Hvorfor stemte det norske folk imot brennevinsforbudet i 1926, bare sju år etter at de hadde stemt det fram?
Johan Andreas Welhaven var prest i Grønland kirke fra 1882. Noen fryktet ham så voldsomt at de løp og gjemte seg når de så ham. Det skriver historiker Olav Rune Ekeland Bastrup i kirkens jubileumsbok, «Et åpent hus».
Moralpolitiet på Grønland var ikke noe som oppsto med innvandrede taxisjåfører i vår egen tid. Welhaven og hans medhjelpere i menigheten slo ned på umoralsk atferd i lokalmiljøet. De var særlig skeptiske til det som foregikk i dansehallene. Det var aller verst for unge piker, mente presten. Her trådte de sine første skritt på «lastens bane».
Bystyret mente det måtte være tillatt «for den simple Classe at more sig med Dands iblant sine Ligemænd». Likevel fikk Welhaven gjennomslag for sitt syn, og flere dansehaller måtte stenge.
I lokalsamfunnet var det mange som verdsatte prestens innsats. Welhaven prøvde blant annet å rydde opp i elendigheten som fulgte med uregulert salg av brennevin. På Grønland krydde det av snuskete alkoholutsalg, med like lugubre selgere. Presten tok en alvorsprat med folk som solgte billig brennevin fra bakgårder og portrom. Hadde han levd i dag, ville han kanskje stilt dopselgerne til veggs.
Polhandel er bedre enn porthandel. Det mente nordmenn etter å ha prøvd både uregulert alkoholsalg og ulike former for alkoholforbud.
Welhaven levde i et samfunn med mange sosiale utfordringer, som myndighetene gjorde lite for å løse. Derfor var det ikke rart han tok sakene i egne hender. Etter hvert fikk vi bedre løsninger på det presten anså som moralske problemer.
Når det gjaldt alkohol, prøvde staten først å løse problemene med forbud. Brennevinsforbudet ble innført ved et stortingsvedtak i 1916. Det ble fulgt opp med forbud mot hetvin og øl i klasse 2 og 3.
I 1919 fikk folket si sin mening. Avholdsbevegelsen sto sterkt, og en folkeavstemning ga flertall for fortsatt forbud. I 1926 var det ny folkeavstemning. Denne gangen ble forbudet nedstemt. Hva hadde skjedd i mellomtiden?
Forbudet førte til en enorm industri med smugling av brennevin. Det ble også kraftig vekst i hjemmebrenning. Dette gikk verst utover fattigfolk, som endte opp med den mest skadelige alkoholen. Norske myndigheter ble så lei av bivirkningene ved forbudet at de vedtok ny folkeavstemning. I mellomtiden var det anstendige Vinmonopolet blitt etablert.
I dag er det vanskelig å se for seg prester som refser alkoholforhandlere ansikt til ansikt. Staten har skapt nye rammer rundt gamle utfordringer. Det har gitt det norske moralpolitiet mindre å gjøre. Nå ønsker noen at staten skal skape tryggere rammer også rundt vår tids ulovlige rusmidler.
«Omsetning bør skje under offentlig kontroll, og det må utvikles strategier for å knekke den svarte økonomien», sier Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på omsetningen av ulovlige rusmidler.
Politibetjent Frederik Hermansen Leraand minner oss på hvorfor det trengs skadereduserende tiltak, i magasinet Politiforum:
«Se for deg at du drikker alkohol og ikke vet om det inneholder 4,5 % eller 96 % alkohol, og heller ikke smaker forskjell. Legg til at du ikke har peiling på hva drikken inneholder utover alkohol, så nærmer du deg realiteten til de som bruker ulovlige rusmidler!»
Når det ikke fins anstendige rammer rundt rusmidler som blir mye brukt, henvises de til en farlig underverden. Rusmidlene i seg selv er ikke roten til alt ondt. Noen av de mest brukte stoffene vi kaller narkotika gjør god nytte for seg i medisinsk behandling, og enda flere ligger an til å bli medisiner i nær fremtid. Da er det ikke rart at noen prøver å medisinere seg selv med de samme stoffene, og godtar risikoen med uregulerte stoffer fra gata og internett. Å moralisere over brukere og selgere hindrer oss i å se bedre ruspolitiske løsninger.
Karibua 