Barna som bygger drømmelandet

På nett ligger en merkverdig bok fra 1986, helt gratis: «Aipotu – håndbok for en framtid». 

Gudrunn Fleischer Eckblad var professor i psykologi da hun skrev om det vidunderlige landet Aipotu (les baklengs!) I Aipotu fins ikke noe viktigere enn å jobbe med barn. Barn som føler seg ivaretatt og får utvikle evnene sine, skaper et godt samfunn.

aipotu

Småbarn prøver alltid å lære seg ting. Ofte blir de hindret av voksnes dirigering. Blir de late ungdommer, kan det skyldes at de aldri slapp til på kjøkkenet den gang de var interessert. Foreldrene fryktet søl og rot. Men barnas iver er størst når de nesten ikke klarer oppgavene, og kan vokse på utfordringen. Slipper de til da, kan interessen vare livet ut.

Aipotu lar voksne erfare dårlig pedagogikk i et «voksenrom». Der står en altfor høy stol. De må streve med å heise seg opp. Når de nesten har klart det, løftes de på plass av to svære jernarmer. De voksne blir sinte når de ikke får oppleve mestringsfølelsen ved å gjøre det selv. Akkurat som en toåring.

De må også løse oppgaver på en datamaskin. Med jevne mellomrom kommer nye og vanskeligere oppgaver. Maskinen tar ingen hensyn til hva den voksne klarer å løse underveis. Frustrerende! Slik opplever barn å bli halt gjennom et skolesystem som ikke lar dem lære i eget tempo.

I Aipotu er skolen annerledes. Hvert barn får nye oppgaver når det mestrer de forrige. Ikke for tidlig, og ikke for sent. Alle får rimelig gode karakterer. Det som varierer, er hvor raskt de går fram. Slik unngår skolen å skape tapere. Tre og tre klassetrinn går sammen, så det blir en selvfølge at noen ligger foran.

Hva med barn som hyler etter godteri? I vår verden gir voksne gjerne etter når de ikke orker mer mas. Da lærer barnet at skriking gir seier. At det er en kamp mellom fiender, hvor den onde vinner. At man er slem når man har lyst på noe.

I Aipotu får barnet bekreftelse samtidig som det nektes godteri. Den voksne formidler følgende budskap: «Du får ikke sjokolade nå» og «jeg er glad i deg, og det er helt greit å ha lyst på sjokolade og bli sint når man får nei». Det er mye lettere for barnet å gi seg når det vet at foreldrene er glad i det og forstår hvor godt sjokolade er. Og det er mye lettere for foreldre å være bestemte når de samtidig kan vise barnet kjærlighet.

Først når sjokoladen får spille rollen som kjærlighet, blir det vanskelig å si nei. Den voksne kan utmerket godt bestemme uten å bli barnets fiende, hvis barnet føler seg verdsatt for hvem det er. Vil du ha usikre barn, gi dem følelsen av at du kun verdsetter dem når de vil det samme som deg.

Les boka på forfatterens webside eller last ned pdf. Opprinnelig utgitt med tittelen «Det andre landet».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s