Det var en gang en helt og en skurk (eller omvendt)

Vil du ligne på Kristoffer Joner eller Sylvi Listhaug? Vi har ulike meninger, men vi faller for den samme fortellingen.

Foto: Dimitri / =Oslo

En skuespiller hisset seg opp over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Et reklamebyrå hjalp ham med å strigle språket. Skuespilleren skrev at han hadde vært i dialog med NOAS. Under denne teksten på Facebook, la han en reklameplakat.

Kristoffer Joner hadde åpenbart ikke stått for plakaten selv. Det sto «med vennlig hilsen NOAS» på den. En kampanje var satt opp med både mobilnummer og Vipps-nummer. Selvsagt var kampanjen planlagt før Joner hev seg på tastaturet.

Noen følte seg lurt da det kom fram at Joner hadde samarbeidet med reklamebransjen. Selv ble jeg positivt overrasket over at byrået hadde jobbet gratis. Det er ikke hver dag reklame er forankret i andre verdier enn penger.

Bare én dag i året gir TV2 gratis plass til reklame for ideelle organisasjoner. De andre dagene må organisasjonene bruke innsamlede eller offentlige midler for å gjøre seg synlige. Da drukner de i reklame for bleier, biler og frossenpizza.

NOAS fant på noe mye billigere enn å kaste donerte penger etter et stort byrå. De utnyttet folks trang til å LIKE og DELE for å vise hvem de er. Det samme hadde Sylvi Listhaug gjort mange ganger før dem.

Folk inntar holdninger for å presentere seg som noe de ønsker å ligne. Joner og Listhaug gjør valget enkelt. Vi kan ligne en av dem bare ved å løfte en finger. De som vil ligne Joner, kan ligne enda mer ved å gi penger til NOAS og fortelle om det på Facebook.

Som regel gjør reklamebransjen det den får betalt for å gjøre. Det spiller ingen rolle hva slags budskap den får beskjed om å pynte. Nå har det lille byrået Anorak jobbet gratis for en sak de støtter. Lederen i byrået var venn av Kristoffer Joner, og Kristoffer støttet samme sak. Derfor bidro han også frivillig.

Når politikere opptrer i media, har de ikke funnet på alt de sier selv. De har ikke en gang fått gratis råd om hva de skal si. Sjekk stillingsutlysninger fra politiske partier om dagen. De søker nesten bare etter kommunikasjonsrådgivere. Rådgiverne skal blant annet «jobbe med taler og kronikker for partiledelsen» og «bidra til utviklingen av kampanjer». Kvelds- og helgearbeid må påregnes.

Medierådgivere lærer politikere å «spille seg selv» i media. Det fins nemlig regler for hvordan du framstår som «deg selv». Du må spille en ærlig og liketil person. Jo bedre du spiller, jo mindre føler publikum at de blir lurt. Anders Johansen beskriver det godt i boka «Talerens troverdighet». En annen bok om noe av det samme, er «Sannhetens kår» av Christian Borch. Da jeg intervjuet Borch for noen år siden, sa han:

«Vi skjønner ikke hva som foregår. PR-bransjen sitter med eksperter på psykologi som publikum ikke kan hamle opp med. Under de fire første årene av Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia, økte antall medierådgivere og politiske rådgivere i departementenes toppsjikt fra 350 til 3700. Det som skulle være en åpen dialog med velgerne, ble manipulert av PR-folk.»

Sylvi Listhaug var selv PR-rådgiver før hun ble minister. Hun vet at det er lurt å konstruere fiender. Det kalles dramaturgi. Ved å forvandle et saksforhold til et konfliktforhold, skaper man spenning i historien. Skal en hendelse bli til en nyhet i media, må den ha dramaturgisk potensiale.

«Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg,» skriver Listhaug på Facebook.

Når komplekse saksforhold reduseres til enkle forhold mellom helter og skurker, blir det lettere for publikum å ta standpunkt. Litteraturviteren Peter Brooks mener at tabloid-journalistikken fyller plassen etter religionen. Den personifiserer det gode og det onde. Kampen mellom helten og skurken er vår alles favorittfortelling, enten den står i Bibelen eller på Facebook. Virkeligheten er ikke like svart-hvit, men politikere later som om den er det. Christian Borch sier det slik:

«Politikere beskriver idealbilder og forskrudde virkeligheter for å selge inn seg selv og sine ideer på et marked, med reklamens virkemidler.»

Noen lurer på hvorfor Joner vs. Listhaug får så mye oppmerksomhet. Det skjer jo viktigere ting i verden. Vi burde i det minste diskutere de stakkars flyktningene, og ikke skuespilleren og politikeren.

Dagens nyhetsjournalister forholder seg til en form som er fastlagt på forhånd: Polarisering og konfrontasjon mellom motstridende uttalelser. Et galleri av velkjente rollefigurer befolker media hver dag. For litt siden het de Clinton og Trump. Nå heter de Joner og Listhaug. De retoriske figurene krever temaer som kan framlegges kort og aggressivt. Kilder får gjennomslag for sitt budskap ved å tilpasse seg formkravene.

Uansett hva vi mener om Joner og Listhaug er en ting sikkert: PR-bransjen legger premisser for hvordan vi formulerer oss og hva vi snakker om. Føler du deg lurt av Kristoffer Joner, kan du like gjerne ha lurt deg selv — til å tro at noe som helst LIKES og DELES mye uavhengig av triks PR-profesjonen har lært oss.

PS: Dagens mest delte sak i sosiale medier er skrevet av Eivind Trædal, kommunikasjonsrådgiver (og bystyrerepresentant) i MDG.

En gave er ingen gjeldsordning

Gir du fra hjertet, eller setter du andre i gjeld? Vil du unngå konflikter, er det lurt å tenke over forskjellen.


Folk liker å være snille. Det merker vi godt i =Oslo. Mange vil gi noe til selgerne våre. Og de som virkelig mangler noe, blir gladere for å få enn de som er stappmette fra før. I hvert fall når gaven kommer fra hjertet. Gir du for å få noe tilbake, er det ingen gave. Da er det byttehandel.

Erlik-skribent Kristine Storli Henningsen bruker et eksempel i boka «Antisuper»: Venninnen din tilbyr deg å låne hytta hennes. Du takker ja. Så vil hun tilbringe ferien i din hytte. Du vil ikke låne den bort. Da blir hun sur. Du svarer at du aldri ba om å få låne hennes hytte. Hun ga deg tilbudet. Hvis det var ment som en byttehandel, ville du takket nei. Den såkalte gaven blir en kilde til uvennskap. Konflikten oppstår fordi kontrakten ikke har vært synlig og undertegnet av begge.

Byttehandel er helt ok så lenge mottakeren vet hva han er med på, skriver Kristine. Vil du bare gi og være snill, må du ha overskudd til det. Du kan ikke være avhengig av å få noe tilbake. Du kan ikke klage over hvor mye en gave har kostet deg. Da er det ingen gave, men en gjeldsordning. Å sette mottakeren i gjeld, er ikke å gi med hjertet. Synes du han er utakknemlig, fins det helt sikkert andre som vil sette pris på gavene dine. Løft blikket og se etter folk som mangler noe.

I Norge later vi helst som om ingenting utenfor næringslivet dreier seg om handel og selvpromotering. Det er liksom ikke snilt nok, og snille må vi være. Da blir det lett å blande kortene, og tro at vi bare er snille når vi egentlig driver med byttehandel.

Kristine lærte seg forskjellen på den harde måten. Hun satte folk i dyp takknemlighetsgjeld, deriblant en god venninne. Senere forventet hun at venninnen skulle inngå et profesjonelt samarbeid med henne. Venninnen ville ikke, men klarte ikke å si det rett ut. Kristine begynte å dvele ved alt hun hadde gjort for henne. Da ble det enda vanskeligere for venninnen å si nei. Isteden begynte hun å snakke om en gammel konflikt de hadde hatt. Så hadde de det gående. De konkurrerte om å spa opp gammelt grums om hverandre.

Kristine innså at hun slett ikke var god til å gi med hjertet. Ofte forventet hun å få like mye igjen. Det ga henne mange skuffelser før hun fant løsningen: Å si fra til andre når hun forventet noe tilbake, og når hun ikke gjorde det.

En god handel eller utveksling kan være gull verdt. Det vet selgerne av =Oslo alt om. De vil heller selge deg et blad enn å bare få pengene. Det gir verdighet. Vil du ikke kjøpe bladet, er det greit så lenge du er ærlig. Å si vennlig «nei takk» er mye bedre enn å skygge unna eller komme med en bortforklaring. Det har utallige selgere sagt helt siden vi startet gatemagasinet i 2005.

Ærlighet er like viktig når du gir. Forventer du noe tilbake, gi klar beskjed om det på forhånd. Det er mye snillere enn å late som det er en gave.

Sjarmerende løsning med tøffelavstand til indrefilet

Jeg har flyttet, og har studert verden slik eiendomsmeglere ser den.

Når en megler åpner en inngangsdør, havner han ikke i gangen. Han kaller det «velkomstportalen». I en gang uten garderobeskap ser han en «entré med stort potensiale». Fins det en knagg på veggen, er det «en løsning for å henge av seg yttertøy».

Når megleren går inn på et eldgammelt bad, ser han «et funksjonelt bad som fremstår som godt ivaretatt». Er innredningen grønn, er det «et stilfullt bad i friske farger». Et ørlite bad med fliser er et «kvadratsmart og fullfliset baderom».

Hvis kjøkkenet har dør, er det en «lukket kjøkkenavdeling». En åpen løsning er et «kjøkken som inkluderer verten i selskapet og ikke spiser opp romfølelsen i stuen». Et gammelt kjøkken er «en tidløs og retro kjøkkenløsning». Et eldgammelt kjøkken er et «kjøkken med sjel».

Peisovn i stua er «en stemningsfull og sjarmerende oppvarmingsløsning». Rosa vegger er «et lunt fargevalg». Fins det gresstuster i bakgården, ser megleren «en bakgård med parkmessig uttrykk». Er det absolutt ingenting grønt i omgivelsene, er boligen alltids «omkranset av miljøgater».

Å beskrive utsikt er nok meglerens yndlingsøvelse. En blokk som sperrer for utsikten er «utsikt til ikonisk drabantbyarkitektur». Et kjøpesenter i synsfeltet er «utsikt til selve indrefileten av bydelen». Senteret kan også beskrives som et bydelsikon.

Alt i boligens nærmiljø er populært. For eksempel ser megleren (med teleskop) at «populære Akerselva renner kun et steinkast unna». Meglernes måleenheter er litt vanskelige å tolke. Mange boliger har «tøffelavstand til trendy restauranter og museer» (hvor du neppe bør møte opp i tøfler). En bolig innenfor Ring 3 i Oslo, ligger alltid «et steinkast fra hjertet av Grünerløkka». En bolig utenfor Ring 3 har alltid «marka som nærmeste nabo».

I boligannonsen er det bannlyst å ha med personlige ting på bildene. Kunstige ting derimot, er påbudt. Boligstylisten kan svare på spørsmål du bare stiller når du skal selge bolig. For eksempel: Er det greit å ha foto av mennesker på veggen, så sant jeg ikke kjenner dem? Hvor mange pynteputer skal jeg ha i aviskurven? Må håndkleet på dolokket ha samme farge som den kunstige orkideen i dusjen? Hvor mange telys kan jeg tenne før leiligheten tar fyr?

Noen boligfotografer liker å zoome inn på brødristere («stemningsbilde fra kjøkkenet») og oppskåret paprika («her kan du få frem kokken i deg»). Blir ikke bildene fine nok, kan de alltids manipuleres. I vår oppdaget Sol Maria Albertsen at det var noe rart med nabolaget hennes på eiendomssidene til finn.no. Et bilde fra nærmiljøet på Haugerud viste en liten skog.

«Den idylliske skogen finnes overhodet ikke, men det ser jo mye finere ut,» sa hun til Aftenposten.

De sminker bort politikken

Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

Blir rausheten brukt opp?

Jeg blar i gamle minnebøker. Sidene er laget av papir. De flommer over av hjerter, blomster, border og til og med ansikter med blid munn. Noen har farget alle kronbladene med forskjellige tusjer. Andre nøyer seg med et tuntre oppført i gråblyant.

Jeg kan ikke huske et eneste avisoppslag om disse rosa bøkene. Jenter ble ikke beskyldt for å søke makt gjennom eksklusive nettverk. Ingen antydet at de burde vært mer kritiske, og ikke strødd om seg med godord til «verdens beste venninne» mens barn dør i Afrika. Ingen snakket om sekter av påtatt raushet.

Men de var jo bare barn! Barn vet ikke bedre enn å lire av seg ukritiske superlativer. «Du er den beste mammaen i hele universet! Over alle romraketter!» kan de si. De har ikke lært hva som bringer verden framover. En dag blir de kanskje avisspaltister som vet bedre. Da skjønner de at det er smartest å tyne folk som heier på hverandre. Særlig hvis de er vellykkede kvinner.

Jeg tegnet aldri store hjerter i minnebøker. Det faller meg også unaturlig bruke hjerter på Facebook. Noen av mine Facebook-venninner har alltid brukt hjerter og store ord. De er slik i virkeligheten også. De lovpriser det minste talent og gir store klemmer. Hvis de er sinte, merkes det godt. De er uredde både for rosa og svarte følelser. De har aldri kritisert meg for å bruke for lite hjerter. Vi aksepterer hverandres uttrykksform.

Kathrine Aspaas: Syrias store skrekk?

Nå mener mange at rausheten har hopet seg opp rundt noen få, mektige kvinner, på andres bekostning. De skriver sinte blogginnlegg med bilder av skadde syrere. Logikken er at sterke kvinner som heier på hverandre i Norge gir mindre omtanke igjen til Syria. Vi bruker opp rausheten!

Deler vi en fysisk ting, blir det mindre av den. Deler vi noe ikke-fysisk, blir det mer. Jeg blir rausere hvis noen er raus mot meg. Jeg føler meg ikke truet av at noen heier på hverandre og inspirerer hverandre. Jeg vemmes ikke en gang over at de markedsfører hverandres bøker. Det er mye modigere å skrive om sine mest sårbare sider, enn å ironisere.

Alle søker anerkjennelse, enten de bruker gråblyant eller rosa tusj. I noen miljøer kreves blyant for å bli populær. Det faller meg lett å ta del i. Ingenting er lettere enn å kritisere. Er man i tillegg skrivefør, kan man lett oppnå litt nøktern, indirekte og intellektuell anerkjennelse. Iblant skaper blyanten interessante diskusjoner. Når den brukes til å klusse over hjertene, skaper den bare gråvær i hodet mitt. Jeg blir i hvert fall ikke inspirert til å kjempe for Syria.

Tastingens triumf

KARI: – Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Metaforenes makt

Metaforer er språklige uttrykk som krever assosiasjonsevne. Men hvor mistet du egentlig motivasjonen din sist?

En metafor forklarer et tema ved hjelp av et annet. Ofte handler det om å assosiere noe ikke-fysisk med størrelser fra den fysiske verden. Slik kan vi for eksempel snakke om mengden og verdien av det som ikke kan måles. Vi kan til og med miste motivasjonen, og da blir det vanskelig å finne den igjen. Det hjelper neppe å tømme alle pappeskene i boden. Men ofte hender det at metaforer gjør ting enklere også. Når fred må bygges på en grunnmur av menneskerettigheter, blir freden en smal sak. Det er bare å mure den opp.

Når ideer blir gjenstander, kan vi bygge tårn av dem, samle dem sammen og hope dem opp. Hva slags metaforer vi har, påvirker hele tankegangen vår. Og metaforene varierer selvsagt fra kultur til kultur. Fysikeren David Peat så på vitenskap som et tårn av kunnskap da han besøkte blackfoot-indianere i Canada. For dem var kunnskap slett ikke noe som kunne bygges opp og lagres. Vitenskap var en levende prosess, ikke et livløst tårn av fakta. Du kunne ikke gi andre kunnskaper like lett som du sender dem tekoppen. Kunnskap var noe hvert enkelt menneske måtte inngå et forhold til. Peat merket seg at mange indianerspråk er basert på verb, mens europeiske språk er substantiv-orienterte. Dette fører til at vi fokuserer mest på objekter og biter som virker mekanisk på hverandre, mens de fokuserer mest på prosesser. Isteden for å sammenligne og dømme objekter i forhold til andre objekter, prøvde blackfoot-indianerne å inngå et forhold til dem. ”Min forestilling om vitenskap er ikke mindre kulturbestemt enn deres,” sier Peat i boka Blackfoot Physics.

En politisk tale kan analyseres nesten til bunns ved å studere metaforene. For noen år siden omtalte Kjell Magne Bondevik norsk militærmakt i sin nyttårstale. Norges maktbruk i Afghanistan var ”et ledd i en koalisjon mot terrorisme.” Et ledd er noe som forener og reparerer, og langt ifra noe som splitter og ødelegger. Når Saddam Hussein brukte militærmakt, valgte Bondevik imidlertid en annen metafor. Saddam satte ”blodige spor” etter seg. I USA går man ikke av veien for å krige verken mot terror eller narkotika. I 1971 lanserte Richard Nixon War on Drugs, og i 2001 slo Bush til med War on Terror. I Norge foretrekker vi å samarbeide mot terror, men vi går ikke av veien for å krige og kjempe mot narkotika. I nevnte nyttårstale ville Bondevik også ”styrke kampen mot rusavhengighet.” Leser man de voldelige avisoverskriftene om temaet, er det et under at narkotikaen enda ikke er slått ihjel. Eller kanskje det er noe feil med metaforen, siden Oslo ligger på Europatoppen i overdosedødsfall. Krigsmetaforer legitimerer bruk av sterke virkemidler for å bli kvitt fienden. Da gjelder det å ikke fortape seg så i metaforen at man glemmer å sjekke om virkemidlene virker.

Stempling, straff og skyggelegging

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Når noen havner på samfunnets skyggeside – skyldes det psyke og gener? Eller skyldes det at vi alltid har behov for å skyve noen ut i kulden?

Sosiologiens stemplingsteori handler om hvordan vi påvirker folk ved å gruppere dem og se ned på dem. I dag er det ikke lenger politisk korrekt å se ned på innvandrere eller homofile. Men vi har fremdeles lov å se ned på narkomane. Begrepet ’narkoman’ knytter personer sterkt til sine handlinger. Samtidig blir de ’narkomane’ mennesker av et annet slag enn oss andre.

Er han narkoman eller heroinbruker? Siden 2005 har mange også kalt ham =Osloselger.

Sosiolog Thomas Wistner Strand har skrevet hovedoppgave om medias fremstilling av denne gruppen mennesker. I avisartiklene han så på, var det underforstått at visse mennesker er narkomane.

”En ting er at mediebildet er misvisende, ja verre, det er bunnfalskt. En annen ting er at det utvilsomt fører til mer narkotikabruk,” skriver overlege ved Blå Kors Hans Olav Fekjær i boka Medier og rusmidler. Wistner Strand konkluderer med det samme i sin oppgave. En som har vært borti den skumle Narkotikaen, kan like gjerne fortsette – fordi han har gått over til den andre siden. Han er ikke lenger ”en av oss”, men er blitt ”en av dem”. Han har fått en ny identitet å forsvare.

”En av de farligste formene for bruk av narkotika er den politiske,” skriver Nils Christie og Kettil Bruun i boka Den gode fiende. Ikke bare stoffene, men også samfunnets beskrivelser av stoffene dreper. Narkoman og normal er posisjoner vi tildeles. De skapes verken av gener eller psyke, men av språk og politikk. Både språket og politikken formidles til oss gjennom media.

Hadde vi snakket om hasjbrukere eller heroinbrukere isteden for narkomane, ville gruppen gått i oppløsning. Kategoriene ’narkotika’ og ’narkoman’ skaper en kunstig sammenheng mellom svært forskjellige stoffer og mennesker. Det finnes ingen logisk grunn til å butne sammen noe så ulikt. Den virkelige grunnen er kanskje at vi trenger noen å stemple.

I pressen blir de narkomane ofte koblet til visse handlinger: de stjeler, skader andre eller seg selv i rus, er en utgift for samfunnet, betaler ikke skatt, har ikke bolig, sittter i fengsel, skaper frykt og er ikke opptatt av hygiene. På den andre siden står vi normale, som jobber fra ni til fire mandag til fredag, tilbringer fritiden hjemme i vår egen stue med en pils i hånden, er normalt opptatt av personlig hygiene, betaler skatt og har harmoniske familieforhold. Slik forstås vi i hvert fall i avisartikler om narkomani.

18. november 2008 slapp Oslos rusavhengige inn på Stortinget.

For å kunne forstå oss selv som normale, trenger vi et bestemt forhold til det unormale. Ved å ta avstand til ’de andre’ knyttes vi sammen. Vi får noen å tilhøre, og kan delta i dommen over det umoralske, uansvarlige og syke. Samtidig bekrefter vi vår egen moral, ansvarlighet og helse.

Sosiologen Emilé Durkheim mener at straffens viktigste sosiale funksjon er å styrke samhold og moral hos dem som er med på å straffe. Dette skaper og synliggjør normalitet hos ”folk flest”. Medias omtale av kriminalitet tilfredsstiller vår trang til å delta i det godes kamp mot det onde. Om enn bare fra sofakroken. Men mangel på handling er også handling. Mangel på handling hos folk flest, gjør medias stemme enda tydeligere. Det samme bildet av virkeligheten gjenskapes og befestes.

Kriminaliseringen av stoffene gjør de narkomane dobbelt så lette å stemple og straffe. De er ikke bare narkomane, men også kriminelle. ”Se, der går en kriminell,” kan vi si, og dermed påvirke den ’kriminelles’ oppfatning av seg selv. Når man forstår seg selv som kriminell, blir det lettere å begå ulike kriminelle handlinger. Ordbruken er som skapt for å dytte en uskyldig hasjbruker over på både hardere stoffer og verre kriminalitet.

”Normale mennesker har hus og fast jobb, og har en mengde eiendeler som bare venter på yrkeskriminell oppmerksomhet,” skriver Wistner Strand. Han sikter til artikler om de mest kriminelle narkomane, de yrkeskriminelle. Disse jobber ikke mandag til fredag som oss normale, men hele uken, døgnet rundt, for å finansiere sin narkomani.

I pressen er de narkomane enten yrkeskriminelle eller totalt passive. Hvis en narkoman får jobb, skaffer hun seg aldri jobben. Hun kommer i arbeid. Den narkomane føres inn i regnskaper, kommer i metadonbehandling, sendes til sengs som pasientet eller venter på bedre tider. Bare normale mennesker gjør positive handlinger.

– Politikken ødelegger. Vi kan bare håpe at de ’narkomane’ husker at de er mer enn kriminelle narkotikabrukere. Vi andre får få sjanser til å huske det, om vi ikke går bort og tar en prat med dem. Hvis vi slutter å dele verden inn i ”oss normale” og ”de narkomane”, forandrer vi også oss selv. Hva vil Wistner Strand at vi skal gjøre? Erlik Oslo spurte ham, og fikk et kontroversielt svar.

– Jeg er for legalisering av besittelse til eget forbruk av narkotika, slik straffelovkommisjonen foreslo i 2003. Det betyr ikke frislipp av narkotika på markedet. Svakere stoffer bør kontrolleres på linje med alkohol. Sterkere stoffer bør kontrolleres som farlige legemidler, for eksempel via helsevesenet.

Wistner Strand jobber i dag som rådgiver ved kriminalomsorgens utdanningssenter. Han mener at vår narkotikapolitikk skaper unødvendig lidelse.

– Kriminalisering og bruk av straffesystemet ødelegger både for enkeltmennesket og samfunnet. Hvis avkriminalisering førte til mer bruk av svake stoffer, og færre overdoser, ser jeg ikke noe problem i det.

Sosiologen mener at alkohol, tobakk, kaffe og lignende må forstås i sammenheng med narkotika. Verken brukerne eller stoffene er grunnleggende forskjellige.

– Dagens narkotikabegrep handler om en størrelse som ikke finnes. Vi skal selvsagt arbeide mot ødeleggende bruk av farlige stoffer. Men vi må gjøre det med et bedre språk; ett som tar ballen og ikke mannen. Et språk som ikke kutter båndene mellom en gruppe mennesker og samfunnet, men som understreker individets plass blant sine medmennesker. Uansett hva slags rusmiddel dette mennesket foretrekker.