Category Archives: Lagt ut på Lesernes VG

Da kronprinsparet sviktet symbolpolitikken

SU-leder Andreas C. Halse mener kronprinsparet bør bry seg mer om sitt folkelige image. Jeg synes de kan få bry seg om barna sine.

SU-lederen mener de bør tenke mer på imaget sitt. Jeg synes de kan få tenke på barna sine.

Kjære landsmenn,

Jeg kjører trikk, akkurat som kong Olav. I hvert fall gjorde han det en gang i desember 1973. Jeg har kjørt trikk flere ganger, for ikke å snakke om buss, tog og t-bane. Faktisk har jeg aldri hatt bil.

Nå har jeg fått meg elsykkel. Ikke en dyr snobbesykkel, men en folkesykkel med små hjul (som ikke tror de er noe større). Nylig delte jeg sofa med Charter-Svein. Og jeg har ofte kjøpt Fjordland ferdigmat på det lokale kjøpesenteret i joggebukse.

Men på ett punkt må jeg skuffe dere. Så fort sønnen min kom hjem fra barselavdelingen i fjor, meldte jeg ham inn i Foreningen Oslo Montessoriskole Øst. Jeg trodde han var noe, og ser helst at han slipper å bli noe mindre når han begynner på skolen.

Maria Montessori var en italiensk lege som opplevde to verdenskriger. Hun mente at en fredeligere verden må begynne med barna. Hvordan slår det ut i Montessoriskolens læreplan?

Jeg leser for eksempel om en antiheroisk tilnærming i historiefaget. Det betyr at vanlige folk står i fokus, mer enn «helter». Barna skal bli bevisst at alle er med å utvikle historien. Barn er faktisk så viktige for Montessoriskolen at de kan fordype seg på sitt eget nivå. Kunnskapen har ingen aldersgrense.

Det hadde vært hyggelig om Bu junior møtte hans kongelige søthet Sverre Magnus på trikken en dag. Men jeg synes det er enda hyggeligere at prinsens foreldre tenker på hva slags skole som passer for akkurat ham. Valget overrasker meg ikke. 

For søsteren har de valgt en annen skole. Hun skal tross alt ha et litt annet yrke, hvor det er viktig å kunne andre språk og ikke være redd for smarte folk fra andre land. Disiplinen på Oslo International School kommer nok også godt med når hun må sitte seg gjennom tørre taler uten å se trøtt og lei ut.

Noen er politisk forpliktet til å mislike privatskoler uansett innhold og pris. Det er ikke samfunnsdebattant Elisabeth Nordheim. På Facebook skriver hun at sønnen har gått på St. Sunniva. Den private grunnskolen i Oslo sentrum har trang økonomi, men vekker oppsikt for gode resultater med tospråklige elever.

Nordheim skriver: «Den skolen er MYE mer nedpå, menneskelig og i øyehøyde enn de snobbete og kritthvite offentlige skolene vi sogner til her i Oslo Nord.»

Jeg kan godt hisse meg opp over folk som ikke kjører kollektivt. Men da tenker jeg på miljøet og ikke på imaget deres som lite folkelige. Jeg gir også blaffen i kongebarnas image, så lenge de får en god utdanning. Det norske folk har liten grunn til å klage over ulikhet i privatpedagogisk regi.

Hvis noe bidrar til ulikhet i skolen, er det boligpriser i ulike offentlige skolekretser. En vanlig privat grunnskole, som St. Sunniva, Steinerskolen og Montessori, koster 20—25 000 kroner i året og tar inn folk fra enhver skolekrets. De fleste har dyrere uvaner enn det å avse i «verdens rikeste land».

Reklamer

46 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Blir rausheten brukt opp?

Jeg blar i gamle minnebøker. Sidene er laget av papir. De flommer over av hjerter, blomster, border og til og med ansikter med blid munn. Noen har farget alle kronbladene med forskjellige tusjer. Andre nøyer seg med et tuntre oppført i gråblyant.

Jeg kan ikke huske et eneste avisoppslag om disse rosa bøkene. Jenter ble ikke beskyldt for å søke makt gjennom eksklusive nettverk. Ingen antydet at de burde vært mer kritiske, og ikke strødd om seg med godord til «verdens beste venninne» mens barn dør i Afrika. Ingen snakket om sekter av påtatt raushet.

Men de var jo bare barn! Barn vet ikke bedre enn å lire av seg ukritiske superlativer. «Du er den beste mammaen i hele universet! Over alle romraketter!» kan de si. De har ikke lært hva som bringer verden framover. En dag blir de kanskje avisspaltister som vet bedre. Da skjønner de at det er smartest å tyne folk som heier på hverandre. Særlig hvis de er vellykkede kvinner.

Jeg tegnet aldri store hjerter i minnebøker. Det faller meg også unaturlig bruke hjerter på Facebook. Noen av mine Facebook-venninner har alltid brukt hjerter og store ord. De er slik i virkeligheten også. De lovpriser det minste talent og gir store klemmer. Hvis de er sinte, merkes det godt. De er uredde både for rosa og svarte følelser. De har aldri kritisert meg for å bruke for lite hjerter. Vi aksepterer hverandres uttrykksform.

aspaas

Kathrine Aspaas: Syrias store skrekk?

Nå mener mange at rausheten har hopet seg opp rundt noen få, mektige kvinner, på andres bekostning. De skriver sinte blogginnlegg med bilder av skadde syrere. Logikken er at sterke kvinner som heier på hverandre i Norge gir mindre omtanke igjen til Syria. Vi bruker opp rausheten!

Deler vi en fysisk ting, blir det mindre av den. Deler vi noe ikke-fysisk, blir det mer. Jeg blir rausere hvis noen er raus mot meg. Jeg føler meg ikke truet av at noen heier på hverandre og inspirerer hverandre. Jeg vemmes ikke en gang over at de markedsfører hverandres bøker. Det er mye modigere å skrive om sine mest sårbare sider, enn å ironisere.

Alle søker anerkjennelse, enten de bruker gråblyant eller rosa tusj. I noen miljøer kreves blyant for å bli populær. Det faller meg lett å ta del i. Ingenting er lettere enn å kritisere. Er man i tillegg skrivefør, kan man lett oppnå litt nøktern, indirekte og intellektuell anerkjennelse. Iblant skaper blyanten interessante diskusjoner. Når den brukes til å klusse over hjertene, skaper den bare gråvær i hodet mitt. Jeg blir i hvert fall ikke inspirert til å kjempe for Syria.

7 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Små flyktninger i eget land

Det er vanskelig å få nok fosterhjem. Samtidig står barnløse i kø for adopsjon og assistert befruktning.

handsHvert år trenger tusen nye barn i Norge et nytt hjem. Hvorfor nøler barnekjære folk med å ta hånd om barnevernsbarn? Aftenposten-journalist Mala Naveen var ufrivillig barnløs, og vurderte fosterbarn. Men mannen hennes klarte ikke tanken på å ta omsorg for et barn som kanskje måtte flytte igjen. Han oppsøkte adopsjonsbyrå. Der møtte han fortvilte konsulenter, skriver Mala i boka «Den globale baby»: «De var frustrerte over hvor vanskelig innenlands adopsjon var i Norge, og at de måtte se barn gå til grunne hos sine biologiske foreldre».

Det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk lov: Barn skal primært vokse opp hos sine naturgitte foreldre. Moderne psykologisk forskning slår beina under prinsippet. Det avgjørende er kvaliteten på tilknytningen mellom barn og voksne. Ikke biologiske bånd.

«Psykologiske foreldre» som fremmer barns utvikling er bedre enn biologiske foreldre som hemmer den. Hvis mishandlede barn får et nytt hjem tidlig, har hjernen stort potensiale for reparasjon. Adopsjon er bedre enn fosterhjem, og permanente fosterhjem er bedre enn midlertidige. Alt dette fastslår et ekspertutvalg i utredningen NOU 2012:5.

Aage Storm Borchrevink har påpekt at det biologiske prinsipp kan få urimelig stor vekt i hjem med fin fasade. Han skriver om Anders Behring Breiviks oppvekst. Barnevernet godkjente barndomshjemmet, som fremsto ryddig og harmonisk under deres besøk. Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri gikk dypere til verks. De fant god grunn til bekymring, men ble ikke hørt. Breiviks mor hadde selv en tragisk oppvekst med midlertidig opphold på barnehjem.

Hvorfor må barn flytte mellom ulike fosterhjem, institusjoner og foreldre som bare kan ha dem av og til? Slik er det i Norge, og slik var det i USA før Clinton-administrasjonen endret reglene. Barn med ustabil tilhørighet klarte seg dårlig. Derfor ble det innført en tidsfrist. Kan barna fortsatt ikke flytte hjem etter 15 måneder ute, adopteres de bort.

Det betyr ikke at de aldri får se opphavet igjen. Både i USA og England er det vanlig med åpen adopsjon. Barna kan fortsatt ha en viss kontakt med biologiske foreldre. En studie viste at adoptivbarna hadde gode erfaringer med slik kontakt. Faktisk bedre enn fosterbarna.

I Sverige og på Island er permanente fosterhjem regelen. Hvorfor gir vi ikke norske barn samme trygghet? Mange gode omsorgspersoner vegrer seg for å knytte bånd til et barn som kanskje må flytte etter flere år. I dag er det lettest å ha fosterbarn om du holder følelsene unna, og heller motiveres av pengene. Jeg håper på en endring der kunnskap veier tyngre enn gamle vaner.

29 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Brente kvinner og nedfrosne barn

Når samfunnet dyrker den blinde forelskelsen, kan det bli greiere å ty til danske frysere for å få barn. 

På Dagsrevyen og i Aftenposten stusser min venn Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen over enslige norske kvinner som tyr til reagensrør i Danmark når de vil ha barn. Skal barna akseptere anonyme donorfedre? spør han.

Mellom linjene er et like interessant spørsmål: Hvorfor gjør heterofile kvinner dette, når hver fjerde (nord)mann i begynnelsen av 40-årene er barnløs? Mange av mennene ønsker seg barn, skal vi tro deres triste betroelser på nett.

Det enkle svaret er at kvinner er kravstore. Jeg tror vi må se på dypere kulturtrekk i samtiden. Da anbefaler jeg Lars Daniel å skifte TV-kanal. På FEM viser vanlige damer fram livet sitt i hele høst. De tenker høyt og filmer sin egen hverdag i programmet «Forbindelser».

Christin på 47 har vært gift lenge, og undres over datterens generasjon: «Da jeg var ung ble vi kjærester, men dere er jo bare på dealer’n hele tiden», sukker hun.

Samtidig, et annet sted, har Synne (22) kjærlighetssorg for en hun aldri fikk. Det skortet ikke på sengekos, men Ole ville ikke ha noe fast. Etter en pause avtaler de å møtes igjen, til Synnes elleville begeistring. Ole dukker ikke opp.

Mange menn misunner Ole, som vet å gjøre jenter forelsket. Det sier imidlertid ingenting om Oles omsorgsevne, verdier eller andre vesentligheter. Men i vår tid er forelskelsen det eneste saliggjørende utgangspunktet for parforhold. Få tabuer er igjen, men ett er mye større enn før: Å skaffe seg en kjæreste man «bare» er glad i, uten at det føles som en flaske champagne på tom mage.

Det er forvirrende å leve i et samfunn som setter rasjonaliteten skyhøyt, men som samtidig dyrker den blinde forelskelsen. Er jeg syk og tyr til bønn eller udokumentert behandling, blir jeg latterliggjort uansett hvor riktig det føles. Velger jeg en mindre pålitelig mann enn mange andre jeg kunne fått, blir jeg gratulert, så sant det føles riktig.

Noen kvinner blir forelsket i voldelige menn, og får attpå til barn med dem. Da er danske reagensrør et bedre alternativ. Eller en one night-stand med «verdens snilleste mann». Det har Suzanne på 31 hatt. Hun filmer når han kommer på besøk. Både far og mor stiller opp for sønnen, og de samarbeider godt.

Suzanne vil ikke ødelegge sitt gode forhold til verdens snilleste mann ved å bli sammen med ham. Det ender jo alltid med bråk når hun har kjæreste. Dessuten er hun ikke forelsket i barnefaren med de mange kvalitetene. «Jeg blir bare forelsket i håpløse menn», betror hun en venninne over vinkartongen.

Noen vinkartonger tidligere, andre steder, hører jeg det samme fra venninner over 30. Først begeistrede utbrudd over at de endelig har møtt den rette. Litt senere: Hvorfor tar han ikke kontakt? Han syntes jo vi hadde det helt topp! Til slutt: Han er en dust, og jeg har brent meg igjen.

Etter årelang, lunefull lidenskap med dødskjekke musikere, dype litterater og spandable advokater, begynner de å spørre: Er det noe galt med meg? De vil jo aldri ha noe ordentlig forhold! Jeg kommer aldri til å få barn! Jeg må reise til Danmark og fryse ned eggene mine før det er for sent!

Samtidig, mange andre steder, sitter verdens snilleste menn og forbanner snillheten sin. Den er jo ikke den som gjør damer forelsket. Noen av mennene leser Neil Strauss’ bestselger «The Game» for å lære seg triksene: Imponér vennene hennes, men overse henne i begynnelsen. Krenk henne på skøyeraktige måter. Og for all del: Vis deg vekselvis interessert og avvisende.

Mange menn sier at triksene virker. I hvert fall for å få damene til sengs. De virker nok aller best på damer som tror noe er galt med dem. De tror nemlig det er noe galt med menn som finner dem bra nok uten videre. For noen tapere, tenker de, som ikke stiller høyere krav til en partner.

Heterofile kvinner som vurderer danmarksmetoden, gjør det neppe med lett hjerte. De jeg kjenner til har gjort «alt» for å finne en mann som vekker den rette følelsen. Ei fant den rette følelsen da hun gikk på café og svelget en ecstasy-pille. Hun ble straks forelsket i nærmeste vannglass.

Når parforhold reduseres til et par signalstoffer i hjernen, er det lett å bli rusavhengig. Og rus varer ikke. Likevel snakker vi om forelskelsen og livsledsageren i samme åndedrag. Hvis barn kunne velge, ville de neppe satt foreldrenes rusfølelse øverst på ønskelista. Hvis kvinner følte at de kunne velge, ville de heller ikke reist til Danmark og brukt en formue på frossen sperm fra en mann de vet svært lite om.

Mye tyder på at de fleste kvinner kan velge mellom mange menn. Vi kan bare ikke velge hvem vi blir forelsket i. Dessverre faller noen for de ugreie eller uinteresserte, også når de planlegger barn. Er vi frie når vi slavisk følger hysteriske følelser? Eller er vi friere når vi velger en mann med store, reelle kvaliteter?

Selv valgte jeg det siste da jeg innså at jeg aldri passet sammen med dem signalstoffene valgte for meg. Eller som Eyvind Hellstrøm ville sagt: Ingen smaksforsterkere kan erstatte de gode råvarene til hverdags.

116 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Moralens slakter

Få snakker høyere om narkotika i USA enn Ethan Nadelmann. Den kjente aktivisten og akademikeren mener straffene skader mer enn stoffene. 

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 7/2012.

Ethan Nadelmann
må være den mest utdannede mannen jeg har intervjuet. Han nøyde seg ikke med tre grader fra Harvard. Han har også mastergrad fra London School of Economics. Blant fagene er juss og internasjonale relasjoner. Det gir ham god grunn til å snakke om narkotikapolitikk, noe han også har undervist i ved Princeton University.

Han sier at krigen mot narkotika fører til brudd på menneskerettigheter. Når moral styrer ruspolitikken, kommer vitenskapen i andre rekke. Vi møtte ham da han besøkte Oslo Freedom Forum i mai. Han leder organisasjonen Drug Policy Alliance, med støtte fra milliardæren George Soros.

Det han sier, sjokkerer noen og provoserer mange. Den innfødte newyorkeren forklarer bakgrunnen for sin kampsak: å lempe på forbudet mot narkotika.

– Jeg vokste opp i en tradisjonell, religiøs familie. Da jeg gikk på college i Montreal, var det like naturlig å røyke marihuana som å drikke alkohol. Noen ble arrestert, og det opplevde jeg som galt. Da jeg senere studerte juss, ville jeg fokusere på kriminalitetens internasjonalisering. Jo mer jeg leste og intervjuet folk, jo klarere så jeg det store gapet mellom vitenskapen og folks forestillinger.

Den såkalte «War on drugs» startet i USA på 1960-tallet. Nadelman mener myndighetene burde stilt seg noen spørsmål først: Vil forbud gjøre stoffene mer eller mindre farlige for brukeren? Hva koster det å fengsle alle narkotikaforbryterne? Hvor mye kriminalitet kommer i kjølevannet av forbudet?

– Dessverre stilles spørsmålene nesten aldri, sier han. – For de fleste unge er det mer skadelig å bli arrestert enn å bruke narkotika. I USA kan tidligere straffedømte miste stemmeretten. Det kan også bli vanskelig å få jobb og utdanning.

Han påpeker også urettferdigheten i straffesystemet. Selv gikk han fri som hasjrøykende student ved Harvard. Resurssterke venner som også brukte stoffet, fikk senere fine jobber. Det er verre for den som har feil hudfarge, eller er fattig. Narkotika ble ikke en gang forbudt i USA før nye innvandrere begynte å bruke det.

– Opium har vært brukt i tusenvis av år verden over. I 1800-tallets USA var de fleste brukerne middelaldrende, hvite kvinner. De var ikke mer klar over sin avhengighet enn kaffedrikkere er i dag. Ingen tenkte på forbud, for ingen ville ha bestemor eller tante i fengsel. Så ble bruken utbredt blant kinesiske innvandrere, og sank blant hvite kvinner. Da fikk vi opiumslovene, som ble starten på den globale kriminaliseringen av narkotika.

Etter hvert ble narkotikabruk et påskudd for å fengsle både innvandrere og annerledes tenkende. I dag er nettopp fengselsindustrien blant Nadelmanns største motstandere. I USA kan private bedrifter tjene penger på å drive fengsler. Jo større belegg, jo mer profitt. Fengselsindustrien har stor politisk innflytelse.

– I California er fengselsvaktenes fagforening den mektigste i staten. Tenk deg en forening der medlemmene vil opprettholde et høyt antall fanger, og blir talsmenn for strengere lover. En rekke yrkesgrupper er sysselsatt i og rundt fengselssystemet.

Staten California bruker 9,6 milliarder dollar på fengselssektoren hvert år. Til sammenligning brukes 5,7 milliarder på høyere utdanning. USA har en fjerdedel av verdens fengslede befolkning, men bare en tjuendedel av verdens totale befolkning. En halv million amerikanere sitter inne bare for narkotikaforbrytelser. I tillegg kommer alle som er fengslet for annen kriminalitet i kjølevannet av narkoindustrien.

– Min organisasjon vil behandle rusavhengighet som et helseproblem, men ansatte i kriminalsystemet er blitt fanatikere. Når jeg vil redusere HIV og hepatitt ved å dele ut rene sprøyter, er motstanderne typisk politi og statsadvokater.

Det vi kaller narkotikaproblemer, skyldes mye annet enn stoffene i seg selv, mener Nadelmann. Moderat rusbruk blir først farlig når du ikke kjenner innholdet av det du kjøper på gata, når du må oppsøke kriminelle, når prisen er skyhøy og du risikerer fengsel.

– Myndighetene må slutte å gjøre narkotika mer skadelig enn det trenger å være. Det er en misforståelse at ulovlige stoffer er mye mer helseskadelige enn alkohol. Men forbudet gjør dem skadelige. I USA hadde vi alkoholforbud mellom 1919 og 1933. Det førte til mye organisert kriminalitet. Samtidig ble hundretusener blinde, forgiftet eller drept av smuglersprit. I Chicago ble Al Capone en rik og mektig gangster på sprithandel. I dagens Latin-Amerika ser vi denne situasjonen ganger femti.

Latin-Amerika er kanskje det området i verden som lider mest under dagens narkotikapolitikk. Regionen er storleverandør av stoff til verdensmarkedet, og narkobander blir styrtrike. I 2006 erklærte Mexicos president full krig mot bandene, noe som bare økte volden. Siden den gang er 50 000 mennesker blitt drept i landet.

– Noen steder blir narkobander mektigere enn staten. Staten er kanskje ikke spesielt effektiv eller rettskaffen, men den er likevel bedre enn kriminelle nettverk. Kofi Annan ser at det samme kan skje i Vest-Afrika hvis ingenting gjøres. Dessverre følger afrikanske land i fotsporene til den politikken som har mislyktes andre steder. Annan er en forsiktig mann, men han ble likevel med i the Global Commission On Drug Policy.

Denne kommisjonen ble dannet av tre tidligere presidenter — fra Brasil, Colombia og Mexico — i fjor. De fikk med seg politikere og intellektuelle, deriblant vår egen Thorvald Stoltenberg. Formålet er å fremme en vitenskapelig basert debatt om narkotikapolitikk. Medlemmene mener krigen mot narkotika har mislyktes. Strenge lover har bare ført til mer vold og organisert kriminalitet. Kommisjonen vil avkriminalisere all befatning med narkotika som ikke skader andre.

– Folk glemmer at det fantes en tid da narkotika var lovlig. Forbudet er ingen naturlov. Vi er kvitt de fleste morallover begrunnet i religion, men det er annerledes med narkotika. Der straffer vi folk som bare skader seg selv. Nye lover blir skapt uten humanitært grunnlag. Jeg møtte en lege på sprøyterommet i Oslo som før hadde behandlet kreftpasienter. Da fikk han bruke enhver medisin som hjalp dem. Når han behandler heroinavhengige, får han ikke lov å bruke visse medisiner, selv om han vet de gir best lindring. Krigen mot narkotika forbyr leger å bruke sin kunnskap. Kriminologien får også sine grenser definert av staten, uten vitenskapelig grunnlag. Amerikanske myndigheter tier ihjel forskningsrapporter som antyder at narkotika er mindre skadelig enn de tror, og som viser gode resultater av skadereduksjon.

Med skadereduksjon menes tiltak som kan bedre livet til de rusavhengige, og begrense narkotikaens skade på samfunnet. Her mener Nadelmann at tre ting må skje: For det første må vi slutte å straffe besittelse av små mengder stoff til eget bruk. Brukerne skal kun straffes hvis de kjører bil eller på annet vis er til fare for andre. Her fremholder han Portugal som et forbilde. Der behandles rusbruk som en sak for helsesektoren. Bruken har verken gått opp eller ned siden praksisen ble innført, men mange vanskeligstilte slipper å havne i fengsel. Politikken gir en helsegevinst for brukerne og økonomisk gevinst for samfunnet.

Nadelmanns andre råd er full legalisering av cannabis, bedre kjent som hasj og marihuana. Han påpeker at få blir avhengige av stoffet, og at det er lite helseskadelig. Halvparten av alle narkotikarelaterte arrestasjoner i USA handler om besittelse av cannabis. Det samme gjelder mange andre land. Det store flertall av verdens narkotikabrukere, bruker kun dette stoffet. Hvorfor bruke milliarder av dollar på å prøve å håndheve en lov som ikke lar seg håndheve? spør Nadelmann.

Noen mener cannabis er en inngangsport til andre stoffer. Nadelmann mener det skyldes kriminaliseringen, ikke stoffet i seg selv.

– Ved å legalisere cannabis, unngår vi at brukerne får kontakt med kriminelle miljøer. Det har Nederland vist med sin kvasi-legalisering.

Hans tredje råd er å utvide heroinprogrammer. Tunge brukere må få tilgang til stoffet på en slik måte at skader reduseres, både for dem og samfunnet. Her har Sveits vært en pionér. Med sitt høye prisnivå var landet en gang et mekka for narkotikalangere. Zürich hadde et stort åpent marked, akkurat som Oslo. Strenge lover fikk ikke bukt med problemet. I dag har Sveits noen av Europas mest liberale narkotikalover. Siden 1991 har de delt ut ren heroin til tunge brukere. I 2008 besøkte =Oslo heroinklinikken Zokl 2 i Zürich. Her var halvparten av heroinbrukerne i jobb. Overlege Adrian Kormann fortalte at heroin produseres lovlig i enkelte vestlige land. Australia har store plantasjer som patruljeres av hæren, før kjemiske prosesser skaper det endelige stoffet. Klinikkene får altså ikke heroin fra mafiaen.

Etter ti år med heroinutdeling og tilhørende hjelpetiltak i Zürich, var antall narkotikarelaterte dødsfall halvert. Rekrutteringen av nye heroinbrukere var sunket med 82 prosent. Sprøyter med heroin må settes på klinikken, og kan ikke selges videre. Brukerne får også hjelp med sosiale problemer og sykdommer. Kriminalitet og hjemløshet er kraftig redusert blant deltakerne i heroinprogrammet. Forskningen er publisert i tidsskriftet The Lancet.

– Heroinklinikker er det viktigste tiltaket for å slå beina under kriminelle nettverk, sier Nadelmann. – Det fins knapt en kriminell organisasjon som ikke tjener penger på den svarte narkotikaindustrien. FN har estimert at den utgjør åtte prosent av all global handel. Folk tror at forbud er den ultimate måten å regulere narkotika på. Feil. I den grad det blir regulert, er det kriminelle bander som står for reguleringen. Vi får et svart marked som ikke tar hensyn til menneskerettigheter. Også myndighetenes krig mot narkotika står for store brudd på menneskerettigheter. Narkotika sprer ikke HIV. Urene sprøyter sprer HIV.

Nadelmann roser Norge for å ha innført sprøyterom og metadonprogrammer. Han er også fornøyd med vår regulering av alkohol, som han mener bør bli modell for regulering av cannabis.

– Eldre mennesker kan synes dette høres vel radikalt ut. De vil bli overrasket når de ser at cannabis er mindre farlig for mange enn alkohol. Noen kan også legge alkoholisme bak seg ved å bruke cannabis. Det er bedre for familiene deres. Nå håper jeg at Norge begynner med heroinprogrammer, slik som seks andre europeiske land. Det fins verken helsemessige eller økonomiske grunner til å la være.

På ett område mener Nadelmann at USA har kommet lengre enn Norge. I senere tid har det skjedd en revolusjon når det gjelder cannabis. Den kommer ikke fra politisk toppnivå, men fra lokale myndigheter og folk flest. 16 stater har legalisert stoffet som medisin. I Norge ble cannabis solgt lovlig på apotek fram til 1965. Hva skjedde egentlig etterpå? Nadelmann mener at amerikansk moralisme fikk styre narkotikapolitikken verden over. Men de som var unge på 1960- og 70-tallet, tok slett ikke avstand fra cannabis. Tvert imot ble det et motedop, i form av hasj og marihuana. Nadelmann forteller en historie fra Harvard:

– Jeg husker en fest hvor noen hadde laget brownies med marihuana. En professor kom innom og visste ikke hva som var i kakene. Han spiste for mye. Midt på natta våknet han med en plagsom religiøs opplevelse. Neste dag ble vi innkalt og spurt hva som skjedde. Vi fortalte sannheten, og fikk klar beskjed om å ikke gjenta det. Det var en ansvarlig måte å takle vår noe uansvarlige oppførsel på. Flertallet av studentene røkte marihuana. Noen røkte for mye, men de fleste var moderate brukere.

Nadelmann kan forklare endringen i amerikanernes syn på cannabis. I 30-40 år har halvparten eller mer av landets 18-åringer prøvd det. I dag er de ikke bare tenåringer, men også tenåringsforeldre. Tre amerikanske presidenter på rad har røkt marihuana. Clinton påsto at han ikke inhalerte. Bush ville ikke helt innrømme det, men ble avslørt av en venn. Obama innrømmer å ha brukt det mange ganger, selv om han i dag tar avstand. Etter at medisinsk marihuana ble innført, forbindes ikke stoffet lenger med en skoletrøtt tenåring. Det knyttes til eldre mennesker med MS, kreft, angst eller søvnproblemer.

I vår fikk Nadelmann også støtte fra uventet hold. Den kjente evangelisten Pat Robertson mener cannabis må behandles som alkohol i lovverket. 81-åringen er sjokkert over hvor mange unge som blir hardkokte kriminelle etter fengsling for besittelse av små mengder narkotika. Det kan umulig harmonere med kristne og konservative ønsker om å bekjempe kriminalitet, mener han.

71 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Temaartikkel

Den polske drømmen om Norge

På få år har antall polakker i Norge eksplodert. Jeg dro til Polen for å møte fremtidens nordmenn – og noen som allerede har bodd her.

Denne reportasjen skrev jeg for =OSLO nr. 5/2012. Foto: Dimitri

En gang på 2000-tallet begynte nordmenn å snakke om polakkene sine. De var billige håndverkere eller vaskehjelper. Egentlig syntes vi synd på dem, og tenkte at de kom fra elendige kår. Den tanken var lettere å tenke enn at vi var blitt bortskjemte.

I fjor hadde vi 60 610 polske innvandrere, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Antallet er seksdoblet siden Polen ble med i EU og EØS i 2004. I tillegg kommer alle som jobber her midlertidig, uten å melde flytting. En komplett oversikt fins ikke. I Oslos byggebransje sier bare 12 prosent av polakkene at arbeidsmiljøet hovedsaklig er norsk. De fleste snakker kun polsk på jobb, viser Fafos rapport «Polonia i Oslo 2010». Etter hvert har mange også tatt med familien til Norge.

I forrige årtusen var polakker kjent som sesongarbeidere i norsk landbruk. Særlig jordbær fikk føle deres tiltakslyst, men også poteter og trær som skulle plantes. En av dem som kom, var Alexander Schmidt. Vi møter ham på en café utenfor Gdansk, og datteren Anna oversetter fra polsk. Ikke til engelsk, men til flytende norsk! Mer om det senere. Alexander var en av fire gutter i en bil som satte kursen mot Norge i 1983.

– Vi dro for å jobbe, men visste ikke om noe arbeid på forhånd. Vi tok en sightseeing i Oslo før vi kjørte nordover. Så ble motoren ødelagt. En bonde stanset og spurte om vi trengte hjelp. Hans venn eide et bilopphuggeri, hvor vi kunne ta bildeler gratis. Han hjalp oss også å finne jobb. Vi ble helt sjokkert over folks hjelpsomhet.

Alexander og kameratene endte opp på Tynset, hos en bonde som drakk melk rett fra kartongen. I dag husker han bare ett norsk ord, og det er ‘mjølk’.

– Bonden var veldig stolt av norsk melk, sier Alexander. – Selv ble jeg glad i norsk brød. Jeg savner også landskapet og den uberørte naturen. Den legger du merke til med en gang. Dessuten merket jeg at nøkkelen alltid lå under dørmatta, hvis husdøra var låst, ler han.

Hele sommeren plantet han trær, eller ble innleid av kommunen til fysisk arbeid. Han mener en vanlig polsk månedslønn var 140 norske kroner på den tiden. I Norge fikk han lønn per oppdrag. Da han jobbet for kommunen, regnet han ut at timelønna ble 200 kroner.  

– Vi ble kjent for å jobbe dobbelt så fort som nordmenn. For oss var det en veldig god anledning, selv om arbeidet kunne være monotont.

Når arbeidsmaskiner ble ødelagt, pleide bonden på Tynset å ringe et verksted. Det kunne ta hele dagen å vente på reparatør, og arbeiderne mistet verdifull inntekt.

– Når noen endelig kom, tok de tusen kroner for å skru to skruer. Eventuelt kjørte bonden til byen og kjøpte dyrt verktøy. Han hadde en hel vegg med redskap han bare hadde brukt én gang. Vi var vant til å reparere ting med enkle hjelpemidler. Etter hvert skjønte bonden at vi kunne gjøre det selv.

Alexander forklarer at polske biler var svært dårlige på den tiden. Derfor var folk nødt til å lære seg å mekke selv. I tre år kom han tilbake til Norge, og kronene han tjente ble ikke sløst bort. Han brukte dem som startkapital til sitt eget firma, som selger kosmetikk engros. I dag har han 40 ansatte.

Det er ikke dårlige biler som møter oss på polske veier i 2012. Asfalten mellom Gdansk og Sopot ser nylagt ut, og taxien har god plass til beina. Vi passerer en enorm Ikea-butikk, og førsteklasses, fullbookede hoteller med navn som Grand og Sheraton. Taxisjåføren er innfødt, og tar seg betalt i en hel månedslønn fra 1980-tallet.

Gdansk er byen der fagbevegelsen Solidaritet ble grunnlagt i 1980. Sopot er den sossete forstaden, og hvite fasader langs stranden gjør fotografen skuffet. Hvor er de komisk triste kommunistblokkene? Området er kanskje ikke representativt for Polen som helhet. Nettopp derfor spør vi: Hvorfor vil folk herfra til Norge? Vi skal møte en håndfull unge som har lært seg norsk. De vil bo i Norge, eller har bodd her, men de er ikke bygningsarbeidere. Anna Schmidt ville studere språk, og ble kanskje påvirket av farens ferd til Tynset.

– Få i Polen snakker norsk, derfor er det lett å finne jobb. Mange norske bedrifter åpner avdelinger her, sier Anna, som har studert både i Polen, England og Norge. Hun skjønner hvorfor polakker flytter ut: – Jeg bodde i Oslo i tre år. Nordmenn er veldig avslappet, og livet er lett. Det er nesten ikke et tema om folk har nok penger eller ikke. I Norge blir mye ordnet for deg. Jeg hadde ingen bekymringer der, sier hun, med feilfri norsk grammatikk.

– Jeg studerte Nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Det var overraskende lett, og jeg fikk god tid til å jobbe ved siden av. Det var fint å kunne kombinere. I Polen er det veldig stort arbeidspress på universitetet. Mange studerer også flere fag samtidig. Det er dårlig med studiestøtte, så folk bor hjemme hos foreldrene eller får penger fra dem.

Tross harde kår (eller kanskje derfor!) er polske ungdommer svært ambisiøse. Anna forteller at Polen nå har innført forbud mot å studere mer enn to fag samtidig, så flere kan få studieplass. Selv lærte hun seg å stresse ned da hun kom til Norge.

– I Norge kan man jobbe saktere, og det er mer respekt for fritid. Jeg jobbet i barnehage og som tolk for polakker som verken kunne engelsk eller norsk.

Det Anna likte best med Norge, var ikke muligheten til å leve i overflod. Det var den frie naturen, frisk luft og utsikt til horisonten. Nå har hun tatt med sin norske kjæreste til Polen, hvor hun har både polske og norske arbeidsgivere.

– Jeg følte meg aldri hjemme i Norge, selv om jeg snakket norsk og hadde norske venner. Det var bare ikke mitt eget land. Jeg lengtet hjem, selv om livet er mer utfordrende her.

En som vil tilbake, er Krzysztof Kowalski. Han bodde ni måneder i Bærum i 2011. Kona er ingeniør, og fikk jobbe i firmaets norske avdeling.

– Om sommeren tar alle nordmenn ferie samtidig, så ingen kan drive firmaet. Da må de overføre folk fra Polen, forteller han. Vi møter ham på kontoret i ett av de høyere byggene i Gdansk. For å kunne bli med kona til Norge, tok han ulønnet permisjon fra sin godt betalte jobb som megler i energibransjen. Egentlig var han lei av jobben.

Som barn drømte han om å bli rik og kunne spise så mye godteri han ville. Nå er nettolønna rundt 19 000 kroner i måneden, i et land hvor de færreste tjener over 4000. Tidligere har han tjent enda bedre.

– Jeg blir ikke mer tilfreds av å kunne spise flere vafler. Det beste som har skjedd meg, er kona og babyen. Saken var vel at vi strevde med å få barn i Polen. Vi tror det skyldtes stress. I Norge kunne vi leve et mye roligere liv, og min kone ble gravid.

Han har samme inntrykk av nordmenn som Anna: Vi slapper mer av. Ikke minst i arbeidslivet.

– I Polen er det et stadig press om å avansere og oppnå mer. I Norge kunne min kone fortsette med den jobben hun likte, og det var greit. Vi lever godt økonomisk i hjemlandet, men jeg kjeder meg. Jeg vil ikke jobbe for samme firma i 40 år, slik som faren min. Jeg vil utvikle meg og starte egen bedrift. Tidligere har jeg bodd i England og Tyskland. Nå vil jeg tilbake Norge, men det blir neppe for alltid.

Han mener polske myndigheter gjør det vanskelig å starte næring.

– I Polen tar mange to mastergrader, men får ikke jobb. Løsningen er ikke å ansette for mange i offentlig sektor, slik Hellas har gjort. Derimot bør det bli lettere å få støtte til en god forretningsplan. Polakker er ikke late og kravstore; mange har gode ideer og ville startet egen bedrift hvis de fikk muligheten. Nå flytter de utenlands isteden.

Han mener at polsk økonomi er mye mer byråkratisk enn den norske. Han synes også at Norge er flinkere til å ta vare på egne naturressurser.

– Polen har gass, men konsesjoner er solgt til utlandet. I Norge startet dere Statoil. Jeg vet at det fins mye penger i Polen også, men vi sliter med korrupsjon. Noen mener at EU kan ordne opp i det. Jeg er uenig. Det handler om vår egen mentalitet.

Han er svært negativ til unionen, og sammenligner den med tidligere tiders maktovergrep.

– Ofte kan du bytte ut ordet ’kommunisme’ med ’EU’ i historiebøkene for å beskrive dagens situasjon. Jeg vet at EU-medlemskap har gitt oss flere veier og stadioner, men det fikk vi på Stalins tid også. Egentlig er det bare to land i EU: Frankrike og Tyskland. De trenger nye markeder til produktene sine. Om ti år tror jeg unionen vil kollapse.

Krzysztof, som er troende katolikk, ser også mørkt på religionens rolle i hjemlandet.

– Under kommunismen var kirken en god forkjemper for frihet. Nå er den iferd med å bli en bedrift. Den vil ha mer penger, og folk betaler. Jeg er ikke religiøs fordi jeg gir presten penger. For meg handler det om følelser. Det er ikke noe problem for meg å være katolikk i Norge. Jeg kan gå i den katolske kirke, og der er språket polsk.

Han snakker brukbart norsk, og vedlikeholder språket hos en privatlærer i Sopot. I Oslo tilbyr Den Katolske Kirke gratis norskkurs for polakker, og barna kan gå i katolsk skole. Krzysztof tror det er bedre for barn å vokse opp i Norge enn i Polen. Han trekker fram et fryktelig motepress i den polske skolen. Vi advarer om at det neppe er mindre i Norge. Men klimaet har han et realistisk syn på. Han liker vinter, og tilbringer gjerne fritiden utendørs. Det han savner mest med Norge, er nettopp fritidstilbudene.

– Det er gode turmuligheter. Vi bodde nær en fjord, og hver dag gikk vi rundt den. Min kone kunne trene gratis gjennom arbeidsplassen og låne kajakk. Det er mange steder å spille fotball og tennis. I Polen må du stå i kø. Men nordmenn er ikke så flinke til å invitere hverandre. I Polen møtes vi hele tiden for kaffe, og går på besøk uten å si fra først.

Krzysztof synes han har vært så frittalende i intervjuet at han ikke vil bli avbildet. Vi har også forandret litt på navnet hans. Videre tar vi turen til Universitetet i Gdansk; ett av seks polske universiteter som tilbyr norskstudier. På biblioteket møter vi to studenter som begge vil flytte til Norge.

Anita Malek snakker foreløpig best engelsk, men det er ingenting i veien med lærelysten. Hun har besøkt Norge i én uke, og fikk med seg både Oslo og Vestlandet.

– Naturen var annerledes enn alt annet jeg har sett. Likevel følte jeg meg hjemme. Jeg føler ikke noe behov for å bo i Polen. Jeg vil jobbe med turisme, og kan gjerne begynne på et hotell. Jeg har prøvd å finne sommerjobb i Norge, men det er stor konkurranse.

Hun har ikke noe spesielt ønske om bosted. Studiekameraten Tomek Kowalczyk har derimot en forkjærlighet for Lillehammer. Der bor søsteren hans, som han besøkte i fjor.

– Jeg skal studere her et år eller to til. Etterpå vil jeg jobbe noen år i Norge. Søsteren min studerer på Høyskolen i Lillehammer og jobber på Norstat. Først savnet hun Polen, men nå trives hun.

Tomek synes EU har vært en fordel for landet, særlig for de unge. Men han tror ikke folk ville flyttet utenlands hvis det var lettere å finne jobb i Polen. Selv har han studert kjemi, men har lite håp om å få arbeid. Han mener arbeidsgivere bare vil ha folk med relevant erfaring. 28-åringen har mest erfaring med kroppsarbeid. Allerede i 2001 begynte han å ta oppdrag gjennom et bemanningsbyrå. Det var fysisk krevende jobber med en timelønn på 4 zloty – rundt 9 kroner med datidens valutakurs. Etter hvert økte lønna til det dobbelte.

– Det er vanskelig å tjene nok penger til å kunne bo alene, sier Tomek, som fremdeles bor med foreldrene. Anita kommer fra Kraków og bor for seg selv, men får økonomisk hjelp hjemmefra. Dessuten har hun en kjæreste som jobber med informatikk. Han kommer fra Brasil og ble etter hvert ansatt i et engelskspråklig firma.

– I begynnelsen var det vanskelig for ham her. Polakker er ikke så glad i utlendinger. Det er idiotisk, siden mange flytter utenlands selv.

Anita vil først og fremst til Norge for å skifte miljø. Kanskje vil hun også ta en mastergrad her. På norskstudiet lærer de ikke bare språk, men også historie og kultur. De har lest «Naiv.Super» av Erlend Loe, og Anita ramser opp en broket forsamling av kjente nordmenn:

– Grieg kjenner alle. Så er det Knutsen og Ludvigsen, Stoltenberg, Brundtland…
– Og Breivik, mumler Tomek.

– En stor forskjell mellom Polen og Skandinavia, er at du kan spare penger der. Her har du kanskje ikke råd til medisiner hvis du blir syk. Det kan godt hende jeg sender penger hjem til familien hvis jeg flytter til Norge, sier Anita, før hun vender hjemover på det godt utbygde sykkelveinettet i Gdansk.

Over to millioner polakker oppholder seg for tiden i Vest-Europa. Storbritannia er mest populært. Flere av de unge vi møter har tidligere bodd i London. Pawel Salomon bodde der i sju år. Så fikk han lyst på barn, og syntes byen ble for hektisk. Vi møter ham på en trendy café i Sopot. Den blåøyde mannen i friluftsklær kunne sklidd rett inn i en norsk hyttegrend.

– I London bruker du kanskje to timer med t-banen hjem. Jeg fikk nok av bylivet, sier Pawel, som har hørt at norske byer ikke er så folksomme. Samboeren hans har en bror i Bergen. Han forteller om et liv som er mye enklere enn i Polen. Pawel er bestemt på å flytte til Norge. Han jobber iherdig med språket, som han lærer av en nordmann i lokalmiljøet.

– Dere har mange korte ord etter hverandre, som «Hvor går du?» Det er litt rart for polakker.

Han tenker mye på datterens oppvekst. Nå har familien egen etasje i huset til Pawels svigerforeldre, som passer datteren i arbeidstiden. Paret har gjort som mange nordmenn, og valgt yrke med hjertet. Han restaurerer og snekrer møbler, hun er interiørarkitekt. Pawel flyttet til London fordi han ikke fant relevant arbeid i hjemlandet. Nå har han startet for seg selv, men det er tøft.

For verkstedet betaler han 2750 kroner i måneden. Det er halvparten av det han vanligvis tjener. Men den største utfordringen, er den polske helseforsikringen. Her spiller inntekt ingen rolle; alle må ut med rundt 1400 kroner i måneden. For ansatte, trekkes summen fra lønna i tillegg til inntektsskatt. Det fører til juks, får vi høre. En del arbeidstakere får bare minstelønn på papiret, og resten av lønna skattefritt under bordet. Slik blir det mer penger igjen å leve for, og arbeidsgivere slipper unna med lavere lønninger.

En annen metode som ofte brukes, er lovlig, men uheldig for arbeidstakerne. Firmaer leier inn folk per oppdrag isteden for å ansette dem. Da slipper de helseforsikring, og arbeidstakeren får ingen rettigheter i forhold til helse og pensjon. Pawel synes det er svært usosialt at «helseskatten» ikke tar hensyn til inntektsnivå. I Polen er det meningsløst å ha eget foretak hvis inntekten er lav – da blir alt oppspist av skatter.

– Det er vanskelig å ta seg godt betalt for å restaurere møbler. Vi har jo Ikea her også, sier han. – Nå har vi ikke råd til flere barn. Mitt inntrykk er at de fleste i Polen bare får ett barn, og fødselsraten synker. Skoler er stort sett offentlige og gratis, men du må kjøpe dyre skolebøker til barna. Da jeg var liten kunne vi arve bøker av hverandre, men nå skifter de bøker hele tiden.

Han mener at Norge i dag er mer sosialistisk enn Polen. Han ser ingen middelklasse i landet sitt, bare de som har mye, og de som ikke har noe. De fleste han vokste opp med, jobber der faren jobbet. Selv er han mer eventyrlysten, og har venner fra mange land. Men når han flytter til Norge, blir det for godt.

– Nå høres det kanskje ut som Polen er et fælt sted å bo, men det kommer an på forventningene. Folk som har bodd i utlandet, vet at livet kan være annerledes. De får lyst til å prøve noe annet. Jeg har aldri vært i Skandinavia, men jeg er glad i naturen og tror både familien og hunden vår vil trives der.

Skal vi tro økonomisk statistikk, er Polen alt annet enn fælt. I kriseåret 2009 var det Europas eneste land med positiv vekst i BNP. I årene 2005–2010 ble arbeidsledigheten nesten halvert, til 9,6 prosent. Til sammenligning passerte Spania 20 prosent i 2010. Samme år ble det beregnet at polakker i utlandet sendte hjem over 50 milliarder kroner.

Til Fafo sier tre av fire polakker at livet ble bedre etter at de kom til Norge. Samtidig mener flertallet at de forventes å jobbe hardere enn nordmenn. Lengre botid gjør polakkene mer kravstore. De får flere rettigheter og lærer mer om dem, noe som ikke alltid er populært hos arbeidsgivere. I nedgangstider mister mange jobben, særlig i byggebransjen. Dermed havner de hos NAV. Når en ny oppgangstid kommer, foretrekker firmaet kanskje nye folk fra Polen, som stiller mindre krav. Den som vil engasjere seg mot sosial dumping, bør altså fokusere mer på jobbsikkerhet, og ikke bare på timelønn.

Vi forlater Polen med inntrykk fra en generasjon som ikke bare er arbeidsom, men kunnskapsrik og målbevisst. Målet er ikke nødvendigvis en statusjobb, men en som ikke er altfor kjedelig, og som gir tid til familien. Pawel har samme forventninger som mange andre:

– Jeg tror ikke at Norge er et drømmeland hvor folk flyr på flyvende tepper. Jeg stiller ikke spesielt store krav. Jeg vil bare ha et stabilt og rolig liv.

25 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Reportasje

For smarte for skolen

Det er ikke bare svake elever som trenger tilpasset undervisning. Barn med uvanlig høy intelligens, kan få store problemer i møte med norsk skole.

«Var best i klassen i alle klassetrinn uten å anstrenge meg det minste. Alle ekstrabøker i mattematikk var som regel ferdigutregnet 14 dager etter skoleårets start.» Disse ordene står på websiden til Martin Ystenes, kjemiprofessor ved NTNU. Det er ikke seg selv han skriver om. Resten av livshistorien han fikk tilsendt, er alt annet enn fremgangsrik: «Fikk angst for klasseromsundervisning i videregående. Fikk aldri fullført noen utdannelse. Begynte å drikke jevnlig ved 16-årsalderen og har fortsatt inntil nylig. Har også misbrukt endel narkotika.»

Dette er ikke et uheldig særtilfelle. Professorens mailboks eksploderte av lignende historier da han sto fram som far til en begavet sønn. En foresatt skriver om sitt barn: «Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å «pushe» på. Han har en enorm naturfaglig interesse. Men hva kan så skolen tilby ham faglig? Null og nix. Det verste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende.»

Martins egen sønn leste tre språk og regnet med firesifrede tall før han fylte seks. Martin tok opp «problemet» med skolen, og ble rådet til å flytte utenlands. I år 2000 fastslo OECD at den norske skolen gjør minst for evnerike barn. Holdningen er at de klarer seg uansett. Loven om spesialundervisning nevner ikke disse barna. Forarbeider til Opplæringsloven (Ot.prp nr. 46 1997/98) sier at elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, ikke har rett på spesialundervisning.

Vi trenger bare å reise til Danmark for å finne egne skoler for særskilt begavede, kalt Mentiqa. Skolehelsetjenesten kan sende barn dit, og det fins økonomiske støtteordninger. Å være uvanlig intelligent betyr ikke å ha rike foreldre. Å ha egne opplegg for de smarteste betyr ikke å skape en selvgod elite. Det handler om å gi barn utfordringer og tilhørighet, så de kan fungere på sitt beste som voksne. Mange av brevene til Martin handler om mobbing og elever som skjuler sine evner for å bli akseptert:

«Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra diverse bibliotek», skriver en (eller ei) som har prøvd å ta selvmord. «Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese eller gjøre oppgaver», skriver en annen.

I 2009 skrev Tove Hagenes en masteroppgave om begavede barn. Hun oppsummerer at de (og foreldrene!) ofte stemples som avvikere. Iblant får barna en sykdomsdiagnose. De kan finne lite mening i kommunikasjon med jevnaldrende. Og får de bare standard undervisning, kan de begynne å tro at de er overmennesker – fordi de allerede kan det andre må strekke seg etter. Utfordringer på eget nivå og kontakt med likesinnede, kan gjøre selvbildet sunnere. Ikke minst kan barna unngå å miste lærelysten for all fremtid.

Ingen stempler en ung turgåer som en taper, selv om Norge har toppidrettsskoler for ungdomstrinnet. Ingen vil legge ned Barratt Due og tvinge alle musikalske barn til å gå i korps. I idrett og musikk er det lov å være suverén. Hvorfor er barn med høy generell intelligens så truende at vi fratar dem muligheten til å utvikle seg?

66 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Da jeg ble forsøkt omvendt til anti-islamismen

I vinter skrev jeg en bloggpost med fakta om muslimer som strider imot vanlige fordommer. Jeg har sjelden brukt mer tid på research, og teksten ble også publisert i gatemagasinet =Oslo.

VGNettMagne fant det verdt å linke til innlegget under «Lesernes VG». Dermed endte det opp med 7837 klikk og 166 kommentarer. Hva jeg svarte Magne kan du se her (grøss):

Etter noen dager turte jeg ikke lenger å sjekke nye kommentarer. Jeg følte meg småparanoid og forhatt, og mistet all konsentrasjon på jobb. Jeg begynte nesten å tro at de fleste nordmenn er parat til å drepe muslimer, om ikke fysisk, så i hvert fall verbalt. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen da folk sluttet å legge igjen sine foretrukne meninger.

De første kommentarene var greie nok. Til slutt skulle det vise seg at de fleste anstendige kommentarer kom fra muslimer selv. De tok ikke hevn over illsint, anti-islamsk propaganda. De skrev blant annet:

«No doubt om at det er islamske ekstremister som har plantet frøene til alle missforståelser og hat om Islam og Koranen som vi ser hverdag! Men be a seeker of truth not a seeker of ego strenght berfore u read the Koran:)»

«Jeg følger sharia lovene ved å ikke lyve, ikke stjele, stille opp for mennesker, være snill, være lojal, være takknemlig, en lojal medborger, krenker ikke andres religioner eller livsstil, respekterer alle, tar utdanning, følger landets lover og sånn som jeg ser det så følger meste parten av hele verden sharia lovene!»

«Jeg heter Mansoor Dar og er en Ahmadi muslim, Vi absolutt respekterer Norsk regler/lover. Vår menighets slag ord er “LOVE FOR ALL HATRED FOR NONE” Ellers takk igjen (GOD BLESS YOU ALL). Lenge leve Norge.»

«Før De fleste begynner å rakke ned på MUSLIMER, så husk mennesker er mennesker. Alle vi har egen vilje, hva en person gjør eller hvilke handlinger en liten gruppe gjør er opp til en selv. Det er ikke religionen som er skyld i noe av det, det er hvor mye en og hver har av vett i huet. Alle religioner, sekter og grupper har noen Quislinger.»

Så slapp mine ikke-muslimske lesere helvete løs.

VGs illustrasjon til dette innlegget.

Jeg fikk tallrike forslag til anti-islamsk litteratur jeg burde lese. Jeg fikk enorme mengder med linker til islamfiendtlige nettsteder, som ble blokkert av spamfilteret. Jeg fikk beskjed om at forskerne jeg nevnte ikke var forskere, men «forskere». Da jeg påpekte at halvparten av Europas muslimer aldri går i moskeen, fikk jeg høre at de fleste muslimer er hyperkriminelle og har annet å gjøre.

Kommentarene avslørte stor frykt hos skribentene. Jeg ble kalt «et naivt, ikke-muslimsk fjols» som lot meg lure av «djevelskapen islam». En som ikke klarte å kommentere på riktig innlegg, skrev et annet sted på bloggen min at jeg burde oppsøke psykiater for å finne ut hva som feilte meg. Da jeg spurte hvorfor kommentatorene stort sett skrev anonymt, var svaret at fullt navn kunne føre til personangrep(!)

Da det smalt i Oslo 22. juli, lurte jeg på om ABB hadde kommentert innlegget mitt. Enkelte menn skrev nemlig milelange, maniske kommentarer der bare grupper eksisterte, ikke individer. Det forundrer meg at folk kan bekjenne seg til høyresiden samtidig som de nekter å behandle mennesker som unike individer. Erna Solberg minner om at det langt ifra er høyrepolitikk å holde grupper ansvarlige for enkeltindividers handlinger, bare fordi de tilhører samme religion. Selv om jeg stemmer på et langt mindre og grønnere parti enn Høyre, vil jeg gjerne sitere fra bloggen hennes: «De antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten».

I mitt eget kommentarfelt kunne nordmenn fortelle meg at ingen sanne muslimer har ikke-muslimske venner. De advarte meg om naive politikere med AP i toppen, som styrte landet da Norge ble okkupert av Tyskland. Jeg fikk en nummerert liste med 93 «bevis» for muslimers udugelighet (uten en eneste kilde). Jeg fikk høre at det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

Jeg fikk selvfølgelig også høre at jeg tilhørte ytterste venstrefløy (feil), at jeg aldri hadde satt mine ben i Oslo (jeg bor i Groruddalen), at jeg er schizofren (neppe, selv om jeg har et par utmerkede venner med diagnosen), og at jeg burde skamme meg. Mange ganger fikk jeg vite hvor mange hundre millioner islam skulle ha drept. Tallet varierte mye, men felles for anslagene var at de manglet kildehenvisninger.

Jeg tror ikke innvandring er problemfritt, selv om jeg tror det har hatt større fordeler enn ulemper for Norge. Når det oppstår et problem, er hat det dummeste vi kan møte det med. Det blir ikke mindre av noe når vi angriper det, selv om det kan virke slik i amerikanske actionfilmer. I virkeligheten har vi sett at angrep på muslimer bare gjør dem mer religiøse. Når noen angriper meg, får jeg selvsagt mindre lyst til å høre på dem enn jeg ellers ville hatt. Da ABB angrep AUF-ere, ble det ikke færre av dem. Tvert imot fikk AUF mange flere medlemmer.

For anti-islamister er «folk flest» de folkene som orker å diskutere med dem på nett. Og det er stort sett deres egne meningsfeller. Derfor kunne ABB tro at 70 prosent av europeiske menn og 30 prosent av europeiske kvinner støttet hans sak, som han sier når han intervjuer seg selv i manifestet.

Heldigvis orket noen (tål)modige nordmenn å ytre annet enn fiendtlighet i mitt kommentarfelt. En skrev:

«Selv har jeg jobbet med flyktninger og integrering i 10 år, og kjenner meg overhodet ikke igjen i den negative beskrivelsen av muslimer. (…) Det virker som om mange overhodet ikke er interessert i nyansene, kun svartmalingen.»

Les også Anders Giævers kommentar om da han prøvde å diskutere med Peder «Fjordman» Jensen på VG Nett, Gule m.fl. som oppfordrer flere enn de rabiate til å delta i kommentarfeltet og Lunth om ytringsfrihet vs. hets på nett.

176 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Fra frykt til fyrlykt

Kongens nyttårstale var et konstruktivt opprør mot mange nordmenns valg: De letteste og minst utviklende løsningene.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

«Bli større som menneske!» sa kongen, og siterte forfatteren Tomas Espedal. Det opprinnelige intervjuet med Espedal i A-magasinet var alt annet enn koseprat: «I valget mellom lette og vanskelige løsninger, må jeg velge de vanskeligste. Alltid! Derfor havner jeg andre steder enn der jeg trodde jeg skulle ende opp. Alt blir større. Jeg blir større,» sa Espedal, og fortsatte: «I det øyeblikket livet blir mindre, lukker en seg, og man ser ikke verden som den er. Verden er stor. Og kompleks.»

En som følger kongens og forfatterens råd, er organisasjonspsykolog Paul Moxnes. Da jeg intervjuet ham i Vårt Land, sa han: «Siden jeg var redd for mennesker, ble jeg psykolog, og siden organisasjoner skremmer meg, ble jeg professor i organisasjonspsykologi». Han tilføyde at de aller fleste blir mindre redde ved å gjøre det de frykter. Selv bruker han angsten som en «fyrlykt»: Det han er redd for, gjør han, og det som føles helt trygt og forutsigbart, gjør han ikke.

Det kan høres rart ut, men siden har jeg intervjuet flere som sier det samme. De har ikke utrettet store ting fordi de er fryktløse og vet at de vil lykkes. Tvert imot har de gjort noe av det de frykter mest. Det kan virke fornuftig å velge det tryggeste, men det er alt annet enn fornuftig å velge bort utfordringer. Det kan medføre trygghetsnarkomani og krymping. «Frykten selv er mye mer helsefarlig enn farene vi frykter,» sier professor i samfunnsmedisin Per Fugelli.

Et miljø av trygghetsnarkomane kan lett rekruttere flere, ved å spre irrasjonell frykt for hva som kan skje om du ikke velger det tryggeste. Iblant er det godt utdannede folk som sprer frykten. Det kan være psykiateren som pålegger sine pasienter langvarig bruk av piller mot psykiske lidelser. Fordi det er lettere enn å bruke lidelsene som fyrlykter for vekst. Tall fra reseptregisteret viser at 10,8 prosent av norske kvinner i alderen 45-69 år, går på angstdempende piller, og enda flere av de eldre. Menn tar mindre slike piller, men drikker til gjengjeld mer alkohol.

Mange =Oslo-selgere trosser sin egen angst ved å selge magasinet. De har ikke valgt den letteste måten å skaffe penger på, særlig ikke i kuldegrader. Siden narkotika er forbudt, er de kriminelle enten de stjeler eller ei. Dermed er terskelen lav for vinningskriminalitet og skyhøy for lovlydig arbeid. Men ofte er det de som har lidd mest som blir klokest. Når de møter en åpen dør istedenfor fordommer, griper de muligheten til å ta en utfordring – og bli større. Vi som lager bladet, og som har den enkle jobben i =Oslo, blir stadig inspirert av de 898 som har den vanskelige.

7 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Forskningen som knuser myter

Det synses mye om islam og muslimer. Derfor tar denne kommentaren utgangspunkt i fakta.

Mitt vanlige vinterantrekk, eller en skummel niqab?

Vi forbinder gjerne islam med udemokratiske land i Midtøsten. De mest høyrøstede og medievennlige muslimene bor kanskje her, men ikke de fleste. Rapporten «Mapping the Global Muslim Population» (2009) fra The Pew Forum viser at demokratiet Indonesia har flest muslimer – 203 millioner. Kun en femtedel av verdens cirka 1,5 milliarder muslimer bor i Midtøsten.

En annen myte sier at islam er mer voldelig enn andre livssyn. En forsker ved University of Louisville, USA, har sett på voldelige konflikter og folkemord fra år 0 til 2008, i alt over 3000. Rapporten «Body Count: A quantitative review of political violence across world civilizations» viser at den islamske sivilisasjon står bak cirka 32 millioner dødsfall, mens den kristne står bak cirka 178 millioner. I samme periode har den kristne befolkning vært om lag halvannen gang større. Ikke-religiøse sivilisasjoner, som den kommunistiske, står for cirka 125 millioner dødsfall, selv om slike sivilisasjoner kun er registrert de siste 300 år.

Europols statistikk «TE-SAT 2010» viser at EU-land opplevde ett terrorangrep fra islamister i 2009. En libyer prøvde å bombe militærforlegningen Santa Barbara i Milano, hvor en soldat ble lettere skadd. Separatister sto for 237 angrep, venstreradikale for 40, høyreekstreme for 4 og andre for 10.

Flere undersøkelser viser at 70-80 prosent av alle registrerte voldstilfeller i Norge utføres i alkoholrus. Mange muslimer praktiserer islams alkoholforbud. SIRUS’ årlige ungdomsundersøkelse viser at ungdom i Oslo Vest drikker langt mer enn ungdom i muslimtette bydeler. Men i media knyttes vold gjerne til islam. Svensk-kurdiske Fadime Sahindal ble drept av faren fordi hun elsket «feil» mann – en stor nyhetssak i 2002. Verken Fadime eller faren var muslimer, og ble heller ikke kalt muslimer i svenske medier. Norske medier kalte ofte familien muslimsk, og hadde en forestilling om islamsk æresdrap.

Nok en myte er at muslimer vil innføre sharialover i Europa. Et lovverk som bare praktiseres fullt ut i to av verdens cirka 200 land. I Indonesia har noen islamske lærde til og med anerkjent homofili. I Europa har The Open Society Institute spurt muslimer om den viktigste verdien i deres nye hjemland. På topp kommer respekt for landets lover. Ikke-muslimer i Europa har ytringsfrihet på topp, foran lovlydighet. Undersøkelsen heter «Muslims in Europe: A Report on 11 EU Cities» og er fra 2009. Samtidig viser ferske tall fra European Social Survey at halvparten av alle muslimer i Europa aldri går i moskeen.

Noen tror at islam vil svekkes hvis vi kritiserer og angriper muslimer. Det er vanskelig å studere vitenskapelig, men muslimer gir oss et hint. Nazneen Kahn-Østrem er høyskolelektor i Oslo, og sier hun var nokså likegyldig til islam før 11. september 2001. Etterpå følte hun seg langt mer muslimsk. Hun måtte forsvare angrep på sin muslimske identitet. Olav Elgvin siterer en rekke muslimer i Oslo på bloggen «Muslimprosjektet». En ung mann sier: «Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det». En ung kvinne sier: «Jeg var ikke så opptatt av islam før. Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem finger’n og bare gå med hijab på trass, for å vise at jeg gjør som jeg vil».

177 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO