Flink pike

Hun tilhørte første kull av heroinister i Oslo, og ble prostituert før hun fylte 16. Fem bøker er skrevet om henne, og endelig ser bestemoren Marit Dahl lyst på fremtiden.


Marit Dahl (49)
ble oppdaget i barnehagen. Hun hadde et uvanlig musikalsk talent. Det passet godt til den flinke piken foreldrene ville hun skulle være.

– Jeg gjorde alt jeg ble bedt om med et smil, selv om jeg ikke smilte så mye inni meg, forteller hun. – Egentlig elsket jeg å spille piano. Det hadde vært fint om jeg kunne spille når jeg følte for det. Isteden ble det et press. Jeg måtte opptre i alle middagsselskaper. Når vi skulle på besøk, håpet jeg at de ikke hadde piano der.

I 1969 kom Marit på 2. plass i Ungdommens Pianomesterskap, bak Wolfgang Plagge. Så fikk hun et ultimatum: Enten måtte hun være inne og øve, ellers ville familien selge pianoet. Da familien flyttet fra Oslo til Kløfta, ville Marit heller være ute med venner.

– Jeg ville bare gjøre noe helt annet enn å være snill. Jeg var nysgjerrig på alt som var forbudt, sier hun.

Hun var 12-13 år da hun begynte med øl og sprit. Så ble hun sammen med en gutt i fylla på 17. mai. Han var helt imot hasj, for narkotika var narkotika, mente han. Da gjorde Marit sitt andre opprør.

– Første gang jeg røkte hasj, merket jeg ingenting. Det hadde heller ingen større betydning for min ruskarriere. Da jeg prøvde morfin, stakk det som et helvete innenfra og ut. Etter noen sekunder kom varmen og roen. Det gjorde meg så tørst at jeg hev en Cola rett ned og spydde.

Marit skjønte ikke hvordan noen kunne bli avhengig av dette. Men hun var langt fra ferdig med opprøret sitt. Det gikk slag i slag med voldelige kjærester og dop, til hun sto i Stenersgata i Oslo og var barneprostituert. På 70-tallet var gata berømt blant kundene for unge jenter. De yngste var 13.

– Sexsalget foregikk hele dagen, i lunchen og før kundene hentet barn i barnehagen. Det var vanlige menn med barnesete i bilen. Vi så heller ikke ut som horer, og hadde langt ifra miniskjørt og nettingstrømper.

De unge jentene fikk bedre betalt enn de voksne. Derfor hendte det at eldre prostituerte kom til Stenersgata og lot som de var under 16. Da Marit selv ble eldre, møtte hun kunder på hotell.

– På Fagerborg hotell i Sporveisgata satt to gamle damer og leide ut rom til oss. Det var ingen tvil om hva som foregikk. Jeg møtte også forretningsmenn i lobbyen på finere hoteller.

En taxisjåfør
betalte Marit 300 kroner bare for å sitte på kaia og prate.

– I utgangspunktet ville han kanskje ha et nummer, men vi ble alltid bare sittende og dele matpakka hans. Han hadde en spesiell ost som jeg likte så godt. Det var en pause for oss begge. Jeg ble veldig glad når han kom, og etter hvert tok jeg ikke imot penger. Han hadde ingen kone, men andre kunder snakket ofte om den håpløse kona og alt hun ikke ville gjøre.

I 1977 begynte
heroin å fortrenge morfin på gata i Oslo. Marit hadde hørt at heroin gikk fortere ut av kroppen. Dermed ble man fortere syk, og måtte stresse mer for å skaffe en ny dose. Hun foretrakk morfin, men tok heroin for å bli frisk når hun ikke fikk tak i det. Etter hvert ble hun så hekta på heroin at morfin ikke virket som før.

Det var på
denne tiden hun ble stoppet på Karl Johan. Den høye og mildt sagt tynne jenta fikk  modelltilbud fra et stort byrå. Hun hadde allerede fått flere tilbud fra mindre seriøse aktører.

– Jeg hadde blåveis på øyet og spiste en pølse i uka. Ofte ikke en pølse en gang, bare potetmos og rå løk. Jeg bodde på hospits og skjønte at jeg aldri ville klare jobben som modell, selv om det var et godt tilbud.

St. Hansaften 1982
møtte hun en spesiell mann på strøket. Det var en uke siden hun slapp ut fra fengsel for dopsmugling. Hun hadde mistet leiligheten, og visste at hun sto ved et veiskille. Mannen som åpnet bildøra var redaktør i jentebladet Romantikk. For ham var det kjærlighet ved første blikk. For Marit var det en mulighet til å få hjelp.

– Jeg var glad
i ham på en måte, før jeg oppdaget hans sanne jeg, sier Marit. Hun klarte å slutte med heroin, men ble avhengig av mannen som sa at hun aldri ville klare seg uten ham.

– Han minnet meg alltid på hvor jeg kom fra, og jeg ble redd for å gå fra ham. Når jeg kaller min nye bok «Hekta», betyr det også at jeg var hekta på ham. En gang sa jeg rett ut: «Kan du ikke heller gi meg en på trynet enn å holde på med den psykiske terroren?».

Igjen var Marit
fanget bak en fin fasade. Mannen skrev om deres liv sammen, og fikk en bestselger med boka «Kjør meg til Slottsparken» i 1985. Her fremstiller han seg selv som helten som redder den skjønne, men brysomme Marit. Og Marit spilte med i media. Lørdagsrevyen, store aviser og ukeblader kom på besøk. Ingen fattet mistanke.

– Jeg hadde nettopp fått en sønn, og ville ha så mye ro som mulig, sier Marit. – Jeg gjorde alt jeg kunne for å tekkes min mann, ellers ville det blitt et helvete hjemme.

– Er det mange
menn som tror at de har et romantisk forhold til en prostituert?
– Det er vel en spesiell type menn. De tiltrekker seg kvinner som er svake der og da. Min eksmann tåler meg ikke nå som jeg har reist meg opp. I dag ville jeg nok sett de dårlige tegnene tidligere. At han plukket meg opp på strøket er ett av dem. Men jeg følte meg som verdens heldigste jente når han tilbød meg et sted å bo.

Interessen rundt
Marit ble så stor at hun utga en egen bok; «Jeg ville heller leve». Heller ikke her kunne hun fortelle sannheten. Men hun kunne advare ungdom mot dop. Helst ville hun gitt en nyansert fremstilling, men Landsforbundet mot stoffmisbruk presset henne. Hun måtte skjære alle stoffer over én kam, og skremme ungdommen. Opplaget på 5000 ble revet vekk. Igjen ville journalister vise fram Marits «lykkelige» familieliv.

Men hun vokste
også på erfaringen. Hun reiste rundt på skoler og holdt foredrag. Elevene ga henne gode tilbakemeldinger. Da 90-tallet nærmet seg, turte Marit endelig å ta ut skilsmisse. Hun tok med sine to små barn til Vestfold for å leve i fred som rusfri. Trodde hun. Etter tre år sprakk hun, da hun fikk en ny kjæreste som slett ikke var rusfri. Heldigvis var han snillere enn eksmannen.

– Datteren min
sier at hun ikke tenkte over problemene den gangen. Jeg lagde vafler og eggedosis, og ropte inn alle ungene i gata. Jeg brukte akkurat nok heroin til å holde meg frisk. Jeg hadde store planer om behandling, men da måtte jeg flytte fra Vestfold fylkeskommune. Det var lettere å få plass med adresse i Oslo.

Først flyttet barna
, og så flyttet Marit inn hos eksmannen i Oslo. Han foretrakk henne fremfor sin nye kone. Nok en gang ble hun snill og flink husmor, og endelig fikk hun plass ved ARKEN bo- og behandlingstilbud. Det var ikke første gang hun tydde til slik hjelp. «Mindre enn ti», sier hun om antall behandlinger hun har prøvd i ruskarrieren. ARKEN virket lovende, helt til hun ble syk.

– Jeg skjønte ikke
hvorfor jeg aldri ble frisk igjen. De ansatte skjønte det heller ikke. Hadde jeg fått en lege, kunne han lett konstatert lungebetennelse. Men folk begynte bare å se skeivt på meg. Hadde jeg begynt med stoff igjen? Lurte jeg dem? Det kom ingen lege til ARKEN, selv om det lå ved Gaustad Sykehus. Derfor orket jeg ikke å være der lenger.

Da Marit rundet
førti, krøp hun til korset og søkte om metadon. Det var lange ventelister. Men da hun ble dødssyk i 2001, fikk hun metadon på dagen. Siden har hun tatt én dose med heroin, og den virket ikke.

– Jeg ville vel teste meg selv. Hadde jeg hatt lyst på mer heroin, kunne jeg latt være å ta metadon noen dager. Men stoffet er annerledes i dag enn før; kvaliteten er mye lavere. Det er også derfor mange blander rohypnol i skuddet.

Kunne hun fått
heroin i tablettform, ville hun heller hatt det. Metadon kan være vanskelig å leve med.

– Jeg må ta meg skikkelig i nakken for å fungere. Jeg blir lett sittende hjemme og se på TV, som en zombie. Jeg har ingen gnist. Samtidig vet jeg om folk som fungerer veldig bra på metadon. Jeg vil gjerne få fram at rusavhengige må behandles individuelt. Da jeg ba om Subutex, fikk jeg bare høre at det ikke var noe for meg. Uten at jeg noensinne hadde prøvd det.

Marit prøver
å bruke litt mindre metadon enn hun får. Hun har også prøvd å trappe ned, men det gikk dårlig uten hjelp.

– Legen min skjønner ikke hvorfor jeg vil trappe ned. Jeg synes leger burde lære seg hva metadon er, og hva det gjør med folk. De må høre på pasienten, ikke bare skrive ut lykkepiller. Da jeg sa at jeg bare ble verre av lykkepiller, fikk jeg i trynet: «Ja sånne som deg vil vel heller ha Valium». Det er veldig dømmende holdninger.

Hun har alltid
vært åpen med barna om sitt forhold til rus. Der har hun brutt med fasaden fra oppveksten. Som voksen har hun også prøvd å spille piano, men hun husket ingenting. Det ble for traumatisk. Nå ser hun lyst på fremtiden, og er klar for å prøve igjen.

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Portrettintervju

4 responses to “Flink pike

  1. En tøff historie, tankevekkende!

    Jeg lurer på om jeg skal lese «Kjør meg til Slottsparken» om igjen. Historien ser nok ganske annerledes ut når man vet det som kommer fram i dette intervjuet.

    Lik

  2. Jeg er egentlig glad for at jeg leste «Kjør meg til Slottsparken» før jeg visste det (ganske rett før også). Men både før og etter, det kan være interessant. Mr. Galåsen har også skrevet to andre bøker om henne, «17 dager i mai» og «Etter Slottsparken».

    Lik

  3. Takk for din åpenhet. Historien din er veldig gjennkjennede

    Lik

  4. B.

    Det kjennes trist å lese om alt hun har gått igjennom. Men når det gjelder disse holdningene til rus avhengige. De er nesten helt den samme i dag som da..
    Av leger og staten, og denne uvitenhet om hva metadon egentlig gjør med kropp og sinn.
    Livsgnisten dør ut, og passefist tilværelse tar helt over. Vi gutter kan ta testosteron hormonet. For så å få sexlyst, glede følelse og en mer normalitet i følelseslivet.
    Jeg takker for historien.
    Jeg er narkoman selv, og har vært det i snart tretti år. Men bruker ikke narkotika i dag.
    jeg skulle så gjerne ønsket at holdningen rusavhengige opplever daglig av leger og hjelpe personell, kunne forandres kraftig.
    For det eneste de fleste av oss ønsker seg er, et verdig liv. Takk, Mvh.B

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s