Bor seg ut av ensomheten

Ensomhet er en folkesykdom, og medisinen kan være sosial boligbygging. Det mener fagfolk og beboere som lovpriser en moderne form for bofellesskap.

Denne sto på trykk i =OSLO nr. 1/2013

En av fire nordmenn plages av ensomhet. Unge voksne er nesten like ensomme som de over 80 år, ifølge SSBs levekårsundersøkelser. Nesten en fjerdedel av voksne bor alene. Samtidig står over 800.000 i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Det er godt kjent at mye uførhet skyldes psykiske plager. Bjørn Grinde er forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, Divisjon for psykisk helse. Han er først og fremst biolog, og søker svar i fortiden på vår skrantende livskvalitet. I nesten to millioner år levde vi i steinalderen, før utviklingen tok av. Dermed har epoken hatt stor betydning for hva slags liv vi er tilpasset.

grinde

Bjørn Grinde, biolog med boligvisjoner

– I steinalderen ble folk født inn i en stamme adskillig større enn kjernefamilien. Der kunne de bygge holdbare sosiale bånd, forteller han.

– Klarer vi å danne sterke sosiale enheter, hjelper det mye mot psykiske plager. Det er vanskeligere i dag, hvor vi må skape det selv og ikke fødes inn i det. Noen biologer mener at mennesker helst skal bo sammen 20–30 stykker i en slags enhet. I dag mangler folk flest et tett nettverk av medmennesker, mens vi omgis av fremmede. Men det går an å legge til rette for sosial boligbygging.

Materiell rikdom er et nytt fenomen, og mindre viktig for livskvaliteten, mener Grinde, med støtte fra psykologien. Har vi penger til å dekke basale behov, betyr andre ting mye mer. Det skulle man ikke tro når man leser boligannonser. Eikeparkett og mosaikkfliser fremheves, men hvor er bilder av gode naboer rundt fellesgrillen?

– Det må bli lettere å finne boalternativer som bedre ivaretar våre sosiale behov. Vi må også opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten.

Biologen har besøkt sosiale bomiljøer over hele verden, og skildret dem i boken «Den menneskelige dyrehage». Men vi trenger ikke å reise langt for å finne boliger skreddersydd for livskvalitet. På 1980-tallet inviterte Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) til medlemsmøte om bofellesskap. Resultatet ble borettslaget Friis’ gate 6 på Grønland i Oslo. Etter råd fra medlemmer oppførte USBL en boligblokk med 27 leiligheter og mange fellesrom. Beboerne kan møtes i felles stuer, trimrom, lekerom, systue, badstue, snekkerrom og biljardrom. Et fullt utstyrt storkjøkken hører også med til fellesarealene på 400 kvadratmeter.

Vi møter Barbro Thorvaldsen og Rønnaug Hartz i en tv-stue. Begge har bodd her siden starten i 1987. Barbro var alenemor til en liten gutt da hun flyttet inn.

bolig1

To venninner som aldri vil flytte.

– Vi flyttet bare noen få kvartaler, men det var som å komme til en ny verden. Sønnen min fikk venner i huset som ble som søsken. I 25 år har vi hatt felles middag noen ganger i måneden. Når man spiser sammen blir det lettere å forstå hverandre. Vi har hatt beboere fra mange ulike kulturer, og fått innsikt i hvorfor folk oppfører seg som de gjør.

Nye innflyttere inviteres på gratis fellesmiddag. Vanligvis koster den 40 kroner for voksne. Matlagingen går på omgang blant dem som melder seg til tjeneste. Det er langt ifra slitsomt, synes Barbro.

– Det er veldig hyggelig å lage middag. Småbarnsforeldre er på gruppe sammen, så noen kan passe barna ved behov. Større barn vil gjerne være med og hjelpe til. Det er litt færre fellesmiddager enn før, fordi familiene har det travlere. Til gjengjeld prioriterer flere å møte opp når de kan.

Da huset var nytt, var de fleste beboerne enslige eller aleneforeldre. Siden har mange fått både partner og barn.

– Småbarnsfamilier vil gjerne bli boende her, men det er ikke nok store leiligheter. Vi som har fireroms flytter jo aldri! Selv arvet jeg nettopp et hus, men jeg blir nok her. Jeg anbefaler virkelig en slik boform. Folk hjelper hverandre. Småbarnsmødre går trimtur om kvelden mens en passer ungene, og fedrene spiller innebandy. Folk som har flyttet, kommer gjerne tilbake på fellesmiddag.

Barbro forteller om en avdød nabo som pleide å stå i vestibylen lørdag formiddag og steke vafler. Om barn som arrangerer lotteri, og fellesmiddager som ender i spontane allmøter.

– En gang var det barn som ledet møtet, og de var så flinke! Unger som bor her får sosial kompetanse. De blir inkludert i noe større enn den lille leiligheten med mor og far. Jeg tror det gjør dem sterke i andre sammenhenger. Det har gått veldig bra med unger herfra som er blitt voksne.

Barbro har fått seg mann siden hun flyttet inn, mens Rønnaug er alene med en datter på 13. De bor i en toroms leilighet på 53 kvadrat.

– Ingen av oss vil flytte selv om det er trangt, sier Rønnaug. – Når jeg kommer hjem sitter hun i tv-stua og spiller kort med venner. Da hun var mindre løp de rundt over alt i huset. Selv har jeg ikke alltid behov for å prate, men det er ikke noe press. Folk skjønner at du trenger å trekke deg tilbake iblant. Det gir trygghet å kjenne alle naboene.

– Mange mener at Grønland er noe av det minst trygge som fins i Norge, sier Barbro. – Men vi føler oss veldig trygge. Vi har felles verdier rundt det å bo. Alle vil ta vare på huset, uansett hvor de kommer fra. Jeg mener at boformen former mennesket. Når noe blir problematisk, har jeg veldig tro på konkrete tiltak der folk bor. Gamle kannibaler sier jo at du spiser ikke dem du har delt et måltid med, ler hun.

bolig7

Det sosiale eksperimentet ser ut som en helt vanlig bygård.

Barbro er norsklærer for fremmedspråklige, og har tatt med elever hit. Særlig somalierne ble betatt av boformen.

– Somaliere er veldig glad i naboer og møter på markedsplassen. Pakistanere er mer familieorienterte. Men dette varierer med utdanningsnivå og alt mulig. En gang hadde jeg en egyptisk kjæreste som stusset over min tette kontakt med naboene. For ham var familien det viktige. I dette huset kan venner og naboer erstatte familie. Det blir som en bygd i storbyen, med god kontakt mellom ulike folk.

– Det virker veldig idyllisk her, har du ingenting å klage over?

– Folk kunne vært flinkere til å låse dører, og la være å slippe inn fremmede. Det er narkotikasalg i strøket utenfor, så man må ta forhåndsregler for å unngå innbrudd i boder.

Beboerne eier sin egen leilighet, og fellesrom finansieres gjennom fellesutgifter. Barbro betaler nærmere 7000 kroner i måneden, men det inkluderer private goder som varmtvann og bredbånd. Mindre leiligheter har lavere fellesutgifter. Barbro synes hun får mye for pengene. Hun har feiret både bryllup og konfirmasjon i storstua. Gjester kan bo på gjestehybler, og ungdommene er like glade i fellesrommene som barna. Her kan de møtes i trygge omgivelser uten at foreldrene er altfor nær.

Barbro merker en økt interesse for boformen. Utenlandske arkitektstudenter kommer på besøk, og norske gjester synes også det virker spennende.

– Folk er veldig positive, men det forundrer meg at ikke flere forfølger drømmen om å bo slik. Den norske folkesjela er tilbakeholden med å ta skrittet selv. Norge har alltid vektlagt fellesskap i boliger for eldre, funksjonshemmede, rusavhengige og så videre. Hvorfor ikke for folk flest? Vi har jo samme behov for å ha det hyggelig sammen.

I Danmark har «bofællesskab» tatt helt av, og det er ikke snakk om 70-tallskollektiver. Det er vanlige private hjem, supplert med felles fasiliteter. Det kan være blokker, rekkehus eller eneboliger med felleshus. Oftest må det bygges nytt, for eksisterende boligmasse egner seg sjelden.

bolig2

Lange Eng har «200 dejlige naboer», ifølge hjemmesiden.

Ett av mange moderne bofellesskap er Lange Eng i Albertslund utenfor København. Et kompleks med 54 leiligheter er bygd rundt en stor hage, etter initiativ fra en vennegjeng. Felleshuset på 600 kvadratmeter har blant annet kinosal, matsal, bar og et luksuriøst storkjøkken. Her er det felles middag seks dager i uka, med mulighet for take-away. Beboerne har kjøkkentjeneste tre dager hver sjette uke.

I Friis’ gate 6 er standarden enklere. Barbro skulle ønske eiendomsmeglere la mer vekt på de sosiale godene når de selger leiligheter her.

– Flere naboer har invitert meg til å presentere fellesarealet når de skal selge. Da har det hendt at eiendomsmeglere nærmest jager meg fra visningen. De mener fellesrom ikke er interessant, i hvert fall ikke til annet enn overnatting for egne gjester. Naboer betyr liksom ingenting. Disse verdensmestrene fra vestkanten skjønner ikke at det fins forskjellige segmenter av folk. Noen kommer langveisfra fordi de ønsker å bo slik vi gjør. Men mange får for lite informasjon på forhånd.

Klaus Stafto flyttet inn i 2006, og bodde her i fem år før han flyttet «hjem» til Trondheim. Han forteller at fellesskapet nærmest var fraværende i boligannonsen han fant.

– Jeg ante ikke hvor sosialt det var før jeg kom på visning. Det gjorde meg for alvor interessert i leiligheten. Jeg tror mange meglere prøver å skjule det sosiale fellesskapet, fordi de ikke ser verdien av det. Dermed får ikke boligene alltid de rette innflytterne. Trolig blir også kjøpesummen lavere enn den kunne vært.

Men noen meglere har skjønt det. Hans Erik Engebretsen i DNB Eiendom har solgt boliger med fellesarealer i Våler utenfor Moss. Konseptet heter MyCube og består av nye rekkehus tilpasset barnefamilier. Et lite, ferdig møblert felleshus hører med.

bolig3

MyCube, skreddersydd for barnefamilier.

– Jeg er alltid opptatt av å fremheve det unike ved alle typer boliger, sier han, og mener felleshuset er ganske unikt.

– Jeg antar at det blir et samlingssted for barn, med lek og felles lekselesing, der foreldre kan bytte på å ha tilsyn. Huset kan avlaste foreldrene i en travel hverdag. Videre er det ideelt for arrangementer og innredet for overnattingsgjester.

– Hvorfor tror du noen meglere er redde for å fremstille et bomiljø som «for sosialt»?

– Jeg mener det skyldes kunnskapsløshet, latskap eller begge deler. Mange bruker nok formuleringer fra gamle oppdrag for å spare tid. Men analyser viser at det lønner seg å segmentere kjøpergrupper og skreddersy deretter. Kostnadene for slike tilpasninger er ikke på langt nær så høye som gevinsten i form av salgspris.

– Opplever du at folk ønsker seg mer tilrettelegging for fellesskap der de bor?

– Det er sjelden kunder etterspør slike fasiliteter før de gjøres klar over at de finnes. Men jeg erfarer at det verdsettes høyt når de finner ut hva det er. Samtidig er det viktig for meg å vektlegge frivilligheten av det sosiale.

Svein Riste er daglig leder i selskapet som har skapt MyCube. Gjennom Frost Utvikling AS jobber han med boligkonsepter for bestemte målgrupper. Det er nokså nytt i Norge.

bolig4

Svein Riste, gründer

– Et konsept må starte med noen verdier, sier han. – Mennesker er skapt for å være sosiale, og fellesskap gir merverdi til boligen. Et moderne leilighetskompleks har få naturlige møteplasser. Mange nordmenn bor også isolert på en stor eiendom. Det er unaturlig. Ensomhet er den store, nye folkesykdommen.

Barnefamilier er kanskje ikke blant de mest ensomme. Men ofte bor slekt og gamle venner andre steder, og tidspress kan medføre lite sosialt liv utenom kjernefamilien. Dessuten kan samlivsbrudd gå hardt utover fellesskapet.

– Vi som står bak MyCube er alle småbarnsforeldre, og erfarer at naboene blir våre viktigste støttespillere. Vi vil legge til rette for godt naboskap. Felleshuset i MyCube-prosjektene gir lavere terskel for å bli kjent og ekstra plass for små og store anledninger.

Svein fikk god respons da han presenterte konseptet for politikere i 60 kommuner. De falt ikke bare for felleshuset, men også for de lave kostnadene.

– Våre hus oppfyller kravene til husbankfinansiering. Det gjør prisen langt mer akseptabel. Dessuten er produksjonen strømlinjeformet. I dag kan vi bygge 18 rekkehus på 4-5 måneder. Etter hvert kan det gå enda raskere. Vi kan heise på plass de samme modulene over alt.

Rekkehusene er selveiere og kommer i to størrelser. I Våler ligger prisen for det største på 119 kvadratmeter rundt 2,5 millioner. Fellesutgiftene er på cirka 1200 kroner. MyCube bygger også i dyrere områder, som Klepp utenfor Stavanger. I Asker har de skaffet tomt, og flere steder vurderes. For Svein er det ikke noe mål å bygge midt i byen. Barnefamilier kan gjerne bo landlig, så sant det fins barnehage og skole i nærheten. Selv om boligene er tilpasset barnefamilier, er det ikke umulig for andre å bo der. Frost Utvikling legger seg heller ikke opp i hva felleshuset brukes til.

– Sameiet kan selv ta stilling til bruk og drift innenfor bruksavtalen for felleshuset. Kanskje vil noen ha kontorplass i huset på dagtid, eller en liten barnehage. Jeg ser for meg barnebursdager og juletrefester, spillkvelder og andre aktiviteter for små og store.

Svein har ikke glemt de eldre. Det andre konseptet han jobber med, heter Doyén. Navnevalget er inspirert av det franske ordet doyen, som betyr «den mest erfarne». Er du over 50, kan du flytte inn i et leilighetsbygg på Eidsvoll med rundt 750 kvadratmeter fellesarealer. Her er det treningsrom, spa, bar, hobbyrom, lounge, kjøkken, spisestue og mer. 24 selveide leiligheter er på plass, og flere er på gang.

bolig5

Doyén i den gamle husmorskolen på Eidsvoll.

Hva med å starte dagen på treningsrommet mens badstuen blir varm, og gå i boblebadet etterpå? Doyén har fått et rykte som eksklusivt, men mange eldre får bedre råd når de forlater eneboligen og flytter i leilighet. Her er kvadratmeterprisen cirka 40 000, og fellesutgiftene rundt 2000 kroner. Det er litt dyrere enn ellers i området. I tillegg kan man kjøpe tjenester som renhold, hjemkjøring av mat og personlig trener. En aktivitetsgruppe arrangerer temakvelder, vinaften, turer og gourmetkvelder. Deltakelse er frivillig. Det er lov å ha husdyr, men ikke hjemmeboende barn mer enn 90 dager i året.

– Godt voksne mennesker opplever gjerne to kriser, sier Svein. – Når ungene flytter ut, og når partneren dør. Snittalderen på nye innflyttere i Doyén er 59 år. Jo eldre du blir, jo høyere blir terskelen for å flytte, selv om livskvaliteten kanskje lider der du bor. Dette konseptet er for de friske eller de som klarer seg med hjemmehjelp. Hjemmehjelpen får også en enklere hverdag når brukerne bor på samme sted.

bolig6

Slik kan det se ut når mange spleiser på fasilitetene.

Kanskje kan noen forebygge dårlig helse ved å bo slik, med godt fellesskap og kort vei til trimrommet. Før jul spurte Aftenposten om leserne kunne tenke seg å bo i eldrekollektiv. Mange tusen svarte, og 60 prosent sa ja. Doyén planlegges foreløpig i Rælingen, Asker og Hamar. I USA har slike bofellesskap vært vanlig i femti år, og Svein tror dette er fremtiden også i Norge.

– Dine og mine besteforeldre stilte små krav. Foreldrene våre, derimot, har vært jorda rundt og aksepterer ikke hva som helst. I fremtiden vil eldre ha både i pose og sekk.

Se video fra Doyén

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Reportasje

3 responses to “Bor seg ut av ensomheten

  1. Hjørdis Ellefsen

    Dette er virkelig et bra konsept. Jeg kan godt tenke meg å bo i et eldrekollektiv så sant man kan ha sin egen leilighet på stedet. Tenk hvor mye man kan hjelpe hverandre, og ha hyggelig samvær når man selv ønsker det.
    Prospekt ønskes!

    Lik

  2. marton

    Dette er der større behov for enn folk vet om. Og politikerne må begynne å interessere seg for folkets ve og vell.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s