Category Archives: Temaartikkel

Tøys mer, men ta følelser på alvor

Gretchen Rubin eksperimenterte med sine egne barn, og fant ut hva som virket.

familiekrangel2

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen


Gretchen var en
passe fornøyd småbarnsmor i New York da hun bestemte seg for å få det enda bedre. Hun leste et berg med bøker om lykkeforskning, og startet en blogg for å utveksle ideer. Gjennom et år satte hun av hver måned til testing av ulike lykkeprosjekter. Mange tiltak involverte døtrene på ett og sju år. Gretchen visste allerede at kjefting ikke var veien å gå. Men hva var oppskriften på å skape mer fred og lystighet hjemme?

Gretchen ville bli blidere. Når barna slo seg vrange, fortalte hun en vits isteden for å kjefte. Det behøvde ikke å være avansert humor, tvert imot. Da eldstedatteren Eliza ikke ville gå på taekwondo, sa moren: «Jeg bryr meg ikke en lort om å drive med sport!». Dette syntes datteren var kjempemorsomt. Det fungerte mye bedre enn å be henne slutte å klage. (Antakelig var det enda morsommere på engelsk enn i norsk oversettelse…)

Tøyseprosjektet lærte Gretchen at god stemning ikke kommer av seg selv bare du slutter å kjefte. Den kommer gjennom vitser, lek og tull. Før ble moren irritert når faren begynte å sjonglere med nyinnkjøpte appelsiner foran barna. Hun ville heller ha maten på plass i skapet fortest mulig. Men døtrene ble lykkelige av sjongleringen. Neste gang familien pakket ut matvarer, la mor en klementin i hver øyehule og så på døtrene. De hylte av fryd, og maten kom tidsnok inn i skapet.

Humor var en viktig del av Gretchens strategi, men like viktig var alvor. Hun oppdaget bøkene til Adele Faber og Elaine Mazlish, som er eksperter på foreldrerollen. Et par i Gretchens vennekrets hadde uvanlig veloppdragne barn. De sverget til Faber og Mazlish’ metoder. Bøkene viser til konkrete eksempler, der mange andre foreldrebøker bare handler om prinsippene.

Hva gjør du når barnet hyler som en stukken gris i lekebutikken fordi hun ikke får det hun vil ha? Du viser respekt for barnets følelser. Du antyder ikke at det er feil å være sint, eller at barnet ikke trenger leken. Det er mye bedre å sette ord på barnets følelser og synspunkter, og si:

«Du er frustrert. Du har lyst på leken».

Hvis barnet heller vil leke enn å bade, kan du si: «Du koser deg med å leke. Du har ikke lyst til å bade, selv om det er på tide».

Gretchen ble overrasket over hvor effektiv denne strategien var. Mye av barnas frustrasjon skyldes at de blir ignorert, ikke at de blir tvunget til å gjøre noe. Bare ved å gjenta hva Eliza sa, og vise at hun forsto henne, oppnådde Gretchen ofte fred. Før hadde hun pleid å si imot datterens følelser: «Du kan umulig ha lyst på Lego, du leker jo aldri med den Legoen du har», eller «Du er ikke sulten, du spiste jo nettopp».

Undersøkelser viser at 85 prosent av informasjonen fra voksne til barn er negativt ladet: «nei», «stopp», «ikke». Isteden for å bare nekte barnet noe, er det bedre å vise forståelse og forklare hvorfor de ikke får lov:

«Jeg vet du har lyst til å bli, men vi må dra fordi pappa glemte nøklene sine».

Det er også bedre å bruke positive ord enn negative. Ikke si: «Nei, ikke før etter lunch». Si heller: «Ja, så snart vi er ferdige med å spise lunch».

Gretchen fant ut at hun gjorde stor inntrykk på barna ved å skrive ned ting. Selv ettåringen ble rolig hvis moren tok fram pennen og sa høyt: «Jeg skal skrive det ned. ‘Elanor liker ikke å ha på seg vinterstøvler!’»

En annet triks var å svinge med en usynlig tryllestav og uttrykke at hun forsto barnas ønsker: «Hvis jeg hadde hatt en tryllestav, ville jeg gjort det varmt ute sånn at vi slapp å gå med jakke». «Hvis jeg var en trollmann, ville jeg tryllet fram en pakke med cornflakes!».

Før hadde Gretchen trodd at hun oppmuntret barna ved å si: «Det er ikke noe vanskelig å dra av seg sokkene, bare prøv!» Så leste hun at mennesker prøver hardere hvis de får høre at en oppgave er vanskelig. Hun begynte å si ting som: «Sokker kan være vanskelige å få av seg. Av og til hjelper det å dytte den bakerste delen nedover ankelen isteden for å dra i tåa».

I boka «Lykkeprosjektet» skildrer Gretchen en episode der Eliza kommer gråtende inn på soverommet til foreldrene. Moren trekker henne opp på fanget, og får høre at hun føler seg oversett: «Folk bryr seg alltid om Elanor, men ingen bryr seg om meg!».

Før ville moren ramset opp eksempler på at Eliza tok feil. Hun ville pekt på alle brettspillene de hadde spilt sammen, eller sagt at Eliza egentlig visste godt at folk brydde seg om henne. Nå valgte mor en bedre strategi: å ta datterens følelser på alvor.

«Ja vennen, du blir lei deg, og du føler at vi ikke ser deg. Du føler at folk er mer opptatt av Elanor». Datteren svarte bekreftende, og lurte på hva hun skulle gjøre med det. Isteden for å lete febrilsk etter den enkleste løsningen, sa moren at det var et vanskelig spørsmål som de skulle tenke nøye gjennom. Eliza omfavnet henne, og moren sa at familien var veldig glad i henne uansett hva som skjedde.

Det er godt kjent at vonde følelser forsterkes hvis man fornekter dem. Ved å vedkjenne seg følelsene, åpner man for at gode følelser kan komme tilbake. Det var nettopp dette Gretchen opplevde med Eliza. Selv far i huset, som var skeptisk til bøker om barneoppdragelse, sverget til den nye metoden. En morgen da ettåringen Elanor kastet seg skrikende på gulvet, løftet han henne opp og sa:

«Du er frustrert. Du vil ikke ha på deg de skoene, du vil gå i sandalene».

Da sluttet Elanor å gråte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

JoralfKolloen

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Shoaib sorterer merkelappene

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2011.

Da Shoaib Sultan kom til Norge ble han bare kalt innvandrer. I dag kalles han muslim, og blir tillagt holdninger han ikke har.

shoaib11

Shoaib Sultan vandret ikke inn i Norge. Han krabbet. Som ettåring kom han til Oslo i 1975, fra en jevnstor by i Pakistan. «En liten by», som han selv kaller det. Mens han gikk på barneskolen flyttet familien til et adskillig mindre sted i Sør-Odal. Verken der eller i hovedstaden ble de kalt muslimer.

– På åttitallet var jeg en raring på skolen. Men ingen skyldte på religion. Det handlet mer om at jeg var en bokorm. Læreren sa jeg hadde lånt og lest flere bøker på skolebiblioteket enn resten av klassen til sammen.

«Hvor god er du på Nesbudialekt?» spurte en quiz, og Shoaib fikk resultatet «Perfekt! En ekte nesbu?» En annen quiz sier at han kjenner Oslo bedre enn han kjenner sin egen mor. Dessuten har han full kontroll på Midtøsten og Nord-Afrika. Alt dette fremgår av hans rikholdige Facebook-profil. Han var tidlig aktiv på sosiale medier. Da han fikk tvillinger, ble pappapermisjonen varslet på Twitter. I dag bruker han sosiale medier mest til seriøse diskusjoner, blant annet om kultur og religion.

Var det 11. september som gjorde oss så veldig oppmerksomme på at noen er muslimer?
– Det var et vannskille, men tendensen begynte tidligere. Jeg var inne på det i min bacheloroppgave i statsvitenskap på 1990-tallet. Der skriver jeg om bortfallet av Sovjetunionen. Det skapte behov for et nytt fiendebilde, noe Vesten kunne være i opposisjon til. I media er retorikken blitt mye verre etter 11. september. På 1990-tallet ble ikke ekstreme grupper tatt seriøst. Nå er de mainstream i nyheter og offentlig debatt. Vi har også fått nettaviser, som må lage overskrifter folk klikker på. De fokuserer på det ekstreme for å tjene penger.

Hvorfor setter vi alt og alle i bås?
– Ingen vil kategorisere seg selv, men alle ønsker å kategorisere andre. Det hjelper oss med å forklare verden. Når man ikke helt forstår hvorfor ting er som de er, er det greit å finne en forklaring. Folk med lite kjennskap til muslimer sier ofte til meg: «Du er jo normal. Men så er det alle disse gærningene…»

Shoaib mener det har skjedd en uheldig sammenblanding mellom religiøs sosialkonservatisme og ekstremisme.

– Det fins forstokkede holdninger blant muslimer. Det kan man godt ta opp som et problem. Men hvorfor blande det sammen med ekstremisme? Det er forskjell på folk som ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, og folk som forsvarer terror. La oss si at 3 av 1000 muslimer forsvarer voldsbruk, og at 40 er konservative. Når de slumpes sammen, blir 43 av 1000 ekstremister. Slik retorikk bidrar bare til å styrke ekstremismen.

Han innrømmer gjerne at det fins muslimer som bekrefter stereotypene, og som har interesse av at de bevares. At disse får så mye oppmerksomhet, tror han ikke er lurt.

– Ekstremister på ulike sider ønsker gjerne det samme. Det er viktig for dem at det blir skapt skiller og uenighet. Konfrontasjon er en av drivkreftene bak terrorisme. Terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til hvor sterkt andre hater dem.

– Når man hater og kjemper imot noe, gir man vel motparten en identitet som styrker den?
– Akkurat. Man styrker det man hevder å kjempe imot. Danmark har en mye råere islamdebatt enn Norge. De har også flere ekstremister. Mange ressurssterke og redelige muslimer flytter til England, USA eller Canada for å slippe hatet.

Selv bodde Shoaib i USA som student fra 1994 til 2000. Der merket han en annen holdning til muslimer enn i Norge.

– I USA er religion en mye mer naturlig del av folks liv. De har en stor og systematisk respekt for livssyn. Dermed får man ikke de samme debattene som i Norge. Jeg måtte heller ikke forklare eller forsvare noe på grunn av min pakistanske opprinnelse.

Har dette endret seg i USA etter 2001?
– Man kan mene mye om amerikansk utenrikspolitikk, men innenriks er debatten fortsatt mye bedre enn i Europa når det gjelder muslimer. Du er amerikaner gjennom det du gjør, ikke hvor du kommer fra. Deltar du i samfunnet som alle andre, er du fullstendig godtatt.

Da Shoaib bodde i USA, følte han seg mest av alt veldig norsk.

– De norske studentene skilte seg ut, selv fra svensker, i hvordan de reagerte på ting. Jeg var definitivt en av de norske, selv om det var mange pakistanere der.

Reagerer du som en nordmann også når du ser Muhammed-karikaturer?
– Jeg synes på mange måter det er ubehagelig. Men jeg forsvarer retten til å publisere dem. Problemet er at publiseringen handler mer om provokasjon enn om ytringsfrihet. Det fører ikke noe godt med seg.

Noen mener at moderate muslimer ikke er flinke nok til å protestere mot ekstremisme.
– Da følger de dårlig med. Hver gang noe har skjedd, har folk gått ut og tatt avstand. Men det er utrolig hva du ikke ser hvis du lukker øynene. Jeg kan si at jeg tar fullstendig avstand fra noe, og likevel blir jeg bedt om å være tydeligere. Uansett hvor tydelig jeg er, er jeg ikke tydelig nok. Da handler det ikke om hva jeg sier, men om hva andre antar at jeg mener.

Hva er viktigst for deg personlig ved islam?
– Hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker, samfunnet og kloden. I islam heter det at Gud tilgir overtredelser mot seg selv, men ikke mot andre mennesker. Gjør jeg urett mot deg, er det du som må tilgi meg, ikke Gud. Jeg håper at jeg kan oppføre meg i tråd med det jeg sier. Det viktigste idealet er den gylne regel, som fins i mange religioner. Hos muslimer, som hos alle andre mennesker, kan det være langt mellom ideal og realitet. Menneskelige trekk veier tyngre enn religiøse idealer.

Hva kan en gjennomsnittlig nordmann lære av en muslim?
– Jeg vet ikke om en gjennomsnittlig nordmann fins. En gang hadde jeg en norsk kollega som flyttet til en annen landsdel fordi tanta hans trengte hjelp. Det er en veldig familieorientert tenkemåte, som ofte forbindes med muslimer. Merkelapper fungerer ikke, men man kan alltid lære noe av andre. Den dagen du tror du ikke har noe å lære av andre, inkludert muslimer, har du tapt.

Du var tidligere generalsekretær
i Islamsk Råd. Betyr det at du var med på å bestemme hvordan norske muslimer skulle oppføre seg?
– Nei. Norske muslimer ville frabedt seg å få diktat fra meg. Muslimer er veldig forskjellige og egenrådige. Vi har ingen pave eller kirkelig autoritet over oss. Imamer leder bønn, men de forteller deg ikke hvordan du skal tenke. Islamsk Råd har iblant satt dagsorden i media, men altfor ofte fikk vi en reaktiv rolle. En eller annen muslim i Trondheim sa at man må kunne slå ungene. Noen muslimer i London utførte et terrorangrep. Da måtte vi ut og ta avstand, og fordømme det i alle mulige varianter.

– Er du lei av å måtte ta avstand fra folk du ikke kjenner, bare fordi de er muslimer?

– Ikke hvis det skjer noe jeg synes er viktig å kommentere. Men jeg er lei av at enhver kommentar blir forsøkt misforstått. Muslimske samfunnsdebattanter blir tillagt motiver de ikke har. Du og jeg kan si det samme, men når jeg sier det blir det oppfattet som en trussel. Jeg må bruke en halvtime på å komme med alle slags forbehold. Da blir det vanskelig å få sagt noe. De største islamhaterne mener de er kunnskapsrike, men de har bare forlest seg på hat-litteratur. Alt sees gjennom negative briller. I mine øyne er ikke det kunnskap. Jeg beundrer folk som tør å endre standpunkt når de blir konfrontert med fakta. Men noen tolker alt i samme retning, uansett hva de får servert.

Shoaib har fått sin porsjon hets og sjikane, men lite direkte trusler. Han tror kvinner er mer utsatt for det.

– Jeg kjenner unge muslimske kvinner som er blitt drapstruet på telefon, sms og mail av nordmenn. Dette er godt utdannede jenter som åpner munnen og som ikke bruker hijab, men de forsvarer andres rett til å bruke det. De passer ikke inn i folks stereotyper. Det provoserer.

En undersøkelse gjort for Aftenposten viser at nordmenn frykter muslimer mer enn klimakrisen. Shoaib bemerker at global oppvarming ikke bare gjør været varmere, men også mer ekstremt i alle retninger. Dette er han svært opptatt av. I skrivende stund er han leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag på Søndre Nordstrand.

– Mange ledende muslimer er opptatt av moderasjon. Selv kjører jeg kollektivt, men jeg vil ikke skru klokka tilbake til steinalderen. Vi må finne løsninger så vi kan få til like mye som i dag eller mer, på en miljøvennlig måte. I Emiratene lager de en by hvor alt skal baseres på alternativ energi. Der har andre byer mye å lære.

Pakistan fikk kvinnelig statsminister allerede i 1988. Benazir Bhutto var datter av en tidligere statsminister. Er klasseskillet i landet mer fremtredende enn skillet mellom kjønnene?
– Ja. Mange pakistanere har hatt godt av å flytte til et mer egalitært samfunn som Norge. Blant norsk-pakistanere kan foreldrene være analfabeter og barna leger. De fleste pakistanerne i Norge kommer fra et ruralt område i hjemlandet. I Sverige er det annerledes. Der er pakistanerne en liten gruppe, med bakgrunn som urbane og høyt utdannede.

Shoaib mener vi er vel utålmodige når det gjelder integrering. Vi vil ha resultater med en gang, mens forskning sier at det tar tre generasjoner.

– Andre generasjons innvandrere blir hengende litt imellom to kulturer. Tredje generasjons innvandrere fra Pakistan har vi ikke sett så mye til enda. De er ikke gamle nok til å delta i offentligheten.

– Vurderte du noen gang å bli boende i USA?
– Av ulike grunner valgte jeg å flytte tilbake til Norge. Det er mye jeg liker ved USA, men de har ikke noe sikkerhetsnett for folk som faller utenfor. Det var vel en norsk politiker som sa at i Norge er vi alle sosialdemokrater.

Selv pakistanere?
– Ikke minst pakistanere!

Shoaib Sultan jobber i dag som rådgiver i Antirasistisk Senter. Han er også MDGs ordførerkandidat i Oslo. Bildet er hentet fra partiets webside.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju, Temaartikkel

Nå handler det om liv eller død

Slik det ser ut nå, vil jordas temperatur øke med 5 grader innen 2100. Det vil ta knekken på oss. Per Hjalmar Svae forklarer hvordan vi kom hit, og hvordan vi kan snu.

Nivået av klimagasser i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år. FNs siste klimarapport slår fast at menneskeskapte utslipp er hovedårsak til oppvarmingen siden 1950-tallet. For å nå målet om maks 2 graders økning, må karbonutslipp ned med 40–70 prosent fram til 2050. Men fortsatt øker utslippene. Siden årtusenskiftet har de økt med over 3 prosent årlig i snitt. Samtidig blir verden fattigere på skog og andre økosystemer som «spiser» karbondioksid.

svaebokPer Hjalmar Svae er siviløkonom og forfatter av boka «Løsningen er grønn». I 20 år underviste han i blå og rød økonomi ved Handelshøyskolen BI. Ingen av teoriene viste vei ut av oljealderen. Han så behovet for en grønn økonomi. I dag er han seniorrådgiver for miljøvern i Hordaland fylkeskommune. Han forklarer hvorfor det er vanskelig å unngå klimakatastrofe, og hvordan vi likevel kan klare det.

Tidligere har vi klart å løse miljøproblemer som sur nedbør og hull i ozonlaget. Hvorfor er det vanskeligere å få ned utslipp av klimagasser?
– Sur nedbør ble vi kvitt gjennom renseanlegg, uten å endre den økonomiske veksten. Hullet i ozonlaget ble vi kvitt ved å fjerne KFK-gasser fra kjøleskap og annet, uten å endre den økonomiske veksten. Nå rammer miljøproblemet selve veksten og kjernen i industrisamfunnet – den fossile energiforsyningen. Vekst er en selvfølge for både røde og blå politikere. Men jordkloden er ikke ubegrenset stor. Derfor er det umulig med grenseløs vekst. Fossilalderen er en svært kort periode: drøyt to hundre år med billig, lett tilgjengelig og lett anvendelig kull, olje og gass. I dag står dette for 80% av global energiforsyning.

Har hele samfunnet havnet i «luksusfellen»? Å bruke opp naturressurser som ikke kan fornyes er vel nesten som å leve av forbrukslån?
– Ja, det er ikke bærekraftig. Når en bedrift låner penger i banken, må det bokføres som lån. Å bokføre lånte penger som gevinst er svindel. Men når bedriften låner olje fra naturen og selger den, blir det bokført som ren gevinst i regnskapet. Det som ser ut som en kjempegevinst er egentlig et lån som ikke betales tilbake. Tradisjonell økonomisk teori handler om produksjon og fordeling. Den overser miljøet. Naturverdier bokføres ikke slik som pengeverdier. Det fører til overforbruk av natur. Også fornybare ressurser gjøres til avfall raskere enn avfall kan resirkuleres tilbake til ressurser. Det er like dumt som om bonden skulle spist opp såkornet til neste års avling. Bare mellom 1975 og 2000 regner man med at 18 % av jordas dyrkbare mark gikk tapt.

Hva er feil med det økonomistudenter lærer i dag?
– Økonomien er ikke integrert i naturens kretsløp. Vi må gå fra en vekstøkonomi til en stabil kretsløpsøkonomi. Da må vi utvikle gode systemer for miljøregnskap. Tidligere har vi brukt mye krefter på å utvikle gode systemer for finansregnskap. Nå må vi skape en økologisk og sosial markedsøkonomi. Ved å endre aksjeloven og regnskapsloven kan man kreve at bedrifter rapporterer og styrer etter en tredelt bunnlinje. Det vil si miljøansvar og sosialt ansvar i tillegg til økonomiske forhold.

Du snakker ikke om et helt nytt økonomisk system, men en forbedring av det vi har?
– Jeg er ikke imot markedsøkonomi. Den må bare ikke gi fortrinn til de som bringer utviklingen i gal retning. Det må bli slutt på at det er gratis å forurense! En global CO2-skatt vil føre til at ren og fornybar energi fases inn i økonomien, fordi det blir billigere enn fossil energi. Vi må styrke konkurranseevnen til produsenter som tar miljøansvar og sosialt ansvar. Et sertifikat kan vise hvor ansvarlig en virksomhet er. Norge, og helst hele EU, kan nekte å importere varer fra uansvarlige produsenter. En grønn økonomi er uansett mer lokal og nasjonal. Det reduserer transport og klimagassutslipp. Denne økonomien er også mer stabil, fordi den er mindre avhengig av internasjonale konjunkturer.

Hvordan får vi folk flest til å handle mer miljøvennlig?
– Det nytter ikke å mase på folk. Vi må få tiltak som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. Inntekt kan skattlegges mindre, mens miljøbelastning, ressursbruk og overforbruk skattlegges mer. Da vil bedrifter, organisasjoner, kommuner og husholdninger velge mer miljøvennlige alternativer. Mye kreativitet vil bli brukt til å skape nye, grønne løsninger. Et eksempel er programvare for samkjøring, som Statens Vegvesen og Hordaland fylkeskommune utvikler nå. Alle kan se at «uteplassen» på veiene er full i rushtiden. Men innvendig har bilene masse ledig kapasitet. Se for deg en rushtidsavgift på 100 kroner dagen. Jo flere passasjerer du har med i bilen, jo mindre koster det å passere bommen. Med en app på mobilen kan du tilby eller etterspørre reiser med bil. Senere kan systemet kobles til registrering av bompasseringer. Slik blir køene borte uten at vi må bygge ut veinettet.

Et grønt samfunn kan også trenge en ny kultur, med andre verdier i sentrum?
– Ja, vi må ikke la pengeverdier telle mer enn naturressurser og menneskelige behov. Det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe og tjene penger. Å skape et bærekraftig samfunn krever arbeid i seg selv. Vi trenger nye arbeidsplasser innen miljøteknologi, avfallsbehandling og så videre. Samtidig må vi få mer livskvalitet ut av mindre forbruk. Vi må samarbeide og dele mer, slik at færre enheter produseres og konsumeres. Poenget er at grønne verdier vil øke livskvaliteten. Når vi må dele mer på ting, pleier vi sosiale relasjoner. Lavere forbruk gir mindre livsstilssykdommer som overvekt, allergi, kreft og hjerteinfarkt. Når vi slutter å dyrke materielle verdier på bekostning av indre behov, får vi bedre psykisk helse. Og fins det noe mer meningsfullt enn å løfte seg selv og menneskeheten til et nytt utviklingstrinn?

Hva skjer om vi ikke klarer løftet, og jordas temperatur øker med mer enn 2 grader?
– «Verdens matvaresikkerhet er truet», sier FNs klimapanel tørt i sin siste rapport. Går man inn i bakgrunnsforskningen, viser klimamodellene at det blir alvorlig eller ekstrem tørke i alle verdens kornkammere ved slutten av dette århundret. Det skjer om klimautslippene fortsetter å øke i samme takt som nå. Ekstremvær vil ødelegge infrastruktur, boliger, fabrikker og byer. I verste fall blir det rå kamp om vann, mat og energi, med folkevandringer, konflikter og kriger som følge. Verdens befolkning har økt fra 1,65 milliarder i 1900 til 7 milliarder i dag. Vi har økende ressursbehov, men synkende tilgang på ressurser. Ressursklemmen vil nærme seg et krisepunkt. Når det skjer, forsvinner friheten vår.

Jeg intervjuet Svae til gatemagasinet =Oslo, januar 2015.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Rusens røtter

I tusenvis av år har mennesker brukt det vi i dag kaller rusmidler. Vi tar en titt på stoffenes forunderlige gang gjennom verdenshistorien.

Denne artikkelen hadde jeg på trykk i =OSLO nr. 3/2013.

Naturen har utallige vekster som gir hallusinasjoner, dempende eller oppkvikkende effekt. De er blitt anvendt medisinsk, religiøst og til rekreasjon. Cannabisplanten ble avbildet på kinesiske vaser 10 000 år før vår tidsregning. I Kina ble den brukt i folkemedisin og religionsutøvelse. I India ble den tilsatt drikker og søtsaker.

På 1800-tallet lurte britene på om de indiske undersottene tok skade av cannabis. The Indian Hemp Drugs Commission utarbeidet sju store rapporter. Konklusjonen var minimal skade på fysiologi, mental helse og moral. Bare overdreven bruk kunne ha ulemper. Britene skattla stoffet og regulerte dyrkingen. Bruk skulle fortsatt tillattes, som en viktig del av Indias sosiale og religiøse liv.

Også afrikanerne
foretrakk opprinnelig å spise og drikke cannabis. Røyking ble først vanlig da hollenderne innvandret med sin tobakk på 1600-tallet. I Norge har vi sikre spor av planten fra vikingtiden. Den ble mye brukt til tau og tekstiler som trengte sterke fibre. Medisinsk var bruken begrenset, men norske apotek førte cannabis til midten av 1960-tallet. Da hadde vestlig ungdom begynt å røyke det. De brukte plantens sekret (hasj) eller toppskudd og blomster (marihuana).

Cannabis brukes fortsatt mye mer enn andre ulovlige stoffer. Men blant norsk ungdom har det aldri vært mer populært enn på 1970-tallet. I 1974 hadde 20 prosent av Oslo-ungdom mellom 15 og 20 år brukt stoffet. En av dem var Lasse Tømte, som fylte 20 dette året.

ruslasse

– Jeg røkte hasj fra jeg var 13, før jeg rakk å bli full. Jeg ramlet innom et hus i Hjelms gate for folk som ble kalt hippier. Et arbeidskollektiv holdt til der, med spisested, baker, bokcafé og avisredaksjoner. Jeg ble med i Gateavisa, som skrev mye om narkotikapolitikk. Noen brukte cannabis slik andre tar seg et glass vin.

I dag jobber Lasse med kvalitetskontroll for Google, etter en karriere i kulturlivet. Fra barndommen husker han godt at cannabis ble solgt som en urt på apoteket.

– På Svaneapoteket på Karl Johan kunne man kjøpe cannabis i løsvekt fra en stor treskuff. Det skulle virke mot hodepine, søvnløshet og et par ting til. Gamle damer hadde det i teen. Vendepunktet kom da protestungdom begynte å bruke det som rusmiddel. Det kan forklares med en dyp generasjonskonflikt. Hasjen ble symbol på verdioppløsning, sammen med håret, musikken og klærne. Ungdom ville ikke lenger gå i foreldrenes fotspor, og de voksne ble skremt.

– Holdninger som den gang ble uglesett er i dag en selvfølge i de fleste partiprogrammer. Vi aksepterer ulike måter å leve, jobbe og elske på. I min oppvekst var det veldig strengt. Bøndene hadde rutete skjorte, arbeiderne blå og funksjonærene hvit. Konformismen var enorm. De som bygde landet skjønte ikke når bygget var ferdig. Å påpeke at forbruksveksten skadet miljøet, ble ansett som ekstremt. I dag er det vanskelig å forestille seg den veldige mistroen mellom unge og voksne.

–Hasj ble vanlig i ungdomsmiljøer på 1970-tallet, mens myndighetene advarte kraftig. Vi som røkte selv så at mange advarsler ikke stemte. De var kanskje mer relevante for hardere stoffer. Helsedirektør Karl Evang visste at cannabis ikke nødvendigvis var like farlig som alkohol. Samtidig mente han at vi ikke trengte et nytt rusmiddel. Det ble politiets kronargument for å gå løs på ungdom.

Når voksne laget ungdomsfilm mot narkotika, kunne resultatet bli ufrivillig komisk. I 1969 kom «Himmel og Helvete». Her sitter Lillebjørn Nilsen med en hasjklump på flere kilo i fanget og klager over at det snart er tomt. I virkeligheten veier en vanlig brukerdose knapt et halvt gram. I 1976 ble Lasse selv filmstjerne, som Geir i filmen «Lasse og Geir».

– To rampegutter betrakter en meningsløs voksenverden. Rus spiller ingen stor rolle i filmen, men det nevnes. «Kan’ke du få igang den rock ’n roll tobakken,» sier vi.

Ikke alle voksne var på kant med datidens ungdom. Lasse hadde noen spesielle naboer.

– Vi hadde en psykiater med egenartede ideer som nabo. Jeg og en kamerat kom ofte på besøk om kvelden mens kona hans bakte boller. Når vi hadde spist, fikk vi penger til å gå til Slottsparken og kjøpe hasj. De mente det var bra for ungdom. Jeg tror de siktet til at man fikk litt andre tanker. Et annet syn på hva som var viktig, som motvekt til A4-samfunnets stress og karrierejag. Det ble kalt påtente tanker. Selv hadde jeg en påtent bevissthet uavhengig av stoffer.

Lasse husker at stoffene ble brukt med andre hensikter enn fest og rus. Poenget var å tenke annerledes og forsterke sanseopplevelser. Dermed ble hasj, LSD og meskalin populært. Noen hadde for høye forventninger, og noen fikk psykiske problemer av LSD-hallusinasjoner.

– Jeg anbefaler ingen å bli iherdige brukere. Folk takler stoffene veldig ulikt. Jeg begynte tidlig med tobakk, og ble så avhengig at det skremte meg til måtehold med andre stoffer. Jeg har sett hasjbrukere røyke bort talenter og ambisjoner. Men det er dumt å straffe folk uten kriminelle hensikter. Det er også med på å skape en svart økonomi.

I dag føler Lasse at den moralske fordømmelsen av hasj er borte, selv om lovverket er strengt. Også gatenarkomane er erstattet med andre hatobjekter.

– Samfunnet har alltid behov for noen å hate. På 1970-tallet var det hippier og narkomane. Så kom innvandrerne. Før hippiene var det nordlendinger. I dag er gatenarkomane ofre som fortjener vår omsorg. Men myndighetene vet ikke hva de skal gjøre. Stoltenberg, altså gammel’n, har hatt gode utspill som blir avvist selv i hans eget parti. Jeg liker apotekets praksis fra gamle dager. En diger treskuff. En urtemedisin på linje med andre. Cannabis i te hadde ingen heftig virkning.

bayer_heroin_bottleHvor heftig et rusmiddel virker, kommer an på virkestoffets konsentrasjon og hvordan det inntas. Hadde vi sprøytet alkohol rett i blodet, ville risikoen vært skyhøy for å dø. Kombinasjonen heroin og sprøyte er nokså ny. Heroin ble fremstilt første gang i 1874, ved at morfin ble tilsatt syre. Den gang ble det markedsført som medisin, blant annet i hostesaft for barn.

Morfin kommer fra opiumsvalmuen, som ett av flere virkestoffer i plantesaften. I 1803 ble stoffet isolert av en tysk farmasøyt. Men opium var utbredt flere tusen år før vår tidsregning. Det var et svært viktig legemiddel før vaksiner og moderne medisiner. Fortsatt brukes stoffer fra opium medisinsk, som morfin og kodein. Virkningen er smertestillende og beroligende.

En som vet mye om rusens historie, er Ragnar Hauge. Den tidligere professoren har beholdt kontorplassen på SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning). I 2009 utga han boken «Rus og rusmidler gjennom tidene». Når vi kommer, står han i vinduet og røyker.

rusragnar

– Ja, jeg røyker selv om jeg er fullt klar over skadevirkningene. Nå har jeg levd så lenge med det. Vanen spiller en stor rolle.

Hadde Hauge levd i Russland eller Tyrkia på 1600-tallet, kunne han fått dødsstraff for å røyke nikotin. Men lover kan endre seg raskt i rusens verden. I samme århundre fikk begge land overhoder som selv røkte. Da ble tobakken lovlig igjen. Samtidig, i England, ble tobakksrøyking ansett som helsebringende. Under pesten i London i 1665, fikk skolebarn tobakk de skulle røyke i klasserommet for å motvirke smitte.

NYH192716Også opiumsstoffer har britene hatt et helt annet syn på enn de har i dag. Tidlig på 1800-tallet brukte den jevne engelskmann 120 doser opium og morfin årlig. Det ble solgt fritt i dagligvarebutikker i engelsktalende land. I et amerikansk medisinsk standardverk fra 1868 står det at opium gir «en opphøyning og utvidelse av hele den moralske og intellektuelle tilstand». I datidens Norge kunne opium bare skaffes på resept, men den var nokså lett å få.

I Asia har opium spilt en lignende rolle som alkohol i Vesten. Stoffet ble spist og drukket, før en egen røykeopium ble utviklet i Kina på 1700-tallet. Farsotten inntraff mens keiserdømmet var svekket av korrupsjon og indre uro. Opium fikk skylden for utviklingen, og lover ble innført. Men etterspørselen fortsatte, og Britisk-India ble storleverandør av opium til Kina. Det passet britene bra, for handelen ga store inntekter. Kinas motstand førte til to opiumskriger, der Storbritannia seiret.

 – Britene fikk fortsette med eksporten, forteller Hauge. – Kinesiske myndigheter var imot, blant annet fordi de mente at opium svekket soldatenes innsats. I India ble opiumsbruk ansett som uproblematisk. Det minner om det ulike synet på alkohol i Skandinavia og Sør-Europa. Hos oss oppfattes drikkingen som mye farligere. Det skyldes også ulik bruk. Inderne brukte nok opium på en annen måte enn kineserne.

På midten av 1800-tallet kom titusenvis av kinesiske arbeidere til USA. For dem var opiumshus viktige møtesteder. De var underbetalte, og noen tydde til kriminalitet. Opiumshusene fikk dårlig rykte på seg, og amerikanerne så ned på kineserne. Det førte til lover som forbød opiumsrøyking. Samtidig ble injeksjonssprøyten oppfunnet. Morfin kunne tas i sprøyte, og senere det nye medikamentet heroin. Opiater er en fellesbetegnelse for stoffene som stammer fra opiumsvalmuen.

De som injiserte opiater over lengre tid, fikk stort ubehag når de sluttet. Først ble de bare oppfordret til å fortsette. Så ble stoffene reseptbelagt i 1914, og forbudt å skrive ut til avhengige i USA. I 1920 fikk landet også alkoholforbud. Konsekvensene ble store og utilsiktede.

– Under forbudstiden oppsto mafiaen. Disse organisasjonene drev med alkoholsmugling og illegale restauranter. Da alkohol ble tillatt igjen i 1933, begynte mafiaen med illegale stoffer.

FNs narkotikakonvensjon av 1961 ble dødsstøtet for mange lands rustradisjoner. Undertegnende stater måtte forby bestemte stoffer. Heretter skulle de kun brukes medisinsk eller vitenskapelig. Konvensjonen danner grunnlag for den norske «narkotikalisten», der Statens legemiddelverk kan føre opp nye stoffer som straffbare. I dag kritiseres konvensjonen for å basere seg på utdatert kunnskap. Da den kom, var det heller ingen selvfølge hva som skulle regnes som farlig narkotika.

– Det ble diskutert inngående om alkohol skulle være med. Men USA og enkelte europeiske land ville ikke regne det som narkotika. De var sentrale aktører bak konvensjonen.

Hadde avtalen kommet på 1800-tallet, ville nok listen over forbudte stoffer vært annerledes. I New York Times handlet datidens rusdebatt om alkohol, som skapte store problemer. «De aller fleste opiumsbrukere på 1800-tallet er fredelige måteholdsbrukere,» skriver psykiater Hans Olav Fekjær i boken «Rus». Han tilføyer at dagens tunge heroinmisbrukere ofte har alvorlige problemer fra før. En stor norsk studie fra 1997 viste at 70 prosent av stoffavhengige i behandling hadde lærings- og atferdsproblemer på skolen. Mobbing, barnevern og seksuelt misbruk var også vanlige erfaringer.

Arild Knutsen har lagt heroinmisbruket bak seg. Nå jobber han mye med gatenarkomane i Oslo.

rusarild

– Nesten alle hadde store problemer før de begynte med heroin, sier han. – Selv hadde jeg alkoholiserte foreldre som slo hverandre til blods omtrent hver helg. Moren min tvang meg til å lyve til barnevernet og legge all skyld på stefaren min. På juleaften kunne politiet komme på besøk mens naboene sto og så på. Jeg fikk ingen forståelse for mine smerter. Da måtte jeg lindre dem selv med rus, og så ble jeg kriminalisert. Jeg ble rusfri da jeg fikk mulighet til å bygge et bedre liv.

Knutsen leder Foreningen for human narkotikapolitikk. Han mener forbudet er en humanitær katastrofe.

– Før kriminaliseringen av narkotika hadde vi ren råopium. Det var langt mindre vanedannende og potent enn dagens stoffer. Det du får på gata nå egner seg godt som virkelighetsflukt for vanskeligstilte i spesielle miljøer. I gamle dager var opium tilgjengelig for folk flest. I USA kunne du legge deg inn på en klinikk og røyke opium en uke hvis du hadde et helvete. Så var du tilbake på beina igjen.

Ragnar Hauge er utdannet jurist, og ser at folk bruker rusmidler annerledes når de blir forbudt.

– I land hvor heroin var apotekvare, ble stoffet mye dyrere da det havnet på gata. Distributørene tok større risiko, og skulle ha betalt for det. Det førte til bruksmåter som gjorde at man trengte mindre stoff. Det ble vanligere å injisere både opiater og amfetamin. Sprøytebruk ga mer rus for pengene.

Amfetamin brukes langt mer enn heroin i Norge. Det er et syntetisk stoff som følgelig har en kort historie. For å forstå bruken av amfetamin, kan vi se på den medisinske forløperen kokain. Disse stoffene virker helt annerledes enn heroin og morfin. De er oppkvikkende, og kokain kan spores tilbake til høyfjellene i Sør-Amerika. Her har kokabusken spilt en viktig rolle for å øke oksygenopptak og forhindre høydesyke.

Tygging av kokablader har lange tradisjoner blant indianerne i Andesfjellene. Da de spanske erobrerne kom på 1500-tallet, oppfattet de skikken som hedensk og frastøtende. Men snart skjønte de poenget. Når de ga koka til arbeiderne, kunne de utføre hardt arbeid med lite mat i gruver høyt til fjells. I 1596 erklærte Prins Philip II at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til kokapasta. Vann, lut og løsemidler tilføres, før pastaen bearbeides i laboratoriet. Til slutt skilles det ut et hvitt pulver som selges illegalt. Det gir mye sterkere rus enn å tygge kokablader. De første europeerne i Sør-Amerika ble aldri særlig glade i koka. Bladene slo heller ikke an når de ble tatt med til Europa. Den lange turen gjorde dem både smakløse og mindre kokainholdige. Først senere fant europeerne noe å bruke dem til.

cocawine– På 1800-tallet ble drikker tilsatt kokain, for eksempel viner, sier Hauge. – Det mest kjente eksemplet er Coca-Cola. Fortsatt inneholder den kokablader for smakens skyld, men kokainen er fjernet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det forbudt å ha kokain i drikker. Men turister i Sør-Amerikas høyland får fremdeles servert te laget på kokablader.

Reklamen for koka-drikker var svært vellykket i sin tid. Kjente personer uttalte seg om gunstige medisinske virkninger. Samtidig ble kokain utbredt som legemiddel, med mektige talsmenn som psykiateren Sigmund Freud. I USA ble kokain og kokadrikker særlig populært blant afroamerikanere. I mange stater fikk de nemlig ikke lov å kjøpe alkohol. Økende diskriminering fikk dem til å reagere med vold og kriminalitet. Etter hvert ble oppførselen sett på som et resultat av kokainbruk. Kokain fikk dårlig rykte og ble underlagt internasjonal kontroll i 1912.

cocainedrops

Det var også en annen grunn til at kokain gikk av moten. Siden 1887 hadde farmasøyter eksperimentert med et nytt og lignende stoff. Amfetamin var enklere og billigere å lage. Det utvidet luftveiene og ble først markedsført som astmamedisin. Etter hvert ble den oppkvikkende effekten kjent, og den varte lenger enn ved kokaininntak.

– I begynnelsen mente man at amfetamin var tryggere enn kokain. Den svenske legestanden ble veldig begeistret for stoffet. Legene brukte det helt sikkert selv også.

Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene brukte anslagsvis 72 millioner tabletter. Stoffet ble brukt av soldater i stort sett alle krigførende land. Mange nordmenn ble kjent med det som soldater i England og USA. Da de kom hjem, brukte de amfetamin for å holde seg våkne ved behov, for eksempel til eksamen. Under valget i 1949 brukte også Oslos tellekorps amfetamin for å holde ut.

– De fleste legemidler har en lignende skjebne, sier Hauge. – I begynnelsen ser man visse positive virkninger. Så bruker man det en stund, og ser mange negative virkninger. Alle rusmidler er farlige hvis man bruker for mye. Ingen er særlig farlige hvis man bruker lite. Jo sterkere rusmiddel, jo større er sjansen for å ta for mye. Hva soldater får i Afghanistan i dag vet jeg ikke riktig.

Alle rusmidlers mor må være alkohol. Det lager seg selv av sukkerholdig væske som gjærer. Vi vet ikke når mennesker lærte seg å styre gjæringsprosessen, men både vin og øl har eldgamle tradisjoner verden rundt.

– Vi vet mye om norske drikkevaner i middelalderen. De rike drakk veldig mye, og fyll ble ikke sett ned på. Først og fremst ble det drukket øl, men vi importerte også vin. Skammen kom først på 1800-tallet.

Et vendepunkt i alkoholens historie er kunsten å destillere og lage brennevin. Det hevdes at inderne kunne dette allerede 800 år før vår tidsregning. Europeerne lære det langt senere. Her ble brennevin vanlig først på 1600-tallet. Liberale lover gjorde at nordmenn etter hvert gikk berserk. På 1830-tallet drakk vi 13 liter ren alkohol per person årlig. Det er dobbelt så mye som i dag. Leger var også rause med å skrive ut brennevin som medisin.

Så kom motreaksjonen, med en sterk avholdsbevegelse og politiske tiltak. Fra 1919 ble brennevin forbudt i åtte år. Folket som hadde stemt fram forbudet stemte senere imot. Nordmenns forbruk stabiliserte seg på 2-3 liter ren alkohol, før det skjøt fart igjen på midten av 1960-tallet. Siden har vi drukket stadig mer vin, og politikken forteller oss at vin er noe annet enn brennevin.

Hans Olav Fekjær er blant landets fremste eksperter på alkohol. Han mener vi lurer oss selv litt når vi oppfatter vin som mye mer uskyldig enn sprit. Vi klarer fint å kompensere for lavere alkoholprosent ved å drikke mer av vinen.

– Ser vi på hvert drikketilfelle, får vi i oss bare litt mindre alkohol når vi drikker vin. Men det oppleves finere på grunn av vinsnobberiet, og det at bedrestilte drikker mer vin.

Fekjær har ofte påpekt at det er samlet forbruk som påvirker helsa. Søreuropeere drikker langt hyppigere enn oss. De får flere helseskader av alkohol, selv om de gjerne drikker mindre hver gang. Til gjengjeld lager de mindre bråk, også når de drikker mye.

– I Middelhavslandene er høy promille såpass flaut at det skjules og ikke forbindes med utagerende atferd. En stor studie (ECAS I 2002, red. anm.) fulgte alkoholforbruk i 14-15 europeiske land over mange år. Endring i forbruk førte til større endringer i drap, selvmord og ulykker i Norden.

rus1

Ruskultur er like variert som annen kultur. Et godt eksempel er indianernes bruk av tobakk før de ble innhentet av vestlige vaner. De sto slett ikke i vinduet på kontoret og tok seg en røykepause. De laget en tobakksdrikk som ofte fikk dem til å kaste opp. Slik kunne de rense kroppen, og bli klare for magiske ritualer. Store mengder tobakk gir nemlig ikke bare kvalme, men også hallusinasjoner. Rushistorien viser oss at samme stoff kan få helt ulike konsekvenser i ulike kulturer, og til ulike tider.

4 kommentarer

Filed under Temaartikkel

Moralens slakter

Få snakker høyere om narkotika i USA enn Ethan Nadelmann. Den kjente aktivisten og akademikeren mener straffene skader mer enn stoffene. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2012.

Ethan Nadelmann
må være den mest utdannede mannen jeg har intervjuet. Han nøyde seg ikke med tre grader fra Harvard. Han har også mastergrad fra London School of Economics. Blant fagene er juss og internasjonale relasjoner. Det gir ham god grunn til å snakke om narkotikapolitikk, noe han også har undervist i ved Princeton University.

Han sier at krigen mot narkotika fører til brudd på menneskerettigheter. Når moral styrer ruspolitikken, kommer vitenskapen i andre rekke. Vi møtte ham da han besøkte Oslo Freedom Forum i mai. Han leder organisasjonen Drug Policy Alliance, med støtte fra milliardæren George Soros.

Det han sier, sjokkerer noen og provoserer mange. Den innfødte newyorkeren forklarer bakgrunnen for sin kampsak: å lempe på forbudet mot narkotika.

– Jeg vokste opp i en tradisjonell, religiøs familie. Da jeg gikk på college i Montreal, var det like naturlig å røyke marihuana som å drikke alkohol. Noen ble arrestert, og det opplevde jeg som galt. Da jeg senere studerte juss, ville jeg fokusere på kriminalitetens internasjonalisering. Jo mer jeg leste og intervjuet folk, jo klarere så jeg det store gapet mellom vitenskapen og folks forestillinger.

Den såkalte «War on drugs» startet i USA på 1960-tallet. Nadelman mener myndighetene burde stilt seg noen spørsmål først: Vil forbud gjøre stoffene mer eller mindre farlige for brukeren? Hva koster det å fengsle alle narkotikaforbryterne? Hvor mye kriminalitet kommer i kjølevannet av forbudet?

– Dessverre stilles spørsmålene nesten aldri, sier han. – For de fleste unge er det mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika. I USA kan tidligere straffedømte miste stemmeretten. Det kan også bli vanskelig å få jobb og utdanning.

Han påpeker også urettferdigheten i straffesystemet. Selv gikk han fri som hasjrøykende student ved Harvard. Resurssterke venner som også brukte stoffet, fikk senere fine jobber. Det er verre for den som har feil hudfarge, eller er fattig. Narkotika ble ikke en gang forbudt i USA før nye innvandrere begynte å bruke det.

– Opium har vært brukt i tusenvis av år verden over. I 1800-tallets USA var de fleste brukerne middelaldrende, hvite kvinner. De var ikke mer klar over sin avhengighet enn kaffedrikkere er i dag. Ingen tenkte på forbud, for ingen ville ha bestemor eller tante i fengsel. Så ble bruken utbredt blant kinesiske innvandrere, og sank blant hvite kvinner. Da fikk vi opiumslovene, som ble starten på den globale kriminaliseringen av narkotika.

Etter hvert ble narkotikabruk et påskudd for å fengsle både innvandrere og annerledes tenkende. I dag er nettopp fengselsindustrien blant Nadelmanns største motstandere. I USA kan private bedrifter tjene penger på å drive fengsler. Jo større belegg, jo mer profitt. Fengselsindustrien har stor politisk innflytelse.

– I California er fengselsvaktenes fagforening den mektigste i staten. Tenk deg en forening der medlemmene vil opprettholde et høyt antall fanger, og blir talsmenn for strengere lover. En rekke yrkesgrupper er sysselsatt i og rundt fengselssystemet.

Staten California bruker 9,6 milliarder dollar på fengselssektoren hvert år. Til sammenligning brukes 5,7 milliarder på høyere utdanning. USA har en fjerdedel av verdens fengslede befolkning, men bare en tjuendedel av verdens totale befolkning. En halv million amerikanere sitter inne bare for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer alle som er fengslet for annen kriminalitet i kjølevannet av narkoindustrien.

– Min organisasjon vil behandle rusavhengighet som et helseproblem, men ansatte i kriminalsystemet er blitt fanatikere. Når jeg vil redusere HIV og hepatitt ved å dele ut rene sprøyter, er motstanderne typisk politi og statsadvokater.

Det vi kaller narkotikaproblemer, skyldes mye annet enn stoffene i seg selv, mener Nadelmann. Moderat rusbruk blir først farlig når du ikke kjenner innholdet av det du kjøper på gata, når du må oppsøke kriminelle, når prisen er skyhøy og du risikerer fengsel.

– Myndighetene må slutte å gjøre narkotika mer skadelig enn det trenger å være. Det er en misforståelse at ulovlige stoffer er mye mer helseskadelige enn alkohol. Men forbudet gjør dem skadelige. I USA hadde vi alkoholforbud mellom 1919 og 1933. Det førte til mye organisert kriminalitet. Samtidig ble hundretusener blinde, forgiftet eller drept av smuglersprit. I Chicago ble Al Capone en rik og mektig gangster på sprithandel. I dagens Latin-Amerika ser vi denne situasjonen ganger femti.

Latin-Amerika er kanskje det området i verden som lider mest under dagens narkotikapolitikk. Regionen er storleverandør av stoff til verdensmarkedet, og narkobander blir styrtrike. I 2006 erklærte Mexicos president full krig mot bandene, noe som bare økte volden. Siden den gang er 50 000 mennesker blitt drept i landet.

– Noen steder blir narkobander mektigere enn staten. Staten er kanskje ikke spesielt effektiv eller rettskaffen, men den er likevel bedre enn kriminelle nettverk. Kofi Annan ser at det samme kan skje i Vest-Afrika hvis ingenting gjøres. Dessverre følger afrikanske land i fotsporene til den politikken som har mislyktes andre steder. Annan er en forsiktig mann, men han ble likevel med i the Global Commission On Drug Policy.

Denne kommisjonen ble dannet av tre tidligere presidenter — fra Brasil, Colombia og Mexico — i fjor. De fikk med seg politikere og intellektuelle, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg. Formålet er å fremme en vitenskapelig basert debatt om narkotikapolitikk. Medlemmene mener krigen mot narkotika har mislyktes. Strenge lover har bare ført til mer vold og organisert kriminalitet. Kommisjonen vil avkriminalisere all befatning med narkotika som ikke skader andre.

– Folk glemmer at det fantes en tid da narkotika var lovlig. Forbudet er ingen naturlov. Vi er kvitt de fleste morallover begrunnet i religion, men det er annerledes med narkotika. Der straffer vi folk som bare skader seg selv. Nye lover blir skapt uten humanitært grunnlag. Jeg møtte en lege på sprøyterommet i Oslo som før hadde behandlet kreftpasienter. Da fikk han bruke enhver medisin som hjalp dem. Når han behandler heroinavhengige, får han ikke lov å bruke visse medisiner, selv om han vet de gir best lindring. Krigen mot narkotika forbyr leger å bruke sin kunnskap. Kriminologien får også sine grenser definert av staten, uten vitenskapelig grunnlag. Amerikanske myndigheter tier ihjel forskningsrapporter som antyder at narkotika er mindre skadelig enn de tror, og som viser gode resultater av skadereduksjon.

Med skadereduksjon menes tiltak som kan bedre livet til de rusavhengige, og begrense narkotikaens skade på samfunnet. Her mener Nadelmann at tre ting må skje: For det første må vi slutte å straffe besittelse av små mengder stoff til eget bruk. Brukerne skal kun straffes hvis de kjører bil eller på annet vis er til fare for andre. Her fremholder han Portugal som et forbilde. Der behandles rusbruk som en sak for helsesektoren. Bruken har verken gått opp eller ned siden praksisen ble innført, men mange vanskeligstilte slipper å havne i fengsel. Politikken gir en helsegevinst for brukerne og økonomisk gevinst for samfunnet.

Nadelmanns andre råd er full legalisering av cannabis, bedre kjent som hasj og marihuana. Han påpeker at få blir avhengige av stoffet, og at det er lite helseskadelig. Halvparten av alle narkotikarelaterte arrestasjoner i USA handler om besittelse av cannabis. Det samme gjelder mange andre land. Det store flertall av verdens narkotikabrukere, bruker kun dette stoffet. Hvorfor bruke milliarder av dollar på å prøve å håndheve en lov som ikke lar seg håndheve? spør Nadelmann.

Noen mener cannabis er en inngangsport til andre stoffer. Nadelmann mener det skyldes kriminaliseringen, ikke stoffet i seg selv.

– Ved å legalisere cannabis, unngår vi at brukerne får kontakt med kriminelle miljøer. Det har Nederland vist med sin kvasi-legalisering.

Hans tredje råd er å utvide heroinprogrammer. Tunge brukere må få tilgang til stoffet på en slik måte at skader reduseres, både for dem og samfunnet. Her har Sveits vært en pionér. Med sitt høye prisnivå var landet en gang et mekka for narkotikalangere. Zürich hadde et stort åpent marked, akkurat som Oslo. Strenge lover fikk ikke bukt med problemet. I dag har Sveits noen av Europas mest liberale narkotikalover. Siden 1991 har de delt ut ren heroin til tunge brukere. I 2008 besøkte =Oslo heroinklinikken Zokl 2 i Zürich. Her var halvparten av heroinbrukerne i jobb. Overlege Adrian Kormann fortalte at heroin produseres lovlig i enkelte vestlige land. Australia har store plantasjer som patruljeres av hæren, før kjemiske prosesser skaper det endelige stoffet. Klinikkene får altså ikke heroin fra mafiaen.

Etter ti år med heroinutdeling og tilhørende hjelpetiltak i Zürich, var antall narkotikarelaterte dødsfall halvert. Rekrutteringen av nye heroinbrukere var sunket med 82 prosent. Sprøyter med heroin må settes på klinikken, og kan ikke selges videre. Brukerne får også hjelp med sosiale problemer og sykdommer. Kriminalitet og hjemløshet er kraftig redusert blant deltakerne i heroinprogrammet. Forskningen er publisert i tidsskriftet The Lancet.

– Heroinklinikker er det viktigste tiltaket for å slå beina under kriminelle nettverk, sier Nadelmann. – Det fins knapt en kriminell organisasjon som ikke tjener penger på den svarte narkotikaindustrien. FN har estimert at den utgjør åtte prosent av all global handel. Folk tror at forbud er den ultimate måten å regulere narkotika på. Feil. I den grad det blir regulert, er det kriminelle bander som står for reguleringen. Vi får et svart marked som ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Også myndighetenes krig mot narkotika står for store brudd på menneskerettigheter. Narkotika sprer ikke HIV. Urene sprøyter sprer HIV.

Nadelmann roser Norge for å ha innført sprøyterom og metadonprogrammer. Han er også fornøyd med vår regulering av alkohol, som han mener bør bli modell for regulering av cannabis.

– Eldre mennesker kan synes dette høres vel radikalt ut. De vil bli overrasket når de ser at cannabis er mindre farlig for mange enn alkohol. Noen kan også legge alkoholisme bak seg ved å bruke cannabis. Det er bedre for familiene deres. Nå håper jeg at Norge begynner med heroinprogrammer, slik som seks andre europeiske land. Det fins verken helsemessige eller økonomiske grunner til å la være.

På ett område mener Nadelmann at USA har kommet lengre enn Norge. I senere tid har det skjedd en revolusjon når det gjelder cannabis. Den kommer ikke fra politisk toppnivå, men fra lokale myndigheter og folk flest. 16 stater har legalisert stoffet som medisin. I Norge ble cannabis solgt lovlig på apotek fram til 1965. Hva skjedde egentlig etterpå? Nadelmann mener at amerikansk moralisme fikk styre narkotikapolitikken verden over. Men de som var unge på 1960- og 70-tallet, tok slett ikke avstand fra cannabis. Tvert imot ble det et motedop, i form av hasj og marihuana. Nadelmann forteller en historie fra Harvard:

– Jeg husker en fest hvor noen hadde laget brownies med marihuana. En professor kom innom og visste ikke hva som var i kakene. Han spiste for mye. Midt på natta våknet han med en plagsom religiøs opplevelse. Neste dag ble vi innkalt og spurt hva som skjedde. Vi fortalte sannheten, og fikk klar beskjed om å ikke gjenta det. Det var en ansvarlig måte å takle vår noe uansvarlige oppførsel på. Flertallet av studentene røkte marihuana. Noen røkte for mye, men de fleste var moderate brukere.

Nadelmann kan forklare endringen i amerikanernes syn på cannabis. I 30-40 år har halvparten eller mer av landets 18-åringer prøvd det. I dag er de ikke bare tenåringer, men også tenåringsforeldre. Tre amerikanske presidenter på rad har røkt marihuana. Clinton påsto at han ikke inhalerte. Bush ville ikke helt innrømme det, men ble avslørt av en venn. Obama innrømmer å ha brukt det mange ganger, selv om han i dag tar avstand. Etter at medisinsk marihuana ble innført, forbindes ikke stoffet lenger med en skoletrøtt tenåring. Det knyttes til eldre mennesker med MS, kreft, angst eller søvnproblemer.

I vår fikk Nadelmann også støtte fra uventet hold. Den kjente evangelisten Pat Robertson mener cannabis må behandles som alkohol i lovverket. 81-åringen er sjokkert over hvor mange unge som blir hardkokte kriminelle etter fengsling for besittelse av små mengder narkotika. Det kan umulig harmonere med kristne og konservative ønsker om å bekjempe kriminalitet, mener han.

71 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Temaartikkel

Ti myter om narkotika

Få fenomener er mer myteomspunnet enn narkotika. Her tar jeg knekken på noen vanlige oppfatninger.

Myte #1: Narkotika er en egen kjemisk gruppe av stoffer
Merkelappen ’narkotika’ har lite med kjemi å gjøre. Det er en juridisk betegnelse som betyr stoffer oppført på narkotikalisten. Den alminnelige narkotikakonvensjon av 1961 ga opphav til ulike lister og forskrifter, som stadig revideres. I Norge fastsettes listen av Statens legemiddelverk. Ulike land kan regulere de samme stoffene ulikt. I Norge er khat ulovlig, i England selges det som en grønnsak på torvet. I Nederland selges små mengder cannabis (hasj og marihuana) i spesielle cafeer til personer over 18 år. I USA sitter 750 000 fengslet bare for besittelse av stoffet.

I Nederland får du hasj med 18-årsgrense på café. I Oslo får du det gatelangs.

På den norske narkotikalisten står 264 stoffer. Noen kommer rett fra naturen, andre må lages i laboratorium. Stoffene har vidt forskjellig virkning. Ordet ’narkotika’ kommer av narkose (søvn), men mange stoffer på listen er oppkvikkende.

Myte #2: Lovlige medisiner er ikke narkotika
En rekke stoffer som brukes i legemidler står på narkotikalisten, under «Forskrift om narkotika m.v.» i loven. I kjente legemidler fins narkotiske stoffer som kodein (Paralgin forte), morfin (Dolcontin), diazepam (Valium) og oksazepam (Sobril). Selv hostesaft kan inneholde kodein og etylmorfin. Reseptbelagte medisiner deles inn i A, B og C-preparater, etter hvor vanedannende de er. Ulike preparater krever ulike former for kontroll. Stoffer på narkotikalisten kan generelt bare innføres eller utføres av Norsk Medisinaldepot, eller andre med tillatelse fra Statens legemiddelverk. Statens helsetilsyn kan gi tillatelse til bruk. I 1895 var det annerledes. Da ble diacetylmorfin lansert som en reseptfri medisin mot hoste og morfinavhengighet – bedre kjent som merkevaren Heroin.

Noen medisiner som inneholder stoffer fra narkotikalisten.

Myte #3: Narkotikabruk = narkomani
Alle vet at alkoholbruk ikke automatisk gir alkoholisme. Men bruk av narkotika forbindes gjerne med sykelig avhengighet. I virkeligheten reagerer folk ulikt. Generelt gir morfinstoffer, som heroin, fysisk avhengighet. Det vil si smertefull abstinens ved avvenning. Sentralstimulerende stoffer, som kokain, gir intens rus og kan lett gi psykisk avhengighet. Alle rusmidler påvirker hjernens belønningssystem. Avvenning gir nedstemte følelser, inntil hjernen selv begynner å regulere humøret igjen. Men hjerner er ulike. Noen mennesker produserer mindre «lykkestoff» enn andre, og kan ty til rus for å kompensere. For øvrig er det kompliserte årsaker til avhengighet. I 2007 viste en SIRUS-rapport at 4 av 10 Blindern-studenter hadde prøvd hasj. Hvis alle disse ble avhengige, ville det sett mørkt ut for landets fremtid. Men selv om avhengighet er individuelt, kan alle få skadelige bivirkninger av rusmiddelbruk. Ikke minst av gatedop, som kan inneholde mye annet enn det utgir seg for.

Myte #4: Hasj ble først populært under hippietiden på 1960-tallet
Hasj og marihuana kommer fra cannabisplanten, og kalles formelt cannabis. Ifølge Store Norske Leksikon ble cannabis omtalt som rusmiddel allerede 2700 år før Kristus – i en kinesisk urtebok. I antikkens Hellas skrev Homer og Herodot om bruk av cannabis som gave, og bruk i gravferdsseremonier. Islams suffister tok det ibruk rundt år 1000, og snart var det utbredt i hele det muslimske kulturområdet. Senere tok britene avgift på omsetningen i sine kolonier. På 1800-tallet blomstret bruken opp blant forfattere i Paris, og rundt 1900 i gryende jazzmiljøer i New Orleans. Fram til midten av forrige århundre, var cannabis lovlig de fleste steder i verden. Noen mener at amerikanske myndigheter innførte harde straffer fordi stoffet ble brukt av politiske opprørere – deriblant de såkalte hippiene. Krigen mot narkotika ga cannabis mye blest, men det var slett ikke noe nytt rusmiddel. Likevel ga nok blesten økt bruk i Norge. En undersøkelse gjort av Visendi for Dagsavisen i 2003, viste at 3 av 10 nordmenn har brukt hasj. Flere i femtiårene enn i tenårene svarte bekreftende.

Myte #5: Bruk av ecstasy ble vanlig i ungdomsmiljøer på 90-tallet
Det stemmer at ecstasy dukket opp i enkelte ungdomsmiljøer på midten av 90-tallet. Men da tiåret var slutt, hadde bare 2,3 prosent av norsk ungdom i alderen 15-20 prøvd stoffet. Aftenposten var kanskje ikke helt våkne da de 12. mars 2001 trykket overskriften «Ecstasy er iferd med å bli vanligere enn alkohol». På det tidspunkt var bruken av ecstasy på vei ned, både i Oslo og resten av landet. Samtidig drakk 83 prosent av ungdommene alkohol.

Myte #6: Drap begås oftere av personer i narkorus enn av edru personer
Omfattende undersøkelser av ruspåvirkning ved kriminalitet gjøres sjelden. Men på 90-tallet ble en slik undersøkelse gjort av Kåre Bødal og hans medarbeidere. Blant en stor gruppe drapsmenn, var 3 prosent påvirket kun av narkotika. 13 prosent var påvirket av både alkohol og narkotika, og over halvparten var kun påvirket av alkohol. 20 prosent av de som drepte var edru. Også her må vi ta avisoverskrifter med en klype salt. Da Dagbladet skrev «Drepte i hasjrus», hadde drapsmannen på Ammerud i Oslo også drukket ti halvlitere med øl…

Myte #7: De fleste overdosedødsfall i Norge skjer i Oslo
I 2009 hadde Oslo 66 registrerte dødsfall ved overdose, mens resten av landet hadde 219. Det betyr at 23 prosent av dødsfallene skjedde i Oslo. På 90-tallet var hovedstadens andel høyere. I 1996 hadde Oslo 42 prosent av alle dødsfall ved overdose. Verre er det med Østfold, som i perioden 1996-2009 økte sin andel fra 3 til 14 prosent. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Myte #8: Dødsfall som følge av overdose skjer oftest på gata
I likhet med andre ulykker, skjer også de fleste overdosedødsfall i hjemmet. Tidligere i år publiserte SERAF en rapport om overdoser i Oslo i 2006-08. 67 prosent av de døde ble funnet i en privat bolig, enten sin egen eller andres. 20 prosent ble funnet i en offentlig bygning, institusjon eller lignende. Bare 13 prosent ble funnet på åpen gate, offentlig toalett eller i parkeringshus.

Myte #9: Metadon er ufarlig
Metadon gis som medisin til heroinavhengige. Det demper abstinenser og gir nesten ingen rusvirkning, så sant dosen er riktig. Det er dokumentert at metadonbehandling gir mindre dødelighet blant heroinavhengige. Men det betyr ikke at stoffet er ufarlig. Det står på narkotikalisten, og var hovedårsak til 10 prosent av Oslos overdosedødsfall i 2006-08. Det var langt flere enn morfin (5 prosent), metamfetamin (2 prosent), amfetamin (1 prosent) og kokain (under 1 prosent). Likevel var heroin den store synderen, og hovedårsak til 66 prosent av dødsfallene. De øvrige skyldtes overdosering med ulike legemidler. I snitt hadde de døde mellom 3 og 4 ulike medikamenter i kroppen.

Slik så heroin ut da det ble solgt på apotek. Det du får på gata er en ganske annen mikstur.

Myte #10: Vekten avgjør hvor mye heroin en gatedose inneholder
Stoff som selges på gata, kan inneholde mye annet enn narkotika. Doser som ser jevnstore ut, eller veier like mye, kan ha helt ulike mengder virkestoff. Dealere sper ut heroin med alt fra bakepulver til stryknin (rottegift), for å tjene mer penger. Allerede 8. april 1977 meldte VG at en mann var tatt med falsk heroin på Fornebu. Blandingen besto av «30 prosent koffein, et større kvantum karbonater, mellom 5 og 10 gram morfinbase og et uidentifisert barbiturat». To måneder senere skrev VG om en kvinne som døde av et skudd med 20 prosent heroin og 80 prosent rottegift m.m. Rusekspert Hans Olav Fekjær skriver i boken Alkohol og narkotika at det er funnet alt fra 2 til 95 prosent ren heroin i beslaglagte partier i Norge. Omtrent samme avvik er funnet for amfetamin.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost, Temaartikkel

– Jeg kan gå hele veien med mennesker

Margreth Olin sier ja til erfaringer andre ville skygget unna. Hennes nye film om rusavhengighet har rystet Europas justisministere.

olinMargreth Olin er en dame på rett plass. Helt siden eksamensfilmen i 1995 har hun begeistret et internasjonalt publikum, eller snarere vekket. Tre år senere startet ett av hennes dypeste vennskap.

– Pia var narkoman og samlet på engler. Jeg kunne fortelle hennes historie fordi jeg gjenkjente min egen følsomhet i henne. Jeg bruker min til noe annet, til å ta inn andres erfaringer og lage film eller skrive. Med en annen oppvekst kunne jeg vært Pia.

Da Margreth hadde filmet Pia i flere år, gikk det bedre med henne. En dokumentarfilm ville bli for belastende. 70 timer med opptak ble låst inn i et brannsikkert skap på Nesodden. Isteden kom ideen til spillefilmen Engelen.

– Heroinavhengige jeg har møtt beskriver heroin som en engel. De står i en virkelighet som er umulig å forholde seg til. Heroin løfter dem bort, så de klarer å leve. I begynnelsen er engelen hvit, men snart viser den sorte baksiden seg.

Margreth mener Maria Bonnevie er den beste skuespilleren hun kunne få til hovedrollen. Dessuten minner hun henne om Pia.

– Begge er sterke og tøffe, men samtidig de mykeste jentene jeg har møtt. Ofte blir jeg spurt om hvorfor jeg er så opptatt av de svake i samfunnet. Svake? Hvor sterk må du ikke være for å fikse et liv med heroin? Eller for å sitte isolert på en celle i et år? Måler vi svakhet i materielle eiendeler? Er enslige mindreårige asylsøkere svake? Foreldrene kan være drept, og de har reist over flere kontinenter alene, sier Margreth, med henvisning til et nytt filmprosjekt.

Lea i filmen er ikke identisk med Pia. Filmens hovedfokus er heller ikke livet på gata, men vanskelige familieforhold. Margreth deler likevel erfaringer hun har fått gjennom venninnen.

– Pia hadde byller fulle av verk på kroppen. Jeg var med henne på sykehuset, som hun med god grunn var redd for. Som rusavhengig fikk hun ikke medisin når hun skulle fjerne byllene. Det taklet hun ikke, og stakk av. Neste morgen var ansiktet rundt som en ball. Sykehuset ville ikke behandle henne fordi hun stakk av sist. Jeg så et helsenorge jeg ikke ante eksisterte.

Margreth foreslår egne sykehus for rusavhengige. LAR (legemiddelassistert rehabilitering) er hun ikke fornøyd med. Hun mener ordningen bygger på tankegang fra straffesystemet.

– Hvorfor moraliserer vi, istedenfor å gå nøkternt inn og se hva rusavhengige trenger? Ofte sitter de med svaret selv, men noen har glemt å spørre dem. Rus fyller en funksjon i menneskers liv. Uten den, står ofte bare naken angst tilbake. Vi må gi en erstatning. Medisin og aktiviteter hvor den enkelte får positive livserfaringer.

– Tror du samfunnet prøver å fortrenge at noen har det så vondt?

– Det ser slik ut i Oslo, når man puffer dem rundt eller burer dem inne. Heroin er det høyeste et menneske kan rope om hjelp, men vi vil ikke se det som sykdom. Å fengsle rusavhengige slik vi gjør i dag har ingen funksjon. Dessuten prøver mange heroin for første gang i fengsel. Men det skjer noe på rusfeltet, det fins en psykologisk og medisinsk innsikt som ikke var der før. Det gjenstår bare å presse nok på så dette omsettes i praksis. Vi må slutte å oppdra voksne mennesker, og heller møte den avhengige med omsorg og tilrettelegging.

Tidligere har Margreth avslørt at det skjedde noe spesielt da hun var 16. Men hun har ikke sagt hva det er. Hun vrir seg i sofaen når vi spør. Hun må finne den rette måten å fortelle det på.

– Fra jeg var veldig liten tenkte jeg at alt jeg erfarte skulle jeg bruke til noe senere. At det ikke var tilfeldig hvem jeg møtte. Konsekvensen er at jeg mangler litt bremser. Jeg går inn i det som kommer til meg selv om jeg er redd. Da jeg var 16, fikk jeg en kjærlighetserfaring som gjorde meg voksen på et blunk.

Hun fikk det veldig vanskelig, og var mye syk.

– Gir jeg alle detaljer til =Oslo ringer de vel fra tabloidene. Det viktigste er at jeg lærte hvem jeg var. Jeg lærte at det er nødvendig for meg å si ja til erfaringer andre ville skygget unna. Det er derfra jeg henter mitt materiale som filmskaper. Jeg må gjøre det for å være meg selv.

Margreth ville heller ikke nølt med å bli Pias kjæreste, hvis hun var en mann hun ble forelsket i. Omgangskretsen består av mange som samfunnet har vendt ryggen. I mange år har hun besøkt innsatte i fengsler. Hun forteller at 160 fanger i Ringerike fengsel har én psykolog til rådighet, i trekvart stilling. Det til tross for at de regnes som Norges farligste forbrytere. De farlige blir gjerne glad i Margreth. Kanskje fordi hun mener frykt er den største trusselen mot et opplyst samfunn.

– Før var vi redde for russerne. Nå har muslimene overtatt plassen. Politikerne har et enormt ansvar for å demme opp for frykt, men noen spiller på frykt. Verden er ikke verre i dag enn før. Man kan si at journalistikken er blitt bedre, men det fins jo ingen balanse mellom gode og dårlige nyheter. Det er tull å tro at Oslo er en utrygg by. Vi går en bedre fremtid i møte hvis vi satser på integrering, istedenfor å stenge grensene og skape frykt. Vi elsker jo London og New York på grunn av mangfoldet. Men fornuften forsvinner når vi er redde.

Blant Margreths mange prosjekter er Djevelen, en spillefilm om en høyrisikofange. Hun vil få publikum til å stille spørsmål ved straff og soning. Virker det?

– Politikk er altfor viktig til at det kan overlates til politikere. I hvert filmprosjekt ser jeg samfunnet fra innsiden. Engelen er allerede vist for Europas justisministere. Knut Storberget leste manuset i sin tid, og konferanser om rus- og kriminalpolitikk skal bruke filmen som inngang til samtale. Det vi må snakke om, handler jo ikke om skyld og straff.

En straffende Gud tror hun ikke på. Men hennes dypdykk i virkeligheten gjør åndelige spørsmål uunngåelige.

– På ett tidspunkt skjønte jeg at Pia ville dø. Jeg hadde prøvd alt, så jeg ba til Gud. Da skjedde noe så drøyt at det gikk åtte år før jeg turte å be igjen. Pia havnet i en situasjon som fikk henne til å skjønne at hun ville leve. Åtte år senere var jeg i en skilsmisse. Jeg hadde det så jævlig at jeg ikke orket en dag til, og ba om at smertene måtte forsvinne. Noen timer senere fikk jeg vite noe som gjorde at jeg opplevde den fullkomne krise, og så var det over. Det måtte til for at jeg skulle komme meg videre.

Dramatisk er det også i filmen. Leas stefar er voldelig. Margreth vil vise hvorfor mennesker er sammen selv om de bryter hverandre ned.

– Hvis det var så enkelt som at et voldelig forhold bare er helvete og faenskap, ville man jo bryte ut. Men det er mye mer kompleks. I det øyeblikk du har empati, kan du forstå hvorfor folk slår og lyver. Jeg kan gå hele den veien med mennesker. En psykolog sa til meg at jeg lider av håpets syfilis. Jeg gir sjelden opp. Derfor var det ikke vanskelig for meg å skrive morens rolle. Jeg har lært noe om egne brister ved å skrive frem henne.

En annen som har troen på det gode i behold, er artisten Antony. Han gjorde stort inntrykk på Margreth under sin konsert med operaorkesteret på operataket i august.

– Der står han i svart kjole med lilla dameveske. Han synger om at han er født gutt og skal vokse opp til å bli en vakker kvinne. Blant åtte og et halvt tusen mennesker står voksne menn og gråter over ting de vanligvis ikke forholder seg til. Foruten å synge som en gud, sier Antony bare at folk må få vokse opp og være den de er. Jeg tror alle er født med en flamme i brystet. Leas flamme blir kvalt av omgivelsene.

Margreth vokste opp i et trygt hjem, men hun var et engstelig barn. Var hun alene, fikk hun voldsomme og skremmende bilder i hodet – uansett tid på døgnet.

– For alt jeg vet kan redsler skyldes ubearbeidede erfaringer, fra dette livet eller fra tidligere liv. I en søskenflokk kan noen være mer sårbare enn andre, og mer mottagelige for andres smerte. Man er dette åpne sanseorganet og klarer ikke å beskytte seg. Som jeg sier i traileren til Engelen: Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.

(Fra =Oslo nr. 9/2009)

Engelen – trailer

Engelen på NRKs Kulturnytt

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Reality-TV for studenter

Trondheim har sin egen student-TV, og andre byer vil gjerne følge etter. De mangler bare programidéer. Her er noen forslag.

Auditoriet: Hundre deltakere sperres inne i et auditorium. I hundre dager må de høre på forelesninger i anvendt lingvistikk uten air-condition. Den som kan hjelpe foreleseren med å få mikrofonen til å virke uten at lyset slukker eller over-head skjermen ruller opp igjen vinner en valgfri karriere fra Karrieresenteret.

Eksamen: To hundre deltakere sperres inne i en gymsal i åtte timer. Den som skriver fortest på ark med tusjpenn vinner en tur på do med en valgfri pensjonist.

Hybelen: Ti deltakere sperres inne i en hybelgang på en studentby. Der skal de bo i tre år mens de lar være å stjele hverandres bestikk, tømmer fellessøppelet minst en gang og lukker verandadøra før kjøkkenet blir fullt av måker. Den som blir igjen til slutt vinner de tomme ølboksene på verandaen.

Lånekassa: Åtti tusen deltakere får et skjema. Den som fyller det ut riktig vinner, og får både studielån og stipend hvis hun ikke har jobbet i mer enn tre timer per år og aldri har greid å spare.

Middagskøen: Femti deltakere står i kø i to timer mens de gjetter om det er nudler med ris eller pølsemarinerte seipanetter til middag. Den som ikke spiser opp restene av gårsdagens kalkunpannekaker på gulvet, vinner middagen fra en valgfri dato i matsøppelet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Universitetet for dummies

Du har en tanke, men kan ikke skrive den i en oppgave før du har lett gjennom biblioteket og internett i to uker for å finne en kjent teoretiker som har tenkt det samme. Velkommen til universitetet, og la gjerne ordlista hjelpe deg.

Drøfting: Diskusjon for folk som trives best i sitt eget selskap eller ikke har andre å diskutere med. Kan føre til schizofreni og synsing uten kilder.

Eksamen: 1) Skoleeksamen: Undersøkelse av hvor vidt studenter husker andres smarte teorier bedre enn sin egen dumme synsing, og hvor fort de kan skrive dem på ark med tusjpenn mens pensjonister spør om de må på do. 2) Hjemmeeksamen: Undersøkelse av hvor uenige studenter kan være med seg selv uten å glemme kildehenvisninger, og hvor reflektert forhold de har til stavekontrollen i Word.

Ex. Phil.: Grunnleggende innføring i metode («Hvis P, så Q») og lange vanskelige setninger («I en deduktiv-nomologisk forklaring følger explanandum fra explanans, og explanandum forklares ved å subsummere under et aksioms empiriske konsekvens – altså utenfor den kosmogoniske induksjon og godt innenfor den nomotetiske forklaring med modus ponens som gyldig slutningsform, så sant konsekventen kan bekreftes med verifikasjonskriterier fra det gitte paradigmet.»)

Forelesning: Skoletime for folk som har lært å sitte stille og holde kjeft.

Fredrikke: Senter for sultne studenter med Blinderns mest varierte kø-muligheter og mat med lange og fine navn som smaker kokt ris.

Helsetjenesten: Kø for viderekomne, hvor en heldig vinner hver dag får møte en lege.

Kilder: Bøker eller artikler med minst sju ord i tittelen skrevet av kjente og smarte folk som kan navnet på mange kjente, smarte og døde folk.

Kompendium: Overpriset papirlefse som Akademika kanskje får inn før eksamen.

Metode: Måter å bruke teorier på som ukjente forskere med god tid har utgitt i en tykk bok for å vise at de kan nok vanskelige ord og bli kjente nok til å utgi sine egne teorier.

Synsing: Studenter og andre dummingers tanker og meninger.

Teorier: Forskeres tanker og meninger. Lange setninger med mange fotnoter og semikolon som prøver å gjøre den dumme virkeligheten smartere ved å gjemme den i kategorier med fine navn eller bevise at den ikke finnes.

Virkeligheten: Oppbevaringssted for dumminger og plageånd for smarte folks teorier.

Vitenskap: Skap for folk som synes virkeligheten er alt for barnslig, mangfoldig og ulogisk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Metaforenes makt

Metaforer er språklige uttrykk som krever assosiasjonsevne. Men hvor mistet du egentlig motivasjonen din sist?

En metafor forklarer et tema ved hjelp av et annet. Ofte handler det om å assosiere noe ikke-fysisk med størrelser fra den fysiske verden. Slik kan vi for eksempel snakke om mengden og verdien av det som ikke kan måles. Vi kan til og med miste motivasjonen, og da blir det vanskelig å finne den igjen. Det hjelper neppe å tømme alle pappeskene i boden. Men ofte hender det at metaforer gjør ting enklere også. Når fred må bygges på en grunnmur av menneskerettigheter, blir freden en smal sak. Det er bare å mure den opp.

Når ideer blir gjenstander, kan vi bygge tårn av dem, samle dem sammen og hope dem opp. Hva slags metaforer vi har, påvirker hele tankegangen vår. Og metaforene varierer selvsagt fra kultur til kultur. Fysikeren David Peat så på vitenskap som et tårn av kunnskap da han besøkte blackfoot-indianere i Canada. For dem var kunnskap slett ikke noe som kunne bygges opp og lagres. Vitenskap var en levende prosess, ikke et livløst tårn av fakta. Du kunne ikke gi andre kunnskaper like lett som du sender dem tekoppen. Kunnskap var noe hvert enkelt menneske måtte inngå et forhold til. Peat merket seg at mange indianerspråk er basert på verb, mens europeiske språk er substantiv-orienterte. Dette fører til at vi fokuserer mest på objekter og biter som virker mekanisk på hverandre, mens de fokuserer mest på prosesser. Isteden for å sammenligne og dømme objekter i forhold til andre objekter, prøvde blackfoot-indianerne å inngå et forhold til dem. ”Min forestilling om vitenskap er ikke mindre kulturbestemt enn deres,” sier Peat i boka Blackfoot Physics.

En politisk tale kan analyseres nesten til bunns ved å studere metaforene. For noen år siden omtalte Kjell Magne Bondevik norsk militærmakt i sin nyttårstale. Norges maktbruk i Afghanistan var ”et ledd i en koalisjon mot terrorisme.” Et ledd er noe som forener og reparerer, og langt ifra noe som splitter og ødelegger. Når Saddam Hussein brukte militærmakt, valgte Bondevik imidlertid en annen metafor. Saddam satte ”blodige spor” etter seg. I USA går man ikke av veien for å krige verken mot terror eller narkotika. I 1971 lanserte Richard Nixon War on Drugs, og i 2001 slo Bush til med War on Terror. I Norge foretrekker vi å samarbeide mot terror, men vi går ikke av veien for å krige og kjempe mot narkotika. I nevnte nyttårstale ville Bondevik også ”styrke kampen mot rusavhengighet.” Leser man de voldelige avisoverskriftene om temaet, er det et under at narkotikaen enda ikke er slått ihjel. Eller kanskje det er noe feil med metaforen, siden Oslo ligger på Europatoppen i overdosedødsfall. Krigsmetaforer legitimerer bruk av sterke virkemidler for å bli kvitt fienden. Da gjelder det å ikke fortape seg så i metaforen at man glemmer å sjekke om virkemidlene virker.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Fra kjedelig jobb til noe med film

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2003.

Ungdom har ikke alltid hatt lyst til å bli «noe med film.» Før drømte de gjerne om en kjedelig jobb fra ni til fire som varte i årevis.

«Framveksten av kulturelt entreprenørskap representerer et markant utviklingstrekk i dagens arbeidsliv,» skriver forskerne Sigrid Røyseng, Åsne W. Haugsevje, Inger J. Birkeland og Per Mangset i et vedlegg til en nylig påbegynt undersøkelse. Det handler ikke om å jobbe, men om å oppleve.


Multi-aktivitet

Sosiologen Ulrich Bech hevder i boka The Brave New World of Work (2000) at fulltidsansettelser er på vei ut. Stadig flere etablerer en yrkestilværelse basert på nomadisk «multi-aktivitet», noen i vill jubel og andre mer ufrivillig. Arvtakeren til lønnsarbeidersamfunnet er ikke fritidssamfunnet, men «the new self-active, self-aware, political civil society – the ‘do it yourself-culture.'» Folk må selv ta ansvar for å skape en serie av mer og mindre inntektsbringende aktiviteter – deltidsjobber, midlertidige kontrakter og frilansoppdrag. Richard Sennet beskriver de samme tendensene i boka Det fleksible mennesket. Produksjon handler i økende grad om møter mellom personlig, «unik» kunnskap og praksis. Gradvis fortrenges særtrekkene ved det gamle arbeidslivet, som ble etablert med den industrielle produksjonsmåten: Regulert arbeidstid og ansiennitet, spesialiserte og rutiniserte arbeidsoppgaver og sosiale klasser. Isteden kommer fleksibilitet, personlig integritet og eget initiativ.


Gjenfortrylling

Et kontinnuerlig ansvar for egen sysselsetting øker både risiko og frihet. Jobbprosjekter blir livsprosjekter. Forskerne bak undersøkelsen om kulturelt entreprenørskap mener dette kan tolkes som en del av et større historisk prosjekt: Det handler om å ‘gjenfortrylle’ verden. Max Weber har hevdet at det siden renessansen og reformasjonen har foregått en avfortrylling av verden. Dette har gjort den mer forutsigbar og prosaisk, og mindre poetisk og mystisk. Utviklingen av moderne naturvitenskap medførte som kjent visse forandringer. Hemmelighetsfulle alkymister ble forutsigbare kjemikere og fyrster ble byråkrater. Den asketiske protestantismen skapte en rasjonalitet som forkastet det som ikke hadde umiddelbar, praktisk nytte. Gjenfortryllingen vil oppveie denne prosessen ved å gi verden en følelsesmessig, (ny)religiøs eller fortryllet mening, med rom for egenverdi, nytelse, drømmer, bilder, mystikk og helhet.


Eget oppdrag

Kunstfeltet har aldri forlatt fortryllingen, og er derfor lett å ty til for den som føler seg vel avfortryllet. Men også andre felt merker tendensen, fx vitenskapen, hvor menneskers følelser for naturen er blitt til økologi. Samtidig som skillet mellom kunst og ikke-kunst er blitt mer diffust, føler stadig flere seg rustet til et oppdrag med eget foretaksnummer. Kunstnerens «nærmest uforklarlige indre trang» er kanskje ikke så mye mer utbredt enn før, men svært mange identifiserer seg med noe unikt og selvrealiserende. Ikke minst på grunn av media, som «forfremmer» barneskolelærere til programledere og rørleggere til popartister når stofftilgangen blir for liten.


Dannelsesideal

I en analyse av den regionale kulturpolitikken gjennom forskjellige plandokumenter, hevder Erik Henningsen og Geir Møller at entreprenøren langt på vei er vår tids dannelsesideal. Altså en person som dannes gjennom et individuelt valgt, fremfor et sosialt diktert livsprosjekt. Ifølge Henningsen og Møller smelter dette idealet sammen med den regionale kulturpolitikkens mål og verdier – å fremme ‘entreprenørånden’, ’tiltakslysten’ og ‘risikovilligheten’ i befolkningen. Kunst og kultur skal stimulere til kreativitet som i neste runde kan legge grunnlag for entreprenørskap og næringsutvikling i samfunnet.


Estetisering

Begrepet ‘gjenfortrylling’ handler om en større vekt på helhet og indre sammenheng. Dette kan nok kjennetegne en del av de kulturelle entreprenørene, men slett ikke alle. For å forklare de som går mer kommersielt eller «trendy» til verks, bruker forskerne begrepet ‘estetisering’. Estetiseringen av hverdagslivet begynte allerede ved starten av 1900-tallet. Livet skulle formes til en sann fornøyelse der estetisk konsum sto i sentrum – en evig jakt på nye smaker. Både gjenfortrylling og estetisering handler om drømmer og ønsker, men motivene, metodene og ikke minst verdiene er ulike.


Opplevelse

Det kulturelle arbeidsmarkedet kjennetegnes av en økende andel frilansere og små firmaer. Kulturelt innhold får økt betydning i produksjon av alle typer varer, og barrierene i forhold til å gjøre kultur til næring er mindre enn før. Til tross for dette, setter ikke kulturelle entreprenører kommersielle hensyn først. Det handler ikke først og fremst om å produsere varer og tjenester til salg på et marked, men om å oppleve: «Tlværelsen til kulturelle entreprenører kan i like høy grad fortolkes som konsum av de opplevelser beskjeftigelsen med ulike kulturelle uttrykksformer gir dem.»


Unge og urbane

Når kulturell virksomhet er en del av et større livsprosjekt, blir skillene mellom arbeid og fritid, arbeidsliv og privatliv mindre. Når organiseringen av arbeidstakere samtidig oppløses, blir begrepsparet arbeidstaker – arbeidsgiver også mindre relevant. Forskerne mener det er på tide å skifte ut begrepene vi hittil har brukt til å forstå arbeid generelt og kulturarbeid spesielt. Kunstnernes spesielle aura har i dag spredt seg til andre kulturarbeidere. Disse kjennetegnes av at de er unge, urbane, uavhengige, fleksible og mobile. De jobber som frilansere eller i små firmaer og bruker et vidt spenn av ferdigheter i forskjellige prosjekter. De er webdesignere, moteskapere, fotografer, reklameskapere, designere, stylister, mediekokker, DJs og skribenter av alle tenkelige slag. I tillegg kommer mer tradisjonelle kunsthåndverkere, samt «kulturelle helsearbeidere» som gjenfortryller menneskets helse med mer og mindre anerkjente behandlingsformer.


Bourdieus forklaring

Pierre Bourdieu var i Distinksjonen forut for sin tid med en forklaring på hvorfor «frie» jobber i kultur og media var i sterk vekst. Han mener det henger sammen med inflasjonen i høyere utdanning. Nykommerne i utdanningssystemet, altså de med u-utdannede foreldre, ledes til å tro at utdanning betyr mer enn den i virkeligheten gjør. Dette er fordi foreldrene, som ble ekskludert fra systemet, tilla utdanning stor betydning, noe den også hadde da de var unge. Men når mange har høy utdanning, kan ikke arbeidsmarkedet tilby nok jobber som svarer til utdanningen. Dermed går jobbene til dem med de rette sosiale kvalifikasjonene. Undersøkelser har vist at foreldre fra høye sosioøkonomiske sjikt mener selvstendighet er det viktigste for barneoppdragelsen, mens foreldre fra lavere sjikt mener lydighet er viktigst. Foreldrene lærer barna det de selv har lyktes med for å beholde sin posisjon i arbeidslivet. Dette bidrar til å reprodusere posisjonene. Jobber i høyere sjikt krever stor selvstendighet, mens «lavere» jobber krever lydighet mot de overordnedes bestemmelser.


Mye kultur, lite penger

Utdannet ungdom fra lavere bakgrunn risikerer altså å ikke få det de er lovet på arbeidsmarkedet. Dermed mister de tilliten til institusjoner og danner en mot-kultur som angriper småborgerskapets normer om status, penger og karriere. Andre verdier blir viktigere, og det utvikles en ny klasse av «semi-borgere» med høy kulturell kapital og lavere økonomisk kapital. Gamle jobber blir omdefinert og befolket av denne gruppen, samtidig som nye jobber blir skapt. Frie jobber i medie- og kulturfeltet er lettest å omdefinere, og innfrir behovet for kvalifisert, kulturell utfoldelse. Samtidig er publikumsgruppen blitt større fordi samfunnet har flere «semi-borgere». De nye eller omdefinerte jobbene tilfredsstiller trangen til å gjøre opprør mot institusjoner, og gir stort rom for utvikling. De har ingen klar karrierestige, og skaper dermed både en mer utopisk og en mindre resignert holdning til fremtiden. («Alt går an»). Disse jobbene gjør det mulig å leve i en «evig studenttilværelse», noe bare de mest priviligerte kunstere og intellektuelle kunne gjøre før.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Terningkastets hemmeligheter

Bokhøsten blir stadig mer preget av terninger. Men hva slags mystiske kriterier ligger bak de ulike terningkastene?

31. mars 1952 dukket terningkastet for første gang opp i norsk presse. Filmskaper og journalist Arne Skouen hentet ideen fra krigstidens USA, der New York Daily News hadde brukt terningen for å bedømme et kunstuttrykk. Først presenterte han ideen for Dagbladet, men der fikk han dårlig respons. VG syntes derimot det var en god idé, og lot Skouen bruke terningen i noen av sine filmanmeldelser på 1950-tallet. Først i 1981 gjorde avisen det til en vane å bruke terning i kulturanmeldelser. Den gang var Dagbladet blant terningens mest høylytte kritikere. I 1994 var situasjonen en helt annen. VG droppet terningkastet da Johan Jørgen Holst ble begravet på TV, mens Dagbladet ga en sekser. Betyr det at begravelsen var like god som Per Pettersons bok Ut å stjæle hester?

Terningkast 1 er sjelden å se i bokanmeldelser. I 2004 anmeldte VG 59 norske romaner, og ingen fikk laveste terningkast. Eneren var forbeholdt oversatte romaner, eller sjangre utenfor skjønnlitteraturen. Knut Faldbakken, forfatter og bokanmelder i VG, mener toeren i norsk litteraturkritikk like gjerne kunne vært en ener.

– Toeren er bånn, men man slenger på en prikk for ikke å la selve øksa falle og blodet sprute. Vi er jo ikke så flinke til det i Norge, sier han.

Jeg har tattfor meg tilsammen 30 anmeldelser av ti norske romaner fra perioden 2000-2004. Avisene var VG, Nordlys, Fredrikstad Blad og Oppland Arbeiderblad. Anmeldelsene var skrevet av 17 ulike personer, og terningkastene varierte fra 2 til 6. Det viste seg at ulike terningkast hadde noen typiske kjennetegn.

Terningkast 2 er ikke vanskelig å finne i bokanmeldelser. Her kritiseres romanen ofte for ikke å innfri grunnleggende skjønnlitterære kriterier. Handlingen mangler sammenheng og logikk. Historien holder ikke, intrigen er usannsynlig, ting skjer uten at vi skjønner hvorfor. Løse tråder nøstes aldri opp, romanen spenner over for mange temaer og redigeringen er ikke stram nok. I disse anmeldelsene fant jeg også den mest usaklige kritikken. Flere anmeldere er lei av romanens tema, og Fredrikstad Blad klager over at forfatteren ikke skriver nok om Fredrikstad. Blant 250 bokanmeldelser i VGs nettarkiv, får fjorten romaner toer på terningen. Hele fem er kriminalromaner. Også andre avviker fra den tradisjonelle romanen, for eksempel Nød av Are Kalvø. Noen ganger synes anmelderen å ha glemt hva slags bok som anmeldes. Krimromanen Lik i lasta av Kjersti Scheen får terningkast 2 i to av avisene, men ingen nevner hvor vidt boka er spennende. Om krimsjangeren sier Knut Faldbakken:

– En dårlig roman kan være en brukbar krim, etter krimmens egne kjøreregler. Her står terningkasteren overfor et dilemma. Her bruker jeg ofte toeren.

Ved terningkast 3 roses flere av bøkene for å fenge leseren. Det som ser ut til å svikte her, er kompleksiteten. Anmelderne bruker ord som ’flatt’, ’repetitivt’, ’uinspirert’, ’overtydelig’, ’banalt’, ’trivielt’ og ’idylliserende’. Mens terningkast 2 ofte kritiserte romanene for å ikke henge sammen, er dette sjeldnere her. Et typisk trekk ved terningkast 3 er at forfatterne roses for å beherske språket: ”Ikke dårlig skrevet rent språklig,” ”behersker kompliserte virkemidler og grep”, ”språklig driv” og ”en kyndig forteller” sies det blant annet. Den såkalte trendromanen Pure Popmusicbaby! av Gaute Bie får terningkast 3 i to av avisene. Den typiske treer-anmeldelsen kritiserer nettopp det som kjennetegner trendromanen – at boka er triviell. Knut Faldbakken sier:

– De siste årene har vi sett konturene av en ny sjanger: Trendromanen, det kjappe, dagsaktuelle utropet som er skreddersydd for medieoppslag. Skrevet for å leses, bli konversasjonstema et par korte uker, og så glemmes. Disse er vanskelige å plassere i terninghierarkiet, fordi de sjelden oppfyller litterære kriterier, men åpenbart virker etter sin hensikt og fungerer akkurat som forfatteren har tenkt og håpet. Stjerneeksemplet er Pornopung av Mads Larsen.

Terningkast 4 er det mest brukte kastet. Her er det merkelig lite kvalitetsvurdering. Isteden gir anmelderen muntre handlingsreferat som vitner om engasjement. Når vi iblant får en vurdering, er denne gjerne vag og omhandler bokas intensitet. ”Denne kommer du neppe til å kjede deg med,” sier en. ”Besnærende beretning,” sier en annen. Det er lite negativ karakteristikk i disse anmelselsene, og vanskelig å se hva som kunne bedret terningkastet. Man kan kanskje gjette at bøkene mangler en slags erkjennelsesmessig dybde. Dette er noe som bare kommenteres ved terningkast 5 og 6. Ved terningkast 4 finnes ingen ”dyptloddende psykologiske portretter” eller lignende. Det kan virke som om fireren er en sekkepost for bøker man ikke finner noen direkte feil ved, men som heller ikke er spesielt viktige. Dette er også de desidert korteste anmeldelsene.

Terningkast 5 fremhever ofte en dypere dimensjon ved bøkene: ”Denne boka rommet en dybde”, ”her loddes selve livet”, ”det gis ingen entydige forklaringer”, ”han lar det være opp til leseren å tolke og dikte videre”. Ord som ’tvetydig’ og ’dyptenkt’ brukes også, men det er vanskelig å forstå hva som menes med dem. I ulike aviser blir samme bok vurdert som både endimensjonal og flerdimensjonal, for eksempel Line Baugstøs Skulle du komme tilbake. ”Vel hastig og banal,” sier Nordlys og gir terningkast 3, mens Fredrikstad Blad gir 5 og sier: «Språket er enkelt og liketil. Dette betyr ikke at Line Baugstø skriver banalt.» Ingen av anmelderne forklarer hva de mener med ’banalt’, eller hvordan dette uttrykkes i bøkene.

Terningkast 6 fokuserer mye på anmelderens personlige leseropplevelse. Riktignok er bøkene både ’dyptpløyende’, ’dyptloddende’ og ’sammensatte’, men det understrekes at det ikke bare er derfor man skal lese dem. Det er fordi de er fantastiske! Ubegrunnede utbrudd av følelser er typisk for terningkast 6: ”Dypt bevegende”, ”en opplevelse av en bok”, ”etter å ha vendt siste blad kjenner man seg rett og slett oppløftet og glad.” Disse romanene ’trollbinder’, ’forfører’ og er ’usedvanlig fengslende’. Noe annet som kjennetegner terningkast 6, er at forfatterne gis en spesiell status: ”Per Petterson er en av de helt store fortellerne i norsk samtidslitteratur”, ”Roy Jacobsen tilhører det absolutte toppsjiktet blant norske forfattere – og vel så det”. Her kan man spørre seg hvilken betydning forfatteren som person har for vurderingen av boka. Har anmelderen på forhånd en oppfatning av forfatteren som spesielt ”stor”?

Romanenes samfunnsmessige funksjon nevnes aldri i anmeldelsene, uansett terningkast. Dette burde være høyst forenelig med en journalistisk tankegang. At ingen av bøkene i mitt utvalg skulle ha politisk relevans, er tvilsomt. Det virker heller som om anmelderne unngår temaet. Når det gjelder bøkenes ’dybde’, virker dette snarere som en følelse hos anmelderen, enn som en ny erkjennelse. Men følelsen synes å bety en del for terningkastet, og nevnes bare ved terningkast 5 og 6. Når en roman vurderes negativt, handler det mest om at historien ikke henger sammen. Straffe av Ingeborg Arvola får terningkast 2 i Nordlys og 5 i Fredrikstad Blad. Her er det først og fremst helheten som vurderes ulikt. «Tematikken er springende» og «de løse trådene nøstes aldri opp,» sier Nordlys’ anmelder. Hun mener det foregår «story-dropping av flere underliggende tema» i teksten, og at disse ikke får nok behandling. Anmelderen i Fredrikstad Blad sier derimot at Arvola «fletter lett sammen de mange historiene.» Kanskje har hun et annet syn på de underliggende temaenes rolle. Men hva hun baserer vurderingen på, får vi ikke vite.

Arne Skouen angret etterhvert på at han innførte terningkastet i avisene. I sin selvbiografi En gammel journalists erindringer kaller han terningen ”mitt skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse.” Når terningkastet brukes i bokanmeldelser, reduseres komplisert litteratur til en konkurranse mellom gode og dårlige produkter. Dette befrir oss fra kaos og gir en orden som gjør det enklere å ta standpunkt. Når vi har tatt standpunkt til en bok, kan vi bokstavelig talt handle. Dermed er terningkastet som skapt for et samfunn der publikum skal oppdras til kloke konsumenter og ikke først og fremst til kloke samfunnsborgere. Reklamen har allerede bygget en bro mellom bokanmeldelser og bokhandler, med sin flittige bruk av terningkast. Og enkelte bokanmeldelser med terningkast er så korte og visuelt preget av terningen at de til forveksling ligner annonser.

Artikkelen er basert på min masteroppgave i medievitenskap fra Universitetet i Oslo; ”Terningkast og litterære kriterier” (2005).

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Stempling, straff og skyggelegging

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Når noen havner på samfunnets skyggeside – skyldes det psyke og gener? Eller skyldes det at vi alltid har behov for å skyve noen ut i kulden?

Sosiologiens stemplingsteori handler om hvordan vi påvirker folk ved å gruppere dem og se ned på dem. I dag er det ikke lenger politisk korrekt å se ned på innvandrere eller homofile. Men vi har fremdeles lov å se ned på narkomane. Begrepet ’narkoman’ knytter personer sterkt til sine handlinger. Samtidig blir de ’narkomane’ mennesker av et annet slag enn oss andre.

     Er han narkoman eller heroinbruker? Siden 2005 har mange også kalt ham =Osloselger.

Er han narkoman eller heroinbruker? Siden 2005 har mange også kalt ham =Osloselger.

Sosiolog Thomas Wistner Strand har skrevet hovedoppgave om medias fremstilling av denne gruppen mennesker. I avisartiklene han så på, var det underforstått at visse mennesker er narkomane.

”En ting er at mediebildet er misvisende, ja verre, det er bunnfalskt. En annen ting er at det utvilsomt fører til mer narkotikabruk,” skriver overlege ved Blå Kors Hans Olav Fekjær i boka Medier og rusmidler. Wistner Strand konkluderer med det samme i sin oppgave. En som har vært borti den skumle Narkotikaen, kan like gjerne fortsette – fordi han har gått over til den andre siden. Han er ikke lenger ”en av oss”, men er blitt ”en av dem”. Han har fått en ny identitet å forsvare.

”En av de farligste formene for bruk av narkotika er den politiske,” skriver Nils Christie og Kettil Bruun i boka Den gode fiende. Ikke bare stoffene, men også samfunnets beskrivelser av stoffene dreper. Narkoman og normal er posisjoner vi tildeles. De skapes verken av gener eller psyke, men av språk og politikk. Både språket og politikken formidles til oss gjennom media.

Hadde vi snakket om hasjbrukere eller heroinbrukere isteden for narkomane, ville gruppen gått i oppløsning. Kategoriene ’narkotika’ og ’narkoman’ skaper en kunstig sammenheng mellom svært forskjellige stoffer og mennesker. Det finnes ingen logisk grunn til å butne sammen noe så ulikt. Den virkelige grunnen er kanskje at vi trenger noen å stemple.

I pressen blir de narkomane ofte koblet til visse handlinger: de stjeler, skader andre eller seg selv i rus, er en utgift for samfunnet, betaler ikke skatt, har ikke bolig, sittter i fengsel, skaper frykt og er ikke opptatt av hygiene. På den andre siden står vi normale, som jobber fra ni til fire mandag til fredag, tilbringer fritiden hjemme i vår egen stue med en pils i hånden, er normalt opptatt av personlig hygiene, betaler skatt og har harmoniske familieforhold. Slik forstås vi i hvert fall i avisartikler om narkomani.

18. november 2008 slapp Oslos rusavhengige inn på Stortinget.

18. november 2008 slapp Oslos rusavhengige inn på Stortinget.

For å kunne forstå oss selv som normale, trenger vi et bestemt forhold til det unormale. Ved å ta avstand til ’de andre’ knyttes vi sammen. Vi får noen å tilhøre, og kan delta i dommen over det umoralske, uansvarlige og syke. Samtidig bekrefter vi vår egen moral, ansvarlighet og helse.

Sosiologen Emilé Durkheim mener at straffens viktigste sosiale funksjon er å styrke samhold og moral hos dem som er med på å straffe. Dette skaper og synliggjør normalitet hos ”folk flest”. Medias omtale av kriminalitet tilfredsstiller vår trang til å delta i det godes kamp mot det onde. Om enn bare fra sofakroken. Men mangel på handling er også handling. Mangel på handling hos folk flest, gjør medias stemme enda tydeligere. Det samme bildet av virkeligheten gjenskapes og befestes.

Kriminaliseringen av stoffene gjør de narkomane dobbelt så lette å stemple og straffe. De er ikke bare narkomane, men også kriminelle. ”Se, der går en kriminell,” kan vi si, og dermed påvirke den ’kriminelles’ oppfatning av seg selv. Når man forstår seg selv som kriminell, blir det lettere å begå ulike kriminelle handlinger. Ordbruken er som skapt for å dytte en uskyldig hasjbruker over på både hardere stoffer og verre kriminalitet.

”Normale mennesker har hus og fast jobb, og har en mengde eiendeler som bare venter på yrkeskriminell oppmerksomhet,” skriver Wistner Strand. Han sikter til artikler om de mest kriminelle narkomane, de yrkeskriminelle. Disse jobber ikke mandag til fredag som oss normale, men hele uken, døgnet rundt, for å finansiere sin narkomani.

storting2I pressen er de narkomane enten yrkeskriminelle eller totalt passive. Hvis en narkoman får jobb, skaffer hun seg aldri jobben. Hun kommer i arbeid. Den narkomane føres inn i regnskaper, kommer i metadonbehandling, sendes til sengs som pasientet eller venter på bedre tider. Bare normale mennesker gjør positive handlinger.

– Politikken ødelegger. Vi kan bare håpe at de ’narkomane’ husker at de er mer enn kriminelle narkotikabrukere. Vi andre får få sjanser til å huske det, om vi ikke går bort og tar en prat med dem. Hvis vi slutter å dele verden inn i ”oss normale” og ”de narkomane”, forandrer vi også oss selv. Hva vil Wistner Strand at vi skal gjøre? Erlik Oslo spurte ham, og fikk et kontroversielt svar.

– Jeg er for legalisering av besittelse til eget forbruk av narkotika, slik straffelovkommisjonen foreslo i 2003. Det betyr ikke frislipp av narkotika på markedet. Svakere stoffer bør kontrolleres på linje med alkohol. Sterkere stoffer bør kontrolleres som farlige legemidler, for eksempel via helsevesenet.

Wistner Strand jobber i dag som rådgiver ved kriminalomsorgens utdanningssenter. Han mener at vår narkotikapolitikk skaper unødvendig lidelse.

– Kriminalisering og bruk av straffesystemet ødelegger både for enkeltmennesket og samfunnet. Hvis avkriminalisering førte til mer bruk av svake stoffer, og færre overdoser, ser jeg ikke noe problem i det.

Sosiologen mener at alkohol, tobakk, kaffe og lignende må forstås i sammenheng med narkotika. Verken brukerne eller stoffene er grunnleggende forskjellige.

– Dagens narkotikabegrep handler om en størrelse som ikke finnes. Vi skal selvsagt arbeide mot ødeleggende bruk av farlige stoffer. Men vi må gjøre det med et bedre språk; ett som tar ballen og ikke mannen. Et språk som ikke kutter båndene mellom en gruppe mennesker og samfunnet, men som understreker individets plass blant sine medmennesker. Uansett hva slags rusmiddel dette mennesket foretrekker.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Gir ikke opp friskole

Artikkelen sto på trykk i Vårt Land i 2003.

Denne uken fikk Mosse Jørgensen avslag på søknad om en ny friskole i Norge, kalt Nyskolen. Hun har ikke tenkt å gi seg, og i oktober kommer en ny friskolelov.

mosse– Først vil jeg si at enhetsskolen er en kjempeverdi som Norge må holde fast på, sier Mosse Jørgensen. Hun mener likevel at noe har gått galt underveis, derfor startet hun foreningen Forum Ny Skole. Den langsiktige ambisjonen er å påvirke hele skoleverket.

– Feilen med dagens offentlige skole, er at alle skal lære det samme til samme alder og samtidig. Det medfører det jeg kaller undervisningspåførte lærevansker. Noen kjeder seg i hjel, mens andre kommer til kort.

Begrunnelsen for avslaget fra Utdannings- og forskningsdepartementet var at Nyskolen mangler nok kontroll over faglige mål, og at den ikke er et klart pedagogisk alternativ. 1. oktober blir friskoleloven revidert, og Jørgensen har ikke tenkt å gi seg. Oslo kommune støtter henne, og skolebyråd Kjell Veivåg sier det er beklagelig at departementet har avslått søknaden.

Jørgensen har nær kontakt med skolene hun har hentet inspirasjon fra. Hun forteller at barna der er påfallende trygge, glade og energiske.

– Hvert eneste barn blir verdsatt. Det er faste grupper på tvers av alder, hvor ansvar for hverandre er viktig. Organiseringen betoner det medmenneskelige. I undervisningen velger elevene etter motivasjon og modning. Slik blir læringen mye mer effektiv.

Nyskolen bygger på et positivt syn på barn, og Jørgensen mener det er umulig å hindre et barn i å lære.

– Hvis man lærer å kjede seg eller å bli mobbet, er det ikke særlig vellykket. Mobbing eksisterer ikke ved de svenske og danske jenaplanskolene. Konfliktløsning er høyt prioritert. Til Kjell Magne Bondeviks ønske om en mobbefriskole har hun en ting å si: – Jeg skal pakke den inn til ham og sende ham den!

Jørgensen er ikke sikker på om politikerne vet hvordan de skal skape en god skole i praksis. Hun mener det skyldes dårlig kontakt med pedagogisk forskning.

– Fra politikerhold kom det tidligere i år en utredning om kvalitet i grunnopplæring. Den går på konkurranse, globalisering og at man vil ha mer igjen for pengene. Det handler så lite om begrepet dannelse, selv om det er dette som foregår hele tiden i skolen. Mennesket blir jo formet, og vi må bestemme på hvilken måte det skal skje.

Danmark har lang tradisjon for friskoler. I Sverige har en ny lov forenklet læreplanen og gitt større muligheter for disse.

– En doktorgrad om den danske jenaplanskolen viser at elevene klarer seg utmerket når de kommer over i vanlig videregående skole. De har lært å lære, og er veldig selvstendige. De velger yrke ut fra det de liker og passer til, ikke hva foreldrene gjør.

– Har politikerne tatt hensyn til eksemplene fra utlandet i sin vurdering av søknaden?

– Det tror jeg ikke. Vi sendte med doktoravhandlingen og en film, men jeg kan ikke tenke meg at de har sett på det.

Jørgensen innrømmer at Nyskolen stiller høye krav til lærerne. Til gjengjeld blir de engasjerte og fornøyde.

– Har Nyskolen mye til felles med Forsøksgymnaset?

– Med Forsøksgym visste vi ikke om noen alternativ måte å organisere skolen på. Vi led under å være halvveis frie og halvveis styrt. I tillegg var elevene vant til den offentlige skolen. Det er vanskelig å gi frihet til elever som har gått i ni år og lært hva de ikke vil, i motsetning til hva de ønsker og liker.

– Hvordan møter du kritikken om at friskoler er «rikmannsskoler»?

– Vi har førti par foreldre som har meldt sin interesse. De tjener under snittet, men har høy utdannelse. Det er ofte studentpar med barn.

Mosse Jørgensen er sikker på å få godkjent Nyskolen etter den nye friskoleloven. I så fall blir det oppstart i Oslo fra neste høst. Hun vil gjerne få fram at skolen handler om holdninger, og selv klarer hun seg ikke uten kristne verdier. – Det handler om å finne sine sterke sider som kan brukes til hjelp for andre. Jeg har sett holdningene komme når barna får lov å spørre selv.

Nyskolen startet opp året etter dette intervjuet, i 2004.

FAKTA

Som utdannet pedagog og mangeåring lærer i den offentlige skolen så Mosse Jørgensen behovet for pedagogisk nytenkning. Ved hjelp av driftige elever startet hun Forsøksgymnaset i Oslo i 1967, men først senere fant hun skolen hun mente kunne erstatte den norske enhetsskolen. Det var den danske Friskole 70, nå Ryeparken Lille Skole. Skolen bygger på den tysk-danske pedagogen Peter Petersens ideer, og kalles en jenaplanskole etter Petersens professorat ved universitetet i Jena. Sverige har hatt en tilsvarende skole i Säffle i sju år, og i andre Europeiske land finnes tallrike jenaplanskoler.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Den redselsfulle talen

Artikkelen sto på trykk i Vårt Land i 2003.

Sommeren er bryllupssesong, men ikke alle gleder seg til å gå i selskap. Er du blant dem som frykter å holde tale, kan du få råd fra verdens reddeste angstspesialist.

VLtaleØynene rundt bordet er dobbelt så store som for et øyeblikk siden. Det er din tur til å utsette deg for en strålende anledning til å dumme deg ut, og ingen vil risikere å gå glipp av det. Professor Paul Moxnes ved Handelshøyskolen BI kaller det en mulighet for å seire. Han har gjort det til en sport å bli flinkest i det han er mest redd for, deriblant å snakke i forsamlinger.

– Den gangen jeg var aller reddest, var første gang jeg ble bedt om å foredra for andre enn studenter. Det var en konferanse hvor president Clintons rådgiver, den svenske arbeidsministeren og jeg skulle snakke. Da jeg kom på talerstolen skjedde noe som forundrer meg den dag i dag. Plutselig følte jeg meg helt trygg, forteller professoren.

Han har utgitt flere bøker, blant annet «Positiv angst», et fenomen han selv er et levende eksempel på. Siden han var redd for mennesker, ble han psykolog, og fordi organisasjoner skremmer ham, ble han like godt professor i organisasjonspsykologi. Professoren tror han har funnet en forklaring på det som skjedde med ham på talerstolen.

– Angst er ikke noen kjemiske dråper, men en fortolkning av kjemien i kroppen. Det du før en tale fortolker som angst, kan under talen tolkes som trygghet, aggresjon eller glede. Det er hvordan du fortolker som avgjør hvilke følelser du har.

– Men det er vanskelig å styre denne tolkningen bevisst?

– Ja. Det du kan styre, er at du lar være å stikke av. Det er først når jeg lurer meg unna situasjonen at jeg blir et offer for angsten. Når du har klinket på glasset og reiser deg for å holde en tale, snur angsten til trygghet. Hos noen få mennesker skjer ikke dette. Det er først da angst blir sykdom.

Selv bruker Moxnes angsten som en fyrlykt. Der det er angst, dit går han, og der det er trygt holder han seg unna. Hvis du aldri gjør noe du er redd for, tar du bort muligheten for en seier, mener han, og påpeker at alle heltemyter handler om å overvinne angst.

– Har du møtt mange som er blitt veldig flinke til ting de var livredde for?

– Yes! Jeg tror faktisk de blir de flinkeste. CNNs Larry King var så nervøs første gang han var på lufta at han ikke fikk fram et ord. Da kommer produsenten av programmet styrtende og roper «Dette er et snakkeprogram, du må snakke!» Da snakket han. Til og med den beste har panisk angst. Kanskje nettopp den beste. De største skuespillerne spyr før de skal inn på scenen. Når jeg skal ansette nye forelesere på BI spør jeg alltid «Er du redd?» Da vil jeg at de skal svare ja. Det betyr at de har ambisjoner.

– Det går kanskje en grense hvor redselen blir så sterk at den blir negativ?

– Der strides de lærde. Idrettspsykologer sier at jo mer angst, jo bedre. En kjent angstforsker hadde holdt et foredrag hundre ganger og vært like redd hver gang. Så bestemte han seg for at han ikke gadd å være redd lenger, og kjedeligere foredrag hadde han aldri holdt.

Moxnes mener de beste talene er de som er godt forberedt, men det utelukker ikke improvisasjon.

– Du kan ha lappen i lomma. Det beste er å vite hva du skal si, og improvisere innimellom strukturen du har lagt opp. Ikke ta Valium før du skal holde en tale for bruden. Selv om du kanskje opplever talen bedre selv, garanterer jeg at tilhørerne ikke gjør det. Angst er liv. Det er noe dødt ved ikke å være redd.

4. februar 1967 var dagen da Ola Ødegaard, leder i Landsforeningen Rettferd for Taperne, ble voksen. Da talte han til en forsamling for første gang. Det var 1500 personer tilstede, og journalist Arne Skouen var den eneste som kjente til Ødegaards dystre hemmelighet fra før. Den historiske talen om grov omsorgssvikt ble holdt i studentersamfunnet i Oslo, og er beskrevet i boka Ingen barndom av Arvid Møller.

– Jeg holdt meg på bakrommet helt til Skouen sa at han skulle kalle inn sitt vitne. Jeg svetta og var fryktelig klam. Det var ikke enkelt å stille seg opp der. Jeg stoppet nok litt opp, sier Ødegaard.

– Er det blitt lettere å snakke i forsamlinger etter hvert?

– De siste tjue åra har jeg følt meg mye tryggere, så lenge jeg kan det jeg skal snakke om. Da kan jeg være meg selv. Den gang jeg var Fylkesformann i Nasjonalforeningen for Folkehelsen var det mye snakk om hjertemaskiner, og firmaet som lagde dem het Lærdal Foundation. Jeg husker hvor redd jeg var for å si Foundation, så jeg nøyde meg med å si Lærdal. Jeg kan jo ikke noe fremmedspråk.

– Holder du taler i selskaper også?

– Jeg synes det er mye lettere å snakke på radio enn i selskaper, men lørdag skal jeg og kona feire sølvbryllup. Da må jeg vel snakke til brura.

Da Ingebrigt Steen Jensen holdt foredrag for 14000 personer i Oslo Konserthus i forfjor, fikk han mer applaus enn hovedtaleren Bill Clinton.

– Å fy, så nervøs jeg har vært! sier kommunikasjonsguruen fra Dinamo reklamebyrå når Vårt Land slipper gjennom på telefonen.

– Første gang jeg skulle på TV måtte vi gjøre opptaket gang på gang. Jeg fikk ikke fram et ord. Nå er jeg ikke så nervøs at jeg ikke sover om natta lenger, men fremdeles kribler det i magen. Det er en mer positiv nervøsitet. Adrenalinet pumper og jeg kjenner når jeg er ferdig med å holde et foredrag at jeg har brukt mye energi. Steen Jensen gleder seg over at skolen legger mer vekt på muntlige fremføringer enn før.

– Nå står ungdommene på scenen som om de aldri hadde gjort annet. Det var annerledes i min tid. Selv om moren min var opptatt av at barna skulle spille skuespill og fremføre sanger og dikt, falt det meg aldri naturlig. Jeg måtte øve meg på nytt da jeg ble voksen.

– Har du noen triks for å holde en god tale?

– Du skal mene det du sier og kunne det godt. Og så bør du ha en grunnidé med talen. Du kommer veldig langt hvis du klarer å formidle at dette mener jeg helt alvorlig, dette er noe jeg brenner for.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Livsløgn i litteraturen

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Ibsen er ikke den eneste som har skrevet om livsløgn. Skjønnlitteraturen er full av personer som lyver for seg selv.

Don Quijote var den første som kjempet mot vindmøller.

Don Quijote var den første som kjempet mot vindmøller.

– Litteraturhistoriens mest kjente livsløgner er antagelig Don Quijote, sier litteraturviter Christian Refsum ved Universitetet i Oslo.

Don Quijote er en fattig adelsmann som har forlest seg på heltefortellinger om riddere i skinnende rustninger. Dermed rir han ut i verden. Han vil kjempe mot urett, straffe ondskapen og møte en skjønn jomfru. Han tror selv han er en ridderhelt, men rustningen er rusten og hesten har sett sine beste dager. Våpendrageren er en lat bonde som rir på et esel. Boka har gitt oss uttrykket “å kjempe mot vindmøller” – en kamp mot innbilte motstandere. Quijote tror at vindmøllene langs veien er skumle fiender han kan beseire med sitt heltemot.

Han tar også et vertshus for å være en borg, og en saueflokk for å være en fiendtlig hær. “Jomfruene” han møter er prostituerte tjenestepiker, men han synes de er skjønne likevel. Historien ender imidlertid tragisk, når han innser at alt har vært en illusjon. Boka viser hvordan den reelle verden gir liten plass for ideelle intensjoner, om de er aldri så gode. Den ble utgitt i to bind i 1605 og 1615 og er skrevet av spanjolen Miguel de Cervantes.

– Ordet livsløgn er veldig negativt, sier Refsum. – Det markerer at ens tanker om en selv ikke tåler møtet med virkeligheten. Men samtidig kan evnen til å se seg selv som noe annet og bedre enn den man er være en positiv egenskap. I beste fall kan man ende opp med å bli det man drømmer om å være. Selv om det finnes ødeleggende livsløgner, kan det være fruktbart å fiksjonalisere sitt eget liv.

En som ble det han drømte om, var filosofen Jean-Jacques Rousseau. Lenge streifet han rundt, levde på andres nåde og jobbet som tjener. Uten evne til å forestille seg at han var noe mer, ville han ikke blitt en stor filosof, skriver han i boka Bekjennelser. I romaner virker det imidlertid som om negative livsløgner er mer fristende å skrive om.

Madame Bovary ble aldri en forfulgt skjønnhet som besvimte i avsidesliggende lysthus.

Madame Bovary ble aldri en forfulgt skjønnhet som besvimte i avsidesliggende lysthus.

– Hele genren desillusjonsroman kan kalles livsløgnromaner, sier litteraturprofessor Kjersti Bale. Hun nevner Madame Bovary som en slik roman, der hovedpersonen har drømt seg vel langt bort. Emma Bovary stiller høye krav til romantikk, men gifter seg med en fullstendig fantasiløs mann. Charles Bovary er hennes rake motsetning, og Emma oppsøker elskeren Leon. Han deler hennes romantiske idealer, men lever likevel ikke opp til drømmen.

Forfatteren Gustave Flaubert skriver: “Hun elsket Leon, og hun søkte ensomhet for å kunne glede seg i fred ved det bilde hun gjorde seg av ham. Synet forstyrret den vellyst hun følte i sine drømmerier. Hjertet banket ved lyden av hans skritt; men var han til stede, kjølnet hennes følelser, og bare en stor forundring som løp ut i vemod, ble igjen. Hun ventet på at han skulle deklamere sin kjærlighet for henne som en ridder.»

Emma og Leon klarer ikke å innfri hverandres romantiske idealer, hentet fra romaner som ”ikke handlet om noe annet enn kjærlighet, beilere og elskende kvinner, forfulgte skjønnheter som besvimer i avsidesliggende lysthus, postførere drept ved hvert skysskifte, hester sprengt på hver side, skumle skoger, elskovskvaler, eder og forsikring, sukk, tårer og kyss, gondoler i måneskinn, nattergaler i lundene, kavalerer tapre som løver, fromme som lam, dydige som dyden selv.”

”Emma, det er meg,” sa Gustave Flaubert. Han ble en stor forfatter, mens Emma aldri oppnådde det hun drømte om. Kanskje lyktes han fordi han hadde selvinnsikt? Som forfatter kritiserer Flaubert både Emmas svermeri og ektemannens mangel på visjoner. Emma er sensitiv og uansvarlig. Mannen tar ansvar, men er så lite sensitiv at han blir direkte uoppmerksom på hva som foregår. Dermed lever han også på en livsløgn. Han aner ikke at Emma ikke elsker ham, og det får tragiske følger.

Romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik gir allerede i tittelen uttrykk for en løgn. Det er lite kjærlighet i boka. Vibeke har en åtte år gammel sønn som blir liggende på trappa og fryse ihjel uten at hun merker det. ”Det er fint at du tenker på de som har det vondt. Hvis alle gjorde det så kanskje verden ble litt bedre,” sier hun når de sitter ved middagsbordet, og Jon har fortalt om et bilde av en mann som blir torturert. Vibeke er opptatt av at folk skal ha det bra, men klarer ikke å ta vare på sin egen sønn.

Kjærlighet, eller når noen fryser ihjel på trappa mens andre har nok med neglelakken.

Kjærlighet, eller når noen fryser ihjel på trappa mens andre har nok med neglelakken.

– Morens oppfatning av forholdet mellom henne og sønnen kan kalles en illusjon eller løgn. Reklamens språk styrer oppmerksomheten hennes slik at forholdet til sønnen forkvakles, sier Kjersti Bale. Vibeke ser ikke virkeligheten fordi hun henger seg opp i det utvendige. Når hun en sjelden gang stryker sønnen over håret, blir hun straks mest opptatt av neglene sine:

” – Jon, sier hun, – aller kjæreste Jon. Hun gjentar bevegelsen, ser på hånden sin. Hun har lagt på en lys beige neglelakk med litt rosa i, hun liker å være diskré på jobben. Hun kommer på det nye settet som fortsatt må ligge i vesken, plomme, eller var det vin; mørk, sensuell lebestift og lakk i samme nyanse. Utstyr som matcher en mørk, brunøyd mann tenker hun plutselig med et lite smil.”

Når Vibeke tror sønnen ligger og sover, drar hun ut og jakter på kjærligheten der den ikke finnes. Samtidig lengter sønnen etter at hun skal komme hjem. Han har slett ikke langt seg. Han har vært ute og solgt lodd og besøkt en venninne, og kommer hjem til en låst dør. For å kunne leve med morens avvisning, begynner også han å lyve for seg selv. Han tenker at moren er borte fordi hun er så opptatt med å forberede bursdagen hans. Kanskje har hun glemt ingredienser til kaken, så hun måtte kjøre til den døgnåpne bensinstasjonen. I virkeligheten har hun glemt at han har bursdag dagen etter, og Jon har ikke turt å snakke om det fordi han er redd for å forstyrre.

Hvor mye livsløgn som finnes i litteraturen, kommer an på hvordan begrepet defineres. Mange romaner handler om personer uten innsikt i sin egen situasjon. Ofte utvikler de seg mot større forståelse og innsikt – andre ganger kveles de av sitt eget selvbedrag.

Livsløgner kan være nødvendige for å holde ut, og Gustave Flauberts forfatterkollega Charles Baudelaire så på Emma Bovary som en heltinne. Emma holdt fast ved et ideal og ville ikke avfinne seg med en småborgerlig og trøstesløs tilværelse i den franske provinsen, som ga lite handlingsrom for kvinner. Ville hun vært enda mer ulykkelig om noen tok fra henne livsløgnen? Kanskje er det slike filosofiske spørsmål som gjør Madame Bovary og annen litteratur om livsløgn evig aktuell.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Ustoppelige Volapük

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Få har gjort mer for kulturen i Oslo enn Hans Broch Nielsen. Siden 1990 har han ledet kulturstiftelsen Volapük, der dagens publikum kan være morgendagens utøvere.

Hans Broch Nielsen, daglig leder av Volapük

Volapük er egentlig navnet på verdens første internasjonale hjelpespråk. I Oslo er det bedre kjent som et fristed for kunstnere av absolutt alle slag. Det begynte i 1988, da Bjørnar Kruse og Jonas Eggen fra Natur og Ungdom (NU) fant to tomme sveitservillaer i Krusesgate. Eieren Selvaagbygg hadde latt de verneverdige husene forfalle, med planer om å rive dem og bygge leiligheter. Kruse og Eggen organiserte en demonstrasjon for bevaring av husene. Ett år senere ble husene okkupert av en gjeng arkitektstudenter, kulturinteresserte og folk fra NU.

Sommeren 1989 ble det holdt politiske møter om «Krusesgatesaken», som fikk stor oppmerksomhet i media. Mange engasjerte seg for bevaringen, og selv politiet nektet å fjerne okkupantene. Snart ble Hans Broch Nielsen bedt på besøk av en venninne som deltok i okkupasjonen.

– Jeg fikk ideen om å bruke husene og hagen til litterære arrangementer. Det meste av inngangspengene skulle gå til oppussing.

Hans samlet folk for å starte det første Volapük-arrangementet. Ordet spredte seg gjennom løpesedler og plakater. I september 1990 kom femti forfattere til Krusesgate for å lese. Det ble også holdt konserter. Nær 300 personer kom innom.

Mye har skjedd de siste 17 årene. Gjennom stiftelsen Volapük ble dugnadsarbeid for millioner av kroner nedlagt i villaene. Flere flyttet inn permanent, deriblant Hans i 1993. Stedet ble noe langt mer enn en scene for litteratur.

– Det tok helt av på alle mulige måter, sier Hans, full av entusiasme.

– I 1993 arrangerte vi vår første festival. Vi leide et sirkustelt med plass til 5-600 personer. Vi booket inn forfattere, musikere og skuespillere på alle nivåer. Så kom det største regnfallet vi noen gang hadde sett. Hagen var ikke tilrettelagt med trapper, så vi hadde speidere med Indiana Jones-løyper hvor folk kunne dra seg opp i tau.

Hans forteller om køer ned til Frognerveien og to tusen besøkende. Klokka sju om morgenen var Frogner fortsatt fullt av liv, og ingen klaget over bråk.

I dag møter vi Hans i Volapüks leilighet i Løvenskioldsgate. Eventyret i Krusesgate tok slutt i 2001. Selvaag ville for enhver pris hindre fredning av husene, og var heller ikke begeistret for Volapük. Dermed foreslo boligselskapet en kostbar oppussing for byantikvaren, som han gikk med på. Husene er fremdeles ikke fredet. I dag står de nyoppussede og utilgjengelige for byens befolkning, i motsetning til hva Selvaag forespeilet i media. Hans mener at Selvaag fremdeles planlegger å rive husene i fremtiden, så de kan bygge mer lønnsomme leiligheter.

Volapük i Krusesgate begraves av Jonas Eggen, Sten Sture Larre, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, Dario Kavara, Stein Holte, Alexander Stubei Matar, Hans Broch Nielsen, Camilla Juell Eide, Bjørn A. Brem og Per Heimly (som på mystisk vis også tar bildet).

– Oppussingsavtalen med byantikvaren ble avvist av samtlige partier bortsett fra Frp. Selv om bystyret vedtok at staten skulle overta husene, såkalt ekspropriering, ble avtalen stående. Advokater har sådd tvil om eksproprieringsgrunnlaget, og nå er ikke Krusesgate noen sak lenger. Ingen bryr seg.

De to siste årene i Krusesgate lobbyerte Volapük alle kulturpolitikere i Oslo. Kjente kunstnere var med. Samtidig ble dokumentarfilmen «Volapük – den siste bohemscene» vist på Cinemateket. Stiftelsen fikk offentlig støtte og anerkjennelse som en viktig institusjon. Likevel fikk de ikke noe nytt sted å være. I dag leier de leilighet selv, og det er trangt om plassen på de månedlige arrangementene. Fremdeles er de i dialog med politikere, og Venstre har programfestet nytt hus til Volapük.

Hans deler leiligheten med tre andre. Blant dem er filmregissør og manusforfatter Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, som til høsten har kinopremiere på filmen 5 Løgner. I Krusesgate hadde Jacobsen sin egen kortfilmfestival. Volapük har hatt festivaler for de fleste kunstformer.

– Vi blir aldri som Øyafestivalen med 100.000 tilskuere. Det er ikke der kulturen utvikles. Det er endestasjonen, hvor du presenterer et finslepet kommersielt produkt. Vi er der hvor skapelsen foregår. Der urkraften bobler i en organisk suppe.

– Der livet oppstår?

– Ja, men det er sant, jeg tror veldig på den organiske kulturforståelsen og kulturskapelsen. Kunstnerne elsker jo Volapük og stiller opp gratis. Konseptet vårt er ikke hentet fra løse løfta. Blant inspirasjonskildene er William Shakespeares teaterscene The Globe fra 1600-tallet, hvor teater ble utviklet gjennom publikums interaksjon. På Volapük kan du møte kunstnerne på kjøkkenet eller i dokøen, og ingen prøver å heve seg over andre.

Hans mener noe av det viktigste med Volapük, er bredden. Rockere kommer for å høre sine band, men får også høre poesi og annet som de ellers ville skygget unna.

– Jeg har ofte fått tilbakemelding fra tøffe rockegutter som plutselig har skjønt at dikt også kan være rock ’n roll. Vi mener at alle kunstuttrykk styrker hverandre.

Hans er opptatt av historie, ikke minst kulturhistorie. Han forteller om Munch som ble spyttet på på gata. Ibsen ble også dårlig behandlet i sitt eget land.

– Norge er en ung nasjon med lav kulturbevissthet. Her er kultur liksom langrenn i Holmenkollen og pizza Grandiosa. Samtidig har vi overflod av talenter. Jeg har sett tusenvis som ikke har kommet videre fordi de møter stengte dører. Nå som Volapük har skrumpet inn, kan vi ikke hjelpe dem slik vi kunne før.

– Har du eksempler på land som gir kulturen bedre vilkår?

– Nesten alle andre land i Europa. Frankrike er kanskje på topp. Der er kunst tilstede i skolen på en helt annen måte. Hele EU har langt bedre rammer for kulturen enn Norge.

Hans viser til et eksempel fra Glasgow, hvor 7-8 personer startet et galleri. Etter et par år fikk de flere millioner i driftsbudsjett og gjorde det svært bra.

– For mange land er kultureksport blant de viktigste inntektskildene. Bare se på Sverige og musikk. Der har de svære industrifond så folk kan opprette kultursentre med verdens beste lydmiksere. I Norge bygger vi helst museer hundre år etter at kunstnerne er døde. Hadde Volapük fått mer penger, hva kunne vi ikke ha gjort? Vi hjelper også utenforstående kulturarbeidere, for eksempel med å finne statister og innspillingssteder til filmer.

Skulle noen finne det for godt å støtte Volapük økonomisk, slipper de unna politiske føringer.

– Mange norske kunstnere mener at Volapük er det eneste stedet hvor alt er fritt for politiske hensyn. En rekke institusjoner har fått kritikk for å være venstrevridd, for eksempel Norsk Kulturråd.

– Hva kan dere gjøre i et større hus som dere ikke kan i dag?

– Vi har enorme ressurser som vi ikke får brukt i en leilighet. I dag må vi begrense PR-apparatet. Med nytt hus får vi tilbake de store festivalene. Vi har et stort internasjonalt nettverk, og kan skaffe alt fra verdensstjerner til amatører fra New York. I Krusesgate hadde vi teaterfestivaler med 26 oppsetninger på fem dager.

Vi har spart det dummeste spørsmålet til slutt. Hva er egentlig så viktig med kunst og kultur?

– For å få et rikt liv, må man ha kunstopplevelser. Og etter kommunismens fall fremsto kulturen som den nye store tingen man kunne nå over landegrensene med. Der fikk du en individuell og en samfunnsmessig grunn.

Webside (ikke alltid like oppdatert): www.volapuk.no
Facebook: Volapük litteratur- og kulturforum

Bilder fra Volapük av Tina Z Svensen.   

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Kosesamfunnet

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Får ikke kommodene dine stå i fred for duker, fotografier og tomme blomstervasker? Eller har du en julekrybbe som du klippet ut av Allers for tjue år siden? Da er det stor fare for at du har det koselig.

rolnessNordmenn bruker 9800 tonn stearinlys i året. Det er 19 ganger mer enn engelskmenn per person, og suverent mest i Europa. Vi er dessuten de eneste i verden som har et eget ord for å kose oss. I England kan de riktignok ha et ”cozy corner”, men de kan ikke ha en ”cozy time” og det går slett ikke an å coze seg.

– Et koselig rom må for det første ikke være for stort, sier kultursosiolog Kjetil Rolness. – Dernest må det ikke være for rent og striglet. Kosen er dillets estetikk og krusedullenes paradis.

Puter og gardiner er typisk koselige ting, ifølge Rolness. Familiebilder på veggene, potteplanter og souvernirer fra ferieturer gjør det enda koseligere. Men ferdigkos vil vi ikke ha noe av, derfor er boligannonser sjelden koselige. De kan til nød vise fram et tregulv eller en peis, men ikke uformelige kosedyr som velter seg i hyllene.

– I England har de vegg-til-vegg teppe på badet, er det koselig?

– Det blir nok litt for koselig for nordmenn, men det går mer på nasjonale vaner. I Norge er vi veldig glad i gardiner. Kjøkkenkappen var i utgangspunktet ment for å hindre innsyn, men da den var moderne, var den like utbredt i niende etasje som i første. Var man redd for innsyn fra kråker? Det handlet nok mer om lunheten i de foldede tekstiler.

– Har noen perioder lagt mer vekt på koselig interiør enn andre?

– På slutten av 1800-tallet nådde kosen sitt klimaks i borgerstuene. Selv i de fineste stuer hang bilder nesten oppå hverandre, og møblene hadde flere etasjer hvor nips kunne utstilles. Den borgerlige kosen var lenge idealet for arbeiderklassen, som ikke hadde råd til den.

Da lavere klasser fikk råd til å kose seg, ble det viktigere for de ressurssterke å ha det spartansk. Det skulle være rette linjer, og mye lys og luft. Gardiner og listverk var ut, og de fikk støtte fra artikekter og interiørarkitekter.

– Blant dem som har estetikk som fag, fremstår kosen som estetisk smakløs. Det blir for mange ting, for stilløst. For arkitekter er ”koselig” et ubrukelig og latterlig ord.

I koselige hus bor gjerne folk som liker å kose seg. Nordmenn koser seg med alt fra ost og kjeks til oppdiktede mord. Rolness forklarer hvordan krim kan være koselig.

– Noe forferdelig skjer, men de skyldige tas og harmonien seirer. Slik får man bekreftet at kosen har rett. Dagsrevyen legger også opp til kos. De kan ha portrettintervjuer av folk som står i en alvorlig konflikt. Men det er ikke det de fokuserer på; de går ut på et fiskevann fordi personen er interessert i fisk.

Den mest typiske norske kosestunden krever en kombinasjon av sofa, peis og TV. Ikke mer. Sosialantropolog Nina Witoszec har uttalt at den norske kosen hemmer intellektet og kreativiteten. Dessuten ekskluderer kosen den som ikke for enhver pris vil slappe av og være enig og fornøyd. Kjetil Rolness ser lysere på det.

– Kosen er en hyllest til det uformelle. Man legger bort høflighetsfraser, tar på seg joggebuksa og slenger seg i sofaen. Nordmenn vil ha det koselig med alle, også med bankfunksjonæren sin.

Men Rolness er enig i at kosen kan være ekskluderende.

– Kosen forener dem som allerede kjenner hverandre godt, og stenger ute dem som er annerledes. Det å ha vanskelig for å omgås folk uten at det er basert på likhet, er noe særnorsk. Kos er samvær mellom likemenn – fjellbønder som mangler trening i å omgås fremmede fra byen, innvandrere for den del.

– Er vestkanten mindre koselig enn østkanten i Oslo?

– Det finnes så mange typer vestkant at det er vanskelig å svare på. Det horisontale skillet, mellom de kulturorienterte og de næringslivsorienterte, blir stadig viktigere. De kultiverte kan kombinere kosen til de rike med kosen til vaskehjelpen på Tveita. Østkanten er mer folkelig, men det er vanskelig å si om den er koseligere. Jeg besøkte en vestkantfrue som hadde tre-ender på toppen av et overskap. De rike kan godt ha pynteting som ligner bestemors på landet, så lenge de er dyrere.

I boka Med smak skal hjemmet bygges skriver Rolness at møbler fra loppemarkedet er blitt stadig mer populært blant dem som har ”mer peiling enn penger.” Å markere det horisontale skillet – til folk med mer økonomisk kapital – er viktig. ”Sett fra det etablerte borgerskap vil en slik stue virke tarvelig, mens den i akademikerkretser vil signalisere en befriende mangel på sosiale ambisjoner,” skriver Rolness. Antakelig er det de samme personene som misliker å kose seg med bøker.

– De seriøst litteraturinteresserte og vennene deres vil fnyse av konseptet å kose seg med en bok. De har en idé om at kunst skal være urovekkende og utfordrende.

– Hva koser du deg med?

– Jeg koser meg med iPod’en. Kanskje sitter jeg i hagen og vifter med tærne. Når det gjelder interiør, deler jeg en del av arkitektsmaken. Jeg liker ikke karmer og listverk. Jeg vil ha en nøytral bakgrunn, men mest fordi jeg trenger det til de ville og gale samlingene mine.

Rolness mener kosen først blir et problem hvis det blir for mye av den.

– Kos er en folkelig harmonikultur som står i motsetning til det interessante, krevende og utfordrende. Det finnes knapt noe mindre radikalt enn å krype opp i sofahjørnet med tekoppen og et ukeblad. I den grad sivilisasjonsdannelse handler om å heve seg over et minste felles multiplum, blir kosen vulgær. Hvis alt skal være koselig hele tiden, blir det et helvete, men det motsatte blir også et helvete. Og blir det for koselig, for eksempel i jula, er det jo bare å ta fram en Solstad-roman.

Rolness mener alle nordmenn har kosen i seg, men ikke alle er like stolte av den. Noen smugkoser. De går kanskje ned i kjelleren og ser en romantisk komedie.

– Noen vil alltid mene at kosen skaper en falsk idyll, at den underslår motsetninger og gjør oss late. Der overlapper kosen med kitch. Det er egentlig kitch som betegner den falske idyllen.

Når Rolness har kost seg ferdig med et fylt bakverk midt i Ullevål Hageby, tar fotografen ham med til en butikk han har funnet. Der er det stearinlys og gardiner over alt.

– Folk som kommer hit kjøper ikke så mye, men de er veldig koselige, sier damen bak disken.

Om hun ikke tjener penger, får hun i hvert fall kost seg.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Hva er en nordmann?

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2006.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen glemmer fort at han er på ferie når han blir spurt om det finnes en moderne, norsk identitet.

hyllandFør Lillehammer-OL ble reklamesnutter fra Norge vist over hele verden. Her var det spisse fjell, snødekte vidder, barskog, rev, reinsdyr og ensomme skiløpere i vadmelsklær fra 1850-tallet. ”Man ville tydeligvis holde det hemmelig at de fleste nordmenn lever omtrent som andre europeere,” uttalte Thomas Hylland Eriksen. Hva kjennetegner en moderne, norsk identitet? Finnes den i det hele tatt? På telefon fra Sørlandet prøver antropologen å svare:

– Skal vi være ærlige, så bor vi ikke lenger på landet. 75% av oss bor i urbane strøk, noe som er over gjennomsnittet i OECD. Vi ser de samme amerikanske TV-seriene som andre, og kler oss i de samme italienske skoene og barneproduserte klærne fra Kina og Bangladesh. Vi følger fotball-VM og drikker øl og spiser potetgull. I en tid som vår, med stor kulturell likhet over hele verden, blir vi besatt av å være spesielle. Du kan kalle det en post-moderne nasjonalisme.

Når alt blir likere og likere, oppstår et behov for å markere at man er forskjellig. I Danmark har det rast en debatt om danskhet, og i Storbritannia har man oppdaget at ingen vet hva det vil si å være engelsk. Bare skotter og irer vet hvem de er, mens engelsk er blitt en tom kategori som man prøver å fylle med noe. I Norge er vi spesielt opptatt av å markere at vi ikke er som alle andre, mener Hylland Eriksen.

– Før vi fikk denne postmoderne nasjonale identiteten gjennom globaliseringen, hadde vi en sterk moderne nasjonal identitet. I den unge nasjonsstaten Norge var det viktig å produsere kulturell likhet. Men symbolene som ble valgt, var ofte importert. Rosemalingen og hardingfela er nokså nye importvarer som gjennom tilpasning er fornorsket. Selv ikke grantreet er norsk, det er en innvandrer fra middelalderen.

På 1970-tallet nådde salget av bunader et historisk bunnivå i Norge. I perioden mellom modernismen og post-modernismen, var folk mer opptatt av klasse enn av nasjon. Fra 1980-tallet har trenden snudd, og nasjonaldrakter selges som aldri før. Samtidig fortsetter vi å importere og fornorske utenlandske kulturuttrykk.

– Her på Sørlandet er folk fornøyde med å ha country som nasjonalmusikk, så lenge den kan brukes som uttrykk for deres egne følelser, og ikke oppleves som noe de blir pådyttet med tvang utenfra.

Den profilerte antropologen får stadig hatbrev for sin positive holdning til innvandring. I diskusjonsfora på internett kalles han og hans meningsfeller naive og virkelighetsfjerne akademikere. Selv vil han heller være naiv enn kynisk.

– Uten en type humanisme i bunnen, blir det meningsløst å gjøre noe som helst. Du blir handlingslammet. Jeg pleier å spørre kritikerne mine: Hvis situasjonen er så håpløs som du hevder, hva skal vi gjøre med problemet? De har aldri noe svar.

Hylland Eriksen påpeker at vi alle har mange identiteter. Hvilken som er viktigst, avhenger av samspillet med omgivelsene.

– Hvis omgivelsene bare gir deg lov til å være muslim, vil det bli ditt selvbilde. Et godt eksempel er Nazneen Kahn-Østrem, som jobber ved Høyskolen i Oslo. Før var hun ganske likegyldig til religion, og mer opptatt av punk-musikken hun anmeldte i Aftenposten. Etter 11. september ble det skapt noen veldig urimelige fiendebilder av muslimer. Dette ga Nazneen og mange andre en sterkere identitet som muslimer. De måtte forsvare denne delen av seg selv.

Hylland Eriksen synes det er uheldig for alle parter at det blir så mye snakk om religion. Vi burde snakke om ting som kan skape fellesskap – arbeidsmarked, utdannelse – og ikke på død og liv om det vi vet skaper konflikt. Dessuten reagerer han på at vi gir islam skylden for terrorisme, mens ingen snakker om kristen terrorisme i Nord-Irland som om det var noe alle kristne måtte forholde seg til og ta avstand fra.

– Er vi redde for innvandring fordi vi har en svak norsk identitet?

– Jeg tror ikke tyskernes problem i 1930-årene var at den tyske identiteten var for svak. De var snarere for lite interessert i hva andre hadde å by på. De var lukket, selvtilfredse og overbevist om at de var bedre enn andre. I Norge tror vi også at vi er best, samtidig som vi har et ekstremt mindreverdighetskompleks fordi vi ikke har bidratt særlig til verdenshistorien. Når det gjelder å være åpen for folk som er annerledes, tror jeg den personlige identiteten er viktigst. Du må kjenne deg selv, og være trygg på deg selv. Det er ikke det samme som en sterk nasjonal identitet. Du kan godt kjenne deg selv uten et spesielt forhold til en nasjon.

Antropologen mener det finnes viktigere identiteter her i verden enn nasjonaliteter. For øyeblikket skriver han på en bok om behovet for å tenke transnasjonalt. Verden er filtret sammen på mange flere måter enn for bare tredve år siden.

– En eller annen gang vil Norge slutte å eksistere som nasjon. Man ingenting tyder på det foreløpig. For eksempel har de fleste av oss tilgang til internasjonale TV-kanaler, men vi ser nesten bare på de norske.

– Noen frykter at nordmenn snart blir i mindretall i Norge, spesielt i forhold til muslimer?

– Da vil jeg gjerne spørre: Hva mener de med nordmenn? 365 000 mennesker i Norge regnes som innvandrere. Mindre enn en tredel er muslimer. Jeg synes det er alt for liten interesse for andre enn muslimer, og for det faktum at muslimer er mye annet i tillegg. Hvis de bare får lov å være muslimer, vil det selvsagt bli viktigst for dem. Kan vi se de andre identitetene, blir det lettere også for dem selv å identifisere seg med noe annet.

Hylland Eriksen mener vi kan lage nye nordmenn både av ting og mennesker, men det krever kulturell selvtillit – en tro på at vi er i stand til å gjøre det. Vi må også utvide forestillingene om hva det vil si å være norsk.

– Norsk historie handler ikke om det som vokser ut av jordsmonnet her, men om utveksling med andre. Leser du trebindsverket Norsk Innvandringshistorie, vil du se hvor viktig innvandring har vært for vår utvikling.

2 kommentarer

Filed under Temaartikkel