For og imot er like langt

Har politiske debattanter noe å lære av dansere?

For å bli synlig i media under valgkampen, må du være dundrende for og imot noe. Du må kjempe for det du er for, og imot det du er imot. Dette for å få mer av det du er for, og mindre av det du er imot. Jo hardere du angriper noe, jo mindre skulle det altså bli av det. Eller?

Enkelte muslimer er imot amerikanere, og enkelte amerikanere er imot muslimer. Dette har medført henholdsvis terror og krig mot terror. De muslimske terroristene, som angrep Pentagon og tvillingtårnene, oppnådde bare at amerikanerne ble mer patriotiske. Amerikanerne, som kriget mot terror, oppnådde bare at det ble flere terrorangrep i verden. Dessuten oppnådde de at den jevne muslim ble ivrigere etter å forsvare identiteten sin.

Nazneen Kahn-Østrem er muslim og lektor ved Høgskolen i Oslo. Hun sier at hun var nokså likegyldig til religion før 2001. Hun var mer opptatt av punkmusikken hun anmeldte i Aftenposten. Etter 11. september og den påfølgende krigen mot terror, følte hun seg adskillig mer muslimsk. Hun måtte forsvare alle angrepene på sin muslimske identitet, som hun før ikke hadde opplevd. Hun skrev også en bok om islam.

Nazneen var ikke alene om å bli mer opptatt av religion etter at islam plutselig ble et stort debattema. Til avisa Vårt Land sier hun:

«Folk opplevde at de ble behandlet forskjellig. Da de kom på jobb etter 11september, var de ikke lenger britisk-pakistanere eller norsk-pakistanere i andres øyne, men de var blitt muslimer. Den etniske identiteten ble nærmest visket ut, den ble irrelevant. «Muslim» ble en sekkebeteg­nelse, som ignorerte hvor forskjellige muslimer kunne være. (…) Mange unge kvinner begynte da å bruke hijab eller niqab som en markør. De ble ikke ekstreme, bare dypt religiøse. Og dette var ofte i kontrast til foreldrene, som ikke hadde vært spesielt opptatt av religion.»

Hva skjer når vi reduserer en mangfoldig gruppe mennesker til noe vi kan være for eller imot? Vi skaper grunnlag for krig. Når mennesker blir angrepet, slår de tilbake. Når de blir budt opp til dans, reagerer de helt annerledes.

De siste årene er det nærmest blitt en ære for samfunnstopper å delta i toget under Oslo Pride. «Debatt er dans» kunne vært slagordet for den skeive festivalen, som gradvis har møtt mindre motstand. Jeg tipper festivalen ville skapt stadig mer negative holdninger til homofile hvis den hadde valgt strategien «Debatt er krig.»

Hva slags samfunn ville vi fått hvis media sluttet å gi krigere mest oppmerksomhet? Hvordan ville politiske debatter sett ut hvis vi hadde valgdans isteden for valgkamp?

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s