Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes møblerte hjem. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til noe utskudd på Oslos vestkant. Først virker Anders  mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Filmkarakteren tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, spilt av Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet vi møter? Det er ikke lett å merke at Hans Olav spiller. Dessuten er han god venn med Anders Danielsen Lie i virkeligheten. Er det bare fiksjonsfigurer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt.

Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation — med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg. Eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger. Anders er hans velpleide og stillferdige drømmekunde. Offisielt er Anders rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har prøvd alt ungdomslivet har å tilby, og det gjengse voksenlivet frister ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker. Det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det mindretallet vi ser på Plata og omegn, har gjerne hatt miserable kår hele livet. Hvert år skriver jeg ned historiene deres i =Oslos julebok. De forteller meg om seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser, barnehjem og egne barn som døde. Noen innrømmer at de ville tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin og piller.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager. Altså før det ble strengt forbudt og berømt på 1960-tallet. Tidligere på 1900-tallet var den typiske narkomane en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvillingbror morfin. Ingen visste om det, unntatt de «snille» legene. Narkotika var en sak mellom bruker og lege. Det var ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri slik som nå.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin. Mange tror også at en privilegert tilværelse automatisk medfører livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

Premiere på Engelen

Det var mange imponerende jenter å se både før og etter premieren på Engelen i forrige uke.

Torsdag 1. oktober hadde Margreth Olins første spillefilm lukket premiere på Colosseum. Tidligere på dagen møtte vi Maria Bonnevie på Plata, for å intervjue henne til =Oslos julebok.

(Foto: Dimitri Koutsomytis)

Vi hadde også tatt med oss =Osloselger Ann Charlott Larsen. Maria ble skremt over hvor mye hennes historie ligner på Leas i filmen. =Osloselgeren mente at mange i heroinmiljøet har hatt en slik oppvekst, med rus og voldelige «stefedre». Selv var hun også vitne til at en venninne ble skutt i hodet og drept – i hennes egen leilighet som voksen.

Min gode venninne Hanne Iren Akselsen har jobbet med barne- og familierett. Hun syntes filmen var vond, men 100% verdt å se. — Av og til er det mest noble valget man kan ta å gi fra seg et barn, sier hun til Karibua.

– Har du opplevd for mye smerte og angst er det klart du trenger noe som kan fjerne det, sa Maria, og siktet til heroin. Om kvelden var hun tilstede på premieren, mens kjæresten Fredrik Skavlan måtte jobbe i Stockholm. En som tok seg tid til å komme, var Hans Majestet Kong Harald.

Kongen kom på rød løper etter at alle hadde satt seg, og ingen kunne forlate salen mens han var der.

– Ikke alle konger hadde kommet på en slik film, sa regissør og manusforfatter Margreth Olin etter visningen. – Men jeg hadde forventet at du kom, Trond Giske.

Regjeringen var også representert ved justisminister Knut Storberget, som holdt tale. Dette var tredje gang Storberget så filmen, som han beskrev som «sterk, usminket og plagsom».

– I et intervju med =Oslo sier Margreth Olin at politikk er altfor viktig til at det kan overlates til politikere. Det er farlig å si det, men jeg er delvis enig. Vi kan i hvert fall ikke overlate det til politikere alene. Skal vi hjelpe ungene som sitter hjemme og lider, må alle bidra, sa han.

Etter visningen var det satt opp busser til Månefisken. Mellom champagnekøen og fingermatkøen greide vi å kapre en sofa, hvor noen jenter også deiset ned. Snart oppdaget vi at det var Norges popdronninger fra årtusenskiftet. Anneli Drecker fra Bel Canto, Simone Larsen fra D’Sound og Unni Wilhelmsen.

Shimmering, warm and bright: Anneli, Unni & Simone

Simone avslørte at D’Sound har nytt album på gang. Anneli slo seg løs på dansegulvet med filmens produsent Thomas Robsahm – mens DJen spilte hennes egen hit Shimmering, Warm and Bright.

Anneli Drecker – her fra Retro på NRK.

– Jeg kan gå hele veien med mennesker

Margreth Olin sier ja til erfaringer andre ville skygget unna. Hennes nye film om rusavhengighet har rystet Europas justisministere.

Margreth Olin er en dame på rett plass. Helt siden eksamensfilmen i 1995 har hun begeistret et internasjonalt publikum, eller snarere vekket. Tre år senere startet ett av hennes dypeste vennskap.

– Pia var narkoman og samlet på engler. Jeg kunne fortelle hennes historie fordi jeg gjenkjente min egen følsomhet i henne. Jeg bruker min til noe annet, til å ta inn andres erfaringer og lage film eller skrive. Med en annen oppvekst kunne jeg vært Pia.

Da Margreth hadde filmet Pia i flere år, gikk det bedre med henne. En dokumentarfilm ville bli for belastende. 70 timer med opptak ble låst inn i et brannsikkert skap på Nesodden. Isteden kom ideen til spillefilmen Engelen.

– Heroinavhengige jeg har møtt beskriver heroin som en engel. De står i en virkelighet som er umulig å forholde seg til. Heroin løfter dem bort, så de klarer å leve. I begynnelsen er engelen hvit, men snart viser den sorte baksiden seg.

Margreth mener Maria Bonnevie er den beste skuespilleren hun kunne få til hovedrollen. Dessuten minner hun henne om Pia.

– Begge er sterke og tøffe, men samtidig de mykeste jentene jeg har møtt. Ofte blir jeg spurt om hvorfor jeg er så opptatt av de svake i samfunnet. Svake? Hvor sterk må du ikke være for å fikse et liv med heroin? Eller for å sitte isolert på en celle i et år? Måler vi svakhet i materielle eiendeler? Er enslige mindreårige asylsøkere svake? Foreldrene kan være drept, og de har reist over flere kontinenter alene, sier Margreth, med henvisning til et nytt filmprosjekt.

Lea i filmen er ikke identisk med Pia. Filmens hovedfokus er heller ikke livet på gata, men vanskelige familieforhold. Margreth deler likevel erfaringer hun har fått gjennom venninnen.

– Pia hadde byller fulle av verk på kroppen. Jeg var med henne på sykehuset, som hun med god grunn var redd for. Som rusavhengig fikk hun ikke medisin når hun skulle fjerne byllene. Det taklet hun ikke, og stakk av. Neste morgen var ansiktet rundt som en ball. Sykehuset ville ikke behandle henne fordi hun stakk av sist. Jeg så et helsenorge jeg ikke ante eksisterte.

Margreth foreslår egne sykehus for rusavhengige. LAR (legemiddelassistert rehabilitering) er hun ikke fornøyd med. Hun mener ordningen bygger på tankegang fra straffesystemet.

– Hvorfor moraliserer vi, istedenfor å gå nøkternt inn og se hva rusavhengige trenger? Ofte sitter de med svaret selv, men noen har glemt å spørre dem. Rus fyller en funksjon i menneskers liv. Uten den, står ofte bare naken angst tilbake. Vi må gi en erstatning. Medisin og aktiviteter hvor den enkelte får positive livserfaringer.

– Tror du samfunnet prøver å fortrenge at noen har det så vondt?

– Det ser slik ut i Oslo, når man puffer dem rundt eller burer dem inne. Heroin er det høyeste et menneske kan rope om hjelp, men vi vil ikke se det som sykdom. Å fengsle rusavhengige slik vi gjør i dag har ingen funksjon. Dessuten prøver mange heroin for første gang i fengsel. Men det skjer noe på rusfeltet, det fins en psykologisk og medisinsk innsikt som ikke var der før. Det gjenstår bare å presse nok på så dette omsettes i praksis. Vi må slutte å oppdra voksne mennesker, og heller møte den avhengige med omsorg og tilrettelegging.

Tidligere har Margreth avslørt at det skjedde noe spesielt da hun var 16. Men hun har ikke sagt hva det er. Hun vrir seg i sofaen når vi spør. Hun må finne den rette måten å fortelle det på.

– Fra jeg var veldig liten tenkte jeg at alt jeg erfarte skulle jeg bruke til noe senere. At det ikke var tilfeldig hvem jeg møtte. Konsekvensen er at jeg mangler litt bremser. Jeg går inn i det som kommer til meg selv om jeg er redd. Da jeg var 16, fikk jeg en kjærlighetserfaring som gjorde meg voksen på et blunk.

Hun fikk det veldig vanskelig, og var mye syk.

– Gir jeg alle detaljer til =Oslo ringer de vel fra tabloidene. Det viktigste er at jeg lærte hvem jeg var. Jeg lærte at det er nødvendig for meg å si ja til erfaringer andre ville skygget unna. Det er derfra jeg henter mitt materiale som filmskaper. Jeg må gjøre det for å være meg selv.

Margreth ville heller ikke nølt med å bli Pias kjæreste, hvis hun var en mann hun ble forelsket i. Omgangskretsen består av mange som samfunnet har vendt ryggen. I mange år har hun besøkt innsatte i fengsler. Hun forteller at 160 fanger i Ringerike fengsel har én psykolog til rådighet, i trekvart stilling. Det til tross for at de regnes som Norges farligste forbrytere. De farlige blir gjerne glad i Margreth. Kanskje fordi hun mener frykt er den største trusselen mot et opplyst samfunn.

– Før var vi redde for russerne. Nå har muslimene overtatt plassen. Politikerne har et enormt ansvar for å demme opp for frykt, men noen spiller på frykt. Verden er ikke verre i dag enn før. Man kan si at journalistikken er blitt bedre, men det fins jo ingen balanse mellom gode og dårlige nyheter. Det er tull å tro at Oslo er en utrygg by. Vi går en bedre fremtid i møte hvis vi satser på integrering, istedenfor å stenge grensene og skape frykt. Vi elsker jo London og New York på grunn av mangfoldet. Men fornuften forsvinner når vi er redde.

Blant Margreths mange prosjekter er Djevelen, en spillefilm om en høyrisikofange. Hun vil få publikum til å stille spørsmål ved straff og soning. Virker det?

– Politikk er altfor viktig til at det kan overlates til politikere. I hvert filmprosjekt ser jeg samfunnet fra innsiden. Engelen er allerede vist for Europas justisministere. Knut Storberget leste manuset i sin tid, og konferanser om rus- og kriminalpolitikk skal bruke filmen som inngang til samtale. Det vi må snakke om, handler jo ikke om skyld og straff.

En straffende Gud tror hun ikke på. Men hennes dypdykk i virkeligheten gjør åndelige spørsmål uunngåelige.

– På ett tidspunkt skjønte jeg at Pia ville dø. Jeg hadde prøvd alt, så jeg ba til Gud. Da skjedde noe så drøyt at det gikk åtte år før jeg turte å be igjen. Pia havnet i en situasjon som fikk henne til å skjønne at hun ville leve. Åtte år senere var jeg i en skilsmisse. Jeg hadde det så jævlig at jeg ikke orket en dag til, og ba om at smertene måtte forsvinne. Noen timer senere fikk jeg vite noe som gjorde at jeg opplevde den fullkomne krise, og så var det over. Det måtte til for at jeg skulle komme meg videre.

Dramatisk er det også i filmen. Leas stefar er voldelig. Margreth vil vise hvorfor mennesker er sammen selv om de bryter hverandre ned.

– Hvis det var så enkelt som at et voldelig forhold bare er helvete og faenskap, ville man jo bryte ut. Men det er mye mer kompleks. I det øyeblikk du har empati, kan du forstå hvorfor folk slår og lyver. Jeg kan gå hele den veien med mennesker. En psykolog sa til meg at jeg lider av håpets syfilis. Jeg gir sjelden opp. Derfor var det ikke vanskelig for meg å skrive morens rolle. Jeg har lært noe om egne brister ved å skrive frem henne.

En annen som har troen på det gode i behold, er artisten Antony. Han gjorde stort inntrykk på Margreth under sin konsert med operaorkesteret på operataket i august.

– Der står han i svart kjole med lilla dameveske. Han synger om at han er født gutt og skal vokse opp til å bli en vakker kvinne. Blant åtte og et halvt tusen mennesker står voksne menn og gråter over ting de vanligvis ikke forholder seg til. Foruten å synge som en gud, sier Antony bare at folk må få vokse opp og være den de er. Jeg tror alle er født med en flamme i brystet. Leas flamme blir kvalt av omgivelsene.

Margreth vokste opp i et trygt hjem, men hun var et engstelig barn. Var hun alene, fikk hun voldsomme og skremmende bilder i hodet – uansett tid på døgnet.

– For alt jeg vet kan redsler skyldes ubearbeidede erfaringer, fra dette livet eller fra tidligere liv. I en søskenflokk kan noen være mer sårbare enn andre, og mer mottagelige for andres smerte. Man er dette åpne sanseorganet og klarer ikke å beskytte seg. Som jeg sier i traileren til Engelen: Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.

(Fra =Oslo nr. 9/2009)

Engelen – trailer

Engelen på NRKs Kulturnytt

Når terningen går berserk

Høsten er høysesong for terningkast. Bokhøsten, kinohøsten og andre supplementer til årstiden skal rangeres.

Innspilling av 5 løgner: Filmstjernene bruker ventetiden til å lugge regissøren.

Sjelden har vi sett så mange terningkast på en gang som da den første norske høstfilmen, 5 løgner, ble lansert. Der Fredrikstad Blad så ”en reise gjennom hele følelsesspekteret,” så Stavanger Aftenblad ”ufordøyelig føleri.” Avisene ga henholdsvis 6 og 1 på terningen.

I Filmmagasinet var filmen ”naturlig og uanstrengt”, mens Romerikes Blad registrerte ”noe påtatt over handlingen”. Aftenposten så en ”begavet flettverksfilm” der VG så en ”ambisiøs nedtur.” For Stavanger Aftenblad gjorde klovnen Ulrik en ”oppvisning i usjarmerende dumhet.” Den samme klovnen ”løfter utvilsomt filmen” i Rana Blad. Pia Tjeltas karakter var et ”velkomment lyspunkt” i Dagsavisen og ”komplett umulig å tro på” i Tønsberg Blad. Alle brukte terningen for å understreke sine sterke følelser for filmen.

Undersøkelser viser at terningkastet har økt lesernes interesse for kulturstoff i avisene. Dette skyldes nok det samme som interessen for annet tabloidstoff: terningen innbyr til en følelsesladet sortering av vinnere og tapere. Alt fra pils til politikere får terningkast. Selv ikke begravelser slipper unna, hvis den døde kjendisen er stor nok til å bli senket i jorda på TV. Det var i beste fall tragikomisk da Dagbladet ga terningkast 6 til Johan Jørgen Holsts begravelse i 1994.

Stavanger Aftenblads filmanmelder hang seg opp i at det var mye røyking i 5 løgner. Kreft var langt fra noe tema i filmen, men anmelderen så her en glitrende mulighet for å komme med en vits. Han foreslo at filmens oppfølger kunne bli en asbestkomedie. Slike kommentarer tyder på at anmelderen har samme drøm som den tragiske kjøpesenterklovnen Ulrik i filmen. Han skulle egentlig ønske han var stand-up komiker.

(Kulturkommentar fra =Oslo 2007)

Selv ble jeg klipt bort fra filmen, men regissør og manusforfatter Lars Daniel hadde ingenting å utsette på ganglaget da jeg gikk forbi dette huset som statist.