Slik skaper vi pandemier

Virus er blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger, skriver Paolo Giordano i boka «I smittens tid». Dårlig behandling av natur, dyr og miljø øker sjansen for kontakt mellom mennesker og sykdomsorganismer.

Når dyrearter utryddes, prøver mikroorganismer som levde i tarmene deres å finne seg et nytt hjem. Mennesket er en perfekt bolig for virus og bakterier som vil formere seg. Det er mange av oss, og vi beveger oss mye rundt.

En annen årsak til sprening av virus fra dyr, er avskoging. I Malaysia førte det til at flaggermus migrerte, og begynte å henge i trær som griser spiste frukt fra. Slik ble nipah-viruset overført fra flaggermus til gris og videre til mennesker i 1999. Dette viruset kan i verste fall gi fatal hjernebetennelse.

En studie viste at faren for malaria i Amazonas økte med hele 50 prosent etter at fire prosent av skogen ble hugget ned. Mygg som bærer på malaria trivdes bedre i det nye landskapet. I Afrika fant forskere en sammenheng mellom ebola og rask avskoging i 25 av 27 utbrudd av sykdommen mellom 2001 og 2014.

Sykdomsfabrikker

Årsaken til smittsomme og dødelige sykdommer som covid-19, aids, sars og ebola er i stor grad menneskers inngrep i naturen. Det kan skje når myndigheter åpner for gruvedrift for å utvinne litium til smarttelefoner, når nye veier blir bygget for å få plass til et økende antall biler, eller når jordbruket intensiveres for å gi oss mer kjøtt.

Dyr i industriell kjøttproduksjon har ofte lite genetisk variasjon og dårlig immunforsvar. Jo flere husdyr som presses sammen i store fabrikkgårder, jo større er faren for formering av mikroorganismer. Fugleinfluensaen i 2003 ble knyttet til storskala kyllingindustri i Sørøst-Asia, og svineinfluensaen i 2009 til svineindustri i USA og Mexico.

Takket være begrenset import av levende dyr, fôr og kjøtt, har Norge vært mindre rammet av smittestoffer i husdyr enn de fleste andre land. I Danmark ble den antibiotkaresistente MRSA-bakterien funnet i 48 prosent av svinekjøttet i 2017, etter en undersøkelse fra Fødevaretilsynet. Bakterien gir samme infeksjonstyper som vanlige, gule stafylokokker, og kan være farlig for folk med svekket immunforsvar.

Vanskelig å fjerne virus

Vi må snakke om hvordan vi forebygger pandemier. Det krever langt mer enn å stenge markeder for ville dyr i Kina. Det handler om hele den moderne levemåten. Rundt 70 prosent av alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. Sykdommer som smitter fra dyr til menneske kalles zoonoser, og dreper flere millioner av oss hvert år.

Mennesker har hittil vært mye flinkere til å utrydde dyrearter enn til å bli kvitt virus og andre patogener. Vi har kun klart å utrydde to virussykdommer: kopper og kvegpest. Fortsatt prøver vi å utrydde polioviruset, som skapte endemisk sykdom fra 1800-tallet. Takket være vaksinering ble Europa erklært poliofritt i 2002, men sykdommen fins fortsatt i enkelte land.

Pattedyr og vannfugler bærer på enorme mengder uidentifiserte virus av typen som kan smitte mennesker. Og når permafrosten smelter som følge av klimaendringer, kan gamle virus og bakterier dukke opp igjen. I 2016 fikk Russland et utbrudd av milbrannbakterien, etter tining av permafrost i nord. Da hadde ikke miltbrann vært påvist i området siden andre verdenskrig. Et varmere og fuktigere klima gir også bedre forhold for blogsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom.

Et komplisert budskap

Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund sier til Dagbladet at det er viktig å innse at en mobil-app ikke kan redde oss, og at pandemier ikke alltid kan begrenses gjennom medisiner og vaksiner. Vi må forstå og bekjempe bakenforliggende årsaker, men hjernen vår er dårlig til å håndtere slike komplekse problemer. Det er vanskelig for både forskere og politikere å nå fram med budskapet. Det er lettere å få gehør for at vi må få fart på industrien ved å gi blaffen i miljøkrav, nå som økonomien er svekket.

Ved å satse enda mer på industrijordbruk, langtransport og fossile energiformer, subsidierer vi fremtidens pandemier.

Få hodet ut av medisinskapet

Nordmenn brukte legemidler for 25,3 milliarder kroner i fjor. Vil du bli en mer bevisst pasient? Her er et lynkurs.

Tidligere i år kunne vi lese at langt flere dør av kreft i Oslo øst enn i Oslo vest. Like mange får kreft på begge sider av byen. Selv om krefttypen er den samme, dør pasienter med lav inntekt og lav utdanning raskere.

«Jeg tror at legene i gjennomsnitt gir mer adekvat behandling til folk på vestkanten, enten ubevisst eller fordi høystatuspasientene krever mer,» uttalte Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

Det gjelder altså å stille de rette kravene som pasient. Det er selvsagt en fordel ved alle sykdommer.

Niels Christian Geelmuyden kan trygt kalles en høystatuspasient. Forfatteren, som er utdannet statsviter, fikk transplantert en nyre i 2009. Siden har han tatt ni piller om dagen. Han har også brukt mye tid på å sette seg inn i det medisinske feltet. Resultatet er den nye boka «Pillebefinnende».

En av medisinene Geelmuyden tar, heter Nexium. Den hemmer produksjon av syre i magesekken. Forfatteren fant ut at Nexium i utgangspunktet kun ble godkjent for bruk i fire uker. Selv hadde han gått på medisinen i elleve år. Da han fortalte dette til legen, fikk han straks en annen type medikament. Det var like effektivt mot problemet, selv om det var både eldre og billigere. Geelmuyden opplevde færre bivirkninger. Han fikk bedre jernopptak og blodprosent.

Man skulle tro at nyere medisiner er tryggere enn eldre. Geelmuyden fant ut at det ofte er motsatt. Hvert åttende legemiddel som godkjennes trekkes fra markedet, eller blir strengere regulert etter hvert. Det skyldes bivirkninger som oppdages etter godkjenningen. En del nye reseptmedisiner viser seg å gi alvorlige helseskader etter formell godkjenning. Derfor er det lurt å vente med å ta et medikament til det har vært på markedet i minst fem år.

Ingen industri har høyere fortjeneste enn legemiddelindustrien. Et typisk legemiddelfirma bruker bare 15 prosent av inntektene sine til forskning og utvikling. Dobbelt så mye brukes på markedsføring. Den rettes først og fremst mot leger og helsepersonell. Mellom 2007 og 2015 måtte 21 legemiddelselskaper betale 300 milliarder kroner i bøter for villedende markedsføring. Bøtene er en bagatell sammenholdt med selskapenes inntekter.

Da jeg intervjuet medisinprofessor Jørund Straand i =Oslo, sa han at industrien helst vil markedsføre de nyeste medisinene. Disse gir størst inntjening. Patenter på legemidler utløper etter 20 år. Da må selskapet som har patent på virkestoffet finne på noe lurt, dersom de vil unngå økonomisk tap. Derfor lanseres mange nye legemidler som ikke er noen medisinsk nyvinning sammenlignet med de gamle. De er bare dyrere – for privatpersoner, og for velferdsstater som Norge.

I 2015 la helseminister Bent Høie fram en ny legemiddelmelding. Den viste at en tredel av pasientene ved norske sykehjem bruker medikamenter de ikke trenger. Eldre er mer sårbare for bivirkninger enn yngre. Når de tar flere medisiner samtidig, øker risikoen. Medikamenter av typen NSAID (Non-steroidal Anti-Inflammatory Drugs) brukes ofte av eldre. De virker mot smerter, feber og betennelser.

Når legemiddelindustrien sponser forskning på disse medisinene, er forsøkspersonene nesten utelukkende yngre folk med færre sykdommer. Kliniske forsøk sponset av industrien gir oftere positivt resultat enn uavhengig forskning. Nærmere bestemt to og en halv gang oftere. Resultatet kan manipuleres, blant annet ved utvalget av testpersoner og hvor lenge forsøket varer.

Industrien prioriterer forskning på medisiner som brukes over lang tid, av velstående folk. Som de som har, eller frykter å få, en livsstilssykdom.

Genetiker Ellen Økland Blinkenberg sa dette til =Oslo i 2015:

«Folks redsel for framtidig sykdom er en gullgruve. Det vet legemiddelindustrien. Friske personer blir sykeliggjort. Mange av dem som har bare litt økt kolesterol kunne sannsynligvis få redusert risikoen for hjerte- og karsykdom ved å legge om livsstilen sin. Kanskje ville det gitt mer helse for pengene enn å sette halve befolkningen på kolesterolsenkende medisin.»

Synes du at legemiddelindustrien tjener for mye? Da bør du ty til grønnsaker og joggesko – uansett på hvilken kant du bor.

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.

Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

Folksom helsepleie

I slutten av mars fikk jeg både en baby og femten nye stemødre.

Kjære helsepersonell. I anledning min sønns fødsel møtte jeg cirka femten av dere på få dager. Dere gikk inn og ut av rommet mitt og ga ulike råd, eller satte ulike ord på det samme. Hvorfor må hver pasient møte så mange av dere?

Noen antydet og pludret, mens andre gikk rett på sak. Jeg foretrakk den siste. Her er mitt beste tips til dere: Gi tydelige beskjeder. Det er ekstra viktig når dere er mange. Hva med å ha et manus eller en sjekkliste med entydig ordbruk, som alle følger? Jagerflyvere har det, men det mangler åpenbart ved store, sammenslåtte sykehus.

For øvrig er det bare én hurpe for hver femtende av dere. Det er en positiv overraskelse for oss som iblant ser TV2 Nyhetene. Hurpens fremste misjon er å gi andre dårlig samvittighet, for å styrke sin skjøre tiltro til egen moral. Den har liten plass for andre moraler, selv når de er mer i tråd med forskningsresultater.

Gjør du noe annet enn hurpen ville gjort, svarer hun med indirekte fordømmelse. For eksempel: «Du har vel prøvd den andre puppen», når hun vet du ikke har gjort det og ellers er sjokkert over at du tenker selvstendig. For å unngå hurpens giftige tone, som plasserer deg innerst i skammekroken, må du pynte på sannheter hun ikke liker. Jeg skriver ‘hun’ fordi jeg så å si bare traff damer på sykehuset.

En hurpe kan be deg hente en bleie på badet, og du henter det som ser mest ut som en bleie. Det er helt feil, og du burde selvsagt skjønt at du skulle hente det som så mest ut som en duk. Når hurpen får det hun kaller bleie, tørker hun babyen rundt munnen med det. Babyer har en formidlende effekt på hurper. Kanskje fordi språket deres kan tolkes i tråd med hurpens verdensbilde (og alle andre verdensbilder).

En annen pleier nærmest oppfordret oss til å være kritiske og tenke selv. I neste øyeblikk kunne hurpen komme innom og bli iskald om vi fulgte den forriges oppfordring. Men da hurpen kom flere ganger på rad, ble hun lettere å forholde seg til. Vi slapp å omstille hjernen totalt samtidig som vi led av søvnmangel.

Pasienter bør bruke energien sin på bli friske. Ikke på å peile seg inn på stadig nye pleiere, gjette hva de vet av det man har fortalt de andre, finne ut om man må smøre et stort ego eller kan oppnå omsorg med ærlighet. På en halv uke møtte vi alle varianter av mennesker og helsefilosofier. Det er interessant for en psykologistudent, men slitsomt for en pasient.

På lag med kroppens apotek

I havet av høstbøker er det én som skiller seg ut på pulten min. Det er en særdeles seriøs bok om alternativ behandling og nyere medisinsk forskning.  

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløse endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376 og Morgenbladet).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».