Category Archives: Dialogbua

Tastingens triumf

KARI: Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Kosetro og tvilsomme gjerninger


KARI: – Vi har nå hørt favorittprogrammet vårt på radio, Sånn er Livet, som handlet om skolegudsjenesten før jul. Mange foreldre ved Kråkstad skole vil beholde den, mens skoleledelsen vil kutte den ut. Du har selv spilt orgel i en haug med skolegudstjenester, hva tenker du?
JARLE: – I programmet hører vi at skolen har fått et skriv fra utdanningsdirektoratet om at julegudstjenesten ikke skal brukes som skoleavslutning. Den er ikke samlende nok. Foreldrene blir sinte fordi de ikke er tatt med på laget. Her kunne skolen fått meningsbrytninger og kreative løsninger, men foreldrene får ingen mulighet til dialog, fordi rektor kan henvise til en høyere instans.
– Høyere instanser er skeptiske til forkynnelse i skolen. Elevene skal helst ikke delta i gudstjenesten ved å synge, men de kan være tilstede som observatører.
– Det blir fullstendig parodisk å skille mellom deltakelse og observasjon. Noe ganske enkelt, en nasjonal religiøs tradisjon, blir til et spørsmål om juss og menneskerettigheter.
– Du synes de overdriver betydningen av skolegudstjenesten?
– Jeg tror ikke barna blir så religiøst påvirket av den. Det blir mer som en forestilling. En ungdomsprest skal vise barna at kirken er kul. Ungene får opptre, og skolen bruker det som juleavslutning.
– Har du selv snakket med barna som deltar?
– Ja, men bare om orgel. Det har heller ikke så mye med religion å gjøre. Sist jeg spilte sto orgelet nede, og en elev fikk prøve det etterpå. Det var for øvrig en elev med minoritetsbakgrunn.
– Debatten rundt julegudstjenesten, skyldes den også at skolen er redd for å støte muslimer?
– Jeg tror muslimer flest har mindre problemer med julegudstjenesten enn prinsipielle human-etikere, som rektor på Kråkstad skole.
– Nylig hørte vi at en imam leste fra juleevangeliet i moskeen. Men Siv Jensen ble fryktelig sint da en prest siterte fra Koranen i en kirke.
– Islam har lange tradisjoner for å se på kristendommen som en søsterreligion. De anser seg å ha samme gud, selv om muslimer ikke regner Jesus som Gud. Det fins masse historiske eksempler på samarbeid mellom islam og kristendom. En muslimsk mann kan også gifte seg med en kristen kvinne uten å måtte omvende henne.
– Jeg har ikke inntrykk av at kristne er de som snakker styggest om islam, om vi ser bort fra Frp-kristne?
– Nei, men kristendommen har hatt en mer effektiv allianse med det sekulære enn islam. I renessansen fikk humanister og vitenskapsfolk jobbe med sitt, så lenge de ikke diskuterte metafysikk. Dessuten var det en allianse mellom kirken og kapitalismen. Luther snakker om to regimenter; det jordiske og det himmelske. Jesus sa jo: «Gi keiseren det som hører til keiseren, og gi Gud det som tilhører Gud». Her åpnes det for et skille mellom det jordiske og det himmelske, som ikke fins på samme måte i islam.
– Dermed har det også blitt mye diskusjon mellom «Darwin og Gud» innen kristendommen. Det har jeg ikke sett i islam. Mitt inntrykk av muslimer er at de er veldig opptatt av høyere utdanning innen realfag.
– I hvert fall her i landet, hvor de er en minoritet. Men mange muslimer i Norge er heller ikke så veldig religiøse.
– Kirken og kapitalismen, kan du si mer om den forbindelsen?
– Når du skiller mellom det jordiske og det himmelske, kan du drive en hensynsløs forretning, så sant du har den rette tro. Det åpner for litt av hvert. Særlig i protestantismen teller tro mer enn gjerninger. Vi er alle noen forkvaklede syndere uansett, så det er ikke så farlig hva vi gjør. I aksjeselskaper står ikke aksjonærene ansvarlige for det bedriften driver med. De tar bare ut gevinst. Det ville mange muslimer anse som veldig umoralsk.
– Hva slags konsekvenser har dette for økonomien i muslimske land?
– Mindre tilgang på kreditt hemmer kortsiktig vekst, men det blir et veldig stabilt system. Islamske banker er ikke i nærheten av å bli rammet av finanskrise. De kan bare låne ut cirka en tredel av kapitalen sin, mens våre banker kan låne ut mye mer penger enn de har. Det fungerer helt til folk vil ta ut pengene sine i flokk, slik vi så på Island.
– Men fortsatt er nordmenn mer redde for muslimer enn for finanskrisen. Det kan vel skyldes at det er vanskelig å bli rammet av finanskrise i Norge. Tror du vi bør beholde skolegudstjenesten for å bli mindre redde for muslimer? Det hjelper kanskje at vi får lov å praktisere våre egne tradisjoner?
– Vi kaller det «våre tradisjoner», men folk bruker kirken som en koseanstalt en dag i året. Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Kirken påstår at den driver med religion, liv og død, men folk bruker den for å få den rette stemningen til jul. Moren min prøvde å endre litt i programmet som mannskoret skulle synge på julegudstjenesten. Da ble det artikkelserie i lokalavisa, og noen ble veldig sinte. Kan ikke folk legge alle disse følelsene i noe viktigere? Alle foreldre som er så engasjert i julegudstjenesten, hvor er engasjementet deres resten av året? Hvor er de når frivillige organisasjoner klager over at ingen vil delta? Kan de ikke heller engasjere seg for et levende lokalsamfunn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Web 2.0 – eller hvordan danke ut et avleggs skoleverk

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest bare hatt tilgang til ett nettsted. Ikke rart nerder har høyere status enn lærere.

KARI: Facebook-gründer Mark Zuckerberg er årets person i Time Magazine. Nerder er blitt helter, men slik har det ikke alltid vært?
JARLE: – Folk som tidligere ville vært gale oppfinnere på fjell og nes kan nå dele oppdagelsene sine med mange andre, og skape noe i fellesskap. De som ikke passer inn i lokalsamfunnets normer kan lett trekke seg tilbake og finne likesinnede på nettet.
– Det er nettopp sosiale nettverk som slår best an på nett, det som nå kalles Web 2.0. Internett er blitt det vanligste stedet å møte en kjæreste, og samlivsekspert Peder Kjøs sier at det øker sjansen for å finne en som passer. Men er det de største nerdene som er mest aktive på store sosiale nettverk, som Facebook?
– Ikke nødvendigvis. De foretrekker nok ofte smalere nettverk.
– Samtidig bruker vi Facebook annerledes nå enn i 2007. Før var det morsomt å adde absolutt alle man noensinne hadde kjent. Nå ser vi at mange fra barnehagen og ungdomsskolen ikke hadde så mye relevant å si i statusfeltet. Det var en grunn til at vi ikke holdt kontakt med dem ellers. Dermed begynner vi å adde folk som faktisk interesserer oss, selv når vi ikke kjenner dem personlig (enda). Vi slutter med alle slags «festlige» applikasjoner og blir mer kresne på hva vi bruker sosiale medier til.
– Vi blir jo etter hvert flinkere til å bruke dem, og skjønner hva vi egentlig vil med dem. Da kaster vi heller ikke bort så mye tid.
– I en tid da de siste Facebook-nølerne melder seg inn har du meldt deg ut. Hva er grunnen til det?
– Jeg var ikke særlig bevisst da jeg registrerte meg i utgangspunktet. Facebook spiller på noen dype strenger i oss som sosiale vesener, som får oss til å bruke masse tid på det. Jeg spurte meg om jeg hadde noe bedre å bruke tiden til, og svaret var ja.
– Har du aldri hatt nytte av Facebook?
– Jo, da jeg drev med politikk var det nyttig å få raskt kontakt med folk, tipse om saker og så videre. Men jeg har ikke forlatt Facebook helt. Jeg har opprettet en side istedenfor en profil, så jeg er tilstede som organist, men ikke som person.

Facebook for 2010 år siden: Josef og Maria hiver seg på tastaturet.


– Er du fortsatt aktiv på andre sosiale medier?
– Ja litt på Underskog, og på en del orgelfora. Ting som går direkte på mine interesser. Underskog er som en utvidet vennekrets. Hvis jeg trenger hjelp til noe, vil bytte noe eller få noe gratis, har Underskog etablerte kanaler som fungerer bra.
– Selv har jeg fått hjelp med en haug av tekniske problemer på Underskog. Foruten tips om den uovertrufne bloggtjenesten WordPress, «testing» av restauranter og byer som sosial aktivitet, gratis dataskjerm (som jeg ga videre da jeg ikke trengde den lenger), gratis trådløs ruter, 44 tips til hva jeg kan ha på havregrøten, tips til gode flyttebyråer, innspill til artikler og mye mer. Tror du Underskogs høye kvalitet skyldes at det alltid har vært begrenset tilgang, og at folk som bidrar positivt over lengre tid får invitere noen av sine venner?
– Det har nok noe med saken å gjøre. Men Underskog har alltid hatt et annet fokus enn Facebook. På Facebook får du hele tiden beskjed om at vennene dine har gjort ditt og datt. Facebook prøver å være alt for alle, mens Underskog er mer saksorientert.
– Underskog ble kritisert for å være elitistisk før de ble litt rausere med invitasjoner. Og elitisme er helt uakseptabelt i Norge. På skolen skal flinke elever ikke få utfordringer på sitt nivå. Vi skal helst ikke innrømme at noen har større evner enn andre, selv om alle vet det. Dette er bare akseptert innen idrett, og der gjør nordmenn det veldig bra. Kunne vi hatt godt av mer «idrettstenkning» på andre områder?
– Det er vanskelig å svare generelt på. Jeg synes vi kunne hatt mye større respekt for folks ulikhet. At noen har større evner enn andre blir bare en del av denne ulikheten. Idretten har mange ulike arenaer, akkurat som musikken. Korps inkluderer alle mens Barratt Due er veldig spesialisert. Det store problemet er skolen, hvor det fins få alternativer. Vi har ikke både breddeskoler og eliteskoler; alle skal inn i samme system. Barn som er veldig interessert i matte har heller ingen matteklubb å gå til i fritiden.
– Når alle skal gå i den samme skolen blir det jo diskriminering av alle som ikke ligner gjennomsnittet. Selv om hensikten er å behandle alle likt.
– Private skoler gir en frykt for sosial skjevfordeling, men det kan unngås med enkle politiske grep. Et annet grep er å løse opp aldersstrukturen i den offentlige skolen. Dele hvert fag inn i ulike nivåer, så alle kan gå så lenge de trenger på hvert nivå. Da unngår vi å få en «dårlig» og en «god» 5. klasse, for eksempel.
– Tenk om man bare fikk diskutere med folk på samme alder på Facebook! Aldersblanding etter evner skjer allerede på noen privatskoler, men mange steder fins ingen alternativer til offentlig skole. For øvrig er ikke private grunnskoler i Oslo akkurat dyre. Vi har Montessori til 20 790 per år, St. Sunniva til 18 500, Nyskolen og Steinerskolen rundt 16 000, Ryenberget 11 000 og Østmarka 10 000. Flere av skolene gir til og med rabatt til foreldre med lav inntekt.
– Venstresiden vil gjerne kutte støtten til privatskoler. Da blir det dyrere å gå der.
– Politikere har et problem når de er mer opptatt av ideologi enn av faktiske resultater. Når det gjelder internett, er det ingen grenser for alternativer, og foreløpig prøver ingen norske politikere å begrense det heller.
– Barn som virkelig vil lære noe vil etter hvert gå på YouTube og finne en instruksjonsvideo, eller koble seg opp til en live konferanse i et virtuelt klasserom med undervisning på internasjonalt toppnivå. Den offentlige grunnskolen er iferd med å bli så revnende irelevant at den fremstår som en ren oppbevaringsplass.

Julestemning fra Markus kirke, hvor Jarle holder konsert 4. juledag kl. 16.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Å hacke sitt eget sinn

KARI: – Vi har nå lest Nicolas Carrs artikkel Surfing our way to stupid. Han bekymrer seg for at internett ødelegger konsentrasjonsevnen. Vi får mye informasjon i små biter. Vi går bort fra en fokusert tenkemåte som han mener var vanlig før. Hva mener du?
JARLE: – Er det virkelig kritisk, konsentrert, reflektert tenkning som har dominert samfunnet de siste 400 årene – før internett? Kanskje blant forfattere og intellektuelle, men det er folk som lager seg en boble.
– Er du enig med Carr i at internett virker negativt på viktige mentale evner?
– Jeg tenker at vi er i startfasen av å forstå hvordan hjernen fungerer. Derfor har vi enda ikke klart å hanskes effektivt med ulike måter å bruke den på. Vi må få et bevisst forhold til hvordan hjernen virker i ulike gir. Da kan vi gire opp og ned, alt ettersom det passer. Det samme gjelder kroppen, vi kan løpe eller gå, til sitt bruk. Vi må både utnytte teknologiens muligheter, og ivareta fokuserte tenkemåter. Jeg er sikker på at Carr hadde stor nytte av forskningsrapporter og søkemotorer på nettet da han skrev boka. Effektiv bruk av internett er helt avgjørende for å kunne skrive en slik bok. Det handler om selvdisiplin. Det kan være så enkelt som å dele opp dagen.
– Har du gjort det?
– Jeg jobber med det, og ser effekten av å bli bevisst hva jeg bruker tiden på. Nå er det så mye informasjon i så mange medier at vi er nødt til å sjonglere. Da må vi lære oss å bruke mangfoldet, og ikke forkaste det. Mange med kontorjobb sjekker e-post hvert femte minutt, og bruker store deler av dagen på det. Det er mye mer effektivt å sjekke et par ganger om dagen. Det har jeg begynt med, og da svarer jeg mye fortere. Sjekker du mailen hvert femte minutt, tenker du lett at du skal svare senere.
– Da TVen kom satt folk og så på alt, bare fordi det var TV. Men det er mange år siden jeg bare har «surfet» på TV. Jeg leser programmet hver søndag, finner ut hva jeg vil se neste uke og stiller det inn på opptak. Slik unngår jeg både surfing og reklame. Med den nye PVR-teknologien er det også blitt lettere å stille inn opptak, så flere ser det de faktisk vil se.
– Jeg trenger ingen påminning om at det har vært et drap i Vestfold og en brann i Troms. Det er synd for dem det gjelder, men hvorfor skal jeg se på Dagsrevyen?
– Mange programmer gir lite positivt, men ingen medier er dumme i seg selv. Det kommer helt an på hvor bevisst man bruker dem.
– Når det gjelder bevissthet, tror jeg vi vil ta betydelige skritt i årene fremover. Vi ser allerede trenden med coaching og selvutvikling.
– Men det fins en oppfatning om at selvutvikling er for nyskilte damer i 50-årene.
– Det er jo ikke sant. Næringslivsfolk bruker tusenvis av kroner i måneden på coaching. Det er menn i førtiårene. De har riktignok et annet fokus; de vil være mest mulig effektive på jobben og tjene mest mulig penger, mens damene i 50-årene vil finne seg selv.
– Helt til mennene i 40-årene har jobbet for mye og møter veggen. Da begynner de med samme type selvutvikling som damene i 50-årene.
– På skolen lærte jeg ingen verdens ting om hvordan jeg kunne bruke hjernen effektivt og disiplinere meg. Produktivitet var et spørsmål om moral; å være pliktoppfyllende. I virkeligheten handler det jo 90 prosent om teknikk! Har du god teknikk, er det ikke vanskelig i det hele tatt å få ting gjort. Min generasjon er den mest ivrige på Facebook, og den eldre generasjonen sier at vi ikke kan konsentrere oss. Men vi har jo ikke lært å konsentrere oss! Vi må finne ut av det selv, og det gjør vi. En av de bedre bøkene med tips og teknikker er Mind Performance Hacks. Her lærer du å hacke ditt eget sinn. Boka kan leses istedenfor tjue andre bøker som tar for seg ett konsept hver.
– Hva lærte du av boka?
– Artige ting som å telle til mange tusen på fingrene ved hjelp av totallsystemet. Det var mye inspirasjon å hente.
– Det var en periode du sto opp veldig tidlig for å drive med matte, hadde det sammenheng med boka?
– Nei, jeg bare følte for det. Jeg har sansen for systemer og mentale modeller av virkeligheten. Det er veldig greit hvis jeg skal ut å reise, og må finne ulike alternativer fort.
– Du er god på togtabeller?
– Ikke på å huske dem, men på å tenke ut ulike reisemuligheter for å finne den mest effektive. Forresten lurer jeg på om Nicolas Carr har sett virkelige datanerder i aksjon. De kan sitte 36 timer i strekk og programmere. Det er en konsentrasjon de færreste boklesere kan oppvise.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Muslimer, Satan og handlekraft

KARI: – Muslimer er et hot tema for tiden. Hva synes du om å bo i gangavstand til Oslos verste østkant?
JARLE: – Furuset senter har en slakterforretning; en sjeldenhet i det norske samfunn. Muslimer har egne slaktekrav, så de kan ikke spise det vanlige butikkjøttet. Det gjør at de opprettholder slakterutsalg i Oslo. Der får jeg skåret opp kjøttstykker. Det er veldig bra hvis jeg skal koke en gryte og trenger bein til kraft. Det fins ikke i supermarkeder. Oslo har noen slakterforretninger som ikke er muslimske, men det er blitt en snobbete nisje med dyrt viltkjøtt. I vanlige matbutikker får du renskåren biff, et ressurssløsende og kjedelig produkt som utnytter lite av dyret. Folk har liksom ikke tid til å koke en gryte i seks timer lenger.
– Du skal være glad du ikke dame, da hadde du vært veldig undertrykt hvis du sto så lenge ved kjøkkenbenken. Hva slags dyr pleier du å kjøpe?
– Storfe, for det er vanskelig å få tak i ellers.

...men sånn omtrent 99 prosent av medieoppmerksomheten?

– Det kan virke som om praktiserende muslimer har en del til felles med nordmenn for 50-100 år siden?
– Noen frykter dem kanskje fordi de ikke vil bli påminnet om vår nære fortid. De oppfatter våre nåværende verdier som et skjørt byggverk.
– Et ferskt leserbrev i Aftenposten kritiserer muslimer fordi de vanskelig kan akseptere utenomekteskapelige forhold «og mye annet som vi oppfatter som normalt». Vi har blitt ganske opptatt av vår frihet til å være utro og mobbe folk med karikaturtegninger, men kan det kalles verdier?
– Da kommunismen falt, sa Johan Galtung at den neste store fienden for Vesten ville bli enten muslimene eller miljøbevegelsen. Begge minner oss om fortiden, de grønne vil jo at vi skal senke forbruket. Altså ha samme forbruk som vi hadde på 80-tallet.
– Trenger vi alltid en fiende?
– Det er vel en dypkulturell oppfatning at Satan alltid ligger og truer. Og han er listig.
– Hvem tror du blir den neste Satan, når vi er ferdig med muslimene?
– Jeg tror på Kina. De er dyktige til å finne en balanse mellom yin og yang. De vurderer både konsekvensen og motkonsekvensen og motkonsekvensen til motkonsekvensen. De kommer aldri til bunns. Derfor får de ikke gjort så mye, og er verdens mest stabile land. De har hatt mer eller mindre samme grenser i noen tusen år. Jeg lurer på hvordan kinesiske actionfilmer er. Skriker de «Gjør noe!» eller sitter de å sier: «Ja, men på den ene siden, og på den andre siden…»
– Mens handlekraft er et vestlig ideal?
– Jepp, og skal du vise handlekraft er du nødt til å forenkle. Ellers vil du alltid støte på noe som kompliserer. Det er veldig lett å forby hijab, helt til du begynner å tenke at muslimske kvinner kan tenke selv. Da blir det mer komplisert. Hijab er vel like mye eller lite undertrykkende som vestlige badedrakter, en milliardindustri som presser på kvinner å gå så lettkledd som mulig. Mange liker å gå lettkledd om sommeren, mens andre blir avhengige av å følge moten og ta risikable skjønnhetsoperasjoner.
– Huff, så komplisert da. For tiden er islam en populær forklaringsmodell for alt muslimer gjør, men man kunne like gjerne sett på arbeidsledighet, psykisk ubalanse og så videre?
– Unge innvandrere i franske forsteder sier jo at de mangler jobb. De har ingenting å gjøre. Da blir forklaringen at muslimer ikke oppdrar ungene sine til å ta utdannelse, men det er en grunn analyse. Dessuten er kapitalistiske samfunn nødt til å ha arbeidsledighet. Noen blir arbeidsledige uansett. Hvis ikke, ville fagforeningene drive lønna til himmels.
– Mens alle hadde arbeid under kommunismen?
– Folk lot som de jobbet, og staten lot som de fikk betalt.
– Vi har nettopp sett dokumentaren «Frihet, likhet og det muslimske brorskap». Der antydes det at alt som er bra med Europa ble oppfunnet av demokratiet. Hva sier du?
– Dette landet vårt er det samme landet som i 1814 stengte jøder og jesuitter ute fra riket. Det er landet som stilte Arnulf Øverland, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle for retten. Landet der homofili var forbudt ved lov. Mye av dette ble vedtatt demokratisk. Tvangssteriliseringsprogrammet ble vedtatt demokratisk. Militæret har autoritære strukturer unndratt offentlig kontroll, men militæret har også gitt oss enormt mye av teknologien vår. Alle slags motorer, elektronikk og internett – utviklet i krigssituasjoner og lite demokratiske strukturer. Mye bra er utviklet under demokratiet, men det er ikke den eneste sannheten.
– Tror du muslimer ønsker seg sharialover i Europa?
– Sharialand som Saudi-Arabia og Iran er ikke særlig populære i egen befolkning. Saudi-Arabia er styrt av en islamsk sekt, som er forhatt fordi den samarbeider med USA. USA garanterte for kongehusets sikkerhet mot at de fikk tilgang på olje. Den svære nye moskeen på Furuset tilhører forresten Ahmadiyya-muslimer. Andre muslimer anser dem ikke som muslimer i det hele tatt. De har omtrent samme posisjon som Jehovas vitner har blant kristne. Muslimer er akkurat så forskjellige som man kan forvente blant 1,3 milliarder mennesker.
– Hvordan er ditt personlige kjennskap til Satan… øh… jeg mener muslimer?
– Mine beste venner i oppveksten var muslimske flyktninger fra Somalia, Jemen og Bosnia. I barnehagen definerte vi muslimer som de som spiste kyllingpølse på grillfest.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua

Å forandre et samfunn som ikke fungerer – og ett som fungerer for godt

KARI: – Vi har nå sett den gode og viktige dokumentarfilmen Bogotá Change. Kan du fortelle våre lesere hva den handler om?
JARLE: – Tidlig på 90-tallet var Colombias hovedstad Bogotá en av verdens hardeste og mest nedslitte storbyer. Den årlige mordraten var 81 per 100 000 innbyggere, og mange døde i trafikken. Antanas Mockus var rektor på et universitet med misfornøyde studenter. Han hadde sett seg lei på forholdene, og uttrykte det ved å dra av seg buksa på podiet og vise rumpa. Det førte til at han fikk sparken, men han ble kjent i Colombia som et symbol på ærlighet. Han ble borgermester i Bogotá som første uavhengige kandidat noensinne. I et gjennomkorrupt system var han i den uvanlige posisjon at han ikke måtte betale noen tilbake for makten. Han valgte medarbeidere kun ut fra dyktighet. Av bakgrunn var han filosof, og han gikk inn for en moralsk opprustning av innbyggerne, med masse kreative metoder. Folk i klovnemasker gikk rundt i trafikken og geleidet bilister. Mockus selv kledde seg ut i Supermannkostyme og demonstrerte hvordan man skulle kaste søppelet der det hørte hjemme. Folk fikk en symbolsk vaksine mot vold, en vannsprut i munnen. Mockus oppfordret kriminelle til å begå ikke-voldelige forbrytelser, og ba folk om å bare knuffe hvis de fikk lyst til å slå.

Borgermester Antanas Mockus ble Bogotás redningsmann.

– Det er nesten utrolig å se hvor godt disse «naive» metodene fungerte.
– Naive i ordets beste forstand. Det trenger vi mye mer av. Mockus skapte ikke så store fysiske forandringer i byen, men han snudde folks tankegang. Etter tre år måtte han gå av etter loven. Men det fantes en ny kandidat som kunne bygge på hans grunnlag, Enrique Peñalosa. Han hadde frigjort seg fra det liberale partiet og stilte også som uavhengig. Han ville ruste opp byen fysisk, og valgte landets beste ledere som medarbeidere. Folk som var kjent for å få ting gjort.
– Både Mockus og Peñalosa valgte en del akademikere som samarbeidspartnere. Men de virker adskillig mer handlekraftige og fargerike enn den jevne akademiker i Norge?
– I et vanskeligstilt land får akademia en helt annen posisjon. I Norge er det en konkurranse om å melke staten for mest mulig penger til sitt eget institutt. I et land hvor politikerne er korrupte, får akademikere rollen som åndelig elite, og kan jobbe ut fra andre idealer.
– Det er ikke like avhengige av politikerne?
– De kan ikke være det. Selvsagt vil en del akademikere også delta i det korrupte systemet, men universitetsmiljøer er gjerne i opposisjon til regimet og arnesteder for forandring.
– Hva skjedde da Peñalosa tok over som borgermester?
– Han planla et nytt system for kollektivtrafikk og ville sanere nedslitte områder. Skaffe elektrisitet, vann og avløp til slumområder. Bygge parker, biblioteker og skoler. Han fikk gjort kolossalt mye. Peñalosa støttet Mockus ved neste valg, mot at Mockus lovte å videreføre planene for infrastrukturen.
– Mockus og Peeñalosa ledet byen vekselvis mellom 1995 og 2003. Hva oppnådde de på denne tiden?
– Mordraten sank med 50 prosent, dødsulykker i trafikken med 70 prosent, hver dag brukte 1,6 millioner det nye busssystemet og 400 000 de nye sykkelveiene, 22% av biltrafikken forsvant og bilbruk ble forbudt på søndager, det kom 1100 nye parker, 98,5 prosent av alle barn gikk på skolen og alle husholdninger hadde vann og elektrisitet.
– Hvor fikk de pengene fra?
– Långivere fikk mye større tillit til Bogotá med det nye lederskapet. I en by hvor ting fungerer dårlig, får du dessuten opp produktiviteten med en slik byfornyelse.

Gulrotkos – for et sunnere samfunn.

– Etter å ha sett denne filmen får man nesten lyst til å bo i en mindre velfungerende by. Da går det jo an å lage store prosjekter og forandre noe.
– I Norge har vi et nokså perfekt regulert byråkrati, og alle presserende fellesoppgaver er løst. Det har ikke lenger noen hensikt å ofre seg for fellesskapet. Det handler om å melke det mest mulig for sin egen del. Slik sett er vi tilbake der Colombia var før, da alle bare prøvde å utnytte systemet. Et samfunn trenger felles prosjekter. I boka Hvor tett et samfunn? skriver Nils Christie om to boligblokker. I den ene fungerer alt lytefritt, og resultatet er at beboerne aldri blir kjent med hverandre. Etter hvert må de investere i alarmer og andre sikkerhetssystemer. I den andre blokken er det lite som fungerer, og beboerne blir nødt til å samarbeide om å fikse ting. Det gir et mer levedyktig lokalsamfunn, med mye større trygghet.
– Da jeg bodde på Frogner hadde jeg besøk av min venninne Samba fra Zambia. Hun syntes bakgården var veldig fin, og var sikker på at den var full av folk om sommeren. Men det var nesten aldri folk der, bare et par damer i 50-årene som passet på at alt så ordentlig ut, og at de få som prøvde å bruke bakgården ble overvåket og irettesatt. Dessuten var det ikke lov å grille der, fordi to av beboerne ikke synes at noen skulle gjøre det.
– Vi har jobbet mye for å få høyere levestandard, og jeg er ganske sikker på at det har skapt mer ensomhet. Det er en sosial genistrek å måtte dele på ting. Nå må vi innse verdien av kollektive boformer og lavere standard. Vi må forenkle plan- og bygningsloven for å gjøre det lettere å bygge på ulike måter. Miljøvennlige hus kan bygges mye billigere enn vanlige hus. Plan- og bygningsloven gir også miljøvennlige pålegg, men der er det veldig konvensjonell tenkning med dyre industrielle metoder.
– Vi så Bogotá Change på kontoret til Miljøpartiet De Grønne, og tilskuerne ble henrykte. Hvorfor har Bogotás utrolige resultater nesten vært usynlige i norske medier?
– Få norske journalister kan spansk eller har noen særlig interesse for Latin-Amerika. Dessuten er det positive nyheter, og det er ikke så populært. Nyheter fra Colombia skal helst handle om narkotika og Farc-geriljaen. Vi er ikke åpne for at Colombia kan ha noe å lære oss.
– Det er kanskje vanskelig å halvere mordraten i Oslo, siden nesten ingen blir drept. Vi kunne satse på å halvere den hysteriske medieomtalen av de cirka sju mordene vi har i året. Men Mockus og Peñalosa fikk til et helt nytt kollektivsystem i Bogotá på tre år. I Oslo har vi brukt over tjue år bare på et billettsystem som ikke fungerer. Her virker det mye vanskeligere å få satt ting i verk.
– I Norge tror jeg ikke de kreative løsningene kan komme gjennom det politiske systemet. Det er for gjennomregulert.
– Mosse Jørgensen ville forandre den offentlige grunnskolen, men fant ut at det var helt umulig. Derfor startet hun sin egen skole, som kunne demonstrere nye løsninger og inspirere den vanlige skolen.
– Hvis du virkelig får noe til å fungere, kan det bre om seg, selv om det begynner i det små. Man må bare gå på med krum hals for å bryte opp byråkrativeldet.
– Kanskje Antanas Mockus skulle besøkt NAV og kost litt med en gulrot? Er byråkratene litt vel opptatt av å være voksne?
– Kreative folk skyr offentlig sektor. Det skjer stadig sjeldnere at folk med tak i får posisjoner der. Vi kan si at vårt system fungerer bra på mange måter, men det vil ikke fungere på sikt. Det er altfor mye fokus på rettigheter og altfor lite på hva vanlige folk selv kan bidra med.
– I 1988 fikk skoleklasser i oppdrag å fornye ti t-banestasjoner i Oslo. De fikk bestemme designet gjennom en konkurranse. To år senere fortalte Aftenposten at designerne fra Strømmen videregående skole hadde oppdaget hærverk på «sin» stasjon. Da ba de Oslo Sporveier om å få reparere skaden selv. Når folk får bli med å skape noe, blir de vel også mye flinkere til å ta vare på det?
– Jeg har selv gått på en skole hvor elevene vasket, og det fungerte bra. Selvsagt kunne bakterienivået blitt litt for høyt hvis en offentlig inspektør kom og undersøkte det. Men det er mye bedre at lokalsamfunnet selv kan pusse opp torget sitt og få eierskap til det, føle seg stolte. Nå blir oppussing satt ut til et suspekt firma som gir det laveste anbudet. Det er ikke effektivt å la en gjeng med skoleunger pusse opp et offentlig sted. De må jo sitte i klasserommet og øve til neste nasjonale prøve, så politikerne kan få kred for at skolen er bra. Vi får flottere og flottere plasser som brukes mindre og mindre. Samtidig blir samfunnet et hylekor mot politikerne, som må ta ansvar for mer og mer mens mange sitter hjemme på trygd og ikke føler seg verdt noe. I lokalavisa leste jeg om en tursti med store steiner i en skråning. Folk var redde for ras hvis det kom regn. Det kunne jo være farlig, så kommunen måtte komme og fjerne disse steinene! Man går altså til avisa for å gjøre politikere og byråkrater oppmerksomme, så de kan legge ut et anbud på å få fjernet disse steinene profesjonelt. Istedenfor at brukerne av turstien bare møtes og bærer de stakkars steinene vekk. Det virker som om folk har mistet refleksen for å gjøre det som trengs. Politikerne sier ja til mest mulig for å gjøre seg populære og vinne neste valg. Det offentlige trenger stadig mer skatteinntekter for å betale profesjonelle til å gjøre oppgaver folk kunne gjort selv.
– Men hvis folk gjorde ting selv ville brutto nasjonalproduktet synke, og da ville vi kanskje ikke vært verdens beste land å bo i lenger, rent statistisk?
– Økonomer vil si at folk bør jobbe mest mulig med det de kan best, for da blir det høyest effektivitet og velstand. Det er et typisk eksempel på at økonomer vet prisen på alt, men ikke verdien av noe. I en del tilfeller vil kvaliteten riktignok synke hvis folk gjør ting selv, men det handler om så mye mer: Selvfølelse, et fungerende lokalsamfunn, masse verdier som ikke kan måles i penger. Det er heller ingen naturlov at brutto nasjonalproduktet må stige, vi begynte ikke en gang å måle det før etter andre verdenskrig. Nå har BNP tatt Guds plass i den politiske debatten.
– Sammen med de nasjonale prøvene. Hvis man bruker mye tid på å drille elevene i nasjonale prøver vil de få gode resultater. Men har man en god skole av den grunn?
– Grorud skole er nå best i landet i norsk og engelsk på 5. trinn. De legger ikke skjul på at de har drillet elevene i tidligere nasjonale prøver, og lært dem hvordan de skal gripe an en slik prøve. Men det er ikke nødvendigvis galt å drille elevene til å oppnå et mål. Det er nyttig å kunne jobbe fokusert.
– Før vi sporer helt av kan vi kanskje vise en reportasje om filmen:

1 kommentar

Filed under Dialogbua

Gnistrende orgeltanker

Frilansorganist Jarle Fagerheim gjør kirkeorgel litt kulere.

– Den klassiske toccatasjangeren er det nærmeste du kommer techno på 17-1800-tallet. Visse musikalske figurer gjentar seg, ofte kombinert med høyt tempo og mye lyd. Her spiller jeg figurer med hendene og melodier med føttene, sier Jarle.

Videoen med Charles-Marie Widors Toccata er fra Uranienborg kirke, under en ordinasjonsgudstjeneste ved biskop Ole Christian Kvarme.

– Dette orgelet får du nytt for ti millioner. Det er en sinnrik mekanikk, med ekstremt små marginer for at det skal klinge godt. Med litt ombygging kan det brukes uten strøm. Selv har jeg et elektronisk kirkeorgel, som jeg driver og bygger om så det kan kobles på PC.
– Det høres vanskelig ut?
– Neida. Jeg bare fjerner den gamle elektronikken fra 1985 og setter inn ny. Fester ledningene fra tangentene på nye kretskort. Jeg har satt meg inn i grunnleggende elektronikk og lodding.
– Så det er derfor det lukter brent her. Men orgel er kanskje ikke det mest trendy instrumentet i utgangspunktet. Hva sier de unge når du forteller at du spiller kirkeorgel?
– Merkelig nok sier de «Så kult!» Da jeg la ut denne orgelvideoen på Underskog fikk jeg henvendelse fra en far. Jeg tok med sønnen til Markus kirke og nå skal jeg begynne å undervise ham. Jeg var selv veldig fascinert av all slags barokk musikk da jeg var ti-elleve år. Nå er jeg mer selektiv.
– Hvordan var barokkmiljøet blant 10-11-åringer der du vokste opp?
– Hehe, det fantes ikke, men jeg møtte likesinnede på et seminar for unge kirkemusikere i Bodø. Vi diskuterte verk og tolkninger. Musikken er bare overlevert i form av noter. Derfor har det utviklet seg en hel vitenskap rundt historisk fremføringspraksis. Det er ikke lett å vite hvordan det skal fremføres.
– Er det viktig å spille riktig?
– Nei, det blir mer musikkvitenskap enn musikk når man forsker seg fram til hvordan noe bør høres ut. På 1800-tallet begynte man å dyrke komponister. I romantikken fikk vi jo et skille mellom den geniale kunstneren og andre folk, for eksempel de som bare fremførte. På Bachs tid (1685-1750) var det ikke slik. Da improviserte de freidig, og Bach kunne bruke samme verk i fyrstebursdager og gudstjenester. Han byttet bare ut navnet på fyrsten med Gud i teksten. Senere ble komposisjonene nærmest oppfattet som platonske ideer, som vi måtte prøve å fullbyrde i vår mangelfulle verden. Vi måtte ikke tulle med det komponisten skrev.
– Dette minner om en annen historie. Jesus ble også veldig hellig etter sin død?
– Det er jo paradoksalt at han oppfordret folk til å bryte med konvensjoner og gjøre ting på nye måter. Senere skrev noen ned det han sa og gjorde, og lagde et regelverk. Det siste Jesus tenkte på, var vel at han skulle starte enda en religion.
– Hvorfor har vi så stort behov for å lage regler og tvinge andre til å følge dem?
– En viss konservatisme er nødvendig for å etablere et samfunn som kan videreføre seg selv og utvide seg. Selv har jeg sansen for opprør, men jeg er glad ikke alle er som meg. Da hadde ikke renovasjonen i Oslo kommune fungert.
– Så det gjelder å finne balansen mellom autoritetstro og kreativitet?
– Jeg vil jo ikke at en kreativ gluping på avløpsverket skal oppfordre folk til å hive papirsøppelet sitt i do. Er du skikkelig kreativ kommer du iblant med skikkelig dårlige ideer. Det er helt nødvendig. Derfor skulle vi hatt enkelte soner med lav terskel for å prøve ut nye ting. Vi kunne sette av testanlegg til forskning og utvikling. Der kunne det kanskje komme en oppfinnelse som fikk bukt med avfallsproblemet.
– Forskning har vi jo, men du synes ikke den er kreativ nok i dag?
– Det er ikke akkurat mitt inntrykk. I dag mangler vi virkelig evnen til å stole på våre egne menneskelige ressurser. Det blir mer og mer oppdragsforskning, og forskere bruker mest tid på å skrive søknader. De som prøver seg på noe originalt, og dermed risikerer å gå på tryne, blir omtrent satt på stake og brent. Vi trenger noen som våger å satse, så får vi heller hjelpe dem så de ikke går til grunne når de iblant går på trynet. Istedenfor at ingen skal gå på trynet. Vi forbyr unger å ake og klatre i trær, og setter hjelmer på dem i barnehagen. I skolesystemet gjelder det å følge systemet for å bli belønnet.
– Det gjelder å analysere læreren for å finne ut hva han vil ha. Hva er vitsen med slik «læring» når man skal ut i samfunnet og skape noe? Eller vil ikke samfunnet at noe skal skapes?
– Vi har fått en idé om å skaffe oss et ideelt samfunn. Politikere utvikler styringsmekanismer, setter mål og kontrollerer at de blir oppfylt. Helst gir de ikke penger til ting som kan gå i andre og uforutsette retninger. Elever får omtrent ikke tegne en tegning som ikke er pedagogisk regulert. Hvis de ikke lærer ting på den normerte måten til rett tid, tenker man at de blir narkomane og haver på gata.
– Hvis noe går galt er det farlig, tenker man, men det er ikke sikkert det er så farlig?
– Nei, det er den beste måten å lære på.
– De som ikke gjør feil lærer heller ikke så mye?
– Du kan også si at de ikke gjør så mye.
– Og når man ikke gjør så mye er det lett å definere seg ut fra det negative man ikke gjør, istedenfor det positive man gjør. Altså heve seg over såkalt mislykkede personer som rusavhengige, psykisk lidende, folk som har gått konkurs eller til og med folk som kommer fra fattigere land enn Norge. Men folk kan ha gjort veldig mye positivt selv om de også har mislyktes. Hvordan lærte du å spille orgel?
– Det var nok et forferdelig leven da jeg begynte, men gradvis fant jeg ut av det. Jeg hadde det så vanskelig på skolen at jeg aldri hadde taklet å ha en orgellærer i tillegg. Litt undervisning kan være nyttig, men det er viktigst å stole på det som kjennes bra.

Å åpne et kirkeorgel er ikke for de skvetne. Her under ombygging til «synthesizer».

– Jeg spurte en datagutt hvordan det hadde seg at han, som bare hadde sittet på rommet, var så flink og fikk bedre jobber enn folk med mange års IT-utdannelse. Han svarte at han hadde gjort alle feilene og lært av dem. I utdanningssystemet blir man stemplet som mer udugelig jo flere feil man gjør. Thomas Edison feilet utallige ganger før han fikk lyspæra til å fungere. «Jeg har ikke mislyktes, jeg har funnet 10 000 fremgangsmåter som ikke virker», sa han. Når det gjelder musikktalent, hvor mye tror du er medfødt og hvor mye skyldes prøving og feiling?
– Jeg lurer på om det fins noe i tillegg til det medfødte og det tillærte. En form for reservoar av menneskelig erfaring som vi kan koble oss på.
– Er det Inniverset vi snakker om?
– Du har kalt det Inniverset, jeg har lest Rupert Sheldrake og hans teori om morfiske felt. Han mener at all læring i universet er lagret i informasjonsfelt som vi har tilgang til. Han testet det for eksempel ved å la folk løse aviskryssord tidlig om morgenen og sent om kvelden. Han fant ut at kryssordet var lettere å løse om kvelden. Da hadde så mange løst det at det oppsto et reservoar. Han har et annet eksempel med dyr. Da melka kom på flasker og ikke var separert, samlet det seg fløte på toppen som fuglene hadde lyst på. De hadde alltid pleid å hakke hull i korken, men én fugleart i England lærte seg å dra ut korken. Arten var ikke omreisende, men teknikken spredte seg likevel til samme fugleart i flere land. Under krigen ble det rasjonering, og i Nederland forsvant melkeflaskene helt. Dermed var det noen fuglegenerasjoner som aldri så en melkeflaske. Da flaskene kom tilbake, visste fuglene med en gang hvordan de skulle dra av korken.
– Sheldrakes teori gir et mer positivt syn på hva vi selv kan få til, så vi slipper å dyrke autoriteter.
– Ja. Selv tenker jeg på musikk. Ting som ble regnet som nesten umulige å spille på 1800-tallet er i dag standard for tusenvis av musikkstudenter. Og jeg har gjort tekniske fremskritt som organist i perioder hvor jeg har øvd lite.
– Hvordan trives du i orgelets kirkelige omgivelser?
– Kirken har frosset fast verdensbildet slik det var på Jesu tid. Jeg er veldig interessert i nye oppdagelser om hvordan verden henger sammen. Her kunne kirken gjort seg relevant ved å snakke om de åndelige implikasjonene – av liv på andre planeter, for eksempel. Men den snakker om sitt. Det er ok for meg å være i en kirke så lenge det er musikk der. Det er et mye rikere språk enn ord. Når presten snakker skulle jeg av og til ønske at jeg ikke forsto språket.
– Det mangler ikke på folk som er interessert i det åndelige, men de føler seg ikke hjemme i kirken?
– Når det skjer noe fælt, føler folk seg hjemme i kirken. Den er flink til å trøste. Kirken har nok en sterkere posisjon i mer kriserammede land. Når folk har det greit, søker de på en annen måte. Da handler det mer om å kjenne etter hva man har lyst til. Kristendom, jødedom og islam oppsto i ørkenen, hvor man må pine seg for å overleve. Buddhismen oppsto i strøk med mer naturressurser, og den fokuserer mer på selvutvikling.
– Noen vil si at vi ikke trenger noe annet enn rasjonalitet.
– Da benekter de 90 prosent av sin menneskelighet. Hvor stor del av dagen går du rundt og tenker rasjonelle tanker? Vi har mye å tjene på å kunne være rasjonelle når det trengs, men vi trenger ikke å fornekte at vi stort sett er irrasjonelle og emosjonelle. Rasjonalitet har en tendens til å ta livet av nye ideer, fordi du begynner å tenke på alle fæle konsekvenser. Når vi styres av det emosjonelle, tenker vi: Dette kunne være kult å prøve!
– Du har selv slitt med å tenke for rasjonelt, hva førte det til?
– Det begynte da jeg ble politisk engasjert som tolvåring. Det ble mitt første sosiale fotfeste etter barnehagen. I politikken handler det om å gjøre det som er riktig. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre at jeg spilte orgel, mens barna sultet i Afrika, nynorsken døde og klimaet gikk til helvete? I begynnelsen kunne jeg utfolde meg kreativt med politikk, og ta del i oppbygningen av et nytt parti (Miljøpartiet De Grønne). Jeg lærte masse og møtte interessante folk. I oppkjøringen til Stortingsvalget 2009 begynte det å handle mer om rutiner og administrasjon enn om å skape noe nytt. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake. Politikk var ikke det jeg virkelig brant for, jeg brant opp. Men jeg skjønte ikke selv hvor stort behov jeg hadde for å drive med musikk. Derfor begynte jeg med alle slags fornuftige ting, som å starte en organisasjon for å redde de rusavhengige og begynne på lærerstudiet. Dette gjorde at jeg ble skikkelig syk utpå høsten. Heldigvis fant jeg en god gestaltterapeut som raskt kom til kjernen i problemet. Jeg hadde prøvd å være så forbasket rasjonell at jeg ikke lyttet til mine egne følelser. Terapeuten påpekte at jeg forandret meg totalt da jeg begynte å snakke om musikk. Jeg fikk farge i kinnene og vokste fem centimeter i stolen. Hun så noen følelser som jeg hadde glemt at jeg hadde. Jeg hadde ikke skjønt at jeg ble syk hvis jeg ikke drev med musikk. Gestaltterapeuter har et helhetlig og dynamisk syn på mennesket. De er ikke bare opptatt av å prate og stemple seg som syk, de hjelper deg med å utvikle deg.
– Ole Paus fortalte meg at han visste han skulle drive med musikk allerede som tiåring. Men han var livredd for å skuffe familien. Det er ganske vanlig at foreldre maner barn til å gjøre noe annet enn det er meningen de skal gjøre, fordi det er «tryggere» eller gir høyere status. Men du slapp dette?
Ja, foreldrene mine har alltid støttet meg. Jeg var aldri redd for å skuffe dem. Skulle jeg trosset mitt «livsmanus» måtte jeg tatt livet av tiltaksevnen, kreativiteten og livsgnisten. Det kan man se i mange mennesker.
– Noen kaller det å være voksen?
Slik kan det også defineres. Det kan medføre alvorlig psykisk sykdom, selv om mange holder fasaden. Mange lever veldig fjernt fra sitt potensiale, og tror livet må være et trøstesløst ork og mas. Der er jeg kulturimperialist, jeg vil gjerne kjempe resten av livet mot denne kulturen.
– Da du gjorde alt det fornuftige, var vel litt av problemet at folk alltid syntes du var så flink? Uansett hva du gjorde, ble du oppfordret til å satse mer på akkurat det?
Det begynte da jeg tok min første eksamen på videregående som tolvåring og fikk en sekser. Da sa sensor at jeg hadde en stor akademisk karriere foran meg. Jeg svarte at jeg skulle bli organist. Men uansett hva jeg gjorde, sa folk: «Her har du en karriere!» Jeg fikk en masse verv i politikken, og fikk til og med skryt da jeg jobbet med regnskap. Noen synes jeg burde lage mer websider, og noen merket seg at jeg vant skolemesterskapet i terrengløp. Da jeg møtte deg, sa du at jeg burde skrive mer.
– Fins det noe du ikke er flink til?
Ja, å strikke. Men gnisten ligger i musikken. I tillegg kunne jeg vel hatt en akademisk gnist. Du skal ikke utelukke at jeg kommer tilbake til det. Jeg skulle gjerne forsket på hvordan vi kan få en økonomi til å fungere uten vekst.
– Kanskje man kunne erstatte forbruk med musikk?
– Tja, kunst og kultur kan vokse uten å ødelegge miljøet.
– Dag Andersen påpeker i boka Det 5. trinn at det fysiske er begrenset, mens det ikke-fysiske kan vokse i det uendelige. Hvordan er vi havnet i den situasjon at vi alltid skal ha det fysiske til å vokse, mens vi undervurderer og til og med latterliggjør psykisk og åndelig vekst?
– Filosofen René Descartes inngikk jo en pakt med kirken: Vitenskapen skulle få utforske det verdslige, mens kirken skulle ta seg av alt som gjalt sjelen.
– Og kirken var ikke så interessert i utvikling?
– Du kan også si at samfunnsutviklingen ikke brydde seg så mye med det åndelige.
– Dermed gir det lav status å jobbe med mennesker i dag?
– Ikke bare å jobbe med mennesker, men å jobbe med seg selv. Det kaller vi egoisme, selv om det er lettere å oppnå gode resultater når man jobber med seg selv enn når man jobber med andre.
– Vi forakter oss selv og foretrekker ting og tang?
– Ting er greiere å forholde seg til. Der har rasjonaliteten fått et forsprang.
– Ting oppfører seg ordentlig og finner ikke på noe tull?
– De oppfører seg noenlunde i samsvar med våre ideer. Samtidig tror vi at datamaskiner vil kvitte seg med mennesker når de får tilstrekkelig intelligens. Men hvorfor må datamaskiner overta verdisettet til USAs regjering? Kanskje de begynner å skrive teaterstykker isteden.
– Vi kan vel være glad for at dingser har tatt over mye «umenneskelig» arbeid? Da slipper mennesker å oppføre seg så mye som maskiner.
– Så sant vi vil ha et industrisamfunn, er det bra at maskiner kan gjøre kjedelige og farlige oppgaver. Arbeidsgiveravgiften ble blant annet innført for å fremskynde bruken av maskiner. Det ble dyrere å tilsette folk. Problemet er at vi ikke bare har rasjonalisert vekk meningsløse jobber, men også meningsfulle jobber. Maskiner overtar matproduksjon, og billettautomater erstatter skranker med mennesker. Mange som før kunne finne meningsfullt arbeid blir nå definert som en byrde for samfunnet. De passer ikke inn i det arbeidslivet vi har igjen.
– Hva slags arbeidsliv har du som organist?
– Det handler mye om å våge å ta kontakt med folk og markedsføre seg. Nå jobber jeg med musikalske fag på Steinerskolen, og det er vel få 21-åringer som har vært i flere begravelser enn meg. Det er mangel på kirkeorganister, så jeg kan få rause honorarer, særlig i høytider. Den norske kirke har til og med et eget konsertbudsjett for organister.

Legg igjen en kommentar

Filed under Dialogbua