Etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet syntes tre av fire russere at utviklingen gikk feil vei.
Den ideologiske kampen mellom øst og vest er over, mente den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i 1989. I boka «The End of History and the Last Man» fra 1992 utroper han det liberale demokratiet til endestasjonen for ethvert samfunn.
Fra midten av 1980-tallet så Sovjetunionen ut til å følge Fukuyamas oppskrift. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt, pressen ble friere og samfunnsforskere fikk utføre meningsmålinger. Kommunistpartiet oppga maktmonopolet, og de femten sovjetiske delrepublikkene holdt frie valg. Den 1. desember 1991 stemte 90 prosent av Ukrainas befolkning for uavhengighet, og innen nyttår var Sovjetunionen oppløst.
I 1993 ble homoseksuell praksis mellom menn legalisert i Russland. Samme år fikk ikke-binære Masha Gessen plass i styret til LHBT-organisasjonen Triangle i Moskva. Men Gessen erklærte ikke slutten på historien. Den unge journalisten og aktivisten fulgte samfunnsforskningen tett.
I 1994 mente bare 8 prosent av russerne at oppløsningen av Sovjetunionen hadde ført til en positiv utvikling, mens 75 prosent mente det motsatte. De savnet forutsigbarhet og en klar følelse av sin egen og nasjonens identitet. Dobbelt så mange var ulykkelige som for fem år siden, nærmere bestemt en tredjedel av de spurte. Dette beskriver Gessen i boka «The Future is History».
Følte seg underlegne
Russernes inntekt økte i årene etter unionsoppløsningen, men det samme gjorde forventningene til livet. Plutselig kunne folk flest omgås overklassen på nye kjøpesentre. Tidligere hadde de velstående brukt hemmelige distribusjonssentre.
Samtidig fikk alle innblikk i livet i Vesten, og det var langt ifra råttent, slik de var blitt fortalt. Russerne følte seg underlegne. De begynte å hente identitetsfølelsen sin fra fortiden, og lengte etter en sterk leder. Daværende president Boris Jeltsin virket passiv og vinglete, og i 1998 ble landet rammet av finanskrise.
I august 1999 ble Vladimir Putin statsminister, og etter tre måneder mente 80 prosent av folket at han gjorde en god jobb. I desember overtok han som president da Jeltsin trakk seg. Ulikt forgjengeren tok han ikke klar avstand fra sovjetsamfunnet. Putin ville styrke staten, og virket mer fornuftig og målrettet enn den alkoholiserte Jeltsin.
I Sovjet-tiden hadde russerne hatt små valgmuligheter. Så eksploderte mulighetene på 1990-tallet. Marina Arutyunyan var den gang psykoanalytiker i Moskva. Hun fikk stadig flere pasienter som angret på valg de hadde tatt. De kunne ikke slutte å tenke på hvor de hadde trådt feil. Tidlig på 2000-tallet begynte mange av dem å føle seg bedre, og de var sikre på at Putin hadde noe med saken å gjøre.
Hørtes ut som Hitler
Putin-regimets nye elite hadde en anti-amerikansk holdning. Ideologen Aleksandr Dugin startet bevegelsen Eurasia, som mente USA ville påtvinge verden sine verdier og true menneskeheten. Dette gikk hjem hos russiske TV-seere, som var henvist til stadig mer statskontrollerte medier. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fryktet mange at USA ville starte tredje verdenskrig.
Samtidig orienterte Russlands naboer seg mer mot vest. I 2004 prøvde Kreml å kontrollere presidentvalget i Ukraina. Da den pro-vestlige kandidaten Viktor Yuschenko likevel vant, skyldte de på USA, og spredte «fake news» om at milliardæren George Soros finansierte revolusjoner i hele Øst-Europa.
I 2003 var Russlands parlament tømt for liberale partier. Lederen for landets meningsmålingsinstitutt ble byttet ut med en av Putins menn, og sosiologistudenter ved Moskvas statlige universitet ble servert ultrakonservativ retorikk. På 1990-tallet hadde det vært mulig å lykkes på eksamen med reell kunnskap, nå ble studenter i samfunnsfag straffet for å «vite for mye».
Putin seilte i medvind fra galopperende oljepriser. Fram til 2012 besto hans ideologiske repertoar av ordet «stabilitet» og noen ukvemsord om USA, skriver Gessen. Aleksandr Dugin spådde Putins fall om han ikke ble mer ideologisk og historisk orientert.
Putin svarte med å annektere Krim-halvøya, som han kalte «den russiske sivilisasjonens vugge». Han mente Ukraina hadde stjålet området og gjort livet vanskelig for russerne der. Ideen om en splittet nasjon og en moralsk plikt overfor landsmenn i utlandet fikk ham til å høres ut som Hitler. Begge ville tilbake til en angivelig idyllisk fortid.
Snakket om Storrussland
Dugin hadde kjempet for at Russland skulle bli leder for den anti-moderne verden, og hadde bygd nettverk med ultrakonservative organisasjoner utenlands. Omsider fikk arbeidet hans innflytelse på presidenten. Putin antydet at Vesten var blitt permanent forpestet av den tyske okkupasjonen på 1940-tallet. Han kalte vestlig orienterte ukrainere for nazister.
Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern EU-strid. Daværende president Viktor Janukovytsj hadde vendt seg imot unionen og inngått en frihandelsavtale med Russland og Hviterussland isteden, til store protester fra det ukrainske folket. Janukovytsj flyktet til Russland, og Kyiv fikk nye, EU-vennlige makthavere. Russere sør og øst i Ukraina som mislikte dette, fikk militær støtte fra Russland. Siden 2014 har det vært kamper i fylkene Donetsk og Lugansk.
Russisk TV var da blitt en angstfremmende propagandamaskin, der skurkene var USA, homofile og alt som symboliserte Vesten. I sovjetisk tradisjon ble folket framstilt som de som bønnfalt Kreml om strengere lover og straffer for å beskytte egne verdier. Dugin snakket om «Storrussland» i alle kanaler, og ønsket at Putin åpent invaderte Ukraina. Den 24. februar i år fikk han drømmen oppfylt.
Kan snu trenden
Målingen «Freedom in the World 2022» fra Freedom House viser at den globale friheten har falt for sekstende år på rad. Det skyldes både at autoritære makter som Russland og Kina har styrket seg, og at populisme, illiberalisme og nasjonalisme har vokst i liberale demokratier.
Men Francis Fukuyama er fortsatt optimist, og mener Russlands invasjon av Ukraina kan snu trenden. Krigen har skadet verdens populister og styrket Nato. Mange sentrale politikere som før viste sympati for Putin, er blitt mer kjølige.
Donald Trump pleide å kalle Putin et geni, men den 26. februar i år fordømte han invasjonen i en tale på Conservative Political Action Conference, og kalte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en modig mann.
Marine Le Pen, som anerkjente Russlands annektering av Krim i 2014, tok raskt avstand fra krigen i Ukraina og ga Putin skylden. Viktor Orbán, Ungarns statsminister Putins nærmeste venn i EU, uttalte i en video på Facebook: «Sammen med våre allierte i EU og Nato fordømmer vi Russlands militære operasjon.»
The Economist har kartlagt myndigheters respons til krigen i Ukraina. Bare Venezuela, Cuba, Nicaragua, Hviterussland, Syria, Eritrea, Myanmar og Nord-Korea støtter Russland offisielt – og de vil neppe forme fremtiden.
Karibua 