Tag Archives: psyke

Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

IngeborgSenneset4
Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

En gave er ingen gjeldsordning

Gir du fra hjertet, eller setter du andre i gjeld? Vil du unngå konflikter, er det lurt å tenke over forskjellen.

give
Folk liker å være snille. Det merker vi godt i =Oslo. Mange vil gi noe til selgerne våre. Og de som virkelig mangler noe, blir gladere for å få enn de som er stappmette fra før. I hvert fall når gaven kommer fra hjertet. Gir du for å få noe tilbake, er det ingen gave. Da er det byttehandel.

Erlik-skribent Kristine Storli Henningsen bruker et eksempel i boka «Antisuper»: Venninnen din tilbyr deg å låne hytta hennes. Du takker ja. Så vil hun tilbringe ferien i din hytte. Du vil ikke låne den bort. Da blir hun sur. Du svarer at du aldri ba om å få låne hennes hytte. Hun ga deg tilbudet. Hvis det var ment som en byttehandel, ville du takket nei. Den såkalte gaven blir en kilde til uvennskap. Konflikten oppstår fordi kontrakten ikke har vært synlig og undertegnet av begge.

Byttehandel er helt ok så lenge mottakeren vet hva han er med på, skriver Kristine. Vil du bare gi og være snill, må du ha overskudd til det. Du kan ikke være avhengig av å få noe tilbake. Du kan ikke klage over hvor mye en gave har kostet deg. Da er det ingen gave, men en gjeldsordning. Å sette mottakeren i gjeld, er ikke å gi med hjertet. Synes du han er utakknemlig, fins det helt sikkert andre som vil sette pris på gavene dine. Løft blikket og se etter folk som mangler noe.

I Norge later vi helst som om ingenting utenfor næringslivet dreier seg om handel og selvpromotering. Det er liksom ikke snilt nok, og snille må vi være. Da blir det lett å blande kortene, og tro at vi bare er snille når vi egentlig driver med byttehandel.

Kristine lærte seg forskjellen på den harde måten. Hun satte folk i dyp takknemlighetsgjeld, deriblant en god venninne. Senere forventet hun at venninnen skulle inngå et profesjonelt samarbeid med henne. Venninnen ville ikke, men klarte ikke å si det rett ut. Kristine begynte å dvele ved alt hun hadde gjort for henne. Da ble det enda vanskeligere for venninnen å si nei. Isteden begynte hun å snakke om en gammel konflikt de hadde hatt. Så hadde de det gående. De konkurrerte om å spa opp gammelt grums om hverandre.

Kristine innså at hun slett ikke var god til å gi med hjertet. Ofte forventet hun å få like mye igjen. Det ga henne mange skuffelser før hun fant løsningen: Å si fra til andre når hun forventet noe tilbake, og når hun ikke gjorde det.

En god handel eller utveksling kan være gull verdt. Det vet selgerne av =Oslo alt om. De vil heller selge deg et blad enn å bare få pengene. Det gir verdighet. Vil du ikke kjøpe bladet, er det greit så lenge du er ærlig. Å si vennlig «nei takk» er mye bedre enn å skygge unna eller komme med en bortforklaring. Det har utallige selgere sagt helt siden vi startet gatemagasinet i 2005.

Ærlighet er like viktig når du gir. Forventer du noe tilbake, gi klar beskjed om det på forhånd. Det er mye snillere enn å late som det er en gave.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Professor Gundersens irrasjonelle skepsis

Det er nærast ei naturlov: Når advokat Cato Schiøtz opnar munnen om Snåsamannen, er professor Kristian Gundersen på pletten for å forsvara fornuft og rasjonalitet. Men det «vitskaplege» verdssynet Gundersen forfektar er alt anna enn rasjonelt.

JF
GJESTEBLOGGER
Jarle Fagerheim er min samboer.

 

Skal vi tru Gundersen og naturvitarar flest, lever vi i ei objektiv, fysisk verd av materie. Alt vi opplever i denne verda er resultatet av korleis abstrakte lover verkar på elementærpartiklane. Når vi er i stand til å oppleva noko som helst, er det fordi partiklane i hjernen vår er skrudde saman slik at dei gjev oss eit indre liv av sanseinntrykk, tankar og kjensler. Utan hjerne, inga oppleving.

Problemet er dette: Vi har ingen «objektiv» grunn til å tru at hjernen gjev oss noko sant inntrykk av den verkelege verda. For alt vi veit lever vi i ein datasimulasjon. Vi kan aldri få vita noko anna enn hjernen fortel oss. Men kvar kom ideen om ei objektiv, fysisk verd frå til å byrja med? Frå den same hjernen som vi ikkje kan lita på!

Ein rasjonell skeptikar er altså nøydd til å tvila på at universet verkeleg eksisterer. Det er ingen tvil om at vi opplever eit univers, men at universet eksisterer hinsides og uavhengig av denne opplevinga, og attpåtil skapar henne, er ein spektakulær påstand. Ein så ekstraordinær hypotese må forkastast dersom det finst ei mindre uturleg forklaring på det vi opplever. Og det gjer det.

Eg tenkjer, altså er eg. At eg har eit indre liv er det einaste empiriske faktum eg kan slå fast utan fnugg av tvil. Nesten like sikkert kan eg slå fast at Kristian Gundersen òg har eit indre liv. Dessutan opplever eg den same «fysiske verda» som Gundersen. Men den fysiske verda er like fullt ei oppleving frå ende til anna: ei kollektiv oppleving, ein slags delt draum.

Den enklaste forklaringa på det er at det berre finst éin draum, ei einaste underliggjande oppleving. Tenk på ein malstraum i eit elvestryk. Straumen er ein varig, «separat» del av elva. Men djupast sett er malstraumen berre ein straum av vatn, akkurat som resten av elva. På same måte som ei elv kan innehalda fleire malstraumar, kan vi tenkja oss at den same røyndomen (på bokmål: ‘virkeligheten’) inneheld mange ulike individuelle opplevingar. Det nynorske ordet treff spikeren på hovudet: Alt som finst er verda vi røyner, altså opplever.

I motsetnad til ideen om ei objektiv, fysisk verd, føreset dette synet ingen ting anna enn det vi kan røyna direkte. Alt vi gjer er å sjå den individuelle opplevinga — som openbert eksisterer — som ein del av ein større røyndom. Ingen går rundt og trur at det vi opplever i ein nattedraum eksisterer uavhengig av draumen. Vi vaknar om morgonen og innser at røyndomen er større. På same måte har mange menneske opplevd å «vakna opp» frå den daglegdagse opplevinga til ein endå større røyndom, til dømes med hjelp av psykedelika eller meditasjon.

At «naturlovene» forklarar alt vi opplever er ingen vitskapleg konklusjon. Det er ein trusartikkel som går religiøse skrifter ein høg gang. Det einaste vi kan slå fast er at naturlovene forklarar naturen. Men naturen er berre det røyndomen ser ut som i vanleg, vaken tilstand. Naturen er ikkje røyndomen, berre eit bilete av han. Å bruka den vitskaplege metoden for å finna ut kva røyndomen er, er som å prøva å finna ut kva Mona Lisa tenkte ved å studera måleriet til Da Vinci.

Når Kristian Gundersen prøver å løysa Snåsakoden med den vitskaplege metoden, minner det om mannen som insisterer på at han har mista brillene sine under eit gatelys. Sjølv om brillene openbert ikkje ligg der, held han fram med å leita — for det er jo der lyset er.

Heldigvis har vi all grunn til å tru at røyndomen er større enn det vitskapen kastar lys over. Som Richard Conn Henry, professor i fysikk og astronomi ved Johns Hopkins-universitetet, skreiv i eit essay i tidsskriftet Nature for nokre år sidan: «Universet er immaterielt — mentalt og andeleg. Live, and enjoy.»

matrix

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

JoralfKolloen

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Bytt ut den tungsindige trenden

Vi var på visning i utkanten av byen. Boligfeltet ble bygd på 1970-tallet. Det var ennå ikke malt i tidsriktige farger. Vi møtte en rød lavblokk bak noen gule rekkehus i samme borettslag. Vi ble glade av å gå mellom dem. Vi flyttet inn i den røde blokken og malte TV-stua oransje. Så kom rehabiliteringen. Alle fasader ble grå. Var det sol når vi gikk ut, så det likevel overskyet ut. I dag er flere fargerike borettslag i nærheten blitt grå. I Dagens Næringsliv leser vi at fire av fem solgte malingsspann de siste 10-15 årene er nyanser av hvitt, grått og svart. 80 prosent av nordmenns biler har også disse fargene.

Slik var det ikke før. Avisene forteller om naboer som krangler om fargen på hus. Den gærne innflytteren malte huset lilla eller lysegrønt, og naboene «fikk sjokk». Frykten for å skille seg ut kan føre til at huseiere velger bort spreke farger. Mye tyder på at vi er mer fargeglade enn husene våre avslører. I Stavanger ligger Øvre Holmegate. Før var gatemiljøet anonymt, hvitt og grått. Det var et dødt sted, der forretninger strevde.

Tom Kjørsvik drev en frisørsalong i gata. Han fikk en idé om å male husene i sterke farger. Både huseiere, byantikvaren og bystyret var skeptiske. Men frisøren ga seg ikke, og fikk sjansen i 2005. Husene ble malt lilla og gule, rosa og turkise – veiledet av en billedkunstner. Da skjedde det noe. Folk strømmet til, kreative bedrifter etablerte seg og boligprisene steg. Ingvill Bjorland flyttet til gata rett før den ble malt. Noen år senere var verdien av leiligheten hennes tredoblet, forteller NRK Rogaland. Turistene kom også, slik de lenge har gjort til fargerike Bryggen i Bergen og Bakklandet i Trondheim.

fargegata1

Vi sier vi vil ha valgfrihet og være oss selv. Likevel bor vi i de samme fargene. Inne er det hvitt, ute er det ofte grått. Fargeekspert Dagny Thurmann-Hoelseth sier at grå vegger kan gi tungsinn og gjøre oss late. Hvite vegger stresser underbevisstheten, senker konsentrasjonen og fremmer hodepine. Disse fargene går også igjen på arbeidsplasser og institusjoner. Det finnes mye kunnskap om fargenes betydning for folks helse og trivsel, men den brukes ikke av norske fagfolk, sier hun til fagpublikasjonen ifi.no

Kathrine Aspaas reflekterer rundt den triste trenden i sin nye bok «Rosa pønk». Vi kobler de nøytrale fargene til det seriøse og effektive, skriver hun. Vi har et kulturelt klima der skepsis og pessimisme oppfattes som seriøst. Både kvinner og menn skjuler sin feminine, lekne og følsomme side. Angsten for å bli kritisert, latterliggjort og utestengt styrer valgene våre. Men småjenter velger fortsatt rosa. Det er ikke et problem, mener Kathrine. Problemet er at vi synes det er et problem.

Når fanger settes i isolat, er fravær av fargestimuli en del av straffen. La oss ta fargene tilbake før vi ender opp som fanger i våre egne hjem.

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka (foto fra lanseringen)

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når hjernen åpner dørene


Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

psykedelika-ill

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Noen måneder etter at jeg skrev dette kunne det vitenskapelige tidsskriftet Nature fortelle at Magic-mushroom drug lifts depression in first human trial.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

Kent&Clas

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Plutselig lå det i hendene til tidligere tiggere. De hadde heller ikke søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De plastret folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun. Men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og 13–14 da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien, fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste. Kjæresten kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd som barn.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De rusfrie trenger heller ikke å late som de er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Her er e-boka du har ventet på (i hvert fall jeg)

Jeg utga «Inniverset» på Gyldendal i 2001. Papirboka er utsolgt fra forlaget, men Ark har noen få eksemplarer på lager. E-boka selges i alle nettbokhandler, for eksempel her.

inniversetcover

Anne kjemper en desperat kamp for ikke å bli sett sammen med den minst populære jenta i klassen, den tykkfalne Berit Holte. For Anne og de fleste av klassekameratene, er det umulig å være seg selv. De må være kule.

Håpet heter Anneli og er vikarlærer. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Etter hvert blir hovedpersonens tanker mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull.

«Inniverset» er skrevet med språket til en 11-13 år gammel jente. Voksne lesere kan lettere se humoren i dette. Lesere som var unge på begynnelsen av 90-tallet, vil kjenne igjen mange kulturelle referanser. De som er unge i dag kan verdsette boka av andre årsaker. Aftenposten skrev: «Unge jenter i 12-13-årsalderen vil garantert kjenne seg igjen i Annes forvirrende tankeverden. Samtidig som hun prøver å orientere seg i venneflokken, grubler hun over livets store mysterier.»

Da boka kom, var den anbefalt litteratur i lærerudanningen. «Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse,» skrev Bergens Tidende. (I dagens skolesystem blir det 6. klasse). Den mangeårige skoleaktivisten Mosse Jørgensen skrev: «Det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.»

Sitater fra anmeldelser:

«Inniverset er en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.»
Bergens Tidende 

«En spennende og ærlig bok som sier mye om hvor utmattende og tøft det kan være på jentefronten til hverdags.»
Aftenposten

Terningkast5«Med Inniverset framstår Kari Bu som en uvanlig lovende forfatter. Hun viser en flott evne til å registrere og skildre den ytre og indre maktkampen i en jenteflokk, samtidig som romanen får et ganske originalt preg gjennom utformingen av innivers-begrepet.»
Hamar Arbeiderblad (terningkast 5)

«På mange måter dreier dette seg om kampen mellom de gode og de onde kreftene i mennesket – også dette et tradisjonelt litterært tema, men Kari Bu gir denne kampen ny kraft – en kraft som absolutt løfter stoffet.»
Gjengangeren

«Her er mykje å glede seg over, både språkleg og i dei skarpt sansa situasjonsrapportane frå familieliv og venneflokk.»
Gudbrandsdølen Dagningen

Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.
Mosse Jørgensen, Forum Ny Skole

Jeg likte denne boka og leste den med stor iver. Språket er godt, personene er fengslende, og man har alltid lyst til å lese videre.
Ungdomsmagasinet K3

Dette er en meget troverdig beretning fra det minefeltet en skolehverdag kan være. Kari Bu har på en utmerket måte klart å overføre Anne og hennes skolekameraters talespråk til skriftspråket. En meget god debutbok om mobbing, vennskap og forelskelse.
Vestfold Fylkesbibliotek

Her kan du lese alle anmeldelser i fulltekst.
Første kapittel av boka kan du lese her.


Kronprinsen har lest den, mer om det her.

8 kommentarer

Filed under 90-tallet

Sean trodde han var født ond

Sean Barron fikk diagnosen autisme som barn. Institusjon var uunngåelig, sa legen. Det nektet foreldrene å godta. 

Vel fire år gammel begynte Sean å bruke ord. Men han kommuniserte ikke. Han ramset opp hovedsteder og gjentok fraser han hadde hørt. Alle lyder konkurrerte likt om hans oppmerksomhet. Han kunne ikke filtrere ut de uviktige.

Sean forsto byggesett mye bedre enn mennesker. Han ble rasende når familiemedlemmer ikke kom til bordet i riktig rekkefølge. Han laget regler folk måtte følge for å betrygge ham. Han repeterte spørsmål som: «Hvilken bryter skrur på dette lyset?» og «Hva er hovedstaden i Wyoming?» Han trengte ikke informasjonen, men likte forutsigbare svar. Han slapp blyanter ned på gulvet bare for å sjekke om gravitasjonen fortsatt fungerte.

Tvangshandlingene ble verre med årene. Sean fikk mye refs. Han trodde han var født ond. Han trodde foreldrene hatet ham, fordi de alltid irettesatte ham. De sa at de elsket ham, men kjærlighet var et altfor abstrakt konsept for Sean. Heldigvis fant foreldrene noe som virket. De forklarte ham grunnleggende sosiale regler i detalj. De brukte mye tid på å beskrive ulike situasjoner der samme regel hadde ulik gyldighet. Oppførsel som er grei hjemme, er kanskje ugrei på offentlig sted.

Etter hvert begynte Sean å stille spørsmål ved sin umiddelbare oppfatning. Han sluttet å tro at enhver som var snill mot ham var hans venn. «Vår tenkemåte er så annerledes enn deres. Likevel må vi følge deres regler», skriver han i boka «Unwritten Rules of Social Relationships».

Autister lagrer alle detaljer som løsrevne informasjonsbiter. De vet ikke automatisk hvordan bitene henger sammen. Ikke-autister gjenkjenner en farlig situasjon selv om detaljene skiller seg fra farer de har lært om. Nye inntrykk løper inn der kategoriene er lagret i hjernen. Autisme kan knyttes til manglende eller underutviklede hjernekoblinger. Det er som å ha en million sider med informasjon om ulike emner, uten stikkordsregister.

seanbarronNoen autister er psykisk utviklingshemmet. Andre har normalt intellekt, som Sean. I dag ville han fått diagnosen aspergers syndrom. Barn med asperger fortaper seg ofte i egne prosjekter. De kan relatere til folk som deler deres interesser. Sosialt fellesskap motiverer ikke i seg selv. Barnets interesser kan brukes som en ressurs. En som elsker tog, kan lære lesing og matte med tog-relaterte eksempler. Sean har lært mye. I dag jobber han som journalist i Ohio-avisen The Youngstown Vindicator. Han har kjæreste og gode venner.

Som barn ble selvfølelsen verre for hver gang han mislyktes sosialt. Som voksen har Sean jobbet hardt for å forstå den fremmede kulturen han lever i. Han har tvunget seg til å være vennlig mot folk. Etter hvert som han lyktes sosialt, ble han mer interessert i andre. Pussig nok har han mistet noen av fordelene ved sin autisme: Han er blitt dårligere med tall, datoer og lister. Det er vanskeligere å hente fram informasjon han har pugget. Det er en pris han gjerne betaler.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

karibua1014_2

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. At det var derfor de lå langflate etter likes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

OMSLAG-Sep-2013-1Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

märthaDen unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

   – Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

M&K

Munter stemning under intervjuet.

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

De som vet hvor skoen trykker


«Problemungdom» er et vanlig uttrykk. Googler du «ressursungdom» og lignende, får du sørgelig få treff.

Ungdom forbindes helst med trøbbel. Hele yrkesgrupper jobber med «problemungdom». De kartlegger problematferd og snakker med ungdom om problemer. Samtidig finner ungdommen sin identitet. «Jeg er et problem», sier 15-åringen «BB» til Aftenposten. Han sitter i barne- og ungdomsfengsel i Bergen. Hvem jobber med å se ressursene til folk som «BB»?

forandringsfabrikkenForandringsfabrikken er en stiftelse som startet opp i 2004. Medarbeiderne treffer barn og unge i barnevern, rusomsorg, fengsel og skole. De unge får titler som «BarnevernsProffer» og «SkoleProffer». De har jo lang erfaring med slike tjenester. De gir råd til hjelpeapparatet om hva som hjelper. Slik får de en ny identitet som ressursungdom.

Rådene fra de unge er ikke bare til pynt. Ved siste revisjon av barnevernsloven fikk BarnevernsProffene solid gjennomslag. I år skal PsykiskHelseProffene og SkoleProffene sette støkk i myndighetene. Voksne som hører sannheten, kan nemlig få sjokk. Det sier Arne O. Holm, styremedlem i Forandringsfabrikken. Jeg møtte ham på en konferanse for gatemagasiner i vår.

«Ingen spør de unge hvor skoen trykker,» sa han. «De har egentlig ikke noe språk for sin egen tilstand. Når de får det og begynner å fortelle, får politikerne bakoversveis. Noen har bodd i 17 ulike institusjoner og fosterhjem. Historiene deres er så sterke at det gjør vondt over alt. Og ingenting er viktigere enn sterke møter for å skape forandring».

Voksne snakker ofte om uønsket atferd. De vil regulere de unges oppførsel. Men oppførselen er bare et symptom. En av gatemagasinet =Oslos yngste selgere, Mads, sier det slik: «Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme.»

Spør du «problemungdom» hva som er problemet deres, svarer de ikke rus eller skulking. De forteller om ensomhet, dårlig selvbilde og andre vonde følelser. Hjelpetiltak må ta utgangspunkt i følelsene bak atferden. Mye hjelp gis til unge uten at de er spurt hva som hjelper. Slik «hjelp» kan bli rene problemfabrikken.

Årlig deltar 2-300 ungdommer som «proffer» i Forandringsfabrikken. Deres erfaringer kommer til nytte for andre som trenger hjelp. Å vite dette, er terapi i seg selv. En av de unge proffene sier: «Før var jeg et problem. Nå er jeg en løsning.»

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Kathrine-shv

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

KathInne
Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?

– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!

Journalister i raushetens tid.

Journalister i raushetens tid.

 

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Da Kevin fikk igjen troen på mennesker

Den som vil hjelpe ungdom må ut av kontoret, viser forskning.

Jeg eier ikke interesse for fotball. Men en ting har jeg fått med meg. Det er lettest for et lag å vinne på hjemmebane. I fjor ble det 117 hjemmeseiere i Tippeligaen. 61 kamper endte uavgjort, mens bortelaget vant 62. Vet du ikke opp og ned på en tippekupong, er det tryggest å krysse på H.

ungdomisvevetNoen får nesten aldri prestere på hjemmebane. De har ikke en gang et lag når de må bort. De er ungdom som faller utenfor. «Det startet vel i barnehagen,» sier Kevin Nystad. Han var mobbeoffer og stakk av fra hjembyen som 15-åring. Han hadde mistet troen på mennesker. Velferdsstaten lurer på hvordan ungdom som Kevin kan hjelpes. Merkelig nok har den sjelden spurt ungdommen. Den har pusset opp kontorer og ventet på skjemaer.

En veileder ved et NAV-kontor i Nordland sier: «Hjelp! Det er ikke min jobb å gå ut av kontoret. Jeg saksbehandler på data og tar telefoner, det kan jeg ikke gjøre utenfor kontordøra. Jeg har timeavtaler og møter på kontoret. Brukere og samarbeidspartnere kommer til meg. Det er mest effektivt, da går det ikke så mye tid bort i reising. I stillingsinstruksen min står det ikke at jeg skal gå ut og oppsøke brukerne på deres arena. Dessuten er det tryggest for meg å være på kontoret.»

Sitatet kommer fra en fagsamling høsten 2012. Den NAV-ansatte innså at ungdommen vanskelig kunne vinne på hennes kontor. Noen år tidligere spurte nordlandsforskere utsatt ungdom hva som hjelper dem. Svarene stemte ikke med tilbudet de ofte får. «Hjelpen» sitter bak stengte dører og oppfattes som lite tilgjengelig. En usikker ungdom på et offentlig kontor spiller på bortebane.

Forskningsprosjektet het «Ungdom i svevet» og ble oppsummert på en plakat. Øverst står det «Gå ut av kontorene». Kevin var heldig. Han traff en sosialarbeider som tenkte selv. Marianne Andreassen hadde fått en melding om Kevin fra Barnevernet. Han var kommet alene til Sortland.

Da Kevin ble liggende syk hjemme, ringte Marianne og spurte om han trengte noe. Så kom hun hjem til ham med en hamburger. Den var svidd, men Kevin glemmer det aldri. «Den var gitt med så godt hjerte at den ble veldig god,» sier han i filmen «Det magiske øyeblikket». Mariannes gjerning ga ham troen på mennesker tilbake. I dag jobber han som ungdomskonsulent i NAV. Velferdsstaten kan bare drømme om hvor mye penger den sparte på Kevins magiske øyeblikk.

Eller som det heter i forskningen: Vi må finne ungdommene der de er, bry oss om dem og være tilgjengelige for dem. Når de finner en person i hjelpeapparatet de får tillit, må vi legge til rette for at den gode relasjonen kan vare over tid.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Inn med selvdisiplin

Selvdisiplin er traust og utrendy, men viktigere enn selvtillit for å lykkes.

ViljestyrkeNY-300dpi

En genial bok (flink forsker møter  journalist fra The New York Times).

Det var en gang en teori om at selvtillit var nøkkelen til suksess. Teorien var ikke grunnløs. Det viste seg at elever med god selvtillit fikk bedre karakterer, og at rusavhengige og kriminelle hadde dårligere selvtillit enn folk flest. Da psykologer ble hekta på selvtillit, kom nye ideer om barneoppdragelse. Foreldre og lærere oppfordret barn til å tro at de var skikkelig flinke. Rosen rev seg løs fra prestasjonene.

Så skulle tusenvis av vitenskapelige studier på selvtillit vurderes. Den amerikanske Association for Psychological Science bestilte en rapport, som kom i 2003. Elever med god selvtillit fikk fortsatt bedre karakterer. Men det var karakterene som jekket opp selvtilliten – ikke omvendt. Middelmådige elever som fikk psykologhjelp til å tro bedre om sine evner, fikk dårligere karakterer etterpå! De ble nemlig mer tilfredse med mindre innsats.

God selvtillit førte ikke til bedre resultater på skole eller i jobb. Det forhindret heller ikke rusmisbruk, men misbruket svekket selvtilliten. Det betyr ikke at selvtillit er en ulempe. Det får folk til å føle seg bedre og ta mer initiativ. Problemet oppstår når selvbildet blir urealistisk. Når elever synes de fortjener gode karakterer uten å jobbe.

Ved USAs eliteuniversiteter er hele 25 prosent av studentene asiater. Asiater får også bedre jobber i landet enn like intelligente amerikanere. Det har tvunget vestlige psykologer til å revurdere sine teorier om barneoppdragelse. Asiatiske foreldre legger større vekt på selvdisiplin enn de amerikanske. Rosen kommer først når den er fortjent. Den gode nyheten er at selvdisiplin kan trenes opp med varig virkning. Det kan ikke intelligens, den andre faktoren som tydelig påvirker hvem som lykkes.

Alt dette utdypes i boka «Viljestyrke» av Roy F. Baumeister og John Tierney. Moderne pedagoger vil helst premiere alle, skriver forfatterne. Men barna selv vil ha høyere krav. Da oppnår de nemlig mestringsfølelse. De som lager dataspill har skjønt dette. Spillene begynner ikke med å fortelle barna hvor fantastisk flinke de er. Barn foretrekker faktisk å starte på bunnen, og gjøre seg fortjent til fremgang.

Isteden for å klage over barns begeistring for dataspill, kan vi lære av spillets teknikker for å stimulere til innsats: Tydelige mål og forståelige regler som ikke endres. Rask og konsekvent respons på handlinger, med passe doser belønning og straff.

Å rasjonere med skryt betyr ikke å spare på omtanken. Kjærlighet kan uttrykkes på mange andre vis enn ved å skryte barns ordinære prestasjoner opp i skyene.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Traumatisk arv


Den beste terapien barn kan få, er at foreldrene bearbeider egne traumer.

41864_Forst__dine_s_r_i_sjelen_1Hvordan kan psykoser plutselig bryte ut i voksen alder? Hvordan kan folk som tilsynelatende mangler traumatisk erfaring få panikkangst? Franz Ruppert er psykoterapeut og professor i psykologi. Han mener psykisk sykdom ofte skyldes traumer som nedarves gjennom barns interaksjon med foreldrene.

Han skriver godt om dette i boken «Forstå dine sår i sjelen». Traumatiserte foreldre overfører ubevisst sine opplevelser til barna. Like ubevisst identifiserer barna seg med foreldrenes skjebne. Barn kan kjenne foreldrenes undertrykte følelser. Kanskje er det skyld og skam, eller frykt for å bli avslørt. Psykiske lidelser handler ofte om mørke familiehemmeligheter, skriver Ruppert.

Barn blir aktive, men upassende deltakere i foreldrenes forsøk på å finne ro. De kan få overveldende følelser, uten å kjenne til de traumatiske hendelsene som ville gitt følelsene mening. Virkelighetsflukt er en måte å mestre situasjonen på. Flukten kan arte seg som psykose eller andre sinnslidelser. «Hjelpen» er ofte tunge medisiner. De bedøver smerten, men løser ikke problemet, påpeker Rupert.

Som terapeut har Rupert sett mange føle seg bedre når de ser at galskapen ligger i familiesystemet – ikke bare i dem selv. Han bruker konstellasjoner som metode. Det er en type gruppeterapi der klienten velger andre til å spille rollen som viktige personer og hendelser i sitt liv. Slik får klienten kontakt med fortrengte følelser og ordløse minner. I tillegg får han eller hun et støttende miljø.

Konstellasjoner kan avdekke kjeden av traumatiseringer over flere generasjoner. I Norge er slike terapeuter organisert i Norsk Konstellatørforening. Ruppert er selv tysker, og bruker nazismen som eksempel på en kilde til traumer. Ikke bare for direkte involverte, men også for barna deres, kanskje til og med barnebarn. Hitler var selv et offer for morens traume – hun hadde mistet sine tre første barn.

Ruppert tar for seg en rekke lidelser som kan skyldes traumer, deriblant rusavhengighet. Ofte undersøkes ikke de traumatiske årsakene. Mange ofre blir ansett som uhelbredelige hvis de ikke har nytte av medisin. Ruppert mener alle alvorlige psykiske lidelser har et traume i bunnen, enten i eget liv eller i tidligere generasjoner. Et traume kan være hva som helst som overvelder vår evne til å mestre en situasjon. Derfor er små barn mest utsatt.

Franz Ruppert kommer til Litteraturhuset 17. oktober kl. 18:30. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Folksom helsepleie

I slutten av mars fikk jeg både en baby og femten nye stemødre.

Kjære helsepersonell. I anledning min sønns fødsel møtte jeg cirka femten av dere på få dager. Dere gikk inn og ut av rommet mitt og ga ulike råd, eller satte ulike ord på det samme. Hvorfor må hver pasient møte så mange av dere?

Noen antydet og pludret, mens andre gikk rett på sak. Jeg foretrakk den siste. Her er mitt beste tips til dere: Gi tydelige beskjeder. Det er ekstra viktig når dere er mange. Hva med å ha et manus eller en sjekkliste med entydig ordbruk, som alle følger? Jagerflyvere har det, men det mangler åpenbart ved store, sammenslåtte sykehus.

IMG_2942

For øvrig er det bare én hurpe for hver femtende av dere. Det er en positiv overraskelse for oss som iblant ser TV2 Nyhetene. Hurpens fremste misjon er å gi andre dårlig samvittighet, for å styrke sin skjøre tiltro til egen moral. Den har liten plass for andre moraler, selv når de er mer i tråd med forskningsresultater.

Gjør du noe annet
enn hurpen ville gjort, svarer hun med indirekte fordømmelse. For eksempel: «Du har vel prøvd den andre puppen», når hun vet du ikke har gjort det og ellers er sjokkert over at du tenker selvstendig. For å unngå hurpens giftige tone, som plasserer deg innerst i skammekroken, må du pynte på sannheter hun ikke liker. Jeg skriver ‘hun’ fordi jeg så å si bare traff damer på sykehuset.

En hurpe kan be deg hente en bleie på badet, og du henter det som ser mest ut som en bleie. Det er helt feil, og du burde selvsagt skjønt at du skulle hente det som så mest ut som en duk. Når hurpen får det hun kaller bleie, tørker hun babyen rundt munnen med det. Babyer har en formidlende effekt på hurper. Kanskje fordi språket deres kan tolkes i tråd med hurpens verdensbilde (og alle andre verdensbilder).

En annen pleier nærmest oppfordret oss til å være kritiske og tenke selv. I neste øyeblikk kunne hurpen komme innom og bli iskald om vi fulgte den forriges oppfordring. Men da hurpen kom flere ganger på rad, ble hun lettere å forholde seg til. Vi slapp å omstille hjernen totalt samtidig som vi led av søvnmangel.

Pasienter bør bruke energien sin på bli friske. Ikke på å peile seg inn på stadig nye pleiere, gjette hva de vet av det man har fortalt de andre, finne ut om man må smøre et stort ego eller kan oppnå omsorg med ærlighet. På en halv uke møtte vi alle varianter av mennesker og helsefilosofier. Det er interessant for en psykologistudent, men slitsomt for en pasient.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Bor seg ut av ensomheten

Ensomhet er en folkesykdom, og medisinen kan være sosial boligbygging. Det mener fagfolk og beboere som lovpriser en moderne form for bofellesskap.

Denne sto på trykk i =OSLO nr. 1/2013

En av fire nordmenn plages av ensomhet. Unge voksne er nesten like ensomme som de over 80 år, ifølge SSBs levekårsundersøkelser. Nesten en fjerdedel av voksne bor alene. Samtidig står over 800.000 i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Det er godt kjent at mye uførhet skyldes psykiske plager. Bjørn Grinde er forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, Divisjon for psykisk helse. Han er først og fremst biolog, og søker svar i fortiden på vår skrantende livskvalitet. I nesten to millioner år levde vi i steinalderen, før utviklingen tok av. Dermed har epoken hatt stor betydning for hva slags liv vi er tilpasset.

grinde

Bjørn Grinde, biolog med boligvisjoner

– I steinalderen ble folk født inn i en stamme adskillig større enn kjernefamilien. Der kunne de bygge holdbare sosiale bånd, forteller han.

– Klarer vi å danne sterke sosiale enheter, hjelper det mye mot psykiske plager. Det er vanskeligere i dag, hvor vi må skape det selv og ikke fødes inn i det. Noen biologer mener at mennesker helst skal bo sammen 20–30 stykker i en slags enhet. I dag mangler folk flest et tett nettverk av medmennesker, mens vi omgis av fremmede. Men det går an å legge til rette for sosial boligbygging.

Materiell rikdom er et nytt fenomen, og mindre viktig for livskvaliteten, mener Grinde, med støtte fra psykologien. Har vi penger til å dekke basale behov, betyr andre ting mye mer. Det skulle man ikke tro når man leser boligannonser. Eikeparkett og mosaikkfliser fremheves, men hvor er bilder av gode naboer rundt fellesgrillen?

– Det må bli lettere å finne boalternativer som bedre ivaretar våre sosiale behov. Vi må også opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten.

Biologen har besøkt sosiale bomiljøer over hele verden, og skildret dem i boken «Den menneskelige dyrehage». Men vi trenger ikke å reise langt for å finne boliger skreddersydd for livskvalitet. På 1980-tallet inviterte Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) til medlemsmøte om bofellesskap. Resultatet ble borettslaget Friis’ gate 6 på Grønland i Oslo. Etter råd fra medlemmer oppførte USBL en boligblokk med 27 leiligheter og mange fellesrom. Beboerne kan møtes i felles stuer, trimrom, lekerom, systue, badstue, snekkerrom og biljardrom. Et fullt utstyrt storkjøkken hører også med til fellesarealene på 400 kvadratmeter.

Vi møter Barbro Thorvaldsen og Rønnaug Hartz i en tv-stue. Begge har bodd her siden starten i 1987. Barbro var alenemor til en liten gutt da hun flyttet inn.

bolig1

To venninner som aldri vil flytte.

– Vi flyttet bare noen få kvartaler, men det var som å komme til en ny verden. Sønnen min fikk venner i huset som ble som søsken. I 25 år har vi hatt felles middag noen ganger i måneden. Når man spiser sammen blir det lettere å forstå hverandre. Vi har hatt beboere fra mange ulike kulturer, og fått innsikt i hvorfor folk oppfører seg som de gjør.

Nye innflyttere inviteres på gratis fellesmiddag. Vanligvis koster den 40 kroner for voksne. Matlagingen går på omgang blant dem som melder seg til tjeneste. Det er langt ifra slitsomt, synes Barbro.

– Det er veldig hyggelig å lage middag. Småbarnsforeldre er på gruppe sammen, så noen kan passe barna ved behov. Større barn vil gjerne være med og hjelpe til. Det er litt færre fellesmiddager enn før, fordi familiene har det travlere. Til gjengjeld prioriterer flere å møte opp når de kan.

Da huset var nytt, var de fleste beboerne enslige eller aleneforeldre. Siden har mange fått både partner og barn.

– Småbarnsfamilier vil gjerne bli boende her, men det er ikke nok store leiligheter. Vi som har fireroms flytter jo aldri! Selv arvet jeg nettopp et hus, men jeg blir nok her. Jeg anbefaler virkelig en slik boform. Folk hjelper hverandre. Småbarnsmødre går trimtur om kvelden mens en passer ungene, og fedrene spiller innebandy. Folk som har flyttet, kommer gjerne tilbake på fellesmiddag.

Barbro forteller om en avdød nabo som pleide å stå i vestibylen lørdag formiddag og steke vafler. Om barn som arrangerer lotteri, og fellesmiddager som ender i spontane allmøter.

– En gang var det barn som ledet møtet, og de var så flinke! Unger som bor her får sosial kompetanse. De blir inkludert i noe større enn den lille leiligheten med mor og far. Jeg tror det gjør dem sterke i andre sammenhenger. Det har gått veldig bra med unger herfra som er blitt voksne.

Barbro har fått seg mann siden hun flyttet inn, mens Rønnaug er alene med en datter på 13. De bor i en toroms leilighet på 53 kvadrat.

– Ingen av oss vil flytte selv om det er trangt, sier Rønnaug. – Når jeg kommer hjem sitter hun i tv-stua og spiller kort med venner. Da hun var mindre løp de rundt over alt i huset. Selv har jeg ikke alltid behov for å prate, men det er ikke noe press. Folk skjønner at du trenger å trekke deg tilbake iblant. Det gir trygghet å kjenne alle naboene.

– Mange mener at Grønland er noe av det minst trygge som fins i Norge, sier Barbro. – Men vi føler oss veldig trygge. Vi har felles verdier rundt det å bo. Alle vil ta vare på huset, uansett hvor de kommer fra. Jeg mener at boformen former mennesket. Når noe blir problematisk, har jeg veldig tro på konkrete tiltak der folk bor. Gamle kannibaler sier jo at du spiser ikke dem du har delt et måltid med, ler hun.

bolig7

Det sosiale eksperimentet ser ut som en helt vanlig bygård.

Barbro er norsklærer for fremmedspråklige, og har tatt med elever hit. Særlig somalierne ble betatt av boformen.

– Somaliere er veldig glad i naboer og møter på markedsplassen. Pakistanere er mer familieorienterte. Men dette varierer med utdanningsnivå og alt mulig. En gang hadde jeg en egyptisk kjæreste som stusset over min tette kontakt med naboene. For ham var familien det viktige. I dette huset kan venner og naboer erstatte familie. Det blir som en bygd i storbyen, med god kontakt mellom ulike folk.

– Det virker veldig idyllisk her, har du ingenting å klage over?

– Folk kunne vært flinkere til å låse dører, og la være å slippe inn fremmede. Det er narkotikasalg i strøket utenfor, så man må ta forhåndsregler for å unngå innbrudd i boder.

Beboerne eier sin egen leilighet, og fellesrom finansieres gjennom fellesutgifter. Barbro betaler nærmere 7000 kroner i måneden, men det inkluderer private goder som varmtvann og bredbånd. Mindre leiligheter har lavere fellesutgifter. Barbro synes hun får mye for pengene. Hun har feiret både bryllup og konfirmasjon i storstua. Gjester kan bo på gjestehybler, og ungdommene er like glade i fellesrommene som barna. Her kan de møtes i trygge omgivelser uten at foreldrene er altfor nær.

Barbro merker en økt interesse for boformen. Utenlandske arkitektstudenter kommer på besøk, og norske gjester synes også det virker spennende.

– Folk er veldig positive, men det forundrer meg at ikke flere forfølger drømmen om å bo slik. Den norske folkesjela er tilbakeholden med å ta skrittet selv. Norge har alltid vektlagt fellesskap i boliger for eldre, funksjonshemmede, rusavhengige og så videre. Hvorfor ikke for folk flest? Vi har jo samme behov for å ha det hyggelig sammen.

I Danmark har «bofællesskab» tatt helt av, og det er ikke snakk om 70-tallskollektiver. Det er vanlige private hjem, supplert med felles fasiliteter. Det kan være blokker, rekkehus eller eneboliger med felleshus. Oftest må det bygges nytt, for eksisterende boligmasse egner seg sjelden.

bolig2

Lange Eng har «200 dejlige naboer», ifølge hjemmesiden.

Ett av mange moderne bofellesskap er Lange Eng i Albertslund utenfor København. Et kompleks med 54 leiligheter er bygd rundt en stor hage, etter initiativ fra en vennegjeng. Felleshuset på 600 kvadratmeter har blant annet kinosal, matsal, bar og et luksuriøst storkjøkken. Her er det felles middag seks dager i uka, med mulighet for take-away. Beboerne har kjøkkentjeneste tre dager hver sjette uke.

I Friis’ gate 6 er standarden enklere. Barbro skulle ønske eiendomsmeglere la mer vekt på de sosiale godene når de selger leiligheter her.

– Flere naboer har invitert meg til å presentere fellesarealet når de skal selge. Da har det hendt at eiendomsmeglere nærmest jager meg fra visningen. De mener fellesrom ikke er interessant, i hvert fall ikke til annet enn overnatting for egne gjester. Naboer betyr liksom ingenting. Disse verdensmestrene fra vestkanten skjønner ikke at det fins forskjellige segmenter av folk. Noen kommer langveisfra fordi de ønsker å bo slik vi gjør. Men mange får for lite informasjon på forhånd.

Klaus Stafto flyttet inn i 2006, og bodde her i fem år før han flyttet «hjem» til Trondheim. Han forteller at fellesskapet nærmest var fraværende i boligannonsen han fant.

– Jeg ante ikke hvor sosialt det var før jeg kom på visning. Det gjorde meg for alvor interessert i leiligheten. Jeg tror mange meglere prøver å skjule det sosiale fellesskapet, fordi de ikke ser verdien av det. Dermed får ikke boligene alltid de rette innflytterne. Trolig blir også kjøpesummen lavere enn den kunne vært.

Men noen meglere har skjønt det. Hans Erik Engebretsen i DNB Eiendom har solgt boliger med fellesarealer i Våler utenfor Moss. Konseptet heter MyCube og består av nye rekkehus tilpasset barnefamilier. Et lite, ferdig møblert felleshus hører med.

bolig3

MyCube, skreddersydd for barnefamilier.

– Jeg er alltid opptatt av å fremheve det unike ved alle typer boliger, sier han, og mener felleshuset er ganske unikt.

– Jeg antar at det blir et samlingssted for barn, med lek og felles lekselesing, der foreldre kan bytte på å ha tilsyn. Huset kan avlaste foreldrene i en travel hverdag. Videre er det ideelt for arrangementer og innredet for overnattingsgjester.

– Hvorfor tror du noen meglere er redde for å fremstille et bomiljø som «for sosialt»?

– Jeg mener det skyldes kunnskapsløshet, latskap eller begge deler. Mange bruker nok formuleringer fra gamle oppdrag for å spare tid. Men analyser viser at det lønner seg å segmentere kjøpergrupper og skreddersy deretter. Kostnadene for slike tilpasninger er ikke på langt nær så høye som gevinsten i form av salgspris.

– Opplever du at folk ønsker seg mer tilrettelegging for fellesskap der de bor?

– Det er sjelden kunder etterspør slike fasiliteter før de gjøres klar over at de finnes. Men jeg erfarer at det verdsettes høyt når de finner ut hva det er. Samtidig er det viktig for meg å vektlegge frivilligheten av det sosiale.

Svein Riste er daglig leder i selskapet som har skapt MyCube. Gjennom Frost Utvikling AS jobber han med boligkonsepter for bestemte målgrupper. Det er nokså nytt i Norge.

bolig4

Svein Riste, gründer

– Et konsept må starte med noen verdier, sier han. – Mennesker er skapt for å være sosiale, og fellesskap gir merverdi til boligen. Et moderne leilighetskompleks har få naturlige møteplasser. Mange nordmenn bor også isolert på en stor eiendom. Det er unaturlig. Ensomhet er den store, nye folkesykdommen.

Barnefamilier er kanskje ikke blant de mest ensomme. Men ofte bor slekt og gamle venner andre steder, og tidspress kan medføre lite sosialt liv utenom kjernefamilien. Dessuten kan samlivsbrudd gå hardt utover fellesskapet.

– Vi som står bak MyCube er alle småbarnsforeldre, og erfarer at naboene blir våre viktigste støttespillere. Vi vil legge til rette for godt naboskap. Felleshuset i MyCube-prosjektene gir lavere terskel for å bli kjent og ekstra plass for små og store anledninger.

Svein fikk god respons da han presenterte konseptet for politikere i 60 kommuner. De falt ikke bare for felleshuset, men også for de lave kostnadene.

– Våre hus oppfyller kravene til husbankfinansiering. Det gjør prisen langt mer akseptabel. Dessuten er produksjonen strømlinjeformet. I dag kan vi bygge 18 rekkehus på 4-5 måneder. Etter hvert kan det gå enda raskere. Vi kan heise på plass de samme modulene over alt.

Rekkehusene er selveiere og kommer i to størrelser. I Våler ligger prisen for det største på 119 kvadratmeter rundt 2,5 millioner. Fellesutgiftene er på cirka 1200 kroner. MyCube bygger også i dyrere områder, som Klepp utenfor Stavanger. I Asker har de skaffet tomt, og flere steder vurderes. For Svein er det ikke noe mål å bygge midt i byen. Barnefamilier kan gjerne bo landlig, så sant det fins barnehage og skole i nærheten. Selv om boligene er tilpasset barnefamilier, er det ikke umulig for andre å bo der. Frost Utvikling legger seg heller ikke opp i hva felleshuset brukes til.

– Sameiet kan selv ta stilling til bruk og drift innenfor bruksavtalen for felleshuset. Kanskje vil noen ha kontorplass i huset på dagtid, eller en liten barnehage. Jeg ser for meg barnebursdager og juletrefester, spillkvelder og andre aktiviteter for små og store.

Svein har ikke glemt de eldre. Det andre konseptet han jobber med, heter Doyén. Navnevalget er inspirert av det franske ordet doyen, som betyr «den mest erfarne». Er du over 50, kan du flytte inn i et leilighetsbygg på Eidsvoll med rundt 750 kvadratmeter fellesarealer. Her er det treningsrom, spa, bar, hobbyrom, lounge, kjøkken, spisestue og mer. 24 selveide leiligheter er på plass, og flere er på gang.

bolig5

Doyén i den gamle husmorskolen på Eidsvoll.

Hva med å starte dagen på treningsrommet mens badstuen blir varm, og gå i boblebadet etterpå? Doyén har fått et rykte som eksklusivt, men mange eldre får bedre råd når de forlater eneboligen og flytter i leilighet. Her er kvadratmeterprisen cirka 40 000, og fellesutgiftene rundt 2000 kroner. Det er litt dyrere enn ellers i området. I tillegg kan man kjøpe tjenester som renhold, hjemkjøring av mat og personlig trener. En aktivitetsgruppe arrangerer temakvelder, vinaften, turer og gourmetkvelder. Deltakelse er frivillig. Det er lov å ha husdyr, men ikke hjemmeboende barn mer enn 90 dager i året.

– Godt voksne mennesker opplever gjerne to kriser, sier Svein. – Når ungene flytter ut, og når partneren dør. Snittalderen på nye innflyttere i Doyén er 59 år. Jo eldre du blir, jo høyere blir terskelen for å flytte, selv om livskvaliteten kanskje lider der du bor. Dette konseptet er for de friske eller de som klarer seg med hjemmehjelp. Hjemmehjelpen får også en enklere hverdag når brukerne bor på samme sted.

bolig6

Slik kan det se ut når mange spleiser på fasilitetene.

Kanskje kan noen forebygge dårlig helse ved å bo slik, med godt fellesskap og kort vei til trimrommet. Før jul spurte Aftenposten om leserne kunne tenke seg å bo i eldrekollektiv. Mange tusen svarte, og 60 prosent sa ja. Doyén planlegges foreløpig i Rælingen, Asker og Hamar. I USA har slike bofellesskap vært vanlig i femti år, og Svein tror dette er fremtiden også i Norge.

– Dine og mine besteforeldre stilte små krav. Foreldrene våre, derimot, har vært jorda rundt og aksepterer ikke hva som helst. I fremtiden vil eldre ha både i pose og sekk.

Se video fra Doyén

3 kommentarer

Filed under Reportasje

Våre kjære røvere

Jeg er vokst opp med Kardemomme by, og ser noe helt annet i historien enn Sofia Jupither. 

For Jupither ligner Kardemommeloven høyreekstrem retorikk. Det er en gåte, når hun beskriver sistnevnte som «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre». Lovens første ledd er vitterlig «du skal ikke plage andre». Den svenske teaterregissøren ser også en by som maner alle til å være like.

Både høyreekstremisme og konformitet gjør meg kvalm. Likevel ser jeg opp til  kardemommeverdiene. I min ungdomsroman «Inniverset» (2001) setter en skoleklasse opp Kardemomme by som teaterstykke. De kuleste guttene stusser over at Kasper, Jesper og Jonatan raner et lite pinglebakeri. Hvorfor ikke en bank? Klassens mest unnselige jente stusser over Bastians høye status i byen. Politimesteren er jo bare snill.

I Kardemomme by er det flaut å være slem. Derfor har tante Sofie lite å frykte når røverne røver henne til å stelle i huset. Her ser Jupither et foreldet kvinnebilde, men Sofie blir verken redd eller underdanig. Hun befaler røverne å rydde selv. Motvillig føyer de seg. Innvendig er de som før.

kardemomme1

Vendepunktet kommer når røverne raner bakeriet og havner i fengsel. Der blir de møtt med radikal humanisme. Herr og fru Bastian kaller dem «våre kjære røvere», og fru Bastian synger: «De har det meget bedre her enn hjemme hos seg selv.» Bastian arresterer røverne for å frigjøre dem fra sitt eget fangenskap. Han vil vekke ressurser i dem som de selv betviler at de har.

«Jeg tror ikke at de er så ille likevel,» synger fruen. Med en slik holdning oppnår hun at røverne vasker seg. Først synes de det er tullete, i likhet med Jupither. Så oppdager de tre pene ansikter i speilet. De ante ikke at de kunne være så pene! Stoltheten gjør dem rustet for nye oppgaver, og det får de. Vårt samfunn ville møtt dem med mistenksomhet i lang tid, men Bastian møter dem med tillit: Han ber dem slukke brannen i tårnhuset. Som røvere må de være flinke til å klatre utenpå hus, resonnerer han. For et forbilde i rehabilitering!

kardemomme2

«Stol på oss!» sier røverne, og strammer seg opp. Her ser Jupither kanskje mer klam konformitet. Jeg, som jobber med rusavhengige i gatemagasinet =Oslo, ser nøkkelen til et liv i frihet og verdighet. Knapt noe synes å fungere bedre for samfunnets utstøtte enn at de tiltros ærlig arbeid. Slik kan de gi sitt unike bidrag til et samfunn der arbeidsdeling krever at folk er forskjellige. I Kardemomme by er arbeidsdelingen svært tydelig; vi hører knapt om to personer med samme yrke. Bare røverne sitter fast i en hemmende gruppeidentitet.

Når de redder Tobias og dyrene fra flammene, befris de fra det ulykkelige røverlivet. Bastian har lyktes med sin strategi, i motsetning til tante Sofie. Tanten står for en gammeldags, autoritær og konform oppdragelse: «Hvis bare alle var som meg så ville alt bli bra». Bastian viser en empati som fortsatt nesten er for moderne. Han hevder seg ikke på røvernes bekostning. Han forstår deres virkelige forbrytelse: At de har fortrengt sitt opprinnelige ønske om å bli noe konstruktivt. Kasper vil egentlig være brannmester, Jesper sirkusdirektør og Jonatan baker.

Bastian er ikke alene om å anerkjenne røvernes egentlige jeg. Hele byen hilser vennlig på dem så snart de viser seg i dagslys. For en fordomsfrihet! Selv tante Sofie sier at de har vært ordentlig tapre. Da svarer røverne at de kan være mye taprere. De vil ikke være kriminelle, men hittil har de ikke sett andre muligheter. «Vi røver bare det vi må,» som de selv synger.

Sofia Jupither har rett i at kardemommefolket er påfallende lykkelige. Men kanskje fins det gode grunner til det, som vi kan lære av. Loven er så enkel at alle forstår hensikten. Den kloke Tobias i tårnet kan konsentrere seg om værvarsling. I vårt samfunn ville han kanskje vært byråkrat i justisdepartementet.

Politimester Bastian er et forbilde som lever som han lærer. Han jobber forebyggende, ved å spre glede og passe på at alle har det bra. I Kardemomme by har vennlighet status som offisiell verdi. Kardemommelovens motiv er lykke for alle, ikke konsentrasjon av penger og makt. Den som bryter loven signaliserer ikke manglende respekt for autoriteter, men manglende respekt for seg selv. Å plage andre er nemlig ikke veien til lykke. Når Kasper løper inn i det brennende tårnhuset, vet han at han egentlig ikke lever om han avviser muligheter til å handle konstruktivt. Livet hans står i fare enten han oppsøker flammene eller ei. Dermed blir det lett å være tapper.

Siden Thorbjørn Egner skrev «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1955, er Norge blitt en pøl av pengerikdom. Det gjør historien enda viktigere. I dag er vi mer opptatt av belønning i penger enn vi var på 1950-tallet. I mange tilfeller nøler vi med å være greie før vi får betalt. Samfunnet rydder helst plass til dem som kan betale for seg – uansett greihet. Hos oss er det flauere å være fattig enn å være slem. Med en slik holdning kan Kardemomme by leses som en plagsomt usannsynlig idyll. Men alle steder hvor folk bor sammen, vil det straffe seg å bryte Kardemommeloven. Den er ikke et akademisk påfunn for å sysselsette byråkrati og ordensmakt, men en praktisk leveregel som bekrefter og styrker kardemommeverdiene.

5 kommentarer

Filed under Bloggpost

Den menneskelige dyrehage

God politikk for bolig og lokalsamfunn – har det noe med biologi å gjøre? Ja, mener en forsker som har søkt lykken i forunderlige nabolag.

Norge mangler boligpolitikk, sies det. Skal vi ha en slik politikk, bør den handle om mer enn penger. Hvordan skaper vi bomiljøer som fremmer livskvalitet? Bjørn Grinde er biolog og forskningssjef ved Folkehelseinstituttet. Han mener vi må ta utgangspunkt i arten menneske, og hva den er best tilpasset.

En moderne, respektabel dyrehage gir hver art skreddersydde levekår. Det er ikke tilfelle i den menneskelige dyrehage. Mange sitter i hver sin bolig og savner bedre møteplasser enn kjøpesentret. Borettslag bygger fellesrom om til leiligheter, og aktivitetstilbud sentraliseres. «Døde» bomiljøer fremmer en passiv, utrygg og ensom tilværelse, ikke minst for den voksende gruppen eldre og uføre.

I de første dyrehagene ble dyrene bare buret inn og fôret. Flotte greier, tenkte dyrepasserne, siden dyrene slapp å streve for føden og fikk ly fra fiender. Likevel mistrivdes de. Dyrene vandret hvileløst rundt, skrapte seg til blods eller nektet å spise. Løsningen var å gi dem levekår evolusjonen hadde rustet dem for.

Halvparten av Norges befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Kan vi få det bedre med andre typer lokalmiljøer? Åpenbart, mener Grinde, som har besøkt og skildret et tjuetalls småsamfunn i fire verdensdeler. Stort sett består de av moderne mennesker som selv har skapt sitt alternative nabolag.

I Italia fant han økolandsbyen Damanhur, med cirka 1000 innbyggere. Her er den sosiale enheten «nukleoner» på 15–20 personer som deler en stor husholdning. En hel gjeng føler ansvar for barna, så det er ingen krise når parforhold tar slutt. Folk jobber både i og utenfor landsbyen. Lokalsamfunnet har et rikt åndelig liv og mange felles aktiviteter. Folk kan velge mellom fire nivåer for deltakelse i fellesskapet, og noen bor der kun på deltid. Demokratisk valgte meglere trår til ved konflikter. «Halve jobben er gjort ved å gi folk varige og nære forhold til hverandre, som i en steinalderstamme,» konkluderer Grinde i sin bok «Den menneskelige dyrehage».

På Island finner han Sólheimar, en landsby der vanskeligstilte bor og jobber sammen med såkalt vanlige folk. Filosofien går ut på at førstnevnte også kan berike sistnevnte, og at alle skal nå sitt høyeste potensiale. Alle bidrar til fellesskapet, med produksjon av mat og håndverk. Fastboende sosialarbeidere ansettes. Dette fungerer, mener biologen, og skriver: «Stedet har solid forankring i traust islandsk tradisjon, men er samtidig noe helt annet enn en tilfeldig bygd. Folk jobber og bor sammen med et felles mål.»

Biologen besøker rarere steder enn disse, og finner mange kilder til livskvalitet. Det er nabolag som dyrker fram medfølelsen, og aktiverer hjernens «lykkemoduler». Jo mer kunnskap vi har om evolusjonsbiologi, jo bedre lokalsamfunn kan vi skape, mener Grinde. Psykiske lidelser er «sivilisasjonssykdommer» vi pådrar oss ved å leve i miljøer vi ikke er tilpasset, som trigger hjernens straffmoduler.

For den jevne
nordmann kan boken både provosere og trimme smilebåndet. Men uvante levevis kan harmonere bedre med menneskets natur enn det vi selv er vant til. Forfatteren møter også urfolk, og fastslår at vi ikke trenger å avvise alt som er moderne. Dyrepasserne i den menneskelige dyrehage må bare ikke glemme behov vi har utviklet gjennom tusener av år. Å bevare et fellesskap krever mer enn ledighetstrygd og mobildekning.

Hør intervju med Bjørn Grinde fra NRK Ekko.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Brente kvinner og nedfrosne barn

Når samfunnet dyrker den blinde forelskelsen, kan det bli greiere å ty til danske frysere for å få barn. 

På Dagsrevyen har Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen sett enslige norske kvinner velge reagensrør i Danmark når de vil ha barn. Skal barna akseptere anonyme donorfedre? spør han. Mellom linjene er et like interessant spørsmål: Hvorfor gjør heterofile kvinner dette, når hver fjerde (nord)mann i begynnelsen av 40-årene er barnløs? Mange av mennene ønsker seg barn, skal vi tro deres triste betroelser på nett.

Det enkle svaret er at kvinner er kravstore. Jeg tror vi må se på dypere kulturtrekk i tiden. Da anbefaler jeg Lars Daniel å skifte TV-kanal. På FEM viser vanlige damer fram livet sitt i hele høst. De tenker høyt og filmer sin egen hverdag i programmet «Forbindelser».

Christin på 47 har vært gift lenge, og undres over datterens generasjon: «Da jeg var ung ble vi kjærester, men dere er jo bare på dealer’n hele tiden», sukker hun. Samtidig, et annet sted, har Synne (22) kjærlighetssorg for en hun aldri fikk. Det skortet ikke på sengekos, men Ole ville ikke ha noe fast. Etter en pause avtaler de å møtes igjen, til Synnes elleville begeistring. Ole dukker ikke opp.

Mange menn misunner Ole, som vet å gjøre jenter forelsket. Det sier imidlertid ingenting om Oles omsorgsevne, verdier eller andre vesentligheter. Men i vår tid er forelskelsen det eneste saliggjørende utgangspunktet for parforhold. Få tabuer er igjen, men ett er mye større enn før: Å skaffe seg en kjæreste man «bare» er glad i, uten at det føles som en flaske champagne på tom mage.

Det er forvirrende å leve i et samfunn som setter rasjonaliteten skyhøyt, men som samtidig dyrker den blinde forelskelsen. Er jeg syk og tyr til bønn eller udokumentert behandling, blir jeg latterliggjort uansett hvor riktig det føles. Velger jeg en mindre pålitelig mann enn mange andre jeg kunne fått, blir jeg gratulert, så sant det føles riktig.

Noen kvinner blir forelsket i voldelige menn, og får attpå til barn med dem. Da er danske reagensrør et bedre alternativ. Eller en one night-stand med «verdens snilleste mann». Det har Suzanne på 31 hatt. Hun filmer når han kommer på besøk. Både far og mor stiller opp for sønnen, og de samarbeider godt.

Suzanne vil ikke ødelegge sitt gode forhold til verdens snilleste mann ved å bli sammen med ham. Det ender jo alltid med bråk når hun har kjæreste. Dessuten er hun ikke forelsket i barnefaren med de mange kvalitetene. «Jeg blir bare forelsket i håpløse menn», betror hun en venninne over vinkartongen.

Noen vinkartonger tidligere, andre steder, hører jeg det samme fra venninner over 30. Først begeistrede utbrudd over at de endelig har møtt den rette. Litt senere: Hvorfor tar han ikke kontakt? Han syntes jo vi hadde det helt topp! Til slutt: Han er en dust, og jeg har brent meg igjen.

Etter årelang, lunefull lidenskap med «dødskjekke» musikere, «dype» litterater og spandable advokater, begynner de å spørre: Er det noe galt med meg? De vil jo aldri ha noe ordentlig forhold! Jeg kommer aldri til å få barn! Jeg må reise til Danmark og fryse ned eggene mine før det er for sent!

Samtidig, mange andre steder, sitter verdens snilleste menn og forbanner snillheten sin. Den er jo ikke den som gjør damer forelsket. Noen av mennene leser Neil Strauss’ bestselger «The Game» for å lære seg triksene: Imponer vennene hennes, men overse henne i begynnelsen. Krenk henne på skøyeraktige måter. Og for all del: Vis deg vekselvis interessert og avvisende.

Mange menn sier at triksene virker. I hvert fall for å få damene til sengs. De virker nok aller best på damer som tror noe er galt med dem. De tror nemlig det er noe galt med menn som finner dem bra nok uten videre. For noen tapere, tenker de da, som ikke stiller høyere krav til en partner.

Heterofile kvinner som vurderer danmarksmetoden, gjør det neppe med lett hjerte. De jeg kjenner til har gjort «alt» for å finne en mann som vekker den rette følelsen. Ei fant den rette følelsen da hun gikk på café og svelget en ecstasy-pille. Hun ble straks forelsket i nærmeste vannglass.

Når parforhold reduseres til et par signalstoffer i hjernen, er det lett å bli rusavhengig. Og rus varer ikke. Likevel snakker vi om forelskelsen og livsledsageren i samme åndedrag. Hvis barn kunne velge, ville de neppe satt foreldrenes rusfølelse øverst på ønskelista. Hvis kvinner følte at de kunne velge, ville de heller ikke reist til Danmark og brukt en formue på frossen sperm fra en mann de vet svært lite om.

Mye tyder på at de fleste kvinner kan velge mellom mange menn. Vi kan bare ikke velge hvem vi blir forelsket i. Dessverre faller noen for de ugreie eller uinteresserte, også når de planlegger barn. Er vi frie når vi slavisk følger hysteriske følelser? Eller er vi friere når vi velger en mann med store, reelle kvaliteter? Selv valgte jeg det siste da jeg innså at jeg aldri passet sammen med dem signalstoffene valgte for meg. Eller som Eyvind Hellstrøm kanskje ville sagt: Ingen smaksforsterkere kan erstatte de gode råvarene til hverdags.

115 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Ja takk, begge deler

Av og til høres det ut som krig når rusbehandling debatteres. Taperne er de rusavhengige.

Noen mener medisinering er det eneste som virker. Andre sverger til psykologiske metoder. Jeg ønsker at alle kunne bli rusfrie gjennom selvinnsikt og frisk luft. Men jeg innser at vi trenger ulike tiltak, også kontroversielle. Altfor få klarer overgangen til livet utenfor et idyllisk behandlingssted.

Torbjørn Løkken, verdensmesteren som også lyktes med rusbehandling.

Torbjørn Løkken klarte det. Han tilbrakte et år på Renåvangen, en institusjon med psykososial tilnærming. Å slutte med heroin kaller han sin største bragd. Det sier ikke lite, for mannen er tidligere verdensmester i kombinert. En annen som har lyktes med mentale metoder, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han valgte Narconon i Sverige, og det var ikke første gang han lyktes i utlandet. På forhånd hadde han internasjonal suksess som rockestjerne med bandet Turboneger.

Få heroinavhengige har like god trening i livet på solsiden. Noen har aldri erfart at de kan mestre noe særlig. Det hjelper ikke å gi dem moralsk høyverdig behandling, hvis de ender opp med nok et mislykket forsøk og dårligere mestringsfølelse. Behandlingskollektiver gir mange en god pause fra gatelivet, men få blir rustet til livet etterpå. Det kan skyldes at behandling og ettervern er for dårlig, men også at folk er ulike.

En av få store undersøkelser av rusbehandling i Norge (Ravndal 1995) fulgte pasienter ved Veksthuset i Oslo over flere år. Bare 20 prosent fullførte hele programmet på halvannet år. Av disse igjen, var cirka en tredel rusfrie eller hadde kun et lite misbruk fem år senere.

Ved psykososiale behandlingstilbud er det vanlig at flertallet faller fra. I 2009–10 fikk 120 personer plass ved Vivestadkollektivet i Tønsberg. Bare 33 fullførte behandlingen. Resten ga opp eller ble utvist for rusbruk. Forskere burde kaste seg over de som har klart å bli rusfrie, og finne ut hvor og hvordan. I dag er det gjerne kortsiktige utgifter, og ikke langsiktige resultater som teller når penger bevilges til tiltak. Dermed legger man ned institusjoner med gode resultater, som Phoenix Haga i Mysen. Her er behandlingen langvarig og ettervernet omfattende.

Da heroin ble forbudt rundt 1930, flyttet markedet fra apoteket til gata. Stoffet kunne like gjerne fått navnet Hitler – samfunnet så ikke lenger forskjell på kjemi og ondskap. Alle som var borti heroin, ble kjeppjaget. Heroinklinikker setter en stopper for dette. Danmark har delt ut heroin siden 2010. Tilbudet går bare til de som har mislyktes med annen behandling.

Heroinklinikker gjør kanskje ikke folk rusfrie, men de slipper alt strev som følger med gatelivet – fra fattigdom til fordømmelse. De slipper å bruke all tid og krefter på å skaffe raske penger. Heroinen kommer selvsagt fra lovlig medisinsk produksjon, utenfor mafiaens klør. Den er ikke spedd ut med rottegift eller andre, uvisse ingredienser. Riktig dose beregnes, så ingen dør av overdose. Rekrutteringen til åpne heroinmiljøer synker som en stein, siden miljøene forsvinner fra gata.

Ferske rapporter, omtalt på forskning.no, evaluerer danske heroinklinikker. Pasientene bruker bare en tredel så mye tid på kriminalitet som før. 30 prosent flere har fast bolig. De drikker 50 prosent mindre alkohol, og bruker en tredel så mye Valium og Stesolid. Flere er sysselsatt. Noen har begynt med idrett, og noen har fått overskudd til å ta seg av egne sykdommer. Noen klarer å trappe ned på heroinen, men de som ikke klarer det, kan fortsatt ha et liv. Samtidig mister kriminelle bander en viktig inntektskilde fra gatestoffet.

Det er fullt mulig å gjøre noe fornuftig mens man går på medisinsk heroin. Det viser erfaringer fra seks europeiske land. Det betyr ikke at vi bør legge ned gode, rusfrie behandlingstilbud. Vi må satse på begge deler, og det blir lettere hvis aktører i den norske rusdebatten slutter fred.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sjokkerende avslag for ruspasienter

Phoenix Haga gjør flere rusfrie enn de fleste andre behandlingssteder. Likevel har Helse Sør-Øst varslet nedleggelse.

Denne reportasjen skrev jeg opprinnelig for =Oslo nr. 7/2012.

Østfoldbygda Mysen er best kjent for Momarkedet. Færre vet at den huser en sensasjon innen rusbehandling, drevet av Stiftelsen Phoenix. Statistisk blir de færreste rusfrie selv om de fullfører et behandlingsprogram. Det er ikke uvanlig at et stort flertall sprekker etter kort tid. På Phoenix Haga er det annerledes. 67,7 prosent av de utskrevne er fortsatt rusfrie fem år senere. Det viser en nyere rapport fra Aim AS. Forsker Patrick Verde mener en viktig årsak er et godt og integrert ettervern.

Nå er brukere og ansatte i sjokk over å miste driftsmidler. Phoenix Haga ble prioritert bort da Helse Sør-Øst skulle erstatte anbud med langsiktige avtaler for private institusjoner. 3 av 22 tilbud nådde ikke opp i konkurransen. Beskjeden kom halvannen måned før planlagt nedleggelse 1. juli.

– Helse Sør-Øst mener de styrker rusfeltet fordi de øker antall korttidsplasser. Tendensen er færre langtidsplasser, sier Rune Hafstad. Han er faglig leder ved Phoenix Haga, og ble selv kvitt rusproblemer her for 20 år siden. – Da jeg kom hit til behandling i 1992, var målet å endre livssituasjon. Hva som skjer med brukerne, bør jo telle når penger skal bevilges. I dag er det andre ting som vurderes, som pris, fasiliteter og ansattes formelle kompetanse.

Han tilføyer at Helse Sør-Øst også ser på hvor mange som fullfører programmet. Der behandlingstiden er kort, er det naturlig nok mindre frafall. Ved Phoenix Haga varer behandling og oppfølging rundt to år. Deretter gis et frivillig tilbud om samtaler og aktivitet. Døgnbehandlingen har 28 plasser, og 25–30 personer er til enhver tid i ettervernet.

Ronny Hansen mener det langvarige opplegget måtte til for å redde livet hans. For fire år siden bodde han på hospits i Oslo.

– Det eneste jeg gjorde var å ruse meg. Jeg klarte verken å stå opp om morgenen eller å styre sinnet mitt. En gang stakk jeg et brannslokkingsapparat i munnen på en fyr. Mønsteret du får av å være rusmisbruker, det knekker du ikke på en måned eller et halvt år. Det handler ikke bare om å bli rusfri, men om å bli et engasjert samfunnsmenneske.

Han har egen bolig i Mysen, men besøker gjerne Phoenix Haga for å oppleve stemningen. Magisk, kaller han den.

– Her blir du møtt med kjærlighet. Har jeg en tung dag, er det bare å komme hit og få den rettet opp. Moren min opplevde det samme da hun kom hit på besøk. Hun sa at alle burde gått gjennom dette programmet, selv om de ikke har rusproblemer.

Stramme rammer, men veldig varmt. Det sier folk om institusjonen. Ronny fikk høre at han burde dra hit fordi det funket, men han måtte ikke tro det var enkelt.

– Dette er ingen «PlayStation-rehab», sier han, og sikter til slappere opplegg andre steder. Her møtte han krav fra første stund; om å stå opp, vaske, lage mat og måke snø. I tillegg kom terapigrupper og arbeid med egne holdninger. Programmet er delt i ulike faser, med økende ansvar for seg selv og andre.

– Jeg måtte selv skaffe meg jobb. Jeg ble frivillig på Kiwi og Narvesen, og fikk betalt etter hvert. Nå har både regionssjef og distriktssjef i Narvesen tilbudt meg å overta en kiosk i Halden. Det er en ære! stråler han. – Ettervernet gjør at jeg kan leve normalt. Jeg har et nettverk av folk som ikke er redde for å si fra. De kan dra på uanmeldt hjemmebesøk, og følge opp at jeg er på jobb.

Ronnys lille datter har fått en far som tar ansvar, og som ikke en gang lar seg friste av alkohol. Hun var også en viktig motivasjon for å bli rusfri.

– Den første tiden i behandling følte jeg ikke at jeg selv var verdt det. Jeg gjorde det for hennes skyld. Hun sa til meg på telefon at hun elsket meg herfra og ut i universet, forbi alle stjerner og planeter… Da var det bare å gå for gull. Jeg vokste ikke akkurat opp med en far som var tilstede, men jeg begynte ganske sent med rus.

Som ungdom var Ronny et lett offer for mobbing; snill og godtroende. En kompis som ikke utnyttet ham, var til gjengjeld glad i dop. Ronny ble «dritkul» når han begynte å gjøre som de andre i gjengen. Dessuten opponerte han mot moren og stefaren, som var aktive motstandere av narkotika. Han skylder bare på seg selv for valget han tok. Samtidig har han begynt å akseptere seg selv.

– I dag føler jeg meg verdifull, noe jeg aldri har gjort før. Da jeg begynte i behandling, skulle jeg se meg i speilet og si at jeg var glad i meg selv og sånt. Jeg leste fra en lapp og himlet med øynene. Etter et par måneder klarte jeg å se meg selv i øynene. Å juge så du tror det selv har fått en ny betydning for meg. I dag føler jeg meg like mye verdt som alle andre. Ikke mindre enn Røkke, og ikke mer enn en fyr på Plata.

Han tar oss med inn i hovedbygningen, forbi kontordamer og bort til en tavle med lapper. Her står navnet til alle som er i behandling, og farger viser hvilken fase de er i. Vi får se et klasserom hvor folk kan bli kvitt frykten for skolebenken, og ta opp fag. På en vegg henger fargerike masker som beboerne har laget selv.

– Her er det ikke noe karneval. Du kan ta av deg maska og være den du er. Jeg driter i hvor kul du er, om du kjenner Hells Angels og Bandidos, forklarer Ronny. På en plakat står husfilosofien, som går på det samme: «Vi er her fordi det til syvende og sist ikke finnes noen flukt fra oss selv».

I lunsjpausen møter vi Michael Lerstad, som har vært femten måneder på Phoenix Haga. Han er bare 22 år, men har allerede lagt heroinen på hylla. Han kom hit gjennom LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering), som ga ham Subutex. Egentlig hadde han ingen planer om å slutte på den sterke medisinen som hjalp ham bort fra gata.

– Jeg unner alle et godt liv, og hvis medisiner hjelper dem er det positivt. Men jeg unner også alle å kjenne det jeg kjenner nå. Det var vanskelig å konsentrere seg da jeg gikk på Subutex. Jeg glemte mye, og fikk ikke tak i følelsene. Da jeg sluttet, fikk jeg abstinens, men jeg sov igjen etter en uke. Nå får jeg med meg det som skjer rundt meg. Jeg lærer å håndtere ting selv om de er tøffe.

Michaels historie ligner Ronnys. Han følte ingen tilhørighet i ungdommen, og oppsøkte et miljø hvor han ble akseptert. Uten å reflektere over det, så han opp til de som ruset seg og ga blaffen i problemer. Han ville også gi blaffen. En eldre kjæreste introduserte ham for harde stoffer. Han var i praksis som elektriker, men lønna var eneste motivasjon for yrkesskole og jobb. Det var ikke nok. Han fant heller ingen motivasjon i kortere behandlingsopplegg.

– Jeg har vært mange ganger til behandling en måned eller to. Jeg kaller det kaffeterapi. Du sitter rolig og får medisiner tre ganger om dagen. Kanskje går du på tur. Det ble kjedelig, og jeg lærte ikke noe av det. Når jeg kom ut, bodde jeg hos venner og kjente. Dermed sprakk jeg igjen.

På Phoenix Haga har regler og rutiner hjulpet ham til å ta tak i problemer. Det kan være alt fra konflikter med folk til søppel som ligger og slenger.

– Vi kaller det å ta små ting på alvor. I går var jeg på kafé og så masse servietter på gulvet. Jeg plukket dem opp og kastet dem. Jeg klarte ikke å bare gå forbi. Du kan si jeg er blitt hjernevasket, men på en god måte.

De tydelige rollene ved institusjonen har lært ham å forholde seg til autoriteter. Han må ta imot beskjeder fra arbeidsledere, akkurat som i en vanlig jobb. Oppfører han seg dårlig, får han forklart hvordan oppførselen kan ødelegge for ham. For Michael er det viktig å skaffe seg gode referanser fra arbeidslivet. Nå jobber han ved Plantasjen i Askim.

Etter et års døgnbehandling, gikk han over i en ny fase. I seks måneder bor han i en treningsbolig nær hovedbygningen. Den fungerer som en selvstendig husholdning. Her kan folk prøve ut det de har lært i behandlingen. De er sysselsatt med jobb, skole eller lignende. Samtidig får de oppfølging fra primærkontakt og ansvarsgruppe. I neste fase kommer etablering i egen bolig.

Michael er opprørt over at andre mister sjansen han fikk, når Phoenix Haga trolig legges ned.

– Folk her er urolige og vet ikke hva de skal gjøre. Mange har lyst til å gi opp. Men samholdet er blitt sterkere. I hele fylket er det mange som støtter oss. På Facebook fikk støttegruppen 20 000 medlemmer på få dager.

Beboerne planlegger nå et løvetanntog i Oslo. Løvetann anses som ugress, men blomstrer uansett hvor hardt man prøver å fjerne den. Slik vil Phoenix Haga også være. Institusjonen eier selv tomt og bygninger. Faglig leder Rune Hafstad mener det er uaktuelt å legge ned. Hvorfor ødelegge et fagmiljø som er bygd opp over mange år? Isteden vil Helse Sør-Øst blant annet satse på en ny institusjon i Fetsund.

Stig Grydeland er direktør for eksterne helsetjenester i Helse Sør-Øst. Han forteller at alle rusinstitusjoner drevet av ideelle organisasjoner har vært gjennom samme prosess i konkurransen om driftsavtale.

– Alle har vært i forhandlingsmøter og levert sine tilbud til oss. Vi har bedt om tilbakemelding på ting som bemanning, pasientsikkerhet og pris. Vi er en svær region, så tilgjengelighet er også en faktor.

Han kan ikke si noe konkret om hvorfor Phoenix Haga ikke fikk avtale.

– Klagefristen gikk ut i dag, og de har sendt inn klage. Jeg kan ikke si noe om innholdet i klageprosessen, så svaret må bare bli at de ikke nådde opp i konkurransen. Vi ønsker litt flere korttidsplasser, og den økonomiske rammen er økt med 100 millioner. Slik har vi fått 20 ekstra behandlingsplasser.

Etter telefonsamtalen med direktøren, får vi tilsendt klagebrevet fra Phoenix Haga. Her skriver advokater at det er vanskelig å se logikken i Helse Sør-Østs kriterier. Kvaliteten på behandlingstilbud begrunnes med lokalenes kvalitet, uten videre utdypning. Geografisk plassering er utslagsgivende for noen institusjoner, men ikke for andre. Noen tilbud er valgt av prishensyn, mens andre får driftsavtale selv om de er dyre.

Vi får også lese en lengre begrunnelse for avslaget. Helse Sør-Øst skriver blant annet at Phoenix Haga ikke har en spesifikk målgruppe, at enkelte typer fagpersoner er for sjelden tilstede, at ikke hele journalen er digitalisert, at lokalene er noe utidsmessige og at ikke alle får eget rom og bad. Det nevnes også at andre institusjoner har beskrevet sitt tilbud mer detaljert, og henvist til anerkjent litteratur. Begrunnelsen sier ingenting om langsiktig resultat av behandlingen. Det forskes lite på dette i Norge, så det er vanskelig å sammenligne ulike institusjoner.

Rune Hafstad mener det er hårreisende at selve formålet med rusbehandling ikke vektlegges, verken av forskere eller myndigheter.

– Har du et beinbrudd, skjønner jo alle at resultatet er viktig. Det hjelper ikke å få en kjapp behandling hvis du kommer ut med et leddbein i 90 graders vinkel. I rusbehandling er det liksom ikke så nøye om det går bra med folk etterpå. Er målet at folk blir rusfrie og aktive samfunnsborgere, eller at de blir svingdørspasienter?

Phoenix Haga ønsker rettssak, og en midlertidig rettslig forføyning har utsatt nedleggelsen (per juli 2012).

5 kommentarer

Filed under Reportasje

Fra problembarn til konfliktløsere

Anders kom til en ny skole, etter at den forrige ga ham opp som et håpløst tilfelle. Etter få dager smalt det igjen. «Jeg er bare sånn», sa Anders, og mente han ikke kunne gjøre noe med aggresjonen. Etter nyttår ble læreren sykemeldt. Da han kom tilbake, satt Anders gråtende utenfor klasserommet. Han hadde slengt sekken i veggen, og sa at han hatet skolen. Læreren lot seg ikke provosere. Han hadde erstattet den gamle troen på refs med en ny metode. Han sa at han kunne hjelpe Anders hvis han satte ord på problemene sine.

«Jeg vet jo f… ikke hvilken engelskgruppe jeg skal være på!» skrek Anders. Læreren hadde glemt å plassere gutten på en av de to gruppene. Han tok ansvar og beklaget seg. Tankene hadde vært andre steder fordi han var borte. «Jeg har også vært borte», sa Anders, og fortalte om en forretningsreise med faren. Læreren fikk en mengde informasjon om fjordarmer og fiskeoppdrett. Han ante ikke at den skolesvake eleven var så kunnskapsrik.

Det var første gang Anders hadde hørt en lærer be om unnskyldning. Det var første gang han fikk snakke ut om egne interesser og problemer på skolen. Som ny elev, hadde Anders vært sikker på at ingen ville like ham. Nå kunne læreren ta tak i Anders’ interesser for å motivere ham til innsats. Han fikk holde foredrag for klassen om Titanic, og klassen fikk se en helt annen gutt enn «problembarnet». Etter dette gikk det bedre med Anders.

Denne læreren er en av hjernene bak Sabona-metoden. Utgangspunktet er en FN-manual for konfliktarbeidere, laget av fredsforsker Johan Galtung. Tenk om barn fikk voske opp med samme kompetanse som profesjonelle konfliktløsere? Noen glupe lærere tilrettela verktøyene for barn. Først brukte de dem seg imellom, som forbilder. Så lærte elevene å bruke dem. Sabona er en zulu-hilsen som betyr «jeg ser deg».

Anders’ mål – tilhørighet – var helt akseptabelt. Bare midlene han brukte var destruktive. Sabona lærer oss å se og støtte prisverdige mål. Hvis vi bare refser dårlig atferd, lærer barnet at den som har makt, er den som har rett. Barnets behov blir verdiløse. Det blir lettere å være selvdestruktiv og utagerende uten å bry seg om konsekvenser. Rusmidler kan dempe den vonde følelsen av å være et problem, når inspirasjonen mangler for å finne mer konstruktive midler. Ikke minst kan rusmiljøer tilfredsstille den utstøttes behov for tilhørighet. Mange Erlik-selgere har fortalt meg at slike miljøer var de eneste som tok dem imot med åpne armer da de følte seg utenfor.

Når voksne ser og støtter de unges behov, kan de sammen jakte på bedre veier til målet. Maktbruk mot uønsket atferd løser ingenting på sikt, verken på Plata eller i skolegården. På Sabona-skoler konkurrerer elevene om å finne de beste løsningene. De lærer at dårlig atferd bare er den synlige toppen av isfjellet. For å løse noe, må vi se det som ligger under – eller bruke u-båt, som de sier på Sander skole i Sør-Odal.

I 2005 ble Sander den første skolen som tok ibruk Sabona. Snart kom rapportene om elever som følte seg sett og verdsatt, og lærere som senket skuldrene. Hjemme fortalte barna begeistret om verktøy for konfliktløsning, med artige navn som «ryddematta» og «løsningstrappa». Disse kan du lese mer om i boka «Sabona» av Åse Marie Faldalen, Synøve Faldalen, Vigdis R. Faldalen og Lars Thyholdt.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO