Brød og rusliv

Til =OSLOs julebok 2012 inviterte vi 13 personer til å gjenskape «Den siste nattverd». De var kjentfolk og bladselgere, og de snakket mer om rus enn om religion. Her er min artikkel fra begivenheten. 

nattverd

Før han ble korsfestet, delte Jesus brød og vin med de tolv disiplene. Den siste nattverden har inspirert kunstnere fra Leonardo Da Vinci til Salvador Dalí. Vi lot oss også inspirere. En som straks takket ja til invitasjonen, var den kontroversielle presten Einar Gelius.

Det moderne Norge bruker snarere børsen enn kirken som veiviser. Vi har fått låne ett av få fredelige avlukker i praktbygget Oslo Børs.

– Kan jeg være Judas? spør Lars Svendsen, filosofen som har skrevet bestselgende bøker om ondskap og kjedsomhet. Gjestene strømmer på, og den som har mest på hjertet, er Hans-Erik Dyvik Husby. Han har lang erfaring både som rusavhengig og artist. Etter verdenssuksess som Hank von Helvete i bandet Turboneger, spilte han Jesus på Det Norske Teatret. Aller først henvender han seg til de seks magasinselgerne rundt bordet:

Hank

– Dere står langt borte fra Plata, på kjøpesentre og streite steder med nokså velstående folk. Hva tenker dere om dem? Føler dere at det er en kløft mellom selgere og kjøpere?

Han får to ulike svar. Andreas Rosnes føler seg ofte usynlig. Han opplever at forbipasserende tar opp mobilen og later som de snakker. Roy Eckermann, derimot, treffer masse hyggelige mennesker hver dag.

– Min livssituasjon er slik at jeg ikke får en vanlig jobb, selv om jeg er stoffri. Jeg må gjøre noe med sinnet først. Der er gatemagasinet et suverent middel. Jeg føler ikke noe ubehag eller avstand. Siden mars har jeg kanskje opplevd tre skeive kommentarer, og jeg har jobbet nesten hver dag. Jeg føler meg ikke annerledes enn andre som går i gata.

Roy presiserer at man ikke kan forvente full respons med en gang. Han har jobbet seg opp på en fast salgsplass, hvor folk har begynt å snakke med ham og etter hvert kjøpt magasinet.

Å jobbe seg opp er noe gjestene våre kan. Loveleen Rihel Brenna kom til Norge fra India i 1972, og ble giftet bort i ung alder. Etter skilsmissen har hun hatt en rekke lederverv, blant annet i Kvinnepanelet for Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.

– Å selge gatemagasin er en viktigere jobb enn den jeg har, sier hun. – Det setter igang endringsprosesser. Det blir et møte mellom mennesker hvor man ikke tenker narkoman. Slik skapes likeverdssamfunnet.

nattverd2

Vebjørn Sand har forlatt dansegulvet hos TV2 og gjenoppstått som samfunnsengasjert kunstner. Når han hører Erlikselgerne snakke, tenker han på ververe fra Amnesty som sanker underskrifter til kampanjer.

– Jeg hørte en på radio som ble utpsyka etter en hel dag med avvisning på gata. Det er en belastning uansett hvor sterk du er. Ververne må tilbake på kontoret innimellom for å få trøst og oppmuntring. Dere må også oppleve den type ting?

Olav S. Hansen tar ordet. Han har solgt =OSLO i fire og et halvt år.

– Jeg må ha inn 6-700 kroner hver dag, året rundt. Derfor er det viktigste for meg å jobbe med det mentale, hvor lekkasjen nettopp er avvisning. Jeg er vel narkoman fordi jeg ikke tåler å bli avvist. Da må jeg prøve å selge på en slik måte at jeg opplever minst mulig avvisning.

Lars Svendsen skyter inn at Erlikselgere må oppleve mer goodwill enn andre gateselgere, for eksempel de som selger Omega 3.

– Dere starter på et høyere nivå, mener han.
– Jeg tror ikke det fins Omega 3-selgere som har holdt på i fire og et halvt år, svarer Olav.

Ann Charlott Larsen var første registrerte selger av Østfolds gatemagasin, som den gang het =Fredrikstad. Nå har hun vært rusfri i halvannet år.

– Jeg beundrer de som fortsatt står og selger. Det er tøft. Selv møtte jeg en del folk som ba meg få meg en jobb. Da sa jeg at jeg hadde en god jobb, og ønsket dem en fin dag.

Lars filosoferer over arbeidets betydning. Han mener de indre godene er viktigere for de fleste enn pengene.

– La oss tenke oss en verden uten arbeid. De fleste av oss ville nok mistet mye av meningen med livet. Vi måtte danne sosiale forbindelser på et helt nytt grunnlag. Arbeidsledighet er noe av det som slår verst ut både på fysisk og mental helse. Når folk kommer i arbeid igjen, er de raskt tilbake der de var.

– Høy arbeidsledighet fører gjerne til krig, sier Hans-Erik. – Man har ikke annet å gjøre enn å tenke på alle man er forbanna på. Da jeg begynte med dop, fantes det ikke noe gatemagasin. På det verste luska jeg rundt i gatene og stolte ikke på en sjel. Jeg hadde lite kontakt med vanlige folk. Ingen på sosialkontoret var i kategorien vanlige folk. De var man alltid i konflikt med. Opplever dere å ha fått mer kontakt med samfunnet dere meldte dere ut av?

– Jeg har faste kunder som følger meg opp. De spør om jeg vil bli med å ta en kopp kaffe, sier Anders.

– Jeg er ikke så alene lenger som jeg trodde jeg var. Det har mye å si at folk bryr seg, mener Lillian Langeng.

– Dere stiller dere åpne for alle slags kommentarer, sier Einar Gelius. – Jeg opplever det som utrolig modig å gjøre seg så sårbar.

– Jeg følte meg mye mer sårbar før jeg begynte å selge gatemagasin, sier Lillian. – Det er annerledes å gå i gata nå.

Noman Mubashir, programleder i NRK, minner om at gatenarkomane bare er toppen av et isfjell.

– Mange skjuler det de holder på med bak husets fire vegger. Vi har alle hørt om kokainfester. Dere er mer synlige, og blir en skyteskive. Fasade er veldig viktig i dagens samfunn. Vi vil vise fram det fineste, bare se på Facebook. Er fasaden viktig for dere også?

– Jeg opplever det som umulig å ha den fasaden jeg ønsker, sier Olav. – Klærne mine er rester fra et tidligere liv, eller jeg har fått dem gratis. Det er tilfeldige plagg. Jeg har ikke råd til å gå til frisøren, barbere meg, stelle tennene eller spise sunn mat. Jeg er såpass sliten at jeg ikke alltid orker å passe hygienen heller. Jeg vet godt at fasaden forvitrer, men jeg mangler overskudd til å prioritere den.

Selgeren Tom Richard Gundersen vil snakke om det syntetiske stoffet metadon, som brukes i rusbehandling for å redusere abstinenser. Det har lang virketid og liten ruseffekt, men er en narkotisk medisin som kan ha betydelige bivirkninger.

– Mange store personligheter har brukt narkotika for å bli det de var. Men de brukte ikke metadon. I Norge er det gitt til ruspasienter siden 1990-tallet. Det ser jeg på som etnisk rensning av narkomane. Før brukte de metadon til å ta livet av dyr.

Hans-Erik har egen erfaring med metadon, og slutter seg til skepsisen.

– Metadon er et ekstremt tungt og kjemisk stoff, uansett om man går stabilt på det og følger programmet. Jeg tenker på de spedalskes landsby i Bibelen. Man blir plassert der på et stoff som kan forkorte livet med 15–20 år. Veldig mange blir parkert under parolen at man ikke skal fly rundt på gata. Dette er gammel tysk nazikjemi, så vi bør være kritiske. Metadon hjalp meg i begynnelsen, men det ble en jævla felle når jeg verken fikk rus eller noe fornuftig å fylle livet med. Hver morgen sto vi og hutra i metadonkø, som B-borgere. Man får høre at man er blitt rusfri, men det føles ikke sånn.

Lillian går på metadon gjennom LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) i Askim, og mener hun har vært heldig.

– Det er et ganske unikt opplegg med dagsenter som gir oss noe å fylle tiden med. Jeg håper flere kommuner får til det. Aktivitet har mye å si når man går på metadon. På dagsentret prater vi om veldig mye. Ting har forandret seg for meg, selv om jeg dessverre har sprukket og er utpå igjen nå. Det er fordi jeg mangler fast bopel og ikke greier å bo på motell eller hospits.

– Hvorfor er det så mye sprekk og sidemisbruk på metadon? spør Olav, og antyder at han ikke er overrasket. – Kanskje man skal lytte mer til brukerne. Det er ikke tilfeldig at mange av oss gjør alt vi kan for å unngå metadon.

– Du er jo et veldig bevisst menneske. Hva skal til for å forandre din livssituasjon? spør Vebjørn.

– Antakelig at jeg får utdelt heroin så jeg slipper å bruke all min tid og energi på å ordne det selv. Det har jeg også skrevet en kronikk om i Aftenposten. Metadon er så skadelig for mange. Leger mener også at heroin er mindre skadelig. Jeg vil være sammen med heroinen min. Hvis det var lettere å få tak i den, ville jeg fått mer overskudd til andre ting.

– Du trenger heroin for å få overskudd? undrer Vebjørn.

– Nei, jeg trenger det for å ha en slags mening med livet mitt.

– Nå tror jeg vi er inne på noe, sier Lars. – Ofte fokuserer vi veldig på kjemi når vi snakker om rusmidler. Men mening er jo vel så viktig. Rusen er blitt en sentral livsmening for deg. Ditt sosiale nettverk og mye av det du er flink til er knyttet til rus. I overgangen fra rusbruker til rusfri oppstår det et meningsgap. Man må etablere en ny livsmening, eller snarere flere delmeninger som gir nok å leve for. Metadon fremstilles som om det løser ekstremt mye. Nei, det løser bare en fysiologisk komplikasjon. Ufattelig mange problemer står like uløste.

Presten lurer på om rus virkelig gir mening. Er det ikke en slags flukt? Filosofen svarer at mening defineres av hva du bryr deg om. Har du et levevis hvor det å skaffe og bruke rusmidler er tilværelsens organiserende prinsipp, er det den sentrale livsmeningen.

nattverd3

Hans-Erik minner om at ingen bruker rusmidler for å føle seg verre. Folk gjør det for å føle seg bedre, enten det er øl, hodepinetabletter eller narkotika. Avhengigheten kommer etterpå.

– Når du kommer på knærne inn i rusmiddelomsorgen, får du hjelp med den fysiske avhengigheten. Da jeg fikk metadon hadde jeg vært superaktiv junkie i mange år. Så får jeg den tyske klampen om foten: Dunk! Gå opp om morran, ta safta di, gå hjem og se på TV og hold fred. Da fikk jeg et nytt problem. Jeg følte meg ikke bedre, jeg fikk bare mer tid til å tenke på hva som var dårlig. Jeg hadde 70 prosent mer fritid fordi jeg slapp å deale drugs.

Da Hans-Erik slapp å oppsøke heroinmarkedet, begynte han med kokainhandel, som ga ham et mer aktivt liv.

– Jeg var jo flink til dette, og følte meg bedre. Metadon gjorde ikke at jeg følte meg bedre. Det gjorde bare at jeg ikke ble syk av abstinenser. Jobben min var å være rusmisbruker, slik andre bruker 70 prosent av hverdagen på sin jobb. Tar du bort rusen uten å fylle tiden med noe annet, har du et vakuum. Naturen liker ikke vakuum, det skal alltid fylles, og da fylles det med det du kjenner fra før.

– For å komme ut av det må du ned til starten: Hvorfor begynte du med dette? Takler du ikke den konfrontasjonen, er det meningsløst å prøve å slutte. Jeg er ikke noe særlig for heroinbehandling, men det er i hvert fall bedre enn metadon. Vil du slutte med heroin har du abstinenser i et par uker, mens metadonabstinenser kan vare i opptil et år. Heroin tærer heller ikke på indre organer så du spyr og driter blod mens du ser på TV.

Loveleen påpeker at rusavhengige raskt blir satt i bås. Identiteten som narkoman er vanskeligere å bli kvitt enn å pådra seg.

– Gjennom Kvinnepanelet har jeg møtt kvinner fra russtiftelsen Retretten. En av dem sa: «Det er ingen som snakker til oss som om vi var kvinner, mødre, døtre og søstre. Vi har fått et stempel som narkomane, og er fratatt all verdighet».

Hans-Erik hadde en identitet som artist å falle tilbake på. Siden 2009 har han ikke brukt gatedop, og han går heller ikke på erstatningsmedisin.

– Jeg bestemte meg for å ikke ha et rusproblem lenger. Jeg er faen meg artist. For å få behandlingen jeg trengte, måtte jeg til utlandet. Det ble en kamp mot LAR. Forkortelsen står for Legemiddelassistert rehabilitering, men det er ikke noe særlig rehabilitering. Derimot fins det behandlingssteder hvor du kan ta tak i problemene. Medisiner kan kanskje motivere deg til å oppsøke dem. Du får tid til å tenke deg om når du slipper å deale og stjele.

Lillian forteller at hun var rusfri i nesten tjue år før hun begynte igjen. Hun var imot metadon som behandling, men det var eneste tilbud hun fikk. Hun frykter konsekvensene, og er blitt veldig glemsk. Tom Richard mener norsk narkotikapolitikk er på villspor.

– Vi sløser mer med penger enn vi noen gang har gjort. Hvor mange klarer seg etter avrusning? Det må være under ti prosent.

– Jeg hadde ressurser rundt meg som få andre rusavhengige har, sier Hans-Erik. – Nå er jeg en slags grenselos som får andre gjennom programmet jeg var på i Sverige. Det er blitt tjue stykker, som kom inn i samme forfatning som meg. Plutselig jobber de som lastebilsjåfører, og foreldre har fått tilbake barna sine. Å kunne bidra til dette er den største gaven jeg har hatt i livet. I Norge har rusmiddelomsorgen slutta å hjelpe folk som vil bli rusfrie. Du kan eventuelt stå 2–3 år på venteliste. Medikamentfrie tiltak bygges ned. Til slutt kan man med rette si at rusfri behandling ikke funker – fordi det ikke fins.

Filosofen skjønner godt at Hans-Erik finner mening i å hjelpe andre.

– Jeg skal ikke skryte på meg stor livsvisdom, men noe har jeg skjønt i løpet av mine 42 år. Hva enn du leter etter i livet, finner du det ikke ved å rote rundt i din egen navle. Du må rette blikket utenfor deg selv. Finn først ut hva du faktisk bryr deg om, og dernest hva du bør bry deg om. Klarer du å leve i samsvar med disse to, har du antakelig de beste forutsetninger for å realisere en mening i livet.

Vebjørn har pleid å spørre eldre mennesker om meningen med livet. Ofte svarer de at det er å mestre livet. Moren hans svarte at det var barna, men selv har han valgt annerledes.

– Min største ambisjon er å mestre å male. Jeg har valgt bort familie for å kunne realisere mine evner så langt det går.

Olav har beskjedne krav når han blir spurt om livsmeningen:

– Meningen for meg er å gå ut om morgenen og gjøre ett eller annet, selv om det bare er å tjene penger og holde meg med dopet jeg trenger. Men skulle jeg levd uten å berøre et annet menneske eller dyr, ville jeg dødd selv om jeg hadde heroin. Å ha et såpass nært forhold til andre at man kan ta på hverandre innimellom, det anser jeg som livsnødvendig.

Kunstneren Unni Askeland kommer forsinket til bords, og sier som mange andre når de blir spurt om meningen med livet: Det er kjærlighet. Loveleen tilføyer:

– At man kan vise både styrke og sårbarhet i relasjoner.

nattverd4

– Jeg tenker litt på å klare å finne ro med seg selv, sier Andreas. – Du må kunne leve med det sinnet du har selv om det er litt ødelagt.

Unni prøver å redde liv på sin egen måte, og har tatt med reflekser hun har designet selv. De ligner hennes egne, rødmalte lepper.

– Ta to hver, alle sammen. Jeg går mye ute på landet på Kløfta, og møter ungdom som er så kule at de ikke kan bruke refleks. Da gir jeg dem en av disse.

Brød og frukt blir satt til livs rundt bordet. Om det ikke er noe herremåltid, har sjelen fått desto mer å tygge på.

Reklamer

1 kommentar

Filed under Reportasje

One response to “Brød og rusliv

  1. Interessant lesning. Jeg ser du har møtt min fetter, Tom Richard. Han har en spesiell plass i hjertet mitt.

    Ønsker deg en god jul :)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s