Tag Archives: minoriteter

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene
i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.


En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Gutten som sluttet å være ekstremist

Det går an å forandre seg. Én og samme person kan bli både islamkritiker, islamist og ressursperson. Her er historien om en av mine mest fascinerende Facebook-venner.

Da jeg registrerte meg på Facebook i 2007, gjaldt det å finne igjen gamle bekjente, venner og uvenner. Folk brukte nettstedet til å skrive det de ville sagt til en halvgod venn. De fortalte hvor mye de gledet seg til helga og hvor de skulle i ferien. Etter å ha lest ti meldinger på rad av typen «endelig helg», skjønte jeg at «vennekretsen» måtte utvides.

I dag blir ukjente venner på Facebook gjennom felles interesser. En av mine Facebook-venner som jeg aldri har møtt, har gjort sterkt inntrykk. Han ble døpt Per, og liker å engasjere seg inderlig. En gang var han blitzer med rosa hanekam. Da moren ble alvorlig syk, begynte han å gruble over store spørsmål. Han ble en krass kritiker av islam på nettsteder som islam.no. Muslimene svarte ikke med hat. De omfavnet ham med vennlig opplysning.

Islamkritiske Per fikk snart noe nytt å engasjere seg i. Det hjelper å bli inkludert. Det kan forandre hvem som helst. I 2009 konverterte Per til islam, 20 år gammel. I oppveksten strevde han med å knekke de sosiale kodene. Per har både Aspergers syndrom og ADHD. I Koranen fant han så tydelige regler at han slapp å gjette seg fram. Der sto det ikke bare at man skulle gi til de fattige. Det sto også hvor mye man skulle gi.

Muslimen fra Nøtterøy var godt stoff i lokalpressen. Snart ble han mobbet ut av nærmiljøet. Per ville ikke at familien skulle lide, og skiftet navn til Yousef Assidiq. Han følte at samfunnet var imot ham. Når ekstremister snakket om en krig mellom Vesten og islam, stemte det med Yousefs erfaring. Så fort han ble muslim, ble han utstøtt, og mistet de gamle vennene. Samtidig var det én jevnaldrende i nærheten som brydde seg. Den unge ekstremisten Mohyeldeen Mohammad fra Larvik ble Yousefs nye bestevenn.

Yousefx2

Yousef — nå og da.

Yousef havnet i et lite, ekstremt miljø. Miljøet kunne ikke fordra Islamsk Råd, som ba muslimer la være å demonstrere mot Muhammed-karikaturer. Yousef sto i spissen for en slik demonstrasjon, og han så på al-Qaida som helter. Men en dag fikk han nok. Mohyeldeen sa offentlig at homofile må drepes. Yousef trengte ikke slike venner, for han hadde andre som var glade i ham. Familien hadde aldri støtt ham ut. Yousef brøt med de høyrøstede islamistene. Han ble en vanlig muslim og fikk bedre venner, som Faten Mahdi Al-Hussaini. De to startet organisasjonen JustUnity, for å forebygge ekstremisme. Siden har de oppsøkt ungdom som er iferd med å bli radikalisert. Yousef vet at de kan forandre seg, slik han selv gjorde.

Yousef skriver ikke om helg og ferie på Facebook. Han skriver om hvor lite islam betyr i ekstreme grupper som hevder å representere religionen hans. CV-en til Norges mest berømte islamister er full av narkotikasalg og annen klassisk kriminalitet. Yousef skriver om barndommen med to psykiatriske diagnoser, og foreldrene som fikk høre at han aldri ville klare seg selv. I dag får han unge menn til å snu på Gardermoen når de vil slutte seg til IS i Syria. Yousefs arbeid mot ekstremisme blir lagt merke til internasjonalt, og FNs generalsekretær ber ham om innspill.

Vi må ikke vende ryggen til ungdom som radikaliseres, sier Yousef. Dette er ungdom som mangler sosial støtte. Derfor er de lette ofre når ekstremister viser dem omsorg og gir dem en betydningsfull rolle. Vi må inkludere de unge i et bedre miljø. Vi må få hjelpetiltak til å forstå dem og arbeidslivet til å gi dem en sjanse.

Jeg vet at Yousef har rett. I =Oslo har vi magasinselgere som har drept, truet og begravd seg i konspirasjonsteorier. I dag er de samme personene godt likt av kunder og kollegaer. Hat omvender verken heroinavhengige eller de som ruser seg på ekstreme meninger. Vil du at noen skal dele dine verdier, er den sikreste metoden å omfavne dem.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Muslimhatere og islamister har mye til felles

Før kalte vi dem pakistanere, og ga blaffen i at de var muslimer. Så kom 11. september 2001 og kommentarfeltet.

nettroll

De siste ukene har jeg studert en fremmed kultur. Medlemmene advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. Noen forsvarer vold mot folk med et annet livssyn. De forstår seg selv som helter i kampen mellom det gode og det onde. Presenterer man et annet syn i gruppene deres på internett, blir man kastet ut. Jeg snakker om de radikale muslimhaterne og organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

De mener landet vårt er invadert av en homogen horde maktsyke muslimer. Merkelig nok har ikke disse dannet et politisk parti. SIANs medlemmer forklarer det slik i sin Facebookgruppe: Arbeiderpartiet er alle muslimers drømmeparti. Beviset er den livsfarlige Hadia Tadjik, eller «Jihadia» som SIAN kaller henne. Endelig har Norge fått en vaskekte muslim i toppolitikken. Det gjør livet lettere for muslimhaterne. De slipper å lete desperat etter islam-lus i CV-en til Jonas Gahr Støre («Judas»).

Med sin innvandringspolitikk beviser Ap at de hater ekte nordmenn. Følgelig elsker de nordmannens rake motsetning: den late og selvgode muslimen som bare går rundt og NAVer. (Nei forresten, hans tiltakslyst er grenseløs når det gjelder å voldta og drepe nordmenn). Et SIAN-medlem skriver:

«Å importere et folk til sitt land, som åpenbart, kun er her på falske premisser, nemlig å overta styre og stell, med sin egen lov og for å utrydde den etniske befolkningen, må ansees som oppfordring til folkemord og er derfor å betrakte som landssvik!»

SIAN er programforpliktet til å elske det etnisk norske folk. Problemet er at de misliker de fleste av oss. De 800 000 nordmennene som stemmer på landets største parti er landssvikere. Likedan alle nordmenn som har et nyansert syn på muslimer. Hater du ikke muslimer som gruppe, spiller det ingen rolle om du elsker ytringsfrihet, demokrati og velferdsstat. Og er du muslim, hater du norske verdier. Det vet SIANs medlemmer med sikkerhet. De har nemlig lest det på hverandres blogger. Ingen truer SIANs verdensbilde mer enn moderate muslimer. Når muslimer forsvarer norske verdier er de  farlige løgnere. Den muslimske feministen Bushra Isaq ble drapstruet av norske muslimhatere, og trakk seg fra offentligheten. Den muslimske homo-aktivisten Amal Aden trues både av muslimhatere og islamister.

Noen ekstremister bekjenner seg til islam. De advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. De forsvarer vold. De truer moderate muslimer. De har forlest seg på hverandres forskrudde ideer. Slike holdninger og handlinger frastøter folk flest. Islamister og muslimhatere har en felles interesse av å skape konflikt. Folk flest har fredeligere interesser, også når de er muslimer.

Jeg bor i Groruddalen. I nabolagets butikker jobber muslimer fra grytidlig om morgenen. Det lokale biblioteket på Furuset er ett av Oslos best besøkte. Ofte er det fullt av muslimske jenter med høye ambisjoner på skolen. Mine muslimske naboer virker mer opptatt av familiens ve og vel enn av å voldta meg og innføre sharialover i Norge. De deler neppe alle verdiene mine, men de behandler meg som folk likevel. Den muslimske bestefaren over gangen hjelper meg med å skifte sikringer og gir meg mat han har kjøpt på svenskehandel.

Er muslimene jeg møter bare gode skuespillere? Jobber de på Kiwi for å radikalisere kollegaene? Får de barn for å overta landet, og ikke for å nyte familielivet? Er de høflige mot meg fordi de vil omvende meg til islam? Å tolke det slik krever både fantasi og fornektelse. Jeg må nekte å se at muslimer har de samme menneskelige behovene som meg. Jeg må tro at alle sammen tolker den eldgamle, poetiske Koranen helt likt – slik muslimhaterne tolker den. Jeg må se på muslimer som noe annet enn mennesker. For å klare det, må jeg møte dem gjennom media.

Nyheter handler ikke om det folk flest gjør ofte. Nyheter forteller om unntakene, det som vekker oppsikt. Media har klart definerte helter og skurker som står mot hverandre. Det kalles dramaturgi og brukes i historiefortelling. SIAN forveksler dramaturgien med hele virkeligheten utenfor. SIANs hovedaktivitet er å dele og kommentere nyheter fra hele verden der skurken (muligens) er muslim. Hatet deres har plass til mange flere enn de som beviselig er muslimer. Når høyreekstremister tenner på asylmottak i Europa, heier SIAN i kommentarfeltet: «Bra!! Fortsett med detta!»

Kjære SIAN. Jeg skjønner at dere liker kameratskapet deres. Det kan være krevende å skaffe seg venner. I Facebook-gruppen deres er terskelen lav. Sier du noe stygt om muslimer, er du godtatt. Da sitter komplimentene løst. Samfunnet utenfor kan være hardt. Det kan være vanskelig å konkurrere akademisk med de muslimske jentene (Hadia har mastergrad både i jus og menneskerettigheter. Bushra er forsker og utdannet lege). Likevel er jeg sikker på at dere kan oppnå tilhørighet uten å hate muslimer generelt. Prøv å delta i foreninger som fremmer likestilling, homofiles rettigheter og andre «norske» verdier. Et annet tips er at dere uttrykker dere noe mer hjertevarmt enn dette:

«Alt faenskape vi må finne oss i å så følger med di jævla muslimene di på død å liv skal ha inn i lande vårt!!!»

«Jg synes virkelig synd på våre ungdommer som skal vokse opp med disse udyrene som ikke har annet i sinne en å torturere og drepe fredelige og uskyldige mennesker.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Shoaib sorterer merkelappene

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2011.

Da Shoaib Sultan kom til Norge ble han bare kalt innvandrer. I dag kalles han muslim, og blir tillagt holdninger han ikke har.

shoaib11

Shoaib Sultan vandret ikke inn i Norge. Han krabbet. Som ettåring kom han til Oslo i 1975, fra en jevnstor by i Pakistan. «En liten by», som han selv kaller det. Mens han gikk på barneskolen flyttet familien til et adskillig mindre sted i Sør-Odal. Verken der eller i hovedstaden ble de kalt muslimer.

– På åttitallet var jeg en raring på skolen. Men ingen skyldte på religion. Det handlet mer om at jeg var en bokorm. Læreren sa jeg hadde lånt og lest flere bøker på skolebiblioteket enn resten av klassen til sammen.

«Hvor god er du på Nesbudialekt?» spurte en quiz, og Shoaib fikk resultatet «Perfekt! En ekte nesbu?» En annen quiz sier at han kjenner Oslo bedre enn han kjenner sin egen mor. Dessuten har han full kontroll på Midtøsten og Nord-Afrika. Alt dette fremgår av hans rikholdige Facebook-profil. Han var tidlig aktiv på sosiale medier. Da han fikk tvillinger, ble pappapermisjonen varslet på Twitter. I dag bruker han sosiale medier mest til seriøse diskusjoner, blant annet om kultur og religion.

Var det 11. september som gjorde oss så veldig oppmerksomme på at noen er muslimer?
– Det var et vannskille, men tendensen begynte tidligere. Jeg var inne på det i min bacheloroppgave i statsvitenskap på 1990-tallet. Der skriver jeg om bortfallet av Sovjetunionen. Det skapte behov for et nytt fiendebilde, noe Vesten kunne være i opposisjon til. I media er retorikken blitt mye verre etter 11. september. På 1990-tallet ble ikke ekstreme grupper tatt seriøst. Nå er de mainstream i nyheter og offentlig debatt. Vi har også fått nettaviser, som må lage overskrifter folk klikker på. De fokuserer på det ekstreme for å tjene penger.

Hvorfor setter vi alt og alle i bås?
– Ingen vil kategorisere seg selv, men alle ønsker å kategorisere andre. Det hjelper oss med å forklare verden. Når man ikke helt forstår hvorfor ting er som de er, er det greit å finne en forklaring. Folk med lite kjennskap til muslimer sier ofte til meg: «Du er jo normal. Men så er det alle disse gærningene…»

Shoaib mener det har skjedd en uheldig sammenblanding mellom religiøs sosialkonservatisme og ekstremisme.

– Det fins forstokkede holdninger blant muslimer. Det kan man godt ta opp som et problem. Men hvorfor blande det sammen med ekstremisme? Det er forskjell på folk som ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, og folk som forsvarer terror. La oss si at 3 av 1000 muslimer forsvarer voldsbruk, og at 40 er konservative. Når de slumpes sammen, blir 43 av 1000 ekstremister. Slik retorikk bidrar bare til å styrke ekstremismen.

Han innrømmer gjerne at det fins muslimer som bekrefter stereotypene, og som har interesse av at de bevares. At disse får så mye oppmerksomhet, tror han ikke er lurt.

– Ekstremister på ulike sider ønsker gjerne det samme. Det er viktig for dem at det blir skapt skiller og uenighet. Konfrontasjon er en av drivkreftene bak terrorisme. Terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til hvor sterkt andre hater dem.

– Når man hater og kjemper imot noe, gir man vel motparten en identitet som styrker den?
– Akkurat. Man styrker det man hevder å kjempe imot. Danmark har en mye råere islamdebatt enn Norge. De har også flere ekstremister. Mange ressurssterke og redelige muslimer flytter til England, USA eller Canada for å slippe hatet.

Selv bodde Shoaib i USA som student fra 1994 til 2000. Der merket han en annen holdning til muslimer enn i Norge.

– I USA er religion en mye mer naturlig del av folks liv. De har en stor og systematisk respekt for livssyn. Dermed får man ikke de samme debattene som i Norge. Jeg måtte heller ikke forklare eller forsvare noe på grunn av min pakistanske opprinnelse.

Har dette endret seg i USA etter 2001?
– Man kan mene mye om amerikansk utenrikspolitikk, men innenriks er debatten fortsatt mye bedre enn i Europa når det gjelder muslimer. Du er amerikaner gjennom det du gjør, ikke hvor du kommer fra. Deltar du i samfunnet som alle andre, er du fullstendig godtatt.

Da Shoaib bodde i USA, følte han seg mest av alt veldig norsk.

– De norske studentene skilte seg ut, selv fra svensker, i hvordan de reagerte på ting. Jeg var definitivt en av de norske, selv om det var mange pakistanere der.

Reagerer du som en nordmann også når du ser Muhammed-karikaturer?
– Jeg synes på mange måter det er ubehagelig. Men jeg forsvarer retten til å publisere dem. Problemet er at publiseringen handler mer om provokasjon enn om ytringsfrihet. Det fører ikke noe godt med seg.

Noen mener at moderate muslimer ikke er flinke nok til å protestere mot ekstremisme.
– Da følger de dårlig med. Hver gang noe har skjedd, har folk gått ut og tatt avstand. Men det er utrolig hva du ikke ser hvis du lukker øynene. Jeg kan si at jeg tar fullstendig avstand fra noe, og likevel blir jeg bedt om å være tydeligere. Uansett hvor tydelig jeg er, er jeg ikke tydelig nok. Da handler det ikke om hva jeg sier, men om hva andre antar at jeg mener.

Hva er viktigst for deg personlig ved islam?
– Hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker, samfunnet og kloden. I islam heter det at Gud tilgir overtredelser mot seg selv, men ikke mot andre mennesker. Gjør jeg urett mot deg, er det du som må tilgi meg, ikke Gud. Jeg håper at jeg kan oppføre meg i tråd med det jeg sier. Det viktigste idealet er den gylne regel, som fins i mange religioner. Hos muslimer, som hos alle andre mennesker, kan det være langt mellom ideal og realitet. Menneskelige trekk veier tyngre enn religiøse idealer.

Hva kan en gjennomsnittlig nordmann lære av en muslim?
– Jeg vet ikke om en gjennomsnittlig nordmann fins. En gang hadde jeg en norsk kollega som flyttet til en annen landsdel fordi tanta hans trengte hjelp. Det er en veldig familieorientert tenkemåte, som ofte forbindes med muslimer. Merkelapper fungerer ikke, men man kan alltid lære noe av andre. Den dagen du tror du ikke har noe å lære av andre, inkludert muslimer, har du tapt.

Du var tidligere generalsekretær
i Islamsk Råd. Betyr det at du var med på å bestemme hvordan norske muslimer skulle oppføre seg?
– Nei. Norske muslimer ville frabedt seg å få diktat fra meg. Muslimer er veldig forskjellige og egenrådige. Vi har ingen pave eller kirkelig autoritet over oss. Imamer leder bønn, men de forteller deg ikke hvordan du skal tenke. Islamsk Råd har iblant satt dagsorden i media, men altfor ofte fikk vi en reaktiv rolle. En eller annen muslim i Trondheim sa at man må kunne slå ungene. Noen muslimer i London utførte et terrorangrep. Da måtte vi ut og ta avstand, og fordømme det i alle mulige varianter.

– Er du lei av å måtte ta avstand fra folk du ikke kjenner, bare fordi de er muslimer?

– Ikke hvis det skjer noe jeg synes er viktig å kommentere. Men jeg er lei av at enhver kommentar blir forsøkt misforstått. Muslimske samfunnsdebattanter blir tillagt motiver de ikke har. Du og jeg kan si det samme, men når jeg sier det blir det oppfattet som en trussel. Jeg må bruke en halvtime på å komme med alle slags forbehold. Da blir det vanskelig å få sagt noe. De største islamhaterne mener de er kunnskapsrike, men de har bare forlest seg på hat-litteratur. Alt sees gjennom negative briller. I mine øyne er ikke det kunnskap. Jeg beundrer folk som tør å endre standpunkt når de blir konfrontert med fakta. Men noen tolker alt i samme retning, uansett hva de får servert.

Shoaib har fått sin porsjon hets og sjikane, men lite direkte trusler. Han tror kvinner er mer utsatt for det.

– Jeg kjenner unge muslimske kvinner som er blitt drapstruet på telefon, sms og mail av nordmenn. Dette er godt utdannede jenter som åpner munnen og som ikke bruker hijab, men de forsvarer andres rett til å bruke det. De passer ikke inn i folks stereotyper. Det provoserer.

En undersøkelse gjort for Aftenposten viser at nordmenn frykter muslimer mer enn klimakrisen. Shoaib bemerker at global oppvarming ikke bare gjør været varmere, men også mer ekstremt i alle retninger. Dette er han svært opptatt av. I skrivende stund er han leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag på Søndre Nordstrand.

– Mange ledende muslimer er opptatt av moderasjon. Selv kjører jeg kollektivt, men jeg vil ikke skru klokka tilbake til steinalderen. Vi må finne løsninger så vi kan få til like mye som i dag eller mer, på en miljøvennlig måte. I Emiratene lager de en by hvor alt skal baseres på alternativ energi. Der har andre byer mye å lære.

Pakistan fikk kvinnelig statsminister allerede i 1988. Benazir Bhutto var datter av en tidligere statsminister. Er klasseskillet i landet mer fremtredende enn skillet mellom kjønnene?
– Ja. Mange pakistanere har hatt godt av å flytte til et mer egalitært samfunn som Norge. Blant norsk-pakistanere kan foreldrene være analfabeter og barna leger. De fleste pakistanerne i Norge kommer fra et ruralt område i hjemlandet. I Sverige er det annerledes. Der er pakistanerne en liten gruppe, med bakgrunn som urbane og høyt utdannede.

Shoaib mener vi er vel utålmodige når det gjelder integrering. Vi vil ha resultater med en gang, mens forskning sier at det tar tre generasjoner.

– Andre generasjons innvandrere blir hengende litt imellom to kulturer. Tredje generasjons innvandrere fra Pakistan har vi ikke sett så mye til enda. De er ikke gamle nok til å delta i offentligheten.

– Vurderte du noen gang å bli boende i USA?
– Av ulike grunner valgte jeg å flytte tilbake til Norge. Det er mye jeg liker ved USA, men de har ikke noe sikkerhetsnett for folk som faller utenfor. Det var vel en norsk politiker som sa at i Norge er vi alle sosialdemokrater.

Selv pakistanere?
– Ikke minst pakistanere!

Shoaib Sultan jobber i dag som rådgiver i Antirasistisk Senter. Han er også MDGs ordførerkandidat i Oslo. Bildet er hentet fra partiets webside.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju, Temaartikkel

Da jeg ble forsøkt omvendt til anti-islamismen

I vinter skrev jeg en bloggpost med fakta om muslimer som strider imot vanlige fordommer. Jeg har sjelden brukt mer tid på research, og teksten ble også publisert i gatemagasinet =Oslo.

VGNettMagne fant det verdt å linke til innlegget under «Lesernes VG». Dermed endte det opp med 7837 klikk og 166 kommentarer. Hva jeg svarte Magne kan du se her (grøss):

Etter noen dager turte jeg ikke lenger å sjekke nye kommentarer. Jeg følte meg småparanoid og forhatt, og mistet all konsentrasjon på jobb. Jeg begynte nesten å tro at de fleste nordmenn er parat til å drepe muslimer, om ikke fysisk, så i hvert fall verbalt. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen da folk sluttet å legge igjen sine foretrukne meninger.

De første kommentarene var greie nok. Til slutt skulle det vise seg at de fleste anstendige kommentarer kom fra muslimer selv. De tok ikke hevn over illsint, anti-islamsk propaganda. De skrev blant annet:

«No doubt om at det er islamske ekstremister som har plantet frøene til alle missforståelser og hat om Islam og Koranen som vi ser hverdag! Men be a seeker of truth not a seeker of ego strenght berfore u read the Koran:)»

«Jeg følger sharia lovene ved å ikke lyve, ikke stjele, stille opp for mennesker, være snill, være lojal, være takknemlig, en lojal medborger, krenker ikke andres religioner eller livsstil, respekterer alle, tar utdanning, følger landets lover og sånn som jeg ser det så følger meste parten av hele verden sharia lovene!»

«Jeg heter Mansoor Dar og er en Ahmadi muslim, Vi absolutt respekterer Norsk regler/lover. Vår menighets slag ord er “LOVE FOR ALL HATRED FOR NONE” Ellers takk igjen (GOD BLESS YOU ALL). Lenge leve Norge.»

«Før De fleste begynner å rakke ned på MUSLIMER, så husk mennesker er mennesker. Alle vi har egen vilje, hva en person gjør eller hvilke handlinger en liten gruppe gjør er opp til en selv. Det er ikke religionen som er skyld i noe av det, det er hvor mye en og hver har av vett i huet. Alle religioner, sekter og grupper har noen Quislinger.»

Så slapp mine ikke-muslimske lesere helvete løs.

VGs illustrasjon til dette innlegget.

Jeg fikk tallrike forslag til anti-islamsk litteratur jeg burde lese. Jeg fikk enorme mengder med linker til islamfiendtlige nettsteder, som ble blokkert av spamfilteret. Jeg fikk beskjed om at forskerne jeg nevnte ikke var forskere, men «forskere». Da jeg påpekte at halvparten av Europas muslimer aldri går i moskeen, fikk jeg høre at de fleste muslimer er hyperkriminelle og har annet å gjøre.

Kommentarene avslørte stor frykt hos skribentene. Jeg ble kalt «et naivt, ikke-muslimsk fjols» som lot meg lure av «djevelskapen islam». En som ikke klarte å kommentere på riktig innlegg, skrev et annet sted på bloggen min at jeg burde oppsøke psykiater for å finne ut hva som feilte meg. Da jeg spurte hvorfor kommentatorene stort sett skrev anonymt, var svaret at fullt navn kunne føre til personangrep(!)

Da det smalt i Oslo 22. juli, lurte jeg på om ABB hadde kommentert innlegget mitt. Enkelte menn skrev nemlig milelange, maniske kommentarer der bare grupper eksisterte, ikke individer. Det forundrer meg at folk kan bekjenne seg til høyresiden samtidig som de nekter å behandle mennesker som unike individer. Erna Solberg minner om at det langt ifra er høyrepolitikk å holde grupper ansvarlige for enkeltindividers handlinger, bare fordi de tilhører samme religion. Selv om jeg stemmer på et langt mindre og grønnere parti enn Høyre, vil jeg gjerne sitere fra bloggen hennes: «De antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten».

I mitt eget kommentarfelt kunne nordmenn fortelle meg at ingen sanne muslimer har ikke-muslimske venner. De advarte meg om naive politikere med AP i toppen, som styrte landet da Norge ble okkupert av Tyskland. Jeg fikk en nummerert liste med 93 «bevis» for muslimers udugelighet (uten en eneste kilde). Jeg fikk høre at det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

Jeg fikk selvfølgelig også høre at jeg tilhørte ytterste venstrefløy (feil), at jeg aldri hadde satt mine ben i Oslo (jeg bor i Groruddalen), at jeg er schizofren (neppe, selv om jeg har et par utmerkede venner med diagnosen), og at jeg burde skamme meg. Mange ganger fikk jeg vite hvor mange hundre millioner islam skulle ha drept. Tallet varierte mye, men felles for anslagene var at de manglet kildehenvisninger.

Jeg tror ikke innvandring er problemfritt, selv om jeg tror det har hatt større fordeler enn ulemper for Norge. Når det oppstår et problem, er hat det dummeste vi kan møte det med. Det blir ikke mindre av noe når vi angriper det, selv om det kan virke slik i amerikanske actionfilmer. I virkeligheten har vi sett at angrep på muslimer bare gjør dem mer religiøse. Når noen angriper meg, får jeg selvsagt mindre lyst til å høre på dem enn jeg ellers ville hatt. Da ABB angrep AUF-ere, ble det ikke færre av dem. Tvert imot fikk AUF mange flere medlemmer.

For anti-islamister er «folk flest» de folkene som orker å diskutere med dem på nett. Og det er stort sett deres egne meningsfeller. Derfor kunne ABB tro at 70 prosent av europeiske menn og 30 prosent av europeiske kvinner støttet hans sak, som han sier når han intervjuer seg selv i manifestet.

Heldigvis orket noen (tål)modige nordmenn å ytre annet enn fiendtlighet i mitt kommentarfelt. En skrev:

«Selv har jeg jobbet med flyktninger og integrering i 10 år, og kjenner meg overhodet ikke igjen i den negative beskrivelsen av muslimer. (…) Det virker som om mange overhodet ikke er interessert i nyansene, kun svartmalingen.»

Les også Anders Giævers kommentar om da han prøvde å diskutere med Peder «Fjordman» Jensen på VG Nett, Gule m.fl. som oppfordrer flere enn de rabiate til å delta i kommentarfeltet og Lunth om ytringsfrihet vs. hets på nett.

175 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Ordet fanger

I 1960 begynte en redaktør å bruke begrepet ’Groruddalen’. Det skulle han kanskje ikke ha gjort.

Et sted mellom Furuset og Høybråten.

Rusavhengige er forskjellige. Det vet alle som kjenner mer enn én. Som kjent må man snakke med disse for å kjøpe et blad. Kanskje burde flere som skjæres over én kam selge lesestoff. Groruddøler kunne selge Akers Avis Groruddalen. De kunne få hver sin salgsplass i bydeler utenfor dalen. Slik kunne resten av byen sett at også disse er svært forskjellige. Alle 132 000.

Navnet Groruddalen ble oppfunnet i 1960 av Hjalmar Kielland, redaktør i daværende Akers avis. I 1960 manglet Oslo en bydelsordning. Først i 1973 kom de administrative bydelene. Da tok man hardt i, og laget hele 40 stykker. Hvor var Groruddalen? Den må ha gjemt seg i bydelene 21–32. De rommer i hvert fall 29 stedsnavn jeg gjenkjenner fra dalen. Den gang må det ha vært slitsomt å fortelle noen hvor Groruddalen lå.

I 1988 ble det enklere. Da fikk vi 25 bydeler. Bare 6 hadde stedsnavn fra kretsen til Akers Avis Groruddalen. Samtidig ble Søndre Nordstrand en bydel. Nå ble det lettere å snakke om hvor det bodde skumle folk fra fremmede land, eller fine folk med SUV og svømmebasseng. Man trengte ikke å ramse opp en haug med personer, ikke en gang en haug med nabolag.

I 1989 brukte Aftenposten ordet ’minoritetsbakgrunn’ for første gang. Et begrep så upresist at det rommer alle barn der en av foreldrene har et annet morsmål enn skandinavisk. Da jeg jobbet i skolefritidsordningen og senere med leksehjelp, møtte jeg barn som snakket tre språk flytende. I media er de samme barna ressurssvake minoriteter.

Presisering har aldri vært særlig gøy. Det krever en del av hjernen, og tar opp plass i avisen. I 2004 fikk Oslo 15 bydeler. De som ville forklare Groruddalen, slapp nå unna med fire navn: Alna, Bjerke, Grorud og Stovner. Aviser kunne peke ut dalen uten å kjede leserne og kaste bort papir. Fra 2004 til 2005 økte bruken av begrepet Groruddalen med 48 prosent i Aftenpostens papiravis. Det viser Retriever mediearkiv.

I det vi elsker å kalle Groruddalen, bor folk i høyblokk, lavblokk, rekkehus og villa. Barna går på 40 ulike grunnskoler. På Gran skole i Gransdalen har 95 prosent merkelappen minoritetsbakgrunn. På Stasjonsfjellet skole på Høybråten er det bare 15 prosent. Mellom skolene er det gress og gangveier. Det ser jeg fra alle vinduene mine.

Paret jeg kjøpte leiligheten av i fjor, flyttet lenger inn i veien. De ville ikke flytte lenger, selv om en av dem var en helnorsk småbarnsfar med god økonomi. Selv flyttet jeg fra bydel Frogner til Alna, og merket bare fordeler. Nå kan jeg ta et raskt og fredelig tog til jobb. Jeg slipper å se en eneste bil på vei til nyoppussede Haugenstua stasjon. Jeg kan handle i rimelige butikker. Terrassen min er 20 kvadratmeter, og jeg har lov å grille der.

I vår la politiet fram tall som viste 60 prosent reduksjon i kriminalitet på Furuset de siste ti årene. Antall voldssaker var redusert med 76 prosent. «Vi ser at kriminalstatistikken i hele Groruddalen er på vei nedover,» sa politiførstebetjent Roy Cato Einarsen. Han snakket for døve ører. Folk er altfor glad i sine egne fordommer om Groruddalen til å bry seg om fakta.

Når noen har gjort noe dumt vest for Akerselva, skjedde det i affekt. Når noen har gjort noe dumt nordøst for Helsfyr, skjedde det i Groruddalen. Før gjorde folk noe dumt fordi de var narkomane. I 2005 kom gatemagasinet =Oslo. Fra 2005 til 2010 sank Aftenpostens bruk av merkelappen ’narkoman’ med 61 prosent.

Noen av de ’narkomane’ har begått alvorlige forbrytelser. Noen har reddet folks liv. Noen har gjort begge deler. Akkurat som folk i enhver bydel.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Forskningen som knuser myter

Det synses mye om islam og muslimer. Derfor tar denne kommentaren utgangspunkt i fakta.

Mitt vanlige vinterantrekk, eller en skummel niqab?

Vi forbinder gjerne islam med udemokratiske land i Midtøsten. De mest høyrøstede og medievennlige muslimene bor kanskje her, men ikke de fleste. Rapporten «Mapping the Global Muslim Population» (2009) fra The Pew Forum viser at demokratiet Indonesia har flest muslimer – 203 millioner. Kun en femtedel av verdens cirka 1,5 milliarder muslimer bor i Midtøsten.

En annen myte sier at islam er mer voldelig enn andre livssyn. En forsker ved University of Louisville, USA, har sett på voldelige konflikter og folkemord fra år 0 til 2008, i alt over 3000. Rapporten «Body Count: A quantitative review of political violence across world civilizations» viser at den islamske sivilisasjon står bak cirka 32 millioner dødsfall, mens den kristne står bak cirka 178 millioner. I samme periode har den kristne befolkning vært om lag halvannen gang større. Ikke-religiøse sivilisasjoner, som den kommunistiske, står for cirka 125 millioner dødsfall, selv om slike sivilisasjoner kun er registrert de siste 300 år.

Europols statistikk «TE-SAT 2010» viser at EU-land opplevde ett terrorangrep fra islamister i 2009. En libyer prøvde å bombe militærforlegningen Santa Barbara i Milano, hvor en soldat ble lettere skadd. Separatister sto for 237 angrep, venstreradikale for 40, høyreekstreme for 4 og andre for 10.

Flere undersøkelser viser at 70-80 prosent av alle registrerte voldstilfeller i Norge utføres i alkoholrus. Mange muslimer praktiserer islams alkoholforbud. SIRUS’ årlige ungdomsundersøkelse viser at ungdom i Oslo Vest drikker langt mer enn ungdom i muslimtette bydeler. Men i media knyttes vold gjerne til islam. Svensk-kurdiske Fadime Sahindal ble drept av faren fordi hun elsket «feil» mann – en stor nyhetssak i 2002. Verken Fadime eller faren var muslimer, og ble heller ikke kalt muslimer i svenske medier. Norske medier kalte ofte familien muslimsk, og hadde en forestilling om islamsk æresdrap.

Nok en myte er at muslimer vil innføre sharialover i Europa. Et lovverk som bare praktiseres fullt ut i to av verdens cirka 200 land. I Indonesia har noen islamske lærde til og med anerkjent homofili. I Europa har The Open Society Institute spurt muslimer om den viktigste verdien i deres nye hjemland. På topp kommer respekt for landets lover. Ikke-muslimer i Europa har ytringsfrihet på topp, foran lovlydighet. Undersøkelsen heter «Muslims in Europe: A Report on 11 EU Cities» og er fra 2009. Samtidig viser ferske tall fra European Social Survey at halvparten av alle muslimer i Europa aldri går i moskeen.

Noen tror at islam vil svekkes hvis vi kritiserer og angriper muslimer. Det er vanskelig å studere vitenskapelig, men muslimer gir oss et hint. Nazneen Kahn-Østrem er høyskolelektor i Oslo, og sier hun var nokså likegyldig til islam før 11. september 2001. Etterpå følte hun seg langt mer muslimsk. Hun måtte forsvare angrep på sin muslimske identitet. Olav Elgvin siterer en rekke muslimer i Oslo på bloggen «Muslimprosjektet». En ung mann sier: «Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det». En ung kvinne sier: «Jeg var ikke så opptatt av islam før. Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem finger’n og bare gå med hijab på trass, for å vise at jeg gjør som jeg vil».

177 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Kosetro og tvilsomme gjerninger


KARI: – Vi har nå hørt favorittprogrammet vårt på radio, Sånn er Livet, som handlet om skolegudsjenesten før jul. Mange foreldre ved Kråkstad skole vil beholde den, mens skoleledelsen vil kutte den ut. Du har selv spilt orgel i en haug med skolegudstjenester, hva tenker du?
JARLE: – I programmet hører vi at skolen har fått et skriv fra utdanningsdirektoratet om at julegudstjenesten ikke skal brukes som skoleavslutning. Den er ikke samlende nok. Foreldrene blir sinte fordi de ikke er tatt med på laget. Her kunne skolen fått meningsbrytninger og kreative løsninger, men foreldrene får ingen mulighet til dialog, fordi rektor kan henvise til en høyere instans.
– Høyere instanser er skeptiske til forkynnelse i skolen. Elevene skal helst ikke delta i gudstjenesten ved å synge, men de kan være tilstede som observatører.
– Det blir fullstendig parodisk å skille mellom deltakelse og observasjon. Noe ganske enkelt, en nasjonal religiøs tradisjon, blir til et spørsmål om juss og menneskerettigheter.
– Du synes de overdriver betydningen av skolegudstjenesten?
– Jeg tror ikke barna blir så religiøst påvirket av den. Det blir mer som en forestilling. En ungdomsprest skal vise barna at kirken er kul. Ungene får opptre, og skolen bruker det som juleavslutning.
– Har du selv snakket med barna som deltar?
– Ja, men bare om orgel. Det har heller ikke så mye med religion å gjøre. Sist jeg spilte sto orgelet nede, og en elev fikk prøve det etterpå. Det var for øvrig en elev med minoritetsbakgrunn.
– Debatten rundt julegudstjenesten, skyldes den også at skolen er redd for å støte muslimer?
– Jeg tror muslimer flest har mindre problemer med julegudstjenesten enn prinsipielle human-etikere, som rektor på Kråkstad skole.
– Nylig hørte vi at en imam leste fra juleevangeliet i moskeen. Men Siv Jensen ble fryktelig sint da en prest siterte fra Koranen i en kirke.
– Islam har lange tradisjoner for å se på kristendommen som en søsterreligion. De anser seg å ha samme gud, selv om muslimer ikke regner Jesus som Gud. Det fins masse historiske eksempler på samarbeid mellom islam og kristendom. En muslimsk mann kan også gifte seg med en kristen kvinne uten å måtte omvende henne.
– Jeg har ikke inntrykk av at kristne er de som snakker styggest om islam, om vi ser bort fra Frp-kristne?
– Nei, men kristendommen har hatt en mer effektiv allianse med det sekulære enn islam. I renessansen fikk humanister og vitenskapsfolk jobbe med sitt, så lenge de ikke diskuterte metafysikk. Dessuten var det en allianse mellom kirken og kapitalismen. Luther snakker om to regimenter; det jordiske og det himmelske. Jesus sa jo: «Gi keiseren det som hører til keiseren, og gi Gud det som tilhører Gud». Her åpnes det for et skille mellom det jordiske og det himmelske, som ikke fins på samme måte i islam.
– Dermed har det også blitt mye diskusjon mellom «Darwin og Gud» innen kristendommen. Det har jeg ikke sett i islam. Mitt inntrykk av muslimer er at de er veldig opptatt av høyere utdanning innen realfag.
– I hvert fall her i landet, hvor de er en minoritet. Men mange muslimer i Norge er heller ikke så veldig religiøse.
– Kirken og kapitalismen, kan du si mer om den forbindelsen?
– Når du skiller mellom det jordiske og det himmelske, kan du drive en hensynsløs forretning, så sant du har den rette tro. Det åpner for litt av hvert. Særlig i protestantismen teller tro mer enn gjerninger. Vi er alle noen forkvaklede syndere uansett, så det er ikke så farlig hva vi gjør. I aksjeselskaper står ikke aksjonærene ansvarlige for det bedriften driver med. De tar bare ut gevinst. Det ville mange muslimer anse som veldig umoralsk.
– Hva slags konsekvenser har dette for økonomien i muslimske land?
– Mindre tilgang på kreditt hemmer kortsiktig vekst, men det blir et veldig stabilt system. Islamske banker er ikke i nærheten av å bli rammet av finanskrise. De kan bare låne ut cirka en tredel av kapitalen sin, mens våre banker kan låne ut mye mer penger enn de har. Det fungerer helt til folk vil ta ut pengene sine i flokk, slik vi så på Island.
– Men fortsatt er nordmenn mer redde for muslimer enn for finanskrisen. Det kan vel skyldes at det er vanskelig å bli rammet av finanskrise i Norge. Tror du vi bør beholde skolegudstjenesten for å bli mindre redde for muslimer? Det hjelper kanskje at vi får lov å praktisere våre egne tradisjoner?
– Vi kaller det «våre tradisjoner», men folk bruker kirken som en koseanstalt en dag i året. Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Kirken påstår at den driver med religion, liv og død, men folk bruker den for å få den rette stemningen til jul. Moren min prøvde å endre litt i programmet som mannskoret skulle synge på julegudstjenesten. Da ble det artikkelserie i lokalavisa, og noen ble veldig sinte. Kan ikke folk legge alle disse følelsene i noe viktigere? Alle foreldre som er så engasjert i julegudstjenesten, hvor er engasjementet deres resten av året? Hvor er de når frivillige organisasjoner klager over at ingen vil delta? Kan de ikke heller engasjere seg for et levende lokalsamfunn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Muslimer, Satan og handlekraft

KARI: – Muslimer er et hot tema for tiden. Hva synes du om å bo i gangavstand til Oslos verste østkant?
JARLE: – Furuset senter har en slakterforretning; en sjeldenhet i det norske samfunn. Muslimer har egne slaktekrav, så de kan ikke spise det vanlige butikkjøttet. Det gjør at de opprettholder slakterutsalg i Oslo. Der får jeg skåret opp kjøttstykker. Det er veldig bra hvis jeg skal koke en gryte og trenger bein til kraft. Det fins ikke i supermarkeder. Oslo har noen slakterforretninger som ikke er muslimske, men det er blitt en snobbete nisje med dyrt viltkjøtt. I vanlige matbutikker får du renskåren biff, et ressurssløsende og kjedelig produkt som utnytter lite av dyret. Folk har liksom ikke tid til å koke en gryte i seks timer lenger.
– Du skal være glad du ikke dame, da hadde du vært veldig undertrykt hvis du sto så lenge ved kjøkkenbenken. Hva slags dyr pleier du å kjøpe?
– Storfe, for det er vanskelig å få tak i ellers.

...men sånn omtrent 99 prosent av medieoppmerksomheten?

– Det kan virke som om praktiserende muslimer har en del til felles med nordmenn for 50-100 år siden?
– Noen frykter dem kanskje fordi de ikke vil bli påminnet om vår nære fortid. De oppfatter våre nåværende verdier som et skjørt byggverk.
– Et ferskt leserbrev i Aftenposten kritiserer muslimer fordi de vanskelig kan akseptere utenomekteskapelige forhold «og mye annet som vi oppfatter som normalt». Vi har blitt ganske opptatt av vår frihet til å være utro og mobbe folk med karikaturtegninger, men kan det kalles verdier?
– Da kommunismen falt, sa Johan Galtung at den neste store fienden for Vesten ville bli enten muslimene eller miljøbevegelsen. Begge minner oss om fortiden, de grønne vil jo at vi skal senke forbruket. Altså ha samme forbruk som vi hadde på 80-tallet.
– Trenger vi alltid en fiende?
– Det er vel en dypkulturell oppfatning at Satan alltid ligger og truer. Og han er listig.
– Hvem tror du blir den neste Satan, når vi er ferdig med muslimene?
– Jeg tror på Kina. De er dyktige til å finne en balanse mellom yin og yang. De vurderer både konsekvensen og motkonsekvensen og motkonsekvensen til motkonsekvensen. De kommer aldri til bunns. Derfor får de ikke gjort så mye, og er verdens mest stabile land. De har hatt mer eller mindre samme grenser i noen tusen år. Jeg lurer på hvordan kinesiske actionfilmer er. Skriker de «Gjør noe!» eller sitter de å sier: «Ja, men på den ene siden, og på den andre siden…»
– Mens handlekraft er et vestlig ideal?
– Jepp, og skal du vise handlekraft er du nødt til å forenkle. Ellers vil du alltid støte på noe som kompliserer. Det er veldig lett å forby hijab, helt til du begynner å tenke at muslimske kvinner kan tenke selv. Da blir det mer komplisert. Hijab er vel like mye eller lite undertrykkende som vestlige badedrakter, en milliardindustri som presser på kvinner å gå så lettkledd som mulig. Mange liker å gå lettkledd om sommeren, mens andre blir avhengige av å følge moten og ta risikable skjønnhetsoperasjoner.
– Huff, så komplisert da. For tiden er islam en populær forklaringsmodell for alt muslimer gjør, men man kunne like gjerne sett på arbeidsledighet, psykisk ubalanse og så videre?
– Unge innvandrere i franske forsteder sier jo at de mangler jobb. De har ingenting å gjøre. Da blir forklaringen at muslimer ikke oppdrar ungene sine til å ta utdannelse, men det er en grunn analyse. Dessuten er kapitalistiske samfunn nødt til å ha arbeidsledighet. Noen blir arbeidsledige uansett. Hvis ikke, ville fagforeningene drive lønna til himmels.
– Mens alle hadde arbeid under kommunismen?
– Folk lot som de jobbet, og staten lot som de fikk betalt.
– Vi har nettopp sett dokumentaren «Frihet, likhet og det muslimske brorskap». Der antydes det at alt som er bra med Europa ble oppfunnet av demokratiet. Hva sier du?
– Dette landet vårt er det samme landet som i 1814 stengte jøder og jesuitter ute fra riket. Det er landet som stilte Arnulf Øverland, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle for retten. Landet der homofili var forbudt ved lov. Mye av dette ble vedtatt demokratisk. Tvangssteriliseringsprogrammet ble vedtatt demokratisk. Militæret har autoritære strukturer unndratt offentlig kontroll, men militæret har også gitt oss enormt mye av teknologien vår. Alle slags motorer, elektronikk og internett – utviklet i krigssituasjoner og lite demokratiske strukturer. Mye bra er utviklet under demokratiet, men det er ikke den eneste sannheten.
– Tror du muslimer ønsker seg sharialover i Europa?
– Sharialand som Saudi-Arabia og Iran er ikke særlig populære i egen befolkning. Saudi-Arabia er styrt av en islamsk sekt, som er forhatt fordi den samarbeider med USA. USA garanterte for kongehusets sikkerhet mot at de fikk tilgang på olje. Den svære nye moskeen på Furuset tilhører forresten Ahmadiyya-muslimer. Andre muslimer anser dem ikke som muslimer i det hele tatt. De har omtrent samme posisjon som Jehovas vitner har blant kristne. Muslimer er akkurat så forskjellige som man kan forvente blant 1,3 milliarder mennesker.
– Hvordan er ditt personlige kjennskap til Satan… øh… jeg mener muslimer?
– Mine beste venner i oppveksten var muslimske flyktninger fra Somalia, Jemen og Bosnia. I barnehagen definerte vi muslimer som de som spiste kyllingpølse på grillfest.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Kjerringråd mot fremmedfrykt

Noen tror de tenker når de stokker om på fordommene sine. For å integrere nye landsmenn, som somaliere, må vi gå fra forstokkelse til tenkning.

I Vinje blir somaliere behandlet som en ressurs, og opptrer deretter (faksimile: nrk.no).

Nordmenn har lenge vært verdens ivrigste avislesere. Bare Japan slår oss iblant på statistikken World Press Trends. Ofte er sensasjonshungrige aviser vår hovedkilde til informasjon om folk vi ikke kjenner. De forteller oss at somaliere blir fire ganger så ofte straffedømt som nordmenn. Men de føyer sjelden til at halvparten av Norges somaliske statsborgere er under 20 år, og at de fleste er menn. Enhver gruppe full av unge menn begår langt mer kriminalitet enn en mer blandet gruppe.

Siden midten av 1980-tallet har Somalia manglet regjering. Det fins ingen offentlige kontorer, skoler og sykehus. Unge flyktninger har ingen erfaring med byråkrati, og kommer dessuten fra en muntlig kultur. Den norske stat krever et papir for alt. Somaliere opplever det norske samfunn som distansert og uforståelig, sier Ayaan Yasin ved Primærmedisinsk verksted i Oslo. Hun hjelper sine landsmenn med den norske hverdagen.

«I Norge er nettverkene papirbasert – aviser og bøker. Alltid når folk ikke skal kjede seg, leser de en bok. De har et nettverk med boka,» sier hun til forfatter Tone Huse i den nye boka «Tøyengata – et nyrikt stykke Norge». Ayaan forklarer at somaliske kvinner blir ensomme og utslitte i Oslo fordi naboene ikke kommer og hjelper dem: «Somalia er et fattig land med et rikt sivilsamfunn. Norge er et rikt land med et fattig sivilsamfunn. Her er det ingen som kommer og snakker med deg og støtter deg når du har problemer. I Norge har du alt: lege, medisiner, mat, hus. Men du har ikke et samfunn.»

Ingen folkegruppe flytter oftere enn somaliere i Oslo. Det ville hjulpet med en stabil boligsituasjon. I land hvor somaliere klarer seg like bra som andre innvandrere, har regjeringen tatt ansvar for dette. Norske myndigheter er mer opptatt av fysisk sykdom, forteller Ayaan: «De bryr seg ikke om du flytter mange ganger i året. De spør om du er syk, om du har en legeattest. Men det hjelper jo ikke om legen sier at de små barna dine er friske, hvis de har vært på flyttefot hele livet.»

Noen grunner til at somaliere sliter med bolig, er at de nylig har kommet til Norge, og at de møter store fordommer på leiemarkedet. I det etablerte arbeidsmarked møter de også skepsis, og de skjønner ikke det tunge byråkratiet for å starte egen næring. Mange har også krigstraumer som ikke blir behandlet.

Likevel lykkes noen somaliere svært godt i Norge. De bor i Vinje i Telemark, og blir møtt av en befolkning som tenker lenger enn nyhetsjournalister. Faktisk tenker lokalbefolkningen så langt at de behandler somalierne som mennesker. De får en individuell plan med språkopplæring, kjøreopplæring og informasjon. Tett oppfølging er en selvfølge, og bygdefolket lager uformelle møteplasser mellom gamle og nye innbyggere. Den viktigste er Kjerringråd, et nettverk av kvinner som handler, lager mat og bader sammen. Dette kan kvinnene kjenne igjen fra Somalia.

«Mens somaliere blir stemplet som tilbakestående og giddeløse i media, ble vi i Vinje behandlet som en ressurs,» skrev Afi Boon i en kronikk i Dagbladet i 2008. Ingen av de femti somalierne i Vinje er straffedømte. Alle jobber eller tar utdanning, og ingen har droppet ut av videregående. For dette fikk Vinje Amnestyprisen 2008. Magasinet jeg jobber i du nå leser fikk samme pris i 2005, og vi deler Vinjes menneskesyn. Vi mener at folk må behandles som det vi ønsker de skal være – ikke som det vi frykter de skal være.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Skummelt medievennlig

I rettssalen heter det dyssosial personlighetsforstyrrelse. I media heter det muslim, og skremmer oss til å bli sittende foran fjernsynet.

Vil du være islams ansikt utad i Norge, bør du begå en del vold først. (Skjermbilde fra db.no)

«Han er en mann som har lett tilgang til media, han får spalteplass når han vil og om hva han vil.» Det sa Håkon Haugsbø, leder av SKUP (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) på en konferanse i mars.

Hvem er mannen han siktet til? En fredsforsker som har funnet en virksom dialogisk metode? En lærer som har sett potensialet i en elev med ADHD og forandret livet hans med et nytt undervisningsopplegg? En sykepleier som har vært ærlig om egne rusproblemer og fått en pasient til å innrømme sine?

Nei, det er selvsagt snakk om en mann med nyhetsverdi. En som sier og gjør noe så skummelt og forkastelig at vi skvetter i stolen når vi slår på TV. En som får oss til å skrive de styggeste ordene vi kan i nettavisenes kommentarfelt. En som bekrefter våre verste fordommer om gruppen han tilhører, så vi kan si oss fornøyde med vår syltynne kjennskap til den.

Mannen er Arfan Bhatti. I tenårene ble han knyttet til ungdomsgjengen Young Guns i Oslo. Han knivstakk en butikkeier, ble dømt for politivold og skjøt en person under et torpedo-oppdrag. I 2006 fikk han sitt definitive gjennombrudd i media. Da skjøt han mot en synagoge og ble tiltalt for planlegging av terrorisme. Senere medvirket han til drapsforsøk på Kolsås og hadde en romanse med en profilert TV2-journalist.

En mer medievennlig mann skal man lete lenge etter. Sitt siste PR-stunt gjorde han i vinter. Dagbladet trykket Muhammed-tegninger, og Bhatti dro igang en demonstrasjon. Dessverre for media ble det en fredelig protest gjennom Oslos gater. Selv Islamsk Råd frarådet muslimer å delta, i frykt for uroligheter.

For vel ti år siden fikk Bhatti en diagnose av rettspsykiater Berthold Grünfeld. Han led av dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men i media lider han utelukkende av islam. 17 år gamle Sarah Selaihi er lei av at ekstremister får representere hennes religion utad. I februar sa hun til tidsskriftet Minerva: «Først var det negativt fokus på demonstrasjonen fordi man var redde for vold. Men så, når det gikk bra, var det nesten ingen som skrev om det!»

I mars sa hun til Sånn er Livet på NRK P2 at medias blikk på muslimer ødelegger for integreringen: «Det skaper et skille i samfunnet, i hvert fall blant ungdom. De fleste jeg kjenner føler seg misforstått og mistenkeliggjort av medias bilde. Mange velger å definere seg ut av det norske samfunn fordi de ikke gidder mer. Det er mye lettere å bare være med sine egne.»

Selaihi er verken en voldelig mann eller en undertrykt kvinne. Derfor er det vanskelig å slippe til i samfunnsdebatten. Som lite medievennlig muslim må hun ty til smale arenaer. Arfan Bhatti, derimot, var selvskreven gjest da 500 journalister møttes på den nevnte SKUP-konferansen. «Jeg vil være islams ansikt utad,» sa han. Lite tyder på at journalistene vil hindre ham i det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kompistan

Før kalte vi det studentavis. Nå kaller vi det Politisk Bar, og tar med resten av vennene våre.

Aslak Nore må henge i for å nå igjen pappa Kjartan Fløgstad, som har 41 utgivelser bak seg.

"Skriv en bok da, det er det det handler om," sa Aslak Nore. Han må henge i for å nå igjen pappa Kjartan Fløgstad, som har 41 utgivelser bak seg.

Hadde det ikke vært så mye folk der, ville jeg trodd at jeg var kommet til et redaksjonsmøte i studentavisa Samfunnsviter’n. Kveldens hovedperson var Aslak Nore, kjekkasen som ville revolusjonere avisa da han troppet opp på sitt første redaksjonsmøte i 2001 eller der omkring. Nå vil han revolusjonere Norge med sin nye bok Ekstremistan, så det blir mer som hans andre hjem New York.

Debattleder var Erling Fossen, som ble sammen med Samfunnsviter’ns redaktør Martine Aurdal etter at hun portretterte ham i avisa. Martine satt i trappa. Foran meg satt Asle Toje, som også var med i Samfunnsviter’n. Ved siden av meg satt Erlend Garåsen, som var redaktør før Martine, den gang hun hadde det for travelt med å rekke stressmestringskurset sitt.

På den andre siden av Erlend satt Marie Simonsen og Ingunn Yssen, som sikkert ville vært med i Samfunnsviter’n hvis den eksisterte da de var tjue. Ellers så vi omtrent alle vi møtte på et frilansseminar i Ny Tid, og resten hadde vi møtt på den årlige hagefesten hos filosofen Helge Høibraaten, som selvsagt også var der. At Norge er et lite land, er det ingen tvil om. Men blir det noen gang Ekstremistan?

I sin nye bok skisserer Aslak Nore et land hvor det beste blir bedre og det verste verre. Alt på grunn av flerkulturen. ”I Ekstremistan blir sosialklientene flere, kriminaliteten grovere, de religiøse fundamentalistene flere – samtidig som idrett, underholdning, næringsliv og forskning blir bedre,” sa pressemeldingen.

Nore ville åpne for legitim islamkritikk. Mohammad Usman Rana mente at det kan dempe islamofobien. At Nore kan moderere ekstremister som ligger langt til høyre for ham selv. Marte Michelet mente noe helt annet, selv om det er hun som deler kulturbakgrunn med Nore. (Så til de grader at begges fedre var sjømenn før de ble forfattere).

Så spørs det om de høyre-ekstreme ønsker seg Aslak Nores bok til jul, og om de kommer løpende til Litteraturbåten, Litteraturhuset, Litteraurtoget og Litteraturflyet for å høre ham prate. De er i hvert fall ikke på Helge Høibraatens hagefest.

Aslak Nore: – Jeg har begått mye mer småkriminalitet enn Mohammad Usman Rana. Men samtidig så…

Martine Aurdal (fra salen): – Er dette klasse eller er det kultur? Du ender opp med å si at det ikke spiller så stor rolle. Kanskje sosioøkonomiske årsaker er viktigste forklaringsmodell. Det spiller en rolle!

Mohammad Usman Rana: – Aslak Nore liker å skyte. Han skyter, og så tegner han blink rundt der han skyter etterpå og sier at han har en fulltreffer. Noen ganger har han det også.

Les mer:
Ekstremistan på Twitter

Blogger
Langtbortiveggastan
De intellektuelle adelsbarna krangler
På tross av ulikhetene
Et lite stykke flerkulturistan
Ekstremistan

Portrett
Ekstremisten Aslak Nore

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

En romslig bakgård

På en grillfest oppdaget jeg at sigøynere ikke var romvesener.

For noen somre siden grillet jeg med romfolket. Ikke grønne menn fra Mars, men venner av fotografen Harald Medbøe. Han syntes at festen i den prisbelønte bakgården på Frogner trengte et mer kulturelt innslag enn pølse. Dermed tok han med seg en gitarist, en trekkspiller og en danserinne. En sigøynertrio fra Baia Mare i Romania.

Et barneselskap i den andre enden av bakgården ble så misunnelig at det invaderte festen og begynte å danse rundt engangsgrillen. Foreldrene tittet forsiktig fram mellom trærne, og ingen av dem foreslo tvangssterilisering, folkemord eller forbud mot hestevogner.

Mens gitaristen Tudor bodde hos Harald Medbøe i Gabels gate, måtte han lære å bruke elektrisk komfyr. Til gjengjeld hadde han 60 telefonnumre i hodet. Harald, som nedstammer fra rumensk greveslekt, har fotografert og beskrevet vennenes kultur i boken «Rrom – sigøynerreiser».

Sigøynernes hukommelse kom også godt med da flere tusen av dem opplevde tsunamien i Sørøst-Asia. Samme ulykke hadde rammet folket 300 år før. Alle husket de muntlig overleverte fortellingene om hva de skulle gjøre da havet forsvant. Ingen døde.

Da det ble kjent at Harald ville dokumentere sigøynernes versjon av virkeligheten, strømmet hatmailene inn. Bedre stemning var det på boklanseringen og fotoutstillingen i 2006. Blant motivene var sigøynernes lokale grillfest i Romania. Engangsgrillen var erstattet av et bål, og bakgården så ikke prisbelønt ut. Til gjengjeld slaktet festdeltakerne sin egen mat.

Mens han var i Romania, rakk Harald også å overtale et rumensk punkband til å bruke sigøynermusikere. «Dere vil bryte med normene,» sa han, «hvorfor ikke bryte dem skikkelig ved å ta med sigøynere i bandet?» De skeptiske punkerne satte etter hvert stor pris på de nye medlemmenes musikalitet.

De siste tre årene har =Oslo bidratt til mindre stigmatisering av rusavhengige. Nå har sigøynerne overtatt sisteplassen på Oslos rangsstige. =Oslo holder fast på språkkravet til våre selgere, men i høst vil vi besøke Romania og skrive om sigøynernes situasjon. Når fordommer skal fjernes, har vi mest tro på en synliggjøring av mennesket bak tiggermasken.

(Fra =Oslo 2008)

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Norge er en tenåring

Det fins utlendinger som nordmenn har lett for å like. Først og fremst gjelder dette berømte utlendinger, sier Are Kalvø i den nye boka Sitater om Norge.

sitater-om-norge1-600x600Min venn Odd mener at Norge akkurat har forlatt barndommen. Som en god tenåring er vi fanget mellom et desperat forsøk å være slik vi tror andre mener vi bør være, og troen på at alle andre egentlig burde være som oss. Å være som oss må ikke forstås som nordmenn flest. Utlendinger skal ikke være så norske at de klager over inntektsskatten, sager ned naboens trær eller drikker sprit rett fra flaska. De skal heller ikke skryte av sin egen kultur eller gå etter hverandre i tog med sitt eget flagg. De skal oppføre seg slik nordmenn ideelt sett burde gjort. Aller helst skal de hete Bruce eller Leonard og synge passe triste sanger for oss.

Det er godt norsk å være typisk. Mange innvandrere opplever å bli tvunget til likhet der de krever retten til forskjellighet. Samtidig møter de forskjellsbehandling der de har krav på likhet. Som nordmenn har vi også svært forskjellig syn på utlendinger i Norge, og utlendinger i utlandet. Sitter en ubarbert og tannløs tyrker på en norsk parkbenk, blir vi ikke sjarmert. I Tyrkia er den samme personen så ekte, uspolert og sjarmerende at vi tar bilde av ham.

Å bli likt i Norge er særlig utfordrende hvis du har et hudpigment som tåler solen godt. Har du mørk hud, må du for all del ikke glemme å vaske trappa når det er din tur. Da vil nordmenn forklare det med din etniske tilhørighet, og ikke med personligheten din.

Den britiske performancekunstneren Kate Pendry mener at det er typisk norsk å være redd for å risikere noe. Vi har det så behagelig at vi gjør alt vi kan for å unngå ubehag. Polske Nina Witoszek påpeker at hele verden ønsker seg en slik tilstand, men at all tryggheten fjerner åndelighet og det som dytter oss i en uforutsigbar, kreativ retning.

Egentlig skal det kanskje ikke så mye til for å bli likt her. Det gjelder bare å gjøre de rette tingene. Etter å ha laget sitatbok om Norge og nordmenn, tror jeg dette er oppskriften for deg som er utlending: Ta på deg joggedress, sleng deg i soafen og gjenta en setning fra et populært TV-program, for eksempel «De e bærre lækkert». Så kan du prøve deg på samtaleemner som uvær, restskatt, dårlig tid eller dårlig samvittighet. Det er også lurt å snakke om folk du liker bedre enn deg selv. Her kan du velge mellom pensjonerte skiløpere, milliardærer som droppet ut av ungdomsskolen eller utenlandske kjendiser som har sagt at de elsker Norge.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

For og imot er like langt

Har mediedebattanter noe å lære av dansere og musikere?

For å bli hørt i media under valgkampen, må du være for og imot noe. Du må kjempe for det du er for, og imot det du er imot. Dette for å få mer av det du er for, og mindre av det du er imot. Jo hardere du angriper noe, jo mindre skulle det altså bli av det. Eller?

Enkelte muslimer er imot amerikanere, og enkelte amerikanere er imot muslimer. Dette har medført henholdsvis terror og krig mot terror. Hvis terror hjalp, ville amerikanere blitt mindre patriotiske etter 11. september 2001. Man kan trygt si at det motsatte skjedde. Hvis krig mot terror hjalp, ville det blitt mindre terror etter 11. september. Dessuten ville muslimer følt seg mindre muslimske. Også her tyder mye på at det motsatte har skjedd.

Nazneen Kahn-Østrem, lektor ved Høyskolen i Oslo, sier at hun var ganske likegyldig til religion før 11. september. Hun var mer opptatt av punkmusikken hun anmeldte i Aftenposten. Etterpå følte hun seg adskillig mer muslimsk. Hun måtte forsvare angrep på sin muslimske identitet, for debatt er enda ikke musikk. Særlig ikke i media.

Er vi imot noe fordi vi er redde for å bli smittet av det? For et par år siden var Magazinet-redaktør Vedbjørn Selbekk redd for homosmitte. Mens smittekildene danset i Oslos gater under sin egen festival, skrev han: «Det de vil påtvinge det norske folk er virkelig samfunnsnedbrytende.» Siden er Skeive Dager blitt arrangert hver sommer. Det har vært mye dans i gatene, men det er enda ikke rapportert om nedbrutte smitteofre. «Debatt er dans» kunne vært slagordet for festivalen, som møter stadig mindre motstand. Jeg tipper at flere ville vært imot homofile om festivalen hadde valgt strategien «Debatt er krig.»

Kanskje ville også politikere fått flere tilhengere hvis de debatterte mer som dansere enn som krigere. Men valgdebatt er krig. Debattene omtales med militært språk: Påstandene lar seg ikke forsvare. Hun angrep det svake punktet i argumentasjonen. Kritikken rammet hardt. Han knuste argumentene hennes. Hun sablet ham ned med strategien sin. Som i krig kan debatten vinnes og tapes. Disharmoniske talentkonkurranser i verbal krigføring sendes i statsstøttede medier. At stater støtter krig, er da heller ikke noe nytt.

Vi kan undre oss over hva slags debatter (og hva slags samfunn!) vi ville fått hvis mediedebatt var dans og musikk.

(Fra =Oslo 2007)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO