Tag Archives: nordmenn

Nabolaget som nyter sjelen og spinaten

Den norske kulturen er egentlig en haug med ulike kulturer. La meg beskrive en kveld i en større leilighet på Frogner.

Noen steder hører de på jazz og klassisk og er opptatt av internasjonal politikk. Andre steder går det mer i danseband, bil og motor. Nettsiden nabolag.no viser hva som interesserer en typisk person på hundrevis av steder i Norge. Her skal jeg ta for meg et nabolag som ligner mest på førstnevnte.

Vi er i Bygdøy Allé, på rett side av Gimle kino (vestsiden). Invitasjonen er sendt ut på e-post: Kjære dere. Denne gang vil vi ta opp spørsmålet om universets opprinnelse. Vi samles omkring dette og et måltid. Bidrag til matbordet er velkomment. Drikke bes medbrakt.

Universets opprinnelse skal jeg takle. Men hva slags mat liker de å spise? Hvordan skal jeg presentere meg? Vil de le av den billige vinen min? Skal jeg sette meg i en av de tre små sofaene før måltidet, eller er de til pynt? Jeg deler abstrakte interesser med nabolaget i vest, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg der. Jeg kommer tross alt fra innlandet.

De andre gjestene presenterer seg i flere generasjoner. («Min farfar kjente jo din far som var professor der og der»). Jeg så ikke snurten av en professor før jeg var 20. Så oppdager jeg at alle har innesko unntatt meg. Jeg lurer på om noen ser det, og om jeg holder vinglasset riktig. De andre har begynt å dele sine erfaringer med psykoanalyse. Damene er svake for Carl Gustav Jung, og har jobbet mye med drømmene sine. Der jeg kommer fra snakker folk om ryggproblemer, ikke om sjelekvaler.

Jeg lurer på hvor fort det tar seg ut å drikke av hvitvinsglasset. Plutselig er jeg den eneste som har glasset i hånda. Hvor har de andre satt glasset sitt? (Riktig svar: på flygelet). Ved siden av flygelet står to småjenter og spiller fiolin. Jeg lurer på hvor jeg har hørt melodien før. Jo, det er en av ringetonene på mobilen min! Jeg prøver å like fiolinversjonen, men tankene vandrer til en mulig popversjon.

Fiolinsøstrene neier. En mann ved navn Victor, som presenterte seg som komponist og fritenker, holder en spontan tale. «Man blir musikken, og musikken blir en selv,» sier han. «Å innlate seg på musikkens premisser blir dermed å sette sitt eget subjekt på spill.»

Så åpnes de doble fløydørene inn til det plassbygde kjøkkenet. Hva skal vi spise? (Riktig svar: quinoasalat, bønnesalat, couscoussalat, rabarbrapai, spinatpai, speltfocaccia, etc.) Jeg turte ikke å ta med mat, men på kjøkkenøya er det mat nok til en hel vegetarkongress. Der jeg kommer fra koser vi oss ikke med sunn mat, men her smaker den godt.

En teoretisk fysiker som også er en anerkjent kunstner tar ordet. Han sier at Big Bang er en teori og ikke et faktum. Endelig er den kompliserte delen av kvelden over. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor universet kommer fra.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Shoaib sorterer merkelappene

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2011.

Da Shoaib Sultan kom til Norge ble han bare kalt innvandrer. I dag kalles han muslim, og blir tillagt holdninger han ikke har.

shoaib11

Shoaib Sultan vandret ikke inn i Norge. Han krabbet. Som ettåring kom han til Oslo i 1975, fra en jevnstor by i Pakistan. «En liten by», som han selv kaller det. Mens han gikk på barneskolen flyttet familien til et adskillig mindre sted i Sør-Odal. Verken der eller i hovedstaden ble de kalt muslimer.

– På åttitallet var jeg en raring på skolen. Men ingen skyldte på religion. Det handlet mer om at jeg var en bokorm. Læreren sa jeg hadde lånt og lest flere bøker på skolebiblioteket enn resten av klassen til sammen.

«Hvor god er du på Nesbudialekt?» spurte en quiz, og Shoaib fikk resultatet «Perfekt! En ekte nesbu?» En annen quiz sier at han kjenner Oslo bedre enn han kjenner sin egen mor. Dessuten har han full kontroll på Midtøsten og Nord-Afrika. Alt dette fremgår av hans rikholdige Facebook-profil. Han var tidlig aktiv på sosiale medier. Da han fikk tvillinger, ble pappapermisjonen varslet på Twitter. I dag bruker han sosiale medier mest til seriøse diskusjoner om kultur og religion.

Var det 11. september som gjorde oss så veldig oppmerksomme på at noen er muslimer?
– Det var et vannskille, men tendensen begynte tidligere. Jeg var inne på det i min bacheloroppgave i statsvitenskap på 1990-tallet. Der skriver jeg om bortfallet av Sovjetunionen. Det skapte behov for et nytt fiendebilde, noe Vesten kunne være i opposisjon til. I media er retorikken blitt mye verre etter 11. september. På 1990-tallet ble ikke ekstreme grupper tatt seriøst. Nå er de mainstream i nyheter og offentlig debatt. Vi har også fått nettaviser, som må lage overskrifter folk klikker på. De fokuserer på det ekstreme for å tjene penger.

Hvorfor setter vi alt og alle i bås?
– Ingen vil kategorisere seg selv, men alle ønsker å kategorisere andre. Det hjelper oss med å forklare verden. Når man ikke helt forstår hvorfor ting er som de er, er det greit å finne en forklaring. Folk med lite kjennskap til muslimer sier ofte til meg: «Du er jo normal. Men så er det alle disse gærningene…»

Shoaib mener det har skjedd en uheldig sammenblanding mellom religiøs sosialkonservatisme og ekstremisme.

– Det fins forstokkede holdninger blant muslimer. Det kan man godt ta opp som et problem. Men hvorfor blande det sammen med ekstremisme? Det er forskjell på folk som ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, og folk som forsvarer terror. La oss si at 3 av 1000 muslimer forsvarer voldsbruk, og at 40 er konservative. Når de slumpes sammen, blir 43 av 1000 ekstremister. Slik retorikk bidrar bare til å styrke ekstremismen.

Han innrømmer gjerne at det fins muslimer som bekrefter stereotypene, og som har interesse av at de bevares. At disse får så mye oppmerksomhet, tror han ikke er lurt.

– Ekstremister på ulike sider ønsker gjerne det samme. Det er viktig for dem at det blir skapt skiller og uenighet. Konfrontasjon er en av drivkreftene bak terrorisme. Terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til hvor sterkt andre hater dem.

– Når man hater og kjemper imot noe, gir man vel motparten en identitet som styrker den?
– Akkurat. Man styrker det man hevder å kjempe imot. Danmark har en mye råere islamdebatt enn Norge. De har også flere ekstremister. Mange ressurssterke og redelige muslimer flytter til England, USA eller Canada for å slippe hatet.

Selv bodde Shoaib i USA som student fra 1994 til 2000. Der merket han en annen holdning til muslimer enn i Norge.

– I USA er religion en mye mer naturlig del av folks liv. De har en stor og systematisk respekt for livssyn. Dermed får man ikke de samme debattene som i Norge. Jeg måtte heller ikke forklare eller forsvare noe på grunn av min pakistanske opprinnelse.

Har dette endret seg i USA etter 2001?
– Man kan mene mye om amerikansk utenrikspolitikk, men innenriks er debatten fortsatt mye bedre enn i Europa når det gjelder muslimer. Du er amerikaner gjennom det du gjør, ikke hvor du kommer fra. Deltar du i samfunnet som alle andre, er du fullstendig godtatt.

Da Shoaib bodde i USA, følte han seg mest av alt veldig norsk.

– De norske studentene skilte seg ut, selv fra svensker, i hvordan de reagerte på ting. Jeg var definitivt en av de norske, selv om det var mange pakistanere der.

Reagerer du som en nordmann også når du ser Muhammed-karikaturer?
– Jeg synes på mange måter det er ubehagelig. Men jeg forsvarer retten til å publisere dem. Problemet er at publiseringen handler mer om provokasjon enn om ytringsfrihet. Det fører ikke noe godt med seg.

Noen mener at moderate muslimer ikke er flinke nok til å protestere mot ekstremisme.
– Da følger de dårlig med. Hver gang noe har skjedd, har folk gått ut og tatt avstand. Men det er utrolig hva du ikke ser hvis du lukker øynene. Jeg kan si at jeg tar fullstendig avstand fra noe, og likevel blir jeg bedt om å være tydeligere. Uansett hvor tydelig jeg er, er jeg ikke tydelig nok. Da handler det ikke om hva jeg sier, men om hva andre antar at jeg mener.

Hva er viktigst for deg personlig ved islam?
– Hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker, samfunnet og kloden. I islam heter det at Gud tilgir overtredelser mot seg selv, men ikke mot andre mennesker. Gjør jeg urett mot deg, er det du som må tilgi meg, ikke Gud. Jeg håper at jeg kan oppføre meg i tråd med det jeg sier. Det viktigste idealet er den gylne regel, som fins i mange religioner. Hos muslimer, som hos alle andre mennesker, kan det være langt mellom ideal og realitet. Menneskelige trekk veier tyngre enn religiøse idealer.

Hva kan en gjennomsnittlig nordmann lære av en muslim?
– Jeg vet ikke om en gjennomsnittlig nordmann fins. En gang hadde jeg en norsk kollega som flyttet til en annen landsdel fordi tanta hans trengte hjelp. Det er en veldig familieorientert tenkemåte, som ofte forbindes med muslimer. Merkelapper fungerer ikke, men man kan alltid lære noe av andre. Den dagen du tror du ikke har noe å lære av andre, inkludert muslimer, har du tapt.

Du var tidligere generalsekretær
i Islamsk Råd. Betyr det at du var med på å bestemme hvordan norske muslimer skulle oppføre seg?
– Nei. Norske muslimer ville frabedt seg å få diktat fra meg. Muslimer er veldig forskjellige og egenrådige. Vi har ingen pave eller kirkelig autoritet over oss. Imamer leder bønn, men de forteller deg ikke hvordan du skal tenke. Islamsk Råd har iblant satt dagsorden i media, men altfor ofte fikk vi en reaktiv rolle. En eller annen muslim i Trondheim sa at man må kunne slå ungene. Noen muslimer i London utførte et terrorangrep. Da måtte vi ut og ta avstand, og fordømme det i alle mulige varianter.

– Er du lei av å måtte ta avstand fra folk du ikke kjenner, bare fordi de er muslimer?

– Ikke hvis det skjer noe jeg synes er viktig å kommentere. Men jeg er lei av at enhver kommentar blir forsøkt misforstått. Muslimske samfunnsdebattanter blir tillagt motiver de ikke har. Du og jeg kan si det samme, men når jeg sier det blir det oppfattet som en trussel. Jeg må bruke en halvtime på å komme med alle slags forbehold. Da blir det vanskelig å få sagt noe. De største islamhaterne mener de er kunnskapsrike, men de har bare forlest seg på hat-litteratur. Alt sees gjennom negative briller. I mine øyne er ikke det kunnskap. Jeg beundrer folk som tør å endre standpunkt når de blir konfrontert med fakta. Men noen tolker alt i samme retning, uansett hva de får servert.

Shoaib har fått sin porsjon med hets og sjikane, men lite direkte trusler. Han tror kvinner er mer utsatt for det.

– Jeg kjenner unge muslimske kvinner som er blitt drapstruet på telefon, sms og mail av nordmenn. Dette er godt utdannede jenter som åpner munnen og som ikke bruker hijab, men de forsvarer andres rett til å bruke det. De passer ikke inn i folks stereotyper. Det provoserer.

En undersøkelse gjort for Aftenposten viser at nordmenn frykter muslimer mer enn klimakrisen. Shoaib bemerker at global oppvarming ikke bare gjør været varmere, men også mer ekstremt i alle retninger. Dette er han svært opptatt av. I skrivende stund er han leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag på Søndre Nordstrand.

– Mange ledende muslimer er opptatt av moderasjon. Selv kjører jeg kollektivt, men jeg vil ikke skru klokka tilbake til steinalderen. Vi må finne løsninger så vi kan få til like mye som i dag eller mer, på en miljøvennlig måte. I Emiratene lager de en by hvor alt skal baseres på alternativ energi. Der har andre byer mye å lære.

Pakistan fikk kvinnelig statsminister allerede i 1988. Benazir Bhutto var datter av en tidligere statsminister. Er klasseskillet i landet mer fremtredende enn skillet mellom kjønnene?
– Ja. Mange pakistanere har hatt godt av å flytte til et mer egalitært samfunn som Norge. Blant norsk-pakistanere kan foreldrene være analfabeter og barna leger. De fleste pakistanerne i Norge kommer fra et ruralt område i hjemlandet. I Sverige er det annerledes. Der er pakistanerne en liten gruppe, med bakgrunn som urbane og høyt utdannede.

Shoaib mener vi er vel utålmodige når det gjelder integrering. Vi vil ha resultater med en gang, mens forskning sier at det tar tre generasjoner.

– Andre generasjons innvandrere blir hengende litt imellom to kulturer. Tredje generasjons innvandrere fra Pakistan har vi ikke sett så mye til enda. De er ikke gamle nok til å delta i offentligheten.

– Vurderte du noen gang å bli boende i USA?
– Av ulike grunner valgte jeg å flytte tilbake til Norge. Det er mye jeg liker ved USA, men de har ikke noe sikkerhetsnett for folk som faller utenfor. Det var vel en norsk politiker som sa at i Norge er vi alle sosialdemokrater.

Selv pakistanere?
– Ikke minst pakistanere!

Bildet er hentet fra MDGs webside.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju, Temaartikkel

Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tid for lokale verdikommisjoner

Verdiene våre gjenspeiles blant annet i hvordan vi behandler eldre. En pensjonert professor har saumfart Norge for verdier i verditapets tid.

Guttorm Fløistad har levd lenge, og sett verdier komme og gå. 82-åringen er pensjonert professor i idéhistorie, men ingen skrivebordsfilosof. I Bondeviks regjeringstid var han medlem av Verdikommisjonen, en oppgave han tok på alvor. Med myndig stemme har han reist landet rundt og «ryddet opp» i klasserom, på arbeidsplasser og eldresentre. Hvis nordmenn var like opptatt av verdier som av mat, kunne han blitt en sterk konkurrent til Eyvind Hellstrøm på TV-skjermen.

Nå har han samlet sine tanker og erfaringer i en liten bok, «Verdier i verditapets tid». Her langer han ut mot forbrukersamfunnet. «Vi blir forbrukere selv i våre samværsformer,» skriver han. Mange eldre sendes til oppbevaring som om de var sølvtøy. Etter to-tre år blir de tause. De savner ikke først og fremst hjemmelagde kjøttkaker, men noen å diskutere med som kan gi impulser fra verden utenfor.

Det fins eldresentre som består verditesten. Ved Venneslatunet i Vest-Agder ble omsorgsboligene planlagt i samspill med nærmiljøet. Det ble bygget en konferansesal for lag og foreninger i tilknytning til bygget. Salen var gratis å bruke for de som inviterte de eldre med på arrangementer. Sentrets kantine og oppholdsrom er samtidig kafé for lokalsamfunnet. Andre funksjoner, som voksenopplæring og frisørsalong, fins også i bygget. Trikset er altså å tilby tjenester hvor de eldre kan møte lokalbefolkningen.

Fløistad forteller om synet som møtte ham på Venneslatunet: «Da jeg var der, satt damene på 87, 91 og 97 år så oppkrøllet at man skulle tro de skulle ut på dans, hvilket for øvrig arrangeres tre kvelder i uken, som ledd i de eldres fysiske trening.» Etter et par års drift, kunne helse- og sosialsjefen i Vennesla konkludere: Kommunen hadde fått et nytt problem, nemlig at de eldre levde lenger enn antatt. Til gjengjeld, tilføyer Fløistad, signaliserer Vennesla at også gamle liv er verdt å leve. Slikt blir det sunne verdier av.

Ideen til tunet kom fra en arkitektkonkurranse, og Fløistad har flere ideer for sin egen aldersgruppe. Han vil knytte kontakt mellom skoleelever og eldre, enten de bor hjemme eller på aldershjem. De gamles livshistorie er et godt tema for skolens prosjektoppgaver. Elevene kan få større tilhørighet til lokalhistorien, mens de eldre får sosial kontakt og orientering om samtiden. Som en bonus, vil de to aldersgruppene få mer respekt for hverandre, og mindre fordommer. Det er velkjente verdier for oss som driver gatemagasin. Flere av =OSLOs selgere har fortalt om eldre som før var livredde for narkomane. Nå ser de dem som et lyspunkt i hverdagen, noen de kan snakke med i tillegg til å kjøpe magasinet.

Fløistad ønsker seg ingen ny statlig verdikommisjon. Han har mer tro på lokale verdikommisjoner – i familier, nabolag og foreninger. Her kan alle delta, også de som ikke har stemmerett ved valg. Barn og unge har som regel mye mer å gi enn de får anledning til å vise, mener han. Utfordringen ligger i den sosiale kreativitet, og den begynner i nærmiljøet – ikke i teorienes og politikkens verden.

Familien må peke utover seg og sitt, ved å diskutere nærmiljøets problemer og utfordringer. Det viser barna hva som er verdifullt å interessere seg for. Slike «demokraticeller» rundt middagsbordet er viktigere enn politiske beslutninger for å styrke demokratiet, mener Fløistad. Eyvind Hellstrøm ville nok applaudert tankegangen: En fersk råvare på tallerkenen er bedre enn ti statlige ernæringskampanjer.

Hør Guttorm Fløistad i Verdibørsen på NRK P2.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Den polske drømmen om Norge

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Jeg dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

Denne reportasjen skrev jeg for =OSLO nr. 5/2012. Foto: Dimitri

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge. Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut: – Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

– Jeg studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og jeg fikk god tid til å jobbe ved siden av. Det var fint å kunne kombinere. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.

25 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Reportasje

Å forandre et samfunn som ikke fungerer – og ett som fungerer for godt

KARI: – Vi har nå sett den gode og viktige dokumentarfilmen Bogotá Change. Kan du fortelle våre lesere hva den handler om?
JARLE: – Tidlig på 90-tallet var Colombias hovedstad Bogotá en av verdens hardeste og mest nedslitte storbyer. Den årlige mordraten var 81 per 100 000 innbyggere, og mange døde i trafikken. Antanas Mockus var rektor på et universitet med misfornøyde studenter. Han hadde sett seg lei på forholdene, og uttrykte det ved å dra av seg buksa på podiet og vise rumpa. Det førte til at han fikk sparken, men han ble kjent i Colombia som et symbol på ærlighet. Han ble borgermester i Bogotá som første uavhengige kandidat noensinne. I et gjennomkorrupt system var han i den uvanlige posisjon at han ikke måtte betale noen tilbake for makten. Han valgte medarbeidere kun ut fra dyktighet. Av bakgrunn var han filosof, og han gikk inn for en moralsk opprustning av innbyggerne, med masse kreative metoder. Folk i klovnemasker gikk rundt i trafikken og geleidet bilister. Mockus selv kledde seg ut i Supermannkostyme og demonstrerte hvordan man skulle kaste søppelet der det hørte hjemme. Folk fikk en symbolsk vaksine mot vold, en vannsprut i munnen. Mockus oppfordret kriminelle til å begå ikke-voldelige forbrytelser, og ba folk om å bare knuffe hvis de fikk lyst til å slå.

Borgermester Antanas Mockus ble Bogotás redningsmann.

– Det er nesten utrolig å se hvor godt disse «naive» metodene fungerte.
– Naive i ordets beste forstand. Det trenger vi mye mer av. Mockus skapte ikke så store fysiske forandringer i byen, men han snudde folks tankegang. Etter tre år måtte han gå av etter loven. Men det fantes en ny kandidat som kunne bygge på hans grunnlag, Enrique Peñalosa. Han hadde frigjort seg fra det liberale partiet og stilte også som uavhengig. Han ville ruste opp byen fysisk, og valgte landets beste ledere som medarbeidere. Folk som var kjent for å få ting gjort.
– Både Mockus og Peñalosa valgte en del akademikere som samarbeidspartnere. Men de virker adskillig mer handlekraftige og fargerike enn den jevne akademiker i Norge?
– I et vanskeligstilt land får akademia en helt annen posisjon. I Norge er det en konkurranse om å melke staten for mest mulig penger til sitt eget institutt. I et land hvor politikerne er korrupte, får akademikere rollen som åndelig elite, og kan jobbe ut fra andre idealer.
– Det er ikke like avhengige av politikerne?
– De kan ikke være det. Selvsagt vil en del akademikere også delta i det korrupte systemet, men universitetsmiljøer er gjerne i opposisjon til regimet og arnesteder for forandring.
– Hva skjedde da Peñalosa tok over som borgermester?
– Han planla et nytt system for kollektivtrafikk og ville sanere nedslitte områder. Skaffe elektrisitet, vann og avløp til slumområder. Bygge parker, biblioteker og skoler. Han fikk gjort kolossalt mye. Peñalosa støttet Mockus ved neste valg, mot at Mockus lovte å videreføre planene for infrastrukturen.
– Mockus og Peeñalosa ledet byen vekselvis mellom 1995 og 2003. Hva oppnådde de på denne tiden?
– Mordraten sank med 50 prosent, dødsulykker i trafikken med 70 prosent, hver dag brukte 1,6 millioner det nye busssystemet og 400 000 de nye sykkelveiene, 22% av biltrafikken forsvant og bilbruk ble forbudt på søndager, det kom 1100 nye parker, 98,5 prosent av alle barn gikk på skolen og alle husholdninger hadde vann og elektrisitet.
– Hvor fikk de pengene fra?
– Långivere fikk mye større tillit til Bogotá med det nye lederskapet. I en by hvor ting fungerer dårlig, får du dessuten opp produktiviteten med en slik byfornyelse.

Gulrotkos – for et sunnere samfunn.

– Etter å ha sett denne filmen får man nesten lyst til å bo i en mindre velfungerende by. Da går det jo an å lage store prosjekter og forandre noe.
– I Norge har vi et nokså perfekt regulert byråkrati, og alle presserende fellesoppgaver er løst. Det har ikke lenger noen hensikt å ofre seg for fellesskapet. Det handler om å melke det mest mulig for sin egen del. Slik sett er vi tilbake der Colombia var før, da alle bare prøvde å utnytte systemet. Et samfunn trenger felles prosjekter. I boka Hvor tett et samfunn? skriver Nils Christie om to boligblokker. I den ene fungerer alt lytefritt, og resultatet er at beboerne aldri blir kjent med hverandre. Etter hvert må de investere i alarmer og andre sikkerhetssystemer. I den andre blokken er det lite som fungerer, og beboerne blir nødt til å samarbeide om å fikse ting. Det gir et mer levedyktig lokalsamfunn, med mye større trygghet.
– Da jeg bodde på Frogner hadde jeg besøk av min venninne Samba fra Zambia. Hun syntes bakgården var veldig fin, og var sikker på at den var full av folk om sommeren. Men det var nesten aldri folk der, bare et par damer i 50-årene som passet på at alt så ordentlig ut, og at de få som prøvde å bruke bakgården ble overvåket og irettesatt. Dessuten var det ikke lov å grille der, fordi to av beboerne ikke synes at noen skulle gjøre det.
– Vi har jobbet mye for å få høyere levestandard, og jeg er ganske sikker på at det har skapt mer ensomhet. Det er en sosial genistrek å måtte dele på ting. Nå må vi innse verdien av kollektive boformer og lavere standard. Vi må forenkle plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere å bygge på ulike måter. Miljøvennlige hus kan bygges mye billigere enn vanlige hus. Plan- og bygningsloven gir også miljøvennlige pålegg, men der er det veldig konvensjonell tenkning med dyre industrielle metoder.
– Vi så Bogotá Change på kontoret til Miljøpartiet De Grønne, og tilskuerne ble henrykte. Hvorfor har Bogotás utrolige resultater nesten vært usynlige i norske medier?
– Få norske journalister kan spansk eller har noen særlig interesse for Latin-Amerika. Dessuten er det positive nyheter, og det er ikke så populært. Nyheter fra Colombia skal helst handle om narkotika og Farc-geriljaen. Vi er ikke åpne for at Colombia kan ha noe å lære oss.
– Det er kanskje vanskelig å halvere mordraten i Oslo, siden nesten ingen blir drept. Vi kunne satse på å halvere den hysteriske medieomtalen av de cirka sju mordene vi har i året. Men Mockus og Peñalosa fikk til et helt nytt kollektivsystem i Bogotá på tre år. I Oslo har vi brukt over tjue år bare på et billettsystem som ikke fungerer. Her virker det mye vanskeligere å få satt ting i verk.
– I Norge tror jeg ikke de kreative løsningene kan komme gjennom det politiske systemet. Det er for gjennomregulert.
– Mosse Jørgensen ville forandre den offentlige grunnskolen, men fant ut at det var helt umulig. Derfor startet hun sin egen skole, som kunne demonstrere nye løsninger og inspirere den vanlige skolen.
– Hvis du virkelig får noe til å fungere, kan det bre om seg, selv om det begynner i det små. Man må bare gå på med krum hals for å bryte opp byråkrativeldet.
– Kanskje Antanas Mockus skulle besøkt NAV og kost litt med en gulrot? Er byråkratene litt vel opptatt av å være voksne?
– Kreative folk skyr offentlig sektor. Det skjer stadig sjeldnere at folk med tak i får posisjoner der. Vi kan si at vårt system fungerer bra på mange måter, men det vil ikke fungere på sikt. Det er altfor mye fokus på rettigheter og altfor lite på hva vanlige folk selv kan bidra med.
– I 1988 fikk skoleklasser i oppdrag å fornye ti t-banestasjoner i Oslo. De fikk bestemme designet gjennom en konkurranse. To år senere fortalte Aftenposten at designerne fra Strømmen videregående skole hadde oppdaget hærverk på «sin» stasjon. Da ba de Oslo Sporveier om å få reparere skaden selv. Når folk får bli med å skape noe, blir de vel også mye flinkere til å ta vare på det?
– Jeg har selv gått på en skole hvor elevene vasket, og det fungerte bra. Selvsagt kunne bakterienivået blitt litt for høyt hvis en offentlig inspektør kom og undersøkte det. Men det er mye bedre at lokalsamfunnet selv kan pusse opp torget sitt og få eierskap til det, føle seg stolte. Nå blir oppussing satt ut til et suspekt firma som gir det laveste anbudet. Det er ikke effektivt å la en gjeng med skoleunger pusse opp et offentlig sted. De må jo sitte i klasserommet og øve til neste nasjonale prøve, så politikerne kan få kred for at skolen er bra. Vi får flottere og flottere plasser som brukes mindre og mindre. Samtidig blir samfunnet et hylekor mot politikerne, som må ta ansvar for mer og mer mens mange sitter hjemme på trygd og ikke føler seg verdt noe. I lokalavisa leste jeg om en tursti med store steiner i en skråning. Folk var redde for ras hvis det kom regn. Det kunne jo være farlig, så kommunen måtte komme og fjerne disse steinene! Man går altså til avisa for å gjøre politikere og byråkrater oppmerksomme, så de kan legge ut et anbud på å få fjernet disse steinene profesjonelt. Istedenfor at brukerne av turstien bare møtes og bærer de stakkars steinene vekk. Det virker som om folk har mistet refleksen for å gjøre det som trengs. Politikerne sier ja til mest mulig for å gjøre seg populære og vinne neste valg. Det offentlige trenger stadig mer skatteinntekter for å betale profesjonelle til å gjøre oppgaver folk kunne gjort selv.
– Men hvis folk gjorde ting selv ville brutto nasjonalproduktet synke, og da ville vi kanskje ikke vært verdens beste land å bo i lenger, rent statistisk?
– Økonomer vil si at folk bør jobbe mest mulig med det de kan best, for da blir det høyest effektivitet og velstand. Det er et typisk eksempel på at økonomer vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I en del tilfeller vil kvaliteten riktignok synke hvis folk gjør ting selv, men det handler om så mye mer: Selvfølelse, et fungerende lokalsamfunn, masse verdier som ikke kan måles i penger. Det er heller ingen naturlov at brutto nasjonalproduktet må stige, vi begynte ikke en gang å måle det før etter andre verdenskrig. Nå har BNP tatt Guds plass i den politiske debatten.
– Sammen med de nasjonale prøvene. Hvis man bruker mye tid på å drille elevene i nasjonale prøver vil de få gode resultater. Men har man en god skole av den grunn?
– Grorud skole er nå best i landet i norsk og engelsk på 5. trinn. De legger ikke skjul på at de har drillet elevene i tidligere nasjonale prøver, og lært dem hvordan de skal gripe an en slik prøve. Men det er ikke nødvendigvis galt å drille elevene til å oppnå et mål. Det er nyttig å kunne jobbe fokusert.
– Før vi sporer helt av kan vi kanskje vise en reportasje om filmen:

1 kommentar

Filed under Dialogbua

Petroleumsproblemer

Da Norge fant olje, fikk vi et helt spesielt forhold til staten. Forfatter Simen Sætre kaller det petromania, og nå er det på tide å finne en medisin.

Mens romanforfattere graver seg stadig lenger inn i sin egen navle, utgis mye god sakprosa på norsk. Tror du sakprosa er teoretiske bøker med altfor lange og klønete setninger? Nei, det kalles faglitteratur og selges som pensum. Sakprosa er gjerne leservennlig og handler om virkeligheten. Ofte skrives den av de beste journalistene, de som er lei av å skrive om knivdrepte kjendishorer og hasjtatte homotyver.

Simen Sætre sier til Dagsavisen: «Jeg fordyper meg i et eksistensielt spørsmål, og reiser verden rundt for å finne svaret. Det er det ikke rom for i avisartikler. Der kommer konklusjonen først.» I sin siste bok vil Sætre finne ut hva mye oljepenger gjør med små land. Norge vil helst sammenligne seg med land i Vesten, men det er nyttigere å sammenligne oss med små oljerike stater. Sætre kaller dem Petrostan. I Kuwait møter han forretningskvinnen Danah, som forteller om følgene av høye oljeinntekter: «Alt folk hadde gjort selv, ble statens oppgave. Dermed endte vi opp med at folk bare sitter på kontoret og får penger for det.»

I Petrostan jobber fryktelig mange i staten, eller i statsfinansierte bedrifter. Men ikke alle sitter på kontoret. Både Norge, Kuwait, Qatar, Emiratene, Gabon, Turkmenistan og Venezuela har en ny «tjenerklasse» av innvandrere, som tar jobber vi ikke vil ha selv. I 1979 jobbet svensker 50 timer mindre enn nordmenn i året. Nå jobber de 151 timer mer. Mange av dem betjener våre restauranter og butikker. Østeuropeere snekrer, plukker jordbær og gjør gårdsarbeid. Afrikanere og asiater kjører buss, vasker og jobber på hotell.

I hele Petrostan ser mange av de innfødte ned på innvandrerne. Som om oljen var noe landet hadde fortjent, og ikke ren flaks. Nordmenn går heller på trygd enn å ta en lavstatusjobb. Skal vi først jobbe, vil vi i hvert fall være designere, IT-konsulenter eller sosiologer som forsker på om kvinner eller menn bruker flest blunketegn på SMS. Og når noe går galt, klager vi på staten. Frasen «staten må ta ansvar» gir 159 000 treff i Google. Staten må ta ansvar for Oslofilharmoniens utvikling, å mate rovdyr, Olympiaparkens fremtid og befolkningens kosthold, blant mye annet.

I Petrostan forvandles demokratiske valg til en konkurranse om å love mest bruk av oljepenger. Økonomien blir en maktkamp om statens penger, og folk blir klienter istedenfor entreprenører. I Norge har 1,3 millioner mennesker sin hovedinntekt fra trygd. Før oljeinntektene, jobbet en yrkesaktiv nordmann 430 timer mer i året. Vi er blitt mindre villige til å ta en risiko og tenke nytt. Hva vil det føre til når oljen tar slutt?

Sætre kaller boka Petromania, syndromet som oppstår i Petrostan. Men noe gjør den norske stat for å hindre smitte. For eksempel har vi høyere skattenivå og bensinpriser enn andre petrostanere. I arabiske oljeland møter Sætre et folk som knapt betaler skatt, og som dermed ikke kan kreve innflytelse eller innsyn i politikernes pengebruk. Staten finansierer seg selv med oljepenger, og blir ufyselig mektig. I Turkmenistan er bensin så billig at kollektivtransport er ulønnsomt. Isteden er gatene fulle av forurensende pirattaxier.

Vil du styrke ditt immunforsvar mot oljelidelser, er det mye du kan gjøre. Se på deg selv før du skylder på staten. Er det lite å gjøre på kontoret? Start din egen bedrift eller finn deg et yrke hvor du trengs. I 2030 vil Norge mangle 13 000 sykepleiere og 40 000 andre helsearbeidere om interessen for helsefag ikke øker. Skaff deg andre interesser enn forbruk av dyre, meningsløse gjenstander. Interesser deg for verdenssamfunnet, og innse at Norge ikke klarer seg selv. Slutt å tro at du bor i et annerledesland – det tror nemlig hele Petrostan.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Utypisk norsk

Når populærkulturen er det nye nabolaget, er det vanskelig å si hva som er typisk norsk.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I mai møttes gatemagasiner fra 30 land til konferanse i Bergen. Alle verdensdeler var representert, og nordmenn ville som vanlig forklare hva som var typisk norsk.
– Det er typisk norsk å snakke om været, prøvde en.
– Alle snakker om været når de ikke har noe annet å snakke om, sa Victoria fra Uruguay, mens Ilja fra Nederland nikket bekreftende.

– Er det typisk norsk mat vi spiser nå? spurte Kayoko fra Japan behjelpelig.
– Nei, dette er noe gammeldags vi egentlig ikke liker som vi serverer utlendinger. Pizza er typisk norsk mat, hvisket nordmannen, og håpet at Piero fra Italia ikke hørte det.

Ungdommer fra Children At Risk Foundation åpnet konferansen med typisk ikke-vestlige trommer. Hva tenkte Samba fra Zambia da? Hun tenker sikkert typisk afrikanske tanker om jungler og ritualer, tenkte nordmannen.
– Det er jo slike trommer som Michael Jackson har med i videoen til They don’t care about us, sa Samba.
– Jeg tenkte jo akkurat det samme! sa nordmannen forundret.

Men nordmannen ga seg ikke. Han laget en liste med sine 132 favorittsanger i iTunes og spilte dem for Samba.
– Det er favorittsangene mine! utbrøt Samba. – Visste du at Lauryn Hill hadde et hemmelig forhold til Wyclef Jean da de var med i The Fugees? Hun synger om Wyclef på hele soloalbumet sitt. Ex-Factor handler jo om ham: No matter how I think we grow / You always seem to let me know / It ain’t workin’…

Nå ble nordmannen så nysgjerrig på deres felles bekjente at han spurte om ikke Lauryn og Wyclef var søskenbarn.
– Nei, det er Wyclef og Pras som er søskenbarn.
– Lauryn gir jo aldri lyd fra seg lenger, hvor er hun blitt av?
– Hun fikk fem barn med sønnen til Bob Marley, og så ble hun veldig spirituell. Apropos spirituell, er det Eckhart Tolle du har på nattbordet?

– Ja, han ble kjent i Norge etter at Oprah snakket om The New Earth på TV3, men boka ble oversatt til norsk allerede i 2006.
– Ååå, Eckhart Tolle er bra. Har du lest The Power of Now? Jeg leste den for fem år siden, sa Samba.

Her begynte nordmannen å føle seg så utypisk at han løp og hentet en brunost fra buffeten på hotellet.
– Den er ganske god, sa Samba.
– Men du skjærer veldig rare skiver med ostehøvelen, lo nordmannen fornøyd.

Lauryn Hill, nesten like (u)typisk norsk som redaktør Samba Yonga (under).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Norge er en tenåring

Det fins utlendinger som nordmenn har lett for å like. Først og fremst gjelder dette berømte utlendinger, sier Are Kalvø i den nye boka Sitater om Norge.

sitater-om-norge1-600x600Min venn Odd mener at Norge akkurat har forlatt barndommen. Som en god tenåring er vi fanget mellom et desperat forsøk å være slik vi tror andre mener vi bør være, og troen på at alle andre egentlig burde være som oss. Å være som oss må ikke forstås som nordmenn flest. Utlendinger skal ikke være så norske at de klager over inntektsskatten, sager ned naboens trær eller drikker sprit rett fra flaska. De skal heller ikke skryte av sin egen kultur eller gå etter hverandre i tog med sitt eget flagg. De skal oppføre seg slik nordmenn ideelt sett burde gjort. Aller helst skal de hete Bruce eller Leonard og synge passe triste sanger for oss.

Det er godt norsk å være typisk. Mange innvandrere opplever å bli tvunget til likhet der de krever retten til forskjellighet. Samtidig møter de forskjellsbehandling der de har krav på likhet. Som nordmenn har vi også svært forskjellig syn på utlendinger i Norge, og utlendinger i utlandet. Sitter en ubarbert og tannløs tyrker på en norsk parkbenk, blir vi ikke sjarmert. I Tyrkia er den samme personen så ekte, uspolert og sjarmerende at vi tar bilde av ham.

Å bli likt i Norge er særlig utfordrende hvis du har et hudpigment som tåler solen godt. Har du mørk hud, må du for all del ikke glemme å vaske trappa når det er din tur. Da vil nordmenn forklare det med din etniske tilhørighet, og ikke med personligheten din.

Den britiske performancekunstneren Kate Pendry mener at det er typisk norsk å være redd for å risikere noe. Vi har det så behagelig at vi gjør alt vi kan for å unngå ubehag. Polske Nina Witoszek påpeker at hele verden ønsker seg en slik tilstand, men at all tryggheten fjerner åndelighet og det som dytter oss i en uforutsigbar, kreativ retning.

Egentlig skal det kanskje ikke så mye til for å bli likt her. Det gjelder bare å gjøre de rette tingene. Etter å ha laget sitatbok om Norge og nordmenn, tror jeg dette er oppskriften for deg som er utlending: Ta på deg joggedress, sleng deg i soafen og gjenta en setning fra et populært TV-program, for eksempel «De e bærre lækkert». Så kan du prøve deg på samtaleemner som uvær, restskatt, dårlig tid eller dårlig samvittighet. Det er også lurt å snakke om folk du liker bedre enn deg selv. Her kan du velge mellom pensjonerte skiløpere, milliardærer som droppet ut av ungdomsskolen eller utenlandske kjendiser som har sagt at de elsker Norge.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kosesamfunnet

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Får ikke kommodene dine stå i fred for duker, fotografier og tomme blomstervasker? Eller har du en julekrybbe som du klippet ut av Allers for tjue år siden? Da er det stor fare for at du har det koselig.

rolnessNordmenn bruker 9800 tonn stearinlys i året. Det er 19 ganger mer enn engelskmenn per person, og suverent mest i Europa. Vi er dessuten de eneste i verden som har et eget ord for å kose oss. I England kan de riktignok ha et ”cozy corner”, men de kan ikke ha en ”cozy time” og det går slett ikke an å coze seg.

– Et koselig rom må for det første ikke være for stort, sier kultursosiolog Kjetil Rolness. – Dernest må det ikke være for rent og striglet. Kosen er dillets estetikk og krusedullenes paradis.

Puter og gardiner er typisk koselige ting, ifølge Rolness. Familiebilder på veggene, potteplanter og souvernirer fra ferieturer gjør det enda koseligere. Men ferdigkos vil vi ikke ha noe av, derfor er boligannonser sjelden koselige. De kan til nød vise fram et tregulv eller en peis, men ikke uformelige kosedyr som velter seg i hyllene.

– I England har de vegg-til-vegg teppe på badet, er det koselig?

– Det blir nok litt for koselig for nordmenn, men det går mer på nasjonale vaner. I Norge er vi veldig glad i gardiner. Kjøkkenkappen var i utgangspunktet ment for å hindre innsyn, men da den var moderne, var den like utbredt i niende etasje som i første. Var man redd for innsyn fra kråker? Det handlet nok mer om lunheten i de foldede tekstiler.

– Har noen perioder lagt mer vekt på koselig interiør enn andre?

– På slutten av 1800-tallet nådde kosen sitt klimaks i borgerstuene. Selv i de fineste stuer hang bilder nesten oppå hverandre, og møblene hadde flere etasjer hvor nips kunne utstilles. Den borgerlige kosen var lenge idealet for arbeiderklassen, som ikke hadde råd til den.

Da lavere klasser fikk råd til å kose seg, ble det viktigere for de ressurssterke å ha det spartansk. Det skulle være rette linjer, og mye lys og luft. Gardiner og listverk var ut, og de fikk støtte fra artikekter og interiørarkitekter.

– Blant dem som har estetikk som fag, fremstår kosen som estetisk smakløs. Det blir for mange ting, for stilløst. For arkitekter er ”koselig” et ubrukelig og latterlig ord.

I koselige hus bor gjerne folk som liker å kose seg. Nordmenn koser seg med alt fra ost og kjeks til oppdiktede mord. Rolness forklarer hvordan krim kan være koselig.

– Noe forferdelig skjer, men de skyldige tas og harmonien seirer. Slik får man bekreftet at kosen har rett. Dagsrevyen legger også opp til kos. De kan ha portrettintervjuer av folk som står i en alvorlig konflikt. Men det er ikke det de fokuserer på; de går ut på et fiskevann fordi personen er interessert i fisk.

Den mest typiske norske kosestunden krever en kombinasjon av sofa, peis og TV. Ikke mer. Sosialantropolog Nina Witoszec har uttalt at den norske kosen hemmer intellektet og kreativiteten. Dessuten ekskluderer kosen den som ikke for enhver pris vil slappe av og være enig og fornøyd. Kjetil Rolness ser lysere på det.

– Kosen er en hyllest til det uformelle. Man legger bort høflighetsfraser, tar på seg joggebuksa og slenger seg i sofaen. Nordmenn vil ha det koselig med alle, også med bankfunksjonæren sin.

Men Rolness er enig i at kosen kan være ekskluderende.

– Kosen forener dem som allerede kjenner hverandre godt, og stenger ute dem som er annerledes. Det å ha vanskelig for å omgås folk uten at det er basert på likhet, er noe særnorsk. Kos er samvær mellom likemenn – fjellbønder som mangler trening i å omgås fremmede fra byen, innvandrere for den del.

– Er vestkanten mindre koselig enn østkanten i Oslo?

– Det finnes så mange typer vestkant at det er vanskelig å svare på. Det horisontale skillet, mellom de kulturorienterte og de næringslivsorienterte, blir stadig viktigere. De kultiverte kan kombinere kosen til de rike med kosen til vaskehjelpen på Tveita. Østkanten er mer folkelig, men det er vanskelig å si om den er koseligere. Jeg besøkte en vestkantfrue som hadde tre-ender på toppen av et overskap. De rike kan godt ha pynteting som ligner bestemors på landet, så lenge de er dyrere.

I boka Med smak skal hjemmet bygges skriver Rolness at møbler fra loppemarkedet er blitt stadig mer populært blant dem som har ”mer peiling enn penger.” Å markere det horisontale skillet – til folk med mer økonomisk kapital – er viktig. ”Sett fra det etablerte borgerskap vil en slik stue virke tarvelig, mens den i akademikerkretser vil signalisere en befriende mangel på sosiale ambisjoner,” skriver Rolness. Antakelig er det de samme personene som misliker å kose seg med bøker.

– De seriøst litteraturinteresserte og vennene deres vil fnyse av konseptet å kose seg med en bok. De har en idé om at kunst skal være urovekkende og utfordrende.

– Hva koser du deg med?

– Jeg koser meg med iPod’en. Kanskje sitter jeg i hagen og vifter med tærne. Når det gjelder interiør, deler jeg en del av arkitektsmaken. Jeg liker ikke karmer og listverk. Jeg vil ha en nøytral bakgrunn, men mest fordi jeg trenger det til de ville og gale samlingene mine.

Rolness mener kosen først blir et problem hvis det blir for mye av den.

– Kos er en folkelig harmonikultur som står i motsetning til det interessante, krevende og utfordrende. Det finnes knapt noe mindre radikalt enn å krype opp i sofahjørnet med tekoppen og et ukeblad. I den grad sivilisasjonsdannelse handler om å heve seg over et minste felles multiplum, blir kosen vulgær. Hvis alt skal være koselig hele tiden, blir det et helvete, men det motsatte blir også et helvete. Og blir det for koselig, for eksempel i jula, er det jo bare å ta fram en Solstad-roman.

Rolness mener alle nordmenn har kosen i seg, men ikke alle er like stolte av den. Noen smugkoser. De går kanskje ned i kjelleren og ser en romantisk komedie.

– Noen vil alltid mene at kosen skaper en falsk idyll, at den underslår motsetninger og gjør oss late. Der overlapper kosen med kitch. Det er egentlig kitch som betegner den falske idyllen.

Når Rolness har kost seg ferdig med et fylt bakverk midt i Ullevål Hageby, tar fotografen ham med til en butikk han har funnet. Der er det stearinlys og gardiner over alt.

– Folk som kommer hit kjøper ikke så mye, men de er veldig koselige, sier damen bak disken.

Om hun ikke tjener penger, får hun i hvert fall kost seg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Hva er en nordmann?

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen glemmer fort at han er på ferie når han blir spurt om det finnes en moderne, norsk identitet.

hyllandFør Lillehammer-OL ble reklamesnutter fra Norge vist over hele verden. Her var det spisse fjell, snødekte vidder, barskog, rev, reinsdyr og ensomme skiløpere i vadmelsklær fra 1850-tallet. ”Man ville tydeligvis holde det hemmelig at de fleste nordmenn lever omtrent som andre europeere,” uttalte Thomas Hylland Eriksen. Hva kjennetegner en moderne, norsk identitet? Finnes den i det hele tatt? På telefon fra Sørlandet prøver antropologen å svare:

– Skal vi være ærlige, så bor vi ikke lenger på landet. 75% av oss bor i urbane strøk, noe som er over gjennomsnittet i OECD. Vi ser de samme amerikanske TV-seriene som andre, og kler oss i de samme italienske skoene og barneproduserte klærne fra Kina og Bangladesh. Vi følger fotball-VM og drikker øl og spiser potetgull. I en tid som vår, med stor kulturell likhet over hele verden, blir vi besatt av å være spesielle. Du kan kalle det en post-moderne nasjonalisme.

Når alt blir likere og likere, oppstår et behov for å markere at man er forskjellig. I Danmark har det rast en debatt om danskhet, og i Storbritannia har man oppdaget at ingen vet hva det vil si å være engelsk. Bare skotter og irer vet hvem de er, mens engelsk er blitt en tom kategori som man prøver å fylle med noe. I Norge er vi spesielt opptatt av å markere at vi ikke er som alle andre, mener Hylland Eriksen.

– Før vi fikk denne postmoderne nasjonale identiteten gjennom globaliseringen, hadde vi en sterk moderne nasjonal identitet. I den unge nasjonsstaten Norge var det viktig å produsere kulturell likhet. Men symbolene som ble valgt, var ofte importert. Rosemalingen og hardingfela er nokså nye importvarer som gjennom tilpasning er fornorsket. Selv ikke grantreet er norsk, det er en innvandrer fra middelalderen.

På 1970-tallet nådde salget av bunader et historisk bunnivå i Norge. I perioden mellom modernismen og post-modernismen, var folk mer opptatt av klasse enn av nasjon. Fra 1980-tallet har trenden snudd, og nasjonaldrakter selges som aldri før. Samtidig fortsetter vi å importere og fornorske utenlandske kulturuttrykk.

– Her på Sørlandet er folk fornøyde med å ha country som nasjonalmusikk, så lenge den kan brukes som uttrykk for deres egne følelser, og ikke oppleves som noe de blir pådyttet med tvang utenfra.

Den profilerte antropologen får stadig hatbrev for sin positive holdning til innvandring. I diskusjonsfora på internett kalles han og hans meningsfeller naive og virkelighetsfjerne akademikere. Selv vil han heller være naiv enn kynisk.

– Uten en type humanisme i bunnen, blir det meningsløst å gjøre noe som helst. Du blir handlingslammet. Jeg pleier å spørre kritikerne mine: Hvis situasjonen er så håpløs som du hevder, hva skal vi gjøre med problemet? De har aldri noe svar.

Hylland Eriksen påpeker at vi alle har mange identiteter. Hvilken som er viktigst, avhenger av samspillet med omgivelsene.

– Hvis omgivelsene bare gir deg lov til å være muslim, vil det bli ditt selvbilde. Et godt eksempel er Nazneen Kahn-Østrem, som jobber ved Høyskolen i Oslo. Før var hun ganske likegyldig til religion, og mer opptatt av punk-musikken hun anmeldte i Aftenposten. Etter 11. september ble det skapt noen veldig urimelige fiendebilder av muslimer. Dette ga Nazneen og mange andre en sterkere identitet som muslimer. De måtte forsvare denne delen av seg selv.

Hylland Eriksen synes det er uheldig for alle parter at det blir så mye snakk om religion. Vi burde snakke om ting som kan skape fellesskap – arbeidsmarked, utdannelse – og ikke på død og liv om det vi vet skaper konflikt. Dessuten reagerer han på at vi gir islam skylden for terrorisme, mens ingen snakker om kristen terrorisme i Nord-Irland som om det var noe alle kristne måtte forholde seg til og ta avstand fra.

– Er vi redde for innvandring fordi vi har en svak norsk identitet?

– Jeg tror ikke tyskernes problem i 1930-årene var at den tyske identiteten var for svak. De var snarere for lite interessert i hva andre hadde å by på. De var lukket, selvtilfredse og overbevist om at de var bedre enn andre. I Norge tror vi også at vi er best, samtidig som vi har et ekstremt mindreverdighetskompleks fordi vi ikke har bidratt særlig til verdenshistorien. Når det gjelder å være åpen for folk som er annerledes, tror jeg den personlige identiteten er viktigst. Du må kjenne deg selv, og være trygg på deg selv. Det er ikke det samme som en sterk nasjonal identitet. Du kan godt kjenne deg selv uten et spesielt forhold til en nasjon.

Antropologen mener det finnes viktigere identiteter her i verden enn nasjonaliteter. For øyeblikket skriver han på en bok om behovet for å tenke transnasjonalt. Verden er filtret sammen på mange flere måter enn for bare tredve år siden.

– En eller annen gang vil Norge slutte å eksistere som nasjon. Man ingenting tyder på det foreløpig. For eksempel har de fleste av oss tilgang til internasjonale TV-kanaler, men vi ser nesten bare på de norske.

– Noen frykter at nordmenn snart blir i mindretall i Norge, spesielt i forhold til muslimer?

– Da vil jeg gjerne spørre: Hva mener de med nordmenn? 365 000 mennesker i Norge regnes som innvandrere. Mindre enn en tredel er muslimer. Jeg synes det er alt for liten interesse for andre enn muslimer, og for det faktum at muslimer er mye annet i tillegg. Hvis de bare får lov å være muslimer, vil det selvsagt bli viktigst for dem. Kan vi se de andre identitetene, blir det lettere også for dem selv å identifisere seg med noe annet.

Hylland Eriksen mener vi kan lage nye nordmenn både av ting og mennesker, men det krever kulturell selvtillit – en tro på at vi er i stand til å gjøre det. Vi må også utvide forestillingene om hva det vil si å være norsk.

– Norsk historie handler ikke om det som vokser ut av jordsmonnet her, men om utveksling med andre. Leser du trebindsverket Norsk Innvandringshistorie, vil du se hvor viktig innvandring har vært for vår utvikling.

2 kommentarer

Filed under Temaartikkel