Livet kan bli for smart

«Smarte» løsninger gjør det stadig lettere å unngå fysisk aktivitet. Er det så smart?

For noen år siden sirkulerte et bilde fra et treningssenter på sosiale medier. Senteret i USA hadde rulletrapp opp til inngangsdøra. Mange så det absurde i å slippe å bevege seg før man skulle trene. Egentlig er kulturen vår full av slike absurditeter.


Det fins et marked for alt fra ferdigrevet ost til fjernstyrte vinduer. Vi kaller det praktisk og tidsbesparende. Katy Bowman mener det handler mer om å slippe å bevege seg enn om å spare tid. Som biomekaniker har hun studert bevegelse hos levende organismer. Stillesitting påvirker ikke bare vår egen helse, påpeker hun. Når vi ikke rører på oss, må andre deler av økosystemet betale prisen.

En gang fikk vi bare den maten vi kunne sanke eller slakte og bære hjem selv. Det skapte en balanse mellom fysisk aktivitet og inntak av kalorier. Lenge måtte vi også mose, hakke og elte vår egen mat. I dag kan vi unngå de fleste kostrelaterte bevegelser. Ofte outsourcer vi dem til oljeindustrien. Vi tar bilen til butikken for å kjøpe ferdig oppdelt mat pakket i plast.

Heldigvis har ikke biene begynt å kjøre fly og emballere blomstene. De suger nektar og frakter pollen for egen maskin. De må de gjøre for at naturen skal virke. Katy Bowman minner om at også mennesket spiller en viktig rolle i et større kretsløp.

Ofte kan vi velge mellom apparater som krever strøm eller fossilt brensel, og apparater som krever bruk av kroppen. Andre ganger kan vi la kroppen gjøre hele jobben. Velger vi det mer fysisk krevende, kan vi styrke både helsa og miljøet.

Mye variert bevegelse i et naturlig miljø er bedre for kroppen enn intense økter på treningssenteret, sier Katy. Hun sammenligner det første med å spise grønnsaker, og det andre med å ta kosttilskudd i pilleform.

I boka «Naturlig bevegelse» forteller hun om barn i USA som kaster eplene de får i skolelunchen. Årsaken er sjelden smaken. Eplene kastes fordi spisingen er for slitsom! Kjeven blir sliten av de uvante bevegelsene. Noen elever synes også at en hel frukt er grisete og lite attraktiv. De har vent seg til pent innpakkede epleskiver fra butikken.

Disse barna ble garantert ikke født late. Både Katy og jeg har oppdaget at små barn ofte velger den største fysiske utfordringen. Fins det store steiner eller snøskavler i veikanten klatrer de over dem, isteden for å gå på flatmark. På skolen må barna sitte i ro, så sant det ikke er gym. Gymtimen blir lett en konkurranse der taperne får et dårlig forhold til fysisk aktivitet. Kanskje burde barn få bevege seg mer naturlig hele tiden. Vi kan ikke klage over at de blir late innesittere, når skolen tvinger dem til å sitte mye stille inne. Katy sendte barna sine på naturskole. Der skjer all læring utendørs, uten møbler. Slik lærte barna også å interessere seg for det som fantes der ute.

Bevegelse er ikke bare en fornybar ressurs. Det er en ressurs som fornyes mens den brukes. Bevegelsene du gjør i dag, styrker kroppen så den kan bevege seg i morgen også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Ingeborg fikk ikke en fiks idé om å slanke seg

Ingeborg Senneset hadde psykiatriens mest dødelige lidelse, anoreksi. Det skyldtes ikke at hun plutselig fikk en fiks idé om å slanke seg. Hun prøvde å løse andre problemer. Hun hadde opplevd både mental mishandling og fysiske overtramp, skriver hun i boka «Anorektisk».

IngeborgSenneset4
Anoreksi ble Ingeborgs metode for å bli kvitt plagsomme følelser. Det kunne like gjerne ha vært heroin. Det sa hun da jeg intervjuet henne i =Oslo i vår. I boka skriver hun: «To kan ha det samme såret, men velger en av dem tilfeldigvis feil symptom, risikerer hun fengsel.»

På videregående hadde jeg et valgfag som het Støttekontakt. Det var det nærmeste jeg kom å lære noe som helst om psykisk helse på skolen. Der skrev jeg en oppgave om anoreksi, etter å ha lest en del faglitteratur.

Det første jeg leste var at behandlingen av en spiseforstyrrelse ikke bare må handle om spising. Terapeuter må se de psykiske konfliktene bak forstyrrelsen. Ikke alle gjør det. Ingeborg møtte en psykolog som var mest opptatt av å fortelle hvor mange brødskiver hun selv spiste (uten å legge på seg).

Mange som får anoreksi har tilhørt et miljø hvor selvfornektelse er normen. Der det er feil å ta vare på sine egne behov og anerkjenne sine egne følelser. Sykdommen er et tegn på at anorektikeren ønsker å forandre livet til noe bedre. Kroppen er noe man selv bestemmer over og kan forandre på.

Mange år etter at jeg skrev oppgaven på videregående, redigerte jeg en bok av Jesper Juul og Monica Øien som het «Rom for familien». Der sier familieterapeuten Juul:

«Barn som utvikler symptomer som anoreksi og så videre, er i en eksistensiell krise. Det betyr at man for alt i verden ikke skal fokusere på symptomene. Mange har en idé om at problemet er løst bare datteren begynner å spise. Det er det ikke.»

Hvordan skal man da løse problemet?

I oppgaven min står det: «For en støttekontakt er stikkordene tillit og anerkjennelse av anorektikerens egne følelser, idéer og ønsker». Det er logisk, hvis problemet er at anorektikeren har undertrykt seg selv. Hvis terapien bare handler om å korrigere «problematferd», blir personen enda mer undertrykt.

Ingeborg sier: «Det var ekstremt viktig at noen brydde seg om hvem jeg var, og hvem jeg ville være uten sykdommen.»

Heldigvis møtte hun terapeuter som brydde seg om det også. Det kan du lese mer om i boka hennes.

Når blir bøker som dette pensum på skolen? Hvis psykisk helse var et skolefag, kunne livsviktige innsikter blitt allmenkunnskap. Som at psykisk sykdom ikke «plutselig» oppstår fra ingenting, eller fra en medfødt vrang personlighet. Da kunne vi også skjønt at alt fra anorektikere til rusavhengige prøver å løse et problem — ikke å bli et problem.

2 kommentarer

Filed under Bloggpost

Ti ting å gjøre for småbarn i Oslo

1) Ekeberg husdyrpark
Ti dyreslag går løse på tunet, og de er uvanlig tamme. Barna kan låne spade og trillebår, varme seg på en kafé med leker og ta en avstikker til mega-lekeplassen like ved.

2) Annes dukketeater
Rett som det er spiller Anne Stray dukketeater i et hus i Frognerparken. Noen av stykkene passer for barn allerede fra ettårsalderen. Spilleplanen ligger på nettet.

3) Gøy på biblioteket
Nesten hver helg er det lesestund og andre arrangementer for barn på Deichman. Både små og store avdelinger har tilbud som varsles på nett. Kanskje kommer det en klovn?

4) Store lekeplasser
En av våre favoritter ligger ved Sykkelrute Østre Aker vei, ikke langt fra nye Veitvet skole. Apparater i tre utfordrer både balansen og høydeskrekken. Her er det også fint å grille.

5) Barnas kulturhelg
Sagene samfunnshus har ofte aktiviteter for barn i helgene. Det er sang, teater og verksted. Noen av arrangementene er gratis. Samfunnshuset har også kafé med stor lekekrok.

6) Leos lekeland
Her er det ballbinger, sklier og rike klatremuligheter. Det er vanskelig å oppsummere alt, men barna kan lett bli hele dagen. Du må tåle en del støy i dette megarommet på Ulsrud.

7) Gyldendalhuset
Gyldendal forlag har god plass i 1. etasje. Enkelte lørdager er det åpent hus for barn, med tegneark over hele gulvet og opplesning med storskjerm.

FBtobiasgård.png

8) Nordre Lindeberg gård
Her kan du hoppe i høyet på søndager, eller kjøre med hest og kjerre. Dyrene er stort sett inne i fjøset. Vi likte best den store gjengen med grisunger.

9) Barnevennlig shopping
CC Vest har en liten, men innholdsrik lekekrok i underetasjen. Senteret har også handlevogner med lekebil foran. Ikea har ballrom. Der kan barna også leke i sin egen møbelavdeling, med blant annet minikjøkken.

10) Mate ender
Her er det mange muligheter. Vil du holde på lenge, er Bogstadvannet fullt av ender. Her er det også små brygger du kan gå ut på. Blir du sulten selv, fins det bær i rett årstid.

Alle aktivitetene er testet og godt likt av Tobias (bildet). 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Nå vet vi mer om Oslo-moskeene

I et islamsk land går du bare til moskeen for å be. I Oslo tilbyr moskeene alt fra ekstratimer i skolefag til bordtennis.

I fjor ble moskemiljøene
i Oslo undersøkt med midler fra Fritt Ord. Avisa Utrop engasjerte en forsker som jobbet sammen med gravejournalister. Resultatet er rapporten «Moskeene i Oslo — en kartlegging av moskemiljøene og deres virksomheter». Tolv moskeer i Oslo ble kartlagt, fem av dem gikk med på å bli intervjuet.

Mange går i moskeen for å oppleve fellesskap og diskutere aktuelle saker. Gudshuset framstår som et samfunnshus, med et rikt utvalg av aktiviteter. Moskeene arrangerer også mye utenfor huset. Det kan være hytteturer, fotballturneringer eller speidergrupper. En del av tjenestene fungerer som inntektskilder.


En talsperson for Islamic Cultural Centre mener at moskeens arbeid med ungdom er nyttig for integreringen. Det kan avverge at de søker kunnskap om islam fra mer radikale kilder på internett.

Ett ønske går igjen i flere moskeer: At norske myndigheter ville samarbeide med dem om forebygging av ekstremisme. Tyrkisk islamsk samfunn Milli Görus sier de har kontaktet kommunen om samarbeid, men ikke fått svar. Isteden har kommunen søkt råd fra mer ekstreme grupper, som Islam Net. Flere moskeer sier at staten og Oslo kommune har valgt å samarbeide med de mest omstridte moskeene og trossamfunnene. Disse får også mest omtale i media.

I virkeligheten er det stor forskjell på de ulike moskeenes ideologi. Rabita-moskeen i Oslo sentrum legger vekt på modernisering. For eksempel har de mange aktiviteter som ikke er kjønnsdelte. Tawfiq Islamsk Senter på Tøyen har koblinger til Islam Net og svært omstridte foredragsholdere. Imamenes utdanningssted er avgjørende for moskeenes ideologi. Det fins ingen imam-utdanning i Norge.

Rapporten gir inntrykk av at det er lite kontakt mellom moskeene og det norske samfunnet generelt. Bare to eksempler blir nevnt: En moské samarbeider med Røde Kors om leksehjelp, en annen har god dialog med Sinsen kirke.

Saudi-Arabia bruker mye oljepenger på å spre sin ultrakonservative tolkning av Islam i utlandet. Det er ikke avdekket finansiering av Oslo-moskeer fra udemokratiske regimer. Statsstøtten gjør at norske moskeer står mer på egne bein. Dessuten har vi et kostnadsnivå som skremmer bort «religiøse investorer».

Det var lett å få innsyn i moskeenes økonomi. For å få statsstøtte, må de følge myndighetenes krav til ryddige regnskap. Samtidig sier rapporten at det trengs et statlig tilsyn med aktiviteter og opplæring i moskeene. Myndighetene fører ingen kontroll med innholdet i dette. Mange barn fra seks år og oppover går på helgeskole med undervisning i Koranen.

Oslo-moskeene framstår som sosialt konservative. Verdisynet er gjenkjennelig fra tidligere tider i Norge. For eksempel sier flere talspersoner at de ser på homofili som en psykisk sykdom. Det gjorde også Norsk Psykiatrisk forening fram til 1977, da legningen ble droppet som diagnose.

Moskeene tilbyr tjenester det er lite av i det norske samfunnet. Rapporten omtaler en enslig, mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han oppsøkte Rabita-moskeen for å lære å skrive på morsmålet sitt. Etter hvert meldte han seg også på koranundervisning.

Hele rapporten finner du her. Bildet over er fra moskeen Masjid Aisha Holmlia (foto: mag.no / «Moskeene i Oslo»).

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Helsevesenet kontrolleres ihjel

Leger og sykepleiere føler seg kneblet av New Public Management. Det kommer fram i boka «Helsesviket» av Lise Askvik.

Lise Askvik fikk påvist kreft i 2011. En dag klarte ingen av pleierne på sykehuset å ta blodprøve av henne. Nye nåler var tatt i bruk. Billigste anbud for nåler hadde vunnet – uten hensyn til kvalitet, og uten innføring i ny stikketeknikk.

sykebil
Før ble avdelinger på sykehus ledet av professorer med pasienterfaring. Iblant strakte de seg så langt for pasientene at sykehuset gikk med underskudd. Med foretaksreformen av 1. januar 2002 begynte en ny æra. Professorene ble gradvis erstattet med økonomer og sjefer uten pasienterfaring.

Thies Huldt-Nystrøm er hudlege i Nord-Trøndelag. Han sier at hans medisinske vurderinger i dag underkjennes av helsebyråkrater. De bruker blant annet NAV-forskrifter som ikke tillater skjønn. Ofte blir regelverket viktigere enn pasientens helse. Kontrollbehov, kortsiktig økonomisk planlegging og rapportering er iferd med å ødelegge helsevesenet, mener han. Før hadde helsepersonell mye større frihet til å justere tjenestene etter pasientens skiftende behov.

En undersøkelse fra 2014 viste at 42 prosent av sykehuslegers arbeidstid går til annet enn pasientarbeid. Samtidig har helseforetakene godt betalte PR-medarbeidere. Burde ikke lønna heller gå til noen som behandler pasienter?

Institusjonenes omdømme er blitt vel så viktig som kvaliteten på tjenestene. Hver avdeling, hver klinikk og hvert helseforetak blir målt og sammenlignet med hverandre. De måles blant annet på antall behandlede pasienter og liggedøgn. Det viktigste mangler, nemlig hva slags kvalitet pasientene opplever.

Mange ansatte i helsevesenet holder på å miste troen på arbeidet sitt, sier overlege Torgeir Bruun Wyller ved Oslo Universitetssykehus. Sykepleien.no gjorde en stor undersøkelse blant sykepleiere i 2014. Den viste at halvparten vurderte å slutte i jobben. Tidligere avdelingssykepleier Linda Susanne Krüger sier: «Systemet tvang meg til å ta beslutninger jeg ikke kunne forsvare hverken fra et etisk ståsted eller sykepleierfaglig.»

Inger Margrethe Holter er en sykepleier som selv fikk kreft. Hun opplevde at hun ikke ble sett som et individ, bare som en diagnose som skulle passe inn i et system. Systemet kalles New Public Management (NPM). Målet er at offentlig sektor skal markedsrettes. I Storbritannia viser forskning at NPM både er dyrere og har ført til flere klager.

Noen land har gått vekk fra NPM, fordi ulempene overskygget gevinstene. NPM gir arbeid til en hær av konsulenter, byråkrater og ledere. Hvorfor er det så taust om den ekstreme økningen i utgifter til denne hæren? spør Lise Askvik. Overlege Wyller mener vi må forlange at politikerne lytter mer til fagfolk, pasienter og pårørende. De må ta mindre hensyn til byråkrater og konsulenter.

De som jobber med Helse-Norges omdømme, har jobbet godt. Det heter at vi har verdens beste helsevesen. I virkeligheten har vi halvert antall sengeplasser på sykehus de siste 30 årene. Snittet i Europa er 5,3 plasser per 1000 innbyggere. I Norge har vi 2,7 plasser. De fleste pasienter får fortsatt god behandling. Det er ikke på grunn av systemet, men på tross av det, mener Askvik. De som jobber med pasienter er lojale mot dem. Det vil de slutte med hvis NPM får vedvare, mener hun.

New Public Management er også innført i politiet, forsvaret, skoleverket, universitetene og NAV. Grunnskolen har som mål at elevresultater på et trinn alltid skal være bedre enn året før. Det tas ikke hensyn til at ulike elevkull kan ha ulike forutsetninger. Etter hvert blir gode tallresultater et mål i seg selv. Det politiske formålet med virksomheten blir borte.

Dette bør diskuteres høyt og lenge før valget i høst.

Synes du dette er viktig? Da må du også lese denne artikkelen min fra =Oslo. 

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hva trenger de vi ikke tåler?

To politibetjenter snudde opp-ned på et belastet område i Kansas City. De valgte en helt annen strategi enn nulltoleranse.

For ti år siden gikk Høyre til valg på «nulltoleranse mot narkotika». I partiets forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21 er ordet nulltoleranse borte. I land etter land innser politikere at en hard linje kan gjøre mer skade enn nytte. Gjelder det bare på rusfeltet? Kan annen småkriminalitet bekjempes med nulltoleranse?

Kansas City strevde lenge med arbeidsledige som drev dank. De holdt til på hjørnet av Southwest Boulevard og Summit Street. Det fantes ikke offentlige toaletter i nærheten. De gjorde fra seg på fortau og i smug. Noen kledde av seg og dusjet med hageslangene til huseierne i nabolaget. Utover 1990-tallet økte kriminaliteten. Bedrifter begynte å forlate området.

boms
Politiet arresterte et stort antall menn for alle slags overtredelser. Mange ble bortvist. Som regel var de tilbake på gatehjørnet innen et døgn. Stadig flere betjenter ble utplassert i området, men situasjonen ble bare verre.

Politibetjent Matt Tomasic ledet arbeidet. En dag i 2002 orket han ikke mer. Han forberedte sin sivile kollega Lynda Callon på at han kom til å slutte i jobben. Lynda svarte: «Matt, ikke tenk som en politibetjent hele tiden, bare tenk på disse mennene. Hva slags liv har de? Hvordan tror du det er å ikke vite om du noensinne får en jobb? Å ikke ha toalett? Å ikke vite hvor neste måltid skal komme fra?»

For første gang begynte Matt å tenke på de arbeidsløses utfordringer. Ved senteret hvor Matt og Lynda jobbet var det toalett og kokeplater. De spredte budskapet om at mennene kunne bruke toalettet deres. De kokte en stor gryte med bønner. Det var starten på mange endringer i politiarbeidet.

Snart organiserte Matt og Lynda dem som ønsket å jobbe. De tok dem med rundt i nabolaget. Der kunne de luke ugress, male hus og hjelpe til med matlaging. Matt jobbet selv sammen med mennene. Dermed begynte de å stole på ham. De fikk et nytt syn på politiet. Når de jobbet side om side, lærte Matt hva som faktisk hjalp dem. Ut fra denne kunnskapen kunne han tilpasse arbeidet videre. Før hadde han målt suksess i hvor mange han sendte i fengsel. Nå brukte han mennenes produktivitet som suksesskriterium.

En annen politibetjent, Octavio «Chato» Villalobos, ble interessert. Han hadde selv vokst opp i det belastede området, og kjente godt til utfordringene. Han ba om å bli overført til Matts avdeling. Første dag på jobb stilte Chato i full uniform, med ekstra ammunisjon og håndjern hengende fra beltet. Matt ba Chato gå hjem og skifte til jeans og T-skjorte.

Siden den gang har Matt Tomasic og Chato Villalobos jobbet sammen i Community Action Network-senteret i Kansas City. Revitaliseringen av lokalsamfunnet er blitt en nasjonal suksesshistorie. Kriminaliteten er redusert til tidenes laveste. Næringslivet flytter tilbake. Disse to betjentene har klart det en styrke på femti mann ikke klarte. De tok fatt i problemet ved å se sine medmenneskers behov. De inviterte andre i lokalmiljøet til å endre holdning. Metodene deres er beskrevet i boka «Om å tenke utover seg selv».

Når valgkampen braker løs senere i år, kan vi heie fram politikere som tenker som Matt og Chato. For å skape resultater i verden utenfor debattstudioene, må man sette seg inn i andres situasjon. Nulltoleranse for folk som faller utenfor, gjør det vanskelig. Et enkelt spørsmål gjør det mye lettere: Hva ville jeg trengt hvis jeg var i denne trasige livssituasjonen?

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det var en gang en helt og en skurk (eller omvendt)

Vil du ligne på Kristoffer Joner eller Sylvi Listhaug? Vi har ulike meninger, men vi faller for den samme fortellingen.

joner

Foto: Dimitri / =Oslo

En skuespiller hisset seg opp over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Et reklamebyrå hjalp ham med å strigle språket. Skuespilleren skrev at han hadde vært i dialog med NOAS. Under denne teksten på Facebook, la han en reklameplakat.

Kristoffer Joner hadde åpenbart ikke stått for plakaten selv. Det sto «med vennlig hilsen NOAS» på den. En kampanje var satt opp med både mobilnummer og Vipps-nummer. Selvsagt var kampanjen planlagt før Joner hev seg på tastaturet.

Noen følte seg lurt da det kom fram at Joner hadde samarbeidet med reklamebransjen. Selv ble jeg positivt overrasket over at byrået hadde jobbet gratis. Det er ikke hver dag reklame er forankret i andre verdier enn penger.

Bare én dag i året gir TV2 gratis plass til reklame for ideelle organisasjoner. De andre dagene må organisasjonene bruke innsamlede eller offentlige midler for å gjøre seg synlige. Da drukner de i reklame for bleier, biler og frossenpizza.

NOAS fant på noe mye billigere enn å kaste donerte penger etter et stort byrå. De utnyttet folks trang til å LIKE og DELE for å vise hvem de er. Det samme hadde Sylvi Listhaug gjort mange ganger før dem.

Folk inntar holdninger for å presentere seg som noe de ønsker å ligne. Joner og Listhaug gjør valget enkelt. Vi kan ligne en av dem bare ved å løfte en finger. De som vil ligne Joner, kan ligne enda mer ved å gi penger til NOAS og fortelle om det på Facebook.

Som regel gjør reklamebransjen det den får betalt for å gjøre. Det spiller ingen rolle hva slags budskap den får beskjed om å pynte. Nå har det lille byrået Anorak jobbet gratis for en sak de støtter. Lederen i byrået var venn av Kristoffer Joner, og Kristoffer støttet samme sak. Derfor bidro han også frivillig.

Når politikere opptrer i media, har de ikke funnet på alt de sier selv. De har ikke en gang fått gratis råd om hva de skal si. Sjekk stillingsutlysninger fra politiske partier om dagen. De søker nesten bare etter kommunikasjonsrådgivere. Rådgiverne skal blant annet «jobbe med taler og kronikker for partiledelsen» og «bidra til utviklingen av kampanjer». Kvelds- og helgearbeid må påregnes.

Medierådgivere lærer politikere å «spille seg selv» i media. Det fins nemlig regler for hvordan du framstår som «deg selv». Du må spille en ærlig og liketil person. Jo bedre du spiller, jo mindre føler publikum at de blir lurt. Anders Johansen beskriver det godt i boka «Talerens troverdighet». En annen bok om noe av det samme, er «Sannhetens kår» av Christian Borch. Da jeg intervjuet Borch for noen år siden, sa han:

«Vi skjønner ikke hva som foregår. PR-bransjen sitter med eksperter på psykologi som publikum ikke kan hamle opp med. Under de fire første årene av Tony Blairs regjeringstid i Storbritannia, økte antall medierådgivere og politiske rådgivere i departementenes toppsjikt fra 350 til 3700. Det som skulle være en åpen dialog med velgerne, ble manipulert av PR-folk.»

Sylvi Listhaug var selv PR-rådgiver før hun ble minister. Hun vet at det er lurt å konstruere fiender. Det kalles dramaturgi. Ved å forvandle et saksforhold til et konfliktforhold, skaper man spenning i historien. Skal en hendelse bli til en nyhet i media, må den ha dramaturgisk potensiale.

«Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg,» skriver Listhaug på Facebook.

Når komplekse saksforhold reduseres til enkle forhold mellom helter og skurker, blir det lettere for publikum å ta standpunkt. Litteraturviteren Peter Brooks mener at tabloid-journalistikken fyller plassen etter religionen. Den personifiserer det gode og det onde. Kampen mellom helten og skurken er vår alles favorittfortelling, enten den står i Bibelen eller på Facebook. Virkeligheten er ikke like svart-hvit, men politikere later som om den er det. Christian Borch sier det slik:

«Politikere beskriver idealbilder og forskrudde virkeligheter for å selge inn seg selv og sine ideer på et marked, med reklamens virkemidler.»

Noen lurer på hvorfor Joner vs. Listhaug får så mye oppmerksomhet. Det skjer jo viktigere ting i verden. Vi burde i det minste diskutere de stakkars flyktningene, og ikke skuespilleren og politikeren.

Dagens nyhetsjournalister forholder seg til en form som er fastlagt på forhånd: Polarisering og konfrontasjon mellom motstridende uttalelser. Et galleri av velkjente rollefigurer befolker media hver dag. For litt siden het de Clinton og Trump. Nå heter de Joner og Listhaug. De retoriske figurene krever temaer som kan framlegges kort og aggressivt. Kilder får gjennomslag for sitt budskap ved å tilpasse seg formkravene.

Uansett hva vi mener om Joner og Listhaug er en ting sikkert: PR-bransjen legger premisser for hvordan vi formulerer oss og hva vi snakker om. Føler du deg lurt av Kristoffer Joner, kan du like gjerne ha lurt deg selv — til å tro at noe som helst LIKES og DELES mye uavhengig av triks PR-profesjonen har lært oss.

PS: Dagens mest delte sak i sosiale medier er skrevet av Eivind Trædal, kommunikasjonsrådgiver (og bystyrerepresentant) i MDG.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Det var ikke veldig morsomt på Plata

Et av argumentene for å jage rusavhengige fra Plata, var at vanlig ungdom ble fristet inn i rusmiljøet. Feil, sa forskere, mens media spredte myten.

«Det er klart at det ikke er så veldig morsomt for eksempel for en ung gutt fra Jessheim å sette seg på toget inn til Oslo etter skoletid, nå som Plata ikke lenger er der som et spennende trekkplaster».

Sitatet kommer fra Frp-politiker Margareth Eckbo, i et intervju med avisa Fremskritt. Da Plata ble stengt i 2004, var hun byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo.

narkoatlas
Den nye boka «Narkoatlas» beskriver hvordan klappjakten på det åpne rusmiljøet har foregått fra 1966 til i dag. Ofte har man prøvd å bli kvitt rusproblemet med fysiske virkemidler. Telefonkiosker er blitt fjernet, fordi man mente de ble brukt til narkohandel. Nisseberget, et samlingssted for rusbrukere i Slottsparken, ble pløyd opp. Etter å ha blitt jaget i over 30 år, ble det åpne rusmiljøet større enn noensinne på Plata ved Oslo S. I mellomtiden sank gateprisen på både heroin og amfetamin kraftig.

Margaret Eckbo var ikke den eneste som tok for gitt at livet nederst på rangsstigen virket attraktivt for ungdom. «I fjor pågrep Oslopolitiet 537 ungdommer som ville kjøpe dop på Plata», skrev Nettavisen i 2004. Egentlig viste tallet til hendelser der ungdom ble stanset og kontrollert av politiet – i hele sentrum. Bare 45 ungdommer ble mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika. Halvparten av disse kunne knyttes direkte til Plata, anslo forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg. De studerte hvordan ungdom egentlig forholdt seg til det åpne rusmiljøet.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer, både byvankere og turister som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte stoff, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. Dopet var ikke bare et rusmiddel for dem. Det var et symbol på en identitet de ønsket seg. Det kunne handle om opprør og uavhengighet.
Heroinistene på Plata hadde en helt annen identitet. De var slitne tapere. Det var både utrygt og flaut å kjøpe stoff der, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende for deres forhold til rus.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Plata var siste stoppested på ruskarrieren. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet. Margaret Eckbo sa at de kom «rett fra pikerommet» med «ransel på ryggen». Slike utsagn gjorde det politisk mulig å splitte Plata, mener forskerne. Plutselig handlet saken om å redde et helt ungdomskull.

Ungdommen fortalte forskerne at det aldri hadde vært noe problem å få tak i narkotika i nærmiljøet. De brukte stoff sammen med venner som virket langt mer vellykkede enn gjengen på Plata. Ofte var det også billigere å kjøpe fra folk man kjente.

Stengingen av Plata hjalp ikke ungdom, mener Pedersen og Sandberg. Å rette all oppmerksomhet mot et marginalt miljø av nedkjørte heroinister, lærte oss ingenting om tenåringers stoffbruk. Vi ble ikke klokere på hvorfor de begynner med stoff, og hvordan vi kan hjelpe dem.

Hva skjer når en ung gutt fra Jessheim går av toget på Oslo S i dag? Jo, han slipper å se hva slags uønsket identitet risikabel rusbruk kan føre til.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Ti pussige presidenter i USA

usapresident

1) Wiliam Henry Harrison (1841)
Ved innsettelsen holdt han en rekordlang tale i bare skjorteermene, i tråd med sitt image som en hardhaus. Han pådro seg lungebetennelse, og døde en måned senere.

2) Zachary Taylor (1849-1850)
Han manglet politisk erfaring og stemte aldri ved valg, selv om han tilhørte Whigpartiet. Taylor «viste begrenset nysgjerrighet for verden rundt seg», ifølge en historiebok.

3) Millard Fillmore (1850-1853)
Han var konfliktsky og uttalte seg både for og imot slaveri. Størst engasjement viste han for sin egen bolig. Han jobbet hardt for å få bygd et bibliotek i Det hvite hus.

4) Franklin Pierce (1853-1857)
At han ble president, tolket kona som en straff fra Gud. Han var tynget av traumer og ble avhengig av alkohol. Han sørget for at to nye stater fikk innføre slaveri, og døde av skrumplever.

5) James Buchanan (1857-1861)
Som ny president ble han feilinformert om at mormonene i Utah ville gjøre opprør. Uten å sjekke nærmere ga han hæren marsjordre. Heldigvis snødde styrkene inne i Wyoming til saken var løst.

6) Andrew Johnson (1865-1869)
Han gikk aldri på skole, og lærte seg selv å lese. Etter borgerkrigen skulle han samle en splittet nasjon, men han var imot like rettigheter for alle. Johnson fastslo at han regjerte for hvite menn.

7) Ulysses S. Grant (1869-1877)
«Grantism» er blitt et begrep, som betyr politisk korrupsjon og grådighet. Grants medarbeidere brøt ofte loven, og presidenten dekket gjerne over for dem.

8) Warren G. Harding (1921-1923)
Det sies at utseendet gjorde ham til president. Han jobbet sekstimersdag, spilte poker og traff elskerinnen i et klesskap i Det hvite hus. Han stemte for alkoholforbud, men drakk selv smuglersprit.

9) Calvin Coolidge (1923-1929)
Han sa lite og sov inntil 15 timer i døgnet. Han gjorde også lite, og ble verdsatt av næringslivet for å ikke blande seg inn. Hans nærmeste venner var dyr, som den berømte vaskebjørnen Rebecca.

10) George W. Bush (2001-2009)
Når Bush junior åpnet munnen, gikk det ofte i ball. I 2004 sa han: «Våre fiender er oppfinnsomme og ressurssterke. Det er vi også. De slutter aldri å pønske ut måter å skade vårt land og vårt folk på. Det gjør ikke vi heller».

Fra =Oslo april 2016.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Mange tror disse to tingene er viktige

Sosiale nettsteder gir unike muligheter for å finne ut hva folk egentlig mener. En amerikansk IT-gründer blottlegger nettdatere.

nettdating
Christian Rudder
startet en av verdens største websider for nettdating, OkCupid. For to år siden utga han boka Dataclysm: Who We Are (When We Think No One’s Looking). Den er basert på data fra flere nettsteder for de som søker en partner. Her har millioner av mennesker klikket «like», kategorisert seg selv og andre, avvist eller besvart hverandres meldinger. Statistikken som kommer ut av det, er både morsom og brutal. Og den er nok ærligere enn folk ville vært i en spørreundersøkelse.

Tre store datingsider viser tydelig hvordan folk av ulike raser vurderer hverandre. Hvite kvinner har en sterk preferanse for hvite menn. De er nøytrale til latinske menn, og negative til svarte og asiatiske. Asiatiske menn vil helst ha kvinner av sin egen rase. Asiatiske kvinner foretrekker derimot hvite menn. Svarte kvinner vil ha svarte menn, men disse mennene er mer interessert i asiatiske og latinske kvinner. Hvite menn foretrekker hvite kvinner, men ikke langt foran asiatiske og latinske.

OkCupid har et matchsystem som viser hvor godt folk passer sammen, fra 0 til 100 prosent. Dette er basert på hundrevis av spørsmål man kan svare på, og hvor mye vekt man tillegger ulike emner. Det viser seg at rase har svært liten betydning for hvor høy matchprosent folk oppnår. Christian Rudder sammenligner det med betydningen av stjernetegn. Mange tror disse to tingene er viktige. I begge tilfeller tar de feil.

Den 15. januar 2013 skjulte OkCupid alle profilbildene på nettstedet. Ingen kunne se hvordan noen så ut. 30 000 tok kontakt med noen, og folk ble mye mer villige til å svare. Hele 40 prosent flere meldinger enn vanlig ble besvart. Dessuten ble dobbelt så mange telefonnumre og e-postadresser utvekslet denne dagen. Folk kontaktet hverandre også mye mer på tvers av raser når bildene ikke var der.

Christian Rudder vet mye om nettdaternes syn på skjønnhet. Unge kvinner synes et par år eldre menn ser best ut. Kvinner mellom 32 og 50 år foretrekker yngre menns utseende, men maks åtte år yngre enn dem selv. For menn er det helt annerledes. Menn i alle aldre opp til femti synes 20-24 år gamle kvinner ser best ut. Folk over femti er ikke med i statistikken.

Dette betyr ikke at eldre kvinner får lite respons på datingsider. En kvinne får mye mer meldinger enn en mann, selv om hun er blant de mindre populære kvinnene. På en popularitetsskala fra 1 til 10 får en toer-kvinne like mange meldinger som en tier-mann. De mest attraktive kvinnene får seks ganger så mange meldinger i uka.

Menn som ikke er blant de 10 prosent mest attraktive, får nesten ingen meldinger. Dette forteller først og fremst at menn tar mer initiativ. Er de også mindre kresne? En annen statistikk, som måler attraktivitet fra 1 til 5, tyder på det. Menn mener at halvparten av alle kvinner befinner seg over 3 på skalaen. Kvinner plasserer bare én av seks menn over 3.

Rudder ser noen ulemper ved teknologien han har vært med å utvikle. På en datingside kan du søker opp personer du tror du vil like. Du får masse informasjon om alt fra politisk syn til hva slags dyr en potensiell partner foretrekker. Slik får du utallige påskudd til å velge bort personer du kanskje burde blitt kjent med.

«Online kan du alltid få det du vil ha. Men det du trenger, er mye vanskeligere å finne», konkluderer Christian Rudder.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tenk om alkohol ikke fantes

Er alkohol en bremsekloss for sosial oppfinnsomhet?

pappvin2

Hva om alkoholen forsvant? Kanskje ville flere brukt ulovlige rusmidler, men det er juks i dette tankeeksperimentet. Så vi kan like godt si at ingen rusmidler fantes. Det første mange tenker, er at fester ville blitt for kjedelige. Bare Knut Arild Hareide og vennene hans ville orke å komme. Noen av oss har prøvd å være edru på en fest med mye drikking. Det er ikke gøy. Men hvis ingen drakk? Da ville vi vel ikke blitt bedre kjent? Da ville vel ingen delt hemmelighetene sine eller kost med dem de ville kose med?

Jeg kontakter en bekjent som pleide å være med i Juvente. Organisasjonen jobber for avhold, fred og menneskerettigheter. De har mange rusfrie sammenkomster.

«Kjedelige fester hvor vi holdt avstand til hverandre? Nei, jeg har aldri møtt mer kosete folk enn der,» sier min kilde.

Han var også med på rusfrie fester i en annen organisasjon, senest som 23-åring. På alle disse festene var det kreative aktiviteter. For eksempel konkurrerte de om å skrive den beste sangen om sitt eget miljø. Så begynte han å gå på vanlige fester. Det ble en nedtur. Aktivitetene var borte. Samtalene var mindre varierte. Det var mye tullprat.

For lenge siden måtte folk vaske klær for hånd. Det var slitsomt. Enda mer slitsomt enn å være edru i en bar lørdag kveld. Slitet skapte et marked for teknologisk nyskapning. Ulike typer vaskemaskiner ble oppfunnet. Tenk om det fantes en drikk i gamle dager som ga folk følelsen av at klær var rene selv om de var skitne? Det ville vært lettvint å ta seg et glass når man ikke orket å vaske klærne i bekken. Kanskje ville det tatt lengre tid før vaskemaskinen ble oppfunnet, om den kom i det hele tatt.

Hvis alkohol ikke fantes, måtte folk over atten funnet på noe mer spennende enn å møtes på mørke, bråkete utesteder over et glass juice hver helg. Kanskje måtte de begynt å leke, slik barn gjør på edrufestene sine. Når barn vil bli bedre kjent, leker de «Flasketuten peker på» eller noe annet som krever at de sier eller gjør noe dristig. De spiller også roller hvor de kan oppføre seg annerledes enn de pleier. De sitter ikke bare og småprater. Uten alkohol, ville kanskje voksne også funnet opp flere måter å være sammen på.

Det er vanskelig å fjerne rusmidler, men det går an å eksperimentere med sosiale vaner. Isteden for å prøve en ny drink når vi er sammen, kan vi finne opp et nytt rituale som gjør det lettere å åpne seg. Den teknologiske utviklingen går lynraskt, mens den sosiale henger etter. Teknologien gjør det stadig lettere å spre rusmidler, og lage nye. Skal vi klare å gi dem en begrenset og fornuftig plass i livet, må vi ikke glemme den sosiale innovasjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

En gave er ingen gjeldsordning

Gir du fra hjertet, eller setter du andre i gjeld? Vil du unngå konflikter, er det lurt å tenke over forskjellen.

give
Folk liker å være snille. Det merker vi godt i =Oslo. Mange vil gi noe til selgerne våre. Og de som virkelig mangler noe, blir gladere for å få enn de som er stappmette fra før. I hvert fall når gaven kommer fra hjertet. Gir du for å få noe tilbake, er det ingen gave. Da er det byttehandel.

Erlik-skribent Kristine Storli Henningsen bruker et eksempel i boka «Antisuper»: Venninnen din tilbyr deg å låne hytta hennes. Du takker ja. Så vil hun tilbringe ferien i din hytte. Du vil ikke låne den bort. Da blir hun sur. Du svarer at du aldri ba om å få låne hennes hytte. Hun ga deg tilbudet. Hvis det var ment som en byttehandel, ville du takket nei. Den såkalte gaven blir en kilde til uvennskap. Konflikten oppstår fordi kontrakten ikke har vært synlig og undertegnet av begge.

Byttehandel er helt ok så lenge mottakeren vet hva han er med på, skriver Kristine. Vil du bare gi og være snill, må du ha overskudd til det. Du kan ikke være avhengig av å få noe tilbake. Du kan ikke klage over hvor mye en gave har kostet deg. Da er det ingen gave, men en gjeldsordning. Å sette mottakeren i gjeld, er ikke å gi med hjertet. Synes du han er utakknemlig, fins det helt sikkert andre som vil sette pris på gavene dine. Løft blikket og se etter folk som mangler noe.

I Norge later vi helst som om ingenting utenfor næringslivet dreier seg om handel og selvpromotering. Det er liksom ikke snilt nok, og snille må vi være. Da blir det lett å blande kortene, og tro at vi bare er snille når vi egentlig driver med byttehandel.

Kristine lærte seg forskjellen på den harde måten. Hun satte folk i dyp takknemlighetsgjeld, deriblant en god venninne. Senere forventet hun at venninnen skulle inngå et profesjonelt samarbeid med henne. Venninnen ville ikke, men klarte ikke å si det rett ut. Kristine begynte å dvele ved alt hun hadde gjort for henne. Da ble det enda vanskeligere for venninnen å si nei. Isteden begynte hun å snakke om en gammel konflikt de hadde hatt. Så hadde de det gående. De konkurrerte om å spa opp gammelt grums om hverandre.

Kristine innså at hun slett ikke var god til å gi med hjertet. Ofte forventet hun å få like mye igjen. Det ga henne mange skuffelser før hun fant løsningen: Å si fra til andre når hun forventet noe tilbake, og når hun ikke gjorde det.

En god handel eller utveksling kan være gull verdt. Det vet selgerne av =Oslo alt om. De vil heller selge deg et blad enn å bare få pengene. Det gir verdighet. Vil du ikke kjøpe bladet, er det greit så lenge du er ærlig. Å si vennlig «nei takk» er mye bedre enn å skygge unna eller komme med en bortforklaring. Det har utallige selgere sagt helt siden vi startet gatemagasinet i 2005.

Ærlighet er like viktig når du gir. Forventer du noe tilbake, gi klar beskjed om det på forhånd. Det er mye snillere enn å late som det er en gave.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Tøys mer, men ta følelser på alvor

Gretchen Rubin eksperimenterte med sine egne barn, og fant ut hva som virket.

familiekrangel2

Illustrasjon: Tommas Leikvangmoen


Gretchen var en
passe fornøyd småbarnsmor i New York da hun bestemte seg for å få det enda bedre. Hun leste et berg med bøker om lykkeforskning, og startet en blogg for å utveksle ideer. Gjennom et år satte hun av hver måned til testing av ulike lykkeprosjekter. Mange tiltak involverte døtrene på ett og sju år. Gretchen visste allerede at kjefting ikke var veien å gå. Men hva var oppskriften på å skape mer fred og lystighet hjemme?

Gretchen ville bli blidere. Når barna slo seg vrange, fortalte hun en vits isteden for å kjefte. Det behøvde ikke å være avansert humor, tvert imot. Da eldstedatteren Eliza ikke ville gå på taekwondo, sa moren: «Jeg bryr meg ikke en lort om å drive med sport!». Dette syntes datteren var kjempemorsomt. Det fungerte mye bedre enn å be henne slutte å klage. (Antakelig var det enda morsommere på engelsk enn i norsk oversettelse…)

Tøyseprosjektet lærte Gretchen at god stemning ikke kommer av seg selv bare du slutter å kjefte. Den kommer gjennom vitser, lek og tull. Før ble moren irritert når faren begynte å sjonglere med nyinnkjøpte appelsiner foran barna. Hun ville heller ha maten på plass i skapet fortest mulig. Men døtrene ble lykkelige av sjongleringen. Neste gang familien pakket ut matvarer, la mor en klementin i hver øyehule og så på døtrene. De hylte av fryd, og maten kom tidsnok inn i skapet.

Humor var en viktig del av Gretchens strategi, men like viktig var alvor. Hun oppdaget bøkene til Adele Faber og Elaine Mazlish, som er eksperter på foreldrerollen. Et par i Gretchens vennekrets hadde uvanlig veloppdragne barn. De sverget til Faber og Mazlish’ metoder. Bøkene viser til konkrete eksempler, der mange andre foreldrebøker bare handler om prinsippene.

Hva gjør du når barnet hyler som en stukken gris i lekebutikken fordi hun ikke får det hun vil ha? Du viser respekt for barnets følelser. Du antyder ikke at det er feil å være sint, eller at barnet ikke trenger leken. Det er mye bedre å sette ord på barnets følelser og synspunkter, og si:

«Du er frustrert. Du har lyst på leken».

Hvis barnet heller vil leke enn å bade, kan du si: «Du koser deg med å leke. Du har ikke lyst til å bade, selv om det er på tide».

Gretchen ble overrasket over hvor effektiv denne strategien var. Mye av barnas frustrasjon skyldes at de blir ignorert, ikke at de blir tvunget til å gjøre noe. Bare ved å gjenta hva Eliza sa, og vise at hun forsto henne, oppnådde Gretchen ofte fred. Før hadde hun pleid å si imot datterens følelser: «Du kan umulig ha lyst på Lego, du leker jo aldri med den Legoen du har», eller «Du er ikke sulten, du spiste jo nettopp».

Undersøkelser viser at 85 prosent av informasjonen fra voksne til barn er negativt ladet: «nei», «stopp», «ikke». Isteden for å bare nekte barnet noe, er det bedre å vise forståelse og forklare hvorfor de ikke får lov:

«Jeg vet du har lyst til å bli, men vi må dra fordi pappa glemte nøklene sine».

Det er også bedre å bruke positive ord enn negative. Ikke si: «Nei, ikke før etter lunch». Si heller: «Ja, så snart vi er ferdige med å spise lunch».

Gretchen fant ut at hun gjorde stor inntrykk på barna ved å skrive ned ting. Selv ettåringen ble rolig hvis moren tok fram pennen og sa høyt: «Jeg skal skrive det ned. ‘Elanor liker ikke å ha på seg vinterstøvler!’»

En annet triks var å svinge med en usynlig tryllestav og uttrykke at hun forsto barnas ønsker: «Hvis jeg hadde hatt en tryllestav, ville jeg gjort det varmt ute sånn at vi slapp å gå med jakke». «Hvis jeg var en trollmann, ville jeg tryllet fram en pakke med cornflakes!».

Før hadde Gretchen trodd at hun oppmuntret barna ved å si: «Det er ikke noe vanskelig å dra av seg sokkene, bare prøv!» Så leste hun at mennesker prøver hardere hvis de får høre at en oppgave er vanskelig. Hun begynte å si ting som: «Sokker kan være vanskelige å få av seg. Av og til hjelper det å dytte den bakerste delen nedover ankelen isteden for å dra i tåa».

I boka «Lykkeprosjektet» skildrer Gretchen en episode der Eliza kommer gråtende inn på soverommet til foreldrene. Moren trekker henne opp på fanget, og får høre at hun føler seg oversett: «Folk bryr seg alltid om Elanor, men ingen bryr seg om meg!».

Før ville moren ramset opp eksempler på at Eliza tok feil. Hun ville pekt på alle brettspillene de hadde spilt sammen, eller sagt at Eliza egentlig visste godt at folk brydde seg om henne. Nå valgte mor en bedre strategi: å ta datterens følelser på alvor.

«Ja vennen, du blir lei deg, og du føler at vi ikke ser deg. Du føler at folk er mer opptatt av Elanor». Datteren svarte bekreftende, og lurte på hva hun skulle gjøre med det. Isteden for å lete febrilsk etter den enkleste løsningen, sa moren at det var et vanskelig spørsmål som de skulle tenke nøye gjennom. Eliza omfavnet henne, og moren sa at familien var veldig glad i henne uansett hva som skjedde.

Det er godt kjent at vonde følelser forsterkes hvis man fornekter dem. Ved å vedkjenne seg følelsene, åpner man for at gode følelser kan komme tilbake. Det var nettopp dette Gretchen opplevde med Eliza. Selv far i huset, som var skeptisk til bøker om barneoppdragelse, sverget til den nye metoden. En morgen da ettåringen Elanor kastet seg skrikende på gulvet, løftet han henne opp og sa:

«Du er frustrert. Du vil ikke ha på deg de skoene, du vil gå i sandalene».

Da sluttet Elanor å gråte.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Sjarmerende løsning med tøffelavstand til indrefilet

Jeg har flyttet, og har studert verden slik eiendomsmeglere ser den.

Når en megler åpner en inngangsdør, havner han ikke i gangen. Han kaller det «velkomstportalen». I en gang uten garderobeskap ser han en «entré med stort potensiale». Fins det en knagg på veggen, er det «en løsning for å henge av seg yttertøy».

Når megleren går inn på et eldgammelt bad, ser han «et funksjonelt bad som fremstår som godt ivaretatt». Er innredningen grønn, er det «et stilfullt bad i friske farger». Et ørlite bad med fliser er et «kvadratsmart og fullfliset baderom».

Hvis kjøkkenet har dør, er det en «lukket kjøkkenavdeling». En åpen løsning er et «kjøkken som inkluderer verten i selskapet og ikke spiser opp romfølelsen i stuen». Et gammelt kjøkken er «en tidløs og retro kjøkkenløsning». Et eldgammelt kjøkken er et «kjøkken med sjel».

Peisovn i stua er «en stemningsfull og sjarmerende oppvarmingsløsning». Rosa vegger er «et lunt fargevalg». Fins det gresstuster i bakgården, ser megleren «en bakgård med parkmessig uttrykk». Er det absolutt ingenting grønt i omgivelsene, er boligen alltids «omkranset av miljøgater».

Å beskrive utsikt er nok meglerens yndlingsøvelse. En blokk som sperrer for utsikten er «utsikt til ikonisk drabantbyarkitektur». Et kjøpesenter i synsfeltet er «utsikt til selve indrefileten av bydelen». Senteret kan også beskrives som et bydelsikon.

Alt i boligens nærmiljø er populært. For eksempel ser megleren (med teleskop) at «populære Akerselva renner kun et steinkast unna». Meglernes måleenheter er litt vanskelige å tolke. Mange boliger har «tøffelavstand til trendy restauranter og museer» (hvor du neppe bør møte opp i tøfler). En bolig innenfor Ring 3 i Oslo, ligger alltid «et steinkast fra hjertet av Grünerløkka». En bolig utenfor Ring 3 har alltid «Marka som nærmeste nabo».

Marka har fryktelig mange naboer, og de er stadig på flyttefot.

I boligannonsen er det bannlyst å ha med personlige ting på bildene. Kunstige ting derimot, er påbudt. Boligstylisten kan svare på spørsmål du bare stiller når du skal selge bolig. For eksempel: Er det greit å ha foto av mennesker på veggen, så sant jeg ikke kjenner dem? Hvor mange pynteputer skal jeg ha i aviskurven? Må håndkleet på dolokket ha samme farge som den kunstige orkideen i dusjen? Hvor mange telys kan jeg tenne før leiligheten tar fyr?

Noen boligfotografer liker å zoome inn på brødristere («stemningsbilde fra kjøkkenet») og oppskåret paprika («her kan du få frem kokken i deg»). Blir ikke bildene fine nok, kan de alltids manipuleres. I vår oppdaget Sol Maria Albertsen at det var noe rart med nabolaget hennes på eiendomssidene til finn.no. Et bilde fra nærmiljøet på Haugerud viste en liten skog.

«Den idylliske skogen finnes overhodet ikke, men det ser jo mye finere ut,» sa hun til Aftenposten.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Da pressen brukte innestemme mens skolegutter skjøt

Ødelegges Oslo av vold? Forfaller skolene? Har byen tidenes verste boligmarked for unge? Noen mener det var bedre før. Lokalhistorien kan tyde på noe annet.

Hilmer Bjørling vokste opp i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet. Senere fortalte han Aftenposten om guttelivet den gangen. Gutter fra ulike skoler lå i krig med hverandre. Det ble mange blåveiser og mye neseblod. En gang skjøt noen gutter på politifolk som kom ridende for å roe dem ned. Hilmer ble redd, og gjemte seg i en tom leiegård. Slike gårder hadde byen mange av. Folk hadde nemlig ikke råd til å flytte inn.

VGlogogml
Oslogutter og våpen var også tema i VG i 1958. Gutter ned i tiårsalderen fikk lekepistolene sine ombygd med messingrør. «Vi har nå fått rede på at det skytes med Long rifle i utborede startpistoler,» sa overlærer Kjelberg ved Østensjø skole. En gutt ved skolen ble blind på ett øye som følge av skytingen. VG brukte knapt en kvart side på saken. Overlæreren ba fedre lære barna sine forsvarlig omgang med våpen.

På femtitallet var også overfall, ran og drap på drosjesjåfører et stort problem. Det ble diskutert om sjåførene skulle bevæpnes, eller kanskje få blålys på taket? I september 1957 skrev VG på lederplass at «det er meget forståelig at drosjefolkene reagerer på de overfall som drosjesjåfører med lengre eller kortere mellomrom blir utsatt for». Samtidig likte avisa dårlig at Oslo-sjåførene stanset all drosjetrafikk i to timer. «Vil de demonstrere sin misnøye med et eller annet, får de gjøre det i former som ikke rammer uskyldig tredjemann», skrev VG.

Boligkriser rammet 1900-tallet på rekke og rad. I februar 1986 skrev Aftenposten at 40 prosent av osloborgere mellom 17 og 30 år bodde hjemme hos foreldrene. I desember meldte avisa at prisen på en gjennomsnittlig OBOS-bolig hadde steget med 29 prosent i løpet av året. Det betydde ikke at renta gikk ned. I januar 1987 sa OBOS-direktør Martin Mæland at de nye utlånsrentene, fra 15 til 20 prosent effektiv rente, ville bidra til å stenge stadig flere ute fra boligmarkedet.

På samme tid, midt på åttitallet, var flere osloskoler fortsatt uten vannklosett. I desember 1987 skrev Aftenposten om Klemetsrud skole, hvor elevene ble tilbudt vakuumklosett. De bråkte så mye at de yngste ikke turte å bruke dem. Isteden fikk de en bøtte å tisse i. I skolens hovedbygning trakk det fælt fra vinduene. Panelovnene hang tett og ga barna brannsår. I sløydsalen jobbet elevene med løsemidler – uten ventilasjon. «At det lekker fra taket og det må settes opp musefeller i gymnastikksalen, synes heller ingen er særlig festlig,» tilføyer avisa.

Etter å ha lest om vold, boligtrøbbel og lav standard i gamle aviser, slår det meg at krigstypene mangler. Problemene omtales stort sett med knusende ro. De får mindre oppmerksomhet enn den minste renteendring, krangel eller muselort i skolebygg i dag. Til sammenligning virker det som om dagens aviser er skrevet i fylla. De forteller de samme «sjokkerende» historiene gang på gang, med mye patos og altfor høy stemme.

Mye var ikke bedre før, men avisene var mer saklige, og folk var kanskje mer robuste.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Oslo selger sjela


Oslo er blitt grådig. Det truer de selvstyrte kulturelle oasene som gjør bylivet verdt å leve.

lufthavna

I Toftesgate 69 på Grünerløkka snakker folk med fremmede. Her kan du sitte i kinoseter fra Klingenberg og drikke kaffe. Du kan lese tegneserier i lyset fra en gammel hårføner, som er blitt lampe. Den ene dagen er det jazzkonsert, den neste folkemusikk eller rock. Krysser du bakgården, ser du noe mer spennende enn OBOS’ nye yndlingsfarge, grå. Grafittikunstnere har dekorert veggene. Innenfor fins Café Mir, galleri, øvingslokaler og arbeidsrom.

En ikkekommersiell stiftelse driver hele huset, som kalles Grünerløkka lufthavn. =Oslo var der i 2012. Reportasjen vår kom aldri på trykk: Lufthavnas framtid ble plutselig usikker. Det er den fortsatt. Oslo kommune vil totalrehabilitere Toftesgate 69. Dette kalles gentrifisering, og rammer mange spennende miljøer i byen. Fasader poleres, og gamle leietakere erstattes med nye og rikere. Mangfold og viktige møteplasser forsvinner.

Da jeg kom til Oslo i 1998 virket byen kald, inntil jeg oppdaget kulturhuset Volapük. Andre har oppdaget steder som Hausmania, Sjokoladefabrikken og Borgen. Nå må selvstyrte kulturelle oaser kjempe for livet. Borgen ble revet i 2012. Det var et møtested drevet av kunstnere, arkitekter, musikere og håndverkere. De leide lokalene billig og laget kulturhus. Borgen lå der det nå kalles Bjørvika. Ifølge Oslo kommunes fjordbyplan skal Bjørvika ha «mangfold», og «rom for det uventede». I virkeligheten preges bydelen av banker, forsikringsselskaper og leiligheter til 80 000 kroner kvadratmeteren.

Mine beste oslominner stammer fra de upolerte lokalene. Der man kan slenge seg ned uten å føle at man forringer møblene. Der en =Oslo-selger er like velkommen som en milliardærsønn (jeg har møtt begge på Volapük). Der en 80 år gammel «oslogutt» diskuterer politikk med en nyinnflyttet student i dokøen. Der en rumensk familie plutselig holder konsert i bakgården. Der en ung jente med sosial angst leser diktene sine for første gang. Dette skjer ikke i foajeen til et forsikringsselskap.

Oslos ubrukte tomter og forfalne bygg har ofte tiltrukket seg idérike folk. En branntomt i Gamlebyen sto urørt i 12 år, før en gruppe slo seg ned i campingvogner. De dyrket grønnsaker, laget konsertscene og folkekjøkken med gratis mat. De fikk råvarer som var til overs fra butikker. I 2014 ble Brakkebygrenda i Gamlebyen revet, etter femten år. Tomta skulle selges. Jo rikere by, jo trangere kår for sosiale eksperimenter. Oslo vil ha folk inn i boksen – eller den eksklusive leiligheten, som det heter i reklamen.

Flere har påpekt at Oslos skjebne er overlatt til eiendomsutviklere, uten lokalpolitisk styring. Velstående folk vil bo sentralt og oppleve en levende, urban kultur. De driver opp prisene i sentrum. Lokalene blir for dyre for dem som skaper den spennende kulturen. Cafékjeder som styres fra hovedkontoret i Florida overtar gatene.

Hva er vitsen med en by hvis den gjør det vanskelig å teste ut ulike livsstiler og uttrykksformer? Hvorfor skal ikke mine etterkommere få oppleve friheten i de upolerte lokalene?

6 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Professor Gundersens irrasjonelle skepsis

Det er nærast ei naturlov: Når advokat Cato Schiøtz opnar munnen om Snåsamannen, er professor Kristian Gundersen på pletten for å forsvara fornuft og rasjonalitet. Men det «vitskaplege» verdssynet Gundersen forfektar er alt anna enn rasjonelt.

JF
GJESTEBLOGGER
Jarle Fagerheim er min samboer.

 

Skal vi tru Gundersen og naturvitarar flest, lever vi i ei objektiv, fysisk verd av materie. Alt vi opplever i denne verda er resultatet av korleis abstrakte lover verkar på elementærpartiklane. Når vi er i stand til å oppleva noko som helst, er det fordi partiklane i hjernen vår er skrudde saman slik at dei gjev oss eit indre liv av sanseinntrykk, tankar og kjensler. Utan hjerne, inga oppleving.

Problemet er dette: Vi har ingen «objektiv» grunn til å tru at hjernen gjev oss noko sant inntrykk av den verkelege verda. For alt vi veit lever vi i ein datasimulasjon. Vi kan aldri få vita noko anna enn hjernen fortel oss. Men kvar kom ideen om ei objektiv, fysisk verd frå til å byrja med? Frå den same hjernen som vi ikkje kan lita på!

Ein rasjonell skeptikar er altså nøydd til å tvila på at universet verkeleg eksisterer. Det er ingen tvil om at vi opplever eit univers, men at universet eksisterer hinsides og uavhengig av denne opplevinga, og attpåtil skapar henne, er ein spektakulær påstand. Ein så ekstraordinær hypotese må forkastast dersom det finst ei mindre uturleg forklaring på det vi opplever. Og det gjer det.

Eg tenkjer, altså er eg. At eg har eit indre liv er det einaste empiriske faktum eg kan slå fast utan fnugg av tvil. Nesten like sikkert kan eg slå fast at Kristian Gundersen òg har eit indre liv. Dessutan opplever eg den same «fysiske verda» som Gundersen. Men den fysiske verda er like fullt ei oppleving frå ende til anna: ei kollektiv oppleving, ein slags delt draum.

Den enklaste forklaringa på det er at det berre finst éin draum, ei einaste underliggjande oppleving. Tenk på ein malstraum i eit elvestryk. Straumen er ein varig, «separat» del av elva. Men djupast sett er malstraumen berre ein straum av vatn, akkurat som resten av elva. På same måte som ei elv kan innehalda fleire malstraumar, kan vi tenkja oss at den same røyndomen (på bokmål: ‘virkeligheten’) inneheld mange ulike individuelle opplevingar. Det nynorske ordet treff spikeren på hovudet: Alt som finst er verda vi røyner, altså opplever.

I motsetnad til ideen om ei objektiv, fysisk verd, føreset dette synet ingen ting anna enn det vi kan røyna direkte. Alt vi gjer er å sjå den individuelle opplevinga — som openbert eksisterer — som ein del av ein større røyndom. Ingen går rundt og trur at det vi opplever i ein nattedraum eksisterer uavhengig av draumen. Vi vaknar om morgonen og innser at røyndomen er større. På same måte har mange menneske opplevd å «vakna opp» frå den daglegdagse opplevinga til ein endå større røyndom, til dømes med hjelp av psykedelika eller meditasjon.

At «naturlovene» forklarar alt vi opplever er ingen vitskapleg konklusjon. Det er ein trusartikkel som går religiøse skrifter ein høg gang. Det einaste vi kan slå fast er at naturlovene forklarar naturen. Men naturen er berre det røyndomen ser ut som i vanleg, vaken tilstand. Naturen er ikkje røyndomen, berre eit bilete av han. Å bruka den vitskaplege metoden for å finna ut kva røyndomen er, er som å prøva å finna ut kva Mona Lisa tenkte ved å studera måleriet til Da Vinci.

Når Kristian Gundersen prøver å løysa Snåsakoden med den vitskaplege metoden, minner det om mannen som insisterer på at han har mista brillene sine under eit gatelys. Sjølv om brillene openbert ikkje ligg der, held han fram med å leita — for det er jo der lyset er.

Heldigvis har vi all grunn til å tru at røyndomen er større enn det vitskapen kastar lys over. Som Richard Conn Henry, professor i fysikk og astronomi ved Johns Hopkins-universitetet, skreiv i eit essay i tidsskriftet Nature for nokre år sidan: «Universet er immaterielt — mentalt og andeleg. Live, and enjoy.»

matrix

Legg igjen en kommentar

Filed under Kommentar

Naturen ble djevelens domene

Det er ikke tilfeldig at djevelen har horn og klover. Kristendommens syn på dyr og natur er en viktig årsak til miljøkrisen, mener en dansk religionshistoriker.

devil

Et flertall av mennesker har vært religiøse i tusenvis av generasjoner. Ifølge forskning er Homo sapiens antakelig disponert for det nevrologisk. Verdier som bygges inn i religioner, kan bli svært slitesterke. I noen tilfeller kan vi være glade for det. I andre tilfeller er det katastrofalt.

Hvis dyrene kunne snakke, ville de neppe bekjent seg til kristendommen. «Menneskeheten har ingen forpliktelser overfor dyr», sa Pave Pius IX på 1800-tallet. Tidligere hadde kirken gitt djevelen horn, klover og andre dyreatributter. Slik lignet han naturguder som Pan og dyrenes beskytter Cernunnos. Kirken ville ha slutt på at folk dyrket naturen som noe guddommelig. Folk som tilba naturguder, skulle overbevises om at de tilba djevelen. Ifølge kristendommen er mennesket det eneste vesenet skapt i Guds bilde. Vi skal herske over dyr og natur, ikke holde dem hellige.

Syndefallet gjør vill natur til noe djevelsk. Satan er «denne verdens fyrste», mens Gud er av en annen verden. I hundrevis av år ble denne forestillingen tatt på ramme alvor av kristne misjonærer. De belærte pygmeer og hottentotter om at Gud ikke fins i naturen. De raserte hellige skoger. Naturdyrkelse ble sett på som avgudsdyrkelse, noe uforstandige folk drev med.

Både i kristendom, jødedom og islam er det Guds vilje at mennesker skal «bli mange» og utnytte naturen. Dette synet har moderniteten aldri tatt oppgjør med, sier den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener. Tvert imot har moderne mennesker tatt det et skritt videre. En nedlatende holdning til naturen gjør det mulig å overkjøre den i jakten på profitt. Avansert teknologi gjør det også mulig å skade naturen som aldri før. Vi gjør lite for å begrense befolkningsveksten, og mye for å øke den økonomiske veksten.

Vi føler oss smarte, men økologisk sett er vi de dummeste menneskene i verdenshistorien. Vi raserer miljøet i økende tempo, selv om vi har mye kunnskap om konsekvensene. Nå er nivået av klimagasser i atmosfæren høyere enn på 800 000 år. Halvparten av regnskogen som holder på fuktighet er borte. 90 prosent av de store fiskene er forsvunnet fra verdenshavene. Fra 1970 til 2010 ble antall ville dyr på jorda halvert. Matjorda eroderer mye raskere enn den regenereres.

I tusenvis av år ble menneskers grådighet holdt i sjakk av naturreligion, også kalt paganisme. Det skriver Herbener om i sin nye bok «Naturen er hellig». Før de monoteistiske religionene, var Gud tilstede over alt i naturen. Ånd var ikke noe utenfor verden. Å respektere det åndelige var det samme som å respektere naturen. Rester av slik religion ser vi hos mange urfolk i dag. En nyere undersøkelse fant 330 plantearter i en hellig skog i Nigeria. Ikke-hellige områder omkring hadde bare 23 arter. Urfolks territorier er de områdene i verden med mest naturmangfold.

Da vi oppdaget at vi hadde en klimakrise, ble det populært å putte ånden inn i naturen igjen. Nypaganister holdt naturen hellig, og la ritualene sine utendørs. Pave Frans skrev et «klimabrev» til verdens katolske biskoper og prester. Å beskytte naturen er avgjørende, skrev han, blant annet for ens eget åndelige liv. I Danmark erklærte talskvinne for Det Islamiske Trossamfund Bettina Meisner at Muhammed var en «pionér innen naturvern».

Herbener tror ikke vi kan redde miljøet ved å bekjempe religion. Vi må heller fremme økologisk ansvarlige religionsformer. De har større evne til å engasjere folk enn grafer over CO2-utslipp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sammenligner Snåsamannen med en mester i sjakk

Joralf Gjerstad utfordrer virkelighetsforståelsen til oss som lever akkurat nå. Ingar Sletten Kolloen var nysgjerrig nok til å bli kjent med ham.

JoralfKolloen

En lengre versjon av dette intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 11/2008.

Den tidligere sjefredaktøren i lokalavisa på Lillehammer er en mann med tyngde. Han skrev en tobinds murstein om Knut Hamsun, til kritikernes elleville begeistring. Hvorfor ville han plutselig skrive om en 82 år gammel «håndspålegger» fra Snåsa?

I 2007 var navnet «Snåsamannen» ukjent. Et søk i Retriever mediearkiv gir to treff. Der har en 19 år gammel snåsamann kjørt traktor i fylla. Joralf Gjerstad var godt kjent i Snåsa på dette tidspunktet, men ingen rikskjendis. Det skulle forandre seg totalt året etter, som følge av Ingar Sletten Kolloens bok.

Forfatteren visste at virkelighetsoppfatninger kunne snus på hodet. Han var ung i 1968, da ungdom stilte spørsmål ved det meste. I denne perioden ble han kjent med den «alternative» verden. Den sindige gudbrandsdølen ble ikke videre begeistret.

– Jeg synes det var mange hysterikere i det alternative miljøet. Det orket jeg ikke. Joralf Gjerstad opplever jeg som en meget hverdagslig mann. Det var en av grunnene til at jeg ville skrive om ham.

Da Ingar kom til Snåsa, la han fort merke til noe spesielt ved Joralf. Han strakte seg mot telefonen før den begynte å ringe.

– Det var nifst. Han tok ikke alle telefoner, for han visste på forhånd hvilke som var viktige. Han kunne også si de underligste ting om meg som stemte.

Det er som om Joralf tar ibruk en ekstra sans, mener Ingar. Etter hvert har han lært seg å slå den av, for den kan være utmattende.

– Før var det vanskelig for ham å gå på butikken fordi han tok inn så mye. Det betyr ikke at han vet alt om alle.

Et kapittel i boka «Snåsamannen» handler om den frie viljen. Hvor fri er den? Joralf mener at de grove trekkene i livet ligger fastlagt, men at mennesker har x antall muligheter, som en sjakkspiller. En virkelig god sjakkspiller kan se 15-20 trekk framover. Spilleren vet at om fem trekk er det 90 prosent sannsynlig at en bestemt brikke vil bli slått ut av en annen bestemt brikke. Ingar sammenligner Joralf med en verdensmester i sjakk.

Var du redd for å bli latterliggjort med denne boka?

– Nei, jeg er en seriøs forfatter. Jeg ville ikke brukt et minutt på Joralf hvis jeg ikke syntes det var viktig. Hvis folk mistror meg, er det ikke mitt problem.

Joralf er svært positiv til leger og legevitenskap, forteller Ingar. Han har hatt mange leger som pasienter, og mange har sendt sine egne pasienter til ham. Noen mennesker har behov for å stemple Snåsamannen som farlig. En gang det skjedde, rykket fylkeslegen i Nord-Trøndelag ut i avisa og forsvarte ham. Kommunelege Olgeir Haug i Snåsa ble kvitt en øyelidelse etter behandling hos Joralf.

Det spekuleres i om Joralf også har hjulpet medlemmer av kongefamilien. I hvert fall mottok han Kongens fortjenestemedalje allerede i 2003.

– Joralf vil ikke bli kalt healer. Han tar avstand fra suspekte deler av alternativbransjen. Han har alltid levd enkelt og alltid vært en del av bygdelivet.

Ingar mener at Joralfs evner er medfødt.

– Jeg tror det er som med andre egenskaper. Du kan ikke bli et musikalsk geni uten å være usedvanlig musikalsk. Men du må utvikle det, og det har Joralf gjort. Han føler at hans oppgave i livet er å hjelpe medmennesker i nød. Det har også ført med seg mange vonde opplevelser. Det er ikke alle han kan hjelpe.

Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz er Ingars venn, og fikk bli med ham til Snåsa. Advokaten uttalte senere at «Joralf oppfyller de strengeste strafferettslige beviskrav». Han sa også at dette utfordrer den rådende virkelighetsforståelsen innen kulturliv og akademia, som bannlyser alt oversanselig.

– Jeg lurer på om dette er den viktigste boka jeg kommer til å skrive, sier Ingar. – I vår tid tror jeg vi skal begi oss inn i sjarlatanbransjen, og hente ut det som er ekte.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Gutten som sluttet å være ekstremist

Det går an å forandre seg. Én og samme person kan bli både islamkritiker, islamist og ressursperson. Her er historien om en av mine mest fascinerende Facebook-venner.

Da jeg registrerte meg på Facebook i 2007, gjaldt det å finne igjen gamle bekjente, venner og uvenner. Folk brukte nettstedet til å skrive det de ville sagt til en halvgod venn. De fortalte hvor mye de gledet seg til helga og hvor de skulle i ferien. Etter å ha lest ti meldinger på rad av typen «endelig helg», skjønte jeg at «vennekretsen» måtte utvides.

I dag blir ukjente venner på Facebook gjennom felles interesser. En av mine Facebook-venner som jeg aldri har møtt, har gjort sterkt inntrykk. Han ble døpt Per, og liker å engasjere seg inderlig. En gang var han blitzer med rosa hanekam. Da moren ble alvorlig syk, begynte han å gruble over store spørsmål. Han ble en krass kritiker av islam på nettsteder som islam.no. Muslimene svarte ikke med hat. De omfavnet ham med vennlig opplysning.

Islamkritiske Per fikk snart noe nytt å engasjere seg i. Det hjelper å bli inkludert. Det kan forandre hvem som helst. I 2009 konverterte Per til islam, 20 år gammel. I oppveksten strevde han med å knekke de sosiale kodene. Per har både Aspergers syndrom og ADHD. I Koranen fant han så tydelige regler at han slapp å gjette seg fram. Der sto det ikke bare at man skulle gi til de fattige. Det sto også hvor mye man skulle gi.

Muslimen fra Nøtterøy var godt stoff i lokalpressen. Snart ble han mobbet ut av nærmiljøet. Per ville ikke at familien skulle lide, og skiftet navn til Yousef Assidiq. Han følte at samfunnet var imot ham. Når ekstremister snakket om en krig mellom Vesten og islam, stemte det med Yousefs erfaring. Så fort han ble muslim, ble han utstøtt, og mistet de gamle vennene. Samtidig var det én jevnaldrende i nærheten som brydde seg. Den unge ekstremisten Mohyeldeen Mohammad fra Larvik ble Yousefs nye bestevenn.

Yousefx2

Yousef — nå og da.

Yousef havnet i et lite, ekstremt miljø. Miljøet kunne ikke fordra Islamsk Råd, som ba muslimer la være å demonstrere mot Muhammed-karikaturer. Yousef sto i spissen for en slik demonstrasjon, og han så på al-Qaida som helter. Men en dag fikk han nok. Mohyeldeen sa offentlig at homofile må drepes. Yousef trengte ikke slike venner, for han hadde andre som var glade i ham. Familien hadde aldri støtt ham ut. Yousef brøt med de høyrøstede islamistene. Han ble en vanlig muslim og fikk bedre venner, som Faten Mahdi Al-Hussaini. De to startet organisasjonen JustUnity, for å forebygge ekstremisme. Siden har de oppsøkt ungdom som er iferd med å bli radikalisert. Yousef vet at de kan forandre seg, slik han selv gjorde.

Yousef skriver ikke om helg og ferie på Facebook. Han skriver om hvor lite islam betyr i ekstreme grupper som hevder å representere religionen hans. CV-en til Norges mest berømte islamister er full av narkotikasalg og annen klassisk kriminalitet. Yousef skriver om barndommen med to psykiatriske diagnoser, og foreldrene som fikk høre at han aldri ville klare seg selv. I dag får han unge menn til å snu på Gardermoen når de vil slutte seg til IS i Syria. Yousefs arbeid mot ekstremisme blir lagt merke til internasjonalt, og FNs generalsekretær ber ham om innspill.

Vi må ikke vende ryggen til ungdom som radikaliseres, sier Yousef. Dette er ungdom som mangler sosial støtte. Derfor er de lette ofre når ekstremister viser dem omsorg og gir dem en betydningsfull rolle. Vi må inkludere de unge i et bedre miljø. Vi må få hjelpetiltak til å forstå dem og arbeidslivet til å gi dem en sjanse.

Jeg vet at Yousef har rett. I =Oslo har vi magasinselgere som har drept, truet og begravd seg i konspirasjonsteorier. I dag er de samme personene godt likt av kunder og kollegaer. Hat omvender verken heroinavhengige eller de som ruser seg på ekstreme meninger. Vil du at noen skal dele dine verdier, er den sikreste metoden å omfavne dem.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Bytt ut den tungsindige trenden

Vi var på visning i utkanten av byen. Boligfeltet ble bygd på 1970-tallet. Det var ennå ikke malt i tidsriktige farger. Vi møtte en rød lavblokk bak noen gule rekkehus i samme borettslag. Vi ble glade av å gå mellom dem. Vi flyttet inn i den røde blokken og malte TV-stua oransje. Så kom rehabiliteringen. Alle fasader ble grå. Var det sol når vi gikk ut, så det likevel overskyet ut. I dag er flere fargerike borettslag i nærheten blitt grå. I Dagens Næringsliv leser vi at fire av fem solgte malingsspann de siste 10-15 årene er nyanser av hvitt, grått og svart. 80 prosent av nordmenns biler har også disse fargene.

Slik var det ikke før. Avisene forteller om naboer som krangler om fargen på hus. Den gærne innflytteren malte huset lilla eller lysegrønt, og naboene «fikk sjokk». Frykten for å skille seg ut kan føre til at huseiere velger bort spreke farger. Mye tyder på at vi er mer fargeglade enn husene våre avslører. I Stavanger ligger Øvre Holmegate. Før var gatemiljøet anonymt, hvitt og grått. Det var et dødt sted, der forretninger strevde.

Tom Kjørsvik drev en frisørsalong i gata. Han fikk en idé om å male husene i sterke farger. Både huseiere, byantikvaren og bystyret var skeptiske. Men frisøren ga seg ikke, og fikk sjansen i 2005. Husene ble malt lilla og gule, rosa og turkise – veiledet av en billedkunstner. Da skjedde det noe. Folk strømmet til, kreative bedrifter etablerte seg og boligprisene steg. Ingvill Bjorland flyttet til gata rett før den ble malt. Noen år senere var verdien av leiligheten hennes tredoblet, forteller NRK Rogaland. Turistene kom også, slik de lenge har gjort til fargerike Bryggen i Bergen og Bakklandet i Trondheim.

fargegata1

Vi sier vi vil ha valgfrihet og være oss selv. Likevel bor vi i de samme fargene. Inne er det hvitt, ute er det ofte grått. Fargeekspert Dagny Thurmann-Hoelseth sier at grå vegger kan gi tungsinn og gjøre oss late. Hvite vegger stresser underbevisstheten, senker konsentrasjonen og fremmer hodepine. Disse fargene går også igjen på arbeidsplasser og institusjoner. Det finnes mye kunnskap om fargenes betydning for folks helse og trivsel, men den brukes ikke av norske fagfolk, sier hun til fagpublikasjonen ifi.no

Kathrine Aspaas reflekterer rundt den triste trenden i sin nye bok «Rosa pønk». Vi kobler de nøytrale fargene til det seriøse og effektive, skriver hun. Vi har et kulturelt klima der skepsis og pessimisme oppfattes som seriøst. Både kvinner og menn skjuler sin feminine, lekne og følsomme side. Angsten for å bli kritisert, latterliggjort og utestengt styrer valgene våre. Men småjenter velger fortsatt rosa. Det er ikke et problem, mener Kathrine. Problemet er at vi synes det er et problem.

Når fanger settes i isolat, er fravær av fargestimuli en del av straffen. La oss ta fargene tilbake før vi ender opp som fanger i våre egne hjem.

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka (foto fra lanseringen)

Før hun ble kjernefysiker, ble Sunniva Rose oppfattet som dum fordi hun kledde seg i disse fargene. Kathrine Aspaas likte rosa i all hemmelighet til hun ga ut denne boka.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Muslimhatere og islamister har mye til felles

Før kalte vi dem pakistanere, og ga blaffen i at de var muslimer. Så kom 11. september 2001 og kommentarfeltet.

nettroll

De siste ukene har jeg studert en fremmed kultur. Medlemmene advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. Noen forsvarer vold mot folk med et annet livssyn. De forstår seg selv som helter i kampen mellom det gode og det onde. Presenterer man et annet syn i gruppene deres på internett, blir man kastet ut. Jeg snakker om de radikale muslimhaterne og organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge).

De mener landet vårt er invadert av en homogen horde maktsyke muslimer. Merkelig nok har ikke disse dannet et politisk parti. SIANs medlemmer forklarer det slik i sin Facebookgruppe: Arbeiderpartiet er alle muslimers drømmeparti. Beviset er den livsfarlige Hadia Tadjik, eller «Jihadia» som SIAN kaller henne. Endelig har Norge fått en vaskekte muslim i toppolitikken. Det gjør livet lettere for muslimhaterne. De slipper å lete desperat etter islam-lus i CV-en til Jonas Gahr Støre («Judas»).

Med sin innvandringspolitikk beviser Ap at de hater ekte nordmenn. Følgelig elsker de nordmannens rake motsetning: den late og selvgode muslimen som bare går rundt og NAVer. (Nei forresten, hans tiltakslyst er grenseløs når det gjelder å voldta og drepe nordmenn). Et SIAN-medlem skriver:

«Å importere et folk til sitt land, som åpenbart, kun er her på falske premisser, nemlig å overta styre og stell, med sin egen lov og for å utrydde den etniske befolkningen, må ansees som oppfordring til folkemord og er derfor å betrakte som landssvik!»

SIAN er programforpliktet til å elske det etnisk norske folk. Problemet er at de misliker de fleste av oss. De 800 000 nordmennene som stemmer på landets største parti er landssvikere. Likedan alle nordmenn som har et nyansert syn på muslimer. Hater du ikke muslimer som gruppe, spiller det ingen rolle om du elsker ytringsfrihet, demokrati og velferdsstat. Og er du muslim, hater du norske verdier. Det vet SIANs medlemmer med sikkerhet. De har nemlig lest det på hverandres blogger. Ingen truer SIANs verdensbilde mer enn moderate muslimer. Når muslimer forsvarer norske verdier er de  farlige løgnere. Den muslimske feministen Bushra Isaq ble drapstruet av norske muslimhatere, og trakk seg fra offentligheten. Den muslimske homo-aktivisten Amal Aden trues både av muslimhatere og islamister.

Noen ekstremister bekjenner seg til islam. De advarer mot grusomme følger hvis folk ikke våkner og overtar deres verdensbilde. De forsvarer vold. De truer moderate muslimer. De har forlest seg på hverandres forskrudde ideer. Slike holdninger og handlinger frastøter folk flest. Islamister og muslimhatere har en felles interesse av å skape konflikt. Folk flest har fredeligere interesser, også når de er muslimer.

Jeg bor i Groruddalen. I nabolagets butikker jobber muslimer fra grytidlig om morgenen. Det lokale biblioteket på Furuset er ett av Oslos best besøkte. Ofte er det fullt av muslimske jenter med høye ambisjoner på skolen. Mine muslimske naboer virker mer opptatt av familiens ve og vel enn av å voldta meg og innføre sharialover i Norge. De deler neppe alle verdiene mine, men de behandler meg som folk likevel. Den muslimske bestefaren over gangen hjelper meg med å skifte sikringer og gir meg mat han har kjøpt på svenskehandel.

Er muslimene jeg møter bare gode skuespillere? Jobber de på Kiwi for å radikalisere kollegaene? Får de barn for å overta landet, og ikke for å nyte familielivet? Er de høflige mot meg fordi de vil omvende meg til islam? Å tolke det slik krever både fantasi og fornektelse. Jeg må nekte å se at muslimer har de samme menneskelige behovene som meg. Jeg må tro at alle sammen tolker den eldgamle, poetiske Koranen helt likt – slik muslimhaterne tolker den. Jeg må se på muslimer som noe annet enn mennesker. For å klare det, må jeg møte dem gjennom media.

Nyheter handler ikke om det folk flest gjør ofte. Nyheter forteller om unntakene, det som vekker oppsikt. Media har klart definerte helter og skurker som står mot hverandre. Det kalles dramaturgi og brukes i historiefortelling. SIAN forveksler dramaturgien med hele virkeligheten utenfor. SIANs hovedaktivitet er å dele og kommentere nyheter fra hele verden der skurken (muligens) er muslim. Hatet deres har plass til mange flere enn de som beviselig er muslimer. Når høyreekstremister tenner på asylmottak i Europa, heier SIAN i kommentarfeltet: «Bra!! Fortsett med detta!»

Kjære SIAN. Jeg skjønner at dere liker kameratskapet deres. Det kan være krevende å skaffe seg venner. I Facebook-gruppen deres er terskelen lav. Sier du noe stygt om muslimer, er du godtatt. Da sitter komplimentene løst. Samfunnet utenfor kan være hardt. Det kan være vanskelig å konkurrere akademisk med de muslimske jentene (Hadia har mastergrad både i jus og menneskerettigheter. Bushra er forsker og utdannet lege). Likevel er jeg sikker på at dere kan oppnå tilhørighet uten å hate muslimer generelt. Prøv å delta i foreninger som fremmer likestilling, homofiles rettigheter og andre «norske» verdier. Et annet tips er at dere uttrykker dere noe mer hjertevarmt enn dette:

«Alt faenskape vi må finne oss i å så følger med di jævla muslimene di på død å liv skal ha inn i lande vårt!!!»

«Jg synes virkelig synd på våre ungdommer som skal vokse opp med disse udyrene som ikke har annet i sinne en å torturere og drepe fredelige og uskyldige mennesker.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når hjernen åpner dørene


Forbudet mot narkotika har også rammet kunnskapen om stoffene. Myter har levd glade dager, men det er i ferd med å snu.

psykedelika-ill

Illustrasjon: Haakon Hoseth

Da jeg vokste opp, var Ingvar Ambjørnsen den eneste vi kjente til som hadde røkt hasj. Vi syntes han skrev skikkelig bra bøker om Pelle og Proffen. Noen mente det skyldtes hasjen. Andre stusset over at han ikke var død – av hasj. Senere fant jeg ut at nesten en tredel av nordmenn har prøvd hasj. Altså er det et hav av folk som verken døde av det, eller ble geniale forfattere.

Ambjørnsen har brukt enda mer myteomspunnede stoffer, som LSD og psilocybin. Disse stoffene, såkalte psykedelika, gir et annet perspektiv på virkeligheten. The Beatles brukte dem. Apple-gründer Steve Jobs tok LSD på college, og sa det var «en av de to eller tre viktigste tingene» han hadde gjort i livet.

Mennesker har brukt psykedeliske planter og sopp i flere tusen år. I 1938 ble psykedelika fremstilt kjemisk i form av LSD. Da hippiene oppdaget stoffet, fulgte en revolusjon i livsstil, livssyn og kunstneriske uttrykk. Amerikanske myndigheter var ikke begeistret for maset om fred og den slags. I 1971 ble psykedelika forbudt, ti år etter at FNs narkotikakonvensjon forbød mange andre stoffer. Mytene sa at psykedelika skapte avhengighet og psykoser.

Siden er det forsket lite på disse stoffene. Jussen har gjort det komplisert. I senere tid har det løsnet i flere land, og forskningen knuser myter. Psykedelika er ikke vanedannende. Selv rotter nøler med å forsyne seg når de får fri tilgang. En studie som omfattet 130 152 amerikanere fant ingen sammenheng mellom bruk av psykedelika og psykose. Stoffene viser dessuten lovende medisinske egenskaper.

At psykedeliske opplevelser kan være skremmende, er ingen myte. Det vet forfatteren Mads Larsen, som har tatt psykedelika flere ganger. Han karakteriserer det som meningsfullt, men krevende. «Det er ikke et avslapningsmiddel, eller noe du tar for å komme deg bort. Tvert imot kommer du deg selv nærmere. Det hjelper deg å åpne noen dører i hjernen som ellers er lukket», sier han til Dagsavisen.

Jeg har aldri prøvd psykedelika. Men jeg har brukt et annet stoff som kan åpne dører i hjernen. Det kan jeg trygt anbefale, og Ingvar Ambjørnsen har tatt mye av det. Stoffet kommer i svært mange varianter. I Norge forbød vi et slikt stoff i 1957, og et annet i 1966. De skadet ikke kroppen, men de kunne gi folk nye og skumle ideer. Selv er jeg blitt både skremt og opplyst.

Stoffet bør inntas i rolige omgivelser. Det er lett å bestille på nett. En dose kan koste flere hundre kroner og forandre folk. De kan begynne å tro at de har et indre liv. Det kan føre til selvstendige tanker, som skiller seg fra mer vanlige tanker i samfunnet. Jeg må tilstå at jeg tar stoffet daglig. Det er nok mindre slitsomt enn LSD for de fleste. Du slipper å få sansene skjerpet og bombardert.

Jeg snakker selvfølgelig om lesestoff, nærmere bestemt bok. Boka står i ledtog med forbudte stoffer. Det fins utallige bøker om de vidt forskjellige substansene vi kaller narkotika. I boka «Decomposing the Shadow» skriver James W. Jesso godt om terapeutisk bruk av psilocybin. Det er noe helt annet enn festbruk.

NB! Det er ikke ufarlig å lese slike bøker. Du risikerer å få et nyansert syn på sekkeposten narkotika. Du kan bli rusa på kunnskap, og få lyst på mer. Kanskje blir du også litt mer genial.

Noen måneder etter at jeg skrev dette kunne det vitenskapelige tidsskriftet Nature fortelle at Magic-mushroom drug lifts depression in first human trial.

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nabolaget som nyter sjelen og spinaten

Den norske kulturen er egentlig en haug med ulike kulturer. La meg beskrive en kveld i en større leilighet på Frogner.

Noen steder hører de på jazz og klassisk og er opptatt av internasjonal politikk. Andre steder går det mer i danseband, bil og motor. Nettsiden nabolag.no viser hva som interesserer en typisk person på hundrevis av steder i Norge. Her skal jeg ta for meg et nabolag som ligner mest på førstnevnte.

Vi er i Bygdøy Allé, på rett side av Gimle kino (vestsiden). Invitasjonen er sendt ut på e-post: Kjære dere. Denne gang vil vi ta opp spørsmålet om universets opprinnelse. Vi samles omkring dette og et måltid. Bidrag til matbordet er velkomment. Drikke bes medbrakt.

Universets opprinnelse skal jeg takle. Men hva slags mat liker de å spise? Hvordan skal jeg presentere meg? Vil de le av den billige vinen min? Skal jeg sette meg i en av de tre små sofaene før måltidet, eller er de til pynt? Jeg deler abstrakte interesser med nabolaget i vest, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg der. Jeg kommer tross alt fra innlandet.

De andre gjestene presenterer seg i flere generasjoner. («Min farfar kjente jo din far som var professor der og der»). Jeg så ikke snurten av en professor før jeg var 20. Så oppdager jeg at alle har innesko unntatt meg. Jeg lurer på om noen ser det, og om jeg holder vinglasset riktig. De andre har begynt å dele sine erfaringer med psykoanalyse. Damene er svake for Carl Gustav Jung, og har jobbet mye med drømmene sine. Der jeg kommer fra snakker folk om ryggproblemer, ikke om sjelekvaler.

Jeg lurer på hvor fort det tar seg ut å drikke av hvitvinsglasset. Plutselig er jeg den eneste som har glasset i hånda. Hvor har de andre satt glasset sitt? (Riktig svar: på flygelet). Ved siden av flygelet står to småjenter og spiller fiolin. Jeg lurer på hvor jeg har hørt melodien før. Jo, det er en av ringetonene på mobilen min! Jeg prøver å like fiolinversjonen, men tankene vandrer til en mulig popversjon.

Fiolinsøstrene neier. En mann ved navn Victor, som presenterte seg som komponist og fritenker, holder en spontan tale. «Man blir musikken, og musikken blir en selv,» sier han. «Å innlate seg på musikkens premisser blir dermed å sette sitt eget subjekt på spill.»

Så åpnes de doble fløydørene inn til det plassbygde kjøkkenet. Hva skal vi spise? (Riktig svar: quinoasalat, bønnesalat, couscoussalat, rabarbrapai, spinatpai, speltfocaccia, etc.) Jeg turte ikke å ta med mat, men på kjøkkenøya er det mat nok til en hel vegetarkongress. Der jeg kommer fra koser vi oss ikke med sunn mat, men her smaker den godt.

En teoretisk fysiker som også er en anerkjent kunstner tar ordet. Han sier at Big Bang er en teori og ikke et faktum. Endelig er den kompliserte delen av kvelden over. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor universet kommer fra.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Shoaib sorterer merkelappene

Intervjuet sto på trykk i =Oslo i 2011.

Da Shoaib Sultan kom til Norge ble han bare kalt innvandrer. I dag kalles han muslim, og blir tillagt holdninger han ikke har.

shoaib11

Shoaib Sultan vandret ikke inn i Norge. Han krabbet. Som ettåring kom han til Oslo i 1975, fra en jevnstor by i Pakistan. «En liten by», som han selv kaller det. Mens han gikk på barneskolen flyttet familien til et adskillig mindre sted i Sør-Odal. Verken der eller i hovedstaden ble de kalt muslimer.

– På åttitallet var jeg en raring på skolen. Men ingen skyldte på religion. Det handlet mer om at jeg var en bokorm. Læreren sa jeg hadde lånt og lest flere bøker på skolebiblioteket enn resten av klassen til sammen.

«Hvor god er du på Nesbudialekt?» spurte en quiz, og Shoaib fikk resultatet «Perfekt! En ekte nesbu?» En annen quiz sier at han kjenner Oslo bedre enn han kjenner sin egen mor. Dessuten har han full kontroll på Midtøsten og Nord-Afrika. Alt dette fremgår av hans rikholdige Facebook-profil. Han var tidlig aktiv på sosiale medier. Da han fikk tvillinger, ble pappapermisjonen varslet på Twitter. I dag bruker han sosiale medier mest til seriøse diskusjoner, blant annet om kultur og religion.

Var det 11. september som gjorde oss så veldig oppmerksomme på at noen er muslimer?
– Det var et vannskille, men tendensen begynte tidligere. Jeg var inne på det i min bacheloroppgave i statsvitenskap på 1990-tallet. Der skriver jeg om bortfallet av Sovjetunionen. Det skapte behov for et nytt fiendebilde, noe Vesten kunne være i opposisjon til. I media er retorikken blitt mye verre etter 11. september. På 1990-tallet ble ikke ekstreme grupper tatt seriøst. Nå er de mainstream i nyheter og offentlig debatt. Vi har også fått nettaviser, som må lage overskrifter folk klikker på. De fokuserer på det ekstreme for å tjene penger.

Hvorfor setter vi alt og alle i bås?
– Ingen vil kategorisere seg selv, men alle ønsker å kategorisere andre. Det hjelper oss med å forklare verden. Når man ikke helt forstår hvorfor ting er som de er, er det greit å finne en forklaring. Folk med lite kjennskap til muslimer sier ofte til meg: «Du er jo normal. Men så er det alle disse gærningene…»

Shoaib mener det har skjedd en uheldig sammenblanding mellom religiøs sosialkonservatisme og ekstremisme.

– Det fins forstokkede holdninger blant muslimer. Det kan man godt ta opp som et problem. Men hvorfor blande det sammen med ekstremisme? Det er forskjell på folk som ikke vil håndhilse på det motsatte kjønn, og folk som forsvarer terror. La oss si at 3 av 1000 muslimer forsvarer voldsbruk, og at 40 er konservative. Når de slumpes sammen, blir 43 av 1000 ekstremister. Slik retorikk bidrar bare til å styrke ekstremismen.

Han innrømmer gjerne at det fins muslimer som bekrefter stereotypene, og som har interesse av at de bevares. At disse får så mye oppmerksomhet, tror han ikke er lurt.

– Ekstremister på ulike sider ønsker gjerne det samme. Det er viktig for dem at det blir skapt skiller og uenighet. Konfrontasjon er en av drivkreftene bak terrorisme. Terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til hvor sterkt andre hater dem.

– Når man hater og kjemper imot noe, gir man vel motparten en identitet som styrker den?
– Akkurat. Man styrker det man hevder å kjempe imot. Danmark har en mye råere islamdebatt enn Norge. De har også flere ekstremister. Mange ressurssterke og redelige muslimer flytter til England, USA eller Canada for å slippe hatet.

Selv bodde Shoaib i USA som student fra 1994 til 2000. Der merket han en annen holdning til muslimer enn i Norge.

– I USA er religion en mye mer naturlig del av folks liv. De har en stor og systematisk respekt for livssyn. Dermed får man ikke de samme debattene som i Norge. Jeg måtte heller ikke forklare eller forsvare noe på grunn av min pakistanske opprinnelse.

Har dette endret seg i USA etter 2001?
– Man kan mene mye om amerikansk utenrikspolitikk, men innenriks er debatten fortsatt mye bedre enn i Europa når det gjelder muslimer. Du er amerikaner gjennom det du gjør, ikke hvor du kommer fra. Deltar du i samfunnet som alle andre, er du fullstendig godtatt.

Da Shoaib bodde i USA, følte han seg mest av alt veldig norsk.

– De norske studentene skilte seg ut, selv fra svensker, i hvordan de reagerte på ting. Jeg var definitivt en av de norske, selv om det var mange pakistanere der.

Reagerer du som en nordmann også når du ser Muhammed-karikaturer?
– Jeg synes på mange måter det er ubehagelig. Men jeg forsvarer retten til å publisere dem. Problemet er at publiseringen handler mer om provokasjon enn om ytringsfrihet. Det fører ikke noe godt med seg.

Noen mener at moderate muslimer ikke er flinke nok til å protestere mot ekstremisme.
– Da følger de dårlig med. Hver gang noe har skjedd, har folk gått ut og tatt avstand. Men det er utrolig hva du ikke ser hvis du lukker øynene. Jeg kan si at jeg tar fullstendig avstand fra noe, og likevel blir jeg bedt om å være tydeligere. Uansett hvor tydelig jeg er, er jeg ikke tydelig nok. Da handler det ikke om hva jeg sier, men om hva andre antar at jeg mener.

Hva er viktigst for deg personlig ved islam?
– Hvordan jeg oppfører meg i forhold til andre mennesker, samfunnet og kloden. I islam heter det at Gud tilgir overtredelser mot seg selv, men ikke mot andre mennesker. Gjør jeg urett mot deg, er det du som må tilgi meg, ikke Gud. Jeg håper at jeg kan oppføre meg i tråd med det jeg sier. Det viktigste idealet er den gylne regel, som fins i mange religioner. Hos muslimer, som hos alle andre mennesker, kan det være langt mellom ideal og realitet. Menneskelige trekk veier tyngre enn religiøse idealer.

Hva kan en gjennomsnittlig nordmann lære av en muslim?
– Jeg vet ikke om en gjennomsnittlig nordmann fins. En gang hadde jeg en norsk kollega som flyttet til en annen landsdel fordi tanta hans trengte hjelp. Det er en veldig familieorientert tenkemåte, som ofte forbindes med muslimer. Merkelapper fungerer ikke, men man kan alltid lære noe av andre. Den dagen du tror du ikke har noe å lære av andre, inkludert muslimer, har du tapt.

Du var tidligere generalsekretær
i Islamsk Råd. Betyr det at du var med på å bestemme hvordan norske muslimer skulle oppføre seg?
– Nei. Norske muslimer ville frabedt seg å få diktat fra meg. Muslimer er veldig forskjellige og egenrådige. Vi har ingen pave eller kirkelig autoritet over oss. Imamer leder bønn, men de forteller deg ikke hvordan du skal tenke. Islamsk Råd har iblant satt dagsorden i media, men altfor ofte fikk vi en reaktiv rolle. En eller annen muslim i Trondheim sa at man må kunne slå ungene. Noen muslimer i London utførte et terrorangrep. Da måtte vi ut og ta avstand, og fordømme det i alle mulige varianter.

– Er du lei av å måtte ta avstand fra folk du ikke kjenner, bare fordi de er muslimer?

– Ikke hvis det skjer noe jeg synes er viktig å kommentere. Men jeg er lei av at enhver kommentar blir forsøkt misforstått. Muslimske samfunnsdebattanter blir tillagt motiver de ikke har. Du og jeg kan si det samme, men når jeg sier det blir det oppfattet som en trussel. Jeg må bruke en halvtime på å komme med alle slags forbehold. Da blir det vanskelig å få sagt noe. De største islamhaterne mener de er kunnskapsrike, men de har bare forlest seg på hat-litteratur. Alt sees gjennom negative briller. I mine øyne er ikke det kunnskap. Jeg beundrer folk som tør å endre standpunkt når de blir konfrontert med fakta. Men noen tolker alt i samme retning, uansett hva de får servert.

Shoaib har fått sin porsjon hets og sjikane, men lite direkte trusler. Han tror kvinner er mer utsatt for det.

– Jeg kjenner unge muslimske kvinner som er blitt drapstruet på telefon, sms og mail av nordmenn. Dette er godt utdannede jenter som åpner munnen og som ikke bruker hijab, men de forsvarer andres rett til å bruke det. De passer ikke inn i folks stereotyper. Det provoserer.

En undersøkelse gjort for Aftenposten viser at nordmenn frykter muslimer mer enn klimakrisen. Shoaib bemerker at global oppvarming ikke bare gjør været varmere, men også mer ekstremt i alle retninger. Dette er han svært opptatt av. I skrivende stund er han leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag på Søndre Nordstrand.

– Mange ledende muslimer er opptatt av moderasjon. Selv kjører jeg kollektivt, men jeg vil ikke skru klokka tilbake til steinalderen. Vi må finne løsninger så vi kan få til like mye som i dag eller mer, på en miljøvennlig måte. I Emiratene lager de en by hvor alt skal baseres på alternativ energi. Der har andre byer mye å lære.

Pakistan fikk kvinnelig statsminister allerede i 1988. Benazir Bhutto var datter av en tidligere statsminister. Er klasseskillet i landet mer fremtredende enn skillet mellom kjønnene?
– Ja. Mange pakistanere har hatt godt av å flytte til et mer egalitært samfunn som Norge. Blant norsk-pakistanere kan foreldrene være analfabeter og barna leger. De fleste pakistanerne i Norge kommer fra et ruralt område i hjemlandet. I Sverige er det annerledes. Der er pakistanerne en liten gruppe, med bakgrunn som urbane og høyt utdannede.

Shoaib mener vi er vel utålmodige når det gjelder integrering. Vi vil ha resultater med en gang, mens forskning sier at det tar tre generasjoner.

– Andre generasjons innvandrere blir hengende litt imellom to kulturer. Tredje generasjons innvandrere fra Pakistan har vi ikke sett så mye til enda. De er ikke gamle nok til å delta i offentligheten.

– Vurderte du noen gang å bli boende i USA?
– Av ulike grunner valgte jeg å flytte tilbake til Norge. Det er mye jeg liker ved USA, men de har ikke noe sikkerhetsnett for folk som faller utenfor. Det var vel en norsk politiker som sa at i Norge er vi alle sosialdemokrater.

Selv pakistanere?
– Ikke minst pakistanere!

Shoaib Sultan jobber i dag som rådgiver i Antirasistisk Senter. Han er også MDGs ordførerkandidat i Oslo. Bildet er hentet fra partiets webside.

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju, Temaartikkel