Hvordan arrangere 80-tallsfest?

Skygg unna jordfarger og blomstrete mønstre på duker og servietter, så ingen mistenker deg for å arrangere 70-tallsfest. Velg en pastellfarge eller en hvilken som helst rosafarge. Vi skulle ha papirduk, og fant bare hvite på Nille. Hos Kid Interiør hadde de ikke papirduker, men bak disken hang en rull med ypperlig rosa gavepapir. Den andre halvdelen av festkomiteen syntes det var lurt å spørre om vi kunne få sju meter av papiret. Det fikk vi, og brukte det som en løper langs den hvite papirduken på langbordet (løpere var populære på 80-tallet).

Så gjalt det å finne en velkomsdrink som sto i stil med duken. Her var Peachcanei et naturlig valg. Geir Salvesen beskriver drikken slik i Aftenposten: «Jente-vordrinken fremfor alle på 70- og 80-tallet! Lys babyrosa på farge, kjemisk fersken på duft, i smaken noe vammel og vel egentlig ganske forferdelig. Det er spesielt det syntetiske preget av gamle gummi-luftmadrasser fra 1960-tallet som trekker ned.»

Premien til beste 80-tallslook kan være en bok, jeg anbefaler Barndom 80-tallet som jeg selv har skrevet i. En CD med 80-tallsmusikk går også an, men alle som har en Spotify-konto kan lett høre  Definitive 80’s, Fantastic 80s, This is… 1985 og så videre og så videre gratis. Da er det bedre å kjøpe en DVD med musikkvideoer fra 80-tallet, eller en god 80-tallsfilm.

Merkelappen i nakken er klipt av, men jeg ser at kjolen er Made in France. Stoffet er en slags seig silke. Kjolen har fire matrosknapper i livet og tre på den ene kragen.

Finn et antrekk. Isteden for å kjøpe noe nytt og late som om det er 80-talls, kan du låne noe ekte. Fargene er ikke så vanskelige å finne i dag, men det spesielle 80-tallssnittet er sjelden å se, og minst like viktig. Det kan være bukser og kjoler med legg, overdeler med halvlange ermer og bukser med skyhøyt liv. Striper på tvers er heller ikke like vanlig i dag, i hvert fall ikke i de rette fargene.

Jeg spurte i nettsamfunnet Underskog om noen hadde 80-tallsklær. Ingen ville selge, bytte eller gi bort disse klenodiene, men de ville gjerne låne dem ut. Til gjengjeld fikk de noen bøker jeg ikke har bruk for. Egentlig skulle jeg bare låne jakke og kjole, men jeg endte opp med en mintgrønn gymdrakt og en Levi’s 501 i tillegg.

Damen jeg lånte kjolen av omtaler den som «en helt rå åttitallskjole – tenk Dynastiet, med skulderputer og legg på hofta.» Siden putene har falt ut etter hvert, har hun sydd inn en BH-skål i hver skulder så hun alltid er klar for en 80-tallsfest. Hun mener også at man får kjøpt skulderputer hos Strikkedilla på Oslo City.

Pocolino skinnjakke fra 1986.

Jakka er egentlig en guttejakke i størrelse 14 år, men den passer like bra til meg. Merket er Pocolino, nesten like bra som Poco Loco. Den ser ut til å ha en slags legg i ryggen, i hvert fall står den ut som en pukkel. Ermene er vide, med en typisk ribbestrikket innsnevring ytterst. Legg også merke til den grønne stripa, som ofte opptrådte sammen med noe rosa på 80-tallet.

Hun jeg lånte kjolen av mente jeg kunne få bruk for en mintgrønn jazzballettrikot, og da jeg kom lå det også en hvit Levi’s 501 i posen.

Michael og Cosby fant vi på nettet, mens melkekartongen kommer fra Norsk Folkemuseums 80-tallsutstilling.

80-tallsveggen trenger pynt. Finner du ikke originale plakater fra 80-tallet, kan du søke i images.google.com. Prøv deg fram med printingen, de fleste bilder blir knøttsmå. Husk at det er filstørrelsen det kommer an på, ikke hvor stort bildet ser ut på skjermen. Søk på 80s, Samantha Fox eller lingnende, og velg store bilder under Avansert bildesøk.

Det er litt tungvint å snu kassetten hver halvtime, så vi valgte å lage en spilleliste på tolv timer i Spotify. Se hele lista. Vi skulle gjerne hatt med We Are the World og Another Brick in the Wall også, men det er ikke alt som fins på Spotify, i hvert fall ikke med originale artister. Et alternativ er selvfølgelig å laste ned musikk eller overføre noen gamle CDer til iTunes.

The final countdown

The look

Dress you up

Girls just wanna have fun

Who's that girl?

Walk this way

Smooth criminal

Pulvermat og åttekantet stuebord

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2009.

Vi setter oss i en særdeles myk sofa med rosa skjær i det beige skinnet. Norsk Folkemuseum viser oss hvordan 80-tallsfamilien levde.

Paal Mork er leder for Publikumsavdelingen ved Folkemuseet på Bygdøy. Han forteller om familien på 80-tallet, en sosial institusjon som sto lavt i kurs hos den typiske 80-tallshelten.

– På 80-tallet skulle man ut og realisere seg selv. De som virkelig opplevde tidsånden var de barnløse, som kunne gå på Stravinsky og drikke champagne midt i uka.

Likevel har far fått sin egen gammelrosa stressless i utstillingen. Stolen sto ofte sammen med buesofaen i 80-tallsstua.

– Jeg ønsket meg en slik stol, sier Paal, som giftet seg i 1988. Foran sittemøblene står et åttekantet glassbord med et slags nett under. Nettet kalles rotting og består av flettede stengler fra ulike palmer. På 70-tallet hadde man trauste furubord. Det nye var pastellfarger og outrerte former.

– Jeg tror ingen vil ha et sånt stuebord i dag.

80-talls fjernsynet sto ofte i en hvit seksjon med håndtak i gullbeslag. Apparatet hadde ikke lenger duk med nupreller på toppen. Det var tilstrekkelig å pynte med tørkede blomster i seksjonen. Paal innrømmer at han har overnattet i en saccosekk. Det syntes han var fryktelig ubehagelig. Det uformelige ungdomsmøbelet kom gjerne i rosa, mintgrønn, turkis eller fersken. Gikk det hull på sekken, ble huset fullt av isoporkuler.

I lesebøker fra 70-tallet sto det at far er på kontoret mens mor vasker opp. På 80-tallet ble det vanlig at begge jobbet. Mors fravær på kjøkkenet gjenspeiler seg i 80-tallets mattrender. «Pulvermat» tilsatt enkle ingredienser ble markedsført som like god som hjemmelaget. Særlig populære var TOROs eksotiske gryteretter, som hevdet å være fra Mexico og Italia.

– Alt skulle blandes med kjøttdeig. Også lasagne kom til Norge på 80-tallet, men vi skjønte ikke helt hva det var. Når tegneseriegfiguren Pusur spiste lasagne, ble det oversatt til norsk som Joika-grateng.

I begynnelsen av tiåret ble det ansett som ufint å spise eller drikke gatelangs. Så startet Henning Holstad «Folkeaksjonen for melk og brød». I 1983 åpnet han Tiny storkiosk på Skøyen, som solgte enkle matretter om kvelden. I 1986 kom 7-Eleven i Stolmakergata på Grünerløkka. Folk i farta kunne nå kjøpe take-away kaffe i pappkrus.

– Holdningen til mat forandret seg på 80-tallet. I 1983 kom familierestauranten McDonald’s til Norge. Tidligere var hamburgerbaren et ungdomsfenomen. Billigmatkjedene etablerte seg med Rema 500, som siden ble oppgradert til Rema 600 og 1000.

En handleliste på 80-tallet kunne foruten kjøttdeig inneholde kinakål, kneipp, kokt skinke på boks og 7-up light. Lettmelken ble introdusert i 1984. Også lett-margarin og lett-majones var populært, mens brusflaskene stadig ble større.

– Hva spiste familien lørdag kveld?

– Hjemmelaget pizza og potetgull med salt og pepper. Pizzaen reiste fra Italia via USA til Norge, men vi trodde vi spiste italiensk pizza.

Hadde man hus fra 70-tallet, fikk det nye strøk med dekkbeis i lysegrått eller hvitt. Vinduslistene ble malt i rosa eller pariserblått. Inne i huset var det gjerne buede døråpninger. Familier flyttet inn i boligfelt med store tomter.

– Det var en tid da alt var lov, og det var mulig å realisere seg selv. Alt skulle vokse inn i himmelen. Folk skulle jobbe hardt og være stolte av seg selv.

I større byer ble homofili omsider akseptert.

– På 80-tallet ble det mye lettere å være homofil enn før, men det skjedde ikke noe spesielt med lovverket. Først i 1993 ble partnerskap tillatt.

En form for selvrealisering som også satte spor i familiehjemmet, var trening. Man skulle trimme etter Jane Fondas video. Mange innredet trimrom hjemme; i utstillingen representert ved Barbies trimrom.

Blant de få tingene vi savner på museet er vannsenga. En liten bevegelse på den ene siden av madrassen kunne føre til en kjempebølge på den andre.

På 80-tallet kunne du godt la være å skaffe deg familie, bare du jobbet nok. I dag er idealet begge deler, mener Paal.

– Nå skal du både ha barn, jobbe fulltid og ha et aktivt liv med venner. Ikke rart vi får tidsklemme.

Detektivklubbenes gullalder

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Dette trenger du for å lage en detektivklubb:
– Et mystisk klubbnavn
– Et superhemmelig hovedkvarter
– Kodespråk
– Medlemskort
– Forstørrelsesglass

Spionvirksomhet har lenge vært populært blant barn. Men aldri så populært som på 1980-tallet.

På 80-tallsradioen gikk det hemmelige programmet AB 8-12 fra hovedkvarteret til Anne og Lars, med ukentlig kåring av æresdetektiver. På TV løste Derrick mordsaker i Münchens Kriminalpolizei, mens Brødrene Dal jaktet på spektralsteiner. Mikke Mus var et blad for små detektiver, med medlemskort som kunne dekode hemmelige beskjeder i bladet. Hardyguttene, Frøken Detektiv og Fem-serien ble lest som aldri før, og forfatterne var et mysterium i seg selv.

På 80-tallet var røverspråk like utbredt som bokmål, selv om det tok dobbelt så lang tid å uttrykke seg på (røverspråk = rorøvoverorsospoprorokok). Det viktigste var at ingen forsto hva man sa. Dette var kanskje litt misforstått, siden de fleste kunne røverspråk. Men snakket man veldig fort, var det mindre sjanse for å bli dekodet. Var det bare småunger i nærheten, kunne man nøye seg med det noe enklere kråkespråket, som gikk ut på å sette rbe bak alle ord: Skarbe virbe gårbe pårbe kinorbe?

Student Hans Kristian Schilde (28) var på 80-tallet med i Sherlock Holmes’ Detektivbyrå.

– Jeg fikk Hardyguttenes detektivbok til jul, og siden jeg er halvt tysk skjønte jeg litt av det Derrick sa. Full av inspirasjon startet jeg klubben sammen med fire kamerater. Like etter dukket det opp en konkurrerende detektivklubb i klassen. Vi spionerte på dem for å kunne ta sakene deres. Et medlem av vår klubb viste seg å være spion fra den andre klubben, og ble kastet ut.

Det skjedde lite kriminelt på Jar i Bærum, men Hans Kristian visste råd. Han begikk forbrytelsene selv.

– En gang bestemor passet meg og broren min, gikk vi i kjelleren hennes og fant alle flasker med flamme på etiketten. Vi blandet innholdet i en tilitersbøtte, alle mulige kjemiske kombinasjoner, og laget en lunte. Bøtta ble plassert ved barnehagen, et skur i skogen, og fyrt opp. Da var alle vennene til broren min kommet. Men ingenting eksploderte. En av vennene løp bort og sparket til bøtta så blandingen fløt utover veggen på skuret. Det brant ned.

Dette var en sak for Sherlock Holmes’ Detektivbyrå. Sjefen Lars Marius undersøkte åstedet og tok opp brannen som hovedsak på neste møte.

– Jeg ville ikke at noen skulle avsløre forbryteren, men det var litt artig da Lars Marius kom med sine egne teorier. Han hadde sett noen mistenkelige menn i skogen og gått til angrep på dem. Etterhvert forduftet hele saken.

Hovedkvarteret til Sherlock Holmes’ Detektivbyrå var en tømmerhytte i skogen med gevær på veggen. Der produserte Lars Marius medlemsbladet på en gammel skrivemaskin. Favorittemaet var pistolhistorikk. Klubbens medlemskontingent på 20 kroner i måneden ble brukt til godteri, forstørrelsesglass og pulver.

– Vi var dønn seriøse ute på oppdrag. Noen hadde pistolbelte med plastikkpistol i tilfelle vi skulle havne i kinkige situasjoner. Jeg hadde Ninjautstyret mitt liggende klart hjemme, så jeg kunne løpe hjem og skifte om det skjedde noe.

Selv om det sjelden skjedde noe kriminelt, var det fullt av mystiske personer i omløp.

– Vi kunne ligge i et skogholt med kikkert i mange timer og spionere på noens pappa som klipte hekken. Dette var en typisk mistenkelig person. En gang ble alle guttene i klassen unntatt jeg og Lars Marius invitert i en bursdag. Da spionerte vi gjennom kjøkkenvinduet. Egentlig var vi veldig såret, men som detektiver klarte vi å snu det til noe positivt.

Hans Kristian pleide også å stjele lærernes nøkler når de lå igjen på kateteret. Han endte opp med et stort knippe, og kunne låse seg inn på de fleste av skolens rom sammen med resten av klubben.

– Vi fikk vaktmesteren til å låse oss inn hovedinngangen; sa vi hadde glemt en bok i klasserommet. Da var det i gang. Det gikk mest i skap og kritt. En periode hadde jeg førti bokser med kritt hjemme.

Da Hans Kristian ble lei av kritt, fikk han igjen hjelp av broren. En høstkveld spente de et tykt tau over veien, mellom en lyktestolpe og et gjerde.

– Moren til en som het Thomas kom kjørende i en Fiat Uno. Siden det var mørkt, kjørte hun rett i tauet og ødela hele fronten på bilen. Dette ble en sak for Sherlock Holmes’ Detektivbyrå.

I hele femte og deler av sjetteklasse var det full fart i byrået. Så ble detektiv det teiteste man kunne være, og medlemmene var flaue over at klubben hadde eksistert.

– En kveld jeg hadde vært på møte, satt broren min og vennene hans i kjelleren og hørte på The Doors. Detektivklubben var det mest latterlige de hadde hørt om. Da var det ingen vits å fortsette. Musikken tok over. Vi gikk fra å skulle ta bad guys, til å føle sympati med dem.

Ole André Sivertsen (35), tidligere programleder i Newton, forteller på sin webside om detektivklubben Klubb X. Den besto av Ole, Geir og Arne, og varte i en uke. Første dag gikk med til å finne klubbnavnet. De neste to dagene laget guttene et stempel med X på, så de kunne stemple alt de hadde undersøkt. Dag fire var de klare for oppdrag. Problemet var bare at det ikke fantes kriminalitet i byggefeltet hvor de bodde. Dermed gikk dagen med til å forberede seg på alt det kriminelle som forhåpentligvis ville skje.

Klubb X snek seg inn i oppkjørsler og garasjer og noterte bilnumre til potensielt kriminelle eiere. Dag fem ble medlemmene uvenner fordi Geir hadde rotet bort notisboka med bilnumrene. Den sjette dagen fikk klubben sitt store gjennombrudd: Arne hadde mistet fotballen sin, og antok at den var stjålet. Takket være sine forbindelser til Mikke Mus Detektivklubb, visste guttene hvordan de skulle finne fingeravtrykk: Talkum for mørke overflater, O-boy for lyse.

Dessverre visste ikke medlemmene i Klubb X hvor de skulle lete etter avtrykkene, og gikk hjem for å se barne-TV isteden. Dag sju dukket fotballen opp av seg selv, og Ole og Geir beskylte Arne for falsk forklaring. Dermed meldte Arne seg ut av klubben, og medlemmene skildtes i raseri. Dag åtte ble Klubb X avviklet og erstattet av rockebandet X. ”Formålet var å bekjempe kriminalitet, men vi har sjelden kranglet og slåss så mye som den uka Klubb X eksisterte,” skriver Ole André Sivertsen.

Hockeyhår og hullete høyvannsbukser

Et stykke ut på 90-tallet begynte vi å le hysterisk bare noen sa «Ball-genser» eller «håret til Kate Gullbrandsen». Vi bretter opp igjen motene fra favorittiåret.

På 80-tallet var ingen genser for stor. Jo større genser, jo bedre plass til den viktige merketeksten på magen. Den som ikke gikk rundt som en levende reklameplakat for Pocolini, Ball, Poco Loco, Bosselini eller Bik Bok, kunne gå og gjemme seg i saccosekken sin. Hvis genseren kom i veien kunne den alltids stappes ned i den turkise strekkbuksa, knyttes i livet, eller strammes med et smalt sjokkrosa skinnbelte.

Seilersko med snurr

Når 80-talls jenter gikk med mohair-ullgenser nedi dongeribuksa, var det kanskje for å unngå å dekke til den viktigste delen av antrekket. Et rødt merke på baklomma, der det sto Levi’s hvis man ikke var en taper. Buksa var omhyggelig utslitt, skrevet på og oppbrettet, og siden bretten gikk innover måtte den festes med en hjerteformet binders med jordbærlukt. Den som ikke hadde råd til Levi’s kunne trøste seg med en Poco Loco joggedress. Den hadde til gjengjeld lommer som var store nok til den rosa kunnstskinnlommeboka full av passbilder av pene folk man ikke kjente. 80-talls føttene ble stukket inn i nedrullede tennissokker, og deretter i seilersko med snurr og mokasiner med dusk, eller leggvarmere og snøjogger om vinteren.

Når en 80-talls jente hadde det for travelt til å varme opp krepptanga tupperte hun håret isteden. Men først måtte det vaskes med Jane Helen-shampo og ristes tørt. Mer konservative jenter gikk på fiskeflettekurs og flettet fiskeflette på hverandre, eller satte opp en hestehale med femten strikker i pastellfarger. Snart kom et nytt forbilde på hårfronten. Kate Gullbrandsen var årets norske Grand Prix-artist i 1987. På 90-tallet fikk hun raskt kultstatus for sitt uslåelige eksempel på kvinnelig hockeysveis. Sveisen besto av langt hår som var kortklipt på toppen, eller i alle fall såpass kort at det kunne stå rett opp ved hjelp av en halvflaske hårspray.

Ny og gammel permanent

Gutter og menn nøyde seg med en variant av hockeysveisen som var noe snillere mot hårspray-budsjettet. Noen av dem beholdt sveisen langt inn i feil tiår, men i våre dager har selv hockeysveisens høye beskyttere Rune Rudberg og Tore Strømøy gitt etter for opinionen. En annen hårslager på 80-tallet var permanent. Jenter løp om kapp til frisøren for å krølle seg, uansett hvor stort hår de hadde fra før. Guttene sparte til langt hår og foretrakk gammel permanent slik som Joey Tempest i Europe og andre puddelrockere. For yngre gutter var rottehale en populær vri, i form av en tynn utvekst av ellers kortklipt hår. De mer opprørske kunne true omgivelsene med en hanekam.

Forenede skulderputer

På 80-tallet gikk jentene aldri på fest uten håndleddene fulle av stålarmbånd, samt hvit lebestift, blå mascara, Date-deodorant over hele kroppen og munnspray i munnen. Den som ikke fikk håret til å oppføre seg kunne ty til pannebånd i alle neonfarger, som også framhevet de rosa plastøreringene. Siden både finbluser, fingensere og finjakker var utstyrt med skulderputer, så de fleste ut som amerikanske fotballspillere når de hadde pyntet seg. Guttenes festforberedelser gikk ut på å surre noen meter med skinnreimer rundt hendene for å ligne på Morten Harket.

De som ville pynte seg voldsomt tok på seg en dressjakke som sluttet ved navlen og et smalt gult eller rosa skinnslips. Så gjensto det bare å mate kanarifuglen i buret midt på det drivhvite stuebordet før man kunne ta på seg dunjakka med «Don’t worry, be happy» og «Ikke mobb kameraten min»-buttons og gå ut.

Paal Mork ved Norsk Folkemuseum var ungdom på 80-tallet, og fikk hjelp av mor til å sy lapper i olabuksene.

– Det var en ekstrem klesstil. Jeg gikk gjerne i dressjakke og shorts samtidig. Dressjakka skulle være oppbrettet på armene og helst ha stripete fôr. Mohairgensere ble strikket med størst mulig pinner, sier han.

Og ble man lei av klærne sine på 80-tallet, kunne man bare farge dem.

Teksten sto på trykk i studentbladet Punkt i 2002.

Sky & Super – 80-tallsmedia

Pat Sharp pratet ihjel musikkvideoer og Michael J. Fox distraherte fortiden. På NRK skulle Reidar snart på interrail med Grøten, hvis han klarte å rive seg løs fra SKY.

Vesner fra andre planeter hadde nok å stri med på 80-tallet, men selv om de hadde uforskammet store nesegrev (ALF) eller lange fingre (E.T.) skled de rett inn i amerikanske kjernefamilier. For en ting hadde alle til felles: de snakket engelsk. Det gjorde også norsk ungdom, som trodde Chernobyl var Chers fulle navn og begynte å digge musikk isteden for å høre på den.

Da kabel-TV braket løs med Sky og Super Channel lærte vi også å se på musikk. Den som bare hadde NRK kunne trøste seg med KLMs Skai-TV…

…eller liksom-16-åringen Reidar som satt klistret til Sky med rosa bomullsgenser mens han planla interrail med Grøten og sekunderte mutter’ns vaffelsteking. Der Øyvind Bluck mislyktes med tenåringsfaktene kunne Petter fra Borgen Skole og Adrian Mole fra Hemmelig dagbok for Adrian Mole 13 3/4 år supplere. Den som fremdeles ikke var sjarmert kunne snart forderve huset sitt med en diger parabolantenne og se Pat Sharp, Ray Cokes og Paul King prate ihjel musikkvideoer.

De kunnskapstørste vendte seg mot bladhyllene i kiosken, der Nina på Oss i Mellom i Starlet fortalte at ikke en gang pupper med forskjellig størrelse var unormalt. Dr. Peer i Logo røpet alltid mer enn noen ville vite om alt man kunne bli gravid av, og snart måtte selv Topp gi etter for spørrespaltehysteriet. Spalten Mona & Mikkel illustrerte brev om mobbing og klåfingrede stefedre med romantiske bilder. De romantisk anlagte foretrakk blader som Hjerterevyen og Romantikk.

De bittesmå Tuppen- og Lillemor-bladene utartet på 80-tallet til Tuppen og Lillemor-klubben. Pakkene besto av tjue sminkebørster og bøker om pene og rike ungdommer fra California. Velstående amerikanere var også tungt representert i TV-serier på 300 episoder hvor de høstet vindruer i minkpels og stiletthæler helt til en slektning uten arverett kom og kvalte dem. 80-talls filmer ga seg heller ikke mens leken var god, og dukket opp igjen med stadig mer kompliserte romertall, som Star Trek IV og Rocky VI. Politiskolen ble slaktet i seks utgaver, og Michael J. Fox reiste tilbake til fremtiden tre ganger etter å ha distrahert fortiden med tidsmaskiner og andre nymotens oppfinnelser. Tom Cruise var mannen som kunne brukes til alt på 80-tallet, deriblant F-14 pilot (Top Gun), bartender (Coctail) og støttekontakt (Rain Man).

Midt i Smørøyet overtok Halvsjus sendetid på lørdager, etter en kort periode med Blikkbåx.

Dan Børge Akerø fikk stadig uanmeldt besøk av Vaktmester’n i LørDan.

Kveldsnytt med Anne Holt og værmelding før Sovjetunionens fall.

Pony-wear og løshender

Barnas 80-tall spente fra trappetroll og grønt slim til Gorger og italienske rørleggere. Og alt skulle være hemmelig.

80-tallets Barne-TV besto av obskure lokaliteter, ubestemmelige dyrearter, slitsomme kjenningsmelodier og vennskap mellom menn og stoffrester. Programmer som kombinerte flere av elementene ble umåtelig populære, som Fragglene. Fragglene var hyperaktive vesner med froskeansikt, bustehale og en konstant trang til allsang. De bodde i Fraggleberget, et hulesystem bak veggen til en oppfinner og hans febrilske hund. Når de skulle bringe sin livrett reddiker inn i berget, ble de utsatt for store, hårete Gorger. Gorgene kunne unngås ved hjelp av gode råd fra den snakkesalige komposten Mathilda, bedre kjent som Skraphaugen. Heldigvis hadde Fragglene et alternativ i næringsveien, nemlig rørkonstruksjoner tilvirket av bittesmå dosere. Doserne hadde en kolossal arbeidsmoral, og sang gjerne lystige dosersanger mens de jobbet. De var bare glad til at rørene deres ble spist opp så de fikk plass til å bygge flere.

Fingernemme løshender

Stjernene i 80-talls Barne-TV måtte ofte ta til takke med kummerlige boforhold. Bergenserfuglen Gullars bodde i fiolinesken til Marianne, som dessuten hadde leieboeren Indigo i søppelkassen.

Eli og Terje hadde en hemmelig giraff i klokka, Jens Petrus en tungsindig tøffel under disken, Trond-Viggo en flodhest i senga, og Vibeke og Labbetuss hadde løshendene Smitt og Smule bak sofaen.

På SKY-Channel gjorde løshender mer nytte for seg, og levde i skjønn forening under hatten til Inspector Gadget, med redskaper mellom fingrene. Programmet var en del av Fun Factory, et barneshow som gikk over fire timer lørdag morgen og ikke nølte med å sause reklame inn i sendingen. Rett som det var spankulerte Californian Barbie rundt den rosa Mattellogoen på de permanent tåstående beina sine, og tegnefilmen om Popples-bamsene var til umåtelig glede for 80-tallets lekebutikker. Popples’ene hadde en magisk evne; de kunne bli til en ball hvis de stappet hodet sitt inn i ryggen.

Pony-wear og Super Mario

80-tallet var tiåret da barn ønsket seg 500 tyggiser til bursdagen for å få alle samle-klistremerkene av My Little Pony, Turtles og andre moteriktige dyr. Kolleksjonen Pony-wear spendte fra brudekjoler til badetøy, og gjorde små plasthester billedskjønne nok for både bokbind, blyantspissere og taklamper.

Turtles-skillpaddene førte en mer fryktinngytende stil med pannebånd og knebeskyttere, etter å ha avansert fra et vanlig skillpaddeliv ved hjelp av en genfeil. De fikk sitt eget TV-spill, men måtte se seg slått av en italiensk rørlegger.

Nintendo Entertainment System var USAs bestselgende leketøy i 1987, og fostret nye helter uten hjelp fra fjernsynet. Fremtidens arkeologer vil dermed få god grunn til å tro at 1980-tallets befolkning overlevde ved å hoppe ned vandrende hjelmer og flyveskillpadder. Populære sysler var stilkklatring, skyvandring og ørkensumpsvømming, og penger ble tjent ved å dunke hodet i mursteiner. Den spretne Super Mario og hans bror Luigi delte Nintendoen med teknologiske eventyr som The Legend of Zelda, Duck Tales, Bubble Bobble og Mega Man.

Hopp og hemmeligheter

Mer tradisjonelle aktiviteter blant barn på 80-tallet var hopping, promping og spionvirksomhet. Mikke Mus ble et blad for små detektiver, og fikk egen klubb med medlemskort som kunne dekode hemmelige beskjeder i bladet. Røverspråk var like utbredt som bokmål, selv om det tok dobbelt så lang tid å uttrykke seg på. På radioen gikk det hemmelige programmet AB 8-12 fra hovedkvarteret til Anne og Lars, med ukentlig kåring av æresdetektiver. Brødrene Dal jaktet på spektralsteiner med utgangspunkt i Midtskill kommune, mens Lucy, Edmund, Peter og Susan fant det hemmelige landet Narnia bak klesskapet.

I lekebutikkene blomstret narreindustrien, med prompeputa som flaggskip. Slengtau ble hoppet over på langs og tvers til allsang av Bamse, bamse ta i bakken og krangling om hvem som skulle slenge. 80-talls guttene het Morten og kjørte crossykkel, mens jentene het Stine og hoppet strikk fra nederst til straka, eller tvers gjennom kjing-kjong-kinamann uten å røre. Enhver hoppestrikkregel kunne omgås ved hjelp av en ny regel, f.eks. ble «fus» erstattet av «kongefus» og det altoverskyggende «kjikk kjakk fus» for den som ville være først.

Barbie-dill og Donald-dall

80-tallet var Barbies glanstiår. Hun kjørte rosa cabriolett og red på Barbiehest med slør, pels og glitterdrakt. På tross av hennes høyreiste vesen slepte håret gjerne ned i bakken. I magen hadde hun en strikk, og hodet var hult og avtagbart. I motsetning til sin stivbente venn Ken kunne Barbie også bøye knærne, men der sluttet begavelsene. Guttenes leker var mer handlekraftige. Transformers-menn kunne konverteres til nyttige saker som biler, kassettspillere og drapsmaskiner. Om de ikke lyktes i å maltraktere sine omgivelser, kunne de få hjelp av He-Man og Star Wars-klanen.

80-tallets mest fryktede epidemi var gutte- og jentelus, men én ting var kjønnene enige om, nemlig at de måtte ha et Donald-blad hver bidige uke. På 80-tallet ble bladet utrustet med stadig mer originale påfunn i klistremerkesjangeren. Etter noen numre kunne man risikere og sitte med hendene fulle av luktklistremerker, eggeklistremerker, selvlysende spøkelsesklistremerker og narreplaster. Andre populære vedlegg var juksetatoveringer og lag-din-egen-nøkkelring-i-stekeovnen-kort.

Yo-yo-år og vulgære virksomheter

80-talls barna hadde adskillig bedre greie på Yo-yo-år enn skuddår, og slang Cola- og Solo-Yo-yo’er til alle kanter når tiden var inne. I øvrige år ble hendene brukt til fingerstrikking, klining med grønt slim og klappeleker som O-makaroni. I 80-talls trappa kunne man risikere å møte trappetrollet Slinky, og på kjøkkenet ble man servert H-melk med O’boy.

På bursdager og klassefester gjaldt det å få andre til å kle av seg mest mulig eller kysse noen de ikke likte, ved hjelp av leker som Avskjed på grått papir, Flasketuten peker på, Nødt eller Sannhet og Kyss, klapp og klem. Mindre vulgære selskapsleker var Stiv heks, Haien kommer og Doktorsisten. Klassens mest populære (Stine og Morten) kunne danse Lambada, men Morten turte nesten aldri.

Teksten sto på trykk i studentbladet Punkt i 2002.

Puddelrock og puppepop

På 80-tallet var det størrelsen det kom an på i musikken. Puppene, sveisene, synthesizerne og sjokkene skulle være store, og i Norge handlet det meste om å bli større enn A-ha.

På 80-tallet kom et nytt begrep inn i norsk musikkliv, nemlig pophåp. Et pophåp er en nordmann med platekontrakt som kjenner Ole Evenrud og snart skal bli A-has etterfølger. Nasjonen ble aldri som før etter at A-ha nådde førsteplass i USA med «Take on me» i 1985. Som om ikke det var nok, lå Whitney Houston på andreplass. Utenlandske fans tok brevkurs i norsk for å lære seg å si «fyttigrisen» og «Furuholmen,» og det gikk rykter om at Michael Jackson nesten hadde hilst på Morten, Pål og Magne.

Morten Harket har fått på seg pannebåndet og A-ha opptrer i Brasil.

Puddelrock

De første som så ut til å bli større enn A-ha, var en puddelrockgruppe fra Stange som vant Ungdommens Radioavis’ rockemønstring i 1985. Da Return hadde ligget 56 uker på Norsktoppen med «Sing me a song,» kunne ingen lenger skjønne hvorfor de ikke var superstjerner i USA. De hadde til og med hatt konserter i Sverige, og vokalist Knut Erik Østgård hadde minst like fint hår som Joey Tempest i Europe.

Mens Norge og Japan foretrakk Return, ble de slått av sitt trønderske motstykke Stage Dolls i USA, som nådde 46. plass på Billboard med «Love cries.» Ved hjelp av utøvernes gamle permanent og refrenger som «åå, åå, åå», «hey, hey, hey» og «yeah, yeah, yeah», antok puddelrocken pop-dimensjoner på 80-tallet. Når man ble spurt om favorittsangen i en minnebok, var det tryggest å skrive Itsde faier kåntdavn med Jurup. De mest slitesterke pudlene ble imidlertid Bon Jovi, kanskje fordi vokalisten klipte håret mens leken var god.

Puddelrocken nådde sitt høydepunkt med The Final Countdown i 1986.

Puppepop

Akustiske instrumenter var bannlyst på 80-tallet. Tre-etasjes synthesizere konkurrerte med trommemaskiner om å tette igjen ethvert pusterom i sangene. Likevel hadde artistene store problemer med både å skrive og framføre egen musikk. Dette var heller ikke nødvendig, bare man hadde stort nok hår eller store nok pupper. Samantha Fox startet karrieren på side 3 i The Sun, og ble en av Englands rikeste kvinner med hits som «Touch me (I want your body)» og «Do ya do ya (wanna please me).» Men hun var ikke alene om å kunne kle av seg. Snart fikk hun konkurrenter i italienske Sabrina og Spagna, amerikanske Sinitta og tyske Sandra.

Mange vil nok mene at særlig Sinittas pupper ikke kunne kvalifisere til suksess alene. Ganske riktig, her måtte det forsterkninger til, i form av 80-tallets låtskrivende silikoninnlegg Stock, Aitken & Waterman. Trioen sto bak flere hits på 80-tallet enn Lennon & McCartney på 60-tallet, med artister som Rick Astley, Mel & Kim, Bananarama og Kylie Minogue. Snart var Michael Jacksons yndlingsape Bubbles den eneste popkjendisen med et autentisk uttrykk.

Jackson Family Values

Musikkprisutdelinger på 80-tallet lignet mistenkelig på slektsstevner for Jackson-familien. Michael var allerede en erfaren entertainer da han som 9-åring fikk tre førsteplasser i USA sammen med fire brødre i Jackson Five. I 1982 kom albumet som fortsatt er verdens mest solgte, og snart var tidenes største platekontrakt og tidenes høyeste reklamehonorar trygt investert i Michaels hjem Neverland, oppkalt etter Peter Pans Never-Neverland hvor ingen ble voksne. Da Michael hadde revolusjonert musikkvideoen og et par av kroppsdelene sine, skrev han «We are the World» sammen med Lionel Richie til alle popstjerners gode samvittighet, hjelpeaksjonen USA for Africa i 1985. Året etter sparket lillesøster Janet faren og ansatte seg selv som superstjerne med «Control.» Høsten 1987 var alle Bad, mens Michael prøvde å bli større enn seg selv siden han allerede var større enn A-ha og Jesus. De sju øvrige søsknene, med LaToya og Jermaine i spissen, ga ut plater med sannhetens ord til mer populære søstre og brødre, mens Jackson-nesene krympet om kapp.

I 1989 var ingen lenger i tvil om at også lillesøster Jackson hadde rytmesans.

Sjokkerende superstjerner

80-tallet var superstjernenes tiår. Da Michael Jackson hadde utropt seg selv til popkonge, utropte verden Madonna til popdronning. Begge kom fra arbeiderfamilier med usedvanlig strenge fedre. Mens Michaels far hadde dressert ham til popartist så snart han kunne gå, ville Madonna gjenvinne oppmerksomheten hun gikk glipp av fra moren, som døde alt for tidlig. Med klare planer flyttet hun til New York, og etter en kort karriere som fast-food ekspeditrise slo hun i 1984 alle rekorder for kvinnelige artister med sitt andre album. Det skulle ikke mye til for å sjokkere på 80-tallet, og Madonnas verdensberømte videosjokk gikk ut på å åle seg rundt som liksom-jomfru, spille gravid tenåringsjente og kysse en svart Jesus. I motsetning til andre popjenter som likte å kle av seg, likte Madonna også å kontrollere karrieren sin. Med spisse albuer og enda spissere BHer ble hun talskvinne for en seksuell frigjøring 80-tallet ikke så maken til.

Whitney Houston sjokkerte som popstjerne med god sangstemme, og truet Madonnas Billboard-rekorder med sitt første album. På herrefronten ble Prince sammenlignet med Michael Jackson fordi han likte seg på scenen og slett ikke likte seg i media. Prince likte dessuten å kle av seg og sjokkere, så det skulle bare mangle at han snart ble superstjerne.

Kjønnsforvirring

80-tallets mannlige artister hadde til felles at de var ugreie å kjønnsbestemme. Freddie Mercury likte lange skjørt, Duran Duran trivdes best med øyenskygge, og Boy George forsømte sjelden den orange lebestiften. Milli Vanilli kunne vært døtre i Cosby-familien, mens Sigue Sigue Sputnik gikk med fjærkre over hele kroppen. Vår egen Morten Harket var ikke dårligere, og dukket opp med musefletter etter et inspirerende møte med indianere. Senere sto flere av de største 80-talls heltene fram som homofile. På 80-tallet gjaldt det å se homofil ut men ikke være det, mens man på 90-tallet skulle være det men ikke se slik ut. Pet Shop Boys var 80-talls gruppa som var forut for sin tid. Guttene så bare kjedelige ut selv om de var homofile, og trakk hodeplagg nedover ansiktet istedenfor å løfte kinnbena hos kirurgen.

Nordmenn med platekontrakt

Ingen norske artister ble større enn A-ha på 80-tallet, men mange ble mindre. The Monroes hadde suksess i Portugal, Dollie de Luxe og Avalanche i Frankrike, TNT i Japan og Bobbysocks nesten i England. The Kids var forelska i lærer’n på flere språk, men bare den svenske versjonen slo an utenfor Norge. Selv hadde svenskene slått A-ha allerede på 70-tallet, og fortsatte å slå A-ha med Europe og Roxette på 80-tallet. Hos oss sang Gry Jannicke Jarlum alvorsord til svake mennesker, før hun fikk det for travelt med å bli bortført av UFOer. Ole Evenrud prøvde å bli populær ved å skifte navn i ett sett, til han ga opp og prøvde å gjøre andre populære isteden. Frode Alnæs fra Dance with a Stranger ble kjent fordi han manglet hår, mens Jørn Hoel ble kjent fordi han manglet stemme. Andre veier til suksess på 80-tallet var å bli bannlyst av et større medium, eller kjenne noen i A-ha. Duoen Ute til Lunch sang om merkevarer før NRK selv hadde spolert sitt reklamefrie image, og Dag Kolsrud spilte med A-ha på turné før han startet sin egen gruppe, som kom nærmere enn noen annen å bli A-has etterfølger i USA. I 1989 nådde «Downtown» med One 2 Many en eventyrlig 37. plass på Billboard. Før tiåret var over, rakk også kritikerroste Dum Dum Boys og The September When å nå VG-lista og vise oss 90-tallet, som har blitt 00-tallet med TSW-vokalist Morten Abels norske superstjernestatus. A-has etterfølger har han imidlertid ikke blitt.

Dag Kolsrud fant veien fra Gjøvik til Billboard, men vokalist Camilla Griehsel var født i Sverige.

Hva skjedde siden?

Mye forandret seg for popheltene da 80-tallet var over. Guttedrømen Samantha Fox ble lesbisk, mens jentesjarmøren George Michael ble homofil. Madonna giftet seg og kledde på seg, og Janet Jackson skilte seg og kledde av seg. Michael Jackson påberopte seg pigmentsykdommen Vitiligo, som han skjulte med en hanske eller to da den brøt ut på 80-tallet. Tre barn og sovemedisiner roet ned karrieren, mens Madonna ble den mest levedyktige av alle 80-tallsstjernene – med yoga-fakter, electronica-takter og britisk aksent. Verre gikk det med Whitney Houston, som måtte overlate de to døtrene til slektninger etter omgang med tvilsomme håndvesker og dødelige doser kokain. Returns trommemann ble barne- og ungdomsarbeider i Stange kommune, og i år 2000 ble A-ha sin egen etterfølger.

Teksten sto på trykk i studentbladet Punkt i 2001.

Pelle Parafins Bøljeband spilte ny bøljemusikk i 24 uker på VG-lista i 1981.

Tre svensker gjorde det skarpt i Melodi Grand Prix i 1984 ved å se ut som Barbies kjæreste Ken.

Norge ville ikke være dårligere enn USA, og laget sin egen sang for å redde Afrika i 1985. Blant de 70 vokalistene var Halvdan Sivertsen, Åge Aleksandersen, Benedicte Adrian, Ingrid Bjørnov, Maj Britt Andersen, Elisabeth Andreassen, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Ole Evenrud, Bjøro Håland, Gry Jannicke Jarlum, Jonas Fjeld, Finn Kalvik, Hanne Krogh, Wenche Myhre, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Jan Teigen, Terje Tysland og Eldar Vågan.

Disse 29 singlene nådde førsteplass på Billboard i 1987. Bon Jovi levde på en bønn, Madonna åpnet hjertet, Whitney Houston ville danse, U2 fant ikke det de så etter og Michael Jackson var bad.

 

Brusmaskin & EDB

På dings-fronten kunne 80-tallet by på genistreker som brusmaskinen, vannsenga og kassettspilleren med to luker.

Gutter som ville imponere med sin tekniske innsikt på 80-tallet, behøvde bare å pipe med digitalklokka. Senere pep det også fra Donkey Kong og andre bærbare dataspill på boks. Hjemme ventet Comodore og Atari, eller en personlig computer med spygrønn tekst på svart bakgrunn.

Harddisken på den jevne hjemme-PC nådde 20 megabytes i 1987, og tekstbehandlingsprogrammer konkurrerte om å legge flest mulig funksjoner til F-tastene på tastaturet, slik at man måtte ta kurs i Elektronisk Databehandling for å lære å skrive. Folk ble ikke lenger henført av Tekst-TV og kassettspillere med to luker. Da var det bedre å sitte foran dataskjermen og spise prikker med den umettelige Pacman.

Barn og unge ønsket seg Comodore eller Atari, og fikk det kanskje i presang av foreldrene. Videospilleren kom i tre konkurrerende formater: Beta, Video 2000 og VHS. Etter noen år fantes bare VHS. Skulle man se en film på 80-tallet leide man gjerne både spilleren og filmen.

80-tallet var også tiåret da vanlige folk begynte å lese børsnoteringer til ettermiddagskaffen. Den som fant de riktige aksjene kunne kjøpe seg en ti-kilos mobiltelefon til 30 000 kr og bli mobbet til Aker Brygge, der mobiltelefoneiere møttes for å sjekke aksjekurser og damer med større øredobber enn ører.

Men de fleste nøyde seg med å henge fingrene i Rubiks Kube, eller 80-tallets store oppfinnelse fjernkontrollen. De som hadde videospiller kunne imponere gjester ved å spole en videokassett bakover med bilde slik at folk utrolig nok gikk baklengs. Serveringen ble tatt hånd om av brusmaskinen, og hvis gjestene ville overnatte var det alltids en ledig vannseng i huset.

Er du klar for 80-talls sidene mine?

1. Hver gang du ser en fontene begynner du å danse rundt den og rope «Fame!»

2. Du vet hva som er ALFs virkelige navn.

3. Du har startet en innringingskampanje for å få tilbake Remote Control på MTV.

4. Du vasker olabuksene dine med stein og sand, bretter dem opp innover og fester bretten med en sjokkrosa binders med jordbærlukt.

5. Du går med panneluggen rett til værs og lurer på hvorfor hårsprayen din blir mye fortere oppbrukt enn alle andres.

6. Du går med den ene siden av overallen langt nede på skulderen.

7. Om vinteren går du som regel med leggvarmere, snøjogger og dunjakke.

8. Om sommeren går du som regel med leggvarmere, pluss mokasiner med dusk eller seilersko med snurr.

9. Når du har det for travelt til å varme opp krepptanga tupperer du håret isteden.

10. Du går aldri på fest uten hvit lebestift, blå mascara og mintgrønn øyenskygge.

11. Du synes alle gutter burde gå med rød og hvitstripete genser.

12. Når en venn er lei seg sier du ”Don’t worry be happy” til ham.

13. Du har en rosa, lilla eller gul lommebok i kunstskinn full med passbilder av pene folk du ikke kjenner.

14. Du lurer på hva Linda Evans og Joan Collins holder på med for tiden.

15. Stua di er dobbelt så stor som de andre rommene tilsammen.

16. Du har en 20-seters buesofa med frynser nederst.

17. Du har et kanarifuglbur midt på stuebordet.Tven din er hvitlakkert.

18. Når gjestene dine låner vannsenga overnatter du i saccosekken.

19. Når du kjeder deg prøver du å klare hunden, ballen eller svanen med slangen.

20. Når du kjeder deg enda mer prøver du å klare Rubics kube.

21.Når du vil imponere noen med din tekniske innsikt piper du med digitalklokka.

22. Pcen din har en harddisk på 20 megabyte og grønn tekst på svart bakgrunn.

23. Mobiltelefonen din kostet 30 000 kroner og veier 10 kilo.

24. Under Melodi Grand Prix kliner du kassettspilleren inntil TVen for å ta opp.

25. Du synes Stock, Aitken og Waterman er adskillig bedre komponister enn Stravinsky, Allegri og Wagner.

26. Du venter spent på oppfølgeren til Politiskolen 6.

27. Du prøver fortsatt å ringe Ghostbusters når du er redd og HEI når du har noe å spørre om.

28. Du har ofte mareritt om at Junior Gorg fanger Onkel Reisende Mac like før han kommer hjem til fraggleberget.

29. Eller om at Tøydokke Anna og Perta Prøvedokke stjeler skulderputene i alle blusene dine.

30. Du lurer på hvem som bor i Portveien 2 for tiden, og om de har oppdaget sjiraffen.