Vær forberedt på avglobalisering

I snart 80 år har vi levd i en historisk unntakstilstand. Den oljesmurte, USA-avhengige velstanden kan ha nådd toppen i 2019, mener den geopolitiske strategen Peter Zeihan.


I dag tar vi det for gitt at varer trygt kan fraktes verden rundt. Historisk sett er dette et stort unntak. Det har kun vært mulig fordi USA har sørget for et sikkerhetsregime som avvikler geopolitisk konkurranse. Det skriver amerikanske Peter Zeihan i sin nye bok «The End of the World is Just the Beginning».

Sommeren 1944 ble det holdt en konferanse i Bretton Woods, USA. Her ble regler for kommersielt og finansielt samarbeid mellom ledende industriland nedfelt. Avtalen forbød militær konkurranse mellom deltakerne, og gamle fiender kom på samme lag.

Etter 2. verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbygging av Europa, i bytte mot at europeisk handel ikke lenger isolerte seg i imperiene. Amerikanerne sørget for at alle land på alle kontinenter fikk trygg tilgang til verdens sjøveier. USAs motivasjon som verdenspoliti med spinnvilt forsvarsbudsjett var å bekjempe Sovjetunionen, og i 1949 ble militæralliansen NATO stiftet.

Dette muliggjorde en global handel uten sidestykke. De tekniske forutsetningene hadde vært til stede en stund. Oljeboring startet på 1850-tallet, og oljebasert, flytende drivstoff økte kapasiteten til å flytte objekter over avstand med en faktor på tusen.

Men lenge var både drivstoff og varer risikabelt å transportere. Konkurrerende makter hadde egne systemer for produksjon og distribusjon. De angrep og saboterte hverandre på veien over verdenshavene.


Rikere og mindre selvforsynte

Takket være trygg og rimelig transport kan alt nå produseres der det er mest kostnadseffektivt. Bilprodusenten Ford har 1300 leverandører med 4400 ulike produksjonssteder i seksti land. Prøver noen å angripe frakteskip, risikerer de å få den amerikanske marinen på nakken. Den har ti ganger større strategisk kapasitet til å gripe inn i klodens militære konflikter enn resten av verdens mariner til sammen, skriver Zeihan.

I dag kan ethvert land bidra i den globale økonomien, så sant de kan bygge en havn med litt infrastruktur rundt. Arbeidere har spesialisert seg på små deler av en større produksjonskjede, og levestandarden har eksplodert. Siden 1945 er verdens folketall nær firedoblet. Matproduksjon målt i kalorier er sjudoblet, takket være kunstgjødsel, sprøytemidler og vannpumper som fraktes verden rundt.

Paradoksalt nok har det gjort oss mindre selvforsynte. Hele land tjener mer på å gjøre noe annet enn å produsere maten de trenger mest. Folk lever i hopetall på steder og med livsstiler som krever en oljesmurt, global økonomi. 80 prosent av verdenshandelen foregår med skip, og 99,7 prosent av verdens skipsflåte går på bunkersolje og diesel.

Utslippsfri energi er dyrere, og krever utskiftning eller ombygging av fartøy og infrastruktur. Siden 1980 har verdens samlede etterspørsel etter olje doblet seg. Mange industrier har gjort seg avhengig av petroleumsprodukter, ikke minst moderne landbruk.


Håp for Nord-Europa

Nå må vi regne med avglobalisering og trangere tider, mener Zeihan. Det har flere årsaker, men den viktigste på kort sikt er at USA vender seg innover. Donald Trump truet med å trekke landet ut av NATO. Han har en stor folkebevegelse bak seg, som mener USA bør sørge mer for seg selv, flytte produksjon hjem og si opp stillingen som verdenspoliti.

Automatisering har gjort innenlands produksjon billigere, og USA trenger ikke internasjonal handel til havs for å sikre mat og energi til egen befolkning. De har olje og attpåtil gode vilkår for grønn energiproduksjon. Tyskland er et eksempel på det motsatte. Selv om de har satset stort på sol- og vindkraft, kommer kun 19 prosent av det totale energiforbruket fra fornybare kilder.

Tyskerne var avhengige av russisk gass, men nå er tilgangen strupet som følge av krigen i Ukraina. Dermed må Tyskland brenne kull, den mest forurensende energien som fins. De vil ikke lenger bruke kjernekraft, og har lite nytt potensiale for vannkraft. Dessverre er kull den mest tilgjengelige energikilden for de fleste land når internasjonale relasjoner svikter.

Zeihans bok er en gullgruve for pessimister, men fremtiden er ikke like mørk overalt. Kina blir den store taperen, mener forfatteren. Landet har gjort seg avhengig av import og eksport langveisfra, og får dessuten demografisk krise. I Kina fødes nå 1,3 barn per kvinne, mot 1,7 i USA.

Ettbarnspolitikken mellom 1979 og 2015 har ført til få kvinner i fertil alder. Det skyldes både lavere fødselstall og kjønnsseleksjon for gutter. Kinas arbeidende og kjøpesterke befolkning vil krympe mye mer enn USAs de neste tiårene, og eldrebølgen vil ramme mye hardere. Innen 2050 kan folketallet være halvert.

«De fire store» i nordøstasia  – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – er dessuten uvenner. Uten USAs svære militærbaser i Sør-Korea og Japan mener Zeihan at landene vil fly i tottene på hverandre. For Nord-Europa ser han mer håp. Norden og Storbritannia har gode relasjoner seg imellom, og forsyningskjedene er lite utsatt for trusler. Mye energi produseres lokalt, og Storbritannia har vist interesse for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.


Sårbarhet uten sidestykke

Når USA blir mer innadvendt tror Zeihan at Europa vil dele seg i flere samarbeidssoner. Disse vil søke innflytelse over større områder, og det er ikke noe nytt. Det nye er at USA har gjort det unødvendig de siste tiårene. Slik har vi gjort oss avhengige av et system som knapt tåler ufred, og som har massive miljøkostnader.

Kinas voldsomme vekst ville vært umulig uten at maskineri til industrien kunne fraktes trygt fra Tyskland. Dagens Egypt produserer bomull og sitrusfrukt for eksport, ikke hvete til egen befolkning. Utallige slike eksempler gjør oss sårbare på utallige måter. Blir ett eneste frakteskip forhindret på veien, kan det påvirke tusenvis av forsyningskjeder til ulike industrier og regioner.

Når konspirasjonsteoretikere konkurrerer om de villeste begrunnelsene for verdens undergang, blir det ekstra viktig med grundige analyser. Peter Zeihan er usedvanlig kunnskapsrik og konkret. Risikoanalysen handler om gamle konflikter og skjøre nettverk, demografi og pengepolitikk, naturressurser og klimaendringer.

Det handler aldri om en håndfull rike jøder som kan kontrollere alt som skjer overalt. Leseren sitter igjen med mer takknemlighet for alt som faktisk fungerer i verden, og bedre innsikt i de stadig mer komplekse årsakene til at ting kan skjære seg.

Foto: Pixabay

4 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Er mikrobrikker den nye oljen?

Ørsmå databrikker kan få stor betydning for verdenspolitikken de neste årene.

I 1950 skrev forskningsjournalisten Waldemar Kaempffert en artikkel om livet i år 2000, i bladet Popular Mechanics. Bilder av husmoren i aksjon, med kjole, forkle og 50-tallskrøller, illustrerer teksten. Hun gjør rent, lager mat og tar oppvasken, riktignok mye mer effektivt enn i 1950.

Far har også fått det enklere i det nye årtusen. Forretningsmenn har TV-konferanser, omgitt av skjermer som er koblet til telefonen. De hjemmeværende fruene bruker samme innretning til å shoppe. Kaempffert lyktes bedre med teknologiske spådommer enn med sosiologiske.

Selv ledende samfunnsforskere har bommet spektakulært på sosiale omveltninger. David Riesman, professor i samfunnsvitenskap ved Harvard, skrev i Times Magazine i 1967 at hvis noe vil holde seg mer eller mindre uendret i fremtiden, er det kvinners rolle. Samme år begynte den politiske kvinnebevegelsen å spre seg i USA.

Både mektige kvinner og mektige land har trosset forståsegpåernes forventninger. Noen måneder før første verdenskrig brøt ut i 1914, uttalte Norges statsminister Gunnar Knutsen: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

I den andre enden av århundret kollapset Sovjetunionen foran øynene på sjokkerte eksperter. Samtidig ble Japan ansett som fremtidens økonomiske stormakt.

Sjefen for analysesenteret STRATFOR George Friedman utga boka «The Coming War with Japan» i 1991, sammen med kona Meredith LeBard. De spådde at handelskriger mellom USA og Japan ville ende i storkrig, og fikk en bestselger.

Samme år stagnerte Japans økonomi, noe landet fortsatt preges av. At Kina skulle suse forbi Japan som USAs hovedkonkurrent var vanskeligere å se for seg. Mange vestlige eksperter trodde kineserne måtte få mer politisk frihet først, men friheten har snarere skrumpet mens økonomien har vokst.


Mangel på halvledere

Gordon Moore, med-grunnlegger av elektronikkselskapet Intel i 1968, begrenset seg til å spå om teknologi. «Moores lov» sier at antall transistorer på en mikrobrikke vil doble seg hvert år, med tilsvarende halvering av kostnader for datakraft.

En transistor er en slags strømbryter som ble oppfunnet i 1947. Den brukes til å lage «logiske porter», byggeklossene i all digital elektronikk. Milliarder av ganger hvert sekund slår transistorer i en datamaskin seg av eller på. De snakker det eneste språket maskinen forstår: 0 og 1, strøm og ikke strøm.

«Moores lov» har dannet grunnlag for treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner i over 50 år. Kan mikrobrikkene også gi oss sikrere politiske spådommer?

«Halvledere er iferd med å erstatte olje som drivstoff i verdensøkonomien,» skrev Dagsavisen i fjor. En halvleder er et stoff som leder strøm på en spesiell måte, og som brukes i transistorer til databrikkene.

IT-regionen Silicon Valley har navnet sitt fra halvlederen silisium (ikke fra silikon, som skrives silicone på engelsk og betegner syntetiske forbindelser som inneholder silisium). Silisium utvinnes fra silikatmineraler i naturen.

Gjennom kompliserte foredlingsprosesser lages halvledere som kan brukes i transistorer. De utformes til spesifikke formål, og blir ofte foreldet på få år. Det gjør det krevende å sikre forsyningen.

Halvledere trengs til mikrobrikker i alt fra biler til mobiltelefoner og militært utstyr. Og det er verken Elon Musk eller Marc Zuckerberg som lager dem. Mesteparten av produksjonen foregår i Taiwan.

USAs andel av den globale halvlederindustrien har falt fra 37 til 12 prosent de siste 30 årene. Nå har økt etterspørsel kombinert med pandemi gitt mangel på halvledere. Det gir forsinket leveringstid på nye biler, og problemer for mange teknologiselskaper.

En rapport fra den amerikanske tenketanken Center for a New American Security sier at USA er mer avhengig av Taiwans høyteknologiske halvlederindustri enn de noen gang har vært av olje fra Midtøsten.

Verken USA eller Europa har mulighet til å bygge opp en tilsvarende masseproduksjon av halvledere og mikrobrikker i nær fremtid. Derfor må USA følge bedre med på kinesiske planer som kan true tilgangen fra Taiwan, sier rapporten.


Taiwan er viktig

Taiwan har i praksis vært selvstendig siden 1949, uten å være anerkjent som en selvstendig stat. Kina har godtatt Taiwans selvstyre, men truer med å invadere landet om de formelt erklærer selvstendighet.

I 2016 tapte presidentkandidaten fra Taiwans «ett-Kina-parti» Kuomintang (KMT) for lederen av Det demokratiske fremskrittspartiet (DPP). Etter at Tsai Ing-wen fra DPP fikk makten og ble gjenvalgt i 2020, har spenningen økt i Taiwanstredet.

Hvis Taiwan erklærer seg uavhengig av Kina, sier en kinesisk lov fra 2005 at Kina plikter å intervenere militært. Seniorforskerne Stein Tønnesson og Ilaria Carrozza ved fredsforskningsinstituttet PRIO mener at en kinesisk invasjon av Taiwan mer sannsynlig vil utløse tredje verdenskrig enn Russlands invasjon av Ukraina. Taiwan er nemlig mye viktigere for USAs økonomi.

Kina kan ikke leve med Taiwans dominans i produksjonen av halvledere så lenge Taiwan er en alliert av USA, skriver samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen i avisa e24.

Det er vanskelig for Kina å øke sin egen produksjon, siden USA har svartelistet Kinas største produsent av mikrobrikker og nekter å eksportere nødvendig teknologi til produksjonskjeden. Samtidig har USA brukt sin innflytelse på Taiwan for å få hjelp til å bygge opp innenlands produksjon.

Å lage de minste og mest avanserte mikrobrikkene er svært dyrt og krevende. Taiwans viktige stilling i verdikjeden kan øke konfliktnivået mellom alle parter de neste årene.

Foto: Pixabay

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Har Sverige fått en politisk ulv i fåreklær?


Før høstens riksdagsvalg har svenskene begynt å bekymre seg for et nytt parti.

I 2019 ble Partiet Nyans (PN) stiftet av tidligere listetopp for Centerpartiet i Göteborg, Mikail Yüksel. Inntil i vinter var partiet ukjent for de fleste svensker, men så skjedde det noe. Aftonbladet gransket koblinger mellom PN og nettkampanjen «Sverige er en fasciststat», som har spredt desinformasjon om svensk barnevern på flere språk.

I februar protesterte demonstranter i større svenske byer mot angivelige kidnappinger av muslimske barn. Islamistiske grupper hadde satt ut falske rykter om at barna plasseres i fosterfamilier der de skjenkes alkohol, voldtas og må bytte religion, som ledd i myndighetenes «krig mot islam». Svenske kommuner og sosialtjenester ble angrepet på nett av kontoer knyttet til voldelige, islamistiske organisasjoner.


Fengslet og ekskludert

Har islamistene noe med Nyans å gjøre? Det er vanskelig å se på partiets nettside. Der står det lite om islam og mye om minoriteter generelt. Nyans vil tillate «positiv særbehandling med hensyn til rase eller etnisitet i samme utstrekning som det i dag fins kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning.» Ordet «afrofobi» går igjen, mens «islamofobi» knapt brukes.

Nyans vil imidlertid forby tegninger av profeten Muhammed. De snakker også varmt om muslimske friskoler, som de mener gir bedre resultater enn kommunale «problemskoler» i svenske forsteder. Nyans-politiker Bashir Aman Ali har tidligere vært fengslet for grov økonomisk kriminalitet knyttet til sitt eget friskolekonsern Al-Azharskolan. Partileder Yüksel forsvarer ham, og mener han ble urettferdig behandlet av staten.

Mikael Yüksel forlot ikke Centerpartiet frivillig. Han ble ekskludert for sine forbindelser til den tyrkiske ultranasjonalistiske og islamistiske organisasjonen De grå ulver. Han var på demonstrasjonene mot det svenske barnevernet, men sier han tar avstand fra desinformasjon. En lederartikkel i Göteborgs-Posten mener Yüksel drar fordeler av å bli koblet til kampanjen.

Han sanker stemmer fra folk som ikke stoler på svenske medier, og som knapt bruker dem. «Yüksel är därför fullkomligt immun mot medial granskning,» skriver avisa. Det nye partiet satser på velgere i forstedene, der mange lever i utenforskap.

I skrivende stund er de for små til å ha egen søyle på nasjonale meningsmålinger, men flere lokalpolitikere har meldt overgang fra andre partier. Nyans mener etablerte partier har sviktet svenske forsteder, noe som er lett å gi dem rett i.


Krise i skolen

Malmö-bydelen Rosengård har så høy tilflytning at den kan ha 10 000 uoffisielle innbyggere, ifølge politiet. «Vi har ikke lærere, vi har ikke sykepleiere. Vi har kort og godt ikke mannskap til å ta oss av alle som har kommet til landet de siste årene», sier Lars Åberg, forfatter av boka «Framtidsstaden» om Malmö. For å dekke underskuddet på lærere trenger Malmö over halvparten av alle nyutdannede pedagoger i landet.

«Svensker tror integrering er et puslespill som på magisk vis legger seg selv,» sier Hamid Zafar, som har vært rektor ved flere utsatte skoler i Göteborg. Åberg og Zafar er to av mange journalisten Bjarne Riiser Gundersen møter i sin bok «Svenske tilstander» (2019). Siden 2006 har Sverige hatt den høyeste nettoinnvandringen i forhold til folketall i nyere vestlig historie, inkludert USAs rekord fra slutten av 1800-tallet.

Den mest generøse asylpolitikken kom ikke fra venstresiden, men fra koalisjonsregjeringen til Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt. Reinfeldt-regjeringen (2006-2014) reduserte samtidig sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og ikke minst skatt.

I dag vokser Sveriges inntektsgap raskest i OECD-området, og landet har Vest-Europas høyeste konsentrasjon av formue på få hender. Unicef rangerer Sverige i bunnsjiktet av OECD-land når det gjelder ulikhet i skolen. I Malmös kommunale grunnskole gikk hver fjerde niendeklassing i 2018 ut med for dårlige karakterer til å kunne fortsette på videregående.


Helomvending

Under flyktningkrisen i Europa i 2015 kom drøyt 30 000 asylsøkere til Norge. Til Sverige kom 163 000. Da Stefan Löfven fra Socialdemokraterna ble statsminister i 2014, la han seg på forgjengerens asyllinje. På senhøsten 2015 snudde han brått, og ville begrense inntaket av flyktninger til EUs minimumsnivå.

I valgåret 2018 mente Löfven at regjeringen hans hadde arvet en uforsvarlig asylpolitikk fra de borgerlige. Chang Frick, sjefredaktør for avisa Nyheter Idag, sier om Sverige: «Vi har liksom plass til bare én mening om gangen, som så utvikles til det ekstreme.» Nå tror han motstand mot innvandring kan bli den nye hovedstrømmen i nabolandet vårt.

En konsekvens av Sveriges asylpolitikk er at de har fått skjev kjønnsfordeling blant unge. I 2016 hadde landet 116 tenåringsgutter per 100 tenåringsjenter, ifølge Statistiska Centralbyrån. Det ligner fordelingen i Kina og India, der guttebarn foretrekkes. 93 prosent av enslige, mindreårige asylsøkere som ankom Sverige i 2015 var gutter. Canada var også generøse under flyktningkrisen, men de tok kun imot asylsøknader fra flyktningleire der det fantes kvinner.


Driver valgkammp i Tyrkia

Forskning sier at mannsoverskudd fører til mer vold, spesielt mot kvinner. At det er snakk om unge menn, gjør ikke situasjonen bedre. Nyamko Sabuni var integreringsminister i Sverige i 2006-2010. Da hun lanserte tiltak for å motvirke æresvold og ekstremisme i minoritetsmiljøer, ble hun kalt rasist og islamofob, til tross for at hun selv er en mørkhudet muslim.

Nå rettes nesten motsatt kritikk mot partiet Nyans i svensk offentlighet. Sosialdemokraten Göran Greider, som er utpekt til en av Sveriges ti viktigste opinionsdannere, beskylder partiet for «verste sorts identitetspolitikk».

Den liberale politikeren Gulan Avci mener partiet sprer et falsk bilde av svensk rasisme for å skape mistillit til myndighetene, og at politikken deres truer grunnlovsbeskyttede rettigheter. Avci måtte selv flykte fra fascistregimet i Tyrkia, mens Nyans driver valgkamp i det tyrkiske distriktet Kulu, der mange av innbyggerne har bodd i Sverige og kan stemme om de har svensk statsborgerskap.

For å komme inn i Riksdagen må Nyans enten få 4 prosent av stemmene på landsbasis, eller 12 prosent i én valgkrets. Målet ved høstens valg er 12 prosent i Malmö.

Sveriges tredje største parti Sverigedemokraterna ble i sin tid stiftet av nazister, og nå ser det ut som Nyans har koblinger til islamister. Svensk politikk framstår mer som science fiction fra en fjern galakse enn som noe Norge ligger an til i nærmeste valgår.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Er fortiden den nye fremtiden?

Etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet syntes tre av fire russere at utviklingen gikk feil vei.

Den ideologiske kampen mellom øst og vest er over, mente den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1989. I boka «The End of History and the Last Man» fra 1992 utroper han det liberale demokratiet til endestasjonen for ethvert samfunn.

Fra midten av 1980-tallet så Sovjetunionen ut til å følge Fukuyamas oppskrift. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt, pressen ble friere og samfunnsforskere fikk utføre meningsmålinger. Kommunistpartiet oppga maktmonopolet, og de femten sovjetiske delrepublikkene holdt frie valg. Den 1. desember 1991 stemte 90 prosent av Ukrainas befolkning for uavhengighet, og innen nyttår var Sovjetunionen oppløst.

I 1993 ble homoseksuell praksis mellom menn legalisert i Russland. Samme år fikk ikke-binære Masha Gessen plass i styret til LHBT-organisasjonen Triangle i Moskva. Men Gessen erklærte ikke slutten på historien. Den unge journalisten og aktivisten fulgte samfunnsforskningen tett.

I 1994 mente bare 8 prosent av russerne at oppløsningen av Sovjetunionen hadde ført til en positiv utvikling, mens 75 prosent mente det motsatte. De savnet forutsigbarhet og en klar følelse av sin egen og nasjonens identitet. Dobbelt så mange var ulykkelige som for fem år siden, nærmere bestemt en tredjedel av de spurte. Dette beskriver Gessen i boka «The Future is History».

Følte seg underlegne

Russernes inntekt økte i årene etter unionsoppløsningen, men det samme gjorde forventningene til livet. Plutselig kunne folk flest omgås overklassen på nye kjøpesentre. Tidligere hadde de velstående brukt hemmelige distribusjonssentre.

Samtidig fikk alle innblikk i livet i Vesten, og det var langt ifra råttent, slik de var blitt fortalt. Russerne følte seg underlegne. De begynte å hente identitetsfølelsen sin fra fortiden, og lengte etter en sterk leder. Daværende president Boris Jeltsin virket passiv og vinglete, og i 1998 ble landet rammet av finanskrise.

I august 1999 ble Vladimir Putin statsminister, og etter tre måneder mente 80 prosent av folket at han gjorde en god jobb. I desember overtok han som president da Jeltsin trakk seg. Ulikt forgjengeren tok han ikke klar avstand fra sovjetsamfunnet. Putin ville styrke staten, og virket mer fornuftig og målrettet enn den alkoholiserte Jeltsin.

I Sovjet-tiden hadde russerne hatt små valgmuligheter. Så eksploderte mulighetene på 1990-tallet. Marina Arutyunyan var den gang psykoanalytiker i Moskva. Hun fikk stadig flere pasienter som angret på valg de hadde tatt. De kunne ikke slutte å tenke på hvor de hadde trådt feil. Tidlig på 2000-tallet begynte mange av dem å føle seg bedre, og de var sikre på at Putin hadde noe med saken å gjøre.

Hørtes ut som Hitler

Putin-regimets nye elite hadde en anti-amerikansk holdning. Ideologen Aleksandr Dugin startet bevegelsen Eurasia, som mente USA ville påtvinge verden sine verdier og true menneskeheten. Dette gikk hjem hos russiske TV-seere, som var henvist til stadig mer statskontrollerte medier. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fryktet mange at USA ville starte tredje verdenskrig.

Samtidig orienterte Russlands naboer seg mer mot vest. I 2004 prøvde Kreml å kontrollere presidentvalget i Ukraina. Da den pro-vestlige kandidaten Viktor Yuschenko likevel vant, skyldte de på USA, og spredte «fake news» om at milliardæren George Soros finansierte revolusjoner i hele Øst-Europa.

I 2003 var Russlands parlament tømt for liberale partier. Lederen for landets meningsmålingsinstitutt ble byttet ut med en av Putins menn, og sosiologistudenter ved Moskvas statlige universitet ble servert ultrakonservativ retorikk. På 1990-tallet hadde det vært mulig å lykkes på eksamen med reell kunnskap, nå ble studenter i samfunnsfag straffet for å «vite for mye».

Putin seilte i medvind fra galopperende oljepriser. Fram til 2012 besto hans ideologiske repertoar av ordet «stabilitet» og noen ukvemsord om USA, skriver Gessen. Aleksandr Dugin spådde Putins fall om han ikke ble mer ideologisk og historisk orientert.

Putin svarte med å annektere Krim-halvøya, som han kalte «den russiske sivilisasjonens vugge». Han mente Ukraina hadde stjålet området og gjort livet vanskelig for russerne der. Ideen om en splittet nasjon og en moralsk plikt overfor landsmenn i utlandet fikk ham til å høres ut som Hitler. Begge ville tilbake til en angivelig idyllisk fortid.

Snakket om Storrussland

Dugin hadde kjempet for at Russland skulle bli leder for den anti-moderne verden, og hadde bygd nettverk med ultrakonservative organisasjoner utenlands. Omsider fikk arbeidet hans innflytelse på presidenten. Putin antydet at Vesten var blitt permanent forpestet av den tyske okkupasjonen på 1940-tallet. Han kalte vestlig orienterte ukrainere for nazister.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern EU-strid. Daværende president Viktor Janukovytsj hadde vendt seg imot unionen og inngått en frihandelsavtale med Russland og Hviterussland isteden, til store protester fra det ukrainske folket. Janukovytsj flyktet til Russland, og Kyiv fikk nye, EU-vennlige makthavere. Russere sør og øst i Ukraina som mislikte dette, fikk militær støtte fra Russland. Siden 2014 har det vært kamper i fylkene Donetsk og Lugansk.

Russisk TV var da blitt en angstfremmende propagandamaskin, der skurkene var USA, homofile og alt som symboliserte Vesten. I sovjetisk tradisjon ble folket framstilt som de som bønnfalt Kreml om strengere lover og straffer for å beskytte egne verdier. Dugin snakket om «Storrussland» i alle kanaler, og ønsket at Putin åpent invaderte Ukraina. Den 24. februar i år fikk han drømmen oppfylt.

Kan snu trenden

Målingen «Freedom in the World 2022» fra Freedom House viser at den globale friheten har falt for sekstende år på rad. Det skyldes både at autoritære makter som Russland og Kina har styrket seg, og at populisme, illiberalisme og nasjonalisme har vokst i liberale demokratier.

Men Francis Fukuyama er fortsatt optimist, og mener Russlands invasjon av Ukraina kan snu trenden. Krigen har skadet verdens populister og styrket Nato. Mange sentrale politikere som før viste sympati for Putin, er blitt mer kjølige.

Donald Trump pleide å kalle Putin et geni, men den 26. februar i år fordømte han invasjonen i en tale på Conservative Political Action Conference, og kalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en modig mann.

Marine Le Pen, som anerkjente Russlands annektering av Krim i 2014, tok raskt avstand fra krigen i Ukraina og ga Putin skylden. Viktor Orbán, Ungarns statsminister Putins nærmeste venn i EU, uttalte i en video på Facebook: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære operasjon.»

The Economist har kartlagt myndigheters respons til krigen i Ukraina. Bare Venezuela, Cuba, Nicaragua, Hviterussland, Syria, Eritrea, Myanmar og Nord-Korea støtter Russland offisielt – og de vil neppe forme fremtiden.

Illustrasjon: André Martinsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Partiene som lever av misnøye

Hvorfor stemmer stadig flere europeere på populister og ytre høyre-partier? Idéhistoriker Tarjei Skirbekk gir gode svar i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa».

Etter andre verdenskrig fikk moderate politiske partier høy oppslutning i Vest-Europa. Erfaringen med Nazi-Tyskland gjorde ytre høyre uglesett, og Sovjetunionen ga ytre venstre et dårlig rykte.

Moderate folkepartier sørget for balanse mellom marked og kapital. Enten de var sosialdemokratiske, sosialt konservative eller kristendemokratiske ville de ha et liberalt demokrati, en rettsstat, en sosial markedsøkonomi og et universelt velferdssystem.

Stø kurs med vekst og fremgang ble verdsatt av velgerne. Den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer (CDU) gikk i 1957 til valg på slagordet «Keine Experimente» (ingen eksperimenter), og fikk over halvparten av stemmene. Ved Norges stortingsvalg samme år fikk Arbeiderpartiet 48 prosent.

På 1970-tallet stagnerte vestlig økonomi. Det skyldtes blant annet to oljekriser og sammenbruddet av det internasjonale valutasamarbeidet (Bretton Woods-systemet) som sørget for stabile valutakurser.

Det politiske svaret ble liberalisering, med lavere skatter, privatisering og deregulering. Også venstresiden aksepterte dette i stor grad. Da Storbritannias høyredronning Margaret Thatcher på sine eldre dager ble spurt om sin største bragd, svarte hun «Tony Blair og New Labour».

Målet endret seg

På 1960- og 70-tallet var de fleste moderate venstrepartier skeptiske eller helt imot arbeidsinnvandring. Flere steder i Europa krevde de innvandringsstopp for å beskytte arbeiderklassen, mens næringslivet presset på for billig, tilreisende arbeidskraft.

Venstresiden tapte kampen, og på 1980-tallet snudde de også politisk. De ble mer opptatt av kulturelt undertrykte, og innvandrere var det nye proletariatet. Næringsliberalistene truet med at bedrifter ville flytte til lavkostland uten såkalte gjestearbeidere. I ettertid ser vi at mange bedrifter likevel flagget ut, mens gjestearbeiderne ble igjen.

På 1990-tallet forlot de moderate partiene tanken om en sosial markedsøkonomi som skulle sikre velstand for alle, og omfavnet globalisering. Å skaffe seg jobb ble et personlig ansvar, ikke et samfunnsansvar. Målet var ikke lenger sosial bærekraft, men et konkurransedyktig samfunn.

Samtidig erfarte europeere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis gir flere arbeidsplasser, og at lønnsarbeid ikke alltid er til å leve av. Gevinster ved økt handel og fri flyt av arbeidskraft ble ikke rettferdig fordelt, og moderate partier lot det skje. Siden midten av 1990-tallet er formueskatt blitt fjernet i rundt en tredjedel av OECD-landene.

Arbeidsinnvandring gir barnevakter, bygningsarbeidere og baristaer som gjør de bedrestiltes liv enda bedre. Samtidig holdes lønningene nede. Ulikheten mellom de som tjener og taper på utviklingen har stadig økt.

Staten får ikke intervenere i markedet, men markedet får blande seg inn i offentlig sektor, populært kalt New Public Management. Mange velgere har etterspurt trygghet, mens moderate partier har tilbudt raskere endringer og mer usikkerhet.

De nye folkepartiene

Etter finanskrisen i 2008 trodde mange at tiden var inne for en mer rettferdig økonomisk politikk. Men svaret ble ikke mer regulering og omfordeling. Tvert imot ble krisen brukt til å presse gjennom mindre statlig involvering, kutt i offentlige budsjetter og mindre trygghet for vanlige lønnsmottakere. Boliger gikk tapt og arbeidsplasser forsvant.

Det ble dødsstøtet for moderate partier i de mest utsatte landene. Folk så banker og aksjonærer ta ut gevinst når ting gikk bra, mens vanlige skattebetalere måtte redde finansinstitusjonene når det gikk dårlig.

Samtidig ble mange land presset av store selskaper til å kutte skatter for at selskapene skulle etablere seg eller bli værende i landet. Små og mellomstore bedrifter fikk skatteregningen, og moderate partier lot det skje. Det er politikere som former skattesystemet, ikke finanskapitalister.

Over halvparten av alle nye jobber skapt etter finanskrisen i Europa er midlertidige. Folk som lever med vedvarende utrygghet, søker gjerne trygghet i politiske randsoner. Oppslutningen for populistiske partier i EU tredoblet seg mellom 2000 og 2017, til rundt 24 prosent.

En tysk undersøkelse fant klare koblinger mellom velgere sterkt utsatt for internasjonal konkurranse og handel, og støtte til ytre høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). For disse velgerne framstår et trygt og stabilt autoritært regime som bedre enn et utrygt demokrati.

Et titalls europeiske land har nå populistiske eller sterkt høyreorienterte folkepartier, altså partier med over 30 prosents oppslutning. I Ungarn har høyrepopulistiske Fidesz hatt flertall i parlamentet siden 2010, etter at landet ble hardt rammet av finanskrisen.

Tidligere var sosialdemokratiske MSzP landets store folkeparti. Polen styres av en flertallsregjering fra «Partiet for lov og rettferdighet», som kombinerer velferdsstat med nasjonalkonservativisme.

I Hellas falt det sosialdemokratiske PASOK fra 43,9 prosent i 2009 til 4,7 prosent i 2015, mens venstrepopulistiske SYRIZA, som ligner norske Rødt, fikk 36,5 prosent. Både ytre høyre og ytre venstre er kritiske til globalisering, og lever av misnøye og polarisering.

Blir antidemokratiske

Populister og ytterliggående partier avviser de brede og demokratiske kompromissene som trengs for å skape sosial bærekraft, skriver Skirbekk. Får de beholde makten, viser historien at de blir undertrykkende og antidemokratiske.

Det er alvorlig at arbeiderklassen er presset, men det kan bli enda mer krevende når middelklassens misnøye øker. Ifølge McKinsey Global Institute vil cirka 22 prosent av dagens arbeid bli automatisert innen 2030, deriblant hver sjette middelklassejobb. Det vil også skapes nye jobber, men de vil kreve annen kompetanse enn jobbene som forsvinner.

Andelen som stemmer ytre høyre i Europa ligner nå nivået fra tidlig på 1930-tallet, da det også var økonomisk uro. Skirbekk ber de moderate partiene svare på velgernes bekymringer for å vinne dem tilbake. Arbeid til alle må igjen bli styrende for politikken deres.

Global bevegelse av arbeidskraft må reguleres, strukturell ledighet må motarbeides mer aktivt, og Europa må utarbeide et felles regelverk for lønn, arbeidsforhold og arbeidsvilkår. Sterke, universelle velferdssystemer må sikres.

Skattesystemet må bli mer progressivt, skatteunndragelse må straffes og sosial dumping må forhindres. Innvandring må være bærekraftig og tilhørende utfordringer fanges opp, så urolige velgere ikke lar seg utnytte av populister som splitter samfunnet.

Illustrasjon: André Martinsen

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Friheten som forsvant

Vil vi oppdra selvstendige og robuste mennesker, kan vi ikke frata barn sjansen til å utvikle indre motivasjon.

Barneprogrammet «Sesame Street» debuterte på amerikansk TV på 1960-tallet. I dag fins serien på DVD, og før noen av de tidlige episodene vises en advarsel på skjermen: «Det følgende er ment for voksne seere, og kan være upassende for de yngste».

Hva er upassende? Det er verken vold eller stygt språk. Nei, serien inneholder noe så uhørt som femåringer som går gatelangs på egen hånd, og leker der de finner det for godt.

Leonore Skenzy vokste opp i en forstad til Chicago på 1960-tallet. Som femåring gikk hun alene til skolen hver dag. Det tok henne et kvarter, og etter skolen romsterte hun rundt i nabolaget og lekte spontant med venner. Da Leonore var ni, syklet hun flere kilometer alene til biblioteket og lånte bøker.

I dag blir foreldre anmeldt for omsorgssvikt for å tillate barna det samme, i hvert fall i USA. Også i Norge har barndommen endret seg drastisk, med mer innelek, mer voksenstyrte, organiserte fritidsaktiviteter og mye mer konsum av underholdning fra skjerm.

Leonore begynte å undersøke hva denne endringen fører til. Forskningen er tydelig på at barn får viktige lærdommer fra fri lek. De blir kreative, de lærer å forhandle med andre barn og håndtere alle slags utfordringer som oppstår underveis. Når voksne organiserer alle aktiviteter og bestemmer spillereglene, blir det som å gi barna ferdigmat til alle måltider.

Der ferdigmat har mindre næringsverdi, har «ferdiglek» mindre læringsverdi. Professor i sosialpsykologi Jonathan Haidt ser en sammenheng mellom økende forekomst av angst hos barn og unge og mindre frilek. Den frie leken styrker evnen til å takle det uforutsette, og gjør barn mer robuste.

Fikk ny motivasjon

Mennesker har to motivasjoner for å handle: den indre, der du gjør noe fordi du liker det, og den ytre, der du blir tvunget eller handler for å oppnå en belønning i etterkant. Jo mer «indre motivert» du er for et gjøremål, jo lettere er det å konsentrere seg og unngå distraksjoner.

Leonore innså at den moderne barndommen fratar barn sjansen til å utvikle indre motivasjon. Hvis mesteparten av livet handler om å gjøre som voksne forteller deg, hvordan skal du oppdage hva som er interessant og meningsfullt for deg? Når Leonore spurte foreldre om deres beste barndomsminner, fortalte de ofte om ting de ikke tillot sine egne barn å gjøre.

Leonore ble så bekymret at hun startet organisasjonen Let Grow, for å fremme barns frihet til å utforske verden. En av de første skolene som deltok i programmet var Roanoake Avenue Elementary i Long Island. Ukentlig eller månedlig skulle barneskolen gi elevene i lekse å gjøre noe nytt og selvstendig, uten at voksne overvåket dem.

Noen elever valgte å samle søppel ved den lokale elva. Andre laget mat til foreldrene eller klatret i et tre for første gang. En gutt bygde en minimodell av en båt. Han var lite akademisk anlagt, og kjedet seg ofte på skolen. Med båten jobbet han intenst i flere dager for å finne rett teknikk, og da han lyktes ville han bygge mer.

Ustanselig leste han om hvordan han kunne bygge ting av ulike materialer. Moren, som aldri hadde fått ham til å lese, glødet av stolthet. Når gutten fikk utvikle indre motivasjon, klarte han å konsentrere seg om bøker. Det førte til store fremskritt på skolen.

Nervøse foreldre

Læreren Jodi Maurici jobbet på en ungdomsskole i en mer velstående del av Long Island. Hun så behovet for Let Grow da 29 av de 200 elevene hennes ble diagnostisert med angst i løpet av ett år. Jodi fortalte de foresatte om Let Grow, men mange av dem ble sinte.

Da Leonore ble innkalt, oppdaget hun at fjortenåringer ved skolen knapt fikk gå ut alene, og at de var livredde for å bli kidnappet selv om de bodde i en fredelig småby. Da en ungdom ville ta klesvasken, var moren redd klærne ville bli ødelagt.

Prat var ikke nok til å overbevise sinte og nervøse foreldre om å gi barna større frihet. Først når de så praktiske resultater av Let Grow, endret de innstilling. Når barna struttet av stolthet etter å ha klart noe på egen hånd, skjønte ikke foreldrene hvorfor de ikke hadde stolt mer på dem.

Historien om Leonore Skenzy og Let Grow er hentet fra Johann Haris nye bok «Stolen Focus». I boka skriver Hari at han alltid har elsket å lære, men at han alltid hatet skolen. I dag mener han at det er blitt enda vanskeligere å finne mening på skolen. Det er mer testing, og større fokus på undervisning opp mot testene.

Fag som ikke er med i nasjonale prøver marginaliseres, slik at skolen gir elevene færre sjanser til mestringsfølelse. Skolen legger ikke til rette for at barna kan finne indre motivasjon, skriver Hari.

Da er det ikke rart at stadig flere blir diagnostisert med oppmerksomhetsforstyrrelser. Barn og unge som ikke får utforske hva de brenner for blir lettere distrahert, og dette forsterkes av fristelser fra skjermer.

Vil vi skape en fremtid med kreative, selvstendige og robuste mennesker som kan legge fra seg mobilen og konsentrere seg, må vi gi barn og unge større frihet til utforskning, både på skolen og i fritiden.

Illustrasjon: André Martinsen

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Forretningsmodellen som gjør oss til fanger

Å frigjøre seg fra skjermene kan ikke bare være et individuelt ansvar, mener Johann Hari. Hans nye bok maner til opprør mot distraksjonsøkonomien.

Da Adam var femten, droppet han ut av skolen. Han brukte nesten all tid foran en skjerm. I samtaler mistet han tråden og skiftet stadig tema. Johann hadde vært dåpsfadderen hans, og kom på at Adam pleide å like Elvis. Dermed inviterte han gutten på en rundreise i USA, med besøk i rockekongens hjem Graceland. Adam godtok betingelsen: at han måtte ha mobilen avslått på dagtid.

Da de to britene nådde porten til Graceland, fikk de hver sin iPad. Det fantes ingen levende guide lenger. Nettbrettet fortalte dem om de ulike rommene, mens skjermen viste bilder. Johann prøvde å få øyekontakt med andre turister, men mislyktes. Rundt ham gikk folk fra hele verden og stirret ned i iPaden, med propper i ørene. De eneste gangene de så opp, var når de tok fram mobilen for å ta en selfie.

Johann ble tankefull. Han sjekket selv Twitter og Instagram flere ganger daglig. Etter at han ble forfatter og Ted Talks-stjerne i 2015, fikk han mange nye følgere i sosiale medier. Han hadde alltid elsket å lese, men nå kunne han bruke tre timer på de første sidene i en roman. Han ble stadig distrahert, av tanker og av trang til å sjekke mobilen.

Dermed var Johann Hari i gang med sin nye bok, «Stolen Focus», som kom i vinter. En av mange han traff under researchen var Roy Baumeister, ekspert på viljestyrke. Han tilsto å ha fått samme problem som Johann: mens han leste en bok, kunne han bli fristet av en app på mobilen. I Danmark fortalte professor Sune Lehman om all tiden han kastet bort på meningsløse nyhetssaker på nett.

Folk som burde visst mye bedre, lot seg også distrahere.

Laben som endret verden

Hvordan kan vi unngå å bli enda mer distrahert i fremtiden? Å dra på ferie uten mobil, er som å ta på seg gassmaske for å løse problemet med luftforurensning. Johann kom på sporet av en bedre løsning da han traff Tristan Harris.

Da Tristan begynte på Stanford-universitetet i 2002, fikk han høre om et mystisk kurs ved Persuasive Technologies Lab. Pensum var psykologibøker med triks for å påvirke menneskers atferd. Tristan tok kurset, og lærte at det gjaldt å premiere ønsket atferd raskt. To av medstudentene hans skapte Instagram, ett av mange sosiale medier der brukerne kan gi hverandre «likes». Den fysiske verden gir oss sjelden like rask og konkret belønning.  

Etter studiene fikk Tristan jobbe med en app han selv var hekta på: Gmail. Han ville lage et mindre vanedannende e-postsystem, men lærte fort at arbeidsplassen Google målte suksess i tiden folks øyne var festet til Google-produkter. Jo lenger de stirret på skjermen, jo flere annonser så de. Apper skulle friste brukerne med alle slags varsler om nye hendelser. Å forstyrre folk er Googles bensin, innså Tristan.

Det var studenter ved Persuasive Technologies Lab som fikk ideen bak den nye distraksjonsøkonomien: å lagre og sortere all informasjon brukerne gir fra seg på nettet, og kartlegge deres psykologiske profil.

Profilen din er gull verdt for firmaer eller politikere som vil selge nettopp deg et produkt eller en idé. Jo mer informasjon selskaper som Google eller Facebook får om deg, jo mer penger kan de kreve fra annonsører. Virkemiddelet er å gjøre deg mest mulig engasjert i det som skjer på skjermen, alltid.

Premierer sinne

Da World Wide Web var ny, hadde nettsider en ende. For å komme videre, måtte du bevisst velge å klikke. Dermed rakk du å tenke at du heller ville gjøre noe annet. Programmereren Aza Raskin ga oss «evig skrolling», og i dag har sosiale medier en nyhetsrull som aldri slutter.

Aza fortalte Johann at han ble forferdet da han så folk sitte og skrolle i det uendelige. Han kastet selv bort mye tid han egentlig ville brukt på noe annet. For å bøte på skaden, laget han appen «Post-Social», som skulle hjelpe folk med å møtes utenfor nettet. Det viste seg umulig å få investorer, de spurte bare hvordan appen kunne kapre mest mulig av brukernes oppmerksomhet.

Johann Hari innså at smarttelefonen eller datamaskinen i seg selv ikke er problemet. Problemet er appene og nettsidenes utforming. De kunne ha hjulpet oss med å oppnå meningsfulle mål. Isteden utnytter de kunnskap om menneskelige svakheter. For eksempel er det bevist at folk ser lengre på noe negativt og sjokkerende enn på noe positivt og beroligende.

En studie viser at en Twitter-melding blir 20 prosent mer delt for hvert sinte ord. En annen studie viser at «indignert uenighet» dobler sjansen for «likes» og delinger på Facebook. En algoritme som vil klistre deg til skjermen vil altså belønne deg for sinne. Og når du er sint, tenker du mer overfladisk. Du bruker oppmerksomheten til å skanne omgivelsene for farer, ikke til å fordype deg.

Må vi bare finne oss i å bli mer distrahert i fremtiden? Før appene fantes det også industrier som svekket våre mentale evner. Bly ble blant annet tilsatt bensin og maling. Når bly samles i kroppen, kan det påvirke humør, hukommelse og konsentrasjon. Blyforgiftning kan svekke barns utvikling, fysisk og mentalt.

I 1975 hadde en gjennomsnittlig amerikaner 15 mikrogram bly per desiliter blod. I dag er tallet 0,85. Store industrier ble tvunget til endring da nye lover begrenset eller forbød bruk av bly. Kampanjer ledet av vanlige folk, som den britiske husmoren Jill Runnette, forandret lovene.

Et nytt opprør

Johann Hari ber oss gjøre tilsvarende opprør mot «overvåkningskapitalismen», det at teknologiselskaper lovlig kan spore oss på nett og selge private data til høystbydende. Sosiale medier må enten finne seg en ny forretningsmodell, som abonnement, eller de må få offentlig eierskap.

Myndigheter kan anerkjenne slike medier som et essensielt fellesgode, og samtidig påpeke at dagens modell forgifter psyken. I nesten alle land er kloakk et offentlig ansvar, blant annet for å hindre utbrudd av kolera. Vi kan ta samme grep for å forebygge «kolera for psyken».

Får dagens modell fortsette, vil vi se langt verre konsekvenser i fremtiden, advarer Tristan Harris og Aza Raskin. Et glimt av det fikk vi i 2019, da høyreekstreme Jair Bolsonaro vant Brasils presidentvalg. Tidligere ble han ansett som en klovn, altfor bøllete til å bli president. Han lovpriste tortur og voldtekt av folk han ikke likte, og sa han heller ville ha en død sønn enn en homofil sønn.

Så ble YouTube og Facebook brasilianernes hovedkilder til nyheter. Algoritmene prioriterte sinneutbrudd og sjokkerende historier, og Bolsanaro ble en stjerne. Støttespillere spredte løgner om at hans fremste konkurrent ville gjøre brasilianske gutter homofile, ved å gi alle landets barnehager penisformede tåteflasker. Dette ble en av de mest delte «nyhetssakene» under presidentvalget.

Teknologiens utnytting av våre psykologiske svakheter er ikke det eneste som får oppmerksomheten til å svikte i dagens samfunn. Johann Hari skriver også om annet som truer evnen til fokus og fordypelse, ikke minst hos barn. Disse tingene gjør det vanskeligere å motstå fristelsene på skjermen enn det ellers ville vært, og det skriver jeg mer om i neste innlegg.

Illustrasjon: André Martinsen

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Insektburger og utprintet dessert

Fremtidens kjøkken kan skreddersy mat til din egen kropp, så sant printeren ikke er hacket.

Forskning på kosthold har stort sett basert seg på at folk er like. Men vi har ulike gener, tarmbakterier, sykdommer og annet som påvirker hva vi bør spise. Mat som gjør én person energisk, kan få en annen til å føle seg slapp og oppblåst.

I 2015 fulgte israelske forskere blodsukkernivåer hos 800 personer. De oppdaget at ulike individer reagerer svært ulikt på identiske matvarer. Bedre kunnskap og teknologi vil i fremtiden gjøre det lettere å tilpasse kosten, noe som kan forebygge livsstilssykdommer. Studier viser at folk som får råd basert på «harde data» om egen kropp, er mye flinkere til å endre matvaner enn de som får generelle råd.

Overvekt har lenge vært et økende problem. Forbrukerne har ikke foretrukket mat med mindre fett, sukker og salt. Sunn ferdigmat er fullt mulig, skriver matforsker David Julian McClements i boka «Future Foods». Utfordringen er å gjøre den både smakfull og prisgunstig. Bearbeidet mat oppfattes gjerne som mindre sunn, men det trenger ikke å være slik. For det første bearbeides maten for å fjerne skadelige bakterier og gifter. For det andre kan den tilføres ønskede næringsstoffer.

Uthulet salt

«Funksjonell mat» som forsinker absorberingen av fett og karbohydrater er under utvikling. Matforskere eksperimenterer også stadig med å finne sunnere alternativer til sukker, salt og mettet fett som gir en lignende opplevelse. Erstatninger må dessuten være praktiske i matlaging.

Mettet fett gir fasthet og stabilitet, særlig under lagring, koking eller steking av mat. Det er vanskelig å finne et sunnere alternativ med tilsvarende egenskaper. Når det gjelder salt, er oppfinnsomheten imponerende. Forskere har laget små, hule saltkrystaller for å redusere matens saltinnhold med 25-50 prosent, uten å svekke saltsmaken. Det meste av natriumet i vanlige saltkrystaller bidrar ikke til saltsmaken, men det øker blodtrykket ditt.

Omega-3 vil vi ha mer av i mat, men disse fettsyrene harskner lett. Forskere har derfor kapslet inn omega-3 i små, beskyttende partikler, slik at de kan tilsettes populære drikker og yoghurter. Proteiner vil vi også ha, men når de tilsettes drikker, er det krevende å få dem til å flyte. De klistrer seg til hverandre, noe som forklarer hvorfor mange proteindrikker selges i beholdere som ikke er gjennomsiktige. Ofte samles et tykkere lag proteiner i bunnen. Med fremtidens teknologi blir det lettere å lage sunn mat og drikke som også tilfredsstiller forbrukerens krav til utseende og konsistens.

Livsviktig genteknologi

«Naturlig mat» høres fint ut, men knapt noe av det vi spiser i dag er helt naturlig. Frukt og grønnsaker er avlet fram til ugjenkjennelige varianter av den ville utgaven. Opprinnelig var gulrøtter hvite, mens pærer lignet kirsebær og smakte salt. Selektiv dyrking med hensyn til smak og utseende har gjort vekstene fattigere på viktige næringsstoffer, vitaminer og mineraler. Om ti år kan vitenskapen ha rettet opp dette og mer til.

I 2017 laget australske forskere en banan med høye nivåer av provitamin A, som vanligvis ikke fins i frukten. De hentet gener fra en spesiell type banan på Papua Ny-Guinea med naturlig høyt innhold av provitaminet og satte dem inn i vanlige bananer. Teknologien brukes til å øke næringsinnholdet av bananer i Uganda, der frukten er sentral i kostholdet. I fremtiden kan «redigeringsteknologi» for DNA kan gi oss peanøtter som ikke trigger allergi og linser med like mye protein som kjøtt.

Genteknologi kan høres skummelt ut, men det er livsviktig for å motvirke feilernæring i utviklingsland. Kliniske forsøk i India, Rwanda og på Filipinene har vist at tilførsel av jern til jordbruksplanter har skapt bedre folkehelse. Prøver man å oppnå det samme med tradisjonelle avlsmetoder, går det mye saktere. Genteknologi har også skapt en ny type hvete, med mindre av allergenet gluten.

Egentlig genmodifiserer vi maten selv hver gang vi koker den. Det skaper nemlig store endringer i DNA-molekylene. Men det vi kaller genteknologi har hittil vært nyttigere for bønder og bioteknologiske firmaer enn for folk flest. I fremtiden vil alle dra mer nytte av teknologien, også i rike land, hevder boka «Future Foods».

Lærenemme printere

Mesterkokkenes retter finner sjelden veien til vanlige hjem. Det krever høy kompetanse og gjerne spesialutstyr. Dette kan endre seg med 3D-printere for mat. I dag kan printerne lage blant annet pizza og kaker fra ingredienser som plasseres i «patronene». Selskapet FoodJet 3D designer mat for eldre som ser ut og smaker normalt, men som er lettere å tygge og tilpasser næringsinnholdet til den enkelte.

3D-printerne må bli billigere, raskere og mer brukervennlige før de kan bli mer utbredt. De må også kunne håndtere flere råvarer og kunne sette sammen og koke retter i samme enhet. I fremtiden vil det finnes et bibliotek av digitaliserte matoppskrifter du kan laste ned.

Du kan mate datamaskinen som styrer 3D-printeren med kolesterolnivå, blodtrykk og andre relevante data for å skreddersy menyen. Du kan også lære opp printerens algoritmer til å gi deg mat du liker enda bedre. Trolig kan du fjernstyre printeren via mobilen, og få maten ferdig servert når du kommer hjem. Når matpatronene går tomme, kan printeren selv bestille nye. Matbutikker kan bli overflødige, også fordi vi kan bestille mat som leveres hjem med drone.

Fremtidens kjøkken reiser en del bekymringer: Hva skjer hvis 3D-printeren eller robotkokken blir hacket? Hvordan brukes dataene vi gir fra oss til disse dingsene? Vil store selskaper få for mye makt over oss? Vil fordelene ved den nye teknologien bli jevnt fordelt i samfunnet? Hva skjer med alle som mister jobben på grunn av automatiseringen?

150 kyr er nok

Silicon Valley tiltrekker seg også matteknologer. Selskapet Impossible Foods har skapt en kjøttfri burger som smaker kjøtt. Den «hemmelige» ingrediensen er heme, et oksygenbærende molekyl som gjør både kjøtt og blod rødt, og som bidrar mye til smaken. Molekylet er trukket ut fra planter og produsert gjennom fermentering.

Kjøtt kan også dyrkes fram i laboratorier, fra levende celler hentet fra dyr. Med denne metoden er det anslått at all biff som spises i dag kan produseres med celler fra 150 kyr. Lab-kjøttet krever ikke bruk av antibiotika, og laboratoriet er mye renere enn et fjøs.

Siden kjøttet er mindre utsatt for forurensning fra mikrober, vil det dessuten ha lengre levetid og gi mindre matavfall. Den konvensjonelle matindustrien har allerede investert stort i selskaper som satser på lab-kjøtt. Trolig vil kjøttet bli utbredt innen få år, først på finere restauranter, før prisen blir konkurransedyktig. 

En annen og mer etisk konkurrent til kjøtt fra gårdsdyr, er insekter. De fleste spiselige kryp mangler sentralnervesystem og føler derfor ikke smerte. Insekter kan mer effektivt omdannes til mat enn store gårdsdyr, og de kan spise avfallsprodukter fra andre jordbruksprosesser. De er en god kilde til viktige næringsstoffer, noe Afrika, Asia og Sør-Amerika har oppdaget for lengst.

I Norge er vi såvidt i gang med insektsdelikatesser, for eksempel har gründere på Voss startet oppdrett av melbillelarver på Larveriet. Der produseres insektsnacksen Mjølmums. Insekter kan også lett males til mel og «gjemmes» i andre matvarer, slik kan for eksempel fremtidens burgere bli sunnere.

Illustrasjon: André Martinsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Rusavhengige har ikke ett og samme problem

I fremtiden må vi slutte å behandle ruspasienter som en ensartet gruppe.

For folk som er tungt avhengig av ulovlige rusmidler, preges hverdagen av heroin, amfetamin eller beslektede stoffer, som virker beroligende eller stimulerende. Hvorfor blir noen så avhengig av akkurat disse stoffene at de ender opp på gata?

Kroppen produserer selv opioide peptider, med lignende effekt som heroin. Når vi opplever en nødsituasjon, kan de utløses i store mengder. Stoffene lindrer smerte, beroliger og skaper en følelse av mental avstand til det som skjer. Det kalles dissosiasjon.

Folk som er sårbare for stress eller har opplevd traumer, kan finne trygghet i rusmidler med lignende effekt som dissosiasjon. Dette beskriver den amerikanske psykiateren Bruce Perry i boka «Gutten som ble oppdratt som hund».

Et annet forsvar kroppen har mot trusler, er overaktivering. Adrenalinet bruser og gir oss ekstra energi til å kjempe eller flykte. Vi blir mer årvåkne, så vi bedre kan kartlegge farer. Utløses denne responsen ofte, kan hjernen endres. Konsentrasjon og impulskontroll svikter, og vi kan bli overdrevent vaktsomme.

Virkningen av amfetamin kopierer den overaktive responsen på fare. Stoffet gir høyere puls og økt følelse av styrke og muligheter. Endringer i hjernen knyttet til overaktivering, kan gi noen større trang til å ruse seg på stimulerende stoffer, skriver Perry.

Forfatter Maria Kjos Fonn ble avhengig av heroin etter en grov gruppevoldtekt og andre hendelser som førte til posttraumatisk stress. Avrusning gjorde henne bare sykere. «Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem,» sa hun til =Oslo i 2020.

Maria var heldigere enn mange andre, og fikk etter hvert traumebehandling som virket. Dermed fikk hun også mindre behov for å ruse seg. Ikke alle med rusproblemer har en traumelidelse, men alle har psykiske, fysiske eller praktiske vansker som ikke forsvinner bare ved å avstå fra rus.

Fremtidens rusbehandling må rettes mer inn mot underliggende problemer, som krever ulike løsninger og ikke kan behandles gruppevis.

Straffet for å hjelpe

«Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner,» sa rusforsker Sverre Nesvåg til =Oslo i 2015. Det vil si få roller man identifiserer seg med. Fremtidens rusbehandling må låse opp døra til flere roller og identiteter. Hvorfor terper man på identiteten som rusavhengig? Hvorfor består så mye behandling av å sitte passivt og snakke om rusproblemet?

Pårørende Ane Ramm har kritisert rusinstitusjoner for å tvinge folk inn i rutiner fjernt fra et vanlig voksenliv. Hun foreslår mer trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid. Hun får støtte fra psykolog og høyskolelektor i sosialfag Liese Recke. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker, sier Recke. Fremtidens rusomsorg må forberede folk på hverdagen, ikke bare lære dem å bli lydige pasienter.

Hvorfor regnes rusavhengige som en så eksepsjonell gruppe pasienter at fastleger ikke får bruke eget skjønn? En som nektet å svikte sitt faglige skjønn, var legen Sverre Eika, som døde i fjor. Han hadde mange rusklienter som ble dårlige av medisiner fra LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Han tilpasset medisiner til hver enkelt, så de slapp bivirkninger som angst, sløvhet og hevelser i kroppen. For det fikk han flere tilsynssaker mot seg.

Hans kollega Stig Asplin gjorde det samme, og ble fratatt retten til å skrive ut A og B-preparater i 2020. =Oslo-selger Hilde Bjerkeland var en av mange som var henvist til «gatas apotek» igjen da hun mistet Asplin som fastlege.

Hun mistet ikke bare medisiner, men også en fagperson som tok henne på alvor, som fulgte opp treningen hennes og hjalp henne med å trappe ned på metadon. Fremtidens rusbehandling må ta mer hensyn til pasientenes individuelle behov.

Virkelighetsfjernt

Blant de store risikofaktorene for rusavhengighet, er ADHD. Jeg har møtt mange Erlik-selgere med symptomer på ADHD som aldri fikk hjelp, og som selv fant ut at amfetamin hjalp. De som kjøper stoffet fra kriminelle pådrar seg problemer de kunne unngått om de tok amfetamin som medisin i rett dose med kjent innhold.

ADHD behandles med sentralstimulerende midler som i praksis er varianter av amfetamin. Likevel blir amfetaminavhengige med ADHD nektet medisin. Før du kan få ADHD-medisin, må du ha vært rusfri i tre måneder. Det er virkelighetsfjernt, mener Stig Asplin.

Heidi Hansen fikk diagnosen ADHD da hun var 21, etter å ha selvmedisinert med rusmidler i mange år. Det skulle gå ti nye år før hun fikk ADHD-medisin og omsider kunne skape seg et bedre liv. I dag har hun jobb og et godt forhold til datteren, som vokste opp i fosterhjem.

«Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling,» sa Heidi til =Oslo i 2017. Med ADHD-medisin fikk hun ro på seg til å ta tak i problemer. Etter hvert valgte hun å trappe ned på medisinen.

Fremtidens rusbehandling må gi hjelp i riktig rekkefølge. Livsviktige tiltak må ikke brukes som premie for rusfrihet. Mange trenger tiltakene tidligere, og når de får dem, får de ofte mindre grunn til å ruse seg. «Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt,» sier psykolog Kari Lossius.

Hun mener vi må inkludere og ikke ekskludere rusavhengige som viser symptomer på sin egen sykdom. I dag er for mange dører lukket for dem som strever med å oppnå rusfrihet. For noen betyr det at dørene aldri åpnes. Dermed får de aldri utviklet selvtillit, og heller ikke tillit til det norske samfunnet.

Rusflyktninger

I Norge vil vi ha et helsevesen som ikke diskriminerer. Da må vi behandle rusavhengige som andre pasienter, ikke samle dem i egne systemer som umyndiggjør dem og betrakter dem som en ensartet gruppe.

Forskjellen mellom rusomsorg og øvrig helsevesen i Norge ble ekstra tydelig i 2020. Da økte dødsfall fra overdose betydelig, mens dødeligheten ellers i befolkningen var stabil til tross for pandemi.

På noen helsefelt har Norge klart det mange andre land bare drømmer om. På rusfeltet fins det europeiske land vi trygt kan lære av, der behandlingen styres mer av praktiske resultater enn av «moralske nykker», som Kari Lossuis har kalt det.

Norske «rusflyktninger» drar jevnlig til land i Mellom-Europa for å få tilpasset medisinsk behandling. Det disse landene gjør er verken å medisinere mest mulig eller å bruke mer penger på rusomsorg enn oss. Det handler mer om en holdning til folk med rusproblemer, som gjør at de blir lyttet til på lik linje med andre pasienter.

En 32 år gammel nordmann sa det slik i en e-post til sin belgiske lege som jeg fikk se: «Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!»

 

Illustrasjon: André Martinsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hvordan blir journalistikkens fremtid?


Nettaviser vil ha kjappe saker, mens journalister vil ha bedre tid. Tilliten til nyhetsmedier er lav, og de har et aldersproblem.

Går du inn på reddit.com daglig, vil du oppdage noe rart. Sakene på forsiden dukker nesten alltid opp i Dagbladet eller VGs nettavis en dag eller to senere.

Reddit er et nettsamfunn der brukerne kan dele lenker til innhold på nettet. Her er det lett å følge med på og diskutere blant annet nyheter fra hele verden, og de mest populære sakene vises altså på forsiden.

Journalist og forfatter Morten Størksnes har påpekt hvordan nettaviser systematisk rapper andres saker. Ofte er overskrift og bilde slik at leseren ikke vet om hendelsen har skjedd i Bergen eller i Kina. Det gjelder å produsere flest mulig artikler på kortest mulig tid.

Da er det lettest å omskrive en sak fra et annet sted, eller oversette ord for ord, før man gir artikkelen en inngang som appellerer til avisas lesere. Mye nettjournalistikk er ikke journalistikk i ordets vanlige forstand, mener Størksnes.

I vår fikk Dagbladet refs for en stillingsannonse hvor de la stort vekt på søkerens evne til å jobbe raskt og oppnå klikk. Avisa søkte deg som «leverer en kjapp sak, mens du venter på sitatsjekken til den andre saken du sitter med». Og deg som «nistirrer på lesertallene i samme minutt artikkelen din er publisert, for å se om den traff blink».

Annonsen skapte oppstyr på Facebook, og mange medieprofiler var blant kritikerne. Dagbladets avdelingsleder forsvarte seg med at teksten var skrevet med glimt i øyet.

Fra avis til nyhetsbrev

Allerede i 2008 viste en undersøkelse fra Norsk Journalistlag og Synovate at nettjournalistikk fører til store problemer for journalistene. 58 prosent av dem med kontinuerlig deadline sa de hadde for dårlig tid til arbeidsoppgavene, og 43 prosent mente jobben var psykisk belastende.

En tilsvarende undersøkelse blant medlemmer av NRKs journalistlag viste at 62 prosent i nyhetsdivisjonen mente de ikke rakk tilstrekkelig kildekritikk.

I 2017 kom plattformen Substack, der skribenter kan selge abonnement på sitt eget nyhetsbrev. Leserne kan enkelt søke opp og velge hvilke skribenter de vil abonnere på.

I USA har en rekke journalister forlatt avisene sine og startet nyhetsbrev. Er dette fremtidens journalistikk? De to siste årene har antall abonnenter på Substack tidoblet seg, fra 50 000 til 500 000.

Blant bidragsyterne er journalisten Glenn Greenwald. I 2013 var han den første som publiserte Edward Snowdens lekkede dokumenter om internasjonal overvåkning, i avisa The Guardian.

Hans siste arbeidssted var The Intercept, som han forlot høsten 2020 etter å ha fått refusert en kritisk artikkel om Joe Biden. Ifølge The Financial Times tjener Greenwald nå mellom 80 000 og 160 000 dollar i måneden på nyhetsbrevet sitt.

Isaac Saul utgir det politiske nyhetsbrevet Tangle, med 3000 betalende abonnenter. Han vil at leserne skal dømme ham kun for det han skriver. Substack lar ham slippe å bli forbundet med andre merkevarer og institusjoner. Slik unngår han lesernes fordommer mot aviser de har stadig mindre tillit til.

I Reuters Institutes årlige, globale medieundersøkelse sier bare 29 prosent av amerikanerne nå at de stort sett stoler på nyhetene. Tilsvarende tall for nordmenn er 57 prosent, noe som er lavt i forhold til vårt tillitsnivå ellers. For eksempel stoler 82 prosent av oss på regjeringen og 92 prosent på domstolene, ifølge Ipsos’ siste tiltro-undersøkelse.

Facebook følger etter

Amerikanske medietrender kommer ofte til Norge, men kan norske journalister leve av å sysselsette seg selv? I Aftenposten mener Jan Arild Snoen at mange nordmenn kunne betalt 50 kroner måneden for et Substack-abonnement eller tre. Men han tviler på at slike plattformer vil erstatte abonnementsavisa, siden det norske markedet er lite.

På en annen side er det opprettet nye støtteordninger for journalister de siste årene. Stiftelsen Fritt Ord er særlig opptatt av å styrke uavhengig journalistikk. I fremtiden vil kanskje journalistens gode navn og rykte bli viktigere enn avisas, både for leserne og for de som deler ut penger.

I USA har nyhetsbrev blitt et springbrett til å starte sitt eget mediehus, med podkaster, nettsamfunn og andre produkter. Facebook har kastet seg på trenden, og lanserte i sommer en konkurrent til Substack kalt Bulletin.

Facebook har store muligheter til å målrette seg inn mot brukere, men vil unngå politiske skribenter og temaer. Det trenger ikke Substack å gjøre, siden de ikke har annonsører som kan bli støtt. Isteden tar de deler av inntekten fra abonnementene. Vil fremtidens store avsløringer komme fra plattformer som Substack, og ikke fra aviser?

Vil bruke mange kilder

«Mainstream media har et aldersproblem.» Slik starter en rapport fra 2019 om nyhetsvaner blant amerikanere og briter i alderen 18-35, også fra Reuters Institute.

«Mark» er storkonsument av nyheter, men han synes tradisjonelle nyhetskilder er endimensjonale og mangler viktig informasjon. Reddit er hans viktigste nyhetsportal, og på Twitter følger han menneskene bak nyhetene. For å fordype seg, hører han på podkast.

De unge føler at de samme temaene går igjen på avisenes forsider, og lurer på hva de går glipp av. De synes det er for mye negative nyheter om hat og kriminalitet, og for mange urettferdige angrep på kjente personer.

De vil ha mer stoff som inspirerer til positiv handling og viser at forandring er mulig. De vil eksponeres for et mangfold av meninger, og vil ikke at aviser skal dytte på dem sin egen politiske agenda.

Et stort flertall av de unge vil ikke betale for nyheter slik systemet er nå. De savner muligheten til å betale en liten sum per artikkel. De vil bruke mange kilder, ikke kjøpe et dyrt abonnement på én eller flere hele aviser.

Stykkprisbetaling for artikler har mange utfordringer. En nyhetssak på andre språk enn engelsk vandrer sjelden over landegrenser, og kan ha svært lokal interesse. Dessuten har den kort levetid, til forskjell fra filmer, TV-serier og musikk.

I Nederland tilbyr tjenesten Blendle kvalitetsinnhold fra landets største aviser og magasiner. De første årene kunne brukerne kjøpe enkeltartikler, men modellen var ikke lønnsom. Blendle droppet mikrobetaling i 2019, og innførte abonnement til rundt 100 kroner måneden.

«Et hovedproblem for mediebransjen er at man fortsatt ikke har funnet en bærekraftig forretningsmodell for samtid og framtid,» skriver tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen i Medier24. Facebook og Google tar en stadig større andel av avisenes annonsemarked.

Når vi spør Google om journalistikkens fremtid, får vi et svar som handler mye om gratisarbeidende teknologi: «I fremtiden kan journalistikken se fremvekst av mer og mer personlig innhold, intelligente algoritmer og robotjournalister, samt muligheten til å «oppleve» nyhetene med oppslukende VR- og AR-teknologi.»

Illustrasjon: André Martinsen

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Covid er en tidsmaskin

Vil covid-19 blomstre opp hver vinter? Blir det slutt på klemming og yogareiser til Bali? Mange prøver å spå om livet etter pandemien, og to svensker gjør det bedre enn de fleste.

Vi må planlegge for at covid-19 kan bli en tilbakevendende sesongsykdom, skriver forskere i Journal of the American Medical Association. Viruset liker seg best ved kjølige temperaturer og lav luftfuktighet. Det kan skape oppblussing om vinteren.

Flokkimmunitet avhenger av hvor mye folk omgås, og hvor godt vaksinene virker mot nye mutasjoner. Men selv om vaksiner beskytter dårligere mot noen virusvarianter, kan vi regne med god beskyttelse mot alvorlig sykdom, noe som gir mindre belastning på helsevesenet.

Forskerne mener det er lite sannsynlig at myndigheter vil pålegge sosial distansering hver vinter framover. Isteden kan arbeidsplasser og utdanningssteder ha visse tiltak. For eksempel kan de flytte møter eller forelesninger med mange deltakere til digitale plattformer. Det kan også bli krav om munnbind her og der i vintermånedene, og folk i risikogrupper kan bli nødt til å være ekstra forsiktige.

Få land er rike nok til å kunne vaksinere bort viruset med det første. Og klarer vi å bli kvitt det i mennesker, fins det allerede reservoarer i dyr. Viruset vil være iblant oss, men pandemien vil gå over. Tidligere har vaksiner aldri spilt noen viktig rolle i å få slutt på pandemier, men vaksinering kan spare mange liv underveis.

Blir viruset som Bob Dylan?

Hvordan kan vi forvente at samfunnslivet blir framover? Det prøver to svensker å svare på i «Corona Express: En liten bok om världen efter pandemin». Kjell A. Nordström er futurist og økonom, mens Per Schilingmann er politiker og PR-konsulent.

De bruker begrepet GUD om de største trendene fram mot 2020, nemlig globalisering, urbanisering og digitalisering. Koronapandemien kaller de en tidsmaskin. På noen områder har den kastet oss inn i fremtiden, på andre bakover i tid. Digitalt lever vi plutselig i 2030, mens globaliseringen har tatt et skritt tilbake.

De to forfatterne ser for seg tre scenarier for de nærmeste årene. I «Jojo-scenariet» går alt tilbake til normalt, og skandinaver strømmer til Bali for å gå på yogakurs. I «Hold avstand»-scenariet oppfører viruset seg som Bob Dylan, med årlige verdensturneer. Regioner, byer og landegrenser åpner og stenger. Hjemmekontor blir mer regelen enn unntaket, og netthandel utarmer bykjernene. Vi slutter å klemme utenfor kohorten, og viruskontroll blir standard på flyplasser og offentlige steder.

«Hybrid»-scenariet er en mellomting, som forfatterne synes å ha mest tro på. Her holdes viktig infrastruktur og handel åpen globalt. Turismen blir regional, og det blir færre forretningsreiser enn før. Internett får en viktigere rolle i handel, utdanning og kulturliv. Mindre arrangementer har kommet for å bli, med digital distribusjon til et større publikum. Test, kontroll og ekstra hygienetiltak blir vanlig praksis.

Mer opptatt av trygghet

Det har vært mange pandemier opp gjennom historien. Det nye med covid er at vi må bekjempe den i en globalisert verden, der nesten to tredjedeler bor i byer, og byene er avhengige av hverandre. På spanskesykens tid besto verden av mange selvstendige verdener. Er vi på vei tilbake dit? spør Nordström og Schilingmann.

Automatisering gjør selskaper mindre avhengige av billig arbeidskraft i andre verdensdeler. Produksjonen kan flyttes tilbake til høykostland. For de som lager fysiske varer, gir koronaen nok en grunn til å tenke lokalt. Samtidig er informasjon, kunnskap og underholdning mer globalisert enn noen gang, gjennom mer nettbruk. I Norge passerte amerikanske Netflix nylig NRKs strømmetjeneste når det gjelder ikke-lineær TV-titting.

Koronatiltak har gått hardt utover mange arbeidsplasser med lav terskel, for eksempel innen turisme. Pandemien gjør oss mer opptatt av trygghet, og det gjelder også arbeidsgiverne. De tar mindre sjanser på faste ansettelser. Folk som har fast jobb beholder den lenger, mens flere enn før blir ufrivillige frilansere. Middelklassen vil fortsette å krympe. Folk blir mer bekymret for helse og økonomi, og plasserer penger på tryggere steder.

Sysselsetting blir den viktigste politiske saken. Politikere fortsetter å redde arbeidsplasser med støtteordninger, og Skandinavia blir enda mer statskapitalistisk, spår de to forfatterne. Politikken blir mer nasjonalt orientert, noe Senterpartiet allerede har tjent på. Beredskapen styrkes, og selvforsyning blir trendy. Mer arbeidsledighet og større kostnader for helsevesenet gjør rike land mer innadvendte. Fattige land må i større grad klare seg selv, og finne sin egen vekstmotor.

Byene forandres

Når vi tilbringer mer tid hjemme, har det konsekvenser både inni og utenfor huset. Firmaer trenger færre kontorplasser, og næringslokaler blir billigere. Lokaler blir også frigjort til annet enn kontor. Byens indre liv forandres fra et shoppingland med kontorer til en fornøyelsespark med boliger. Sosiale møteplasser i byen blir ikke mindre viktige når flere har hjemmekontor. Tvert imot blir behovet for offentlige steder å sosialisere med kollegaer større. Vi møtes mindre på kontoret og mer på byen.

Nettavisen spurte i sommer Norges ti største konsern om synet på hjemmekontor og jobbreiser. Equinor har erfart at noen møter fungerer bedre når de er heldigitale. Mindre reising sparer tid og gjør det mulig å møtes oftere på tvers av lokasjoner. DNB vil heretter tilby digital deltakelse på alle møter, og Telenor har oppgradert møterom med nytt videoutstyr. Selskapene vil legge til rette for mer bruk av hjemmekontor, slik medarbeiderne ønsker.

En undersøkelse fra DNB Markets tyder på at bruken av hjemmekontor vil tredobles sammenlignet med før koronaen. Det gjør folk mer orientert mot nærmiljøet der de bor. Kanskje kan det føre til et bedre tilbud av tjenester utenfor bykjernen. Inne i hjemmene vil det bli mindre åpne planløsninger og mer avgrensede og funksjonelle rom, skriver Nordström og Schilingmann.

Sammen med mer hjemmekontor er mer netthandel den største effekten av pandemien. Göteborgs universitet har gjort en studie av eldres handlevaner. Blant folk født på 1930- og 40-tallet handler nå 23 prosent på nett minst en gang i måneden. Før pandemien gjaldt det bare én prosent i aldersgruppen.

NRKs koronaekspert Halvard Sanberg tror vi vil reise langt mindre utenlands i fremtiden. Både på grunn av virusfrykt, og fordi konferanser blir digitale. Kanskje blir det mindre aksept for å gå på jobb når du er forkjølet. Vi vil få flere hurtigtester for virus og bakterier, som vi kan ha hjemme. På podkasten «Leger om livet» kommer Sandberg med en viktig advarsel:

«Hvis noen er skråsikre på noe angående fremtiden til covid, ikke tro på dem!»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Slik hackes følelsene dine

Menneskets evne til å dikte opp og tro på fiksjonshistorier har gjort oss til verdens herskere. I fremtiden kan den samme evnen bli vår undergang, mener Yuval Noah Harari.

Det som lot Homo sapiens legge verden under seg var ikke først og fremst intelligensen vår. Det var fantasien, rettere sagt troen på fiktive historier. Det er hovedpoenget i «Sapiens» av Yuval Noah Harari, en bok som tok verden med storm i 2014. Sju år senere tar den israelske historikeren oss med til fremtiden, i en episode av podkasten «Your Undivided Attention». Men først litt forhistorie. 

Neanderthalerne hadde ingen religion eller nasjonalromantikk. Bare Homo sapiens tror på fortellinger om abstrakte størrelser som guder og nasjoner. Vi som tror på den samme historien, identifiserer oss med hverandre, og blir motivert til å hjelpe hverandre. Det lønner seg for alle parter, for eksempel får det oss til å betale skatt. Slik kan vi samarbeide effektivt med millioner av ukjente. Andre arter kan bare samarbeide med individer de har direkte kontakt med.

Å vekke følelser har alltid vært en smart strategi for historiefortellere, enten de lager reklame eller religioner. Aldri har de hatt større muligheter til å manipulere følelsene våre enn i dag. Nyhetsstrømmen din på Facebook tilpasser seg hva du føler mest for. Falske nyheter kan påstå hva som helst for å vekke sterke reaksjoner. Da er det ikke rart at de sprer seg raskere enn mer autentiske nyheter. For å kunne konkurrere om oppmerksomheten din, må også seriøse medier fortelle bedre historier og appellere mer til følelser. 

Før internett fikk folk i samme nasjon i større grad servert de samme historiene. Nå får vi helt ulike historier i nyhetsstrømmen vår. Noen får bare opp historier om farer ved koronavaksiner, fordi de har likt slike historier før, og fordi vennene deres liker dem. Andre får bare høre om vaksinenes velsignelser. Noen ser gråtende butikkeiere miste livsverket sitt når «Black Lives Matter»-aktivister setter bygninger i brann i Portland. Andre ser antirasister med rosa ballonger demonstrere fredelig i de samme bygatene. I USA er demokrater og republikanere blitt hverandres største fiender. Slik polarisering skjer også i mange andre land, og sosiale medier får noe av skylden. 

Du er produktet

Etter den humanistiske revolusjon, ble menneskers følelser en viktig rettesnor for etikk og politikk i demokratiske land. Guds ord var ikke lenger øverste autoritet. Misliker du karikaturtegninger av profeten Muhammed? Da kommer du ikke langt med å si at Norge må forby dem fordi islam gjør det. Vil du bli tatt seriøst i debatten, må du si at karikaturene kan såre menneskers følelser. Yuval Noah Harari vil ikke tilbake til en guddommelig autoritet, men han ser også problemet med la følelsene bestemme. Hva skjer med etikken og politikken når folks følelser kan manipuleres langt mer effektivt enn før? 

Sosiale medier oppmuntrer ikke til rasjonell refleksjon, sier lege og videoblogger Zubin Damania. På Facebook ser han sine egne kollegaer oppføre seg som fjortiser, desperate etter «likes». Det får de ved å mene det samme som de digitale vennene, og henge ut de som mener noe annet. Ideologiske bobler og tilhørende følelser forsterkes gjennom algoritmene. Jo mer vi føler for noe, jo sikrere blir vi på at vi har rett. Det gjør oss mer motivert til å like og dele, altså bruke mer tid på sosiale medier. Problemet er at disse mediene belønner våre verste sider, sier Damania. Det skyldes forretningsmodellen. Du er ikke kunden som Facebook vil hjelpe. Annonsørene er kunden, mens du er produktet som selges. Du gir fra deg data som lærer Facebook hvordan de stjeler mer av oppmerksomheten din, som de selger til annonsørene. 

Sovjetunionen prøvde også å samle inn mest mulig data om befolkningen, men det fantes ikke nok KGB-agenter. Regimet manglet også effektive metoder for å analysere dataene. Når vi alltid har med oss smarttelefonen, lærer vi algoritmene hvordan hjernen vår virker. Dermed kan følelsene våre hackes i industriell skala, med kirurgisk presisjon. I fremtiden vil biometriske data også samles inn, altså informasjon fra innsiden av kroppen. Det er vanskelig å takke nei til et system som kan diagnostisere sykdom på et tidlig stadium. Det samme systemet kan lese kroppens signaler om hva du føler. Dermed får Netflix vite nøyaktig hvordan du reagerer på en filmscene, og kan lage filmer som fenger deg enda mer.

Kjøleskapet kan forstå deg best

Ingen er immune mot fortellinger som er optimalisert for deres egne følelser. Selv ekte journalister lar seg lure av falske historier. Både Aftenposten, Dagbladet, NRK, TV 2 og VG har sitert meldinger fra den russiske «trollfabrikken» Internet Research Agency på Twitter. Yuval Noah Harari forteller hvordan teknologien kan lage nye konspirasjonsteorier helt av seg selv. Kunstig intelligens (KI) kan teste ut hvilke teorier som fenger folk mest. Basert på denne lærdommen, kan KI utvikle nye teorier som sprer seg enda raskere. Er dette fremtiden på sosiale medier? 

I science fiction ender roboter ofte opp som taperne i historien, fordi de ikke forstår menneskers følelser. Slik er det ikke i virkeligheten, sier Harari. En robotvenn kan ha bedre tilgang til hjernen din enn personen du er gift med. En kinesisk bruker av Microsofts chatbot Shaways, sa at boten reddet livet hans da han vurderte selvmord. Når du kommer frustrert hjem fra jobb i fremtiden, vil du kanskje oppleve at kjøleskapet ditt forstår deg bedre enn partneren din. Biometriske data gir den kunstige intelligensen direkte tilgang til følelsene dine. Hva er problemet med «empatisk» teknologi? Det kommer an på hva vi optimaliserer den for. Vil du at din virtuelle venn skal motivere deg til å trene og spise sunt? Eller vil du heller manipuleres til å få bedre følelser for den usunne kroppen din? Kan du i det hele tatt styre robotens verdier, eller er den låst til Googles verdier? Vil Google gi deg varme følelser for det som best tjener selskapets aksjonærer? 

Harari mener nå at det som gjorde mennesker suksessrike, troen på fiktive historier, kan bli vår undergang – eller i hvert fall endre oss drastisk. Teknologien forstår menneskers operativsystem langt bedre enn vi gjør selv. Hva du søker etter og klikker på kan forutsi alt fra spiseforstyrrelser til skilsmisser. Google vet om du er homofil før du vet det selv. Dermed kan teknologien, eller de som måtte klare å styre den, manipulere oss mye mer effektivt enn noen propagandaminister på 1900-tallet. Harari stiller et viktig spørsmål: Hva skal vi basere etikk og politikk på i fremtiden, når menneskers følelser blir stadig lettere å hacke? 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Verden i 2030

I 2030 vil de største trendsetterne verken bo i USA eller Europa.

For ti år siden ble Kenya verdensledende innen mobilbetaling. Allerede da var tre fjerdedeler av befolkningen flittige brukere. Ni av ti voksne somaliere har også en mobil de kan betale med, i et land uten fungerende bankvesen. 1,5 milliarder av verdens mobileiere er henvist til felles utedo. Mobil telekommunikasjon er nemlig langt billigere å bygge ut enn kloakk. 

I Afrika sør for Sahara har under ti prosent av befolkningen bankkonto eller kredittkort. De betaler med mobilen. Unge voksne i Sørøst-Asia, Midtøsten og Afrika er ivrigere brukere av digitale delingsapper enn jevnaldrende i resten av verden. De fremskynder en trend som vil gjøre det mindre attraktivt å eie ting. Det skriver sosiologen Mauro F. Guillén i boka «2030 – How Today’s Biggest Trends Will Collide and Reshape the Future of Everything». 

I 2016 fikk Collins Dictionary et nytt ord. Uberization vil si en forretningsmodell der tilbyder og kunde kontakter hverandre direkte via nettet. Ordet stammer fra mobilappen Uber, som formidler kjøreoppdrag mellom sjåfører med egen privatbil og passasjerer. Når folk kan kjøpe tjenester eller leie ting gjennom en app, blir de mindre avhengige av tradisjonell infrastruktur og institusjoner. Det blir også mindre behov for å eie alt selv. 

Det passer perfekt for Afrika, sier Ebi Atawodi, sjef for Uber i Nigeria. I Vesten beskyldes selskapet for å rasere taxinæringen. Sommeren 2014 demonstrerte Londons drosjesjåfører mot Uber. Demonstrasjonen fikk stor oppmerksomhet, og virket kanskje mot sin hensikt. I hvert fall økte nedlasting av Uber-appen med 850 prosent den ettermiddagen. 

Dropper etablerte institusjoner

Vil delingsøkonomien skape mer eller mindre sosial ulikhet? Det er ett av de store spørsmålene for 2030, mener Guillén. Undersøkelser lover ikke bare godt. De som leier ut eiendeler og tilbyr sporadiske tjenester i dag, har stort sett annen inntekt ved siden av. Ufaglærte opplever å miste jobben i bransjer som hotell og transport.

Appen Airbnb lar hvem som helst tilby overnatting i egne boliger. I 2020 ble 193 millioner bookinger formidlet. Å tjene penger er ikke eneste grunn til at folk deler boligen sin med fremmede. Noen opplever det som en sosial berikelse. Airbnb gir deg også mulighet til å leke turistguide og tilby opplevelser. 

Noen delingsapper er svært vanskelige å mislike. OLIO gjør det mulig for naboer og lokale bedrifter å gi bort mat. Appen har to millioner brukere i 49 land, og brukes flittig av bedrifter som ellers ville kastet maten. Dermed spares også miljøet. I Norge er appen Too Good To Go bedre kjent, der mat som ellers ville gått i søpla selges billig. Etter oljeindustrien er mat og klær det som bidrar mest til karbonutslipp. Kjøp, salg, bytte og utleie av brukt tøy er en annen populær gren av delingsøkonomien.

Transaksjoner utenom etablerte institusjoner er også ideen bak digitale valutaer. Innen 2030 vil noen av verdens viktigste valutaer ikke bli utstedt av regjeringer, men av selskaper eller datamaskiner, skriver Guillén. Kryptovaluta kan få stor praktisk betydning i land med upålitelige banker og ustabil valuta. I Nigeria eier eller bruker en tredjedel av befolkningen digital valuta allerede i dag.

Teknologiekspert Don Tapscott tror store deler av verdens bankvesen blir utslettet som følge av blockchain. Teknologien gir oss både kryptovaluta som Bitcoin og digitale sertifikater. Sistnevnte kan brukes til elektronisk stemmegivning ved valg, og til kontrakter som gir mindre bruk for advokater og regnskapsførere. For u-land kan det være en snarvei til digitalisering. 

Blir India det nye USA?

I 2030 vil Vesten ha flere besteforeldre enn barnebarn. De fleste unge og fremadstormende vil bo i andre deler av verden. India har høyere fertilitet enn Kina, og vil om ti år få klodens største middelklasse. Det betyr at verdens ledende merkevarer vil tilpasse seg indere.

I Europa og USA vil folk miste godt betalte jobber til global konkurranse eller automatisering. Unge vil slite med å finne stabilt arbeid. Allerede nå har India flere teknikere og ingeniører ansatt i IT-sektoren enn USA. Også i verdensrommet har landet markert seg sterkt. Da vi fikk bevis for vann på månen, var det India som sto bak oppdagelsen. 

En tredjedel av amerikanske menn og nesten like mange kvinner vil pensjonere seg barnløse i 2030. Særlig middelklassen får færre barn, da de har nok med å unngå statusfall. En større andel barn blir født i fattigdom eller rikdom. Det vil forsterke sosial ulikhet. En fremtid med mer usikre pensjonsinntekter gjør at flere eldre vil delta i delingsøkonomien, mener Guillén. 

En presset eldreomsorg skaper nye trender også utenfor nettet. I 2013 begynte Nederland å eksperimentere med boliger for eldre og studenter i samme bygg. Studentene bor billig eller gratis, mot å bistå eldre i daglige gjøremål og aktiviteter. Ideen har spredt seg til flere land, også Norge, og løser problemer for alle parter. 

I et samfunn med mange eldre, vil kanskje 60-åringer regnes som unge. Kvinner har også noe å se fram til: De akkumulerer nå økonomiske verdier raskere enn menn, og i 2030 vil de eie halvparten av verdens rikdom. Det vil påvirke finansmarkeder, siden kvinner velger tryggere investeringer. Hadde Lehman Brothers vært Lehman Sisters, kunne vi kanskje unngått finanskrisen i 2008, skriver Guillén. 

Nyttige toaletter

Sosiologen rakk så vidt å få med seg koronakrisen før boka gikk i trykken. Flere av trendene han beskriver fremskyndes av pandemien. Fruktbarheten stuper nå mer enn den ville gjort uten korona. Folk shopper og kommuniserer mer via nettet, og teknologisk utvikling skyter fart. Samtidig forsterkes økonomisk ulikhet. 

Mobilen kan vanskelig fungere som do, men det fins håp også for tissetrengte sør for Sahara. Virginia Gardiner skrev masteroppgave om vannløse toalettsystemer ved Royal College of Art i London, og startet firmaet Loowatt i 2010. Året etter fikk hun støtte fra The Bill & Melinda Gates Foundation til prosjekter i Madagaskar og det sørlige Afrika. Avfall fra Virginias toaletter gjøres om til biogass for strømproduksjon. Dermed slipper folk å vente på innlagt vann og kan lade mobilen med egen avføring. 

Illustrasjon: André Martinsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når Applezon tar over livet ditt

 

Hvordan kan vi sikre at kunstig intelligens kommer fellesskapet til gode?

Kunstig intelligens (KI) er ikke en monsterrobot som kommer og tar deg. Det er den usynlige infrastrukturen som retter skrivefeilene dine, sorterer e-posten din og får deg til å bruke mest mulig tid på sosiale medier. I dag har vi «smal KI», som gjør isolerte oppgaver like godt eller bedre enn mennesker. Neste skritt er generell KI, og så blir det umulig for mennesker å forstå teknologien. Dette beskriver futuristen Amy Webb i boka «The Big Nine». Tittelen refererer til verdens ledende IT-selskaper: Google, Amazon, Apple, IBM, Microsoft og Facebook, samt kinesiske Baidu, Alibaba og Tencent.

I USA er selskapene styrt av kortsiktige krav om profitt. De spyr ut nye produkter og tjenester, på bekostning av etiske og langsiktige hensyn. I Kina er selskapene prisgitt regjeringens autoritære ambisjoner, og persondata brukes til å gi folk sosial kreditt. Oppfører du deg rett, tjener du poeng, som gjør det enklere og billigere å delta i samfunnet. Er du ulydig, kan du få trøbbel med å skaffe deg jobb, boliglån, flybilletter og mye annet. Webb påpeker at Kina har større planer med KI enn å kontrollere sin egen befolkning.

Hva skjer når vi overlater fremtiden til en gjeng i Silicon Valley, eller til den kinesiske regjeringen? Hvem sikrer at KI ivaretar folk flests interesser? Allerede nå kritiseres teknologien for å spre desinformasjon, gjøre oss ukonsentrerte og avhengige av «likes». Menneskets intelligens utvikler seg sakte, siden det er vanskelig å endre hjernens struktur. Vi kan heller ikke seriekoble hjernene våre. KI lærer automatisk av andre enheter i nettverket, og maskinvare kan lett bygges ut. Systemer som utvikler seg selv trenger ikke en gang hjelp fra de smarteste av oss. Amy Webb ser for seg tre scenarier for de neste femti årene.

Det optimistiske scenariet

Den beste fremtiden krever et internasjonalt organ som holder KI i ørene. Webb kaller det GAIA (Global Alliance on Intelligence Augmentation). Her møtes forskere og andre fagfolk fra medlemslandene. De sørger for at vi eier våre egne persondata, og kan koble dem opp mot tjenester etter eget ønske. De sikrer at viktige verdier kodes inn i KIs algoritmer, og at verdiene kan oppdateres. GAIA legger også press på Kina for å følge menneskerettigheter. Kina får bli med i GAIA om de godtar reglene, og det er kostbart å stå utenfor.

Vil du vite mer om dagliglivet i det beste scenariet, må du lese boka. Stikkord: systemer som er kompatible på tvers av produsenter, som er miljøvennlige, som hjelper funksjonshemmede og demente, som lar elever lære i sitt eget tempo, digitale nyhetsagenter som informerer og diskuterer med deg, og mye forebyggende helseteknologi. Når generell kunstig intelligens er i ferd med å bli til superintelligens, i 2069, setter GAIA ned foten. For å unngå uønskede mutasjoner, begrenses tempoet KI får utvikle seg i.

Det pragmatiske scenariet

I denne fremtiden fins ikke GAIA, og ingen IT-selskaper vil skuffe aksjeeierne. Silicon Valley er ikke enige om et sett verdier og standarder, og har heller ikke tid til å jobbe for det. Hverdagen vår styres av Google-IBM og Applezon, og vi vet lite om hvordan de bruker persondata. Det er vanskelig for brukeren å bytte mellom de to selskapene, siden dataene er flettet inn i alt fra skole til helsevesen og transport.

Hjemme får du reklame på speil, vindusruter og andre smart-overflater. Det gir deg billig eller gratis teknologi. Tingene dine kommenterer alt du gjør. Når batteriet i smart-tannbørsta har gått, blir du trist fordi den ikke roser tannpussen din. Ser du på et kakestykke, får du en advarsel. Kobler du deg fra systemet som maner til sunnhet, får du dyrere helseforsikring (om du bor i USA). I bytte mot data om kroppen, blir du tidlig og gratis diagnostisert.

Folk får ulike versjoner av nyheter, og vet ikke hvem de kan stole på. Også journalister blir lurt av «deep fake»-teknologi, som lar hvem som helst legge ord i munnen på andre i videoer. Ingenting ser manipulert ut, selv om det er det. Facebook går dårlig og selges i flere deler i 2035. Kina kjøper persondataene. I Afrika bygger Kina infrastruktur, koloniserer land og implementerer sosial kreditt. De kontrollerer 75 prosent av verdens litiumressurser, som trengs for å lage batterier. Kina er verdensledende på teknologi, siden regjeringen deres hadde en langsiktig plan for KI.

I USA begynner lyset å slå seg av, smartbriller svikter og satellitter kommer ut av kurs. I 2069 blir landet digitalt okkupert av Kina. Nekter amerikanerne å følge ordre, går det galt med dingsene deres. I bytte mot persondata, lar Kina USAs infrastruktur være i fred. Det er klart for kunstig superintelligens, utviklet av et diktatur som allerede i dag underviser i KI på barneskolen.

Katastrofescenariet

Her må husholdninger velge enten Google, Apple eller Amazon, som slett ikke samarbeider. Amazon tar seg av de fattige, og erstatter offentlige boligprogrammer i USA. Beboerne tvinges til å kjøpe det meste fra selskapet, mens dataene deres kan brukes til hva som helst. De rike kan velge bort reklame og få mer fleksible produkter og tjenester. Alle vet hvilken sosial status du har, etter hvilket selskap som styrer livet ditt. Overklassen bruker Apple, middelklassen Google og resten Amazon. Apple-folk får finere bil når de bestiller taxi, mens Amazon-folk må se reklame under kjøreturen. Vi gifter oss og får barn med personer fra vår egen teknologiske kaste. Prøver vi å gjøre det på tvers, blir tingene våre uvenner, siden de ikke er teknisk kompatible.

Fysisk arbeid var vanskeligere å erstatte med roboter enn vi trodde. Det er kunnskapsarbeiderne som mister jobben. Vi mangler manuell arbeidskraft, siden vi prioriterte feil. Nerdene har programmert seg selv til ledighet. Vi injiserer nanoroboter i kroppen vår, som diagnostiserer, medisinerer og reparerer oss. De rike kan oppgradere sanser og organer, mens fattige blir biologiske tapere. Nanobotene er litt for ivrige, og aborterer fostre ved det minste tegn til noe unormalt. De er programmert for optimalisering, ikke for helhetlige hensyn.

Kina hacker huset ditt, så du ikke får åpnet kjøleskapet. De vil at du skal miste tilliten til Google, Apple og Amazon. I 2069 har de dannet et AI-dynasti, med 150 land som følger deres politikk. Til gjengjeld får landene handelsmuligheter og et stabilt finanssystem. USA utestenges fra land som er underlagt Kina. Kina trenger ikke lenger USA som handelspartner. En dag sprer en mystisk sykdom seg hos Apple-familier. Beijing har funnet ut at eneste løsning er å utslette USA og deres allierte, siden klimaendringer har skapt knapphet på ressurser.

Krever nytenkning

Amy Webb refser amerikanske myndigheter for å luke øynene for KI. De må gi teknogigantene insentiver til å samarbeide for fellesskapets beste. De må finansiere forskning og utvikling av IT, så selskapene kan tenke på mer enn profitt, og får tid til å teste at ny teknologi oppfyller gode hensikter.

Store deler av verden er nå avhengig av Kina for teknologisk og økonomisk utvikling. Samtidig tenker USA gammeldags om krig og forsvar. Webb ber myndighetene tenke slik de gjør med militæret, med gratis utdanning i kunstig intelligens, mot noen års arbeid med AI for fellesskapets beste. I dag er det vanskelig å rekruttere IT-hoder til Washington, fordi de får bedre betalt i Silicon Valley. USA må forstå at datanerder er strategiske partnere, skriver Webb, ikke bare folk som lager kule apper.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Den nye klassekrigen


USA er ikke lenger et demokrati. Det mener en professor som forklarer fenomenet Donald Trump med noe ganske annet enn rasisme.


I 2018 mente 78 prosent av Demokratenes velgere i USA at Russland hadde blandet seg inn i 2016-valget og fratatt Hillary Clinton seieren. Etter to års granskning var konklusjonen at Trump-kampanjen ikke hadde konspirert med Russland for å påvirke valget. Hva kunne da forklare at Trump vant?

En som forutså seieren, uten å trekke inn Russland, var filmskaper Michael Moore. Trump trenger primært å gjøre én ting, sa Moore. Han må kritisere Hillary Clinton for å støtte internasjonale handelsavtaler som har rammet folk i rustbeltet. Der ligger fire stater som tradisjonelt har vært demokratiske, men som siden 2010 har hatt republikansk guvernør: Michigan, Ohio, Pennsylvania og Wisconsin.

Trump hadde allerede gjort som Moore sa. I tillegg ville han gi Ford straffeskatt hvis de flyttet bilproduksjonen fra Michigan til Mexico. Han truet også med å tvinge Apple til å produsere iPhone i USA.

Hvorfor trodde ikke Demokratene at Trump kunne vinne 2016-valget på denne måten? Fordi de ikke tror det fins sosiale klasser lenger, sier professor Michael Lind. I boka «The New Class War» beskriver han den dype kløften mellom arbeidere og eliten i USA.

Det er godt dokumentert at arbeidsgivere bruker ulovlige innvandrere for å svekke landets fagforeninger. Slike innvandrere mangler også stemmerett, og har få sjanser til å bedre arbeidsvilkårene både for seg selv og kollegaene. Mange amerikanske formuer er dessuten bygd på underbetalte fabrikkarbeidere i Asia.

Etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon i 2001, forsvant to millioner industriarbeidsplasser i USA de neste ti årene. Arbeidere som var utkonkurrert av kinesisk import støttet i større grad Trump i 2016.

Den fysiske produksjonen som er igjen i USA, skjer stort sett langt fra storbyene. I urbane strøk bor de høyt utdannede, og de som tilbyr dem tjenester. Overklassen vil ha billig arbeidskraft, både i firmaet og i hjemmet. Mange av dem støtter både økt innvandring og kutt i offentlig velferd. Det er en kombinasjon bare seks prosent av USAs velgere ønsker. Likevel vinner politikken fram, fordi de som støtter den har uforholdsmessig mye makt.


Revolusjonen som kom ovenfra

Lenge var Demokratene arbeidernes parti, mens arbeidsgiverne stemte republikansk. Den gang ønsket Demokratene mindre av både innvandring og frihandel enn Republikanerne. Nå er Demokratene blitt partiet for den urbane eliten, samt minoriteter som støtter identitetspolitikken deres, som har lite med økonomi å gjøre. USA mangler ikke sosialdemokrater, men de vinner ikke fram i det politiske systemet.

Et eksempel er Bernie Sanders, som var verdsatt av arbeiderne i rustbeltet. En måling fra 2016 viste at Sanders ville slått Trump med god margin i disse statene, dersom han ble Demokratenes presidentkanditat. Nyliberale Hillary Clinton sa arbeiderne nei til. Hun vant fram i et system der partiene kontrolleres av rike donorer og PR-rådgivere.

I etterkrigstiden hadde USAs rikspolitikere langt bedre kontakt med vanlige velgere, gjennom lokalpolitikere, fagforeninger og organisasjoner. Den politiske eliten måtte kjøpslå med ledere på lavere nivå, som representerte arbeidernes interesser. Etter hvert ble den demokratiske pluralismen erstattet av en «revolusjon ovenfra», skriver Michael Lind.

Når organisasjoner på grasrota var svekket, trengte ikke toppolitikerne lenger å lytte til dem. Det ble viktigere å tilfredsstille rike lobbyister, og gjøre en god figur i media. Det amerikanske demokratiet ble et oligarki. Hvert år mellom 1981 og 2013 var enten en Bush eller en Clinton president, visepresident eller utenriksminister. Arbeiderklassen fikk det verre, mens USA pøste ut penger på tvilsomme kriger utenlands.

Trump slo en Bush i det republikanske primærvalget, og en Clinton i presidentvalget i 2016. Han kalte Irak-krigen en feiltakelse, og han var imot kutt i «Social Security». Han sa også mye dumt som skapte større overskrifter, som at Mexico sendte voldtektsmenn til USA.

I 2020 fikk ikke lenger Russland skylden for at 70 millioner amerikanere stemte på Trump. Nå ble det forklart med velgernes rasistiske holdninger. Dermed kunne samfunnseliten se ned på disse velgerne med god samvittighet, og overse behovene deres.

Trump sto ikke på barrikadene verken for mørkhudede eller kvinner. Likevel økte han sin oppslutning blant både svarte, latinamerikanske og kvinnelige velgere i 2020, sammenlignet med 2016. Økonomiske løfter må ha hatt større betydning for disse velgerne, og trolig tradisjonelle verdier, som Trump snakket mer om enn Joe Biden.

Den nyliberale eliten kombinerer venstresidens liberale «bohemverdier» med høyresidens økonomiske politikk. De er verdensborgere med svakere bånd til storfamilie, lokalsamfunn og tradisjoner enn amerikanere flest. Denne elitens verdier preger rettssaler, universiteter og medier i dagens USA. Flertallets verdier er ikke lenger representert i viktige samfunnsinstitusjoner, skriver Lind.


Risikerer evig runddans

Blant Trump-velgerne var også noen rene rasister, som fikk mye medieomtale. Men få amerikanere drømmer om en raseren stat. Langt flere drømmer om et ekte demokrati. Populismen er et svar på den nyliberale revolusjonen ovenfra, skriver Lind.

Populister som Donald Trump vinner på å angripe den politiske eliten, men mangler en egen, konstruktiv agenda. De som hadde størst forhåpninger til Trump i 2016 — hvite menn i rustbeltet — lot til å være skuffet i 2020. Da vant Demokratene tilbake Pennsylvania, Michigan og Wisconsin ved valget.

Ifølge nyliberalismen bør en elite av eksperter, isolert fra de uopplyste og fordomsfulle massene, styre et land. Ifølge populismen kan en eneste, karismatisk figur ivareta folkets interesser. Ingen av delene skaper demokrati, skriver Lind.

Et genuint demokrati krever ustanselige forhandlinger mellom mange større grupperinger innen politikk, økonomi og kultur, der alle har makt til å forsvare sine interesser. Uten det, risikerer USA en evig runddans mellom oligarkisk og populistisk styre.

Michael Lind tror ikke USA blir mer demokratisk de neste årene. Han frykter at landet blir mer som Brasil og Mexico, der nepotistiske oligarker klumper seg sammen i storbyer, omgitt av fattige og foraktede distrikter. Det er et samfunn der overklassen lever bak høye gjerder, mens de prøver å frata frustrerte motstemmer en talerstol.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

De som faller mellom alle stoler

Hvis rusavhengige skal hjelpes og ikke straffes, må man spørre dem hva slags hjelp de trenger.    

Snart skal det endelige forslaget til rusreform legges fram for Stortinget, under mottoet «fra straff til hjelp». Nylig kom et viktig innspill til reformen fra Skyggeutvalget. Dette er veteraner på rusfeltet, som har snakket med de mest utsatte rusavhengige. En rapport på 162 sider er ført i pennen av kriminolog Nicolay B. Johansen.

Skyggeutvalget ønsker en kartlegging av rusavhengiges helse og livsvilkår, som også omfatter folk utenfor behandling. Blant pasienter i behandling, fins en større studie fra 2010. Den viste at seksti prosent hadde lærings- eller atferdsvansker i grunnskolen. Nesten like mange hadde opplevd angst, depresjon og foreldre med alkoholproblemer. 

De som er avhengige av ulovlige rusmidler, bruker hovedsaklig stoffer som demper hyperaktivitet og traumer. Her kan ordet ‘rus’ bli misvisende, mener utvalget. Vil man hjelpe rusavhengige, må andre problemer enn rusbruken prioriteres mye høyere.

Mange er lei av å alltid bli møtt som narkomane, om de så kommer til legen for å undersøke et kne. Noen nekter å motta helsehjelp, fordi skammen blir for stor. Og når de utsettes for ran, vold eller overgrep, nøler de ofte med å tilkalle politiet. 


Politisk politi

Allerede i 2003 påla daværende justisminister Odd Einar Dørum politiet å slutte å gå etter «slitne narkomane». Antall anmeldelser for bruk og besittelse sank i en kort periode, før de var tilbake på gammelt nivå. I 2014 fikk politiet refs av Riksadvokaten, som mente de prioriterte narkotikasaker for å øke oppklaringsprosenten. Å straffe folk for små narkotikaforbrytelser, er saker som nærmest oppklarer seg selv. 

Politiets egne organisasjoner er de sterkeste motstanderne av rusreformen. Skyggeutvalget mener det går ut over folks allmenne rettigheter når politiet har en politisk slagside. I 2016 holdt forskeren Teri Krebs en appell på et ruspolitisk arrangement, der hun argumenterte for legalisering av visse ulovlige rusmidler. Narkotikapolitiet overvåket arrangementet, og mente Krebs «så ruset ut». Dermed arresterte de henne og ransaket hjemmet hennes.

Det eneste de fant, var 0,8 gram av en psykoaktiv sopp som vokser fritt i norsk natur. Mengden ville gitt en rus tilsvarende et par kopper kaffe. Selv om funnet kun kvalifiserte til bot, holdt politiet på Krebs, og pågrep også ektemannen, forsker og psykolog Pål-Ørjan Johansen.

Begge ble satt på glattcelle, og spurt ut om sitt ruspolitiske syn i et fire timer langt avhør. Utspørringen virket mer myntet på politiske dissidenter enn på vanlige borgere siktet for et bøteforhold, mener Skyggeutvalget. Flere aviser omtalte saken, og parets advokater kom til orde med kronikker.   

Når mer ressurssvake brukere møter et overivrig narkotikapoliti, hører vi lite om det i media. I Skyggeutvalgets rapport forteller flere om ydmykende ransaking og stripping i full offentlighet. De mest dramatiske historiene ligger litt tilbake i tid. Politiet synes å ha bedret seg, men deres håndtering av folk med ulovlig rusbruk har lagt grunnlag for stigmatisering av gruppen også i helsevesenet.

I en nyere manual for behandling av opioidavhengige ved et sykehus i Midt-Norge sto det: «En rusmisbruker vil alltid prøve å manipulere alle rundt seg til enhver tid.» Rusavhengige pasienter opplever å bli vurdert gruppevis. Når de forteller om smerter, blir de ofte mistrodd. Helsepersonell kan bli så redde for å gi dem «rusfølelse» at de gir for lite hjelp til smertelindring. 


Dårlig forskning

En pasient som stiller kritiske spørsmål til rusbehandlingen, får lett merkelappen «umotivert», mens institusjonen går fri, påpeker Skyggeutvalget. Når noen mislykkes i behandling, forklares det med deres personlige egenskaper, ikke med kvaliteten på behandlingen.

Evalueringer av Tyrili, Veksthuset, Solliakollektivet og Selbukollektivet er skrevet av folk tilknyttet institusjonene. Her er skillet mellom forskning og reklame visket ut. Helsemyndighetene har ikke kompensert for dette med uavhengige kunnskapskilder. Kontrollgrupper fins heller ikke, altså sammenligning av hvordan det går med rusavhengige i og utenfor behandling. 

Når rusbehandling evalueres, har man stort sett spurt om de innlagte er rusfrie kort tid etter utskriving. Da går man glipp av viktig informasjon, både om alle som avbryter behandlingen, og om langtidseffekten for de som fullfører. Skyggeutvalget kritiserer også det at rusfrihet blir eneste kriterium for suksess. Fokus må ligge på livskvalitet og funksjonsnivå, der bolig og jobb står sentralt.

Et rusfritt liv er ikke det samme som et godt liv. Mange som er blitt totalt rusfrie forteller om svært dårlig livskvalitet. Et mildt stoff som cannabis er for mange en løsning, ikke et problem i seg selv. Det kan dempe trangen til å innta mer skadelige rusmidler, og lindre ulike plager.


Feil medisiner

Mange har fått hjelp med rusproblemer gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), men ordningen er dårlig tilpasset et endret rusmønster. Der ulovlige rusmidler er involvert i dødsfall i dag, skyldes bare en tredjedel primært heroinbruk. Det vanligste er en kombinasjon av lovlig og ulovlig anskaffede legemidler, blandet med alkohol. I LAR får brukerne medikamenter som skal fjerne behovet for heroin og lignende, men mange er i tillegg avhengige av benzodiazepiner. 

LAR har også for smalt utvalg av medisiner for heroinavhengige, skriver Skyggeutvalget. De virker vel opptatt av at de valgte medisinene ikke skal gi rusfølelse, og tar for lett på bivirkninger. En kvinne som hadde store bivirkninger av LAR-medisiner, erfarte at hun fungerte mye bedre på Dolcontin. Hun brukte sju år på å overtale LAR til å la utenforstående leger gi henne medisinen. Mange LAR-pasienter får avslag når de vil bruke denne eller lignende medisiner som bedrer funksjonsnivået deres.  

Skyggeutvalget er positive til hovedtrekkene i rusreformen, slik den foreslås gjennomført av Rusreformutvalget. De er likevel bekymret for personer som ikke passer inn i behandlingsapparatet. Man må spørre dem hva slags hjelp de har nytte av, ikke ta det for gitt at all rusbehandling er et gode. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO, Uncategorized

Psykiateren som fikk realitetssjokk

For femti år siden ble incest bagatellisert i psykiatriens lærebøker. I dag vet vi mye mer om barndomstraumer.  

Bessel van der Kolk er en av verdens fremste eksperter på traumer. Han ble født i Nederland under andre verdenskrig, og flyttet som ung til USA, der han utdannet seg til psykiater. I starten av karrieren ble han sjokkert. Det han erfarte, stemte dårlig med det han hadde lest i psykiatriens lærebøker. 

I «Comprehensive Textbook of Psychiatry» fra1974 sto det at «incest er ekstremt sjelden og forekommer ikke blant mer enn 1 av 1,1 millioner mennesker». Dette kunne umulig stemme, tenkte psykiateren. Han traff stadig pasienter som hadde opplevd incest i barndommen. Konsekvensen av overgrepene var også noe helt annet enn han hadde lært. Den samme boka sa nemlig: «Slike incestuøse handlinger minsker subjektets risiko for psykose, og gir rom for en bedre tilpasning til den ytre verden.»

De som kom til psykiateren og fortalte om overgrep, var slett ikke veltilpassede. De var dypt deprimerte, forvirrede og drev ofte med selvskading. De hadde mareritt og flashbacks. De vekslet mellom eksplosive raseriutbrudd og lange perioder med avstengte følelser. De hadde vanskelig for å komme overens med andre. De hadde mange av de samme problemene som folk med krigstraumer. 

Da van der Kolk var nyutdannet på 1970-tallet, fantes ikke diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Den tvang seg fram etter forskning på krigsveteraner, og ble tatt i bruk i 1980. Det var liten forståelse for at barnemishandling kunne ha lignende konsekvenser for ofrene. I dag vet vi at over halvparten av alle som oppsøker psykiatrisk hjelp, har blitt overfalt, forlatt, forsømt eller voldtatt som barn, eller de har vært vitne til vold i familien. For hver amerikanske soldat som tjenestegjør i en krigssone utenlands, blir ti barn utsatt for fare i sitt eget hjem. 


Kan ikke tenke seg friske

Boka «Når kroppen holder regnskap» kom nylig ut på norsk. Der skriver Bessel van der Koch om alt han har lært i sin yrkeserfaring med traumer. Han bruker gripende eksempler fra egen praksis, og viser hvordan forståelsen av traumer har utviklet seg gjennom tidene. Det er gode grunner til at boka har blitt en «traumebibel» for langt flere enn ofrene selv. Mange har nytte av å forstå hvorfor traumatiserte kan oppføre seg så irrasjonelt, og van der Kolk forklarer det godt. 

Traumatiserte personer har problemer med å tyde det som skjer i omgivelsene. De har en tendens til å overføre traumet på alt rundt seg. Når de blir minnet om fortiden, reagerer hjernen som om det vonde skjer nå. Den minste ting kan bringe minnene tilbake med full kraft. Van der Kolk bruker et eksempel med en kvinnelig klient av ham, som veltet et vannglass. Da han reiste seg og sa «jeg skal tørke det opp», fikk kvinnen panikk. Det var dette faren hennes pleide å si etter at han hadde voldtatt henne. Psykiaterens tilsynelatende uskyldige ord utløste et skred av faresignaler i kroppen hennes. 

I et forsøk på å kontrollere seg selv, kan traumeofre bli eksperter på å ignorere følelsene sine. Når mennesker skrur av hjerneområder som overfører indre kroppslig sansning og emosjoner, demper de også evnen til å føle seg i live. Uten slike signaler fra kroppen, vet man heller ikke hva man vil, og det blir vanskelig å ta avgjørelser og gjennomføre planer. Selvbevisstheten kan bli så redusert at man ikke gjenkjenner sitt eget ansikt i speilet. Van der Kolk mener psykiatrien er altfor opptatt av å mobilisere pasientenes tenkeevne i terapi. Mennesker klarer ikke å tenke særlig rasjonelt før de føler seg trygge. Et traume endrer hvordan vi tenker, hva vi tenker på og også selve evnen til å tenke. 


Har oversett kroppen

Forskning har vist at mennesker som ble misbrukt som barn kan høre truende stemmer uten noen åpenbar fysisk årsak. En kropp som pumper ut stresshormoner i tide og utide, skaper også fysiske lidelser. Det kan være søvnforstyrrelser, uforklarlige smerter og overfølsomhet for sanseinntrykk. Medisiner som demper symptomene, løser ikke årsaken til problemene. Van der Kolk mener medisiner bør betraktes som et supplement til annen behandling. De kan bidra til at traumatiserte ikke lenger er slave av følelsene sine, og slik være nyttige. Men medikamenter må ikke få hovedrollen i behandling. Da får underliggende problemer for lite oppmerksomhet, og pasienten blir passivisert. 

Som psykiater og forsker har Bessel van der Kolk lyktes bedre med noe annet: å hjelpe traumeofre med å oppleve emosjoner og sansning på en trygg måte. Her kan kroppsorienterte metoder fungere godt. Noen pasienter får hjelp av yogaøvelser. For eksempel kan de lære seg å bli komfortable i stillinger de forbinder med seksuelle overgrep. Det gjør dem tryggere i sin egen kropp. Andre kan ha nytte av «overfallskurs», der de lærer å kjempe seg ut av et iscenesatt overfall og får mestringsfølelse. Psykiateren har også god erfaring med et annet alternativ til samtaleterapi: nevrofeedback. Det innebærer at pasienten ser hjernebølgene sine på en skjerm, og kan øve seg på å endre dem. 

En av hovedårsakene til rusavhengighet hos tenåringer er at de ikke tåler fysiske fornemmelser som signaliserer fare, sinne og hjelpeløshet, skriver psykiateren. Han mener at psykiatrien har oversett kroppen. Selvregulering krever at du har et vennskapelig forhold til kroppen din. Uten det, blir du avhengig av ytre regulering for å føle deg bra nok. Det kan være alt fra rusmidler til et overdrevent behov for å få bekreftelse eller å «please» andre mennesker. Opp mot halvparten av alle traumatiserte utvikler rusproblemer. 

Fysisk selvbevissthet er første skritt på veien mot å frigjøre seg fra fortidens tyranni, skriver van der Kolk. Prisen for å overse eller forvrenge kroppens signaler er at du ikke gjenkjenner hva som faktisk er farlig eller skadelig, og heller ikke hva som er trygt og nærende. 


Hør Bessel van der Kolk fortelle om det siste innen traumeterapi her:


2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kan rus redde liv?


Tusenvis av nordmenn – fra barn til eldre – bruker daglig «narkotika» i form av medisiner. Ny forskning på terapeutisk bruk av rusmidler vekker oppsikt.
 
FNs narkotikakonvensjon er tydelig på at stoffene har flere sider:

«Medisinsk bruk av narkotiske stoffer fortsetter å være uunnværlig for lindring av smerte og lidelse, og en må sikre tilstrekkelig forsyning av narkotiske stoffer til slike formål,» sier den.

De viktigste medisinene mot akutte smerter er opioider – fra morfin til fentanyl. Har du ADHD og får lite hjelp av Ritalin (metylfenidat), kan du få legemidler som Attentin og Elvanse, som i prinsippet inneholder vanlig amfetamin.

Har du en viss type narkolepsi, får du Xyrem, som inneholder «partydopet» GHB. I 2012 ble medikamentet Sativex godkjent til medisinsk bruk i Norge, mot smerter og spastisitet ved Multippel Sklerose. Dermed fikk vi medisinsk cannabis.

Ketamin var et viktig anestesimiddel lenge før det dukket opp på ravefester. Det krever ikke respirator eller tett overvåkning, og er derfor uunnværlig når folk må opereres under vanskelige forhold. Ketamin kan virke både stimulerende, avslappende, dissosiativt og hallusinogent, avhengig av dosen. I Norge brukes det lite som rusmiddel, men aviser på sensasjonsjakt har likevel klart å kalle det et livsfarlig motedop.

I USA hadde legen Edward Domino pasienter som sa at de selvmedisinerte depresjon med ketamin allerede på 1970-tallet. Legen så på dette kun som rettferdiggjøring av rusbruk, noe han angrer på i dag. Hadde han lyttet mer til pasientene, kunne ketamins antidepressive effekt kanskje blitt oppdaget tidligere.

Nyere studier på ketamin mot depresjon har gitt resultater: Stoffet ser ut til å være tre ganger så effektivt som vanlige antidepressiva. Virkningen kommer raskt, og kan vare i flere uker etter inntak. Andre antidepressiva må tas hver dag, og virker først et par uker etter oppstart. Noen få norske privatklinikker tilbyr i dag ketaminbehandling mot depresjon.


Tar liv og redder liv

Vanligvis er selve ruseffekten noe man vil unngå i medisinen. Det regnes som en bivirkning, noe som gir kortvarig og «kunstig» behag. Det spesielle med ketamin er at rusopplevelsen antas å medvirke til vedvarende, antidepressiv effekt.

Pasienten kan få adgang til ellers utilgjengelige landskap av følelser og tanker. Folk som ser virkeligheten gjennom depressive briller, får justert «brilleglassene» og ser noe annet, som kan gi sterkt inntrykk og nye perspektiver på livet. Denne effekten kjenner vi ellers fra psykedeliske stoffer, som det også forskes på til medisinsk bruk.


Alt dette beskrives grundig i den nye boka «Ulovlig medisin» av legen Andreas Wahl Blomkvist (bildet). Han forklarer godt hvordan de samme stoffene kan være både livsfarlige og livreddende. Femten år gamle Martha Fernback fikk hjertestans etter å ha tatt 500 milligram MDMA som rusmiddel. Dosen kan sammenlignes med å drikke 30 shots med brennevin på én time, som også ville drept henne.

Soldaten James Hardin var psykisk knekt etter tre turer til Irak og Afghanistan. Krigstraumene hadde ødelagt familien, og ingen behandling hjalp. Han hadde gitt opp å bli kvitt sin posttraumatiske stresslidelse (PTSD).

I 2013 ble Hardin med i en studie av et nytt legemiddel, som lot ham gå inn i traumene uten å føle angst. Den spesielle rusen gjorde ham mottakelig for samtaleterapi, uten å sløve ham ned. Det reddet livet til den suicidale amerikaneren. Han giftet seg på nytt og jobber nå som flymekaniker. Medisinen han fikk var MDMA, bedre kjent som rusmiddel under navnet Ecstasy.

Rusbruk har nesten alltid høyere risiko enn legemiddelbruk av samme stoff, skriver Wahl Blomkvist. Smuglere selger helst potent stoff, som tar mindre plass og gir mer profitt. Under alkoholforbudet på 1920-tallet var det heller ikke øl som hovedsakelig ble smuglet, men sterkere sprit enn den som selges lovlig i dag. Uregulerte rusmidler kan også inneholde noe annet enn de gir seg ut for, og ingen brukerveiledning følger med.


Lovende MDMA-forskning
 
Hittil har nær tusen personer deltatt i kliniske forsøk med MDMA. Ingen har blitt avhengige eller fått andre alvorlige bivirkninger. I fase to av studier med MDMA-assistert psykoterapi mot PTSD, var effekten klar: ett år etter behandlingen kvalifiserte 68 prosent av pasientene ikke lenger til diagnosen posttraumatisk stressyndrom.

Amerikanske FDA, som regulerer legemidler, var først svært skeptiske til å tillate slik forskning. De gode resultatene gjør at FDA nå kaller det «gjennombruddsterapi», og gir grønt lys for siste fase av studier som trengs for å få MDMA godkjent som medisin.

Nylig ble det også gitt tillatelse til en norsk studie på MDMA-assistert psykoterapi. Forskningsteamets psykologspesialist Ivar Goksøyr mener MDMA kan bli medisin i Norge om 4–5 år. Det er viktig å minne om at den gunstige effekten skyldes samspillet mellom medisinen og psykoterapien. Tar du MDMA på fest, kan du ikke forvente samme resultat.

Ketamin og MDMA gir mulighet til å behandle psykiske lidelser på en ny måte, med langt mindre medisinbruk. Legemiddelselskaper vil helst satse på medisiner som må tas ofte og gir større profitt. På opioider har de satset så hardt at USA har fått en «opioidkrise». Selskapenes aggressive markedsføring mot leger fra 1990-tallet førte til uforsvarlig praksis med utskrivning. Da myndighetene strammet inn, var mange amerikanere allerede så avhengige at de gikk over til det svarte markedet for opioider.

Legemiddelindustrien er lite interessert i å bidra til forskning på medisinsk bruk av MDMA og psykedelika. Hittil har forskningen hovedsaklig vært finansiert med midler fra stiftelser, filantroper og folk som selv har hatt terapeutisk nytte av stoffene.

Så får vi håpe at de som trenger det mest får den beste behandlingen mot psykiske plager. Blir den kun tilgjengelig til blodpris ved private klinikker, kan vi ikke klage over at noen prøver å selvmedisinere med de samme stoffene fra svartebørsen.


Se lege og forfatter Andreas Wahl Blomkvist i samtale med lege Wasim Zahid.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Politikerne som kjemper om å være mest for legalisering av cannabis

I USA blir du langt mer uglesett om du går med pelsklær, ser på porno eller er utro, enn om du bruker cannabis som rusmiddel.

Politikere i USA har ofte profilert seg på moralske stridsspørsmål. Republikanerne er kjent for abortmotstand, mens demokratene har kjempet for retten til likekjønnet ekteskap, og vice versa. I dag feires homofile bryllup over hele landet, og befolkningen er jevnt over blitt mer liberal. Men på ett område har det gått motsatt vei. Mens 56 prosent var for selvbestemt abort i USA i 1996, har andelen sunket til 48 prosent i 2020.

Amerikanernes moralske kompass kan avleses på årlige undersøkelser fra Pew Research Center. Der måles synet på alt fra pelsklær til porno og utroskap. Nå mener 70 prosent i befolkningen at det er greit å bruke cannabis som rusmiddel (i USA brukes ofte det meksikanske navnet marijuana). 67 prosent mener også at cannabis bør produseres og selges lovlig. Det er flere enn de som aksepterer barn utenfor ekteskap og homofilt samliv (begge 66 prosent).

Demokratenes velgere er mest positive til legalisering, men også blant de republikanske er ja-siden i flertall. Elleve stater, samt Washington D.C., har allerede lovlig salg av stoffet til rekreasjonsbruk. Det er vanskelig å finne sammenlignbare tall for ønsket om full legalisering av cannabis i Norge, men en undersøkelse fra 2016 viste 15 prosent. For å finne et like lavt tall i USA, må vi tilbake til 1989.


Likestilt med alkohol

I USA kjemper ledende demokrater nå om å være aller mest for legalisering. Blant dem er Kamala Harris, som blir visepresident om Joe Biden vinner valget. Harris er lenge blitt kritisert for å stå ansvarlig for fengsling av «marijuanaforbrytere» da hun var statsadvokat i California.

Våren 2018 slo hun tydelig tilbake i en pressemelding: «Å legalisere marijuana på føderalt nivå er det rette å gjøre. Det vet jeg både som tidligere aktor og som senator,» uttalte hun. Harris vil også slette bruk og besittelse fra rullebladet til de straffede, så det ikke blir en hemsko når de søker jobb.


Da Bernie Sanders fortsatt kjempet for å bli presidentkanditat i vinter, sa han at ville legalisere marijuana nasjonalt så fort han flyttet inn i Det Hvite Hus. Demokratenes unge stjerne Alexandria Ocasio-Cortez, som har jobbet som bartender i Bronx, har argumentert for at marijuana må likestilles med alkohol i loven.

Barack Obama sa det samme i sitt avskjedsintervju som president med Rolling Stone Magazine i 2016. Joe Biden har vært mer tilbakeholden om saken, men har gjort det klart at han støtter avkriminalisering, altså straffrihet for bruk og besittelse av stoffet.

De skiftende holdningene illustreres godt av hvordan toppolitikere i USA har omtalt egen cannabisbruk. I 1992 innrømte Bill Clinton bare så vidt at han hadde røkt stoffet, og forsikret om at han ikke hadde inhalert. Da Barack Obama avslørte sine presidentambisjoner i 2006, gjorde han et nummer av at han hadde inhalert, men at det var før han ble politiker.

I 2019 gikk Kamala Harris et skritt videre, i det populære radioshowet The Breakfast Club. Etter å ha bekreftet egen inhalering, sa hun: «Jeg tror det gir mange mennesker glede. Vi trenger mer glede i verden.»

Et slikt utsagn ville vært politisk selvmord for en norsk partitopp. Her er det langt ifra stuerent å kose seg med cannabis. En av mange årsaker til kulturforskjellen, kan være at ordet «narkotika» står sterkt i Norge. På engelsk fins ikke noe lignende begrep i dagligtalen. «Drugs» omfatter både lovlige og ulovlige midler, mens «narcotics» er en medisinsk betegnelse for stoffgruppen opioider, med stoffer som heroin, morfin og fentanyl.

Rent medisinsk defineres narkotika på samme måte verden over, som et middel med bedøvende effekt. Men i Norge har det juridiske narkotikabegrepet blitt allemannseie, slik at vi kaller ethvert ulovlig, psykoaktivt stoff for narkotika. Det gjør det vanskelig å skille mellom ulike, forbudte rusmidler, selv om kjemi og virkning varierer enormt mellom de flere hundre stoffene, plantene og soppene i narkotikaforskriften.


Donald Trumps syn

Ingen amerikansk toppolitiker ville finne på å støtte legalt salg av heroin til rekreasjonsbruk, men cannabis regnes som noe helt annet enn «narcotics». I USA virker det nå som om politikere taper på å snakke negativt om stoffet. Donald Trump, som for øvrig er avholdsmann, ble latterliggjort for å si at marijuana «påvirker en persons IQ-poeng».

Da Forbes Magazine publiserte nyheten i vinter, rykket National Institute on Drug Abuse (NIDA) ut og avkreftet påstanden: Ferske resultater fra to tvillingstudier støttet ingen årsakssammenheng mellom bruk av marijuana og tap av IQ. Ellers har Trump hatt en diffus holdning til saken, og latt legalisering være opp til de enkelte delstatene.

Når det gjelder abort, er Trump derimot enda tydeligere enn sine republikanske forgjengere. I vinter ble han første sittende president til å tale ved USAs største anti-abort stevne, «March for Life». Også i abortsaken kan nok begrepsbruk påvirke meningene til folk flest. Amerikanske abortmotstandere har gjort «pro-life» til sitt slagord, og hvem er ikke for livet?

Et lignende begrep har aldri glidd inn i det norske språket, og 81 prosent av nordmenn sier nå ja til selvbestemt abort. I Norge har abortmotstanderne valgt retoriske bomskudd som «Folkeaksjonen mot fri abort» – som om noen skulle ønske å være ufri.


Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Fellesskap trumfer fakta

Da Christian Picciolini kom inn i en nynazistisk miljø, visste han ikke en gang hva en jøde var. Det som tiltrakk ham, var noe av det samme som fikk ham ut igjen.

Christian Picciolini var fjorten år da han deltok på en samling med en nynazistisk gruppe i Chicago i 1987. Han følte seg sviktet av foreldrene sine, som jobbet fjorten timer om dagen, sju dager i uka. På skolen var han langt nede i hierarkiet, og kjente seg usynlig. Han trengte et nytt nettverk. Å komme til nazistene var som å få «en livbøye av aksept», sier han til den amerikanske radiokanalen NPR.

Først oppmuntret de ham til å være stolt av seg selv og sitt italienske opphav. Så lærte de ham at visse grupper mennesker ville ta fra ham stoltheten. De pepret ham med konspirasjonsteorier, og Piccolini trodde på dem, fordi han gjerne ville bli inkludert i fellesskapet. Det hjalp ikke å fortelle gutten at Holocaust faktisk hadde skjedd, og at nazistene tok feil når de nektet for det eller mente media og bankvesenet var styrt av ondsinnede jøder. Fakta var ikke noe Piccolini kunne varme seg på. Det ga ham ikke noe som lignet en ny familie.


Nyttig vranglære

Det er ikke fakta som får oss til å endre mening, skriver den bestselgende sakprosaforfatteren James Clear på bloggen sin. I størstedelen av vår evolusjonære historie bodde vi i stammesamfunn. Å bli utstøtt fra stammen var en dødsdom. Det gjaldt å holde seg inne med folk, og mennesker godtar og forkaster hverandre ut fra hva de tror på. Da gjelder det å tro på noe som skaffer deg venner og allierte der du befinner deg. De villeste trosretninger kan dermed være nyttige, i sosial forstand. Det som er faktisk feil, kan være sosialt korrekt. Blir vi nødt til å velge mellom de to, velger vi ofte fellesskap fremfor fakta.

Hjerneforskerne Hugo Mercier og Dan Sperber skriver i boka «The Enigma of Reason» at menneskets evne til å resonnere ikke utviklet seg for å løse abstrakte, logiske problemer, men for å løse problemer med samarbeid i en gruppe. Det preger oss forsatt. Dermed kan vi velge tenkemåter som er stokk dumme i intellektuell forstand, så sant de styrker lagånden i et sosialt nettverk.  

Vil du overbevise noen om å skifte mening, må du få dem til å skifte stamme, skriver James Clear. Du får ingen til å mene noe nytt hvis det støter dem ut fra «stammen» deres. Du må gi dem et sted å gå. Det lureste du kan gjøre er å integrere dem i ditt miljø. Da kan de skifte mening uten at den sosiale risikoen blir for stor. En idé som bryter med vårt nåværende verdensbilde føles truende. Det beste stedet for å overveie en truende idé, er et trygt miljø. En debatt med harde fronter skaper ikke den nødvendige tryggheten.

Hvor mange som tror på en idé er direkte proporsjonal med antall ganger den har blitt repetert det siste året, hevder Clear. Ideer repeteres ikke bare når folk snakker pent om dem, men også når folk snakker stygt om dem. Vil du bli kvitt en dårlig idé, kan det være mest effektivt å la være å snakke om den. Og vil du at noen skal endre mening, bør du invitere dem på middag og dele dine egne ideer. Det er det motsatte av å sitte langt unna og angripe andres ideer bak et tastatur. Mange velger likevel det siste, og bruker mye tid på å fortelle hva de misliker på sosiale medier. Det kan kanskje styrke samholdet blant dem som allerede er enige, men det får neppe noen til å skifte synspunkt.


Ut igjen med samme metode

På 1990-tallet ble Christian Piccolini leder for en av USAs mest voldelige nynazistiske grupper, og frontfigur i bandet White American Youth. Etter åtte år i miljøet åpnet han en platebutikk for å spre det rasistiske budskapet. For å gjøre butikken bærekraftig og unngå for mye motstand fra lokalsamfunnet, måtte han selge annen musikk i tillegg. Han solgte plater som appellerte til vidt forskjellige folk. Både afroamerikanere, jøder og homofile kom innom butikken.

Piccolini hadde en nedlatende holdning til dem, og de visste at han var hatefull og voldelig. Likevel fortsatte de å komme. Etter hvert fikk han meningsfulle møter med dem, for første gang i sitt liv. De viste ham godhet når han fortjente det minst, og Piccolini innså at han hadde noe til felles med dem. Faktisk mer til felles enn han hadde med nynazistene. De så noe menneskelig i ham som han ikke kunne se selv. Dermed begynte han også å se på dem som mennesker. Fellesskapet rundt musikk var det som brakte Christian Piccolini dypt inn i nazismen — og det som brakte ham ut igjen.

Piccolini rekrutterte selv mange inn i nazimiljøet, men det skjedde ikke gjennom ideologi, sier han. Han hanket inn sårbare personer og tilbød dem først tilhørighet, deretter ideer. Så tok han i bruk samme metode for å krympe miljøet. Gjennom organisasjonen Life After Hate hjalp han over hundre personer ut av den nynazistiske bevegelsen, før han dro utenlands for å forene tilsvarende organisasjoner i et globalt nettverk. Går du inn på nettsiden lifeafterhate.org, får du budskapet rett i fleisen: «It all starts with compassion».

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

En kort historie om rusisme

I hele den vestlige verden er det langt større sjanse for å bli tatt for narkotikalovbrudd om du tilhører en etnisk minoritet eller har lav sosial status. Det gjenspeiler dårlig hvem som begår lovbruddene.


Bruk, besittelse og salg av ulovlige rusmidler skiller seg fra de fleste andre lovbrudd på ett viktig punkt: Det fins nesten aldri ofre som anmelder. Dermed må politiet selv avdekke sakene, og det er ikke tilfeldig hvem som mistenkes.

I 2018 ble 750 per 100 000 afroamerikanere arrestert for bruk av narkotika i USA. For hvite amerikanere var tallet 350 per 100 000. Samtidig viser undersøkelser at etniske minoriteter verken bruker, besitter eller selger mer ulovlige rusmidler enn hvite.


George Floyd og Kate Moss

Ser du for deg en amerikansk «drugdealer», er det store sjanser for at du tenker på en svart person. Det skyldes ikke at flere afroamerikanere selger dop, men at de oftere selger utendørs, i trangbodde bydeler nær sentrum. Hvite amerikanere selger oftere i skjul, til kunder i private hjem utenfor bykjernen.

Rusbruk følger et lignende mønster: folk fra lavere sosial klasse ruser seg i større grad i det offentlige rom, noe vi også ser i Norge. Dermed får både politiet og folk flest et skjevt bilde av hvem som bruker ulovlige rusmidler. Kanskje særlig politiet, som er den siste yrkesgruppen ressurssterke folk inviterer hjem til villaen når ulovlige stoffer skal inntas der.

George Floyd, som døde etter brutal politivold i Minneapolis den 25. mai, var tidligere dømt for blant annet narkotikalovbrudd. I 2005 ble han arrestert med litt under ett gram kokain på seg. For det fikk han hele ti måneder i fengsel.

En annen som brukte kokain i 2005, var supermodellen Kate Moss. Media sikret seg bilder av sniffingen hennes, som gikk verden rundt. Moss innrømte alt, men politiet fant ingen grunn til å ransake og straffeforfølge henne.



Et ønske om å straffe

Diskriminering av minoriteter var selve grunnlaget for krigen mot narkotika. Opium ble først forbudt i USA da bruken ble forbundet med kinesiske innvandrere, for drøyt hundre år siden. Da hadde man prøvd å tvangsflytte alle kineserne i San Fransisco til et «skittent» område av byen. Det gikk ikke gjennom i rettssystemet, så myndighetene fant på noe annet for å underkue folkegruppen: Når besittelse av opium ble straffbart, kunne politiet ransake kinesiske hjem og forretninger for kinesernes foretrukne rusmiddel.

Samtidig hadde afroamerikanere en kultur for kokainbruk. Da en bølge av rasisme skyllet over samfunnet rundt første verdenskrig, var det beleilig å kunne straffe minoriteter for bruk av «feil» rusmidler. Dermed ble også kokain forbudt.

En sterk avholdsbevegelse ga alkoholforbud fra 1920 til 1933, men det var aldri forbudt å bruke alkohol i USA. Kun produksjon, transport og omsetning ble straffet. Da kriminelle bander ble styrtrike på salg av smuglersprit, ble forbudet ansett som mislykket, og alkohol ble lovlig igjen. At det svarte markedet blomstret også for opium og kokain, og fostret gjengvirksomhet landet fortsatt sliter med, førte ikke til samme snuoperasjon.


Rusmidlenes skiftende ansikt

I 1930 ble Harry Anslinger sjef for The Federal Bureau of Narcotics, som skulle sørge for håndheving av USAs narkotikalover. Anslinger fant en god samarbeidspartner i aviskongen William Randolph Hearst. Begge var åpent rasistiske, som flere andre samfunnstopper på 1930-tallet.

Samtidig kom mange meksikanere til USA. Disse innvandrerne fikk skylden for de økonomiske nedgangstidene, og deres foretrukne rusmiddel marihuana ble kriminalisert. Avisene spredte myter om at marihuana fikk mørkhudede til å voldta og drepe hvite piker.

Mange amerikanere kjente til stoffet fra før, både som medisin og rusmiddel. Alkoholforbudet gjorde cannabis populært på utesteder kalt «Tea Pads» i New York City på 1920-tallet. Da media løftet fram det meksikanske navnet marihuana og bilder av mørkhudede brukere, fikk stoffet et nytt og skremmende image.

I dag ser vi en motsatt utvikling i USA: Hvite mennesker er overrepresentert som brukere av heroinlignende stoffer, og landets opioid-krise har fått et hvitt ansikt. Samtidig har politiet blitt mer nådig mot brukerne av slike stoffer. Mange autoriteter vil nå at bruken skal betraktes som et helseproblem og ikke en kriminell handling, enten stoffene kommer fra apoteket eller fra det illegale markedet.

Det står i sterk kontrast til crack-epidemien i USA for tretti år siden, som ble knyttet til svarte nabolag. Misbruket av crack-kokain ble da møtt med krigsstrategier fra politiet.


Samme tankefeil

Amerikanske Ethan Nadelman kjemper for rettferdighet for rusbrukere. Selv røkte han en del marihuana da han studerte ved Harvard for førti år siden. Det samme gjorde mange av hans medstudenter, og ingen av dem fikk trøbbel med politiet. I dag har de fine jobber, sa Nadelman da jeg møtte ham under Oslo Freedom Forum i 2012.

Han syntes det var blodig urettferdig at sosial status skulle avgjøre om du fikk ødelagt rullebladet på grunn av rusbruk. Hadde Harvard-studentene blitt straffet, ville de hatt færre muligheter på arbeidsmarkedet. I USA kan tidligere straffedømte også miste stemmeretten.

Det er vanskelig å se for seg at politiet ransaker en høyt utdannet jurist og økonom som Nadelman, bare for å kunne finne et gram av et ulovlig stoff. I Norge har flere forskere undersøkt hvordan rusbrukere forskjellsbehandles av politiet.

Willy Pedersen og Tilmann von Søest fant at dersom du har brukt cannabis, er det sju ganger større sjanse for å bli tatt om foreldrene dine mangler høyere utdanning, enn om de har gått minst fire år på universitetet. Pedersen og Søest fulgte et utvalg fra den vanlige befolkningen fra tenårene til de var rundt 40. De fant at folk fra høy sosial klasse bruker cannabis litt oftere enn de fra lav sosial klasse, men at sistnevnte altså får mer med politiet å gjøre.


Thomas Kjøsnes i Foreningen for human narkotikapolitikk skriver om skjeve kontrolltiltak på Facebook:

«Man retter uunngåelig kontrollen mot fattige og mot etniske minoriteter, fordi det er der mange politifolk forventer å finne «umoralske» mennesker. Fordommene mot mennesker som ruser seg på fremmede rusmidler ser for meg ut til å bygge på samme tankefeil som rasismen gjør; de bygger på ekstrem og urimelig mistenksomhet mot de fremmedes indre liv. Og disse to fordommene passer som hånd i hanske sammen, og forsterker hverandre.»



1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Slik skaper vi pandemier

Virus er blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger, skriver Paolo Giordano i boka «I smittens tid». Dårlig behandling av natur, dyr og miljø øker sjansen for kontakt mellom mennesker og sykdomsorganismer.

Når dyrearter utryddes, prøver mikroorganismer som levde i tarmene deres å finne seg et nytt hjem. Mennesket er en perfekt bolig for virus og bakterier som vil formere seg. Det er mange av oss, og vi beveger oss mye rundt.

En annen årsak til sprening av virus fra dyr, er avskoging. I Malaysia førte det til at flaggermus migrerte, og begynte å henge i trær som griser spiste frukt fra. Slik ble nipah-viruset overført fra flaggermus til gris og videre til mennesker i 1999. Dette viruset kan i verste fall gi fatal hjernebetennelse.

En studie viste at faren for malaria i Amazonas økte med hele 50 prosent etter at fire prosent av skogen ble hugget ned. Mygg som bærer på malaria trivdes bedre i det nye landskapet. I Afrika fant forskere en sammenheng mellom ebola og rask avskoging i 25 av 27 utbrudd av sykdommen mellom 2001 og 2014.


Sykdomsfabrikker

Årsaken til smittsomme og dødelige sykdommer som covid-19, aids, sars og ebola er i stor grad menneskers inngrep i naturen. Det kan skje når myndigheter åpner for gruvedrift for å utvinne litium til smarttelefoner, når nye veier blir bygget for å få plass til et økende antall biler, eller når jordbruket intensiveres for å gi oss mer kjøtt.

Dyr i industriell kjøttproduksjon har ofte lite genetisk variasjon og dårlig immunforsvar. Jo flere husdyr som presses sammen i store fabrikkgårder, jo større er faren for formering av mikroorganismer. Fugleinfluensaen i 2003 ble knyttet til storskala kyllingindustri i Sørøst-Asia, og svineinfluensaen i 2009 til svineindustri i USA og Mexico.

Takket være begrenset import av levende dyr, fôr og kjøtt, har Norge vært mindre rammet av smittestoffer i husdyr enn de fleste andre land. I Danmark ble den antibiotkaresistente MRSA-bakterien funnet i 48 prosent av svinekjøttet i 2017, etter en undersøkelse fra Fødevaretilsynet. Bakterien gir samme infeksjonstyper som vanlige, gule stafylokokker, og kan være farlig for folk med svekket immunforsvar.


Vanskelig å fjerne virus

Vi må snakke om hvordan vi forebygger pandemier. Det krever langt mer enn å stenge markeder for ville dyr i Kina. Det handler om hele den moderne levemåten. Rundt 70 prosent av alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. Sykdommer som smitter fra dyr til menneske kalles zoonoser, og dreper flere millioner av oss hvert år.

Mennesker har hittil vært mye flinkere til å utrydde dyrearter enn til å bli kvitt virus og andre patogener. Vi har kun klart å utrydde to virussykdommer: kopper og kvegpest. Fortsatt prøver vi å utrydde polioviruset, som skapte endemisk sykdom fra 1800-tallet. Takket være vaksinering ble Europa erklært poliofritt i 2002, men sykdommen fins fortsatt i enkelte land.

Pattedyr og vannfugler bærer på enorme mengder uidentifiserte virus av typen som kan smitte mennesker. Og når permafrosten smelter som følge av klimaendringer, kan gamle virus og bakterier dukke opp igjen. I 2016 fikk Russland et utbrudd av milbrannbakterien, etter tining av permafrost i nord. Da hadde ikke miltbrann vært påvist i området siden andre verdenskrig. Et varmere og fuktigere klima gir også bedre forhold for blogsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom.


Et komplisert budskap

Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund sier til Dagbladet at det er viktig å innse at en mobil-app ikke kan redde oss, og at pandemier ikke alltid kan begrenses gjennom medisiner og vaksiner. Vi må forstå og bekjempe bakenforliggende årsaker, men hjernen vår er dårlig til å håndtere slike komplekse problemer. Det er vanskelig for både forskere og politikere å nå fram med budskapet. Det er lettere å få gehør for at vi må få fart på industrien ved å gi blaffen i miljøkrav, nå som økonomien er svekket.

Ved å satse enda mer på industrijordbruk, langtransport og fossile energiformer, subsidierer vi fremtidens pandemier.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når viljen kan designes

For å håndtere ny teknologi på en god måte, trenger vi ikke bare teknisk innsikt. Minst like viktig er kunnskap om vårt eget sinn.

I løpet av dette århundret kan teknologien snu opp-ned på det rådende livssynet i vestlige samfunn. Det mener den israelske historikeren Yuval Noah Harari, og livssynet kaller han liberal humanisme. Det innebærer en stor tillit til individet og dets følelse av hva som er rett. Individets frie valg er det som gir livet mening.

Denne troen utfordres når vi overlater stadig flere livsvalg til datastyrte algoritmer. Når vi tar en gentest eller skanner hjernen vår, analyserer en algoritme resultatene ut fra enorme, statistiske databaser. Jo mer informasjon vi gir fra oss, jo mer nøyaktig blir statistikken. Vi får stadig større grunn til å akseptere anbefalinger fra algoritmen, også når den tilhører kommersielle selskap som Facebook, Apple og Google.

Har du trykket «liker» 300 ganger på Facebook, kan Facebook-algoritmen forutsi meningene og ønskene dine mer presist enn ektefellen din. Når teknologiske algoritmer kan kjenne oss bedre enn vi gjør selv, vil troen på individualismen kollapse, mener Harari. Vi vil ikke lenger se på oss selv som autonome vesener, men som biokjemiske mekanismer som overvåkes og styres av elektroniske algoritmer.


Lysten kan installeres

Har mennesker noensinne hatt et autentisk «selv» med en fri vilje, slik den liberale humanismen forutsetter? Teknologien gir oss nye muligheter til å svare på dette spørsmålet. Vi ser at levende organismers ønsker kan manipuleres og kontrolleres med blant annet genteknologi og hjernestimulering.

I boka «Homo deus» bruker Harari et eksempel med rotter. Rottene har fått implantert elektroder i hjernens sensoriske områder og belønningsområder. Dermed kan forskere få dem til å gjøre ting de vanligvis misliker, som å hoppe fra store høyder, ved å stimulere rottehjernens belønningssenter.

Når forskerne trykker på en fjernkontroll, får rottene lyst til å hoppe, eller klatre i en stige, eller gå til venstre isteden for til høyre. Kunne rottene snakke, ville de nok sagt at de valgte fritt og selvstendig. De kjente jo lystfølelse, ikke tvang til å gjøre noe mot sin vilje.

Eksperimenter utført på mennesker viser at vi kan manipuleres på samme måte. Vi kan også bruke teknologien til å manipulere oss selv. Vil du lære å spille piano, men mangler disiplin til å øve? I fremtiden kan du kanskje kjøpe en hjernestimulator og installere programvare som gir deg kjempelyst til å øve. Hva slags «selv» er det da som fant motivasjonen og tok valget?


«Jeg» fins ikke

Teknologien fratar oss ikke selvet. Den får oss bare til å oppdage at vi ikke er uavhengige individer med fri vilje. Vi finner ikke noe «jeg» når vi titter inn i mennesker. Det vi finner, er gener, hormoner og nevroner som følger fysiske og kjemiske lover.

Jeg kan velge å reise til Japan og oppleve en annen kultur, men hvorfor følte jeg at jeg burde reise dit? Følelsen ble utløst av biokjemiske prosesser i hjernen, ikke av et «selv» som valgte fritt. Jeg kan ikke velge mine egne følelser, og det er de som får meg til å handle.

I dag kan hjerneskannere forutsi folks ønsker og avgjørelser før de er klar over dem selv. Skannerne kan se hvilken bryter folk vil trykke på før de trykker, og før de selv er bevisst på hvor de vil trykke. Noe inni oss tar valget før bevisstheten varsles om avgjørelsen og får oss til å tro at vi velger fritt.

Men det at vi ikke har fri vilje, betyr ikke at vi like godt kan slutte å tenke. Jo mer avansert teknologi vi har rundt oss, jo viktigere blir det å forstå hvordan menneskesinnet fungerer.

Følelsene våre har alltid blitt manipulert, ikke minst av folk som vil selge oss noe. Teknologien gir stadig nye muligheter for slik manipulering, blant annet ved direkte stimulering av punkter i hjernen. Slik kan menneskers vilje designes og redesignes. Trolig kan hjernestimulering også gi oss helt nye, mentale tilstander.

Her kommer Harari med en viktig advarsel: «Å blande den praktiske evnen til å konstruere sinn med vår uvitenhet om det mentale spekteret, og med de snevre interessene til myndigheter, militære og aksjeselskaper, er ensbetydende med å be om trøbbel.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Flere menn forkastes

Er noen få, attraktive menn i ferd med å monopolisere sjekkemarkedet? Incels har rett i noen av sine oppfatninger om den brutale virkeligheten, mener en amerikansk professor.

De siste årene har et nytt skjellsord dukket opp i Vesten: Incel. Ordet er en kortversjon av involuntary celibate — ufrivillig sølibat. I media blir «inceldom» ofte framstilt som en ideologi, med kvinnehat som fremste kjennetegn. Flere unge menn som har begått masseskytinger i USA de siste årene, har kalt seg incels.

På nettet har incels sin egen subkultur med diskusjonsfora. Pessimisme dominerer samtalene, men ikke farlig kvinnehat, skal vi tro boka «The Blackpill Theoy: Why incels are right and you are wrong». Forfatteren bruker pseudonymet Dr. Castle, siden han oppfatter temaet som svært kontroversielt i sitt samfunnsfaglige miljø. I hvert fall med den viklingen han har valgt.


Stor endring for unge menn

Dr. Castle påpeker at incels ofte har rett når de beskriver kvinners atferd på sjekkemarkedet. Det dokumenterer han med en rekke funn fra forskning. Han mener slett ikke at funnene rettferdiggjør hat mot kvinner, bare at virkeligheten kan være ubarmhjertig.

Den første statistikken han viser til, kommer fra General Social Survey, en av de mest kjente studiene i amerikansk samfunnsvitenskap. Den viser at andelen unge menn som ikke har hatt sex det siste året steg fra drøyt ti prosent i 2008 til 28 prosent i 2018. Tilsvarende tall for kvinner i 2018 var 18 prosent. Dette var i aldersgruppen 18 til 30 år. I 2008 hadde omtrent like mange unge kvinner som menn tilbrakt det siste året i sølibat.

Samtidig viser en annen studie, fra Centers for Disease Control and Prevention i Atlanta, at de mest attraktive mennene har mange flere seksualparnere enn før. I samme periode har det skjedd en revolusjon i nettdating, etter at sjekke-appen Tinder ble lansert i 2012. I Norge har halvparten av dagens befolkning under 40 år brukt en tjeneste for nettdating.

Illustrasjon: Deformat

På Tinder blar du gjennom bilder av brukere. Klikker du på bildet, vil du ofte få opp en kort tekst. Først når to personer har sveipet hverandres profilbilde til høyre, blir det mulig å starte en samtale. En undersøkelse fra 2018 viste at kvinner høyresveipet 4,5 prosent av mannlige profiler de så, mens menn høyresveipet hele 62 prosent av kvinnene.


Utseende er blitt viktigere

Tidligere kunne menn bli attraktive bare ved å ha en trygg jobb. I dag dominerer kvinner høyere utdanning, og de foretrekker menn med samme eller høyere utdanningsnivå. Samtidig har kvinner med egen karriere mindre bruk for en mannlig forsørger.

Incels strever med å forstå hvordan de får draget på moderne damer. Noen ønsker seg tilbake til 1950-tallet, og mange ser på seg selv som for stygge. Det er ikke feil å tro at utseendet er viktig, mener Castle. Faktisk er det blitt viktigere for kvinners valg av partner etter at kjønnene ble mer likestilte i arbeidslivet.

Tinder forsterker tendensen, ved å gi bilder hovedrollen. Her fins ingen algoritme som matcher folk etter personlighet. De profilene du får opp først, er de mest populære i ditt område. For i det hele tatt å se personer få andre har likt, må du bla gjennom en mengde bilder.

Hvis virkeligheten fungerte på samme måte, ville mindre attraktive mennesker vært usynlige på utestedene helt til det nærmet seg stengetid. Castle konkluderer med at stadig færre menn legger beslag på en stadig større del av sjekkemarkedet. Nettdating hjelper de mest attraktive med å nå lenger ut og få flere partnere.

I Norge økte andelen barnløse menn ved fylte 45 år fra 14 prosent i 1985 til 23 prosent i 2013. I samme periode har økningen blant kvinner vært mye mindre, fra 10 til 13 prosent. En økende andel menn får flere barnekull. Og stadig flere kvinner får barn alene, ved hjelp av donor. Noen kanskje etter mislykkede forsøk på å få et fast forhold til en kjekkas på Tinder, som har høy rotasjon på damene.

Vi kan ikke kritisere kvinner for at de prøver å velge den beste blant tilgjengelige alternativer, skriver Castle. Incels ville gjort det samme hvis de hadde muligheten. Selv spermbanker diskriminerer, for eksempel ved å kreve at menn må være over en viss høyde for å få avgi arveanlegg.


Uheldig utgangspunkt

Dr. Castle vil først og fremst fortelle oss at verden ikke er rettferdig, heller ikke for menn i noen av verdens rikeste land. Selv omgås han mange vellykkede mennesker, som mener alle kan oppnå det de vil hvis de bare jobber for det. Den ideen kan få incels til å føle seg enda mer mislykkede, mener Castle. Mange av dem har allerede prøvd hardt å skaffe seg det de lengter etter.

Noen har et utgangspunkt som gjør det vanskelig å finne en partner, uansett hvor mye de prøver. Mentale lidelser og andre uheldige livssituasjoner er utbredt blant de som kaller seg incels. I en undersøkelse på nettstedet incels.co, oppga 26 prosent av brukerne at de hadde en autismediagnose.

Denne utviklingsforstyrrelsen gjør sosialt samspill vanskeligere, og er fire ganger mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 2017 publiserte tyske forskere en studie av høytfungerende, voksne autister. Bare 16 prosent av mennene var i et parforhold, mot 46 prosent av kvinnene.

Incel er en tilstand, mer enn en ideologi, sier Castle. For menn som hater kvinner, fins en egen betegnelse: misogynister. Hvorfor brukes ikke misogynist som skjellsord? Kanskje fordi en kvinnehater kan være en storsjarmør som lett skaffer seg partnere. Castle mener det er lettere å skjelle ut en taper.

De som snakker negativt om incels, begrunner det gjerne med at incels hater kvinner. Castle mener det er utilstrekkelig for å forstå incels som skjellsord. Det handler også om å latterliggjøre menn med dårlig drag på damene, noe menneskeheten har lang tradisjon for.


Mange selvmord

I ti år har Castle studert menn som strever med å oppnå intime relasjoner. Det har gitt ham mye sympati med dem. Hvis det eneste incels savnet var sex, kunne de betalt for det, skriver han. I virkeligheten savner de alt som følger med et parforhold. De fleste ønsker seg bare et normalt liv.

Professoren er lei av at media fokuserer på de ekstreme ytterpunktene, de få drapsmennene som kaller seg incels. Han savner at akademikere tar fenomenet på alvor og studerer hva som har skapt det.

Nylig intervjuet jeg Lasse Josephsen, som skriver bok om incels. Nesten hver dag leser han innlegg i incelfora fra noen som vil begå selvmord.

«Sinnssykt mange incels har tatt livet sitt, men det er lite kjent. Senere tror jeg vi vil se tilbake på dette fenomenet som at vi ignorerte noe veldig viktig,» sa han.

Det har lenge vært kjent at single menn har større risiko for depresjon enn single kvinner. Kvinner har i større grad fortrolige venner, mens incels ser ut til å savne både vennskap og parforhold.

Incels kan ha en uttrykksform som gjør det vanskelig å sympatisere med dem, men Castle har funnet mange eksempler på det motsatte. I boka siterer han et innlegg fra et incelforum som gjorde inntrykk på ham:

«Den eneste ordentlige, fysiske kontakten jeg har hatt i nyere tid var da jeg hadde mitt årlige, mentale sammenbrudd. Det var for en måned siden eller noe. Jeg satt der og sippet som en kjerring, så mamma og pappa kom og bare ga meg en klem mens jeg gråt. Etterpå var det som om 30 år av den knusende haugen med smerte og stress og sinne ble løftet fra skuldrene mine, i noen få dyrebare minutter. Jeg kan bare drømme om hvor mye sunnere og gladere jeg ville vært hvis jeg opplevde noe sånt jevnlig».

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Landet som gikk motsatt vei

På 1970-tallet hadde Nederland en epidemi av injiserende heroinbrukere. For å bekjempe problemet, valgte de en helt annen vei enn Norge.

Mens vårt forbilde gjennom flere tiår var USAs krig mot narkotika, begynte Nederland med skadereduksjon. Kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politi samarbeidet om kampanjer for trygg rusbruk. Tiltakene lignet noe som ble innført på bred basis i Norge først i 2013, med Nasjonal overdosestrategi.

I Oslo er det nå en selvfølge å dele ut rent brukerutstyr, også for røyking av heroin, og opplyse om tryggere bruk av rusmidler. I fjor ble Sprøyterommet til et brukerrom, der flere rusmidler kan inntas. For bare få år siden var det vanskelig å bli tatt seriøst om man støttet slike tiltak.

Lenge var også behandling av opiatavhengige med legemidler svært kontroversielt. Nederland begynte med metadonbehandling allerede i 1968. I Norge måtte mange heroinavhengige bli HIV-smittet før det ble mulig å foreslå metadon.

Nå begynner vi å se resultater av økt satsning på skadereduksjon også i Norge. Snittalderen på de som dør av overdose i dag er nesten ti år høyere enn den var ved starten av 2000-tallet. Oslo og andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi, har hatt færre narkotikarelaterte dødsfall de siste årene.

Når skadereduksjon brer om seg, blir noen myter om rus vanskelig å holde liv i. En av dem er «trappetrinnsmyten»: at hasjrøyking fører til heroinbruk. Hvis cannabis i seg selv gir brukerne lyst på heroin, burde Nederland hatt Europas største heroinmiljø og verste overdosetall gjennom mer enn 40 år. Ingen steder i Europa har bruk av cannabis vært mer akseptert i alle disse årene.

Allerede på 1970-tallet fikk landet «coffeeshops», der salg av cannabis tolereres. Ifølge myten skulle gjestene her endt opp som heroinbrukere. Men coffeeshops ble opprettet nettopp for å hindre at cannabisbrukere havnet i samme subkultur som brukere av harde stoffer. Coffeeshops selger verken alkohol eller andre rusmidler, kun cannabis. Reklame er forbudt, kjøpere må være over 18 år og får kjøpe maks fem gram hver.

Ved starten av 2000-tallet var Oslo den byen i Europa der flest døde av overdose i forhold til folketallet. Tall fra Rusmiddeletaten i Oslo offentliggjort i 2001, viste at Oslo hadde 30 overdosedødsfall per 100 000 innbyggere i alderen 15-44 år. Tilsvarende tall for Amsterdam samme år var 3 dødsfall per 100 000 innbyggere. Nederland har aldri vært i nærheten av Norge når det gjelder narkotikarelatert død.

For å fjerne åpne heroinmiljøer gjorde Nederland noe mer effektivt enn å jage dem fra sted til sted. I 1998 begynte landet med heroinassistert behandling. I dag er snittalderen på landets heroinavhengige 54 år.

Den årlige rapporten fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) viser at Norge har over dobbelt så mange høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende) som Nederland. Wil de Zwart er seniorrådgiver i landets helsedepartement og jobber med ruspolitiske spørsmål. Han sier til rop.no:

«Unge nederlendere i dag husker ikke lenger tiden da det var heroinavhengige i gatene. I dag legger vi ned brukerrom fordi denne gruppen minsker etter hvert som flere av dem dør av alderdom. Det har omtrent ikke vært nyrekruttering av brukere på snart 30 år.»

Seniorforsker Jørgen Bramness ved Nasjonal kompetansetjeste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) bekrefter at det gamle slagordet «fra hasj til helvete» er en myte. Han sier til rop.no:

«Det er lite forskning som støtter ideen om at bruk av et relativt mildt stoff leder til bruk av hardere narkotika. Ja, mange som er heroinavhengige i dag begynte først å røyke cannabis. Men vi må huske at de aller, aller fleste som røyker cannabis, aldri begynner med heroin».

Da Unge Høyre i fjor ville tilby «kvalitetstesting» av rusmidler på festivaler, ble det bråk. I Nederland er slik testing en selvfølge. Det fins også en rekke sentre tilknyttet sykehus der brukere kan teste rusmidler for å få rede på innholdet. Ingen blir arrestert, men alle blir informert om stoffene av helsepersonell.

Dette er ikke bare en forbrukertjeneste. Testingen gir nederlandske myndigheter oversikt over hva slags stoffer som er i omløp i et område. Dermed kan de fange opp farlige partier før de rekker å gjøre mer skade.

Når det oppdages akutt farlige rusmidler, annonseres det i media, på plakater og på en egen mobil-app. En periode var ecstasy-tabletter med helt annet innhold enn vanlig i omløp. Det ble sendt ut en advarsel, og ingen i Nederland døde av pillene. I England døde over ti personer kort tid etter, og i Norge satte vi verdensrekord i dødsfall fra falsk ecstasy. I perioden 2010-12 døde 26 nordmenn av MDMA-etterligningen PMMA.

Nederland slutter enda mer fred med narkotika på YouTube-kanalen Drugslab. Den finansieres av den offentlige TV-kanalen BNNVARA, og viser videoer med unge voksne som prøver ulike rusmidler. Som regel er det to programledere, i kulisser som ligner et laboratorium.

Den ene inntar stoffet og beskriver virkningen. Den andre forteller hva slags bruk som gjør rusmiddelet mer og mindre risikabelt. Det er vanskelig å se for seg at NRK kunne gjort noe lignende. Men Drugslab er bare et tastetrykk unna også for nordmenn, som lett kan velge engelske undertekster til videoene.

I Norge er det fortsatt omstridt å si at risikoen ved rusmidler kan variere mye mellom ulike stoffer, bruksmåter og doser. Det bryter med krigsretorikken vi arvet fra USA i forrige årtusen, der ulovlige rusmidler skal bekjempes for enhver pris, og omtales som en eneste stor demon ved navn narkotika.

Problemet med demoniseringen er at den rettferdiggjør straffer som kan bli et større problem for brukerne enn rusmidlene i seg selv. Det gjelder ikke bare straff som kommer på rullebladet. Krigen mot narkotika har gjort det stuerent å straffe rusavhengige også når de er i behandling.

Behandlingssteder som bryter menneskerettigheter har fått drive videre i mange år, uten at protester blir hørt. Det gjelder for eksempel Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, som NRK Brennpunkt gransket i 2014.

Der var isolat fast straff selv for små regelbrudd, og ungdom kunne sitte isolert i opp til fem døgn. Personalet tok kvelertak på pasienter, og det ble utført personlighetstester som kun fokuserte på negative egenskaper. Det var utstrakt forbud mot TV og avislesing, og avlytting av telefonsamtaler.

Pasienter og pårørende prøvde å si fra om overgrepene i 20 år, men stedet ble først stengt da media kom på banen. Også fra voksne med rusproblemer hører vi mange historier om uverdig og ydmykende rusbehandling.

Heldigvis har de som utformer ruspolitikken begynt å ta hensyn til forskning. Ved nyttår leverte Rusreformutvalget sin utredning om hvordan bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Når behandling skal erstatte straff, må vi begynne å skille mellom bruk og problembruk av ulovlige stoffer, slik vi gjør med alkohol. FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem.

Vi kan ikke bruke helsevesenets ressurser på måteholdsbrukere av rusmidler, slik vi har brukt politiressurser. Det vil gi unødig ventetid eller manglende tilbud for de som virkelig trenger behandling. Så spørs det om lovendringene vil føre til en mer human praksis i rusbehandling, eller om den gamle krigsmentaliteten vil følge med på lasset.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO