Lydighetens mytologi

Hvis kunstnermyten avlives, blir det kanskje lettere å utfolde seg utenfor den autoriserte kunstverdenen.

Begrepet ’kunst’ oppsto først på 1700-tallet, da estetikk ble en filosofisk disiplin. Dermed ble skapende utfoldelse isolert fra øvrig samfunnsliv. I romantikken ble ‘kunst’ noe geniale ‘kunstnere’ drev med. Vanlige folk var latterlige eller syke hvis de tok ibruk for mange sider av seg selv. I et samfunn hvor folk flest måtte innskrenke seg til lydige tannhjul i maskineriet, var kunstnermyten et kjærkomment vern mot opptøyer.

Flere har prøvd å avlive myten. I forrige århundre stilte de franske avantgardistene ut hverdagslige ting på museum. Målet var å bryte ned skillet mellom den aktive kunstneren og det passive publikum. De ville inspirere vanlige folk til å utfolde seg kreativt, så de kunne leve mer menneskelig. Men publikum så bare en ny kunstform, og ikke-kunsten havnet på enda mer prestisjetunge museer. Da som nå hadde de fleste funnet seg godt til rette i rollen som passive tilskuere.

Men fortsatt uttrykker noen sin sjel uten å ha kvalifisert seg til ‘kunstnere’. De får gjerne merkelapper som ’rare’, ’syke’ eller ’barn’. Som voksne skal vi helst være publikum, så lenge vi ikke utfolder oss bra nok. Gjør vi det feil, vil publikum forlyste seg med feilene våre, til vi utfolder oss så feil at vi blir buret inn i hvite rom.

Riktignok uttrykker vi bare det vi føler, men visse følelser er så uskjønne for publikum at de velger å se ’sykdom’. Dermed har de rett til å dope oss ned med såkalt medisin. «Årlig blir trolig 1500 nordmenn tvangsmedisinert, ofte med medikamenter som anses som mishandling og tortur i en rapport til FNs generalforsamling,» heter det i en ny rapport fra Riksrevisjonen.

Medisinen fungerer så bra at vi slutter å utfolde oss, og glemmer hva vi følte. Pytt pytt, det var jo uansett helt feil, og ikke noe man kunne lære av. Læring er jo noe man gjør på skoler, der lærere lærer bort de riktige tingene. Lydige pasienter følger læreboka, og lar seg dope ned helt riktig. Andre tar imot så mye medisin at de plutselig ikke får mer. På et blunk går de fra å være ufarlige ’pasienter’, til å bli farlige ’narkomane’. Da låses medisinen inn i et skap og kalles ’narkotika’.

De ‘narkomane’ blir bedt om å leve riktig på egen hånd. Helst bør de finne seg en jobb som ingen vil gi dem. De kan bare våge å være ulydige. Da blir de buret inn i et rom med lås og kalt ’fanger’. Både ’fanger’ og ’narkomane’ er noe helt annet enn mennesker. Mennesker er nemlig lydige vesener som sitter rolig og beundrer eller kritiserer andres utfoldelse; barnas, kunstnernes, de rare, syke, narkomane og kriminelles aktivitet som mennesker fyller alle sine medier med og aldri kan få nok av.

(Fra =Oslo 2009)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s