Rusavhengige har ikke ett og samme problem

I fremtiden må vi slutte å behandle ruspasienter som en ensartet gruppe.

For folk som er tungt avhengig av ulovlige rusmidler, preges hverdagen av heroin, amfetamin eller beslektede stoffer, som virker beroligende eller stimulerende. Hvorfor blir noen så avhengig av akkurat disse stoffene at de ender opp på gata?

Kroppen produserer selv opioide peptider, med lignende effekt som heroin. Når vi opplever en nødsituasjon, kan de utløses i store mengder. Stoffene lindrer smerte, beroliger og skaper en følelse av mental avstand til det som skjer. Det kalles dissosiasjon.

Folk som er sårbare for stress eller har opplevd traumer, kan finne trygghet i rusmidler med lignende effekt som dissosiasjon. Dette beskriver den amerikanske psykiateren Bruce Perry i boka «Gutten som ble oppdratt som hund».

Et annet forsvar kroppen har mot trusler, er overaktivering. Adrenalinet bruser og gir oss ekstra energi til å kjempe eller flykte. Vi blir mer årvåkne, så vi bedre kan kartlegge farer. Utløses denne responsen ofte, kan hjernen endres. Konsentrasjon og impulskontroll svikter, og vi kan bli overdrevent vaktsomme.

Virkningen av amfetamin kopierer den overaktive responsen på fare. Stoffet gir høyere puls og økt følelse av styrke og muligheter. Endringer i hjernen knyttet til overaktivering, kan gi noen større trang til å ruse seg på stimulerende stoffer, skriver Perry.

Forfatter Maria Kjos Fonn ble avhengig av heroin etter en grov gruppevoldtekt og andre hendelser som førte til posttraumatisk stress. Avrusning gjorde henne bare sykere. «Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem,» sa hun til =Oslo i 2020.

Maria var heldigere enn mange andre, og fikk etter hvert traumebehandling som virket. Dermed fikk hun også mindre behov for å ruse seg. Ikke alle med rusproblemer har en traumelidelse, men alle har psykiske, fysiske eller praktiske vansker som ikke forsvinner bare ved å avstå fra rus.

Fremtidens rusbehandling må rettes mer inn mot underliggende problemer, som krever ulike løsninger og ikke kan behandles gruppevis.

Straffet for å hjelpe

«Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner,» sa rusforsker Sverre Nesvåg til =Oslo i 2015. Det vil si få roller man identifiserer seg med. Fremtidens rusbehandling må låse opp døra til flere roller og identiteter. Hvorfor terper man på identiteten som rusavhengig? Hvorfor består så mye behandling av å sitte passivt og snakke om rusproblemet?

Pårørende Ane Ramm har kritisert rusinstitusjoner for å tvinge folk inn i rutiner fjernt fra et vanlig voksenliv. Hun foreslår mer trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid. Hun får støtte fra psykolog og høyskolelektor i sosialfag Liese Recke. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker, sier Recke. Fremtidens rusomsorg må forberede folk på hverdagen, ikke bare lære dem å bli lydige pasienter.

Hvorfor regnes rusavhengige som en så eksepsjonell gruppe pasienter at fastleger ikke får bruke eget skjønn? En som nektet å svikte sitt faglige skjønn, var legen Sverre Eika, som døde i fjor. Han hadde mange rusklienter som ble dårlige av medisiner fra LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Han tilpasset medisiner til hver enkelt, så de slapp bivirkninger som angst, sløvhet og hevelser i kroppen. For det fikk han flere tilsynssaker mot seg.

Hans kollega Stig Asplin gjorde det samme, og ble fratatt retten til å skrive ut A og B-preparater i 2020. =Oslo-selger Hilde Bjerkeland var en av mange som var henvist til «gatas apotek» igjen da hun mistet Asplin som fastlege.

Hun mistet ikke bare medisiner, men også en fagperson som tok henne på alvor, som fulgte opp treningen hennes og hjalp henne med å trappe ned på metadon. Fremtidens rusbehandling må ta mer hensyn til pasientenes individuelle behov.

Virkelighetsfjernt

Blant de store risikofaktorene for rusavhengighet, er ADHD. Jeg har møtt mange Erlik-selgere med symptomer på ADHD som aldri fikk hjelp, og som selv fant ut at amfetamin hjalp. De som kjøper stoffet fra kriminelle pådrar seg problemer de kunne unngått om de tok amfetamin som medisin i rett dose med kjent innhold.

ADHD behandles med sentralstimulerende midler som i praksis er varianter av amfetamin. Likevel blir amfetaminavhengige med ADHD nektet medisin. Før du kan få ADHD-medisin, må du ha vært rusfri i tre måneder. Det er virkelighetsfjernt, mener Stig Asplin.

Heidi Hansen fikk diagnosen ADHD da hun var 21, etter å ha selvmedisinert med rusmidler i mange år. Det skulle gå ti nye år før hun fikk ADHD-medisin og omsider kunne skape seg et bedre liv. I dag har hun jobb og et godt forhold til datteren, som vokste opp i fosterhjem.

«Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling,» sa Heidi til =Oslo i 2017. Med ADHD-medisin fikk hun ro på seg til å ta tak i problemer. Etter hvert valgte hun å trappe ned på medisinen.

Fremtidens rusbehandling må gi hjelp i riktig rekkefølge. Livsviktige tiltak må ikke brukes som premie for rusfrihet. Mange trenger tiltakene tidligere, og når de får dem, får de ofte mindre grunn til å ruse seg. «Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt,» sier psykolog Kari Lossius.

Hun mener vi må inkludere og ikke ekskludere rusavhengige som viser symptomer på sin egen sykdom. I dag er for mange dører lukket for dem som strever med å oppnå rusfrihet. For noen betyr det at dørene aldri åpnes. Dermed får de aldri utviklet selvtillit, og heller ikke tillit til det norske samfunnet.

Rusflyktninger

I Norge vil vi ha et helsevesen som ikke diskriminerer. Da må vi behandle rusavhengige som andre pasienter, ikke samle dem i egne systemer som umyndiggjør dem og betrakter dem som en ensartet gruppe.

Forskjellen mellom rusomsorg og øvrig helsevesen i Norge ble ekstra tydelig i 2020. Da økte dødsfall fra overdose betydelig, mens dødeligheten ellers i befolkningen var stabil til tross for pandemi.

På noen helsefelt har Norge klart det mange andre land bare drømmer om. På rusfeltet fins det europeiske land vi trygt kan lære av, der behandlingen styres mer av praktiske resultater enn av «moralske nykker», som Kari Lossuis har kalt det.

Norske «rusflyktninger» drar jevnlig til land i Mellom-Europa for å få tilpasset medisinsk behandling. Det disse landene gjør er verken å medisinere mest mulig eller å bruke mer penger på rusomsorg enn oss. Det handler mer om en holdning til folk med rusproblemer, som gjør at de blir lyttet til på lik linje med andre pasienter.

En 32 år gammel nordmann sa det slik i en e-post til sin belgiske lege som jeg fikk se: «Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!»

 

Illustrasjon: André Martinsen

De som faller mellom alle stoler

Hvis rusavhengige skal hjelpes og ikke straffes, må man spørre dem hva slags hjelp de trenger.    

Snart skal det endelige forslaget til rusreform legges fram for Stortinget, under mottoet «fra straff til hjelp». Nylig kom et viktig innspill til reformen fra Skyggeutvalget. Dette er veteraner på rusfeltet, som har snakket med de mest utsatte rusavhengige. En rapport på 162 sider er ført i pennen av kriminolog Nicolay B. Johansen.

Skyggeutvalget ønsker en kartlegging av rusavhengiges helse og livsvilkår, som også omfatter folk utenfor behandling. Blant pasienter i behandling, fins en større studie fra 2010. Den viste at seksti prosent hadde lærings- eller atferdsvansker i grunnskolen. Nesten like mange hadde opplevd angst, depresjon og foreldre med alkoholproblemer. 

De som er avhengige av ulovlige rusmidler, bruker hovedsaklig stoffer som demper hyperaktivitet og traumer. Her kan ordet ‘rus’ bli misvisende, mener utvalget. Vil man hjelpe rusavhengige, må andre problemer enn rusbruken prioriteres mye høyere.

Mange er lei av å alltid bli møtt som narkomane, om de så kommer til legen for å undersøke et kne. Noen nekter å motta helsehjelp, fordi skammen blir for stor. Og når de utsettes for ran, vold eller overgrep, nøler de ofte med å tilkalle politiet. 


Politisk politi

Allerede i 2003 påla daværende justisminister Odd Einar Dørum politiet å slutte å gå etter «slitne narkomane». Antall anmeldelser for bruk og besittelse sank i en kort periode, før de var tilbake på gammelt nivå. I 2014 fikk politiet refs av Riksadvokaten, som mente de prioriterte narkotikasaker for å øke oppklaringsprosenten. Å straffe folk for små narkotikaforbrytelser, er saker som nærmest oppklarer seg selv. 

Politiets egne organisasjoner er de sterkeste motstanderne av rusreformen. Skyggeutvalget mener det går ut over folks allmenne rettigheter når politiet har en politisk slagside. I 2016 holdt forskeren Teri Krebs en appell på et ruspolitisk arrangement, der hun argumenterte for legalisering av visse ulovlige rusmidler. Narkotikapolitiet overvåket arrangementet, og mente Krebs «så ruset ut». Dermed arresterte de henne og ransaket hjemmet hennes.

Det eneste de fant, var 0,8 gram av en psykoaktiv sopp som vokser fritt i norsk natur. Mengden ville gitt en rus tilsvarende et par kopper kaffe. Selv om funnet kun kvalifiserte til bot, holdt politiet på Krebs, og pågrep også ektemannen, forsker og psykolog Pål-Ørjan Johansen.

Begge ble satt på glattcelle, og spurt ut om sitt ruspolitiske syn i et fire timer langt avhør. Utspørringen virket mer myntet på politiske dissidenter enn på vanlige borgere siktet for et bøteforhold, mener Skyggeutvalget. Flere aviser omtalte saken, og parets advokater kom til orde med kronikker.   

Når mer ressurssvake brukere møter et overivrig narkotikapoliti, hører vi lite om det i media. I Skyggeutvalgets rapport forteller flere om ydmykende ransaking og stripping i full offentlighet. De mest dramatiske historiene ligger litt tilbake i tid. Politiet synes å ha bedret seg, men deres håndtering av folk med ulovlig rusbruk har lagt grunnlag for stigmatisering av gruppen også i helsevesenet.

I en nyere manual for behandling av opioidavhengige ved et sykehus i Midt-Norge sto det: «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere alle rundt seg til enhver tid.» Rusavhengige pasienter opplever å bli vurdert gruppevis. Når de forteller om smerter, blir de ofte mistrodd. Helsepersonell kan bli så redde for å gi dem «rusfølelse» at de gir for lite hjelp til smertelindring. 


Dårlig forskning

En pasient som stiller kritiske spørsmål til rusbehandlingen, får lett merkelappen «umotivert», mens institusjonen går fri, påpeker Skyggeutvalget. Når noen mislykkes i behandling, forklares det med deres personlige egenskaper, ikke med kvaliteten på behandlingen.

Evalueringer av Tyrili, Veksthuset, Solliakollektivet og Selbukollektivet er skrevet av folk tilknyttet institusjonene. Her er skillet mellom forskning og reklame visket ut. Helsemyndighetene har ikke kompensert for dette med uavhengige kunnskapskilder. Kontrollgrupper fins heller ikke, altså sammenligning av hvordan det går med rusavhengige i og utenfor behandling. 

Når rusbehandling evalueres, har man stort sett spurt om de innlagte er rusfrie kort tid etter utskriving. Da går man glipp av viktig informasjon, både om alle som avbryter behandlingen, og om langtidseffekten for de som fullfører. Skyggeutvalget kritiserer også det at rusfrihet blir eneste kriterium for suksess. Fokus må ligge på livskvalitet og funksjonsnivå, der bolig og jobb står sentralt.

Et rusfritt liv er ikke det samme som et godt liv. Mange som er blitt totalt rusfrie forteller om svært dårlig livskvalitet. Et mildt stoff som cannabis er for mange en løsning, ikke et problem i seg selv. Det kan dempe trangen til å innta mer skadelige rusmidler, og lindre ulike plager.


Feil medisiner

Mange har fått hjelp med rusproblemer gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), men ordningen er dårlig tilpasset et endret rusmønster. Der ulovlige rusmidler er involvert i dødsfall i dag, skyldes bare en tredjedel primært heroinbruk. Det vanligste er en kombinasjon av lovlig og ulovlig anskaffede legemidler, blandet med alkohol. I LAR får brukerne medikamenter som skal fjerne behovet for heroin og lignende, men mange er i tillegg avhengige av benzodiazepiner. 

LAR har også for smalt utvalg av medisiner for heroinavhengige, skriver Skyggeutvalget. De virker vel opptatt av at de valgte medisinene ikke skal gi rusfølelse, og tar for lett på bivirkninger. En kvinne som hadde store bivirkninger av LAR-medisiner, erfarte at hun fungerte mye bedre på Dolcontin. Hun brukte sju år på å overtale LAR til å la utenforstående leger gi henne medisinen. Mange LAR-pasienter får avslag når de vil bruke denne eller lignende medisiner som bedrer funksjonsnivået deres.  

Skyggeutvalget er positive til hovedtrekkene i rusreformen, slik den foreslås gjennomført av Rusreformutvalget. De er likevel bekymret for personer som ikke passer inn i behandlingsapparatet. Man må spørre dem hva slags hjelp de har nytte av, ikke ta det for gitt at all rusbehandling er et gode. 

Kan rus redde liv?

Tusenvis av nordmenn – fra barn til eldre – bruker daglig «narkotika» i form av medisiner. Ny forskning på terapeutisk bruk av rusmidler vekker oppsikt.
 
FNs narkotikakonvensjon er tydelig på at stoffene har flere sider:

«Medisinsk bruk av narkotiske stoffer fortsetter å være uunnværlig for lindring av smerte og lidelse, og en må sikre tilstrekkelig forsyning av narkotiske stoffer til slike formål,» sier den.

De viktigste medisinene mot akutte smerter er opioider – fra morfin til fentanyl. Har du ADHD og får lite hjelp av Ritalin (metylfenidat), kan du få legemidler som Attentin og Elvanse, som i prinsippet inneholder vanlig amfetamin.

Har du en viss type narkolepsi, får du Xyrem, som inneholder «partydopet» GHB. I 2012 ble medikamentet Sativex godkjent til medisinsk bruk i Norge, mot smerter og spastisitet ved Multippel Sklerose. Dermed fikk vi medisinsk cannabis.

Ketamin var et viktig anestesimiddel lenge før det dukket opp på ravefester. Det krever ikke respirator eller tett overvåkning, og er derfor uunnværlig når folk må opereres under vanskelige forhold. Ketamin kan virke både stimulerende, avslappende, dissosiativt og hallusinogent, avhengig av dosen. I Norge brukes det lite som rusmiddel, men aviser på sensasjonsjakt har likevel klart å kalle det et livsfarlig motedop.

I USA hadde legen Edward Domino pasienter som sa at de selvmedisinerte depresjon med ketamin allerede på 1970-tallet. Legen så på dette kun som rettferdiggjøring av rusbruk, noe han angrer på i dag. Hadde han lyttet mer til pasientene, kunne ketamins antidepressive effekt kanskje blitt oppdaget tidligere.

Nyere studier på ketamin mot depresjon har gitt resultater: Stoffet ser ut til å være tre ganger så effektivt som vanlige antidepressiva. Virkningen kommer raskt, og kan vare i flere uker etter inntak. Andre antidepressiva må tas hver dag, og virker først et par uker etter oppstart. Noen få norske privatklinikker tilbyr i dag ketaminbehandling mot depresjon.


Tar liv og redder liv

Vanligvis er selve ruseffekten noe man vil unngå i medisinen. Det regnes som en bivirkning, noe som gir kortvarig og «kunstig» behag. Det spesielle med ketamin er at rusopplevelsen antas å medvirke til vedvarende, antidepressiv effekt.

Pasienten kan få adgang til ellers utilgjengelige landskap av følelser og tanker. Folk som ser virkeligheten gjennom depressive briller, får justert «brilleglassene» og ser noe annet, som kan gi sterkt inntrykk og nye perspektiver på livet. Denne effekten kjenner vi ellers fra psykedeliske stoffer, som det også forskes på til medisinsk bruk.

Alt dette beskrives grundig i den nye boka «Ulovlig medisin» av legen Andreas Wahl Blomkvist (bildet). Han forklarer godt hvordan de samme stoffene kan være både livsfarlige og livreddende. Femten år gamle Martha Fernback fikk hjertestans etter å ha tatt 500 milligram MDMA som rusmiddel. Dosen kan sammenlignes med å drikke 30 shots med brennevin på én time, som også ville drept henne.

Soldaten James Hardin var psykisk knekt etter tre turer til Irak og Afghanistan. Krigstraumene hadde ødelagt familien, og ingen behandling hjalp. Han hadde gitt opp å bli kvitt sin posttraumatiske stresslidelse (PTSD).

I 2013 ble Hardin med i en studie av et nytt legemiddel, som lot ham gå inn i traumene uten å føle angst. Den spesielle rusen gjorde ham mottakelig for samtaleterapi, uten å sløve ham ned. Det reddet livet til den suicidale amerikaneren. Han giftet seg på nytt og jobber nå som flymekaniker. Medisinen han fikk var MDMA, bedre kjent som rusmiddel under navnet Ecstasy.

Rusbruk har nesten alltid høyere risiko enn legemiddelbruk av samme stoff, skriver Wahl Blomkvist. Smuglere selger helst potent stoff, som tar mindre plass og gir mer profitt. Under alkoholforbudet på 1920-tallet var det heller ikke øl som hovedsakelig ble smuglet, men sterkere sprit enn den som selges lovlig i dag. Uregulerte rusmidler kan også inneholde noe annet enn de gir seg ut for, og ingen brukerveiledning følger med.


Lovende MDMA-forskning
 
Hittil har nær tusen personer deltatt i kliniske forsøk med MDMA. Ingen har blitt avhengige eller fått andre alvorlige bivirkninger. I fase to av studier med MDMA-assistert psykoterapi mot PTSD, var effekten klar: ett år etter behandlingen kvalifiserte 68 prosent av pasientene ikke lenger til diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Amerikanske FDA, som regulerer legemidler, var først svært skeptiske til å tillate slik forskning. De gode resultatene gjør at FDA nå kaller det «gjennombruddsterapi», og gir grønt lys for siste fase av studier som trengs for å få MDMA godkjent som medisin.

Nylig ble det også gitt tillatelse til en norsk studie på MDMA-assistert psykoterapi. Forskningsteamets psykologspesialist Ivar Goksøyr mener MDMA kan bli medisin i Norge om 4–5 år. Det er viktig å minne om at den gunstige effekten skyldes samspillet mellom medisinen og psykoterapien. Tar du MDMA på fest, kan du ikke forvente samme resultat.

Ketamin og MDMA gir mulighet til å behandle psykiske lidelser på en ny måte, med langt mindre medisinbruk. Legemiddelselskaper vil helst satse på medisiner som må tas ofte og gir større profitt. På opioider har de satset så hardt at USA har fått en «opioidkrise». Selskapenes aggressive markedsføring mot leger fra 1990-tallet førte til uforsvarlig praksis med utskrivning. Da myndighetene strammet inn, var mange amerikanere allerede så avhengige at de gikk over til det svarte markedet for opioider.

Legemiddelindustrien er lite interessert i å bidra til forskning på medisinsk bruk av MDMA og psykedelika. Hittil har forskningen hovedsaklig vært finansiert med midler fra stiftelser, filantroper og folk som selv har hatt terapeutisk nytte av stoffene.

Så får vi håpe at de som trenger det mest får den beste behandlingen mot psykiske plager. Blir den kun tilgjengelig til blodpris ved private klinikker, kan vi ikke klage over at noen prøver å selvmedisinere med de samme stoffene fra svartebørsen.


Se lege og forfatter Andreas Wahl Blomkvist i samtale med lege Wasim Zahid.

Politikerne som kjemper om å være mest for legalisering av cannabis

I USA blir du langt mer uglesett om du går med pelsklær, ser på porno eller er utro, enn om du bruker cannabis som rusmiddel.

Politikere i USA har ofte profilert seg på moralske stridsspørsmål. Republikanerne er kjent for abortmotstand, mens demokratene har kjempet for retten til likekjønnet ekteskap, og vice versa. I dag feires homofile bryllup over hele landet, og befolkningen er jevnt over blitt mer liberal. Men på ett område har det gått motsatt vei. Mens 56 prosent var for selvbestemt abort i USA i 1996, har andelen sunket til 48 prosent i 2020.

Amerikanernes moralske kompass kan avleses på årlige undersøkelser fra Pew Research Center. Der måles synet på alt fra pelsklær til porno og utroskap. Nå mener 70 prosent i befolkningen at det er greit å bruke cannabis som rusmiddel (i USA brukes ofte det meksikanske navnet marijuana). 67 prosent mener også at cannabis bør produseres og selges lovlig. Det er flere enn de som aksepterer barn utenfor ekteskap og homofilt samliv (begge 66 prosent).

Demokratenes velgere er mest positive til legalisering, men også blant de republikanske er ja-siden i flertall. Elleve stater, samt Washington D.C., har allerede lovlig salg av stoffet til rekreasjonsbruk. Det er vanskelig å finne sammenlignbare tall for ønsket om full legalisering av cannabis i Norge, men en undersøkelse fra 2016 viste 15 prosent. For å finne et like lavt tall i USA, må vi tilbake til 1989.


Likestilt med alkohol

I USA kjemper ledende demokrater nå om å være aller mest for legalisering. Blant dem er Kamala Harris, som blir visepresident om Joe Biden vinner valget. Harris er lenge blitt kritisert for å stå ansvarlig for fengsling av «marijuanaforbrytere» da hun var statsadvokat i California.

Våren 2018 slo hun tydelig tilbake i en pressemelding: «Å legalisere marijuana på føderalt nivå er det rette å gjøre. Det vet jeg både som tidligere aktor og som senator,» uttalte hun. Harris vil også slette bruk og besittelse fra rullebladet til de straffede, så det ikke blir en hemsko når de søker jobb.

Da Bernie Sanders fortsatt kjempet for å bli presidentkanditat i vinter, sa han at ville legalisere marijuana nasjonalt så fort han flyttet inn i Det Hvite Hus. Demokratenes unge stjerne Alexandria Ocasio-Cortez, som har jobbet som bartender i Bronx, har argumentert for at marijuana må likestilles med alkohol i loven.

Barack Obama sa det samme i sitt avskjedsintervju som president med Rolling Stone Magazine i 2016. Joe Biden har vært mer tilbakeholden om saken, men har gjort det klart at han støtter avkriminalisering, altså straffrihet for bruk og besittelse av stoffet.

De skiftende holdningene illustreres godt av hvordan toppolitikere i USA har omtalt egen cannabisbruk. I 1992 innrømte Bill Clinton bare så vidt at han hadde røkt stoffet, og forsikret om at han ikke hadde inhalert. Da Barack Obama avslørte sine presidentambisjoner i 2006, gjorde han et nummer av at han hadde inhalert, men at det var før han ble politiker.

I 2019 gikk Kamala Harris et skritt videre, i det populære radioshowet The Breakfast Club. Etter å ha bekreftet egen inhalering, sa hun: «Jeg tror det gir mange mennesker glede. Vi trenger mer glede i verden.»

Et slikt utsagn ville vært politisk selvmord for en norsk partitopp. Her er det langt ifra stuerent å kose seg med cannabis. En av mange årsaker til kulturforskjellen, kan være at ordet «narkotika» står sterkt i Norge. På engelsk fins ikke noe lignende begrep i dagligtalen. «Drugs» omfatter både lovlige og ulovlige midler, mens «narcotics» er en medisinsk betegnelse for stoffgruppen opioider, med stoffer som heroin, morfin og fentanyl.

Rent medisinsk defineres narkotika på samme måte verden over, som et middel med bedøvende effekt. Men i Norge har det juridiske narkotikabegrepet blitt allemannseie, slik at vi kaller ethvert ulovlig, psykoaktivt stoff for narkotika. Det gjør det vanskelig å skille mellom ulike, forbudte rusmidler, selv om kjemi og virkning varierer enormt mellom de flere hundre stoffene, plantene og soppene i narkotikaforskriften.


Donald Trumps syn

Ingen amerikansk toppolitiker ville finne på å støtte legalt salg av heroin til rekreasjonsbruk, men cannabis regnes som noe helt annet enn «narcotics». I USA virker det nå som om politikere taper på å snakke negativt om stoffet. Donald Trump, som for øvrig er avholdsmann, ble latterliggjort for å si at marijuana «påvirker en persons IQ-poeng».

Da Forbes Magazine publiserte nyheten i vinter, rykket National Institute on Drug Abuse (NIDA) ut og avkreftet påstanden: Ferske resultater fra to tvillingstudier støttet ingen årsakssammenheng mellom bruk av marijuana og tap av IQ. Ellers har Trump hatt en diffus holdning til saken, og latt legalisering være opp til de enkelte delstatene.

Når det gjelder abort, er Trump derimot enda tydeligere enn sine republikanske forgjengere. I vinter ble han første sittende president til å tale ved USAs største anti-abort stevne, «March for Life». Også i abortsaken kan nok begrepsbruk påvirke meningene til folk flest. Amerikanske abortmotstandere har gjort «pro-life» til sitt slagord, og hvem er ikke for livet?

Et lignende begrep har aldri glidd inn i det norske språket, og 81 prosent av nordmenn sier nå ja til selvbestemt abort. I Norge har abortmotstanderne valgt retoriske bomskudd som «Folkeaksjonen mot fri abort» – som om noen skulle ønske å være ufri.

En kort historie om rusisme

I hele den vestlige verden er det langt større sjanse for å bli tatt for narkotikalovbrudd om du tilhører en etnisk minoritet eller har lav sosial status. Det gjenspeiler dårlig hvem som begår lovbruddene.

Bruk, besittelse og salg av ulovlige rusmidler skiller seg fra de fleste andre lovbrudd på ett viktig punkt: Det fins nesten aldri ofre som anmelder. Dermed må politiet selv avdekke sakene, og det er ikke tilfeldig hvem som mistenkes.

I 2018 ble 750 per 100 000 afroamerikanere arrestert for bruk av narkotika i USA. For hvite amerikanere var tallet 350 per 100 000. Samtidig viser undersøkelser at etniske minoriteter verken bruker, besitter eller selger mer ulovlige rusmidler enn hvite.


George Floyd og Kate Moss

Ser du for deg en amerikansk «drugdealer», er det store sjanser for at du tenker på en svart person. Det skyldes ikke at flere afroamerikanere selger dop, men at de oftere selger utendørs, i trangbodde bydeler nær sentrum. Hvite amerikanere selger oftere i skjul, til kunder i private hjem utenfor bykjernen.

Rusbruk følger et lignende mønster: folk fra lavere sosial klasse ruser seg i større grad i det offentlige rom, noe vi også ser i Norge. Dermed får både politiet og folk flest et skjevt bilde av hvem som bruker ulovlige rusmidler. Kanskje særlig politiet, som er den siste yrkesgruppen ressurssterke folk inviterer hjem til villaen når ulovlige stoffer skal inntas der.

George Floyd, som døde etter brutal politivold i Minneapolis den 25. mai, var tidligere dømt for blant annet narkotikalovbrudd. I 2005 ble han arrestert med litt under ett gram kokain på seg. For det fikk han hele ti måneder i fengsel.

En annen som brukte kokain i 2005, var supermodellen Kate Moss. Media sikret seg bilder av sniffingen hennes, som gikk verden rundt. Moss innrømte alt, men politiet fant ingen grunn til å ransake og straffeforfølge henne.

Et ønske om å straffe

Diskriminering av minoriteter var selve grunnlaget for krigen mot narkotika. Opium ble først forbudt i USA da bruken ble forbundet med kinesiske innvandrere, for drøyt hundre år siden. Da hadde man prøvd å tvangsflytte alle kineserne i San Fransisco til et «skittent» område av byen. Det gikk ikke gjennom i rettssystemet, så myndighetene fant på noe annet for å underkue folkegruppen: Når besittelse av opium ble straffbart, kunne politiet ransake kinesiske hjem og forretninger for kinesernes foretrukne rusmiddel.

Samtidig hadde afroamerikanere en kultur for kokainbruk. Da en bølge av rasisme skyllet over samfunnet rundt første verdenskrig, var det beleilig å kunne straffe minoriteter for bruk av «feil» rusmidler. Dermed ble også kokain forbudt.

En sterk avholdsbevegelse ga alkoholforbud fra 1920 til 1933, men det var aldri forbudt å bruke alkohol i USA. Kun produksjon, transport og omsetning ble straffet. Da kriminelle bander ble styrtrike på salg av smuglersprit, ble forbudet ansett som mislykket, og alkohol ble lovlig igjen. At det svarte markedet blomstret også for opium og kokain, og fostret gjengvirksomhet landet fortsatt sliter med, førte ikke til samme snuoperasjon.


Rusmidlenes skiftende ansikt

I 1930 ble Harry Anslinger sjef for The Federal Bureau of Narcotics, som skulle sørge for håndheving av USAs narkotikalover. Anslinger fant en god samarbeidspartner i aviskongen William Randolph Hearst. Begge var åpent rasistiske, som flere andre samfunnstopper på 1930-tallet.

Samtidig kom mange meksikanere til USA. Disse innvandrerne fikk skylden for de økonomiske nedgangstidene, og deres foretrukne rusmiddel marihuana ble kriminalisert. Avisene spredte myter om at marihuana fikk mørkhudede til å voldta og drepe hvite piker.

Mange amerikanere kjente til stoffet fra før, både som medisin og rusmiddel. Alkoholforbudet gjorde cannabis populært på utesteder kalt «Tea Pads» i New York City på 1920-tallet. Da media løftet fram det meksikanske navnet marihuana og bilder av mørkhudede brukere, fikk stoffet et nytt og skremmende image.

I dag ser vi en motsatt utvikling i USA: Hvite mennesker er overrepresentert som brukere av heroinlignende stoffer, og landets opioid-krise har fått et hvitt ansikt. Samtidig har politiet blitt mer nådig mot brukerne av slike stoffer. Mange autoriteter vil nå at bruken skal betraktes som et helseproblem og ikke en kriminell handling, enten stoffene kommer fra apoteket eller fra det illegale markedet.

Det står i sterk kontrast til crack-epidemien i USA for tretti år siden, som ble knyttet til svarte nabolag. Misbruket av crack-kokain ble da møtt med krigsstrategier fra politiet.


Samme tankefeil

Amerikanske Ethan Nadelman kjemper for rettferdighet for rusbrukere. Selv røkte han en del marihuana da han studerte ved Harvard for førti år siden. Det samme gjorde mange av hans medstudenter, og ingen av dem fikk trøbbel med politiet. I dag har de fine jobber, sa Nadelman da jeg møtte ham under Oslo Freedom Forum i 2012.

Han syntes det var blodig urettferdig at sosial status skulle avgjøre om du fikk ødelagt rullebladet på grunn av rusbruk. Hadde Harvard-studentene blitt straffet, ville de hatt færre muligheter på arbeidsmarkedet. I USA kan tidligere straffedømte også miste stemmeretten.

Det er vanskelig å se for seg at politiet ransaker en høyt utdannet jurist og økonom som Nadelman, bare for å kunne finne et gram av et ulovlig stoff. I Norge har flere forskere undersøkt hvordan rusbrukere forskjellsbehandles av politiet.

Willy Pedersen og Tilmann von Søest fant at dersom du har brukt cannabis, er det sju ganger større sjanse for å bli tatt om foreldrene dine mangler høyere utdanning, enn om de har gått minst fire år på universitetet. Pedersen og Søest fulgte et utvalg fra den vanlige befolkningen fra tenårene til de var rundt 40. De fant at folk fra høy sosial klasse bruker cannabis litt oftere enn de fra lav sosial klasse, men at sistnevnte altså får mer med politiet å gjøre.

Thomas Kjøsnes i Foreningen for human narkotikapolitikk skriver om skjeve kontrolltiltak på Facebook:

«Man retter uunngåelig kontrollen mot fattige og mot etniske minoriteter, fordi det er der mange politifolk forventer å finne «umoralske» mennesker. Fordommene mot mennesker som ruser seg på fremmede rusmidler ser for meg ut til å bygge på samme tankefeil som rasismen gjør; de bygger på ekstrem og urimelig mistenksomhet mot de fremmedes indre liv. Og disse to fordommene passer som hånd i hanske sammen, og forsterker hverandre.»

Landet som gikk motsatt vei

På 1970-tallet hadde Nederland en epidemi av injiserende heroinbrukere. For å bekjempe problemet, valgte de en helt annen vei enn Norge.

Mens vårt forbilde gjennom flere tiår var USAs krig mot narkotika, begynte Nederland med skadereduksjon. Kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politi samarbeidet om kampanjer for trygg rusbruk. Tiltakene lignet noe som ble innført på bred basis i Norge først i 2013, med Nasjonal overdosestrategi.

I Oslo er det nå en selvfølge å dele ut rent brukerutstyr, også for røyking av heroin, og opplyse om tryggere bruk av rusmidler. I fjor ble Sprøyterommet til et brukerrom, der flere rusmidler kan inntas. For bare få år siden var det vanskelig å bli tatt seriøst om man støttet slike tiltak.

Lenge var også behandling av opiatavhengige med legemidler svært kontroversielt. Nederland begynte med metadonbehandling allerede i 1968. I Norge måtte mange heroinavhengige bli HIV-smittet før det ble mulig å foreslå metadon.

Nå begynner vi å se resultater av økt satsning på skadereduksjon også i Norge. Snittalderen på de som dør av overdose i dag er nesten ti år høyere enn den var ved starten av 2000-tallet. Oslo og andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi, har hatt færre narkotikarelaterte dødsfall de siste årene.

Når skadereduksjon brer om seg, blir noen myter om rus vanskelig å holde liv i. En av dem er «trappetrinnsmyten»: at hasjrøyking fører til heroinbruk. Hvis cannabis i seg selv gir brukerne lyst på heroin, burde Nederland hatt Europas største heroinmiljø og verste overdosetall gjennom mer enn 40 år. Ingen steder i Europa har bruk av cannabis vært mer akseptert i alle disse årene.

Allerede på 1970-tallet fikk landet «coffeeshops», der salg av cannabis tolereres. Ifølge myten skulle gjestene her endt opp som heroinbrukere. Men coffeeshops ble opprettet nettopp for å hindre at cannabisbrukere havnet i samme subkultur som brukere av harde stoffer. Coffeeshops selger verken alkohol eller andre rusmidler, kun cannabis. Reklame er forbudt, kjøpere må være over 18 år og får kjøpe maks fem gram hver.

Ved starten av 2000-tallet var Oslo den byen i Europa der flest døde av overdose i forhold til folketallet. Tall fra Rusmiddeletaten i Oslo offentliggjort i 2001, viste at Oslo hadde 30 overdosedødsfall per 100 000 innbyggere i alderen 15-44 år. Tilsvarende tall for Amsterdam samme år var 3 dødsfall per 100 000 innbyggere. Nederland har aldri vært i nærheten av Norge når det gjelder narkotikarelatert død.

For å fjerne åpne heroinmiljøer gjorde Nederland noe mer effektivt enn å jage dem fra sted til sted. I 1998 begynte landet med heroinassistert behandling. I dag er snittalderen på landets heroinavhengige 54 år.

Den årlige rapporten fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) viser at Norge har over dobbelt så mange høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende) som Nederland. Wil de Zwart er seniorrådgiver i landets helsedepartement og jobber med ruspolitiske spørsmål. Han sier til rop.no:

«Unge nederlendere i dag husker ikke lenger tiden da det var heroinavhengige i gatene. I dag legger vi ned brukerrom fordi denne gruppen minsker etter hvert som flere av dem dør av alderdom. Det har omtrent ikke vært nyrekruttering av brukere på snart 30 år.»

Seniorforsker Jørgen Bramness ved Nasjonal kompetansetjeste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) bekrefter at det gamle slagordet «fra hasj til helvete» er en myte. Han sier til rop.no:

«Det er lite forskning som støtter ideen om at bruk av et relativt mildt stoff leder til bruk av hardere narkotika. Ja, mange som er heroinavhengige i dag begynte først å røyke cannabis. Men vi må huske at de aller, aller fleste som røyker cannabis, aldri begynner med heroin».

Da Unge Høyre i fjor ville tilby «kvalitetstesting» av rusmidler på festivaler, ble det bråk. I Nederland er slik testing en selvfølge. Det fins også en rekke sentre tilknyttet sykehus der brukere kan teste rusmidler for å få rede på innholdet. Ingen blir arrestert, men alle blir informert om stoffene av helsepersonell.

Dette er ikke bare en forbrukertjeneste. Testingen gir nederlandske myndigheter oversikt over hva slags stoffer som er i omløp i et område. Dermed kan de fange opp farlige partier før de rekker å gjøre mer skade.

Når det oppdages akutt farlige rusmidler, annonseres det i media, på plakater og på en egen mobil-app. En periode var ecstasy-tabletter med helt annet innhold enn vanlig i omløp. Det ble sendt ut en advarsel, og ingen i Nederland døde av pillene. I England døde over ti personer kort tid etter, og i Norge satte vi verdensrekord i dødsfall fra falsk ecstasy. I perioden 2010-12 døde 26 nordmenn av MDMA-etterligningen PMMA.

Nederland slutter enda mer fred med narkotika på YouTube-kanalen Drugslab. Den finansieres av den offentlige TV-kanalen BNNVARA, og viser videoer med unge voksne som prøver ulike rusmidler. Som regel er det to programledere, i kulisser som ligner et laboratorium.

Den ene inntar stoffet og beskriver virkningen. Den andre forteller hva slags bruk som gjør rusmiddelet mer og mindre risikabelt. Det er vanskelig å se for seg at NRK kunne gjort noe lignende. Men Drugslab er bare et tastetrykk unna også for nordmenn, som lett kan velge engelske undertekster til videoene.

I Norge er det fortsatt omstridt å si at risikoen ved rusmidler kan variere mye mellom ulike stoffer, bruksmåter og doser. Det bryter med krigsretorikken vi arvet fra USA i forrige årtusen, der ulovlige rusmidler skal bekjempes for enhver pris, og omtales som en eneste stor demon ved navn narkotika.

Problemet med demoniseringen er at den rettferdiggjør straffer som kan bli et større problem for brukerne enn rusmidlene i seg selv. Det gjelder ikke bare straff som kommer på rullebladet. Krigen mot narkotika har gjort det stuerent å straffe rusavhengige også når de er i behandling.

Behandlingssteder som bryter menneskerettigheter har fått drive videre i mange år, uten at protester blir hørt. Det gjelder for eksempel Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, som NRK Brennpunkt gransket i 2014.

Der var isolat fast straff selv for små regelbrudd, og ungdom kunne sitte isolert i opp til fem døgn. Personalet tok kvelertak på pasienter, og det ble utført personlighetstester som kun fokuserte på negative egenskaper. Det var utstrakt forbud mot TV og avislesing, og avlytting av telefonsamtaler.

Pasienter og pårørende prøvde å si fra om overgrepene i 20 år, men stedet ble først stengt da media kom på banen. Også fra voksne med rusproblemer hører vi mange historier om uverdig og ydmykende rusbehandling.

Heldigvis har de som utformer ruspolitikken begynt å ta hensyn til forskning. Ved nyttår leverte Rusreformutvalget sin utredning om hvordan bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Når behandling skal erstatte straff, må vi begynne å skille mellom bruk og problembruk av ulovlige stoffer, slik vi gjør med alkohol. FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem.

Vi kan ikke bruke helsevesenets ressurser på måteholdsbrukere av rusmidler, slik vi har brukt politiressurser. Det vil gi unødig ventetid eller manglende tilbud for de som virkelig trenger behandling. Så spørs det om lovendringene vil føre til en mer human praksis i rusbehandling, eller om den gamle krigsmentaliteten vil følge med på lasset.

Uregulert omsetning er dumt

Hvorfor stemte det norske folk imot brennevinsforbudet i 1926, bare sju år etter at de hadde stemt det fram?

Johan Andreas Welhaven var prest i Grønland kirke fra 1882. Noen fryktet ham så voldsomt at de løp og gjemte seg når de så ham. Det skriver historiker Olav Rune Ekeland Bastrup i kirkens jubileumsbok, «Et åpent hus».

Moralpolitiet på Grønland var ikke noe som oppsto med innvandrede taxisjåfører i vår egen tid. Welhaven og hans medhjelpere i menigheten slo ned på umoralsk atferd i lokalmiljøet. De var særlig skeptiske til det som foregikk i dansehallene. Det var aller verst for unge piker, mente presten. Her trådte de sine første skritt på «lastens bane».

Bystyret mente det måtte være tillatt «for den simple Classe at more sig med Dands iblant sine Ligemænd». Likevel fikk Welhaven gjennomslag for sitt syn, og flere dansehaller måtte stenge.

I lokalsamfunnet var det mange som verdsatte prestens innsats. Welhaven prøvde blant annet å rydde opp i elendigheten som fulgte med uregulert salg av brennevin. På Grønland krydde det av snuskete alkoholutsalg, med like lugubre selgere. Presten tok en alvorsprat med folk som solgte billig brennevin fra bakgårder og portrom. Hadde han levd i dag, ville han kanskje stilt dopselgerne til veggs.

Polhandel er bedre enn porthandel. Det mente nordmenn etter å ha prøvd både uregulert alkoholsalg og ulike former for alkoholforbud. 

Welhaven levde i et samfunn med mange sosiale utfordringer, som myndighetene gjorde lite for å løse. Derfor var det ikke rart han tok sakene i egne hender. Etter hvert fikk vi bedre løsninger på det presten anså som moralske problemer.

Når det gjaldt alkohol, prøvde staten først å løse problemene med forbud. Brennevinsforbudet ble innført ved et stortingsvedtak i 1916. Det ble fulgt opp med forbud mot hetvin og øl i klasse 2 og 3.

I 1919 fikk folket si sin mening. Avholdsbevegelsen sto sterkt, og en folkeavstemning ga flertall for fortsatt forbud. I 1926 var det ny folkeavstemning. Denne gangen ble forbudet nedstemt. Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Forbudet førte til en enorm industri med smugling av brennevin. Det ble også kraftig vekst i hjemmebrenning. Dette gikk verst utover fattigfolk, som endte opp med den mest skadelige alkoholen. Norske myndigheter ble så lei av bivirkningene ved forbudet at de vedtok ny folkeavstemning. I mellomtiden var det anstendige Vinmonopolet blitt etablert.

I dag er det vanskelig å se for seg prester som refser alkoholforhandlere ansikt til ansikt. Staten har skapt nye rammer rundt gamle utfordringer. Det har gitt det norske moralpolitiet mindre å gjøre. Nå ønsker noen at staten skal skape tryggere rammer også rundt vår tids ulovlige rusmidler.

«Omsetning bør skje under offentlig kontroll, og det må utvikles strategier for å knekke den svarte økonomien», sier Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på omsetningen av ulovlige rusmidler.

Politibetjent Frederik Hermansen Leraand minner oss på hvorfor det trengs skadereduserende tiltak, i magasinet Politiforum:

«Se for deg at du drikker alkohol og ikke vet om det inneholder 4,5 % eller 96 % alkohol, og heller ikke smaker forskjell. Legg til at du ikke har peiling på hva drikken inneholder utover alkohol, så nærmer du deg realiteten til de som bruker ulovlige rusmidler!»

Når det ikke fins anstendige rammer rundt rusmidler som blir mye brukt, henvises de til en farlig underverden. Rusmidlene i seg selv er ikke roten til alt ondt. Noen av de mest brukte stoffene vi kaller narkotika gjør god nytte for seg i medisinsk behandling, og enda flere ligger an til å bli medisiner i nær fremtid. Da er det ikke rart at noen prøver å medisinere seg selv med de samme stoffene, og godtar risikoen med uregulerte stoffer fra gata og internett. Å moralisere over brukere og selgere hindrer oss i å se bedre ruspolitiske løsninger.

Hvor ble det av snifferne?

Å sniffe lim og andre løsemidler har alltid vært lov. Hvorfor var det langt mer populært på 1970- og 80-tallet, ikke minst blant unge? 

«Sniffebråk stoppet operaen» lød en overskrift i VG vinteren 1971. Fem ungdommer var så ugreie at de måtte kastes ut fra forestillingen «La Boheme». Da det ble stille fra scenen, oppdaget vaktene at de unge var sterkt beruset av lynol.

I Oslo ble de kalt dønkere, de som sniffet lim, maling, bensin eller andre løsemidler. Rusen var mildt sagt risikabel. Den kunne gi alvorlig hjerneskade, fordi snifferen fikk i seg for mye karbondioksid og for lite oksygen. Andre bivirkninger kunne være kramper, skade på indre organer, nedsatt hukommelse og konsentrasjon, akutt psykose, blodsykdommer og hjertestans.

En typisk sniffer på 1970-tallet var rundt 13 år. Middelet som ble sniffet kunne kjøpes billig, for eksempel i en fargehandel. I en stor reportasje skrev VG om «snifferparadiset» i Etterstadgata 3. To kondemnerte trebygninger var tilholdssted for unge sniffere. De samlet seg også ved Jernbanetorget, ved Grønlands torg og rundt Akerselva.

«Faren for at snifferne etter hvert glir over til hardere narkotiske midler er utvilsomt tilstede», sa Rolf Østerud til VG i mars 1971. Han var politistasjonssjef ved Møllergata 19. Hva som ble regnet som hardere rusmidler står det ikke noe om i artikkelen. Et hint om det, kan Arild Knutsen gi oss. Han har skrevet bok om sin vanskelige oppvekst.

I 1983 begynte Arild å sniffe, fjorten år gammel. Han klinte lim i en plastpose og pustet det inn til han fikk den rette følelsen. Kameratene hans ble lei sniffingen etter en uke, men Arild fortsatte. Han trengte et friminutt fra det «mentale helvetet» han levde i. Ganske fort fikk han kroniske magesmerter og konsentrasjonsvansker av sniffingen. Han fikk også nye sniffevenner. En av dem fikk beskjed fra legen om at organene hans kunne kollapse.

De voksne Arild hadde rundt seg, tok ikke sniffingen like tungt. Han fikk ruse seg i fred. En gang besvimte han under en gangbro. Han ble funnet av en guttegjeng som advarte mot rusen. De sa at den var livsfarlig, og gjemte boksen han sniffet fra. De mente det var bedre at han ble med dem hjem og røke hasj.

Arild var skeptisk. Han pleide å gå med en t-skjorte som det sto «Nei til narkotika» på. Han fortsatte å sniffe, men innså etter hvert at det var det farligste han kunne drive med. Da han begynte å røyke hasj isteden, var det nesten som å få livet tilbake.

«Jeg vil ikke bagatellisere cannabisbruk, men å gå fra sniffing til å røyke hasj var som å gå fra en fremskreden AIDS-sykdom til en lettere forkjølelse», skriver han i boka «Fra forbud til fornuft».

Det gikk bedre med Arild på skolen. Læreren skrev et brev til moren hans om hvor grei han var blitt. Han hadde til og med begynt å gjøre lekser! Men da det ble kjent at Arild hadde begynt med narkotika, var det slutt på sympatien. Han ble avvist på kjøpesenteret. Han fikk skylden for alt hærverk som skjedde på skolen. Voksne i nabolaget ba barna holde seg unna ham.

Han ble stemplet som narkoman, og var ikke lenger en del av samfunnet. Han sluttet å møte opp på skolen, og begynte å leve opp til den nye rollen som outsider. Han ruset seg på alt han kom over, inkludert løsemidler.

Utover 1980-tallet fikk helsefaren ved sniffing mer oppmerksomhet i media. I 1987 sa overlege Helge Waal til VG at «sniffestoffene er noen av de mest skadelige rusmidlene vi kjenner til». Fra 1984 til 1992 ble antall Oslo-ungdom som hadde prøvd å sniffe mer enn halvert. Trenden spredte seg siden til resten av landet.

Politioverbetjent Bård Dyrdal stilte et interessant spørsmål på Twitter nylig: «Hvor ble det av snifferne?» Da han begynte i politiet for tredve år siden, var det mange av dem i det åpne rusmiljøet. Løsgjengerloven, som ikke fins lenger, ble brukt mot sniffere som lagde bråk.

«Vi pleide å bruke løsgjengerlovens paragraf 17 og 20 aktivt, og forventet ‘syndefallet’ da hjemlene ble innskrenket. Om bortfall av kriminalisering betyr mer skadelig rusbruk, burde snifferne dominert. Deres rusmidler er til og med lovlige», skrev Dyrdal på Twitter.

Lenge var det tabu å si at lovlige stoffer kunne skade mer enn ulovlige. Det var også dårlig folkeskikk å antyde at farene ved «narkotika» kunne variere mye. I dag er det lettere å skaffe seg informasjon basert på forskning, også for ungdom. Nettsider som rusopplysningen.no gir en pekepinn om ulike rusmidlers risikoprofil.

Da er det neppe den farligste rusen som frister de unge mest, selv om den er lovlig.

Rus er et filosofisk spørsmål

Vi vet hva reform er og hva konferanse er, men vet vi hva rus er? Filosof Ole Martin Moen stilte spørsmålet på Rusreformkonferansen i august.

Forelskelse er en heftig rus, en som vi kan oppleve uten å ta noe rusmiddel. Hvis forelskelse ikke fantes, og det kom en pille med samme effekt, ville den garantert ha blitt forbudt, mente filosofen. Tilstanden har jo alvorlige konsekvenser for hvordan folk tenker og handler. Rus kan altså skapes både av vår egen kropp, og av midler utenfra. Det handler om en endret sinnstilstand.

Fins det en nøytral sinnstilstand, som vi kan ruse oss bort fra? Eller er alle tilstander i følelseslivet vårt en form for rus? Ole Martin Moen beskrev seg selv som glad og fornøyd. En person som er misfornøyd kan bli like glad som filosofen av å ta et rusmiddel. Når de to har en lignende sinnstilstand, betyr det at begge er ruset? I dag mener vi å vite at kjemikalier i hjernen formidler alle mentale opplevelser. Kan vi egentlig noen gang være rusfrie?

Et mål med ruspolitikken er at færrest mulig mennesker skal ruse seg. Hvis dét var det eneste målet, kunne vi ha utryddet menneskeheten og oppnådd null rusbruk, sa filosofen. Så lenge det finnes mange av oss er nullvisjonen urealistisk. Derfor snakker rusdebattanter gjerne om skadereduksjon som hovedmål.

Vi bør altså minske rusbruken i den grad den er skadelig. Prøver vi bare å få ned rusbruken, uten å ta andre hensyn, kan midlene vi bruker være mer til skade enn til hjelp.

Helseminister Bent Høie holdt også foredrag på konferansen. Han påpekte noe som var mindre framme i samfunnsdebatten før: At de som har den mest skadelige rusbruken, ofte har opplevd vold og overgrep. Det blir feil å kriminalisere livet til mennesker som selv er blitt utsatt for alvorlig kriminalitet, mente Høie.

Noen ganger finnes det bedre alternativer til å selvmedisinere med rusmidler. Andre ganger er alternativet å skade seg selv, eller ta sitt eget liv. I det siste tilfellet kan det å ta rusmiddelet fra personen gjøre stor skade.

Det kan godt hende at heroin er ille, sa Ole Martin Moen. Men at noe er ille, betyr ikke alltid at vi ikke bør drive med det. Det er ille å amputere et bein. Det kan også være nødvendig, hvis alternativet er verre. Flere stoffer på narkotikalista gjør stor nytte for seg som legemidler. Det blir kunstig å se på selvmedisinering som et helt annet fenomen, mente Moen.

Filosofen påpekte et paradoks: Når folk uten større plager bruker ulovlige rusmidler for moro skyld, er det ikke akseptert. Når det er snakk om selvmedisinering har vi mer forståelse for bruken.

Med alkohol er det omvendt: Det er akseptert å drikke for å få det litt gøyere, i hvert fall i sosiale sammenhenger. Sier du at du drikker som selvmedisinering, blir du straks uglesett. Vi aksepterer altså moderat bruk av alkohol, for at folk som har det greit skal få det enda bedre.

Når vi forestiller oss ulovlige rusmidler uten å vite noe særlig om dem, er det lett å se på dem som en farligere form for alkohol. Det blir feil, siden alle stoffer har sine unike egenskaper.

Ole Martin Moen mener vi bør se på rus som en form for teknologi. Lenge har vi brukt teknologi for å endre omgivelsene våre. I stadig større grad bruker vi teknologi for å endre ting i kroppene våre. Psykiatrien bruker legemidler for å påvirke bevissthetstilstander. Ser vi på midler som endrer bevisstheten som en type teknologi, kan vi anerkjenne både positive og negative effekter av rusmidler.

Ruspolitikken kan ikke bare handle om å begrense skade, mente filosofen. Den bør også handle om å få fram det beste i oss.

Hør Ole Martin Moen på Podcast om rus

Jeg anbefaler podkaster på norsk (og en på svensk)

Å høre på podkast må være en av verdens letteste måter å bli mer opplyst på. Her er noen gode, og en liten innføring i podkast for dummies.

I 2003 begynte podkaster å dukke opp på kjente nettsteder. Da hadde teknologien vært tilgjengelig i to år. Begrepet «podkast» stammer fra Apples lydspiller iPod og broadcast (kringkasting). Oftest er det lydopptak, men det kan også være video. Podkaster er nesten alltid gratis. Du søker dem opp i nettleseren eller i mer oversiktlige avspillingsprogrammer og apper, som iTunes. Du kan strømme eller laste ned lydfiler, abonnere eller velge enkeltepisoder. Som regel får du opp en liste med episoder i kronologisk rekkefølge.

NRK lager podkast av en rekke radioprogrammer, men du går glipp av mye hvis du bare hører podkaster fra kjente mediehus. Det mest interessante med teknologien er at entusiastiske amatører lett kan dele egne programmer. Podkast er et funn for alle som er lei av overfladisk pludring på radio. Her anbefaler jeg noen for deg som er opptatt av samfunn og psykologi.

Skravleklassen: Sturla Haugsgjerd ble kjent som rusavhengig debattant for tre år siden. I vår begynte han å lage podkast sammen med psykologvennen Anders Gravir Imenes. De har en forkjærlighet for politisk ukorrekte gjester, som de møter med genuin nysgjerrighet. For eksempel inviterer de norsksomaliske Shurika Hansen, som vil ha slutt på stakkarsliggjøring av minoriteter. I Skravleklassen prøver ingen å vinne debatten, isteden får vi samtaler som gjør oss klokere. Programlederne har ofte en psykologisk tilnærming til samfunnsspørsmål. Sturla er også svært åpen om egne problemer, og om sitt fargerike sosiale liv. Han blir en interessant karakter, som gir podkasten en ekstra dimensjon.

Dialogisk: Har du irritert deg over den frekke komikeren Dag Sørås, eller den krasse skeptikerbloggeren Gunnar Tjomlid? Da kan denne podkasten overraske deg. Her er de to så personlige at du tror de er vennene dine. Dag Sørås er nordlendingen som snakker rett fra levra, mens Tjomlid er sørlendingen som virker mye mer ydmyk muntlig enn skriftlig. Begge har vært religiøse, og tar nå avstand fra overtro og konservative holdninger. Det preger valget av gjester. For eksempel møter de pastorsønnen Anders Torp, en avhopper fra en kristen menighet som har mye til felles med fundamentalistisk islam. Andre favorittemaer er kjønnsroller, kildekritikk og alle slags etiske spørsmål. Programledernes evne til å reflektere over seg selv er noe av det beste med podkasten. De gir oss tankevekkende innblikk i sin egen fortid og utvikling.

Podcast om rus: I media blir temaet rus ofte nitrist eller moraliserende. Det blir det aldri i denne podkasten. To muntre, unge menn deler oppdatert kunnskap og refleksjoner om ulike rusmidler. De opererer med kallenavn, og har ganske sikkert egen erfaring med ulovlige stoffer. De snakker mer om ruskultur enn om ruspolitikk, selv om de åpenbart har meninger om hva som bør gjøres. De fleste episodene mangler gjester, men både akademikere, artister og politikere har vært på besøk. Rapperen Jaa9 snakker om bygderus, mens samfunnsøkonom Ole Røgeberg tar for seg rusøkonomi. Du får ingen gripende historier fra rushelvete, men dem er det nok av andre steder.

Psykologen: En ulempe med mange amatørpodkaster er at det kan bli vel mye utenomsnakk. De fleste kunne vært strammere redigert. Det kunne ikke denne podkasten fra NRK. Psykolog Egon Hagen og reporter Ingvill Bjorland må være landets mest effektive programledere. I episoder på rundt fire minutter tar de opp et tema fra Hagens fagfelt. De har snakket om selvskading, søvnproblemer, familietrøbbel, fylleangst, kjøpepress og godt over hundre andre ting. Egon Hagen har en allsidig bakgrunn. Han jobber nå ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). Programmet lages kun som podkast, og kan ikke høres på radio.

Morgenbladets podcast: Programleder Askild Matre Aasarød startet journalistkarrieren som sivilarbeider hos oss i =Oslo. I lydutgaven av Morgenbladet lager han god stemning mens han snakker med folk fra øverste intellektuelle hylle. Noen av dem jobber i avisa, de fleste kommer utenfra. Harald Eia og Sissel Gran deltar i flere episoder, men stort høyere kjendisfaktor får du ikke. Ofte er temaene smalere enn hos lignende, samfunnsaktuelle programmer i NRK. Det er en stor fordel for oss som liker å høre noe vi ikke har hørt mange ganger før. Podkasten har ofte framtidsrettet stoff om politisk og kulturell utvikling, økonomiske utsikter og ny teknologi.

P1 Dokumentär: Nå i september er det riksdagsvalg i Sverige. Vi liker å beskylde svenskene for å ikke tørre å ta opp vanskelige saker. Det motbeviser denne podkasten fra Sveriges Radio. Her er det gisseldramaer, kokainligaer, pyromane og pedofile. En interessant episode fra valgåret 2014 handler om snekkeren Pajen Paajanen. Han vokste opp i Rosengård, og har mange gode venner med ikkevestlig bakgrunn. Samtidig er han svært kritisk til dagens svenske innvandringspolitikk. Den frittalende finnen vurderer å stille til valg for Sverigedemokratene (SD). Programmet heter «En politiker blir till», og er del av en prisbelønt serie på tre dokumentarer om SD-sympatisører.

Slik startet kampen mot hampen

Det kan være greit å skille mellom cannabis som rusmiddel og plantens utallige andre bruksområder. Imidlertid må vi huske at forbudet mot cannabis handlet om mer enn rus.

Hampplanten er en av våre eldste og mest brukte nyttevekster. På latin heter den Cannabis sativa. I Norge kan dyrkingen spores helt tilbake til 600-tallet, og hampåkre dukker opp i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Hamp spilte en stor rolle for Europas verdensherredømme, i form av tau og seil til skip. Levi Strauss laget sine første dongeribukser av hamp. USAs uavhengighetserklæring ble kladdet på hamppapir, og Rudolph Diesel, som oppfant dieselmotoren, brukte opprinnelig hampolje som drivstoff.

Som rusmiddel var cannabis mest brukt utenfor den vestlige verden. Det skulle endre seg på 1900-tallet. Etter revolusjonen i Mexico i 1910, fikk USA mange meksikanske innvandrere. De tok med seg en tradisjon for å røyke stoffet. Fra før var amerikanerne godt kjent med cannabis som medisin.

Etter at USA forbød alkohol i 1920, fikk New York City flere hundre sosiale møtesteder hvor cannabis ble brukt som rusmiddel. Disse ble kalt «Tea pads». Atmosfæren beskrives slik i en rapport til Fiorello H. La Guardia (byens ordfører fra 1934 til 1945):

«En tea pad er en hyggelig og sosial klubb. Røykeren gir seg lett inn i samtaler med fremmede, diskuterer fritt sine behagelige reaksjoner på drogen og filosoferer over livets problemer på en måte som stundom synes i utakt med hans intellektuelle nivå … Det var aldri noen vill og bråkete atmosfære».

Da avholdsbevegelsen tapte kampen mot alkohol, som ble lovlig igjen i 1933, rettet de oppmerksomheten mot cannabis. Mindre kjent er det at hampplanten ble bekjempet av andre årsaker enn rus i USA. Mektige moguler, som aviskongen William Randolph Hearst (1863-1951) og Standard Oil-arvingen John D. Rockefeller Jr. (1874-1960), hadde investeringer i industri som konkurrerte med hampbaserte produkter. Cannabisrøykende opprørssoldater hadde dessuten tatt kontroll over 3 millioner mål av Hearsts skoger i Mexico. Det fikk ham til å kjøre en kampanje mot meksikanere og deres foretrukne rusmiddel i avisene sine.

Hearst-eide aviser løftet fram det meksikanske slanguttrykket for stoffet, marihuana. Det var et sjakktrekk. Da cannabis ble tungt skattlagt og strengt regulert i 1937, het loven the Marihuana Tax Act. I den økonomiske krisetiden i USA på 1930-tallet ble meksikanske innvandrere stemplet som syndebukker. Det gjorde det lett å demonisere hampplanten.

Reklameplakat for filmen «Reefer Madness» (1936), hvor marihuana var djevelens verk. I Norge foretrekker vi det arabiske navnet hasj(isj). 

The Marihuana Tax Act ga konkurransefortrinn til nye, syntetiske fibre og materialer framfor hamp. I 1942 innså amerikanerne likevel at de var avhengige av hampplanten. Da ble propagandafilmen «Hemp for Victory» laget. Bønder ble oppfordret til å dekke behovene til «vår hær, vår marine og vår industri» med hampdyrking. Etter krigen nektet amerikanske myndigheter for at filmen fantes.

Utover femtitallet ble politiske opprørere kjent for å røyke cannabis. Stoffet ble totalforbudt i USA i 1970. To år senere leverte en kommisjon oppnevnt av kongressen en granskningsrapport. Der sto det at skadevirkningene av cannabis ikke var store nok til å legitimere forbudet. Daværende president Richard Nixon avviste ideen om avkriminalisering. Det gjorde ikke hans etterfølger Jimmy Carter, men han rakk ikke å ta affære før Ronald Reagan kom til makten. Reagan lanserte ideen om nulltoleranse, og mente det var viktig å ta brukerne.

«Vi har ingen toleranse for bruk av cannabis. Har vi ikke plass i fengslene, skal vi bygge nye fengsler,» sa han.

I dag har vinden snudd igjen, ikke minst på grunn av andre hampprodukter enn rusmiddelet. Medisinsk cannabis får stor oppmerksomhet. I mange land har MS-pasienter gått til sak for retten til å bruke denne effektive medisinen mot sine lidelser. Samtidig står miljøproblemer høyt på dagsorden. Mens bomullsproduksjon krever enorme mengder sprøytemidler, er hamp svært motstandsdyktig mot insekter og ugress. I papirproduksjon gir hamp større avkastning på et gitt areal enn trær. Planten vokser raskere og krever mindre kjemisk forbehandling på papirfabrikken.

I Norge er alle sorter hamp forbudt å dyrke, også planter som i praksis ikke gir rus. En rekke andre vestlige land tillater dyrking av hamp til industriformål. Mange steder ble forbudet opphevet på 1990-tallet. I 1998 lanserte den miljøbevisste kosmetikkjeden The Body Shop produkter av hamp. På nett er det lett å finne klær av hamp, både hos spesialbutikker som Grønt Skift og hos klesgiganter som Zalando. For å finne lovlig dyrking og forskrivning av medisinsk cannabis, trenger vi ikke å reise lenger enn til Danmark.

Det blir nok en stund til Norge legaliserer cannabis som rusmiddel, slik Canada gjør i oktober. Men den norske debatten om stoffet er hetere enn noen gang. Da er det bra at vi snart kan få kunnskap om hvordan regulert cannabis påvirker et samfunn vi kan sammenligne oss med. Når forskere har kastet seg over konsekvensene i Canada, blir det forhåpentlig umulig å henvise til myter når man mener noe om legalisering av stoffet.

Hovedkilde til teksten er Jan Bojer Vindheims bok «Inn i hampen». Den kan du lese gratis på Nasjonalbibliotekets webside. 

Rusbehandling kan bli religion

De tolv trinnene som skal vise vei til rusfrihet er også en gavepakke for autoritære ledere.

For noen år siden satt jeg i kjelleren i Majorstuen kirke, sammen med nitten menn og tolv kvinner. En mann sa: «Jeg er blitt gudssentrert isteden for selvsentrert. Det hjelper meg. Jeg tenker liksom: Hva ville Gud gjort nå?»

Vi var på møte i Anonyme Narkomane (NA), en avlegger av det mer kjente fellesskapet Anonyme Alkoholikere (AA). Det begynte med den kristne Oxfordgruppen i USA på 1930-tallet, som senere fikk navnet Moralsk opprustning («Moral Re-Armament»). Noen alkoholikere ble fascinert av dette fellesskapet, og dannet sitt eget. AA kom til Norge i 1947.

Gjengen i kirken hadde ingen leder. Det likte jeg. Alle var likeverdige. De snakket mye om ting de mislyktes med før, som de mestret nå. De støttet hverandre.

AA og NA har tolv trinn deltakerne skal gjennom. Hva skjer når disse handlingsreglene tas med ut av det lederløse fellesskapet og inn i en institusjon? Det har den amerikanske journalisten Maia Szalavitz skrevet om. Hun har selv vært rusavhengig og gått i 12-trinnsbehandling.

På første trinn skal du innrømme at du er maktesløs. Andre trinn sier at troen på en høyere makt hjelper deg tilbake til sunn fornuft. Tredje trinn ber deg overlate din vilje til Gud. Greit nok, sier Szalavitz, så lenge menneskelige ledere ikke setter seg i Guds sted. Problemet er at mange har gjort det. 12-trinnsinstitusjoner som Synanon og Straight Inc. ble voldelige sekter.

Å underkaste seg sin egen forestilling om en kjærlig Gud kan være konstruktivt. Å overlate sin vilje til en autoritær ledelse er noe helt annet.

Trinn 4-7 handler om å innrømme sine feil, og ydmykt be Gud fjerne dem. En maktsyk leder som kjenner klientenes største synder, kan bruke informasjonen imot dem, og opphøye seg selv som moralsk overlegen. Stadige bekjennelser av egne feil kan også trene opp klientene til underdanighet.

Det tolvte trinnet ber deg bringe budskapet videre til andre rusavhengige. Det er beleilig for en sektleder. Psykologisk forskning viser også at den som prøver å konvertere andre, blir sterkere i sin egen tro.

I Norge tilbyr mange institusjoner behandling inspirert av 12-trinnsprogrammet. Noen er mye mer ekstreme enn andre. Klienter i terapi og utdanning ved Addictologi Akademiet forteller om hjernevask og krenkelser fra en autoritær leder, som blant annet henviser til de tolv trinnene. Lydige klienter kan få jobb i svindlerbedriften Det Norske Kartselskap, som kaller seg en 12-trinnsbedrift. Her tvinger sjefen de ansatte til å dele sine dypeste hemmeligheter, fortrinnsvis synder. VG har beskrevet forholdene i en serie artikler.

Szalavitz sammenligner 12-trinnsprogrammet med en ekspedisjon til Mount Everest. Bestiger du fjellet frivillig, kan utfordringen gi personlig vekst. Å bli tvunget opp på Mount Everest, er tortur som kan skape traumer.

I Tidsskrift for Norsk psykologiforening retter fire psykologer fra Trondheim et kritisk blikk mot 12-trinnsbevegelsen: Hvordan kan man skape gode relasjoner, når utgangspunktet er at alle rusavhengige er like? Hvordan gjør man folk åpne og ærlige ved å moralisere over den minste rusbruk?

Over hele verden får deltakerne i Narcotics Anonymous utdelt nøkkelringer, som skifter farge etter antall måneder de har vært rusfrie. 

AA og NA hevder at totalavhold er eneste løsning for alle med rusproblemer. Da jeg begynte som journalist i =Oslo for 12 år siden, trodde jeg dette var en slags naturlov. I dag ser jeg at noen klarer å gå fra misbruk til moderat forbruk av rusmidler. Og at avhold er helt urealistisk for mange. De aller fleste nordmenn er da heller ikke rusfrie. Bare ti prosent sier de aldri drikker alkohol.

Noen =Oslo-selgere har prøvd behandling mange ganger, og følt seg dårligere for hver gang de ikke oppnår den hellige rusfriheten. De som aldri blir permanent rusfrie, kan likevel få en bedre hverdag. Det krever hjelpere som anerkjenner at det fins mer enn én vei til et friskere liv.

Det gjør ikke en sektleder.

Hvordan få det bedre når du aldri har hatt det bra?

Det latinske ordet «habilis» betyr bekvem, passende eller dugelig. Habilitering betyr å sette en person istand til å føle seg slik. Forstavelsen «re» betyr igjen, om, på ny eller tilbake. Rehabilitering handler altså om å få det bra igjen. Da forutsetter vi at personen en gang har hatt det bra. Hvordan rehabiliterer vi noen som aldri er blitt habilitert?

Noen har aldri lært å bruke andre verktøy enn rusmidler for å få det godt. Det gjelder særlig de som begynte å ruse seg som barn. Da holder det ikke med et halvt års innleggelse og litt kontakt med NAV. Disse menneskene trenger habilitering.

Harold Searles var en pionér i psykiatri før han døde i 2015. Han jobbet med de mest krevende pasientene. De strevde ikke bare med å forholde seg til andre. De lurte på hvorfor de skulle forholde seg til andre. Har du aldri hatt gode relasjoner, kan du mangle motivasjon til å søke det.

Har du sosial tilknytning, er det lettere å omgås rusmidler uten store og varige problemer. Et kjent eksempel stammer fra Vietnamkrigen. En femtedel av de amerikanske soldatene brukte heroin under krigen. Blant disse sluttet 95 prosent med stoffet når de kom hjem til familie og venner. De ble rehabilitert ved å være i et sosialt miljø som de var tilknyttet på forhånd. Vi må anta at soldatene hadde rimelig god helse før krigen. Unge menn med fysiske eller psykiske problemer kunne i hvert fall få slippe militærtjeneste.

Bruk av rusmidler er vanlig i krig, både midler som døyver smerter og traumer, og midler som fremmer prestasjon. Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene inntok anslagsvis 72 millioner tabletter av stoffet.

For noen er dagliglivet som å være i krig. Har det alltid vært slik, trenger de terapi som starter på lavt nivå. Harold Searles hadde noen ideer om egenterapi som habilitering. Han så på natur og dyr som en treningsarena. Det er viktig at kravene ikke er for høye i begynnelsen. Planter stiller få krav ute, og litt større krav inne. I stua trenger de omsorg for å overleve. De gir god respons hvis du pleier dem. Å utvikle en relasjon til planter kan derfor være et skritt på veien i sosial utvikling.

Å ta vare på dyr er mer komplisert. De trenger mat, stell og kanskje turer. Men dyret vil aldri baksnakke deg og dømme deg. Det er trofast, og setter i gang kreative prosesser hos eieren.

Å forholde seg til andre mennesker er det vanskeligste. Folk stiller krav, de tolker deg, og de kan svikte deg. Denne øvelsen er for viderekommende.

I =Oslo møter vi mange rusavhengige som føler seg bedre av å omgås dyr.

«Hunden har reddet livet mitt», sier Rikke Eriksen.

«Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før,» sier James Bowen om katten sin.

«Uten Tyson og de andre to hundene mine hadde jeg ikke klart å bli rusfri,» sier Olav Tryggvason.

«En hund kan elske deg betingelsesløst, uansett hvordan du har det. Du vil vise deg verdig den kjærligheten. Jeg tror det er grunnen til at jeg har sluttet med sidemisbruk og slike ting. Jeg skulle ønske jeg hadde fått denne følelsen tidligere i livet», sier Bjørn Arne Wiers.

Alle fire er intervjuet på =Oslos webside.

Velkommen til fixerummet

Danmarks svar på sprøyterom kalles fixerum. Der er alle narkotiske stoffer tillatt. Hva slags stoff tror du brukes mest der alt er lov?

Ingen har noensinne mistet livet på danske «fixerum», som Skyen.

København fikk sitt første permanente «fixerum» i 2012. (På norsk vil vi kalle det brukerrom). Der kan rusavhengige ta stoff mens helsepersonell passer på. Etter to måneders drift hadde 477 brukere vært innom. 75 prosent inntok kun kokain. Det overrasket kommunen. Det måtte opprettes et røykerom for de som røkte crack, en billigvariant av kokain.

I 2016 kom tall for de siste tre årene. Mellom 70 og 80 prosent av stoffinntaket var kokain/crack. Stoffet virker bare i rundt 20 minutter. En dose heroin kan virke i fire timer. Mange av de heroinavhengige i Danmark går over på metadon, og trenger ikke brukerrom. Danmark har også heroinassistert behandling for dem som mislykkes med andre tiltak.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til en pasta. Vann, lut og løsemidler tilføres. Etter en runde i laboratoriet kan et hvitt pulver skilles ut. Når pulveret kokes i vann med bikarbonat, blir det til såkalt crack, som kan røykes.

Å tygge kokablader er en eldgammel tradisjon i Sør-Amerika. Effekten er mildt oppkvikkende. Det var en norsk turist som fortalte meg om bladene første gang. Han hadde gått i fjellene i Peru. Der var det obligatorisk å tygge kokablader eller drikke kokate for å unngå høydesyke.

Det er lett å se nytteverdien i tradisjonell bruk av kokablader. I 1596 erklærte kong Filip II av Spania at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende. De spanske erobrerne i Sør-Amerika så at bladene gjorde folk istand til å jobbe hardt, med lite mat, i gruver høyt til fjells. I dag vet vi at kokablader er rike på vitaminer og mineraler. Hvordan ble de uskyldige bladene til kokain, som kan gi både hjerteinfarkt, slag og panikk? Og hvorfor ble det skapt en enda mer skadelig variant, nemlig crack?

Tygging av kokablader slo aldri an i Europa. Den lange reisen over Atlanterhavet gjorde bladene tammere enn de var i utgangspunktet. I 1859 klarte forskere å isolere virkestoffet. Snart fikk vi kokain, som ble et populært tilsetningsstoff i vin.

Tygger du kokablader, tar det et par timer å oppnå full effekt. En kokaindrikk bruker en halvtime på å virke. Sniffing tar 3-5 minutter, mens røyking treffer hjernen på 10-20 sekunder. Hastighet betyr mye når du inntar et stoff som øker hjernens dopaminnivå. Går det sakte, får hjernen tid til å tilpasse seg. En stor og rask økning av dopamin får hjernen til å «skru av» dopaminreseptorer. Dermed får du mindre glede av andre aktiviteter, og blir mer avhengig av rusmiddelet.

Da kokain ble forbudt og mindre tilgjengelig, eksploderte prisen. Produsenter prøvde å lage en billigere versjon av stoffet, som var lettere å transportere. Resultatet var crack. Denne varianten ble populær blant fattige, særlig i USA. Crack har samme type brukere som heroin. De som bruker vanlig kokain er ofte mer ressurssterke.

Crack ble vanlig i København før brukerrommene kom. En stor artikkel i avisa Information fra 2010 tar for seg problemet: «Mens crack oversvømmer det københavnske narko-marked, står myndighederne på bar bund, når det kommer til behandlingsmuligheder,» står det.

Historien om kokain er ikke ulik enkelte andre gatestoffers historie. Et naturprodukt som hadde en funksjon i en bestemt kultur, ble utviklet til noe sterkere og mer vanedannende. Det vanskelige spørsmålet er: Skal vi gjøre flere rusmidler med ulike effekter tilgjengelig, kontrollert og i mild form? Vil det redusere bruken av verre stoffer? Og vil det bremse utviklingen av stadig mer skadelige varianter i lyssky laboratorier?

Straffene kan skade mer enn stoffene

Hvis politiet selv snakker om hvor feil det er, så lytter folk. Det mener nåværende og tidligere politifolk som er lei av å krige mot narkotika.

Bård Dyrdal var etterforskningsleder ved Grønland politidistrikt fra 2007 til 2011. Ofte måtte han prioritere bort voldssaker på grunn av små narkotikasaker.

Når politiet sitter med stoffet i hendene, er det et synlig bevis på handlekraft. Saken er lett å rapportere. Og når den pågrepne allerede er arrestert, må vedkommende prioriteres. Samtidig er bekjempelse av narkotika noe av det som gir mest status for politifolk, sier Dyrdal.

Jeg traff ham på Nordic Reform Conference før jul. Der møttes mange som vil ha en annen narkotikapolitikk. Litt overraskende var flere av dem politifolk. Den tidligere narkospaneren Neil Woods hadde tatt turen fra England. Han endret holdning da han fikk en posttraumatisk stresslidelse.

I mange år hadde han manipulert rusavhengige mens han jobbet undercover. Han ble god venn med dem, for deretter å sende dem i fengsel og ødelegge livene deres. Han innså at straffene ofte skadet mer enn stoffene. I tillegg ble han altså syk selv av å leve med det han hadde gjort.

Nå roser han politiet i den britiske byen Durham. I 2015 avkriminaliserte de cannabis på eget initiativ. De sluttet å tiltale folk både for bruk av stoffet, og for dyrking til eget konsum. Ressursene de sparer, bruker de til å bekjempe vold i private hjem.

Politiet tar aldri mer enn én prosent av narkotikaen som er i omløp årlig. Det forteller statistikker som Woods viser til. Det er lenge siden innsatsen fra politi og tollvesen hadde betydning for folks tilgang på stoff.

I dag varer effekten av store beslag maks i noen timer. Etterpå er markedet godt forsynt med narkotika fra nye leverandører. Større beslag fører til at kriminelle slåss om kontroll over markedet. Nye leverandører får tilgang til markedsplasser som tidligere tilhørte andre. For å få has på narkokarteller, må politiet utvikle stadig nye metoder. Gangsterne svarer med å bli mer voldelige.

Bård Dyrdal er i dag politioverbetjent i Oslo. Han ser det samme som Woods, og sier:

«Jo hardere politiet kjemper, jo mer oppnår vi at kun de mest skruppelløse og best organiserte kriminelle overlever».

Han ønsker at helsesektoren får mer av ressursene til å håndtere rus. Dette er et upopulært standpunkt i politiet, for de vil også ha mer ressurser. Dyrdal er blitt beskylt for å ville bruke narkotika selv. Det avviser han blankt. Han har aldri prøvd ulovlige stoffer, og synes cannabis lukter ufyselig. Det han vil, er at ruspolitikken skal bygge på kunnskap, ikke på myter og propaganda. En som støtter ham helhjertet, er professor ved Politihøgskolen Paul Larsson.

I USA startet en håndfull tidligere politifolk organisasjonen LEAP i 2002. Den gang sto forkortelsen for Law Enforcement Against Prohibition. I dag kaller de seg Law Enforcement Action Partnership. Medlemmene kommer fra hele kriminal- og justissektoren. De ønsker mer skadereduksjon og mindre straff på rusfeltet. Bård Dyrdal er leder for LEAP Scandinavia, og Neil Woods leder LEAP UK.

En endret ruspolitikk vil bety mye mer for politiet og samfunnet enn alle tidligere politireformer til sammen, hevder Bård Dyrdal.

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Tenk om alkohol ikke fantes

Er alkohol en bremsekloss for sosial oppfinnsomhet?

Hva om alkoholen forsvant? Kanskje ville flere brukt ulovlige rusmidler, men det er juks i dette tankeeksperimentet. Så vi kan like godt si at ingen rusmidler fantes. Det første mange tenker, er at fester ville blitt for kjedelige. Bare Knut Arild Hareide og vennene hans ville orke å komme. Noen av oss har prøvd å være edru på en fest med mye drikking. Det er ikke gøy. Men hvis ingen drakk? Da ville vi vel ikke blitt bedre kjent? Da ville vel ingen delt hemmelighetene sine eller kost med dem de ville kose med?

Jeg kontakter en bekjent som pleide å være med i Juvente. Organisasjonen jobber for avhold, fred og menneskerettigheter. De har mange rusfrie sammenkomster.

«Kjedelige fester hvor vi holdt avstand til hverandre? Nei, jeg har aldri møtt mer kosete folk enn der,» sier min kilde.

Han var også med på rusfrie fester i en annen organisasjon, senest som 23-åring. På alle disse festene var det kreative aktiviteter. For eksempel konkurrerte de om å skrive den beste sangen om sitt eget miljø. Så begynte han å gå på vanlige fester. Det ble en nedtur. Aktivitetene var borte. Samtalene var mindre varierte. Det var mye tullprat.

For lenge siden måtte folk vaske klær for hånd. Det var slitsomt. Enda mer slitsomt enn å være edru i en bar lørdag kveld. Slitet skapte et marked for teknologisk nyskapning. Ulike typer vaskemaskiner ble oppfunnet. Tenk om det fantes en drikk i gamle dager som ga folk følelsen av at klær var rene selv om de var skitne? Det ville vært lettvint å ta seg et glass når man ikke orket å vaske klærne i bekken. Kanskje ville det tatt lengre tid før vaskemaskinen ble oppfunnet, om den kom i det hele tatt.

Hvis alkohol ikke fantes, måtte folk over atten funnet på noe mer spennende enn å møtes på mørke, bråkete utesteder over et glass juice hver helg. Kanskje måtte de begynt å leke, slik barn gjør på edrufestene sine. Når barn vil bli bedre kjent, leker de «Flasketuten peker på» eller noe annet som krever at de sier eller gjør noe dristig. De spiller også roller hvor de kan oppføre seg annerledes enn de pleier. De sitter ikke bare og småprater. Uten alkohol, ville kanskje voksne også funnet opp flere måter å være sammen på.

Det er vanskelig å fjerne rusmidler, men det går an å eksperimentere med sosiale vaner. Isteden for å prøve en ny drink når vi er sammen, kan vi finne opp et nytt rituale som gjør det lettere å åpne seg. Den teknologiske utviklingen går lynraskt, mens den sosiale henger etter. Teknologien gjør det stadig lettere å spre rusmidler, og lage nye. Skal vi klare å gi dem en begrenset og fornuftig plass i livet, må vi ikke glemme den sosiale innovasjonen.

Når hjernen åpner dørene

Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Den kritikerroste og bestselgende boken «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan er nå ute på norsk.

Rusens røtter

I tusenvis av år har mennesker brukt det vi i dag kaller rusmidler. Vi tar en titt på stoffenes forunderlige gang gjennom verdenshistorien.

Denne artikkelen hadde jeg på trykk i =OSLO nr. 3/2013.

Naturen har utallige vekster som virker på menneskets sentralnervesystem. De er blitt anvendt medisinsk, religiøst og til rekreasjon. Cannabisplanten ble avbildet på kinesiske vaser 10 000 år før vår tidsregning. I Kina ble den brukt i folkemedisin og religionsutøvelse. I India ble den tilsatt drikker og søtsaker.

På 1800-tallet lurte britene på om de indiske undersottene tok skade av cannabis. The Indian Hemp Drugs Commission utarbeidet sju store rapporter. Konklusjonen var minimal skade på fysiologi, mental helse og moral. Bare overdreven bruk kunne ha ulemper. Britene skattla stoffet og regulerte dyrkingen. Bruk skulle fortsatt tillattes, som en viktig del av Indias sosiale og religiøse liv.

Også afrikanerne foretrakk opprinnelig å spise og drikke cannabis. Røyking ble først vanlig da hollenderne innvandret med sin tobakk på 1600-tallet. I Norge har vi sikre spor av cannabisplanten fra vikingtiden. Den ble mye brukt til tau og tekstiler som trengte sterke fibre. Medisinsk var bruken begrenset, men norske apotek førte cannabis til midten av 1960-tallet. Da hadde vestlig ungdom begynt å røyke det. De brukte plantens sekret (hasj) eller toppskudd og blomster (marihuana).

Cannabis brukes fortsatt mye mer enn andre ulovlige stoffer. Men blant norsk ungdom har det aldri vært mer populært enn på 1970-tallet. I 1974 hadde 20 prosent av Oslo-ungdom mellom 15 og 20 år brukt stoffet. En av dem var Lasse Tømte, som fylte 20 dette året.

– Jeg røkte hasj fra jeg var 13, før jeg rakk å bli full. Jeg ramlet innom et hus i Hjelmsgate for folk som ble kalt hippier. Et arbeidskollektiv holdt til der, med spisested, baker, bokcafé og avisredaksjoner. Jeg ble med i Gateavisa, som skrev mye om narkotikapolitikk. Noen der brukte cannabis slik andre tar seg et glass vin.

I dag jobber Lasse med kvalitetskontroll for Google, etter en lang karriere i kulturlivet. Fra barndommen husker han godt at cannabis ble solgt som en urt på apoteket.

– På Svaneapoteket på Karl Johan kunne man kjøpe cannabis i løsvekt fra en stor treskuff. Det skulle virke mot hodepine, søvnløshet og et par ting til. Gamle damer hadde det i teen. Vendepunktet kom da protestungdom begynte å bruke det som rusmiddel. Det kan forklares med en dyp generasjonskonflikt. Hasjen ble symbol på verdioppløsning, sammen med håret, musikken og klærne. Ungdom ville ikke lenger gå i foreldrenes fotspor, og de voksne ble skremt.

– Holdninger som den gang ble uglesett er i dag en selvfølge i de fleste partiprogrammer. Vi aksepterer ulike måter å leve, jobbe og elske på. I min oppvekst var det veldig strengt. Bøndene hadde rutete skjorte, arbeiderne blå og funksjonærene hvit. Konformismen var enorm. De som bygde landet skjønte ikke når bygget var ferdig. Å påpeke at forbruksveksten skadet miljøet, ble ansett som ekstremt. I dag er det vanskelig å forestille seg den veldige mistroen mellom unge og voksne.

– Hasj ble vanlig i ungdomsmiljøer på 1970-tallet, mens myndighetene advarte kraftig. Vi som røkte selv så at mange advarsler ikke stemte. De var kanskje mer relevante for hardere stoffer. Helsedirektør Karl Evang visste at cannabis ikke nødvendigvis var like farlig som alkohol. Samtidig mente han at vi ikke trengte et nytt rusmiddel. Det ble politiets kronargument for å gå løs på ungdom.

Når voksne laget ungdomsfilm mot narkotika, kunne resultatet bli ufrivillig komisk. I 1969 kom «Himmel og Helvete». Her sitter Lillebjørn Nilsen med en hasjklump på flere kilo i fanget og klager over at det snart er tomt. I virkeligheten veier en vanlig brukerdose knapt et halvt gram.

I 1976 ble Lasse selv filmstjerne, som tenåringen Geir i Wam & Vennerød-filmen «Lasse og Geir».

– To rampegutter betrakter en meningsløs voksenverden. Rus spiller ingen stor rolle i filmen, men det nevnes. «Kan’ke du få igang den rock ’n roll tobakken,» sier vi.

Ikke alle voksne var på kant med datidens ungdom. Lasse hadde noen spesielle naboer.

– Vi hadde en psykiater med egenartede ideer som nabo. Jeg og en kamerat kom ofte på besøk om kvelden mens kona hans bakte boller. Når vi hadde spist, fikk vi penger til å gå til Slottsparken og kjøpe hasj. De mente det var bra for ungdom. Jeg tror de siktet til at man fikk litt andre tanker. Et annet syn på hva som var viktig, som motvekt til A4-samfunnets stress og karrierejag. Det ble kalt påtente tanker. Selv hadde jeg en påtent bevissthet uavhengig av stoffer.

Lasse husker at stoffene ble brukt med andre hensikter enn fest og rus. Poenget var å tenke annerledes og forsterke sanseopplevelser. Dermed ble hasj, LSD og meskalin populært.

– Jeg anbefaler ingen å bli iherdige brukere. Folk takler stoffene veldig ulikt. Jeg begynte tidlig med tobakk, og ble så avhengig at det skremte meg til måtehold med andre stoffer. Jeg har sett hasjbrukere røyke bort talenter og ambisjoner. Men det er dumt å straffe folk uten kriminelle hensikter. Det er også med på å skape en svart økonomi.

I dag føler Lasse at den moralske fordømmelsen av hasj er borte, selv om lovverket er strengt. Også gatenarkomane er erstattet med andre syndebukker.

– Samfunnet har alltid behov for noen å hate. På 1970-tallet var det hippier og narkomane. Så kom innvandrerne. Før hippiene var det nordlendinger. I dag er gatenarkomane ofre som fortjener vår omsorg. Men myndighetene vet ikke hva de skal gjøre med dem. Stoltenberg, altså gammel’n, har hatt gode utspill som blir avvist selv i hans eget parti. Jeg liker apotekets praksis fra gamle dager. En diger treskuff. En urtemedisin på linje med andre. Cannabis i te hadde ingen heftig virkning.

Hvor heftig et rusmiddel virker, kommer an på virkestoffets konsentrasjon og hvordan det inntas. Hadde vi sprøytet alkohol rett i blodet, ville risikoen for å dø vært skyhøy. Kombinasjonen heroin og sprøyte er nokså ny. Heroin ble fremstilt første gang i 1874, ved at morfin ble tilsatt syre. Den gang ble det markedsført som medisin, blant annet i hostesaft for barn.

Morfin kommer fra opiumsvalmuen, som ett av flere virkestoffer i plantesaften. I 1803 ble stoffet isolert av en tysk farmasøyt. Men opium var utbredt flere tusen år før vår tidsregning. Det var et svært viktig legemiddel før vaksiner og moderne medisiner. Fortsatt brukes stoffer fra opium medisinsk, som for eksempel morfin og kodein. Virkningen er smertestillende og beroligende.

En som vet mye om rusens historie, er Ragnar Hauge. Den tidligere professoren har beholdt kontorplassen på SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning). I 2009 utga han boka «Rus og rusmidler gjennom tidene». Når vi kommer på besøk, står han i vinduet og røyker.

– Ja, jeg røyker selv om jeg er fullt klar over skadevirkningene. Nå har jeg levd så lenge med det. Vanen spiller en stor rolle.

Hadde Hauge levd i Russland eller Tyrkia på 1600-tallet, kunne han fått dødsstraff for å røyke nikotin. Men lover kan endre seg raskt i rusens verden. I samme århundre fikk begge land overhoder som selv røkte. Da ble tobakken lovlig igjen. Samtidig, i England, ble tobakksrøyking ansett som helsebringende. Under pesten i London i 1665, fikk skolebarn tobakk de skulle røyke i klasserommet for å motvirke smitte.

Også opiumsstoffer har britene hatt et helt annet syn på enn de har i dag. Tidlig på 1800-tallet brukte den jevne engelskmann 120 doser opium og morfin årlig. Det ble solgt fritt i dagligvarebutikker i engelsktalende land. I et amerikansk medisinsk standardverk fra 1868 står det at opium gir «en opphøyning og utvidelse av hele den moralske og intellektuelle tilstand». I datidens Norge kunne opium bare skaffes på resept, men den var nokså lett å skaffe seg.

I Asia har opium spilt en lignende rolle som alkohol i Vesten. Stoffet ble spist og drukket, før en egen røykeopium ble utviklet i Kina på 1700-tallet. Farsotten inntraff mens keiserdømmet var svekket av korrupsjon og indre uro. Opium fikk skylden for utviklingen, og lover ble innført. Men etterspørselen fortsatte, og Britisk-India ble storleverandør av opium til Kina. Det passet britene bra, for handelen ga store inntekter. Kinas motstand førte til to opiumskriger, der Storbritannia seiret.

– Britene fikk fortsette med eksporten, forteller Hauge. – Kinesiske myndigheter var imot, blant annet fordi de mente at opium svekket soldatenes innsats. I India ble opiumsbruk ansett som uproblematisk. Det minner om det ulike synet på alkohol i Skandinavia og Sør-Europa. Hos oss oppfattes drikkingen som mye farligere. Det skyldes også ulik bruk. Inderne brukte nok opium på en annen måte enn kineserne.

På midten av 1800-tallet kom titusenvis av kinesiske arbeidere til USA. For dem var opiumshus viktige møtesteder. De var underbetalte, og noen tydde til kriminalitet. Opiumshusene fikk dårlig rykte på seg, og amerikanerne så ned på kineserne. Det førte til lover som forbød opiumsrøyking. Samtidig ble injeksjonssprøyten oppfunnet. Morfin kunne tas i sprøyte, i likhet med heroin som kom senere. Opiater er en fellesbetegnelse for stoffene som stammer fra opiumsvalmuen.

De som injiserte opiater over lengre tid, fikk stort ubehag når de sluttet. Først ble de bare oppfordret til å fortsette. Så ble stoffene reseptbelagt i 1914, og forbudt å skrive ut til avhengige i USA. I 1920 fikk landet også alkoholforbud. Konsekvensene ble store og utilsiktede.

– Under forbudstiden oppsto mafiaen. Disse organisasjonene drev med alkoholsmugling og illegale restauranter. Da alkohol ble tillatt igjen i 1933, begynte mafiaen med illegale stoffer.

FNs narkotikakonvensjon av 1961 ble dødsstøtet for mange lands rustradisjoner. Stater som undertegnet konvensjonen måtte forby bestemte stoffer. Heretter skulle de kun brukes medisinsk eller vitenskapelig. Konvensjonen danner grunnlag for den norske «narkotikalista», der Statens legemiddelverk kan føre opp nye stoffer som straffbare. I dag kritiseres konvensjonen for å basere seg på utdatert kunnskap. Da den kom, var det heller ingen selvfølge hva som skulle regnes som farlig narkotika.

– Det ble diskutert inngående om alkohol skulle være med. Men USA og enkelte europeiske land ville ikke regne det som narkotika. De var sentrale aktører bak konvensjonen.

Hadde avtalen kommet på 1800-tallet, ville nok listen over forbudte stoffer vært annerledes. I New York Times handlet datidens rusdebatt om alkohol, som skapte store problemer.

«De aller fleste opiumsbrukere på 1800-tallet er fredelige måteholdsbrukere,» skriver psykiater Hans Olav Fekjær i boka «Rus». Han tilføyer at dagens tunge heroinmisbrukere ofte har alvorlige problemer fra før. En stor norsk studie fra 1997 viste at 70 prosent av stoffavhengige i behandling hadde lærings- og atferdsproblemer på skolen. Mobbing, barnevern og seksuelt misbruk var også vanlige erfaringer.

Arild Knutsen har lagt heroinmisbruket bak seg. Nå jobber han mye med gatenarkomane i Oslo. Nesten alle hadde store problemer før de begynte med heroin, forteller han, og selv er han ikke noe unntak.

– Jeg hadde alkoholiserte foreldre som slo hverandre til blods omtrent hver helg. Moren min tvang meg til å lyve til barnevernet og legge all skyld på stefaren min. På juleaften kunne politiet komme på besøk mens naboene sto og så på. Jeg fikk ingen forståelse for mine smerter. Da måtte jeg lindre dem selv med rus, og så ble jeg kriminalisert. Jeg ble rusfri da jeg fikk mulighet til å bygge et bedre liv.

Knutsen leder Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener forbudet er en humanitær katastrofe.

– Før kriminaliseringen av narkotika hadde vi ren råopium. Det var langt mindre vanedannende og potent enn dagens stoffer. Det du får på gata nå egner seg godt som virkelighetsflukt for vanskeligstilte i spesielle miljøer. I gamle dager var opium tilgjengelig for folk flest. I USA kunne du legge deg inn på en klinikk og røyke opium en uke hvis du hadde et helvete. Så var du tilbake på beina igjen etterpå.

Ragnar Hauge, som er utdannet jurist, ser at folk bruker rusmidler annerledes når de blir forbudt.

– I land hvor heroin var apotekvare, ble stoffet mye dyrere da det havnet på gata. Distributørene tok større risiko, og skulle ha betalt for det. Det førte til bruksmåter som gjorde at man trengte mindre stoff. Det ble vanligere å injisere både opiater og amfetamin. Sprøytebruk ga mer rus for pengene.

Amfetamin brukes langt mer enn heroin i Norge. Det er et syntetisk stoff som følgelig har en kort historie. For å forstå bruken av amfetamin, kan vi se på den medisinske forløperen kokain. Disse stoffene virker helt annerledes enn heroin og morfin. De er oppkvikkende, og kokain kan spores tilbake til høyfjellene i Sør-Amerika. Her har kokabusken spilt en viktig rolle for å øke oksygenopptak og forhindre høydesyke.

Tygging av kokablader har lange tradisjoner blant indianerne i Andesfjellene. Da de spanske erobrerne kom på 1500-tallet, oppfattet de skikken som hedensk og frastøtende. Men snart skjønte de poenget. Når de ga koka til arbeiderne, kunne de utføre hardt arbeid med lite mat i gruver høyt til fjells. I 1596 erklærte Prins Philip II at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til kokapasta. Vann, lut og løsemidler tilføres, før pastaen bearbeides i laboratoriet. Til slutt skilles det ut et hvitt pulver som selges illegalt. Det gir mye sterkere rus enn å tygge kokablader. De første europeerne i Sør-Amerika ble aldri særlig glade i koka. Bladene slo heller ikke an når de ble tatt med til Europa. Den lange turen gjorde dem både smakløse og mindre kokainholdige. Først senere fant europeerne noe å bruke dem til.

På 1800-tallet ble drikker tilsatt kokain, for eksempel viner, sier Hauge.

– Det mest kjente eksemplet er Coca-Cola. Fortsatt inneholder den kokablader for smakens skyld, men kokainen er fjernet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det forbudt å ha kokain i drikker. Men turister i Sør-Amerikas høyland får fremdeles servert te laget på kokablader.

Reklamen for koka-drikker var svært vellykket i sin tid. Kjente personer uttalte seg om gunstige medisinske virkninger. Samtidig ble kokain utbredt som legemiddel, med mektige talsmenn som psykiateren Sigmund Freud. I USA ble kokain og kokadrikker særlig populært blant afroamerikanere. I mange stater fikk de nemlig ikke lov å kjøpe alkohol. Økende diskriminering fikk dem til å reagere med vold og kriminalitet. Etter hvert ble oppførselen sett på som et resultat av kokainbruk. Kokain fikk dårlig rykte og ble underlagt internasjonal kontroll i 1912.

Det var også en annen grunn til at kokain gikk av moten. Siden 1887 hadde farmasøyter eksperimentert med et nytt og lignende stoff. Amfetamin var enklere og billigere å lage. Det utvidet luftveiene og ble først markedsført som astmamedisin. Etter hvert ble den oppkvikkende effekten kjent, og den varte lenger enn ved kokaininntak.

– I begynnelsen mente man at amfetamin var tryggere enn kokain. Den svenske legestanden ble veldig begeistret for stoffet. Legene brukte det helt sikkert selv også.

Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene brukte anslagsvis 72 millioner tabletter. Stoffet ble brukt av soldater i stort sett alle krigførende land. Mange nordmenn ble kjent med det som soldater i England og USA. Da de kom hjem, brukte de amfetamin for å holde seg våkne ved behov, for eksempel til eksamen. Under valget i 1949 brukte også Oslos tellekorps amfetamin for å holde ut.

– De fleste legemidler har en lignende skjebne, sier Hauge. – I begynnelsen ser man visse positive virkninger. Så bruker man det en stund, og ser en del negative virkninger. Alle rusmidler er farlige hvis man bruker for mye. Ingen er særlig farlige hvis man bruker lite. Jo sterkere rusmiddel, jo større er sjansen for å ta for mye. Hva soldater får i Afghanistan i dag vet jeg ikke riktig.

Alle rusmidlers mor må være alkohol. Det lager seg selv av sukkerholdig væske som gjærer. Vi vet ikke når mennesker lærte seg å styre gjæringsprosessen, men både vin og øl har eldgamle tradisjoner verden rundt.

– Vi vet mye om norske drikkevaner i middelalderen. De rike drakk veldig mye, og fyll ble ikke sett ned på. Først og fremst ble det drukket øl, men vi importerte også vin. Skammen kom først på 1800-tallet.

Et vendepunkt i alkoholens historie er kunsten å destillere og lage brennevin. Det hevdes at inderne kunne dette allerede 800 år før vår tidsregning. Europeerne lære det langt senere. Her ble brennevin vanlig først på 1600-tallet. Liberale lover gjorde at nordmenn etter hvert gikk berserk. På 1830-tallet drakk vi 13 liter ren alkohol per person årlig. Det er dobbelt så mye som i dag. Leger var også rause med å skrive ut brennevin som medisin.

Så kom motreaksjonen, med en sterk avholdsbevegelse og politiske tiltak. Fra 1919 ble brennevin forbudt i åtte år. Folket som hadde stemt fram forbudet stemte senere imot. Nordmenns forbruk stabiliserte seg på 2-3 liter ren alkohol, før det skjøt fart igjen på midten av 1960-tallet. Siden har vi drukket stadig mer vin, og politikken forteller oss at vin er noe annet enn brennevin.

Hans Olav Fekjær er blant landets fremste eksperter på alkohol. Han mener vi lurer oss selv litt når vi oppfatter vin som mye mer uskyldig enn sprit. Vi klarer fint å kompensere for lavere alkoholprosent ved å drikke mer av vinen.

– Ser vi på hvert drikketilfelle, får vi i oss bare litt mindre alkohol når vi drikker vin. Men det oppleves finere på grunn av vinsnobberiet, og det at bedrestilte drikker mer vin.

Fekjær har ofte påpekt at det er samlet forbruk som påvirker helsa. Søreuropeere drikker langt hyppigere enn oss. De får flere helseskader av alkohol, selv om de gjerne drikker mindre hver gang. Til gjengjeld lager de mindre bråk, også når de drikker mye.

– I Middelhavslandene er høy promille såpass flaut at det skjules og ikke forbindes med utagerende atferd. En stor studie (ECAS I 2002, red. anm.) fulgte alkoholforbruk i 14-15 europeiske land over mange år. Endring i forbruk førte til større endringer i drap, selvmord og ulykker i Norden enn lengre sør.

Ruskultur er like variert som annen kultur. Et godt eksempel er indianernes bruk av tobakk før de ble innhentet av vestlige vaner. De sto slett ikke i vinduet på kontoret og tok seg en røykepause. De laget en tobakksdrikk som ofte fikk dem til å kaste opp. Slik kunne de rense kroppen, og bli klare for magiske ritualer. Store mengder tobakk gir nemlig ikke bare kvalme, men også hallusinasjoner. Rusens historie viser oss at samme stoff kan få helt ulike konsekvenser i ulike kulturer, og til ulike tider.

Brød og rusliv

Til =OSLOs julebok 2012 inviterte vi 13 personer til å gjenskape «Den siste nattverd». De var kjentfolk og bladselgere, og de snakket mer om rus enn om religion. Her er min artikkel fra begivenheten. 

Før han ble korsfestet, delte Jesus brød og vin med de tolv disiplene. Den siste nattverden har inspirert kunstnere fra Leonardo Da Vinci til Salvador Dalí. Vi lot oss også inspirere. En som straks takket ja til invitasjonen, var den kontroversielle presten Einar Gelius.

Det moderne Norge bruker snarere børsen enn kirken som veiviser. Vi har fått låne ett av få fredelige avlukker i praktbygget Oslo Børs.

– Kan jeg være Judas? spør Lars Svendsen, filosofen som har skrevet bestselgende bøker om ondskap og kjedsomhet. Gjestene strømmer på, og den som har mest på hjertet, er Hans-Erik Dyvik Husby.

Han har lang erfaring både som rusavhengig og artist. Etter verdenssuksess som Hank von Helvete i bandet Turboneger, spilte han Jesus på Det Norske Teatret. Aller først henvender han seg til de seks magasinselgerne rundt bordet.

– Dere står langt borte fra Plata, på kjøpesentre og streite steder med nokså velstående folk. Hva tenker dere om dem? Føler dere at det er en kløft mellom selgere og kjøpere?

Han får to ulike svar. Andreas Rosnes føler seg ofte usynlig. Han opplever at forbipasserende tar opp mobilen og later som de snakker. Roy Eckermann, derimot, treffer masse hyggelige mennesker hver dag.

– Min livssituasjon er slik at jeg ikke får en vanlig jobb, selv om jeg er stoffri. Jeg må gjøre noe med sinnet først. Der er gatemagasinet et suverent middel. Jeg føler ikke noe ubehag eller avstand. Siden mars har jeg kanskje opplevd tre skeive kommentarer, og jeg har jobbet nesten hver dag. Jeg føler meg ikke annerledes enn andre som går i gata.

Roy presiserer at man ikke kan forvente full respons med en gang. Han har jobbet seg opp på en fast salgsplass, hvor folk har begynt å snakke med ham og etter hvert kjøpt magasinet.

Å jobbe seg opp er noe gjestene våre kan. Loveleen Rihel Brenna kom til Norge fra India i 1972, og ble giftet bort i ung alder. Etter skilsmissen har hun hatt en rekke lederverv, blant annet i Kvinnepanelet for Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Å selge gatemagasin er en viktigere jobb enn den jeg har, sier hun. – Det setter igang endringsprosesser. Det blir et møte mellom mennesker hvor man ikke tenker narkoman. Slik skapes likeverdssamfunnet.

Vebjørn Sand har forlatt dansegulvet hos TV2 og gjenoppstått som samfunnsengasjert kunstner. Når han hører Erlik-selgerne snakke, tenker han på ververe fra Amnesty som sanker underskrifter til kampanjer.

– Jeg hørte en på radio som ble utpsyka etter en hel dag med avvisning på gata. Det er en belastning uansett hvor sterk du er. Ververne må tilbake på kontoret innimellom for å få trøst og oppmuntring. Dere må også oppleve den type ting?

Olav S. Hansen tar ordet. Han har solgt =OSLO i fire og et halvt år.

– Jeg må ha inn 6-700 kroner hver dag, året rundt. Derfor er det viktigste for meg å jobbe med det mentale, hvor lekkasjen nettopp er avvisning. Jeg er vel narkoman fordi jeg ikke tåler å bli avvist. Da må jeg prøve å selge på en slik måte at jeg opplever minst mulig avvisning.

Lars Svendsen skyter inn at Erlik-selgere må oppleve mer goodwill enn andre gateselgere, for eksempel de som selger Omega 3.

– Dere starter på et høyere nivå, mener han.

– Jeg tror ikke det fins Omega 3-selgere som har holdt på i fire og et halvt år, svarer Olav.

Ann Charlott Larsen var første registrerte selger av Østfolds gatemagasin, som den gang het =Fredrikstad. Nå har hun vært rusfri i halvannet år.

– Jeg beundrer de som fortsatt står og selger. Det er tøft. Selv møtte jeg en del folk som ba meg få meg en jobb. Da sa jeg at jeg hadde en god jobb, og ønsket dem en fin dag.

Lars filosoferer over arbeidets betydning. Han mener de indre godene er viktigere for de fleste enn pengene.

– La oss tenke oss en verden uten arbeid. De fleste av oss ville nok mistet mye av meningen med livet. Vi måtte danne sosiale forbindelser på et helt nytt grunnlag. Arbeidsledighet er noe av det som slår verst ut både på fysisk og mental helse. Når folk kommer i arbeid igjen, er de raskt tilbake der de var.

– Høy arbeidsledighet fører gjerne til krig, sier Hans-Erik. – Man har ikke annet å gjøre enn å tenke på alle man er forbanna på. Da jeg begynte med dop, fantes det ikke noe gatemagasin. På det verste luska jeg rundt i gatene og stolte ikke på en sjel. Jeg hadde lite kontakt med vanlige folk. Ingen på sosialkontoret var i kategorien vanlige folk. De var man alltid i konflikt med. Opplever dere å ha fått mer kontakt med samfunnet dere meldte dere ut av?

– Jeg har faste kunder som følger meg opp. De spør om jeg vil bli med å ta en kopp kaffe, sier Anders.

– Jeg er ikke så alene lenger som jeg trodde jeg var. Det har mye å si at folk bryr seg, mener Lillian Langeng.

– Dere stiller dere åpne for alle slags kommentarer, sier Einar Gelius. – Jeg opplever det som utrolig modig å gjøre seg så sårbar.

– Jeg følte meg mye mer sårbar før jeg begynte å selge gatemagasin, sier Lillian. – Det er annerledes å gå i gata nå.

Noman Mubashir, programleder i NRK, minner om at gatenarkomane bare er toppen av et isfjell.

– Mange skjuler det de holder på med bak husets fire vegger. Vi har alle hørt om kokainfester. Dere er mer synlige, og blir en skyteskive. Fasade er veldig viktig i dagens samfunn. Vi vil vise fram det fineste, bare se på Facebook. Er fasaden viktig for dere også?

– Jeg opplever det som umulig å ha den fasaden jeg ønsker, sier Olav. – Klærne mine er rester fra et tidligere liv, eller jeg har fått dem gratis. Det er tilfeldige plagg. Jeg har ikke råd til å gå til frisøren, barbere meg, stelle tennene eller spise sunn mat. Jeg er såpass sliten at jeg ikke alltid orker å passe hygienen heller. Jeg vet godt at fasaden forvitrer, men jeg mangler overskudd til å prioritere den.

Selgeren Tom Richard Gundersen vil snakke om det syntetiske stoffet metadon, som brukes i rusbehandling for å redusere abstinenser. Det har lang virketid og liten ruseffekt, men er en narkotisk medisin som kan ha betydelige bivirkninger.

– Mange store personligheter har brukt narkotika for å bli det de var. Men de brukte ikke metadon. I Norge er det gitt til ruspasienter siden 1990-tallet. Det ser jeg på som etnisk rensning av narkomane. Før brukte de metadon til å ta livet av dyr.

Hans-Erik har egen erfaring med metadon, og slutter seg til skepsisen.

– Metadon er et ekstremt tungt og kjemisk stoff, uansett om man går stabilt på det og følger programmet. Jeg tenker på de spedalskes landsby i Bibelen. Man blir plassert der på et stoff som kan forkorte livet med 15–20 år. Veldig mange blir parkert under parolen at man ikke skal fly rundt på gata. Dette er gammel tysk nazikjemi, så vi bør være kritiske. Metadon hjalp meg i begynnelsen, men det ble en jævla felle når jeg verken fikk rus eller noe fornuftig å fylle livet med. Hver morgen sto vi og hutra i metadonkø, som B-borgere. Man får høre at man er blitt rusfri, men det føles ikke sånn.

Lillian går på metadon gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i Askim, og mener hun har vært heldig.

– Det er et ganske unikt opplegg med dagsenter som gir oss noe å fylle tiden med. Jeg håper flere kommuner får til det. Aktivitet har mye å si når man går på metadon. På dagsentret prater vi om veldig mye. Ting har forandret seg for meg, selv om jeg dessverre har sprukket og er utpå igjen nå. Det er fordi jeg mangler fast bopel og ikke greier å bo på motell eller hospits.

– Hvorfor er det så mye sprekk og sidemisbruk på metadon? spør Olav, og antyder at han ikke er overrasket. – Kanskje man skal lytte mer til brukerne. Det er ikke tilfeldig at mange av oss gjør alt vi kan for å unngå metadon.

– Du er jo et veldig bevisst menneske. Hva skal til for å forandre din livssituasjon? spør Vebjørn.

– Antakelig at jeg får utdelt heroin så jeg slipper å bruke all min tid og energi på å ordne det selv. Det har jeg også skrevet en kronikk om i Aftenposten. Metadon er så skadelig for mange. Leger mener også at heroin er mindre skadelig. Jeg vil være sammen med heroinen min. Hvis det var lettere å få tak i den, ville jeg fått mer overskudd til andre ting.

– Du trenger heroin for å få overskudd? undrer Vebjørn.

– Nei, jeg trenger det for å ha en slags mening med livet mitt.

– Nå tror jeg vi er inne på noe, sier Lars. – Ofte fokuserer vi veldig på kjemi når vi snakker om rusmidler. Men mening er jo vel så viktig. Rusen er blitt en sentral livsmening for deg. Ditt sosiale nettverk og mye av det du er flink til er knyttet til rus. I overgangen fra rusbruker til rusfri oppstår det et meningsgap. Man må etablere en ny livsmening, eller snarere flere delmeninger som gir nok å leve for. Metadon fremstilles som om det løser ekstremt mye. Nei, det løser bare en fysiologisk komplikasjon. Ufattelig mange problemer står like uløste.

Presten lurer på om rus virkelig gir mening. Er det ikke en slags flukt? Filosofen svarer at mening defineres av hva du bryr deg om. Har du et levevis hvor det å skaffe og bruke rusmidler er tilværelsens organiserende prinsipp, er det den sentrale livsmeningen.

Hans-Erik minner om at ingen bruker rusmidler for å føle seg verre. Folk gjør det for å føle seg bedre, enten det er øl, hodepinetabletter eller narkotika. Avhengigheten kommer etterpå.

– Når du kommer på knærne inn i rusmiddelomsorgen, får du hjelp med den fysiske avhengigheten. Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg den tyske klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å deale drugs.

Da Hans-Erik slapp å oppsøke heroinmarkedet, begynte han med kokainhandel, som ga ham et mer aktivt liv.

– Jeg var jo flink til dette, og følte meg bedre. Metadon gjorde ikke at jeg følte meg bedre. Det gjorde bare at jeg ikke ble syk av abstinenser. Jobben min var å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tiden med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles, og da fylles det med det du kjenner fra før.

– For å komme ut av det må du ned til starten: Hvorfor begynte du med dette? Takler du ikke den konfrontasjonen, er det meningsløst å prøve å slutte. Jeg er ikke noe særlig for heroinbehandling, men det er i hvert fall bedre enn metadon. Vil du slutte med heroin har du abstinenser i et par uker, mens metadonabstinenser kan vare i opptil et år. Heroin tærer heller ikke på indre organer så du spyr og driter blod mens du ser på TV.

Loveleen påpeker at rusavhengige raskt blir satt i bås. Identiteten som narkoman er vanskeligere å bli kvitt enn å pådra seg.

– Gjennom Kvinnepanelet har jeg møtt kvinner fra russtiftelsen Retretten. En av dem sa: «Det er ingen som snakker til oss som om vi var kvinner, mødre, døtre og søstre. Vi har fått et stempel som narkomane, og er fratatt all verdighet».

Hans-Erik hadde en identitet som artist å falle tilbake på. Siden 2009 har han ikke brukt gatedop, og han går heller ikke på erstatningsmedisin.

– Jeg bestemte meg for å ikke ha et rusproblem lenger. Jeg er faen meg artist. For å få behandlingen jeg trengte, måtte jeg til utlandet. Det ble en kamp mot LAR. Forkortelsen står for Legemiddelassistert rehabilitering, men det er ikke noe særlig rehabilitering. Derimot fins det behandlingssteder hvor du kan ta tak i problemene. Medisiner kan kanskje motivere deg til å oppsøke dem. Du får tid til å tenke deg om når du slipper å deale og stjele.

Lillian forteller at hun var rusfri i nesten tjue år før hun begynte igjen. Hun var imot metadon som behandling, men det var eneste tilbud hun fikk. Hun frykter konsekvensene, og er blitt veldig glemsk. Tom Richard mener norsk narkotikapolitikk er på villspor.

– Vi sløser mer med penger enn vi noen gang har gjort. Hvor mange klarer seg etter avrusning? Det må være under ti prosent.

– Jeg hadde ressurser rundt meg som få andre rusavhengige har, sier Hans-Erik. – Nå er jeg en slags grenselos som får andre gjennom programmet jeg var på i Sverige. Det er blitt tjue stykker, som kom inn i samme forfatning som meg. Plutselig jobber de som lastebilsjåfører, og foreldre har fått tilbake barna sine. Å kunne bidra til dette er den største gaven jeg har hatt i livet. I Norge har rusmiddelomsorgen slutta å hjelpe folk som vil bli rusfrie. Du kan eventuelt stå 2–3 år på venteliste. Medikamentfrie tiltak bygges ned. Til slutt kan man med rette si at rusfri behandling ikke funker – fordi det ikke fins.

Filosofen skjønner godt at Hans-Erik finner mening i å hjelpe andre.

– Jeg skal ikke skryte på meg stor livsvisdom, men noe har jeg skjønt i løpet av mine 42 år. Hva enn du leter etter i livet, finner du det ikke ved å rote rundt i din egen navle. Du må rette blikket utenfor deg selv. Finn først ut hva du faktisk bryr deg om, og dernest hva du bør bry deg om. Klarer du å leve i samsvar med disse to, har du antakelig de beste forutsetninger for å realisere en mening i livet.

Vebjørn har pleid å spørre eldre mennesker om meningen med livet. Ofte svarer de at det er å mestre livet. Moren hans svarte at det var barna, men selv har han valgt annerledes.

– Min største ambisjon er å mestre å male. Jeg har valgt bort familie for å kunne realisere mine evner så langt det går.

Olav har beskjedne krav når han blir spurt om livsmeningen:

– Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger. Men skulle jeg levd uten å berøre et annet menneske eller dyr, ville jeg dødd selv om jeg hadde heroin. Å ha et såpass nært forhold til andre at man kan ta på hverandre innimellom, det anser jeg som livsnødvendig.

Kunstneren Unni Askeland kommer forsinket til bords, og sier som mange andre når de blir spurt om meningen med livet: Det er kjærlighet.

Loveleen tilføyer:

– At man kan vise både styrke og sårbarhet i relasjoner.

– Jeg tenker litt på å klare å finne ro med seg selv, sier Andreas. – Du må kunne leve med det sinnet du har selv om det er litt ødelagt.

Unni prøver å redde liv på sin egen måte, og har tatt med reflekser hun har designet selv. De ligner hennes egne, rødmalte lepper.

– Ta to hver, alle sammen. Jeg går mye ute på landet på Kløfta, og møter ungdom som er så kule at de ikke kan bruke refleks. Da gir jeg dem en av disse.

Brød og frukt blir satt til livs rundt bordet. Om det ikke er noe herremåltid, har sjelen fått desto mer å tygge på.

Moralens slakter

Få snakker høyere om narkotika i USA enn Ethan Nadelmann. Den kjente aktivisten og akademikeren mener straffene skader mer enn stoffene. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2012.

Ethan Nadelmann må være den mest utdannede mannen jeg har intervjuet. Han nøyde seg ikke med tre grader fra Harvard. Han har også mastergrad fra London School of Economics. Blant fagene er juss og internasjonale relasjoner. Det gir ham god grunn til å snakke om ruspolitikk, noe han også har undervist i ved Princeton University.

Han sier at krigen mot narkotika fører til brudd på menneskerettigheter. Når moral styrer ruspolitikken, kommer vitenskapen i andre rekke. Vi møtte ham da han besøkte Oslo Freedom Forum i mai. Han leder organisasjonen Drug Policy Alliance, med støtte fra milliardæren George Soros.

Det han sier, sjokkerer noen og provoserer mange. Den innfødte newyorkeren forklarer bakgrunnen for sin kampsak: å lempe på forbudet mot narkotika.

– Jeg vokste opp i en tradisjonell, religiøs familie. Da jeg gikk på college i Montreal, var det like naturlig å røyke marihuana som å drikke alkohol. Noen ble arrestert, og det opplevde jeg som galt. Da jeg senere studerte juss, ville jeg fokusere på kriminalitetens internasjonalisering. Jo mer jeg leste og intervjuet folk, jo klarere så jeg det store gapet mellom vitenskapen og folks forestillinger.

Den såkalte «War on drugs» startet i USA på 1960-tallet. Nadelman mener myndighetene burde stilt seg noen spørsmål først: Vil forbud gjøre stoffene mer eller mindre farlige for brukeren? Hva koster det å fengsle alle narkotikaforbryterne? Hvor mye kriminalitet kommer i kjølevannet av forbudet?

– Dessverre stilles spørsmålene nesten aldri, sier han. – For de fleste unge er det mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika. I USA kan tidligere straffedømte miste stemmeretten. Det kan også bli vanskelig å få jobb og utdanning.

Han påpeker også urettferdigheten i straffesystemet. Selv gikk han fri som hasjrøykende student ved Harvard. Resurssterke venner som også brukte stoffet, fikk senere fine jobber. Det er verre for den som har feil hudfarge, eller er fattig. Narkotikiske stoffer ble ikke en gang forbudt i USA før nye innvandrere begynte å bruke dem.

– Opium har vært brukt i tusenvis av år verden over. I 1800-tallets USA var de fleste brukerne middelaldrende, hvite kvinner. De var ikke mer klar over sin avhengighet enn kaffedrikkere er i dag. Ingen tenkte på forbud, for ingen ville ha bestemor eller tante i fengsel. Så ble bruken utbredt blant kinesiske innvandrere, og sank blant hvite kvinner. Da fikk vi opiumslovene, som ble starten på den globale kriminaliseringen av narkotika.

Etter hvert ble narkotikabruk et påskudd for å fengsle både innvandrere og annerledes tenkende. I dag er nettopp fengselsindustrien blant Nadelmanns største motstandere. I USA kan private bedrifter tjene penger på å drive fengsler. Jo større belegg, jo mer profitt. Fengselsindustrien har stor politisk innflytelse.

– I California er fengselsvaktenes fagforening den mektigste i staten. Tenk deg en forening der medlemmene vil opprettholde et høyt antall fanger, og blir talsmenn for strengere lover. En rekke yrkesgrupper er sysselsatt i og rundt fengselssystemet.

Staten California bruker 9,6 milliarder dollar på fengselssektoren hvert år. Til sammenligning brukes 5,7 milliarder på høyere utdanning. USA har en fjerdedel av verdens fengslede befolkning, men bare en tjuendedel av verdens totale befolkning. En halv million amerikanere sitter inne bare for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer alle som er fengslet for annen kriminalitet i kjølevannet av narkoindustrien.

– Min organisasjon vil behandle rusavhengighet som et helseproblem, men ansatte i kriminalsystemet er blitt fanatikere. Når jeg vil redusere HIV og hepatitt ved å dele ut rene sprøyter, er motstanderne typisk politi og statsadvokater.

Det vi kaller narkotikaproblemer, skyldes mye annet enn stoffene i seg selv, mener Nadelmann. Moderat rusbruk blir først farlig når du ikke kjenner innholdet av det du kjøper på gata, når du må oppsøke kriminelle, når prisen er skyhøy og du risikerer fengsel.

– Myndighetene må slutte å gjøre rusmidler mer skadelige enn de trenger å være. Det er en misforståelse at ulovlige stoffer er mye mer helseskadelige enn alkohol, men forbudet gjør dem skadelige. I USA hadde vi alkoholforbud mellom 1919 og 1933. Det førte til mye organisert kriminalitet. Samtidig ble hundretusener blinde, forgiftet eller drept av smuglersprit. I Chicago ble Al Capone en rik og mektig gangster på sprithandel. I dagens Latin-Amerika ser vi denne situasjonen ganger femti.

Latin-Amerika er kanskje det området i verden som lider mest under dagens ruspolitikk. Regionen er storleverandør av stoff til verdensmarkedet, og narkobander blir styrtrike. I 2006 erklærte Mexicos president full krig mot bandene, noe som bare økte volden. Siden den gang er 50 000 mennesker blitt drept i landet.

– Noen steder blir bandene mektigere enn staten. Staten er kanskje ikke spesielt effektiv eller rettskaffen, men den er likevel bedre enn kriminelle nettverk. Kofi Annan ser at det samme kan skje i Vest-Afrika hvis ingenting gjøres. Dessverre følger afrikanske land i fotsporene til den politikken som har mislyktes andre steder. Annan er en forsiktig mann, men han ble likevel med i The Global Commission On Drug Policy.

Denne kommisjonen ble dannet av tre tidligere presidenter — fra Brasil, Colombia og Mexico — i fjor. De fikk med seg politikere og intellektuelle, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg. Formålet er å fremme en vitenskapelig basert debatt om narkotikapolitikk. Medlemmene mener krigen mot narkotika har mislyktes. Strenge lover har bare ført til mer vold og organisert kriminalitet. Kommisjonen vil avkriminalisere all befatning med narkotika som ikke skader andre.

– Folk glemmer at det fantes en tid da disse stoffene var lovlige. Forbudet er ingen naturlov. Vi er kvitt de fleste morallover begrunnet i religion, men det er annerledes med rusmidler. Der straffer vi folk som bare skader seg selv. Nye lover blir skapt uten humanitært grunnlag. Jeg møtte en lege på sprøyterommet i Oslo som før hadde behandlet kreftpasienter. Da fikk han bruke enhver medisin som hjalp dem. Når han behandler heroinavhengige, får han ikke lov å bruke visse medisiner, selv om han vet de gir best lindring. Krigen mot narkotika forbyr leger å bruke sin kunnskap. Kriminologien får også sine grenser definert av staten, uten vitenskapelig grunnlag. Amerikanske myndigheter tier ihjel forskningsrapporter som antyder at rusmidler er mindre skadelige enn de tror, og som viser gode resultater av skadereduksjon.

Med skadereduksjon menes tiltak som kan bedre livet til de rusavhengige, og begrense stoffenes skade på samfunnet. Her mener Nadelmann at tre ting må skje: For det første må vi slutte å straffe besittelse av små mengder stoff til eget bruk. Brukerne skal kun straffes hvis de kjører bil eller på annet vis er til fare for andre. Her fremholder han Portugal som et forbilde. Der behandles rusbruk som en sak for helsesektoren. Bruken har verken gått opp eller ned siden praksisen ble innført, men mange vanskeligstilte slipper å havne i fengsel. Politikken gir en helsegevinst for brukerne og økonomisk gevinst for samfunnet.

Nadelmanns andre råd er full legalisering av cannabis, bedre kjent som hasj og marihuana. Han påpeker at få blir avhengige av stoffet, og at det er lite helseskadelig. Halvparten av alle narkotikarelaterte arrestasjoner i USA handler om besittelse av cannabis. Det samme gjelder mange andre land. Det store flertall av verdens narkotikabrukere, bruker kun dette stoffet. Hvorfor bruke milliarder av dollar på å prøve å håndheve en lov som ikke lar seg håndheve? spør Nadelmann.

Noen mener cannabis er en inngangsport til andre stoffer. Nadelmann mener det skyldes kriminaliseringen, ikke stoffet i seg selv.

– Ved å legalisere cannabis, unngår vi at brukerne får kontakt med kriminelle miljøer. Det har Nederland vist oss med sin kvasi-legalisering.

Hans tredje råd er å utvide heroinprogrammer. Tunge brukere må få tilgang til stoffet på en slik måte at skader reduseres, både for dem og samfunnet. Her har Sveits vært en pionér. Med sitt høye prisnivå var landet en gang et mekka for doplangere. Zürich hadde et stort åpent marked, akkurat som Oslo. Strenge lover fikk ikke bukt med problemet. I dag har Sveits noen av Europas mest liberale narkotikalover. Siden 1991 har de delt ut ren heroin til tunge brukere. I 2008 besøkte =Oslo heroinklinikken Zokl 2 i Zürich. Her var halvparten av heroinbrukerne i jobb. Overlege Adrian Kormann fortalte at heroin produseres lovlig i enkelte vestlige land. Australia har store plantasjer som patruljeres av hæren, før kjemiske prosesser skaper det endelige stoffet. Klinikkene får altså ikke heroin fra mafiaen.

Etter ti år med heroinutdeling og tilhørende hjelpetiltak i Zürich, var antall narkotikarelaterte dødsfall halvert. Rekrutteringen av nye heroinbrukere var sunket med 82 prosent. Sprøyter med heroin må settes på klinikken, og kan ikke selges videre. Brukerne får også hjelp med sosiale problemer og sykdommer. Kriminalitet og hjemløshet er kraftig redusert blant deltakerne i heroinprogrammet. Forskningen er publisert i tidsskriftet The Lancet.

– Heroinklinikker er det viktigste tiltaket for å slå beina under kriminelle nettverk, sier Nadelmann. – Det fins knapt en kriminell organisasjon som ikke tjener penger på den svarte narkotikaindustrien. FN har estimert at den utgjør åtte prosent av all global handel. Folk tror at forbud er den ultimate måten å regulere rusmidler på. Feil. I den grad de blir regulert, er det kriminelle bander som står for reguleringen. Vi får et svart marked som ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Også myndighetenes krig mot narkotika står for store brudd på menneskerettigheter. Rusmidlene sprer ikke HIV. Urene sprøyter sprer HIV.

Nadelmann roser Norge for å ha innført sprøyterom og metadonprogrammer. Han er også fornøyd med vår regulering av alkohol, som han mener bør bli modell for regulering av cannabis.

– Eldre mennesker kan synes dette høres vel radikalt ut. De vil bli overrasket når de ser at cannabis er mindre farlig for mange enn alkohol. Noen kan også legge alkoholisme bak seg ved å bruke cannabis. Det er bedre for familiene deres. Nå håper jeg at Norge begynner med heroinprogrammer, slik som seks andre europeiske land. Det fins verken helsemessige eller økonomiske grunner til å la være.

På ett område mener Nadelmann at USA har kommet lengre enn Norge. I senere tid har det skjedd en revolusjon når det gjelder cannabis. Den kommer ikke fra politisk toppnivå, men fra lokale myndigheter og folk flest. 16 stater har legalisert stoffet som medisin. I Norge ble cannabis solgt lovlig på apotek fram til 1965. Hva skjedde egentlig etterpå? Nadelmann mener at amerikansk moralisme fikk styre narkotikapolitikken verden over. Men de som var unge på 1960- og 70-tallet, tok slett ikke avstand fra cannabis. Tvert imot ble det et motedop, i form av hasj og marihuana. Nadelmann forteller en historie fra Harvard:

– Jeg husker en fest hvor noen hadde laget brownies med marihuana. En professor kom innom og visste ikke hva som var i kakene. Han spiste for mye. Midt på natta våknet han med en plagsom religiøs opplevelse. Neste dag ble vi innkalt og spurt hva som skjedde. Vi fortalte sannheten, og fikk klar beskjed om å ikke gjenta det. Det var en ansvarlig måte å takle vår noe uansvarlige oppførsel på. Flertallet av studentene røkte marihuana. Noen røkte for mye, men de fleste var moderate brukere.

Nadelmann kan forklare endringen i amerikanernes syn på cannabis. I 30-40 år har halvparten eller mer av landets 18-åringer prøvd det. I dag er de ikke bare tenåringer, men også tenåringsforeldre. Tre amerikanske presidenter på rad har røkt marihuana. Clinton påsto at han ikke inhalerte. Bush ville ikke helt innrømme det, men ble avslørt av en venn. Obama innrømmer å ha brukt det mange ganger, selv om han i dag tar avstand. Etter at medisinsk marihuana ble innført, forbindes ikke stoffet lenger med en skoletrøtt tenåring. Det knyttes til eldre mennesker med MS, kreft, angst eller søvnproblemer.

I vår fikk Nadelmann også støtte fra uventet hold. Den kjente evangelisten Pat Robertson mener cannabis må behandles som alkohol i lovverket. 81-åringen er sjokkert over hvor mange unge som blir hardkokte kriminelle etter fengsling for besittelse av små mengder narkotika. Det kan umulig harmonere med kristne og konservative ønsker om å bekjempe kriminalitet, mener han.

Ja takk, begge deler

Av og til høres det ut som krig når rusbehandling debatteres. Taperne er de rusavhengige.

Noen mener medisinering er det eneste som virker. Andre sverger til psykologiske metoder. Jeg ønsker at alle kunne bli rusfrie gjennom selvinnsikt og frisk luft. Men jeg innser at vi trenger ulike tiltak, også kontroversielle. Altfor få klarer overgangen til livet utenfor et idyllisk behandlingssted.

Torbjørn Løkken, verdensmesteren som også lyktes med rusbehandling.

Torbjørn Løkken klarte det. Han tilbrakte et år på Renåvangen, en institusjon med psykososial tilnærming. Å slutte med heroin kaller han sin største bragd. Det sier ikke lite, for mannen er tidligere verdensmester i kombinert. En annen som har lyktes med mentale metoder, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han valgte Narconon i Sverige, og det var ikke første gang han lyktes i utlandet. På forhånd hadde han internasjonal suksess som rockestjerne med bandet Turboneger.

Få heroinavhengige har like god trening i livet på solsiden. Noen har aldri erfart at de kan mestre noe særlig. Det hjelper ikke å gi dem moralsk høyverdig behandling, hvis de ender opp med nok et mislykket forsøk og dårligere mestringsfølelse. Behandlingskollektiver gir mange en god pause fra gatelivet, men få blir rustet til livet etterpå. Det kan skyldes at behandling og ettervern er for dårlig, men også at folk er ulike.

En av få store undersøkelser av rusbehandling i Norge (Ravndal 1995) fulgte pasienter ved Veksthuset i Oslo over flere år. Bare 20 prosent fullførte hele programmet på halvannet år. Av disse igjen, var cirka en tredel rusfrie eller hadde kun et lite misbruk fem år senere.

Ved psykososiale behandlingstilbud er det vanlig at flertallet faller fra. I 2009–10 fikk 120 personer plass ved Vivestadkollektivet i Tønsberg. Bare 33 fullførte behandlingen. Resten ga opp eller ble utvist for rusbruk. Forskere burde kaste seg over de som har klart å bli rusfrie, og finne ut hvor og hvordan. I dag er det gjerne kortsiktige utgifter, og ikke langsiktige resultater som teller når penger bevilges til tiltak. Dermed legger man ned institusjoner med gode resultater, som Phoenix Haga i Mysen. Her er behandlingen langvarig og ettervernet omfattende.

Da heroin ble forbudt rundt 1930, flyttet markedet fra apoteket til gata. Stoffet kunne like gjerne fått navnet Hitler – samfunnet så ikke lenger forskjell på kjemi og ondskap. Alle som var borti heroin, ble kjeppjaget. Heroinklinikker setter en stopper for dette. Danmark har delt ut heroin siden 2010. Tilbudet går bare til de som har mislyktes med annen behandling.

Heroinklinikker gjør kanskje ikke folk rusfrie, men de slipper alt strev som følger med gatelivet – fra fattigdom til fordømmelse. De slipper å bruke all tid og krefter på å skaffe raske penger. Heroinen kommer selvsagt fra lovlig medisinsk produksjon, utenfor mafiaens klør. Den er ikke spedd ut med rottegift eller andre, uvisse ingredienser. Riktig dose beregnes, så ingen dør av overdose. Rekrutteringen til åpne heroinmiljøer synker som en stein, siden miljøene forsvinner fra gata.

Ferske rapporter, omtalt på forskning.no, evaluerer danske heroinklinikker. Pasientene bruker bare en tredel så mye tid på kriminalitet som før. 30 prosent flere har fast bolig. De drikker 50 prosent mindre alkohol, og bruker en tredel så mye Valium og Stesolid. Flere er sysselsatt. Noen har begynt med idrett, og noen har fått overskudd til å ta seg av egne sykdommer. Noen klarer å trappe ned på heroinen, men de som ikke klarer det, kan fortsatt ha et liv. Samtidig mister kriminelle bander en viktig inntektskilde fra gatestoffet.

Det er fullt mulig å gjøre noe fornuftig mens man går på medisinsk heroin. Det viser erfaringer fra seks europeiske land. Det betyr ikke at vi bør legge ned gode, rusfrie behandlingstilbud. Vi må satse på begge deler, og det blir lettere hvis aktører i den norske rusdebatten slutter fred.

Det opprinnelige misbruket

=Oslos selgere kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Litt utpå høsten begynner jula på kontoret vårt. Da henger jeg en plakat med julemotiv rundt halsen og går ned til hjertet av Erlik, lokalet der selgerne strømmer inn. Det gjelder å fange dem før de fyker ut igjen med magasiner. På plakaten står det at de kan bidra til juleboka, enten ved å skrive selv eller ved å fortelle til meg. De aller fleste forteller livshistorier som jeg skriver ned.

Mange tror at de ikke har noe å fortelle, og må lures med spørsmål. Da viser det seg at de har mer å fortelle enn de fleste. Etter utallige møter med saksbehandlere, miljøarbeidere og terapeuter, har de også hardtrening i talekunst. Dessuten har jeg aldri møtt en Erlik-selger som bærer preg av en IQ under gjennomsnittet. De har i hvert fall ikke blitt rusavhengige av å lese for lite. Etter få timer som julebokarbeider hadde jeg møtt en avhoppet medisinstudent, en dataingeniør og en kvinne med lidenskap for russisk historie.

En selger kommer inn med en kattepus i bånd. En annen har en stor ketchupflaske i baklomma. Personlighetene er vidt forskjellige, men de deler synet på heroin. De snakker ikke om doser, men om friskmeldinger. De tar heroin for å unngå å bli syke eller «stein tullete». En selger sammenligner mangel på heroin med mangel på væske. Etter et par dager i ørkenen gjør man hva som helst for å få vann. En selger forteller at han frivillig injiserte heroin fra en sprøyte som han visste inneholdt HIV-smitte. Han omtaler sykdommen som en bagatell i forhold til abstinenser.

«Morfin og heroin har betydd enormt mye som smertestillende medisin», sier en selger som nettopp er blitt oldefar. «Enten du er operert eller har smerter i tankene, er det jævla greit å hvile seg på». Selgerne våre kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre. Jeg har knapt tilbrakt en dag som julebokarbeider uten å høre om fosterfaren eller slektningen som misbrukte en selger seksuelt. For noen var det et fremskritt å begynne med prostitusjon. Da fikk de i hvert fall betalt for å bli utnyttet. Nå er de Norges ivrigste magasinselgere, fordi de slipper å selge kroppen.

De mye omtalte overfallsvoldtektene er en dråpe i havet i forhold til det som skjer med barn bak norske dører. I den siste store undersøkelsen (NOVA 2007) hadde 9 prosent av jentene under 18 år opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk, og 15 prosent hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. For gutter var tallene 1 og 7 prosent. Overgrep varer i snitt fem år, og i 90 prosent av tilfellene kjenner barnet overgriperen fra før. Noen klarer ikke å nevne det før de har dopet ned følelsene sine. Noen nevner det når de er blitt så suksessrike at følelsene har bedret seg. TV-milliardær Oprah Winfrey sto fram som incestoffer da hun fikk sitt eget talkshow. Siden har hun ofte tatt opp temaet. Hennes hovedbudskap er at gjerningsmannen (eller kvinnen!) ikke nødvendigvis ligner busemannen.

Overgriperen er sannsynligvis en tillitvekkende person, som jobber hardt for å vinne barnas gunst. Det forklarer hvorfor det er vanskeligere å fortelle om slike overgrep enn om overfall. Barna kan lenge føle at samværet med overgriperen er frivillig og lystbetont. Overgangen til misbruk kan gå gradvis over flere år. Derfor kan også overgriperen innbille seg at handlingene er ok for ofrene. Ikke minst kan omverden nekte å tro at overgrep har skjedd.

Det er mye å tenke over før man dømmer en rusavhengig. Mer enn de fleste orker å tenke på.

Oprah oppsummerer sine programmer om seksuelle overgrep.

Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes møblerte hjem. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til noe utskudd på Oslos vestkant. Først virker Anders  mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Filmkarakteren tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, spilt av Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet vi møter? Det er ikke lett å merke at Hans Olav spiller. Dessuten er han god venn med Anders Danielsen Lie i virkeligheten. Er det bare fiksjonsfigurer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt.

Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation — med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg. Eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger. Anders er hans velpleide og stillferdige drømmekunde. Offisielt er Anders rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har prøvd alt ungdomslivet har å tilby, og det gjengse voksenlivet frister ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker. Det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det mindretallet vi ser på Plata og omegn, har gjerne hatt miserable kår hele livet. Hvert år skriver jeg ned historiene deres i =Oslos julebok. De forteller meg om seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser, barnehjem og egne barn som døde. Noen innrømmer at de ville tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin og piller.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager. Altså før det ble strengt forbudt og berømt på 1960-tallet. Tidligere på 1900-tallet var den typiske narkomane en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvillingbror morfin. Ingen visste om det, unntatt de «snille» legene. Narkotika var en sak mellom bruker og lege. Det var ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri slik som nå.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin. Mange tror også at en privilegert tilværelse automatisk medfører livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».