Hvem skal redde klimaet i hodet vårt?

Ingen er mer miljøbevisste enn generasjon Z, men de virker ikke like bevisste på mental forurensning.

Var din første mobil en smarttelefon? Bruker du TikTok mer enn én time om dagen? Vet du hva forkortelsen TFW betyr? Svarer du ja på to av tre, er det store sjanser for at du tilhører generasjon Z, heretter kalt Gen Z. Dette er de digitalt innfødte, de som ikke husker tiden før internett. De ble født mellom 1995 og 2012, og de vil prege verden framover. Bokstaven Z betyr ikke annet enn at den følger X og Y i alfabetet, som betegner de to tidligere generasjonene.

TFW betyr That Feeling When, og tar kortere tid å skrive enn #denfølelsen. Vil du nå Gen Z med et budskap, bør du fatte deg i korthet. Gen Z forventer rask tilgang på informasjon og har visstnok dårligere evne til konsentrasjon enn eldre generasjoner. Men når noe først er kort og oppstykket, er det utrolig hvor mye oppmerksomhet de kan gi det.

Lektor Fredrik Øiestad skrev på Facebook i vinter om skjermbruken til sine videregående-elever. I snitt brukte de 389 minutter om dagen på mobilen. Korte videoer på TikTok opptok 117 minutter, og korte meldinger på Snapchat 100 minutter. For noen minner det om rusavhengighet. En 13 år gammel jente skriver til hjelpetjenesten ung.no:

«Er hektet på tiktok. Hvis det går et par timer uten tiktok får jeg hodepine, klarer ikke å fokusere på noe, føler følelser så er masse sterkere enn det bruker å vere. Har prøvd og slutte men klarer det ikke.»

Video-appen TikTok er kinesisk, men Kinas innbyggere får bare bruke den i 40 minutter om dagen. Og da ser de ikke «han karen som skjøt seg selv i huet med en hagle» eller «en katt som falt fem etasjer på et kjøpesenter», to eksempler fra skjermen til Øiestads elever. Nei, Kinas TikTok har kun videoer med patriotisk eller akademisk innhold.

Konspirasjonsteoretikere har hevdet at Kina vil svekke Vesten ved å gjøre oss hekta på meningsløse videoer. Men nå innfører TikTok selv en begrensning for alle brukere under 18 år, slik at de kun kan bruke appen én time om dagen, eller 30 minutter ekstra om foresatte tillater det. Det er tvilsomt om det vil påvirke de unges totale skjermbruk, da flere andre populære apper allerede har kopiert TikToks satsning på korte videoer.

Statistikk fra Ungdata viser en økning av selvrapporterte psykiske plager de siste årene, særlig blant jenter. Trenden er enda tydeligere i USA. 57 prosent av jenter på high school forteller om vedvarende følelser av tristhet eller håpløshet, ifølge en rapport fra Centers for Disease Control and Prevention i 2021. Det er en økning på nesten 60 prosent fra 2011, da tallet var 36 prosent. Også blant guttene er det flere som sier det samme i 2021 – 29 prosent, mot 21 prosent i 2011.

Jenter bruker sosiale medier mest og er også mer opptatt av sosial sammenligning. De mobber hverandre mer med ord, mens gutter snarere tyr til fysisk mobbing som ikke lar seg gjøre via skjerm. Jenters mobilbruk er dermed mer forbundet med psykiske helseplager. Samtidig bruker mange unge av begge kjønn skjermen rett før leggetid, og skjermlyset hindrer kroppens utskillelse av søvnhormonet melatonin. Blir fremtiden enda mer depressiv og søvnløs? Eller vil mer behersket mobilbruk bli like selvsagt som kildesortering av søppel er i dag? Når får vi en Greta Thunberg som skolestreiker for å redde klimaet i hodet vårt?

Snøfnuggenerasjonen

Gen Z er de første som vokste opp med sosiale medier. Konstant risikerte de å bli plaget og vurdert via skjermen, selv hjemme på rommet sitt. Det kan ha gjort dem mer engstelige for kritikk, noe som har gitt dem tilnavnet «snøfnuggenerasjonen». Særlig i USA beskyldes Gen Z for å være lettkrenket og for å motarbeide ytringsfrihet. De er generasjonen som blir personlig fornærmet når universitetet deres inviterer foredragsholdere med et annet verdensbilde enn dem selv.

Psykologiforsker Jean Twenge mener Gen Z har en annen idé om hva et universitet skal være enn tidligere generasjoner. De ønsker seg et trygt tilfluktssted, ikke tøff meningsbrytning. Dag Rune Olsen, daværende rektor ved Universitetet i Bergen, bekymret seg for dette i Universitetsavisa i 2019:

«Man får ikke ytterligere innsikt hvis man ikke bryter idéer med hverandre, med respekt. Hva skal vi med et universitet hvis vi ikke tillater meningsbrytning?»

Problemet er kanskje at Gen Z har opplevd for mye respektløs idébrytning, og det i en sårbar alder. I kanalen «r/GenZ» på nettsamfunnet Reddit diskuteres det hvor lett de unge blokkerer folk de er uenige med på sosiale medier. Vil fenomenet spre seg fra den digitale til den fysiske verden, så folk slutter å omgås annerledestenkende? Tendensen er tydelig i USA. Norsk-amerikanske Thomas Seltzer forteller om søsken som har brutt kontakten fordi de stemmer på hvert sitt parti. Samfunnet er blitt mye mer polarisert.

Selv snakker Seltzer gjerne med folk han er helt uenig med. Han ser ikke på det som en «like» til samtalepartneren, men som en mulighet til å bli klokere på mennesker og samfunn. Han jobber med lange medieformater, der folk får god tid til å forklare seg. Men i kortformat blir det ikke plass til hele mennesker. På sosiale medier florerer det av korte utsnitt fra lengre medieinnhold, der deltakerne kan framstå helt annerledes enn i sin opprinnelige sammenheng. Vil folk som snakker offentlig i fremtiden bli mindre frittalende, av frykt for å ende opp som en skandale i en video på 30 sekunder?

Helikopterforeldrene

Gen Z er oppvokst med nettroll som bevisst fordreier sannheten for å få oppmerksomhet. Dette vil bli enda lettere i fremtiden, med kunstig intelligens som kan gjenskape stemmer og ansikter. Vil vi tro mindre på det vi ser og hører på nett? I boka «Working With Gen Z» undersøker Santor Nishizaki og James DellaNeve denne generasjonens forhold til kildekritikk. Flertallet av de spurte sier de prøver å finne troverdige kilder når de gjør research på nett, men en femtedel prøver ikke engang å vurdere kildene. Med tanke på deres foretrukne informasjonskilder – korte videoer – lover det ikke så godt for fremtiden.

På den positive siden drikker Gen Z mindre alkohol og er mindre involvert i vold og trafikkulykker enn foreldrene var som unge. De unngår mange fysiske farer fordi de er mye mer hjemme. Så hva med farene ved det digitale dopet? De vet vi enda ikke nok om, men vi vet godt at manglende fysisk aktivitet påvirker psyken negativt og vice versa. Vil fremtidens skole kreve enda mer stillesitting med skjerm, eller vil den ta innover seg at en aktiv kropp styrker hjernens prestasjonsevne?

Det var Gen Zs foreldre som begynte å fotfølge barna i fritiden, når de ikke var trygt plassert i organiserte aktiviteter. Disse «helikopterforeldrene» kan ha gjort de unge dårligere i stand til å hamle opp med problemer, mener Nishizaki og DellaNeve. Gen  Z bruker lengre tid på å bli voksne. De som har kjæreste sier at den daglige kontakten først og fremst skjer via skjerm, og over en fjerdedel har slått opp med noen via tekstmelding.

Isteden for å si «nei takk» velger mange i Gen Z å ghoste, altså å bare la være å respondere. Arbeidsgivere opplever at de lar være å møte opp til første arbeidsdag uten å gi beskjed. Gen Z sliter hardt med å håndtere konflikter ansikt til ansikt, hevder forfatterne. De mener at de unges konfliktskyhet vil ha stor innflytelse på arbeidsplasser framover.

Lederutviklerne Nishizaki og DellaNeve har et godt råd til deg som er ung og vil lykkes i livet: Begrens uproduktiv bruk av teknologi. Tar du øynene vekk fra meningsløse videoer på nett, ligger du an til å få et stort forsprang.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Rusavhengige har ikke ett og samme problem

I fremtiden må vi slutte å behandle ruspasienter som en ensartet gruppe.

For folk som er tungt avhengig av ulovlige rusmidler, preges hverdagen av heroin, amfetamin eller beslektede stoffer, som virker beroligende eller stimulerende. Hvorfor blir noen så avhengig av akkurat disse stoffene at de ender opp på gata?

Kroppen produserer selv opioide peptider, med lignende effekt som heroin. Når vi opplever en nødsituasjon, kan de utløses i store mengder. Stoffene lindrer smerte, beroliger og skaper en følelse av mental avstand til det som skjer. Det kalles dissosiasjon.

Folk som er sårbare for stress eller har opplevd traumer, kan finne trygghet i rusmidler med lignende effekt som dissosiasjon. Dette beskriver den amerikanske psykiateren Bruce Perry i boka «Gutten som ble oppdratt som hund».

Et annet forsvar kroppen har mot trusler, er overaktivering. Adrenalinet bruser og gir oss ekstra energi til å kjempe eller flykte. Vi blir mer årvåkne, så vi bedre kan kartlegge farer. Utløses denne responsen ofte, kan hjernen endres. Konsentrasjon og impulskontroll svikter, og vi kan bli overdrevent vaktsomme.

Virkningen av amfetamin kopierer den overaktive responsen på fare. Stoffet gir høyere puls og økt følelse av styrke og muligheter. Endringer i hjernen knyttet til overaktivering, kan gi noen større trang til å ruse seg på stimulerende stoffer, skriver Perry.

Forfatter Maria Kjos Fonn ble avhengig av heroin etter en grov gruppevoldtekt og andre hendelser som førte til posttraumatisk stress. Avrusning gjorde henne bare sykere. «Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem,» sa hun til =Oslo i 2020.

Maria var heldigere enn mange andre, og fikk etter hvert traumebehandling som virket. Dermed fikk hun også mindre behov for å ruse seg. Ikke alle med rusproblemer har en traumelidelse, men alle har psykiske, fysiske eller praktiske vansker som ikke forsvinner bare ved å avstå fra rus.

Fremtidens rusbehandling må rettes mer inn mot underliggende problemer, som krever ulike løsninger og ikke kan behandles gruppevis.

Straffet for å hjelpe

«Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner,» sa rusforsker Sverre Nesvåg til =Oslo i 2015. Det vil si få roller man identifiserer seg med. Fremtidens rusbehandling må låse opp døra til flere roller og identiteter. Hvorfor terper man på identiteten som rusavhengig? Hvorfor består så mye behandling av å sitte passivt og snakke om rusproblemet?

Pårørende Ane Ramm har kritisert rusinstitusjoner for å tvinge folk inn i rutiner fjernt fra et vanlig voksenliv. Hun foreslår mer trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid. Hun får støtte fra psykolog og høyskolelektor i sosialfag Liese Recke. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker, sier Recke. Fremtidens rusomsorg må forberede folk på hverdagen, ikke bare lære dem å bli lydige pasienter.

Hvorfor regnes rusavhengige som en så eksepsjonell gruppe pasienter at fastleger ikke får bruke eget skjønn? En som nektet å svikte sitt faglige skjønn, var legen Sverre Eika, som døde i fjor. Han hadde mange rusklienter som ble dårlige av medisiner fra LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Han tilpasset medisiner til hver enkelt, så de slapp bivirkninger som angst, sløvhet og hevelser i kroppen. For det fikk han flere tilsynssaker mot seg.

Hans kollega Stig Asplin gjorde det samme, og ble fratatt retten til å skrive ut A og B-preparater i 2020. =Oslo-selger Hilde Bjerkeland var en av mange som var henvist til «gatas apotek» igjen da hun mistet Asplin som fastlege.

Hun mistet ikke bare medisiner, men også en fagperson som tok henne på alvor, som fulgte opp treningen hennes og hjalp henne med å trappe ned på metadon. Fremtidens rusbehandling må ta mer hensyn til pasientenes individuelle behov.

Virkelighetsfjernt

Blant de store risikofaktorene for rusavhengighet, er ADHD. Jeg har møtt mange Erlik-selgere med symptomer på ADHD som aldri fikk hjelp, og som selv fant ut at amfetamin hjalp. De som kjøper stoffet fra kriminelle pådrar seg problemer de kunne unngått om de tok amfetamin som medisin i rett dose med kjent innhold.

ADHD behandles med sentralstimulerende midler som i praksis er varianter av amfetamin. Likevel blir amfetaminavhengige med ADHD nektet medisin. Før du kan få ADHD-medisin, må du ha vært rusfri i tre måneder. Det er virkelighetsfjernt, mener Stig Asplin.

Heidi Hansen fikk diagnosen ADHD da hun var 21, etter å ha selvmedisinert med rusmidler i mange år. Det skulle gå ti nye år før hun fikk ADHD-medisin og omsider kunne skape seg et bedre liv. I dag har hun jobb og et godt forhold til datteren, som vokste opp i fosterhjem.

«Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling,» sa Heidi til =Oslo i 2017. Med ADHD-medisin fikk hun ro på seg til å ta tak i problemer. Etter hvert valgte hun å trappe ned på medisinen.

Fremtidens rusbehandling må gi hjelp i riktig rekkefølge. Livsviktige tiltak må ikke brukes som premie for rusfrihet. Mange trenger tiltakene tidligere, og når de får dem, får de ofte mindre grunn til å ruse seg. «Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt,» sier psykolog Kari Lossius.

Hun mener vi må inkludere og ikke ekskludere rusavhengige som viser symptomer på sin egen sykdom. I dag er for mange dører lukket for dem som strever med å oppnå rusfrihet. For noen betyr det at dørene aldri åpnes. Dermed får de aldri utviklet selvtillit, og heller ikke tillit til det norske samfunnet.

Rusflyktninger

I Norge vil vi ha et helsevesen som ikke diskriminerer. Da må vi behandle rusavhengige som andre pasienter, ikke samle dem i egne systemer som umyndiggjør dem og betrakter dem som en ensartet gruppe.

Forskjellen mellom rusomsorg og øvrig helsevesen i Norge ble ekstra tydelig i 2020. Da økte dødsfall fra overdose betydelig, mens dødeligheten ellers i befolkningen var stabil til tross for pandemi.

På noen helsefelt har Norge klart det mange andre land bare drømmer om. På rusfeltet fins det europeiske land vi trygt kan lære av, der behandlingen styres mer av praktiske resultater enn av «moralske nykker», som Kari Lossuis har kalt det.

Norske «rusflyktninger» drar jevnlig til land i Mellom-Europa for å få tilpasset medisinsk behandling. Det disse landene gjør er verken å medisinere mest mulig eller å bruke mer penger på rusomsorg enn oss. Det handler mer om en holdning til folk med rusproblemer, som gjør at de blir lyttet til på lik linje med andre pasienter.

En 32 år gammel nordmann sa det slik i en e-post til sin belgiske lege som jeg fikk se: «Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!»

 

Illustrasjon: André Martinsen

Psykiateren som fikk realitetssjokk

For femti år siden ble incest bagatellisert i psykiatriens lærebøker. I dag vet vi mye mer om barndomstraumer.  

Bessel van der Kolk er en av verdens fremste eksperter på traumer. Han ble født i Nederland under andre verdenskrig, og flyttet som ung til USA, der han utdannet seg til psykiater. I starten av karrieren ble han sjokkert. Det han erfarte, stemte dårlig med det han hadde lest i psykiatriens lærebøker. 

I «Comprehensive Textbook of Psychiatry» fra1974 sto det at «incest er ekstremt sjelden og forekommer ikke blant mer enn 1 av 1,1 millioner mennesker». Dette kunne umulig stemme, tenkte psykiateren. Han traff stadig pasienter som hadde opplevd incest i barndommen. Konsekvensen av overgrepene var også noe helt annet enn han hadde lært. Den samme boka sa nemlig: «Slike incestuøse handlinger minsker subjektets risiko for psykose, og gir rom for en bedre tilpasning til den ytre verden.»

De som kom til psykiateren og fortalte om overgrep, var slett ikke veltilpassede. De var dypt deprimerte, forvirrede og drev ofte med selvskading. De hadde mareritt og flashbacks. De vekslet mellom eksplosive raseriutbrudd og lange perioder med avstengte følelser. De hadde vanskelig for å komme overens med andre. De hadde mange av de samme problemene som folk med krigstraumer. 

Da van der Kolk var nyutdannet på 1970-tallet, fantes ikke diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Den tvang seg fram etter forskning på krigsveteraner, og ble tatt i bruk i 1980. Det var liten forståelse for at barnemishandling kunne ha lignende konsekvenser for ofrene. I dag vet vi at over halvparten av alle som oppsøker psykiatrisk hjelp, har blitt overfalt, forlatt, forsømt eller voldtatt som barn, eller de har vært vitne til vold i familien. For hver amerikanske soldat som tjenestegjør i en krigssone utenlands, blir ti barn utsatt for fare i sitt eget hjem. 


Kan ikke tenke seg friske

Boka «Når kroppen holder regnskap» kom nylig ut på norsk. Der skriver Bessel van der Koch om alt han har lært i sin yrkeserfaring med traumer. Han bruker gripende eksempler fra egen praksis, og viser hvordan forståelsen av traumer har utviklet seg gjennom tidene. Det er gode grunner til at boka har blitt en «traumebibel» for langt flere enn ofrene selv. Mange har nytte av å forstå hvorfor traumatiserte kan oppføre seg så irrasjonelt, og van der Kolk forklarer det godt. 

Traumatiserte personer har problemer med å tyde det som skjer i omgivelsene. De har en tendens til å overføre traumet på alt rundt seg. Når de blir minnet om fortiden, reagerer hjernen som om det vonde skjer nå. Den minste ting kan bringe minnene tilbake med full kraft. Van der Kolk bruker et eksempel med en kvinnelig klient av ham, som veltet et vannglass. Da han reiste seg og sa «jeg skal tørke det opp», fikk kvinnen panikk. Det var dette faren hennes pleide å si etter at han hadde voldtatt henne. Psykiaterens tilsynelatende uskyldige ord utløste et skred av faresignaler i kroppen hennes. 

I et forsøk på å kontrollere seg selv, kan traumeofre bli eksperter på å ignorere følelsene sine. Når mennesker skrur av hjerneområder som overfører indre kroppslig sansning og emosjoner, demper de også evnen til å føle seg i live. Uten slike signaler fra kroppen, vet man heller ikke hva man vil, og det blir vanskelig å ta avgjørelser og gjennomføre planer. Selvbevisstheten kan bli så redusert at man ikke gjenkjenner sitt eget ansikt i speilet. Van der Kolk mener psykiatrien er altfor opptatt av å mobilisere pasientenes tenkeevne i terapi. Mennesker klarer ikke å tenke særlig rasjonelt før de føler seg trygge. Et traume endrer hvordan vi tenker, hva vi tenker på og også selve evnen til å tenke. 


Har oversett kroppen

Forskning har vist at mennesker som ble misbrukt som barn kan høre truende stemmer uten noen åpenbar fysisk årsak. En kropp som pumper ut stresshormoner i tide og utide, skaper også fysiske lidelser. Det kan være søvnforstyrrelser, uforklarlige smerter og overfølsomhet for sanseinntrykk. Medisiner som demper symptomene, løser ikke årsaken til problemene. Van der Kolk mener medisiner bør betraktes som et supplement til annen behandling. De kan bidra til at traumatiserte ikke lenger er slave av følelsene sine, og slik være nyttige. Men medikamenter må ikke få hovedrollen i behandling. Da får underliggende problemer for lite oppmerksomhet, og pasienten blir passivisert. 

Som psykiater og forsker har Bessel van der Kolk lyktes bedre med noe annet: å hjelpe traumeofre med å oppleve emosjoner og sansning på en trygg måte. Her kan kroppsorienterte metoder fungere godt. Noen pasienter får hjelp av yogaøvelser. For eksempel kan de lære seg å bli komfortable i stillinger de forbinder med seksuelle overgrep. Det gjør dem tryggere i sin egen kropp. Andre kan ha nytte av «overfallskurs», der de lærer å kjempe seg ut av et iscenesatt overfall og får mestringsfølelse. Psykiateren har også god erfaring med et annet alternativ til samtaleterapi: nevrofeedback. Det innebærer at pasienten ser hjernebølgene sine på en skjerm, og kan øve seg på å endre dem. 

En av hovedårsakene til rusavhengighet hos tenåringer er at de ikke tåler fysiske fornemmelser som signaliserer fare, sinne og hjelpeløshet, skriver psykiateren. Han mener at psykiatrien har oversett kroppen. Selvregulering krever at du har et vennskapelig forhold til kroppen din. Uten det, blir du avhengig av ytre regulering for å føle deg bra nok. Det kan være alt fra rusmidler til et overdrevent behov for å få bekreftelse eller å «please» andre mennesker. Opp mot halvparten av alle traumatiserte utvikler rusproblemer. 

Fysisk selvbevissthet er første skritt på veien mot å frigjøre seg fra fortidens tyranni, skriver van der Kolk. Prisen for å overse eller forvrenge kroppens signaler er at du ikke gjenkjenner hva som faktisk er farlig eller skadelig, og heller ikke hva som er trygt og nærende. 


Hør Bessel van der Kolk fortelle om det siste innen traumeterapi her:

Når viljen kan designes

For å håndtere ny teknologi på en god måte, trenger vi ikke bare teknisk innsikt. Minst like viktig er kunnskap om vårt eget sinn.

I løpet av dette århundret kan teknologien snu opp-ned på det rådende livssynet i vestlige samfunn. Det mener den israelske historikeren Yuval Noah Harari, og livssynet kaller han liberal humanisme. Det innebærer en stor tillit til individet og dets følelse av hva som er rett. Individets frie valg er det som gir livet mening.

Denne troen utfordres når vi overlater stadig flere livsvalg til datastyrte algoritmer. Når vi tar en gentest eller skanner hjernen vår, analyserer en algoritme resultatene ut fra enorme, statistiske databaser. Jo mer informasjon vi gir fra oss, jo mer nøyaktig blir statistikken. Vi får stadig større grunn til å akseptere anbefalinger fra algoritmen, også når den tilhører kommersielle selskap som Facebook, Apple og Google.

Har du trykket «liker» 300 ganger på Facebook, kan Facebook-algoritmen forutsi meningene og ønskene dine mer presist enn ektefellen din. Når teknologiske algoritmer kan kjenne oss bedre enn vi gjør selv, vil troen på individualismen kollapse, mener Harari. Vi vil ikke lenger se på oss selv som autonome vesener, men som biokjemiske mekanismer som overvåkes og styres av elektroniske algoritmer.

Lysten kan installeres

Har mennesker noensinne hatt et autentisk «selv» med en fri vilje, slik den liberale humanismen forutsetter? Teknologien gir oss nye muligheter til å svare på dette spørsmålet. Vi ser at levende organismers ønsker kan manipuleres og kontrolleres med blant annet genteknologi og hjernestimulering.

I boka «Homo deus» bruker Harari et eksempel med rotter. Rottene har fått implantert elektroder i hjernens sensoriske områder og belønningsområder. Dermed kan forskere få dem til å gjøre ting de vanligvis misliker, som å hoppe fra store høyder, ved å stimulere rottehjernens belønningssenter.

Når forskerne trykker på en fjernkontroll, får rottene lyst til å hoppe, eller klatre i en stige, eller gå til venstre isteden for til høyre. Kunne rottene snakke, ville de nok sagt at de valgte fritt og selvstendig. De kjente jo lystfølelse, ikke tvang til å gjøre noe mot sin vilje.

Eksperimenter utført på mennesker viser at vi kan manipuleres på samme måte. Vi kan også bruke teknologien til å manipulere oss selv. Vil du lære å spille piano, men mangler disiplin til å øve? I fremtiden kan du kanskje kjøpe en hjernestimulator og installere programvare som gir deg kjempelyst til å øve. Hva slags «selv» er det da som fant motivasjonen og tok valget?

«Jeg» fins ikke

Teknologien fratar oss ikke selvet. Den får oss bare til å oppdage at vi ikke er uavhengige individer med fri vilje. Vi finner ikke noe «jeg» når vi titter inn i mennesker. Det vi finner, er gener, hormoner og nevroner som følger fysiske og kjemiske lover.

Jeg kan velge å reise til Japan og oppleve en annen kultur, men hvorfor følte jeg at jeg burde reise dit? Følelsen ble utløst av biokjemiske prosesser i hjernen, ikke av et «selv» som valgte fritt. Jeg kan ikke velge mine egne følelser, og det er de som får meg til å handle.

I dag kan hjerneskannere forutsi folks ønsker og avgjørelser før de er klar over dem selv. Skannerne kan se hvilken bryter folk vil trykke på før de trykker, og før de selv er bevisst på hvor de vil trykke. Noe inni oss tar valget før bevisstheten varsles om avgjørelsen og får oss til å tro at vi velger fritt.

Men det at vi ikke har fri vilje, betyr ikke at vi like godt kan slutte å tenke. Jo mer avansert teknologi vi har rundt oss, jo viktigere blir det å forstå hvordan menneskesinnet fungerer.

Følelsene våre har alltid blitt manipulert, ikke minst av folk som vil selge oss noe. Teknologien gir stadig nye muligheter for slik manipulering, blant annet ved direkte stimulering av punkter i hjernen. Slik kan menneskers vilje designes og redesignes. Trolig kan hjernestimulering også gi oss helt nye, mentale tilstander.

Her kommer Harari med en viktig advarsel: «Å blande den praktiske evnen til å konstruere sinn med vår uvitenhet om det mentale spekteret, og med de snevre interessene til myndigheter, militære og aksjeselskaper, er ensbetydende med å be om trøbbel.»

Flere menn forkastes

Er noen få, attraktive menn i ferd med å monopolisere sjekkemarkedet? Incels har rett i noen av sine oppfatninger om den brutale virkeligheten, mener en amerikansk professor.

De siste årene har et nytt skjellsord dukket opp i Vesten: Incel. Ordet er en kortversjon av involuntary celibate — ufrivillig sølibat. I media blir «inceldom» ofte framstilt som en ideologi, med kvinnehat som fremste kjennetegn. Flere unge menn som har begått masseskytinger i USA de siste årene, har kalt seg incels.

På nettet har incels sin egen subkultur med diskusjonsfora. Pessimisme dominerer samtalene, men ikke farlig kvinnehat, skal vi tro boka «The Blackpill Theoy: Why incels are right and you are wrong». Forfatteren bruker pseudonymet Dr. Castle, siden han oppfatter temaet som svært kontroversielt i sitt samfunnsfaglige miljø. I hvert fall med den viklingen han har valgt.

Stor endring for unge menn

Dr. Castle påpeker at incels ofte har rett når de beskriver kvinners atferd på sjekkemarkedet. Det dokumenterer han med en rekke funn fra forskning. Han mener slett ikke at funnene rettferdiggjør hat mot kvinner, bare at virkeligheten kan være ubarmhjertig.

Den første statistikken han viser til, kommer fra General Social Survey, en av de mest kjente studiene i amerikansk samfunnsvitenskap. Den viser at andelen unge menn som ikke har hatt sex det siste året steg fra drøyt ti prosent i 2008 til 28 prosent i 2018. Tilsvarende tall for kvinner i 2018 var 18 prosent. Dette var i aldersgruppen 18 til 30 år. I 2008 hadde omtrent like mange unge kvinner som menn tilbrakt det siste året i sølibat.

Samtidig viser en annen studie, fra Centers for Disease Control and Prevention i Atlanta, at de mest attraktive mennene har mange flere seksualparnere enn før. I samme periode har det skjedd en revolusjon i nettdating, etter at sjekke-appen Tinder ble lansert i 2012. I Norge har halvparten av dagens befolkning under 40 år brukt en tjeneste for nettdating.

Illustrasjon: Deformat

På Tinder blar du gjennom bilder av brukere. Klikker du på bildet, vil du ofte få opp en kort tekst. Først når to personer har sveipet hverandres profilbilde til høyre, blir det mulig å starte en samtale. En undersøkelse fra 2018 viste at kvinner høyresveipet 4,5 prosent av mannlige profiler de så, mens menn høyresveipet hele 62 prosent av kvinnene.

Utseende er blitt viktigere

Tidligere kunne menn bli attraktive bare ved å ha en trygg jobb. I dag dominerer kvinner høyere utdanning, og de foretrekker menn med samme eller høyere utdanningsnivå. Samtidig har kvinner med egen karriere mindre bruk for en mannlig forsørger.

Incels strever med å forstå hvordan de får draget på moderne damer. Noen ønsker seg tilbake til 1950-tallet, og mange ser på seg selv som for stygge. Det er ikke feil å tro at utseendet er viktig, mener Castle. Faktisk er det blitt viktigere for kvinners valg av partner etter at kjønnene ble mer likestilte i arbeidslivet.

Tinder forsterker tendensen, ved å gi bilder hovedrollen. Her fins ingen algoritme som matcher folk etter personlighet. De profilene du får opp først, er de mest populære i ditt område. For i det hele tatt å se personer få andre har likt, må du bla gjennom en mengde bilder.

Hvis virkeligheten fungerte på samme måte, ville mindre attraktive mennesker vært usynlige på utestedene helt til det nærmet seg stengetid. Castle konkluderer med at stadig færre menn legger beslag på en stadig større del av sjekkemarkedet. Nettdating hjelper de mest attraktive med å nå lenger ut og få flere partnere.

I Norge økte andelen barnløse menn ved fylte 45 år fra 14 prosent i 1985 til 23 prosent i 2013. I samme periode har økningen blant kvinner vært mye mindre, fra 10 til 13 prosent. En økende andel menn får flere barnekull. Og stadig flere kvinner får barn alene, ved hjelp av donor. Noen kanskje etter mislykkede forsøk på å få et fast forhold til en kjekkas på Tinder, som har høy rotasjon på damene.

Vi kan ikke kritisere kvinner for at de prøver å velge den beste blant tilgjengelige alternativer, skriver Castle. Incels ville gjort det samme hvis de hadde muligheten. Selv spermbanker diskriminerer, for eksempel ved å kreve at menn må være over en viss høyde for å få avgi arveanlegg.

Uheldig utgangspunkt

Dr. Castle vil først og fremst fortelle oss at verden ikke er rettferdig, heller ikke for menn i noen av verdens rikeste land. Selv omgås han mange vellykkede mennesker, som mener alle kan oppnå det de vil hvis de bare jobber for det. Den ideen kan få incels til å føle seg enda mer mislykkede, mener Castle. Mange av dem har allerede prøvd hardt å skaffe seg det de lengter etter.

Noen har et utgangspunkt som gjør det vanskelig å finne en partner, uansett hvor mye de prøver. Mentale lidelser og andre uheldige livssituasjoner er utbredt blant de som kaller seg incels. I en undersøkelse på nettstedet incels.co, oppga 26 prosent av brukerne at de hadde en autismediagnose.

Denne utviklingsforstyrrelsen gjør sosialt samspill vanskeligere, og er fire ganger mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 2017 publiserte tyske forskere en studie av høytfungerende, voksne autister. Bare 16 prosent av mennene var i et parforhold, mot 46 prosent av kvinnene.

Incel er en tilstand, mer enn en ideologi, sier Castle. For menn som hater kvinner, fins en egen betegnelse: misogynister. Hvorfor brukes ikke misogynist som skjellsord? Kanskje fordi en kvinnehater kan være en storsjarmør som lett skaffer seg partnere. Castle mener det er lettere å skjelle ut en taper.

De som snakker negativt om incels, begrunner det gjerne med at incels hater kvinner. Castle mener det er utilstrekkelig for å forstå incels som skjellsord. Det handler også om å latterliggjøre menn med dårlig drag på damene, noe menneskeheten har lang tradisjon for.

Mange selvmord

I ti år har Castle studert menn som strever med å oppnå intime relasjoner. Det har gitt ham mye sympati med dem. Hvis det eneste incels savnet var sex, kunne de betalt for det, skriver han. I virkeligheten savner de alt som følger med et parforhold. De fleste ønsker seg bare et normalt liv.

Professoren er lei av at media fokuserer på de ekstreme ytterpunktene, de få drapsmennene som kaller seg incels. Han savner at akademikere tar fenomenet på alvor og studerer hva som har skapt det.

Nylig intervjuet jeg Lasse Josephsen, som skriver bok om incels. Nesten hver dag leser han innlegg i incelfora fra noen som vil begå selvmord.

«Sinnssykt mange incels har tatt livet sitt, men det er lite kjent. Senere tror jeg vi vil se tilbake på dette fenomenet som at vi ignorerte noe veldig viktig,» sa han.

Det har lenge vært kjent at single menn har større risiko for depresjon enn single kvinner. Kvinner har i større grad fortrolige venner, mens incels ser ut til å savne både vennskap og parforhold.

Incels kan ha en uttrykksform som gjør det vanskelig å sympatisere med dem, men Castle har funnet mange eksempler på det motsatte. I boka siterer han et innlegg fra et incelforum som gjorde inntrykk på ham:

«Den eneste ordentlige, fysiske kontakten jeg har hatt i nyere tid var da jeg hadde mitt årlige, mentale sammenbrudd. Det var for en måned siden eller noe. Jeg satt der og sippet som en kjerring, så mamma og pappa kom og bare ga meg en klem mens jeg gråt. Etterpå var det som om 30 år av den knusende haugen med smerte og stress og sinne ble løftet fra skuldrene mine, i noen få dyrebare minutter. Jeg kan bare drømme om hvor mye sunnere og gladere jeg ville vært hvis jeg opplevde noe sånt jevnlig».

Du bor i et demokrati, men jobber du i et?

Arbeidsplasser kan være rene diktaturer selv om de holder til i et demokratisk land. Mangler du kontroll og innflytelse over arbeidet ditt, øker sjansen for både angst og depresjon.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir deprimert. Det handler sjelden om at hjernen slår seg vrang på eget initiativ. Den britiske journalisten Johann Hari undersøker de vanligste årsakene til depresjon i boka «Lost Connections».

De vil neppe overraske deg. Du blir lettere deprimert hvis du mangler gode relasjoner, hvis du har ubearbeidede traumer fra barndommen, hvis du har lav status og får lite respekt, hvis du ikke har kontakt med naturen, hvis du har lite meningsfulle verdier og lite håp for fremtiden.

Den første årsaken til depresjon Hari tar for seg, er mangel på meningsfullt arbeid. Det kan virke vanskelig å gjøre noe med. Vi kan ikke fjerne jobber som trengs i samfunnet selv om folk ikke liker dem.

Hari ble mer optimistisk da han fant ut hva som får folk til å mistrives på jobb. Det er ikke arbeidsoppgavene i seg selv som gjør folk deprimerte. Det er følelsen av å mangle kontroll over arbeidet, ikke bli hørt og ikke få bedre tilbakemeldinger når du jobber hardere.

Meredith Mitchell jobbet på kontoret til en veldedig organisasjon i Baltimore. Hun visste at arbeidet hennes bidro til noe positivt, men hun hadde ingen følelse av det. Når hun foreslo hva som kunne gjøres bedre på kontoret, ble hun avvist og bedt om å fortsette som før. Hver natt våknet Meredith med angst, og fikk ikke sove igjen.

Merediths mann Josh jobbet i en sykkelbutikk. Han elsket sykler, men trivdes heller ikke på jobb. Han visste hva som skulle til for å drive butikken bedre. Alle arbeiderne visste det, det var jo de som måtte håndtere alle praktiske utfordringer. Likevel var det sjefen som bestemte hvordan de skulle løse utfordringene.

Josh tenkte at de ansatte kunne starte sin egen sykkelbutikk, uten sjefen. Hadde dette vært en typisk amerikansk historie, hadde Josh hatt ambisjoner om å bli den nye sjefen. Det hadde han ikke. Han så at sjefen hans var isolert. Han var tvunget inn i en rolle der han måtte kontrollere de andre. Dette er et lite effektivt system, tenkte Josh. Arbeiderne har masse ideer til hvordan oppgaver kan løses bedre, men de blir ikke hørt.

Josh fikk med seg kollegaene sine og startet en ny sykkelbutikk: Baltimore Bicycle Works. Den ble drevet som et kooperativ, der de ansatte delte profitten. Hver torsdag møttes de for å diskutere avgjørelser som måtte tas. Alle kunne komme med forslag, som alle diskuterte og stemte over.

Meredith begynte å jobbe i mannens sykkelbutikk. Hun hadde mer ansvar i denne jobben enn i den forrige. Likevel var hun mindre stresset. Hun sluttet å våkne om natta med angst. Hun følte seg mye bedre når hun kunne dele ideene sine og se dem komme til nytte.

Alle på Baltimore Bicycle Works sa de var blitt mye gladere, mindre engstelige og mindre depressive enn de var da de jobbet i en toppstyrt bedrift. Arbeidsoppgavene var stort sett som før. De som reparerte sykler fortsatte å reparere sykler. De som drev med markedsføring fortsatte med det. Det var bedriftens struktur som gjorde en forskjell.

Rent økonomisk lønner det seg også å gi de ansatte tillit. En stor studie fra forskere ved Cornell University undersøkte 320 småbedrifter. Halvparten var toppstyrte, mens resten hadde en struktur som minnet om Baltimore Bicycle Works. Bedriftene som hadde en mer demokratisk modell, vokste i snitt fire ganger raskere enn de andre.

Meredith oppsummerer hva hun har lært av erfaringen med to ulike bedriftsmodeller: Folk ønsker å jobbe. Alle vil føle seg nyttige, men denne lysten kan ødelegges av ydmykelse og kontroll ovenfra. Når arbeidsplassen blir mer demokratisk, dukker trangen til å bidra positivt opp igjen.

Sommeren 2005 ble mange i Oslo overrasket. En gruppe mennesker som ikke var kjent for sin arbeidslyst, kom løpende for å bli selgere av et nytt magasin. Siden har gatemagasinet =Oslo fått over 1600 registrerte selgere.

Ingen har tvunget dem til å jobbe. Noen av selgerne sier til og med at de tjente mer som tiggere, prostituerte eller kriminelle, men at de foretrekker bladsalg. Det gir en helt annen selvfølelse. Det ville det neppe gjort hvis arbeidet ble overvåket og detaljstyrt ovenfra.

En nøkkel til =Oslos suksess er få regler og stor frihet. Ingen følger etter selgerne ut på gata for å se om de jobber bra nok. Det forventes normal folkeskikk, men ingen forteller selgerne hva de skal si til kundene. De kan lage sine egne salgsplakater og utvikle sine egne salgstriks.

Norge har et mer demokratisk arbeidsliv enn de fleste andre land i verden, og høyere trivsel blant arbeidstakere. Det er ingen selvfølge at dette fortsetter. Noen opplever å få stadig mindre tillit fra lederne sine. Lærere har streiket i protest mot sterk kontroll ovenfra. Lærerblogger Egil Hamnes, som jobber i videregående skole, sier det slik:

«Med oppmerksomheten rettet oppover i systemet, vil skoleledelsen ufravikelig ta beslutninger over hodet på lærerne. Det finnes hverken tid eller anledning til å la lærerne få innblikk i argumentene bak. Alt det nye som kommer rennende ned, er ikke forankret i lærernes virkelighet. Det har sin rot i tankegods med fokus milevis fra klasserommet».

Egil mener skolen er blitt et hierarki av typen som passer best i militæret. Det forventes at lærere følger stadig nye fagplaner, strategier, visjoner og kjerneverdier. Egil opplever sjelden at noe av dette er nyttig i praksis. Tvert imot mener han mange av påleggene gjør god undervisning vanskeligere. Hvis lærerne sluttet å motarbeide dem, ville den norske skolen blitt mye dårligere, mener han.

Får du mer kontroll over arbeidet ditt er du mye bedre sikret mot både angst og depresjon, selv om lønna er som før. Forskning viser også at det å mangle innflytelse på jobb er langt mer stressende enn å ha mye ansvar. Er du medarbeider på en arbeidsplass som gir deg lite tillit, kan det altså være bedre for den psykiske helsa å bli en motarbeider.

Nå forskes det på psykedeliske stoffer igjen

Hvorfor ble psykedeliske stoffer så tabu at til og med forskningen på dem ble stanset i flere tiår?

Tenk deg at du er forsker. Du kan lage et eksperiment der 70 prosent av forsøkspersonene dine sier at de har hatt en av sine mest meningsfulle opplevelser noensinne. Dette har skjedd når vanlige folk har fått psilocybin i laboratoriet.

Psilocybin er et stoff i spiss fleinsopp. Stoffet ble isolert av kjemikeren Albert Hofmann i 1958. Tjue år tidligere hadde Hofmann framstilt et nytt psykedelisk stoff av lysergsyre fra soppen meldrøye – LSD (lysergsyredietylamid). LSD var med på å gi oss en ny forståelse av hjernen. Nærmere bestemt: av nevrotransmitternes rolle i organiseringen av vårt mentale liv.

Høsten 1966 sendte Food and Drug Administration i USA et brev til seksti forskere på psykedeliske stoffer. Fra nå av fikk de ikke lov å fortsette arbeidet sitt.

«Kan du tenke deg en annen gren av vitenskapen som regnes som så farlig og tabu at all forskning blir stanset i flere tiår?» spør Michael Pollan. Han er professor i journalistikk, og forfatter av boka «Psykedelisk renessanse». Denne mursteinen om psykedelika ble en bestselger i USA i fjor.

Hva var det som var så kontroversielt med psykedeliske stoffer? Stoffene skadet ikke kroppen, skapte ikke avhengighet og tok ikke livet av folk. Først da LSD ble populært i politiske protestbevegelser midt på sekstitallet, kom oppslag med negativt fortegn. LSD ble blant annet beskyldt for å forårsake psykoselidelsen schizofreni.

Fra 1960-tallet og framover økte LSD-bruken kraftig i USA. Det var ingen økning i schizofreni-diagnoser i samme periode. Michael Pollan får godt fram hvordan dokumentert viten om LSD druknet i en malstrøm av medievennlige myter.

Trikser vi litt med kjemien i hjernen vår, kan vi oppfatte virkeligheten annerledes. Pollan beskriver hvordan han opplevde sin egen hage etter å ha spist psykedelisk sopp:

«Jeg var ikke lenger en distansert, menneskelig observatør. Jeg følte meg som en del av det som foregikk her … Jeg er identisk med naturen … Naturen er full av subjekter. Det er bare menneskets ego, med vårt innbilte monopol på subjektivitet, som hindrer oss i å oppdage det».

Det er ikke tilfeldig at den moderne miljøbevegelsen oppsto i de psykedeliske stoffenes gullalder på 1960-tallet, mener Pollan. Albert Hofmann sa også at psykedelika ga ham en følelse av forening med naturen.

Bør vi forby en slik måte å oppleve virkeligheten på?

I dag er det heldigvis blitt lettere å forske på de forbudte stoffene. Det har ført til en teori om at visse psykiske plager kommer av «for mye orden» i hjernen. Tvangslidelser, som rusavhengighet, er forbundet med rigide tankemønstre. Psykedelika røsker opp i fastlåste mønstre ved å «omdirigere» trafikken i hjernen – fra noen få motorveier til et større veinett, så å si. Da kan gamle vaner få mindre makt over oss.

I en pilotstudie der tobakksavhengige ble behandlet med psilocybin, var 67 prosent røykfrie da de ble fulgt opp ett år senere. Det er en bedre suksessrate enn noen annen behandling mot nikotinavhengighet har hatt. Forklaringen? Det skjedde noe med røykernes oppfatning av virkeligheten. Psilocybin lot dem se livet sitt i en større sammenheng. Plutselig virket det irrelevant å røyke. En deltaker i studien sa:

«Jeg var en del av noe mye større enn noe jeg kunne ha forestilt meg».

Pollan sammenligner opplevelsen med astronauters utsikt til jordkloden fra verdensrommet. Mange romfarere blir mer opptatt av miljøvern og fredsarbeid. De har sett Jorda fra et perspektiv som inspirerer dem til å ta bedre vare på den.

Likedan kan mennesker som tar psykedelika få et overblikk over sitt eget liv, og bli motivert til å ta bedre vare på seg selv. Det betyr ikke at alle som prøver LSD eller fleinsopp får terapeutisk effekt av det. Dosen, omgivelsene og din egen innstilling betyr mye. Å ha en trygg veileder kan også gjøre stor forskjell, og begrense uheldige effekter.

Michael Pollan prøvde selv de psykedeliske stoffene han skriver om, under terapeutisk veiledning. Slik oppsummerer han hva han fikk ut av det:

«Jeg fikk innsikt i viktige relasjoner, frykt og ønsker jeg vanligvis ikke er klar over, undertrykte minner og følelser, og kanskje nyttigst av alt: Et nytt perspektiv på hvordan menneskesinnet fungerer.»

Rusforsker Willy Pedersen sier at vi må spørre oss om det er hensiktsmessig å kalle psykedelika for rusmidler. For noen år siden ville jeg ikke skjønt hva han mente. Nå har jeg møtt flere som bruker psykedelika på en helt annen måte enn folk bruker alkohol, heroin og annen rus som handler om kortvarig moro eller flukt fra seg selv.

Sosialantropolog Anna Marie Høifødt har studert disse menneskene. Her kan du lese mer om både hennes funn og psykedelika anno 2019.

Rus er et filosofisk spørsmål

Vi vet hva reform er og hva konferanse er, men vet vi hva rus er? Filosof Ole Martin Moen stilte spørsmålet på Rusreformkonferansen i august.

Forelskelse er en heftig rus, en som vi kan oppleve uten å ta noe rusmiddel. Hvis forelskelse ikke fantes, og det kom en pille med samme effekt, ville den garantert ha blitt forbudt, mente filosofen. Tilstanden har jo alvorlige konsekvenser for hvordan folk tenker og handler. Rus kan altså skapes både av vår egen kropp, og av midler utenfra. Det handler om en endret sinnstilstand.

Fins det en nøytral sinnstilstand, som vi kan ruse oss bort fra? Eller er alle tilstander i følelseslivet vårt en form for rus? Ole Martin Moen beskrev seg selv som glad og fornøyd. En person som er misfornøyd kan bli like glad som filosofen av å ta et rusmiddel. Når de to har en lignende sinnstilstand, betyr det at begge er ruset? I dag mener vi å vite at kjemikalier i hjernen formidler alle mentale opplevelser. Kan vi egentlig noen gang være rusfrie?

Et mål med ruspolitikken er at færrest mulig mennesker skal ruse seg. Hvis dét var det eneste målet, kunne vi ha utryddet menneskeheten og oppnådd null rusbruk, sa filosofen. Så lenge det finnes mange av oss er nullvisjonen urealistisk. Derfor snakker rusdebattanter gjerne om skadereduksjon som hovedmål.

Vi bør altså minske rusbruken i den grad den er skadelig. Prøver vi bare å få ned rusbruken, uten å ta andre hensyn, kan midlene vi bruker være mer til skade enn til hjelp.

Helseminister Bent Høie holdt også foredrag på konferansen. Han påpekte noe som var mindre framme i samfunnsdebatten før: At de som har den mest skadelige rusbruken, ofte har opplevd vold og overgrep. Det blir feil å kriminalisere livet til mennesker som selv er blitt utsatt for alvorlig kriminalitet, mente Høie.

Noen ganger finnes det bedre alternativer til å selvmedisinere med rusmidler. Andre ganger er alternativet å skade seg selv, eller ta sitt eget liv. I det siste tilfellet kan det å ta rusmiddelet fra personen gjøre stor skade.

Det kan godt hende at heroin er ille, sa Ole Martin Moen. Men at noe er ille, betyr ikke alltid at vi ikke bør drive med det. Det er ille å amputere et bein. Det kan også være nødvendig, hvis alternativet er verre. Flere stoffer på narkotikalista gjør stor nytte for seg som legemidler. Det blir kunstig å se på selvmedisinering som et helt annet fenomen, mente Moen.

Filosofen påpekte et paradoks: Når folk uten større plager bruker ulovlige rusmidler for moro skyld, er det ikke akseptert. Når det er snakk om selvmedisinering har vi mer forståelse for bruken.

Med alkohol er det omvendt: Det er akseptert å drikke for å få det litt gøyere, i hvert fall i sosiale sammenhenger. Sier du at du drikker som selvmedisinering, blir du straks uglesett. Vi aksepterer altså moderat bruk av alkohol, for at folk som har det greit skal få det enda bedre.

Når vi forestiller oss ulovlige rusmidler uten å vite noe særlig om dem, er det lett å se på dem som en farligere form for alkohol. Det blir feil, siden alle stoffer har sine unike egenskaper.

Ole Martin Moen mener vi bør se på rus som en form for teknologi. Lenge har vi brukt teknologi for å endre omgivelsene våre. I stadig større grad bruker vi teknologi for å endre ting i kroppene våre. Psykiatrien bruker legemidler for å påvirke bevissthetstilstander. Ser vi på midler som endrer bevisstheten som en type teknologi, kan vi anerkjenne både positive og negative effekter av rusmidler.

Ruspolitikken kan ikke bare handle om å begrense skade, mente filosofen. Den bør også handle om å få fram det beste i oss.

Hør Ole Martin Moen på Podcast om rus

Jeg anbefaler podkaster på norsk (og en på svensk)

Å høre på podkast må være en av verdens letteste måter å bli mer opplyst på. Her er noen gode, og en liten innføring i podkast for dummies.

I 2003 begynte podkaster å dukke opp på kjente nettsteder. Da hadde teknologien vært tilgjengelig i to år. Begrepet «podkast» stammer fra Apples lydspiller iPod og broadcast (kringkasting). Oftest er det lydopptak, men det kan også være video. Podkaster er nesten alltid gratis. Du søker dem opp i nettleseren eller i mer oversiktlige avspillingsprogrammer og apper, som iTunes. Du kan strømme eller laste ned lydfiler, abonnere eller velge enkeltepisoder. Som regel får du opp en liste med episoder i kronologisk rekkefølge.

NRK lager podkast av en rekke radioprogrammer, men du går glipp av mye hvis du bare hører podkaster fra kjente mediehus. Det mest interessante med teknologien er at entusiastiske amatører lett kan dele egne programmer. Podkast er et funn for alle som er lei av overfladisk pludring på radio. Her anbefaler jeg noen for deg som er opptatt av samfunn og psykologi.

Skravleklassen: Sturla Haugsgjerd ble kjent som rusavhengig debattant for tre år siden. I vår begynte han å lage podkast sammen med psykologvennen Anders Gravir Imenes. De har en forkjærlighet for politisk ukorrekte gjester, som de møter med genuin nysgjerrighet. For eksempel inviterer de norsksomaliske Shurika Hansen, som vil ha slutt på stakkarsliggjøring av minoriteter. I Skravleklassen prøver ingen å vinne debatten, isteden får vi samtaler som gjør oss klokere. Programlederne har ofte en psykologisk tilnærming til samfunnsspørsmål. Sturla er også svært åpen om egne problemer, og om sitt fargerike sosiale liv. Han blir en interessant karakter, som gir podkasten en ekstra dimensjon.

Dialogisk: Har du irritert deg over den frekke komikeren Dag Sørås, eller den krasse skeptikerbloggeren Gunnar Tjomlid? Da kan denne podkasten overraske deg. Her er de to så personlige at du tror de er vennene dine. Dag Sørås er nordlendingen som snakker rett fra levra, mens Tjomlid er sørlendingen som virker mye mer ydmyk muntlig enn skriftlig. Begge har vært religiøse, og tar nå avstand fra overtro og konservative holdninger. Det preger valget av gjester. For eksempel møter de pastorsønnen Anders Torp, en avhopper fra en kristen menighet som har mye til felles med fundamentalistisk islam. Andre favorittemaer er kjønnsroller, kildekritikk og alle slags etiske spørsmål. Programledernes evne til å reflektere over seg selv er noe av det beste med podkasten. De gir oss tankevekkende innblikk i sin egen fortid og utvikling.

Podcast om rus: I media blir temaet rus ofte nitrist eller moraliserende. Det blir det aldri i denne podkasten. To muntre, unge menn deler oppdatert kunnskap og refleksjoner om ulike rusmidler. De opererer med kallenavn, og har ganske sikkert egen erfaring med ulovlige stoffer. De snakker mer om ruskultur enn om ruspolitikk, selv om de åpenbart har meninger om hva som bør gjøres. De fleste episodene mangler gjester, men både akademikere, artister og politikere har vært på besøk. Rapperen Jaa9 snakker om bygderus, mens samfunnsøkonom Ole Røgeberg tar for seg rusøkonomi. Du får ingen gripende historier fra rushelvete, men dem er det nok av andre steder.

Psykologen: En ulempe med mange amatørpodkaster er at det kan bli vel mye utenomsnakk. De fleste kunne vært strammere redigert. Det kunne ikke denne podkasten fra NRK. Psykolog Egon Hagen og reporter Ingvill Bjorland må være landets mest effektive programledere. I episoder på rundt fire minutter tar de opp et tema fra Hagens fagfelt. De har snakket om selvskading, søvnproblemer, familietrøbbel, fylleangst, kjøpepress og godt over hundre andre ting. Egon Hagen har en allsidig bakgrunn. Han jobber nå ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). Programmet lages kun som podkast, og kan ikke høres på radio.

Morgenbladets podcast: Programleder Askild Matre Aasarød startet journalistkarrieren som sivilarbeider hos oss i =Oslo. I lydutgaven av Morgenbladet lager han god stemning mens han snakker med folk fra øverste intellektuelle hylle. Noen av dem jobber i avisa, de fleste kommer utenfra. Harald Eia og Sissel Gran deltar i flere episoder, men stort høyere kjendisfaktor får du ikke. Ofte er temaene smalere enn hos lignende, samfunnsaktuelle programmer i NRK. Det er en stor fordel for oss som liker å høre noe vi ikke har hørt mange ganger før. Podkasten har ofte framtidsrettet stoff om politisk og kulturell utvikling, økonomiske utsikter og ny teknologi.

P1 Dokumentär: Nå i september er det riksdagsvalg i Sverige. Vi liker å beskylde svenskene for å ikke tørre å ta opp vanskelige saker. Det motbeviser denne podkasten fra Sveriges Radio. Her er det gisseldramaer, kokainligaer, pyromane og pedofile. En interessant episode fra valgåret 2014 handler om snekkeren Pajen Paajanen. Han vokste opp i Rosengård, og har mange gode venner med ikkevestlig bakgrunn. Samtidig er han svært kritisk til dagens svenske innvandringspolitikk. Den frittalende finnen vurderer å stille til valg for Sverigedemokratene (SD). Programmet heter «En politiker blir till», og er del av en prisbelønt serie på tre dokumentarer om SD-sympatisører.

Hvordan få det bedre når du aldri har hatt det bra?

Det latinske ordet «habilis» betyr bekvem, passende eller dugelig. Habilitering betyr å sette en person istand til å føle seg slik. Forstavelsen «re» betyr igjen, om, på ny eller tilbake. Rehabilitering handler altså om å få det bra igjen. Da forutsetter vi at personen en gang har hatt det bra. Hvordan rehabiliterer vi noen som aldri er blitt habilitert?

Noen har aldri lært å bruke andre verktøy enn rusmidler for å få det godt. Det gjelder særlig de som begynte å ruse seg som barn. Da holder det ikke med et halvt års innleggelse og litt kontakt med NAV. Disse menneskene trenger habilitering.

Harold Searles var en pionér i psykiatri før han døde i 2015. Han jobbet med de mest krevende pasientene. De strevde ikke bare med å forholde seg til andre. De lurte på hvorfor de skulle forholde seg til andre. Har du aldri hatt gode relasjoner, kan du mangle motivasjon til å søke det.

Har du sosial tilknytning, er det lettere å omgås rusmidler uten store og varige problemer. Et kjent eksempel stammer fra Vietnamkrigen. En femtedel av de amerikanske soldatene brukte heroin under krigen. Blant disse sluttet 95 prosent med stoffet når de kom hjem til familie og venner. De ble rehabilitert ved å være i et sosialt miljø som de var tilknyttet på forhånd. Vi må anta at soldatene hadde rimelig god helse før krigen. Unge menn med fysiske eller psykiske problemer kunne i hvert fall få slippe militærtjeneste.

Bruk av rusmidler er vanlig i krig, både midler som døyver smerter og traumer, og midler som fremmer prestasjon. Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene inntok anslagsvis 72 millioner tabletter av stoffet.

For noen er dagliglivet som å være i krig. Har det alltid vært slik, trenger de terapi som starter på lavt nivå. Harold Searles hadde noen ideer om egenterapi som habilitering. Han så på natur og dyr som en treningsarena. Det er viktig at kravene ikke er for høye i begynnelsen. Planter stiller få krav ute, og litt større krav inne. I stua trenger de omsorg for å overleve. De gir god respons hvis du pleier dem. Å utvikle en relasjon til planter kan derfor være et skritt på veien i sosial utvikling.

Å ta vare på dyr er mer komplisert. De trenger mat, stell og kanskje turer. Men dyret vil aldri baksnakke deg og dømme deg. Det er trofast, og setter i gang kreative prosesser hos eieren.

Å forholde seg til andre mennesker er det vanskeligste. Folk stiller krav, de tolker deg, og de kan svikte deg. Denne øvelsen er for viderekommende.

I =Oslo møter vi mange rusavhengige som føler seg bedre av å omgås dyr.

«Hunden har reddet livet mitt», sier Rikke Eriksen.

«Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før,» sier James Bowen om katten sin.

«Uten Tyson og de andre to hundene mine hadde jeg ikke klart å bli rusfri,» sier Olav Tryggvason.

«En hund kan elske deg betingelsesløst, uansett hvordan du har det. Du vil vise deg verdig den kjærligheten. Jeg tror det er grunnen til at jeg har sluttet med sidemisbruk og slike ting. Jeg skulle ønske jeg hadde fått denne følelsen tidligere i livet», sier Bjørn Arne Wiers.

Alle fire er intervjuet på =Oslos webside.

Mening trumfer lykke

Når noen prøver å måle hvor lykkelige vi er, kan de gå glipp av noe vesentlig. Dermed får vi paradokser som at lykkelige land kan han mange selvmord.

Norge er tidvis verdens rikeste land. Samtidig ryktes det at vi ligger høyt på selvmordsstatistikken. Sett i forhold til økonomien vår ligger vi i hvert fall skyhøyt. Norge befinner seg rundt det globale gjennomsnittet når det gjelder selvmord. Det vil si cirka 11 per 100 000 innbyggere årlig.

Hvordan har det seg da at vi ofte kåres til «verdens lykkeligste land»? FNs årlige World Happiness Report er basert på spørreundersøkelser fra de fleste land i verden. Innbyggerne blir spurt om hvor fornøyd de er med egen inntekt, familiesituasjon, trygghet, helse og så videre. Det fins også lykkemålinger som ser på mer objektive faktorer, som sosial sikkerhet, forventet levealder og godt styresett i landet.

Paradokset mellom lykke og selvmord fins i mange deler av verden. Finland skårer for eksempel høyt på begge deler. I USA ligger noen av de lykkeligste statene også høyt på selvmordsstatistikken, og omvendt. Jeg lurte på hvorfor, helt til jeg leste boka «Glem lykke – finn mening» av Emily Esfahani Smith.

Det er forskjell mellom et lykkelig liv og et meningsfullt liv, sier Smith. For eksempel blir folk mindre lykkelige av å få barn. De får flere bekymringer og mer slitsomme dager. Samtidig sier folk at de opplever mer mening etter å ha blitt foreldre. De får en større grunn til å stå opp om morgenen. Lykke kan du oppnå ved å spise sjokolade, se en komedie eller ta kokain, for å sette det på spissen. Skal du bli lykkelig, må du maksimere nytelse og unngå smerte.

Den lykken som måles i undersøkelser, handler mye om å ha det trygt og enkelt. Men livet gir ikke nødvendigvis mening selv om du har høy inntekt, er frisk og bor i et trygt land. Emily Esfahani Smith lister opp fire hovedkilder til et meningsfullt liv: Tilhørighet, formål, historiefortelling og transcendens. At dette er viktig, blir bekreftet både gjennom moderne forskning og gammel visdom.

Mening handler altså om å ha gode relasjoner til andre (tilhørighet) og oppgaver med en «høyere» hensikt enn bare å tjene penger (formål). Begrepet historiefortelling krever mer forklaring. Det handler om evnen til å skape mening rundt negative hendelser. Du forteller en historie om ditt eget liv, der der kom noe godt ut av at det gikk som det gikk. Du trenger ikke å fortelle den til andre enn deg selv, men folk pleier å like slike historier. De gjør det lettere å takle motgang.

Transcendens er det du kan oppleve gjennom stor kunst, religiøse ritualer eller andre mektige affærer som «utvider» bevisstheten. Det handler om å heve seg over trivialiteter og føle seg forbundet med noe større. Det kan være skjellsettende opplevelser som gjør livet mer meningsfylt til evig tid, eller en mer midlertidig følelse av fred og forsoning.

Hva tror du forebygger selvmord: lykke eller mening? Emily Esfahani Smith gir et utfyllende svar i boka, men du har nok gjettet det allerede.

Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.

En gave er ingen gjeldsordning

Gir du fra hjertet, eller setter du andre i gjeld? Vil du unngå konflikter, er det lurt å tenke over forskjellen.


Folk liker å være snille. Det merker vi godt i =Oslo. Mange vil gi noe til selgerne våre. Og de som virkelig mangler noe, blir gladere for å få enn de som er stappmette fra før. I hvert fall når gaven kommer fra hjertet. Gir du for å få noe tilbake, er det ingen gave. Da er det byttehandel.

Erlik-skribent Kristine Storli Henningsen bruker et eksempel i boka «Antisuper»: Venninnen din tilbyr deg å låne hytta hennes. Du takker ja. Så vil hun tilbringe ferien i din hytte. Du vil ikke låne den bort. Da blir hun sur. Du svarer at du aldri ba om å få låne hennes hytte. Hun ga deg tilbudet. Hvis det var ment som en byttehandel, ville du takket nei. Den såkalte gaven blir en kilde til uvennskap. Konflikten oppstår fordi kontrakten ikke har vært synlig og undertegnet av begge.

Byttehandel er helt ok så lenge mottakeren vet hva han er med på, skriver Kristine. Vil du bare gi og være snill, må du ha overskudd til det. Du kan ikke være avhengig av å få noe tilbake. Du kan ikke klage over hvor mye en gave har kostet deg. Da er det ingen gave, men en gjeldsordning. Å sette mottakeren i gjeld, er ikke å gi med hjertet. Synes du han er utakknemlig, fins det helt sikkert andre som vil sette pris på gavene dine. Løft blikket og se etter folk som mangler noe.

I Norge later vi helst som om ingenting utenfor næringslivet dreier seg om handel og selvpromotering. Det er liksom ikke snilt nok, og snille må vi være. Da blir det lett å blande kortene, og tro at vi bare er snille når vi egentlig driver med byttehandel.

Kristine lærte seg forskjellen på den harde måten. Hun satte folk i dyp takknemlighetsgjeld, deriblant en god venninne. Senere forventet hun at venninnen skulle inngå et profesjonelt samarbeid med henne. Venninnen ville ikke, men klarte ikke å si det rett ut. Kristine begynte å dvele ved alt hun hadde gjort for henne. Da ble det enda vanskeligere for venninnen å si nei. Isteden begynte hun å snakke om en gammel konflikt de hadde hatt. Så hadde de det gående. De konkurrerte om å spa opp gammelt grums om hverandre.

Kristine innså at hun slett ikke var god til å gi med hjertet. Ofte forventet hun å få like mye igjen. Det ga henne mange skuffelser før hun fant løsningen: Å si fra til andre når hun forventet noe tilbake, og når hun ikke gjorde det.

En god handel eller utveksling kan være gull verdt. Det vet selgerne av =Oslo alt om. De vil heller selge deg et blad enn å bare få pengene. Det gir verdighet. Vil du ikke kjøpe bladet, er det greit så lenge du er ærlig. Å si vennlig «nei takk» er mye bedre enn å skygge unna eller komme med en bortforklaring. Det har utallige selgere sagt helt siden vi startet gatemagasinet i 2005.

Ærlighet er like viktig når du gir. Forventer du noe tilbake, gi klar beskjed om det på forhånd. Det er mye snillere enn å late som det er en gave.

Professor Gundersens irrasjonelle skepsis

Det er nærast ei naturlov: Når advokat Cato Schiøtz opnar munnen om Snåsamannen, er professor Kristian Gundersen på pletten for å forsvara fornuft og rasjonalitet. Men det «vitskaplege» verdssynet Gundersen forfektar er alt anna enn rasjonelt.

GJESTEBLOGGER
Jarle Fagerheim er min samboer.

 

Skal vi tru Gundersen og naturvitarar flest, lever vi i ei objektiv, fysisk verd av materie. Alt vi opplever i denne verda er resultatet av korleis abstrakte lover verkar på elementærpartiklane. Når vi er i stand til å oppleva noko som helst, er det fordi partiklane i hjernen vår er skrudde saman slik at dei gjev oss eit indre liv av sanseinntrykk, tankar og kjensler. Utan hjerne, inga oppleving.

Problemet er dette: Vi har ingen «objektiv» grunn til å tru at hjernen gjev oss noko sant inntrykk av den verkelege verda. For alt vi veit lever vi i ein datasimulasjon. Vi kan aldri få vita noko anna enn hjernen fortel oss. Men kvar kom ideen om ei objektiv, fysisk verd frå til å byrja med? Frå den same hjernen som vi ikkje kan lita på!

Ein rasjonell skeptikar er altså nøydd til å tvila på at universet verkeleg eksisterer. Det er ingen tvil om at vi opplever eit univers, men at universet eksisterer hinsides og uavhengig av denne opplevinga, og attpåtil skapar henne, er ein spektakulær påstand. Ein så ekstraordinær hypotese må forkastast dersom det finst ei mindre uturleg forklaring på det vi opplever. Og det gjer det.

Eg tenkjer, altså er eg. At eg har eit indre liv er det einaste empiriske faktum eg kan slå fast utan fnugg av tvil. Nesten like sikkert kan eg slå fast at Kristian Gundersen òg har eit indre liv. Dessutan opplever eg den same «fysiske verda» som Gundersen. Men den fysiske verda er like fullt ei oppleving frå ende til anna: ei kollektiv oppleving, ein slags delt draum.

Den enklaste forklaringa på det er at det berre finst éin draum, ei einaste underliggjande oppleving. Tenk på ein malstraum i eit elvestryk. Straumen er ein varig, «separat» del av elva. Men djupast sett er malstraumen berre ein straum av vatn, akkurat som resten av elva. På same måte som ei elv kan innehalda fleire malstraumar, kan vi tenkja oss at den same røyndomen (på bokmål: ‘virkeligheten’) inneheld mange ulike individuelle opplevingar. Det nynorske ordet treff spikeren på hovudet: Alt som finst er verda vi røyner, altså opplever.

I motsetnad til ideen om ei objektiv, fysisk verd, føreset dette synet ingen ting anna enn det vi kan røyna direkte. Alt vi gjer er å sjå den individuelle opplevinga — som openbert eksisterer — som ein del av ein større røyndom. Ingen går rundt og trur at det vi opplever i ein nattedraum eksisterer uavhengig av draumen. Vi vaknar om morgonen og innser at røyndomen er større. På same måte har mange menneske opplevd å «vakna opp» frå den daglegdagse opplevinga til ein endå større røyndom, til dømes med hjelp av psykedelika eller meditasjon.

At «naturlovene» forklarar alt vi opplever er ingen vitskapleg konklusjon. Det er ein trusartikkel som går religiøse skrifter ein høg gang. Det einaste vi kan slå fast er at naturlovene forklarar naturen. Men naturen er berre det røyndomen ser ut som i vanleg, vaken tilstand. Naturen er ikkje røyndomen, berre eit bilete av han. Å bruka den vitskaplege metoden for å finna ut kva røyndomen er, er som å prøva å finna ut kva Mona Lisa tenkte ved å studera måleriet til Da Vinci.

Når Kristian Gundersen prøver å løysa Snåsakoden med den vitskaplege metoden, minner det om mannen som insisterer på at han har mista brillene sine under eit gatelys. Sjølv om brillene openbert ikkje ligg der, held han fram med å leita — for det er jo der lyset er.

Heldigvis har vi all grunn til å tru at røyndomen er større enn det vitskapen kastar lys over. Som Richard Conn Henry, professor i fysikk og astronomi ved Johns Hopkins-universitetet, skreiv i eit essay i tidsskriftet Nature for nokre år sidan: «Universet er immaterielt — mentalt og andeleg. Live, and enjoy.»

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

– Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Bytt ut den tungsindige trenden

Vi var på visning i utkanten av byen. Boligfeltet ble bygd på 1970-tallet. Det var ennå ikke malt i tidsriktige farger. Vi møtte en rød lavblokk bak noen gule rekkehus i samme borettslag. Vi ble glade av å gå mellom dem. Vi flyttet inn i den røde blokken og malte TV-stua oransje. Så kom rehabiliteringen. Alle fasader ble grå. Var det sol når vi gikk ut, så det likevel overskyet ut. I dag er flere fargerike borettslag i nærheten blitt grå. I Dagens Næringsliv leser vi at fire av fem solgte malingsspann de siste 10-15 årene er nyanser av hvitt, grått og svart. 80 prosent av nordmenns biler har også disse fargene.

Slik var det ikke før. Avisene forteller om naboer som krangler om fargen på hus. Den gærne innflytteren malte huset lilla eller lysegrønt, og naboene «fikk sjokk». Frykten for å skille seg ut kan føre til at huseiere velger bort spreke farger. Mye tyder på at vi er mer fargeglade enn husene våre avslører. I Stavanger ligger Øvre Holmegate. Før var gatemiljøet anonymt, hvitt og grått. Det var et dødt sted, der forretninger strevde.

Tom Kjørsvik drev en frisørsalong i gata. Han fikk en idé om å male husene i sterke farger. Både huseiere, byantikvaren og bystyret var skeptiske. Men frisøren ga seg ikke, og fikk sjansen i 2005. Husene ble malt lilla og gule, rosa og turkise – veiledet av en billedkunstner. Da skjedde det noe. Folk strømmet til, kreative bedrifter etablerte seg og boligprisene steg. Ingvill Bjorland flyttet til gata rett før den ble malt. Noen år senere var verdien av leiligheten hennes tredoblet, forteller NRK Rogaland. Turistene kom også, slik de lenge har gjort til fargerike Bryggen i Bergen og Bakklandet i Trondheim.

Vi sier vi vil ha valgfrihet og være oss selv. Likevel bor vi i de samme fargene. Inne er det hvitt, ute er det ofte grått. Fargeekspert Dagny Thurmann-Hoelseth sier at grå vegger kan gi tungsinn og gjøre oss late. Hvite vegger stresser underbevisstheten, senker konsentrasjonen og fremmer hodepine. Disse fargene går også igjen på arbeidsplasser og institusjoner. Det finnes mye kunnskap om fargenes betydning for folks helse og trivsel, men den brukes ikke av norske fagfolk, sier hun til fagpublikasjonen ifi.no

Kathrine Aspaas reflekterer rundt den triste trenden i sin nye bok «Rosa pønk». Vi kobler de nøytrale fargene til det seriøse og effektive, skriver hun. Vi har et kulturelt klima der skepsis og pessimisme oppfattes som seriøst. Både kvinner og menn skjuler sin feminine, lekne og følsomme side. Angsten for å bli kritisert, latterliggjort og utestengt styrer valgene våre. Men småjenter velger fortsatt rosa. Det er ikke et problem, mener Kathrine. Problemet er at vi synes det er et problem.

Når fanger settes i isolat, er fravær av fargestimuli en del av straffen. La oss ta fargene tilbake før vi ender opp som fanger i våre egne hjem.

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka.

Når hjernen åpner dørene

Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Den kritikerroste og bestselgende boken «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan er nå ute på norsk.

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Det lå plutselig i hendene til tidligere tiggere, som heller ikke hadde søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De bandasjerte folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun, men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og tretten-fjorten da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe som var vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste, og han kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd i oppveksten.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De rusfrie trenger heller ikke å late som de er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»

Her er e-boka du har ventet på (eller i hvert fall jeg)

Jeg utga «Inniverset» på Gyldendal i 2001. Papirboka er utsolgt fra forlaget, men Ark har noen få eksemplarer på lager. E-boka selges i alle nettbokhandler, for eksempel her.

Anne kjemper en desperat kamp for ikke å bli sett sammen med den minst populære jenta i klassen, den tykkfalne Berit Holte. For Anne og de fleste av klassekameratene, er det umulig å være seg selv. De må være kule.

Håpet heter Anneli og er vikarlærer. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Etter hvert blir hovedpersonens tanker mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull.

«Inniverset» er skrevet med språket til en 11-13 år gammel jente. Lesere som var like gamle på begynnelsen av 90-tallet, vil kjenne igjen mange kulturelle referanser. Forlaget valgte å utgi boka som ungdomsroman etter en lang diskusjon om målgruppe. Voksne kan nok lettere se humoren i fortellingen. Blant anmelderne var «tragikomisk» den mest brukte beskrivelsen.

Aftenposten skrev i sin anmeldelse: «Unge jenter i 12-13-årsalderen vil garantert kjenne seg igjen i Annes forvirrende tankeverden. Samtidig som hun prøver å orientere seg i venneflokken, grubler hun over livets store mysterier.»

Da boka kom, var den anbefalt litteratur i lærerudanningen. «Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse,» skrev Bergens Tidende. (I dagens skolesystem blir det 6. klasse).

Skoleaktivist Mosse Jørgensen skrev: «Det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.»

Sitater fra anmeldelser:

«Inniverset er en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.»
Bergens Tidende 

«En spennende og ærlig bok som sier mye om hvor utmattende og tøft det kan være på jentefronten til hverdags.»
Aftenposten

«Med Inniverset framstår Kari Bu som en uvanlig lovende forfatter. Hun viser en flott evne til å registrere og skildre den ytre og indre maktkampen i en jenteflokk, samtidig som romanen får et ganske originalt preg gjennom utformingen av innivers-begrepet.»
Hamar Arbeiderblad (terningkast 5)

«På mange måter dreier dette seg om kampen mellom de gode og de onde kreftene i mennesket – også dette et tradisjonelt litterært tema, men Kari Bu gir denne kampen ny kraft – en kraft som absolutt løfter stoffet.»
Gjengangeren

«Her er mykje å glede seg over, både språkleg og i dei skarpt sansa situasjonsrapportane frå familieliv og venneflokk.»
Gudbrandsdølen Dagningen

Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.
Mosse Jørgensen, Forum Ny Skole

Jeg likte denne boka og leste den med stor iver. Språket er godt, personene er fengslende, og man har alltid lyst til å lese videre.
Ungdomsmagasinet K3

Dette er en meget troverdig beretning fra det minefeltet en skolehverdag kan være. Kari Bu har på en utmerket måte klart å overføre Anne og hennes skolekameraters talespråk til skriftspråket. En meget god debutbok om mobbing, vennskap og forelskelse.
Vestfold Fylkesbibliotek

Her kan du lese alle anmeldelser i fulltekst.
Første kapittel av boka kan du lese her.

Kronprinsen har lest den, mer om det her.

Sean trodde han var født ond

Sean Barron fikk diagnosen autisme som barn. Institusjon var uunngåelig, sa legen. Det nektet foreldrene å godta. 

Vel fire år gammel begynte Sean å bruke ord. Men han kommuniserte ikke. Han ramset opp hovedsteder og gjentok fraser han hadde hørt. Alle lyder konkurrerte likt om hans oppmerksomhet. Han kunne ikke filtrere ut de uviktige.

Sean forsto byggesett mye bedre enn mennesker. Han ble rasende når familiemedlemmer ikke kom til bordet i riktig rekkefølge. Han laget regler folk måtte følge for å betrygge ham. Han repeterte spørsmål som: «Hvilken bryter skrur på dette lyset?» og «Hva er hovedstaden i Wyoming?» Han trengte ikke informasjonen, men likte forutsigbare svar. Han slapp blyanter ned på gulvet bare for å sjekke om gravitasjonen fortsatt fungerte.

Tvangshandlingene ble verre med årene. Sean fikk mye refs. Han trodde han var født ond. Han trodde foreldrene hatet ham, fordi de alltid irettesatte ham. De sa at de elsket ham, men kjærlighet var et altfor abstrakt konsept for Sean. Heldigvis fant foreldrene noe som virket. De forklarte ham grunnleggende sosiale regler i detalj. De brukte mye tid på å beskrive ulike situasjoner der samme regel hadde ulik gyldighet. Oppførsel som er grei hjemme, er kanskje ugrei på offentlig sted.

Etter hvert begynte Sean å stille spørsmål ved sin umiddelbare oppfatning. Han sluttet å tro at enhver som var snill mot ham var hans venn. «Vår tenkemåte er så annerledes enn deres. Likevel må vi følge deres regler», skriver han i boka «Unwritten Rules of Social Relationships».

Autister lagrer alle detaljer som løsrevne informasjonsbiter. De vet ikke automatisk hvordan bitene henger sammen. Ikke-autister gjenkjenner en farlig situasjon selv om detaljene skiller seg fra farer de har lært om. Nye inntrykk løper inn der kategoriene er lagret i hjernen. Autisme kan knyttes til manglende eller underutviklede hjernekoblinger. Det er som å ha en million sider med informasjon om ulike emner, uten stikkordsregister.

Noen autister er psykisk utviklingshemmet. Andre har normalt intellekt, som Sean. I dag ville han fått diagnosen aspergers syndrom. Barn med asperger fortaper seg ofte i egne prosjekter. De kan relatere til folk som deler deres interesser. Sosialt fellesskap motiverer ikke i seg selv. Barnets interesser kan brukes som en ressurs. En som elsker tog, kan lære lesing og matte med tog-relaterte eksempler. Sean har lært mye. I dag jobber han som journalist i Ohio-avisen The Youngstown Vindicator. Han har kjæreste og gode venner.

Som barn ble selvfølelsen verre for hver gang han mislyktes sosialt. Som voksen har Sean jobbet hardt for å forstå den fremmede kulturen han lever i. Han har tvunget seg til å være vennlig mot folk. Etter hvert som han lyktes sosialt, ble han mer interessert i andre. Pussig nok har han mistet noen av fordelene ved sin autisme: Han er blitt dårligere med tall, datoer og lister. Det er vanskeligere å hente fram informasjon han har pugget. Det er en pris han gjerne betaler.

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. Og at det var derfor de lå langflate etter likes.

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

– Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

Den unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

– Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

– Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

– Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

– Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

– Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

– Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

– Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

Munter stemning under intervjuet.

De som vet hvor skoen trykker

«Problemungdom» er et vanlig uttrykk. Googler du «ressursungdom» og lignende, får du sørgelig få treff.

Ungdom forbindes helst med trøbbel. Hele yrkesgrupper jobber med «problemungdom». De kartlegger problematferd og snakker med ungdom om problemer. Samtidig finner ungdommen sin identitet. «Jeg er et problem», sier 15-åringen «BB» til Aftenposten. Han sitter i barne- og ungdomsfengsel i Bergen. Hvem jobber med å se ressursene til folk som «BB»?

Forandringsfabrikken er en stiftelse som startet opp i 2004. Medarbeiderne treffer barn og unge i barnevern, rusomsorg, fengsel og skole. De unge får titler som «BarnevernsProffer» og «SkoleProffer». De har jo lang erfaring med slike tjenester. De gir råd til hjelpeapparatet om hva som hjelper. Slik får de en ny identitet som ressursungdom.

Rådene fra de unge er ikke bare til pynt. Ved siste revisjon av barnevernsloven fikk BarnevernsProffene solid gjennomslag. I år skal PsykiskHelseProffene og SkoleProffene sette støkk i myndighetene. Voksne som hører sannheten, kan nemlig få sjokk. Det sier Arne O. Holm, styremedlem i Forandringsfabrikken. Jeg møtte ham på en konferanse for gatemagasiner i vår.

«Ingen spør de unge hvor skoen trykker,» sa han. «De har egentlig ikke noe språk for sin egen tilstand. Når de får det og begynner å fortelle, får politikerne bakoversveis. Noen har bodd i 17 ulike institusjoner og fosterhjem. Historiene deres er så sterke at det gjør vondt over alt. Og ingenting er viktigere enn sterke møter for å skape forandring».

Voksne snakker ofte om uønsket atferd. De vil regulere de unges oppførsel. Men oppførselen er bare et symptom. En av gatemagasinet =Oslos yngste selgere, Mads, sier det slik: «Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme.»

Spør du «problemungdom» hva som er problemet deres, svarer de ikke rus eller skulking. De forteller om ensomhet, dårlig selvbilde og andre vonde følelser. Hjelpetiltak må ta utgangspunkt i følelsene bak atferden. Mye hjelp gis til unge uten at de er spurt hva som hjelper. Slik «hjelp» kan bli rene problemfabrikken.

Årlig deltar 2-300 ungdommer som «proffer» i Forandringsfabrikken. Deres erfaringer kommer til nytte for andre som trenger hjelp. Å vite dette, er terapi i seg selv. En av de unge proffene sier: «Før var jeg et problem. Nå er jeg en løsning.»

Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?
– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!