Ustoppelige Volapük

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Få har gjort mer for kulturen i Oslo enn Hans Broch Nielsen. Siden 1990 har han ledet kulturstiftelsen Volapük, der dagens publikum kan være morgendagens utøvere.

Hans Broch Nielsen, daglig leder av Volapük

Volapük er egentlig navnet på verdens første internasjonale hjelpespråk. I Oslo er det bedre kjent som et fristed for kunstnere av absolutt alle slag. Det begynte i 1988, da Bjørnar Kruse og Jonas Eggen fra Natur og Ungdom (NU) fant to tomme sveitservillaer i Krusesgate. Eieren Selvaagbygg hadde latt de verneverdige husene forfalle, med planer om å rive dem og bygge leiligheter. Kruse og Eggen organiserte en demonstrasjon for bevaring av husene. Ett år senere ble husene okkupert av en gjeng arkitektstudenter, kulturinteresserte og folk fra NU.

Sommeren 1989 ble det holdt politiske møter om «Krusesgatesaken», som fikk stor oppmerksomhet i media. Mange engasjerte seg for bevaringen, og selv politiet nektet å fjerne okkupantene. Snart ble Hans Broch Nielsen bedt på besøk av en venninne som deltok i okkupasjonen.

– Jeg fikk ideen om å bruke husene og hagen til litterære arrangementer. Det meste av inngangspengene skulle gå til oppussing.

Hans samlet folk for å starte det første Volapük-arrangementet. Ordet spredte seg gjennom løpesedler og plakater. I september 1990 kom femti forfattere til Krusesgate for å lese. Det ble også holdt konserter. Nær 300 personer kom innom.

Mye har skjedd de siste 17 årene. Gjennom stiftelsen Volapük ble dugnadsarbeid for millioner av kroner nedlagt i villaene. Flere flyttet inn permanent, deriblant Hans i 1993. Stedet ble noe langt mer enn en scene for litteratur.

– Det tok helt av på alle mulige måter, sier Hans, full av entusiasme.

– I 1993 arrangerte vi vår første festival. Vi leide et sirkustelt med plass til 5-600 personer. Vi booket inn forfattere, musikere og skuespillere på alle nivåer. Så kom det største regnfallet vi noen gang hadde sett. Hagen var ikke tilrettelagt med trapper, så vi hadde speidere med Indiana Jones-løyper hvor folk kunne dra seg opp i tau.

Hans forteller om køer ned til Frognerveien og to tusen besøkende. Klokka sju om morgenen var Frogner fortsatt fullt av liv, og ingen klaget over bråk.

I dag møter vi Hans i Volapüks leilighet i Løvenskioldsgate. Eventyret i Krusesgate tok slutt i 2001. Selvaag ville for enhver pris hindre fredning av husene, og var heller ikke begeistret for Volapük. Dermed foreslo boligselskapet en kostbar oppussing for byantikvaren, som han gikk med på. Husene er fremdeles ikke fredet. I dag står de nyoppussede og utilgjengelige for byens befolkning, i motsetning til hva Selvaag forespeilet i media. Hans mener at Selvaag fremdeles planlegger å rive husene i fremtiden, så de kan bygge mer lønnsomme leiligheter.

Volapük i Krusesgate begraves av Jonas Eggen, Sten Sture Larre, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, Dario Kavara, Stein Holte, Alexander Stubei Matar, Hans Broch Nielsen, Camilla Juell Eide, Bjørn A. Brem og Per Heimly (som på mystisk vis også tar bildet).

– Oppussingsavtalen med byantikvaren ble avvist av samtlige partier bortsett fra Frp. Selv om bystyret vedtok at staten skulle overta husene, såkalt ekspropriering, ble avtalen stående. Advokater har sådd tvil om eksproprieringsgrunnlaget, og nå er ikke Krusesgate noen sak lenger. Ingen bryr seg.

De to siste årene i Krusesgate lobbyerte Volapük alle kulturpolitikere i Oslo. Kjente kunstnere var med. Samtidig ble dokumentarfilmen «Volapük – den siste bohemscene» vist på Cinemateket. Stiftelsen fikk offentlig støtte og anerkjennelse som en viktig institusjon. Likevel fikk de ikke noe nytt sted å være. I dag leier de leilighet selv, og det er trangt om plassen på de månedlige arrangementene. Fremdeles er de i dialog med politikere, og Venstre har programfestet nytt hus til Volapük.

Hans deler leiligheten med tre andre. Blant dem er filmregissør og manusforfatter Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, som til høsten har kinopremiere på filmen 5 Løgner. I Krusesgate hadde Jacobsen sin egen kortfilmfestival. Volapük har hatt festivaler for de fleste kunstformer.

– Vi blir aldri som Øyafestivalen med 100.000 tilskuere. Det er ikke der kulturen utvikles. Det er endestasjonen, hvor du presenterer et finslepet kommersielt produkt. Vi er der hvor skapelsen foregår. Der urkraften bobler i en organisk suppe.

– Der livet oppstår?

– Ja, men det er sant, jeg tror veldig på den organiske kulturforståelsen og kulturskapelsen. Kunstnerne elsker jo Volapük og stiller opp gratis. Konseptet vårt er ikke hentet fra løse løfta. Blant inspirasjonskildene er William Shakespeares teaterscene The Globe fra 1600-tallet, hvor teater ble utviklet gjennom publikums interaksjon. På Volapük kan du møte kunstnerne på kjøkkenet eller i dokøen, og ingen prøver å heve seg over andre.

Hans mener noe av det viktigste med Volapük, er bredden. Rockere kommer for å høre sine band, men får også høre poesi og annet som de ellers ville skygget unna.

– Jeg har ofte fått tilbakemelding fra tøffe rockegutter som plutselig har skjønt at dikt også kan være rock ’n roll. Vi mener at alle kunstuttrykk styrker hverandre.

Hans er opptatt av historie, ikke minst kulturhistorie. Han forteller om Munch som ble spyttet på på gata. Ibsen ble også dårlig behandlet i sitt eget land.

– Norge er en ung nasjon med lav kulturbevissthet. Her er kultur liksom langrenn i Holmenkollen og pizza Grandiosa. Samtidig har vi overflod av talenter. Jeg har sett tusenvis som ikke har kommet videre fordi de møter stengte dører. Nå som Volapük har skrumpet inn, kan vi ikke hjelpe dem slik vi kunne før.

– Har du eksempler på land som gir kulturen bedre vilkår?

– Nesten alle andre land i Europa. Frankrike er kanskje på topp. Der er kunst tilstede i skolen på en helt annen måte. Hele EU har langt bedre rammer for kulturen enn Norge.

Hans viser til et eksempel fra Glasgow, hvor 7-8 personer startet et galleri. Etter et par år fikk de flere millioner i driftsbudsjett og gjorde det svært bra.

– For mange land er kultureksport blant de viktigste inntektskildene. Bare se på Sverige og musikk. Der har de svære industrifond så folk kan opprette kultursentre med verdens beste lydmiksere. I Norge bygger vi helst museer hundre år etter at kunstnerne er døde. Hadde Volapük fått mer penger, hva kunne vi ikke ha gjort? Vi hjelper også utenforstående kulturarbeidere, for eksempel med å finne statister og innspillingssteder til filmer.

Skulle noen finne det for godt å støtte Volapük økonomisk, slipper de unna politiske føringer.

– Mange norske kunstnere mener at Volapük er det eneste stedet hvor alt er fritt for politiske hensyn. En rekke institusjoner har fått kritikk for å være venstrevridd, for eksempel Norsk Kulturråd.

– Hva kan dere gjøre i et større hus som dere ikke kan i dag?

– Vi har enorme ressurser som vi ikke får brukt i en leilighet. I dag må vi begrense PR-apparatet. Med nytt hus får vi tilbake de store festivalene. Vi har et stort internasjonalt nettverk, og kan skaffe alt fra verdensstjerner til amatører fra New York. I Krusesgate hadde vi teaterfestivaler med 26 oppsetninger på fem dager.

Vi har spart det dummeste spørsmålet til slutt. Hva er egentlig så viktig med kunst og kultur?

– For å få et rikt liv, må man ha kunstopplevelser. Og etter kommunismens fall fremsto kulturen som den nye store tingen man kunne nå over landegrensene med. Der fikk du en individuell og en samfunnsmessig grunn.

Webside (ikke alltid like oppdatert): www.volapuk.no
Facebook: Volapük litteratur- og kulturforum

Bilder fra Volapük av Tina Z Svensen.   

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s