For og imot er like langt

Har mediedebattanter noe å lære av dansere og musikere?

For å bli hørt i media under valgkampen, må du være for og imot noe. Du må kjempe for det du er for, og imot det du er imot. Dette for å få mer av det du er for, og mindre av det du er imot. Jo hardere du angriper noe, jo mindre skulle det altså bli av det. Eller?

Enkelte muslimer er imot amerikanere, og enkelte amerikanere er imot muslimer. Dette har medført henholdsvis terror og krig mot terror. Hvis terror hjalp, ville amerikanere blitt mindre patriotiske etter 11. september 2001. Man kan trygt si at det motsatte skjedde. Hvis krig mot terror hjalp, ville det blitt mindre terror etter 11. september. Dessuten ville muslimer følt seg mindre muslimske. Også her tyder mye på at det motsatte har skjedd.

Nazneen Kahn-Østrem, lektor ved Høyskolen i Oslo, sier at hun var ganske likegyldig til religion før 11. september. Hun var mer opptatt av punkmusikken hun anmeldte i Aftenposten. Etterpå følte hun seg adskillig mer muslimsk. Hun måtte forsvare angrep på sin muslimske identitet, for debatt er enda ikke musikk. Særlig ikke i media.

Er vi imot noe fordi vi er redde for å bli smittet av det? For et par år siden var Magazinet-redaktør Vedbjørn Selbekk redd for homosmitte. Mens smittekildene danset i Oslos gater under sin egen festival, skrev han: «Det de vil påtvinge det norske folk er virkelig samfunnsnedbrytende.» Siden er Skeive Dager blitt arrangert hver sommer. Det har vært mye dans i gatene, men det er enda ikke rapportert om nedbrutte smitteofre. «Debatt er dans» kunne vært slagordet for festivalen, som møter stadig mindre motstand. Jeg tipper at flere ville vært imot homofile om festivalen hadde valgt strategien «Debatt er krig.»

Kanskje ville også politikere fått flere tilhengere hvis de debatterte mer som dansere enn som krigere. Men valgdebatt er krig. Debattene omtales med militært språk: Påstandene lar seg ikke forsvare. Hun angrep det svake punktet i argumentasjonen. Kritikken rammet hardt. Han knuste argumentene hennes. Hun sablet ham ned med strategien sin. Som i krig kan debatten vinnes og tapes. Disharmoniske talentkonkurranser i verbal krigføring sendes i statsstøttede medier. At stater støtter krig, er da heller ikke noe nytt.

Vi kan undre oss over hva slags debatter (og hva slags samfunn!) vi ville fått hvis mediedebatt var dans og musikk.

(Fra =Oslo 2007)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s