Fancy slaveri

Moderne markedsførere bruker samme teknikk som narkotikalangere.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I 1997 hadde den britiske regjering rundt 300 PR-medarbeidere. Folk som gir politikerne et salgbart image i media. Åtte år senere var tallet 3259. I boka Sannhetens kår viser Christian Borch hvordan vi lar markedslogikk ta stadig mer styring over samfunnet.

Stylister fikser ikke lenger bare utseendet til folk. De styler alt fra politiske budskap til stillingsannonser. «Næringslivet er flinke til å selge et inntrykk av å være fancy, men de fleste jobber er ganske elementære,» sa forfatter og tidligere Schibsted-medarbeider Henrik Langeland da jeg intervjuet ham.

Markedsstylister har mye til felles med narkolangere. De får folk til å «kjøpe» ideer de egentlig ikke tror på, og ting de egentlig ikke vil ha. Folk oppdras til avhengige forbrukere, som vurderer hverandre i lys av sitt forbruk og tilhørende verdier. Noen av disse brenner seg ut på lønnsomt arbeid blottet for annen mening enn å skape nye, avhengige forbrukere. Slaveriet kalles «verdiskapning».

«Det er som om det enkelte menneske har mistet retten til å lytte til seg selv,» skriver Borch. Hvem skal utvikle et økonomisk system som ikke er vekstbasert? I dag blir man bannlyst om man stiller spørsmålet. Markedslogikken er tidens ledende og absurde religion. For å opprettholde dagens økonomiske vekst på tre prosent årlig, må nordmenn forbruke nitten ganger mer om hundre år. Mange får høy lønn for å fremstille dette som en god idé. De rettroende kaller det den eneste veien til et godt samfunn.

Hadde det virkelig vært en god idé, ville den ikke trengt stylister. Vår tids PR-folk har samme makt over sinnene som prestene i middelalderen. Tross miljøkrisen, gir det fortsatt høy status å forbruke mange ting. Folk som nesten bare forbruker heroin, og dertil ikke tilber markedskreftene, er syndere.

=Osloselger Johan antydet en dag at det neppe var prestisjefylt å skrive i =Oslo. Jeg svarte at folk som er opptatt av prestisje kjeder vettet av meg, og ikke fins i min omgangskrets. Jeg vet heller ikke om noen statusjobb jeg har lyst på.

«Jeg kommer fra et overklasseområde i Göteborg,» sa Johan, «så jeg er vant til at folk tenker mest på status. Da jeg jobbet som lystekniker med grei årslønn, spurte faren min når jeg skulle utdanne meg og få meg en ordentlig jobb med eget kontor.»

For et år siden prøvde Johan å ta selvmord to ganger. I dag er han glad han mislyktes. Som selger av =Oslo møter han folk som bryr seg om hvem han er, og ikke om hvilken status han har. Han har aldri hatt PR-rådgivere. Det trengs ikke for å forvisse folk om at det er en god idé å kjøpe =Oslo.

Bakgrunn for diskusjonen under er mitt intervju med Alexander Rybak i =Oslo nr. 1/2010 og Nettavisens oppfølging av dette:

Nettavisen: – Noen må stoppe Rybak
Nettavisen: Avviser utroskapsutsagn

Share

Reklamer

21 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

21 responses to “Fancy slaveri

  1. Kristian

    Hei Karibua, du er søt. Skal vi date?

    Liker

  2. Gaute

    godt skrevet, ser frem til og lese flere av dine synspunkter.

    Liker

  3. aho

    Kari sa: «Medierådgivere må selvsagt gjøre jobben sin slik den er definert. Jeg snakker om et mye større perspektiv, nemlig mitt syn på samfunnsutviklingen. Vil vi at kjendiser skal uttale seg som et image, eller vil vi at de skal snakke for seg selv?

    Det jeg kaller fri for personlighet vil PR-rådgivere kanskje kalle personlighet. Det er sikkert lurt av kjendiser å bruke rådgivere hvis de vil innsmigre seg hos folk flest, men verden trenger folk (forbilder!) med andre mål enn å gjøre seg populære. Jeg har ikke forbydd noen å mene noe, jeg snakker bare om det samfunnet jeg ønsker å leve i. Det blir jo ganske absurd når den britiske regjering gikk fra 300 til 3259 PR-arbeidere på åtte år (1997-2005). Denne diskusjonen burde vi strengt tatt ha under dette innlegget:
    https://karibua.wordpress.com/2010/01/03/fancy-slaveri/«

    Da kan jeg plukke opp tråden her.

    Jeg mener det er en vesentlig forskjell på regjering og kjendiser, og jeg er usikker på om vi trenger så mange artister som skal aspirere mot annet enn poularitet. Verden mangler ikke akkurat frittalende rikssynsere, så det er en bekymring jeg ikke deler.

    Først og fremst: Det å ta imot medieråd, er ikke tvang. En artist står fritt til ikke å ta imot råd. Dessuten er det forskjell på å diktere og rådgi. Politikere drilles, noe som ikke er galt i seg selv, men som kan medvirke til en homogenitet som skaper politikerforakt (i en kronikk etter valget kalte jeg eksempelvis partilederne for «båndavspillere ikledd hud og hår»).

    I tilfellet Rybak ser jeg ikke problemer med å foreslå tommelfingerregler. Det kan være fordelaktig for en som opplever mye eksponering å ha noen knagger, særlig med tanke på hvor glad pressen er i spissformuleringer (noe som gjerne fører til løsrevne sitater). Musikk er mer enn musikk, og skal man tenke rent karrieremessig vil det være nødvendig å bevisstgjøre rundt hva som kan være skadelig. Dette er ikke forskjellig fra hvordan vi opptrer i hverdagslivet. Skal man i et familieselskap hvor man ikke kjenner andre enn sin egen partner, kan det være greit å få litt rådgivningen og innføring i normer av han eller henne på forhånd.

    Dessuten er det greit å ha et skille mellom privatpersonen Rybak og artisten Rybak. Man kan godt velge å blåse i imaget, men all den tid mennesker har en oppfatning av en offentlig person, særlig en som er økonomisk avhengig av popularitet og salgstall, er det kjekt å ha noen tommelfingerregler. Lemmy fra Motörhead kan skryte av at han samler på nazieffekter, gå rundt med en hjem med svastika og skryte av å nedlegge damer, uten å tape på det. Rybak kan ikke.

    Liker

  4. Det er som Kari skriv eit spørsmål om kva slags samfunn vi vil leva i. Eg for min del meiner vi treng langt fleire artistar – kunstnarar – som aspirerer mot meir enn popularitet, og som tenkjer utover det reint karrieremessige. Vi ville ha godt av å setja meir pris på mangfald, originalitet og ukonvensjonell framferd i alle samanhengar. Då kunne til og med familieselskap vorte gjevande. Sjølv om det kanskje ville ført til dårlegare kår for medierådgjevarane.

    Liker

  5. Frittalende artister er noe annet enn frittalende rikssynsere, da sistnevnte ikke er kjent for sine kreative prosesser. Kunst handler om å uttrykke sitt eget og virkelighetens mangfold, hinsides hva man mener om medieaktuelle saker. Hvorfor skulle man da aspirere mot et trangt og statisk image i media? Det blir det stikk motsatte av den dynamiske skapelsesprosessen man må ha for å bli en interessant artist.

    Alexander Rybak sier selv i intervjuet: «Formelen som funker for meg nå kan ikke vare i lengden, i hvert fall synes jeg ikke det er gøy nok». Selvsagt er det ikke gøy nok for en talentfull artist å være et image som bare rommer en liten del av hvem han er. Uansett salgstall og popularitet. Jeg har intervjuet og møtt utallige talenter på kulturfeltet. De er sjelden interessert i å snakke om salgstall, og mange lever på svært lav inntekt for å kunne gjøre det de brenner for. Hvis det viktigste for dem var å «tenke karrieremessig» i økonomisk forstand, hadde de valgt et helt annet yrke.

    Det fins også kjedelige artister som bare er produkter skapt av folk som vil tjene penger. Rybak er ikke blant dem, selv om han i dag er blitt såpass populær at han må slite med folk som vil tjene penger på ham. Jeg tipper flere medierådgivere har tilbudt ham sine tjenester, og han ble irritert på managementet da de avlyste en konsert til fordel for et TV-show med høyere markedsverdi.

    Når du (aho) kritiserer Rybak for å bruke ordet utro i en lengre setning, som handler om at han vil ta ansvar, synes jeg du undervurderer leserne. Alle som klarer å lese mer enn en overskrift, vil se at Rybak slett ikke har vært utro. Han er bare ærlig og sier at han kunne blitt fristet til det, derfor vil han ikke turnere når han får familie. Folk som dømmer Rybak ut fra et løsrevet sitat i media, kan ikke være særlig glad i musikken fra før. De er nok mer glade i å sladre og fordømme folk. Det mest skadelige for Rybak er ikke å miste den slags «fans». Det er adskillig mer skadelig for ham å miste seg selv. Her er noen ord fra verdens største artist om akkurat det:

    Michael Jackson (Will you be there): Everyone’s taking control of me / Seems that the world’s got a role for me / I’m so confused / will you show to me / You’ll be there for me / and care enough to bear me

    For øvrig holder jeg meg langt unna selskaper som ikke synes jeg og normene mine er bra nok.

    Liker

    • aho

      Jeg liker ikke å spekulere i fremmede menneskers intensjoner, men var Rybaks kunsteriske ambisjoner overskyggende for profitt, ville han neppe ha turnert rundt land og strand i et år med «Fairytale»-låten sin. Selvsagt tenker han karrieremessig, og det at han kjenner sin besøkelsestid såpass godt illustrerer at han må smi mens jernet er vamt. Noe annet ville vært unaturlig. Det er vel kanskje dét dette bunner i. Om jeg skal være så dristig at jeg drar en krittstrek mellom kunst og underholdning, havner Rybak definitivt i den siste båsen per dags dato. (Med dette sier jeg ikke at han ikke vil mer/noe annet med musikken/kunsten sin på et senere tidspunkt.)

      Nok en gang, det er ikke det som sies som nødvendigvis er så ille (selv om en del med fordel for ham selv kunne vært holdt tilbake), det er hvordan det blir fremstilt. Disse diskusjonene og oppslagene rundt Rybaks uttalelser kan neppe være noe som gleder ham. Hvorfor skulle han ellers skrevet oppgitte statusmeldinger på Facebook, eller vært ute i media og dementert? Med noen enkle veiledninger ville, tror jeg, mye vært unngått.

      Jeg har ingen tall å vise til, men av personlig empiri vet jeg om flere mennesker som har en økende skepsis til Rybak nettopp på grunn av disse medieuttalelsene. Slik bør det selvsagt ikke være – det ville vært en vakker verden om det ikke var slik, men dessverre tror jeg ikke noe på det. Og, beklageligvis, veldig mange nøyer seg med å lese en saftig overskrift og spiss ingress. Det er ikke å undervurdere mediekonsumenter, men mer en erkjennelse av at det ikke er alt vi kommer over som vi har ork til å pløye like grundig. Litt som når man går på autopilot i dagligvarebutikken. Hvor mange ganger har man ikke nøyd seg med å se forsiden på VG, og senere, bevisst eller ei, gjøre seg opp en mening om innholdet basert på et bilde og denne ene setningen?

      Å være frittalende er for øvrig ikke synonymt med ikke å reflektere over det som kommer ut av gapet. Bekymringen for at vi ender opp i et samfunn der alle tenker og snakker likt, deler jeg ikke. Og det er overhode ikke en situasjon jeg er interessert i at vi skal nå. Hva dette dreier seg om, er å hjelpe/rådgi mennesker som er i media, med å formulere seg på en slik måte at de fremstår slik de selv ønsker/mener de er best tjent med. Rybak sin statusoppdateringen røper at han gjerne ønsket et annet utfall: Jeesh.. When I say «I love my audience», Dagbladet writes «He only dates girls in his audience». When I say «I must have a quiet life far from the city with a woman», Dagbladet writes «He will be cheating». Why cant they just be honest? Or find nicer journalists? Okay, I guess not all of them are bad..

      Liker

  6. Mitt inntrykk av Rybak var at han er veldig glad i fansen og redd for å skuffe folk. Dessuten liker han jo å opptre. Det er ikke det samme som å primært søke profitt. Foruten det musikalske tror jeg han er mest opptatt av opplevelser, ikke penger. Han bor fortsatt i en hybel på 20 kvadratmeter. Men han er selvsagt omgitt av folk som vil tjene penger på ham. Da jeg intervjuet ham ønsket han å ta seg god tid, mens den medbrakte manageren stresset veldig med timeplanen hans.

    I Norge liker vi å skille mellom finkultur og populærkultur, noe som ofte blir kunstig. Rybak er ikke redd for å underholde, selv om han er klassisk skolert og spiller/skriver masse musikk vi aldri hører om.

    For en så stor kjendis tror jeg det er vanskelig å unngå uheldige overskrifter uansett hva han sier. Vil han for enhver pris unngå det, må han uttale seg tannløst, og det er neppe en personlighet som vekker interesse. Men folk vet veldig godt at media overdriver. Fansen er mer lojal mot Rybak enn mot avisene, og mannen i gata hører vel på den musikken han liker, uavhengig av sladrepressens «nyheter».

    Når jeg leser nettaviser får jeg inntrykk av at de tiltrekker seg folk som vil krangle i kommentarfeltet. Disse klarer fint å se det verste i folk uansett hva de uttaler. Lar vi disse legge premissene for folk opptreden i media, mister media siste rest av menneskelighet. Da må vi i hvert fall fjerne pressestøtten og glemme alt om medias samfunnsoppdrag. Om samfunnet ikke er så vakkert som noen av oss ønsker i dag, kan vi aspirere mot å gjøre det vakrere.

    Min personlige empiri sier at mange respekterer Rybak mer fordi han tør å være seg selv. Men vi har kanskje ulik omgangskrets. Jeg ønsker ikke å spille på lag med det verste i folk. Jeg skriver ikke intervjuer for folk som ikke gidder å lese mer enn tre ord før de gjør seg opp sterke meninger. Det blir fordummende hvis kjendiser og media bare tilpasser seg den slags lesere. I dag kan kjendiser også være sine egne journalister, og fortelle sannheten på Facebook o.l. Aviser får stadig lavere oppslutning, til fordel for blogger og andre ærligere og mer mangfoldige kilder til informasjon. Særlig ungdom i Rybaks målgruppe har et svakere forhold til aviser enn eldre generasjoner.

    Jeg snakket med Rybak om hans forhold til media, og han mente de måtte få gjøre jobben sin og utnytte ham. Han var ikke spesielt opprørt over dette. Han har en personlighet som ikke står og faller med «ryktet» hans, nettopp fordi han brenner for noe annet enn å være populær. Hvis han var mest opptatt av profitt, ville han bedt om å få se og markedstilpasse intervjuer før de kom på trykk. Den dagen han slutter å brenne for det kunstneriske, vil han bli mye mer sårbar for kranglevorne leseres oppfatning av mediefiguren Rybak.

    Liker

    • aho

      Jeg ber deg merke deg at Rybak har kjøpt en leilighet (sannsynligvis i millionklassen) blant parvenyene på Aker Brygge. Ikke at det skal bli gjenstand for debatt, men det altruistiske, folkelige bildet du forsøker å tegne av den enkle gutten som bor i en spartansk hybel og bare vil glede og tenke på andre, stemmer vel ikke helt.

      Det er ikke nødvendigvis motsetningsfylt at man vil tjene gode penger samtidig som man underholder. For all del, at han tjener penger er vel bare bra, det. Det er vel ganske åpenbart at han ønsker å håve inn mest mulig mens han fremdeles kan, hvem ville vel ikke gjort det? Hvorfor i all verden ville noen ønsket et slikt tempo og hardkjør, ellers? Fordi man liker fansen og synes det er gøy å spille fele? Nei.

      Noen nettaviser skriver for de som liker sladder og tabloide nyheter, mens andre medier går mer i dybden og er opptatt av nyanser. Poenget er at hvis man er kjendis i dag, må begge deler hensyntas hvis du er opptatt av hvordan du skal fremstå i nyhetsbildet. Og det kan vi vel konkludere med at Rybak, som de fleste andre, er (naturligvis).

      Hvis disse sakene ikke er å vurdere som skadelige, skjønner jeg ikke helt hvorfor du har involvert deg med et så grundig forsvar under flere av «utroskaps»artiklene. Hvis fansen og folk flest blåser i sakene likevel, er det vel bortkastet energi?

      Jeg er uenig i at skillet mellom finkultur og populærkultur er kunstig. De fleste har en oppfatning av hva det ene og det andre er, og det vil være mulig å kategorisere basert på bl.a. demografi. Men det er dynamisk, og å skille mellom bra og dårlig på et objektivt plan er derimot en umulighet. Men det får være en annen diskusjon.

      Liker

  7. Selv har jeg kjøpt leilighet på Frogner, uten at det dermed er profitt som motiverer meg i jobben jeg gjør. Jeg er bare flink til å spare, og har lavt forbruk ellers. (Rybak bodde på hybel da jeg intervjuet ham, men jeg vet at han planla å flytte).

    Han ville aldri taklet hardkjøret hvis han ikke elsket fansen og syntes det var gøy å spille fele. Mange har møtt veggen med mindre press enn ham, gjerne fordi jobben var blottet for annen mening enn å tjene penger.

    Jeg involverer meg i denne debatten av mye større årsaker enn å forsvare Rybaks rykte. Dette handler om hva media skal speile av mennesker. Ikke minst mennesker som er forbilder. Skal de være polerte og «perfekte», eller skal de være menneskelige? Det fins nok av ungdom som prøver å være alt annet enn seg selv, og blir psykisk syke av det. De trenger ikke medier(ådgivere) som oppfordrer til mer av dette, for å ivareta en overfladisk «popularitet». Bare mennesker som er seg selv kan skaffe seg bærekraftige relasjoner som gjør popularitet overflødig.

    Jeg har selv utgitt en roman på Gyldendal og lagt den gratis ut på nettet. Det er mye viktigere for meg å dele ideer om et vakrere samfunn enn å maksimere profitt. (Og jeg er ikke alene). Nok en grunn til at jeg liker å debattere her.

    Min venn og leder for kulturstiftelsen Volapük, Hans Broch Nielsen, har fått ulike kunstnere til å opptre gratis hver måned i 17 år. Alt fra de bredeste til de smaleste. De elsker Volapük fordi de får lov å være seg selv, krysse kategorier og ikke bli stemplet ut fra markedstenkning. For markedet er det selvsagt lurt å skille mellom finkultur og populærkultur, men skillet er en tvangstrøye for mange kulturelle utøvere.

    Liker

  8. aho

    Det virker ikke helt som det jeg skriver leses eller forstås.

    1. Grunnen til at jeg nevnte leiligheten på Aker Brygge, var fordi du dro inn hybelen hans på 20 kvm. for å tegne et bilde av en folkelig, enkel fyr. Det er ingenting galt i å kjøpe en dyr leilighet, det var din retorikk jeg reagerte på.

    2. Det er ikke slik at det må være enten-eller. Rybak kan både elske fansen, samtidig som han er interessert i å få mest mulig penger ut av det han driver med. Man må slutte å innbille seg at det nødvendigvis eksisterer et motsetningsforhold her. Ingen bør felle dom over verken det ene eller andre motivet. Men jeg personlig tror som sagt ikke at en som turnerer så mye og jobber så hardt ikke har økonomiske interesser av sitt virke. (Og det er ikke et fnugg galt i å tjene penger eller være profittstyrt, selv om det kan virke på enkelte som om det er en naturlov at da blir man korrumpert eller pervertert av penger.)

    3. Jeg har forsøkt å forklare flere ganger nå at en medierådgiver ikke har til hensikt å gjøre robot av noen. Men de, presumptivt, kjenner mediekanaler og journalister såpass godt at de kan rådgi en person som skal være mye i media, om hvilke feller og utfordringer offentligheten kan by på. Som regel vil dette være i personens interesser slik at han eller hun fremstår mest i tråd med den man føler man er/vil være, og i minst mulig grad ser seg nødt til å kontakte journalister i etterkant for å redigere seg selv. Jeg ser ikke hva dette har å gjøre med ungdom som er psykisk syke eller perfeksjonering. Det virker som om dine meninger er sterkt forandret i myter om kommunikasjonsbransjen.

    4. Fint at du legger en bok ut for alle til å lese. Men ville boken eller du mistet verdi om den lå ute for salg, og du fikk en økonomisk fortjeneste? Slettes ikke, det kan derimot gi et insentiv for å skrive mer.

    Liker

  9. anlov

    Interessant debatt, og sett fra en medierådgivers idealperspektiv er det selvsagt tilrådelig å være (mer) bevisst prosessene i media. Men samtidig mistes noe på veien ved slik bevissthet. For å si det veldig enkelt og satt noe på spissen så ville neppe verken Alf Prøysen, Cornelis Vreeswijk eller for den saks skyld Leif Juster eller Einar Gerhardsen hadde en sjanse i havet til å oppnå det mytiske ved sitt image om de hadde brukt medierådgivere. Pr-rådgivere er bra, men kun til en viss grad og i visse bransjer. Tror definitivt det er bedre på lang sikt å styre unna pr-strømlinjer om man er i kunst- eller artistbransje. Men på kort sikt kan det selvsagt lønne seg.

    Liker

    • aho

      Men tiden var også en helt annen. Hvem vet hvor mytiske de nevnte personene ville vært om de hadde sin storhetstid i dag, med alskens nettaviser, sosiale medier, TV-kanaler og generelle mediehardkjør.

      Jeg er enig i at konformitet, særlig innen kunstbransjen (men også politikk), er viktig å unngå. Men jeg tror også de mest eksentriske aktørene kunne dratt nytte av å vite hvordan utsagn og atferd kan vinkles og vris av de respektive mediene. Medierådgivning betyr ikke at samfunnsaktører og kjendiser puttes i den samme kverna og kommer ut like tamme og tannløse.

      Liker

  10. Den mest mytiske norske kjendisen for øyeblikket er Karl Ove Knausgård, som knapt er i media. Og som garantert ikke bruker medierådgivere når han er det. Ellers har jeg ikke sagt at Rybak ikke har økonomiske interesser av jobben han gjør. Men det er forskjell på å være profittstyrt og ha økonomiske interesser.

    Jeg har aldri sagt at boken min mister verdi ved å være til salgs, det var den en god stund. Men salg gir meg ikke inspirasjon til å skrive en ny bok som er bra nok til at jeg vil gi den ut. Da trenger jeg helt andre impulser.

    Jeg kjenner forfattere som har utgitt bøker i årevis og fortsatt er like motivert, selv om salget er dårlig. Uten at det er noen naturlov så klart. Jeg har ikke sagt noe om absolutte motsetningsforhold, bare om hva slags samfunn jeg vil ha. Vi snakker kanskje om to forskjellige ting. Du (aho) snakker om hvordan man kan lykkes eller unngå å bli hengt ut i medier slik de fungerer i dag. Jeg snakker om de mediene jeg ønsker meg, som bedre kunne oppfylt medias samfunnsansvar og gjenspeilet mennesker slik de er. (Også de mest tabloide avisene vi har mottar i dag pressestøtte og har følgelig et ansvar).

    Ellers tror jeg Rybak kjenner seg svært godt igjen i mitt opprinnelige intervju med ham i =Oslo, jeg har ikke hørt noe annet. Han er nok fullstendig klar over at han kan bli mangelfullt sitert i andre aviser, men foretrekker likevel å være den han er.

    Liker

  11. aho

    Jeg tror svært få skriver bøker for å bli rik, og å skrive en bok ene og alene for å tjene penger vil aldri (med mulig unntak av krim) ha noe for seg. Men hvis man arbeider med et (mer eller mindre) litterært prosjekt som krever energi, tid og ressurser, vil det være lettere å begi seg ut på et nytt bokarbeide hvis man vet det avlønner seg. Slik vil inntekt/kompensasjon/kalldethvaduvil stimulere til videre arbeid. Dette er nok et eksempel på at du er mest opptatt av å isolere hver faktor, og at ting er enten-eller, selv om ting gjerne er ganske sammensatt. Man kan ha gode ideer man ønsker å dele uten å måtte skamme seg over å tjene penger samtidig.

    Men ok, da er vi tilnærmet enig. For meg virket det som om kritikken ble rettet mot medierådgivere og ikke medier. Min kommentar til Rybak gikk på de premisser mediene fungerer etter i dag, og at han ved lite gjennomtenkte kommentarer raskt kan bli stemplet som noe han ikke kjenner seg igjen i. At du ga han et rettferdig intervju spiller dessverre liten rolle for hvordan sitater rives løs senere.

    Det blir fremmed for meg når du begynner å snakke om at PR- og medierådgivere er med på å strømlinjeforme samfunnsaktører. Jeg forstår, som sagt, heller ikke hvorfor jeg må kjenne et menneske personlig for å kommentere mediehåndteringen hans, slik jeg også ble kritisert for. At den irriterte pekefingeren din rettes mot mediene er nok mer riktig i dette tilfellet (selv om vi rådgivere heller ikke skal være fritatt for å slenges under lupen).

    Knausgård er for øvrig ikke en MGP-artist med hysteriske 14 år gamle fans, som turnerer landet rundt med en poplåt. Jeg synes sammenlikningen blir ganske feil.

    Liker

  12. 1) Jeg har aldri sagt at man bør skamme seg over å tjene penger. Jeg sier bare at slik jeg oppfatter Alexander Rybak, er ikke penger hans fremste drivkraft for jobben han gjør. Det er heller ikke min. Men vi liker selvsagt å kunne forsørge oss selv og kjøpe oss leilighet. 2) Medierådgivere og medier er ofte to sider av samme sak.

    Liker

  13. aho

    En medierådgiver tilpasser seg mediene. Ikke omvendt.

    Liker

  14. Det er mogleg å tenkja større. I staden for å sjå karriere som eit mål i seg sjølv, kan vi sjå det som resultatet av det vi gjer. Det viktige då vert at det vi gjer er meiningsfylt.

    Ein medierådgjevar som kjenner at media er på villspor, vil kanskje freista endra på stoda ved å gje andre råd. Det er ikkje meir utopisk enn når radikale politikarar jobbar for å endra det politiske systemet innanfrå. Tøft, tungt og vanskeleg, utan tvil, og eg veit litt om kva eg snakkar om som har bruka fire år av livet mitt på å byggja opp eit politisk parti (MDG) frå 0,1 % til 0,3 % av røystene. Vi ser nok av gamle raddisar som har gjeve etter for presset, tilpassa seg systemet og lever gode dagar med stortingsbustad og personlege sekretærar utan å endra stort meir enn eit komma her og der. Men det finst òg dei som held fram å jobba for det dei trur på og brenn for, og gjerne oppnår stor respekt for det.

    Andre gjev opp å endra systemet innanfrå, utan at dei gjev seg av den grunn. Kanskje den nemnde medierådgjevaren hoppar over gjerdet og vert journalist for eit blad eller ei avis som står for andre verdiar enn berre høgst mogleg opplagstal. Sjølv har eg fått nok av partipolitikken for ei stund, men det eg har lært der kjem veldig godt med når eg no engasjerer meg tverrpolitisk for ein human narkotikapolitikk.

    Det er fint å kunna ta vare på seg sjølv og ha til salt på maten. Heldigvis er det sjeldan noko problem i Noreg i 2010. Vi kan derimot måtta risikera å hoppa av den økonomiske karusellen som nesten har dobla kjøpekrafta per innbyggjar i Noreg på 20 år. Vi har fått meir av alt, utanom fritid og meining i livet, og gjort stress og tidsklemme til folkesjukdom nummer éin. For ikkje å nemna miljøbelastingane som har auka jamt, trass at kvar einskild vare og teneste aldri har vore produsert så effektivt som i dag – vekstkarusellen har ete opp alle teknologiske vinstar og litt til.

    Vi er som fuglar i bur, som Elin Wägner skreiv i 1941:
    En fågel värjer sin bur.
    Det är det enda den kan göra
    om den tillhör en gammal burfågelsläkt
    och inte vet av någon annan uppehållsort.

    Den öppna dörren
    är då inte en utgång till friheten
    utan ingång för katten.

    Fågeln har rätt i att det betyder
    katastrof om katten kommer in i buren,
    men om den fria fågelns möjlighet att klara sig utanför buren
    vet den ingenting.

    Liker

    • aho

      Helt enig i det du skriver om politisk påvirkning. Men jeg klarer ikke helt å dra parallellen over til medierådgivere. Politikk er avhengig av politikere, medier er avhengig av journalister – ikke medierådgivere (vel, alt er relativt, men i praksis presenterer medierådgivere saker de mener kan være av interesse for et gitt medium. Journalister vil i hovedsak hente inn saker fra andre kilder).

      Alternativene dine, slik jeg leser det, er at man 1) frasier seg jobben som medierådgiver for å begynne med noe mer idealistisk, eller 2) er ekstra kresen mht kunder. Det vil være livsfarlig, med mindre byråets dører løpes ned, å være for selektiv med kunder. Jeg vet ikke hvor ønskelig en slik forskjellsbehandling er, heller. Man bidrar, ved PR-arbeid, til å fremme konkurranse og skape arbeidsplasser. Det er ikke noe jeg synes man skal skamme seg over, til tross for at det byr på utfordringer når det kommer til miljø, overforbruk o.l. (men dette er faktorer som endrer seg i takt med samfunnet/trender – nå har man jo den verdensomfattende slow-bevegelsen som stimulerer forbrukere til å forbruke annerledes, for eksempel).

      Selv om jeg har større tiltro til markedet enn hva du (øyensynlig) har, er jeg samtidig veldig engasjert i miljø og samfunnsansvar. Og det finnes også de kundene som ønsker å utgi miljøbøker, fortelle kvinner som mister håret sitt at det finnes teknologi som kan hjelpe dem, eller idealistiske organisasjoner som BarneVakten som vil ut med budskap og formaninger. For en PR-rådgiver/medierådgiver vil det ha lite for seg å pushe alt dette på de mest tabloide mediene da redaksjonen til syvende og sist bestemmer og sier nei. Og da gjelder det å tilpasse seg og å gjøre et utvalg av mediekanaler. Det er håpløst, for ikke å si selvmord, for en medierådgiver å kreve endringer i en avisredaksjon.

      Men jeg begynner å lure på om du tenker på en medierådgiver som en som rådgir MEDIA, og ikke bedrifter og privatpersoner med en interesse av å være i media. I så fall snakker vi forbi hverandre.

      Liker

      • Eg trur eg er rimeleg klar over kva rolle medierådgjevarane spelar opp mot media, ja. Likevel meiner eg du undervurderer kor viktige medierådgjevarane er for måten massemedia artar seg på. Lat oss tenkja oss at alle medierådgjevarar forsvann over natta. Då veit eg frå eigne røynsler som politisk aktivist at mang ein journalist ville måtta leggja ned eit heilt anna arbeid i sakene sine. I dag er ei straumlineforma pressemelding servert «eksklusivt» den reinaste gåvepakka for stressa journalistar. Eg innrømer gjerne at røynslene mine er avgrensa til å ha forfatta eit titals «artiklar» som journalistar i regionale og riksdekkjande media har fått publisert som sine – men eg noterer at den drivne medierådgjevaren Hans Geelmuyden omtalar yrket sitt som Norges letteste jobb og meiner journalistar er både dummare og meir lettlurte enn andre folk.

        Uansett er det prinsipielle både viktigare og meir interessant: Ved å spela rolla som «nøytrale» aktørar i marknaden, fungerer medierådgjevarane som velsmurde tannhjul i eit maskineri som ikkje gagnar korkje menneske eller natur. Eg har ikkje noko imot konkurranse eller arbeidsplassar som middel til å nå ynskjelege mål, men dei har for meg ingen som helst verdi i seg sjølve. Om eg skulle gå ut og knusa vindauga på stortingsbygningen, ville det truleg auka brutto nasjonalprodukt med titusenvis av kroner ved at eg gjev vektarar, politi, journalistar og glasmeistrar meir å gjera. Det vert ikkje særleg gagnleg av den grunn.

        Skulle vi måla om PR-bransjen gagnar samfunnet, måtte vi sett på meir enn berre inntektsrekneskapen. Kor mykje brukar bransjen av den felles samfunnskapitalen? Eg vil meina at samspelet mellom mediebransjen og PR-bransjen slik det fungerer i dag fører til ei forflating som øydelegg langt meir sosial kapital enn ho tilfører. Eg kan ikkje prova dette statistisk, for sosial kapital er umogleg å talfesta. Det er nettopp poenget. Same korleis vi snur og vender på det, står vi andsynes eit verdispørsmål, der vi som ansvarlege menneske må ta stilling til kva slags samfunn vi vil skapa.

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s