Hver gang vi ikke møtes

«Telefaksen er blitt det nye møtestedet. Folk sender telefaks for å påvirke politikerne i stedet for å gå på partimøter».

Dette skrev Thorbjørn Jagland i boka «Brev» fra 1995. Han hadde liten grunn til å frykte at faksen ville utkonkurrere møtene. Telefaksen ga oss ingen følelse av å tilhøre en vennegjeng. Bare mottakeren kunne se hva vi skrev, og ingen kunne klikke «like».

I dokumentarfilmen «Why I’m Not On Facebook» finner Brad Pinvidic ut hvorfor Facebook er så populært: Vi kan enkelt bli sett av mange, men vi kan begrense publikummet vårt til dem som liker oss. En person med sterke meninger om for eksempel muslimer, kan bli en småkonge av sitt eget rike.

Da jeg studerte Facebook-gruppa til SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), slo det meg hvor mye relasjonsbygging som foregikk der. Det var lav terskel for å bli inkludert. Du trengte bare å si noe stygt om muslimer, så haglet det med «likes» og komplimenter fra de andre i gruppa. De organiserte treff med svinekjøtt og øl. Her kunne du omgås folk som ikke hang seg opp i dårlig rettskriving eller andre skavanker du måtte ha.

Det samme har jeg sett i Facebook-grupper med helt andre hjertesaker. Medlemmenes kunnskap og formuleringsevne kan variere mye, men alle som har de rette meningene blir likt og inkludert.

I en undersøkelse fra 2014 svarte nær fire av fem nordmenn at de ikke ville sagt meningen sin i sosiale medier hvis de risikerte å bli oppfattet som annerledes. Omvendt kan vi Facebook-brukere få oss til å mene de utroligste ting, så sant vi blir likt for det. Møter vi noen som mener noe annet, vil vi gjerne bli likt av dem også. I hvert fall hvis de møter oss med vennlighet, slik Lan gjorde med Jan.

I Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» hagler det med sjikane mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg. Butikkeier Jan Svean skrev blant annet at Lan burde nektes adgang til alle butikker i byen. Da Lan ringte ham opp, var han ikke like høy i hatten. Han beklaget utsagnet. Det var tydeligvis viktig for ham å bli likt, også av Lan. Så viktig var det, at han ville gi 10 000 kroner til et formål som Lan fikk velge.

Samtaler mellom likesinnede er et langt vanligere syn på Facebook enn debatt mellom motstandere. Hovedregelen er at meningsmotstandere ikke ser hverandres ytringer. Tendensen forsterkes over tid. Nyhetsstrømmen tilpasser seg stadig bedre din personlige smak. Slike algoritmer har vært en suksess for Facebook. Det skyldes ikke bare at vi får se det vi liker, men også at vi ikke vil være annerledes enn dem som ser oss.

I den fysiske virkeligheten viser vi omtanke gjennom mye mer enn ord. Vi bruker kroppsspråk, tonefall, berøring og alle slags gode gjerninger. I mangel av dette, blir enighet viktig for å vise omtanke på Facebook. Da blir det lett å glemme at det er fullt mulig å like hverandre selv om man er uenige.

Noen =Oslo-selgere
har meninger som kræsjer totalt med meningene til medarbeiderne i distribusjonen og redaksjonen. Det er ikke så rart, når vi har helt ulike livserfaringer. Hvis jeg bare traff disse selgerne på Facebook, ville jeg rynket på nesa over noe av det de legger ut. Å møte dem i virkeligheten gir en helt annen mulighet til å like dem. Slike møter er også grunnlaget for gatemagasiner: Når rusavhengige møter folk de ellers ikke ville møtt, øker forståelsen begge veier.

Heldigvis har ikke oslogatene algoritmer som gjør at selgerne våre bare møter likesinnede kjøpere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s