Tag Archives: teknologi

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.


Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Mange tror disse to tingene er viktige

Sosiale nettsteder gir unike muligheter for å finne ut hva folk egentlig mener. En amerikansk IT-gründer blottlegger nettdatere.

nettdating
Christian Rudder
startet en av verdens største websider for nettdating, OkCupid. For to år siden utga han boka Dataclysm: Who We Are (When We Think No One’s Looking). Den er basert på data fra flere nettsteder for de som søker en partner. Her har millioner av mennesker klikket «like», kategorisert seg selv og andre, avvist eller besvart hverandres meldinger. Statistikken som kommer ut av det, er både morsom og brutal. Og den er nok ærligere enn folk ville vært i en spørreundersøkelse.

Tre store datingsider viser tydelig hvordan folk av ulike raser vurderer hverandre. Hvite kvinner har en sterk preferanse for hvite menn. De er nøytrale til latinske menn, og negative til svarte og asiatiske. Asiatiske menn vil helst ha kvinner av sin egen rase. Asiatiske kvinner foretrekker derimot hvite menn. Svarte kvinner vil ha svarte menn, men disse mennene er mer interessert i asiatiske og latinske kvinner. Hvite menn foretrekker hvite kvinner, men ikke langt foran asiatiske og latinske.

OkCupid har et matchsystem som viser hvor godt folk passer sammen, fra 0 til 100 prosent. Dette er basert på hundrevis av spørsmål man kan svare på, og hvor mye vekt man tillegger ulike emner. Det viser seg at rase har svært liten betydning for hvor høy matchprosent folk oppnår. Christian Rudder sammenligner det med betydningen av stjernetegn. Mange tror disse to tingene er viktige. I begge tilfeller tar de feil.

Den 15. januar 2013 skjulte OkCupid alle profilbildene på nettstedet. Ingen kunne se hvordan noen så ut. 30 000 tok kontakt med noen, og folk ble mye mer villige til å svare. Hele 40 prosent flere meldinger enn vanlig ble besvart. Dessuten ble dobbelt så mange telefonnumre og e-postadresser utvekslet denne dagen. Folk kontaktet hverandre også mye mer på tvers av raser når bildene ikke var der.

Christian Rudder vet mye om nettdaternes syn på skjønnhet. Unge kvinner synes et par år eldre menn ser best ut. Kvinner mellom 32 og 50 år foretrekker yngre menns utseende, men maks åtte år yngre enn dem selv. For menn er det helt annerledes. Menn i alle aldre opp til femti synes 20-24 år gamle kvinner ser best ut. Folk over femti er ikke med i statistikken.

Dette betyr ikke at eldre kvinner får lite respons på datingsider. En kvinne får mye mer meldinger enn en mann, selv om hun er blant de mindre populære kvinnene. På en popularitetsskala fra 1 til 10 får en toer-kvinne like mange meldinger som en tier-mann. De mest attraktive kvinnene får seks ganger så mange meldinger i uka.

Menn som ikke er blant de 10 prosent mest attraktive, får nesten ingen meldinger. Dette forteller først og fremst at menn tar mer initiativ. Er de også mindre kresne? En annen statistikk, som måler attraktivitet fra 1 til 5, tyder på det. Menn mener at halvparten av alle kvinner befinner seg over 3 på skalaen. Kvinner plasserer bare én av seks menn over 3.

Rudder ser noen ulemper ved teknologien han har vært med å utvikle. På en datingside kan du søker opp personer du tror du vil like. Du får masse informasjon om alt fra politisk syn til hva slags dyr en potensiell partner foretrekker. Slik får du utallige påskudd til å velge bort personer du kanskje burde blitt kjent med.

«Online kan du alltid få det du vil ha. Men det du trenger, er mye vanskeligere å finne», konkluderer Christian Rudder.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

karibua1014_2

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. At det var derfor de lå langflate etter likes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Langsom ferd mot lyntog

Norge renner over av oljepenger. Likevel bruker toget stadig lengre tid på mange strekninger. Hvordan har det seg, og hva forsinker lyntoget?

Denne reportasjen hadde jeg på trykk i =OSLO nr. 2/2013

Mellom Oslo og Bergen går raskeste tog en halvtime tregere i dag enn i 1975. Reiseruten er riktignok noe endret. Men flere strekninger tar like lang tid i dag som på 1950-tallet. De siste årene har utviklingen for fjerntog faktisk gått baklengs.

tog1

I 2010 målte Framtiden i våre hender snitthastighet på tog i 27 europeiske land. Norge har Vest-Europas tregeste togtrafikk mellom store byer. Franske tog går tre ganger så fort, og svenske nesten dobbelt så fort. Vi blir også danket ut av de rikeste landene i Øst-Europa. Det skyldes ikke togene våre. De kan kjøre langt fortere enn de oftest gjør. For å løse mysteriet, starter vi på Jernbanemuseet i Hamar. Hit har vi tatt med Nils Carl Aspenberg. Han driver Baneforlaget, hvor han utgir egne togbøker. Han stanser foran bysten av en mann som for lengst er død.

– Dette er Carl Abraham Pihl, smalsporets far. Han har virkelig kostet landet dyrt.

Pihl var Norges første jernbanedirektør, utnevnt i 1865. Han oppfant sporvidden 1067 millimeter, som var smalere enn det mest vanlige sporet i Europa.

– Det var så billig at han fikk trumfet det igjennom. Dermed ble det bygd smalspor i hele Norge vest for Oslo, forteller Aspenberg. Men Norges første jernbane, mellom Oslo og Eidsvoll, hadde normalspor på 1435 millimeter.

Det smale sporet begrenset både hastighet og last for toget. Etter hvert som jernbanenettet ble utbygd, ble det også dyrt å laste om gods der ulike sporvidder møttes. Allerede i 1904 begynte oppgraderingen til normalspor. Til sammen ble 1229 kilometer norsk jernbane bygd om, og det var ikke billig. Det trengtes også større tunneler. Den siste smalsporbanen ble nedlagt i 1972.

Norge var ikke alene om å satse stort på smalspor i jernbanens barndom. Det gjorde også Japan. Likevel skulle jernbanen utvikle seg helt forskjellig i de to landene.

– På 1960-tallet fant Japan ut at de skulle modernisere. Da bygde de et helt nytt jernbanenett for høye hastigheter. Dermed fikk de verdens første bane hvor tog kunne kjøre over 200 kilometer i timen, forteller Aspenberg.

I Norge gjaldt det fortsatt å spare. Det ble sjelden lagt dobbeltspor utenfor stasjonsområdet. Et ekstra spor ville gitt langt mer enn dobbel kapasitet. Da kunne tog kjørt med kort tids mellomrom i hver retning hele tiden. Med enkeltspor kan man bare ha ett tog mellom hver stasjon til enhver tid. Jo flere tog i trafikk, jo mer hodebry å finne ut når og hvor togene skal møtes. Det forklarer hvorfor tog går saktere i dag enn før. Forsinkelser skaper fort kaos og venting på kryssende tog.

I dag har Japan 2300 kilometer med dobbeltsporede høyhastighetsbaner. Her har det aldri skjedd dødsulykker, selv om toppfarten er 300 kilometer i timen. Aspenberg har selv tatt lyntoget Shinkansen flere ganger.

– Den japanske naturen er faktisk mer utfordrende enn vår. Men i Japan virker ting. Det er ikke snakk om å stenge en tunnel i to dager. Antakelig har de bedre rutiner for kontroll og vedlikehold. Norge hadde bedre rutiner før. På Vossebanen kjørte en dresin foran hvert tog, for å sjekke om det var gått ras. Jeg kjørte tog i Japan under en tyfon. Det var første gang personalet hadde opplevd at toget ble stående.

Hos oss krøp flytoget over 200 kilometer i timen for 15 år siden. Passasjerene er svært fornøyde, ifølge Norsk Kundebarometer. Banen går fra Oslo til Eidsvoll, men så er det slutt på dobbeltsporet og farten. Vi må se langt etter Sveriges 1500 kilometer med baner for «flytoghastighet». Der er mange strekninger også oppgradert for 250 km/t.

Litt spøkefullt foreslår Aspenberg hvordan vi kan få høyhastighet over hele landet på fem år:

– Vi kan hente 10 000 kinesiske arbeidere som bor i camps langs banen, og sende dem hjem når de er ferdige. Det er ikke inflasjonsdrivende. Bruker vi 100 milliarder, får vi alle banene. Det er et tiendedels statsbudsjett. Til sammenligning brukte vi omtrent et helt statsbudsjett på å bygge Bergensbanen.

Det er ikke bare nordmenn som har bygd jernbane i Norge. Da tyskerne kom ble det fart på sakene.

– Vi fikk masse ut av krigen. Tyskerne har jo bygd landet! De ble sjokkert over infrastrukturen vår, og bygde flyplasser, havner og jernbaner. I 1940 hadde vi holdt på med nordlandsbanen i 58 år. Det var kanskje 500 mann som bygget, og tyskerne satte inn titusener til. De fullførte eksisterende prosjekter, og sto for 20 prosent av alle damplokomotiver vi har hatt i Norge.

Det er lett å bygge jernbane når man har krigsfanger til slavearbeid. Totalt ble det bygd 450 kilometer baner i Norge under krigen, mens 200 kilometer ble elektrifisert. En del av arbeidet gikk vel fort, og måtte utbedres etterpå. Etikken var åpenbart tvilsom. Men det er ikke bare i krig at jernbaner er bygd fort. Det hjelper også at menn med altfor mye penger har bruk for dem. Henry Flagler var kompanjong med John D. Rockefeller som startet Standard Oil. Han hadde en syk kone som foretrakk Floridas klima fremfor New Yorks. Men der var det dårlig infrastruktur. Aspenberg forteller hva det førte til:

– I 1885 kjøpte Flagler et jernbaneselskap og bygde jernbane gjennom hele Florida. Da han kom til Palm Beach, traff han en dame som ville ha bane helt til Miami. Til gjengjeld skulle han få halvparten av hennes eiendommer der. De gjorde en avtale, og ett år senere sto banen ferdig. Den gang bodde 500 personer i Miami. I dag er det 5 millioner, og banen brukes fortsatt. Norske innvandrere var viktig arbeidskraft for den amerikanske jernbanen, deriblant min bestefar.

I Florida var terrenget preget av sump, og mange banearbeidere fikk tropesykdommer og døde. Verken Flagler eller de tyske nazistene måtte ta hensyn til arbeidernes vilkår. Det var heller ingen høringsrunder hvor lokale interesser fikk si sitt om jernbanen.

– I Kina kan de holde på slik fortsatt. Det er helt uvesentlig hvor mange som må tvangsflyttes på grunn av nye jernbaner. De vedtar en bane, og året etter er den der.

I boka «Glemte spor» skriver Aspenberg om den norske fremgangsmåten. Her er det kompromisser som gjelder. Noen vil ha bane, andre er imot, og kompromisset blir gjerne en billig og dårlig jernbane. Er det umulig å bygge en konkurransedyktig jernbane uten å forkaste demokrati og arbeidsmiljølov?

– Det har vært mye krangel om lokalisering, senest på Vestfoldbanen. Men det samme skjer i Tyskland og Frankrike. Når de ikke blir enige med grunneiere og kommuner om traseen, bygger de tunneler. I Norge er investeringsnivået for lavt. Vi er dårlige på vei også. Det slår meg hvor mange samferdselsministere jeg ikke husker.

På 1990-tallet ville NSBs konsernsjef Osmund Ueland ha krengetog og forbedring av jernbanelinjer. Stortingsflertallet sa ja i 1997, og NSB inngikk en bindende kontrakt om kjøp av 16 krengetog. Men i Statsbudsjettet 98–99 ble Jernbaneverket avspist med småpenger. Selv konkrete vedtak, fastsatt under plandebatt i Stortinget, er altså ikke til å stole på.

Krengetog måtte likevel kjøpes, og ble tatt i bruk på Sørlandsbanen. Denne togtypen gjør det mulig å kjøre fortere i svinger. Aspenberg var med på jomfruturen høsten 1999. Det var ingen fornøyelse.

– Slike tog er fine der du har fem kilometer rett strekning for hver sving, som i Sverige. I Norge er det svinger hele veien. Du kan kjøre fortere, men det blir som en berg-og-dalbane. Jeg ble sykere enn i mitt eget utdrikkingslag!

Han var ikke den eneste passasjeren som spydde. Det var som å kjøre Ferrari på gårdsveier. Da hjalp det ikke at Oslo-Kristiansand tok 56 minutter kortere tid. Etter en avsporing året etter, ble maksfart for alle krengetog satt ned fra 210 til 160 kilometer i timen. Gamle ruteplaner ble gjeninnført.

Da jernbanen ble bygget, gjaldt det å unngå dype inngrep i terrenget. Det ble heller en sving rundt knausen enn en tunnel gjennom den. Ofte måtte man svinge forbi noen bondegårder også. Det var like greit den gang privatbil ikke var noe reelt alternativ. Mange småsteder hadde ikke en gang bilvei, og toget gikk alltids raskere enn hest og kjerre.

– Men museer er vi flinke på i Norge, fastslår Aspenberg. På Hamar har Jernbanemuseet ett av verdens eldste kjørbare lokomotiver.

Mange nedlagte baner har også sitt eget museum, som Urskog-Hølandsbanen. Vi besøker den i Sørumsand, hvor den holdt ut til 1960. Banen var gammeldags allerede da den kom i 1896, selv om terrenget var flatt.

tog2

– Her er det uforståelig at man måtte bygge billigst mulig. Denne smalsporede banen ligger rett ved det brede hovedsporet. De tenkte ikke på forbindelser. På Urskog-Hølandsbanen kunne togene gå i maks 35 kilometer i timen. På en skikkelig bane kunne de kjørt dobbelt så fort.

Banen var privateid, og sporvidden deler den bare med to andre i Norgeshistorien. 750 millimeter er smalere enn smalspor.

– De sparte litt på stål og treverk. Men det ble mye kostnader med omlasting på Sørumsand. Det trengtes når de begynte å frakte innhold fra utedoer til bønder. I dag er det altfor dyrt med manuell omlasting. Den gang var det rimeligere å ha folk ansatt.

– Ja det var mye arbeidskraft, og den var billig, sier banemester Kjell Braaten.

– Klagde du på lønna, hadde du ikke jobb lenger. Det var viktigere å spare på materiell enn på personale. Denne banen ble opprinnelig laget for å frakte tømmer. Senere ble det persontrafikk. Private satte i gang, og NSB tok over i 1945. NSB kjørte også busser i Høland, som overtok mye av trafikken etter krigen. De brukte kortere tid. På slutten kjørte flere tog uten passasjerer. I dag kjører museet damplokomotiv.

De to entusiastene diskuterer årsaker til dagens lite effektive togtrafikk. Den største skandalen er Sørlandsbanen, mener Aspenberg. Den ble bygd i innlandet, mellom folketomme bygder som Nordagutu, Neslandsvatn og Nelaug. En kystlinje ville nådd byer som Arendal, Grimstad og Kragerø. Men kystskipperne fryktet konkurranse. Andre argumenter var at krigsskip vanskeligere kunne bombe en innlandsbane, og at en slik bane ville gi bygdevekst. Dermed ble det sidebaner til kystbyene, og store ekstrakostnader. Banene til Kragerø og Grimstad er for lengst lagt ned, mens Arendalsbanen så vidt har overlevd. Hadde Sørlandsbanen vært kystbane, kunne nevnte byer hatt fulle lokaltog seg imellom i dag.

– Når sterke grupper frykter konkurranse, kan jernbanen havne langt inni skogen. Et godt eksempel er Gjøvikbanen. Den skulle egentlig gå fra Grorud og oppover gjennom Nittedal. Men Carl Otto Løvenskiold hadde mye skog i Nordmarka, og ville frakte ut tømmer. Dermed ble banen lagt der, isteden for i Nittedal der folk bor. Han var blant Norges rikeste menn, og hadde de rette forbindelsene.

Helt siden den første offentlige jernbanen i 1854, har nordmenn følt mye for tog. Bygder har kjempet om å få jernbane nærmest mulig hjemme. Lokale komiteer har jobbet politisk. De første jernbanestrekningene ble bygd uten en overordnet plan. Det kom små baner på steder med tynt behov. Mange ble nedlagt etter kort tids drift. I Valdres var bilveien mot Gjøvik flere mil kortere enn jernbanen. Ekspressbusser mellom Fagernes og Oslo tok etter hvert knekken på toget. Vognene ble stadig tommere, helt til siste avgang nyttårsaften 1988. Da ble toget fylt til randen av triste Valdresfolk og journalister.

– Mange småbaner kunne gjort mer nytte for seg om de ble forbundet med hovedbaner, sier Aspenberg. – For eksempel kunne den gamle Vestmarkabanen fått forbindelse til Indre Østfold. Det ville gitt 57 kilometer kortere avstand mellom Kongsvinger og Sarpsborg. I over 100 år har man diskutert en forkortelse av Bergensbanen gjennom bygging av Ringeriksbanen. Den ble vedtatt av Stortinget i 1993, men er enda ikke påbegynt. Jeg har en russisk kone som jeg traff på den Transsibirske jernbane. Hun mener nordmenn er mer opptatt av prosessen enn av målet. Det er viktigere å diskutere enn å få ting gjort. Da skjer det ingenting, fordi vi aldri blir helt enige.

– Vi har få mennesker og mye demokrati, på godt og vondt, konkluderer banemester Braaten. Men koselig har vi i hvert fall hatt det på toget. Vi får se en vogn fra 1896 med en sofa i grønn fløyel. Her er det parafinlamper på veggen og vedovn i hjørnet. Når vedfyrte vogner veltet, brant de garantert opp. Det hjalp heller ikke at mange togansatte hadde alkoholproblemer, og passasjerer gjerne tok en fest. I dag er det viktigere å komme fort fram enn å kose seg. Jernbanen har lyktes i å fjerne kosen, med hardere seter og dårligere mat enn før. Da gjenstår det bare å øke hastigheten.

tog3

Hvorfor satser vi ikke på jernbanen når vi har så mye oljepenger? Er miljøgevinsten for liten? Holger Schlaupitz er fagleder for energi, klima og samferdsel i Naturvernforbundet. Han har jobbet både i NSB og Flytoget. Han mener høyhastighetsnett er viktig for miljøet. Ikke minst med tanke på gods, der stadig mer fraktes på forurensende vis.

– Det er stor politisk enighet om å få mer gods fra vei til sjø og bane. Likevel har lastebilen overtatt betydelige godsmengder i det siste. Det skyldes et dårlig og uforutsigbart banenett. Godstog er helt avhengige av et pålitelig nett med større kapasitet. Jernbanen har lidd under manglende investeringer i mange tiår. Derfor har det ikke vært en kultur for å tenke stort. Pengene har gått til det mest nødvendige. Det tar tid å endre tenkemåten.

I januar lovte Høyres nestleder Bent Høye full utbygging av InterCity-jernbane på Østlandet. Det vil si dobbeltspor, flere parallelle tog og hastigheter opp til 250 km/t. Prisen er 130 milliarder. Allerede i 1993 vedtok Stortinget en slik strategi for Østlandet. Samme år startet moderniseringen av Vestfoldbanen. I dag, 20 år senere, står bare 17 kilometer med dobbeltspor ferdig. Til sammenligning brukte Frankrike sju år fra vedtak til åpning av 409 kilometer høyhastighetsbane i 1983.

Mellom Oslo og Tønsberg tar toget seks minutter lengre tid i dag enn i 1975. Snittsfart er 67 kilometer i timen. Det betyr at det går fortere å kjøre bil de 99 kilometerne. Schlaupitz mener at tog må prioriteres fremfor utvidelse av motorveier og flyplasser i Norge. Ellers kan miljøgevinsten gå tapt.

– Vi må ikke risikere at jernbanesatsing bare kommer i tillegg til fortsatt tilrettelegging for mer miljøskadelig transport.

I vår legger regjeringen fram en nasjonal transportplan for 2014–2023. Ulike transportetater kommer med forslag til planen, og disse er allerede publisert. Problemet er at Stortinget vedtok de fleste forslagene i 1993 – uten at det hjalp. Schlaupitz tror planen har mange motstandere.

– Samfunnsøkonomene i Finansdepartementet er nok ikke overbevist om at investeringer på flere hundre milliarder er fornuftig. Også politikerne har ulike syn på det, og påvirkes av sitt geografiske ståsted. Så har vi næringsinteresser. Luftfarten jobber helt sikkert imot høyhastighetsbaner.

– For å komme videre trengs mer detaljerte planer. Her kan det bli mange forsinkelser hvis hver kommune får bestemme som den vil. Det trengs gode, statlige føringer som ivaretar nasjonale hensyn. Men engasjement i regjering og storting kan også gi bikkjeslagsmål. Hvilket dalføre skal banen legges i, og hvilke tettsteder skal få stasjoner? I Norge kan lokaliseringsdebatter bli intense og langvarige.

Landets ivrigste lyntog-tilhengere slo seg sammen allerede på 1990-tallet. I selskapet Norsk Bane AS jobber de med utredning og prosjektering av høyhastighetstog. De tilbyr også andre transporttjenester. En vanlig innvending mot lyntog i Norge, er vårt lave folketall. Det argumentet blir helt feil, mener Thor Bjørlo, kommunikasjonssjef i Norsk Bane AS.

– Skal du drive transport, kan du ikke telle innbyggere. Du må telle passasjerer. En nordmann flyr ti ganger mer innenriks enn den jevne europeer. Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen vipper mellom 6. og 8. plass som Europas største flydestinasjoner. Da Europa fikk sitt første lyntog mellom Paris og Lyon hadde strekningen 940 000 flyreisende årlig. De tre største rutene i Norge har 1 700 000 flyreisende hver.

Både Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen har 32 daglige flyavganger. Hvorfor er det lettere å satse på flytrafikk enn jernbane i Norge? Avinor driver 46 norske flyplasser. For å bygge nye, tar de banklån, og staten garanterer for lånet. Jernbaneverket kan ikke gjøre det samme. De er avhengige av politikernes prioriteringer år for år på Statsbudsjettet. I konkurranse med andre gode formål, bevilges penger til deler av jernbanestrekninger. Det gir liten forutsigbarhet til utbyggerne.

– Det er på tide med prosjektfinansiering av jernbanen. Da får man bygd ut hele prosjekter med en gang, slik Avinor gjør. Men vi skal ikke se bort fra at flybransjen motarbeider lyntog i Norge. De som drev seilskip i sin tid var motstandere av dampskip, og forsinket utviklingen. I Europa samarbeider fly med lyntog. Du kan lande ett sted med flyet og få transfer videre med toget. Tog håndterer det meste av markedet innenriks, mens utlandet har flere direkteruter med fly.

Norsk Bane AS har engasjert Deutsche Bahn til å utrede høyhastighetstog i Norge. De anbefaler norske myndigheter å starte detaljplanlegging snarest. De foreslår et konsept der banene kan nedbetales på 30 år. Når flytrafikk overføres til jernbanen, gir det langt flere togavganger. Et lyntog mellom Oslo og Bergen kan bruke 95 minutter non-stop eller 2,5 timer med ni stopp underveis.

Bjørlo mener at nettopp nå er en gunstig tid for utbygging av høyhastighetsbaner.

– Anbud på lyntog må utlyses over hele EØS-området. For øyeblikket er Europa inne i en lavkonjunktur. Dermed kan vi få lavere anbud, og samtidig hjelpe andre land med arbeidsoppdrag. Mange store, internasjonale selskap vil være aktører, gjerne i samarbeid med norske. Det er rart vi kan bruke 150 milliarder på nye jagerfly uten særlig diskusjon, mens lyntog er kontroversielt.

I Europa snakker man nå om jernbanens århundre. EU satser på å tredoble sitt lyntognett innen 2030.

– Jeg tror EU hever øyenbrynene når noen mener Norge ikke har råd til lyntog. I dag investerer vi oljepengene i et usikkert aksjemarked for pensjoner. Isteden kunne vi tenke på nye generasjoner, og gjøre landet konkurransedyktig. Kina er verdens nye økonomiske motor. De investerer i utvikling av eget land, deriblant lyntog.

Bjørlo sammenligner lyntoget med diskusjonen om kvinnelige prester. Når det først løsner, blir det en selvfølge, mener han. Han ser allerede positive tegn.

– I Nasjonal Transportplan 2009 fattet Stortinget veldig positive vedtak om lyntog, med sikte på utbygging i 2013. Så vet vi at regjeringen og Jernbaneverket prøver å holde igjen. Dessverre er Jernbaneverket en av våre sterkeste motstandere. Der har det gått prestisje i gamle planer. Jeg tror ikke hinderet for lyntog sitter i økonomi eller teknikk, men i folks hoder. Norge har ikke vært med i togutviklingen. Tognettet vårt er hundre år gammelt. Det er vanskelig å forestille seg noe nytt.

Legg igjen en kommentar

Filed under Reportasje

Miljøteknologi for dummies

Leser du denne bloggposten, vil du kanskje forstå en miljørevolusjon.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger & sjel», som du nå kan få til Kindle på engelsk. Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av sin til da ukjente tvillingsjel, Mr. Stoknes.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i firmaet GasPlas, lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass. Da blir Jorden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri.

Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke. «GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

Se Per Espen Stoknes og en kollega i dette opptaket fra BBC World den 18.06.2011.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Tastingens triumf

KARI: Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Web 2.0 – eller hvordan danke ut et avleggs skoleverk

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest bare hatt tilgang til ett nettsted. Ikke rart nerder har høyere status enn lærere.

KARI: Facebook-gründer Mark Zuckerberg er årets person i Time Magazine. Nerder er blitt helter, men slik har det ikke alltid vært?
JARLE: – Folk som tidligere ville vært gale oppfinnere på fjell og nes kan nå dele oppdagelsene sine med mange andre, og skape noe i fellesskap. De som ikke passer inn i lokalsamfunnets normer kan lett trekke seg tilbake og finne likesinnede på nettet.
– Det er nettopp sosiale nettverk som slår best an på nett, det som nå kalles Web 2.0. Internett er blitt det vanligste stedet å møte en kjæreste, og samlivsekspert Peder Kjøs sier at det øker sjansen for å finne en som passer. Men er det de største nerdene som er mest aktive på store sosiale nettverk, som Facebook?
– Ikke nødvendigvis. De foretrekker nok ofte smalere nettverk.
– Samtidig bruker vi Facebook annerledes nå enn i 2007. Før var det morsomt å adde absolutt alle man noensinne hadde kjent. Nå ser vi at mange fra barnehagen og ungdomsskolen ikke hadde så mye relevant å si i statusfeltet. Det var en grunn til at vi ikke holdt kontakt med dem ellers. Dermed begynner vi å adde folk som faktisk interesserer oss, selv når vi ikke kjenner dem personlig (enda). Vi slutter med alle slags «festlige» applikasjoner og blir mer kresne på hva vi bruker sosiale medier til.
– Vi blir jo etter hvert flinkere til å bruke dem, og skjønner hva vi egentlig vil med dem. Da kaster vi heller ikke bort så mye tid.
– I en tid da de siste Facebook-nølerne melder seg inn har du meldt deg ut. Hva er grunnen til det?
– Jeg var ikke særlig bevisst da jeg registrerte meg i utgangspunktet. Facebook spiller på noen dype strenger i oss som sosiale vesener, som får oss til å bruke masse tid på det. Jeg spurte meg om jeg hadde noe bedre å bruke tiden til, og svaret var ja.
– Har du aldri hatt nytte av Facebook?
– Jo, da jeg drev med politikk var det nyttig å få raskt kontakt med folk, tipse om saker og så videre. Men jeg har ikke forlatt Facebook helt. Jeg har opprettet en side istedenfor en profil, så jeg er tilstede som organist, men ikke som person.

Facebook for 2010 år siden: Josef og Maria hiver seg på tastaturet.


– Er du fortsatt aktiv på andre sosiale medier?
– Ja litt på Underskog, og på en del orgelfora. Ting som går direkte på mine interesser. Underskog er som en utvidet vennekrets. Hvis jeg trenger hjelp til noe, vil bytte noe eller få noe gratis, har Underskog etablerte kanaler som fungerer bra.
– Selv har jeg fått hjelp med en haug av tekniske problemer på Underskog. Foruten tips om den uovertrufne bloggtjenesten WordPress, «testing» av restauranter og byer som sosial aktivitet, gratis dataskjerm (som jeg ga videre da jeg ikke trengde den lenger), gratis trådløs ruter, 44 tips til hva jeg kan ha på havregrøten, tips til gode flyttebyråer, innspill til artikler og mye mer. Tror du Underskogs høye kvalitet skyldes at det alltid har vært begrenset tilgang, og at folk som bidrar positivt over lengre tid får invitere noen av sine venner?
– Det har nok noe med saken å gjøre. Men Underskog har alltid hatt et annet fokus enn Facebook. På Facebook får du hele tiden beskjed om at vennene dine har gjort ditt og datt. Facebook prøver å være alt for alle, mens Underskog er mer saksorientert.
– Underskog ble kritisert for å være elitistisk før de ble litt rausere med invitasjoner. Og elitisme er helt uakseptabelt i Norge. På skolen skal flinke elever ikke få utfordringer på sitt nivå. Vi skal helst ikke innrømme at noen har større evner enn andre, selv om alle vet det. Dette er bare akseptert innen idrett, og der gjør nordmenn det veldig bra. Kunne vi hatt godt av mer «idrettstenkning» på andre områder?
– Det er vanskelig å svare generelt på. Jeg synes vi kunne hatt mye større respekt for folks ulikhet. At noen har større evner enn andre blir bare en del av denne ulikheten. Idretten har mange ulike arenaer, akkurat som musikken. Korps inkluderer alle mens Barratt Due er veldig spesialisert. Det store problemet er skolen, hvor det fins få alternativer. Vi har ikke både breddeskoler og eliteskoler; alle skal inn i samme system. Barn som er veldig interessert i matte har heller ingen matteklubb å gå til i fritiden.
– Når alle skal gå i den samme skolen blir det jo diskriminering av alle som ikke ligner gjennomsnittet. Selv om hensikten er å behandle alle likt.
– Private skoler gir en frykt for sosial skjevfordeling, men det kan unngås med enkle politiske grep. Et annet grep er å løse opp aldersstrukturen i den offentlige skolen. Dele hvert fag inn i ulike nivåer, så alle kan gå så lenge de trenger på hvert nivå. Da unngår vi å få en «dårlig» og en «god» 5. klasse, for eksempel.
– Tenk om man bare fikk diskutere med folk på samme alder på Facebook! Aldersblanding etter evner skjer allerede på noen privatskoler, men mange steder fins ingen alternativer til offentlig skole. For øvrig er ikke private grunnskoler i Oslo akkurat dyre. Vi har Montessori til 20 790 per år, St. Sunniva til 18 500, Nyskolen og Steinerskolen rundt 16 000, Ryenberget 11 000 og Østmarka 10 000. Flere av skolene gir til og med rabatt til foreldre med lav inntekt.
– Venstresiden vil gjerne kutte støtten til privatskoler. Da blir det dyrere å gå der.
– Politikere har et problem når de er mer opptatt av ideologi enn av faktiske resultater. Når det gjelder internett, er det ingen grenser for alternativer, og foreløpig prøver ingen norske politikere å begrense det heller.
– Barn som virkelig vil lære noe vil etter hvert gå på YouTube og finne en instruksjonsvideo, eller koble seg opp til en live konferanse i et virtuelt klasserom med undervisning på internasjonalt toppnivå. Den offentlige grunnskolen er iferd med å bli så revnende irelevant at den fremstår som en ren oppbevaringsplass.

Julestemning fra Markus kirke, hvor Jarle holder konsert 4. juledag kl. 16.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Å hacke sitt eget sinn

KARI: – Vi har nå lest Nicolas Carrs artikkel Surfing our way to stupid. Han bekymrer seg for at internett ødelegger konsentrasjonsevnen. Vi får mye informasjon i små biter. Vi går bort fra en fokusert tenkemåte som han mener var vanlig før. Hva mener du?
JARLE: – Er det virkelig kritisk, konsentrert, reflektert tenkning som har dominert samfunnet de siste 400 årene – før internett? Kanskje blant forfattere og intellektuelle, men det er folk som lager seg en boble.
– Er du enig med Carr i at internett virker negativt på viktige mentale evner?
– Jeg tenker at vi er i startfasen av å forstå hvordan hjernen fungerer. Derfor har vi enda ikke klart å hanskes effektivt med ulike måter å bruke den på. Vi må få et bevisst forhold til hvordan hjernen virker i ulike gir. Da kan vi gire opp og ned, alt ettersom det passer. Det samme gjelder kroppen, vi kan løpe eller gå, til sitt bruk. Vi må både utnytte teknologiens muligheter, og ivareta fokuserte tenkemåter. Jeg er sikker på at Carr hadde stor nytte av forskningsrapporter og søkemotorer på nettet da han skrev boka. Effektiv bruk av internett er helt avgjørende for å kunne skrive en slik bok. Det handler om selvdisiplin. Det kan være så enkelt som å dele opp dagen.
– Har du gjort det?
– Jeg jobber med det, og ser effekten av å bli bevisst hva jeg bruker tiden på. Nå er det så mye informasjon i så mange medier at vi er nødt til å sjonglere. Da må vi lære oss å bruke mangfoldet, og ikke forkaste det. Mange med kontorjobb sjekker e-post hvert femte minutt, og bruker store deler av dagen på det. Det er mye mer effektivt å sjekke et par ganger om dagen. Det har jeg begynt med, og da svarer jeg mye fortere. Sjekker du mailen hvert femte minutt, tenker du lett at du skal svare senere.
– Da TVen kom satt folk og så på alt, bare fordi det var TV. Men det er mange år siden jeg bare har «surfet» på TV. Jeg leser programmet hver søndag, finner ut hva jeg vil se neste uke og stiller det inn på opptak. Slik unngår jeg både surfing og reklame. Med den nye PVR-teknologien er det også blitt lettere å stille inn opptak, så flere ser det de faktisk vil se.
– Jeg trenger ingen påminning om at det har vært et drap i Vestfold og en brann i Troms. Det er synd for dem det gjelder, men hvorfor skal jeg se på Dagsrevyen?
– Mange programmer gir lite positivt, men ingen medier er dumme i seg selv. Det kommer helt an på hvor bevisst man bruker dem.
– Når det gjelder bevissthet, tror jeg vi vil ta betydelige skritt i årene fremover. Vi ser allerede trenden med coaching og selvutvikling.
– Men det fins en oppfatning om at selvutvikling er for nyskilte damer i 50-årene.
– Det er jo ikke sant. Næringslivsfolk bruker tusenvis av kroner i måneden på coaching. Det er menn i førtiårene. De har riktignok et annet fokus; de vil være mest mulig effektive på jobben og tjene mest mulig penger, mens damene i 50-årene vil finne seg selv.
– Helt til mennene i 40-årene har jobbet for mye og møter veggen. Da begynner de med samme type selvutvikling som damene i 50-årene.
– På skolen lærte jeg ingen verdens ting om hvordan jeg kunne bruke hjernen effektivt og disiplinere meg. Produktivitet var et spørsmål om moral; å være pliktoppfyllende. I virkeligheten handler det jo 90 prosent om teknikk! Har du god teknikk, er det ikke vanskelig i det hele tatt å få ting gjort. Min generasjon er den mest ivrige på Facebook, og den eldre generasjonen sier at vi ikke kan konsentrere oss. Men vi har jo ikke lært å konsentrere oss! Vi må finne ut av det selv, og det gjør vi. En av de bedre bøkene med tips og teknikker er Mind Performance Hacks. Her lærer du å hacke ditt eget sinn. Boka kan leses istedenfor tjue andre bøker som tar for seg ett konsept hver.
– Hva lærte du av boka?
– Artige ting som å telle til mange tusen på fingrene ved hjelp av totallsystemet. Det var mye inspirasjon å hente.
– Det var en periode du sto opp veldig tidlig for å drive med matte, hadde det sammenheng med boka?
– Nei, jeg bare følte for det. Jeg har sansen for systemer og mentale modeller av virkeligheten. Det er veldig greit hvis jeg skal ut å reise, og må finne ulike alternativer fort.
– Du er god på togtabeller?
– Ikke på å huske dem, men på å tenke ut ulike reisemuligheter for å finne den mest effektive. Forresten lurer jeg på om Nicolas Carr har sett virkelige datanerder i aksjon. De kan sitte 36 timer i strekk og programmere. Det er en konsentrasjon de færreste boklesere kan oppvise.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Fagpressen og forbruksåndsutmaningen

bullybabe Ja, hjertelig velkommen til å dele bord med Cupido i front!

Meldingen står øverst på storskjermen i Oslo Kongressenter. Fagpressens medlemmer har fått klar beskjed om å twitre «for å skape aktivitet i salen» under Fagpressens dag.

Fagpressen #fdagen2010 Da er vi snart startklare. Fyll opp bordene foran

svartekatta Deilig fruktvogn på #fdagen 2010

Fruktvogna, nå også på blogg.

Her er svartekatta så fremtidsrettet at hun legger ut et mobilbilde av fruktvogna på twitpic.

Arne-Inge er første foredragsholder. Han snakker om milliarder. 200 milliarder på ti år for Google, 11 milliarder på halvannet år for YouTube (solgt!) og 63 milliarder på seks år for Facebook. 42 000 nordmenn har iPad før den er lansert i Norge, og snart kan vi klikke på klærne til skuespillerne i filmer for å kjøpe dem. En veldig spennende utvikling, synes Arne-Inge. CNN sier at Facebook er deres største konkurrent, sier Arne-Inge, og viser fram søyler og tall og bunntall og et utrolig hyggelig løft med rød ring rundt.

Fagpressen #fdagen2010 Markedsfolk er på nettet hele dagen. Hva med bakere, rørleggere og bønder……

Advokatbladet #fdagen2010 bønder er online i fjøset med kuene (chip rundt halsen) og med Tine og Facebook og msn.

Dette er tall dere ikke har sett før! jubler Arne-Inge og viser fryktelig mange søyler med prosenter på mens folk twitrer og twitrer. Og så, et kakediagram på 20 millioner og annonsører og gled dere til 2011 for markedet kommer til å vokse og parametre og verdiskapning og rekker vi spørsmål?

På Twitter har folk begynt å skåle og snakke om baren etterpå og hvor sent de skal komme på jobb i morgen. Og hvis noen tror at krisen ikke er over, så snakk med meg i pausen, sier Arne-Inge.

Så skal Cecilie holde foredrag. Hun sier «sosiale medier» cirka tjue ganger på to minutter, så hun er veldig oppdatert. «Jeg er opptatt av å vise til forskning», sier Cecilie, og viser til at 64 prosent blir fans på Facebook fordi de vil vise at de støtter en virksomhet. Revolusjonerende forskning, med andre ord. Hvordan skal vi omdanne passive fans til aktive ambassadører? Jo, vi skal bruke dialog som merkevarebygging. Facebook kan brukes til å overvåke vareprating som foregår om deg der ute, sier Cecilie.

Fagpressen #fdagen2010 Hvor mange er fan av Fagpressen i dag?

synnesm 116 personer liker fagpressen på facebook. Tror det er flere fans der ute :) særlig her i salen #fdagen2010

pippi65 Samhandling med fans på sosiale medier, det vil si utvisking av skillet mellom konsument og produsent, er suksessoppskriften #fdagen2010

Det er nå jeg oppdager Fagpressens egne pastillesker på bordet. Logoen deres gjør seg godt i pastillformat, tenker jeg. «Hva gjør vi med alle de som liker oss på Facebook?» spør Cecilie. Yessss snart lunch, twitrer Advokatbladet.

Eller som Thure Erik Lund ville sagt: Et forbruksnarkomant levevis, en überfascistoid privatkapitalistisk forbruksåndsutmaning, et slags mobiltelefonreklameaktig verdensras – i motsetning til den siste perifere fliken av virkelighet som ennå ikke er fortært og ufarliggjort av markedskreftene. Mer om det i hans nye roman Straahlbox.

Så er det tid for triple sandwicher, wraps og chiabattaer, for den som klarer å brøyte seg gjennom berget av gratispenner, nøkkelringer og tørka godteri bakerst i lokalet. Etter pausen møter vi foredragsholder Flemming fra Danmark. «Jeg er først og fremst et innholdsmenneske», sier han. Puh!

=Oslo har heldigvis ingen markedsavdeling, men vi har 15 034 fans på Facebook per 20/11/10.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Slumrende Ullteppe is now friends with Karl Ove Knausgård

Det nye årtusen har gitt oss svineinfluensa, iPad og Lady Gaga. Men den mest påtrengende nyheten er statusfeltet på Facebook.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

For ti år siden oppdaterte ingen statusen. Ikke en gang Karl Ove Knausgård skrev om seg selv offentlig. I den grad han skrev selvbiografisk, kalte han seg i hvert fall noe annet enn Karl Ove Knausgård. Folk som chattet på IRC kalte seg også noe annet, for eksempel #NemeZis.

Den svenske psykologen Owe Sandberg sier at flere av hans pasienter nå har en sykelig trang til å oppdatere statusen. Jordmødre ved Stavanger Universitetssykehus sier at fedres statusoppdatering forstyrrer og forsinker fødsler. Far vil helst varsle Facebook med mobilen i samme sekund som ungen blir født. Det fins også et firma som sørger for å oppdatere statusen din etter at du er død.

Først handlet Facebook mest om å poste resultater av quiz på profilen. Jeg fant mitt indianernavn (Slumrende Ullteppe), hvem jeg var i Fraggelberget (Skraphaugen) og hvilken kake jeg var (gulrotkake). Nå som vi vet hvem vi er, forteller vi hva vi og våre nærmeste gjør til enhver tid: «Da var hele familien nydusjet : ) Nå venter vi på X Factor.» «I dag har Theodor lagt kabel i potta si og tisset på do!!! Han har gått masse i bare trusa!!».

Og her, en føljetong om installering av varmepumpe: «Må bærre ha litt meir pæng inn på konto, så bli d vel varmepomp å bilreperasjon å..! / Gleeeeede mæ t varmepumpe-montering på mandag! / Da e varmepompa på plass! Å snart klar t å brukes! / Synes d e flott me varmepomp! No ska d vårrå bra jevn tempratur her framåver ja!»

Det mangler heller ikke på intime betroelser i statusfeltet: «Efter tre veckor i nya lägenheten blir man singel! Sambon hade efterfest och lät nya arbetskompisen dra hem en kille för att knulla i min dotters säng medan han själv spydde på toan och sedan sov med en annan kille i vår säng.»

Selv kronprinsparet oppdaterer statusen i ett kjør, men de ville neppe blitt Karl Ove Knausgård i quizen «Hvilken forfatter er du?» Det ville heller ikke Elin Brodin, forfatteren bak Facebook-siden «Brodins snakkeboble». Her debatteres flyktningers traumer, fengselets funksjon og politiske kompromisser. På vår egen =Osloside kan over 7000 tilhengere diskutere ruspolitikk.

Facebook gjør deg utro, selvopptatt, sjalu og produktiv, skal vi tro pressen. I virkeligheten er folk akkurat som før, bare at flere får vite om det. Noen forteller at de koker semulegrøt, mens andre slår et slag for steppeulvens rettigheter.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Lag din egen medieportal

Lei av nettaviser? Lag en startside som lister opp interessante bloggposter, eller noe helt annet. Les hvor enkelt du kan bli din egen redaktør med iGoogle.

Slik kan din «nettavis» se ut, med linker til relevante bloggposter og nye meldinger fra Twitter, Facebook og Gmail. Valgfri logo hører selvsagt med.

Det fins 200 millioner blogger i verden, og nettaviser sliter med å holde følge. De beste bloggpostene er mer givende enn den jevne avisartikkel. Dessuten har blogger et mye større mangfold.

Nettavisenes store fortrinn er tilgjengelighet. Det er lettere å gå inn på dagbladet.no hver dag enn å luke ut interessante bloggposter. For bloggsfæren har nok av søppel. Det verste er kanskje «parasittblogger» som omtaler en nyhet, slenger på en provoserende overskrift og en sterk mening, og legger seg under nettavisens nyhetssak. Dagbladet har kuttet ut denne funksjonen, da den førte til alt annet enn meningsfulle innlegg. VG og andre bruker den fortsatt. Derfor er noen parasittblogger blant Norges mest leste, men neppe mest verdsatte (uten at annonsørene bryr seg noe som helst om det).

I motsetning til annonsører, er de aller fleste bloggere opptatt av mer enn antall klikk. Men de beste innleggene fins sjelden i samme blogg. Hvordan skal man finne dem? Og hvordan få dem til å dukke opp på samme nettside?

Første skritt er google.com/reader. Bruker du Gmail, logger du deg på med e-post og passord. Hvis ikke, oppretter du konto. I Google Reader kan du abonnere på blogger og stikkord. I dag fungerer mange nettsider som blogger, selv når de ikke ligner en tradisjonell blogg. Prøv deg fram med å legge inn nettadresser (du trenger ikke en gang å skjønne hva RSS er). Er du lei av handlingslammende nyheter, kan du legge inn Yes! Magazine Blogs.

Men dette er ikke alltid nok for å få interessante treff. Skribenter, nettadresser og stikkord gir ofte varierende kvalitet på innleggene. Og har du sære stikkord på norsk, gir de neppe treff hver dag. Derfor har en gjeng idealister laget sonitus.org. De leser gjennom en haug med norske blogger og velger ut de beste postene. Listen oppdateres daglig. For å få den inn i Google Reader, legger du inn abonnement på adressen http://magasin.sonitus.org.

iGoogle er et verktøy som gjør Google Reader mer leservennlig, og som lar deg lage din egen «nettavis» med mye annet innhold enn bloggposter. Gå til google.com/ig for å opprette din side. Antakelig slenger Google inn noen vanlige nettaviser for deg, samt vær og kalender. Du kan selv velge hva du vil beholde. For å bli din egen bloggredaktør, legger du til Google Reader som applikasjon (klikk «Legg til ting» nederst til høyre i logoen).

Slik ser Google Reader ut i iGoogles liste over applikasjoner. Av en eller annen grunn havner den langt ned på listen når jeg søker etter den.

Når du går tilbake til din side på iGoogle, vil Google Reader ligge der som en boks. Den lister opp uleste bloggposter i ditt utvalg. Klikker du på en overskrift, får du som regel opp en boble med de første linjene, og kan velge om du vil lese hele innlegget.

iGoogle lar deg også legge til utallige andre applikasjoner. Deriblant Facebook, Twitter, Gmail, vær, kartsøk, spill og – hvis du absolutt vil – mange nettaviser fra inn- og utland. Til slutt setter du iGoogle som startside så den kommer opp med det samme du åpner nettleseren.

Share

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Baklengs inn i fremtiden

Hadde det gått som ekspertene trodde, ville rocken forsvunnet i juni 1955. Og datamaskinene våre ville i beste fall veid halvannet tonn.

Fremtiden ser omtrent slik ut, og det har den gjort lenge.

I mars 1989 tegnet Tim Berners-Lee første skisse av et globalt informasjonssystem basert på hyperlenking av dokumenter. I april 1993 ble World Wide Web tilgjengelig for offentligheten, som aldri hadde bedt om det. Hadde Berners-Lee gjort markedsundersøkelser, ville folk kanskje ønsket seg en raskere fax. I boka Predicting the Future fra 1997 mener John Malone at internett vil mislykkes uten et Dewey-system, slik biblioteker har for å holde orden på bøker. Her er flere som satt fast i fortiden:

1865: «Velinformerte folk vet at det er umulig å overføre menneskets stemme gjennom en ledning, slik vi gjør med morse. Og hvis det var mulig, ville det ikke ha noen praktisk verdi.»
(Uidentifisert avis i Boston, USA, sitert i Jehl, Francis (1936): Menlo Park Reminiscences)

1872: «Louis Pasteurs teori om mikroorganismer er en latterlig fiksjon.»
(Pierre Pachet, britisk kirurg og professor i fysiologi, tror ikke mikroorganismer kan forårsake sykdom)

1878: «Amerikanere trenger telefonen, men det gjør ikke vi. Vi har nok budgutter.»
(Sir William Preece, sjefsutvikler i det britiske postvesen)

1880: «Slike sensasjonelle kunngjøringer må avvises som uverdige for vitenskapen og skadelige for dens reelle fremskritt.»
(Sir William Siemens, tysk/britisk ingeniør, om Edisons lyspære)

1888: «Vi nærmer oss grensen for alt vi kan vite om astronomi.»
(Simon Newcomb, am. astronom)

1895: «Det spiller ingen rolle hva han gjør, han vil aldri bli til noe.»
(Albert Einsteins lærer til hans far Hermann Einstein)

1909: «Automobilen har praktisk talt nådd grensen for sin utvikling. Det ser vi av det faktum at ingen radikale forbedringer er introdusert det siste året.»
(Scientific American)

1921: «Den trådløse musikkboksen [radioen] har ingen som helst kommersiell verdi. Hvem vil betale for et budskap som ikke er sendt til noen spesiell?»
(Partnere av David Sarnoff, am. radiopionér og businessmann)

1926: «Teknisk og teoretisk kan televisjon være gjennomførbart, men kommersielt er det umulig. Vi må ikke kaste bort tid på å drømme om det.»
(Lee De Forest, am. radiopionér og oppfinner av vakuumrør)

1927: «Hvem i helvete vil høre skuespillere snakke?»
(Harry Morris Warner, medgrunnlegger av Warner Bros.)

1949: «En kalkulator som ENIAC har i dag 18 000 vakuumrør og veier 30 tonn. I fremtiden vil datamaskiner kanskje ha bare 1000 vakuumrør og veie 1,5 tonn.»
(Andrew Hamilton i magasinet Popular Mechanics)

1954: «Hvis storrøyking i det hele tatt spiller en rolle for lungekreft, ser den ut til å være minimal.»
(W.C. Heuper, National Cancer Institute, USA)

1955: «Det vil forsvinne innen juni».
(Variety Magazine om rock ‘n roll)

Mer om fremtiden i februarnummeret av =Oslo.

1962: «Vi liker ikke sounden deres, og gitarmusikk er på vei ut.»
(Decca Records, som forkastet The Beatles)

1967: «Hvis noe vil forbli mer eller mindre uforandret, er det kvinnens rolle.»
(David Riesman, am. samfunnsforsker)

1993: «Internett? Det er vi ikke interessert i.»
(Bill Gates, leder av Microsoft)

1996: «Barn er ikke interessert i hekser og trollmenn lenger.»
(Anonym forlagsredaktør i et brev til J. K. Rowling)

Share

6 kommentarer

Filed under Bloggpost

Slik tenker VG Nett

I 1455 kom den første masseproduserte boka. Martin Luther hadde aldri fått spredt sine tanker hvis han var 100 år tidligere ute. Han trengte boktrykkekunsten for å reformere kirken. Skrivermunkene fikk identitetskrise av den nye teknologien. Det ble nedtegnet et forsvarsskrift til skriverens fremme. Gjett hvordan det ble spredt ut til folk? Gjennom boktrykkekunsten.

I dag er ikke bare papiravisene truet, men også nettavisene. Facebook og YouTube har flere norske brukere enn VG Nett. Finn.no er større enn dagbladet.no. Wikipedia og blogger.com er større enn aftenposten.no. Er du Facebook-venn med varaordføreren i Asker, får du vite om politiske vedtak lenge før de omtales i budstikka.no.

Får du ikke nok av svineinfluensa, tilbyr VG Nett en egen fanside for sykdommen på Facebook. Nå venter vi spent på fansiden for den muterte utgaven.

Magne D. Antonsen er tjenesteansvarlig på VG Nett. På Fagpressens dag 19. november fortalte han hvordan nettavisen tenker. Da han begynte i 2003, gjorde de papirstoffet tilgjengelig på nett. I dag fins 95 prosent av VGs nettstoff kun elektronisk.

Før søkte vi etter nyheter på nettet. Nå kommer nyhetene til oss, gjennom tips fra venner i nettsamfunn. Dermed leser vi også artikler fra aviser vi aldri leste før. Isteden for å se på sosiale medier som en trussel, er nettavisene vidåpne for å ta dem ibruk. VG-reportere twitrer fra Kogno-rettssaken raskere enn de kan skrive en artikkel. Under valget laget VG Nett også sitt eget Twitterting.

Undersøkelser viser at det brukerstyrte leksikonet Wikipedia er mer nøyaktig enn Encyclopedia Britannica. VG Netts lister over lokalpolitikere er også mer oppdatert enn listene de får fra departementer. Leserne rapporterer om politikere som er døde, har gått av eller skiftet posisjon.

Bloggere kobles til VG Netts artikler gjennom Twingly. Ping’er du et blogginnlegg og linker til en relatert VG-artikkel i innlegget, legges en link til ditt innlegg under artikkelen. Dagbladet har sluttet å bruke denne funksjonen, siden mange bloggere bare skriver tull for å få klikk. Så kan man spørre seg hvor mye tull nettaviser selv skriver for å få klikk.

Silje var en helt vanlig blogger før hun ble Min Mote-blogger med egen link fra VGs meny. Margen til Silje er et svært naturlig sted for annonsører å skryte opp sine såkalte skjønnhetsprodukter. VG Nett gir også leserne et eget hjørne av forsiden, «Lesernes VG», med saker fra blogger og leserinnlegg.

Men det er ikke bare bare å la leserne skrive avisen. VGs moderatorteam jobber fra sju om morgenen til midnatt med å fjerne krenkende kommentarer. Et tips fra Magne til deg som jobber i nettavis: Ikke legg ut en artikkel om islam med kommentarfunksjon fredag klokka 17 og ta helg.

Klikk på bildet hvis du vil støtte VG så de kan ping'e hodet ditt med flere drap.

VG var svært stolte av sin forside med bilde av alle 73 kvinner som er drept av sine menn i Norge siden 2000. Her fulgte VG Nett opp med en egen profilside til hver kvinne. En draps-Facebook, med andre ord. En mer livsbejaende «Facebook» har kiva.org, hvor du kan lage profil før du gir rentefrie mikrolån til fattige entreprenører. De 841 medlemmene i Kivas Norgesgruppe kommer nok aldri på forsiden av VG. Men VG Netts ansatte har hver sin profilside i nettavisen. Etter at de fikk denne, får de mye hyggeligere e-poster fra leserne.

VG satser på gjenbruk av teknologiske verktøy. For eksempel protokollen hvor leserne kan skrive minneord til døde kjendiser. «Så fikk protokollen terningkastfunksjon,» sier Magne, uten at den dermed ble brukt til å rangere lik.

I skrivende stund har VG Nett 6527 fans på Facebook. (=Oslo har 3401). VG har også laget en egen fanside for svineinfluensa i Norge, med hele 7618 fans. Her linker de til sine egne nyheter om svineinfluensa. VG Nett ser på Facebook som et avisstativ.

VG Nett har 90 ansatte, fordelt på redaksjon, utviklere, annonseavdeling og administrasjon. I tillegg kommer vikarer og frilansere. De liker å si at de skaper den store nasjonale fellesskapsfølelsen. Her kom det noen kremt fra salen på Fagpressens Dag …

Relaterte bloggposter:
Enkel + sosial teknologi = revolusjon (mer om Fagpressens dag)
Presseinfluensa

Dagens svineinfluensa fra VG: Helseministerens gladmelding & Viruset har mutert

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Enkel + sosial teknologi = revolusjon

=Oslo ble medlem av Fagpressen da vi fikk deres ærespris i fjor. Organisasjonen har også sin egen dag, med uvanlig spretne foredragsholdere.

Neida, hun tullet bare litt med at hun leser bokgaver hun får, i motsetning til andre politikere.

Kulturminister Anniken Huitfeldt åpnet Fagpressens dag 19. november. Ifølge journalisten.no ga hun et spark til Giske. Det gjorde hun slett ikke, men noe må man skrive i overskriften sin for at folk skal klikke på den. Vi merket heller ikke at hun kom for sent, men det kan jo skyldes at vi bare hadde klokke på mobilen vår i veska.

Sosiale medier var det store temaet for årets fagpressedag. Med mentometerknapp fortalte vi hvor mye vi syntes vi visste om den slags. 26 prosent hadde høy kunnskap, 53 prosent middels og 21 prosent lav kunnskap.

Medieforsker Arne Krumsvik sa at nettaviser først prøvde å ligne papiraviser. Da filmen var ny, prøvde også Filmavisen å ligne papiraviser. Og da jeg begynte å blogge, prøvde jeg selvfølgelig å få bloggen til å ligne min gamle hjemmeside. Jeg skjønte heller ikke hvorfor min første iPod ikke kunne oppføre seg mer som mitt gamle beist av en mp3-spiller, inntil jeg oppdaget at iPoden var mye enklere å bruke.

Det er det enkle som skaper revolusjon. Få ting er enklere enn å blogge og twitre. Derfor er mange som før bare var forbrukere av media nå blitt produsenter.

Facebook er verdens fjerde største land. Det fins over 200 millioner blogger (175 000 norske). Blant nordmenn i alderen 15-29 år er 93 prosent på Facebook, men den raskest voksende gruppen er kvinner over 55. Hvert åttende par som giftet seg i USA i fjor møttes gjennom sosiale nettmedier.

Løse forbindelser blir kraftfulle når de settes i system, mente foredragsholderen. På sosiale nettmedier kommuniserer vi med folk vi aldri ville snakket med ellers. Før klagde vi til mamma eller naboen når vi var misfornøyde med noe. Nå klager vi på Facebook. Liker vi ikke sandwichen på Josefine vertshus (som for øvrig er et knallkoselig sted) legger vi ut et bilde av den. Christer Torjussen valgte Underskog da han la ut dette bildet av en fryktelig sandwich han fikk servert i september.

To loffskiver med skinke og ostelokk med saltstenger (!!!) til pynt og kjip majones dandert i en paprikaring. Sånn passe strålevarm i kantene og lunken inni. Under lokket ligger en spennende skive ananas med en dvask, hermetisert asparges på tvers. Havariet (er det en båt det skal se ut som?) kostet 120 spenn. (Christer)

Hittil har Christer fått 2418 kommentarer på innlegget, fra folk som spiller videre på sandwichens håpløshet med sine egne ord, bilder og video. Fans har laget en egen blogg til sandwichens ære, Smug-TV har laget innslag og Dagbladet Fredag har vist interesse.

Kronprins Harald med lille Hawkon (t.v.) og Hawk Sandwich møter Salvador Dalí (t.h.). To av utallige kommentarer til Christer Torjussens kulinariske opplevelse.

Foredragsholder Krumsvik nevnte ikke sandwichen, men han var en tidlig bruker av det lukkede nettsamfunnet Underskog. Som småbarnsfar syntes han Underskog var ”et perfekt alternativ til å ha et liv”. Når han ikke kunne delta på kulturarrangementer, kunne han lese andres diskusjoner om dem i nettsamfunnet.

De som laget Underskog brukte det dels som en lekeplass for å se hvordan sosiale medier kan anvendes. Senere laget de Origo, et kommersielt nettsamfunn som raskt fikk tilbud om samarbeid med A-pressen. Her kan brukerne opprette lokalsoner for sine interessefelt, mens lokalavisene finner mye godt stoff knyttet til sin region. Her kan du lese mer om prosessen fra Underskog til Origo.

Etter Krumsviks foredrag var det tid for å bruke stemmeretten igjen. Vi trykte på knappen, og sekunder senere kom søylene opp på storskjermen. 61 prosent av oss bruker sosiale medier både privat og på jobb. 22 prosent bruker dem kun privat, 4 prosent kun på jobb, og 13 prosent bruker dem ikke i det hele tatt. Det til tross for en temmelig høy snittalder blant Fagpressens utsendte medlemmer denne dagen.

Her er videoen Arne Krumsvik viste oss for å illustrere sosiale mediers utrolige utvikling.

Jeg blogger mer om Fagpressens dag: Slik tenker VG Nett

Facebook-news: Av-venning er årets ord (VG)

Share

1 kommentar

Filed under Bloggpost

Mikrokredittens Facebook fyller fire år

For fem år siden skulle Jessica og Matt Flannery fra San Fransisco gifte seg. Matt ville jobbe med teknologi i Silicon Valley, mens Jessica ville bo i Afrika og jobbe med mikrokreditt. De hadde et problem. Da de hadde vært gift i et halvt år, fikk Jessica drømmejobben i Village Enterprise Fund i Øst-Afrika. Virksomheten ga mikrolån til fattige i Kenya, Uganda og Tanzania som ville starte business.

Da Jessica fikk besøk av Matt fant de en genial løsning på problemet sitt. I oktober 2005 startet de verdens første internettbaserte system for mikrokreditt, kiva.org. Her kan hvem som helst gi mikrolån til en godkjent søker. Utlåneren velger selv hvem som skal motta pengene, ved å søke på kjønn, bosted og type business. Flere kan låne ut til samme person, helt til lånet er innfridd.

flannery

Da Jessica og Matt besøkte Oprah i 2007, eksploderte kiva.org. En periode måtte websiden "beklage" at samtlige lånetakere hadde fått pengene de trengte.

Allerede under hungersnøden i Bangladesh i 1974 skjønte økonomen Muhammad Yunus at små lån kunne ha stor effekt. Men vanlige banker anså det som en altfor stor risiko å gi lån til fattige. Yunus lånte derfor ut 27 dollar fra egen lomme til 42 kvinner som laget bambusmøbler. Dermed slapp de å ta opp lån til høy rente. Siden har mikrokreditt vært svært vellykket, og Yunus fikk Nobels fredspris i 2006 sammen med sin Grameen Bank.

mariam

Mariam fra Ghana er den siste jeg lånte penger til. Etter mine 125 dollar manglet hun fortsatt 325. Da jeg sjekket siden hennes to timer senere, hadde hun fått hele lånet.

Kiva presenterer hver lånetaker på en egen side. Mariam er 28 år gammel, singel og bor i en ettroms leilighet. Hun fikk låne kapital av en venn til å starte klessalg. Nå trenger hun 700 dollar for å kunne kjøpe inn kvalitetsprodukter og øke salget.

Under teksten om Mariam ligger bilder av alle som har lånt penger til henne, med navn og bosted. De kommer fra USA, Nederland, England, Italia, Australia, Danmark, Tyskland og Norge. Den norske gruppen på Kiva har 754 medlemmer som tilsammen har gitt 6326 lån på 175 325 dollar.

98 prosent av Kivas lånetakerne har betalt tilbake lånet innen fristen. Pengene settes tilbake på din Kivakonto, og kan lånes ut på nytt hvis du ikke vil overføre dem til din egen konto. Du får ingen rente, men lokale institusjoner som formidler lånet tar seg betalt. Kiva samarbeider ikke med institusjoner som krever unødig høye renter.

Per oktober 2009 har Kiva distribuert 95 136 910 dollar fra 568 810 utlånere. For hver transaksjon kan utlåneren donere et beløp til Kiva, som er basert i Silicon Valley. President Premal Shah jobbet tidligere med PayPal, som nå overfører utlånernes penger til Kiva uten å ta seg betalt.

– Mennesker er fundamentalt bedre enn banker, sier Shah. – Banker verdsetter ikke følelsesmessig gevinst. De tar høy rente til mikrofinansinstitusjoner, de må finansiere sin merkevarebygging, og så videre.

Reportasje om Kiva (2006): Se bl.a. Grace Ayaa fra Uganda fortelle om sin peanøttsmørbusiness. Hun pleide å male peanøttene med stein. Ved hjelp av mikrolån har hun kjøpt en maskin og et kjøleskap, og salget har økt. Grance pleier å gå på internettcafé og skrive med Nathan, en av dem som har lånt henne penger. (Nathan er veldig glad i peanøttsmør).

Mer om Kiva:

Matt Flannery blogger om da han og Jessica besøkte Oprah sammen med Bill Clinton: «The President and Ms. Winfrey spent the next few minutes talking about the power of the Internet and «the Kiva model.» Watching this was truly surreal. If you had told me a year ago that I would watch these two people discussing Kiva in front of millions on TV, I would have laughed. I cannot tell you how ridiculous it would have seemed. It still seems imaginary. The show ended. The President approached us to talk about Kiva and how he could help.»

Dinside.no: Kan du låne henne en tohundrelapp?

Digi.no: Gi bort et lån til jul

Dagbladet: Filantropi 2.0

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Byttekultur

En urban kulturguide for venners venner huser Norges morsomste markedsplass på nett.

kk1009

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Mangler du økonomisk kapital, kan mye veies opp med kulturell kapital. Det skjønte sosiologer allerede i forrige årtusen, og få steder er det tydeligere enn på nettsamfunnet Underskog.

Det typiske skogsmedlem er en blakk og lystig noen-og-30-åring med et tårn av upraktisk kunnskap og rare interesser. I forumet «Fred, frihet og alt gratis» kan du bytte en sofa mot en pakke te, eller bli ny eier av andres prevensjonsmidler. Et innlegg lyder:

«Min far dro til Amerika og etterlot meg med en haug hermetikk, blant annet 17 bokser med Stabburet leverpostei. Jeg er ikke så glad i leverpostei, men det er kanskje noen av dere i skogen? Byttes gjerne mot eventuelt pålegg dere måtte ha for mye av. (Min bovenninne er veldig glad i makrell i tomat!)»

Utviklerne av Underskog skriver i boken Delte meninger – Om nettets sosiale side: «Det handler om å utvikle en kultur, en sosial prosess og verktøyet som understøtter den.» Hittil er over 20 000 invitert til Underskog, uten å forringe vennskapskulturen.

Trenger du en gammel telefonkiosk for å lage dusjkabinett? På Underskog svarer likesinnede: «Jeg har tenkt tanken selv i noen tiår, men nå er de fredet. Tror du må rappe en i ly av mørket og håpe riksantikvaren aldri kommer hjem til deg for å dusje.»

Lamper byttes mot borring i mur. Håndtam sebrafink og værbitt prekestol gis bort ved henting. En kunstner søker en desiliter døde fluer. En nerd strever med feminin presang: «Bytter 2,4 GHz trådløs router mot en julegave til mamma.»

Selv fikk jeg en dataskjerm levert til kontoret på dagen. Det kostet ingenting annet enn skogsmentalitet. Felles for alle som avser noe på Underskog, er brutal ærlighet: «Gir bort den mest ræva boka jeg noen gang har lest. Du får lyst til å ta livet av hovedpersonen selv når hun ikke dauer på annet vis.»

På Underskog er det umulig å miste troen på mennesker, og naturen kan smile. «Da jeg kom inn døra sto det en pall med masse fint papir, A4 og A3, alle typer og tykkelser. Med lapp KASTES på. Så jeg spurte pent og fikk alt sammen. Hvem vil ha papir?» spør jenta som gikk forbi et nedlagt trykkeri. Og stadig ber folk om skyss hvis noen likevel skal kjøre.

I skogens valglokale ble Miljøpartiet de Grønne større enn Høyre, Frp, Krf og Sp tilsammen, og SV slo Venstre på målstreken. Det har også hendt at noen vil bytte en halvliter sprit i grønnsaksjuice.

(Fra =Oslo 2009)

Les mer om Underskog…

Share

7 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Naturen for dummies

(Denne sto på trykk i tidsskriftet Flux i 2000)

Nylig lærte et dataprogram seg selv å svømme. Ikke bli lei deg om hagen din krasjer, for neste versjon er allerede under utvikling.

1.0 Personlig natur
Hvis jorda i hagen din er eldre enn ett år kan nye planter få problemer med å vokse, eller vokse veldig sakte. Derfor må du passe på å skifte jord ofte. Det trenger ikke å koste mer enn 10 000 kroner, og da får du et lass med ugress på kjøpet. Deretter må du tegne hageabonnement. Noen firmaer tilbyr gratis hageabonnement, slik at du bare trenger å betale for vanning, og selvfølgelig må du huske brukernavn og passord for å komme ut i hagen. De fleste hager husker passordet ditt for deg, men det er lurt å kunne det utenat hvis hagen krasjer og må dyrkes fram på nytt.

Teknologien for regn er ikke utviklet enda, og hvis den kom i dag ville den vært alt for dyr for deg. Derfor er det lurt å kontakte en vanningskonsulent. Selv om du bruker vannkanner hver dag på jobben, kan du vanne feil, slik at tulipanene ikke vil åpne seg eller trærne mister stammen. Du må også huske å bestille insekter i riktig mengde og variasjon, og konfigurere dem for riktig befruktning. Insekter fra Microbugs er dyre og krasjer ofte, slik at du må re-starte dem manuelt. For å unngå krasj i den personlige naturen anbefales det at du bare ser på én hageplante om gangen, særlig hvis den er stor. Pass også på at du ikke kommer borti en plante med høyre hånd og sier Ja; da blir den borte. Men du kan hente den fram igjen ved å dobbelthoppe på søppelkassa og lete etter den.

Du kan ikke ha både eple- og pæretrær i hagen, for de er ikke kompatible. Hvis du skal ha epletrær må du ha gressløk først. Gressløken må være minst like stor som epletrærne. Du må altså ha en hel haug med gressløk, og muligens bygge ut hagen og kjøpe større vannkanne. Vær oppmerksom på virus som angriper hele hagen slik at den råtner. For å unngå dette bør du ha en gressklipper med virussaks. Det kommer ofte nye virus, slik at du må ha nye gressklippere. Planter med virus ser ofte svært innbydende og romantiske ut, men hvis du fjerner dem uten å se på dem blir ikke viruset aktivert.

2.0 Nettverksnatur
Utenfor hagen er den ville nettverksnaturen. Her er det mye å huske på. Mange småbær kan plukkes gratis, men som regel kan du bare oppbevare dem i 30 dager før du må kjøpe hele busken. Fuglesang og andre dyrehits kan du høre gratis hvis du har høreapparat og god hukommelse. Siden det ikke er lov å huske lydene i mer en 24 timer uten å betale, må du kjøpe dem etterpå. Eventuelt kan du brenne hele dyret på en opptaks-CD. Noen dyreselskaper synes dette er greit til privat bruk.

For å komme noen vei i nettverksnaturen, må du ha raske sko. Bredbåndssko anbefales for deg som vil ha full tilgang til natur som beveger seg eller lager lyd. Men komprimerte dyr kan både sees og høres med vanlige telefonsko hvis du venter et kvarters tid etter at du har hoppet på dem. Da betaler du per skritt. Vil du se alle fargene i et landskap må du ha briller som støtter 16 millioner farger, men dette gjelder de fleste briller i dag. Noen ganger blir store naturområder slettet av gutter som finner passordet. Kommunene må derfor ha en sikkerhetskopi av områdene i parken som de fornyer hver kveld.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kåseri

Diagnose: Tetrisavhengig

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Tetris er verdens mest solgte dataspill. Avhengigheten truer med å få sin egen gren i psykiatrien.

tetris

En matematiker ved vitenskapsinstituttet i Moskva laget tidenes dataspill.

I 1985 fant russeren Alexey Pajitnov opp det enkle dataspillet Tetris. Han slet med å få ferdig prototypen; han ble nemlig alt for opptatt av å spille. Pajitnovs beste venn fikk en kopi av Tetris som han tok med til Moskvas medisinske institutt. Snart hadde alle de ansatte begynt å spille – og sluttet å jobbe. De begynte ikke å jobbe igjen før Tetris ble fjernet fra PCene.

Som spillkassett til Nintendos Game Boy solgte Tetris i 35 millioner eksemplarer. Poenget med Tetris er å plasserede de dalende brikkene, som kommer i sju ulike former, slik at radene tettes og forsvinner. Mange spillere begynte å drømme om fallende geometriske figurer om natten.

Tetris var også det første dataspillet som ble populært blant kvinner. Tetris-avhengige Hilarie Orman tror hun vet hvorfor: «Kvinner bruker mye tid på å få ting inn i kjøleskapet slik at de ikke faller ut. Tetris-brikkene er som Tupperware-bokser, melkekartonger og ostepakker som må plasseres mest mulig effektivt i forhold til hverandre.»

«Max» fra Johannesburg var en godt gift forretningsmann før han begynte å spille Tetris. Da en journalist besøkte ham i februar 2000, møtte han stuevegger med store portretter av de forskjellige Tetris-brikkene. «Det begynte i 1993 da jeg fikk en Windows-versjon av Tetris,» sier Max. «Det var fantastisk i begynnelsen. Brikkene hadde så fine farger, og det var en fornøyelse å trykke dem dit de ville.» Så begynte Max å drømme om at den lange røde brikken aldri kom. De andre brikkene hopet seg opp, og dannet et hull som bare kunne fylles av den lange.

Max ble overbevist om at dette var konas skyld. Hun måtte ha bedratt den lille firkanten øverst i spillet, som varsler hvilken brikke som kommer neste gang. «Det var fryktelig,» sier kona. Men snart fant hun ut at hun ikke var alene. Mange ekteskap var ødelagt av Tetris, og selv Windows-tilbehørene Kabal, Minesveiper og Freecell hadde ruinert livene til folk. Nå mener kona det er på tide å gi skikkelig informasjon om faresignalene; for eksempel at man begynner å drømme om brikker som ikke passer sammen.

Andre mener at Tetris har reddet dem fra nervøse sammenbrudd. «Tetris-brikkene roper aldri sjellsord eller sjangler uhørt fra side til side,» sier Lezlie M. Lowe. «Det uventede skjer ikke.» En annen kvinne ser på Tetris som en god venn: «Du går gjennom gode og onde dager med det. Det er betryggende å vite at Tetris alltid er der og venter på meg.»

Kilder: The Risk Digest, Wired.com, Omnivore.org, m.fl.

Den menneskelige Tetris, en av YouTubes mest sette videoer:

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized