Tag Archives: helse

Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.


Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

sykebil
Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Folksom helsepleie

I slutten av mars fikk jeg både en baby og femten nye stemødre.

Kjære helsepersonell. I anledning min sønns fødsel møtte jeg cirka femten av dere på få dager. Dere gikk inn og ut av rommet mitt og ga ulike råd, eller satte ulike ord på det samme. Hvorfor må hver pasient møte så mange av dere?

Noen antydet og pludret, mens andre gikk rett på sak. Jeg foretrakk den siste. Her er mitt beste tips til dere: Gi tydelige beskjeder. Det er ekstra viktig når dere er mange. Hva med å ha et manus eller en sjekkliste med entydig ordbruk, som alle følger? Jagerflyvere har det, men det mangler åpenbart ved store, sammenslåtte sykehus.

IMG_2942

For øvrig er det bare én hurpe for hver femtende av dere. Det er en positiv overraskelse for oss som iblant ser TV2 Nyhetene. Hurpens fremste misjon er å gi andre dårlig samvittighet, for å styrke sin skjøre tiltro til egen moral. Den har liten plass for andre moraler, selv når de er mer i tråd med forskningsresultater.

Gjør du noe annet
enn hurpen ville gjort, svarer hun med indirekte fordømmelse. For eksempel: «Du har vel prøvd den andre puppen», når hun vet du ikke har gjort det og ellers er sjokkert over at du tenker selvstendig. For å unngå hurpens giftige tone, som plasserer deg innerst i skammekroken, må du pynte på sannheter hun ikke liker. Jeg skriver ‘hun’ fordi jeg så å si bare traff damer på sykehuset.

En hurpe kan be deg hente en bleie på badet, og du henter det som ser mest ut som en bleie. Det er helt feil, og du burde selvsagt skjønt at du skulle hente det som så mest ut som en duk. Når hurpen får det hun kaller bleie, tørker hun babyen rundt munnen med det. Babyer har en formidlende effekt på hurper. Kanskje fordi språket deres kan tolkes i tråd med hurpens verdensbilde (og alle andre verdensbilder).

En annen pleier nærmest oppfordret oss til å være kritiske og tenke selv. I neste øyeblikk kunne hurpen komme innom og bli iskald om vi fulgte den forriges oppfordring. Men da hurpen kom flere ganger på rad, ble hun lettere å forholde seg til. Vi slapp å omstille hjernen totalt samtidig som vi led av søvnmangel.

Pasienter bør bruke energien sin på bli friske. Ikke på å peile seg inn på stadig nye pleiere, gjette hva de vet av det man har fortalt de andre, finne ut om man må smøre et stort ego eller kan oppnå omsorg med ærlighet. På en halv uke møtte vi alle varianter av mennesker og helsefilosofier. Det er interessant for en psykologistudent, men slitsomt for en pasient.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sjokkerende avslag for ruspasienter

Phoenix Haga gjør flere rusfrie enn de fleste andre behandlingssteder. Likevel har Helse Sør-Øst varslet nedleggelse.

Denne reportasjen skrev jeg opprinnelig for =Oslo nr. 7/2012.

Østfoldbygda Mysen er best kjent for Momarkedet. Færre vet at den huser en sensasjon innen rusbehandling, drevet av Stiftelsen Phoenix. Statistisk blir de færreste rusfrie selv om de fullfører et behandlingsprogram. Det er ikke uvanlig at et stort flertall sprekker etter kort tid. På Phoenix Haga er det annerledes. 67,7 prosent av de utskrevne er fortsatt rusfrie fem år senere. Det viser en nyere rapport fra Aim AS. Forsker Patrick Verde mener en viktig årsak er et godt og integrert ettervern.

Nå er brukere og ansatte i sjokk over å miste driftsmidler. Phoenix Haga ble prioritert bort da Helse Sør-Øst skulle erstatte anbud med langsiktige avtaler for private institusjoner. 3 av 22 tilbud nådde ikke opp i konkurransen. Beskjeden kom halvannen måned før planlagt nedleggelse 1. juli.

– Helse Sør-Øst mener de styrker rusfeltet fordi de øker antall korttidsplasser. Tendensen er færre langtidsplasser, sier Rune Hafstad. Han er faglig leder ved Phoenix Haga, og ble selv kvitt rusproblemer her for 20 år siden. – Da jeg kom hit til behandling i 1992, var målet å endre livssituasjon. Hva som skjer med brukerne, bør jo telle når penger skal bevilges. I dag er det andre ting som vurderes, som pris, fasiliteter og ansattes formelle kompetanse.

Han tilføyer at Helse Sør-Øst også ser på hvor mange som fullfører programmet. Der behandlingstiden er kort, er det naturlig nok mindre frafall. Ved Phoenix Haga varer behandling og oppfølging rundt to år. Deretter gis et frivillig tilbud om samtaler og aktivitet. Døgnbehandlingen har 28 plasser, og 25–30 personer er til enhver tid i ettervernet.

Ronny Hansen mener det langvarige opplegget måtte til for å redde livet hans. For fire år siden bodde han på hospits i Oslo.

– Det eneste jeg gjorde var å ruse meg. Jeg klarte verken å stå opp om morgenen eller å styre sinnet mitt. En gang stakk jeg et brannslokkingsapparat i munnen på en fyr. Mønsteret du får av å være rusmisbruker, det knekker du ikke på en måned eller et halvt år. Det handler ikke bare om å bli rusfri, men om å bli et engasjert samfunnsmenneske.

Han har egen bolig i Mysen, men besøker gjerne Phoenix Haga for å oppleve stemningen. Magisk, kaller han den.

– Her blir du møtt med kjærlighet. Har jeg en tung dag, er det bare å komme hit og få den rettet opp. Moren min opplevde det samme da hun kom hit på besøk. Hun sa at alle burde gått gjennom dette programmet, selv om de ikke har rusproblemer.

Stramme rammer, men veldig varmt. Det sier folk om institusjonen. Ronny fikk høre at han burde dra hit fordi det funket, men han måtte ikke tro det var enkelt.

– Dette er ingen «PlayStation-rehab», sier han, og sikter til slappere opplegg andre steder. Her møtte han krav fra første stund; om å stå opp, vaske, lage mat og måke snø. I tillegg kom terapigrupper og arbeid med egne holdninger. Programmet er delt i ulike faser, med økende ansvar for seg selv og andre.

– Jeg måtte selv skaffe meg jobb. Jeg ble frivillig på Kiwi og Narvesen, og fikk betalt etter hvert. Nå har både regionssjef og distriktssjef i Narvesen tilbudt meg å overta en kiosk i Halden. Det er en ære! stråler han. – Ettervernet gjør at jeg kan leve normalt. Jeg har et nettverk av folk som ikke er redde for å si fra. De kan dra på uanmeldt hjemmebesøk, og følge opp at jeg er på jobb.

Ronnys lille datter har fått en far som tar ansvar, og som ikke en gang lar seg friste av alkohol. Hun var også en viktig motivasjon for å bli rusfri.

– Den første tiden i behandling følte jeg ikke at jeg selv var verdt det. Jeg gjorde det for hennes skyld. Hun sa til meg på telefon at hun elsket meg herfra og ut i universet, forbi alle stjerner og planeter… Da var det bare å gå for gull. Jeg vokste ikke akkurat opp med en far som var tilstede, men jeg begynte ganske sent med rus.

Som ungdom var Ronny et lett offer for mobbing; snill og godtroende. En kompis som ikke utnyttet ham, var til gjengjeld glad i dop. Ronny ble «dritkul» når han begynte å gjøre som de andre i gjengen. Dessuten opponerte han mot moren og stefaren, som var aktive motstandere av narkotika. Han skylder bare på seg selv for valget han tok. Samtidig har han begynt å akseptere seg selv.

– I dag føler jeg meg verdifull, noe jeg aldri har gjort før. Da jeg begynte i behandling, skulle jeg se meg i speilet og si at jeg var glad i meg selv og sånt. Jeg leste fra en lapp og himlet med øynene. Etter et par måneder klarte jeg å se meg selv i øynene. Å juge så du tror det selv har fått en ny betydning for meg. I dag føler jeg meg like mye verdt som alle andre. Ikke mindre enn Røkke, og ikke mer enn en fyr på Plata.

Han tar oss med inn i hovedbygningen, forbi kontordamer og bort til en tavle med lapper. Her står navnet til alle som er i behandling, og farger viser hvilken fase de er i. Vi får se et klasserom hvor folk kan bli kvitt frykten for skolebenken, og ta opp fag. På en vegg henger fargerike masker som beboerne har laget selv.

– Her er det ikke noe karneval. Du kan ta av deg maska og være den du er. Jeg driter i hvor kul du er, om du kjenner Hells Angels og Bandidos, forklarer Ronny. På en plakat står husfilosofien, som går på det samme: «Vi er her fordi det til syvende og sist ikke finnes noen flukt fra oss selv».

I lunsjpausen møter vi Michael Lerstad, som har vært femten måneder på Phoenix Haga. Han er bare 22 år, men har allerede lagt heroinen på hylla. Han kom hit gjennom LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering), som ga ham Subutex. Egentlig hadde han ingen planer om å slutte på den sterke medisinen som hjalp ham bort fra gata.

– Jeg unner alle et godt liv, og hvis medisiner hjelper dem er det positivt. Men jeg unner også alle å kjenne det jeg kjenner nå. Det var vanskelig å konsentrere seg da jeg gikk på Subutex. Jeg glemte mye, og fikk ikke tak i følelsene. Da jeg sluttet, fikk jeg abstinens, men jeg sov igjen etter en uke. Nå får jeg med meg det som skjer rundt meg. Jeg lærer å håndtere ting selv om de er tøffe.

Michaels historie ligner Ronnys. Han følte ingen tilhørighet i ungdommen, og oppsøkte et miljø hvor han ble akseptert. Uten å reflektere over det, så han opp til de som ruset seg og ga blaffen i problemer. Han ville også gi blaffen. En eldre kjæreste introduserte ham for harde stoffer. Han var i praksis som elektriker, men lønna var eneste motivasjon for yrkesskole og jobb. Det var ikke nok. Han fant heller ingen motivasjon i kortere behandlingsopplegg.

– Jeg har vært mange ganger til behandling en måned eller to. Jeg kaller det kaffeterapi. Du sitter rolig og får medisiner tre ganger om dagen. Kanskje går du på tur. Det ble kjedelig, og jeg lærte ikke noe av det. Når jeg kom ut, bodde jeg hos venner og kjente. Dermed sprakk jeg igjen.

På Phoenix Haga har regler og rutiner hjulpet ham til å ta tak i problemer. Det kan være alt fra konflikter med folk til søppel som ligger og slenger.

– Vi kaller det å ta små ting på alvor. I går var jeg på kafé og så masse servietter på gulvet. Jeg plukket dem opp og kastet dem. Jeg klarte ikke å bare gå forbi. Du kan si jeg er blitt hjernevasket, men på en god måte.

De tydelige rollene ved institusjonen har lært ham å forholde seg til autoriteter. Han må ta imot beskjeder fra arbeidsledere, akkurat som i en vanlig jobb. Oppfører han seg dårlig, får han forklart hvordan oppførselen kan ødelegge for ham. For Michael er det viktig å skaffe seg gode referanser fra arbeidslivet. Nå jobber han ved Plantasjen i Askim.

Etter et års døgnbehandling, gikk han over i en ny fase. I seks måneder bor han i en treningsbolig nær hovedbygningen. Den fungerer som en selvstendig husholdning. Her kan folk prøve ut det de har lært i behandlingen. De er sysselsatt med jobb, skole eller lignende. Samtidig får de oppfølging fra primærkontakt og ansvarsgruppe. I neste fase kommer etablering i egen bolig.

Michael er opprørt over at andre mister sjansen han fikk, når Phoenix Haga trolig legges ned.

– Folk her er urolige og vet ikke hva de skal gjøre. Mange har lyst til å gi opp. Men samholdet er blitt sterkere. I hele fylket er det mange som støtter oss. På Facebook fikk støttegruppen 20 000 medlemmer på få dager.

Beboerne planlegger nå et løvetanntog i Oslo. Løvetann anses som ugress, men blomstrer uansett hvor hardt man prøver å fjerne den. Slik vil Phoenix Haga også være. Institusjonen eier selv tomt og bygninger. Faglig leder Rune Hafstad mener det er uaktuelt å legge ned. Hvorfor ødelegge et fagmiljø som er bygd opp over mange år? Isteden vil Helse Sør-Øst blant annet satse på en ny institusjon i Fetsund.

Stig Grydeland er direktør for eksterne helsetjenester i Helse Sør-Øst. Han forteller at alle rusinstitusjoner drevet av ideelle organisasjoner har vært gjennom samme prosess i konkurransen om driftsavtale.

– Alle har vært i forhandlingsmøter og levert sine tilbud til oss. Vi har bedt om tilbakemelding på ting som bemanning, pasientsikkerhet og pris. Vi er en svær region, så tilgjengelighet er også en faktor.

Han kan ikke si noe konkret om hvorfor Phoenix Haga ikke fikk avtale.

– Klagefristen gikk ut i dag, og de har sendt inn klage. Jeg kan ikke si noe om innholdet i klageprosessen, så svaret må bare bli at de ikke nådde opp i konkurransen. Vi ønsker litt flere korttidsplasser, og den økonomiske rammen er økt med 100 millioner. Slik har vi fått 20 ekstra behandlingsplasser.

Etter telefonsamtalen med direktøren, får vi tilsendt klagebrevet fra Phoenix Haga. Her skriver advokater at det er vanskelig å se logikken i Helse Sør-Østs kriterier. Kvaliteten på behandlingstilbud begrunnes med lokalenes kvalitet, uten videre utdypning. Geografisk plassering er utslagsgivende for noen institusjoner, men ikke for andre. Noen tilbud er valgt av prishensyn, mens andre får driftsavtale selv om de er dyre.

Vi får også lese en lengre begrunnelse for avslaget. Helse Sør-Øst skriver blant annet at Phoenix Haga ikke har en spesifikk målgruppe, at enkelte typer fagpersoner er for sjelden tilstede, at ikke hele journalen er digitalisert, at lokalene er noe utidsmessige og at ikke alle får eget rom og bad. Det nevnes også at andre institusjoner har beskrevet sitt tilbud mer detaljert, og henvist til anerkjent litteratur. Begrunnelsen sier ingenting om langsiktig resultat av behandlingen. Det forskes lite på dette i Norge, så det er vanskelig å sammenligne ulike institusjoner.

Rune Hafstad mener det er hårreisende at selve formålet med rusbehandling ikke vektlegges, verken av forskere eller myndigheter.

– Har du et beinbrudd, skjønner jo alle at resultatet er viktig. Det hjelper ikke å få en kjapp behandling hvis du kommer ut med et leddbein i 90 graders vinkel. I rusbehandling er det liksom ikke så nøye om det går bra med folk etterpå. Er målet at folk blir rusfrie og aktive samfunnsborgere, eller at de blir svingdørspasienter?

Phoenix Haga ønsker rettssak, og en midlertidig rettslig forføyning har utsatt nedleggelsen (per juli 2012).

5 kommentarer

Filed under Reportasje

På lag med kroppens apotek

I havet av høstbøker er det én som skiller seg ut på pulten min. Det er en særdeles seriøs bok om alternativ behandling og nyere medisinsk forskning.  

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløse endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376 og Morgenbladet).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO