerledes når de blir forbudt.

– I land hvor heroin var apotekvare, ble stoffet mye dyrere da det havnet på gata. Distributørene tok større risiko, og skulle ha betalt for det. Det førte til bruksmåter som gjorde at man trengte mindre stoff. Det ble vanligere å injisere både opiater og amfetamin. Sprøytebruk ga mer rus for pengene.

Amfetamin brukes langt mer enn heroin i Norge. Det er et syntetisk stoff som følgelig har en kort historie. For å forstå bruken av amfetamin, kan vi se på den medisinske forløperen kokain. Disse stoffene virker helt annerledes enn heroin og morfin. De er oppkvikkende, og kokain kan spores tilbake til høyfjellene i Sør-Amerika. Her har kokabusken spilt en viktig rolle for å øke oksygenopptak og forhindre høydesyke.

Tygging av kokablader har lange tradisjoner blant indianerne i Andesfjellene. Da de spanske erobrerne kom på 1500-tallet, oppfattet de skikken som hedensk og frastøtende. Men snart skjønte de poenget. Når de ga koka til arbeiderne, kunne de utføre hardt arbeid med lite mat i gruver høyt til fjells. I 1596 erklærte Prins Philip II at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til kokapasta. Vann, lut og løsemidler tilføres, før pastaen bearbeides i laboratoriet. Til slutt skilles det ut et hvitt pulver som selges illegalt. Det gir mye sterkere rus enn å tygge kokablader. De første europeerne i Sør-Amerika ble aldri særlig glade i koka. Bladene slo heller ikke an når de ble tatt med til Europa. Den lange turen gjorde dem både smakløse og mindre kokainholdige. Først senere fant europeerne noe å bruke dem til.

cocawine– På 1800-tallet ble drikker tilsatt kokain, for eksempel viner, sier Hauge. – Det mest kjente eksemplet er Coca-Cola. Fortsatt inneholder den kokablader for smakens skyld, men kokainen er fjernet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det forbudt å ha kokain i drikker. Men turister i Sør-Amerikas høyland får fremdeles servert te laget på kokablader.

Reklamen for koka-drikker var svært vellykket i sin tid. Kjente personer uttalte seg om gunstige medisinske virkninger. Samtidig ble kokain utbredt som legemiddel, med mektige talsmenn som psykiateren Sigmund Freud. I USA ble kokain og kokadrikker særlig populært blant afroamerikanere. I mange stater fikk de nemlig ikke lov å kjøpe alkohol. Økende diskriminering fikk dem til å reagere med vold og kriminalitet. Etter hvert ble oppførselen sett på som et resultat av kokainbruk. Kokain fikk dårlig rykte og ble underlagt internasjonal kontroll i 1912.

cocainedrops

Det var også en annen grunn til at kokain gikk av moten. Siden 1887 hadde farmasøyter eksperimentert med et nytt og lignende stoff. Amfetamin var enklere og billigere å lage. Det utvidet luftveiene og ble først markedsført som astmamedisin. Etter hvert ble den oppkvikkende effekten kjent, og den varte lenger enn ved kokaininntak.

– I begynnelsen mente man at amfetamin var tryggere enn kokain. Den svenske legestanden ble veldig begeistret for stoffet. Legene brukte det helt sikkert selv også.

Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene brukte anslagsvis 72 millioner tabletter. Stoffet ble brukt av soldater i stort sett alle krigførende land. Mange nordmenn ble kjent med det som soldater i England og USA. Da de kom hjem, brukte de amfetamin for å holde seg våkne ved behov, for eksempel til eksamen. Under valget i 1949 brukte også Oslos tellekorps amfetamin for å holde ut.

– De fleste legemidler har en lignende skjebne, sier Hauge. – I begynnelsen ser man visse positive virkninger. Så bruker man det en stund, og ser mange negative virkninger. Alle rusmidler er farlige hvis man bruker for mye. Ingen er særlig farlige hvis man bruker lite. Jo sterkere rusmiddel, jo større er sjansen for å ta for mye. Hva soldater får i Afghanistan i dag vet jeg ikke riktig.

Alle rusmidlers mor må være alkohol. Det lager seg selv av sukkerholdig væske som gjærer. Vi vet ikke når mennesker lærte seg å styre gjæringsprosessen, men både vin og øl har eldgamle tradisjoner verden rundt.

– Vi vet mye om norske drikkevaner i middelalderen. De rike drakk veldig mye, og fyll ble ikke sett ned på. Først og fremst ble det drukket øl, men vi importerte også vin. Skammen kom først på 1800-tallet.

Et vendepunkt i alkoholens historie er kunsten å destillere og lage brennevin. Det hevdes at inderne kunne dette allerede 800 år før vår tidsregning. Europeerne lære det langt senere. Her ble brennevin vanlig først på 1600-tallet. Liberale lover gjorde at nordmenn etter hvert gikk berserk. På 1830-tallet drakk vi 13 liter ren alkohol per person årlig. Det er dobbelt så mye som i dag. Leger var også rause med å skrive ut brennevin som medisin.

Så kom motreaksjonen, med en sterk avholdsbevegelse og politiske tiltak. Fra 1919 ble brennevin forbudt i åtte år. Folket som hadde stemt fram forbudet stemte senere imot. Nordmenns forbruk stabiliserte seg på 2-3 liter ren alkohol, før det skjøt fart igjen på midten av 1960-tallet. Siden har vi drukket stadig mer vin, og politikken forteller oss at vin er noe annet enn brennevin.

Hans Olav Fekjær er blant landets fremste eksperter på alkohol. Han mener vi lurer oss selv litt når vi oppfatter vin som mye mer uskyldig enn sprit. Vi klarer fint å kompensere for lavere alkoholprosent ved å drikke mer av vinen.

– Ser vi på hvert drikketilfelle, får vi i oss bare litt mindre alkohol når vi drikker vin. Men det oppleves finere på grunn av vinsnobberiet, og det at bedrestilte drikker mer vin.

Fekjær har ofte påpekt at det er samlet forbruk som påvirker helsa. Søreuropeere drikker langt hyppigere enn oss. De får flere helseskader av alkohol, selv om de gjerne drikker mindre hver gang. Til gjengjeld lager de mindre bråk, også når de drikker mye.

– I Middelhavslandene er høy promille såpass flaut at det skjules og ikke forbindes med utagerende atferd. En stor studie (ECAS I 2002, red. anm.) fulgte alkoholforbruk i 14-15 europeiske land over mange år. Endring i forbruk førte til større endringer i drap, selvmord og ulykker i Norden.

rus1

Ruskultur er like variert som annen kultur. Et godt eksempel er indianernes bruk av tobakk før de ble innhentet av vestlige vaner. De sto slett ikke i vinduet på kontoret og tok seg en røykepause. De laget en tobakksdrikk som ofte fikk dem til å kaste opp. Slik kunne de rense kroppen, og bli klare for magiske ritualer. Store mengder tobakk gir nemlig ikke bare kvalme, men også hallusinasjoner. Rushistorien viser oss at samme stoff kan få helt ulike konsekvenser i ulike kulturer, og til ulike tider.

4 kommentarer

Filed under Temaartikkel

Brød og rusliv

Til =OSLOs julebok 2012 inviterte vi 13 personer til å gjenskape «Den siste nattverd». De var kjentfolk og bladselgere, og de snakket mer om rus enn om religion. Her er min artikkel fra begivenheten. 

nattverd

Før han ble korsfestet, delte Jesus brød og vin med de tolv disiplene. Den siste nattverden har inspirert kunstnere fra Leonardo Da Vinci til Salvador Dalí. Vi lot oss også inspirere. En som straks takket ja til invitasjonen, var den kontroversielle presten Einar Gelius.

Det moderne Norge bruker snarere børsen enn kirken som veiviser. Vi har fått låne ett av få fredelige avlukker i praktbygget Oslo Børs.

– Kan jeg være Judas? spør Lars Svendsen, filosofen som har skrevet bestselgende bøker om ondskap og kjedsomhet. Gjestene strømmer på, og den som har mest på hjertet, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han har lang erfaring både som rusavhengig og artist. Etter verdenssuksess som Hank von Helvete i bandet Turboneger, spilte han Jesus på Det Norske Teatret. Aller først henvender han seg til de seks magasinselgerne rundt bordet:

Hank

– Dere står langt borte fra Plata, på kjøpesentre og streite steder med nokså velstående folk. Hva tenker dere om dem? Føler dere at det er en kløft mellom selgere og kjøpere?

Han får to ulike svar. Andreas Rosnes føler seg ofte usynlig. Han opplever at forbipasserende tar opp mobilen og later som de snakker. Roy Eckermann, derimot, treffer masse hyggelige mennesker hver dag.

– Min livssituasjon er slik at jeg ikke får en vanlig jobb, selv om jeg er stoffri. Jeg må gjøre noe med sinnet først. Der er gatemagasinet et suverent middel. Jeg føler ikke noe ubehag eller avstand. Siden mars har jeg kanskje opplevd tre skeive kommentarer, og jeg har jobbet nesten hver dag. Jeg føler meg ikke annerledes enn andre som går i gata.

Roy presiserer at man ikke kan forvente full respons med en gang. Han har jobbet seg opp på en fast salgsplass, hvor folk har begynt å snakke med ham og etter hvert kjøpt magasinet.

Å jobbe seg opp er noe gjestene våre kan. Loveleen Rihel Brenna kom til Norge fra India i 1972, og ble giftet bort i ung alder. Etter skilsmissen har hun hatt en rekke lederverv, blant annet i Kvinnepanelet for Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Å selge gatemagasin er en viktigere jobb enn den jeg har, sier hun. – Det setter igang endringsprosesser. Det blir et møte mellom mennesker hvor man ikke tenker narkoman. Slik skapes likeverdssamfunnet.

nattverd2

Vebjørn Sand har forlatt dansegulvet hos TV2 og gjenoppstått som samfunnsengasjert kunstner. Når han hører Erlikselgerne snakke, tenker han på ververe fra Amnesty som sanker underskrifter til kampanjer.

– Jeg hørte en på radio som ble utpsyka etter en hel dag med avvisning på gata. Det er en belastning uansett hvor sterk du er. Ververne må tilbake på kontoret innimellom for å få trøst og oppmuntring. Dere må også oppleve den type ting?

Olav S. Hansen tar ordet. Han har solgt =OSLO i fire og et halvt år.

– Jeg må ha inn 6-700 kroner hver dag, året rundt. Derfor er det viktigste for meg å jobbe med det mentale, hvor lekkasjen nettopp er avvisning. Jeg er vel narkoman fordi jeg ikke tåler å bli avvist. Da må jeg prøve å selge på en slik måte at jeg opplever minst mulig avvisning.

Lars Svendsen skyter inn at Erlikselgere må oppleve mer goodwill enn andre gateselgere, for eksempel de som selger Omega 3.

– Dere starter på et høyere nivå, mener han.
– Jeg tror ikke det fins Omega 3-selgere som har holdt på i fire og et halvt år, svarer Olav.

Ann Charlott Larsen var første registrerte selger av Østfolds gatemagasin, som den gang het =Fredrikstad. Nå har hun vært rusfri i halvannet år.

– Jeg beundrer de som fortsatt står og selger. Det er tøft. Selv møtte jeg en del folk som ba meg få meg en jobb. Da sa jeg at jeg hadde en god jobb, og ønsket dem en fin dag.

Lars filosoferer over arbeidets betydning. Han mener de indre godene er viktigere for de fleste enn pengene.

– La oss tenke oss en verden uten arbeid. De fleste av oss ville nok mistet mye av meningen med livet. Vi måtte danne sosiale forbindelser på et helt nytt grunnlag. Arbeidsledighet er noe av det som slår verst ut både på fysisk og mental helse. Når folk kommer i arbeid igjen, er de raskt tilbake der de var.

– Høy arbeidsledighet fører gjerne til krig, sier Hans-Erik. – Man har ikke annet å gjøre enn å tenke på alle man er forbanna på. Da jeg begynte med dop, fantes det ikke noe gatemagasin. På det verste luska jeg rundt i gatene og stolte ikke på en sjel. Jeg hadde lite kontakt med vanlige folk. Ingen på sosialkontoret var i kategorien vanlige folk. De var man alltid i konflikt med. Opplever dere å ha fått mer kontakt med samfunnet dere meldte dere ut av?

– Jeg har faste kunder som følger meg opp. De spør om jeg vil bli med å ta en kopp kaffe, sier Anders.

– Jeg er ikke så alene lenger som jeg trodde jeg var. Det har mye å si at folk bryr seg, mener Lillian Langeng.

– Dere stiller dere åpne for alle slags kommentarer, sier Einar Gelius. – Jeg opplever det som utrolig modig å gjøre seg så sårbar.

– Jeg følte meg mye mer sårbar før jeg begynte å selge gatemagasin, sier Lillian. – Det er annerledes å gå i gata nå.

Noman Mubashir, programleder i NRK, minner om at gatenarkomane bare er toppen av et isfjell.

– Mange skjuler det de holder på med bak husets fire vegger. Vi har alle hørt om kokainfester. Dere er mer synlige, og blir en skyteskive. Fasade er veldig viktig i dagens samfunn. Vi vil vise fram det fineste, bare se på Facebook. Er fasaden viktig for dere også?

– Jeg opplever det som umulig å ha den fasaden jeg ønsker, sier Olav. – Klærne mine er rester fra et tidligere liv, eller jeg har fått dem gratis. Det er tilfeldige plagg. Jeg har ikke råd til å gå til frisøren, barbere meg, stelle tennene eller spise sunn mat. Jeg er såpass sliten at jeg ikke alltid orker å passe hygienen heller. Jeg vet godt at fasaden forvitrer, men jeg mangler overskudd til å prioritere den.

Selgeren Tom Richard Gundersen vil snakke om det syntetiske stoffet metadon, som brukes i rusbehandling for å redusere abstinenser. Det har lang virketid og liten ruseffekt, men er en narkotisk medisin som kan ha betydelige bivirkninger.

– Mange store personligheter har brukt narkotika for å bli det de var. Men de brukte ikke metadon. I Norge er det gitt til ruspasienter siden 1990-tallet. Det ser jeg på som etnisk rensning av narkomane. Før brukte de metadon til å ta livet av dyr.

Hans-Erik har egen erfaring med metadon, og slutter seg til skepsisen.

– Metadon er et ekstremt tungt og kjemisk stoff, uansett om man går stabilt på det og følger programmet. Jeg tenker på de spedalskes landsby i Bibelen. Man blir plassert der på et stoff som kan forkorte livet med 15–20 år. Veldig mange blir parkert under parolen at man ikke skal fly rundt på gata. Dette er gammel tysk nazikjemi, så vi bør være kritiske. Metadon hjalp meg i begynnelsen, men det ble en jævla felle når jeg verken fikk rus eller noe fornuftig å fylle livet med. Hver morgen sto vi og hutra i metadonkø, som B-borgere. Man får høre at man er blitt rusfri, men det føles ikke sånn.

Lillian går på metadon gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i Askim, og mener hun har vært heldig.

– Det er et ganske unikt opplegg med dagsenter som gir oss noe å fylle tiden med. Jeg håper flere kommuner får til det. Aktivitet har mye å si når man går på metadon. På dagsentret prater vi om veldig mye. Ting har forandret seg for meg, selv om jeg dessverre har sprukket og er utpå igjen nå. Det er fordi jeg mangler fast bopel og ikke greier å bo på motell eller hospits.

– Hvorfor er det så mye sprekk og sidemisbruk på metadon? spør Olav, og antyder at han ikke er overrasket. – Kanskje man skal lytte mer til brukerne. Det er ikke tilfeldig at mange av oss gjør alt vi kan for å unngå metadon.

– Du er jo et veldig bevisst menneske. Hva skal til for å forandre din livssituasjon? spør Vebjørn.

– Antakelig at jeg får utdelt heroin så jeg slipper å bruke all min tid og energi på å ordne det selv. Det har jeg også skrevet en kronikk om i Aftenposten. Metadon er så skadelig for mange. Leger mener også at heroin er mindre skadelig. Jeg vil være sammen med heroinen min. Hvis det var lettere å få tak i den, ville jeg fått mer overskudd til andre ting.

– Du trenger heroin for å få overskudd? undrer Vebjørn.

– Nei, jeg trenger det for å ha en slags mening med livet mitt.

– Nå tror jeg vi er inne på noe, sier Lars. – Ofte fokuserer vi veldig på kjemi når vi snakker om rusmidler. Men mening er jo vel så viktig. Rusen er blitt en sentral livsmening for deg. Ditt sosiale nettverk og mye av det du er flink til er knyttet til rus. I overgangen fra rusbruker til rusfri oppstår det et meningsgap. Man må etablere en ny livsmening, eller snarere flere delmeninger som gir nok å leve for. Metadon fremstilles som om det løser ekstremt mye. Nei, det løser bare en fysiologisk komplikasjon. Ufattelig mange problemer står like uløste.

Presten lurer på om rus virkelig gir mening. Er det ikke en slags flukt? Filosofen svarer at mening defineres av hva du bryr deg om. Har du et levevis hvor det å skaffe og bruke rusmidler er tilværelsens organiserende prinsipp, er det den sentrale livsmeningen.

nattverd3

Hans-Erik minner om at ingen bruker rusmidler for å føle seg verre. Folk gjør det for å føle seg bedre, enten det er øl, hodepinetabletter eller narkotika. Avhengigheten kommer etterpå.

– Når du kommer på knærne inn i rusmiddelomsorgen, får du hjelp med den fysiske avhengigheten. Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg den tyske klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å deale drugs.

Da Hans-Erik slapp å oppsøke heroinmarkedet, begynte han med kokainhandel, som ga ham et mer aktivt liv.

– Jeg var jo flink til dette, og følte meg bedre. Metadon gjorde ikke at jeg følte meg bedre. Det gjorde bare at jeg ikke ble syk av abstinenser. Jobben min var å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tiden med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles, og da fylles det med det du kjenner fra før.

– For å komme ut av det må du ned til starten: Hvorfor begynte du med dette? Takler du ikke den konfrontasjonen, er det meningsløst å prøve å slutte. Jeg er ikke noe særlig for heroinbehandling, men det er i hvert fall bedre enn metadon. Vil du slutte med heroin har du abstinenser i et par uker, mens metadonabstinenser kan vare i opptil et år. Heroin tærer heller ikke på indre organer så du spyr og driter blod mens du ser på TV.

Loveleen påpeker at rusavhengige raskt blir satt i bås. Identiteten som narkoman er vanskeligere å bli kvitt enn å pådra seg.

– Gjennom Kvinnepanelet har jeg møtt kvinner fra russtiftelsen Retretten. En av dem sa: «Det er ingen som snakker til oss som om vi var kvinner, mødre, døtre og søstre. Vi har fått et stempel som narkomane, og er fratatt all verdighet».

Hans-Erik hadde en identitet som artist å falle tilbake på. Siden 2009 har han ikke brukt gatedop, og han går heller ikke på erstatningsmedisin.

– Jeg bestemte meg for å ikke ha et rusproblem lenger. Jeg er faen meg artist. For å få behandlingen jeg trengte, måtte jeg til utlandet. Det ble en kamp mot LAR. Forkortelsen står for Legemiddelassistert rehabilitering, men det er ikke noe særlig rehabilitering. Derimot fins det behandlingssteder hvor du kan ta tak i problemene. Medisiner kan kanskje motivere deg til å oppsøke dem. Du får tid til å tenke deg om når du slipper å deale og stjele.

Lillian forteller at hun var rusfri i nesten tjue år før hun begynte igjen. Hun var imot metadon som behandling, men det var eneste tilbud hun fikk. Hun frykter konsekvensene, og er blitt veldig glemsk. Tom Richard mener norsk narkotikapolitikk er på villspor.

– Vi sløser mer med penger enn vi noen gang har gjort. Hvor mange klarer seg etter avrusning? Det må være under ti prosent.

– Jeg hadde ressurser rundt meg som få andre rusavhengige har, sier Hans-Erik. – Nå er jeg en slags grenselos som får andre gjennom programmet jeg var på i Sverige. Det er blitt tjue stykker, som kom inn i samme forfatning som meg. Plutselig jobber de som lastebilsjåfører, og foreldre har fått tilbake barna sine. Å kunne bidra til dette er den største gaven jeg har hatt i livet. I Norge har rusmiddelomsorgen slutta å hjelpe folk som vil bli rusfrie. Du kan eventuelt stå 2–3 år på venteliste. Medikamentfrie tiltak bygges ned. Til slutt kan man med rette si at rusfri behandling ikke funker – fordi det ikke fins.

Filosofen skjønner godt at Hans-Erik finner mening i å hjelpe andre.

– Jeg skal ikke skryte på meg stor livsvisdom, men noe har jeg skjønt i løpet av mine 42 år. Hva enn du leter etter i livet, finner du det ikke ved å rote rundt i din egen navle. Du må rette blikket utenfor deg selv. Finn først ut hva du faktisk bryr deg om, og dernest hva du bør bry deg om. Klarer du å leve i samsvar med disse to, har du antakelig de beste forutsetninger for å realisere en mening i livet.

Vebjørn har pleid å spørre eldre mennesker om meningen med livet. Ofte svarer de at det er å mestre livet. Moren hans svarte at det var barna, men selv har han valgt annerledes.

– Min største ambisjon er å mestre å male. Jeg har valgt bort familie for å kunne realisere mine evner så langt det går.

Olav har beskjedne krav når han blir spurt om livsmeningen:

– Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger. Men skulle jeg levd uten å berøre et annet menneske eller dyr, ville jeg dødd selv om jeg hadde heroin. Å ha et såpass nært forhold til andre at man kan ta på hverandre innimellom, det anser jeg som livsnødvendig.

Kunstneren Unni Askeland kommer forsinket til bords, og sier som mange andre når de blir spurt om meningen med livet: Det er kjærlighet. Loveleen tilføyer:

– At man kan vise både styrke og sårbarhet i relasjoner.

nattverd4

– Jeg tenker litt på å klare å finne ro med seg selv, sier Andreas. – Du må kunne leve med det sinnet du har selv om det er litt ødelagt.

Unni prøver å redde liv på sin egen måte, og har tatt med reflekser hun har designet selv. De ligner hennes egne, rødmalte lepper.

– Ta to hver, alle sammen. Jeg går mye ute på landet på Kløfta, og møter ungdom som er så kule at de ikke kan bruke refleks. Da gir jeg dem en av disse.

Brød og frukt blir satt til livs rundt bordet. Om det ikke er noe herremåltid, har sjelen fått desto mer å tygge på.

1 kommentar

Filed under Reportasje

Moralens slakter

Få snakker høyere om narkotika i USA enn Ethan Nadelmann. Den kjente aktivisten og akademikeren mener straffene skader mer enn stoffene. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2012.

Ethan Nadelmann
må være den mest utdannede mannen jeg har intervjuet. Han nøyde seg ikke med tre grader fra Harvard. Han har også mastergrad fra London School of Economics. Blant fagene er juss og internasjonale relasjoner. Det gir ham god grunn til å snakke om narkotikapolitikk, noe han også har undervist i ved Princeton University.

Han sier at krigen mot narkotika fører til brudd på menneskerettigheter. Når moral styrer ruspolitikken, kommer vitenskapen i andre rekke. Vi møtte ham da han besøkte Oslo Freedom Forum i mai. Han leder organisasjonen Drug Policy Alliance, med støtte fra milliardæren George Soros.

Det han sier, sjokkerer noen og provoserer mange. Den innfødte newyorkeren forklarer bakgrunnen for sin kampsak: å lempe på forbudet mot narkotika.

– Jeg vokste opp i en tradisjonell, religiøs familie. Da jeg gikk på college i Montreal, var det like naturlig å røyke marihuana som å drikke alkohol. Noen ble arrestert, og det opplevde jeg som galt. Da jeg senere studerte juss, ville jeg fokusere på kriminalitetens internasjonalisering. Jo mer jeg leste og intervjuet folk, jo klarere så jeg det store gapet mellom vitenskapen og folks forestillinger.

Den såkalte «War on drugs» startet i USA på 1960-tallet. Nadelman mener myndighetene burde stilt seg noen spørsmål først: Vil forbud gjøre stoffene mer eller mindre farlige for brukeren? Hva koster det å fengsle alle narkotikaforbryterne? Hvor mye kriminalitet kommer i kjølevannet av forbudet?

– Dessverre stilles spørsmålene nesten aldri, sier han. – For de fleste unge er det mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika. I USA kan tidligere straffedømte miste stemmeretten. Det kan også bli vanskelig å få jobb og utdanning.

Han påpeker også urettferdigheten i straffesystemet. Selv gikk han fri som hasjrøykende student ved Harvard. Resurssterke venner som også brukte stoffet, fikk senere fine jobber. Det er verre for den som har feil hudfarge, eller er fattig. Narkotika ble ikke en gang forbudt i USA før nye innvandrere begynte å bruke det.

– Opium har vært brukt i tusenvis av år verden over. I 1800-tallets USA var de fleste brukerne middelaldrende, hvite kvinner. De var ikke mer klar over sin avhengighet enn kaffedrikkere er i dag. Ingen tenkte på forbud, for ingen ville ha bestemor eller tante i fengsel. Så ble bruken utbredt blant kinesiske innvandrere, og sank blant hvite kvinner. Da fikk vi opiumslovene, som ble starten på den globale kriminaliseringen av narkotika.

Etter hvert ble narkotikabruk et påskudd for å fengsle både innvandrere og annerledes tenkende. I dag er nettopp fengselsindustrien blant Nadelmanns største motstandere. I USA kan private bedrifter tjene penger på å drive fengsler. Jo større belegg, jo mer profitt. Fengselsindustrien har stor politisk innflytelse.

– I California er fengselsvaktenes fagforening den mektigste i staten. Tenk deg en forening der medlemmene vil opprettholde et høyt antall fanger, og blir talsmenn for strengere lover. En rekke yrkesgrupper er sysselsatt i og rundt fengselssystemet.

Staten California bruker 9,6 milliarder dollar på fengselssektoren hvert år. Til sammenligning brukes 5,7 milliarder på høyere utdanning. USA har en fjerdedel av verdens fengslede befolkning, men bare en tjuendedel av verdens totale befolkning. En halv million amerikanere sitter inne bare for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer alle som er fengslet for annen kriminalitet i kjølevannet av narkoindustrien.

– Min organisasjon vil behandle rusavhengighet som et helseproblem, men ansatte i kriminalsystemet er blitt fanatikere. Når jeg vil redusere HIV og hepatitt ved å dele ut rene sprøyter, er motstanderne typisk politi og statsadvokater.

Det vi kaller narkotikaproblemer, skyldes mye annet enn stoffene i seg selv, mener Nadelmann. Moderat rusbruk blir først farlig når du ikke kjenner innholdet av det du kjøper på gata, når du må oppsøke kriminelle, når prisen er skyhøy og du risikerer fengsel.

– Myndighetene må slutte å gjøre narkotika mer skadelig enn det trenger å være. Det er en misforståelse at ulovlige stoffer er mye mer helseskadelige enn alkohol. Men forbudet gjør dem skadelige. I USA hadde vi alkoholforbud mellom 1919 og 1933. Det førte til mye organisert kriminalitet. Samtidig ble hundretusener blinde, forgiftet eller drept av smuglersprit. I Chicago ble Al Capone en rik og mektig gangster på sprithandel. I dagens Latin-Amerika ser vi denne situasjonen ganger femti.

Latin-Amerika er kanskje det området i verden som lider mest under dagens narkotikapolitikk. Regionen er storleverandør av stoff til verdensmarkedet, og narkobander blir styrtrike. I 2006 erklærte Mexicos president full krig mot bandene, noe som bare økte volden. Siden den gang er 50 000 mennesker blitt drept i landet.

– Noen steder blir narkobander mektigere enn staten. Staten er kanskje ikke spesielt effektiv eller rettskaffen, men den er likevel bedre enn kriminelle nettverk. Kofi Annan ser at det samme kan skje i Vest-Afrika hvis ingenting gjøres. Dessverre følger afrikanske land i fotsporene til den politikken som har mislyktes andre steder. Annan er en forsiktig mann, men han ble likevel med i the Global Commission On Drug Policy.

Denne kommisjonen ble dannet av tre tidligere presidenter — fra Brasil, Colombia og Mexico — i fjor. De fikk med seg politikere og intellektuelle, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg. Formålet er å fremme en vitenskapelig basert debatt om narkotikapolitikk. Medlemmene mener krigen mot narkotika har mislyktes. Strenge lover har bare ført til mer vold og organisert kriminalitet. Kommisjonen vil avkriminalisere all befatning med narkotika som ikke skader andre.

– Folk glemmer at det fantes en tid da narkotika var lovlig. Forbudet er ingen naturlov. Vi er kvitt de fleste morallover begrunnet i religion, men det er annerledes med narkotika. Der straffer vi folk som bare skader seg selv. Nye lover blir skapt uten humanitært grunnlag. Jeg møtte en lege på sprøyterommet i Oslo som før hadde behandlet kreftpasienter. Da fikk han bruke enhver medisin som hjalp dem. Når han behandler heroinavhengige, får han ikke lov å bruke visse medisiner, selv om han vet de gir best lindring. Krigen mot narkotika forbyr leger å bruke sin kunnskap. Kriminologien får også sine grenser definert av staten, uten vitenskapelig grunnlag. Amerikanske myndigheter tier ihjel forskningsrapporter som antyder at narkotika er mindre skadelig enn de tror, og som viser gode resultater av skadereduksjon.

Med skadereduksjon menes tiltak som kan bedre livet til de rusavhengige, og begrense narkotikaens skade på samfunnet. Her mener Nadelmann at tre ting må skje: For det første må vi slutte å straffe besittelse av små mengder stoff til eget bruk. Brukerne skal kun straffes hvis de kjører bil eller på annet vis er til fare for andre. Her fremholder han Portugal som et forbilde. Der behandles rusbruk som en sak for helsesektoren. Bruken har verken gått opp eller ned siden praksisen ble innført, men mange vanskeligstilte slipper å havne i fengsel. Politikken gir en helsegevinst for brukerne og økonomisk gevinst for samfunnet.

Nadelmanns andre råd er full legalisering av cannabis, bedre kjent som hasj og marihuana. Han påpeker at få blir avhengige av stoffet, og at det er lite helseskadelig. Halvparten av alle narkotikarelaterte arrestasjoner i USA handler om besittelse av cannabis. Det samme gjelder mange andre land. Det store flertall av verdens narkotikabrukere, bruker kun dette stoffet. Hvorfor bruke milliarder av dollar på å prøve å håndheve en lov som ikke lar seg håndheve? spør Nadelmann.

Noen mener cannabis er en inngangsport til andre stoffer. Nadelmann mener det skyldes kriminaliseringen, ikke stoffet i seg selv.

– Ved å legalisere cannabis, unngår vi at brukerne får kontakt med kriminelle miljøer. Det har Nederland vist med sin kvasi-legalisering.

Hans tredje råd er å utvide heroinprogrammer. Tunge brukere må få tilgang til stoffet på en slik måte at skader reduseres, både for dem og samfunnet. Her har Sveits vært en pionér. Med sitt høye prisnivå var landet en gang et mekka for narkotikalangere. Zürich hadde et stort åpent marked, akkurat som Oslo. Strenge lover fikk ikke bukt med problemet. I dag har Sveits noen av Europas mest liberale narkotikalover. Siden 1991 har de delt ut ren heroin til tunge brukere. I 2008 besøkte =Oslo heroinklinikken Zokl 2 i Zürich. Her var halvparten av heroinbrukerne i jobb. Overlege Adrian Kormann fortalte at heroin produseres lovlig i enkelte vestlige land. Australia har store plantasjer som patruljeres av hæren, før kjemiske prosesser skaper det endelige stoffet. Klinikkene får altså ikke heroin fra mafiaen.

Etter ti år med heroinutdeling og tilhørende hjelpetiltak i Zürich, var antall narkotikarelaterte dødsfall halvert. Rekrutteringen av nye heroinbrukere var sunket med 82 prosent. Sprøyter med heroin må settes på klinikken, og kan ikke selges videre. Brukerne får også hjelp med sosiale problemer og sykdommer. Kriminalitet og hjemløshet er kraftig redusert blant deltakerne i heroinprogrammet. Forskningen er publisert i tidsskriftet The Lancet.

– Heroinklinikker er det viktigste tiltaket for å slå beina under kriminelle nettverk, sier Nadelmann. – Det fins knapt en kriminell organisasjon som ikke tjener penger på den svarte narkotikaindustrien. FN har estimert at den utgjør åtte prosent av all global handel. Folk tror at forbud er den ultimate måten å regulere narkotika på. Feil. I den grad det blir regulert, er det kriminelle bander som står for reguleringen. Vi får et svart marked som ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Også myndighetenes krig mot narkotika står for store brudd på menneskerettigheter. Narkotika sprer ikke HIV. Urene sprøyter sprer HIV.

Nadelmann roser Norge for å ha innført sprøyterom og metadonprogrammer. Han er også fornøyd med vår regulering av alkohol, som han mener bør bli modell for regulering av cannabis.

– Eldre mennesker kan synes dette høres vel radikalt ut. De vil bli overrasket når de ser at cannabis er mindre farlig for mange enn alkohol. Noen kan også legge alkoholisme bak seg ved å bruke cannabis. Det er bedre for familiene deres. Nå håper jeg at Norge begynner med heroinprogrammer, slik som seks andre europeiske land. Det fins verken helsemessige eller økonomiske grunner til å la være.

På ett område mener Nadelmann at USA har kommet lengre enn Norge. I senere tid har det skjedd en revolusjon når det gjelder cannabis. Den kommer ikke fra politisk toppnivå, men fra lokale myndigheter og folk flest. 16 stater har legalisert stoffet som medisin. I Norge ble cannabis solgt lovlig på apotek fram til 1965. Hva skjedde egentlig etterpå? Nadelmann mener at amerikansk moralisme fikk styre narkotikapolitikken verden over. Men de som var unge på 1960- og 70-tallet, tok slett ikke avstand fra cannabis. Tvert imot ble det et motedop, i form av hasj og marihuana. Nadelmann forteller en historie fra Harvard:

– Jeg husker en fest hvor noen hadde laget brownies med marihuana. En professor kom innom og visste ikke hva som var i kakene. Han spiste for mye. Midt på natta våknet han med en plagsom religiøs opplevelse. Neste dag ble vi innkalt og spurt hva som skjedde. Vi fortalte sannheten, og fikk klar beskjed om å ikke gjenta det. Det var en ansvarlig måte å takle vår noe uansvarlige oppførsel på. Flertallet av studentene røkte marihuana. Noen røkte for mye, men de fleste var moderate brukere.

Nadelmann kan forklare endringen i amerikanernes syn på cannabis. I 30-40 år har halvparten eller mer av landets 18-åringer prøvd det. I dag er de ikke bare tenåringer, men også tenåringsforeldre. Tre amerikanske presidenter på rad har røkt marihuana. Clinton påsto at han ikke inhalerte. Bush ville ikke helt innrømme det, men ble avslørt av en venn. Obama innrømmer å ha brukt det mange ganger, selv om han i dag tar avstand. Etter at medisinsk marihuana ble innført, forbindes ikke stoffet lenger med en skoletrøtt tenåring. Det knyttes til eldre mennesker med MS, kreft, angst eller søvnproblemer.

I vår fikk Nadelmann også støtte fra uventet hold. Den kjente evangelisten Pat Robertson mener cannabis må behandles som alkohol i lovverket. 81-åringen er sjokkert over hvor mange unge som blir hardkokte kriminelle etter fengsling for besittelse av små mengder narkotika. Det kan umulig harmonere med kristne og konservative ønsker om å bekjempe kriminalitet, mener han.

71 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Temaartikkel

Ja takk, begge deler

Av og til høres det ut som krig når rusbehandling debatteres. Taperne er de rusavhengige.

Noen mener medisinering er det eneste som virker. Andre sverger til psykologiske metoder. Jeg ønsker at alle kunne bli rusfrie gjennom selvinnsikt og frisk luft. Men jeg innser at vi trenger ulike tiltak, også kontroversielle. Altfor få klarer overgangen til livet utenfor et idyllisk behandlingssted.

Torbjørn Løkken, verdensmesteren som også lyktes med rusbehandling.

Torbjørn Løkken klarte det. Han tilbrakte et år på Renåvangen, en institusjon med psykososial tilnærming. Å slutte med heroin kaller han sin største bragd. Det sier ikke lite, for mannen er tidligere verdensmester i kombinert. En annen som har lyktes med mentale metoder, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han valgte Narconon i Sverige, og det var ikke første gang han lyktes i utlandet. På forhånd hadde han internasjonal suksess som rockestjerne med bandet Turboneger.

Få heroinavhengige har like god trening i livet på solsiden. Noen har aldri erfart at de kan mestre noe særlig. Det hjelper ikke å gi dem moralsk høyverdig behandling, hvis de ender opp med nok et mislykket forsøk og dårligere mestringsfølelse. Behandlingskollektiver gir mange en god pause fra gatelivet, men få blir rustet til livet etterpå. Det kan skyldes at behandling og ettervern er for dårlig, men også at folk er ulike.

En av få store undersøkelser av rusbehandling i Norge (Ravndal 1995) fulgte pasienter ved Veksthuset i Oslo over flere år. Bare 20 prosent fullførte hele programmet på halvannet år. Av disse igjen, var cirka en tredel rusfrie eller hadde kun et lite misbruk fem år senere.

Ved psykososiale behandlingstilbud er det vanlig at flertallet faller fra. I 2009–10 fikk 120 personer plass ved Vivestadkollektivet i Tønsberg. Bare 33 fullførte behandlingen. Resten ga opp eller ble utvist for rusbruk. Forskere burde kaste seg over de som har klart å bli rusfrie, og finne ut hvor og hvordan. I dag er det gjerne kortsiktige utgifter, og ikke langsiktige resultater som teller når penger bevilges til tiltak. Dermed legger man ned institusjoner med gode resultater, som Phoenix Haga i Mysen. Her er behandlingen langvarig og ettervernet omfattende.

Da heroin ble forbudt rundt 1930, flyttet markedet fra apoteket til gata. Stoffet kunne like gjerne fått navnet Hitler – samfunnet så ikke lenger forskjell på kjemi og ondskap. Alle som var borti heroin, ble kjeppjaget. Heroinklinikker setter en stopper for dette. Danmark har delt ut heroin siden 2010. Tilbudet går bare til de som har mislyktes med annen behandling.

Heroinklinikker gjør kanskje ikke folk rusfrie, men de slipper alt strev som følger med gatelivet – fra fattigdom til fordømmelse. De slipper å bruke all tid og krefter på å skaffe raske penger. Heroinen kommer selvsagt fra lovlig medisinsk produksjon, utenfor mafiaens klør. Den er ikke spedd ut med rottegift eller andre, uvisse ingredienser. Riktig dose beregnes, så ingen dør av overdose. Rekrutteringen til åpne heroinmiljøer synker som en stein, siden miljøene forsvinner fra gata.

Ferske rapporter, omtalt på forskning.no, evaluerer danske heroinklinikker. Pasientene bruker bare en tredel så mye tid på kriminalitet som før. 30 prosent flere har fast bolig. De drikker 50 prosent mindre alkohol, og bruker en tredel så mye Valium og Stesolid. Flere er sysselsatt. Noen har begynt med idrett, og noen har fått overskudd til å ta seg av egne sykdommer. Noen klarer å trappe ned på heroinen, men de som ikke klarer det, kan fortsatt ha et liv. Samtidig mister kriminelle bander en viktig inntektskilde fra gatestoffet.

Det er fullt mulig å gjøre noe fornuftig mens man går på medisinsk heroin. Det viser erfaringer fra seks europeiske land. Det betyr ikke at vi bør legge ned gode, rusfrie behandlingstilbud. Vi må satse på begge deler, og det blir lettere hvis aktører i den norske rusdebatten slutter fred.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sjokkerende avslag for ruspasienter

Phoenix Haga gjør flere rusfrie enn de fleste andre behandlingssteder. Likevel har Helse Sør-Øst varslet nedleggelse.

Denne reportasjen skrev jeg opprinnelig for =Oslo nr. 7/2012.

Østfoldbygda Mysen er best kjent for Momarkedet. Færre vet at den huser en sensasjon innen rusbehandling, drevet av Stiftelsen Phoenix. Statistisk blir de færreste rusfrie selv om de fullfører et behandlingsprogram. Det er ikke uvanlig at et stort flertall sprekker etter kort tid. På Phoenix Haga er det annerledes. 67,7 prosent av de utskrevne er fortsatt rusfrie fem år senere. Det viser en nyere rapport fra Aim AS. Forsker Patrick Verde mener en viktig årsak er et godt og integrert ettervern.

Nå er brukere og ansatte i sjokk over å miste driftsmidler. Phoenix Haga ble prioritert bort da Helse Sør-Øst skulle erstatte anbud med langsiktige avtaler for private institusjoner. 3 av 22 tilbud nådde ikke opp i konkurransen. Beskjeden kom halvannen måned før planlagt nedleggelse 1. juli.

– Helse Sør-Øst mener de styrker rusfeltet fordi de øker antall korttidsplasser. Tendensen er færre langtidsplasser, sier Rune Hafstad. Han er faglig leder ved Phoenix Haga, og ble selv kvitt rusproblemer her for 20 år siden. – Da jeg kom hit til behandling i 1992, var målet å endre livssituasjon. Hva som skjer med brukerne, bør jo telle når penger skal bevilges. I dag er det andre ting som vurderes, som pris, fasiliteter og ansattes formelle kompetanse.

Han tilføyer at Helse Sør-Øst også ser på hvor mange som fullfører programmet. Der behandlingstiden er kort, er det naturlig nok mindre frafall. Ved Phoenix Haga varer behandling og oppfølging rundt to år. Deretter gis et frivillig tilbud om samtaler og aktivitet. Døgnbehandlingen har 28 plasser, og 25–30 personer er til enhver tid i ettervernet.

Ronny Hansen mener det langvarige opplegget måtte til for å redde livet hans. For fire år siden bodde han på hospits i Oslo.

– Det eneste jeg gjorde var å ruse meg. Jeg klarte verken å stå opp om morgenen eller å styre sinnet mitt. En gang stakk jeg et brannslokkingsapparat i munnen på en fyr. Mønsteret du får av å være rusmisbruker, det knekker du ikke på en måned eller et halvt år. Det handler ikke bare om å bli rusfri, men om å bli et engasjert samfunnsmenneske.

Han har egen bolig i Mysen, men besøker gjerne Phoenix Haga for å oppleve stemningen. Magisk, kaller han den.

– Her blir du møtt med kjærlighet. Har jeg en tung dag, er det bare å komme hit og få den rettet opp. Moren min opplevde det samme da hun kom hit på besøk. Hun sa at alle burde gått gjennom dette programmet, selv om de ikke har rusproblemer.

Stramme rammer, men veldig varmt. Det sier folk om institusjonen. Ronny fikk høre at han burde dra hit fordi det funket, men han måtte ikke tro det var enkelt.

– Dette er ingen «PlayStation-rehab», sier han, og sikter til slappere opplegg andre steder. Her møtte han krav fra første stund; om å stå opp, vaske, lage mat og måke snø. I tillegg kom terapigrupper og arbeid med egne holdninger. Programmet er delt i ulike faser, med økende ansvar for seg selv og andre.

– Jeg måtte selv skaffe meg jobb. Jeg ble frivillig på Kiwi og Narvesen, og fikk betalt etter hvert. Nå har både regionssjef og distriktssjef i Narvesen tilbudt meg å overta en kiosk i Halden. Det er en ære! stråler han. – Ettervernet gjør at jeg kan leve normalt. Jeg har et nettverk av folk som ikke er redde for å si fra. De kan dra på uanmeldt hjemmebesøk, og følge opp at jeg er på jobb.

Ronnys lille datter har fått en far som tar ansvar, og som ikke en gang lar seg friste av alkohol. Hun var også en viktig motivasjon for å bli rusfri.

– Den første tiden i behandling følte jeg ikke at jeg selv var verdt det. Jeg gjorde det for hennes skyld. Hun sa til meg på telefon at hun elsket meg herfra og ut i universet, forbi alle stjerner og planeter… Da var det bare å gå for gull. Jeg vokste ikke akkurat opp med en far som var tilstede, men jeg begynte ganske sent med rus.

Som ungdom var Ronny et lett offer for mobbing; snill og godtroende. En kompis som ikke utnyttet ham, var til gjengjeld glad i dop. Ronny ble «dritkul» når han begynte å gjøre som de andre i gjengen. Dessuten opponerte han mot moren og stefaren, som var aktive motstandere av narkotika. Han skylder bare på seg selv for valget han tok. Samtidig har han begynt å akseptere seg selv.

– I dag føler jeg meg verdifull, noe jeg aldri har gjort før. Da jeg begynte i behandling, skulle jeg se meg i speilet og si at jeg var glad i meg selv og sånt. Jeg leste fra en lapp og himlet med øynene. Etter et par måneder klarte jeg å se meg selv i øynene. Å juge så du tror det selv har fått en ny betydning for meg. I dag føler jeg meg like mye verdt som alle andre. Ikke mindre enn Røkke, og ikke mer enn en fyr på Plata.

Han tar oss med inn i hovedbygningen, forbi kontordamer og bort til en tavle med lapper. Her står navnet til alle som er i behandling, og farger viser hvilken fase de er i. Vi får se et klasserom hvor folk kan bli kvitt frykten for skolebenken, og ta opp fag. På en vegg henger fargerike masker som beboerne har laget selv.

– Her er det ikke noe karneval. Du kan ta av deg maska og være den du er. Jeg driter i hvor kul du er, om du kjenner Hells Angels og Bandidos, forklarer Ronny. På en plakat står husfilosofien, som går på det samme: «Vi er her fordi det til syvende og sist ikke finnes noen flukt fra oss selv».

I lunsjpausen møter vi Michael Lerstad, som har vært femten måneder på Phoenix Haga. Han er bare 22 år, men har allerede lagt heroinen på hylla. Han kom hit gjennom LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering), som ga ham Subutex. Egentlig hadde han ingen planer om å slutte på den sterke medisinen som hjalp ham bort fra gata.

– Jeg unner alle et godt liv, og hvis medisiner hjelper dem er det positivt. Men jeg unner også alle å kjenne det jeg kjenner nå. Det var vanskelig å konsentrere seg da jeg gikk på Subutex. Jeg glemte mye, og fikk ikke tak i følelsene. Da jeg sluttet, fikk jeg abstinens, men jeg sov igjen etter en uke. Nå får jeg med meg det som skjer rundt meg. Jeg lærer å håndtere ting selv om de er tøffe.

Michaels historie ligner Ronnys. Han følte ingen tilhørighet i ungdommen, og oppsøkte et miljø hvor han ble akseptert. Uten å reflektere over det, så han opp til de som ruset seg og ga blaffen i problemer. Han ville også gi blaffen. En eldre kjæreste introduserte ham for harde stoffer. Han var i praksis som elektriker, men lønna var eneste motivasjon for yrkesskole og jobb. Det var ikke nok. Han fant heller ingen motivasjon i kortere behandlingsopplegg.

– Jeg har vært mange ganger til behandling en måned eller to. Jeg kaller det kaffeterapi. Du sitter rolig og får medisiner tre ganger om dagen. Kanskje går du på tur. Det ble kjedelig, og jeg lærte ikke noe av det. Når jeg kom ut, bodde jeg hos venner og kjente. Dermed sprakk jeg igjen.

På Phoenix Haga har regler og rutiner hjulpet ham til å ta tak i problemer. Det kan være alt fra konflikter med folk til søppel som ligger og slenger.

– Vi kaller det å ta små ting på alvor. I går var jeg på kafé og så masse servietter på gulvet. Jeg plukket dem opp og kastet dem. Jeg klarte ikke å bare gå forbi. Du kan si jeg er blitt hjernevasket, men på en god måte.

De tydelige rollene ved institusjonen har lært ham å forholde seg til autoriteter. Han må ta imot beskjeder fra arbeidsledere, akkurat som i en vanlig jobb. Oppfører han seg dårlig, får han forklart hvordan oppførselen kan ødelegge for ham. For Michael er det viktig å skaffe seg gode referanser fra arbeidslivet. Nå jobber han ved Plantasjen i Askim.

Etter et års døgnbehandling, gikk han over i en ny fase. I seks måneder bor han i en treningsbolig nær hovedbygningen. Den fungerer som en selvstendig husholdning. Her kan folk prøve ut det de har lært i behandlingen. De er sysselsatt med jobb, skole eller lignende. Samtidig får de oppfølging fra primærkontakt og ansvarsgruppe. I neste fase kommer etablering i egen bolig.

Michael er opprørt over at andre mister sjansen han fikk, når Phoenix Haga trolig legges ned.

– Folk her er urolige og vet ikke hva de skal gjøre. Mange har lyst til å gi opp. Men samholdet er blitt sterkere. I hele fylket er det mange som støtter oss. På Facebook fikk støttegruppen 20 000 medlemmer på få dager.

Beboerne planlegger nå et løvetanntog i Oslo. Løvetann anses som ugress, men blomstrer uansett hvor hardt man prøver å fjerne den. Slik vil Phoenix Haga også være. Institusjonen eier selv tomt og bygninger. Faglig leder Rune Hafstad mener det er uaktuelt å legge ned. Hvorfor ødelegge et fagmiljø som er bygd opp over mange år? Isteden vil Helse Sør-Øst blant annet satse på en ny institusjon i Fetsund.

Stig Grydeland er direktør for eksterne helsetjenester i Helse Sør-Øst. Han forteller at alle rusinstitusjoner drevet av ideelle organisasjoner har vært gjennom samme prosess i konkurransen om driftsavtale.

– Alle har vært i forhandlingsmøter og levert sine tilbud til oss. Vi har bedt om tilbakemelding på ting som bemanning, pasientsikkerhet og pris. Vi er en svær region, så tilgjengelighet er også en faktor.

Han kan ikke si noe konkret om hvorfor Phoenix Haga ikke fikk avtale.

– Klagefristen gikk ut i dag, og de har sendt inn klage. Jeg kan ikke si noe om innholdet i klageprosessen, så svaret må bare bli at de ikke nådde opp i konkurransen. Vi ønsker litt flere korttidsplasser, og den økonomiske rammen er økt med 100 millioner. Slik har vi fått 20 ekstra behandlingsplasser.

Etter telefonsamtalen med direktøren, får vi tilsendt klagebrevet fra Phoenix Haga. Her skriver advokater at det er vanskelig å se logikken i Helse Sør-Østs kriterier. Kvaliteten på behandlingstilbud begrunnes med lokalenes kvalitet, uten videre utdypning. Geografisk plassering er utslagsgivende for noen institusjoner, men ikke for andre. Noen tilbud er valgt av prishensyn, mens andre får driftsavtale selv om de er dyre.

Vi får også lese en lengre begrunnelse for avslaget. Helse Sør-Øst skriver blant annet at Phoenix Haga ikke har en spesifikk målgruppe, at enkelte typer fagpersoner er for sjelden tilstede, at ikke hele journalen er digitalisert, at lokalene er noe utidsmessige og at ikke alle får eget rom og bad. Det nevnes også at andre institusjoner har beskrevet sitt tilbud mer detaljert, og henvist til anerkjent litteratur. Begrunnelsen sier ingenting om langsiktig resultat av behandlingen. Det forskes lite på dette i Norge, så det er vanskelig å sammenligne ulike institusjoner.

Rune Hafstad mener det er hårreisende at selve formålet med rusbehandling ikke vektlegges, verken av forskere eller myndigheter.

– Har du et beinbrudd, skjønner jo alle at resultatet er viktig. Det hjelper ikke å få en kjapp behandling hvis du kommer ut med et leddbein i 90 graders vinkel. I rusbehandling er det liksom ikke så nøye om det går bra med folk etterpå. Er målet at folk blir rusfrie og aktive samfunnsborgere, eller at de blir svingdørspasienter?

Phoenix Haga ønsker rettssak, og en midlertidig rettslig forføyning har utsatt nedleggelsen (per juli 2012).

5 kommentarer

Filed under Reportasje

Det opprinnelige misbruket

=Oslos selgere kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Litt utpå høsten begynner jula på kontoret vårt. Da henger jeg en plakat med julemotiv rundt halsen og går ned til hjertet av Erlik, lokalet der selgerne strømmer inn. Det gjelder å fange dem før de fyker ut igjen med magasiner. På plakaten står det at de kan bidra til juleboka, enten ved å skrive selv eller ved å fortelle til meg. De aller fleste forteller livshistorier som jeg skriver ned.

Mange tror at de ikke har noe å fortelle, og må lures med spørsmål. Da viser det seg at de har mer å fortelle enn de fleste. Etter utallige møter med saksbehandlere, miljøarbeidere og terapeuter, har de også hardtrening i talekunst. Dessuten har jeg aldri møtt en Erlik-selger som bærer preg av en IQ under gjennomsnittet. De har i hvert fall ikke blitt rusavhengige av å lese for lite. Etter få timer som julebokarbeider hadde jeg møtt en avhoppet medisinstudent, en dataingeniør og en kvinne med lidenskap for russisk historie.

En selger kommer inn med en kattepus i bånd. En annen har en stor ketchupflaske i baklomma. Personlighetene er vidt forskjellige, men de deler synet på heroin. De snakker ikke om doser, men om friskmeldinger. De tar heroin for å unngå å bli syke eller «stein tullete». En selger sammenligner mangel på heroin med mangel på væske. Etter et par dager i ørkenen gjør man hva som helst for å få vann. En selger forteller at han frivillig injiserte heroin fra en sprøyte som han visste inneholdt HIV-smitte. Han omtaler sykdommen som en bagatell i forhold til abstinenser.

«Morfin og heroin har betydd enormt mye som smertestillende medisin», sier en selger som nettopp er blitt oldefar. «Enten du er operert eller har smerter i tankene, er det jævla greit å hvile seg på». Selgerne våre kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre. Jeg har knapt tilbrakt en dag som julebokarbeider uten å høre om fosterfaren eller slektningen som misbrukte en selger seksuelt. For noen var det et fremskritt å begynne med prostitusjon. Da fikk de i hvert fall betalt for å bli utnyttet. Nå er de Norges ivrigste magasinselgere, fordi de slipper å selge kroppen.

De mye omtalte overfallsvoldtektene er en dråpe i havet i forhold til det som skjer med barn bak norske dører. I den siste store undersøkelsen (NOVA 2007) hadde 9 prosent av jentene under 18 år opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk, og 15 prosent hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. For gutter var tallene 1 og 7 prosent. Overgrep varer i snitt fem år, og i 90 prosent av tilfellene kjenner barnet overgriperen fra før. Noen klarer ikke å nevne det før de har dopet ned følelsene sine. Noen nevner det når de er blitt så suksessrike at følelsene har bedret seg. TV-milliardær Oprah Winfrey sto fram som incestoffer da hun fikk sitt eget talkshow. Siden har hun ofte tatt opp temaet. Hennes hovedbudskap er at gjerningsmannen (eller kvinnen!) ikke nødvendigvis ligner busemannen.

Overgriperen er sannsynligvis en tillitvekkende person, som jobber hardt for å vinne barnas gunst. Det forklarer hvorfor det er vanskeligere å fortelle om slike overgrep enn om overfall. Barna kan lenge føle at samværet med overgriperen er frivillig og lystbetont. Overgangen til misbruk kan gå gradvis over flere år. Derfor kan også overgriperen innbille seg at handlingene er ok for ofrene. Ikke minst kan omverden nekte å tro at overgrep har skjedd.

Det er mye å tenke over før man dømmer en rusavhengig. Mer enn de fleste orker å tenke på.

Oprah oppsummerer sine programmer om seksuelle overgrep.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes flotte hus. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til et utskudd. I det urbane, post-postmoderne samfunn går folk i terapi. Først virker Anders  mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Filmkarakteren tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, spilt av Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet vi møter? Det er ikke lett å merke at Hans Olav spiller. Dessuten er han god venn med Anders Danielsen Lie i virkeligheten. Er det bare fiksjonsfigurer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt.

Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation — med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg. Eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger. Anders er hans velpleide og stillferdige drømmekunde. Offisielt er Anders rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har prøvd alt ungdomslivet har å tilby, og det gjengse voksenlivet frister ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker. Det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det mindretallet vi ser på Plata og omegn, har gjerne hatt miserable kår hele livet. Hvert år skriver jeg ned historiene deres i =Oslos julebok. De forteller meg om seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser, barnehjem og egne barn som døde. Noen innrømmer at de ville tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin og piller.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager. Altså før det ble strengt forbudt og berømt på 1960-tallet. Tidligere på 1900-tallet var den typiske narkomane en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvillingbror morfin. Ingen visste om det unntatt de «snille» legene. Narkotika var en sak mellom bruker og lege. Det var ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin. Mange tror også at en privilegert tilværelse automatisk fører til livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Ti myter om narkotika

Få fenomener er mer myteomspunnet enn narkotika. Her tar jeg knekken på noen vanlige oppfatninger.

Myte #1: Narkotika er en egen kjemisk gruppe av stoffer
Merkelappen ’narkotika’ har lite med kjemi å gjøre. Det er en juridisk betegnelse som betyr stoffer oppført på narkotikalisten. Den alminnelige narkotikakonvensjon av 1961 ga opphav til ulike lister og forskrifter, som stadig revideres. I Norge fastsettes listen av Statens legemiddelverk. Ulike land kan regulere de samme stoffene ulikt. I Norge er khat ulovlig, i England selges det som en grønnsak på torvet. I Nederland selges små mengder cannabis (hasj og marihuana) i spesielle cafeer til personer over 18 år. I USA sitter 750 000 fengslet bare for besittelse av stoffet.

I Nederland får du hasj med 18-årsgrense på café. I Oslo får du det gatelangs.

På den norske narkotikalisten står 264 stoffer. Noen kommer rett fra naturen, andre må lages i laboratorium. Stoffene har vidt forskjellig virkning. Ordet ’narkotika’ kommer av narkose (søvn), men mange stoffer på listen er oppkvikkende.

Myte #2: Lovlige medisiner er ikke narkotika
En rekke stoffer som brukes i legemidler står på narkotikalisten, under «Forskrift om narkotika m.v.» i loven. I kjente legemidler fins narkotiske stoffer som kodein (Paralgin forte), morfin (Dolcontin), diazepam (Valium) og oksazepam (Sobril). Selv hostesaft kan inneholde kodein og etylmorfin. Reseptbelagte medisiner deles inn i A, B og C-preparater, etter hvor vanedannende de er. Ulike preparater krever ulike former for kontroll. Stoffer på narkotikalisten kan generelt bare innføres eller utføres av Norsk Medisinaldepot, eller andre med tillatelse fra Statens legemiddelverk. Statens helsetilsyn kan gi tillatelse til bruk. I 1895 var det annerledes. Da ble diacetylmorfin lansert som en reseptfri medisin mot hoste og morfinavhengighet – bedre kjent som merkevaren Heroin.

Noen medisiner som inneholder stoffer fra narkotikalisten.

Myte #3: Narkotikabruk = narkomani
Alle vet at alkoholbruk ikke automatisk gir alkoholisme. Men bruk av narkotika forbindes gjerne med sykelig avhengighet. I virkeligheten reagerer folk ulikt. Generelt gir morfinstoffer, som heroin, fysisk avhengighet. Det vil si smertefull abstinens ved avvenning. Sentralstimulerende stoffer, som kokain, gir intens rus og kan lett gi psykisk avhengighet. Alle rusmidler påvirker hjernens belønningssystem. Avvenning gir nedstemte følelser, inntil hjernen selv begynner å regulere humøret igjen. Men hjerner er ulike. Noen mennesker produserer mindre «lykkestoff» enn andre, og kan ty til rus for å kompensere. For øvrig er det kompliserte årsaker til avhengighet. I 2007 viste en SIRUS-rapport at 4 av 10 Blindern-studenter hadde prøvd hasj. Hvis alle disse ble avhengige, ville det sett mørkt ut for landets fremtid. Men selv om avhengighet er individuelt, kan alle få skadelige bivirkninger av rusmiddelbruk. Ikke minst av gatedop, som kan inneholde mye annet enn det utgir seg for.

Myte #4: Hasj ble først populært under hippietiden på 1960-tallet
Hasj og marihuana kommer fra cannabisplanten, og kalles formelt cannabis. Ifølge Store Norske Leksikon ble cannabis omtalt som rusmiddel allerede 2700 år før Kristus – i en kinesisk urtebok. I antikkens Hellas skrev Homer og Herodot om bruk av cannabis som gave, og bruk i gravferdsseremonier. Islams suffister tok det ibruk rundt år 1000, og snart var det utbredt i hele det muslimske kulturområdet. Senere tok britene avgift på omsetningen i sine kolonier. På 1800-tallet blomstret bruken opp blant forfattere i Paris, og rundt 1900 i gryende jazzmiljøer i New Orleans. Fram til midten av forrige århundre, var cannabis lovlig de fleste steder i verden. Noen mener at amerikanske myndigheter innførte harde straffer fordi stoffet ble brukt av politiske opprørere – deriblant de såkalte hippiene. Krigen mot narkotika ga cannabis mye blest, men det var slett ikke noe nytt rusmiddel. Likevel ga nok blesten økt bruk i Norge. En undersøkelse gjort av Visendi for Dagsavisen i 2003, viste at 3 av 10 nordmenn har brukt hasj. Flere i femtiårene enn i tenårene svarte bekreftende.

Myte #5: Bruk av ecstasy ble vanlig i ungdomsmiljøer på 90-tallet
Det stemmer at ecstasy dukket opp i enkelte ungdomsmiljøer på midten av 90-tallet. Men da tiåret var slutt, hadde bare 2,3 prosent av norsk ungdom i alderen 15-20 prøvd stoffet. Aftenposten var kanskje ikke helt våkne da de 12. mars 2001 trykket overskriften «Ecstasy er iferd med å bli vanligere enn alkohol». På det tidspunkt var bruken av ecstasy på vei ned, både i Oslo og resten av landet. Samtidig drakk 83 prosent av ungdommene alkohol.

Myte #6: Drap begås oftere av personer i narkorus enn av edru personer
Omfattende undersøkelser av ruspåvirkning ved kriminalitet gjøres sjelden. Men på 90-tallet ble en slik undersøkelse gjort av Kåre Bødal og hans medarbeidere. Blant en stor gruppe drapsmenn, var 3 prosent påvirket kun av narkotika. 13 prosent var påvirket av både alkohol og narkotika, og over halvparten var kun påvirket av alkohol. 20 prosent av de som drepte var edru. Også her må vi ta avisoverskrifter med en klype salt. Da Dagbladet skrev «Drepte i hasjrus», hadde drapsmannen på Ammerud i Oslo også drukket ti halvlitere med øl…

Myte #7: De fleste overdosedødsfall i Norge skjer i Oslo
I 2009 hadde Oslo 66 registrerte dødsfall ved overdose, mens resten av landet hadde 219. Det betyr at 23 prosent av dødsfallene skjedde i Oslo. På 90-tallet var hovedstadens andel høyere. I 1996 hadde Oslo 42 prosent av alle dødsfall ved overdose. Verre er det med Østfold, som i perioden 1996-2009 økte sin andel fra 3 til 14 prosent. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Myte #8: Dødsfall som følge av overdose skjer oftest på gata
I likhet med andre ulykker, skjer også de fleste overdosedødsfall i hjemmet. Tidligere i år publiserte SERAF en rapport om overdoser i Oslo i 2006-08. 67 prosent av de døde ble funnet i en privat bolig, enten sin egen eller andres. 20 prosent ble funnet i en offentlig bygning, institusjon eller lignende. Bare 13 prosent ble funnet på åpen gate, offentlig toalett eller i parkeringshus.

Myte #9: Metadon er ufarlig
Metadon gis som medisin til heroinavhengige. Det demper abstinenser og gir nesten ingen rusvirkning, så sant dosen er riktig. Det er dokumentert at metadonbehandling gir mindre dødelighet blant heroinavhengige. Men det betyr ikke at stoffet er ufarlig. Det står på narkotikalisten, og var hovedårsak til 10 prosent av Oslos overdosedødsfall i 2006-08. Det var langt flere enn morfin (5 prosent), metamfetamin (2 prosent), amfetamin (1 prosent) og kokain (under 1 prosent). Likevel var heroin den store synderen, og hovedårsak til 66 prosent av dødsfallene. De øvrige skyldtes overdosering med ulike legemidler. I snitt hadde de døde mellom 3 og 4 ulike medikamenter i kroppen.

Slik så heroin ut da det ble solgt på apotek. Det du får på gata er en ganske annen mikstur.

Myte #10: Vekten avgjør hvor mye heroin en gatedose inneholder
Stoff som selges på gata, kan inneholde mye annet enn narkotika. Doser som ser jevnstore ut, eller veier like mye, kan ha helt ulike mengder virkestoff. Dealere sper ut heroin med alt fra bakepulver til stryknin (rottegift), for å tjene mer penger. Allerede 8. april 1977 meldte VG at en mann var tatt med falsk heroin på Fornebu. Blandingen besto av «30 prosent koffein, et større kvantum karbonater, mellom 5 og 10 gram morfinbase og et uidentifisert barbiturat». To måneder senere skrev VG om en kvinne som døde av et skudd med 20 prosent heroin og 80 prosent rottegift m.m. Rusekspert Hans Olav Fekjær skriver i boken Alkohol og narkotika at det er funnet alt fra 2 til 95 prosent ren heroin i beslaglagte partier i Norge. Omtrent samme avvik er funnet for amfetamin.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost, Temaartikkel

Rus vs. puritanisme og nytelse

Nok en gang har fagtidsskriftet Rus & Samfunn bedt meg svare på et par spørsmål, denne gangen sammen med Aino Lundberg (Bymisjonen), Randi Ervik (Diakonhjemmet høgskole), Kari Lossius (Bergensklinikkene) og Olaf Olsvik (Mestringshuset). Vil du vite hva de andre svarte, må du kjøpe bladet til en stiv pris på websiden deres.

– Er rusfeltet preget av puritanisme?
– Gjennom historien er det ofte religiøse som har hjulpet rusavhengige i det hele tatt. Følgene er mer eller mindre puritanisme, men vi skal være glade for innsatsen. I Norge kan de puritanske være veldig puritanske, mens andre går for langt den andre veien, og dømmer brukeren til tung, livsvarig medisinering. Jeg savner et helsevesen som hjelper rusavhengige å trappe ned på erstatningsmedisin som metadon. Det fungerer bra blant annet i Belgia, hvor fastlegen kan medisinere og følge opp pasienter individuelt. Det må gå an å fokusere både på kropp og sjel. Her ser det ut som offentlig rusomsorg har gitt opp litt. Da kan man ikke klage om andre kaprer den delen av behandlingen.

– Er nytelsesaspektet tabu? Hvordan preger dette rusomsorgen?
– Det er helt klart tabu å snakke om rusens positive funksjon. Jeg vil ikke kalle det nytelse. Tunge rusavhengige må ha stoff for å føle seg friske og normale, for å kunne leve med folks fordømmelse, og for å glemme vonde erfaringer. Erkjenner ikke rusomsorgen rusens positive funksjon, kan man heller ikke snakke om det viktigste av alt, nemlig hva som skal erstatte den. Enkelte er blitt rusfrie opptil tredve ganger. Uten noe positivt å fylle livet med, har de ingen grunn til å leve uten rus. Rusomsorgen må vise at rusfrihet kan fungere godt for andre enn puritanere.

Enqueten sto på trykk i Rus & Samfunn nr. 6/2010.
Her kan du se hva jeg svarte sist, da temaet var normalitet og avvik.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Legalisering = regulering

Heroin, fra den gang det ble solgt på apoteket.

Søndag 20. juni hadde Grønn Ungdom sommerleir i Oslomarka. De ønsket innspill om ruspolitikk, og fikk et foredrag med Jarle Fagerleim, leder av Ungdom for human narkotikapolitikk.

– Det eneste du ikke får tak i på gata i Oslo er alkohol og tobakk. Det er regulert gjennom butikker med åpningstider og aldersgrenser, sa Jarle.

I senere tid har mange begynt å snakke om regulering i samband med legalisering. Marit K. Slotnæs skrev i Morgenbladet rett før jul:

De som er mest imot legalisering overser ordets dobbeltbetydning. Å legalisere betyr ikke bare å gjøre «lovlig», det betyr også å gjøre noe til gjenstand for loven. Å legalisere er ikke det samme som å si «fritt frem». Tvert imot. Det er kriminalisering som innebærer fri flyt, i et uoversiktlig terreng, utenfor det sivile samfunnets kontroll. Legalisering er en forutsetning for regulering.

Jarle påpekte at det er fryktelig usunt å sprøyte udestillert vann og sitronsyre i blodårene. I Norge fins stort sett basisk røykeheroin, som må løses opp i syre for å kunne injiseres. Askorbinsyre er et mildere alternativ til sitronsyre, men det må man til Sverige for å få kjøpt til overkommelig pris. I Oslo deles det ut av enkelte personer og tiltak som hjelper rusavhengige.

– Skal du injisere noe i blodårene bør det være saltvann. Prøv å sette et par skudd om dagen med sølevann og sitronsyre. Blodårene kollapser, tennene ødelegges og du får mange andre helseplager selv uten heroin, sa Jarle.

Gateheroin blandes ut med alt fra bakepulver til knust Fisherman’s friend og rottegift. Det siste jeg hørte om var kanel. =Osloselger Pål sier at du skal lete lenge etter en brukerdose som inneholder mer enn 10-15 prosent heroin.

Et flertall i Stoltenberg-utvalget anbefaler at det åpnes for behandling med ren heroin. En dansk rapport fra Gadejuristen (2007) beskriver hvorfor det er hensiktsmessig å gi heroin. Den viser blant annet til et forsøk i Nederland (1998-2001) med 549 hardt belastede heroinavhengige.

Kort sagt, var konklusionen for så vidt angår de deltagende IV-heroinbrugere, at heroinunderstøttet behandling, var næsten dobbelt så effektiv som metadonunderstøttet behandling. I heroingruppen levede nemlig 56,6 pct. af forsøgsdeltagerne op til designets særdeles skrappe krav for at blive betragtet som profiterende af behandlingen. Efter disse krav skulle man samlet set udvise en mindst 40 pct. fremgang på følgende sammenlagte parametre: Den fysiske og psykiske tilstand, social integration (a. Antal dage, 0-30, med illegale aktiviteter, b. Antal dage, 0-30, uden personlig kontakt med ikke-stofbrugende personer, c. Antal dage, 0-30, med brug af kokain, d. Antal dage, 0-30, med brug af amfetamin) og funktionsniveau, brug af illegale stoffer og involvering i kriminelle aktiviteter. Kun 31,6 pct. af forsøgsdeltagerne i metadon-kontrolgruppen klarede at blive betragtet som profiterende.


Se et utdrag fra Jarles foredrag.
Se også hans siste innlegg i Aftenposten: Kriminelt dårlig helse

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Narkotikaens krigsøkonomi (Dagbladet 02.06.10)

 

3 kommentarer

Filed under Kommentar

Fiksjonsmoralens høytid

I påskekrimmen blir skurkene tatt. Derfor tror vi gjerne på pressens fortellinger om politihelten som pågrep narkobaronen.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

 

Det norske fenomenet påskekrim oppsto i 1923. Gyldendal hadde funnet på noe lurt, og sendt ut en annonse med tittelen «Bergenstoget plyndret i natt». Lørdag før palmesøndag ble den trykt på forsiden av flere aviser med stor overskrift. Avisene ble nedringt av fortvilte pårørende til togpassasjerer. Imidlertid var det snakk om en bok, som ble utsolgt innen påskeaften.

Nordmenn har verdens lengste påskeferie. Den bruker vi til å kose oss med drap, ran og narkotrafikk – både i bøker og på TV. I avisene er det påske hele året, med bakmenn som blir tatt og ligaer som blir sprengt. «Kokainkongen», «narkobaronen» og ikke minst «hovedmannen» blir heftig omtalt, mens politiet befrir verden fra kaos og innsetter den rette orden.

Både påskekrimmen og tabloidavisene fyller plassen etter religionen. De personifiserer det gode og det onde, og hevder helst absolutte moralske standarder. Folk foretrekker åpenbart trygghet fremfor virkelighet. Vi liker bedre å lese om enkle forhold mellom helter og skurker, enn om komplekse saksforhold. Det gjør det også lettere å ta standpunkt.

«Når Agder politikammer kommer med en stolt pressemelding om at de har knust et stort narkonettverk lokalt, ja så kaster media seg over det. Sannheten er at de kanskje har tatt noen bønder fra Polen med to kilo amfetamin,» sa Kjetil Johnsen til Arendals Tidende i fjor. Han er daglig leder i Novemberfilm, som sto bak dokumentarserien «Slanger i paradis» på NRK før jul.

Johnsen så for seg noen måneder med research, men det ble et helt år. I del to av serien møtte vi en virkelig bakmann. Glenn Bjerke hadde startet et nytt liv, med studier i import og eksport på BI. Han var ikke imponert over pensum. Lærebøkene var amatører i forhold til ham. Som narkobaron måtte han ha vanntette systemer for logistikk og distribusjon. Konsekvensene av å mislykkes med eksport og import av amfetamin er langt verre enn av å mislykkes med lovlig virksomhet.

Bjerke fortalte at narkotrafikkens virkelige bakmenn nesten aldri blir tatt. Politiets eksperter bekreftet dette. Det pressen kaller bakmenn, hjerner og baroner er helst småsmuglere som lider under egen rusavhengighet. Da jeg møtte en av dem i Oslo fengsel, fortalte han at en tredel av de innsatte på avdelingen fikk medisin for ADHD, og flere var under utredning.

Bjørnar Dahl gikk selv ni meningsløse år på skolen. Han klarte aldri å konsentrere seg om en bok. Diagnosen fikk han først som 42-åring. Da hadde han selvmedisinert med amfetamin det meste av livet. Til sammen hadde han sittet tolv år i fengsel for bruk, besittelse og salg av stoffet, mens kone og barn ventet hjemme.

«Slanger i paradis» avslørte at narkotrafikken til Norge styres av 30 mektige bakmenn. De er altfor påpasselige til å bli tatt av politiet. De som blir tatt, er gjerne ubetydelige trailersjåfører. «Stopper vi en lastebil med 50-60 kilo amfetamin eller kokain, blir det ikke noe merkbart mindre stoff på det markedet av den grunn», sa politioverbetjent Morten Løw Hansen til Aftenposten i 2008.

Mens fengslene blir stadig fullere av misforståtte hjerner med ADHD, koser vi oss med tabloidenes krimstoff. I den tro at skurker er skurker, helter er helter og moralen sier seg selv.

Les mer om mitt besøk i Oslo fengsel.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Bedøvelse og straff

Før krigen mot narkotika, kom krigen for narkotika. Hva med å slutte fred?

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

«Religion er opium for folket» sa Karl Marx, og mente at religion oppfordret til underkastelse og bedøvet sinnene. Opium skulle altså ha samme virkning, et stoff fra samme plante som morfin, som kan foredles til heroin. På 1800-tallet oppdaget Kinas keiser at opium virket uheldig på folkehelsen. Han forbød import, og Storbritannia gikk til krig i 1839. Det britiske imperiet tjente nemlig grovt på salg av indisk opium til Kina.

Etter to kriger for narkotika, legaliserte Kina opium igjen. I England brukte gjennomsnittsborgeren 10 milligram av stoffet ukentlig i 1875. I Oscar Wildes roman The Picture of Dorian Grey fra 1890 besøker hovedpersonen en «opiumskafé» for å glemme sine synder. I USA viste en kartlegging i 1885 at staten Iowa hadde 3000 utsalgssteder for opium.

Senere forbød flere vestlige land rusmiddelet som skapte størst problemer. I Norge var brennevin forbudt fra 1916 til 1927. Forbudet ble opphevet fordi kriminalitet og hjemmebrenning blomstret opp. Tvilsomme drikkevarer var like tilgjengelige som gatedop er i dag. Det var ingen varedeklarasjon, åpningstider eller aldersgrenser. Arthur Omre skildrer sprittrafikken i romanen Smuglere fra 1935.

Valgnatta 1949 fikk stemmetellerne i Oslo amfetamin for å holde seg våkne. Det skriver Hans Olav Fekjær i boka Alkohol og narkotika. At stoffet siden ble erstattet med kaffe, var sikkert lurt. Det var også en god idé å fjerne kokain fra Coca Cola i 1903, og slutte å reklamere kolossalt for heroin, som legemiddelfirmaet Bayer gjorde for 100 år siden. Men var det lurt å skape en illegal dopkultur?

Fekjær påpeker at en dødelig dose morfin er 30 ganger større enn en vanlig dose. Du dør også av 30 kopper kaffe. En dødelig dose alkohol er 15-20 vanlige drinker på rad. Men gatedop er farligere enn alkohol, for det er umulig å vite hva det er. I Norge er det funnet alt fra 2 til 95 prosent ren heroin i beslaglagte partier, og lignende prosenter for amfetamin.

USA forbød opiumsstoffer i 1909, da bruken begynte å bli forbundet med kinesiske innvandrere. Senere ble de fargedes kokain og meksikanernes marihuana forbudt. Da marihuana senere ble brukt av Vietnamkrigens største og mest langhårede motstandere, erklærte president Nixon krig mot narkotika. Norge fulgte etter.

I 1970 utgjorde narkotikaforbrytelser 3 prosent av alle straffereaksjoner i Norge. Maksstraff var da 6 års fengsel. Før straffen endte på 21 år i 1984, innvendte Straffelovrådet at økte straffer ikke virket preventivt. I 2002 anbefalte Straffelovkommisjonen avkriminalisering, men politikerne turte ikke. I 2007 utgjorde narkotikaforbrytelser 42 prosent av alle straffereaksjoner i Norge. I tillegg kommer annen kriminalitet rundt dopbruk.

I dag antar man at illegal omsetning av narkotika står for 10 prosent av verdenshandelen, eller 4000 milliarder kroner i året. Pengene strømmer gjennom kriminelle bander, opprørsbevegelser og tvilsomme regjeringer. Blant kjerneområdene for illegal opiumsdyrking er Iran, Afghanistan, Pakistan og Libanon.

Det er liten tvil om at opiumsstoffer er vanedannende og sløver både kropp og sinn. Slike bivirkninger kan også lovlige produkter ha – alt fra alkohol til dataspill og endeløse TV-serier. Det betyr ikke at vi bør overlate distribusjonen til verdens største mafiakarteller, og sette brukerne i fengsel sammen med andre forbrytere.

Share

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Flink pike

Hun tilhørte første kull av heroinister i Oslo, og ble prostituert før hun fylte 16. Fem bøker er skrevet om henne, og endelig ser bestemoren Marit Dahl lyst på fremtiden.


Marit Dahl (49)
ble oppdaget i barnehagen. Hun hadde et uvanlig musikalsk talent. Det passet godt til den flinke piken foreldrene ville hun skulle være.

– Jeg gjorde alt jeg ble bedt om med et smil, selv om jeg ikke smilte så mye inni meg, forteller hun. – Egentlig elsket jeg å spille piano. Det hadde vært fint om jeg kunne spille når jeg følte for det. Isteden ble det et press. Jeg måtte opptre i alle middagsselskaper. Når vi skulle på besøk, håpet jeg at de ikke hadde piano der.

I 1969 kom Marit på 2. plass i Ungdommens Pianomesterskap, bak Wolfgang Plagge. Så fikk hun et ultimatum: Enten måtte hun være inne og øve, ellers ville familien selge pianoet. Da familien flyttet fra Oslo til Kløfta, ville Marit heller være ute med venner.

– Jeg ville bare gjøre noe helt annet enn å være snill. Jeg var nysgjerrig på alt som var forbudt, sier hun.

Hun var 12-13 år da hun begynte med øl og sprit. Så ble hun sammen med en gutt i fylla på 17. mai. Han var helt imot hasj, for narkotika var narkotika, mente han. Da gjorde Marit sitt andre opprør.

– Første gang jeg røkte hasj, merket jeg ingenting. Det hadde heller ingen større betydning for min ruskarriere. Da jeg prøvde morfin, stakk det som et helvete innenfra og ut. Etter noen sekunder kom varmen og roen. Det gjorde meg så tørst at jeg hev en Cola rett ned og spydde.

Marit skjønte ikke hvordan noen kunne bli avhengig av dette. Men hun var langt fra ferdig med opprøret sitt. Det gikk slag i slag med voldelige kjærester og dop, til hun sto i Stenersgata i Oslo og var barneprostituert. På 70-tallet var gata berømt blant kundene for unge jenter. De yngste var 13.

– Sexsalget foregikk hele dagen, i lunchen og før kundene hentet barn i barnehagen. Det var vanlige menn med barnesete i bilen. Vi så heller ikke ut som horer, og hadde langt ifra miniskjørt og nettingstrømper.

De unge jentene fikk bedre betalt enn de voksne. Derfor hendte det at eldre prostituerte kom til Stenersgata og lot som de var under 16. Da Marit selv ble eldre, møtte hun kunder på hotell.

– På Fagerborg hotell i Sporveisgata satt to gamle damer og leide ut rom til oss. Det var ingen tvil om hva som foregikk. Jeg møtte også forretningsmenn i lobbyen på finere hoteller.

En taxisjåfør
betalte Marit 300 kroner bare for å sitte på kaia og prate.

– I utgangspunktet ville han kanskje ha et nummer, men vi ble alltid bare sittende og dele matpakka hans. Han hadde en spesiell ost som jeg likte så godt. Det var en pause for oss begge. Jeg ble veldig glad når han kom, og etter hvert tok jeg ikke imot penger. Han hadde ingen kone, men andre kunder snakket ofte om den håpløse kona og alt hun ikke ville gjøre.

I 1977 begynte
heroin å fortrenge morfin på gata i Oslo. Marit hadde hørt at heroin gikk fortere ut av kroppen. Dermed ble man fortere syk, og måtte stresse mer for å skaffe en ny dose. Hun foretrakk morfin, men tok heroin for å bli frisk når hun ikke fikk tak i det. Etter hvert ble hun så hekta på heroin at morfin ikke virket som før.

Det var på
denne tiden hun ble stoppet på Karl Johan. Den høye og mildt sagt tynne jenta fikk  modelltilbud fra et stort byrå. Hun hadde allerede fått flere tilbud fra mindre seriøse aktører.

– Jeg hadde blåveis på øyet og spiste en pølse i uka. Ofte ikke en pølse en gang, bare potetmos og rå løk. Jeg bodde på hospits og skjønte at jeg aldri ville klare jobben som modell, selv om det var et godt tilbud.

St. Hansaften 1982
møtte hun en spesiell mann på strøket. Det var en uke siden hun slapp ut fra fengsel for dopsmugling. Hun hadde mistet leiligheten, og visste at hun sto ved et veiskille. Mannen som åpnet bildøra var redaktør i jentebladet Romantikk. For ham var det kjærlighet ved første blikk. For Marit var det en mulighet til å få hjelp.

– Jeg var glad
i ham på en måte, før jeg oppdaget hans sanne jeg, sier Marit. Hun klarte å slutte med heroin, men ble avhengig av mannen som sa at hun aldri ville klare seg uten ham.

– Han minnet meg alltid på hvor jeg kom fra, og jeg ble redd for å gå fra ham. Når jeg kaller min nye bok «Hekta», betyr det også at jeg var hekta på ham. En gang sa jeg rett ut: «Kan du ikke heller gi meg en på trynet enn å holde på med den psykiske terroren?».

Igjen var Marit
fanget bak en fin fasade. Mannen skrev om deres liv sammen, og fikk en bestselger med boka «Kjør meg til Slottsparken» i 1985. Her fremstiller han seg selv som helten som redder den skjønne, men brysomme Marit. Og Marit spilte med i media. Lørdagsrevyen, store aviser og ukeblader kom på besøk. Ingen fattet mistanke.

– Jeg hadde nettopp fått en sønn, og ville ha så mye ro som mulig, sier Marit. – Jeg gjorde alt jeg kunne for å tekkes min mann, ellers ville det blitt et helvete hjemme.

– Er det mange
menn som tror at de har et romantisk forhold til en prostituert?
– Det er vel en spesiell type menn. De tiltrekker seg kvinner som er svake der og da. Min eksmann tåler meg ikke nå som jeg har reist meg opp. I dag ville jeg nok sett de dårlige tegnene tidligere. At han plukket meg opp på strøket er ett av dem. Men jeg følte meg som verdens heldigste jente når han tilbød meg et sted å bo.

Interessen rundt
Marit ble så stor at hun utga en egen bok; «Jeg ville heller leve». Heller ikke her kunne hun fortelle sannheten. Men hun kunne advare ungdom mot dop. Helst ville hun gitt en nyansert fremstilling, men Landsforbundet mot stoffmisbruk presset henne. Hun måtte skjære alle stoffer over én kam, og skremme ungdommen. Opplaget på 5000 ble revet vekk. Igjen ville journalister vise fram Marits «lykkelige» familieliv.

Men hun vokste
også på erfaringen. Hun reiste rundt på skoler og holdt foredrag. Elevene ga henne gode tilbakemeldinger. Da 90-tallet nærmet seg, turte Marit endelig å ta ut skilsmisse. Hun tok med sine to små barn til Vestfold for å leve i fred som rusfri. Trodde hun. Etter tre år sprakk hun, da hun fikk en ny kjæreste som slett ikke var rusfri. Heldigvis var han snillere enn eksmannen.

– Datteren min
sier at hun ikke tenkte over problemene den gangen. Jeg lagde vafler og eggedosis, og ropte inn alle ungene i gata. Jeg brukte akkurat nok heroin til å holde meg frisk. Jeg hadde store planer om behandling, men da måtte jeg flytte fra Vestfold fylkeskommune. Det var lettere å få plass med adresse i Oslo.

Først flyttet barna
, og så flyttet Marit inn hos eksmannen i Oslo. Han foretrakk henne fremfor sin nye kone. Nok en gang ble hun snill og flink husmor, og endelig fikk hun plass ved ARKEN bo- og behandlingstilbud. Det var ikke første gang hun tydde til slik hjelp. «Mindre enn ti», sier hun om antall behandlinger hun har prøvd i ruskarrieren. ARKEN virket lovende, helt til hun ble syk.

– Jeg skjønte ikke
hvorfor jeg aldri ble frisk igjen. De ansatte skjønte det heller ikke. Hadde jeg fått en lege, kunne han lett konstatert lungebetennelse. Men folk begynte bare å se skeivt på meg. Hadde jeg begynt med stoff igjen? Lurte jeg dem? Det kom ingen lege til ARKEN, selv om det lå ved Gaustad Sykehus. Derfor orket jeg ikke å være der lenger.

Da Marit rundet
førti, krøp hun til korset og søkte om metadon. Det var lange ventelister. Men da hun ble dødssyk i 2001, fikk hun metadon på dagen. Siden har hun tatt én dose med heroin, og den virket ikke.

– Jeg ville vel teste meg selv. Hadde jeg hatt lyst på mer heroin, kunne jeg latt være å ta metadon noen dager. Men stoffet er annerledes i dag enn før; kvaliteten er mye lavere. Det er også derfor mange blander rohypnol i skuddet.

Kunne hun fått
heroin i tablettform, ville hun heller hatt det. Metadon kan være vanskelig å leve med.

– Jeg må ta meg skikkelig i nakken for å fungere. Jeg blir lett sittende hjemme og se på TV, som en zombie. Jeg har ingen gnist. Samtidig vet jeg om folk som fungerer veldig bra på metadon. Jeg vil gjerne få fram at rusavhengige må behandles individuelt. Da jeg ba om Subutex, fikk jeg bare høre at det ikke var noe for meg. Uten at jeg noensinne hadde prøvd det.

Marit prøver
å bruke litt mindre metadon enn hun får. Hun har også prøvd å trappe ned, men det gikk dårlig uten hjelp.

– Legen min skjønner ikke hvorfor jeg vil trappe ned. Jeg synes leger burde lære seg hva metadon er, og hva det gjør med folk. De må høre på pasienten, ikke bare skrive ut lykkepiller. Da jeg sa at jeg bare ble verre av lykkepiller, fikk jeg i trynet: «Ja sånne som deg vil vel heller ha Valium». Det er veldig dømmende holdninger.

Hun har alltid
vært åpen med barna om sitt forhold til rus. Der har hun brutt med fasaden fra oppveksten. Som voksen har hun også prøvd å spille piano, men hun husket ingenting. Det ble for traumatisk. Nå ser hun lyst på fremtiden, og er klar for å prøve igjen.

4 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Narkofilm endelig på nett

Årets Osloborger Arild Knutsen deltar i filmen.

Professor Nils Christie mener Torbjørn Egner var en stor kriminolog. Historien om Kasper, Jesper og Jonatan viser hvordan vi resosialiserer mennesker. Få dem inn i det vanlige livet, ikke støt dem ut til det uvanlige, sier han i dokumentaren «Åra som går». Det er Arild Knutsen et bevis på. Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk sluttet med heroin på egen hånd da han fikk bruke sine ressurser i arbeid. Ham møter du også i filmen.

De færreste heroinavhengige blir ansett som ressurser. Som barn fikk =Osloselger Knut Jansen epilepsi, etter å ha operert en svulst på hjernen. Siden har han vært avhengig av sterke medisiner. Etter førti år på gata, går han nå på metadon og lever av bladsalg. Rettere sagt; ti-femten av de førti årene satt han i fengsel for narkotikaforbrytelser. Det ene beinet hans er av metall, men han får ikke TT-kort til drosje for funksjonshemmede.

Og noe av det dyreste som fins, er å ha folk i fengsel.

Hele dokumentarfilmen «Åra som går» fra 2008 (54 minutter, regi Akbar Grande).

Share

3 kommentarer

Filed under Bloggpost

Småsjokkskada på Skaugum

«Stakkars Haakon og Mette-Marit, dem må bli slitne i henda,» mente =Oslo-selger Truls. Vi sto på Møtestedet i Tollbugata og fikk høre at kronprinsparet skulle hilse på alle som kom på gjestebud. Det måtte bli over femti stykker.

Inngangen var det siste vi fikk lov å fotografere.

Etter en sikkerhetskontroll som varte og rakk, gikk bussen til Asker. Skaugum hadde skrudd på julelys i trærne og fakler på bakken. Milly Kakao møtte oss ved inngangen. To tredeler puddel og en tredel labrador. En allergi-sikker hund for folk som ikke vil ha puddel.

Mona Eieland er redaktør for =Oslos søstermagasin =Fredrikstad. Hun lurte litt på hvor langt ned hun skulle neie i møte med kronprinsparet. I gangen fant Truls en interessant(?) bok om tidløse tiaraer, mens vi ble ropt opp og prøvde å stille oss i en spiralformet kø. Scanpix hadde fotomonopol og ville vite hvem de tok bilde av på den store hilserunden.

I velkomstdrinken var det Gravenstein. Stue etter stue var som et lunt kunstgalleri med tykke gardiner og persiske tepper, familiebilder på bordet og lysekroner i taket. Vi endte opp i en liten sal hvor rusavhengige fortalte sine historier, deriblant Berit Kettler fra Jobben på Lillehammer. Vår egen Dagfrid Fosen spilte gitar og sang Father & Son.

I spisesalen ble Dagfrid og jeg plassert på hver vår side av kronprinsen ved et rundt åttemannsbord. =Oslos redaktør Anlov fikk Mette-Marit til bords. Haakon sa at han hadde lest min bok Inniverset, som han fikk da jeg intervjuet ham i fjor. Bøker er slett ikke den vanligste gaven til kronprinsparet. De får ofte heklede gjenstander, kunne kronprinsen fortelle. Min bok interesserte ham fordi stesønnen, halvstore Marius, er på samme alder som mine hovedpersoner.

Da Haakon besøkte =Oslo i fjor ga jeg ham en ikke-heklet gjenstand.

Vår bordkamerat Truls ble fra seg av lykke da Haakon husket ham fra en legendarisk Pearl Jam-konsert på Betong i 1992. 90-tallets supergruppe hadde ikke slått gjennom enda. De spilte alle sangene fra albumet Ten for et halvfullt lokale. Få måneder senere spilte de for 50 000.

«Haakon er ikke noe typisk vestkant når det kommer til musikksmak,» betrodde  Truls meg. «Vi har vært på flere konserter sammen.»

Buffetten var full av småretter, eller «artig mat jeg ikke har vært borti før», som Truls kalte det. Selv hadde vi vært borti det meste, men ikke akkurat hver dag. Haakon forsynte seg rikelig av cherrytomatene, og Truls fant seg «en skikkelig jålete konfektkake» på dessertbordet.

Etterpå bar det inn i en ny sal, hvor Maria Solheim sang både for oss og Marius. En gullfugl, mente Mona Eieland.

Truls var småsjokkskada over hvor hyggelig og lite formelt det hadde vært. Mona smeltet av Mette-Marits avskjedstale, og håpet at kronprinsparet tenkte litt på Fredrikstad. I gave fikk de flere eksemplarer av Monas magasin.

«Det er så uvirkelig. På det høytidelige bordet ligger =Fredrikstad,» utbrøt hun. «Og den stua har aldri vært pussa opp!»

Faksimile fra Adresseavisa

Se også artikkel i forkant av gjestebudet fra Her & Nå.

Share

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Da jeg ble lempa av flyet i Saudi-Arabia

Ikke jeg da, men =Osloselger Trond, som fortalte meg om sine luftfartserfaringer.

julebok09

Selges på gata i Oslo for 100 kr., halvparten går til selger.

– Jeg har ikke drekki siden 20. januar i fjor. Da ble jeg lempa av flyet i Saudi-Arabia. Jeg var litt full, så jeg fikk ikke bli med til Thailand, sa Trond.

Heldigvis skulle flyet mellomlande uansett. Trond tilbrakte et par dager i Dubai, hvor han så DE kakseboligene og DE rette autostradaene.

Bagen hans fikk en fin tur til Thailand før den kom hjem til Gardermoen. Gjett om Trond var nervøs for at noen hadde smuglet dop i den. Hele historien til Trond og mange andre selgere får du i =Oslos julebok.

anehansi

Her gjelder det å styre ballen gjennom to ringer med luftkanon. Finn ut om Ane eller Hansi vant i =Oslos julebok.

Rikke skriver om en vandring i spøkelsesbyen, som er Oslo 24. desember. Egentlig ville hun legge seg ned midt på Karl Johan, men hun valgte sin vante plass inntil veggen ved Konserthuset.

Olav beskriver en ungdomstid «nesten som disse som bor i bakgårder eller kjellerhull.» Frank var fører på en livbåt under Alexander Kielland-ulykken. Richard smalt inn i et tre med hodet først. Genadijs har et pass hvor det står «alien». David hadde to sponsoravtaler som snowboardkjører. Bodil lager kunst av handlelister og hårlakk.

Ane Dahl Torp tar med venn og =Osloselger Hansi på Teknisk museum. Han underviste henne i rusavhengighet før hun skulle spille i filmen Uro. På museet konkurrerer de blant annet om hvem sin hjerne som kan produsere mest «hvilebølger».

Maria Bonnevie har gitt fra seg et barn på film. =Osloselger Ann Charlott har gitt fra seg to på ordentlig. Vi møtte dem på en café på Plata, hvor Maria ble rystet av det Ann Charlott fortalte. Ikke bare om barndommen, men også om ting hun hadde opplevd senere.

platajul

– Husker du han som ble drept utenfor rettssalen i Mysen? Tidligere satt jeg og så på at han skjøt en venninne av meg i hodet, i min leilighet. Etterpå fikk jeg bare piller. Det var ikke snakk om å prate med meg. Ingen ville ha noe med meg å gjøre, siden jeg var rusavhengig, forteller Ann Charlott.

Gunnar Sønsteby er Norges høyest dekorerte borger, men ble kastet ut fra skolen fordi han manglet disiplin. I boka forteller han blant annet om den gangen to tyskere med gevær og en statspolitimann med pistol satt og ventet på ham.

3xjulebok

Hva har Gunnar Sønsteby, Are Kalvø og Wenche Myhre til felles? Alle har noe å fortelle i =Oslos julebok 2009

Wenche Myhre hadde Norges største fanklubb og bygde sykehus i Gaza. Først 30 år senere tok hun sitt første vinglass. Hun forteller om faren som dyttet henne ned fra scenen, speiderne som åpnet fanpost, fotosession med The Beatles og pressen som la seg rundt Grefsen gymnas.

Boklansering på TV2 og NRK Østlandssendingen.

Min video fra lanseringen av juleboka 23. november, med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Å være lik er å være død

Har modellene mer sjel enn klærne, blir det vanskelig å selge ideen om at lykke må kjøpes.

kk1109

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Rundt 1990 kom en olabuksereklame hvor modellene så dopa ut. De var ikke bare syltynne, de var også uttrykksløse. Buksene fremsto som mer levende enn menneskene. Den gang må det ha vært ganske nytt, for reflekterte voksne reagerte.

Boka «Hekta» forteller den sanne historien om rusavhengige Marit Dahl. Da Marit var 16 og langt nede på heroin, ble hun tilbudt modelljobb. En speider fra et stort byrå stoppet den syke jenta på Karl Johan.

Markedsførere har større muskler enn barn. Budskapet er alltid at identitet og fellesskap må kjøpes. Ofte må tolvåringer undertrykke seg selv for å lykkes sosialt. De har ikke noe reflektert fellesskap å melde seg inn i. Dermed følger de enhver trend. Men ingen oppnår det de trenger ved å være like kule.

I 1990 prøvde Helene den ene strategien kulere enn den andre. Hun fant bare overfladiske fellesskap. Alle strategiene tilhørte samme superstrategi: Å være lik. Hun lot seg ikke be to ganger når det ble kult å stjele olabukser. Reklamen hadde allerede gjort det superkult å ta avstand fra følelsene sine.

Hun tok heller ikke fem øre for å ta heroin da hun møtte et miljø hvor dét var trenden. Å være lik er lettere jo mer effektivt man flykter fra seg selv. Å kjøre heroin rett i blodet er supereffektivt. Snart kunne Helene konkurrere med de sjelløse modellene, uten hjelp fra Photoshop.

Det begynte ikke med hasj. Det begynte med olabukser, eller kanskje med voksne som klamret seg til alt de kunne smykke seg med. Voksne som fryktet at de ikke var bra nok i seg selv.

Jan Kjærstad traff spikeren på hodet i Forføreren, der femten år gamle Jonas blir rystet av sin egen erkjennelse: «Å være lik er å være død.» Helene vil også dø fysisk om hun ikke skifter strategi. Derfor kan tidligere rusavhengige være de klokeste menneskene man møter. Når de ikke bare har byttet en avhengighet med en annen, har de valgt sjelen fremfor trenden – å leve fremfor å være lik.

ivst
Helene opptrer også i min roman
Inniverset.

Share

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

En engel med piano – og en greker med video

rebekkaI dag fikk =Oslo besøk av Rebekka Karijord, som har laget filmmusikk til Engelen. «Han ble jo syk,» sa hun om faren sin, som var rusavhengig i tjue år. Da hun var tolv, fant hun en notatbok med masse tekster han hadde skrevet til henne og moren. Hun hadde ikke sett ham siden hun var seks, men besøkte ham i Bergen så fort hun fikk lov å ta toget alene. Noen plastposer fulle av tekster senere startet hennes egen karriere som musiker.

Rebekka bor i Stockholm, og synes det er en utrolig forskjell på hvordan Norge og Sverige behandler rusavhengige. Gatemagasinet Situation Stockholm forbindes med hjemløse, ikke med rus. Det samme gjelder de fleste andre gatemagasiner i verden. «Jeg er så glad for at Margreth Olin rører litt rundt i folks hoder,» sa Rebekka.

For fem år siden ble faren frisk. Han jobber i dag som lærer i ungdomsskolen, og har aleneansvar for en datter på fem år. I videoen under forteller Rebekka om faren og synger Wear it like a crown fra filmen. Sangen handler om å bære frykten på hodet som en krone – med stolthet.

=Oslos eminente fotograf Dimitri har funnet ut at kameraet hans også kan ta opp HD-video. Her debuterer han som filmfotograf. Legg spesielt merke til kunstneriske virkemidler som stearinlys i nærbilde og forflytning av blomsterpotte. Med sin skyhøye kvalitet ble filmen for stor for YouTube, men jeg lastet straks ned det utmerkede programmet iSquint (for mac), som konverterer all slags video til mp4. Dermed raste filmen ned fra 1,3 gigabyte til 27 megabyte.

I et senere opptak valgte Dimitri et utsnitt hvor to =Osloselgere ser ut som de holder på å sovne, før de blar opp hvert sitt VG. Da lærte vi at film har sitt eget språk. «VG-reklamen» med den ensomme og uskarpe Rebekka i bakgrunnen ble god underholdning på kontoret, men YouTube fikk aldri oppleve den siden den hadde lite med virkeligheten å gjøre.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Ti forslag for en bedre rusomsorg

Denne sto på trykk i Aftenposten i 2009.

Rusomsorg er norske politikeres svarteste samvittighet. Her er noen ideer som ikke er prøvd ut enda, eller som bare gjennomføres sporadisk her til lands.

tiforslag
1: Ruspolitisk utvalg med rusavhengige

=Oslo og flere andre organisasjoner har sett behovet for et ruspolitisk utvalg hvor rusavhengige selv er representert. I dag snakker organisasjoner på vegne av skjebner de ikke selv har erfart. Hvorfor trekkes ikke rusavhengige inn i beslutninger, sammen med politikerne? Her fins en enorm, ubenyttet kompetanse.


2: En ny type værested

Hva med et senter for rusavhengige der de er ressurser og ikke bare mottakere? I hovedstaden har Oslo Byaksjon (OSBY) foreslått å gi en fjerdedel av Galleri Oslo til rusmiljøet. Et gatelignende miljø i ly for kulden, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell. Skal dette fungere, nytter det ikke å føre en streng linje med bruk av narkotika, mener OSBY.


3: Flere addiktologer

Addiktolog Espen Andresen mener at norsk rusomsorg mangler kunnskap om addiktologi, læren om avhengighet. Faget tar for seg dype personlige prosesser og tankemønstre som ligger til grunn for sykelig avhengighet. Det gir en profesjonalisering og fordypning av 12-trinnsmodellen, som er velbrukt og vellykket blant annet i det svenske behandlingsapparatet.


4: Bemannet bolig

Rusavhengige kan være for friske til å bo på institusjon, men for syke til å  bo alene. Her kan politikere la seg inspirere av HVPU-reformen for psykisk utviklingshemmede. Boligkomplekser kunne ha 1–2 ansatte som hjelper til med sosialisering og ser til at beboerne tar vare på seg selv. Den slags botilbud fins kun i liten grad for folk med rusproblemer.


5: Ambulerende feltpleie

I dag må rusavhengige som trenger legehjelp oppsøke Feltpleien i åpningstiden. Det har de ikke tid til i sin evige jakt på penger og stoff. Derfor blir de gående med åpne sår og infeksjoner. Mange utvikler sykdommer som ellers bare fins i u-land, og mister motivasjon til å komme videre i livet. Oppsøkende tjeneste som eksisterer i dag gir ikke fysisk behandling.


6: Subutex fra fastlegen

Heroinavhengige står i lange køer for å få metadon og Subutex under LAR-ordningen. Fastlegen kan kun gi dette i en overgangsfase før pasienten må søke LAR. I Frankrike fins ingen slik begrensning. Med mye større befolkning har landet færre overdosedødsfall enn Norge. Norske fastleger kunne også gi medisinsk rusbehandling og oppfølging, fortrinnsvis med buprenorfin (Subutex og Suboxone), som er mindre risikabelt enn metadon.


7: Avkriminalisering av narkobruk

I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å avkriminalisere bruk av narkotika. Hvorfor straffe folk for å skade seg selv? Rusforsker og kommisjonsmedlem Ragnar Hauge mente at straff rammer hensiktsløst og vilkårlig når nær halve befolkningen har brukt cannabis. Kommisjonen ville fortsatt straffe omsetning av narkotika.


8: Fadder til løslatte fanger

60 prosent av de innsatte i norske fengsler har store rusproblemer. Stiftelsen Livet etter Soning letter overgangen fra fengsel til frihet. WayBack er et tiltak som det offentlige kunne lære av og bygge ut. Løslatte fanger får en egen fadder som selv har sittet inne. Fadderen blir med på sosialkontoret, hjelper til med fritidsaktiviteter og annen personlig oppfølging.


9: Overgangsbolig til løslatte fanger

To av tre løslatte mangler et sted å bo. Livet etter Soning har også prosjektet Way of Living. Her får tidligere fanger hybel i bofellesskap med et rusfritt sosialt nettverk. Husleder har oppfølgningsansvar i forhold til renhold og generell orden. På dagtid forventes det at leietakerne jobber aktivt for å ordne opp i tilværelsen. Et eksempel til etterfølgelse!


10: Utdeling av askorbinsyre

Norge har mest brunt heroin, som er ment for røyking. Innsprøyting gir mer for pengene, men da må basen kokes opp i vann med syre. Heroinavhengige bruker sitronsyre, som er svært skadelig for kroppen. Askorbinsyre er langt mildere, men mye dyrere. Utdeling av askorbinsyre til heroinavhengige ville vært et viktig skadereduserende tiltak.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Jeg har vært i fengsel

Men bare på besøk, som det heter på Monopolbrettet.

oslofengselOslo fengsel er litt som en barnehage, bare at det er lov å røyke. I hvert fall på cella. På avdeling C2 møtte vi noen trivelige gutter som soner for narkotika- og vinningskriminalitet. Og kanskje litt vold. I hvert fall torpedovirksomhet (for gjenger). De innsatte får 265 kroner i ukelønn og kjøper røyk, telefonkort og Vi Menn i kiosken. En av dem sier han er «bitt av kakebakebasillen». Han baker Daimkake og brownies i hytt og vær.

Foran flatskjermen står en sofa, eller snarere en hengemyr i skinn. Der spiser vi en skive kneipp med italiensk salat som vi sniker til oss fra felleskjøkkenet. Interiøret faller ikke helt i smak, men det er ingenting å si på stemningen.

Han med kakene tar generell studiekompetanse med snittkarakter på 5 blank og 6 i naturfag. Det er ikke så mye annet å finne på her enn lekser. I hvert fall ikke når man har sett alle programmene på Discovery fire ganger.

Han med torpedovirksomheten («kreve inn penger, legge på renter og sånt») vil bli ernæringsfysiolog i eldreomsorgen. Han synes ikke mormor får bra nok mat. Han foretrekker barn og eldre fremfor de midt imellom, som han «jobber» med til daglig. Torpedogjerningen handler om å skape frykt for å få respekt. Damer har han aldri manglet. De ligger jo langflate etter kriminelle. Faktisk synes han at han har fått et bedre forhold til kjæresten etter at han kom i fengsel.

Til slutt møter vi Bjørnar Dahl fra en annen avdeling. «Kriminelt god debattant», skrev Nationen da han utklasset tre politikere i NRKs valgsending fra Oslo Fengsel. Til sammen har han sonet tolv år for bruk, besittelse og smugling av amfetamin. Nylig ble han utredet for ADHD og fikk lovlig medisin. For første gang kan han lese en bok. Han farer ikke lenger opp og biter hodet av den som sitter nærmest.

Her er hans hovedpoeng:

* Slutt å fengsle folk fordi de har en sykdom som heter avhengighet.

* Når du kommer i fengsel forholdsvis ung og uberørt, får du kontakt med heftigere miljøer. Brått er du organisert kriminell, i posisjon til å krite masse varer. Tilbakefall for førstegangs innsatte ved Oslo Fengsel er 80 prosent.

* Folk må kartlegges når de settes inn. 65-70 prosent har alvorlig rusproblematikk. Det er altfor sent å sette inn hjelpetiltak de fire siste månedene av soningen.

* Noen må vente i opptil åtte år på å sone. Jeg venta i tre. Mye kan ha skjedd på den tiden. Man kan ha etablert seg med jobb og familie. La folk sone med en gang.

* Hvor relevant er arbeidserfaring herfra når du kommer ut? Du har malt de jævla klesklypene. Her er skolebudsjettet barbert med tre millioner. På min avdeling er det fem selvstudieplasser på 170 innsatte. På allmennfag er det også begrenset med plasser.

* Når du kommer ut, har du kun tilhørighet i et rusbelastet kriminelt miljø. Klarer du å skaffe deg bolig ligger prisen kanskje 500 kroner over det sosialkontoret dekker. Da kjøper de en hospitsplass i Oslos mest belasta miljø, og tenker at de har gjort en innsats.

* Fengsel slik det drives nå er helt på trynet. Folk må integreres i samfunnet. Dømmes til utdanning og jobb. Betale skatt. Det må bygges mange flere overgangsboliger.

* Noen vil bare drive med rus og kriminalitet. Da får man ha dem i fengsel til de kommer på bedre tanker. Man burde få sone sammen med likesinnede.

* I Oslo Fengsel sitter mange somaliere og irakere på utvisningsvedtak. Hvorfor bruke 3000 kroner døgnet på å ha dem i fengsel her i flere år, nå de likevel skal sendes tilbake etterpå? Hvorfor ikke sende dem tilbake med en gang?

* Hvorfor skal det være så vanskelig å gjennomføre enkle tiltak? Hvorfor skal alt være så forbanna byråkratisk og tungrodd?

En ansatt i fengslet tror ikke politikerne er det største problemet. Mange er opplyste og går så langt de tør. Men så er det folk flest. Politikere må bestemme det velgerne vil. En gjennomsnittsvelger får sin informasjon gjennom VG (sier han og sukker tungt).

3 kommentarer

Filed under Bloggpost