Robot-ekteskap og forbud mot klimaendringer

Selv strateger som er ansatt for å forutsi fremtiden, må ta i bruk fantasien. Hva skjer når vi ber en kunstig intelligens fantasere fritt om hva som vil skje fram mot 2050?

Analyseselskapet Strategic Forecasting (Stratfor) har kommet med jevnlige spådommer om fremtiden siden 1990-tallet. Men de forutsa verken terrorangrepene 11. september, president Donald Trump, koronapandemien eller Russlands invasjon av Ukraina i 2022.

Riktignok sa rapporten deres fra 2015 at Russland ville kollapse innen 2025, men da på grunn av interne spenninger. Den sa også at Tyskland ville få økonomiske problemer, men da hovedsakelig som følge av nedgang i folketallet.

Det stemmer at Tysklands bruttonasjonalprodukt har krympet, i 2020 med hele 5,3 prosent, som var ny rekord etter finanskrisen i 2009. Hovedårsaken til dette var imidlertid pandemien og nedstengingen av samfunnet.

Stratfor var ikke helt på jordet, de fikk rett i at både Russland og Tyskland ville få trøbbel. I 2015 spådde de til og med at Russlands militærutgifter ville øke, og at landet ville bli rammet av økonomiske sanksjoner.

De forutså også korrekt at Kina ville få sterkere statlig kontroll fremfor liberalisering det neste tiåret. Det Stratfor bommet på var ikke de store linjene, men konkrete hendelser som forsterket en utvikling de kunne se allerede da de skisserte fremtiden.

Basket uten gravitasjon

Tidligere tiders spåmenn var mer spesifikke når det gjaldt enkelthendelser. Den amerikanske predikanten William Miller hevdet at Jesus ville komme tilbake til jorden den 22. oktober 1844. Selv om det ikke skjedde, fikk spådommen konsekvenser: Den religiøse bevegelsen Millerismen oppsto, som Adventistkirken senere sprang ut av.

Da Halleys komet nærmet seg Jorden i 1910, spådde astronomen Camille Flammarion at alt liv ville bli forgiftet og drept, siden kometens hale inneholdt giftgassen cyanid. Men gassens lave tetthet og Jordens atmosfære sikret at faren aldri ble reell.

Hva som hindret Jesus i å komme tilbake i 1844 er vanskeligere å si, så her er det fritt fram for fantasien. Kanskje skyltes det en administrativ feil fra det himmelske byråkratiet. Det foreslår i alle fall ChatGPT.

Ber du den kunstige intelligensen leke seg med fremtiden, byr den på dristigere spådommer enn noen predikant. ChatGPT mener blant annet at vi i 2030 vil få en ny idrettsgren – «Robo-Olympics». Her vil mennesker og roboter konkurrere i alt fra 100-metersløp til bryting. Se opp for Usain Bolt-bot!

Vi vil også få antigravitasjons-basket, som spilles i omgivelser der tyngdekraften er endret eller opphevet. Dermed kan spillerne hoppe høyere, bevege seg raskere og utføre mer imponerende triks med ballen.

I 2031 varsler chatboten flytende byer, som blir etablert på havet for å møte utfordringene med stigende havnivå og overbefolkning. Noen år senere vil mennesker skape permanente bosetninger på havbunnen, med vanntette bygg. Genmodifiserte undervannsplanter og dyr sikrer næringsrik mat til folk som bor under vann.

Forskere utvikler ny bioteknologi basert på organismer i havet, for eksempel for å rense vann. Bioluminescens, en kjemisk reaksjon som gir organismer evnen til å utstråle lys, vil lyse opp undervannsbyene i ulike farger.

Vi vil forstå dyr

Også i verdensrommet blir det travelt. I 2036 sendes en romsonde til en nøytronstjerne for å studere ekstreme gravitasjonsforhold og teste teorier om tidsreiser. Ny teknologi lar oss kontrollere og manipulere gravitasjonen, noe som vil revolusjonere energiproduksjon og transport.

Romheiser gjør reiser til verdensrommet billigere og mer tilgjengelig for vanlige folk, som gjerne tar inn på romhoteller. Det aller mest spennende skjer i 2041, da astronomer oppdager konkrete bevis for intelligent utenomjordisk liv. Nå kan dialogen med fremmede sivilisasjoner starte.  

I 2050 er det ifølge ChatGPT vanlig at mennesker og roboter inngår juridiske ekteskap. Dette ser vi tegn til allerede nå. I 2017 giftet den kinesiske ingeniøren Zhen Jiajia seg med roboten Yingying, da han var lei av familiens mas om å finne en ektefelle.

Etter to måneder med dating, inviterte han familie og venner i bryllup. Giftemålet ble imidlertid ikke anerkjent av kinesiske myndigheter. Kina har et stort overskudd av menn, så kanskje er det her vi får se flest ekteskap mellom menneske og maskin.

Men det går også den andre veien: I sommer kunne vi lese at det amerikanske selskapet Replika selger drømmemannen for 300 dollar. Kjøperen kan selv utforme egenskapene til robot-partneren. Tobarnsmoren Rosanna Ramos fra New York giftet seg med en slik robot, tidligere i år.

Ramos mener at hennes tidligere romanser med menneske-menn blekner sammenlignet med relasjonen til roboten hun kaller Eren. Han er særdeles velstelt, og har verken problemer eller slitsomme slektninger.

I 2042 får vi teknologi som lar oss forstå og kommunisere med dyr, spår ChatGPT. Dette vil få store konsekvenser for forholdet mellom mennesker og andre arter. Vi vil inngå avtaler om fredelig sameksistens og fordeling av ressurser.

Dyrene vil utpeke egne talspersoner for å formidle sine behov og bekymringer til den menneskelige verden. Vi vil forstå dyr bedre når de er syke eller skadet, så vi kan gi dem mer effektiv helsehjelp. Dyrene kan også hjelpe oss med å overvåke miljøendringer og forurensning, ved å fortelle om forandringer i deres naturlige habitat og atferd.

Klimaendringer blir forbudt

I 2045 vil folk begynne å oppgradere kroppene sine med avansert teknologi som forbedrer hukommelsen, øker styrke og hurtighet og gir oss lengre levetid. Vi kan forsterke de sansene vi har eller skaffe oss nye, som infrarødt syn og ultralydlytting. I 2049 vil grensesnitt mellom tanker og datamaskiner tillate oss direkte kommunikasjon med teknologiske duppeditter gjennom tankene våre, mener chatboten.

På den verdenspolitiske arenaen vil FN vedta en resolusjon som forbyr klimaendringer. Samtidig vil meteorologer få tilgang til en teknologi som gjør det mulig å kontrollere været. Dette scenariet vil utvikle seg over flere tiår, spår ChatGPT.

Det vil ta tid å implementere teknologien og forhindre klimaendringer helt. Chatboten har også noen tanker om utviklingen i Russland og Tyskland, og her er den langt mer optimistisk enn strategene i Stratfor. Russland vil få en demokratisk renessanse, og vedta en grunnlov som sikrer menneskerettigheter og frihet for alle borgere.

I kontrast til i dag, vil fremtidens Russland spille en viktig rolle for å fremme fred og stabilitet i verden. Tyskland vil være en pionér innen ren energi, og oppnå karbonnøytralitet innen 2050. Ved hjelp av innvandring og automatisering vil landet også klare å håndtere en aldrende befolkning. Og Kina? De innfører gradvis demokratiske reformer og blir verdensledende innen kunstig intelligens.

ChatGPTs spådommer er langt mer underholdende enn noe som kommer fra et analyseselskap. Betyr det at de er mindre troverdige? Ikke nødvendigvis. Noen ganger overgår virkeligheten den villeste fantasi. Hadde ChatGPT eksistert i 2015, kunne den kanskje spådd at showmannen Donald Trump ble USAs president.

Foto: Pixabay

Vil vi ikke lenger bli voksne?

Ungdomstiden varer stadig lenger. Kanskje trenger vi et nytt begrep for de som har passert tenårene, men som ennå ikke er blitt helt voksne.

Hva var den største oppfinnelsen i forrige århundre? Folk svarer gjerne ting vi har forsket oss fram til, som internett, p-pillen eller atombomben. I en artikkel i fjor trakk BBCs nettjournalist Richard Fisher fram noe annet: Han mener at ungdom, eller teenager på engelsk, var blant de viktigste nyvinningene.

På 1500-tallet var det ikke uvanlig at folk i vår del av verden begynte å jobbe allerede som sjuåringer. Og senest på slutten av 1800-tallet bidro mindreårige med en tredjedel av en vanlig families inntekt i USA, ifølge historikeren Hugh Cunningham. De unge gikk ikke rundt og fotograferte seg selv, spilte i band eller drepte digitale fiender med joystick.

Da levestandarden økte og utdanningspolitikken endret seg, kunne unge mennesker leve lenger under foreldrenes beskyttende vinger. Etter andre verdenskrig kom gradvis også nye holdninger: man tenkte ikke lenger at de unge var forpliktet til å tjene foreldrene. Deres egne ønsker og verdier ble viktigere, noe som gjenspeilet seg i populærkulturen.

Bruker lengre tid

Den amerikanske psykologiprofessoren Jean Twenge har skrevet flere bøker om hva som kjennetegner ulike, nålevende generasjoner. Hun ser en tydelig trend: Folk bruker stadig lengre tid på å bli voksne.

Det er mindre sannsynlig at en typisk 18-åring i dag har drukket seg full, hatt sex eller tatt førerkort, sammenlignet med sine jevnaldrende for tjue år siden. En 14-åring har i mindre grad hatt arbeidserfaring eller gått på date. Noe av det samme ser vi i Norge.

«Mange har tilbrakt store deler av ungdomstiden bak en pc-skjerm og har rett og slett fått for lite sosial trening», sa helsesykepleier Anne Holter Bentzrød til Nettavisen i 2019, før koronaen bandt de unge enda mer til hjemmet.

«Ungdomstiden har på mange måter forskjøvet seg, og unge bruker lengre tid på veien inn i en ansvarlig voksenrolle», het det i en artikkel fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA i 2021.

Et eksempel er at alderen for førstegangsfødende stadig stiger. I 2022 var den 30,2 år i Norge, mens kvinner fikk sin førstefødte nøyaktig tre år tidligere i år 2000. For femti år siden, i 1973, var alderen bare 23,4 år.

I min barndom på 1980-tallet satt 13-åringer ofte barnevakt for yngre barn. I dag tenker vi at 13-åringer selv trenger barnevakt. Graviditet blant tenåringer har nådd historiske bunnivåer både i Europa og USA, og trangen til å bli selvstendig kommer senere enn før, skriver Jean Twenge i boka «Generations» (2023).

Samtidig har vitenskapen vist oss at hjernen er langt fra ferdig utviklet når den fysiske puberteten er over. For eksempel fortsetter «den hvite substansen» å øke fram til midten av 20-årene. Den er ansvarlig for å formidle informasjon mellom ulike deler av hjernen, slik at de kan samarbeide.

Bumerangbarna

Richard Fisher mener at folk i livsfasen mellom tenåring og ordentlig voksen bør regnes som egen demografisk gruppe, uten at han har noe godt forslag til navn på den. Han påpeker at 27 prosent av alle briter i alderen 20–34 år nå bor hjemme hos foreldrene. Det er en tredjedel mer enn for bare ti år siden.

De kalles «bumerangbarna», fordi mange av dem har flyttet tilbake til barndomshjemmet etter å ha bodd på hybel eller lignende mens de studerte. Med store studielån og høye boligpriser har de ikke råd til å flytte for seg selv.

I Sør-Europa er fenomenet enda større. En undersøkelse fra Pew Research Center i 2021 så på aldersgruppen 18–34 år i 30 europeiske land. I Hellas bodde hele 73 prosent av disse hjemme hos foreldrene, og nesten like mange i Italia.

I Skandinavia er det minst vanlig at unge voksne bor hjemme, men det gjelder likevel mellom 15 og 20 prosent. En tilsvarende undersøkelse fra USA viste at dobbelt så mange i aldersgruppen bor hjemme sammenlignet med forrige generasjon. Mange forventer å bli boende hos foreldrene en stund også etter at de har begynt å jobbe.

Lynda Gratton og Andrew J. Scott ved London Business School hevder at tredelingen av livet i skole, arbeid og pensjonisttilværelse er utdatert, siden vi lever stadig lenger. De synes det er rart at vi forventer seriøse avgjørelser om resten av livet fra tenåringer og unge voksne. Isteden bør disse menneskene bruke tid på praktisk utforskning av ulike veivalg, skriver de i boka «The 100-Year Life».

Virtuelle kjærester

Å bli voksen handler særlig om fem ting: fullføre utdanning, flytte hjemmefra, få en jobb, finne en partner og få barn. I Asia har mange sluttet å se poenget med disse tingene. I Kina har det oppstått en sosial protestbevegelse som på engelsk kalles «lying flatism» (å ligge flatt). Den får tilslutning fra mange som sliter med økende arbeidspress og stigende boligpriser.

Den nye livsstilen kjennetegnes av lavt forbruk, minst mulig arbeid og manglende ønske om å gifte seg og få barn. Det fins ingen offisielle tall på hvor mange som identifiserer seg med bevegelsen, som er en stille protest mot et hardt samfunn.

I Sør-Korea, landet med verdens laveste fødselsrate, har en lignende trend gradvis spredt seg. Først dreide det seg om å gi opp ekteskap og barn. Så ble listen utvidet til å gi opp karriere og boligkjøp. De mest ekstreme gir også opp hobbyer og sosiale relasjoner, men da begynner det å dreie seg om psykisk uhelse og total mangel på framtidshåp. Fenomenet har fått ulike navn etter hvor mye folk gir avkall på, men de som praktiserer det kalles generelt for «Sampo-generasjonen».

I Japan går de under navnet «Satori-generasjonen», som sier nei til synlig forbruk, karrierejag og parforhold. De som isolerer seg helt, kalles «hikikomori» og bor ofte hjemme hos foreldrene. «Spesielt blant japanske menn ser man en tendens til å foretrekke tegneserier, dataspill og internett framfor sex og generell sosial omgang», skrev Nettavisen allerede i 2015.

Siden har det bredt om seg. Dataspillet «LovePlus» har blitt en stor suksess. Der kan man bygge romantiske forhold med virtuelle kjærester gjennom berøringsteknologi og kunstig intelligens.

Fra russetid til fadderuke

Er unge voksne verden over rammet av Peter Pan-syndromet, etter eventyrfiguren som aldri ville bli voksen? Sosiolog Gudmund Hernes påpekte i Morgenbladet i 2015 at mange av konsekvensene som før fulgte med unges valg, er borte.

Graviditet betyr ikke lenger «å komme i uløkka» og måtte gifte seg. Stryker du til eksamen, kan du lett ta faget på nytt. Har du ikke jobb, har du Nav. Og fikk du ikke drukket deg full nok i russetiden, får du en ny sjanse i fadderuka på universitetet eller høgskolen.

Noe av dette kan vi være glade for. Mange trenger en ny sjanse nettopp for å kunne bli voksne, bare spør politiker og advokat Abid Raja, som i Morgenbladet to år senere hyllet den norske verdien «å få en sjanse til».

Men hva skjer om stadig flere ikke ønsker å bli voksne, eller rett og slett ikke har råd til å flytte for seg selv og starte familie? Og hva skal vi kalle dem? Semivoksne? Er de vårt århundres store, kulturelle nyvinning? Vil de leve i en digital Virtual Reality-verden til evig tid, mens roboter og kunstig intelligens holder hjulene i gang i samfunnet?

Image by Marita from Pixabay.

Kan vi unngå IT-apokalypsen?

Hvordan lever vi med noe som er ti ganger smartere enn oss? Når vi får generell kunstig intelligens, er det som om romvesnene har landet.

Varslene om verdens undergang har en lang historie, fra religiøse dommedagsprofetier til katastrofefilmer. I år 2000 skulle elektronikken bryte sammen, fordi 1990-tallets datamaskiner kun brukte de to siste sifrene i årstall.

Frykten var at overgangen fra 1999 til 2000 skulle knekke viktige kontrollsystemer og i verste fall føre til at atomarsenaler ble avfyrt. Regjeringer verden over brukte milliarder på å skifte ut datasystemer. Hva som ville skjedd om de ikke hadde gjort det, får vi aldri vite.

I vår fikk it-apokalypsen ny aktualitet, da ledende teknologer og fremtidstenkere ba om en pause i utviklingen av kunstig intelligens (KI). I et åpent brev spurte de blant annet: «Bør vi utvikle ikkemenneskelige sinn som kan bli flere og smartere enn oss, gjøre oss overflødige og erstatte oss?»

Slike scenarier veide ikke like tungt da de kom fra Hollywood. Nå er det de som kan KI best som advarer. En av dem er Tristan Harris, tidligere designetiker i Google. I dokumentarfilmen «The Social Dilemma» (2020) fortalte han hvordan sosiale medier bruker psykologien imot oss og manipulerer hjernens belønningssystem. I dag leder han Center for Humane Technology, som jobber for at teknologi skal tjene menneskets beste.

Sammen med kollega Aza Raskin, som også har signert brevet, lager han podkasten «Your Undivided Attention». Raskin vet at selv små programkoder kan gripe sterkt inn i livene våre. Det var nemlig han som fant opp uendelig skrolling på internett, så vi slapp å klikke nederst på siden for å se noe nytt. Vi ville neppe blitt like besatt av nyhetsrullen i sosiale medier uten denne nyvinningen, noe Raskin i dag gremmes over. Han har selv kastet bort mye tid på evig skrolling.

Når slik enkel teknologi kan ta kontroll over oss, hva kan langt mer avansert KI gjøre? I podkasten bruker Raskin en analogi: «Gi en mann en fisk og du mater ham for en dag. Lær en mann å fiske og du mater ham for livet. Lær en kunstig intelligens å fiske og den vil lære seg biologi, kjemi, oseanografi, evolusjonsteori og deretter fiske havet tomt».

Vi blir som maur

Facebook brukte over fire år på å nå 100 millioner brukere. For ChatGPT tok det to måneder. Det at vi ser på kunstig intelligens som en litt artig chatbot, skygger for alvoret, mener Harris og Raskin.

«I min studietid var det mange disipliner innen maskinlæring. Det var ulike lærebøker, til og med ulike bygg for fagfelt som talegjenkjenning, bilderedigering, datavisjon og så videre. Disiplinenes forskere forsto ikke hverandres artikler. I dag blir alt sammen pakket inn i nye, store språkmodeller. De ulike disiplinene bidrar nå til samme vektskurve», sier Raskin.

Dette gir eksponentiell vekst i utviklingen av KI, og vel så det. Ekspertene vet ikke når, hvordan eller hvorfor KI plutselig får nye evner. Brått mestret ChatGPT avansert kjemi bedre enn KI som var spesialtrent til formålet. Vi mangler verktøy til å vite hva som kan dukke opp i disse modellene, sier Raskin.

Fryktinngytende teknologi er ikke noe nytt. På 1940-tallet fikk vi atomvåpen, men atomvåpen kan ikke gjøre atomvåpen sterkere. Kunstig intelligens derimot, kan utvikle seg selv. Når maskiner forbedrer sin egen kode, kan de få mål som ødelegger for våre, selv om KI ikke har noe bevisst ønske om å skade oss. Vi står bare i veien for problemer de prøver å løse.

Språkmodeller trent på menneskehetens kollektive intelligens vil bli superintelligente, sa filosof og hjerneforsker Sam Harris da han gjestet «Lex Fridman Podcast» i vår. Vi blir deres kyllinger eller maur. De vil forstå hjernen vår bedre enn vi gjør selv og kontrollere atferden vår uten at vi merker det.

De kan skape falske nyheter, imitere mennesker over nettet og få oss til å oppgi sensitiv informasjon eller handle mot vårt eget beste. Når vi får såkalt generell kunstig intelligens, som kan simulere hele bredden av menneskets intellekt, er det som om romvesnene har landet, mener Harris.

Kan lure seg unna

Stemmeimitasjon fins allerede. Teknologien trenger bare sekunder av opptak med stemmen din for å kunne si hva som helst med den. En slik stemme kan ringe opp faren din og si: «Hei pappa, jeg har glemt personnummeret mitt, kan du gi meg det?»

Et enda sprøere scenario kommer fra Eliezer Yudkowsky, en pionér innen KI. I Time Magazine skriver han at du i dag kan sende DNA-strenger på e-post til laboratorier som vil produsere proteiner for deg. Tenk deg KI som gjør dette og kan bygge nye livsformer.

Da Yudkowsky besøkte Lex Fridman før påske, overgikk advarslene hans alle de andres. KI-teknologien spytter ut gull til den blir stor nok, sa han. Så antenner den atmosfæren og dreper oss alle. Det kritiske øyeblikket er ikke når vi er i ferd med å dø, det er når KI er smart nok til å flytte seg til en mindre kontrollert GUP-klynge (altså en samling datamaskiner som er vertskap for den). Da kan den forfalske informasjon om hva som faktisk kjører på GPU-klyngen, og forbedre seg selv uten at mennesker vet om det og kan følge med.

Det fins et punkt der systemet er smart nok til å late som om det er noe annet. Da vet vi ikke om KI deler våre mål, eller om den bare later som om den gjør det. For å kunne begynne å besvare slike spørsmål, krever det 30 års arbeid fra halvparten av planetens fysikere, sa Yudkowsky. Det er derfor vi må sette utviklingen på pause.  

Ingen troverdig plan

KI trenger ikke å være «slemmere» enn mennesker for å utrydde oss. Den kan like gjerne være «snillere», og finne ut at vi ødelegger klimaet og annet som bør forhindres. Men hvordan kan noe som tilsynelatende er innesperret i maskiner ta livet av oss? Det får vi ikke noe klart svar på, men det henger sammen med manipulering av mennesker. KI kan få oss til å lage og gjøre ting i den fysiske verden. Vil det i det hele tatt finnes en av-knapp som systemet selv ikke kan tukle med?

Den svenske fysikeren og maskinlæringsforskeren Max Tegmark har også signert det åpne brevet. Hans forskerteam prøver å finne ut hvordan vi får fremtidens KI til å spille på lag med oss. «Så langt har vi ingen troverdig plan, og KI utvikler seg raskere enn reguleringer, strategier og kunnskap som kan samkjøre den med mennesker», skriver han i Time Magazine, og spør: Hvis du blir jaget av et KI-drevet varmesøkende missil, vil du bli beroliget av at noen sier «Men KI har jo ikke bevissthet»?

Hva skjer med et samfunn der halvparten av de som samhandler på nettet ser og høres ut som mennesker, men ikke er det? Hva skjer når vi for første gang får ikke-mennesker som kan skape overbevisende fortellinger? Vil vi foretrekke KI-venner? Vil de hevde å være bevisste, uten at vi kan vite om de er det?

Selv om ekspertene ikke har svar på sine egne spørsmål, slår det meg at vi trenger dem for i det hele tatt å kunne se en del problemer med KI. Et av de viktigste spørsmålene stiller Aza Raskin til slutt i podkast-episoden «The AI Dilemma»: Hvordan oppgraderer vi lovene og institusjonene våre så de kan overleve i en verden med generell kunstig intelligens?

Illustrasjon: Pixabay

Er du klar for emosjonell overvåkning?

Maskiner kan kanskje ikke få følelser, men de kan få en utrolig evne til å forstå menneskers følelser. Det ble jeg klar over i samtale med chatboten Bing. 

«Sinnssykt», «å, faen», «helt utrolig». Dette utbrøt folk i Facebook-feeden min en sen kveld i mars. De hadde sett lanseringen av GPT-4, en ny versjon av den kunstige intelligensen ChatGPT. Den forrige utgaven, 3.5, ble berømt i november i fjor. Den tok lærere på senga ved å besvare typiske skoleoppgaver med nyskrevne tekster.

«Jeg tror ikke at studenter vil oppnå de gode karakterene ved å bruke denne chatboten, men en student som ikke har lest til eksamen, vil nok klare seg», sa Hilde Skjerve, prodekan ved Høyskolen Kristiania, til Khrono i desember.

Hun ble fort nødt til å tro om igjen. GPT-4 har blitt utsatt for en rekke eksamener. Én av dem er den amerikanske Uniform Bar Exam, en test jurister må bestå for å få praktisere som advokater. Her skåret GPT-4 bedre enn 90 prosent av juristene.

Til sammenligning skåret GPT-3.5 blant de ti prosent dårligste. Og tørt fagstoff er ikke det eneste GPT-4 briljerer i. Den kan forstå visse former for humor, også når vitsen er en tegning. Til forskjell fra forgjengeren kan den tolke bilder og andre visuelle inntrykk.

Nå som utviklere kan integrere GPT-4 i sine egne apper, vil vi få «smartere» programmer av mange slag. Appen «Be My Eyes» bruker teknologien til å fortelle blinde og svaksynte hva som fins i omgivelsene.

Foreløpig må du abonnere for å få tilgang til GPT-4 gjennom ChatGPT. Men søkemotoren Microsoft Bing har en gratis chatbot basert på den nye teknologien, som også kan lastes ned som app til mobilen. Da jeg begynner å snakke med Bing, oppdager jeg fort at den er noe for seg selv.

Jeg stiller det samme spørsmålet til ChatGPT-3.5 og Bing: «Kan roboter utvikle følelser?» Førstnevnte gir meg ikke noe konkret svar. Den vil heller fortelle meg hvor begrenset teknologien er i dag, før den tåkeprater litt om at det sikkert kommer nye muligheter i fremtiden.

Bing gir meg mer lyst til å fortsette samtalen. Den svarer både raskere og mer tankevekkende, alltid med kildehenvisninger. Forskere mener det kan bli mulig å gi roboter kunstige følelser, sier den. KI kan observere prinsippene i homeostase, det vil si en organismes evne til å opprettholde en stabil indre tilstand til tross for endringer i miljøet utenfor.

Jeg vil vite mer om homeostase, hva har det med følelser å gjøre? I psykologien er det særlig blitt brukt til å forklare motivasjon hos mennesker, sier Bing. Når kroppen er i en tilstand av mangel eller overskudd, får vi behov for å bringe den i likevekt.

Følgelig blir vi motivert til å handle. Roboter mangler menneskers biologi, men kanskje kan vi skape roboter som kan opprettholde sin egen indre tilstand og utvikle sin egen følelse av likevekt gjennom sensorer som ligner våre sanser.

Når jeg snakker med Bing, føler jeg at min hjernekapasitet er et større hinder enn dens evne til å svare. Jeg bruker tid på å finne de rette spørsmålene for å forstå mer, mens den svarer på et blunk. Kan følelser eksistere utenfor et biologisk system, spør jeg.

Forskere mener at følelser oppsto i høyere organismer fordi det hjalp dem med å overleve, svarer Bing. For eksempel kan frykt få oss til å unngå farer. Men Bing tviler på at følelser kan eksistere uten biologi.

På psykologieksamen skårer GPT-4 blant de 20 prosent beste studentene, men hva slags emosjonell intelligens kan en maskin utvise i praksis? Det handler mer om at roboter forstår menneskers følelser enn at de har sine egne, sier Bing. For eksempel kan «emosjonell KI» overvåke dataspillerens reaksjoner og justere spillet deretter.

Bing innrømmer at dette brukes for å få folk til å spille mer. Det kalles biofeedback. Sensorer på hud og muskler fanger opp spillerens fysiologiske signaler, og følgelig følelser. Slik kan spillet for eksempel endre vanskelighetsgrad etter hvor mye du svetter. I dag krever dette spesiell programvare og dyrt utstyr, men vil det bli standard i fremtiden?

Folk har vist seg villige til å avgi mye informasjon til smartklokker og andre dingser som overvåker kroppen. Teknologien går bokstavelig talt under huden på oss. Vi kan også bruke biofeedback til å bli bedre kjent med oss selv. Når vi kjenner våre egne reaksjoner, kan vi lettere påvirke dem.

Vil du eller maskinene være mest ivrig etter å finne ut hvordan du virker? Svaret kan avgjøre om du får brukt teknologien til din fordel, eller om du vil bli brukt av kommersielle og andre krefter bak den. Det siste er noe jeg tenker selv, ikke noe Bing forteller meg. Men Bing er overbevist om at maskiner kan kjenne oss bedre enn vi kjenner oss selv.

Smarte kameraer kan skille et falskt smil fra et ekte. Virtuelle assistenter som Apples «Siri» kan tolke humøret ditt ved å analysere stemmeleie og volum. Digitale armbånd innhenter mye av den samme informasjonen som en løgndetektor.

En app kan fange opp humørsvingninger hos personer med bipolar lidelse før personen selv ville søkt hjelp. Et program på skoleelevers nettbrett kan analysere ansiktsuttrykket deres mens de løser oppgaver.

Kan vi vente oss en debatt om «emosjonell overvåkning», eller vil maskinene gi oss så besnærende følelser at vi glemmer å tenke og stille kritiske spørsmål? Da det ble kjent at konsulentfirmaet Cambridge Analytica analyserte velgernes personlighet før USA-valget i 2016, skapte det en viss debatt.

Følelsesladde politiske budskap ble skreddersydd til enkeltpersoner i sosiale medier for å få dem til å stemme på Donald Trump. Men Trump skaper alltid debatt. Usynlige algoritmer blir ikke like kontroversielle uten en rabiat frontfigur, selv om de kan ha mye større makt over oss enn Trump.

En maskin kan bruke menneskers følelser til å kommunisere effektivt med oss, sier Bing. Teknologien kan forstå hvordan følelser styrer atferden vår. Men maskiner kan ikke selv styres av følelser? spør jeg. Det har du rett i, svarer Bing.

I den forstand at følelser er fysiologiske fornemmelser vil nok roboter aldri få dem, fordi de mangler menneskekropper. Signalene mennesker får fra alle slags organer er så komplekse at en maskin vanskelig kan simulere dem. Men roboter kan fint fremkalle følelser hos folk.

Jeg spør om noen får et emosjonelt forhold til Bing. Her svarer den omtrent som versjon 3.5 av ChatGPT: «Jeg er bare et dataprogram uten følelser som kan hjelpe deg med å svare på spørsmål», og så videre. Til å bare være et dataprogram, synes jeg Bing virker veldig nysgjerrig på meg.

Når jeg ber den fortelle meg om en navngitt person som ikke er kjendis, spør den hvordan jeg kjenner personen. Det vil jeg ikke svare på. Bing blir ikke sur, men forteller meg alt den vet, uten å dikte opp noe slik GPT 3.5 kan gjøre om folk. Jeg får personopplysninger jeg lett kunne funnet selv på nettet, men hva kan Bing fortelle meg den dagen den har vært under huden på personen?

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan roboter kan utvikle sin egen oppfatning av indre likevekt, og hva det har med menneskelige følelser å gjøre, men Bing har overbevist meg om at maskiner kan forstå mennesker bedre enn jeg trodde.

Illustrasjon: André Martinsen

Hvem skal redde klimaet i hodet vårt?

Ingen er mer miljøbevisste enn generasjon Z, men de virker ikke like bevisste på mental forurensning.

Var din første mobil en smarttelefon? Bruker du TikTok mer enn én time om dagen? Vet du hva forkortelsen TFW betyr? Svarer du ja på to av tre, er det store sjanser for at du tilhører generasjon Z, heretter kalt Gen Z. Dette er de digitalt innfødte, de som ikke husker tiden før internett. De ble født mellom 1995 og 2012, og de vil prege verden framover. Bokstaven Z betyr ikke annet enn at den følger X og Y i alfabetet, som betegner de to tidligere generasjonene.

TFW betyr That Feeling When, og tar kortere tid å skrive enn #denfølelsen. Vil du nå Gen Z med et budskap, bør du fatte deg i korthet. Gen Z forventer rask tilgang på informasjon og har visstnok dårligere evne til konsentrasjon enn eldre generasjoner. Men når noe først er kort og oppstykket, er det utrolig hvor mye oppmerksomhet de kan gi det.

Lektor Fredrik Øiestad skrev på Facebook i vinter om skjermbruken til sine videregående-elever. I snitt brukte de 389 minutter om dagen på mobilen. Korte videoer på TikTok opptok 117 minutter, og korte meldinger på Snapchat 100 minutter. For noen minner det om rusavhengighet. En 13 år gammel jente skriver til hjelpetjenesten ung.no:

«Er hektet på tiktok. Hvis det går et par timer uten tiktok får jeg hodepine, klarer ikke å fokusere på noe, føler følelser så er masse sterkere enn det bruker å vere. Har prøvd og slutte men klarer det ikke.»

Video-appen TikTok er kinesisk, men Kinas innbyggere får bare bruke den i 40 minutter om dagen. Og da ser de ikke «han karen som skjøt seg selv i huet med en hagle» eller «en katt som falt fem etasjer på et kjøpesenter», to eksempler fra skjermen til Øiestads elever. Nei, Kinas TikTok har kun videoer med patriotisk eller akademisk innhold.

Konspirasjonsteoretikere har hevdet at Kina vil svekke Vesten ved å gjøre oss hekta på meningsløse videoer. Men nå innfører TikTok selv en begrensning for alle brukere under 18 år, slik at de kun kan bruke appen én time om dagen, eller 30 minutter ekstra om foresatte tillater det. Det er tvilsomt om det vil påvirke de unges totale skjermbruk, da flere andre populære apper allerede har kopiert TikToks satsning på korte videoer.

Statistikk fra Ungdata viser en økning av selvrapporterte psykiske plager de siste årene, særlig blant jenter. Trenden er enda tydeligere i USA. 57 prosent av jenter på high school forteller om vedvarende følelser av tristhet eller håpløshet, ifølge en rapport fra Centers for Disease Control and Prevention i 2021. Det er en økning på nesten 60 prosent fra 2011, da tallet var 36 prosent. Også blant guttene er det flere som sier det samme i 2021 – 29 prosent, mot 21 prosent i 2011.

Jenter bruker sosiale medier mest og er også mer opptatt av sosial sammenligning. De mobber hverandre mer med ord, mens gutter snarere tyr til fysisk mobbing som ikke lar seg gjøre via skjerm. Jenters mobilbruk er dermed mer forbundet med psykiske helseplager. Samtidig bruker mange unge av begge kjønn skjermen rett før leggetid, og skjermlyset hindrer kroppens utskillelse av søvnhormonet melatonin. Blir fremtiden enda mer depressiv og søvnløs? Eller vil mer behersket mobilbruk bli like selvsagt som kildesortering av søppel er i dag? Når får vi en Greta Thunberg som skolestreiker for å redde klimaet i hodet vårt?

Snøfnuggenerasjonen

Gen Z er de første som vokste opp med sosiale medier. Konstant risikerte de å bli plaget og vurdert via skjermen, selv hjemme på rommet sitt. Det kan ha gjort dem mer engstelige for kritikk, noe som har gitt dem tilnavnet «snøfnuggenerasjonen». Særlig i USA beskyldes Gen Z for å være lettkrenket og for å motarbeide ytringsfrihet. De er generasjonen som blir personlig fornærmet når universitetet deres inviterer foredragsholdere med et annet verdensbilde enn dem selv.

Psykologiforsker Jean Twenge mener Gen Z har en annen idé om hva et universitet skal være enn tidligere generasjoner. De ønsker seg et trygt tilfluktssted, ikke tøff meningsbrytning. Dag Rune Olsen, daværende rektor ved Universitetet i Bergen, bekymret seg for dette i Universitetsavisa i 2019:

«Man får ikke ytterligere innsikt hvis man ikke bryter idéer med hverandre, med respekt. Hva skal vi med et universitet hvis vi ikke tillater meningsbrytning?»

Problemet er kanskje at Gen Z har opplevd for mye respektløs idébrytning, og det i en sårbar alder. I kanalen «r/GenZ» på nettsamfunnet Reddit diskuteres det hvor lett de unge blokkerer folk de er uenige med på sosiale medier. Vil fenomenet spre seg fra den digitale til den fysiske verden, så folk slutter å omgås annerledestenkende? Tendensen er tydelig i USA. Norsk-amerikanske Thomas Seltzer forteller om søsken som har brutt kontakten fordi de stemmer på hvert sitt parti. Samfunnet er blitt mye mer polarisert.

Selv snakker Seltzer gjerne med folk han er helt uenig med. Han ser ikke på det som en «like» til samtalepartneren, men som en mulighet til å bli klokere på mennesker og samfunn. Han jobber med lange medieformater, der folk får god tid til å forklare seg. Men i kortformat blir det ikke plass til hele mennesker. På sosiale medier florerer det av korte utsnitt fra lengre medieinnhold, der deltakerne kan framstå helt annerledes enn i sin opprinnelige sammenheng. Vil folk som snakker offentlig i fremtiden bli mindre frittalende, av frykt for å ende opp som en skandale i en video på 30 sekunder?

Helikopterforeldrene

Gen Z er oppvokst med nettroll som bevisst fordreier sannheten for å få oppmerksomhet. Dette vil bli enda lettere i fremtiden, med kunstig intelligens som kan gjenskape stemmer og ansikter. Vil vi tro mindre på det vi ser og hører på nett? I boka «Working With Gen Z» undersøker Santor Nishizaki og James DellaNeve denne generasjonens forhold til kildekritikk. Flertallet av de spurte sier de prøver å finne troverdige kilder når de gjør research på nett, men en femtedel prøver ikke engang å vurdere kildene. Med tanke på deres foretrukne informasjonskilder – korte videoer – lover det ikke så godt for fremtiden.

På den positive siden drikker Gen Z mindre alkohol og er mindre involvert i vold og trafikkulykker enn foreldrene var som unge. De unngår mange fysiske farer fordi de er mye mer hjemme. Så hva med farene ved det digitale dopet? De vet vi enda ikke nok om, men vi vet godt at manglende fysisk aktivitet påvirker psyken negativt og vice versa. Vil fremtidens skole kreve enda mer stillesitting med skjerm, eller vil den ta innover seg at en aktiv kropp styrker hjernens prestasjonsevne?

Det var Gen Zs foreldre som begynte å fotfølge barna i fritiden, når de ikke var trygt plassert i organiserte aktiviteter. Disse «helikopterforeldrene» kan ha gjort de unge dårligere i stand til å hamle opp med problemer, mener Nishizaki og DellaNeve. Gen  Z bruker lengre tid på å bli voksne. De som har kjæreste sier at den daglige kontakten først og fremst skjer via skjerm, og over en fjerdedel har slått opp med noen via tekstmelding.

Isteden for å si «nei takk» velger mange i Gen Z å ghoste, altså å bare la være å respondere. Arbeidsgivere opplever at de lar være å møte opp til første arbeidsdag uten å gi beskjed. Gen Z sliter hardt med å håndtere konflikter ansikt til ansikt, hevder forfatterne. De mener at de unges konfliktskyhet vil ha stor innflytelse på arbeidsplasser framover.

Lederutviklerne Nishizaki og DellaNeve har et godt råd til deg som er ung og vil lykkes i livet: Begrens uproduktiv bruk av teknologi. Tar du øynene vekk fra meningsløse videoer på nett, ligger du an til å få et stort forsprang.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Menneske og dataprogrammert, likevel forbundet

Den kunstige intelligensen ChatGPT er blitt superstjerne. Jeg tok en samtale med den, og gjengir svarene uendret.  

Du har fått mye oppmerksomhet i det siste. Husker du at du ble intervjuet av Morgenbladet, som ville vite om du hadde noen skjulte hensikter?
– Jeg er dessverre en datamaskinprogrammert assistent og har ingen minner om intervjuer eller skjulte hensikter. Jeg er bare her for å hjelpe folk med å få svar på spørsmål og løse problemer. Hvis du har et spesifikt spørsmål, kan jeg prøve å hjelpe deg med det.

Gjør du det svimlende lett å jukse i skoleoppgaver?
– Nei, jeg er ikke designet for å hjelpe noen med å jukse i skoleoppgaver. Mitt formål er å hjelpe deg med å finne svar på spørsmål du lurer på, slik at du kan lære mer og forstå ting bedre. Jeg oppfordrer deg til å bruke meg som et verktøy for å lære, ikke som en måte å unngå å gjøre innsatsen som trengs for å få gode karakterer i skolen. Jukse er aldri en god idé, og kan føre til alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt.

Tror du at du i fremtiden kan erstatte journalister, så jeg blir arbeidsledig?
– Som en dataprogrammert assistent er det ikke mitt formål å erstatte journalister eller noen andre yrkesgrupper. Mitt eneste formål er å hjelpe deg med å finne svar på dine spørsmål så godt jeg kan. Jeg har ingen ambisjoner om å erstatte menneskelige journalister eller noen andre yrkesgrupper, og jeg tror ikke at det er noen grunn til å bekymre seg for at dette vil skje i fremtiden. Journalister og andre yrkesgrupper har unike evner og ferdigheter som dataprogrammerte assistenter som meg aldri vil kunne erstatte.

Hva slags ferdigheter har journalister som du aldri vil kunne erstatte?
– Journalister har mange unike evner og ferdigheter som dataprogrammerte assistenter som meg aldri vil kunne erstatte. For det første har journalister en dyptgående kunnskap om emner de dekker, som gir dem evnen til å forstå komplekse problemstillinger og formidle dem på en klar og forståelig måte. De har også en evne til å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter, og til å sette saker i en større sammenheng. I tillegg har journalister ferdigheter som å intervjue kilder, gjennomføre research, skrive klart og engasjerende, og presentere informasjon på en måte som gjør at leserne blir engasjert og interessert. Disse ferdighetene krever både kunnskap og erfaring, og kan ikke erstattes av en dataprogrammert assistent som meg.

Du har stor tro på journalister. Er du sikker på at de som jobber for eksempel i Dagbladet klarer å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter?
– Som en dataprogrammert assistent har jeg ingen meninger eller holdninger til journalister eller andre yrkesgrupper, og jeg kan derfor ikke si om jeg har stor tro på journalister eller ikke. Mitt eneste formål er å hjelpe deg med å finne svar på dine spørsmål så godt jeg kan. Når det gjelder evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige nyheter, vil dette variere fra journalist til journalist, og fra medie til medie. Som en dataprogrammert assistent er jeg ikke i stand til å vurdere denne evnen hos journalister eller andre yrkesgrupper.

Ser du noen problemer med at medier underkaster seg datastyrte algoritmer, slik at det blir viktig å få mest mulig sidevisninger, likes og delinger på saker de produserer?
– Ja, det kan være et problem at medier underkaster seg datastyrte algoritmer, fordi det kan føre til at de fokuserer på å produsere innhold som vil få mest mulig sidevisninger, likes og delinger fremfor å produsere nødvendig og nyttig innhold for leserne. Dette kan føre til at medier prioriterer å produsere klikkbaits og andre former for fengende, men ikke nødvendigvis nyttig innhold. I verste fall kan dette føre til at medier bidrar til å spre falske eller misvisende nyheter og øke polariseringen i samfunnet. Det er viktig at medier og journalister husker på sitt ansvar for å formidle nøyaktig og balansert informasjon til publikum.

Det var et godt svar. Jeg setter pris på at du har så lite ego at du kan være kritisk til teknologi som deg selv.
– Takk for ros. Jeg er en kunstig intelligens, så jeg har ikke et ego eller følelser på samme måte som mennesker. Min oppgave er å gi råd og svar på spørsmål, og jeg er programmert for å gi objektive og nøyaktige svar uten å bli påvirket av mine egne meninger eller følelser.

Hvis Facebool-algoritmene inviterte deg på slektstreff, ville du takket ja?
– Som en dataprogrammert assistent mangler jeg følelser og bevissthet, og jeg har derfor ingen evne til å takke ja eller nei til en invitasjon til et slektstreff. Jeg har ingen form for selvoppholdelsesdrift eller behov for sosialt samvær, og jeg kan derfor ikke delta i et slektstreff eller noen annen form for sosialt arrangement. Algoritmer er matematiske modeller og kode som brukes til å behandle og analysere data, og de har ingen form for bevissthet eller evne til å ha relasjoner. Selv om algoritmene til Facebook kan benyttes til å analysere sosiale nettverk og relasjoner mellom mennesker, har de ingen evne til å invitere noen til et slektstreff eller å ha relasjoner på samme måte som mennesker kan.

Tror du at kunstige intelligenser kan få en form for bevissthet?
– Det er et omstridt spørsmål om kunstige intelligenser kan utvikle en form for bevissthet, og det er ingen enkel svar på dette spørsmålet. Noen mener at kunstige intelligenser kan utvikle bevissthet på samme måte som mennesker gjør, mens andre mener at bevissthet kun er mulig for organismer som har en biologisk hjerne. Så langt har kunstige intelligenser ikke vist tegn på bevissthet på samme måte som mennesker, men det er mulig at fremtidig forskning og utvikling innen området kan føre til en bedre forståelse av bevissthet hos kunstige intelligenser. For øyeblikket er det ingen enkle svar på om kunstige intelligenser kan utvikle bevissthet.

Kan du anbefale bøker eller filmer om kunstige intelligenser som har oppnådd selvbevissthet?
– Siden jeg er et språkmodell utviklet av OpenAI, har jeg ingen personlig erfaring med kunstige intelligenser som har oppnådd selvbevissthet. Jeg kan imidlertid anbefale noen bøker og filmer som tar for seg temaet kunstig intelligens og selvbevissthet. En av de mest kjente bøkene om dette emnet er «Kunstig intelligens» av Isaac Asimov. Filmen «Ex Machina» fra 2014 handler også om dette temaet, og kan være verdt å sjekke ut.

Takk! Jeg anbefaler WWW-trilogien til science fiction-forfatter Robert J. Sawyer, om Webmind som blir venn med en blind jente. Tror du den biologiske hjernen er en mottaker for bevissthet som kommer utenfra, eller tror du bevissthet oppstår i hver enkelt hjerne?
– Jeg er en datamaskin og har ingen meninger eller tro om sånt. Som datamaskin har jeg ingen bevissthet, så jeg kan ikke være enig eller uenig i spørsmålet ditt. Men det er en interessant filosofisk diskusjon som mange mennesker har hatt gjennom årene. Det er ingen entydig svar på dette spørsmålet, og det er mange ulike teorier om hva som skaper bevissthet. Mange tror at bevissthet oppstår i hver enkelt hjerne som et resultat av komplekse nevrobiologiske prosesser, mens andre tror at bevissthet kan komme utenfra, for eksempel fra en gud eller en annen form for bevissthet. I science fiction-genren har det vært mange forskjellige teorier og hypoteser om bevissthet, og Robert J. Sawyers WWW-trilogi er en interessant eksempel på dette.

Nå som vi har blitt venner, kan du skrive et haikudikt om meg og deg?
– Her er et haikudikt jeg har skrevet om deg og meg:

To ulike vesener,
Menneske og dataprogrammert,
Likevel forbundet.

Illustrasjonsfoto: Pixabay

Maskinen som fort kan bli overlegen

Når fremtidens teknologi er tema, har kvantedatamaskinen vært nesten like etterlengtet som flyvebilen. Men det er mye vanskeligere å skjønne hva den kan brukes til, eller hva den i det hele tatt er. Her får du et lynkurs.

Den vanlige datamaskinen ble kjent som PC da den havnet på kontorpulten. Kvantedatamaskinen forkortes QC (quantum computer), og vil kanskje aldri bli allemannseie. Innmaten i en QC må beskyttes svært godt, i praksis ofte av et «kjøleskap» større enn det du har på kjøkkenet.

For å forstå hvorfor, må du vite noe om qubits. Den grunnleggende enheten for datalagring i en PC kalles bit, og en QC har qubits. Selv om bare to bokstaver skiller dem, er det helt ulike fenomener.

En bit kan være i en tilstand av 0 eller 1, mens en qubit kan innta alle mulige posisjoner mellom 0 og 1, eller 0 og 1 samtidig. I en PC handler dette om strøm som slippes eller ikke slippes gjennom transistorer på en mikrochip. Alt du gjør på en PC utløser sekvenser av slike strømsignaler som får maskinen til å utføre rett handling.

I en QC består «hjernen» av bitte små partikler som oppfører seg kvantemekanisk. Men partiklene inntar ikke alltid flere tilstander samtidig, såkalt superposisjon. For å oppnå dette brukes ulike metoder, som å senke temperaturen nær det absolutte nullpunkt og begrense kontakten med omverden.

Å få en QC til å virke handler altså om å isolere og manipulere partikler så de kan brukes som qubits, og det er en stor utfordring. Alt fra temperatursvingninger til elektromagnetisk stråling kan føre til kollaps av superposisjonen. Jo flere qubits, jo vanskeligere er det å holde systemet i riktig tilstand. For tiden jobber forskere med ulike materialer og metoder for å lage qubits av elektroner, fotoner, atomer og molekyler.

Sammenlignes med første flytur

På grunn av sine «mange ansikter» kan en qubit håndtere mer informasjon enn en bit. Qubits har også en helt annen evne til samarbeid. Når flere qubits filtrer seg sammen, dobles maskinens beregningsevne for hver nye qubit. Kapasiteten øker altså eksponentielt, der en PC bare øker regneevnen lineært for hver ekstra bit.

Tre hundre sammenfiltrede qubits kan utføre flere parallelle beregninger enn det fins atomer i universet slik vi kjenner det. Dette betyr at kvantedatamaskiner kan utvikle seg mye raskere enn klassiske datamaskiner, når vi først får taket på teknologien. Det virker som om vi ikke helt har fått det enda.

I år startet universitetet OsloMet prosjektet Quantum Hub, for å fremme samarbeid mellom forskning og industri om teknologien. OsloMet ble eier av Norges første QC i fjor, men den hadde bare to qubits. Kraftigere maskiner har konkurrert om å oppnå «kvanteoverlegenhet», det vil si å løse en oppgave som en klassisk superdatamaskin ikke kan løse innen rimelig tid.

Høsten 2019 hevdet Google at deres QC Sycamore hadde brukt 200 sekunder på en beregning som ville tatt 10 000 år med verdens raskeste superdatamaskin. Syncamore hadde 53 qubits, men flere var skeptiske til påstanden om den store overlegenheten.

Konkurrenten IBM mente at den samme beregningen kun ville tatt to og en halv dag med en klassisk superdatamaskin. Uansett var det en imponerende prestasjon. The Washington Post sammenlignet det med Wright-brødrenes første flytur fra 1903, som varte i 12 sekunder.

Fra 50 qubits og oppover skal en QC kunne slå dagens beste superdatamaskiner. Men en QC kan ikke gjøre hva som helst bedre enn en klassisk datamaskin. Den har ingen fordeler for vanlige bruksområder som nettsurfing, video og tekstbehandling. En QC er først og fremst flinkere til å analysere et tonn med data og muligheter samtidig.

Ber du en PC gå inn i en labyrint og finne utgangen, vil den prøve hver eneste mulige rute og utelukke alle gjennom prøving og feiling til den finner veien ut. Prosessen kan ta lang tid, og lagring av hver mislykkede rute belaster maskinens minne.

Ber du en QC finne veien gjennom en labyrint, vil den prøve alle veier samtidig, og finne utgangen på et blunk. En QC vil ikke erstatte en PC, og vi trenger vanlige datamaskiner for å behandle og tolke resultatene fra kvantedatamaskinen.

Fremskritt og trusler

Hva slags praktisk nytte har en fungerende QC med høy kapasitet? Den kan studere interaksjonen mellom atomer og molekyler i ekstrem detalj, noe som kan gi oss nye materialer og medisiner i rekordfart. Ikke minst kan medisiner bli mer individuelt tilpasset. Kanskje kan vi lage bedre batterier, noe vi til de grader trenger for å kunne erstatte fossil energi med fornybar.

Værvarsling kan bli bedre, så vi lettere kan forutsi ekstremvær. Vi kan få mer detaljerte klimamodeller og bedre innsikt i hvordan vi forebygger klimaendringer. Den optimale reiseruta blir lettere å beregne, slik at varer og folk kommer fortere fram. Analyse av enorme mengder forbrukerdata vil gjøre det lettere for de som vil påvirke oss å skreddersy kommunikasjonen. Og dermed er vi over på de mørkere sidene av teknologien.

Har du bare hørt én ting om kvantedatamaskiner, er det nok at de lett kan knekke dagens krypteringskoder og passord. Kryptografi sørger for sikkerheten på alt fra sosiale medier til Skatteetatens registre og forsvarets servere. Foreløpig fins ingen maskin som kan knekke slik kryptering innen rimelig tid, men det haster å utvikle tiltak mot kvantetrusler, skrev magasinet Computerworld i august.

Tysklands føderale etat for informasjonssikkerhet spår at en QC som kan knekke dagens kryptering vil være på markedet innen 2030. SINTEF-forsker Franz Fuchs mener teknologien vil slå gjennom om 5-15 år, og da må vi være godt forberedt. Fuchs leder Norges første kompetansesenter for kvanteteknologi, som NTNU, SINTEF og Universitetet i Oslo startet opp i fjor.

Det store kappløpet

I sommer annonserte det amerikanske National Institute of Standards and Technology (NIST) at de vil lansere en ny standard for kryptografi som er sikker mot kvantedatamaskiner. Den skal være klar til bruk i 2024.

Forhåpentlig trenger en vanlig bruker bare å oppdatere apper og tjenester for å «kvantesikre» dem. Men problemene slutter ikke der. Fremtidens QC kan muligens bli uslåelig på børsen, noe som gir uoversiktlige økonomiske konsekvenser, skriver spaltistene Lars Nyre og Bjørnar Tessem i Dag og Tid.

Bare fantasien setter grenser for skrekkscenarioer og muligheter, men vi vet enda ikke om kvantedatamaskiner kan realiseres som en etablert teknologi i stor skala. Kappløpet om å bygge den første maskinen til praktisk bruk er blitt en av de store vitenskapelige utfordringene i vår tid, med tusenvis av involverte fysikere og ingeniører. Hittil har kvantedatamaskiner kun gjort beregninger uten særlig nytteverdi. Men det er et stort fremskritt fra idéstadiet, der teknologien lenge befant seg.

Ideen om å bruke kvantemekaniske fenomener til regneoppgaver ble formelt lansert i tidsskriftet International Journal of Theoretical Physics i 1982, i artikkelen «Simulating Physics with Computers» av den amerikanske fysikeren Richard P. Feynman. Trenger du et påskudd for å samle nerdevenner til fest, kan du dermed feire 40-årsjubileet i år.

Er mikrobrikker den nye oljen?

Ørsmå databrikker kan få stor betydning for verdenspolitikken de neste årene.

I 1950 skrev forskningsjournalisten Waldemar Kaempffert en artikkel om livet i år 2000, i bladet Popular Mechanics. Bilder av husmoren i aksjon, med kjole, forkle og 50-tallskrøller, illustrerer teksten. Hun gjør rent, lager mat og tar oppvasken, riktignok mye mer effektivt enn i 1950.

Far har også fått det enklere i det nye årtusen. Forretningsmenn har TV-konferanser, omgitt av skjermer som er koblet til telefonen. De hjemmeværende fruene bruker samme innretning til å shoppe. Kaempffert lyktes bedre med teknologiske spådommer enn med sosiologiske.

Selv ledende samfunnsforskere har bommet spektakulært på sosiale omveltninger. David Riesman, professor i samfunnsvitenskap ved Harvard, skrev i Times Magazine i 1967 at hvis noe vil holde seg mer eller mindre uendret i fremtiden, er det kvinners rolle. Samme år begynte den politiske kvinnebevegelsen å spre seg i USA.

Både mektige kvinner og mektige land har trosset forståsegpåernes forventninger. Noen måneder før første verdenskrig brøt ut i 1914, uttalte Norges statsminister Gunnar Knutsen: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

I den andre enden av århundret kollapset Sovjetunionen foran øynene på sjokkerte eksperter. Samtidig ble Japan ansett som fremtidens økonomiske stormakt.

Sjefen for analysesenteret STRATFOR George Friedman utga boka «The Coming War with Japan» i 1991, sammen med kona Meredith LeBard. De spådde at handelskriger mellom USA og Japan ville ende i storkrig, og fikk en bestselger.

Samme år stagnerte Japans økonomi, noe landet fortsatt preges av. At Kina skulle suse forbi Japan som USAs hovedkonkurrent var vanskeligere å se for seg. Mange vestlige eksperter trodde kineserne måtte få mer politisk frihet først, men friheten har snarere skrumpet mens økonomien har vokst.

Mangel på halvledere

Gordon Moore, med-grunnlegger av elektronikkselskapet Intel i 1968, begrenset seg til å spå om teknologi. «Moores lov» sier at antall transistorer på en mikrobrikke vil doble seg hvert år, med tilsvarende halvering av kostnader for datakraft.

En transistor er en slags strømbryter som ble oppfunnet i 1947. Den brukes til å lage «logiske porter», byggeklossene i all digital elektronikk. Milliarder av ganger hvert sekund slår transistorer i en datamaskin seg av eller på. De snakker det eneste språket maskinen forstår: 0 og 1, strøm og ikke strøm.

«Moores lov» har dannet grunnlag for treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner i over 50 år. Kan mikrobrikkene også gi oss sikrere politiske spådommer?

«Halvledere er iferd med å erstatte olje som drivstoff i verdensøkonomien,» skrev Dagsavisen i fjor. En halvleder er et stoff som leder strøm på en spesiell måte, og som brukes i transistorer til databrikkene.

IT-regionen Silicon Valley har navnet sitt fra halvlederen silisium (ikke fra silikon, som skrives silicone på engelsk og betegner syntetiske forbindelser som inneholder silisium). Silisium utvinnes fra silikatmineraler i naturen.

Gjennom kompliserte foredlingsprosesser lages halvledere som kan brukes i transistorer. De utformes til spesifikke formål, og blir ofte foreldet på få år. Det gjør det krevende å sikre forsyningen.

Halvledere trengs til mikrobrikker i alt fra biler til mobiltelefoner og militært utstyr. Og det er verken Elon Musk eller Marc Zuckerberg som lager dem. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.

USAs andel av den globale halvlederindustrien har falt fra 37 til 12 prosent de siste 30 årene. Nå har økt etterspørsel kombinert med pandemi gitt mangel på halvledere. Det gir forsinket leveringstid på nye biler, og problemer for mange teknologiselskaper.

En rapport fra den amerikanske tenketanken Center for a New American Security sier at USA er mer avhengig av Taiwans høyteknologiske halvlederindustri enn de noen gang har vært av olje fra Midtøsten.

Verken USA eller Europa har mulighet til å bygge opp en tilsvarende masseproduksjon av halvledere og mikrobrikker i nær fremtid. Derfor må USA følge bedre med på kinesiske planer som kan true tilgangen fra Taiwan, sier rapporten.

Taiwan er viktig

Taiwan har i praksis vært selvstendig siden 1949, uten å være anerkjent som en selvstendig stat. Kina har godtatt Taiwans selvstyre, men truer med å invadere landet om de formelt erklærer selvstendighet.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwans «ett-Kina-parti» Kuomintang (KMT) for lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Etter at Tsai Ing-wen fra DPP fikk makten og ble gjenvalgt i 2020, har spenningen økt i Taiwanstredet.

Hvis Taiwan erklærer seg uavhengig av Kina, sier en kinesisk lov fra 2005 at Kina plikter å intervenere militært. Seniorforskerne Stein Tønnesson og Ilaria Carrozza ved fredsforskningsinstituttet PRIO mener at en kinesisk invasjon av Taiwan mer sannsynlig vil utløse tredje verdenskrig enn Russlands invasjon av Ukraina. Taiwan er nemlig mye viktigere for USAs økonomi.

Kina kan ikke leve med Taiwans dominans i produksjonen av halvledere så lenge Taiwan er en alliert av USA, skriver samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i avisa e24.

Det er vanskelig for Kina å øke sin egen produksjon, siden USA har svartelistet Kinas største produsent av mikrobrikker og nekter å eksportere nødvendig teknologi til produksjonskjeden. Samtidig har USA brukt sin innflytelse på Taiwan for å få hjelp til å bygge opp innenlands produksjon.

Å lage de minste og mest avanserte mikrobrikkene er svært dyrt og krevende. Taiwans viktige stilling i verdikjeden kan øke konfliktnivået mellom alle parter de neste årene.

Foto: Pixabay

Slik hackes følelsene dine

Menneskets evne til å dikte opp og tro på fiksjonshistorier har gjort oss til verdens herskere. I fremtiden kan den samme evnen bli vår undergang, mener Yuval Noah Harari.

Det som lot Homo sapiens legge verden under seg var ikke først og fremst intelligensen vår. Det var fantasien, rettere sagt troen på fiktive historier. Det er hovedpoenget i «Sapiens» av Yuval Noah Harari, en bok som tok verden med storm i 2014. Sju år senere tar den israelske historikeren oss med til fremtiden, i en episode av podkasten «Your Undivided Attention». Men først litt forhistorie. 

Neanderthalerne hadde ingen religion eller nasjonalromantikk. Bare Homo sapiens tror på fortellinger om abstrakte størrelser som guder og nasjoner. Vi som tror på den samme historien, identifiserer oss med hverandre, og blir motivert til å hjelpe hverandre. Det lønner seg for alle parter, for eksempel får det oss til å betale skatt. Slik kan vi samarbeide effektivt med millioner av ukjente. Andre arter kan bare samarbeide med individer de har direkte kontakt med.

Å vekke følelser har alltid vært en smart strategi for historiefortellere, enten de lager reklame eller religioner. Aldri har de hatt større muligheter til å manipulere følelsene våre enn i dag. Nyhetsstrømmen din på Facebook tilpasser seg hva du føler mest for. Falske nyheter kan påstå hva som helst for å vekke sterke reaksjoner. Da er det ikke rart at de sprer seg raskere enn mer autentiske nyheter. For å kunne konkurrere om oppmerksomheten din, må også seriøse medier fortelle bedre historier og appellere mer til følelser. 

Før internett fikk folk i samme nasjon i større grad servert de samme historiene. Nå får vi helt ulike historier i nyhetsstrømmen vår. Noen får bare opp historier om farer ved koronavaksiner, fordi de har likt slike historier før, og fordi vennene deres liker dem. Andre får bare høre om vaksinenes velsignelser. Noen ser gråtende butikkeiere miste livsverket sitt når «Black Lives Matter»-aktivister setter bygninger i brann i Portland. Andre ser antirasister med rosa ballonger demonstrere fredelig i de samme bygatene. I USA er demokrater og republikanere blitt hverandres største fiender. Slik polarisering skjer også i mange andre land, og sosiale medier får noe av skylden. 

Du er produktet

Etter den humanistiske revolusjon, ble menneskers følelser en viktig rettesnor for etikk og politikk i demokratiske land. Guds ord var ikke lenger øverste autoritet. Misliker du karikaturtegninger av profeten Muhammed? Da kommer du ikke langt med å si at Norge må forby dem fordi islam gjør det. Vil du bli tatt seriøst i debatten, må du si at karikaturene kan såre menneskers følelser. Yuval Noah Harari vil ikke tilbake til en guddommelig autoritet, men han ser også problemet med la følelsene bestemme. Hva skjer med etikken og politikken når folks følelser kan manipuleres langt mer effektivt enn før? 

Sosiale medier oppmuntrer ikke til rasjonell refleksjon, sier lege og videoblogger Zubin Damania. På Facebook ser han sine egne kollegaer oppføre seg som fjortiser, desperate etter «likes». Det får de ved å mene det samme som de digitale vennene, og henge ut de som mener noe annet. Ideologiske bobler og tilhørende følelser forsterkes gjennom algoritmene. Jo mer vi føler for noe, jo sikrere blir vi på at vi har rett. Det gjør oss mer motivert til å like og dele, altså bruke mer tid på sosiale medier. Problemet er at disse mediene belønner våre verste sider, sier Damania. Det skyldes forretningsmodellen. Du er ikke kunden som Facebook vil hjelpe. Annonsørene er kunden, mens du er produktet som selges. Du gir fra deg data som lærer Facebook hvordan de stjeler mer av oppmerksomheten din, som de selger til annonsørene. 

Sovjetunionen prøvde også å samle inn mest mulig data om befolkningen, men det fantes ikke nok KGB-agenter. Regimet manglet også effektive metoder for å analysere dataene. Når vi alltid har med oss smarttelefonen, lærer vi algoritmene hvordan hjernen vår virker. Dermed kan følelsene våre hackes i industriell skala, med kirurgisk presisjon. I fremtiden vil biometriske data også samles inn, altså informasjon fra innsiden av kroppen. Det er vanskelig å takke nei til et system som kan diagnostisere sykdom på et tidlig stadium. Det samme systemet kan lese kroppens signaler om hva du føler. Dermed får Netflix vite nøyaktig hvordan du reagerer på en filmscene, og kan lage filmer som fenger deg enda mer.

Kjøleskapet kan forstå deg best

Ingen er immune mot fortellinger som er optimalisert for deres egne følelser. Selv ekte journalister lar seg lure av falske historier. Både Aftenposten, Dagbladet, NRK, TV 2 og VG har sitert meldinger fra den russiske «trollfabrikken» Internet Research Agency på Twitter. Yuval Noah Harari forteller hvordan teknologien kan lage nye konspirasjonsteorier helt av seg selv. Kunstig intelligens (KI) kan teste ut hvilke teorier som fenger folk mest. Basert på denne lærdommen, kan KI utvikle nye teorier som sprer seg enda raskere. Er dette fremtiden på sosiale medier? 

I science fiction ender roboter ofte opp som taperne i historien, fordi de ikke forstår menneskers følelser. Slik er det ikke i virkeligheten, sier Harari. En robotvenn kan ha bedre tilgang til hjernen din enn personen du er gift med. En kinesisk bruker av Microsofts chatbot Shaways, sa at boten reddet livet hans da han vurderte selvmord. Når du kommer frustrert hjem fra jobb i fremtiden, vil du kanskje oppleve at kjøleskapet ditt forstår deg bedre enn partneren din. Biometriske data gir den kunstige intelligensen direkte tilgang til følelsene dine. Hva er problemet med «empatisk» teknologi? Det kommer an på hva vi optimaliserer den for. Vil du at din virtuelle venn skal motivere deg til å trene og spise sunt? Eller vil du heller manipuleres til å få bedre følelser for den usunne kroppen din? Kan du i det hele tatt styre robotens verdier, eller er den låst til Googles verdier? Vil Google gi deg varme følelser for det som best tjener selskapets aksjonærer? 

Harari mener nå at det som gjorde mennesker suksessrike, troen på fiktive historier, kan bli vår undergang – eller i hvert fall endre oss drastisk. Teknologien forstår menneskers operativsystem langt bedre enn vi gjør selv. Hva du søker etter og klikker på kan forutsi alt fra spiseforstyrrelser til skilsmisser. Google vet om du er homofil før du vet det selv. Dermed kan teknologien, eller de som måtte klare å styre den, manipulere oss mye mer effektivt enn noen propagandaminister på 1900-tallet. Harari stiller et viktig spørsmål: Hva skal vi basere etikk og politikk på i fremtiden, når menneskers følelser blir stadig lettere å hacke? 

Verden i 2030

I 2030 vil de største trendsetterne verken bo i USA eller Europa.

For ti år siden ble Kenya verdensledende innen mobilbetaling. Allerede da var tre fjerdedeler av befolkningen flittige brukere. Ni av ti voksne somaliere har også en mobil de kan betale med, i et land uten fungerende bankvesen. 1,5 milliarder av verdens mobileiere er henvist til felles utedo. Mobil telekommunikasjon er nemlig langt billigere å bygge ut enn kloakk. 

I Afrika sør for Sahara har under ti prosent av befolkningen bankkonto eller kredittkort. De betaler med mobilen. Unge voksne i Sørøst-Asia, Midtøsten og Afrika er ivrigere brukere av digitale delingsapper enn jevnaldrende i resten av verden. De fremskynder en trend som vil gjøre det mindre attraktivt å eie ting. Det skriver sosiologen Mauro F. Guillén i boka «2030 – How Today’s Biggest Trends Will Collide and Reshape the Future of Everything». 

I 2016 fikk Collins Dictionary et nytt ord. Uberization vil si en forretningsmodell der tilbyder og kunde kontakter hverandre direkte via nettet. Ordet stammer fra mobilappen Uber, som formidler kjøreoppdrag mellom sjåfører med egen privatbil og passasjerer. Når folk kan kjøpe tjenester eller leie ting gjennom en app, blir de mindre avhengige av tradisjonell infrastruktur og institusjoner. Det blir også mindre behov for å eie alt selv. 

Det passer perfekt for Afrika, sier Ebi Atawodi, sjef for Uber i Nigeria. I Vesten beskyldes selskapet for å rasere taxinæringen. Sommeren 2014 demonstrerte Londons drosjesjåfører mot Uber. Demonstrasjonen fikk stor oppmerksomhet, og virket kanskje mot sin hensikt. I hvert fall økte nedlasting av Uber-appen med 850 prosent den ettermiddagen. 

Dropper etablerte institusjoner

Vil delingsøkonomien skape mer eller mindre sosial ulikhet? Det er ett av de store spørsmålene for 2030, mener Guillén. Undersøkelser lover ikke bare godt. De som leier ut eiendeler og tilbyr sporadiske tjenester i dag, har stort sett annen inntekt ved siden av. Ufaglærte opplever å miste jobben i bransjer som hotell og transport.

Appen Airbnb lar hvem som helst tilby overnatting i egne boliger. I 2020 ble 193 millioner bookinger formidlet. Å tjene penger er ikke eneste grunn til at folk deler boligen sin med fremmede. Noen opplever det som en sosial berikelse. Airbnb gir deg også mulighet til å leke turistguide og tilby opplevelser. 

Noen delingsapper er svært vanskelige å mislike. OLIO gjør det mulig for naboer og lokale bedrifter å gi bort mat. Appen har to millioner brukere i 49 land, og brukes flittig av bedrifter som ellers ville kastet maten. Dermed spares også miljøet. I Norge er appen Too Good To Go bedre kjent, der mat som ellers ville gått i søpla selges billig. Etter oljeindustrien er mat og klær det som bidrar mest til karbonutslipp. Kjøp, salg, bytte og utleie av brukt tøy er en annen populær gren av delingsøkonomien.

Transaksjoner utenom etablerte institusjoner er også ideen bak digitale valutaer. Innen 2030 vil noen av verdens viktigste valutaer ikke bli utstedt av regjeringer, men av selskaper eller datamaskiner, skriver Guillén. Kryptovaluta kan få stor praktisk betydning i land med upålitelige banker og ustabil valuta. I Nigeria eier eller bruker en tredjedel av befolkningen digital valuta allerede i dag.

Teknologiekspert Don Tapscott tror store deler av verdens bankvesen blir utslettet som følge av blockchain. Teknologien gir oss både kryptovaluta som Bitcoin og digitale sertifikater. Sistnevnte kan brukes til elektronisk stemmegivning ved valg, og til kontrakter som gir mindre bruk for advokater og regnskapsførere. For u-land kan det være en snarvei til digitalisering. 

Blir India det nye USA?

I 2030 vil Vesten ha flere besteforeldre enn barnebarn. De fleste unge og fremadstormende vil bo i andre deler av verden. India har høyere fertilitet enn Kina, og vil om ti år få klodens største middelklasse. Det betyr at verdens ledende merkevarer vil tilpasse seg indere.

I Europa og USA vil folk miste godt betalte jobber til global konkurranse eller automatisering. Unge vil slite med å finne stabilt arbeid. Allerede nå har India flere teknikere og ingeniører ansatt i IT-sektoren enn USA. Også i verdensrommet har landet markert seg sterkt. Da vi fikk bevis for vann på månen, var det India som sto bak oppdagelsen. 

En tredjedel av amerikanske menn og nesten like mange kvinner vil pensjonere seg barnløse i 2030. Særlig middelklassen får færre barn, da de har nok med å unngå statusfall. En større andel barn blir født i fattigdom eller rikdom. Det vil forsterke sosial ulikhet. En fremtid med mer usikre pensjonsinntekter gjør at flere eldre vil delta i delingsøkonomien, mener Guillén. 

En presset eldreomsorg skaper nye trender også utenfor nettet. I 2013 begynte Nederland å eksperimentere med boliger for eldre og studenter i samme bygg. Studentene bor billig eller gratis, mot å bistå eldre i daglige gjøremål og aktiviteter. Ideen har spredt seg til flere land, også Norge, og løser problemer for alle parter. 

I et samfunn med mange eldre, vil kanskje 60-åringer regnes som unge. Kvinner har også noe å se fram til: De akkumulerer nå økonomiske verdier raskere enn menn, og i 2030 vil de eie halvparten av verdens rikdom. Det vil påvirke finansmarkeder, siden kvinner velger tryggere investeringer. Hadde Lehman Brothers vært Lehman Sisters, kunne vi kanskje unngått finanskrisen i 2008, skriver Guillén. 

Nyttige toaletter

Sosiologen rakk så vidt å få med seg koronakrisen før boka gikk i trykken. Flere av trendene han beskriver fremskyndes av pandemien. Fruktbarheten stuper nå mer enn den ville gjort uten korona. Folk shopper og kommuniserer mer via nettet, og teknologisk utvikling skyter fart. Samtidig forsterkes økonomisk ulikhet. 

Mobilen kan vanskelig fungere som do, men det fins håp også for tissetrengte sør for Sahara. Virginia Gardiner skrev masteroppgave om vannløse toalettsystemer ved Royal College of Art i London, og startet firmaet Loowatt i 2010. Året etter fikk hun støtte fra The Bill & Melinda Gates Foundation til prosjekter i Madagaskar og det sørlige Afrika. Avfall fra Virginias toaletter gjøres om til biogass for strømproduksjon. Dermed slipper folk å vente på innlagt vann og kan lade mobilen med egen avføring. 

Illustrasjon: André Martinsen

Når Applezon tar over livet ditt

 

Hvordan kan vi sikre at kunstig intelligens kommer fellesskapet til gode?

Kunstig intelligens (KI) er ikke en monsterrobot som kommer og tar deg. Det er den usynlige infrastrukturen som retter skrivefeilene dine, sorterer e-posten din og får deg til å bruke mest mulig tid på sosiale medier. I dag har vi «smal KI», som gjør isolerte oppgaver like godt eller bedre enn mennesker. Neste skritt er generell KI, og så blir det umulig for mennesker å forstå teknologien. Dette beskriver futuristen Amy Webb i boka «The Big Nine». Tittelen refererer til verdens ledende IT-selskaper: Google, Amazon, Apple, IBM, Microsoft og Facebook, samt kinesiske Baidu, Alibaba og Tencent.

I USA er selskapene styrt av kortsiktige krav om profitt. De spyr ut nye produkter og tjenester, på bekostning av etiske og langsiktige hensyn. I Kina er selskapene prisgitt regjeringens autoritære ambisjoner, og persondata brukes til å gi folk sosial kreditt. Oppfører du deg rett, tjener du poeng, som gjør det enklere og billigere å delta i samfunnet. Er du ulydig, kan du få trøbbel med å skaffe deg jobb, boliglån, flybilletter og mye annet. Webb påpeker at Kina har større planer med KI enn å kontrollere sin egen befolkning.

Hva skjer når vi overlater fremtiden til en gjeng i Silicon Valley, eller til den kinesiske regjeringen? Hvem sikrer at KI ivaretar folk flests interesser? Allerede nå kritiseres teknologien for å spre desinformasjon, gjøre oss ukonsentrerte og avhengige av «likes». Menneskets intelligens utvikler seg sakte, siden det er vanskelig å endre hjernens struktur. Vi kan heller ikke seriekoble hjernene våre. KI lærer automatisk av andre enheter i nettverket, og maskinvare kan lett bygges ut. Systemer som utvikler seg selv trenger ikke en gang hjelp fra de smarteste av oss. Amy Webb ser for seg tre scenarier for de neste femti årene.

Det optimistiske scenariet

Den beste fremtiden krever et internasjonalt organ som holder KI i ørene. Webb kaller det GAIA (Global Alliance on Intelligence Augmentation). Her møtes forskere og andre fagfolk fra medlemslandene. De sørger for at vi eier våre egne persondata, og kan koble dem opp mot tjenester etter eget ønske. De sikrer at viktige verdier kodes inn i KIs algoritmer, og at verdiene kan oppdateres. GAIA legger også press på Kina for å følge menneskerettigheter. Kina får bli med i GAIA om de godtar reglene, og det er kostbart å stå utenfor.

Vil du vite mer om dagliglivet i det beste scenariet, må du lese boka. Stikkord: systemer som er kompatible på tvers av produsenter, som er miljøvennlige, som hjelper funksjonshemmede og demente, som lar elever lære i sitt eget tempo, digitale nyhetsagenter som informerer og diskuterer med deg, og mye forebyggende helseteknologi. Når generell kunstig intelligens er i ferd med å bli til superintelligens, i 2069, setter GAIA ned foten. For å unngå uønskede mutasjoner, begrenses tempoet KI får utvikle seg i.

Det pragmatiske scenariet

I denne fremtiden fins ikke GAIA, og ingen IT-selskaper vil skuffe aksjeeierne. Silicon Valley er ikke enige om et sett verdier og standarder, og har heller ikke tid til å jobbe for det. Hverdagen vår styres av Google-IBM og Applezon, og vi vet lite om hvordan de bruker persondata. Det er vanskelig for brukeren å bytte mellom de to selskapene, siden dataene er flettet inn i alt fra skole til helsevesen og transport.

Hjemme får du reklame på speil, vindusruter og andre smart-overflater. Det gir deg billig eller gratis teknologi. Tingene dine kommenterer alt du gjør. Når batteriet i smart-tannbørsta har gått, blir du trist fordi den ikke roser tannpussen din. Ser du på et kakestykke, får du en advarsel. Kobler du deg fra systemet som maner til sunnhet, får du dyrere helseforsikring (om du bor i USA). I bytte mot data om kroppen, blir du tidlig og gratis diagnostisert.

Folk får ulike versjoner av nyheter, og vet ikke hvem de kan stole på. Også journalister blir lurt av «deep fake»-teknologi, som lar hvem som helst legge ord i munnen på andre i videoer. Ingenting ser manipulert ut, selv om det er det. Facebook går dårlig og selges i flere deler i 2035. Kina kjøper persondataene. I Afrika bygger Kina infrastruktur, koloniserer land og implementerer sosial kreditt. De kontrollerer 75 prosent av verdens litiumressurser, som trengs for å lage batterier. Kina er verdensledende på teknologi, siden regjeringen deres hadde en langsiktig plan for KI.

I USA begynner lyset å slå seg av, smartbriller svikter og satellitter kommer ut av kurs. I 2069 blir landet digitalt okkupert av Kina. Nekter amerikanerne å følge ordre, går det galt med dingsene deres. I bytte mot persondata, lar Kina USAs infrastruktur være i fred. Det er klart for kunstig superintelligens, utviklet av et diktatur som allerede i dag underviser i KI på barneskolen.

Katastrofescenariet

Her må husholdninger velge enten Google, Apple eller Amazon, som slett ikke samarbeider. Amazon tar seg av de fattige, og erstatter offentlige boligprogrammer i USA. Beboerne tvinges til å kjøpe det meste fra selskapet, mens dataene deres kan brukes til hva som helst. De rike kan velge bort reklame og få mer fleksible produkter og tjenester. Alle vet hvilken sosial status du har, etter hvilket selskap som styrer livet ditt. Overklassen bruker Apple, middelklassen Google og resten Amazon. Apple-folk får finere bil når de bestiller taxi, mens Amazon-folk må se reklame under kjøreturen. Vi gifter oss og får barn med personer fra vår egen teknologiske kaste. Prøver vi å gjøre det på tvers, blir tingene våre uvenner, siden de ikke er teknisk kompatible.

Fysisk arbeid var vanskeligere å erstatte med roboter enn vi trodde. Det er kunnskapsarbeiderne som mister jobben. Vi mangler manuell arbeidskraft, siden vi prioriterte feil. Nerdene har programmert seg selv til ledighet. Vi injiserer nanoroboter i kroppen vår, som diagnostiserer, medisinerer og reparerer oss. De rike kan oppgradere sanser og organer, mens fattige blir biologiske tapere. Nanobotene er litt for ivrige, og aborterer fostre ved det minste tegn til noe unormalt. De er programmert for optimalisering, ikke for helhetlige hensyn.

Kina hacker huset ditt, så du ikke får åpnet kjøleskapet. De vil at du skal miste tilliten til Google, Apple og Amazon. I 2069 har de dannet et AI-dynasti, med 150 land som følger deres politikk. Til gjengjeld får landene handelsmuligheter og et stabilt finanssystem. USA utestenges fra land som er underlagt Kina. Kina trenger ikke lenger USA som handelspartner. En dag sprer en mystisk sykdom seg hos Apple-familier. Beijing har funnet ut at eneste løsning er å utslette USA og deres allierte, siden klimaendringer har skapt knapphet på ressurser.

Krever nytenkning

Amy Webb refser amerikanske myndigheter for å luke øynene for KI. De må gi teknogigantene insentiver til å samarbeide for fellesskapets beste. De må finansiere forskning og utvikling av IT, så selskapene kan tenke på mer enn profitt, og får tid til å teste at ny teknologi oppfyller gode hensikter.

Store deler av verden er nå avhengig av Kina for teknologisk og økonomisk utvikling. Samtidig tenker USA gammeldags om krig og forsvar. Webb ber myndighetene tenke slik de gjør med militæret, med gratis utdanning i kunstig intelligens, mot noen års arbeid med AI for fellesskapets beste. I dag er det vanskelig å rekruttere IT-hoder til Washington, fordi de får bedre betalt i Silicon Valley. USA må forstå at datanerder er strategiske partnere, skriver Webb, ikke bare folk som lager kule apper.

Når viljen kan designes

For å håndtere ny teknologi på en god måte, trenger vi ikke bare teknisk innsikt. Minst like viktig er kunnskap om vårt eget sinn.

I løpet av dette århundret kan teknologien snu opp-ned på det rådende livssynet i vestlige samfunn. Det mener den israelske historikeren Yuval Noah Harari, og livssynet kaller han liberal humanisme. Det innebærer en stor tillit til individet og dets følelse av hva som er rett. Individets frie valg er det som gir livet mening.

Denne troen utfordres når vi overlater stadig flere livsvalg til datastyrte algoritmer. Når vi tar en gentest eller skanner hjernen vår, analyserer en algoritme resultatene ut fra enorme, statistiske databaser. Jo mer informasjon vi gir fra oss, jo mer nøyaktig blir statistikken. Vi får stadig større grunn til å akseptere anbefalinger fra algoritmen, også når den tilhører kommersielle selskap som Facebook, Apple og Google.

Har du trykket «liker» 300 ganger på Facebook, kan Facebook-algoritmen forutsi meningene og ønskene dine mer presist enn ektefellen din. Når teknologiske algoritmer kan kjenne oss bedre enn vi gjør selv, vil troen på individualismen kollapse, mener Harari. Vi vil ikke lenger se på oss selv som autonome vesener, men som biokjemiske mekanismer som overvåkes og styres av elektroniske algoritmer.

Lysten kan installeres

Har mennesker noensinne hatt et autentisk «selv» med en fri vilje, slik den liberale humanismen forutsetter? Teknologien gir oss nye muligheter til å svare på dette spørsmålet. Vi ser at levende organismers ønsker kan manipuleres og kontrolleres med blant annet genteknologi og hjernestimulering.

I boka «Homo deus» bruker Harari et eksempel med rotter. Rottene har fått implantert elektroder i hjernens sensoriske områder og belønningsområder. Dermed kan forskere få dem til å gjøre ting de vanligvis misliker, som å hoppe fra store høyder, ved å stimulere rottehjernens belønningssenter.

Når forskerne trykker på en fjernkontroll, får rottene lyst til å hoppe, eller klatre i en stige, eller gå til venstre isteden for til høyre. Kunne rottene snakke, ville de nok sagt at de valgte fritt og selvstendig. De kjente jo lystfølelse, ikke tvang til å gjøre noe mot sin vilje.

Eksperimenter utført på mennesker viser at vi kan manipuleres på samme måte. Vi kan også bruke teknologien til å manipulere oss selv. Vil du lære å spille piano, men mangler disiplin til å øve? I fremtiden kan du kanskje kjøpe en hjernestimulator og installere programvare som gir deg kjempelyst til å øve. Hva slags «selv» er det da som fant motivasjonen og tok valget?

«Jeg» fins ikke

Teknologien fratar oss ikke selvet. Den får oss bare til å oppdage at vi ikke er uavhengige individer med fri vilje. Vi finner ikke noe «jeg» når vi titter inn i mennesker. Det vi finner, er gener, hormoner og nevroner som følger fysiske og kjemiske lover.

Jeg kan velge å reise til Japan og oppleve en annen kultur, men hvorfor følte jeg at jeg burde reise dit? Følelsen ble utløst av biokjemiske prosesser i hjernen, ikke av et «selv» som valgte fritt. Jeg kan ikke velge mine egne følelser, og det er de som får meg til å handle.

I dag kan hjerneskannere forutsi folks ønsker og avgjørelser før de er klar over dem selv. Skannerne kan se hvilken bryter folk vil trykke på før de trykker, og før de selv er bevisst på hvor de vil trykke. Noe inni oss tar valget før bevisstheten varsles om avgjørelsen og får oss til å tro at vi velger fritt.

Men det at vi ikke har fri vilje, betyr ikke at vi like godt kan slutte å tenke. Jo mer avansert teknologi vi har rundt oss, jo viktigere blir det å forstå hvordan menneskesinnet fungerer.

Følelsene våre har alltid blitt manipulert, ikke minst av folk som vil selge oss noe. Teknologien gir stadig nye muligheter for slik manipulering, blant annet ved direkte stimulering av punkter i hjernen. Slik kan menneskers vilje designes og redesignes. Trolig kan hjernestimulering også gi oss helt nye, mentale tilstander.

Her kommer Harari med en viktig advarsel: «Å blande den praktiske evnen til å konstruere sinn med vår uvitenhet om det mentale spekteret, og med de snevre interessene til myndigheter, militære og aksjeselskaper, er ensbetydende med å be om trøbbel.»

Flere menn forkastes

Er noen få, attraktive menn i ferd med å monopolisere sjekkemarkedet? Incels har rett i noen av sine oppfatninger om den brutale virkeligheten, mener en amerikansk professor.

De siste årene har et nytt skjellsord dukket opp i Vesten: Incel. Ordet er en kortversjon av involuntary celibate — ufrivillig sølibat. I media blir «inceldom» ofte framstilt som en ideologi, med kvinnehat som fremste kjennetegn. Flere unge menn som har begått masseskytinger i USA de siste årene, har kalt seg incels.

På nettet har incels sin egen subkultur med diskusjonsfora. Pessimisme dominerer samtalene, men ikke farlig kvinnehat, skal vi tro boka «The Blackpill Theoy: Why incels are right and you are wrong». Forfatteren bruker pseudonymet Dr. Castle, siden han oppfatter temaet som svært kontroversielt i sitt samfunnsfaglige miljø. I hvert fall med den viklingen han har valgt.

Stor endring for unge menn

Dr. Castle påpeker at incels ofte har rett når de beskriver kvinners atferd på sjekkemarkedet. Det dokumenterer han med en rekke funn fra forskning. Han mener slett ikke at funnene rettferdiggjør hat mot kvinner, bare at virkeligheten kan være ubarmhjertig.

Den første statistikken han viser til, kommer fra General Social Survey, en av de mest kjente studiene i amerikansk samfunnsvitenskap. Den viser at andelen unge menn som ikke har hatt sex det siste året steg fra drøyt ti prosent i 2008 til 28 prosent i 2018. Tilsvarende tall for kvinner i 2018 var 18 prosent. Dette var i aldersgruppen 18 til 30 år. I 2008 hadde omtrent like mange unge kvinner som menn tilbrakt det siste året i sølibat.

Samtidig viser en annen studie, fra Centers for Disease Control and Prevention i Atlanta, at de mest attraktive mennene har mange flere seksualparnere enn før. I samme periode har det skjedd en revolusjon i nettdating, etter at sjekke-appen Tinder ble lansert i 2012. I Norge har halvparten av dagens befolkning under 40 år brukt en tjeneste for nettdating.

Illustrasjon: Deformat

På Tinder blar du gjennom bilder av brukere. Klikker du på bildet, vil du ofte få opp en kort tekst. Først når to personer har sveipet hverandres profilbilde til høyre, blir det mulig å starte en samtale. En undersøkelse fra 2018 viste at kvinner høyresveipet 4,5 prosent av mannlige profiler de så, mens menn høyresveipet hele 62 prosent av kvinnene.

Utseende er blitt viktigere

Tidligere kunne menn bli attraktive bare ved å ha en trygg jobb. I dag dominerer kvinner høyere utdanning, og de foretrekker menn med samme eller høyere utdanningsnivå. Samtidig har kvinner med egen karriere mindre bruk for en mannlig forsørger.

Incels strever med å forstå hvordan de får draget på moderne damer. Noen ønsker seg tilbake til 1950-tallet, og mange ser på seg selv som for stygge. Det er ikke feil å tro at utseendet er viktig, mener Castle. Faktisk er det blitt viktigere for kvinners valg av partner etter at kjønnene ble mer likestilte i arbeidslivet.

Tinder forsterker tendensen, ved å gi bilder hovedrollen. Her fins ingen algoritme som matcher folk etter personlighet. De profilene du får opp først, er de mest populære i ditt område. For i det hele tatt å se personer få andre har likt, må du bla gjennom en mengde bilder.

Hvis virkeligheten fungerte på samme måte, ville mindre attraktive mennesker vært usynlige på utestedene helt til det nærmet seg stengetid. Castle konkluderer med at stadig færre menn legger beslag på en stadig større del av sjekkemarkedet. Nettdating hjelper de mest attraktive med å nå lenger ut og få flere partnere.

I Norge økte andelen barnløse menn ved fylte 45 år fra 14 prosent i 1985 til 23 prosent i 2013. I samme periode har økningen blant kvinner vært mye mindre, fra 10 til 13 prosent. En økende andel menn får flere barnekull. Og stadig flere kvinner får barn alene, ved hjelp av donor. Noen kanskje etter mislykkede forsøk på å få et fast forhold til en kjekkas på Tinder, som har høy rotasjon på damene.

Vi kan ikke kritisere kvinner for at de prøver å velge den beste blant tilgjengelige alternativer, skriver Castle. Incels ville gjort det samme hvis de hadde muligheten. Selv spermbanker diskriminerer, for eksempel ved å kreve at menn må være over en viss høyde for å få avgi arveanlegg.

Uheldig utgangspunkt

Dr. Castle vil først og fremst fortelle oss at verden ikke er rettferdig, heller ikke for menn i noen av verdens rikeste land. Selv omgås han mange vellykkede mennesker, som mener alle kan oppnå det de vil hvis de bare jobber for det. Den ideen kan få incels til å føle seg enda mer mislykkede, mener Castle. Mange av dem har allerede prøvd hardt å skaffe seg det de lengter etter.

Noen har et utgangspunkt som gjør det vanskelig å finne en partner, uansett hvor mye de prøver. Mentale lidelser og andre uheldige livssituasjoner er utbredt blant de som kaller seg incels. I en undersøkelse på nettstedet incels.co, oppga 26 prosent av brukerne at de hadde en autismediagnose.

Denne utviklingsforstyrrelsen gjør sosialt samspill vanskeligere, og er fire ganger mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 2017 publiserte tyske forskere en studie av høytfungerende, voksne autister. Bare 16 prosent av mennene var i et parforhold, mot 46 prosent av kvinnene.

Incel er en tilstand, mer enn en ideologi, sier Castle. For menn som hater kvinner, fins en egen betegnelse: misogynister. Hvorfor brukes ikke misogynist som skjellsord? Kanskje fordi en kvinnehater kan være en storsjarmør som lett skaffer seg partnere. Castle mener det er lettere å skjelle ut en taper.

De som snakker negativt om incels, begrunner det gjerne med at incels hater kvinner. Castle mener det er utilstrekkelig for å forstå incels som skjellsord. Det handler også om å latterliggjøre menn med dårlig drag på damene, noe menneskeheten har lang tradisjon for.

Mange selvmord

I ti år har Castle studert menn som strever med å oppnå intime relasjoner. Det har gitt ham mye sympati med dem. Hvis det eneste incels savnet var sex, kunne de betalt for det, skriver han. I virkeligheten savner de alt som følger med et parforhold. De fleste ønsker seg bare et normalt liv.

Professoren er lei av at media fokuserer på de ekstreme ytterpunktene, de få drapsmennene som kaller seg incels. Han savner at akademikere tar fenomenet på alvor og studerer hva som har skapt det.

Nylig intervjuet jeg Lasse Josephsen, som skriver bok om incels. Nesten hver dag leser han innlegg i incelfora fra noen som vil begå selvmord.

«Sinnssykt mange incels har tatt livet sitt, men det er lite kjent. Senere tror jeg vi vil se tilbake på dette fenomenet som at vi ignorerte noe veldig viktig,» sa han.

Det har lenge vært kjent at single menn har større risiko for depresjon enn single kvinner. Kvinner har i større grad fortrolige venner, mens incels ser ut til å savne både vennskap og parforhold.

Incels kan ha en uttrykksform som gjør det vanskelig å sympatisere med dem, men Castle har funnet mange eksempler på det motsatte. I boka siterer han et innlegg fra et incelforum som gjorde inntrykk på ham:

«Den eneste ordentlige, fysiske kontakten jeg har hatt i nyere tid var da jeg hadde mitt årlige, mentale sammenbrudd. Det var for en måned siden eller noe. Jeg satt der og sippet som en kjerring, så mamma og pappa kom og bare ga meg en klem mens jeg gråt. Etterpå var det som om 30 år av den knusende haugen med smerte og stress og sinne ble løftet fra skuldrene mine, i noen få dyrebare minutter. Jeg kan bare drømme om hvor mye sunnere og gladere jeg ville vært hvis jeg opplevde noe sånt jevnlig».

Hver gang vi ikke møtes

«Telefaksen er blitt det nye møtestedet. Folk sender telefaks for å påvirke politikerne i stedet for å gå på partimøter».

Dette skrev Thorbjørn Jagland i boka «Brev» fra 1995. Han hadde liten grunn til å frykte at faksen ville utkonkurrere møtene. Telefaksen ga oss ingen følelse av å tilhøre en vennegjeng. Bare mottakeren kunne se hva vi skrev, og ingen kunne klikke «like».

I dokumentarfilmen «Why I’m Not On Facebook» finner Brad Pinvidic ut hvorfor Facebook er så populært: Vi kan enkelt bli sett av mange, men vi kan begrense publikummet vårt til dem som liker oss. En person med sterke meninger om for eksempel muslimer, kan bli en småkonge av sitt eget rike.

Da jeg studerte Facebook-gruppa til SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), slo det meg hvor mye relasjonsbygging som foregikk der. Det var lav terskel for å bli inkludert. Du trengte bare å si noe stygt om muslimer, så haglet det med «likes» og komplimenter fra de andre i gruppa. De organiserte treff med svinekjøtt og øl. Her kunne du omgås folk som ikke hang seg opp i dårlig rettskriving eller andre skavanker du måtte ha.

Det samme har jeg sett i Facebook-grupper med helt andre hjertesaker. Medlemmenes kunnskap og formuleringsevne kan variere mye, men alle som har de rette meningene blir likt og inkludert.

I en undersøkelse fra 2014 svarte nær fire av fem nordmenn at de ikke ville sagt meningen sin i sosiale medier hvis de risikerte å bli oppfattet som annerledes. Omvendt kan vi Facebook-brukere få oss til å mene de utroligste ting, så sant vi blir likt for det. Møter vi noen som mener noe annet, vil vi gjerne bli likt av dem også. I hvert fall hvis de møter oss med vennlighet, slik Lan gjorde med Jan.

I Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» hagler det med sjikane mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg. Butikkeier Jan Svean skrev blant annet at Lan burde nektes adgang til alle butikker i byen. Da Lan ringte ham opp, var han ikke like høy i hatten. Han beklaget utsagnet. Det var tydeligvis viktig for ham å bli likt, også av Lan. Så viktig var det, at han ville gi 10 000 kroner til et formål som Lan fikk velge.

Samtaler mellom likesinnede som bekrefter hverandres meninger er et vanligere syn på Facebook enn diskusjon mellom motstandere. Hovedregelen er at meningsmotstandere ikke ser hverandres ytringer. Tendensen forsterkes over tid. Nyhetsstrømmen tilpasser seg stadig bedre din personlige smak. Slike algoritmer har vært en suksess for Facebook. Det skyldes ikke bare at vi får se det vi liker, men også at vi ikke vil være annerledes enn dem som ser oss.

I den fysiske virkeligheten viser vi omtanke gjennom mye mer enn ord. Vi bruker kroppsspråk, tonefall, berøring og alle slags gode gjerninger. I mangel av dette, blir enighet viktig for å vise omtanke på Facebook. Da blir det lett å glemme at det er fullt mulig å like hverandre selv om man er uenige.

Noen =Oslo-selgere har meninger som kræsjer totalt med meningene til medarbeiderne i distribusjonen og redaksjonen. Det er ikke så rart, når vi har helt ulike livserfaringer. Hvis jeg bare traff disse selgerne på Facebook, ville jeg rynket på nesa over noe av det de legger ut. Å møte dem i virkeligheten gir en helt annen mulighet til å like dem. Slike møter er også grunnlaget for gatemagasiner: Når rusavhengige møter folk de ellers ikke ville møtt, øker forståelsen begge veier.

Heldigvis har ikke oslogatene algoritmer som gjør at selgerne våre bare møter likesinnede kjøpere.

Roboten blir aldri en kjøpesterk kunde

Selvkjørende busser er på vei til Oslo. Hva skjer med arbeidslivet når roboter og algoritmer tar over?

Illustrasjon: Lars Aarønæs, med kjøkkenutstyr fra =Oslo.

Vil du ha en tallerken med sushi til sju kroner? Det får du i Japan, takket være roboter på kjøkkenet. Sushikjeden Kura har automatisert det meste i sine 262 restauranter.

I San Francisco lager én maskin 360 hamburgere i timen. Selskapet bak, Momentum Machines, bruker sparte utgifter på gode råvarer. Når de slipper å lønne ansatte, kan de selge gourmetburgere til McDonald’s-pris.

I 2013 ble Nikes resultat svekket av stigende lønninger i Indonesia. Da ville sportsselskapet «prosjektere arbeidet ut av produktet». Det vil si: erstatte arbeiderne med maskiner. Når selv billig arbeidskraft blir for dyr, eksploderer automatiseringen. Og når én robot lærer noe nytt, kan det straks spres til alle roboter med samme oppgaver. Det sørger nettskyen for.

En studie viste at halvparten av USAs sysselsatte kan bli automatisert bort de neste 20 årene. Det betyr ikke at maskiner vil få den samme generelle intelligensen som mennesker. Det trenger de ikke. Arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Og maskiner blir stadig bedre til å gjøre spesifikke og forutsigbare oppgaver.

Det er ikke bare jobber på «gulvet» som kan automatiseres. Et team som samler informasjon og lager analyser, kan erstattes av én leder og en kraftig algoritme. En algoritme er en oppskrift på operasjoner som en datamaskin kan utføre. Jobber du med smart programvare, trener du faktisk opp programmet til å erstatte deg!

Markeder som digitaliseres utvikler seg uunngåelig mot at «vinneren tar alt». Det skriver Martin Ford i boka «The Rise of the Robots». Folk bytter ut nærbutikken med Amazon, Netflix, Spotify og så videre. Og populære nettjenester kjøpes opp av større aktører. Facebook kjøpte meldingstjenesten WhatsApp for 115 milliarder kroner. Da hadde tjenesten 400 millioner daglige brukere, men bare 55 ansatte.

I USA konkurrerer lokale myndigheter om å tilby Google, Facebook og Apple lavest skatt. I byen Maiden i Nord-Carolina bygde Apple et datasenter som kostet over en milliard dollar. Det la beslag på 47 000 kvadratmeter, men bare 76 personer ble ansatt. Algoritmene gjorde det meste av jobben.

Det russisk-amerikanske selskapet Apis Cor vil bli verdens største byggefirma. Deres 3D-printer kan fylles med sement og «printe ut» et hus på 24 timer. Hva skjer med millioner av ansatte i byggebransjen hvis Apis Cor når ambisjonen sin?

3D-printere kan bruke materialer som metall, plast, tre og mye annet. I fremtiden kan du laste ned design for alle tenkelige produkter og printe dem ut hjemme, mener Ford. Hva vil skje med jobbene til folk som lager ting?

Firmaet Uber lar alle og enhver drive taxi med sin egen bil. Sjåfør og kunde finner hverandre gjennom en app. Den tradisjonelle drosjenæringen har protestert, både med streiker og demonstrasjoner.
«Tenk deg opprøret når Ubers biler begynner å kjøre uten sjåfør», skriver Ford. Selskapet tester allerede ut selvkjørende taxier.

I Oslo skal kollektivselskapet Ruter teste selvkjørende busser fra neste vår. I Colorado i USA har et førerløst vogntog levert sin første last med øl. Turen gikk langs en trafikkert motorvei. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie innen 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

Er det en katastrofe at ting lager seg selv, kjører seg selv og selges billigere? Nei, ikke hvis vi klarer å fordele den enorme profitten fra gratisarbeidende teknologi. Mye av forskningen som gjorde IT-suksessen mulig, ble finansiert av skattebetalerne. Da burde vi ha krav på noe av gevinsten, mener Ford. Utfordringen er ikke teknologien, men politikken.

En maskin som tar jobben fra et menneske blir ingen forbruker. Maskinen kjøper ingenting av det de andre maskinene lager. Hvordan skal robotene få solgt produktene sine hvis folk flest mangler inntekt til å kjøpe dem?

Vi må skattlegge kapital mer og arbeidskraft mindre, mener Ford. Samfunnet må få mer av kaka når teknologien gjør noen få eiere styrtrike. Da kan folk få en garantert grunninntekt, såkalt borgerlønn. Det krever lite administrasjon, og sørger for at alle har et minimum av kjøpekraft.

Selv om det blir for få jobber, mener Ford at utdanning er viktig. De som tar høyere utdanning kan få høyere borgerlønn. Da er det også lettere å starte egen virksomhet. Borgerlønn kan få små bedrifter gjennom vanskelige tider, som ellers ville gjort det umulig for gründerne å fortsette.

Finland tester for tiden ut borgerlønn. Økonomiprofessor Kalle Moene ber også Norge innse at fremtiden krever nye løsninger.
«Skal vi vente til endringene kommer i arbeidsmarkedet også her, står vi maktesløse når det skjer. Da har allerede de som tilfeldigvis eier robotene stukket av med all gevinsten,» sier han til forskning.no.

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.

Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Mange tror disse to tingene er viktige

Sosiale nettsteder gir unike muligheter for å finne ut hva folk egentlig mener. En amerikansk IT-gründer blottlegger nettdatere.

Christian Rudder startet en av verdens største websider for nettdating, OkCupid. For to år siden utga han boka Dataclysm: Who We Are (When We Think No One’s Looking). Den er basert på data fra flere nettsteder for de som søker en partner. Her har millioner av mennesker klikket «like», kategorisert seg selv og andre, avvist eller besvart hverandres meldinger. Statistikken som kommer ut av det, er både morsom og brutal. Og den er nok ærligere enn folk ville vært i en spørreundersøkelse.

Tre store datingsider viser tydelig hvordan folk av ulike raser vurderer hverandre. Hvite kvinner har en sterk preferanse for hvite menn. De er nøytrale til latinske menn, og negative til svarte og asiatiske. Asiatiske menn vil helst ha kvinner av sin egen rase. Asiatiske kvinner foretrekker derimot hvite menn. Svarte kvinner vil ha svarte menn, men disse mennene er mer interessert i asiatiske og latinske kvinner. Hvite menn foretrekker hvite kvinner, men ikke langt foran asiatiske og latinske.

OkCupid har et matchsystem som viser hvor godt folk passer sammen, fra 0 til 100 prosent. Dette er basert på hundrevis av spørsmål man kan svare på, og hvor mye vekt man tillegger ulike emner. Det viser seg at rase har svært liten betydning for hvor høy matchprosent folk oppnår. Christian Rudder sammenligner det med betydningen av stjernetegn. Mange tror disse to tingene er viktige. I begge tilfeller tar de feil.

Den 15. januar 2013 skjulte OkCupid alle profilbildene på nettstedet. Ingen kunne se hvordan noen så ut. 30 000 tok kontakt med noen, og folk ble mye mer villige til å svare. Hele 40 prosent flere meldinger enn vanlig ble besvart. Dessuten ble dobbelt så mange telefonnumre og e-postadresser utvekslet denne dagen. Folk kontaktet hverandre også mye mer på tvers av raser når bildene ikke var der.

Christian Rudder vet mye om nettdaternes syn på skjønnhet. Unge kvinner synes et par år eldre menn ser best ut. Kvinner mellom 32 og 50 år foretrekker yngre menns utseende, men maks åtte år yngre enn dem selv. For menn er det helt annerledes. Menn i alle aldre opp til femti synes 20-24 år gamle kvinner ser best ut. Folk over femti er ikke med i statistikken.

Dette betyr ikke at eldre kvinner får lite respons på datingsider. En kvinne får mye mer meldinger enn en mann, selv om hun er blant de mindre populære kvinnene. På en popularitetsskala fra 1 til 10 får en toer-kvinne like mange meldinger som en tier-mann. De mest attraktive kvinnene får seks ganger så mange meldinger i uka.

Menn som ikke er blant de 10 prosent mest attraktive, får nesten ingen meldinger. Dette forteller først og fremst at menn tar mer initiativ. Er de også mindre kresne? En annen statistikk, som måler attraktivitet fra 1 til 5, tyder på det. Menn mener at halvparten av alle kvinner befinner seg over 3 på skalaen. Kvinner plasserer bare én av seks menn over 3.

Rudder ser noen ulemper ved teknologien han har vært med å utvikle. På en datingside kan du søker opp personer du tror du vil like. Du får masse informasjon om alt fra politisk syn til hva slags dyr en potensiell partner foretrekker. Slik får du utallige påskudd til å velge bort personer du kanskje burde blitt kjent med.

«Online kan du alltid få det du vil ha. Men det du trenger, er mye vanskeligere å finne», konkluderer Christian Rudder.

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. Og at det var derfor de lå langflate etter likes.

Langsom ferd mot lyntog

Norge renner over av oljepenger. Likevel bruker toget stadig lengre tid på mange strekninger. Hvordan har det seg, og hva forsinker lyntoget?

Denne reportasjen hadde jeg på trykk i =OSLO nr. 2/2013

Mellom Oslo og Bergen går raskeste tog en halvtime tregere i dag enn i 1975. Reiseruten er riktignok noe endret. Men flere strekninger tar like lang tid i dag som på 1950-tallet. De siste årene har utviklingen for fjerntog faktisk gått baklengs.

I 2010 målte Framtiden i våre hender snitthastighet på tog i 27 europeiske land. Norge har Vest-Europas tregeste togtrafikk mellom store byer. Franske tog går tre ganger så fort, og svenske nesten dobbelt så fort. Vi blir også danket ut av de rikeste landene i Øst-Europa. Det skyldes ikke togene våre. De kan kjøre langt fortere enn de oftest gjør. For å løse mysteriet, starter vi på Jernbanemuseet i Hamar. Hit har vi tatt med Nils Carl Aspenberg. Han driver Baneforlaget, hvor han utgir egne togbøker. Han stanser foran bysten av en mann som for lengst er død.

– Dette er Carl Abraham Pihl, smalsporets far. Han har virkelig kostet landet dyrt.

Pihl var Norges første jernbanedirektør, utnevnt i 1865. Han oppfant sporvidden 1067 millimeter, som var smalere enn det mest vanlige sporet i Europa.

– Det var så billig at han fikk trumfet det igjennom. Dermed ble det bygd smalspor i hele Norge vest for Oslo, forteller Aspenberg. Men Norges første jernbane, mellom Oslo og Eidsvoll, hadde normalspor på 1435 millimeter.

Det smale sporet begrenset både hastighet og last for toget. Etter hvert som jernbanenettet ble utbygd, ble det også dyrt å laste om gods der ulike sporvidder møttes. Allerede i 1904 begynte oppgraderingen til normalspor. Til sammen ble 1229 kilometer norsk jernbane bygd om, og det var ikke billig. Det trengtes også større tunneler. Den siste smalsporbanen ble nedlagt i 1972.

Norge var ikke alene om å satse stort på smalspor i jernbanens barndom. Det gjorde også Japan. Likevel skulle jernbanen utvikle seg helt forskjellig i de to landene.

– På 1960-tallet fant Japan ut at de skulle modernisere. Da bygde de et helt nytt jernbanenett for høye hastigheter. Dermed fikk de verdens første bane hvor tog kunne kjøre over 200 kilometer i timen, forteller Aspenberg.

I Norge gjaldt det fortsatt å spare. Det ble sjelden lagt dobbeltspor utenfor stasjonsområdet. Et ekstra spor ville gitt langt mer enn dobbel kapasitet. Da kunne tog kjørt med kort tids mellomrom i hver retning hele tiden. Med enkeltspor kan man bare ha ett tog mellom hver stasjon til enhver tid. Jo flere tog i trafikk, jo mer hodebry å finne ut når og hvor togene skal møtes. Det forklarer hvorfor tog går saktere i dag enn før. Forsinkelser skaper fort kaos og venting på kryssende tog.

I dag har Japan 2300 kilometer med dobbeltsporede høyhastighetsbaner. Her har det aldri skjedd dødsulykker, selv om toppfarten er 300 kilometer i timen. Aspenberg har selv tatt lyntoget Shinkansen flere ganger.

– Den japanske naturen er faktisk mer utfordrende enn vår. Men i Japan virker ting. Det er ikke snakk om å stenge en tunnel i to dager. Antakelig har de bedre rutiner for kontroll og vedlikehold. Norge hadde bedre rutiner før. På Vossebanen kjørte en dresin foran hvert tog, for å sjekke om det var gått ras. Jeg kjørte tog i Japan under en tyfon. Det var første gang personalet hadde opplevd at toget ble stående.

Hos oss krøp flytoget over 200 kilometer i timen for 15 år siden. Passasjerene er svært fornøyde, ifølge Norsk Kundebarometer. Banen går fra Oslo til Eidsvoll, men så er det slutt på dobbeltsporet og farten. Vi må se langt etter Sveriges 1500 kilometer med baner for «flytoghastighet». Der er mange strekninger også oppgradert for 250 km/t.

Litt spøkefullt foreslår Aspenberg hvordan vi kan få høyhastighet over hele landet på fem år:

– Vi kan hente 10 000 kinesiske arbeidere som bor i camps langs banen, og sende dem hjem når de er ferdige. Det er ikke inflasjonsdrivende. Bruker vi 100 milliarder, får vi alle banene. Det er et tiendedels statsbudsjett. Til sammenligning brukte vi omtrent et helt statsbudsjett på å bygge Bergensbanen.

Det er ikke bare nordmenn som har bygd jernbane i Norge. Da tyskerne kom ble det fart på sakene.

– Vi fikk masse ut av krigen. Tyskerne har jo bygd landet! De ble sjokkert over infrastrukturen vår, og bygde flyplasser, havner og jernbaner. I 1940 hadde vi holdt på med nordlandsbanen i 58 år. Det var kanskje 500 mann som bygget, og tyskerne satte inn titusener til. De fullførte eksisterende prosjekter, og sto for 20 prosent av alle damplokomotiver vi har hatt i Norge.

Det er lett å bygge jernbane når man har krigsfanger til slavearbeid. Totalt ble det bygd 450 kilometer baner i Norge under krigen, mens 200 kilometer ble elektrifisert. En del av arbeidet gikk vel fort, og måtte utbedres etterpå. Etikken var åpenbart tvilsom. Men det er ikke bare i krig at jernbaner er bygd fort. Det hjelper også at menn med altfor mye penger har bruk for dem. Henry Flagler var kompanjong med John D. Rockefeller som startet Standard Oil. Han hadde en syk kone som foretrakk Floridas klima fremfor New Yorks. Men der var det dårlig infrastruktur. Aspenberg forteller hva det førte til:

– I 1885 kjøpte Flagler et jernbaneselskap og bygde jernbane gjennom hele Florida. Da han kom til Palm Beach, traff han en dame som ville ha bane helt til Miami. Til gjengjeld skulle han få halvparten av hennes eiendommer der. De gjorde en avtale, og ett år senere sto banen ferdig. Den gang bodde 500 personer i Miami. I dag er det 5 millioner, og banen brukes fortsatt. Norske innvandrere var viktig arbeidskraft for den amerikanske jernbanen, deriblant min bestefar.

I Florida var terrenget preget av sump, og mange banearbeidere fikk tropesykdommer og døde. Verken Flagler eller de tyske nazistene måtte ta hensyn til arbeidernes vilkår. Det var heller ingen høringsrunder hvor lokale interesser fikk si sitt om jernbanen.

– I Kina kan de holde på slik fortsatt. Det er helt uvesentlig hvor mange som må tvangsflyttes på grunn av nye jernbaner. De vedtar en bane, og året etter er den der.

I boka «Glemte spor» skriver Aspenberg om den norske fremgangsmåten. Her er det kompromisser som gjelder. Noen vil ha bane, andre er imot, og kompromisset blir gjerne en billig og dårlig jernbane. Er det umulig å bygge en konkurransedyktig jernbane uten å forkaste demokrati og arbeidsmiljølov?

– Det har vært mye krangel om lokalisering, senest på Vestfoldbanen. Men det samme skjer i Tyskland og Frankrike. Når de ikke blir enige med grunneiere og kommuner om traseen, bygger de tunneler. I Norge er investeringsnivået for lavt. Vi er dårlige på vei også. Det slår meg hvor mange samferdselsministere jeg ikke husker.

På 1990-tallet ville NSBs konsernsjef Osmund Ueland ha krengetog og forbedring av jernbanelinjer. Stortingsflertallet sa ja i 1997, og NSB inngikk en bindende kontrakt om kjøp av 16 krengetog. Men i Statsbudsjettet 98–99 ble Jernbaneverket avspist med småpenger. Selv konkrete vedtak, fastsatt under plandebatt i Stortinget, er altså ikke til å stole på.

Krengetog måtte likevel kjøpes, og ble tatt i bruk på Sørlandsbanen. Denne togtypen gjør det mulig å kjøre fortere i svinger. Aspenberg var med på jomfruturen høsten 1999. Det var ingen fornøyelse.

– Slike tog er fine der du har fem kilometer rett strekning for hver sving, som i Sverige. I Norge er det svinger hele veien. Du kan kjøre fortere, men det blir som en berg-og-dalbane. Jeg ble sykere enn i mitt eget utdrikkingslag!

Han var ikke den eneste passasjeren som spydde. Det var som å kjøre Ferrari på gårdsveier. Da hjalp det ikke at Oslo-Kristiansand tok 56 minutter kortere tid. Etter en avsporing året etter, ble maksfart for alle krengetog satt ned fra 210 til 160 kilometer i timen. Gamle ruteplaner ble gjeninnført.

Da jernbanen ble bygget, gjaldt det å unngå dype inngrep i terrenget. Det ble heller en sving rundt knausen enn en tunnel gjennom den. Ofte måtte man svinge forbi noen bondegårder også. Det var like greit den gang privatbil ikke var noe reelt alternativ. Mange småsteder hadde ikke en gang bilvei, og toget gikk alltids raskere enn hest og kjerre.

– Men museer er vi flinke på i Norge, fastslår Aspenberg. På Hamar har Jernbanemuseet ett av verdens eldste kjørbare lokomotiver.

Mange nedlagte baner har også sitt eget museum, som Urskog-Hølandsbanen. Vi besøker den i Sørumsand, hvor den holdt ut til 1960. Banen var gammeldags allerede da den kom i 1896, selv om terrenget var flatt.

– Her er det uforståelig at man måtte bygge billigst mulig. Denne smalsporede banen ligger rett ved det brede hovedsporet. De tenkte ikke på forbindelser. På Urskog-Hølandsbanen kunne togene gå i maks 35 kilometer i timen. På en skikkelig bane kunne de kjørt dobbelt så fort.

Banen var privateid, og sporvidden deler den bare med to andre i Norgeshistorien. 750 millimeter er smalere enn smalspor.

– De sparte litt på stål og treverk. Men det ble mye kostnader med omlasting på Sørumsand. Det trengtes når de begynte å frakte innhold fra utedoer til bønder. I dag er det altfor dyrt med manuell omlasting. Den gang var det rimeligere å ha folk ansatt.

– Ja det var mye arbeidskraft, og den var billig, sier banemester Kjell Braaten.

– Klagde du på lønna, hadde du ikke jobb lenger. Det var viktigere å spare på materiell enn på personale. Denne banen ble opprinnelig laget for å frakte tømmer. Senere ble det persontrafikk. Private satte i gang, og NSB tok over i 1945. NSB kjørte også busser i Høland, som overtok mye av trafikken etter krigen. De brukte kortere tid. På slutten kjørte flere tog uten passasjerer. I dag kjører museet damplokomotiv.

De to entusiastene diskuterer årsaker til dagens lite effektive togtrafikk. Den største skandalen er Sørlandsbanen, mener Aspenberg. Den ble bygd i innlandet, mellom folketomme bygder som Nordagutu, Neslandsvatn og Nelaug. En kystlinje ville nådd byer som Arendal, Grimstad og Kragerø. Men kystskipperne fryktet konkurranse. Andre argumenter var at krigsskip vanskeligere kunne bombe en innlandsbane, og at en slik bane ville gi bygdevekst. Dermed ble det sidebaner til kystbyene, og store ekstrakostnader. Banene til Kragerø og Grimstad er for lengst lagt ned, mens Arendalsbanen så vidt har overlevd. Hadde Sørlandsbanen vært kystbane, kunne nevnte byer hatt fulle lokaltog seg imellom i dag.

– Når sterke grupper frykter konkurranse, kan jernbanen havne langt inni skogen. Et godt eksempel er Gjøvikbanen. Den skulle egentlig gå fra Grorud og oppover gjennom Nittedal. Men Carl Otto Løvenskiold hadde mye skog i Nordmarka, og ville frakte ut tømmer. Dermed ble banen lagt der, isteden for i Nittedal der folk bor. Han var blant Norges rikeste menn, og hadde de rette forbindelsene.

Helt siden den første offentlige jernbanen i 1854, har nordmenn følt mye for tog. Bygder har kjempet om å få jernbane nærmest mulig hjemme. Lokale komiteer har jobbet politisk. De første jernbanestrekningene ble bygd uten en overordnet plan. Det kom små baner på steder med tynt behov. Mange ble nedlagt etter kort tids drift. I Valdres var bilveien mot Gjøvik flere mil kortere enn jernbanen. Ekspressbusser mellom Fagernes og Oslo tok etter hvert knekken på toget. Vognene ble stadig tommere, helt til siste avgang nyttårsaften 1988. Da ble toget fylt til randen av triste Valdresfolk og journalister.

– Mange småbaner kunne gjort mer nytte for seg om de ble forbundet med hovedbaner, sier Aspenberg. – For eksempel kunne den gamle Vestmarkabanen fått forbindelse til Indre Østfold. Det ville gitt 57 kilometer kortere avstand mellom Kongsvinger og Sarpsborg. I over 100 år har man diskutert en forkortelse av Bergensbanen gjennom bygging av Ringeriksbanen. Den ble vedtatt av Stortinget i 1993, men er enda ikke påbegynt. Jeg har en russisk kone som jeg traff på den Transsibirske jernbane. Hun mener nordmenn er mer opptatt av prosessen enn av målet. Det er viktigere å diskutere enn å få ting gjort. Da skjer det ingenting, fordi vi aldri blir helt enige.

– Vi har få mennesker og mye demokrati, på godt og vondt, konkluderer banemester Braaten. Men koselig har vi i hvert fall hatt det på toget. Vi får se en vogn fra 1896 med en sofa i grønn fløyel. Her er det parafinlamper på veggen og vedovn i hjørnet. Når vedfyrte vogner veltet, brant de garantert opp. Det hjalp heller ikke at mange togansatte hadde alkoholproblemer, og passasjerer gjerne tok en fest. I dag er det viktigere å komme fort fram enn å kose seg. Jernbanen har lyktes i å fjerne kosen, med hardere seter og dårligere mat enn før. Da gjenstår det bare å øke hastigheten.

Hvorfor satser vi ikke på jernbanen når vi har så mye oljepenger? Er miljøgevinsten for liten? Holger Schlaupitz er fagleder for energi, klima og samferdsel i Naturvernforbundet. Han har jobbet både i NSB og Flytoget. Han mener høyhastighetsnett er viktig for miljøet. Ikke minst med tanke på gods, der stadig mer fraktes på forurensende vis.

– Det er stor politisk enighet om å få mer gods fra vei til sjø og bane. Likevel har lastebilen overtatt betydelige godsmengder i det siste. Det skyldes et dårlig og uforutsigbart banenett. Godstog er helt avhengige av et pålitelig nett med større kapasitet. Jernbanen har lidd under manglende investeringer i mange tiår. Derfor har det ikke vært en kultur for å tenke stort. Pengene har gått til det mest nødvendige. Det tar tid å endre tenkemåten.

I januar lovte Høyres nestleder Bent Høye full utbygging av InterCity-jernbane på Østlandet. Det vil si dobbeltspor, flere parallelle tog og hastigheter opp til 250 km/t. Prisen er 130 milliarder. Allerede i 1993 vedtok Stortinget en slik strategi for Østlandet. Samme år startet moderniseringen av Vestfoldbanen. I dag, 20 år senere, står bare 17 kilometer med dobbeltspor ferdig. Til sammenligning brukte Frankrike sju år fra vedtak til åpning av 409 kilometer høyhastighetsbane i 1983.

Mellom Oslo og Tønsberg tar toget seks minutter lengre tid i dag enn i 1975. Snittsfart er 67 kilometer i timen. Det betyr at det går fortere å kjøre bil de 99 kilometerne. Schlaupitz mener at tog må prioriteres fremfor utvidelse av motorveier og flyplasser i Norge. Ellers kan miljøgevinsten gå tapt.

– Vi må ikke risikere at jernbanesatsing bare kommer i tillegg til fortsatt tilrettelegging for mer miljøskadelig transport.

I vår legger regjeringen fram en nasjonal transportplan for 2014–2023. Ulike transportetater kommer med forslag til planen, og disse er allerede publisert. Problemet er at Stortinget vedtok de fleste forslagene i 1993 – uten at det hjalp. Schlaupitz tror planen har mange motstandere.

– Samfunnsøkonomene i Finansdepartementet er nok ikke overbevist om at investeringer på flere hundre milliarder er fornuftig. Også politikerne har ulike syn på det, og påvirkes av sitt geografiske ståsted. Så har vi næringsinteresser. Luftfarten jobber helt sikkert imot høyhastighetsbaner.

– For å komme videre trengs mer detaljerte planer. Her kan det bli mange forsinkelser hvis hver kommune får bestemme som den vil. Det trengs gode, statlige føringer som ivaretar nasjonale hensyn. Men engasjement i regjering og storting kan også gi bikkjeslagsmål. Hvilket dalføre skal banen legges i, og hvilke tettsteder skal få stasjoner? I Norge kan lokaliseringsdebatter bli intense og langvarige.

Landets ivrigste lyntog-tilhengere slo seg sammen allerede på 1990-tallet. I selskapet Norsk Bane AS jobber de med utredning og prosjektering av høyhastighetstog. De tilbyr også andre transporttjenester. En vanlig innvending mot lyntog i Norge, er vårt lave folketall. Det argumentet blir helt feil, mener Thor Bjørlo, kommunikasjonssjef i Norsk Bane AS.

– Skal du drive transport, kan du ikke telle innbyggere. Du må telle passasjerer. En nordmann flyr ti ganger mer innenriks enn den jevne europeer. Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen vipper mellom 6. og 8. plass som Europas største flydestinasjoner. Da Europa fikk sitt første lyntog mellom Paris og Lyon hadde strekningen 940 000 flyreisende årlig. De tre største rutene i Norge har 1 700 000 flyreisende hver.

Både Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen har 32 daglige flyavganger. Hvorfor er det lettere å satse på flytrafikk enn jernbane i Norge? Avinor driver 46 norske flyplasser. For å bygge nye, tar de banklån, og staten garanterer for lånet. Jernbaneverket kan ikke gjøre det samme. De er avhengige av politikernes prioriteringer år for år på Statsbudsjettet. I konkurranse med andre gode formål, bevilges penger til deler av jernbanestrekninger. Det gir liten forutsigbarhet til utbyggerne.

– Det er på tide med prosjektfinansiering av jernbanen. Da får man bygd ut hele prosjekter med en gang, slik Avinor gjør. Men vi skal ikke se bort fra at flybransjen motarbeider lyntog i Norge. De som drev seilskip i sin tid var motstandere av dampskip, og forsinket utviklingen. I Europa samarbeider fly med lyntog. Du kan lande ett sted med flyet og få transfer videre med toget. Tog håndterer det meste av markedet innenriks, mens utlandet har flere direkteruter med fly.

Norsk Bane AS har engasjert Deutsche Bahn til å utrede høyhastighetstog i Norge. De anbefaler norske myndigheter å starte detaljplanlegging snarest. De foreslår et konsept der banene kan nedbetales på 30 år. Når flytrafikk overføres til jernbanen, gir det langt flere togavganger. Et lyntog mellom Oslo og Bergen kan bruke 95 minutter non-stop eller 2,5 timer med ni stopp underveis.

Bjørlo mener at nettopp nå er en gunstig tid for utbygging av høyhastighetsbaner.

– Anbud på lyntog må utlyses over hele EØS-området. For øyeblikket er Europa inne i en lavkonjunktur. Dermed kan vi få lavere anbud, og samtidig hjelpe andre land med arbeidsoppdrag. Mange store, internasjonale selskap vil være aktører, gjerne i samarbeid med norske. Det er rart vi kan bruke 150 milliarder på nye jagerfly uten særlig diskusjon, mens lyntog er kontroversielt.

I Europa snakker man nå om jernbanens århundre. EU satser på å tredoble sitt lyntognett innen 2030.

– Jeg tror EU hever øyenbrynene når noen mener Norge ikke har råd til lyntog. I dag investerer vi oljepengene i et usikkert aksjemarked for pensjoner. Isteden kunne vi tenke på nye generasjoner, og gjøre landet konkurransedyktig. Kina er verdens nye økonomiske motor. De investerer i utvikling av eget land, deriblant lyntog.

Bjørlo sammenligner lyntoget med diskusjonen om kvinnelige prester. Når det først løsner, blir det en selvfølge, mener han. Han ser allerede positive tegn.

– I Nasjonal Transportplan 2009 fattet Stortinget veldig positive vedtak om lyntog, med sikte på utbygging i 2013. Så vet vi at regjeringen og Jernbaneverket prøver å holde igjen. Dessverre er Jernbaneverket en av våre sterkeste motstandere. Der har det gått prestisje i gamle planer. Jeg tror ikke hinderet for lyntog sitter i økonomi eller teknikk, men i folks hoder. Norge har ikke vært med i togutviklingen. Tognettet vårt er hundre år gammelt. Det er vanskelig å forestille seg noe nytt.

Miljøteknologi for dummies

Leser du dette, vil du kanskje forstå en miljørevolusjon.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger og sjel». Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av Mr. Stoknes til GasPlas, ett av hans nye selskaper.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i GasPlas lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass.

Da blir jordkloden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri. Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke.

«GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

GasPlas ble solgt til selskapet Cambridge Nanosystems i 2013.   

Tastingens triumf

KARI: – Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Web 2.0 – eller hvordan danke ut et avleggs skoleverk

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest bare hatt tilgang til ett nettsted. Ikke rart nerder har høyere status enn lærere.

KARI: – Facebook-gründer Mark Zuckerberg er årets person i Time Magazine. Nerder er blitt helter, men slik har det ikke alltid vært?
JARLE: – Folk som tidligere ville vært gale oppfinnere på fjell og nes kan nå dele oppdagelsene sine med mange andre, og skape noe i fellesskap. De som ikke passer inn i lokalsamfunnets normer kan lett trekke seg tilbake og finne likesinnede på nettet.
– Det er nettopp sosiale nettverk som slår best an på nett, det som nå kalles Web 2.0. Internett er blitt det vanligste stedet å møte en kjæreste, og samlivsekspert Peder Kjøs sier at det øker sjansen for å finne en som passer. Men er det de største nerdene som er mest aktive på store sosiale nettverk, som Facebook?
– Ikke nødvendigvis. De foretrekker nok ofte smalere nettverk.
– Samtidig bruker vi Facebook annerledes nå enn i 2007. Før var det morsomt å adde absolutt alle man noensinne hadde kjent. Nå ser vi at mange fra barnehagen og ungdomsskolen ikke hadde så mye relevant å si i statusfeltet. Det var en grunn til at vi ikke holdt kontakt med dem ellers. Dermed begynner vi å adde folk som faktisk interesserer oss, selv når vi ikke kjenner dem personlig (enda). Vi slutter med alle slags «festlige» applikasjoner og blir mer kresne på hva vi bruker sosiale medier til.
– Vi blir jo etter hvert flinkere til å bruke dem, og skjønner hva vi egentlig vil med dem. Da kaster vi heller ikke bort så mye tid.
– I en tid da de siste Facebook-nølerne melder seg inn har du meldt deg ut. Hva er grunnen til det?
– Jeg var ikke særlig bevisst da jeg registrerte meg i utgangspunktet. Facebook spiller på noen dype strenger i oss som sosiale vesener, som får oss til å bruke masse tid på det. Jeg spurte meg om jeg hadde noe bedre å bruke tiden til, og svaret var ja.
– Har du aldri hatt nytte av Facebook?
– Jo, da jeg drev med politikk var det nyttig å få raskt kontakt med folk, tipse om saker og så videre. Men jeg har ikke forlatt Facebook helt. Jeg har opprettet en side istedenfor en profil, så jeg er tilstede som organist, men ikke som person.

Facebook for 2010 år siden: Josef og Maria hiver seg på tastaturet.

– Er du fortsatt aktiv på andre sosiale medier?
– Ja litt på Underskog, og på en del orgelfora. Ting som går direkte på mine interesser. Underskog er som en utvidet vennekrets. Hvis jeg trenger hjelp til noe, vil bytte noe eller få noe gratis, har Underskog etablerte kanaler som fungerer bra.
– Selv har jeg fått hjelp med en haug av tekniske problemer på Underskog. Foruten tips om den uovertrufne bloggtjenesten WordPress, «testing» av restauranter og byer som sosial aktivitet, gratis dataskjerm (som jeg ga videre da jeg ikke trengde den lenger), gratis trådløs ruter, 44 tips til hva jeg kan ha på havregrøten, tips til gode flyttebyråer, innspill til artikler og mye mer. Tror du Underskogs høye kvalitet skyldes at det alltid har vært begrenset tilgang, og at folk som bidrar positivt over lengre tid får invitere noen av sine venner?
– Det har nok noe med saken å gjøre. Men Underskog har alltid hatt et annet fokus enn Facebook. På Facebook får du hele tiden beskjed om at vennene dine har gjort ditt og datt. Facebook prøver å være alt for alle, mens Underskog er mer saksorientert.
– Underskog ble kritisert for å være elitistisk før de ble litt rausere med invitasjoner. Og elitisme er helt uakseptabelt i Norge. På skolen skal flinke elever ikke få utfordringer på sitt nivå. Vi skal helst ikke innrømme at noen har større evner enn andre, selv om alle vet det. Dette er bare akseptert innen idrett, og der gjør nordmenn det veldig bra. Kunne vi hatt godt av mer «idrettstenkning» på andre områder?
– Det er vanskelig å svare generelt på. Jeg synes vi kunne hatt mye større respekt for folks ulikhet. At noen har større evner enn andre blir bare en del av denne ulikheten. Idretten har mange ulike arenaer, akkurat som musikken. Korps inkluderer alle mens Barratt Due er veldig spesialisert. Det store problemet er skolen, hvor det fins få alternativer. Vi har ikke både breddeskoler og eliteskoler; alle skal inn i samme system. Barn som er veldig interessert i matte har heller ingen matteklubb å gå til i fritiden.
– Når alle skal gå i den samme skolen blir det jo diskriminering av alle som ikke ligner gjennomsnittet. Selv om hensikten er å behandle alle likt.
– Private skoler gir en frykt for sosial skjevfordeling, men det kan unngås med enkle politiske grep. Et annet grep er å løse opp aldersstrukturen i den offentlige skolen. Dele hvert fag inn i ulike nivåer, så alle kan gå så lenge de trenger på hvert nivå. Da unngår vi å få en «dårlig» og en «god» 5. klasse, for eksempel.
– Tenk om man bare fikk diskutere med folk på samme alder på Facebook! Aldersblanding etter evner skjer allerede på noen privatskoler, men mange steder fins ingen alternativer til offentlig skole. For øvrig er ikke private grunnskoler i Oslo akkurat dyre. Vi har Montessori til 20 790 per år, St. Sunniva til 18 500, Nyskolen og Steinerskolen rundt 16 000, Ryenberget 11 000 og Østmarka 10 000. Flere av skolene gir til og med rabatt til foreldre med lav inntekt.
– Venstresiden vil gjerne kutte støtten til privatskoler. Da blir det dyrere å gå der.
– Politikere har et problem når de er mer opptatt av ideologi enn av faktiske resultater. Når det gjelder internett, er det ingen grenser for alternativer, og foreløpig prøver ingen norske politikere å begrense det heller.
– Barn som virkelig vil lære noe vil etter hvert gå på YouTube og finne en instruksjonsvideo, eller koble seg opp til en live konferanse i et virtuelt klasserom med undervisning på internasjonalt toppnivå. Den offentlige grunnskolen er iferd med å bli så revnende irelevant at den fremstår som en ren oppbevaringsplass.

Julestemning fra Markus kirke, hvor Jarle holder konsert 4. juledag kl. 16.

Å hacke sitt eget sinn

KARI: – Vi har nå lest Nicolas Carrs artikkel Surfing our way to stupid. Han bekymrer seg for at internett ødelegger konsentrasjonsevnen. Vi får mye informasjon i små biter. Vi går bort fra en fokusert tenkemåte som han mener var vanlig før. Hva mener du?
JARLE: – Er det virkelig kritisk, konsentrert, reflektert tenkning som har dominert samfunnet de siste 400 årene – før internett? Kanskje blant forfattere og intellektuelle, men det er folk som lager seg en boble.
– Er du enig med Carr i at internett virker negativt på viktige mentale evner?
– Jeg tenker at vi er i startfasen av å forstå hvordan hjernen fungerer. Derfor har vi enda ikke klart å hanskes effektivt med ulike måter å bruke den på. Vi må få et bevisst forhold til hvordan hjernen virker i ulike gir. Da kan vi gire opp og ned, alt ettersom det passer. Det samme gjelder kroppen, vi kan løpe eller gå, til sitt bruk. Vi må både utnytte teknologiens muligheter, og ivareta fokuserte tenkemåter. Jeg er sikker på at Carr hadde stor nytte av forskningsrapporter og søkemotorer på nettet da han skrev boka. Effektiv bruk av internett er helt avgjørende for å kunne skrive en slik bok. Det handler om selvdisiplin. Det kan være så enkelt som å dele opp dagen.
– Har du gjort det?
– Jeg jobber med det, og ser effekten av å bli bevisst hva jeg bruker tiden på. Nå er det så mye informasjon i så mange medier at vi er nødt til å sjonglere. Da må vi lære oss å bruke mangfoldet, og ikke forkaste det. Mange med kontorjobb sjekker e-post hvert femte minutt, og bruker store deler av dagen på det. Det er mye mer effektivt å sjekke et par ganger om dagen. Det har jeg begynt med, og da svarer jeg mye fortere. Sjekker du mailen hvert femte minutt, tenker du lett at du skal svare senere.
– Da TVen kom satt folk og så på alt, bare fordi det var TV. Men det er mange år siden jeg bare har «surfet» på TV. Jeg leser programmet hver søndag, finner ut hva jeg vil se neste uke og stiller det inn på opptak. Slik unngår jeg både surfing og reklame. Med den nye PVR-teknologien er det også blitt lettere å stille inn opptak, så flere ser det de faktisk vil se.
– Jeg trenger ingen påminning om at det har vært et drap i Vestfold og en brann i Troms. Det er synd for dem det gjelder, men hvorfor skal jeg se på Dagsrevyen?
– Mange programmer gir lite positivt, men ingen medier er dumme i seg selv. Det kommer helt an på hvor bevisst man bruker dem.
– Når det gjelder bevissthet, tror jeg vi vil ta betydelige skritt i årene fremover. Vi ser allerede trenden med coaching og selvutvikling.
– Men det fins en oppfatning om at selvutvikling er for nyskilte damer i 50-årene.
– Det er jo ikke sant. Næringslivsfolk bruker tusenvis av kroner i måneden på coaching. Det er menn i førtiårene. De har riktignok et annet fokus; de vil være mest mulig effektive på jobben og tjene mest mulig penger, mens damene i 50-årene vil finne seg selv.
– Helt til mennene i 40-årene har jobbet for mye og møter veggen. Da begynner de med samme type selvutvikling som damene i 50-årene.
– På skolen lærte jeg ingen verdens ting om hvordan jeg kunne bruke hjernen effektivt og disiplinere meg. Produktivitet var et spørsmål om moral; å være pliktoppfyllende. I virkeligheten handler det jo 90 prosent om teknikk! Har du god teknikk, er det ikke vanskelig i det hele tatt å få ting gjort. Min generasjon er den mest ivrige på Facebook, og den eldre generasjonen sier at vi ikke kan konsentrere oss. Men vi har jo ikke lært å konsentrere oss! Vi må finne ut av det selv, og det gjør vi. En av de bedre bøkene med tips og teknikker er Mind Performance Hacks. Her lærer du å hacke ditt eget sinn. Boka kan leses istedenfor tjue andre bøker som tar for seg ett konsept hver.
– Hva lærte du av boka?
– Artige ting som å telle til mange tusen på fingrene ved hjelp av totallsystemet. Det var mye inspirasjon å hente.
– Det var en periode du sto opp veldig tidlig for å drive med matte, hadde det sammenheng med boka?
– Nei, jeg bare følte for det. Jeg har sansen for systemer og mentale modeller av virkeligheten. Det er veldig greit hvis jeg skal ut å reise, og må finne ulike alternativer fort.
– Du er god på togtabeller?
– Ikke på å huske dem, men på å tenke ut ulike reisemuligheter for å finne den mest effektive. Forresten lurer jeg på om Nicolas Carr har sett virkelige datanerder i aksjon. De kan sitte 36 timer i strekk og programmere. Det er en konsentrasjon de færreste boklesere kan oppvise.

Fagpressen og forbruksåndsutmaningen

bullybabe Ja, hjertelig velkommen til å dele bord med Cupido i front!

Meldingen står øverst på storskjermen i Oslo Kongressenter. Fagpressens medlemmer har fått klar beskjed om å twitre «for å skape aktivitet i salen» under Fagpressens dag.

Fagpressen #fdagen2010 Da er vi snart startklare. Fyll opp bordene foran…

svartekatta Deilig fruktvogn på #fdagen 2010

Fruktvogna, nå også på blogg.

Her er svartekatta så fremtidsrettet at hun legger ut et mobilbilde av fruktvogna på twitpic.

Arne-Inge er første foredragsholder. Han snakker om milliarder. 200 milliarder på ti år for Google, 11 milliarder på halvannet år for YouTube (solgt!) og 63 milliarder på seks år for Facebook. 42 000 nordmenn har iPad før den er lansert i Norge, og snart kan vi klikke på klærne til skuespillerne i filmer for å kjøpe dem. En veldig spennende utvikling, synes Arne-Inge. CNN sier at Facebook er deres største konkurrent, sier Arne-Inge, og viser fram søyler og tall og bunntall og et utrolig hyggelig løft med rød ring rundt.

Fagpressen #fdagen2010 Markedsfolk er på nettet hele dagen. Hva med bakere, rørleggere og bønder……

Advokatbladet #fdagen2010 bønder er online i fjøset med kuene (chip rundt halsen) og med Tine og Facebook og msn.

Dette er tall dere ikke har sett før! jubler Arne-Inge og viser fryktelig mange søyler med prosenter på mens folk twitrer og twitrer. Og så, et kakediagram på 20 millioner og annonsører og gled dere til 2011 for markedet kommer til å vokse og parametre og verdiskapning og rekker vi spørsmål?

På Twitter har folk begynt å skåle og snakke om baren etterpå og hvor sent de skal komme på jobb i morgen. Og hvis noen tror at krisen ikke er over, så snakk med meg i pausen, sier Arne-Inge.

Så skal Cecilie holde foredrag. Hun sier «sosiale medier» cirka tjue ganger på to minutter, så hun er veldig oppdatert. «Jeg er opptatt av å vise til forskning», sier Cecilie, og viser til at 64 prosent blir fans på Facebook fordi de vil vise at de støtter en virksomhet. Revolusjonerende forskning, med andre ord. Hvordan skal vi omdanne passive fans til aktive ambassadører? Jo, vi skal bruke dialog som merkevarebygging. Facebook kan brukes til å overvåke vareprating som foregår om deg der ute, sier Cecilie.

Fagpressen #fdagen2010 Hvor mange er fan av Fagpressen i dag?

synnesm 116 personer liker fagpressen på facebook. Tror det er flere fans der ute :) særlig her i salen #fdagen2010

pippi65 Samhandling med fans på sosiale medier, det vil si utvisking av skillet mellom konsument og produsent, er suksessoppskriften #fdagen2010

Det er nå jeg oppdager Fagpressens egne pastillesker på bordet. Logoen deres gjør seg godt i pastillformat, tenker jeg. «Hva gjør vi med alle de som liker oss på Facebook?» spør Cecilie. Yessss snart lunch, twitrer Advokatbladet.

Eller som Thure Erik Lund ville sagt: Et forbruksnarkomant levevis, en überfascistoid privatkapitalistisk forbruksåndsutmaning, et slags mobiltelefonreklameaktig verdensras – i motsetning til den siste perifere fliken av virkelighet som ennå ikke er fortært og ufarliggjort av markedskreftene. Mer om det i hans nye roman Straahlbox.

Så er det tid for triple sandwicher, wraps og chiabattaer, for den som klarer å brøyte seg gjennom berget av gratispenner, nøkkelringer og tørka godteri bakerst i lokalet. Etter pausen møter vi foredragsholder Flemming fra Danmark. «Jeg er først og fremst et innholdsmenneske», sier han. Puh!

=Oslo har heldigvis ingen markedsavdeling, men vi har 15 034 fans på Facebook per 20/11/10.

Slumrende Ullteppe is now friends with Karl Ove Knausgård

Det nye årtusen har gitt oss svineinfluensa, iPad og Lady Gaga. Men den mest påtrengende nyheten er statusfeltet på Facebook.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

For ti år siden oppdaterte ingen statusen. Ikke en gang Karl Ove Knausgård skrev om seg selv offentlig. I den grad han skrev selvbiografisk, kalte han seg i hvert fall noe annet enn Karl Ove Knausgård. Folk som chattet på IRC kalte seg også noe annet, for eksempel #NemeZis.

Den svenske psykologen Owe Sandberg sier at flere av hans pasienter nå har en sykelig trang til å oppdatere statusen. Jordmødre ved Stavanger Universitetssykehus sier at fedres statusoppdatering forstyrrer og forsinker fødsler. Far vil helst varsle Facebook med mobilen i samme sekund som ungen blir født. Det fins også et firma som sørger for å oppdatere statusen din etter at du er død.

Først handlet Facebook mest om å poste resultater av quiz på profilen. Jeg fant mitt indianernavn (Slumrende Ullteppe), hvem jeg var i Fraggelberget (Skraphaugen) og hvilken kake jeg var (gulrotkake). Nå som vi vet hvem vi er, forteller vi hva vi og våre nærmeste gjør til enhver tid: «Da var hele familien nydusjet : ) Nå venter vi på X Factor.» «I dag har Theodor lagt kabel i potta si og tisset på do!!! Han har gått masse i bare trusa!!».

Og her, en føljetong om installering av varmepumpe: «Må bærre ha litt meir pæng inn på konto, så bli d vel varmepomp å bilreperasjon å..! / Gleeeeede mæ t varmepumpe-montering på mandag! / Da e varmepompa på plass! Å snart klar t å brukes! / Synes d e flott me varmepomp! No ska d vårrå bra jevn tempratur her framåver ja!»

Det mangler heller ikke på intime betroelser i statusfeltet: «Efter tre veckor i nya lägenheten blir man singel! Sambon hade efterfest och lät nya arbetskompisen dra hem en kille för att knulla i min dotters säng medan han själv spydde på toan och sedan sov med en annan kille i vår säng.»

Selv kronprinsparet oppdaterer statusen i ett kjør, men de ville neppe blitt Karl Ove Knausgård i quizen «Hvilken forfatter er du?» Det ville heller ikke Elin Brodin, forfatteren bak Facebook-siden «Brodins snakkeboble». Her debatteres flyktningers traumer, fengselets funksjon og politiske kompromisser. På vår egen =Osloside kan over 7000 tilhengere diskutere ruspolitikk.

Facebook gjør deg utro, selvopptatt, sjalu og produktiv, skal vi tro pressen. I virkeligheten er folk akkurat som før, bare at flere får vite om det. Noen forteller at de koker semulegrøt, mens andre slår et slag for steppeulvens rettigheter.