Tag Archives: Oslo

Ti ting å gjøre for småbarn i Oslo

1) Ekeberg husdyrpark
Ti dyreslag går løse på tunet, og de er uvanlig tamme. Barna kan låne spade og trillebår, varme seg på en kafé med leker og ta en avstikker til mega-lekeplassen like ved.

2) Annes dukketeater
Rett som det er spiller Anne Stray dukketeater i et hus i Frognerparken. Noen av stykkene passer for barn allerede fra ettårsalderen. Spilleplanen ligger på nettet.

3) Gøy på biblioteket
Nesten hver helg er det lesestund og andre arrangementer for barn på Deichman. Både små og store avdelinger har tilbud som varsles på nett. Kanskje kommer det en klovn?

4) Store lekeplasser
En av våre favoritter ligger ved Sykkelrute Østre Aker vei, ikke langt fra nye Veitvet skole. Apparater i tre utfordrer både balansen og høydeskrekken. Her er det også fint å grille.

5) Barnas kulturhelg
Sagene samfunnshus har ofte aktiviteter for barn i helgene. Det er sang, teater og verksted. Noen av arrangementene er gratis. Samfunnshuset har også kafé med stor lekekrok.

6) Leos lekeland
Her er det ballbinger, sklier og rike klatremuligheter. Det er vanskelig å oppsummere alt, men barna kan lett bli hele dagen. Du må tåle en del støy i dette megarommet på Ulsrud.

7) Gyldendalhuset
Gyldendal forlag har god plass i 1. etasje. Enkelte lørdager er det åpent hus for barn, med tegneark over hele gulvet og opplesning med storskjerm.

FBtobiasgård.png

8) Nordre Lindeberg gård
Her kan du hoppe i høyet på søndager, eller kjøre med hest og kjerre. Dyrene er stort sett inne i fjøset. Vi likte best den store gjengen med grisunger.

9) Barnevennlig shopping
CC Vest har en liten, men innholdsrik lekekrok i underetasjen. Senteret har også handlevogner med lekebil foran. Ikea har ballrom. Der kan barna også leke i sin egen møbelavdeling, med blant annet minikjøkken.

10) Mate ender
Her er det mange muligheter. Vil du holde på lenge, er Bogstadvannet fullt av ender. Her er det også små brygger du kan gå ut på. Blir du sulten selv, fins det bær i rett årstid.

Alle aktivitetene er testet og godt likt av Tobias (bildet). 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene
i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.


En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

narkoatlas
Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sjarmerende løsning med tøffelavstand til indrefilet

Jeg har flyttet, og har studert verden slik eiendomsmeglere ser den.

Når en megler åpner en inngangsdør, havner han ikke i gangen. Han kaller det «velkomstportalen». I en gang uten garderobeskap ser han en «entré med stort potensiale». Fins det en knagg på veggen, er det «en løsning for å henge av seg yttertøy».

Når megleren går inn på et eldgammelt bad, ser han «et funksjonelt bad som fremstår som godt ivaretatt». Er innredningen grønn, er det «et stilfullt bad i friske farger». Et ørlite bad med fliser er et «kvadratsmart og fullfliset baderom».

Hvis kjøkkenet har dør, er det en «lukket kjøkkenavdeling». En åpen løsning er et «kjøkken som inkluderer verten i selskapet og ikke spiser opp romfølelsen i stuen». Et gammelt kjøkken er «en tidløs og retro kjøkkenløsning». Et eldgammelt kjøkken er et «kjøkken med sjel».

Peisovn i stua er «en stemningsfull og sjarmerende oppvarmingsløsning». Rosa vegger er «et lunt fargevalg». Fins det gresstuster i bakgården, ser megleren «en bakgård med parkmessig uttrykk». Er det absolutt ingenting grønt i omgivelsene, er boligen alltids «omkranset av miljøgater».

Å beskrive utsikt er nok meglerens yndlingsøvelse. En blokk som sperrer for utsikten er «utsikt til ikonisk drabantbyarkitektur». Et kjøpesenter i synsfeltet er «utsikt til selve indrefileten av bydelen». Senteret kan også beskrives som et bydelsikon.

Alt i boligens nærmiljø er populært. For eksempel ser megleren (med teleskop) at «populære Akerselva renner kun et steinkast unna». Meglernes måleenheter er litt vanskelige å tolke. Mange boliger har «tøffelavstand til trendy restauranter og museer» (hvor du neppe bør møte opp i tøfler). En bolig innenfor Ring 3 i Oslo, ligger alltid «et steinkast fra hjertet av Grünerløkka». En bolig utenfor Ring 3 har alltid «Marka som nærmeste nabo».

Marka har fryktelig mange naboer, og de er stadig på flyttefot.

I boligannonsen er det bannlyst å ha med personlige ting på bildene. Kunstige ting derimot, er påbudt. Boligstylisten kan svare på spørsmål du bare stiller når du skal selge bolig. For eksempel: Er det greit å ha foto av mennesker på veggen, så sant jeg ikke kjenner dem? Hvor mange pynteputer skal jeg ha i aviskurven? Må håndkleet på dolokket ha samme farge som den kunstige orkideen i dusjen? Hvor mange telys kan jeg tenne før leiligheten tar fyr?

Noen boligfotografer liker å zoome inn på brødristere («stemningsbilde fra kjøkkenet») og oppskåret paprika («her kan du få frem kokken i deg»). Blir ikke bildene fine nok, kan de alltids manipuleres. I vår oppdaget Sol Maria Albertsen at det var noe rart med nabolaget hennes på eiendomssidene til finn.no. Et bilde fra nærmiljøet på Haugerud viste en liten skog.

«Den idylliske skogen finnes overhodet ikke, men det ser jo mye finere ut,» sa hun til Aftenposten.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Da pressen brukte innestemme mens skolegutter skjøt

Ødelegges Oslo av vold? Forfaller skolene? Har byen tidenes verste boligmarked for unge? Noen mener det var bedre før. Lokalhistorien kan tyde på noe annet.

Hilmer Bjørling vokste opp i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Senere fortalte han Aftenposten om guttelivet den gangen. Gutter fra ulike skoler lå i krig med hverandre. Det ble mange blåveiser og mye neseblod. En gang skjøt noen gutter på politifolk som kom ridende for å roe dem ned. Hilmer ble redd, og gjemte seg i en tom leiegård. Slike gårder hadde byen mange av. Folk hadde nemlig ikke råd til å flytte inn.

VGlogogml
Oslogutter og våpen var også tema i VG i 1958. Gutter ned i tiårsalderen fikk lekepistolene sine ombygd med messingrør. «Vi har nå fått rede på at det skytes med Long rifle i utborede startpistoler,» sa overlærer Kjelberg ved Østensjø skole. En gutt ved skolen ble blind på ett øye som følge av skytingen. VG brukte knapt en kvart side på saken. Overlæreren ba fedre lære barna sine forsvarlig omgang med våpen.

På femtitallet var også overfall, ran og drap på drosjesjåfører et stort problem. Det ble diskutert om sjåførene skulle bevæpnes, eller kanskje få blålys på taket? I september 1957 skrev VG på lederplass at «det er meget forståelig at drosjefolkene reagerer på de overfall som drosjesjåfører med lengre eller kortere mellomrom blir utsatt for». Samtidig likte avisa dårlig at Oslo-sjåførene stanset all drosjetrafikk i to timer. «Vil de demonstrere sin misnøye med et eller annet, får de gjøre det i former som ikke rammer uskyldig tredjemann», skrev VG.

Boligkriser rammet 1900-tallet på rekke og rad. I februar 1986 skrev Aftenposten at 40 prosent av osloborgere mellom 17 og 30 år bodde hjemme hos foreldrene. I desember meldte avisa at prisen på en gjennomsnittlig OBOS-bolig hadde steget med 29 prosent i løpet av året. Det betydde ikke at renta gikk ned. I januar 1987 sa OBOS-direktør Martin Mæland at de nye utlånsrentene, fra 15 til 20 prosent effektiv rente, ville bidra til å stenge stadig flere ute fra boligmarkedet.

På samme tid, midt på åttitallet, var flere osloskoler fortsatt uten vannklosett. I desember 1987 skrev Aftenposten om Klemetsrud skole, hvor elevene ble tilbudt vakuumklosett. De bråkte så mye at de yngste ikke turte å bruke dem. Isteden fikk de en bøtte å tisse i. I skolens hovedbygning trakk det fælt fra vinduene. Panelovnene hang tett og ga barna brannsår. I sløydsalen jobbet elevene med løsemidler – uten ventilasjon. «At det lekker fra taket og det må settes opp musefeller i gymnastikksalen, synes heller ingen er særlig festlig,» tilføyer avisa.

Etter å ha lest om vold, boligtrøbbel og lav standard i gamle aviser, slår det meg at krigstypene mangler. Problemene omtales stort sett med knusende ro. De får mindre oppmerksomhet enn den minste renteendring, krangel eller muselort i skolebygg i dag. Til sammenligning virker det som om dagens aviser er skrevet i fylla. De forteller de samme «sjokkerende» historiene gang på gang, med mye patos og altfor høy stemme.

Mye var ikke bedre før, men avisene var mer saklige, og folk var kanskje mer robuste.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Oslo selger sjela


Oslo er blitt grådig. Det truer de selvstyrte kulturelle oasene som gjør bylivet verdt å leve.

lufthavna

I Toftesgate 69 på Grünerløkka snakker folk med fremmede. Her kan du sitte i kinoseter fra Klingenberg og drikke kaffe. Du kan lese tegneserier i lyset fra en gammel hårføner, som er blitt lampe. Den ene dagen er det jazzkonsert, den neste folkemusikk eller rock. Krysser du bakgården, ser du noe mer spennende enn OBOS’ nye yndlingsfarge, grå. Grafittikunstnere har dekorert veggene. Innenfor fins Café Mir, galleri, øvingslokaler og arbeidsrom.

En ikkekommersiell stiftelse driver hele huset, som kalles Grünerløkka lufthavn. =Oslo var der i 2012. Reportasjen vår kom aldri på trykk: Lufthavnas framtid ble plutselig usikker. Det er den fortsatt. Oslo kommune vil totalrehabilitere Toftesgate 69. Dette kalles gentrifisering, og rammer mange spennende miljøer i byen. Fasader poleres, og gamle leietakere erstattes med nye og rikere. Mangfold og viktige møteplasser forsvinner.

Da jeg kom til Oslo i 1998 virket byen kald, inntil jeg oppdaget kulturhuset Volapük. Andre har oppdaget steder som Hausmania, Sjokoladefabrikken og Borgen. Nå må selvstyrte kulturelle oaser kjempe for livet. Borgen ble revet i 2012. Det var et møtested drevet av kunstnere, arkitekter, musikere og håndverkere. De leide lokalene billig og laget kulturhus. Borgen lå der det nå kalles Bjørvika. Ifølge Oslo kommunes fjordbyplan skal Bjørvika ha «mangfold», og «rom for det uventede». I virkeligheten preges bydelen av banker, forsikringsselskaper og leiligheter til 80 000 kroner kvadratmeteren.

Mine beste oslominner stammer fra de upolerte lokalene. Der man kan slenge seg ned uten å føle at man forringer møblene. Der en =Oslo-selger er like velkommen som en milliardærsønn (jeg har møtt begge på Volapük). Der en 80 år gammel «oslogutt» diskuterer politikk med en nyinnflyttet student i dokøen. Der en rumensk familie plutselig holder konsert i bakgården. Der en ung jente med sosial angst leser diktene sine for første gang. Dette skjer ikke i foajeen til et forsikringsselskap.

Oslos ubrukte tomter og forfalne bygg har ofte tiltrukket seg idérike folk. En branntomt i Gamlebyen sto urørt i 12 år, før en gruppe slo seg ned i campingvogner. De dyrket grønnsaker, laget konsertscene og folkekjøkken med gratis mat. De fikk råvarer som var til overs fra butikker. I 2014 ble Brakkebygrenda i Gamlebyen revet, etter femten år. Tomta skulle selges. Jo rikere by, jo trangere kår for sosiale eksperimenter. Oslo vil ha folk inn i boksen – eller den eksklusive leiligheten, som det heter i reklamen.

Flere har påpekt at Oslos skjebne er overlatt til eiendomsutviklere, uten lokalpolitisk styring. Velstående folk vil bo sentralt og oppleve en levende, urban kultur. De driver opp prisene i sentrum. Lokalene blir for dyre for dem som skaper den spennende kulturen. Cafékjeder som styres fra hovedkontoret i Florida overtar gatene.

Hva er vitsen med en by hvis den gjør det vanskelig å teste ut ulike livsstiler og uttrykksformer? Hvorfor skal ikke mine etterkommere få oppleve friheten i de upolerte lokalene?

6 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nabolaget som nyter sjelen og spinaten

Den norske kulturen er egentlig en haug med ulike kulturer. La meg beskrive en kveld i en større leilighet på Frogner.

Noen steder hører de på jazz og klassisk og er opptatt av internasjonal politikk. Andre steder går det mer i danseband, bil og motor. Nettsiden nabolag.no viser hva som interesserer en typisk person på hundrevis av steder i Norge. Her skal jeg ta for meg et nabolag som ligner mest på førstnevnte.

Vi er i Bygdøy Allé, på rett side av Gimle kino (vestsiden). Invitasjonen er sendt ut på e-post: Kjære dere. Denne gang vil vi ta opp spørsmålet om universets opprinnelse. Vi samles omkring dette og et måltid. Bidrag til matbordet er velkomment. Drikke bes medbrakt.

Universets opprinnelse skal jeg takle. Men hva slags mat liker de å spise? Hvordan skal jeg presentere meg? Vil de le av den billige vinen min? Skal jeg sette meg i en av de tre små sofaene før måltidet, eller er de til pynt? Jeg deler abstrakte interesser med nabolaget i vest, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg der. Jeg kommer tross alt fra innlandet.

De andre gjestene presenterer seg i flere generasjoner. («Min farfar kjente jo din far som var professor der og der»). Jeg så ikke snurten av en professor før jeg var 20. Så oppdager jeg at alle har innesko unntatt meg. Jeg lurer på om noen ser det, og om jeg holder vinglasset riktig. De andre har begynt å dele sine erfaringer med psykoanalyse. Damene er svake for Carl Gustav Jung, og har jobbet mye med drømmene sine. Der jeg kommer fra snakker folk om ryggproblemer, ikke om sjelekvaler.

Jeg lurer på hvor fort det tar seg ut å drikke av hvitvinsglasset. Plutselig er jeg den eneste som har glasset i hånda. Hvor har de andre satt glasset sitt? (Riktig svar: på flygelet). Ved siden av flygelet står to småjenter og spiller fiolin. Jeg lurer på hvor jeg har hørt melodien før. Jo, det er en av ringetonene på mobilen min! Jeg prøver å like fiolinversjonen, men tankene vandrer til en mulig popversjon.

Fiolinsøstrene neier. En mann ved navn Victor, som presenterte seg som komponist og fritenker, holder en spontan tale. «Man blir musikken, og musikken blir en selv,» sier han. «Å innlate seg på musikkens premisser blir dermed å sette sitt eget subjekt på spill.»

Så åpnes de doble fløydørene inn til det plassbygde kjøkkenet. Hva skal vi spise? (Riktig svar: quinoasalat, bønnesalat, couscoussalat, rabarbrapai, spinatpai, speltfocaccia, etc.) Jeg turte ikke å ta med mat, men på kjøkkenøya er det mat nok til en hel vegetarkongress. Der jeg kommer fra koser vi oss ikke med sunn mat, men her smaker den godt.

En teoretisk fysiker som også er en anerkjent kunstner tar ordet. Han sier at Big Bang er en teori og ikke et faktum. Endelig er den kompliserte delen av kvelden over. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor universet kommer fra.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Her bør du bo (sier tallene)


Det største spørsmålet er ikke lenger «Hvorfor er vi her?» Det er forbigått av spørsmålet «Hvor skal vi bo?»


Oslofolk,
og de som vil flytte hit, lurer seg skakke på hvor i byen det er best å bo. Når spørsmålet inkluderer barn, vokser det til et monster som glefser etter tall fra nasjonale prøver, elevundersøkelsen, nabolag.no og brukerundersøkelsen for barnehager. Drømmeboligen ligger i rolige og naturskjønne omgivelser nær sentrum. Den er billig og omgitt av skoler og barnehager av topp kvalitet.

Fartshump - gangoverfelt - Ferdigstilte prosjekter 07 - Oslo bok.

Huken naturbarnehage skårer best i byen, med 5,94 av 6 poeng på siste brukerundersøkelse. Problemet er at den ligger ved Ammerud i Groruddalen. Allerede i 1970 kunne media fortelle om dette drabantbyhelvete der følelser blir til betong og ungdom til ulveflokker. I dag forteller media om tall. Ukentlig melder Aftenposten at østkantfolk lever 12 år kortere enn vestkantfolk. Vi får ikke med oss at dette gjelder menn på Sagene (med mange kommunalboliger) versus kvinner i Vestre Aker. Det står ikke i overskriften, og nå som vi har barn har vi kun tid til store skrifttyper og fargerike kart.

Grindbakken skole i Holmenkollen skårer best på nasjonale prøver 5. trinn, med 2,63 av 3 poeng. Aftenposten har vært snille og regnet dette ut for oss. ABC Nyheter gir oss trivselskartet. Vil vi ha glade barn, kan vi heller flytte til Stovner til en brøkdel av prisen. Der står trivselen til 4,7 av 5 på Stig skole, mot 4,6 på Grindbakken. Men toppen av trivsel i Stor-Oslo (4,9) nås langt ut i Lommedalen. Da må vi ha månedskort for Akershus og kjøre buss i 24 minutter bare for å komme til toget i Sandvika.

Så var det tall for bomiljø. På websiden nabolag.no skårer Nordberg søndre høyest i Oslo, med 8,3 av 10 poeng. Dette er snittet for 19 kvalitetsmål, stemt fram av beboere. Jens bodde heromkring før han fikk statsministerbolig. Som barn gikk Jens på Steinerskolen. Kanskje bør våre barn også gå på privatskole, men det fins ikke på Nordberg. Byens beste private grunnskole ligger på Frogner. Det er Max Tau Deutche Schule (2,3 poeng på nasjonale prøver). Dessverre snakker de tysk der. Igjen gjør Stovner samme nytten, der Vestli skole tar 2,33 poeng. Men trivselen på Vestli er under snittet, med 4,0 av 5. Oslo-barna trives nemlig så godt som 4,44 poeng i snitt.

Kulturtilbudet på Nordberg søndre kan ikke måle seg med boligprisene. Det får bare 6,4 av 10 poeng. Kulturen står sterkest i Vika og omegn, men der er turmulighetene helt nede i 5,7. For å gjøre det enkelt, velger vi ett av 30 mulige kryss i søkefiltret på nabolag.no: Livsfase – barnefamilier. Da blir vi bedt om å flytte til Skogen. Det er best kjent som stoppested langt ut på t-banens linje 1 mot Frognerseteren – den bratteste og tregeste linjen. Og dagligvaretilbudet på Skogen får bare 4,6 poeng. Her må vi plukke vår egen sopp og finne ut hvor godt vi trives med det på en skala fra 1 til 10.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Ikke lenger morgendagens kriminelle

Det siste tiåret har kriminaliteten stupt på Oslos ytre østkant. Andre lokalsamfunn kan lære mye av det forebyggende arbeidet.

Jo større utfordringer, jo flinkere må man bli for å overvinne dem. Det vet ikke minst forbrytere. Jo større ressurser som brukes på å ta dem, jo mer kreative og kriminelt kompetente blir de. Bare se på narkotikasmuglere. Men politiet kan også bli flinkere når arbeidet er utfordrende. I hvert fall hvis de tar utfordringen, og lærer av kolleger som lykkes.

Ett av Norges mest respekterte etterforskningsmiljøer, finner vi på Stovner politistasjon i Oslo. Stasjonssjef Espen Nag Aas er svært fornøyd med den store nedgangen i kriminalitet i området. «Før var det hundrevis av boliginnbrudd hver gang folk reiste på ferie. Nå ser vi knapt noen,» sa han til Lokalavisen Groruddalen 8. mars i år.

Rundt årtusenskiftet hadde Stovner politikrets cirka 18 000 anmeldte saker årlig. Siden 2005 har det vært cirka 10 000. På Furuset, den gamle B-gjengens base, sank antall voldssaker med 76 prosent fra 2000 til 2010. I radioprogrammet «Ekko» 17. februar i år forteller eldre damer at de knapt turte å gå i butikken etter klokka fire den gang B-gjengen herjet. Nå føler de seg trygge i nabolaget på Furuset.

Hva har politiet gjort? Istedenfor å vente på at kriminalitet begås, har de gått i dialog med bråkmakere, og fortalt dem hva politiet vet. Ikke minst har de jobbet forebyggende med ungdom, i tett samarbeid med bydelene. Modellen kalles SLT – Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak.

Ett eksempel er Alnaskolen på Furuset. Der lærer ungdom å bli morgendagens frivillige i lokalmiljøet. De inspireres til å lede aktiviteter og påta seg verv. Bydel Alna bruker mer penger på forebyggende arbeid enn før. Det gir store besparelser på andre områder, og mindre pengebruk totalt. Mange unge slipper å havne på institusjon, noe som er svært kostbart og sjelden løser bakenforliggende problemer.

En som har påtatt seg nye oppgaver, er Ghulam Abbas. Han var leder i B-gjengen, og ble straffedømt etter mafiaparagrafen. Nå har han startet fotballaget Inter Furuset, for ungdom som er bortvist fra vanlige lag for bråk. Han opplever at de hører på ham, og håper de kan lære av hans feil. Han vil gi et tilbud til ungdom som ikke fantes da han selv vokste opp.

Stein Erik Olsen er etterforskningsleder ved Stovner politistasjon. På 1980-tallet etterforsket han Tveita-gjengen, som ble ledet av torpedoen Jan Kvalen. I 2004 sa Olsen til Akers Avis Groruddalen at gjengen ikke lenger eksisterte. Han avslørte også litt om medlemmenes bakgrunn:

«De kom fra oppløste hjem, og hadde ingen voksne rundt seg. Flere ganger fikk jeg telefon fra noen i gjengen, som spurte om råd til ting de ikke hadde lært hjemme. Det gjør faktisk noen av dem ennå. Av og til får jeg telefon fra et eks-gjengmedlem som lurer på et eller annet med for eksempel skatten».

Slik kan det gå når man blir kjent med mennesket bak den skumle fasaden.

Inngangsporten til organisert kriminalitet, er ofte salg av narkotika. I Norge er det store penger å tjene på smuglervarer, så mafialignende virksomhet forsvinner ikke av seg selv. Men Stein Erik Olsen ble nylig pensjonist. I vår ga han sine etterfølgere og kolleger over hele landet et godt råd i Lokalavisen Groruddalen: Var det opp til ham, ville store deler av politiets ressursbruk på hendelser og ordenstjeneste vært flyttet til forebyggende avdelinger.

Det sier seg selv: Forebygging handler om å inspirere folk til å bli flinke i lovlig virksomhet. Venter man til forbrytelsen er begått, og må «ta» folk, inspireres de til å bli flinkere forbrytere.

PS: For et par måneder siden satte vi en sykkel, ulåst, foran blokken vår på bydelsgrensa mellom Alna og Stovner. Vi har ikke bruk for den, men det har vist seg umulig å få den stjålet.

44 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Jeg stemte på…

Neste uke kåres årets Osloborger i Aftenposten. Jeg tipper det blir Fabian Stang, men har stemt på noen andre. I 2009 stemte jeg på den som vant, nemlig Arild Knutsen, som gjør en stor innsats for byens rusavhengige.

3 kommentarer

Filed under Bloggpost

Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes flotte hus. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til et utskudd. I det urbane, post-postmoderne samfunn går folk i terapi. Først virker Anders  mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Filmkarakteren tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, spilt av Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet vi møter? Det er ikke lett å merke at Hans Olav spiller. Dessuten er han god venn med Anders Danielsen Lie i virkeligheten. Er det bare fiksjonsfigurer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt.

Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation — med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg. Eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger. Anders er hans velpleide og stillferdige drømmekunde. Offisielt er Anders rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har prøvd alt ungdomslivet har å tilby, og det gjengse voksenlivet frister ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker. Det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det mindretallet vi ser på Plata og omegn, har gjerne hatt miserable kår hele livet. Hvert år skriver jeg ned historiene deres i =Oslos julebok. De forteller meg om seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser, barnehjem og egne barn som døde. Noen innrømmer at de ville tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin og piller.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager. Altså før det ble strengt forbudt og berømt på 1960-tallet. Tidligere på 1900-tallet var den typiske narkomane en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvillingbror morfin. Ingen visste om det unntatt de «snille» legene. Narkotika var en sak mellom bruker og lege. Det var ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin. Mange tror også at en privilegert tilværelse automatisk fører til livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Topp 30 saker fra MDGs Oslo-program

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

7 kommentarer

Filed under Bloggpost

Ordet fanger

I 1960 begynte en redaktør å bruke begrepet ’Groruddalen’. Det skulle han kanskje ikke ha gjort.

Et sted mellom Furuset og Høybråten.

Rusavhengige er forskjellige. Det vet alle som kjenner mer enn én. Som kjent må man snakke med disse for å kjøpe et blad. Kanskje burde flere som skjæres over én kam selge lesestoff. Groruddøler kunne selge Akers Avis Groruddalen. De kunne få hver sin salgsplass i bydeler utenfor dalen. Slik kunne resten av byen sett at også disse er svært forskjellige. Alle 132 000.

Navnet Groruddalen ble oppfunnet i 1960 av Hjalmar Kielland, redaktør i daværende Akers avis. I 1960 manglet Oslo en bydelsordning. Først i 1973 kom de administrative bydelene. Da tok man hardt i, og laget hele 40 stykker. Hvor var Groruddalen? Den må ha gjemt seg i bydelene 21–32. De rommer i hvert fall 29 stedsnavn jeg gjenkjenner fra dalen. Den gang må det ha vært slitsomt å fortelle noen hvor Groruddalen lå.

I 1988 ble det enklere. Da fikk vi 25 bydeler. Bare 6 hadde stedsnavn fra kretsen til Akers Avis Groruddalen. Samtidig ble Søndre Nordstrand en bydel. Nå ble det lettere å snakke om hvor det bodde skumle folk fra fremmede land, eller fine folk med SUV og svømmebasseng. Man trengte ikke å ramse opp en haug med personer, ikke en gang en haug med nabolag.

I 1989 brukte Aftenposten ordet ’minoritetsbakgrunn’ for første gang. Et begrep så upresist at det rommer alle barn der en av foreldrene har et annet morsmål enn skandinavisk. Da jeg jobbet i skolefritidsordningen og senere med leksehjelp, møtte jeg barn som snakket tre språk flytende. I media er de samme barna ressurssvake minoriteter.

Presisering har aldri vært særlig gøy. Det krever en del av hjernen, og tar opp plass i avisen. I 2004 fikk Oslo 15 bydeler. De som ville forklare Groruddalen, slapp nå unna med fire navn: Alna, Bjerke, Grorud og Stovner. Aviser kunne peke ut dalen uten å kjede leserne og kaste bort papir. Fra 2004 til 2005 økte bruken av begrepet Groruddalen med 48 prosent i Aftenpostens papiravis. Det viser Retriever mediearkiv.

I det vi elsker å kalle Groruddalen, bor folk i høyblokk, lavblokk, rekkehus og villa. Barna går på 40 ulike grunnskoler. På Gran skole i Gransdalen har 95 prosent merkelappen minoritetsbakgrunn. På Stasjonsfjellet skole på Høybråten er det bare 15 prosent. Mellom skolene er det gress og gangveier. Det ser jeg fra alle vinduene mine.

Paret jeg kjøpte leiligheten av i fjor, flyttet lenger inn i veien. De ville ikke flytte lenger, selv om en av dem var en helnorsk småbarnsfar med god økonomi. Selv flyttet jeg fra bydel Frogner til Alna, og merket bare fordeler. Nå kan jeg ta et raskt og fredelig tog til jobb. Jeg slipper å se en eneste bil på vei til nyoppussede Haugenstua stasjon. Jeg kan handle i rimelige butikker. Terrassen min er 20 kvadratmeter, og jeg har lov å grille der.

I vår la politiet fram tall som viste 60 prosent reduksjon i kriminalitet på Furuset de siste ti årene. Antall voldssaker var redusert med 76 prosent. «Vi ser at kriminalstatistikken i hele Groruddalen er på vei nedover,» sa politiførstebetjent Roy Cato Einarsen. Han snakket for døve ører. Folk er altfor glad i sine egne fordommer om Groruddalen til å bry seg om fakta.

Når noen har gjort noe dumt vest for Akerselva, skjedde det i affekt. Når noen har gjort noe dumt nordøst for Helsfyr, skjedde det i Groruddalen. Før gjorde folk noe dumt fordi de var narkomane. I 2005 kom gatemagasinet =Oslo. Fra 2005 til 2010 sank Aftenpostens bruk av merkelappen ’narkoman’ med 61 prosent.

Noen av de ’narkomane’ har begått alvorlige forbrytelser. Noen har reddet folks liv. Noen har gjort begge deler. Akkurat som folk i enhver bydel.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Fra krig til kompost

«Dette stedet gjør deg god på innsiden», sa 18 år gamle Harald Giæver Sundøy. I vår ville han lære Oslofolk å leve økologisk, men det var vanskelig å få lov.

Jeg har tatt bussen til en tidligere militærleir i Maridalen. En ung kvinne står i åkeren og hakker. Omkring ligger små, slitte trehus. En ung mann stormer begeistret ut: «Nå har jeg feia og vaska hele kåken!» Harald svarer at han bygde et bord helt selv i går. Vennene har lært mye siden de kom hit i februar. «Før badet jeg 2-3 ganger i uka. Nå bærer jeg vann, og skjønner hvor utrolig mye vann det er i et badekar. Her må du jobbe hver dag, i ett med naturen. De av oss som har slitt psykisk før, merker at dette livet funker».

Han peker på komposten. «Vi blir alltid konfrontert med hvor vi gjør av avfall. Vi må være kreative og finne nye løsninger. Møblene har vi hentet hos folk på ulike nettsamfunn. Det føles bra å plukke opp noe som ellers ville blitt dumpa. Du slipper å lage en søppeldynge et hakk større».

Harald tar en pause fra arbeidet.

Hva er dette? Kommunens mest vellykkede boligprosjekt for 18 til 35-åringer? En økologisk landbruksskole? Harald tar meg med inn til restene av en kunstutstilling. Et villmarksateliér? Jeg kunne gjettet alt dette, hadde det ikke vært for overskriften i Norde Aker Budstikke 17. februar: «– Flytt ut!» Byrådssekretær Ole Petter Leite sier som byrådslederen, at «byrådet ikke akter å gå i noen form for dialog med bosetterne».

Leiren på Skar er kommunens eiendom. Husene har stått tomme i fem år, uten tilsyn. Dørene var åpne, og det var ingen realistiske planer for bruk av stedet. I flere europeiske land kan hus okkuperes lovlig om de har stått tomme så og så lenge, hvis innflytterne følger regler for sikkerhet og hygiene. Mange nyskapende miljøer har oppstått slik.

«Noen spør om vi skal kaste brostein og ha brennende demonstrasjoner. Å starte brann i Maridalen er en veldig dårlig idé for økologiske aktivister. Vi er ikke interessert i den typen kommunikasjon», sier Harald. Men det er media. Da gruppen flyttet inn på Skar, tok Dagbladet for gitt at de var okkupantene fra Hausmannsgate 42, som nettopp var blitt kastet ut. «Vi ringte til alle avisene og sa at det var feil, men de ville ikke tro det,» sier Harald. Da hadde de planlagt et økologisk kollektiv i to år.

De levende ansiktene beviser at man kan ha det bra uten å tappe verken jordkloden eller statskassa. Cafeen deres har 40-50 gjester hver helg. «Oslo trenger en økologisk bydel», sier en eldre dame bak kaffekoppen. «Vi er veldig interessert i en dialog med kommunen og lokalbefolkningen om videre utvikling av Skar,» sier Harald.

Selvbygd køyeseng

Uten tro på mennesker, er det vanskelig å leve i virkeligheten. Da lever man best i sitt eget hode, og snakker ikke med dem man mener noe om. Byrådssekretæren velger å snakke med budstikka: «Vi forholder oss til dette uavhengig av hva de sier de skal få til der. Dette er feil fremgangsmåte», sier han. Og jeg som trodde Frp (byrådssekretær) og Høyre (byrådsleder) elsket selvstendig initiativ!

Politikere må gjerne konkurrere med ungdommen om å bidra til samfunnet. Men de har ikke løftet en finger på Skar. På få uker hadde ungdommen åpnet økocafé, stilt ut lokal kunst og aktivisert barn fra hele byen. I sommer vil de starte økologisk hage og et solpanelprosjekt. De er studenter, håndverkere og butikkmedarbeidere som vil vise hva vanlige folk kan få til.

Heldigvis er noen nødt til å leve i virkeligheten. Politiet avla tidlig besøk på Skar, og så ingen grunn til å gripe inn. «De syntes det var et innmari godt prosjekt,» sier Harald. «Vi ga dem koden til låsen vår, og nå håper de at de slipper å fjerne oss».

Den 11. mai, 16 dager etter mitt besøk, ble våre venner kastet ut fra Skar.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Test av spisesteder: 10 i Oslo

Siden litt før jul i 2008 har jeg testet spisesteder med folk fra Underskog. Her er et sammendrag av testene i perioden desember 2008-oktober 2009. Er du medlem av Underskog kan du lese full rapport der.


9. oktober 2009: Four Seasons, Vika

njål_a: 5+
Veldig god mat, en rødvin som gikk svært godt til, hyggelig betjening, og ikke alt for ille prisnivå (tror rundt 60-100 for forretter, 150 til i overkant av 200 for hovedretter, og 80 for desserter). Kort sagt en veldig god og hyggelig middag. Tror alle var enige om en sterk 5er totalt sett?

4seasons

De to endene vi spiste var suverene.

karibu: 5/5+
Anda var godt over gjennomsnittet og veldig pen. Desserten må vel kalles god til å være frityrstekt banan, selv om det er begrenset hvor variert det kan smake. Jordbær var kanskje ikke noe sjakktrekk å servere ved siden av, men isen var god. Vinen er vel den beste vi har testet, Barbera d’Alba 2005. Interiøret var både lunt og elegant.

ridder: 5
Generelt: Veldig bra. Betjeningen gjorde også et godt inntrykk på meg. Jeg kom nesten ti minutter før tiden, men fikk likevel store beklagelser fordi de enda ikke hadde ledig bord akkurat da. Jeg ble midlertidig plassert i en sofa, men sørvisen uteble ikke av den grunn – Hva kunne de gjøre for meg? De andre dukket opp til tiden, og da var jo bordet vi skulle ha ledig uansett. Porsjonene var egentlig passende. Forretten min, marinerte kyllingbiter i urtesaus med frisk salat til, var relativt stor og smakte utmerket. Men njål_as utvalg av vin forstod jeg ikke helt før selve hovedretten kom – And à la Saigon – andefilet med bl.a. sopp i chilisaus. Jeg tror jeg aldri har kost meg såpass mye med rødvin til mat før. Og så god den var etter at hovedretten var fortært også.


21. august 2009: Pizza da Mimmo, Frogner

pizza

Litt tam og kjedelig. Kanskje fordi forventningene var skyhøye.

christineja: 4/5
Pizzaen var veldig god men litt tam. Det var rett og slett litt tomat den skulle hatt, for litt mer syrlighet som hadde gjort den perfekt.

tommynæss: 4
Kombinasjonen med kapers og creme fraiche synes jeg var litt artig. Et hyggelig sted. Lite, intimt og ikke minst uformelt. Litt sånn smårustikt uten å bli direkte brunt.

karibu: 4+
Pizzaen var god, men ikke noen spesiell opplevelse. Den hadde egnet seg bedre i mindre format, som forrett. I lengden ble den for kjedelig.

linglei: 4
Jeg tok vegetarpizza og var i grunnen ganske så fornøyd, men litt tamt og kjedelig i lengden. Nå er jeg ganske bortskjemt med god pizza der jeg bor.

luzi:
Synes de burde hakket tomatene i skiver og ikke klosser og at de burde fordelt ingrediensene litt bedre på pizzaen, da jeg spiste et stykke med bare artisjokk og et med bare sopp, men bortsett fra det var jeg veldig fornøyd.

alex:
Flere poeng for selve stedet enn for maten. Jeg valgte en klassisk napolitansk pizza, men jeg ble skuffet over at mozzarellaen var ikke fersk, og pizzaen hadde generelt lite karakter — deigen var flat og ikke luftig.


31. juli 2009: Mister India, Sentrum

mrindia

Mr. India klarer i hvert fall å lage verdens sterkeste saus, hvis man ber om det.

bennedictea: 4+
God mat, selv om jeg nok har opplevd bedre indisk og bedre service andre steder. Men det var absolutt et ok sted, anbefaler gjerne.

viddal: 3
Horer, narkomane, bankstere, børsmeglere, dagbladfolk og motorvei trekker ned. Det samme gjør magetrøbbel som er nytt for meg i indisk mat-sammenheng, uavhengig av styrkegrad. Men veldig hyggelig betjening.

trygve-lie: 4-
Horer, narkomane, bankstere, børsmeglere, dagbladfolk og motorveier har jeg aldri irritert meg over. Maten var smakfull og betjeningen bra, men styrken på vindaloo trakk ned samt at prisnivået ikke står i stil til det man får. Det som virkelig trekker ned er, som viddal også opplevde, en temmelig råtten og ustabil mage utpå natta.

karibu: 5-
Jeg ble positivt overrasket i forhold til sist jeg spiste der. Fulgte øysteinsevågs anbefaling (tror jeg, i hvert fall kylling med koriander oppi). Det var en behagelig rett som jeg ikke ble stappmett av. Kanskje bittelitt tam, men det er min skyld siden jeg ba om SVAK. Det morsomste med besøket var njål_as bestilling av EKSTRA STERK SAUS. Dessert orket vi som kjent ikke. Pluss for rolig lokale og god service.

njål_a: 4/5
God mat, friskt øl, god service. Riktignok rotet de litt med det benedictea bestilte, og vindalooen trygve-lie og jeg ba om var ikke voldsomt sterk, men de fikset riktig rett til benedictea og en porsjon sterkere saus til Trygve og meg uten noe om og men. Og de var behagelig oppmerksomme med å fylle vannglass og fylle på med ris uten å bli påtrengende. Men prisnivået trekker ned, det har blitt såpass dyrt der (hovedretter begynner såvidt jeg kan se på kr. 200) at det nok finnes en del steder med tilsvarende kvalitet til lavere pris.

ridder: 4/5
Pluss fordi vi kunne velge den retten vi ville selv om vi var såpass mange mennesker. Det er mange steder som setter begrensninger der. I tillegg klarte de å levere maten relativt samtidig, enda vi var elleve stykker. Njåls saus var absolutt en interessant opplevelse, selv om jeg slet litt i etterkant.


18. juni 2009: Olympen, Grønland

olympen

Olympen serverte den beste desserten vi noen gang har vært borti.

karibu:
Først måtte vi vente en stund på bordet vi hadde bestilt. Det tok også sin tid før forretten kom, og den var helt grei, 4+. En halvfrossen laks med usynlige blåskjell og relativt fet saus. Anda var over gjennomsnittet og veldig mør. En ganske original and som hadde ligget timesvis i sitt eget (eller muligens en annen ands) fett. Kanskje litt lite smak, men den vipper mellom 4+ og 5-. Desserten er noe av det beste vi har smakt. En klar sekser. Noe som nesten kunne konkurrere med desserten var prisen, 298 for tre retter!!!

njål_a:
Betjeninga hadde en akkurat passe blanding av profesjonell og uformell i mine øyne. Jeg støtter karibu på forretten men god firer. Anda var etter min smak en god, sterk 5’er, jeg synes det var nydelige smaksnyanser. Desserten var en soleklar sekser, tror også det kanskje det er det beste vi har smakt i det hele tatt på Testing-treffene. Ølet jeg ble anbefalt til forretten var veldig godt og fungerte svært godt til maten, mens det jeg ble anbefalt til anda var godt uten å gjøre helt like mye sammen med maten. Treretters av slik kvalitet til 298 er et røverkjøp, fantastisk valuta for pengene. Jeg skal tilbake, og ikke bare for å drikke øl.

bennedictea:
Grei men noe tam lakseforrett, meget god andehovedrett og en himmelsk dessert. Også enig med njål_a angående betjeningen – vår mann var både oppmerksom og vittig :-)

NB! Desserten var sjokolade-og krokanganache (gourmetnugatti), pasjonsfruktsorbet med litt jordbær og pasjonsfrukt naturell.


22. mai 2009: Sahara Beduin, Sentrum

saharabeduin

Lokalet var bedre enn maten.

ridder: 4
Selve stedet, sørvisen og atomsfæren gir jeg en femmer, men maten trekker litt ned. Det var godt, men ikke fantastisk. Salaten var litt sånn “fast food burger-salat med thousand island-dressing”-ish for min del. Flere av smårettene var gode, men det var litt for mye av sausaktige retter i forhold til de mer faste delikatessene som for eksempel kjøttrettene. Og det var synd vi ikke kunne sitte nede i puteavdelingen – det virket som om vi ble plasserte oppe kun av praktiske grunner for betjeningens skyld.

karibu: 3+
Først og fremst var det VARMT der. Jeg spiste boller med mye forskjellig oppi + spyd med kylling og lam. Smårettene var helt midt på treet, jeg har smakt bedre før, men grei variasjon og ganske mye mat. Spydene var noe kjedelige, jeg fikk også litt fast-food følelse. Interiøret var det beste, men varmen overskygget alt. Det var godt å få is, selv om den annonserte sorbeten besto av en kule med fløteis også. Servicen var lav. Jeg synes også det var litt rart med en blond magedanserinne, fikk ingen ørkenstemning av henne.

khagstad: 3+
Hyggelig sted og morsomt som en forandring, men maten var bare sånn midt på treet.

nemolom:
Ja, det var sabla varmt og synd at vi ikke kunne sitte nede. Jeg tror det hadde blitt bedre med puter – da kunne vi satt oss mer som vi ville – det føltes som om det var ti meter mellom oss der vi satt rundt bordet. Vinen vi delte var noe litt annerledes, og det liker jeg. Grillspydene var helt normale. Skulle jeg kjørt magedanser på et slikt sted så ville jeg gitt henne mer plass å boltre seg på – det ble til at hun ålte seg fram og tilbake i midtgangen. Men i alt i alt fikk jeg vel det jeg betalte for.


17. april 2009: Victor, Sagene

victor

Spis mange retter om du skal hit, for de er små!

karibu: 5+
Det burde vært to alternativer å velge mellom på mer enn hovedretten. Jeg kunne godt tenkt meg mer enn 3-retters, men fant ikke flere enn 3 retter jeg ville ha. Når de har så liten meny burde de også variere bedre enn å ha 2 forretter med fisk + 1 hovedrett med fisk (men menyen skifter ofte). Porsjonene var veldig små, det gjorde ikke så mye for meg, men man bør ikke være veldig sulten hvis man velger 3- eller 4-retters. Det virker som om porsjonene er like store uansett om man tar 3-retters eller 7-retters. Interiør/miljø kunne også vært bedre. Uansett er det ingen tvil om at Victor er en restaurant med høy kvalitet på maten. Servitøren ga god informasjon og fylte på vann ofte. Rødvinsglasset var det største jeg har sett noensinne.

njål_a: 5+
Sjøl spiste jeg en 4-retters meny, og ble godt mett (ved kaffen hade jeg lyst på mer av smakene fra de forskjellige rettene, men ikke egentlig lyst på mer å spise, m.a.o. akkurat riktig mengde til å lokke meg tilbake). Eneste er at jeg gjerne hadde sett at hovedretten hadde vært litt større, ikke så mye fordi jeg ville ha mer mat, men synes det virker litt snodig når forrett eller ostetallerken hver for seg utgjør like mye som det som kalles hovedrett (og desserten faktisk er den største porsjonen man får).

ridder: 3
Maten og vinen får en femmer. Likevel ender samlekarakteren min på en treer. En skal ikke gå ut fra en restaurant etter å ha valgt en treretters med rumlende mage. Jeg var faktisk veldig sulten da jeg gikk ut derfra. Til gjengjeldt smakte de bittesmå bitene utmerket. Spesielt kveita var nydelig, men også desserten. Prisen trekker ned – gjennomsnittlig kostet hver dert på tallerkenen over 100 kroner, og det synes jeg er litt i drøyeste laget med tanke på mengden mat som ble servert. Sørvisen var generelt god.

khagstad: 4/5
Jeg hadde fire retter og ble akkurat passe mett. Syntes ostetallerkenen var den beste retten. Kveita mi var litt overstekt, litt hard og tørr. Det så ut som om min fisk var litt mer stekt enn de andres. Lammenakke-bitene var smakfulle og møre, men hadde noen senete, trevlete områder. Forretten, røkt makrell og ål, var god.

christineja: 5
Hadde 4-retters, og ble i overkant mett, kunne klart meg med enten ostetallerken eller dessert, da ostetallerkenen hadde en fikenkompott som var svært søt (men god, om enn noe i overkant preget av nellik). Var heldig med stekegraden på kveita, og opplevde alle rettene som nydelige og svært velkomponerte smaksopplevelser. Enig med njål_a i at det er pussig når hovedretten kommer på bordet, og fyller like minimalt på tallerkenen som forretten. Interiørmessig er jeg enig med karibu i at Victor er kjedelig – det er temmelig blasst og pregløst. Men totalt sett er jeg godt fornøyd.

trygve-lie: 5
Kjørte en fireretters og var godt fornøyd. Jeg stiller meg i rekken med dem som mener at at selve hovedretten var litt liten i størrelse. Jeg har spist på Victor et utall ganger da jeg bor rett ved og jeg må innrømme at det er eneste gang jeg har fått en så liten hovedrett. Dog, summa sumarum blei jeg perfekt mett. Ellers var forretten min av kveite litt for mye trukket så den var litt for tørr etter min smak, men utover det alt perfekt.


20. mars 2009: Oriental, Sentrum

oriental

En nær Dinner-opplevelse.

njål_a: 5+
Meget god service og nydelig, sterk mat (jeg spiste medium pluss styrke, som var sterkt, men ikke helt så sterkt som jeg husker samme tidligere der). Eneste nedturen var at de ikke hadde mangopudding på dessertkartet lengre. Ingefærparfaiten var god, men ikke like god som jeg husker mangoen.

khagstad: 5
Veldig god mat og behagelig tilstedeværende service! Maten minnet jo veldig om Dinner, “søster-restauranten”, men lokalet var mye mer intimt og trivelig, synes jeg. Anbefales!

karibu: 5-
Interiør og service får terningkast 6. Jeg var litt uheldig med kombinasjonen av and og saus, så maten får 4+. Khagstad sin and var bedre. Desserten var over gjennomsnittet, særlig den orange sausen.

ridder: 5
For meg får hovedretten en sterk firer, mens servicenivå og lokalet får begge en femmer. Desserten fikk jeg ikke smakt på, men estetisk sett – etter å ha sett på hva de andre fikk – får den en femmer.


13. februar 2009: Smia, Vålerenga

smia

En av Oslos beste restauranter utenfor sentrum.

Her var bare jeg og khagstad, siden det var fullt på Kampen Bistro som de andre testet. Jeg visste fra før at det var god mat her.

khagstad: 6
Jeg fikk den beste ørreten jeg noen gang har smakt: saftig, smakfullt fiskekjøtt og crispy skinn… Nam nam!

karibu: 6
Beste ørreten jeg har spist også. Skinnstekt fjellørret med sautert artiskokk, spinat, polenta og kremet trøffelsaus. Dessuten et smellvakkert lokale.


14. januar 2009: Lemongrass, Sentrum

lemongrass

Karibisk mat er godt, hvis man er heldig.

khagstad:
Jeg var litt uheldig med mitt valg av Mahi Mahi-fisk, anbefalt av kelneren, som var veldig tørr og hard. De andre som fulgte sitt eget hode var nok mer fornøyd enn meg… Men sausene, grønnsakene og smakene generelt var annerledes og spennende : )

trygve-lie:
Jeg var godt fornøyd. Kjørte Gumboen og Caribbean Pot Stew og begge var utsøkte. Eneste jeg har å sette minus på var veldig lang ventetid mellom forrett og hovedrett. Ellers veldig godt fornøyd.

ridder:
Jeg gikk kun for hovedretten (OH MY DEER), nærmere bestemt hjort med appelsinsaus. Det smakte alldeles nydelig – en femmer fra meg. Terningkast 5 for generell sørvis. Prisnivået trekker ned for min del, ned mot 3/4. Jeg synes det var veldig dyrt i forhold til mengde mat.


11. desember 2009: Bambus, Majorstua

bambus

De som spiste sushi var fornøyde, det var verre med kyllingen og anda.

ridder: 4
Maten var relativt bra, men sørvisen trakk litt ned. Det er mulig de var litt stressa på grunn av alle menneskene som var der, men det gjorde ikke så veldig godt inntrykk at drikke og annet tilbehør ble klasket ned på bordet og at de var mindre interessert i oss som gjester. Sushien var i hvert fall knall for dem som vurderer å spise slikt et sted i Oslo. Men velg da en annen måned enn desember!

gees:
Sushien var god og smakte friskt og fint, presentasjonen av fisken var grei, men ikke mer. Servicen var til tider kontant og uhøflig og noen ganger fraværende.

njål_a: 3
Jeg tror jeg må presisere at at i hvert fall noen av oss som ikke spiste sushi (jeg spiste vietnamesiske vårruller til forrett og kylling gongbao til hovedrett) ikke var like fornøyd med maten som sushi-spiserne. Prisnivået (tett på Dinner for min hovedrett, ganske mange klasser under i kvalitet) og servicen tatt i betraktning tror jeg ikke min totalopplevelse står til mer enn en middels treer.

Share

1 kommentar

Filed under Bloggpost

Verdiløs virkelighet

15 000 har betalt for å se skuespillere gå liksomtilgrunne med liksomrusmidler. Utenfor teatret vises originalversjonen gratis.

Jokke-musikalen «Verdiløse menn» satte publikumsrekord på Torshovteatret i fjor, og fikk senere audiens på Nationaltheatret. Selv var Jokke død av overdose, og kunne ikke nyte godt av utsikten fra 1. balkong. Anmeldere mente at rusmisbrukerne på scenen var uhyggelig troverdige.

=Osloselger Rikke Eriksen har også fått en lyskaster i øynene på Nationaltheatret. Med uslåelig troverdighet lå hun og en kamerat og sov på taket av togstasjonen. Men fengende musikk og applaus lot vente på seg. Lysdesigneren var en vekter.

«Det så ut som han skulle fly på oss, helt til han oppdaget at vi hadde et filmteam med oss,» sier Rikke. Det er rart hva en regissør kan gjøre for ens sikkerhet. De vanskeligstilte blir langt mer populære når de ledsages av en kulturkonstabel.

Rikke har også sovet mye under kanten på Konserthuset. Forestillingen varte i ni år, til hun fikk leilighet for tre måneder siden. I mellomtiden døde kjæresten og bestevenninnen hennes på ordentlig.

Rikke Eriksen er med i filmen Varmere dager.

Damer som følger siste mote selv i snøstorm, betaler ikke 300 kroner for å se på Rikke i to timer og femten minutter. De har nok med å gjøre narr av varmedressen hennes. Rikkes kollega Hans Jostein Høglund gir også blaffen i motebildet. Foruten å bruke varmedress, går han til sengs under stygge vifter.

«Det er vanskelig å finne et varmt sted her i Oslo,» sier han. «Jeg prøvde meg ved Egertorget. Der er en sånn vifte som blåser varmluft, men der lå det allerede tredve stykker.»

I april kommer nye forestillinger av «Verdiløse menn» på Nationaltheatret. I mellomtiden kan du vurdere invitasjonen i Rikkes dikt «Se på meg».

(Fra =Oslo 2009)

Rikke leser dikt under =Oslos 3-årsfeiring på Egertorget 27. juni 2008.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Husrom for handlingsrom

Oslo er lenge blitt beskyldt for å mangle kulturpolitikk. Det hadde hjulpet hvis politikerne skjønte hvor kulturen kommer fra.

Fram til 1990 ble Henrik Ibsens leilighet i Arbins gate brukt til kontorlokaler. Så innså noen at tusenvis av turister besøkte Oslo på grunn av dikteren. Da var det 84 år siden han døde. Munchmuseet på Tøyen er delvis finansiert av japanske sponsorer. Hvordan kan Oslo bli kulturhovedstad når Ibsen er et parkeringshus? Hvordan ville bergenserne reagert hvis Munch ble en motorvei?

Blant dem som lenge har prøvd å gjøre Oslo beboelig for kunstnere og kulturinteresserte, er frivillige organisasjoner som Hausmania, Grünerløkka Lufthavn og Volapük. De kjemper en evig kamp om lokaler. Hausmanias lokaler i Hausmannsgate sto tomme i ti år før kunstnerne flyttet inn. I disse årene fløt det av sprøyter på området, og kommunen viste ingen interesse for å ordne opp. Først da Hausmania hadde brukt tre år på å sette stedet istand, fikk kommunen lyst til å selge det.

Etter en lang kamp klarte Hausmania å forhandle fram en femårs leiekontrakt i januar – imot Høyre, Frp og Krfs stemmer i byrådet. «Dette er tragisk for nabolaget,» uttalte Frps Jøran Kallmyr. Han var redd for tagging og grafitti i nærområdet. Er det tragisk for nabolaget at kunstnere har nedlagt tusenvis av frivillige arbeidstimer for å renovere forfalne lokaler? Er det tragisk at Kulturhuset Hausmania har fått gallerier, verksteder, øvingslokaler, mørkerom og bibliotek? Hvor ligger tragedien i 250 årlige kulturarrangementer gjort på dugnad? Eller i at kunstnere fra 30 land møtes og samarbeider i atelierene?

Ikke alle er like heldige som Hausmania. Volapük har kjempet for nye lokaler i åtte år, etter at de ble kastet ut fra to sveitservillaer i Krusesgate. Det var naturvernere som først forbarmet seg over de tomme og forfalne husene. Etter hvert ble det holdt kulturarrangementer inne og ute, hvor inngangspengene gikk til restaurering.

Så ble Selvaagbygg plutselig interessert. Da de ikke fikk lov å rive villaene, foreslo de en kostbar oppussing for byantikvaren. Slik forsvant et møtested som fostret mange av dagens kjente forfattere og musikere. Ildsjelene bak Volapük bruker i dag sin egen altfor lille leilighet til arrangementer. Åpenbart er det uinteressant for Oslos politikere å gi dem mulighet til å utnytte kompetansen og nettverket de sitter på.

I resten av Norden er det helt normalt at byer kjøper eiendommer til kulturformål, og skaffer handlingsrom for talentfulle miljøer. Sverige har dessuten svære industrifond for å hjelpe kunstnere, og kultureksport er en av landets viktigste inntektskilder. I Oslo har byrådsleder Erling Lae sagt at han vil satse på kulturinstitusjonene. Det er vel og bra, men skjønner han ikke hvor kulturen kommer fra?

Uetablerte kunstnere må være svært ressurssterke for å klare seg uten et sted hvor de kan møte likesinnede, samarbeide og eksperimentere. Kultur er ikke et festmåltid som skal serveres av institusjoner for å gjøre innbyggerne til fornøyde undersotter. Det er noe vi skal delta i, som kan gjøre oss til tenkende og selvstendige samfunnsborgere.

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

En romslig bakgård

På en grillfest oppdaget jeg at sigøynere ikke var romvesener.

For noen somre siden grillet jeg med romfolket. Ikke grønne menn fra Mars, men venner av fotografen Harald Medbøe. Han syntes at festen i den prisbelønte bakgården på Frogner trengte et mer kulturelt innslag enn pølse. Dermed tok han med seg en gitarist, en trekkspiller og en danserinne. En sigøynertrio fra Baia Mare i Romania.

Et barneselskap i den andre enden av bakgården ble så misunnelig at det invaderte festen og begynte å danse rundt engangsgrillen. Foreldrene tittet forsiktig fram mellom trærne, og ingen av dem foreslo tvangssterilisering, folkemord eller forbud mot hestevogner.

Mens gitaristen Tudor bodde hos Harald Medbøe i Gabels gate, måtte han lære å bruke elektrisk komfyr. Til gjengjeld hadde han 60 telefonnumre i hodet. Harald, som nedstammer fra rumensk greveslekt, har fotografert og beskrevet vennenes kultur i boken «Rrom – sigøynerreiser».

Sigøynernes hukommelse kom også godt med da flere tusen av dem opplevde tsunamien i Sørøst-Asia. Samme ulykke hadde rammet folket 300 år før. Alle husket de muntlig overleverte fortellingene om hva de skulle gjøre da havet forsvant. Ingen døde.

Da det ble kjent at Harald ville dokumentere sigøynernes versjon av virkeligheten, strømmet hatmailene inn. Bedre stemning var det på boklanseringen og fotoutstillingen i 2006. Blant motivene var sigøynernes lokale grillfest i Romania. Engangsgrillen var erstattet av et bål, og bakgården så ikke prisbelønt ut. Til gjengjeld slaktet festdeltakerne sin egen mat.

Mens han var i Romania, rakk Harald også å overtale et rumensk punkband til å bruke sigøynermusikere. «Dere vil bryte med normene,» sa han, «hvorfor ikke bryte dem skikkelig ved å ta med sigøynere i bandet?» De skeptiske punkerne satte etter hvert stor pris på de nye medlemmenes musikalitet.

De siste tre årene har =Oslo bidratt til mindre stigmatisering av rusavhengige. Nå har sigøynerne overtatt sisteplassen på Oslos rangsstige. =Oslo holder fast på språkkravet til våre selgere, men i høst vil vi besøke Romania og skrive om sigøynernes situasjon. Når fordommer skal fjernes, har vi mest tro på en synliggjøring av mennesket bak tiggermasken.

(Fra =Oslo 2008)

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Glem limousin, reis resirkulert

Musikkfestivaler konkurrerer om å være mest miljøvennlige. Her er det store muligheter for kreativ transport.

Øyafestivalen får hjelp av Natur & Ungdom når den braker løs 6. august. Søppelet skal resirkuleres, og maten er selvsagt økologisk. I fjor la journalister også merke til at en tredel av artistene bodde i gangavstand fra Middelalderparken. Bare Egil kom på scenen med sykkelhjelm, og Line Horntveth fra Lionheart Brothers ble observert på sykkel med tubakassen på slep oppover Schweigaardsgate.

Bare Egil stepper inn for Amy Winehouse på Øyafestivalen.

Blant årets artister på Øya bor mange utenfor både t-banens og bysyklenes nett. Det burde likevel være mulig å unngå limousin og privatfly. Sigur Rós fra Reykjavik bringer islandsk natur inn i musikken, og er sikkert ikke fremmede for en padletur over Norskehavet. I Båtmagasinet leser vi at man kan lage en sjødyktig båt av papp og maislim. Pappsmed Truls Hansen fra Fredrikstad har bekreftet båtens flyteevne ved å seile en ti meter lang pappfarkost fra Danmark til Sverige. Ti meter burde holde lenge for de fire medlemmene i Sigur Rós. Når festivalen er over, kan de spise maislimet og resirkulere pappen.

Lykke Li fra Stockholm er blitt kalt en av Skandinavias mest spennende debutanter i år. Hun vokste opp med hippieforeldre, og har sikkert lært mye om verdien av kollektiv transport. Blant andre høydepunkter på årets festival, er Kaizers Orchestra fra Jæren. De er allerede kjent for gjenbruk av gamle oljetønner og bilfelger som perkursjonsinstrumenter. Her burde ikke fantasien sette noen stopper for forflytningen. Kanskje kan Helge Risa bygge om pumpeorgelet sitt til en tråbil?

Fikk du ikke billett til Øya, er det ingen grunn til å fortvile. Det går an å være miljøvennlig likevel. Skaff deg The Eco Mediaplayer og hør mp3-musikk med god samvittighet. Den opptrekkbare spilleren er designet av 70-åringen Trevor Baylis, som tidligere har hatt stor suksess med sin opptrekksradio. Ifølge websiden kan ett minutts muskelkraft gi inntil 40 minutters spilletid på The Eco Mediaplayer. Det er mer enn Kaizers førstetønnist Geri Zahl kan skryte av.

(Fra =Oslo 2008)

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Gatepasientene i Oslo

Denne sto på trykk i Aftenposten i 2008.

Norge kan ikke kalle seg et moderne samfunn før vi skjønner at heroinavhengighet er en sykdom.

gatepasienteneEtter en operasjon fikk Nina Elisabeth smertestillende piller som gjorde henne nervøs. Dermed fikk hun Valium. Da hun var oppe i tredve Valium om dagen, spurte hun legen om hun skulle ha så mye. Nei, Guri, sa legen, og skrev «medikamentmisbruker» på papirene hennes. Hun fikk ingen flere piller.

Man må ikke være lege for å skjønne at det er livstruende å bråstoppe med slike medisiner. Nina Elisabeth skjønte såpass. Hun så seg nødt til å oppsøke det svarte markedet for angstdempende og smertestillende medisin.

I dag selger hun gatemagasinet =Oslo. Nina Elisabeth er ikke den eneste som har fortalt meg en slik historie. Syke nordmenn risikerer stadig å bli degradert til narkomane og kastet ut av legekontoret.

I 2004 fikk rusavhengige i Norge offisielt status som syke. Behandling for rusmisbruk og ringvirkninger var ikke lenger en sosialtjeneste, men en spesialhelsetjeneste. I 2006 undersøkte Statens helsetilsyn hvordan spesialhelsetjenesten behandlet disse pasientene. 80 prosent av de undersøkte virksomhetene brøt reglene.

Mye tyder på at helsepersonell anstrenger seg litt ekstra for å diskriminere rusavhengige. I 2006 oppsøkte Ronny Polland legevakten i Larvik med store smerter. Som narkoman ble han beskyldt for å ville ha medikamenter, og sendt hjem to ganger. På sykehuset i Tønsberg ble det konstatert gigantisk gallestein. Anne Sletten er flere ganger blitt avvist ved Legevakten i Oslo med farlig høyt nivå av C-reaktivt protein i blodet. I juni i fjor ble hun godt mottatt av en kvinnelig lege, før hun ble sendt på dør da legen leste i journalen at Anne var narkoman. Anne gikk da på det lovlig utskrevne morfinpreparatet Dolcontin i påvente av metadonbehandling.

I dag sprøyter rundt 15 000 nordmenn heroin i kroppen. I snitt er overdoser skyld i syv av hundre dødsfall blant folk under 40 år. I Europa er snittet tre. Norske heroinister har sykdommer som ellers bare finnes i u-land. Mange har hepatitt C, med større dødelighet enn AIDS.

Feltpleien i Oslo forteller om verkebyller, kroniske luftveisinfeksjoner og tunge psykiske lidelser. For gatenarkomane handler ikke heroin om å ta seg en fest. =Oslo-selgere beskriver heroinabstinenser som «hundre ganger verre enn den verste influensaen og diareen du har hatt». Når kroppen først er avhengig, er heroin nødvendig for å takle hverdagen. Det er derfor et skudd kalles en «friskmelding» i heroinmiljøet.

Knut Løvli fra TV-serien «Siv og Knut» er tidligere gatenarkoman. Han fortalte meg hva som skjedde da en eldre politimann begynte som støttekontakt for en heroinavhengig. Plutselig skjønte han ikke hvorfor han hadde tatt brukerdoser fra folk som hadde kjempet hele dagen for å skaffe dem. Det ble som å ta insulinsprøyten fra diabetikere.

I Norge er det ikke lenger politisk korrekt å plage homofile, schizofrene og nordlendinger. Nikotinmisbrukere og sukkermisbrukere behandles også som mennesker, selv om mange blir syke av selvforskyldt røyking og overvekt. Heroinmisbrukere behandles som søppel, til stor glede for stoffdealere. Danske heroinselgere kommer hit fordi markedet i Danmark er krympet. Der er det lettere å få behandling med legemidler som metadon og Subutex.

I Norge må du ha gått på heroin i minst ti år for å få slik behandling. Du må dessuten være minst 25 år, og ha mislykkes med rusfri behandling. Dertil kommer behandlingskøen. Kriteriene er blant verdens strengeste. Verst er forholdene for de tyngste heroinbrukerne, som ofte ikke kan hjelpes med metadon og Subutex.

Danmark har nå politisk flertall for et prøveprosjekt med heroin på resept til tunge brukere. Sveits har delt ut ren heroin i riktig dose siden 1991. I dag er halvparten av storbyen Zürichs heroinbrukerne i vanlig jobb. Ingen pådrar seg hepatitt og verkebyller, og alle har råd til tannlege og sunn mat. Heroinen skaffes fra legal produksjon blant annet i Australia.

Å ha en heroinist i programmet koster samfunnet fire ganger mindre enn å ha den samme personen på gaten. Og viktigere: fra 1991 til 2005 gikk rekrutteringen til heroinmiljøet i Zürich ned med 82 prosent. En subkultur er forvandlet til en sykdom.

Nederland, Tyskland, Canada, Belgia, Spania og England har lært av dette, og innført legeordinert heroin. Nederland har dokumentert at tunge rusmisbrukere som får heroin sammen med metadon, får mye høyere livskvalitet enn de som bare får metadon. Hva har Norge tenkt å lære av dette?

Her i landet finnes fortsatt en stor subkultur av gateheroinister. Men vi kan ikke bare skylde på helsepolitikk og -personell. Kriminalpolitikk og mediene har stor betydning for hvordan vi oppfatter rusavhengige, og hvordan de oppfatter seg selv.

I Norge er 40 prosent av alle straffesaker narkotikasaker. Mediene elsker disse sakene. De presenteres som et drama mellom moral og umoral. Publikum kan føle seg moralske uten å løfte en finger, så lenge de ikke er narkomane. Medienes fremstilling knytter også de narkomane sammen som en fargerik subkultur, med representanter fra hele rockehistorien.

Allerede i 1969 syntes Paul McCartney det var besynderlig at mediene måtte fortelle alle at han røkte marihuana. I 2008 går det ikke en dag uten at Dagbladet og VG rapporterer om superstjerners rusbruk. Når disse omtales som narkotikamisbrukere, og narkotika omfatter alt fra hasj til heroin, sauses alt sammen til en attraktiv subkultur.

Dermed blir de sykeste heroinister noe helt annet enn pleietrengende pasienter. De blir opprørske festløver. Også helsepersonell, vektere og politi kan påvirkes av dette synet, og behandle heroinavhengige deretter.

Samtidig finnes mange velmente behandlingstilbud for heroinister. Rusfrie opphold i grisgrendte strøk er ofte oppskriften. Jeg har sett noen følge slike opplegg og gå rett tilbake til gaten for tiende gang. Det er på tide å gjøre noe som virker, ikke bare noe som er fint så lenge det varer.

De behandlede må ha noe å gå til etterpå. Det må også bli lettere å få legemiddelassistert behandling. For noen er det beste å få heroin på resept. Hva som hjelper for hvem, er helt individuelt. Heroinavhengige i Norge er svært forskjellige. De er økonomer og gitarister, dyslektikere og bokormer. Jeg håper de husker at de er mer enn narkomane. Vi andre får få sjanser til å huske det, om vi ikke tar en prat med dem.

Mange benytter sjansen når de kjøper et nummer av =Oslo. Også Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø har suksess med gatemagasiner. Dermed er Norge i ferd med å få et nytt språk, som ikke kutter båndene mellom narkomane og samfunnet. Et språk som likestiller rusavhengige med andre syke mennesker. Det er på høy tid at flere politikere, medier, helsearbeidere, politibetjenter og vektere lærer seg dette språket.

Per Kristian Lomsdalen, daværende daglig leder i =Oslo, på Sommeråpent i 2006.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Ustoppelige Volapük

Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2007.

Få har gjort mer for kulturen i Oslo enn Hans Broch Nielsen. Siden 1990 har han ledet kulturstiftelsen Volapük, der dagens publikum kan være morgendagens utøvere.

Hans Broch Nielsen, daglig leder av Volapük

Volapük er egentlig navnet på verdens første internasjonale hjelpespråk. I Oslo er det bedre kjent som et fristed for kunstnere av absolutt alle slag. Det begynte i 1988, da Bjørnar Kruse og Jonas Eggen fra Natur og Ungdom (NU) fant to tomme sveitservillaer i Krusesgate. Eieren Selvaagbygg hadde latt de verneverdige husene forfalle, med planer om å rive dem og bygge leiligheter. Kruse og Eggen organiserte en demonstrasjon for bevaring av husene. Ett år senere ble husene okkupert av en gjeng arkitektstudenter, kulturinteresserte og folk fra NU.

Sommeren 1989 ble det holdt politiske møter om «Krusesgatesaken», som fikk stor oppmerksomhet i media. Mange engasjerte seg for bevaringen, og selv politiet nektet å fjerne okkupantene. Snart ble Hans Broch Nielsen bedt på besøk av en venninne som deltok i okkupasjonen.

– Jeg fikk ideen om å bruke husene og hagen til litterære arrangementer. Det meste av inngangspengene skulle gå til oppussing.

Hans samlet folk for å starte det første Volapük-arrangementet. Ordet spredte seg gjennom løpesedler og plakater. I september 1990 kom femti forfattere til Krusesgate for å lese. Det ble også holdt konserter. Nær 300 personer kom innom.

Mye har skjedd de siste 17 årene. Gjennom stiftelsen Volapük ble dugnadsarbeid for millioner av kroner nedlagt i villaene. Flere flyttet inn permanent, deriblant Hans i 1993. Stedet ble noe langt mer enn en scene for litteratur.

– Det tok helt av på alle mulige måter, sier Hans, full av entusiasme.

– I 1993 arrangerte vi vår første festival. Vi leide et sirkustelt med plass til 5-600 personer. Vi booket inn forfattere, musikere og skuespillere på alle nivåer. Så kom det største regnfallet vi noen gang hadde sett. Hagen var ikke tilrettelagt med trapper, så vi hadde speidere med Indiana Jones-løyper hvor folk kunne dra seg opp i tau.

Hans forteller om køer ned til Frognerveien og to tusen besøkende. Klokka sju om morgenen var Frogner fortsatt fullt av liv, og ingen klaget over bråk.

I dag møter vi Hans i Volapüks leilighet i Løvenskioldsgate. Eventyret i Krusesgate tok slutt i 2001. Selvaag ville for enhver pris hindre fredning av husene, og var heller ikke begeistret for Volapük. Dermed foreslo boligselskapet en kostbar oppussing for byantikvaren, som han gikk med på. Husene er fremdeles ikke fredet. I dag står de nyoppussede og utilgjengelige for byens befolkning, i motsetning til hva Selvaag forespeilet i media. Hans mener at Selvaag fremdeles planlegger å rive husene i fremtiden, så de kan bygge mer lønnsomme leiligheter.

Volapük i Krusesgate begraves av Jonas Eggen, Sten Sture Larre, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, Dario Kavara, Stein Holte, Alexander Stubei Matar, Hans Broch Nielsen, Camilla Juell Eide, Bjørn A. Brem og Per Heimly (som på mystisk vis også tar bildet).

– Oppussingsavtalen med byantikvaren ble avvist av samtlige partier bortsett fra Frp. Selv om bystyret vedtok at staten skulle overta husene, såkalt ekspropriering, ble avtalen stående. Advokater har sådd tvil om eksproprieringsgrunnlaget, og nå er ikke Krusesgate noen sak lenger. Ingen bryr seg.

De to siste årene i Krusesgate lobbyerte Volapük alle kulturpolitikere i Oslo. Kjente kunstnere var med. Samtidig ble dokumentarfilmen «Volapük – den siste bohemscene» vist på Cinemateket. Stiftelsen fikk offentlig støtte og anerkjennelse som en viktig institusjon. Likevel fikk de ikke noe nytt sted å være. I dag leier de leilighet selv, og det er trangt om plassen på de månedlige arrangementene. Fremdeles er de i dialog med politikere, og Venstre har programfestet nytt hus til Volapük.

Hans deler leiligheten med tre andre. Blant dem er filmregissør og manusforfatter Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, som til høsten har kinopremiere på filmen 5 Løgner. I Krusesgate hadde Jacobsen sin egen kortfilmfestival. Volapük har hatt festivaler for de fleste kunstformer.

– Vi blir aldri som Øyafestivalen med 100.000 tilskuere. Det er ikke der kulturen utvikles. Det er endestasjonen, hvor du presenterer et finslepet kommersielt produkt. Vi er der hvor skapelsen foregår. Der urkraften bobler i en organisk suppe.

– Der livet oppstår?

– Ja, men det er sant, jeg tror veldig på den organiske kulturforståelsen og kulturskapelsen. Kunstnerne elsker jo Volapük og stiller opp gratis. Konseptet vårt er ikke hentet fra løse løfta. Blant inspirasjonskildene er William Shakespeares teaterscene The Globe fra 1600-tallet, hvor teater ble utviklet gjennom publikums interaksjon. På Volapük kan du møte kunstnerne på kjøkkenet eller i dokøen, og ingen prøver å heve seg over andre.

Hans mener noe av det viktigste med Volapük, er bredden. Rockere kommer for å høre sine band, men får også høre poesi og annet som de ellers ville skygget unna.

– Jeg har ofte fått tilbakemelding fra tøffe rockegutter som plutselig har skjønt at dikt også kan være rock ’n roll. Vi mener at alle kunstuttrykk styrker hverandre.

Hans er opptatt av historie, ikke minst kulturhistorie. Han forteller om Munch som ble spyttet på på gata. Ibsen ble også dårlig behandlet i sitt eget land.

– Norge er en ung nasjon med lav kulturbevissthet. Her er kultur liksom langrenn i Holmenkollen og pizza Grandiosa. Samtidig har vi overflod av talenter. Jeg har sett tusenvis som ikke har kommet videre fordi de møter stengte dører. Nå som Volapük har skrumpet inn, kan vi ikke hjelpe dem slik vi kunne før.

– Har du eksempler på land som gir kulturen bedre vilkår?

– Nesten alle andre land i Europa. Frankrike er kanskje på topp. Der er kunst tilstede i skolen på en helt annen måte. Hele EU har langt bedre rammer for kulturen enn Norge.

Hans viser til et eksempel fra Glasgow, hvor 7-8 personer startet et galleri. Etter et par år fikk de flere millioner i driftsbudsjett og gjorde det svært bra.

– For mange land er kultureksport blant de viktigste inntektskildene. Bare se på Sverige og musikk. Der har de svære industrifond så folk kan opprette kultursentre med verdens beste lydmiksere. I Norge bygger vi helst museer hundre år etter at kunstnerne er døde. Hadde Volapük fått mer penger, hva kunne vi ikke ha gjort? Vi hjelper også utenforstående kulturarbeidere, for eksempel med å finne statister og innspillingssteder til filmer.

Skulle noen finne det for godt å støtte Volapük økonomisk, slipper de unna politiske føringer.

– Mange norske kunstnere mener at Volapük er det eneste stedet hvor alt er fritt for politiske hensyn. En rekke institusjoner har fått kritikk for å være venstrevridd, for eksempel Norsk Kulturråd.

– Hva kan dere gjøre i et større hus som dere ikke kan i dag?

– Vi har enorme ressurser som vi ikke får brukt i en leilighet. I dag må vi begrense PR-apparatet. Med nytt hus får vi tilbake de store festivalene. Vi har et stort internasjonalt nettverk, og kan skaffe alt fra verdensstjerner til amatører fra New York. I Krusesgate hadde vi teaterfestivaler med 26 oppsetninger på fem dager.

Vi har spart det dummeste spørsmålet til slutt. Hva er egentlig så viktig med kunst og kultur?

– For å få et rikt liv, må man ha kunstopplevelser. Og etter kommunismens fall fremsto kulturen som den nye store tingen man kunne nå over landegrensene med. Der fikk du en individuell og en samfunnsmessig grunn.

Webside (ikke alltid like oppdatert): www.volapuk.no
Facebook: Volapük litteratur- og kulturforum

Bilder fra Volapük av Tina Z Svensen.   

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Fossefall

Tekst: Kari Bu Foto: Sigurd Fandango. Fra =Oslos julebok 2007.

«Break a leg» sier man til skuespillere før de går på scenen. Da vi skulle møte Wenche Foss, var det nettopp det hun gjorde.


En mann prater ivrig med Wenche Foss i inngangspartiet til Brasserie Blanch. De ser ut som to gamle venner som akkurat har kommet fra vorspiel. Sannheten er at Wenche nettopp har falt pladask på den våte asfalten, og mannen er en taxisjåfør hun aldri har møtt før.

– Og her som det alltid har vært så tørt!

Støttestrømpene var ikke videre til hjelp. Ikke Dior-skjerfet og Gucci-brillene heller. Tre ansatte styrter til og foreslår ulike krakker som Wenche kan ha foten på.

– Jeg tror leggen fikk det største slaget, sier hun, og til sjåføren:

– Nå må du gå og passe jobben din, du skal jo leve du også.

Hun putter en smertestillende tablett i vannglasset og forteller at hun sto opp klokka sju for å sminke seg og vaske håret og sette på hair extensions, eller ecstasy som hun selv kaller det. Det er ikke snakk om at hun vil utsette intervjuet.

– Sjåføren og jeg ble så gode venner, for han var født på Majorstuen og visste hvor jeg skulle. Jeg husket ikke gaten, men jeg sa at det hadde vært en møbelbutikk der før.

Wenche pleier ofte å vedde med folk om hva som lå på ulike steder i Oslo før de ble født.

– Hvis jeg sier Frognerveien, stoppestedet nedenfor Skovveien, der var det ridehus før. Jeg har vunnet mange veddemål om det. Hesten kom og hentet mamma ved huset vårt i Oscarsgate 63. Når hun kom tilbake, leverte hun den på ridehuset og spaserte hjem. Og der hvor det heter Hansken, oppe ved det gamle rådhuset, der var Johanneskirken. Aldri vært noen kirke der, sier folk.

Wenche er ikke spesielt glad i jula. Hun synes det er dobbeltmoralsk at folk plutselig skal bli så snille i et par uker.

– En uteligger sa til meg: Jeg har det igrunnen verst fra nyttår til jul. Er ikke det godt sagt? Jeg har alltid hatt behov for å tenke på de som har det vanskeligere. Det gjorde min mor også. Hun fant ut hvem av sine bekjente som ikke hadde noen å være sammen med, og inviterte dem til oss. Vi hadde en stor spisestue, en stor stue og et røkeværelse hvor Bjørn Bjørnson bodde når han ikke var i Italia.

Lille Wenche syntes synd på hushjelpen som måtte bringe et pjolterglass med kokt vann inn til faren hennes klokka sju hver morgen.

– Han skulle ta den trikken som gikk ti over åtte til Kongensgate, og han var meget presis. Hushjelpen måtte stå opp omtrent dagen før. Jeg syntes det var ganske forferdelig at hun skulle ha en sånn jobb, og tjene 50 eller 60 kroner i måneden. Og ikke noe mannfolk på rommet. I min tid var det ikke snakk om så mye som en suss før jeg begynte på Karl Johan-teatret. Å ligge med noen før du var forlovet, ikke tale om!

Den unge Wenche hadde også stor medlidenhet med dem som sto i kø hver onsdag i håp om en hushjelppost.

– Jeg var antakelig syv år da jeg så folk fra Nord-Norge bli bortvist fra køen.

Selv hadde hun 10 øre i ukelønn, noe som ikke strakk til for en melkesjokolade. Men en jul fikk hun hele to kroner av tante Helene.

– Hun visste nok hva hun gjorde, for hun var den mest populære. Ellers fikk vi jo klær og nyttige ting, kanskje en liten bok og et par blyanter. Det var ikke noe Dollie de Luxe den gang.

– Hva brukte du de to kronene på?

– Jeg var sjokoladist, så de kom godt med. Jeg vet ikke om dere vet hvor Treholt bodde? Det er ikke så lett for dere å vite nei, men rett nedenfor der var det en åpen tomt hvor de solgte juletrær. Å få bli med å velge juletre var det festligste ved julen. Vi skulle ha et stort tre, så det gikk nesten i taket. Mamma satte seg til flygelet og spilte alle julesangene før vi fikk se det pyntet. Det verste var at vi måtte spise før vi fikk presanger, men vi var så heldige å ha en pappa som gikk på jakt, så vi hadde ryper som hang ute på en liten veranda.

– Hva slags jobb hadde faren din?

– Han hadde noe som het Rosings bro- og gjerdefabrikk, og så bygget han alle hengebroene. Hver sommer kjørte vi rundt i hele Syd-Norge og inspiserte pappas hengebroer. Pappa hadde en Ford og mamma hadde en Buick.

Hun forteller at hun hver eneste dag ønsket å være en ny person. Alle i klassen og alle lærerinnene på skolen.

– Det er veldig sjelden noen ønsker det igrunnen. Det skyldtes min interesse for mennesker. Jeg opptrådte i bukseben som det het den gang, sang franske viser uten å skjønne hva jeg sang, sikkert litt grove små viser som mamma hadde lært meg. Det var til stor fornøyelse for gjestene. Siden har jeg vært så heldig at jeg har lest minst syv hundre manus. Da har jeg jo vært veldig mange mennesker.

Wenche hadde ingen teaterskole å gå til, men hun hadde Bjørn Bjørnson, som ga henne «deilige oppgaver». Den første rollen fikk hun da en skuespillerinne ble syk.

– Henry Gleditsch som var teatersjef på Søylen spurte mamma om det var sant at hennes datter leste med Bjørn Bjørnson. Klokken halv ti spurte han om hun kunne sende meg ned til klokken elleve. På grunn av sykefravær trengte de en liten hushjelprolle. De måtte jo spille, det kostet tre kroner billetten. Da fikk jeg mitt første rollehefte. Der sto det at tunge skritt hørtes i trappen, så jeg har pleid å si at jeg debuterte som tunge skritt i trappen. Jeg var ikke fylt 17, men jeg hadde vært et halvt år i Frankrike og England for å lære språk.

I neste stykke fikk Wenche hovedrollen. Også moren og bestemoren ville bli skuespillere da de var unge, men det var ikke så lett. Til gjengjeld var det alltid mange kunstnere på besøk hjemme i Oscarsgate. Dette ga Wenche enda større medlidenhet med hushjelpen, som måtte varte opp selskaper til langt på natt.

Da hun jobbet ved Nationaltheatret, sto alltid en gjeng rusavhengige utenfor Hotel Continental og ventet på henne etter forestillingen. Hun vil gjerne fortelle at også sønnen Fabian har hjulpet mange.

– Forleden dag leste jeg et intervju med en av dem Fabian kjente. Han hadde fått den store stolen min som jeg ikke hadde plass til da jeg flyttet tilbake til Nordraaksgate. Han er blitt helt all right nå. Når jeg ser min egen stol i avisen, da må jeg gi honnør til Fabian altså.

– Diskuterer du politikk med ham?

– Nei, det har jeg gitt opp. Jeg vil ikke såre ham heller, han er jo gutten min. Nå synes jeg han har stått på så fælt at han kunne få lov til å bli ordfører. Men han hadde resignert sist jeg snakket med ham, da hadde han vært på jakt og ikke fått noe forresten. Alle elsker Fabian, men noen hater ham selvfølgelig og det tåler jo ikke jeg.

Wenches stesønn Andreas Stang har to barn med Mille-Marie Treschow, og hans søster Caroline har ett barn med Stein Erik Hagen. Derfor var Wenche og Fabian gjester i Stein Eriks 50-årsdag i fjor sommer.

– I vannet lå tredve båter, og jeg sa: «Jeg er bare steoldemor, jeg er ikke her for noe annet!» Så blir det helt stille. Jentene skulle komme og gi Fabian håndkleet, og en eneste båt som vi ikke så lå igjen i skyggen. Jeg spurte hvorfor han ikke beholdt underbuksen på, men han ville ikke sitte resten av selskapet i våt underbukse. Åtteogtyve utkast har jeg telt av den nakne stumpen i avisen! Til og med min venn i Kapital trykket den. Inni var det fire siders intelligent intervju, men på forsiden var det pomp og prakt.

Selv har hun fått bare én dårlig kritikk og åtte vemmelige brev i sitt liv.

– Jeg har vært forferdelig heldig. Da jeg var så dum å gå på TV i lange røde negler, fikk jeg brev om de fæle hendene mine. Ellers har de skrevet «og så må De alltid ha et glass i hånden De da, Wenche Foss». Verre har det ikke vært.

Wenche tror menneskeheten kommer til å dø ut. Hun er enig med sin avdøde venn, filosofen Petter Wessel Zapffe, i at jordkloden kanskje kan bestå, men at menneskeheten bør forgå.

– Vi er så grusomme med hverandre og finner opp så mye lurt og fælt at vi kan eksplodere bort. Vi kan simpelthen finne opp så mye at jorden eksploderer på en eller annen måte. Jeg har ikke greie på miljø, men jeg forstår jo at den overfloden vi lever med nå og bare kaster og kaster… Selv kaster jeg sjelden noe. Mine barnebarn har jeg ennå til gode å ha til middag, for Fabian og alle sier: Vokt deg for Wenches kjøleskap, der er det så mange rester!

En gang hun var på turné ble hun matforgiftet. Hun ville bare ha med seg den gode italienske salaten fra Stryn på resten av turen.

– Jeg greide akkurat entreen på My Fair Lady i Molde. Da var jeg virkelig forgiftet. Senere er jeg blitt flinkere, men det koster meg enormt. «Kan jeg få et glass vann, farmor?» spør barnebarna.

– Har du gjort verden bedre som skuespiller?

– Nei, men jeg har gjort det ved at jeg fikk en mongoloid sønn. Slik har jeg kunnet hjelpe tusenvis av mennesker til å forstå at de er verdens skjønneste. Og så snakket jeg om kreft lenge før alle andre. De sa: «Vær så snill Wenche, ikke bruk det ordet.» Hva skulle jeg si da? ’Cancer’ eller ’det rare dere vet’? Jeg brukte nesten fem år på å få folk til å forstå at kreft var noe som kunne hende alle.

– Kneet er nok gått, tror jeg. Det er så vondt, skjønner du, at det er ikke til å tro. Jeg skulle bare si ha det til sjåføren, og at vi hadde hatt det så moro. Men det andre benet er helt i orden, sier Wenche for å trøste seg selv. – Nå leste jeg at de ringer ambulansen for alt mulig. Det har jeg ikke lyst til, for jeg har kjørt med den så ofte. Jeg tror jeg må på Diakonhjemmet. Jeg er liksom lammet.

En serveringsdame går for å ringe Diakonhjemmet. Litt senere kommer hun tilbake og forteller at de ikke har noen legevaktordning. Wenche må på legevakten.

– Dit vil jeg ikke, det er sånn veldig kø. Astrid Nøkleby Heiberg sa det jo til meg: Du må bare ikke falle. I går gikk jeg helt fra Skøyen til Nordraaksgate, selv om jeg ble tilbudt skyss i Jaguar. Jeg hadde vært i den franske ambassaden hvor Eyvind Hellstrøm mottok Æreslegionen. Så var vi invitert til Bagatelle alle sammen, og jeg sa til hans kone at jeg ikke orker så mange mennesker. Hjemme tok jeg ut en liten indrefilet fra fryseren og laget en deilig saus med masse smør og tok et herlig glass hvitvin og sa til meg selv at det ikke var noe bedre på Bagatelle.

Fotografen ringer til moren sin, som er lege. Hun foreslår å kontakte Volvat hvis Wenche ikke vil ha ambulanse.

– Men dere, jeg tror vi skal ta oss litt mer brød først, sier hun. – Det er så dumt å ikke spise. En gang jeg ikke hadde spist, datt jeg på scenen. Jeg gikk inn, sa unnskyld og besvimte. Da var det tolv journalister utenfor som var helt sikre på at jeg døde. For noen år siden sa jeg at jeg var kommet i reparasjonsalderen, men nå er jeg i oppholdelsestidsalderen. Jeg tar en hel adventskalender med medisiner for å overleve.

– Du har vært mye syk?

– Er du gæren, jeg har hatt fireogtyve narkoser. Da tror du alltid at du skal dø. Men det har vel ikke vært meningen. Jeg har en liten følelse av at jeg skal være her så lenge det er bruk for meg. Foreløpig er jeg booket hele tiden, men jeg får bare lov til å gjøre én ting hver dag. I forigårs laget jeg film for Jan Thomas. Han har sminket alle i Hollywood og er egentlig norsk. Det gjorde jeg for mitt barnebarns skyld, han er stylist vet du. Vi holdt på i fire timer oppe på Frognerseteren. Jeg fortalte ham hvordan vi gjorde det i gamle dager. Vi tok stearinlys og skosverte i en liten stekepanne og prøvde liksom å ta det på vippene.

– Hvordan er drømmemannen din?

– Jeg har bare en igjen, og han har jeg laget selv. Du vet, en mor elsker sin sønn. Men en dag kom Fabian med skjegg, og da snudde jeg meg bare altså.

Egentlig skulle Wenche vært på Rikshospitalet og fått behandling for utslett. Hudlegen Ole Fyrand anbefalte lysbehandling, oljebad og kortison.

– Jamen, det kan jeg jo greie selv, sa jeg, bortsett fra lysbehandlingen. Det er bare akkurat ett sted på ryggen jeg ikke greier å smøre, men jeg har en lang hummerskje som jeg tar kortison på. Det går fint. Jeg får ikke lov å ta oljebad alene for det blir veldig glatt, men Dadda var hos meg i dag. Først gjør jeg kneøvelser så jeg har krefter til å reise meg, og så sier jeg fra til henne når jeg skal opp. Jeg tror utslettet skyldtes nervøsitet, men nå vet vi jo snart hva Fabian blir eller ikke blir.

Serveringsdamen kommer tilbake og sier at Volvat gjerne tar imot Wenche i allmennavdelingen. Vi bestiller en taxi. Fotografen synes hun ser fantastisk ut, selv etter å ha falt. Wenche vet ikke om hun er enig før hun har sett røntgenbildene.

– Husk å strø sand! sier hun når vi løfter henne inn i taxien.

– Det tar så lang tid å få nye knær, og jeg vil ikke på gamlehjem. Etter at jeg hadde slag, sa de at jeg var nødt til å ha rekreasjon. Men jeg ville ikke til Godthaab, for der har jeg opptrådt for mye. Så var jeg så heldig at suffløren på teatret ikke tålte å ha sommerferie. Han ble helt nervøs av det, så han ble min assistent isteden.

Når vi er framme ved Volvat, håper Wenche at Se & Hør ikke ser henne. Vi hjelper henne opp i en rullestol og triller henne inn. Hun forteller alle vi passerer om hvor glatt det var der hun falt, og ønsker dem lykke til. I køen inn til røntgen møter hun en dame hun jobbet sammen med på TV-serien Vestavind.

– Hadde det vært sne, hadde jeg sett meg for. Nå gjør det vondt i hoften også.

Wenche er nervøs for hva som feiler henne når fotografen triller henne inn på røntgenrommet. De blir der inne i en halvtime. Bildene viser at leggbeinet er brukket. Det er mye bedre enn hun fryktet. Alt tyder på at hun vil være i toppform til 90-årsdagen 5. desember. En komité er allerede nedsatt for å planlegge feiringen. Men ønsker har hun ikke, verken til bursdag eller jul.

– Jeg er ingen god mottaker. Jeg har bare lyst til å gi, smiler hun.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Test: T-banen i Oslo

Med t-banen i Oslo kan du oppleve Kvikk Lunch-trær, kolonihager og undergrunnsartikektur. Alt i vidt forskjellig hastighet, og med forbehold om strømstans.

Av Kari Bu og Anette Lunde. Artikkelen sto på trykk i =Oslo i 2008.


Linje 1 Frognerseteren – Helsfyr: Kvikk Lunch-linjen

tbane1Fra Majorstuen går turen gjennom en skog av Kvikk Lunch-trær. Strømmastene er dekorert med reklameskilt av eldre årgang. Banen er den eneste i sitt slag i Oslo, nyere enn de gamle og eldre enn de nye togsettene. En gong-gong varsler hver stasjon, og gir assosiasjoner til den gamle tippekampen på TV. Fasjonable hvitmalte hus dominerer. Snart forlater vi alt som minner om by. Til og med stasjonsskurene er små, rødmalte hytter, som forteller hvor mange meter vi er over havet. Etter Midtstuen kommer Sporveienes beste utsikt over Oslofjorden. Ved Holmenkollen har enkelte hus både tennisbane, trampoline og svømmebasseng i hagen. Etterpå er det torvtak med parabolantenne som gjelder. Dette er Oslos desidert bratteste og langsomste t-banelinje. Vi ser snø for første gang på lenge, og kulden siver inn i vognen. Kaldere og mer øde enn på Frognerseteren stasjon får du det ikke med t-banen i Oslo. Her er også fuglesang og skilt med piler i alle turretninger. Vi tar banen tilbake gjennom byen, der siste stasjon er under jorda på Helsfyr. Her er det lite å se, og tiden kan brukes til å lese brosjyren med rutetider og Oslo t-banedrifts adm. dir. sin entusiasme for de nye MX3000-togene. I rushtiden går linje 1 helt til Bergkrystallen.


Linje 2 Østerås – Ellingsrudåsen: Eventyrlinjen


Østerås ligner t-baneskuret en påbegynt badstue, med smale planker i brunt tre. En bedagelig og blid konduktør slår an landsbystemningen når han trekker frisk luft. Linjen domineres av løvtrær, og vi får følelsen av å kjøre gjennom en kvisthaug. Her er det lite som minner om storbyen. Det er god plass til plener, bekker og vann, og folk bor i eneboliger. Linjen har til og med egen mølle. Det er paddeflatt før vi kommer til østkanten, der åpne landskap rommer både gressletter og industri. Eneboligene er erstattet med rekkehus og lavblokker, før høyblokkene setter inn etter Haugerud. De som liker rare undergrunnsstasjoner har mye å glede seg over på denne strekningen. Fargevalget er variert, og vi lurer stadig på om det er tilfeldig eller tilsiktet kunst. De jordfargede firkantene på Furuset har krittstreker på seg, kan det være en skjult symbolikk? Tunnelen mellom Furuset og Ellingsrudåsen føles som en evighet, men ventetiden er verdt det. Endestasjonen er en eventyraktig grotte i fjellet, uten spor av moderne sivilisasjon. Selv stasjonsskiltet holder en gammeldags stil. Linje 2 anbefales ikke for pollenallergikere, men byr ellers på variert utsikt både over og under jorda.


Linje 3 Sognsvann – Mortensrud: Middelklasselinjen


Sognsvann
stasjon har lettere villmark, men gir ikke den samme øde følelsen som Frognerseteren. Linje 3 er lillebroren til linje 1, med hus, natur og stigning av mer middels art. På Kringsjå velter studentene inn på banen. Utsikten preges snart av eneboliger, hvor fersken er et populært fargevalg. Grønne støyskjermer på Tåsen matcher gresset. Ullevål Stadion bryter idyllen, og tar oss tilbake til Oslo som evig byggeplass. Senere ser vi husenes svar på parkeringsplassen, i kolonihager som prøver å gjenskape idyllen på lite areal. Ned fra Blindern får vi følelsen av å kjøre gjennom folks hager. Iblant er det faktisk mulig å se hva folk ser på TV. På den andre siden av byen er utsikten småurban og anonym. Fotografen kjeder seg såpass at han begynner å ta bilde av t-banegulvet. På Godlia blir vi stående fast. Mumling fra høyttaleren utenfor repeteres senere av sjåføren. Damen bak oss diskuterer den moralske verdien av å spise kjøtt og fisk annenhver dag. Svensken hun snakker med sier han har gravd ned hvitveis, brødskiver, druer og plast for å grave dem opp igjen neste uke. Han vil se hva som er nedbrutt av naturen. ”Det er altså strømløst i sentrum, og vi står her og avventer situasjonen…” sier sjåføren.


Linje 4/6 Ringen (Husebybakken – Bergkrystallen): Shoppinglinjen

Svimmel? Hvilken linje går hvor? Det er vi ikke sikre på, men en ting er sikkert: du kommer alltid til et kjøpesenter med denne banen. Vi går ombord på Husebybakken, en holdeplass mellom to fjellvegger. Et mystisk, mykt materiale fungerer som gulv, og som satsbrett når vi skal trå over en av Oslos største sprekker mellom perrongen og banen. Her har de langbente en klar fordel. På vei mot byen ser vi vestkanttagging, og nyter freden i den nesten tomme vognen. Dette er den klassiske bybanen, som virkelig kan kalles tunnelbane. I ringen etter sentrum ligger Oslos peneste underjordiske stasjon: Nydalen med orange søyler og rulletrappkunst som endrer lys og lyd med årstidene. På vei til Bergkrystallen blir shoppingmulighetene også synlige fra vinduet. Brynsenteret og Manglerudsenteret er nesten på en armlengdes avstand. Ellers er strekningen preget av tagging på nesten alt det kan tagges på. Et skrotete urbant miljø brytes bare opp av en flekk med hvitveis. Endestasjonen er litt penere, men å kalle det krystall er å ta hardt i. Et pluss er at de nye MX3000-vognene trafikkerer linjen.


Linje 5 Storo – Vestli: Antropologilinjen


Vi går på banen under et nettingbur på Storo. Stasjonen har en moderne infotavle med rullerende rutetider. Moderniteten går igjen på nevnte Nydalen stasjon, som har egen storskjerm. Etter turen innom det akademiske og urbane sentrum bærer det oppover Groruddalen. At det bor mange folk rundt denne linjen, ble bekreftet allerede på Nationaltheatret. Heldigvis er strekningen funnet verdig til de nye togsettene. Lettskremte studenter bør unngå Økern stasjon, der Statens lånekasse for utdanning holder til. De industriinteresserte har mye å kose seg med fra Økern til Ammerud. OBOS er også tungt representert langs linjen. Men det mest interessante er passasjerene. Genmaterialet er svært variert, både i farge, fasong og lynne. Noen diskuterer fengselspolitikk, og glemmer igjen handleposen som de akkurat rekker å hente før dørene smeller igjen. En norsk dame med blå øyne har åpenbart konvertert til islam, og tilslørt seg omhyggelig. Er du glad i mennesker, er dette førstevalget blant Oslos t-baner. Utsikten er mindre spennende, med blokk etter blokk.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized