Slik skaper vi pandemier

Virus er blant miljøødeleggelsenes mange flyktninger, skriver Paolo Giordano i boka «I smittens tid». Dårlig behandling av natur, dyr og miljø øker sjansen for kontakt mellom mennesker og sykdomsorganismer.

Når dyrearter utryddes, prøver mikroorganismer som levde i tarmene deres å finne seg et nytt hjem. Mennesket er en perfekt bolig for virus og bakterier som vil formere seg. Det er mange av oss, og vi beveger oss mye rundt.

En annen årsak til sprening av virus fra dyr, er avskoging. I Malaysia førte det til at flaggermus migrerte, og begynte å henge i trær som griser spiste frukt fra. Slik ble nipah-viruset overført fra flaggermus til gris og videre til mennesker i 1999. Dette viruset kan i verste fall gi fatal hjernebetennelse.

En studie viste at faren for malaria i Amazonas økte med hele 50 prosent etter at fire prosent av skogen ble hugget ned. Mygg som bærer på malaria trivdes bedre i det nye landskapet. I Afrika fant forskere en sammenheng mellom ebola og rask avskoging i 25 av 27 utbrudd av sykdommen mellom 2001 og 2014.

Sykdomsfabrikker

Årsaken til smittsomme og dødelige sykdommer som covid-19, aids, sars og ebola er i stor grad menneskers inngrep i naturen. Det kan skje når myndigheter åpner for gruvedrift for å utvinne litium til smarttelefoner, når nye veier blir bygget for å få plass til et økende antall biler, eller når jordbruket intensiveres for å gi oss mer kjøtt.

Dyr i industriell kjøttproduksjon har ofte lite genetisk variasjon og dårlig immunforsvar. Jo flere husdyr som presses sammen i store fabrikkgårder, jo større er faren for formering av mikroorganismer. Fugleinfluensaen i 2003 ble knyttet til storskala kyllingindustri i Sørøst-Asia, og svineinfluensaen i 2009 til svineindustri i USA og Mexico.

Takket være begrenset import av levende dyr, fôr og kjøtt, har Norge vært mindre rammet av smittestoffer i husdyr enn de fleste andre land. I Danmark ble den antibiotkaresistente MRSA-bakterien funnet i 48 prosent av svinekjøttet i 2017, etter en undersøkelse fra Fødevaretilsynet. Bakterien gir samme infeksjonstyper som vanlige, gule stafylokokker, og kan være farlig for folk med svekket immunforsvar.

Vanskelig å fjerne virus

Vi må snakke om hvordan vi forebygger pandemier. Det krever langt mer enn å stenge markeder for ville dyr i Kina. Det handler om hele den moderne levemåten. Rundt 70 prosent av alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. Sykdommer som smitter fra dyr til menneske kalles zoonoser, og dreper flere millioner av oss hvert år.

Mennesker har hittil vært mye flinkere til å utrydde dyrearter enn til å bli kvitt virus og andre patogener. Vi har kun klart å utrydde to virussykdommer: kopper og kvegpest. Fortsatt prøver vi å utrydde polioviruset, som skapte endemisk sykdom fra 1800-tallet. Takket være vaksinering ble Europa erklært poliofritt i 2002, men sykdommen fins fortsatt i enkelte land.

Pattedyr og vannfugler bærer på enorme mengder uidentifiserte virus av typen som kan smitte mennesker. Og når permafrosten smelter som følge av klimaendringer, kan gamle virus og bakterier dukke opp igjen. I 2016 fikk Russland et utbrudd av milbrannbakterien, etter tining av permafrost i nord. Da hadde ikke miltbrann vært påvist i området siden andre verdenskrig. Et varmere og fuktigere klima gir også bedre forhold for blogsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom.

Et komplisert budskap

Pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund sier til Dagbladet at det er viktig å innse at en mobil-app ikke kan redde oss, og at pandemier ikke alltid kan begrenses gjennom medisiner og vaksiner. Vi må forstå og bekjempe bakenforliggende årsaker, men hjernen vår er dårlig til å håndtere slike komplekse problemer. Det er vanskelig for både forskere og politikere å nå fram med budskapet. Det er lettere å få gehør for at vi må få fart på industrien ved å gi blaffen i miljøkrav, nå som økonomien er svekket.

Ved å satse enda mer på industrijordbruk, langtransport og fossile energiformer, subsidierer vi fremtidens pandemier.

Når viljen kan designes

For å håndtere ny teknologi på en god måte, trenger vi ikke bare teknisk innsikt. Minst like viktig er kunnskap om vårt eget sinn.

I løpet av dette århundret kan teknologien snu opp-ned på det rådende livssynet i vestlige samfunn. Det mener den israelske historikeren Yuval Noah Harari, og livssynet kaller han liberal humanisme. Det innebærer en stor tillit til individet og dets følelse av hva som er rett. Individets frie valg er det som gir livet mening.

Denne troen utfordres når vi overlater stadig flere livsvalg til datastyrte algoritmer. Når vi tar en gentest eller skanner hjernen vår, analyserer en algoritme resultatene ut fra enorme, statistiske databaser. Jo mer informasjon vi gir fra oss, jo mer nøyaktig blir statistikken. Vi får stadig større grunn til å akseptere anbefalinger fra algoritmen, også når den tilhører kommersielle selskap som Facebook, Apple og Google.

Har du trykket «liker» 300 ganger på Facebook, kan Facebook-algoritmen forutsi meningene og ønskene dine mer presist enn ektefellen din. Når teknologiske algoritmer kan kjenne oss bedre enn vi gjør selv, vil troen på individualismen kollapse, mener Harari. Vi vil ikke lenger se på oss selv som autonome vesener, men som biokjemiske mekanismer som overvåkes og styres av elektroniske algoritmer.

Lysten kan installeres

Har mennesker noensinne hatt et autentisk «selv» med en fri vilje, slik den liberale humanismen forutsetter? Teknologien gir oss nye muligheter til å svare på dette spørsmålet. Vi ser at levende organismers ønsker kan manipuleres og kontrolleres med blant annet genteknologi og hjernestimulering.

I boka «Homo deus» bruker Harari et eksempel med rotter. Rottene har fått implantert elektroder i hjernens sensoriske områder og belønningsområder. Dermed kan forskere få dem til å gjøre ting de vanligvis misliker, som å hoppe fra store høyder, ved å stimulere rottehjernens belønningssenter.

Når forskerne trykker på en fjernkontroll, får rottene lyst til å hoppe, eller klatre i en stige, eller gå til venstre isteden for til høyre. Kunne rottene snakke, ville de nok sagt at de valgte fritt og selvstendig. De kjente jo lystfølelse, ikke tvang til å gjøre noe mot sin vilje.

Eksperimenter utført på mennesker viser at vi kan manipuleres på samme måte. Vi kan også bruke teknologien til å manipulere oss selv. Vil du lære å spille piano, men mangler disiplin til å øve? I fremtiden kan du kanskje kjøpe en hjernestimulator og installere programvare som gir deg kjempelyst til å øve. Hva slags «selv» er det da som fant motivasjonen og tok valget?

«Jeg» fins ikke

Teknologien fratar oss ikke selvet. Den får oss bare til å oppdage at vi ikke er uavhengige individer med fri vilje. Vi finner ikke noe «jeg» når vi titter inn i mennesker. Det vi finner, er gener, hormoner og nevroner som følger fysiske og kjemiske lover.

Jeg kan velge å reise til Japan og oppleve en annen kultur, men hvorfor følte jeg at jeg burde reise dit? Følelsen ble utløst av biokjemiske prosesser i hjernen, ikke av et «selv» som valgte fritt. Jeg kan ikke velge mine egne følelser, og det er de som får meg til å handle.

I dag kan hjerneskannere forutsi folks ønsker og avgjørelser før de er klar over dem selv. Skannerne kan se hvilken bryter folk vil trykke på før de trykker, og før de selv er bevisst på hvor de vil trykke. Noe inni oss tar valget før bevisstheten varsles om avgjørelsen og får oss til å tro at vi velger fritt.

Men det at vi ikke har fri vilje, betyr ikke at vi like godt kan slutte å tenke. Jo mer avansert teknologi vi har rundt oss, jo viktigere blir det å forstå hvordan menneskesinnet fungerer.

Følelsene våre har alltid blitt manipulert, ikke minst av folk som vil selge oss noe. Teknologien gir stadig nye muligheter for slik manipulering, blant annet ved direkte stimulering av punkter i hjernen. Slik kan menneskers vilje designes og redesignes. Trolig kan hjernestimulering også gi oss helt nye, mentale tilstander.

Her kommer Harari med en viktig advarsel: «Å blande den praktiske evnen til å konstruere sinn med vår uvitenhet om det mentale spekteret, og med de snevre interessene til myndigheter, militære og aksjeselskaper, er ensbetydende med å be om trøbbel.»

Flere menn forkastes

Er noen få, attraktive menn i ferd med å monopolisere sjekkemarkedet? Incels har rett i noen av sine oppfatninger om den brutale virkeligheten, mener en amerikansk professor.

De siste årene har et nytt skjellsord dukket opp i Vesten: Incel. Ordet er en kortversjon av involuntary celibate — ufrivillig sølibat. I media blir «inceldom» ofte framstilt som en ideologi, med kvinnehat som fremste kjennetegn. Flere unge menn som har begått masseskytinger i USA de siste årene, har kalt seg incels.

På nettet har incels sin egen subkultur med diskusjonsfora. Pessimisme dominerer samtalene, men ikke farlig kvinnehat, skal vi tro boka «The Blackpill Theoy: Why incels are right and you are wrong». Forfatteren bruker pseudonymet Dr. Castle, siden han oppfatter temaet som svært kontroversielt i sitt samfunnsfaglige miljø. I hvert fall med den viklingen han har valgt.

Stor endring for unge menn

Dr. Castle påpeker at incels ofte har rett når de beskriver kvinners atferd på sjekkemarkedet. Det dokumenterer han med en rekke funn fra forskning. Han mener slett ikke at funnene rettferdiggjør hat mot kvinner, bare at virkeligheten kan være ubarmhjertig.

Den første statistikken han viser til, kommer fra General Social Survey, en av de mest kjente studiene i amerikansk samfunnsvitenskap. Den viser at andelen unge menn som ikke har hatt sex det siste året steg fra drøyt ti prosent i 2008 til 28 prosent i 2018. Tilsvarende tall for kvinner i 2018 var 18 prosent. Dette var i aldersgruppen 18 til 30 år. I 2008 hadde omtrent like mange unge kvinner som menn tilbrakt det siste året i sølibat.

Samtidig viser en annen studie, fra Centers for Disease Control and Prevention i Atlanta, at de mest attraktive mennene har mange flere seksualparnere enn før. I samme periode har det skjedd en revolusjon i nettdating, etter at sjekke-appen Tinder ble lansert i 2012. I Norge har halvparten av dagens befolkning under 40 år brukt en tjeneste for nettdating.

Illustrasjon: Deformat

På Tinder blar du gjennom bilder av brukere. Klikker du på bildet, vil du ofte få opp en kort tekst. Først når to personer har sveipet hverandres profilbilde til høyre, blir det mulig å starte en samtale. En undersøkelse fra 2018 viste at kvinner høyresveipet 4,5 prosent av mannlige profiler de så, mens menn høyresveipet hele 62 prosent av kvinnene.

Utseende er blitt viktigere

Tidligere kunne menn bli attraktive bare ved å ha en trygg jobb. I dag dominerer kvinner høyere utdanning, og de foretrekker menn med samme eller høyere utdanningsnivå. Samtidig har kvinner med egen karriere mindre bruk for en mannlig forsørger.

Incels strever med å forstå hvordan de får draget på moderne damer. Noen ønsker seg tilbake til 1950-tallet, og mange ser på seg selv som for stygge. Det er ikke feil å tro at utseendet er viktig, mener Castle. Faktisk er det blitt viktigere for kvinners valg av partner etter at kjønnene ble mer likestilte i arbeidslivet.

Tinder forsterker tendensen, ved å gi bilder hovedrollen. Her fins ingen algoritme som matcher folk etter personlighet. De profilene du får opp først, er de mest populære i ditt område. For i det hele tatt å se personer få andre har likt, må du bla gjennom en mengde bilder.

Hvis virkeligheten fungerte på samme måte, ville mindre attraktive mennesker vært usynlige på utestedene helt til det nærmet seg stengetid. Castle konkluderer med at stadig færre menn legger beslag på en stadig større del av sjekkemarkedet. Nettdating hjelper de mest attraktive med å nå lenger ut og få flere partnere.

I Norge økte andelen barnløse menn ved fylte 45 år fra 14 prosent i 1985 til 23 prosent i 2013. I samme periode har økningen blant kvinner vært mye mindre, fra 10 til 13 prosent. En økende andel menn får flere barnekull. Og stadig flere kvinner får barn alene, ved hjelp av donor. Noen kanskje etter mislykkede forsøk på å få et fast forhold til en kjekkas på Tinder, som har høy rotasjon på damene.

Vi kan ikke kritisere kvinner for at de prøver å velge den beste blant tilgjengelige alternativer, skriver Castle. Incels ville gjort det samme hvis de hadde muligheten. Selv spermbanker diskriminerer, for eksempel ved å kreve at menn må være over en viss høyde for å få avgi arveanlegg.

Uheldig utgangspunkt

Dr. Castle vil først og fremst fortelle oss at verden ikke er rettferdig, heller ikke for menn i noen av verdens rikeste land. Selv omgås han mange vellykkede mennesker, som mener alle kan oppnå det de vil hvis de bare jobber for det. Den ideen kan få incels til å føle seg enda mer mislykkede, mener Castle. Mange av dem har allerede prøvd hardt å skaffe seg det de lengter etter.

Noen har et utgangspunkt som gjør det vanskelig å finne en partner, uansett hvor mye de prøver. Mentale lidelser og andre uheldige livssituasjoner er utbredt blant de som kaller seg incels. I en undersøkelse på nettstedet incels.co, oppga 26 prosent av brukerne at de hadde en autismediagnose.

Denne utviklingsforstyrrelsen gjør sosialt samspill vanskeligere, og er fire ganger mer utbredt blant menn enn blant kvinner. I 2017 publiserte tyske forskere en studie av høytfungerende, voksne autister. Bare 16 prosent av mennene var i et parforhold, mot 46 prosent av kvinnene.

Incel er en tilstand, mer enn en ideologi, sier Castle. For menn som hater kvinner, fins en egen betegnelse: misogynister. Hvorfor brukes ikke misogynist som skjellsord? Kanskje fordi en kvinnehater kan være en storsjarmør som lett skaffer seg partnere. Castle mener det er lettere å skjelle ut en taper.

De som snakker negativt om incels, begrunner det gjerne med at incels hater kvinner. Castle mener det er utilstrekkelig for å forstå incels som skjellsord. Det handler også om å latterliggjøre menn med dårlig drag på damene, noe menneskeheten har lang tradisjon for.

Mange selvmord

I ti år har Castle studert menn som strever med å oppnå intime relasjoner. Det har gitt ham mye sympati med dem. Hvis det eneste incels savnet var sex, kunne de betalt for det, skriver han. I virkeligheten savner de alt som følger med et parforhold. De fleste ønsker seg bare et normalt liv.

Professoren er lei av at media fokuserer på de ekstreme ytterpunktene, de få drapsmennene som kaller seg incels. Han savner at akademikere tar fenomenet på alvor og studerer hva som har skapt det.

Nylig intervjuet jeg Lasse Josephsen, som skriver bok om incels. Nesten hver dag leser han innlegg i incelfora fra noen som vil begå selvmord.

«Sinnssykt mange incels har tatt livet sitt, men det er lite kjent. Senere tror jeg vi vil se tilbake på dette fenomenet som at vi ignorerte noe veldig viktig,» sa han.

Det har lenge vært kjent at single menn har større risiko for depresjon enn single kvinner. Kvinner har i større grad fortrolige venner, mens incels ser ut til å savne både vennskap og parforhold.

Incels kan ha en uttrykksform som gjør det vanskelig å sympatisere med dem, men Castle har funnet mange eksempler på det motsatte. I boka siterer han et innlegg fra et incelforum som gjorde inntrykk på ham:

«Den eneste ordentlige, fysiske kontakten jeg har hatt i nyere tid var da jeg hadde mitt årlige, mentale sammenbrudd. Det var for en måned siden eller noe. Jeg satt der og sippet som en kjerring, så mamma og pappa kom og bare ga meg en klem mens jeg gråt. Etterpå var det som om 30 år av den knusende haugen med smerte og stress og sinne ble løftet fra skuldrene mine, i noen få dyrebare minutter. Jeg kan bare drømme om hvor mye sunnere og gladere jeg ville vært hvis jeg opplevde noe sånt jevnlig».

Landet som gikk motsatt vei

På 1970-tallet hadde Nederland en epidemi av injiserende heroinbrukere. For å bekjempe problemet, valgte de en helt annen vei enn Norge.

Mens vårt forbilde gjennom flere tiår var USAs krig mot narkotika, begynte Nederland med skadereduksjon. Kommuner, sosialarbeidere, organisasjoner og politi samarbeidet om kampanjer for trygg rusbruk. Tiltakene lignet noe som ble innført på bred basis i Norge først i 2013, med Nasjonal overdosestrategi.

I Oslo er det nå en selvfølge å dele ut rent brukerutstyr, også for røyking av heroin, og opplyse om tryggere bruk av rusmidler. I fjor ble Sprøyterommet til et brukerrom, der flere rusmidler kan inntas. For bare få år siden var det vanskelig å bli tatt seriøst om man støttet slike tiltak.

Lenge var også behandling av opiatavhengige med legemidler svært kontroversielt. Nederland begynte med metadonbehandling allerede i 1968. I Norge måtte mange heroinavhengige bli HIV-smittet før det ble mulig å foreslå metadon.

Nå begynner vi å se resultater av økt satsning på skadereduksjon også i Norge. Snittalderen på de som dør av overdose i dag er nesten ti år høyere enn den var ved starten av 2000-tallet. Oslo og andre kommuner som har sluttet seg til Nasjonal overdosestrategi, har hatt færre narkotikarelaterte dødsfall de siste årene.

Når skadereduksjon brer om seg, blir noen myter om rus vanskelig å holde liv i. En av dem er «trappetrinnsmyten»: at hasjrøyking fører til heroinbruk. Hvis cannabis i seg selv gir brukerne lyst på heroin, burde Nederland hatt Europas største heroinmiljø og verste overdosetall gjennom mer enn 40 år. Ingen steder i Europa har bruk av cannabis vært mer akseptert i alle disse årene.

Allerede på 1970-tallet fikk landet «coffeeshops», der salg av cannabis tolereres. Ifølge myten skulle gjestene her endt opp som heroinbrukere. Men coffeeshops ble opprettet nettopp for å hindre at cannabisbrukere havnet i samme subkultur som brukere av harde stoffer. Coffeeshops selger verken alkohol eller andre rusmidler, kun cannabis. Reklame er forbudt, kjøpere må være over 18 år og får kjøpe maks fem gram hver.

Ved starten av 2000-tallet var Oslo den byen i Europa der flest døde av overdose i forhold til folketallet. Tall fra Rusmiddeletaten i Oslo offentliggjort i 2001, viste at Oslo hadde 30 overdosedødsfall per 100 000 innbyggere i alderen 15-44 år. Tilsvarende tall for Amsterdam samme år var 3 dødsfall per 100 000 innbyggere. Nederland har aldri vært i nærheten av Norge når det gjelder narkotikarelatert død.

For å fjerne åpne heroinmiljøer gjorde Nederland noe mer effektivt enn å jage dem fra sted til sted. I 1998 begynte landet med heroinassistert behandling. I dag er snittalderen på landets heroinavhengige 54 år.

Den årlige rapporten fra European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA) viser at Norge har over dobbelt så mange høyrisikobrukere av opioider (heroin og lignende) som Nederland. Wil de Zwart er seniorrådgiver i landets helsedepartement og jobber med ruspolitiske spørsmål. Han sier til rop.no:

«Unge nederlendere i dag husker ikke lenger tiden da det var heroinavhengige i gatene. I dag legger vi ned brukerrom fordi denne gruppen minsker etter hvert som flere av dem dør av alderdom. Det har omtrent ikke vært nyrekruttering av brukere på snart 30 år.»

Seniorforsker Jørgen Bramness ved Nasjonal kompetansetjeste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) bekrefter at det gamle slagordet «fra hasj til helvete» er en myte. Han sier til rop.no:

«Det er lite forskning som støtter ideen om at bruk av et relativt mildt stoff leder til bruk av hardere narkotika. Ja, mange som er heroinavhengige i dag begynte først å røyke cannabis. Men vi må huske at de aller, aller fleste som røyker cannabis, aldri begynner med heroin».

Da Unge Høyre i fjor ville tilby «kvalitetstesting» av rusmidler på festivaler, ble det bråk. I Nederland er slik testing en selvfølge. Det fins også en rekke sentre tilknyttet sykehus der brukere kan teste rusmidler for å få rede på innholdet. Ingen blir arrestert, men alle blir informert om stoffene av helsepersonell.

Dette er ikke bare en forbrukertjeneste. Testingen gir nederlandske myndigheter oversikt over hva slags stoffer som er i omløp i et område. Dermed kan de fange opp farlige partier før de rekker å gjøre mer skade.

Når det oppdages akutt farlige rusmidler, annonseres det i media, på plakater og på en egen mobil-app. En periode var ecstasy-tabletter med helt annet innhold enn vanlig i omløp. Det ble sendt ut en advarsel, og ingen i Nederland døde av pillene. I England døde over ti personer kort tid etter, og i Norge satte vi verdensrekord i dødsfall fra falsk ecstasy. I perioden 2010-12 døde 26 nordmenn av MDMA-etterligningen PMMA.

Nederland slutter enda mer fred med narkotika på YouTube-kanalen Drugslab. Den finansieres av den offentlige TV-kanalen BNNVARA, og viser videoer med unge voksne som prøver ulike rusmidler. Som regel er det to programledere, i kulisser som ligner et laboratorium.

Den ene inntar stoffet og beskriver virkningen. Den andre forteller hva slags bruk som gjør rusmiddelet mer og mindre risikabelt. Det er vanskelig å se for seg at NRK kunne gjort noe lignende. Men Drugslab er bare et tastetrykk unna også for nordmenn, som lett kan velge engelske undertekster til videoene.

I Norge er det fortsatt omstridt å si at risikoen ved rusmidler kan variere mye mellom ulike stoffer, bruksmåter og doser. Det bryter med krigsretorikken vi arvet fra USA i forrige årtusen, der ulovlige rusmidler skal bekjempes for enhver pris, og omtales som en eneste stor demon ved navn narkotika.

Problemet med demoniseringen er at den rettferdiggjør straffer som kan bli et større problem for brukerne enn rusmidlene i seg selv. Det gjelder ikke bare straff som kommer på rullebladet. Krigen mot narkotika har gjort det stuerent å straffe rusavhengige også når de er i behandling.

Behandlingssteder som bryter menneskerettigheter har fått drive videre i mange år, uten at protester blir hørt. Det gjelder for eksempel Motivasjonskollektivet på Eidsvoll, som NRK Brennpunkt gransket i 2014.

Der var isolat fast straff selv for små regelbrudd, og ungdom kunne sitte isolert i opp til fem døgn. Personalet tok kvelertak på pasienter, og det ble utført personlighetstester som kun fokuserte på negative egenskaper. Det var utstrakt forbud mot TV og avislesing, og avlytting av telefonsamtaler.

Pasienter og pårørende prøvde å si fra om overgrepene i 20 år, men stedet ble først stengt da media kom på banen. Også fra voksne med rusproblemer hører vi mange historier om uverdig og ydmykende rusbehandling.

Heldigvis har de som utformer ruspolitikken begynt å ta hensyn til forskning. Ved nyttår leverte Rusreformutvalget sin utredning om hvordan bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk skal overføres fra justissektoren til helsetjenesten.

Når behandling skal erstatte straff, må vi begynne å skille mellom bruk og problembruk av ulovlige stoffer, slik vi gjør med alkohol. FNs kontor for narkotika og kriminalitet oppgir at bare 10 prosent av de som bruker ulovlige rusmidler har et rusproblem.

Vi kan ikke bruke helsevesenets ressurser på måteholdsbrukere av rusmidler, slik vi har brukt politiressurser. Det vil gi unødig ventetid eller manglende tilbud for de som virkelig trenger behandling. Så spørs det om lovendringene vil føre til en mer human praksis i rusbehandling, eller om den gamle krigsmentaliteten vil følge med på lasset.

Bør barn programmeres til lydighet?

Standardiserte programmer for å disiplinere barn er innført i mange barnehager og skoler. Denne kampen mot problembarn er ikke uproblematisk.

I Vefsn kommune ble to barnehager pålagt å bruke atferdsprogrammet «De utrolige årene». Det stammer fra USA, og ble opprinnelig laget for barn med store atferdsproblemer. Det samme gjelder flere slike programmer. Det kanskje best kjente, PALS, bygger på et opplegg for behandling av ungdomskriminelle utviklet i Oregon.

De siste årene har politikere ivret for å innføre slike programmer for alle slags barn i Norge. Forskere som finner positiv effekt av programmene, er ofte involvert i utvikling eller implementering av de samme programmene. Det kommer fram i boka «Problembarna», der fagfolk kritiserer programmer som tilbyr enkle løsninger som skal passe for alle. Det som anerkjennes som viktig, er det som lett kan måles.

På et foreldremøte i en barnehage ble «De utrolige årene» (DUÅ) demonstrert med et rollespill: En gutt oppfører seg feil ved et måltid. Han vandrer rundt og holder på med andre ting enn å spise. En jente oppfører seg riktig: hun sitter rolig ved bordet og spiser maten sin. En ansatt i barnehagen roser henne for å sitte stille og spise. Slik kan gutten forstå hvilken oppførsel som forventes av ham.

I Vefsn ble ingen av de pedagogiske lederne tatt med på råd før kommunen bestemte at DUÅ skulle innføres høsten 2015. Alle styrerne i de kommunale barnehagene protesterte. De ville møte barna som individer, ut fra sine unike personligheter og behov. De ville finne ut hvordan barna har det, og hva som ligger bak oppførselen deres. De ville ikke skape ytrestyrte barn, men styrke barnas indre motivasjon.

Rundt 250 norske skoler har innført programmet PALS. Det innebærer omtrent hundre ulike regler som elevene må følge. Det forventes også at barna møter samme type regler hjemme.

Lydige elever får bra-kort, som samles inn i slutten av uka og kan utløse belønning til klassen. Det blir synlig for alle hvilke elever som ikke har oppnådd bra-kort. Å bryte regler kan føre til ulike former for straff: å bli fratatt goder eller å bli tatt ut av klasserommet for å sitte i «timeout-stolen».

En anonym mor med en datter på en PALS-skole skriver i Dagbladet: «Resultatet av PALS er at barna blir øyentjenere som passer på å gi komplimenter til hverandre når en lærer går forbi, fordi det utløser bra-kort. Å si noe hyggelig for å glede noen er ikke det sentrale her. Hva lærer vi barna våre med slike program?»

PALS er blitt kritisert for å straffe de barna som kunne hatt mest behov for positiv oppmerksomhet. I boka «Problembarna» mener flere at det blir feil å fokusere så sterkt på at barnet må forandre seg. Problematferd kan henge sammen med andre ting som bør forandres. Kanskje burde klasserommet og undervisningen vært organisert annerledes.

Barns uenighet og motforestillinger bør ikke bare stemples som uønsket atferd. Det kan være et legitimt uttrykk for at noe er urimelig, påpeker forfatterne. I de standardiserte programmene for atferdsregulering gis motstand ingen positiv verdi. Samtidig sier både barnehagens rammeplan og skolens læreplan at barn skal oppmuntres til selvstendig og kritisk tenkning.

Pedagogikkprofessor Lars Løvlie mener PALS gjør naturlig barnlig atferd til problematferd. Lærere blir regelryttere som fratas sin egen vurderingsevne. Den finske skolen satser på det motsatte, påpeker han. Der får lærere stor tillit til å gjøre egne vurderinger, ut fra kjennskap til elevene og den konkrete situasjonen.

En del PALS-skoler bruker verktøyet Swis, som samler informasjon om alle regelbrudd fra hver enkelt elev. Swis er et sentralt datasystem som i likhet med PALS eies av NUBU (Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge).

Ved Mølenpris skole i Bergen protesterte foreldre mot lagringen av data om uønsket atferd. Foreldrene visste ikke hva dataene skulle brukes til senere, og når de eventuelt skulle slettes. Datatilsynet har slaktet sikkerheten i systemet, men det er ikke i strid med lovverket. Registeret brukes blant annet til å lage sammenligninger mellom ulike skoler.

PALS har angivelig ført til mindre problematferd ved skoler som har tatt det i bruk. Men kan det gjøre noe med det store folkehelseproblemet hos barn og unge: angst og depresjon? Psykologspesialist Katrine Heim Gjesvik og barne- og ungdomspsykiater Kjersti Brænne tar opp temaet i Dagsavisen.

De frykter at programmer som DUÅ og PALS virker negativt på barns psykiske helse. For å utvikle empati, trygghet og tillit må barn oppleve at voksne forstår følelsene deres. Å kun korrigere barns atferd, skaper ikke trygge mennesker. Det skaper mennesker som blir opptatt av å være «flinke» i andres øyne.

Den flinke jenta kan slite med angst og overdreven perfeksjonisme. Og den urolige gutten kan ha problemer som ikke løses ved å be ham opptre mer som jenta.

Du bor i et demokrati, men jobber du i et?

Arbeidsplasser kan være rene diktaturer selv om de holder til i et demokratisk land. Mangler du kontroll og innflytelse over arbeidet ditt, øker sjansen for både angst og depresjon.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir deprimert. Det handler sjelden om at hjernen slår seg vrang på eget initiativ. Den britiske journalisten Johann Hari undersøker de vanligste årsakene til depresjon i boka «Lost Connections».

De vil neppe overraske deg. Du blir lettere deprimert hvis du mangler gode relasjoner, hvis du har ubearbeidede traumer fra barndommen, hvis du har lav status og får lite respekt, hvis du ikke har kontakt med naturen, hvis du har lite meningsfulle verdier og lite håp for fremtiden.

Den første årsaken til depresjon Hari tar for seg, er mangel på meningsfullt arbeid. Det kan virke vanskelig å gjøre noe med. Vi kan ikke fjerne jobber som trengs i samfunnet selv om folk ikke liker dem.

Hari ble mer optimistisk da han fant ut hva som får folk til å mistrives på jobb. Det er ikke arbeidsoppgavene i seg selv som gjør folk deprimerte. Det er følelsen av å mangle kontroll over arbeidet, ikke bli hørt og ikke få bedre tilbakemeldinger når du jobber hardere.

Meredith Mitchell jobbet på kontoret til en veldedig organisasjon i Baltimore. Hun visste at arbeidet hennes bidro til noe positivt, men hun hadde ingen følelse av det. Når hun foreslo hva som kunne gjøres bedre på kontoret, ble hun avvist og bedt om å fortsette som før. Hver natt våknet Meredith med angst, og fikk ikke sove igjen.

Merediths mann Josh jobbet i en sykkelbutikk. Han elsket sykler, men trivdes heller ikke på jobb. Han visste hva som skulle til for å drive butikken bedre. Alle arbeiderne visste det, det var jo de som måtte håndtere alle praktiske utfordringer. Likevel var det sjefen som bestemte hvordan de skulle løse utfordringene.

Josh tenkte at de ansatte kunne starte sin egen sykkelbutikk, uten sjefen. Hadde dette vært en typisk amerikansk historie, hadde Josh hatt ambisjoner om å bli den nye sjefen. Det hadde han ikke. Han så at sjefen hans var isolert. Han var tvunget inn i en rolle der han måtte kontrollere de andre. Dette er et lite effektivt system, tenkte Josh. Arbeiderne har masse ideer til hvordan oppgaver kan løses bedre, men de blir ikke hørt.

Josh fikk med seg kollegaene sine og startet en ny sykkelbutikk: Baltimore Bicycle Works. Den ble drevet som et kooperativ, der de ansatte delte profitten. Hver torsdag møttes de for å diskutere avgjørelser som måtte tas. Alle kunne komme med forslag, som alle diskuterte og stemte over.

Meredith begynte å jobbe i mannens sykkelbutikk. Hun hadde mer ansvar i denne jobben enn i den forrige. Likevel var hun mindre stresset. Hun sluttet å våkne om natta med angst. Hun følte seg mye bedre når hun kunne dele ideene sine og se dem komme til nytte.

Alle på Baltimore Bicycle Works sa de var blitt mye gladere, mindre engstelige og mindre depressive enn de var da de jobbet i en toppstyrt bedrift. Arbeidsoppgavene var stort sett som før. De som reparerte sykler fortsatte å reparere sykler. De som drev med markedsføring fortsatte med det. Det var bedriftens struktur som gjorde en forskjell.

Rent økonomisk lønner det seg også å gi de ansatte tillit. En stor studie fra forskere ved Cornell University undersøkte 320 småbedrifter. Halvparten var toppstyrte, mens resten hadde en struktur som minnet om Baltimore Bicycle Works. Bedriftene som hadde en mer demokratisk modell, vokste i snitt fire ganger raskere enn de andre.

Meredith oppsummerer hva hun har lært av erfaringen med to ulike bedriftsmodeller: Folk ønsker å jobbe. Alle vil føle seg nyttige, men denne lysten kan ødelegges av ydmykelse og kontroll ovenfra. Når arbeidsplassen blir mer demokratisk, dukker trangen til å bidra positivt opp igjen.

Sommeren 2005 ble mange i Oslo overrasket. En gruppe mennesker som ikke var kjent for sin arbeidslyst, kom løpende for å bli selgere av et nytt magasin. Siden har gatemagasinet =Oslo fått over 1600 registrerte selgere.

Ingen har tvunget dem til å jobbe. Noen av selgerne sier til og med at de tjente mer som tiggere, prostituerte eller kriminelle, men at de foretrekker bladsalg. Det gir en helt annen selvfølelse. Det ville det neppe gjort hvis arbeidet ble overvåket og detaljstyrt ovenfra.

En nøkkel til =Oslos suksess er få regler og stor frihet. Ingen følger etter selgerne ut på gata for å se om de jobber bra nok. Det forventes normal folkeskikk, men ingen forteller selgerne hva de skal si til kundene. De kan lage sine egne salgsplakater og utvikle sine egne salgstriks.

Norge har et mer demokratisk arbeidsliv enn de fleste andre land i verden, og høyere trivsel blant arbeidstakere. Det er ingen selvfølge at dette fortsetter. Noen opplever å få stadig mindre tillit fra lederne sine. Lærere har streiket i protest mot sterk kontroll ovenfra. Lærerblogger Egil Hamnes, som jobber i videregående skole, sier det slik:

«Med oppmerksomheten rettet oppover i systemet, vil skoleledelsen ufravikelig ta beslutninger over hodet på lærerne. Det finnes hverken tid eller anledning til å la lærerne få innblikk i argumentene bak. Alt det nye som kommer rennende ned, er ikke forankret i lærernes virkelighet. Det har sin rot i tankegods med fokus milevis fra klasserommet».

Egil mener skolen er blitt et hierarki av typen som passer best i militæret. Det forventes at lærere følger stadig nye fagplaner, strategier, visjoner og kjerneverdier. Egil opplever sjelden at noe av dette er nyttig i praksis. Tvert imot mener han mange av påleggene gjør god undervisning vanskeligere. Hvis lærerne sluttet å motarbeide dem, ville den norske skolen blitt mye dårligere, mener han.

Får du mer kontroll over arbeidet ditt er du mye bedre sikret mot både angst og depresjon, selv om lønna er som før. Forskning viser også at det å mangle innflytelse på jobb er langt mer stressende enn å ha mye ansvar. Er du medarbeider på en arbeidsplass som gir deg lite tillit, kan det altså være bedre for den psykiske helsa å bli en motarbeider.

Uregulert omsetning er dumt

Hvorfor stemte det norske folk imot brennevinsforbudet i 1926, bare sju år etter at de hadde stemt det fram?

Johan Andreas Welhaven var prest i Grønland kirke fra 1882. Noen fryktet ham så voldsomt at de løp og gjemte seg når de så ham. Det skriver historiker Olav Rune Ekeland Bastrup i kirkens jubileumsbok, «Et åpent hus».

Moralpolitiet på Grønland var ikke noe som oppsto med innvandrede taxisjåfører i vår egen tid. Welhaven og hans medhjelpere i menigheten slo ned på umoralsk atferd i lokalmiljøet. De var særlig skeptiske til det som foregikk i dansehallene. Det var aller verst for unge piker, mente presten. Her trådte de sine første skritt på «lastens bane».

Bystyret mente det måtte være tillatt «for den simple Classe at more sig med Dands iblant sine Ligemænd». Likevel fikk Welhaven gjennomslag for sitt syn, og flere dansehaller måtte stenge.

I lokalsamfunnet var det mange som verdsatte prestens innsats. Welhaven prøvde blant annet å rydde opp i elendigheten som fulgte med uregulert salg av brennevin. På Grønland krydde det av snuskete alkoholutsalg, med like lugubre selgere. Presten tok en alvorsprat med folk som solgte billig brennevin fra bakgårder og portrom. Hadde han levd i dag, ville han kanskje stilt dopselgerne til veggs.

Polhandel er bedre enn porthandel. Det mente nordmenn etter å ha prøvd både uregulert alkoholsalg og ulike former for alkoholforbud. 

Welhaven levde i et samfunn med mange sosiale utfordringer, som myndighetene gjorde lite for å løse. Derfor var det ikke rart han tok sakene i egne hender. Etter hvert fikk vi bedre løsninger på det presten anså som moralske problemer.

Når det gjaldt alkohol, prøvde staten først å løse problemene med forbud. Brennevinsforbudet ble innført ved et stortingsvedtak i 1916. Det ble fulgt opp med forbud mot hetvin og øl i klasse 2 og 3.

I 1919 fikk folket si sin mening. Avholdsbevegelsen sto sterkt, og en folkeavstemning ga flertall for fortsatt forbud. I 1926 var det ny folkeavstemning. Denne gangen ble forbudet nedstemt. Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Forbudet førte til en enorm industri med smugling av brennevin. Det ble også kraftig vekst i hjemmebrenning. Dette gikk verst utover fattigfolk, som endte opp med den mest skadelige alkoholen. Norske myndigheter ble så lei av bivirkningene ved forbudet at de vedtok ny folkeavstemning. I mellomtiden var det anstendige Vinmonopolet blitt etablert.

I dag er det vanskelig å se for seg prester som refser alkoholforhandlere ansikt til ansikt. Staten har skapt nye rammer rundt gamle utfordringer. Det har gitt det norske moralpolitiet mindre å gjøre. Nå ønsker noen at staten skal skape tryggere rammer også rundt vår tids ulovlige rusmidler.

«Omsetning bør skje under offentlig kontroll, og det må utvikles strategier for å knekke den svarte økonomien», sier Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på omsetningen av ulovlige rusmidler.

Politibetjent Frederik Hermansen Leraand minner oss på hvorfor det trengs skadereduserende tiltak, i magasinet Politiforum:

«Se for deg at du drikker alkohol og ikke vet om det inneholder 4,5 % eller 96 % alkohol, og heller ikke smaker forskjell. Legg til at du ikke har peiling på hva drikken inneholder utover alkohol, så nærmer du deg realiteten til de som bruker ulovlige rusmidler!»

Når det ikke fins anstendige rammer rundt rusmidler som blir mye brukt, henvises de til en farlig underverden. Rusmidlene i seg selv er ikke roten til alt ondt. Noen av de mest brukte stoffene vi kaller narkotika gjør god nytte for seg i medisinsk behandling, og enda flere ligger an til å bli medisiner i nær fremtid. Da er det ikke rart at noen prøver å medisinere seg selv med de samme stoffene, og godtar risikoen med uregulerte stoffer fra gata og internett. Å moralisere over brukere og selgere hindrer oss i å se bedre ruspolitiske løsninger.

Geriljagartnerne er her

I år er Oslo europeisk miljøhovedstad. Betyr det at geriljagartnere får ha byhagene sine i fred?

Rundt en liten sti mellom to gater i Oslo har Kari Gåsvatn laget en hage. Våren 2017 erstattet hun søppel og villniss med grønnsaker og blomster. Burde hun ha spurt om lov? Hva ville en byråkrat ha svart hvis hun sendte søknad?

Over hele verden driver folk med opprørsk beplantning av nyttevekster i det offentlige rom. De vil gi insekter plantene de trenger, og øke mangfoldet i den urbane naturen. Noen vil skaffe seg selv eller andre litt kortreist mat. De forvandler triste trafikkøyer og forsømte flater til frodige fargeklatter.

Disse geriljagartnerne er opptatt av politiske spørsmål om miljø og matproduksjon. Kari Gåsvatn har skrevet om temaet i flere tiår, som journalist og kommentator i avisa Nationen. Nå har hun utgitt boka «Geriljahagen», som setter kritisk søkelys på matindustrien. Hun har også en høne å plukke med Oslo kommune.

I fjor sådde Kari flere bed med grønnsaker i geriljahagen sin. En lørdag morgen fikk hun nesten sjokk da hun kom for å stelle hagen. Alt det grønne var borte. Bare gråbrune flekker sto igjen. En kommunal klipper hadde tatt knekken på to store kolonier med jordskokk, en sitronmelisse, nyplantet gressløk, rabarbra som var klar til høsting og bergmynter som villbiene elsket.

Som geriljagartner har Kari lært seg hva ulike vekster trenger, og hvordan de kan berike hverandre. Hun har lagt ugress rundt busker og planter for å holde på fuktigheten. Etter at klipperen var der, ligner området en ørken. Det er ikke første gang geriljahagen blir klippet, men denne gangen er ødeleggelsen total. Lærer ikke bygartnerne noe om jord i klimakrisens tid? undrer Kari. At det er viktig å unngå naken jord? At man bør plante noe som bidrar til karbonlagring i bakken?

Oslo er faktisk involvert i et internasjonalt, EU-støttet nettverk for «spiselige byer». Politikerne sier de ønsker urban matproduksjon. Hvorfor kommer da kommunale gartnere og meier ned ildsjelers geriljahager?

Spiselige byer er og må være et fenomen som kommer nedenfra, mener Kari Gåsvatn. Det virker ikke hvis det skal utformes på et kontor, etter kickoff-møter i utlandet. Det ville ikke vært mye urbant landbruk i verden hvis alle satte seg ned og ventet på kommunen sin, eller på EU. Når urbant landbruk er blitt et offentlig tema, er det nettopp fordi mange byboere har begynt å dyrke i det små. Men geriljahagen passer ikke inn i et kommunalt planverk.

Under krigen i Norge var det bøndene som klarte seg best, ikke byborgerne. En geriljagartner får kunnskap om dyrking som kan komme til nytte i en krisesituasjon. En dag kan det igjen bli nødvendig å dyrke poteter i parken. Vi er bare et data- og strømbrudd fra tomme matbutikker. Enda en tørkesommer, en blokade, en miljøkrise, og Oslo kan gå tom for mat, påpeker Kari Gåsvatn.

Skal det være ulovlig å så spiselige og insektvennlige vekster på byens brakkområder? Kari sendte en epost til Bymiljøetaten og spurte om hagen hennes kunne få stå i fred. Svaret kom noen uker senere. Klipperne var en innleid entreprenør som bare hadde gjort jobben sin. Men etaten ville be gartnerfirmaet om å opptre med varsomhet.

Foreløpig er Kari mer imponert over innbyggerne i nabolaget sitt enn over de innleide klipperne.

I boka skriver hun: «Det har faktisk ikke vært noen form for vandalisme disse to somrene, bortsett fra den kommunale».

Les mer om Geriljahagen av Kari Gåsvatn.

 

Nå forskes det på psykedeliske stoffer igjen

Hvorfor ble psykedeliske stoffer så tabu at til og med forskningen på dem ble stanset i flere tiår?

Tenk deg at du er forsker. Du kan lage et eksperiment der 70 prosent av forsøkspersonene dine sier at de har hatt en av sine mest meningsfulle opplevelser noensinne. Dette har skjedd når vanlige folk har fått psilocybin i laboratoriet.

Psilocybin er et stoff i spiss fleinsopp. Stoffet ble isolert av kjemikeren Albert Hofmann i 1958. Tjue år tidligere hadde Hofmann framstilt et nytt psykedelisk stoff av lysergsyre fra soppen meldrøye – LSD (lysergsyredietylamid). LSD var med på å gi oss en ny forståelse av hjernen. Nærmere bestemt: av nevrotransmitternes rolle i organiseringen av vårt mentale liv.

Høsten 1966 sendte Food and Drug Administration i USA et brev til seksti forskere på psykedeliske stoffer. Fra nå av fikk de ikke lov å fortsette arbeidet sitt.

«Kan du tenke deg en annen gren av vitenskapen som regnes som så farlig og tabu at all forskning blir stanset i flere tiår?» spør Michael Pollan. Han er professor i journalistikk, og forfatter av boka «Psykedelisk renessanse». Denne mursteinen om psykedelika ble en bestselger i USA i fjor.

Hva var det som var så kontroversielt med psykedeliske stoffer? Stoffene skadet ikke kroppen, skapte ikke avhengighet og tok ikke livet av folk. Først da LSD ble populært i politiske protestbevegelser midt på sekstitallet, kom oppslag med negativt fortegn. LSD ble blant annet beskyldt for å forårsake psykoselidelsen schizofreni.

Fra 1960-tallet og framover økte LSD-bruken kraftig i USA. Det var ingen økning i schizofreni-diagnoser i samme periode. Michael Pollan får godt fram hvordan dokumentert viten om LSD druknet i en malstrøm av medievennlige myter.

Trikser vi litt med kjemien i hjernen vår, kan vi oppfatte virkeligheten annerledes. Pollan beskriver hvordan han opplevde sin egen hage etter å ha spist psykedelisk sopp:

«Jeg var ikke lenger en distansert, menneskelig observatør. Jeg følte meg som en del av det som foregikk her … Jeg er identisk med naturen … Naturen er full av subjekter. Det er bare menneskets ego, med vårt innbilte monopol på subjektivitet, som hindrer oss i å oppdage det».

Det er ikke tilfeldig at den moderne miljøbevegelsen oppsto i de psykedeliske stoffenes gullalder på 1960-tallet, mener Pollan. Albert Hofmann sa også at psykedelika ga ham en følelse av forening med naturen.

Bør vi forby en slik måte å oppleve virkeligheten på?

I dag er det heldigvis blitt lettere å forske på de forbudte stoffene. Det har ført til en teori om at visse psykiske plager kommer av «for mye orden» i hjernen. Tvangslidelser, som rusavhengighet, er forbundet med rigide tankemønstre. Psykedelika røsker opp i fastlåste mønstre ved å «omdirigere» trafikken i hjernen – fra noen få motorveier til et større veinett, så å si. Da kan gamle vaner få mindre makt over oss.

I en pilotstudie der tobakksavhengige ble behandlet med psilocybin, var 67 prosent røykfrie da de ble fulgt opp ett år senere. Det er en bedre suksessrate enn noen annen behandling mot nikotinavhengighet har hatt. Forklaringen? Det skjedde noe med røykernes oppfatning av virkeligheten. Psilocybin lot dem se livet sitt i en større sammenheng. Plutselig virket det irrelevant å røyke. En deltaker i studien sa:

«Jeg var en del av noe mye større enn noe jeg kunne ha forestilt meg».

Pollan sammenligner opplevelsen med astronauters utsikt til jordkloden fra verdensrommet. Mange romfarere blir mer opptatt av miljøvern og fredsarbeid. De har sett Jorda fra et perspektiv som inspirerer dem til å ta bedre vare på den.

Likedan kan mennesker som tar psykedelika få et overblikk over sitt eget liv, og bli motivert til å ta bedre vare på seg selv. Det betyr ikke at alle som prøver LSD eller fleinsopp får terapeutisk effekt av det. Dosen, omgivelsene og din egen innstilling betyr mye. Å ha en trygg veileder kan også gjøre stor forskjell, og begrense uheldige effekter.

Michael Pollan prøvde selv de psykedeliske stoffene han skriver om, under terapeutisk veiledning. Slik oppsummerer han hva han fikk ut av det:

«Jeg fikk innsikt i viktige relasjoner, frykt og ønsker jeg vanligvis ikke er klar over, undertrykte minner og følelser, og kanskje nyttigst av alt: Et nytt perspektiv på hvordan menneskesinnet fungerer.»

Rusforsker Willy Pedersen sier at vi må spørre oss om det er hensiktsmessig å kalle psykedelika for rusmidler. For noen år siden ville jeg ikke skjønt hva han mente. Nå har jeg møtt flere som bruker psykedelika på en helt annen måte enn folk bruker alkohol, heroin og annen rus som handler om kortvarig moro eller flukt fra seg selv.

Sosialantropolog Anna Marie Høifødt har studert disse menneskene. Her kan du lese mer om både hennes funn og psykedelika anno 2019.

Hvor ble det av snifferne?

Å sniffe lim og andre løsemidler har alltid vært lov. Hvorfor var det langt mer populært på 1970- og 80-tallet, ikke minst blant unge? 

«Sniffebråk stoppet operaen» lød en overskrift i VG vinteren 1971. Fem ungdommer var så ugreie at de måtte kastes ut fra forestillingen «La Boheme». Da det ble stille fra scenen, oppdaget vaktene at de unge var sterkt beruset av lynol.

I Oslo ble de kalt dønkere, de som sniffet lim, maling, bensin eller andre løsemidler. Rusen var mildt sagt risikabel. Den kunne gi alvorlig hjerneskade, fordi snifferen fikk i seg for mye karbondioksid og for lite oksygen. Andre bivirkninger kunne være kramper, skade på indre organer, nedsatt hukommelse og konsentrasjon, akutt psykose, blodsykdommer og hjertestans.

En typisk sniffer på 1970-tallet var rundt 13 år. Middelet som ble sniffet kunne kjøpes billig, for eksempel i en fargehandel. I en stor reportasje skrev VG om «snifferparadiset» i Etterstadgata 3. To kondemnerte trebygninger var tilholdssted for unge sniffere. De samlet seg også ved Jernbanetorget, ved Grønlands torg og rundt Akerselva.

«Faren for at snifferne etter hvert glir over til hardere narkotiske midler er utvilsomt tilstede», sa Rolf Østerud til VG i mars 1971. Han var politistasjonssjef ved Møllergata 19. Hva som ble regnet som hardere rusmidler står det ikke noe om i artikkelen. Et hint om det, kan Arild Knutsen gi oss. Han har skrevet bok om sin vanskelige oppvekst.

I 1983 begynte Arild å sniffe, fjorten år gammel. Han klinte lim i en plastpose og pustet det inn til han fikk den rette følelsen. Kameratene hans ble lei sniffingen etter en uke, men Arild fortsatte. Han trengte et friminutt fra det «mentale helvetet» han levde i. Ganske fort fikk han kroniske magesmerter og konsentrasjonsvansker av sniffingen. Han fikk også nye sniffevenner. En av dem fikk beskjed fra legen om at organene hans kunne kollapse.

De voksne Arild hadde rundt seg, tok ikke sniffingen like tungt. Han fikk ruse seg i fred. En gang besvimte han under en gangbro. Han ble funnet av en guttegjeng som advarte mot rusen. De sa at den var livsfarlig, og gjemte boksen han sniffet fra. De mente det var bedre at han ble med dem hjem og røke hasj.

Arild var skeptisk. Han pleide å gå med en t-skjorte som det sto «Nei til narkotika» på. Han fortsatte å sniffe, men innså etter hvert at det var det farligste han kunne drive med. Da han begynte å røyke hasj isteden, var det nesten som å få livet tilbake.

«Jeg vil ikke bagatellisere cannabisbruk, men å gå fra sniffing til å røyke hasj var som å gå fra en fremskreden AIDS-sykdom til en lettere forkjølelse», skriver han i boka «Fra forbud til fornuft».

Det gikk bedre med Arild på skolen. Læreren skrev et brev til moren hans om hvor grei han var blitt. Han hadde til og med begynt å gjøre lekser! Men da det ble kjent at Arild hadde begynt med narkotika, var det slutt på sympatien. Han ble avvist på kjøpesenteret. Han fikk skylden for alt hærverk som skjedde på skolen. Voksne i nabolaget ba barna holde seg unna ham.

Han ble stemplet som narkoman, og var ikke lenger en del av samfunnet. Han sluttet å møte opp på skolen, og begynte å leve opp til den nye rollen som outsider. Han ruset seg på alt han kom over, inkludert løsemidler.

Utover 1980-tallet fikk helsefaren ved sniffing mer oppmerksomhet i media. I 1987 sa overlege Helge Waal til VG at «sniffestoffene er noen av de mest skadelige rusmidlene vi kjenner til». Fra 1984 til 1992 ble antall Oslo-ungdom som hadde prøvd å sniffe mer enn halvert. Trenden spredte seg siden til resten av landet.

Politioverbetjent Bård Dyrdal stilte et interessant spørsmål på Twitter nylig: «Hvor ble det av snifferne?» Da han begynte i politiet for tredve år siden, var det mange av dem i det åpne rusmiljøet. Løsgjengerloven, som ikke fins lenger, ble brukt mot sniffere som lagde bråk.

«Vi pleide å bruke løsgjengerlovens paragraf 17 og 20 aktivt, og forventet ‘syndefallet’ da hjemlene ble innskrenket. Om bortfall av kriminalisering betyr mer skadelig rusbruk, burde snifferne dominert. Deres rusmidler er til og med lovlige», skrev Dyrdal på Twitter.

Lenge var det tabu å si at lovlige stoffer kunne skade mer enn ulovlige. Det var også dårlig folkeskikk å antyde at farene ved «narkotika» kunne variere mye. I dag er det lettere å skaffe seg informasjon basert på forskning, også for ungdom. Nettsider som rusopplysningen.no gir en pekepinn om ulike rusmidlers risikoprofil.

Da er det neppe den farligste rusen som frister de unge mest, selv om den er lovlig.

Rus er et filosofisk spørsmål

Vi vet hva reform er og hva konferanse er, men vet vi hva rus er? Filosof Ole Martin Moen stilte spørsmålet på Rusreformkonferansen i august.

Forelskelse er en heftig rus, en som vi kan oppleve uten å ta noe rusmiddel. Hvis forelskelse ikke fantes, og det kom en pille med samme effekt, ville den garantert ha blitt forbudt, mente filosofen. Tilstanden har jo alvorlige konsekvenser for hvordan folk tenker og handler. Rus kan altså skapes både av vår egen kropp, og av midler utenfra. Det handler om en endret sinnstilstand.

Fins det en nøytral sinnstilstand, som vi kan ruse oss bort fra? Eller er alle tilstander i følelseslivet vårt en form for rus? Ole Martin Moen beskrev seg selv som glad og fornøyd. En person som er misfornøyd kan bli like glad som filosofen av å ta et rusmiddel. Når de to har en lignende sinnstilstand, betyr det at begge er ruset? I dag mener vi å vite at kjemikalier i hjernen formidler alle mentale opplevelser. Kan vi egentlig noen gang være rusfrie?

Et mål med ruspolitikken er at færrest mulig mennesker skal ruse seg. Hvis dét var det eneste målet, kunne vi ha utryddet menneskeheten og oppnådd null rusbruk, sa filosofen. Så lenge det finnes mange av oss er nullvisjonen urealistisk. Derfor snakker rusdebattanter gjerne om skadereduksjon som hovedmål.

Vi bør altså minske rusbruken i den grad den er skadelig. Prøver vi bare å få ned rusbruken, uten å ta andre hensyn, kan midlene vi bruker være mer til skade enn til hjelp.

Helseminister Bent Høie holdt også foredrag på konferansen. Han påpekte noe som var mindre framme i samfunnsdebatten før: At de som har den mest skadelige rusbruken, ofte har opplevd vold og overgrep. Det blir feil å kriminalisere livet til mennesker som selv er blitt utsatt for alvorlig kriminalitet, mente Høie.

Noen ganger finnes det bedre alternativer til å selvmedisinere med rusmidler. Andre ganger er alternativet å skade seg selv, eller ta sitt eget liv. I det siste tilfellet kan det å ta rusmiddelet fra personen gjøre stor skade.

Det kan godt hende at heroin er ille, sa Ole Martin Moen. Men at noe er ille, betyr ikke alltid at vi ikke bør drive med det. Det er ille å amputere et bein. Det kan også være nødvendig, hvis alternativet er verre. Flere stoffer på narkotikalista gjør stor nytte for seg som legemidler. Det blir kunstig å se på selvmedisinering som et helt annet fenomen, mente Moen.

Filosofen påpekte et paradoks: Når folk uten større plager bruker ulovlige rusmidler for moro skyld, er det ikke akseptert. Når det er snakk om selvmedisinering har vi mer forståelse for bruken.

Med alkohol er det omvendt: Det er akseptert å drikke for å få det litt gøyere, i hvert fall i sosiale sammenhenger. Sier du at du drikker som selvmedisinering, blir du straks uglesett. Vi aksepterer altså moderat bruk av alkohol, for at folk som har det greit skal få det enda bedre.

Når vi forestiller oss ulovlige rusmidler uten å vite noe særlig om dem, er det lett å se på dem som en farligere form for alkohol. Det blir feil, siden alle stoffer har sine unike egenskaper.

Ole Martin Moen mener vi bør se på rus som en form for teknologi. Lenge har vi brukt teknologi for å endre omgivelsene våre. I stadig større grad bruker vi teknologi for å endre ting i kroppene våre. Psykiatrien bruker legemidler for å påvirke bevissthetstilstander. Ser vi på midler som endrer bevisstheten som en type teknologi, kan vi anerkjenne både positive og negative effekter av rusmidler.

Ruspolitikken kan ikke bare handle om å begrense skade, mente filosofen. Den bør også handle om å få fram det beste i oss.

Hør Ole Martin Moen på Podcast om rus

Jeg anbefaler podkaster på norsk (og en på svensk)

Å høre på podkast må være en av verdens letteste måter å bli mer opplyst på. Her er noen gode, og en liten innføring i podkast for dummies.

I 2003 begynte podkaster å dukke opp på kjente nettsteder. Da hadde teknologien vært tilgjengelig i to år. Begrepet «podkast» stammer fra Apples lydspiller iPod og broadcast (kringkasting). Oftest er det lydopptak, men det kan også være video. Podkaster er nesten alltid gratis. Du søker dem opp i nettleseren eller i mer oversiktlige avspillingsprogrammer og apper, som iTunes. Du kan strømme eller laste ned lydfiler, abonnere eller velge enkeltepisoder. Som regel får du opp en liste med episoder i kronologisk rekkefølge.

NRK lager podkast av en rekke radioprogrammer, men du går glipp av mye hvis du bare hører podkaster fra kjente mediehus. Det mest interessante med teknologien er at entusiastiske amatører lett kan dele egne programmer. Podkast er et funn for alle som er lei av overfladisk pludring på radio. Her anbefaler jeg noen for deg som er opptatt av samfunn og psykologi.

Skravleklassen: Sturla Haugsgjerd ble kjent som rusavhengig debattant for tre år siden. I vår begynte han å lage podkast sammen med psykologvennen Anders Gravir Imenes. De har en forkjærlighet for politisk ukorrekte gjester, som de møter med genuin nysgjerrighet. For eksempel inviterer de norsksomaliske Shurika Hansen, som vil ha slutt på stakkarsliggjøring av minoriteter. I Skravleklassen prøver ingen å vinne debatten, isteden får vi samtaler som gjør oss klokere. Programlederne har ofte en psykologisk tilnærming til samfunnsspørsmål. Sturla er også svært åpen om egne problemer, og om sitt fargerike sosiale liv. Han blir en interessant karakter, som gir podkasten en ekstra dimensjon.

Dialogisk: Har du irritert deg over den frekke komikeren Dag Sørås, eller den krasse skeptikerbloggeren Gunnar Tjomlid? Da kan denne podkasten overraske deg. Her er de to så personlige at du tror de er vennene dine. Dag Sørås er nordlendingen som snakker rett fra levra, mens Tjomlid er sørlendingen som virker mye mer ydmyk muntlig enn skriftlig. Begge har vært religiøse, og tar nå avstand fra overtro og konservative holdninger. Det preger valget av gjester. For eksempel møter de pastorsønnen Anders Torp, en avhopper fra en kristen menighet som har mye til felles med fundamentalistisk islam. Andre favorittemaer er kjønnsroller, kildekritikk og alle slags etiske spørsmål. Programledernes evne til å reflektere over seg selv er noe av det beste med podkasten. De gir oss tankevekkende innblikk i sin egen fortid og utvikling.

Podcast om rus: I media blir temaet rus ofte nitrist eller moraliserende. Det blir det aldri i denne podkasten. To muntre, unge menn deler oppdatert kunnskap og refleksjoner om ulike rusmidler. De opererer med kallenavn, og har ganske sikkert egen erfaring med ulovlige stoffer. De snakker mer om ruskultur enn om ruspolitikk, selv om de åpenbart har meninger om hva som bør gjøres. De fleste episodene mangler gjester, men både akademikere, artister og politikere har vært på besøk. Rapperen Jaa9 snakker om bygderus, mens samfunnsøkonom Ole Røgeberg tar for seg rusøkonomi. Du får ingen gripende historier fra rushelvete, men dem er det nok av andre steder.

Psykologen: En ulempe med mange amatørpodkaster er at det kan bli vel mye utenomsnakk. De fleste kunne vært strammere redigert. Det kunne ikke denne podkasten fra NRK. Psykolog Egon Hagen og reporter Ingvill Bjorland må være landets mest effektive programledere. I episoder på rundt fire minutter tar de opp et tema fra Hagens fagfelt. De har snakket om selvskading, søvnproblemer, familietrøbbel, fylleangst, kjøpepress og godt over hundre andre ting. Egon Hagen har en allsidig bakgrunn. Han jobber nå ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). Programmet lages kun som podkast, og kan ikke høres på radio.

Morgenbladets podcast: Programleder Askild Matre Aasarød startet journalistkarrieren som sivilarbeider hos oss i =Oslo. I lydutgaven av Morgenbladet lager han god stemning mens han snakker med folk fra øverste intellektuelle hylle. Noen av dem jobber i avisa, de fleste kommer utenfra. Harald Eia og Sissel Gran deltar i flere episoder, men stort høyere kjendisfaktor får du ikke. Ofte er temaene smalere enn hos lignende, samfunnsaktuelle programmer i NRK. Det er en stor fordel for oss som liker å høre noe vi ikke har hørt mange ganger før. Podkasten har ofte framtidsrettet stoff om politisk og kulturell utvikling, økonomiske utsikter og ny teknologi.

P1 Dokumentär: Nå i september er det riksdagsvalg i Sverige. Vi liker å beskylde svenskene for å ikke tørre å ta opp vanskelige saker. Det motbeviser denne podkasten fra Sveriges Radio. Her er det gisseldramaer, kokainligaer, pyromane og pedofile. En interessant episode fra valgåret 2014 handler om snekkeren Pajen Paajanen. Han vokste opp i Rosengård, og har mange gode venner med ikkevestlig bakgrunn. Samtidig er han svært kritisk til dagens svenske innvandringspolitikk. Den frittalende finnen vurderer å stille til valg for Sverigedemokratene (SD). Programmet heter «En politiker blir till», og er del av en prisbelønt serie på tre dokumentarer om SD-sympatisører.

Slik startet kampen mot hampen

Det kan være greit å skille mellom cannabis som rusmiddel og plantens utallige andre bruksområder. Imidlertid må vi huske at forbudet mot cannabis handlet om mer enn rus.

Hampplanten er en av våre eldste og mest brukte nyttevekster. På latin heter den Cannabis sativa. I Norge kan dyrkingen spores helt tilbake til 600-tallet, og hampåkre dukker opp i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.

Hamp spilte en stor rolle for Europas verdensherredømme, i form av tau og seil til skip. Levi Strauss laget sine første dongeribukser av hamp. USAs uavhengighetserklæring ble kladdet på hamppapir, og Rudolph Diesel, som oppfant dieselmotoren, brukte opprinnelig hampolje som drivstoff.

Som rusmiddel var cannabis mest brukt utenfor den vestlige verden. Det skulle endre seg på 1900-tallet. Etter revolusjonen i Mexico i 1910, fikk USA mange meksikanske innvandrere. De tok med seg en tradisjon for å røyke stoffet. Fra før var amerikanerne godt kjent med cannabis som medisin.

Etter at USA forbød alkohol i 1920, fikk New York City flere hundre sosiale møtesteder hvor cannabis ble brukt som rusmiddel. Disse ble kalt «Tea pads». Atmosfæren beskrives slik i en rapport til Fiorello H. La Guardia (byens ordfører fra 1934 til 1945):

«En tea pad er en hyggelig og sosial klubb. Røykeren gir seg lett inn i samtaler med fremmede, diskuterer fritt sine behagelige reaksjoner på drogen og filosoferer over livets problemer på en måte som stundom synes i utakt med hans intellektuelle nivå … Det var aldri noen vill og bråkete atmosfære».

Da avholdsbevegelsen tapte kampen mot alkohol, som ble lovlig igjen i 1933, rettet de oppmerksomheten mot cannabis. Mindre kjent er det at hampplanten ble bekjempet av andre årsaker enn rus i USA. Mektige moguler, som aviskongen William Randolph Hearst (1863-1951) og Standard Oil-arvingen John D. Rockefeller Jr. (1874-1960), hadde investeringer i industri som konkurrerte med hampbaserte produkter. Cannabisrøykende opprørssoldater hadde dessuten tatt kontroll over 3 millioner mål av Hearsts skoger i Mexico. Det fikk ham til å kjøre en kampanje mot meksikanere og deres foretrukne rusmiddel i avisene sine.

Hearst-eide aviser løftet fram det meksikanske slanguttrykket for stoffet, marihuana. Det var et sjakktrekk. Da cannabis ble tungt skattlagt og strengt regulert i 1937, het loven the Marihuana Tax Act. I den økonomiske krisetiden i USA på 1930-tallet ble meksikanske innvandrere stemplet som syndebukker. Det gjorde det lett å demonisere hampplanten.

Reklameplakat for filmen «Reefer Madness» (1936), hvor marihuana var djevelens verk. I Norge foretrekker vi det arabiske navnet hasj(isj). 

The Marihuana Tax Act ga konkurransefortrinn til nye, syntetiske fibre og materialer framfor hamp. I 1942 innså amerikanerne likevel at de var avhengige av hampplanten. Da ble propagandafilmen «Hemp for Victory» laget. Bønder ble oppfordret til å dekke behovene til «vår hær, vår marine og vår industri» med hampdyrking. Etter krigen nektet amerikanske myndigheter for at filmen fantes.

Utover femtitallet ble politiske opprørere kjent for å røyke cannabis. Stoffet ble totalforbudt i USA i 1970. To år senere leverte en kommisjon oppnevnt av kongressen en granskningsrapport. Der sto det at skadevirkningene av cannabis ikke var store nok til å legitimere forbudet. Daværende president Richard Nixon avviste ideen om avkriminalisering. Det gjorde ikke hans etterfølger Jimmy Carter, men han rakk ikke å ta affære før Ronald Reagan kom til makten. Reagan lanserte ideen om nulltoleranse, og mente det var viktig å ta brukerne.

«Vi har ingen toleranse for bruk av cannabis. Har vi ikke plass i fengslene, skal vi bygge nye fengsler,» sa han.

I dag har vinden snudd igjen, ikke minst på grunn av andre hampprodukter enn rusmiddelet. Medisinsk cannabis får stor oppmerksomhet. I mange land har MS-pasienter gått til sak for retten til å bruke denne effektive medisinen mot sine lidelser. Samtidig står miljøproblemer høyt på dagsorden. Mens bomullsproduksjon krever enorme mengder sprøytemidler, er hamp svært motstandsdyktig mot insekter og ugress. I papirproduksjon gir hamp større avkastning på et gitt areal enn trær. Planten vokser raskere og krever mindre kjemisk forbehandling på papirfabrikken.

I Norge er alle sorter hamp forbudt å dyrke, også planter som i praksis ikke gir rus. En rekke andre vestlige land tillater dyrking av hamp til industriformål. Mange steder ble forbudet opphevet på 1990-tallet. I 1998 lanserte den miljøbevisste kosmetikkjeden The Body Shop produkter av hamp. På nett er det lett å finne klær av hamp, både hos spesialbutikker som Grønt Skift og hos klesgiganter som Zalando. For å finne lovlig dyrking og forskrivning av medisinsk cannabis, trenger vi ikke å reise lenger enn til Danmark.

Det blir nok en stund til Norge legaliserer cannabis som rusmiddel, slik Canada gjør i oktober. Men den norske debatten om stoffet er hetere enn noen gang. Da er det bra at vi snart kan få kunnskap om hvordan regulert cannabis påvirker et samfunn vi kan sammenligne oss med. Når forskere har kastet seg over konsekvensene i Canada, blir det forhåpentlig umulig å henvise til myter når man mener noe om legalisering av stoffet.

Hovedkilde til teksten er Jan Bojer Vindheims bok «Inn i hampen». Den kan du lese gratis på Nasjonalbibliotekets webside. 

La alle lære i sin egen fart

Det er unødvendig at skoleelever faller av lasset fordi de lærer i feil tempo.

Et nettsamfunn for læring presenterer seg slik: «Khan Academy tilbyr øvelser, instruksjonsvideoer og en personlig læringsoversikt som hjelper elever til å studere i sitt eget tempo.»

Khan Academy har oppgaver i flere fag på de fleste nivåer. Når du løser dem, får du poeng og kommer videre, omtrent som i et dataspill. Nettstedet er særlig kjent for sin grundige gjennomgang av matematikk. Folk som hater eller hatet matte på skolen takker superlærer Salman Khan for hans forelesninger. I videoer bruker han musepekeren som kritt og tegneprogrammet som tavle. Nettstedet har ti millioner brukere i måneden, selv om ingen blir tvunget til å bruke det. Bill Gates brukte Khan Academy til å undervise sine egne barn, og Google donerer penger.

På en vanlig norsk skole risikerer alle som skiller seg ut å falle utenfor. Noen lærer for sakte, og noen lærer for fort. Noen er for interessert i feil fag til feil tidspunkt. Mange ante ikke at noe var feil med dem før de begynte på skolen.

Ingen foreldre vil prøve å lære barna sine gangetabellen før de kan tallene. Det høres idiotisk ut å prøve seg på noe sånt, men det skjer hele tiden i norske klasserom. For eksempel risikerer noen å måtte lære prosentregning før de har forstått brøkregning. Matematikk er den største enkeltårsaken til frafall i videregående skole.

Tenk om alle elever fikk nye oppgaver idet de mestret de forrige? Ikke for tidlig, og ikke for sent. På denne måten ville alle fått oppleve hva de var istand til å lære. Elevene ville blitt belønnet for noe annet enn å lære i riktig tempo. De ville brukt ulike mengder med tid for å nå de ulike læringsmålene. Til slutt ville noen mestret mer avansert kunnskap enn andre, akkurat som i dag. Men vi ville unngå at noen falt helt av lasset, fordi de lærte i feil tempo. Ingen ville forstå mindre og mindre fordi det var lenger og lenger siden de lærte noe tidsnok. Ingen ville kjede vettet av seg fordi det tok for lang tid å få nye utfordringer.

Einar Rasmussen underviser i realfag ved Nadderud videregående skole i Bærum. Han erfarer at opp mot 15 prosent av elevene kaster bort tiden fordi de må vente på medelever som lærer saktere. Samtidig stryker 20 prosent av elevene.

Bare ti prosent av norske skoleelever trenger å bli virkelig gode i matte, sier Rasmussen til Teknisk Ukeblad. Minst halvparten trenger bare grunnleggende ferdigheter for å klare seg i dagliglivet og jobbene de skal ha. Hvorfor kan ikke alle få lære det grunnleggende ordentlig? Når alle må lære alt, attpå til like fort, skaper vi ikke sosial utjevning. Vi skaper tapere, som ikke en gang lærer det mest nødvendige.

Hvis alle skal nå sitt potensiale, må vi tilpasse og differensiere undervisningen, mener Rasmussen. Nadderud videregående oppnådde bedre resultater i matte med metoder som i dag er «ulovlige». Før fikk elevene en test, etter seks timer med undervisning i algebra. Testen dannet grunnlag for å dele elevene i fire grupper. Dette foregikk i 12-13 år, fram til 2006. Både elever og foreldre var fornøyde, færre strøk og flere fikk toppkarakterer.

Læring i eget tempo burde vært skolens første bud. Læringswebben kan inspirere til nye måter å tenke skole på, også utenfor internett.

Hver gang vi ikke møtes

«Telefaksen er blitt det nye møtestedet. Folk sender telefaks for å påvirke politikerne i stedet for å gå på partimøter».

Dette skrev Thorbjørn Jagland i boka «Brev» fra 1995. Han hadde liten grunn til å frykte at faksen ville utkonkurrere møtene. Telefaksen ga oss ingen følelse av å tilhøre en vennegjeng. Bare mottakeren kunne se hva vi skrev, og ingen kunne klikke «like».

I dokumentarfilmen «Why I’m Not On Facebook» finner Brad Pinvidic ut hvorfor Facebook er så populært: Vi kan enkelt bli sett av mange, men vi kan begrense publikummet vårt til dem som liker oss. En person med sterke meninger om for eksempel muslimer, kan bli en småkonge av sitt eget rike.

Da jeg studerte Facebook-gruppa til SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), slo det meg hvor mye relasjonsbygging som foregikk der. Det var lav terskel for å bli inkludert. Du trengte bare å si noe stygt om muslimer, så haglet det med «likes» og komplimenter fra de andre i gruppa. De organiserte treff med svinekjøtt og øl. Her kunne du omgås folk som ikke hang seg opp i dårlig rettskriving eller andre skavanker du måtte ha.

Det samme har jeg sett i Facebook-grupper med helt andre hjertesaker. Medlemmenes kunnskap og formuleringsevne kan variere mye, men alle som har de rette meningene blir likt og inkludert.

I en undersøkelse fra 2014 svarte nær fire av fem nordmenn at de ikke ville sagt meningen sin i sosiale medier hvis de risikerte å bli oppfattet som annerledes. Omvendt kan vi Facebook-brukere få oss til å mene de utroligste ting, så sant vi blir likt for det. Møter vi noen som mener noe annet, vil vi gjerne bli likt av dem også. I hvert fall hvis de møter oss med vennlighet, slik Lan gjorde med Jan.

I Facebook-gruppa «Ja til bilen i Oslo» hagler det med sjikane mot miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg. Butikkeier Jan Svean skrev blant annet at Lan burde nektes adgang til alle butikker i byen. Da Lan ringte ham opp, var han ikke like høy i hatten. Han beklaget utsagnet. Det var tydeligvis viktig for ham å bli likt, også av Lan. Så viktig var det, at han ville gi 10 000 kroner til et formål som Lan fikk velge.

Samtaler mellom likesinnede som bekrefter hverandres meninger er et vanligere syn på Facebook enn diskusjon mellom motstandere. Hovedregelen er at meningsmotstandere ikke ser hverandres ytringer. Tendensen forsterkes over tid. Nyhetsstrømmen tilpasser seg stadig bedre din personlige smak. Slike algoritmer har vært en suksess for Facebook. Det skyldes ikke bare at vi får se det vi liker, men også at vi ikke vil være annerledes enn dem som ser oss.

I den fysiske virkeligheten viser vi omtanke gjennom mye mer enn ord. Vi bruker kroppsspråk, tonefall, berøring og alle slags gode gjerninger. I mangel av dette, blir enighet viktig for å vise omtanke på Facebook. Da blir det lett å glemme at det er fullt mulig å like hverandre selv om man er uenige.

Noen =Oslo-selgere har meninger som kræsjer totalt med meningene til medarbeiderne i distribusjonen og redaksjonen. Det er ikke så rart, når vi har helt ulike livserfaringer. Hvis jeg bare traff disse selgerne på Facebook, ville jeg rynket på nesa over noe av det de legger ut. Å møte dem i virkeligheten gir en helt annen mulighet til å like dem. Slike møter er også grunnlaget for gatemagasiner: Når rusavhengige møter folk de ellers ikke ville møtt, øker forståelsen begge veier.

Heldigvis har ikke oslogatene algoritmer som gjør at selgerne våre bare møter likesinnede kjøpere.

Rusbehandling kan bli religion

De tolv trinnene som skal vise vei til rusfrihet er også en gavepakke for autoritære ledere.

For noen år siden satt jeg i kjelleren i Majorstuen kirke, sammen med nitten menn og tolv kvinner. En mann sa: «Jeg er blitt gudssentrert isteden for selvsentrert. Det hjelper meg. Jeg tenker liksom: Hva ville Gud gjort nå?»

Vi var på møte i Anonyme Narkomane (NA), en avlegger av det mer kjente fellesskapet Anonyme Alkoholikere (AA). Det begynte med den kristne Oxfordgruppen i USA på 1930-tallet, som senere fikk navnet Moralsk opprustning («Moral Re-Armament»). Noen alkoholikere ble fascinert av dette fellesskapet, og dannet sitt eget. AA kom til Norge i 1947.

Gjengen i kirken hadde ingen leder. Det likte jeg. Alle var likeverdige. De snakket mye om ting de mislyktes med før, som de mestret nå. De støttet hverandre.

AA og NA har tolv trinn deltakerne skal gjennom. Hva skjer når disse handlingsreglene tas med ut av det lederløse fellesskapet og inn i en institusjon? Det har den amerikanske journalisten Maia Szalavitz skrevet om. Hun har selv vært rusavhengig og gått i 12-trinnsbehandling.

På første trinn skal du innrømme at du er maktesløs. Andre trinn sier at troen på en høyere makt hjelper deg tilbake til sunn fornuft. Tredje trinn ber deg overlate din vilje til Gud. Greit nok, sier Szalavitz, så lenge menneskelige ledere ikke setter seg i Guds sted. Problemet er at mange har gjort det. 12-trinnsinstitusjoner som Synanon og Straight Inc. ble voldelige sekter.

Å underkaste seg sin egen forestilling om en kjærlig Gud kan være konstruktivt. Å overlate sin vilje til en autoritær ledelse er noe helt annet.

Trinn 4-7 handler om å innrømme sine feil, og ydmykt be Gud fjerne dem. En maktsyk leder som kjenner klientenes største synder, kan bruke informasjonen imot dem, og opphøye seg selv som moralsk overlegen. Stadige bekjennelser av egne feil kan også trene opp klientene til underdanighet.

Det tolvte trinnet ber deg bringe budskapet videre til andre rusavhengige. Det er beleilig for en sektleder. Psykologisk forskning viser også at den som prøver å konvertere andre, blir sterkere i sin egen tro.

I Norge tilbyr mange institusjoner behandling inspirert av 12-trinnsprogrammet. Noen er mye mer ekstreme enn andre. Klienter i terapi og utdanning ved Addictologi Akademiet forteller om hjernevask og krenkelser fra en autoritær leder, som blant annet henviser til de tolv trinnene. Lydige klienter kan få jobb i svindlerbedriften Det Norske Kartselskap, som kaller seg en 12-trinnsbedrift. Her tvinger sjefen de ansatte til å dele sine dypeste hemmeligheter, fortrinnsvis synder. VG har beskrevet forholdene i en serie artikler.

Szalavitz sammenligner 12-trinnsprogrammet med en ekspedisjon til Mount Everest. Bestiger du fjellet frivillig, kan utfordringen gi personlig vekst. Å bli tvunget opp på Mount Everest, er tortur som kan skape traumer.

I Tidsskrift for Norsk psykologiforening retter fire psykologer fra Trondheim et kritisk blikk mot 12-trinnsbevegelsen: Hvordan kan man skape gode relasjoner, når utgangspunktet er at alle rusavhengige er like? Hvordan gjør man folk åpne og ærlige ved å moralisere over den minste rusbruk?

Over hele verden får deltakerne i Narcotics Anonymous utdelt nøkkelringer, som skifter farge etter antall måneder de har vært rusfrie. 

AA og NA hevder at totalavhold er eneste løsning for alle med rusproblemer. Da jeg begynte som journalist i =Oslo for 12 år siden, trodde jeg dette var en slags naturlov. I dag ser jeg at noen klarer å gå fra misbruk til moderat forbruk av rusmidler. Og at avhold er helt urealistisk for mange. De aller fleste nordmenn er da heller ikke rusfrie. Bare ti prosent sier de aldri drikker alkohol.

Noen =Oslo-selgere har prøvd behandling mange ganger, og følt seg dårligere for hver gang de ikke oppnår den hellige rusfriheten. De som aldri blir permanent rusfrie, kan likevel få en bedre hverdag. Det krever hjelpere som anerkjenner at det fins mer enn én vei til et friskere liv.

Det gjør ikke en sektleder.

Hvor er Oslo om 25 år?

For 25 år siden var det uvanlig å grille i Oslo-parkene, og byen hadde ikke en eneste kaffebar. Hva vil skje de neste 25 årene?

Oslo har forandret seg mye på kort tid.

På begynnelsen av 1990-tallet var boligmarkedet svakt. Nybygging forekom nesten ikke. Biler, busser og lastebiler preget bybildet mye mer enn i dag.

Selv om byen har fått 200 000 flere innbyggere siden da, er det blitt færre biler i gatene. Vi har fått bilene ned under bakken og ut på hovedveiene rundt sentrum.

På begynnelsen av 1980-tallet våget ingen å forestille seg at Gamlebyen og Bjørvika skulle befris for biltrafikk med tunneler. Det viste seg likevel å være mulig, knapt 30 år senere.

Alt dette beskrives i «Oslo – vekst og endring», boka om Plan- og bygningsetatens 25 første år. I 1992 ble byplankontoret, bygningskontrollen og oppmålingsvesenet slått sammen til denne kjempeetaten. Forfatterne Stein Kolstø og Anne-Kristine Kronborg minner om at de fortsatt laget spiker i Nydalen da, og Rikshospitalet lå i Pilestredet.

I dag kan hvem som helst klikke seg inn på nettet og se hva som planlegges i byen. Men det er ikke alltid planene slår til.

For eksempel flyttet mange til Ensjø, med forventning om at bilbyen var i ferd med å bli borte. Fortsatt blomstrer bilhandelen der.

Det var ikke grunneierne som lanserte ideen om å drive byutvikling på Ensjø. Likevel er det de som må gjennomføre den. Flere av dem innrømmer nå åpent at de ikke planlegger å utvikle noe som helst på eiendommen sin i nær framtid. Oslo kommune har opparbeidet gater, parkdrag og gangveier på Ensjø, og gravd ned høyspentledninger.

Blir det en levende by av det?

Oslo sentrum har en historie og kultur for byliv som områdene rundt mangler. Politikere og planleggere vil lage by lenger ut også. De har kanskje undervurdert hvor krevende det er å skape byliv fra grunnen av.

Spørsmålet er om dette kan overlates til markedet, eller om sterkere kommunal planlegging og gjennomføring må til. Kanskje må utkantene finne sin egen måte å lage by på. Ensjø og Hovinbyen er blant områdene som kan teste ut nye bymodeller.

Flere som er glade i Oslo spår om framtiden i boka. Forfatter og astrofysiker Eirik Newth tror langt mer på elsykkelen enn på flyvebilen eller en ny type t-bane.

Tidligere eiendomsutvikler Peter Groth tror vi vil få smartere energibruk. Et eksempel er Vulkan-området, hvor energien fra Bellonahuset og Mathallen varmer opp dusjvannet på de to hotellene. I Groruddalen er et lagerbygg blitt rehabilitert. Nå får det varme fra naboens enorme forbruk av datakraft. Tidligere gikk denne varmen rett ut i lufta.

Statsviter og NIBR-forsker Gro Sandkjær Hanssen tror sosial bærekraft vil bli viktigere når vi skal bo tettere. Hun ser for seg boligkomplekser med felles matlaging eller kantine, og kanskje trimrom og lekerom for barna. Hun mener også at eldre kan ha stor nytte av fellesrom og løsninger for å hjelpe hverandre.

Arkitekt og redaktør Ingerid Helsing Almaas vil gjerne bo et sted hvor hun kan kjøpe seg flere kvadratmeter for en periode. Hun ser for seg fellesarealer som kan tilpasses skiftende behov. Både Hanssen og Almaas synes det er rart at det er så lite variasjon i boligtilbudet i dag.

Instituttleder ved Arkitektur- og designhøgskolen Marianne Skjulhaug tror folk flest vil få større trang til å delta i planlegging av byutvikling. Professor i samfunnsgeografi Terje Wessel er enig. Han tror at vi i framtiden vil få en mer åpen diskusjon om ting som før var innestengt i Oslos offentlige apparat.

Hvordan få det bedre når du aldri har hatt det bra?

Det latinske ordet «habilis» betyr bekvem, passende eller dugelig. Habilitering betyr å sette en person istand til å føle seg slik. Forstavelsen «re» betyr igjen, om, på ny eller tilbake. Rehabilitering handler altså om å få det bra igjen. Da forutsetter vi at personen en gang har hatt det bra. Hvordan rehabiliterer vi noen som aldri er blitt habilitert?

Noen har aldri lært å bruke andre verktøy enn rusmidler for å få det godt. Det gjelder særlig de som begynte å ruse seg som barn. Da holder det ikke med et halvt års innleggelse og litt kontakt med NAV. Disse menneskene trenger habilitering.

Harold Searles var en pionér i psykiatri før han døde i 2015. Han jobbet med de mest krevende pasientene. De strevde ikke bare med å forholde seg til andre. De lurte på hvorfor de skulle forholde seg til andre. Har du aldri hatt gode relasjoner, kan du mangle motivasjon til å søke det.

Har du sosial tilknytning, er det lettere å omgås rusmidler uten store og varige problemer. Et kjent eksempel stammer fra Vietnamkrigen. En femtedel av de amerikanske soldatene brukte heroin under krigen. Blant disse sluttet 95 prosent med stoffet når de kom hjem til familie og venner. De ble rehabilitert ved å være i et sosialt miljø som de var tilknyttet på forhånd. Vi må anta at soldatene hadde rimelig god helse før krigen. Unge menn med fysiske eller psykiske problemer kunne i hvert fall få slippe militærtjeneste.

Bruk av rusmidler er vanlig i krig, både midler som døyver smerter og traumer, og midler som fremmer prestasjon. Amfetamin fikk sitt store gjennombrudd under andre verdenskrig. De britiske styrkene inntok anslagsvis 72 millioner tabletter av stoffet.

For noen er dagliglivet som å være i krig. Har det alltid vært slik, trenger de terapi som starter på lavt nivå. Harold Searles hadde noen ideer om egenterapi som habilitering. Han så på natur og dyr som en treningsarena. Det er viktig at kravene ikke er for høye i begynnelsen. Planter stiller få krav ute, og litt større krav inne. I stua trenger de omsorg for å overleve. De gir god respons hvis du pleier dem. Å utvikle en relasjon til planter kan derfor være et skritt på veien i sosial utvikling.

Å ta vare på dyr er mer komplisert. De trenger mat, stell og kanskje turer. Men dyret vil aldri baksnakke deg og dømme deg. Det er trofast, og setter i gang kreative prosesser hos eieren.

Å forholde seg til andre mennesker er det vanskeligste. Folk stiller krav, de tolker deg, og de kan svikte deg. Denne øvelsen er for viderekommende.

I =Oslo møter vi mange rusavhengige som føler seg bedre av å omgås dyr.

«Hunden har reddet livet mitt», sier Rikke Eriksen.

«Bob ga meg ikke bare en kompanjong i livet. Han trengte min omsorg. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før,» sier James Bowen om katten sin.

«Uten Tyson og de andre to hundene mine hadde jeg ikke klart å bli rusfri,» sier Olav Tryggvason.

«En hund kan elske deg betingelsesløst, uansett hvordan du har det. Du vil vise deg verdig den kjærligheten. Jeg tror det er grunnen til at jeg har sluttet med sidemisbruk og slike ting. Jeg skulle ønske jeg hadde fått denne følelsen tidligere i livet», sier Bjørn Arne Wiers.

Alle fire er intervjuet på =Oslos webside.

Mening trumfer lykke

Når noen prøver å måle hvor lykkelige vi er, kan de gå glipp av noe vesentlig. Dermed får vi paradokser som at lykkelige land kan han mange selvmord.

Norge er tidvis verdens rikeste land. Samtidig ryktes det at vi ligger høyt på selvmordsstatistikken. Sett i forhold til økonomien vår ligger vi i hvert fall skyhøyt. Norge befinner seg rundt det globale gjennomsnittet når det gjelder selvmord. Det vil si cirka 11 per 100 000 innbyggere årlig.

Hvordan har det seg da at vi ofte kåres til «verdens lykkeligste land»? FNs årlige World Happiness Report er basert på spørreundersøkelser fra de fleste land i verden. Innbyggerne blir spurt om hvor fornøyd de er med egen inntekt, familiesituasjon, trygghet, helse og så videre. Det fins også lykkemålinger som ser på mer objektive faktorer, som sosial sikkerhet, forventet levealder og godt styresett i landet.

Paradokset mellom lykke og selvmord fins i mange deler av verden. Finland skårer for eksempel høyt på begge deler. I USA ligger noen av de lykkeligste statene også høyt på selvmordsstatistikken, og omvendt. Jeg lurte på hvorfor, helt til jeg leste boka «Glem lykke – finn mening» av Emily Esfahani Smith.

Det er forskjell mellom et lykkelig liv og et meningsfullt liv, sier Smith. For eksempel blir folk mindre lykkelige av å få barn. De får flere bekymringer og mer slitsomme dager. Samtidig sier folk at de opplever mer mening etter å ha blitt foreldre. De får en større grunn til å stå opp om morgenen. Lykke kan du oppnå ved å spise sjokolade, se en komedie eller ta kokain, for å sette det på spissen. Skal du bli lykkelig, må du maksimere nytelse og unngå smerte.

Den lykken som måles i undersøkelser, handler mye om å ha det trygt og enkelt. Men livet gir ikke nødvendigvis mening selv om du har høy inntekt, er frisk og bor i et trygt land. Emily Esfahani Smith lister opp fire hovedkilder til et meningsfullt liv: Tilhørighet, formål, historiefortelling og transcendens. At dette er viktig, blir bekreftet både gjennom moderne forskning og gammel visdom.

Mening handler altså om å ha gode relasjoner til andre (tilhørighet) og oppgaver med en «høyere» hensikt enn bare å tjene penger (formål). Begrepet historiefortelling krever mer forklaring. Det handler om evnen til å skape mening rundt negative hendelser. Du forteller en historie om ditt eget liv, der der kom noe godt ut av at det gikk som det gikk. Du trenger ikke å fortelle den til andre enn deg selv, men folk pleier å like slike historier. De gjør det lettere å takle motgang.

Transcendens er det du kan oppleve gjennom stor kunst, religiøse ritualer eller andre mektige affærer som «utvider» bevisstheten. Det handler om å heve seg over trivialiteter og føle seg forbundet med noe større. Det kan være skjellsettende opplevelser som gjør livet mer meningsfylt til evig tid, eller en mer midlertidig følelse av fred og forsoning.

Hva tror du forebygger selvmord: lykke eller mening? Emily Esfahani Smith gir et utfyllende svar i boka, men du har nok gjettet det allerede.

Velkommen til fixerummet

Danmarks svar på sprøyterom kalles fixerum. Der er alle narkotiske stoffer tillatt. Hva slags stoff tror du brukes mest der alt er lov?

Ingen har noensinne mistet livet på danske «fixerum», som Skyen.

København fikk sitt første permanente «fixerum» i 2012. (På norsk vil vi kalle det brukerrom). Der kan rusavhengige ta stoff mens helsepersonell passer på. Etter to måneders drift hadde 477 brukere vært innom. 75 prosent inntok kun kokain. Det overrasket kommunen. Det måtte opprettes et røykerom for de som røkte crack, en billigvariant av kokain.

I 2016 kom tall for de siste tre årene. Mellom 70 og 80 prosent av stoffinntaket var kokain/crack. Stoffet virker bare i rundt 20 minutter. En dose heroin kan virke i fire timer. Mange av de heroinavhengige i Danmark går over på metadon, og trenger ikke brukerrom. Danmark har også heroinassistert behandling for dem som mislykkes med andre tiltak.

Kokain utvinnes fra store mengder kokablader som bearbeides til en pasta. Vann, lut og løsemidler tilføres. Etter en runde i laboratoriet kan et hvitt pulver skilles ut. Når pulveret kokes i vann med bikarbonat, blir det til såkalt crack, som kan røykes.

Å tygge kokablader er en eldgammel tradisjon i Sør-Amerika. Effekten er mildt oppkvikkende. Det var en norsk turist som fortalte meg om bladene første gang. Han hadde gått i fjellene i Peru. Der var det obligatorisk å tygge kokablader eller drikke kokate for å unngå høydesyke.

Det er lett å se nytteverdien i tradisjonell bruk av kokablader. I 1596 erklærte kong Filip II av Spania at kokablader var nødvendig for indianernes velbefinnende. De spanske erobrerne i Sør-Amerika så at bladene gjorde folk istand til å jobbe hardt, med lite mat, i gruver høyt til fjells. I dag vet vi at kokablader er rike på vitaminer og mineraler. Hvordan ble de uskyldige bladene til kokain, som kan gi både hjerteinfarkt, slag og panikk? Og hvorfor ble det skapt en enda mer skadelig variant, nemlig crack?

Tygging av kokablader slo aldri an i Europa. Den lange reisen over Atlanterhavet gjorde bladene tammere enn de var i utgangspunktet. I 1859 klarte forskere å isolere virkestoffet. Snart fikk vi kokain, som ble et populært tilsetningsstoff i vin.

Tygger du kokablader, tar det et par timer å oppnå full effekt. En kokaindrikk bruker en halvtime på å virke. Sniffing tar 3-5 minutter, mens røyking treffer hjernen på 10-20 sekunder. Hastighet betyr mye når du inntar et stoff som øker hjernens dopaminnivå. Går det sakte, får hjernen tid til å tilpasse seg. En stor og rask økning av dopamin får hjernen til å «skru av» dopaminreseptorer. Dermed får du mindre glede av andre aktiviteter, og blir mer avhengig av rusmiddelet.

Da kokain ble forbudt og mindre tilgjengelig, eksploderte prisen. Produsenter prøvde å lage en billigere versjon av stoffet, som var lettere å transportere. Resultatet var crack. Denne varianten ble populær blant fattige, særlig i USA. Crack har samme type brukere som heroin. De som bruker vanlig kokain er ofte mer ressurssterke.

Crack ble vanlig i København før brukerrommene kom. En stor artikkel i avisa Information fra 2010 tar for seg problemet: «Mens crack oversvømmer det københavnske narko-marked, står myndighederne på bar bund, når det kommer til behandlingsmuligheder,» står det.

Historien om kokain er ikke ulik enkelte andre gatestoffers historie. Et naturprodukt som hadde en funksjon i en bestemt kultur, ble utviklet til noe sterkere og mer vanedannende. Det vanskelige spørsmålet er: Skal vi gjøre flere rusmidler med ulike effekter tilgjengelig, kontrollert og i mild form? Vil det redusere bruken av verre stoffer? Og vil det bremse utviklingen av stadig mer skadelige varianter i lyssky laboratorier?

Straffene kan skade mer enn stoffene

Hvis politiet selv snakker om hvor feil det er, så lytter folk. Det mener nåværende og tidligere politifolk som er lei av å krige mot narkotika.

Bård Dyrdal var etterforskningsleder ved Grønland politidistrikt fra 2007 til 2011. Ofte måtte han prioritere bort voldssaker på grunn av små narkotikasaker.

Når politiet sitter med stoffet i hendene, er det et synlig bevis på handlekraft. Saken er lett å rapportere. Og når den pågrepne allerede er arrestert, må vedkommende prioriteres. Samtidig er bekjempelse av narkotika noe av det som gir mest status for politifolk, sier Dyrdal.

Jeg traff ham på Nordic Reform Conference før jul. Der møttes mange som vil ha en annen narkotikapolitikk. Litt overraskende var flere av dem politifolk. Den tidligere narkospaneren Neil Woods hadde tatt turen fra England. Han endret holdning da han fikk en posttraumatisk stresslidelse.

I mange år hadde han manipulert rusavhengige mens han jobbet undercover. Han ble god venn med dem, for deretter å sende dem i fengsel og ødelegge livene deres. Han innså at straffene ofte skadet mer enn stoffene. I tillegg ble han altså syk selv av å leve med det han hadde gjort.

Nå roser han politiet i den britiske byen Durham. I 2015 avkriminaliserte de cannabis på eget initiativ. De sluttet å tiltale folk både for bruk av stoffet, og for dyrking til eget konsum. Ressursene de sparer, bruker de til å bekjempe vold i private hjem.

Politiet tar aldri mer enn én prosent av narkotikaen som er i omløp årlig. Det forteller statistikker som Woods viser til. Det er lenge siden innsatsen fra politi og tollvesen hadde betydning for folks tilgang på stoff.

I dag varer effekten av store beslag maks i noen timer. Etterpå er markedet godt forsynt med narkotika fra nye leverandører. Større beslag fører til at kriminelle slåss om kontroll over markedet. Nye leverandører får tilgang til markedsplasser som tidligere tilhørte andre. For å få has på narkokarteller, må politiet utvikle stadig nye metoder. Gangsterne svarer med å bli mer voldelige.

Bård Dyrdal er i dag politioverbetjent i Oslo. Han ser det samme som Woods, og sier:

«Jo hardere politiet kjemper, jo mer oppnår vi at kun de mest skruppelløse og best organiserte kriminelle overlever».

Han ønsker at helsesektoren får mer av ressursene til å håndtere rus. Dette er et upopulært standpunkt i politiet, for de vil også ha mer ressurser. Dyrdal er blitt beskylt for å ville bruke narkotika selv. Det avviser han blankt. Han har aldri prøvd ulovlige stoffer, og synes cannabis lukter ufyselig. Det han vil, er at ruspolitikken skal bygge på kunnskap, ikke på myter og propaganda. En som støtter ham helhjertet, er professor ved Politihøgskolen Paul Larsson.

I USA startet en håndfull tidligere politifolk organisasjonen LEAP i 2002. Den gang sto forkortelsen for Law Enforcement Against Prohibition. I dag kaller de seg Law Enforcement Action Partnership. Medlemmene kommer fra hele kriminal- og justissektoren. De ønsker mer skadereduksjon og mindre straff på rusfeltet. Bård Dyrdal er leder for LEAP Scandinavia, og Neil Woods leder LEAP UK.

En endret ruspolitikk vil bety mye mer for politiet og samfunnet enn alle tidligere politireformer til sammen, hevder Bård Dyrdal.

Få hodet ut av medisinskapet

Nordmenn brukte legemidler for 25,3 milliarder kroner i fjor. Vil du bli en mer bevisst pasient? Her er et lynkurs.

Tidligere i år kunne vi lese at langt flere dør av kreft i Oslo øst enn i Oslo vest. Like mange får kreft på begge sider av byen. Selv om krefttypen er den samme, dør pasienter med lav inntekt og lav utdanning raskere.

«Jeg tror at legene i gjennomsnitt gir mer adekvat behandling til folk på vestkanten, enten ubevisst eller fordi høystatuspasientene krever mer,» uttalte Jon Ivar Elstad, forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

Det gjelder altså å stille de rette kravene som pasient. Det er selvsagt en fordel ved alle sykdommer.

Niels Christian Geelmuyden kan trygt kalles en høystatuspasient. Forfatteren, som er utdannet statsviter, fikk transplantert en nyre i 2009. Siden har han tatt ni piller om dagen. Han har også brukt mye tid på å sette seg inn i det medisinske feltet. Resultatet er den nye boka «Pillebefinnende».

En av medisinene Geelmuyden tar, heter Nexium. Den hemmer produksjon av syre i magesekken. Forfatteren fant ut at Nexium i utgangspunktet kun ble godkjent for bruk i fire uker. Selv hadde han gått på medisinen i elleve år. Da han fortalte dette til legen, fikk han straks en annen type medikament. Det var like effektivt mot problemet, selv om det var både eldre og billigere. Geelmuyden opplevde færre bivirkninger. Han fikk bedre jernopptak og blodprosent.

Man skulle tro at nyere medisiner er tryggere enn eldre. Geelmuyden fant ut at det ofte er motsatt. Hvert åttende legemiddel som godkjennes trekkes fra markedet, eller blir strengere regulert etter hvert. Det skyldes bivirkninger som oppdages etter godkjenningen. En del nye reseptmedisiner viser seg å gi alvorlige helseskader etter formell godkjenning. Derfor er det lurt å vente med å ta et medikament til det har vært på markedet i minst fem år.

Ingen industri har høyere fortjeneste enn legemiddelindustrien. Et typisk legemiddelfirma bruker bare 15 prosent av inntektene sine til forskning og utvikling. Dobbelt så mye brukes på markedsføring. Den rettes først og fremst mot leger og helsepersonell. Mellom 2007 og 2015 måtte 21 legemiddelselskaper betale 300 milliarder kroner i bøter for villedende markedsføring. Bøtene er en bagatell sammenholdt med selskapenes inntekter.

Da jeg intervjuet medisinprofessor Jørund Straand i =Oslo, sa han at industrien helst vil markedsføre de nyeste medisinene. Disse gir størst inntjening. Patenter på legemidler utløper etter 20 år. Da må selskapet som har patent på virkestoffet finne på noe lurt, dersom de vil unngå økonomisk tap. Derfor lanseres mange nye legemidler som ikke er noen medisinsk nyvinning sammenlignet med de gamle. De er bare dyrere – for privatpersoner, og for velferdsstater som Norge.

I 2015 la helseminister Bent Høie fram en ny legemiddelmelding. Den viste at en tredel av pasientene ved norske sykehjem bruker medikamenter de ikke trenger. Eldre er mer sårbare for bivirkninger enn yngre. Når de tar flere medisiner samtidig, øker risikoen. Medikamenter av typen NSAID (Non-steroidal Anti-Inflammatory Drugs) brukes ofte av eldre. De virker mot smerter, feber og betennelser.

Når legemiddelindustrien sponser forskning på disse medisinene, er forsøkspersonene nesten utelukkende yngre folk med færre sykdommer. Kliniske forsøk sponset av industrien gir oftere positivt resultat enn uavhengig forskning. Nærmere bestemt to og en halv gang oftere. Resultatet kan manipuleres, blant annet ved utvalget av testpersoner og hvor lenge forsøket varer.

Industrien prioriterer forskning på medisiner som brukes over lang tid, av velstående folk. Som de som har, eller frykter å få, en livsstilssykdom.

Genetiker Ellen Økland Blinkenberg sa dette til =Oslo i 2015:

«Folks redsel for framtidig sykdom er en gullgruve. Det vet legemiddelindustrien. Friske personer blir sykeliggjort. Mange av dem som har bare litt økt kolesterol kunne sannsynligvis få redusert risikoen for hjerte- og karsykdom ved å legge om livsstilen sin. Kanskje ville det gitt mer helse for pengene enn å sette halve befolkningen på kolesterolsenkende medisin.»

Synes du at legemiddelindustrien tjener for mye? Da bør du ty til grønnsaker og joggesko – uansett på hvilken kant du bor.

Roboten blir aldri en kjøpesterk kunde

Selvkjørende busser er på vei til Oslo. Hva skjer med arbeidslivet når roboter og algoritmer tar over?

Illustrasjon: Lars Aarønæs, med kjøkkenutstyr fra =Oslo.

Vil du ha en tallerken med sushi til sju kroner? Det får du i Japan, takket være roboter på kjøkkenet. Sushikjeden Kura har automatisert det meste i sine 262 restauranter.

I San Francisco lager én maskin 360 hamburgere i timen. Selskapet bak, Momentum Machines, bruker sparte utgifter på gode råvarer. Når de slipper å lønne ansatte, kan de selge gourmetburgere til McDonald’s-pris.

I 2013 ble Nikes resultat svekket av stigende lønninger i Indonesia. Da ville sportsselskapet «prosjektere arbeidet ut av produktet». Det vil si: erstatte arbeiderne med maskiner. Når selv billig arbeidskraft blir for dyr, eksploderer automatiseringen. Og når én robot lærer noe nytt, kan det straks spres til alle roboter med samme oppgaver. Det sørger nettskyen for.

En studie viste at halvparten av USAs sysselsatte kan bli automatisert bort de neste 20 årene. Det betyr ikke at maskiner vil få den samme generelle intelligensen som mennesker. Det trenger de ikke. Arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Og maskiner blir stadig bedre til å gjøre spesifikke og forutsigbare oppgaver.

Det er ikke bare jobber på «gulvet» som kan automatiseres. Et team som samler informasjon og lager analyser, kan erstattes av én leder og en kraftig algoritme. En algoritme er en oppskrift på operasjoner som en datamaskin kan utføre. Jobber du med smart programvare, trener du faktisk opp programmet til å erstatte deg!

Markeder som digitaliseres utvikler seg uunngåelig mot at «vinneren tar alt». Det skriver Martin Ford i boka «The Rise of the Robots». Folk bytter ut nærbutikken med Amazon, Netflix, Spotify og så videre. Og populære nettjenester kjøpes opp av større aktører. Facebook kjøpte meldingstjenesten WhatsApp for 115 milliarder kroner. Da hadde tjenesten 400 millioner daglige brukere, men bare 55 ansatte.

I USA konkurrerer lokale myndigheter om å tilby Google, Facebook og Apple lavest skatt. I byen Maiden i Nord-Carolina bygde Apple et datasenter som kostet over en milliard dollar. Det la beslag på 47 000 kvadratmeter, men bare 76 personer ble ansatt. Algoritmene gjorde det meste av jobben.

Det russisk-amerikanske selskapet Apis Cor vil bli verdens største byggefirma. Deres 3D-printer kan fylles med sement og «printe ut» et hus på 24 timer. Hva skjer med millioner av ansatte i byggebransjen hvis Apis Cor når ambisjonen sin?

3D-printere kan bruke materialer som metall, plast, tre og mye annet. I fremtiden kan du laste ned design for alle tenkelige produkter og printe dem ut hjemme, mener Ford. Hva vil skje med jobbene til folk som lager ting?

Firmaet Uber lar alle og enhver drive taxi med sin egen bil. Sjåfør og kunde finner hverandre gjennom en app. Den tradisjonelle drosjenæringen har protestert, både med streiker og demonstrasjoner.
«Tenk deg opprøret når Ubers biler begynner å kjøre uten sjåfør», skriver Ford. Selskapet tester allerede ut selvkjørende taxier.

I Oslo skal kollektivselskapet Ruter teste selvkjørende busser fra neste vår. I Colorado i USA har et førerløst vogntog levert sin første last med øl. Turen gikk langs en trafikkert motorvei. Fremtidsforsker Nigel Cameron spår at trailersjåfører er historie innen 15 år. I dag har USA 5,3 millioner av dem.

Er det en katastrofe at ting lager seg selv, kjører seg selv og selges billigere? Nei, ikke hvis vi klarer å fordele den enorme profitten fra gratisarbeidende teknologi. Mye av forskningen som gjorde IT-suksessen mulig, ble finansiert av skattebetalerne. Da burde vi ha krav på noe av gevinsten, mener Ford. Utfordringen er ikke teknologien, men politikken.

En maskin som tar jobben fra et menneske blir ingen forbruker. Maskinen kjøper ingenting av det de andre maskinene lager. Hvordan skal robotene få solgt produktene sine hvis folk flest mangler inntekt til å kjøpe dem?

Vi må skattlegge kapital mer og arbeidskraft mindre, mener Ford. Samfunnet må få mer av kaka når teknologien gjør noen få eiere styrtrike. Da kan folk få en garantert grunninntekt, såkalt borgerlønn. Det krever lite administrasjon, og sørger for at alle har et minimum av kjøpekraft.

Selv om det blir for få jobber, mener Ford at utdanning er viktig. De som tar høyere utdanning kan få høyere borgerlønn. Da er det også lettere å starte egen virksomhet. Borgerlønn kan få små bedrifter gjennom vanskelige tider, som ellers ville gjort det umulig for gründerne å fortsette.

Finland tester for tiden ut borgerlønn. Økonomiprofessor Kalle Moene ber også Norge innse at fremtiden krever nye løsninger.
«Skal vi vente til endringene kommer i arbeidsmarkedet også her, står vi maktesløse når det skjer. Da har allerede de som tilfeldigvis eier robotene stukket av med all gevinsten,» sier han til forskning.no.

Grenseløse leger gjør USA farligere

Da jeg begynte å lese ungdomsblader, ruvet to mannlige artister over alle andre: Michael Jackson og Prince.

Begge var sky og eksentriske. De ga nesten aldri intervjuer. Men én ting mente bladene å vite sikkert: De holdt seg langt unna rus.

Michael Jackson takket nei til å opptre på et kasino i Atlantic City for 100 millioner kroner. Avslaget ble begrunnet med at han var imot både narkotika, alkohol og pengespill. Prince var ikke bare avholdsmann selv. Han forbød også bandmedlemmer å røre rusmidler på turné.

På slutten av 80-tallet var det vanskelig å forestille seg at begge skulle dø av overdose.

Michael Jackson døde av en blanding narkotiske legemidler i 2009. Prince døde sju år senere av fentanyl, et langt sterkere stoff enn heroin. Flere superstjerner har dødd på lignende vis. Det er ikke sikkert berømmelse er den beste forklaringen. Vel så vesentlig er det at Michael Jackson, Prince og mange andre kjente overdoseofre bodde i USA.

Vi hører ofte at Norge er en versting når det gjelder dødsfall fra overdoser. Bare Estland pleier å slå oss på den årlige, europeiske statistikken. Det betyr langt i fra at Norge er verst i Vesten. Vi hadde 50 dødsfall per million innbyggere i 2015. Tilsvarende tall for Australia de siste årene er i underkant av 90. USA er i en klasse for seg selv. Der døde 163 personer per million av overdose i 2015.

USA har over tre ganger så mange årlige dødsfall fra overdoser som Norge. Når rike amerikanere dør slik, er det ikke sikkert tradisjonelle doplangere har vært involvert.

Michael Jacksons ekskone, Debbie Rowe, har sagt at leger konkurrerte om å gi superstjernen den ultimate medisinen mot diverse plager. Det var lønnsomt for dem. Hun mente legene utnyttet hans lave toleranse for smerte. Prince var også uvanlig sensitiv, ifølge dem som kjente ham best. Etter at han døde ble det funnet en mengde reseptbelagte, narkotiske legemidler hjemme hos ham.

Avisa MinnPost i Princes hjemby, Minneapolis, skrev i fjor om «The medicalizaion of America». Eksentriske, menneskelige trekk er blitt noe som krever medisinering. I et samfunn hvor markedet har så stor makt som i USA, blir legemiddelindustrien grådig. Det påvirker både legers og vanlige folks syn på hva som bør håndteres med medisiner.

Doktor Conrad Murray ga Michael Jackson en rekke vanedannende legemidler i løpet av kort tid. Han satte heller ikke ned foten da superstjernen ba om en stor dose propofol for å få sove. Medikamentet er ikke godkjent som sovemedisin, og skal ikke gis utenfor sykehus. Det er vanskelig å se for seg at dette kunne skjedd i Norge.

Når stadig flere velstående amerikanere dør av overdose, hjelper det ikke å bare slå ned på lurvete doplangere på gata. Da må kritiske blikk rettes mot langt høyere samfunnslag. Som legene, og ledere i farmasøytisk industri.

De fem beste videoene fra MDGs valgkamp

…men først litt om politikk i gamle og nye medier.

I sosiale medier vil politikere heller danse enn krangle.

Før MDG fikk sin første Stortingsrepresentant i 2013, var det ikke lett å slippe til i media. Ved valget i 2007 var min samboer Jarle Fagerheim 1. kandidat for partiet til fylkestinget i Rogaland. Han prøvde å ringe en miljøinteressert journalist i Stavanger Aftenblad. Der foregikk det en debatt om rushtidsavgift. Jarle ville fortelle hva MDG mente. Det var ikke journalisten interessert i å høre.

Litt senere ble Jarle likevel oppringt av avisa. De skulle skrive om de lokale partitoppenes ferieplaner. Det var visst bedre stoff. Jarle skulle til Tyskland for å demonstrere under G8-toppmøtet der. Heldigvis hadde han planlagt å ta tog og buss. Avisa fikk altså ikke slått opp at en MDG-politiker skulle ut å fly.

2007 var også året da Facebook slo gjennom i Norge. Hanna Marcussen startet en Facebook-gruppe for folk som ville stanse norsk oljeutvinning. Jarle fant gruppen, og sendte en melding til Hanna: Er du klar over at det fins et parti som jobber for dette?

Det hadde ikke Hanna tenkt over. Hun meldte seg straks inn i MDG. I 2015 ble hun byråd for byutvikling i Oslo. I mellomtiden markerte MDG seg sterkt i sosiale medier.

Gamle medier var det verre med. Selv skrev jeg en notis på tre linjer om partiet i gatemagasinet i =Oslo i 2009. Da fikk jeg takkemail fra partiledelsen. To år senere prøvde jeg å få en kronikk om MDG på trykk i en avis. Det gikk ikke, men jeg publiserte den selv på Dagsavisens portal Nye Meninger. Derfra spredte den seg gjennom blant annet Facebook, og fikk tusenvis av klikk.

Etterpå ble jeg bedt om å skrive en uhøytidelig tekst til en brosjyre for MDG-medlemmer. Den startet slik:

2011 var et godt år for MDG. Under landsmøtet i Trondheim kunne Dagsrevyen bekrefte at medlemmene virkelig strikker sine egne klær. Bare et halvt år senere ble media igjen interessert, da partiet dyrket sin egen valgkampbod i Oslo.

Tradisjonelle medier var mest opptatt av kuriositeter ved MDG. Den som ville vite noe om politikken, hadde mer nytte av sosiale medier.

I 2013 skrev Andreas Wiese i Dagbladet: «Valgkampen er ikke lenger like dominert av den tradisjonelle fjernsynsdekningen. I 2005 var det 51 prosent som oppga TV som sin primærkilde til informasjon før valget. I 2009 sank tallet til 36 prosent. Det vil neppe stige i 2013. Valgkampen har spredd seg til sosiale medier».

Selv har jeg ikke sett en hel politisk TV-debatt på årevis. På TV drukner politikken ofte i avbrytelser og krangler. De to største partiene får mye mer oppmerksomhet enn alle andre. Det handler om å «vinne debatten», altså få høyest terningkast i en viktig avis neste dag.

Til gjengjeld har jeg lest partiprogrammer, og fulgt forskjellige politikere i sosiale medier. Nå lager partiene sine egne videoer. Ofte er de både mer opplysende og mer underholdende enn TV-innslag. Her er mine fem favoritter fra MDG så langt i valgkampen.

Dessverre får jeg ikke embed’et video fra Facebook i WordPress.com, så du må klikke på linken. 

5. plass: Rasmus møter Lofot-fisker
Den triveligste videoen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

4. plass: Hvis dyrene kunne stemme, ville de ikke valgt lakselus
En av flere videoer hvor dyrene har begynt å snakke.

3. plass: Rasmus venter på bussen i Akershus
Høydepunkt: Når han tar fram selfiestanga.

2. plass: Lage Nøst debatterer så motstanderne begynner å klappe
Denne er fra 2016, men blir mye delt nå. Mye gøyere enn partilederdebatt.

1. plass: Hva mener de grønne om annet enn miljø?
Musikkvideo, spilt inn på kontoret og landsmøtehotellet.