Forbudte vennskap

Solveig er ett av mine forbilder på familiefronten. Hun er ikke redd for å gå imot strømmen når det trengs.

Solveigs gamle klassevenninne Linn er rusavhengig og selger gatemagasin på Vestlandet. Solveigs 90 år gamle far er fast kunde. Solveig har ofte lurt på hvordan det går med Linn. Da hun ba faren hilse fra henne, kom han tilbake med tårer i øynene. Så rørende glad ble Linn for omtanken.

Solveig og Linn har ikke møttes siden de gikk ut av ungdomsskolen på 1970-tallet. Strengt tatt var de aldri venninner. Kanskje burde de bli det nå, tenkte Solveig, oppmuntret av Linns takknemlighet. Så traff hun en annen fra gamleklassen i butikken. Et vellykket eksemplar. Solveig dristet seg til å nevne Linn. Den vellykkede Bjørg hadde gått hele barneskolen med Linn. Solveig kjente henne bare fra ungdommen.

«Uff, det gikk virkelig galt med henne,» sa Bjørg. «Takk og pris for at jeg ikke fikk lov til å være sammen med henne den gangen. Hun hadde jo problemer allerede fra barndommen. Hun var den første jeg visste om med skilte foreldre.»

Solveig ble stående å måpe. «Jeg tenker helt annerledes,» sa hun senere til meg. «Tenk om Bjørg og vennene hennes hadde fått lov av foreldrene sine å være sammen med Linn? Da hadde hun kanskje sluppet å havne på kjøret.»

vennskapSolveig visste hva hun snakket om. Hennes egen sønn Pål falt utenfor på skolen fordi han kunne for mye. Han ble venn med Svenn, som falt utenfor fordi han kunne for lite. Hjemme hos Svenn var det mye alkohol, derfor var de mest hos Pål. Svenn satt nede og spilte data mens Pål satt oppe og leste. De dyrket ikke konversasjonskunsten. Solveig sa til sønnen at han hadde lov å be Svenn gå hjem når han synes besøket hadde vart lenge nok.

Da svarte Pål: «Mamma, hvis du hadde vært hjemme hos Svenn, da hadde du ikke sagt det». Deretter var Solveigs dør vidåpen for Svenn. Familien tok ham med seg på ferie og besøk. Han hadde aldri opplevd noe lignende, og storkoste seg. Solveig slo også av en prat med Svenns mor når de møttes. Det gjør hun fortsatt, og moren virker sjeleglad for det. «Det er ikke enveis», forsikrer Solveig meg. «Jeg liker å prate med henne. Svenns foreldre er trivelige folk, de har bare hatt et altfor tøft liv».

Nylig stanset en voksen mann ved Solveigs cafébord. «Svenn?» sa hun, usikker på om det glade vesenet var husgjesten fra årtusenskiftet. Det var det. Han fortalte at han hadde fått jobb i et byggefirma. Det gikk bra med ham.

Etter å ha hørt de to historiene, skjønner jeg godt hvorfor Solveig aldri ville finne på å forby vennskap mellom de «vellykkede» og de vanskeligstilte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s