Nå vil vi være antisupre

I verdens rikeste land kan livet fort bli en konkurranse om å være suprest. En trebarnsmor fra Drammen er i ferd med å snu trenden.

Gjennom ti år med gatemagasinet =Oslo har vi hatt mange gode hjelpere. En av dem er frilansjournalist og forfatter Kristine Storli Henningsen. Hennes hjertesak er livet bak fasaden. Da hun ble mor så hun seg lei på å følge oppskriften, og late som om alt var supert. Hun var ikke deprimert, men heller ikke så sorgløs og vellykket som folk rundt henne. Trodde hun.

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Foto: Nils Skumsvoll/Forfatterkatalogen

Trebarnsmoren startet bloggen Antisupermamma, og brettet ut feilene sine. Hun bakte aldri. Hagen så ut som en jungel. Iblant ønsket hun seg bare bort fra barna. Kristine fryktet kritikk, men fikk tusenvis av følgere på Facebook. Folk la ut om sine egne feil. Folk takket henne for at hun tok initiativet.

«Da skjedde det utrolige», sa Kristine til media. «Sårbarheten gjorde meg sterkere. Det er noe magisk med ekthet i et samfunn der mange bruker uendelig mye tid, krefter og penger på å forstille seg».

Kristine hadde fått blod på tann. På foreldremøte i barnehagen traff hun virkelighetens Barbie og Ken. En mor og en far som så helt strøkne ut. De hadde flotte karrierer, og meldte seg til foreldreutvalget. Kristine kom i prat med den perfekte moren, og sa:

«Vet du hva? Jeg synes hele permisjonstiden har vært ganske vanskelig». Da sprakk Barbies ansikt. Hun ville bli med Kristine hjem. Den perfekte moren hadde slitt med kolikkbarn, og mer til. Det samme gjentok seg hver gang Kristine konfronterte et vellykket menneske. Alle strevde. I tillegg strevde de med å skjule at de strevde.

Kristine studerte gestaltterapi, og lærte et nytt ord. Introjeksjon betyr å ta ukritisk til seg normer vi påføres utenfra. Alt dette vi «må» og «bør» gjøre, tenke og føle, kalles introjekter. Når svigermor maser om at du «må» stryke bunadsskjorten din er det hennes behov, ikke ditt. Gi henne strykejernet! råder Kristine.

I boka «Antisuper» skriver hun om sin kamp med introjektene. Hun byr på seg selv som aldri før. Hennes første ektemann var rusavhengig. Den beste venninnen hennes døde tidlig. Den ene sønnen falt utenfor sosialt. Historiene kunne vært triste, hvis målet var det feilfrie. For Kristine er det ekte livet viktigere. Da får humoren også plass.

En kartlegging av sosiale normer i 33 land ble publisert i tidsskriftet Science i 2011. Norge hadde de strengeste normene av alle vestlige land i undersøkelsen. Vi lå på nivå med Pakistan og Malaysia. Vi har svært klare krav til hvordan vi skal opptre i ulike situasjoner. Vi «straffer» hverandre lett for avvikende atferd. Vil vi ha det slik?

Mye tyder på at vi er lei. Vi valfarter til mer avslappede land i Sør-Europa. Mange elsker Kristines antisupre budskap. Enda flere følger =Oslo på Facebook. Når en Erlik-selger viser seg sårbar og uperfekt der, hagler hjertene i kommentarfeltet. Paradokset er at folk som prøver å være perfekte for å bli likt, er vanskeligere å bli glad i.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det som er viktigere enn å være voksen

Jeg har jobbet med =Oslo i ni år. Blant de sterkeste minnene mine er et utendørs julebord og en klem fra en drapsmann.

Kent&Clas

I 2006 kom jeg til =Oslo for å skrive. Jeg følte meg ikke så voksen at jeg leste stillingsannonser og søkte på ordentlige jobber. Dessuten fantes det knapt journalistjobber på FINN. Sommeren før hadde jeg begynt å kjøpe gatemagasinet. Plutselig lå det i hendene til tidligere tiggere. De hadde heller ikke søkt på jobben. Det skulle tatt seg ut om folk med CV-en full av innbrudd, prostitusjon og dopsalg søkte jobb.

=Oslo-selgerne hadde løpt til jobben. Ryktet gikk om at de bare kunne komme og få selgerkort. Ingen ba om kopi av vitnemål og attester. Ingen målte personligheten deres langs fem akser. De møtte ingen headhunter med slips og korrekt hårklipp. Hos =Oslo møtte de folk med uryddig sveis, som dro fram gitaren i tide og utide. Folk med feil utdanning fra rare kunstskoler og forsøksgymnas. Ildsjeler som hadde holdt liv i dem på gata. En greker med byråkratiangst, og en vernepleier med egen filmfestival.

Jeg kom ikke til en skrivestue. De som jobbet med =Oslo, ble selgernes høyre hånd. De tok imot posten til folk som manglet adresse. De plastret folk som blødde, og hørte på folk som aldri ble ferdig med å fortelle. Noen fortellinger havnet i bladet. De historiene som har gjort størst inntrykk på meg, handler om barnemishandling. Her er to av dem.

Det var snart jul, og =Oslo-selgerne Kent og Clas var hjemløse. Vi ba «Mr. Grünerløkka» Jan Vardøen om å lage julebord for dem. Kokken og restauranteieren tok med seg stormkjøkken. Fotografen og jeg kjøpte engangsgrill. Midt på Youngstorget dekket vi et bord med hvit duk. Bare hovedpersonene manglet. Vi fant dem i Operapassasjen like ved, hvor de lå og sov. Kent og Clas pleide å spise cornflakes. De var lette å be når vi lokket med kalkun. Men først kom det rakørret og røkelaks på bordet.

Clas var forsiktig med den ukokte fisken. Bestevennen Kent skjønte godt hvorfor, og forklarte:

«Grunnen til at Clas ikke spiser så mye av fisken, er at stefaren hans slo ham med hageslange og beltespenne og tvang ham til å spise rå fisk. Han var fire år da han begynte, og 13–14 da han slutta. Men han spiste et stykke av fisken din, Jan. Det skal du være stolt av. Denne fisken er rå på en human måte.»

«Beste røkelaksen jeg har smakt i mitt liv», sa Clas.

Den andre historien, fikk jeg inne hos =Oslo i Skippergata. En annen hjemløs selger fortalte:

«En gang var jeg og broren min alene hjemme. Det sto to flasker brennevin i skapet. Vi tok halvparten av hver, og fylte på med vann. Da pappa oppdaga det fikk vi utrolig mye juling, og beskjed om at vi ville bli slått ihjel neste gang. Ofte banka han mamma også. En gang knuste han telefonen i veggen så jeg og broren min ikke skulle ringe etter sykebil. Vi bar mamma ned i veien og stoppa en bil. Da var jeg åtte.»

Denne selgeren ble i tillegg mobbet på skolen. Da han sa det til faren sin, ble han slått ned. Det var siste gang han sa fra om noe vanskelig. Han lærte å slå istedenfor å snakke. I ungdommen traff han ei jente som han flyttet inn hos. Det viste seg at hun hadde en annen kjæreste. Kjæresten kom på besøk med kniv og hagle. Utenfor huset lå en lang gjenstand som unggutten forsvarte seg med. Han slo litt for hardt, og ble drapsmann.

«Jeg blir aldri ferdig med å sone,» sa =Oslo-selgeren til meg. Han satt nesten åtte år i fengsel. Da han kom ut, tok en kvinnelig slektning av drapsofferet kontakt med ham.

«Takk skal du ha,» sa hun. «Han du drepte, hadde misbrukt meg siden jeg var liten».

Da selgeren hadde fortalt hele historien, spurte han om han kunne få en klem. Det var øyeblikket jeg aldri vil glemme. Ordet «drapsmann» fikk aldri samme klang igjen. Når jeg hører det nå, setter hjernen av plass for en større historie. Den hopper ikke rett til fordømmelse. Dessuten lurer jeg på hva =Oslo-selgerens far og mannen han drepte hadde opplevd som barn.

Samme år som =Oslo ble født, skjedde et annet under i medielandskapet. Aftenposten viet en hel side til ungdoms synspunkter. «Si ;D» trykket brevene deres hver dag. I denne spalten har jeg lest noe av det viktigste som er sagt i norske medier det siste tiåret. En anonym innsender skriver:

«I dagens samfunn har vi veldig mye fokus på barn og hvor sårbare de er, men derimot ikke på dem som ble skadet som barn som nå er blitt voksne. De blir ofte sinte, triste og frustrerte, men vet ikke hvordan de skal håndtere det. Og så møter de voksenpsykiatrien som er veldig opptatt av å ansvarliggjøre. Men hvordan kan du ansvarliggjøre en voksen på 25 år som har verktøykassen til en niåring følelsesmessig?»

Mange Erlik-selgere mangler den voksne verktøykassa. Det kan være vanskelig i møte med samfunnet. For oss som jobber med dem, kan det være befriende. Vi lærer at empati er mye viktigere enn å oppføre seg «korrekt» og voksent. Arbeidsplassen Erlik har en takhøyde som er sjelden i vårt samfunn. De rusfrie trenger heller ikke å late som de er perfekte og usårbare.

Her ligger nok noe av hemmeligheten bak bladets suksess. Kundene kan droppe fasaden når de møter selgerne våre. De kan være seg selv. Mange har betrodd seg til selgere om sine egne «feil». Det kan være ensomhet, sykdom, sorg eller rusproblemer. I bladet har alle slags mennesker fortalt om livet bak fasaden. I 2009 intervjuet jeg komiker og forfatter Jon Schau. Han snakket om ulempene ved å måtte være altfor voksen:

«Å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler. Voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Hei kulturfjes, hvilket annet yrke ville du hatt?

Mange vil bli «noe med media», eller noe med kultur som syns i media. I =Oslo har jeg intervjuet en haug med kjente kulturfjes, og spurt: Hvis du skulle hatt et annet yrke – hvilket? Her er det bare å la seg inspirere, for i media er det ganske fullt.

sucesscarrot

Kari Svendsen, banjokjendis
– Arkitekt og/eller byplanlegger. Der er det mye å ta tak i!

Ingrid Gjessing Linhave, programleder
– Jeg er veldig glad i håndarbeid, så skredder kunne kanskje vært noe.

Ane Dahl Torp, skuespiller
– Jeg har oppdaget at politi er drømmejobben for meg.

Are Kalvø, komiker
– Det hadde vore morsomt å ha eit yrke mange ikkje er sikker på kva er, berre for å sjå reaksjonane når eg presenterer meg på fest og seier kva eg driv med. «Hei, eg heiter Are, eg er bøtker,» for eksempel.

Ellen Horn, skuespiller
– Jeg har alltid drømt om å bli jordmor. Å ha som jobb å ta imot nye menneskebarn må være stort.

Sarah Natasha Melbye, programleder:
– Skulle jeg bytte bransje helt, ville jeg jobbet med blomster og planter! Det har alltid fascinert meg, og jeg skulle gjerne lært mer om det.

Rita Eriksen, artist:
– Som barn ville jeg bli sykepleier, og jeg tror jeg kunne ha blitt en god jordmor. Da hadde jeg ivret for flere hjemmefødsler, noe jeg selv har hatt to ganger.

Tom Egeland, krimforfatter:
– Håndverker? Jeg elsker å mure og innbiller meg at jeg har et lite talent for det. Å forme noe med hendene – noe som i utgangspunktet er mykt og elastisk, og som så stivner til noe steinhardt og bestandig.

Trine Grung, programleder, blogger m.m.
– Jeg måtte ha jobbet med barn og ungdom. Jeg elsker å snakke med unge mennesker i en vanskelig fase i livet. Få dem til å se lysere på tilværelsen, og løse opp i knutene. Da er jeg i mitt ess og jeg får ufattelig mye energi av det.

Levi Henriksen, forfatter
– Drømmejobben min har alltid vært å bli postmann. Fortsatt har jeg en ambisjon om å bli postmann når jeg blir stor. Selv i disse elektroniske tider er det noe heltemodige over disse menn og kvinner som går fra dør til dør for å overlevere diverse budskap. Verdens nest eldste yrke, er det ikke?

Atle Pettersen, artist
– Hvis jeg ikke var artist ville jeg jobbet som musikkterapeut. Jeg liker å jobbe med mennesker. Og det å kunne hjelpe mennesker gjennom musikk virker veldig bra!

Christer Torjussen, komiker
– Jobbe med psykisk utviklingshemmede. Det ga meg mye før i tiden, og ville sikkert tilført livet mitt enda mere i dag.

Tor Åge Bringsværd, forfatter og Nasse Nøff-venn
– Lærer i småskolen. Å undervise i første og andre klasse må være det rene eventyr. Er man lærer på andre klassetrinn enn de to første, vet man egentlig ikke hva som siver inn og hva elevene får ut av timene. Men i småskolen, der er man en skikkelig «bonde», der opplever man både å så og høste!

Geirr Lystrup, visesanger
– Tømrer. Jeg har stor respekt for dem som lager hus for folk.

Silje Nergaard, artist
– Jeg ville jobbet med hendene. Tegne, sy, lage skulpturer.

Gro Dahle, barnebokforfatter
– Jeg skulle gjerne ha jobbet i parkvesenet og raket løv eller planet blomster eller klippet plenen. Trær er forutsigelige og tydelige. Jeg vet hvor jeg har trær. Mens alt menneskelig er uberegnelig og omskiftelig, noe jeg blir stressa og urolig av.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bloggpost

Hvem vil grave fram de gode nyhetene?

Tenk om journalister begynte å grave i uvanlig gode hendelser, og avsløre hvordan de kunne skje.

Å grave i snusk og avsløre forbrytere er politiets oppgave. Likevel liker journalister å gjøre jobben. Å fordype seg i det uvanlig negative er en selvfølge i journalistikken. Hvorfor er det ikke like naturlig å granske det som går overraskende bra? Da kunne vi ha lært hva som skal til for at det kan gå bra.

På Erliks nettside forteller vi om =Oslo-selger Ståle, som stjal mange penger fra en eldre dame. Hun reagerte ikke med forakt. Hun trodde det fantes en annen Ståle, bak den desperate handlingen. Hun behandlet ham som den godgutten hun ønsket at han skulle være. Da ble det mye lettere for ham å være slik. Ståle og 85-åringen ble gode venner. De betydde mye mer for hverandre enn en full lommebok. Senere hjalp Ståle en annen dame som ble ranet.

Mange av selgerne våre i =Oslo har en kriminell fortid. Det betyr ikke at de var uforbederlige. Kanskje kjente de ingen lovlydige folk som inkluderte dem i sitt miljø. Kanskje var de sviktet gang på gang helt fra fødselen. De manglet motivasjonen til å gi noe godt tilbake til verden. Ved å selge Erlik endrer de tankegang. De blir tildelt en ny rolle, ikke minst av kunder med positive forventninger. Også i skolen ser vi at forventninger skaper resultater. Ressurssvake elever oppnår mer når det ventes noe bra av dem, enn når forventningene er dårlige.

«En vakrere verden er mulig» heter en ny bok. Forfatteren Charles Eisenstein gir oss godhetssjokk fra virkeligheten. Som historien om Christian Bethelson, alias General Leopard. Han var en grusom, voldelig opprørsleder under borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. Da krigen tok slutt, lette han etter en ny krig. På vei til Elfenbenskysten kjørte bilen seg fast. En gruppe fredsaktivister sto fast i den samme gjørma. De kalte seg The Everyday Gandhis. Bethelson ble interessert i samtalen deres. Han sa hvem han var, og trodde aktivistene skulle slå ham. Han ble svært overrasket da de omfavnet ham isteden. Den arbeidsløse krigeren ble med i gruppen, og viet seg til fredsarbeid.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», om The Everyday Ghandis.

Fra dokumentarfilmen «The Fight To Forgive», av The Everyday Ghandis.

Hadde aktivistene møtt generalen med hat, kunne han ikke identifisert seg med dem. Han ville bare fått bekreftet sin krigerske identitet. Å «hate vekk» det vi ikke liker virker dårlig. Krigen mot terror skaper mer terror. «Krigen» mot narkotika har gjort smuglerne bedre organisert, og flinkere til å smugle. Å jage rusavhengige løser heller ingenting. Hvorfor fortsetter vi med hatefulle tiltak som ikke virker? Er vi blitt avhengig av å se på oss selv som den gode part i en konflikt? Er det blitt viktigere å beholde selvbildet vårt enn å løse problemet? Trenger vi fienden for å føle oss gode, og kampen for å føle at vi gjør noe viktig?

Mediene er fulle av skurker og ofre, hat og krig. Charles Eisenstein viser vei ut av tvangstanken om «oss og dem», de gode og de onde, uten å gi oss identitetskrise. Han bygger en filosofi rundt det som fungerer bedre. Det havner neppe på forsiden av en avis, men det kan dra oss ut av gjørma i vårt eget hode.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

De sminker bort politikken


Når politikere høres ut som PR-folk, vet vi ikke hva vi stemmer på.

Nylig intervjuet jeg Per Fugelli. Han snakket om sine grunnverdier, som han blir både hyllet og drapstruet for. Professoren har ingen PR-rådgiver som stapper bomull i munnen på ham. Det har mange politikere. I 1997 ble Tony Blair statsminister i Storbritannia. Etter fire år hadde antall medierådgivere og politiske rådgivere øverst i departementene økt fra 350 til 3700. Blair snakket så ullent at han kunne tolkes i alle retninger. I Norge bruker offentlig sektor over en milliard kroner årlig på PR-råd. Tendensen peker rett opp, ikke minst i politikken. Det var ikke slik da Per Fugelli var ung. Hvis han vokste opp i dag, ville han kanskje vært mer opptatt av hva som var lurt å si.

Er reklamebransjen blitt hele samfunnets forbilde? Reklamen kan ikke si sannheten: «Her har du en dyr veske som ble sydd av sultne barn for småpenger. Overprisen du betaler går i lomma på oss høytlønnede reklamefolk. Vi forteller deg hvor kul veska vil gjøre deg. En gang var vesker med dette navnet et kvalitetsprodukt. Men det er lenge siden, omtrent da Per Fugelli var ung.»

greenwashing

Reklamer er fulle av glade mennesker i grønne omgivelser. Politikere maler lignende bilder med ordene sine. De sier at en ny seksfeltsvei mellom Oslo og Asker ikke vil gi mer biltrafikk (selv om gamleveien beholdes). Bare busser og sykler får lyst til å kjøre mer. De sier at Norge har verdens reneste olje. De forteller ikke at det krever mer ressurser å hente olje opp fra havbunnen i Norge enn fra landjorda andre steder.

Folkets verdier er ikke så verst. De vil ha vesentlige ting som tilhørighet og trygghet. Det gjelder både de som kjøper dyre vesker, og de som stemmer ved valg. Det vet PR-folk. De får olje til å virke miljøvennlig, krigsdeltakelse til å høres ut som fredsarbeid og vesker til å spille en sosial rolle.

Reklamen fremstiller ting som om de bare hadde fordeler. Det gjør også dagens politikere. De innrømmer sjelden at ett veivalg går på bekostning av et annet. I 1977 var det annerledes. Da sa Høyres nestformann Lars T. Platou: «Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet. De økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Ingen PR-rådgiver ville godkjent noe slikt. I dag sier ingen ledende politiker at Norges økonomi skal underordnes noe som helst.

Hva om politikere fortalte den usminkede sannheten om egen politikk? Vi ville blitt mer engasjert. Reklame spoler vi helst forbi. Når folk virker mer interessert i popstjerner enn i politikere, kan det skyldes at stjernene er ærligere. Da jeg intervjuet Alexander Rybak i =Oslo, tordnet en PR-rådgiver i Nettavisen: «Noen må stoppe Rybak». Artisten sa ikke et vondt ord om andre. Han snakket bare litt for sant om egne svakheter: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro. Jeg er en sånn som blir veldig fort fristet.»

Sannheten om ulike politiske partier pakkes inn i samme PR-opplegg. Grunnverdiene sminkes bort, mens politikerne krangler om bagateller. Vi vet ikke hva slags politikk vi stemmer på. Vi får mer lyst til å stemme i Idol.

3 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Landet der Gud er kul

Hvorfor er den amerikanske guden så mye mer populær enn den norske?

«Er religion viktig i ditt dagligliv?» spurte Gallup. Ja, svarte 65 prosent av de spurte i USA, men bare 20 prosent i Norge. God Gave Me Style rapper den barske superstjernen 50 Cent. «Er ikke Gud den kuleste?» spør talkshowdronning Oprah Winfrey i et program om bønnens kraft. Indremedisineren Larry Dossey er gjest. Han samtykker til Guds uendelige kulhet.

godblessamerica«To God be the glory», twitrer popdivaen Rihanna, mens Beyoncé sier til The Sun: «Gud er min største styrke. Jeg ber hver dag». Unge amerikanere blogger om sitt hellige idol. Amanda fra St. Louis, Missouri skriver: «Det var kult i kirken i dag. Det var en av disse «reis deg og snakk om hva Gud gjør i livet ditt»-seansene. Gud er kul.»

Når hørte du sist en norsk trendsetter prise Gud? Hvordan ble den amerikanske guden så kul? USAs grunnlov sier at staten skal ligge unna religion. Ingen skattepenger går til trossamfunn. Offentlig skole har ikke religionsundervisning. Menighetens medlemmer må etablere, drifte og vedlikeholde kirken, samt lønne ansatte. Dermed må kirken gi folk det de vil ha. USAs kirker rommer alt fra sport og kultur til aktivisme av alle slag. Noen kirker, som den episkopale, synes både homoekteskap og transseksuelle prester er helt kult.

De høyt utdannede foretrekker moderate kirker, som følger sosialliberale strømninger i samfunnet. Konservative kirker har flere fattige medlemmer, og er flinkere til å tilpasse seg lokale forhold. Mange gir og får velferdstjenester gjennom kirken. Amerikanske kirkegjengere gjør mye mer frivillig arbeid enn ikke-gjengerne, skriver samfunnsforsker Robert Putnam.

En jeg kjenner kom hjem fra USA med stjerner i øynene. Han er for lengst utmeldt av den norske statskirken. Nå hadde han testet tilbudet til First Unitarian Church i New York. Der ble store, eksistensielle spørsmål utforsket i en atmosfære av aksept og undring. Nyskrevne tekster ble sunget til gamle salmemelodier. Samtidens sosiale spørsmål sto høyt på agendaen. Etterpå var det kirkekaffe, og lett å komme i kontakt med folk.

«Det opplevdes veldig relevant for mitt liv og vårt samfunn,» sa gjesten fra Norge. «Samtidig var seremonien svært høytidelig». Unitarismen gir individene ansvar for å tolke sin egen tro. Sannheten kan ikke uttrykkes i dogmer. Den må oppleves, og er alltid under utvikling.

Hva er vitsen med kirker som gjør som de vil? Vel, det er vanskelig å påvise at én tro er sannere enn en annen, i objektiv forstand. Men at tro påvirker livskvalitet, er godt dokumentert. Psykiatriprofessor Harold G. Koenig har analysert 2500 studier av tro og helse. Religiøse og spirituelle mennesker har flere sosiale forbindelser, lever sunnere og lengre, og er mindre depressive enn ikke-troende. De føler mer takknemlighet, kjærlighet og mening med livet.

Da kan folk like godt tro på den kuleste guden de kan forestille seg.

5 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Nå handler det om liv eller død

Slik det ser ut nå, vil jordas temperatur øke med 5 grader innen 2100. Det vil ta knekken på oss. Per Hjalmar Svae forklarer hvordan vi kom hit, og hvordan vi kan snu.

Nivået av klimagasser i atmosfæren er høyere enn på 800 000 år. FNs siste klimarapport slår fast at menneskeskapte utslipp er hovedårsak til oppvarmingen siden 1950-tallet. For å nå målet om maks 2 graders økning, må karbonutslipp ned med 40–70 prosent fram til 2050. Men fortsatt øker utslippene. Siden årtusenskiftet har de økt med over 3 prosent årlig i snitt. Samtidig blir verden fattigere på skog og andre økosystemer som «spiser» karbondioksid.

svaebokPer Hjalmar Svae er siviløkonom og forfatter av boka «Løsningen er grønn». I 20 år underviste han i blå og rød økonomi ved Handelshøyskolen BI. Ingen av teoriene viste vei ut av oljealderen. Han så behovet for en grønn økonomi. I dag er han seniorrådgiver for miljøvern i Hordaland fylkeskommune. Han forklarer hvorfor det er vanskelig å unngå klimakatastrofe, og hvordan vi likevel kan klare det.

Tidligere har vi klart å løse miljøproblemer som sur nedbør og hull i ozonlaget. Hvorfor er det vanskeligere å få ned utslipp av klimagasser?
– Sur nedbør ble vi kvitt gjennom renseanlegg, uten å endre den økonomiske veksten. Hullet i ozonlaget ble vi kvitt ved å fjerne KFK-gasser fra kjøleskap og annet, uten å endre den økonomiske veksten. Nå rammer miljøproblemet selve veksten og kjernen i industrisamfunnet – den fossile energiforsyningen. Vekst er en selvfølge for både røde og blå politikere. Men jordkloden er ikke ubegrenset stor. Derfor er det umulig med grenseløs vekst. Fossilalderen er en svært kort periode: drøyt to hundre år med billig, lett tilgjengelig og lett anvendelig kull, olje og gass. I dag står dette for 80% av global energiforsyning.

Har hele samfunnet havnet i «luksusfellen»? Å bruke opp naturressurser som ikke kan fornyes er vel nesten som å leve av forbrukslån?
– Ja, det er ikke bærekraftig. Når en bedrift låner penger i banken, må det bokføres som lån. Å bokføre lånte penger som gevinst er svindel. Men når bedriften låner olje fra naturen og selger den, blir det bokført som ren gevinst i regnskapet. Det som ser ut som en kjempegevinst er egentlig et lån som ikke betales tilbake. Tradisjonell økonomisk teori handler om produksjon og fordeling. Den overser miljøet. Naturverdier bokføres ikke slik som pengeverdier. Det fører til overforbruk av natur. Også fornybare ressurser gjøres til avfall raskere enn avfall kan resirkuleres tilbake til ressurser. Det er like dumt som om bonden skulle spist opp såkornet til neste års avling. Bare mellom 1975 og 2000 regner man med at 18 % av jordas dyrkbare mark gikk tapt.

Hva er feil med det økonomistudenter lærer i dag?
– Økonomien er ikke integrert i naturens kretsløp. Vi må gå fra en vekstøkonomi til en stabil kretsløpsøkonomi. Da må vi utvikle gode systemer for miljøregnskap. Tidligere har vi brukt mye krefter på å utvikle gode systemer for finansregnskap. Nå må vi skape en økologisk og sosial markedsøkonomi. Ved å endre aksjeloven og regnskapsloven kan man kreve at bedrifter rapporterer og styrer etter en tredelt bunnlinje. Det vil si miljøansvar og sosialt ansvar i tillegg til økonomiske forhold.

Du snakker ikke om et helt nytt økonomisk system, men en forbedring av det vi har?
– Jeg er ikke imot markedsøkonomi. Den må bare ikke gi fortrinn til de som bringer utviklingen i gal retning. Det må bli slutt på at det er gratis å forurense! En global CO2-skatt vil føre til at ren og fornybar energi fases inn i økonomien, fordi det blir billigere enn fossil energi. Vi må styrke konkurranseevnen til produsenter som tar miljøansvar og sosialt ansvar. Et sertifikat kan vise hvor ansvarlig en virksomhet er. Norge, og helst hele EU, kan nekte å importere varer fra uansvarlige produsenter. En grønn økonomi er uansett mer lokal og nasjonal. Det reduserer transport og klimagassutslipp. Denne økonomien er også mer stabil, fordi den er mindre avhengig av internasjonale konjunkturer.

Hvordan får vi folk flest til å handle mer miljøvennlig?
– Det nytter ikke å mase på folk. Vi må få tiltak som gjør det lønnsomt å være miljøvennlig. Inntekt kan skattlegges mindre, mens miljøbelastning, ressursbruk og overforbruk skattlegges mer. Da vil bedrifter, organisasjoner, kommuner og husholdninger velge mer miljøvennlige alternativer. Mye kreativitet vil bli brukt til å skape nye, grønne løsninger. Et eksempel er programvare for samkjøring, som Statens Vegvesen og Hordaland fylkeskommune utvikler nå. Alle kan se at «uteplassen» på veiene er full i rushtiden. Men innvendig har bilene masse ledig kapasitet. Se for deg en rushtidsavgift på 100 kroner dagen. Jo flere passasjerer du har med i bilen, jo mindre koster det å passere bommen. Med en app på mobilen kan du tilby eller etterspørre reiser med bil. Senere kan systemet kobles til registrering av bompasseringer. Slik blir køene borte uten at vi må bygge ut veinettet.

Et grønt samfunn kan også trenge en ny kultur, med andre verdier i sentrum?
– Ja, vi må ikke la pengeverdier telle mer enn naturressurser og menneskelige behov. Det betyr ikke at vi skal slutte å jobbe og tjene penger. Å skape et bærekraftig samfunn krever arbeid i seg selv. Vi trenger nye arbeidsplasser innen miljøteknologi, avfallsbehandling og så videre. Samtidig må vi få mer livskvalitet ut av mindre forbruk. Vi må samarbeide og dele mer, slik at færre enheter produseres og konsumeres. Poenget er at grønne verdier vil øke livskvaliteten. Når vi må dele mer på ting, pleier vi sosiale relasjoner. Lavere forbruk gir mindre livsstilssykdommer som overvekt, allergi, kreft og hjerteinfarkt. Når vi slutter å dyrke materielle verdier på bekostning av indre behov, får vi bedre psykisk helse. Og fins det noe mer meningsfullt enn å løfte seg selv og menneskeheten til et nytt utviklingstrinn?

Hva skjer om vi ikke klarer løftet, og jordas temperatur øker med mer enn 2 grader?
– «Verdens matvaresikkerhet er truet», sier FNs klimapanel tørt i sin siste rapport. Går man inn i bakgrunnsforskningen, viser klimamodellene at det blir alvorlig eller ekstrem tørke i alle verdens kornkammere ved slutten av dette århundret. Det skjer om klimautslippene fortsetter å øke i samme takt som nå. Ekstremvær vil ødelegge infrastruktur, boliger, fabrikker og byer. I verste fall blir det rå kamp om vann, mat og energi, med folkevandringer, konflikter og kriger som følge. Verdens befolkning har økt fra 1,65 milliarder i 1900 til 7 milliarder i dag. Vi har økende ressursbehov, men synkende tilgang på ressurser. Ressursklemmen vil nærme seg et krisepunkt. Når det skjer, forsvinner friheten vår.

Jeg intervjuet Svae til gatemagasinet =Oslo, januar 2015.

Legg igjen en kommentar

Filed under Temaartikkel

Her er e-boka du har ventet på (i hvert fall jeg)

Jeg utga «Inniverset» på Gyldendal i 2001. Papirboka er utsolgt fra forlaget, men Ark har noen få eksemplarer på lager. E-boka selges i alle nettbokhandler, for eksempel her.

inniversetcover

Anne kjemper en desperat kamp for ikke å bli sett sammen med den minst populære jenta i klassen, den tykkfalne Berit Holte. For Anne og de fleste av klassekameratene, er det umulig å være seg selv. De må være kule.

Håpet heter Anneli og er vikarlærer. Hun klarer å se inn til inniverset i Anne og noen av de andre elevene som er iferd med å bli usynlige. Etter hvert blir hovedpersonens tanker mer avanserte. Sammen med Anneli forsøker hun å få klarhet i et univers av lysende stjerner, usynlige atomer og svarte hull.

«Inniverset» er skrevet med språket til en 11-13 år gammel jente. Voksne lesere kan lettere se humoren i dette. Lesere som var unge på begynnelsen av 90-tallet, vil kjenne igjen mange kulturelle referanser. De som er unge i dag kan verdsette boka av andre årsaker. Aftenposten skrev: «Unge jenter i 12-13-årsalderen vil garantert kjenne seg igjen i Annes forvirrende tankeverden. Samtidig som hun prøver å orientere seg i venneflokken, grubler hun over livets store mysterier.»

Da boka kom, var den anbefalt litteratur i lærerudanningen. «Denne boken er obligatorisk for lærere i 5. klasse,» skrev Bergens Tidende. (I dagens skolesystem blir det 6. klasse). Den mangeårige skoleaktivisten Mosse Jørgensen skrev: «Det jeg er sikker på, er at alle lærere burde lese den. Da ville de få vite noe om barnas bitre virkelighet under overflaten.»

Sitater fra anmeldelser:

«Inniverset er en svært morsom bok. Den er tragikomisk på nivå med Gummi-Tarzan. Den er klarsynt som Maria Gripes Elvis. I tillegg er den full av håp om at det vil bli mulig å være seg selv.»
Bergens Tidende 

«En spennende og ærlig bok som sier mye om hvor utmattende og tøft det kan være på jentefronten til hverdags.»
Aftenposten

Terningkast5«Med Inniverset framstår Kari Bu som en uvanlig lovende forfatter. Hun viser en flott evne til å registrere og skildre den ytre og indre maktkampen i en jenteflokk, samtidig som romanen får et ganske originalt preg gjennom utformingen av innivers-begrepet.»
Hamar Arbeiderblad (terningkast 5)

«På mange måter dreier dette seg om kampen mellom de gode og de onde kreftene i mennesket – også dette et tradisjonelt litterært tema, men Kari Bu gir denne kampen ny kraft – en kraft som absolutt løfter stoffet.»
Gjengangeren

«Her er mykje å glede seg over, både språkleg og i dei skarpt sansa situasjonsrapportane frå familieliv og venneflokk.»
Gudbrandsdølen Dagningen

Det er som om hun kryper inn i barnas personligheter og finner ord for deres tanker – de forvirrede og hjelpeløse tankene. Hun får iallfall meg til å kjenne igjen min egne følelser i 10-11 årsalderen. Følelser fra en virkelighet som jeg ikke har kjent på siden den gangen jeg selv var i en begynnende pubertet.
Mosse Jørgensen, Forum Ny Skole

Jeg likte denne boka og leste den med stor iver. Språket er godt, personene er fengslende, og man har alltid lyst til å lese videre.
Ungdomsmagasinet K3

Dette er en meget troverdig beretning fra det minefeltet en skolehverdag kan være. Kari Bu har på en utmerket måte klart å overføre Anne og hennes skolekameraters talespråk til skriftspråket. En meget god debutbok om mobbing, vennskap og forelskelse.
Vestfold Fylkesbibliotek

Her kan du lese alle anmeldelser i fulltekst.
Første kapittel av boka kan du lese her.


Kronprinsen har lest den, mer om det her.

8 kommentarer

Filed under 90-tallet

Gjem lekene og tøm timeplanen

Det barn trenger mest, er ikke leketøy og trenere som fritar dem fra å tenke selv.

Kråkejordet barnehage på Gjøvik gjorde et eksperiment. I perioder på inntil to måneder fjernet de alle leker. Ingen barn klagde. De brukte det de fant, og lot som det var noe annet. Pappesker ble båter, og løv ble penger. Barna lot som de var dyr eller andre personer. Når de kunne skape sannheten selv, ble det lettere for mange å leke. Det ble også færre konflikter. Barna ble mer interessert i hverandre enn i ting. De fikk øvd seg mer på empati, vennskap og samarbeid.

Jensvoll barnehage i Bodø har dratt det enda lenger. I oppbevaringsbokser har de korker, tannpirkere, plastrør og lignende. Barnehagen samarbeider med Kreativt Gjenbrukssenter i Salten. Jevnlig tar barna en utflukt for å levere inn materialer og velge nye. Barnehagen melder om færre konflikter og mer kjønns- og aldersblandet lek etter at leketøyet forsvant. Her er ingen «jenteleker» og «gutteleker», slik vanlig leketøy legger opp til. Prosjektet skal vare et år, men barnehagen vil holde på lenger.

«Nå bruker både barn og voksne fantasien i større grad, og en ting kan være tusen leker,» sier avdelingsleder Ellen Johansen til nettstedet barnehage.no. De voksne måtte øve seg på at tingene kunne være hva som helst. For barna var det fortsatt en selvfølge å tenke kreativt.

lekefritt

Fra en lekefri barnehage i Østerrike.

I Mellom-Europa har prosjektet Spielzeugfreier Kindergarten spredt seg. Det stammer fra en tysk forskergruppe som ville fjerne leker fra barnehagen for å forebygge rusavhengighet. Barn som tidlig får sosial kompetanse, utvikler sjeldnere avhengighet. Prosjektet har funnet at barna blir flinkere til å finne egne løsninger og tåle frustrasjon. Når de ikke kan «gjemme seg» bak fancy leketøy, snakker de mer sammen og får bedre selvtillit.

Når vi kjøper oss ferdige løsninger på alt, slipper vi å tenke selv. Det gjelder ikke bare ting, men også organiserte fritidsaktiviteter. Å snøre igjen lommeboka kan gi barna bedre muligheter for utvikling.

Barn trenger flere ettermiddager i uka der de kan leke fritt, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen. Leken blir mye mer variert når barna ikke bare følger trenerens ordre. Problemet er at andre barn er opptatt med trening eller annen fastlagt aktivitet. Den som bare vil leke, kan bli ensom. Kanskje kan foreldre gå sammen om å tømme barnas timeplan?

Barn som alltid dirigeres av voksne, finner ikke på noe når de skal leke selv. Slik er de ikke født. Det er naturlig for menneskebarn å leke mye mer enn andre dyr, fordi de har mye mer å lære. Forskning viser at frilek er særlig viktig for sosial og emosjonell utvikling. Da må vi slutte å lære barn at viktige ting bare kan læres fra dyre dingser og en gjennomorganisert fritid.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Her bør du bo (sier tallene)


Det største spørsmålet er ikke lenger «Hvorfor er vi her?» Det er forbigått av spørsmålet «Hvor skal vi bo?»


Oslofolk,
og de som vil flytte hit, lurer seg skakke på hvor i byen det er best å bo. Når spørsmålet inkluderer barn, vokser det til et monster som glefser etter tall fra nasjonale prøver, elevundersøkelsen, nabolag.no og brukerundersøkelsen for barnehager. Drømmeboligen ligger i rolige og naturskjønne omgivelser nær sentrum. Den er billig og omgitt av skoler og barnehager av topp kvalitet.

Fartshump - gangoverfelt - Ferdigstilte prosjekter 07 - Oslo bok.

Huken naturbarnehage skårer best i byen, med 5,94 av 6 poeng på siste brukerundersøkelse. Problemet er at den ligger ved Ammerud i Groruddalen. Allerede i 1970 kunne media fortelle om dette drabantbyhelvete der følelser blir til betong og ungdom til ulveflokker. I dag forteller media om tall. Ukentlig melder Aftenposten at østkantfolk lever 12 år kortere enn vestkantfolk. Vi får ikke med oss at dette gjelder menn på Sagene (med mange kommunalboliger) versus kvinner i Vestre Aker. Det står ikke i overskriften, og nå som vi har barn har vi kun tid til store skrifttyper og fargerike kart.

Grindbakken skole i Holmenkollen skårer best på nasjonale prøver 5. trinn, med 2,63 av 3 poeng. Aftenposten har vært snille og regnet dette ut for oss. ABC Nyheter gir oss trivselskartet. Vil vi ha glade barn, kan vi heller flytte til Stovner til en brøkdel av prisen. Der står trivselen til 4,7 av 5 på Stig skole, mot 4,6 på Grindbakken. Men toppen av trivsel i Stor-Oslo (4,9) nås langt ut i Lommedalen. Da må vi ha månedskort for Akershus og kjøre buss i 24 minutter bare for å komme til toget i Sandvika.

Så var det tall for bomiljø. På websiden nabolag.no skårer Nordberg søndre høyest i Oslo, med 8,3 av 10 poeng. Dette er snittet for 19 kvalitetsmål, stemt fram av beboere. Jens bodde heromkring før han fikk statsministerbolig. Som barn gikk Jens på Steinerskolen. Kanskje bør våre barn også gå på privatskole, men det fins ikke på Nordberg. Byens beste private grunnskole ligger på Frogner. Det er Max Tau Deutche Schule (2,3 poeng på nasjonale prøver). Dessverre snakker de tysk der. Igjen gjør Stovner samme nytten, der Vestli skole tar 2,33 poeng. Men trivselen på Vestli er under snittet, med 4,0 av 5. Oslo-barna trives nemlig så godt som 4,44 poeng i snitt.

Kulturtilbudet på Nordberg søndre kan ikke måle seg med boligprisene. Det får bare 6,4 av 10 poeng. Kulturen står sterkest i Vika og omegn, men der er turmulighetene helt nede i 5,7. For å gjøre det enkelt, velger vi ett av 30 mulige kryss i søkefiltret på nabolag.no: Livsfase – barnefamilier. Da blir vi bedt om å flytte til Skogen. Det er best kjent som stoppested langt ut på t-banens linje 1 mot Frognerseteren – den bratteste og tregeste linjen. Og dagligvaretilbudet på Skogen får bare 4,6 poeng. Her må vi plukke vår egen sopp og finne ut hvor godt vi trives med det på en skala fra 1 til 10.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Sean trodde han var født ond

Sean Barron fikk diagnosen autisme som barn. Institusjon var uunngåelig, sa legen. Det nektet foreldrene å godta. 

Vel fire år gammel begynte Sean å bruke ord. Men han kommuniserte ikke. Han ramset opp hovedsteder og gjentok fraser han hadde hørt. Alle lyder konkurrerte likt om hans oppmerksomhet. Han kunne ikke filtrere ut de uviktige.

Sean forsto byggesett mye bedre enn mennesker. Han ble rasende når familiemedlemmer ikke kom til bordet i riktig rekkefølge. Han laget regler folk måtte følge for å betrygge ham. Han repeterte spørsmål som: «Hvilken bryter skrur på dette lyset?» og «Hva er hovedstaden i Wyoming?» Han trengte ikke informasjonen, men likte forutsigbare svar. Han slapp blyanter ned på gulvet bare for å sjekke om gravitasjonen fortsatt fungerte.

Tvangshandlingene ble verre med årene. Sean fikk mye refs. Han trodde han var født ond. Han trodde foreldrene hatet ham, fordi de alltid irettesatte ham. De sa at de elsket ham, men kjærlighet var et altfor abstrakt konsept for Sean. Heldigvis fant foreldrene noe som virket. De forklarte ham grunnleggende sosiale regler i detalj. De brukte mye tid på å beskrive ulike situasjoner der samme regel hadde ulik gyldighet. Oppførsel som er grei hjemme, er kanskje ugrei på offentlig sted.

Etter hvert begynte Sean å stille spørsmål ved sin umiddelbare oppfatning. Han sluttet å tro at enhver som var snill mot ham var hans venn. «Vår tenkemåte er så annerledes enn deres. Likevel må vi følge deres regler», skriver han i boka «Unwritten Rules of Social Relationships».

Autister lagrer alle detaljer som løsrevne informasjonsbiter. De vet ikke automatisk hvordan bitene henger sammen. Ikke-autister gjenkjenner en farlig situasjon selv om detaljene skiller seg fra farer de har lært om. Nye inntrykk løper inn der kategoriene er lagret i hjernen. Autisme kan knyttes til manglende eller underutviklede hjernekoblinger. Det er som å ha en million sider med informasjon om ulike emner, uten stikkordsregister.

seanbarronNoen autister er psykisk utviklingshemmet. Andre har normalt intellekt, som Sean. I dag ville han fått diagnosen aspergers syndrom. Barn med asperger fortaper seg ofte i egne prosjekter. De kan relatere til folk som deler deres interesser. Sosialt fellesskap motiverer ikke i seg selv. Barnets interesser kan brukes som en ressurs. En som elsker tog, kan lære lesing og matte med tog-relaterte eksempler. Sean har lært mye. I dag jobber han som journalist i Ohio-avisen The Youngstown Vindicator. Han har kjæreste og gode venner.

Som barn ble selvfølelsen verre for hver gang han mislyktes sosialt. Som voksen har Sean jobbet hardt for å forstå den fremmede kulturen han lever i. Han har tvunget seg til å være vennlig mot folk. Etter hvert som han lyktes sosialt, ble han mer interessert i andre. Pussig nok har han mistet noen av fordelene ved sin autisme: Han er blitt dårligere med tall, datoer og lister. Det er vanskeligere å hente fram informasjon han har pugget. Det er en pris han gjerne betaler.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Når populariteten møter veggen

Før måtte vi regne ut selv hvor kule vi var. Nå får vi løpende statistikk og bruker fritiden til å finpusse profilen.

«Jeg er jammen glad sosiale medier ikke fantes da jeg var 13!»

karibua1014_2

Det hører jeg ofte fra folk på min alder. De samme personene oppdaterer Facebook daglig. Men de har et poeng. Skoleeleven Sigrid Lund Moe skriver i Aftenposten:

«Alt av sosiale sammenkomster blir en bare en unnskyldning for å vise hvor gøy du har det, hvor kul du er. (…) Første prioritering er å dokumentere hvor gøy det er – ikke å ha det gøy. Resten av kvelden går med til intens overvåking av likes.»

Vi over tredve prøver også å være kulest mulig på Facebook. Men jeg slipper å imponere den populære gjengen fra skolen. Den er ikke i vennelista mi. Før jeg fikk profil, fant jeg ut hva som var kult for meg. Jeg fant også andre som likte det samme, for eksempel refleksjon. Senere ble vi venner på Facebook. Jeg trenger ikke å poste meg selv i push-up BH på wall’en for å få likes.

Da jeg nærmet meg 13, hadde vi bare kopimaskin. Vi var noen jenter som skrev navnet til alle i klassen på et ark. Vi kopierte det i 25 eksemplarer og delte det ut. Alle måtte gi hverandre poeng fra 1 til 10. Vi samlet inn arkene og regnet ut alles popularitet. Jeg var bare litt mindre populær enn jeg hadde trodd. Men anelser ble til harde fakta når det sto et tall ved navnet. Heldigvis slo vi ikke opp på veggen hvor mange som likte hvem. Vi hvisket om det og gjemte arkene i en hemmelig skuff.

Portrettbilder hadde vi også. De utgjorde det meste av innholdet i lommebøkene våre. De ble tatt i fotoautomaten på togstasjonen. Flere måtte spleise på en remse med fire bilder. Da ble det enten veldig fullt eller veldig travelt i fotoboksen. Automaten fotograferte når vi minst ventet det, og alle så rare ut på bildene. Brystpartiet fikk ikke plass i utsnittet.

En gang skulle en klasse fra en annen by besøke oss. Vi fikk tilsendt «småbilder» av alle elevene. Disse la vi straks på kopimaskinen. Det gjalt å finne ut hvem av gjestene som var penest. Det var fort gjort, selv om vi var 25 dommere. Det var ikke populært å mene noe annet enn klassens mest populære.

Sosiale medier er forvokste klasserom. Alle vil vise flest mulig hvor kule de er. Folks sanne ansikt stiller svakt. Men megarommet Facebook er ikke lenger førstevalg for tenåringer. Siste nytt er at de foretrekker anonyme nettverk som Snapchat, Whisper og Secret. Når hviskingen får en renessanse, tør de unge kanskje å fortelle hverandre at de ikke føler seg så kule. At det var derfor de lå langflate etter likes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Læreren mot strømmen

En amerikansk lærer fortalte elevene noe annet enn de hører fra foreldrene. Over natta ble han en YouTube-sensasjon.

David McCullough Jr. har vært lærer siden 1986. Da han talte for avgangselevene ved Wellesley High School i 2012, trodde han publikum var lite og lokalt. Men noen filmet. Snart var talen sett av to millioner på YouTube.

DuErIkkeUnik-omslag (1)Når barna ikke gjør opprør mot foreldrene, må læreren gjøre det. McCullough er ikke imponert over tendenser i dagens oppdragelse. Foreldrene vil ikke at barna skal sikte mot vanlige jobber. De vil ha spesielle barn som blir hyllet. Hyllesten er viktigere enn innsatsen. Å bli sett er viktigere enn å se omgivelsene. Karakterer er viktigere enn læring. Mitt barn er mer unikt enn andres, og barnet får høre det. Bretter det et papirfly, ser foreldrene en kommende astronaut.

Nå har McCullough skrevet bok. «Du er ikke unik» kom nylig ut på norsk. Der slår han et slag for nysgjerrighet og lærelyst. For å lære, må barn ha frihet til å feile og ikke være best. De må få lov å ta sjanser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de skal takle dem. Der svikter dagens foreldre, mener han. De «redder» barna fra enhver utfordring. De ber læreren forlenge tidsfrister og se bort fra dårlige prøver.

Læreren vil at en skoletime skal være noe mer enn en forberedelse til neste prøve. Elever kan få en sekser på prøven uten å ha lært noe særlig. De kan få en treer og ha åpnet en skattekiste. Læring handler sjelden om rette svar. Konkurransen i de målbare målene har tatt helt overhånd. Foreldre og barn jager kortsiktige mål som ikke gavner barna i lengden.

Hvert år uteksamineres 3,2 millioner unge fra videregående skoler i USA. 37 000 av dem er skolens beste elev. 340 000 spiller amerikansk fotball. Bare 11 får plass på banen under en landskamp. Læreren stiller spørsmål ved rådende ambisjoner: A i snitt og en plass på elitelaget. Disse målene er ikke viktige nok for all den ensidige innsatsen de krever. Og få vil noensinne nå dem.

I USA fins en motvekt mot selvopptatt klatring. Mange skoler, både private og offentlige, har obligatorisk samfunnstjeneste. Det regnes som en viktig del av allmenndannelsen. De unge får oppdage gleden ved arbeid som er viktig, men ikke glamorøst. Samfunnstjenesten vies stor vekt ved opptak til høyere utdanning. Kanskje Norge burde innføre det samme.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

– Jeg begynte å akseptere hele meg

Dette intervjuet sto på trykk i gatemagasinet =OSLO i september 2013.

I flere år skjulte hun at hun gikk på en skole som forandret livet hennes. Prinsesse Märtha Louise kaller seg ekstra sensitiv, og er ikke lenger redd for å snakke om det.

OMSLAG-Sep-2013-1Lenge var medlemmer av kongefamilien kjent for å mene minst mulig. De uttalte seg helst om søte barn og spreke hundreåringer. Vi fikk sjelden høre om deres innerste tanker og følelser. Dette forandret seg sommeren 2007. Prinsesse Märtha Louise hadde registrert et nettsted i sitt eget navn. Her fortalte hun det hun lenge hadde skjult bak rideklær og høyt hår.

Den som bare leste nettsiden, hadde liten grunn til å skvette i stolen. Prinsessen fortalte om en varhet for andres følelser. Fra hun var liten, kunne hun lett sette seg inn i andres situasjon. Folk kunne bli forbløffet når hun forsto hvordan de hadde det bak fasaden. Prinsessen skrev om sin interesse for alternativ medisin, og nevnte såvidt engler. Med foretaket Astarte Inspiration skulle hun holde kurs sammen med venninnen Elisabeth Nordeng.

Prinsesse Märtha Louise møter oss på =Norges bittelille kontor i Fredrikstad. Hun er ikke så stor selv heller. Bollene får stå i fred på bordet, men bladene vil hun se på. Det er ikke noe svært ego som har kommet. Prinsessen glir lett inn i samtalen, og vi glemmer fort at hun er født til noe annet enn oss. Sminken er like enkel som journalistens og miljøarbeiderens. I klesveien har hun nok noe bedre rådgivere enn oss. Fotografen faller pladask for den grønne kjolen.

– Jeg er litt naiv, sier prinsessen. – Jeg hadde aldri trodd det ville bli så stort i media.

Hun sikter til foretaket som pressen døpte Engleskolen. Kanskje burde hun skjønt det. Men prinsessen hadde faktisk klart å skjule at hun selv gikk på en lignende skole. I nesten tre år tok Prinsesse Märtha Louise kurs ved Holistisk Akademi i Oslo. Hun møtte opp sammen med femten andre, og ingen sladret.

– De var veldig lojale, sier hun om medelevene.

Hun har alltid hatt gode venner. Likevel følte hun seg ensom i oppveksten. Det var to ting som gjorde henne annerledes. At hun var prinsesse, og at hun tok inn mye informasjon om andres følelser.

– Jeg kunne ikke prate med så mange om denne følsomheten. Nå leser jeg at 20 prosent av befolkningen er høysensitive. Det vil si at de blir mye påvirket av andres følelser, og av sterke sanseinntrykk. Noen mener de er hysteriske, men jeg kjenner meg veldig igjen. Det går også an å være høysensitiv på visse områder. Mange har vel gått inn i et rom og øyeblikkelig kjent hvilken stemning det er der. Det er slik mange av oss navigerer i livet. Så kan man utvikle den evnen videre, og det har jeg gjort.

Hun synes ikke det er særlig mystisk. Mange forskere og forfattere har tatt tak i det. Prinsesse Märtha Louise nevner Lynne McTaggart, som bygger bro mellom ånd og materie i boken «Den usynlige veven». Vil prinsessen selv bygge en slik bro? Hennes første studium i Oslo var ingen hemmelighet. Hun ble fysioterapeut, og ingen stusset over motivene hennes.

– Det kroppslige fikk jeg veldig på plass i fysioterapien. Det var noe med hendene mine jeg måtte utforske. Jeg har alltid vært interessert i hvordan mennesker er satt sammen. Og så er jeg litt sånn hjelper. Neste skritt ble å finne ut hva kroppen forteller oss. Når et menneske går over gulvet, kan hun se ut som en tinnsoldat. Hva uttrykker denne kroppen? Slik kom jeg borti Rosenmetoden. Den handler om muskelspenninger og hva de holder på av hemmeligheter.

Mens prinsessen behandlet folk, fikk hun bilder på netthinnen som hang sammen med pasientenes traumer. Dette begynte hun å utforske.

– Det er viktig å binde det sammen, det fysiske og det andre. Jeg har alltid tatt inn ting fra andre mennesker, men jeg trodde ikke jeg kunne bruke det til noe. Jeg syntes bare det var utrolig spennende. Da jeg gikk på Holistisk Akademi, falt jeg på plass. Jeg begynte å akseptere hele meg. Det endret livet mitt. Hele livet hadde jeg strevd med å integrere prinsessen og privatpersonen. Jeg har vært langt nede i forhold til å takle livet.

– Har du selv gått i terapi?

– Ja, litt forskjellig. Gjennom tenårene var jeg innmari usikker. Jeg lurte på hva som var riktig av meg å si. Hvis noen kritiserte meg, tok jeg meg veldig nær av det. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for å føle meg nede når jeg er så privilegert. Jeg skjønte tidlig at det er tilfeldig hvor du blir født. Både min bror og jeg har vært veldig opptatt av at alle er like verdifulle, uansett sosial bakgrunn.

– Har du hatt noen forbilder når det gjelder å bruke din rolle positivt?

Jeg synes det med forbilder er litt vanskelig, siden ethvert menneske er unikt. Man må ha som forbilde å utvikle sine egne evner. Ingen andre lever ditt liv. Men det er mange jeg beundrer som har delt av sitt overskudd. Jeg hørte om et nytt tiltak for å gi institusjoner mat som ellers ville blitt kastet av butikkene. Folk som gjør slike ting er et forbilde for meg.

märthaDen unge prinsesse Märtha Louise er det vanskelig å finne et vondt ord om. I hvert fall i mediearkiver. Hun fylte sine plikter, og hadde harmløse hobbyer som hester og korsang. De siste årene har kritikken haglet mot prinsessen. Hun er ikke den første fysioterapeuten som har interessert seg for alternativ medisin, men muligens er hun den mest kjente. Til tross for krass omtale, har hun det mye bedre enn før.

– Er du trygg på hvem du er, blir det lettere å takle kritikk. Jeg vet hva som er riktig for meg. Jeg har full respekt for at det ikke er riktig for andre. Da er det helt greit med den ytre kritikken. Det er ikke mengden kritikk som betyr noe, men hvordan du takler den.

Gatemagasinene =Norge og =Oslo jobber med mennesker som møter både forakt og latter. Likevel står de på utstilling og selger et blad. De vil tjene sine egne penger, akkurat som prinsessen. Det føles bedre enn å bli fullfinansiert av staten. Hva er verdig arbeid? Hvorfor blir noen sintere når prinsesse Märtha Louise starter «engleskole» enn når finansfolk investerer i klasebomber?

– Det med engler er blitt veldig blåst opp. Vi fokuserer på mye annet. Det handler om selvutvikling med en åndelig dimensjon. Når vi holder foredrag, blir mange litt overrasket. «Jamen, dette kan jeg jo forstå», sier de. Og vi svarer: Ja, det er dette vi alltid snakker om, men media vil ha noe annet. Det er interessant, hva folk egentlig vil ha og hva man tror «alle» vil ha.

På Astartes webside står det fortsatt lite om engler. Prinsessen sier at de jobber mest med det de kaller spirituell detox. Det handler om å løse opp i gamle mønstre du har tatt inn fra andre, så du kan finne din egen vei i livet. Hun gir oss et tenkt eksempel.

Kanskje du egentlig elsker å klatre i trær, mens moren din er livredd for det. Da kan du vokse opp og tro du er redd for å klatre i trær. Du lever deretter, helt til du oppdager at det var jo moren din som var redd. Så husker du plutselig din egen følelse av å klatre i trær, fra kroppens perspektiv. Følelsen av frihet. Da skjønner du at du kan leve ut fra ditt perspektiv. Du kan gi slipp på frykten når du finner ut hvor den kommer fra. Du kan ta tilbake kraften din, og ikke være offer.

Vi undrer oss over at ting som før var normale og naturlige er blitt alternative og rare. For eksempel økologisk mat, produsert uten sprøytemidler, eller barn som fødes utenfor sykehus.

– Jeg hadde hjemmefødsler, og det kalles alternativ fødsel. Men det er jo en helt naturlig fødsel. Jeg tror det er meningen vi skal ha kontakt med storheten og naturen. Kanskje vi trenger å komme mer tilbake til utgangspunktet.

Engler er eldgamle åndsvesner som beskrives både i jødedom, kristendom og islam. De er best kjent som Guds budbringere. Men Bibelen beskriver også engler som kontakter vanlige folk. De bibelske englene mangler som regel vinger. Det er kunstnere som har latt dem flakse i hopetall. Vi spør prinsesse Märtha Louise om hennes engler har mer til felles med følelser enn med fugler.

– For meg er det energi, en god kraft man kan få støtte fra. En type inspirasjon som kan hjelpe deg til å gjøre det du vet du bør, men ikke tør.

– Trygve Hegnar kalte deg en rå markedsfører. Hva tenker du om de som mener penger er drivkraften din?

– Hvis det stemte, hadde jeg gjort helt andre ting, sier prinsessen og ler godt.

I et økonomisk perspektiv har engler bare plass som inntektskilde. I et større, kosmologisk perspektiv, har de bedre plass å boltre seg på. For universet byr på mer spennende krefter enn Hegnars kjøpekraft. Til alle tider har folk undret seg over det som enda ikke er forklart. Og det er ikke lite. Likevel er det blitt tabu å interessere seg for egne og andres «mystiske» opplevelser. Privat er det mange som takker prinsessen for hennes åpenhet. Til og med hardbarkede journalister, har hun erfart.

– Dette er litt festlig. Journalister kan si vennlig til meg før et intervju at de forstår meg veldig godt. Så går kameraet på, og de durer i vei: «Hvorfor holder du på med dette idiotiske…» De vil være nøytrale, men går langt den andre veien. Jeg tror det er mye frykt for å være hele det mennesket man er. Jeg møter folk i butikker som sier «jeg er som deg», og så løper de videre. For meg er det helt naturlig å ta ibruk hele spekteret av meg selv.

Det er ikke bare rasjonelle skeptikere som kritiserer prinsesse Märtha Louise. Også teologer og kristne har hevet stemmen. «Vi tror også at engler finnes, men vi har ingen rett til å kontakte dem,» sa TV-pastor Jan Hanvold til VG i 2007. Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband ba Märtha melde seg ut av statskirken. Lydhøre og sosiale engler ville de visst ikke ha.

– Jeg vet ikke hvorfor de blir sinte. Jeg føler meg veldig hjemme i den norske kirke. Prester har også ulike syn. Generelt søker vi alle noe større enn oss selv. Jeg har ikke problemer med at andre møter det på andre måter enn meg.

En ting har mange av prinsessens kritikere til felles: De er menn.

– Menn trenger kanskje noe håndfast, mens kvinner føler mer på ting. Selvsagt er det ikke alltid slik, tilføyer prinsessen raskt.

– Synes du Ari har en god balanse mellom maskuline og feminine sider?

– Ja, absolutt. For en stund siden var han i India. Han fortalte meg om folk som møtte hverandre på en helt annen måte. De så hverandre fra hjertet. Det tror jeg er kulturelt betinget. Vår kultur har hatt veldig fokus på utdannelse, og mindre på den indre biten.

– Hva kan vi gjøre for å komme ut av hodet?

– Vi kan begynne å kjenne etter hvor vi er akkurat nå. Ikke være alle andre steder i hodet vårt. Før svevde jeg litt over meg selv. Nå er jeg mer på plass, takket være teknikker jeg har lært. Jeg blir ikke totalt utslitt etter offisielle oppdrag og sammenkomster. Jeg kan ha energi gjennom dagen, og ikke lekke så mye. Da kan jeg gi mer til mennesker.

Prinsesse Märtha Louise fikk ikke noe mystisk forvarsel om at hun skulle møte Ari. Hun var god venninne med moren hans, men sønnen var stort sett på reisefot.

– Jeg hadde kjent Marianne Behn i fire år før hun fortalte andre i familien at hun kjente meg. Første gang jeg møtte Ari syntes jeg han var litt irriterende. Neste gang vi møttes tilfeldig hos moren, hadde han drømt om oss.

Hva drømmen handlet om, får vi ikke sette på trykk. Men vi skjønner at Ari var åpen og ærlig fra første stund.

– Han sier ting rett ut, men det var ikke derfor jeg falt for ham. Vi begynte å prate ordentlig, og hadde mye til felles. Han er oppvokst i steinerskolemiljø, og jeg hadde en dadda som leste mye eventyr. Det var mye litteratur og teater i oppveksten vår. Da jeg traff Ari ville jeg veldig gjerne ha barn.

– Hva er viktigst for deg i barneoppdragelsen?

– Det er at barna lærer å lytte til hva de mener er sant. At de ikke trenger å mene det samme som Ari og meg. De må kjenne etter om dette er riktig for dem eller ikke. I tillegg er det jo viktig med rammer og grenser som man kan være fri innenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å få barn, enda jeg ikke var spesielt flink med dem. Før jeg fikk mine egne, visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle holde en baby.

– Gjør du noe annerledes med dine barn enn kongeparet gjorde med deg?

   – Mine foreldre var mye borte. Jeg har mer tid sammen med barna. Det er helt annerledes, for min nye familie er ikke like profilert. I London gjør vi mer sammen som familie enn vi gjør i Norge. Ari er dramatiker så han ville være nær scenen der borte. Og så er det fint at barna lærer engelsk.

– Kan Ari si hva han vil i en middag med dine foreldre?

Ja, det er en mye mer normal familiesetting enn folk kanskje tror.

– Sitter dere også i sofaen og spiser pizza og ser på TV?

– Ja, ja. Vi ser kanskje ikke så mye på TV akkurat når vi er sammen, da.

Prinsessen engasjerer seg i flere barn enn sine egne. Hele livet har hun hatt et fond for funksjonshemmede barn i sitt navn. Overskuddet går til gleder i hverdagen som de ikke får fra kommunen. Det kan være pizzakvelder, helgeturer og discokvelder. Spesielt det siste har slått an, sier prinsessen.

Det er viktig for funksjonshemmede barn å komme seg ut og møte andre. Utfordre seg selv og se at andre er i samme situasjon. Ikke bare sitte inne på sosiale medier. Ja, det gjelder jo for så vidt alle mennesker nå til dags.

I august mottok prinsesse Märtha Louise =Norge-prisen, en årlig verdighets-pris fra Stiftelsen Erlik, som er utgiveren av =Norge og =Oslo. «Gjennom motet og styrken hun har vist ved å være seg selv har hun blitt et forbilde for svært mange», sto det i begrunnelsen. Stiftelsen la også merke til hennes sosiale engasjement, som ikke alltid kommer godt fram offentlig. Selv sier hun at ett av hennes sterkeste møter i livet var med prostituerte.

Jeg var på julebesøk og lyttet til de prostituertes historier. Vi delte en følelse av å være annerledes. Det er utrolig flott hvis gatemagasiner kan hjelpe noen ut av prostitusjon. Jeg har møtt selgere innimellom og kjøpt bladet. Jeg tror mange rusavhengige er ekstra følsomme. Da tar man ansvar også for andres følelser. Det kan gjøre det vanskeligere å takle en vond barndom.

– På Maritastiftelsen møtte jeg de første rusavhengige i livet mitt og forsto at rus fører med seg mye vondt i tillegg til avhengigheten. I tillegg forsto jeg kjapt at hver person har sin egen helt unike historie og at jeg også her møtte mennesker jeg kunne lære noe av.

Prinsessen gir like gjerne en hjelpende hånd, som å snakke om en hjelpende ånd. Som fysioterapeut hadde hun praksis med slagpasienter i Nederland.

Jeg kunne ikke hollandsk, så jeg lærte det av pasientene. Jeg kunne forklare alt som skjedde i kroppen, men hvis noen spurte meg om været skjønte jeg ingenting. Det ble vanskelig å gå tur med pasientene og småprate. De hadde glemt engelsk etter at de fikk slag. De var ofte paralyserte på den ene siden av ansiktet, derfor kunne de ikke snakke så godt. Jeg lærte språket slik de snakket det. Jeg forsto ikke vanlig hollandsk, ler hun.

På dette tidspunktet i intervjuet ønsker vi oss bedre tid med prinsesse Märtha Louise, så vi kunne opplevd mer av den kongelige humoren. Prinsessen minnes at kong Olav hadde mye av den.

Det beste minnet jeg har av bestefar er latteren hans. Han var veldig morsom, særlig i julen. Vi feiret alltid jul sammen, og ofte kom noen fra Danmark og Sverige. Det var mange historier fra tidligere tider som var ustyrtelig morsomme. Da var kong Olav i sitt ess.

M&K

Munter stemning under intervjuet.

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

De som vet hvor skoen trykker


«Problemungdom» er et vanlig uttrykk. Googler du «ressursungdom» og lignende, får du sørgelig få treff.

Ungdom forbindes helst med trøbbel. Hele yrkesgrupper jobber med «problemungdom». De kartlegger problematferd og snakker med ungdom om problemer. Samtidig finner ungdommen sin identitet. «Jeg er et problem», sier 15-åringen «BB» til Aftenposten. Han sitter i barne- og ungdomsfengsel i Bergen. Hvem jobber med å se ressursene til folk som «BB»?

forandringsfabrikkenForandringsfabrikken er en stiftelse som startet opp i 2004. Medarbeiderne treffer barn og unge i barnevern, rusomsorg, fengsel og skole. De unge får titler som «BarnevernsProffer» og «SkoleProffer». De har jo lang erfaring med slike tjenester. De gir råd til hjelpeapparatet om hva som hjelper. Slik får de en ny identitet som ressursungdom.

Rådene fra de unge er ikke bare til pynt. Ved siste revisjon av barnevernsloven fikk BarnevernsProffene solid gjennomslag. I år skal PsykiskHelseProffene og SkoleProffene sette støkk i myndighetene. Voksne som hører sannheten, kan nemlig få sjokk. Det sier Arne O. Holm, styremedlem i Forandringsfabrikken. Jeg møtte ham på en konferanse for gatemagasiner i vår.

«Ingen spør de unge hvor skoen trykker,» sa han. «De har egentlig ikke noe språk for sin egen tilstand. Når de får det og begynner å fortelle, får politikerne bakoversveis. Noen har bodd i 17 ulike institusjoner og fosterhjem. Historiene deres er så sterke at det gjør vondt over alt. Og ingenting er viktigere enn sterke møter for å skape forandring».

Voksne snakker ofte om uønsket atferd. De vil regulere de unges oppførsel. Men oppførselen er bare et symptom. En av gatemagasinet =Oslos yngste selgere, Mads, sier det slik: «Rusmidler er ikke slemme. Det er årsaken til at vi bruker dem som pleier å være slemme.»

Spør du «problemungdom» hva som er problemet deres, svarer de ikke rus eller skulking. De forteller om ensomhet, dårlig selvbilde og andre vonde følelser. Hjelpetiltak må ta utgangspunkt i følelsene bak atferden. Mye hjelp gis til unge uten at de er spurt hva som hjelper. Slik «hjelp» kan bli rene problemfabrikken.

Årlig deltar 2-300 ungdommer som «proffer» i Forandringsfabrikken. Deres erfaringer kommer til nytte for andre som trenger hjelp. Å vite dette, er terapi i seg selv. En av de unge proffene sier: «Før var jeg et problem. Nå er jeg en løsning.»

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Kathrine tok av seg panseret

Før var Kathrine Aspaas knallhard. Nå har forfatteren og journalisten gjort raushet trendy.

Kathrine-shv

Portrettintervju fra =OSLO juni 2014.

I mange år var Kathrine Aspaas en av gutta. Hun drakk øl og skrev om bank, børs og oppkjøp. Siviløkonomen var ansatt i Aftenposten i tretten år. Hun flyttet aldri til et trivelig rekkehus utenfor byen. Hun fikk aldri mann og barn. Nær førti år gammel dro hun til New York og tok en master i internasjonale relasjoner.

Det var da knallharde Kathrine fikk noe å tenke på. I klasserommet satt studenter fra hele verden. De diskuterte politikk, og de elsket landet sitt. Det var en sårbar kombinasjon.

– Jeg har aldri lært så mye. Jeg lærte hvor forsiktige vi må være i en samtale. Vi vet ikke hva andre strever med. Jeg var veldig uforsiktig. Jeg gikk rundt og beit, forteller hun.

Det var ikke gitt at hun skulle bli den tøffeste jenta i klassen. Som barn i Åsgårdstrand ble hun mobbet. Ville hun bli med i bursdagsselskap, måtte hun betale. Jentene krevde blant annet å få en stor, oransje kam hun hadde vunnet på Tivoli i København. Kathrine avslo. Hun trakk seg heller tilbake til familiens kjeller. Der satt hun og hørte opera, og sang med. Vi undres på om hun var flink pike.

– Jeg var rar pike! Vendepunktet kom da jeg var fjorten. Jeg var på fest, og fikk ikke helt til å danse med de andre. Nå er det slutt på sjenansen, tenkte jeg. Den beslutningen har skapt mye trøbbel. Jeg har overkompensert og gått for langt.

Da hun ble journalist, syntes noen likevel hun gikk for kort. Kollegene var stort sett menn. De var barske både på jobb og på pub. En kveld på byen overhørte Kathrine en setning om seg selv: «Ingen er redd for Kathrine». Det var ikke et kompliment. For andre gang besluttet hun å forandre seg.

– Jeg skulle bli livsfarlig. En journalist folk fryktet! En av de første profilene jeg skrev om et menneske var så stygg at jeg har bedt om unnskyldning senere. Det var en kompensasjon for mitt dårlige selvbilde. Kvinner har ikke høy prestisje innen finans. Jeg undertrykte at jeg var kvinne. Det var dritstressende.

Hun forteller om et arbeidsmiljø hvor idealet var å være kritisk.

– Vi journalister holder vår kritiske fane så høyt at vi kan bli paranoide. Vi ser konflikter der de egentlig ikke fins. Vi er så redde for å bli kalt naive at vi ofte blir brutale i møtet med mennesker og historier. Det må vi begynne å snakke om. Vi har et ansvar for konsekvensen av det vi skriver.

Kathrine har alltid likt å konkurrere. Hun har stupt og dykket og tøffet seg. Da hun begynte å konkurrere i brutalitet, gikk det galt. Finansjournalisten var fremgangsrik, men mennesket ble deprimert. Stress og egoisme gjorde henne ensom, selv i andres selskap.

– Jo mer jeg kritiserte andre, jo reddere ble jeg for å være åpen selv. Frykten for å virke naiv stanset livsgleden min. Jeg var irritert på glade folk.

Den uglade journalisten ble etter hvert interessert i hjerneforskning. Hun leste om mental trening. If you can´t beat them, join them, tenkte hun om dem som var gladere enn henne.

– Før hadde jeg en kjempesuppe av dritt i hodet. Jeg gikk og tenkte: den liker meg ikke, den er dum, jeg er dum … Nå kan jeg lære den arme hjernen min å tenke annerledes.

Hun avslører det mest effektive hun har gjort for å ha det bra. Hver morgen snakker hun til seg selv om alt hun er takknemlig for. Det kan være fuglene, smaken av kaffe og at bikkja har fast avføring.

– Jeg kan fortsatt tenke negativt, men jeg avbryter meg selv. Jeg kommer på at jeg kan være takknemlig. Jeg er særlig takknemlig for hunder, valper og pusekatter som kommer min vei.

Hun snakker ikke som en flink journalist lenger. Hun bryter alle regler for en samfunnsrefser som vil virke smart.

– Det er så frigjørende å la være å kritisere! Å heller si: «Der tryna du, så bra, da er du kanskje et skritt nærmere å lykkes neste gang.» Slik gjør vi hverandre uredde. Vi taper ikke hjernekapasitet av det, tvert imot.

Kathrine har også mistet sansen for seriøse mediers flaggskip: hete debatter.

– Når noen brøler og roper, er det mange som ikke tør å ta ordet. Viktige stemmer kommer ikke fram. Dessuten går mange nyanser tapt når temperaturen er høy.

I 2008 forlot hun Aftenposten og begynte for seg selv. I boka «Raushetens tid» skildrer hun en ny type humanisme. Det handler om å åpne seg og dele. Hun holder foredrag for ingeniører, økonomer, forskere og foreninger. Statens kartverk oppmuntres til å dele kartinformasjonen sin med Google. Slik oppnås større og bedre fellesgoder.

Raushet og åpenhet er krevende. Vi må avsløre mye vi ikke liker. Men det lønner seg både menneskelig og økonomisk, hevder Kathrine. For noen er det vanskelig å velsigne ekteskapet mellom økonomi og gode gjerninger. Sosialt entreprenørskap er fortsatt rart, lenge etter at =Oslo ble et lønnsomt gatemagasin og sa fra seg offentlig støtte.

Kathrine har én forretningsmodell. Den heter tillit. Hun velger samarbeidspartnere med omhu. Men når de først er valgt, får de stor frihet.

– På arbeidsplasser rundt omkring må folk passe inn i små bokser. Det er ikke effektivt. De får brukt så lite av sin menneskelige kapasitet. De er redde for å gjøre feil, for det er ikke lov. De blir syke. Organisasjoner som gir folk tillit er de som vil overleve.

Kathrines business har gått hånd i hånd med selvutviklingen. Hun sto fram som misunnelig mens hun intervjuet forfattere i operaen. Hun fortalte om pillene hun får fra psykiateren sin midt i en spalte om datalagringsdirektivet. Hun har vært ensom og mislykket i flere kanaler. Hadde Kathrine (30) møtt Kathrine (47), ville hun ha himlet med øynene.

– Mitt gamle jeg ville ledd seg i hjel av den jeg er nå. Hun ville brukt alle hersketeknikker for å latterliggjøre meg. Det aller kleineste for henne ville vært alt pratet om sårbarhet. Det ville virke som en stor trussel mot det hun behersket suverent. Mot panseret hennes.

KathInne
Hun brøyter salatbollen sin til side.

– Nå vil jeg snakke om skam og faenskap!

Hun har beholdt guttas direkte framferd. Hun har også beholdt en spalte i Aftenposten. Det merkes på Facebook. Folk vil være med på å framsnakke fagfolk som får Kathrines rause stempel på seg. De kjenner seg igjen i Kathrines små livshistorier om skam og sårbarhet.

– Vi må få bort skammen rundt dypt menneskelige fenomener. Jeg skjønner kjempegodt at noen må drikke for å delta sosialt. Jeg har veldig respekt for selvmedisinering. Alene er det lett å trøstespise. Jeg reiser mye i jobben. Istedenfor å spise salat alene i hotellrestauranten, plyndrer jeg minibaren.

Lenge var den nye Kathrine Aspaas best kjent som konstruktiv skribent. Ikke som tyrann og sektleder. Ei heller som dum fjortis eller kynisk nettverksbygger. Så gikk hun på fest på årets kvinnedag. Der var også to mannlige journalister fra Aftenposten. De skrev en lang artikkel om kvinnelig heiakultur på nett.

Artikkelen trakk fram flere mektige kvinner, og kalte «Raushetens tid» bibelen deres. Kvinnene hyller hverandres åpenhet på Facebook. De omtaler hverandre som inspirerende på Twitter. Artikkelens ekspertkommentator, «den ettertraktede foredragsholderen» Ole Petter Nyhaug, hadde fått nok. «Fullstendig ukritisk», uttalte han.

Kvinnedagsfesten var boklansering for Anita Krohn Traaseth, toppsjef i Hewlett Packard Norge. Hun ble heiet fram av kvinnelige ledere i mannsdominerte yrker. Kathrine etterlyste heiing rundt andre arenaer enn skiløypene. Hvorfor heier vi ikke på forskere? Sosiale medier har vist hvor godt det fungerer å rose, og hvor dårlig det fungerer å «bitche», sa Kathrine. Artikkelen slutter med at Anita gråter av takknemlighet.

Over natta ble Kathrine Aspaas et navn i nyhetene. Der ble hun kjent som overfladisk og ekskluderende. Hun hadde også fått en gjeng. Kommentatorer og bloggere gikk berserk. De skrev om «raushetens tyranni». Kvinnene ble omtalt som en sekt med totalitære trekk. «Antibloggeren» Magnhild mente at «det oppleves som livsfarlig å være kritisk til dem».

Dermed fikk Kathrine smake sin egen medisin. Hun har selv skrevet skråsikkert om andre. Nå så hun hvordan media skaper virkelighet. Folk som verken hadde møtt henne eller lest «Raushetens tid» mente hun hadde et fjortisspråk.

– Jeg skulle gjerne møtt kritikerne. Vi kunne snakket rolig og lenge og sortert bort misforståelser. Ett av mine store mål er å bli mer glad i kritikk. Å møte den med nysgjerrighet fremfor angrep.

   – Er det foreløpig livsfarlig å være kritisk til deg?
   – Mens jeg skrev bok hadde jeg minst femten kritikere. Jeg ga manuset til de største finanshaukene jeg kjenner. Jeg ba dem finne logiske brister. De var sterke, men kjærlige kritikere. Snart klarer jeg kanskje å ta kritikk fra folk som ikke vil meg vel også. I heiadebatten diagnostiserte jeg kritikerne med psykisk smerte. Det angrer jeg på. Jeg antok noe om deres følelser og intensjoner. Det har jeg ikke noe med.

– Er det mange som misforstår begrepet raushet, slik du bruker det?

– Ja, stadig oftere. «Vær litt raus da», sier de. Det er kjiphet. Det eneste du kan gjøre med raushet er å utøve den selv. Dele egne historier. Ikke baksnakke andre. Lytte uten å dømme. Tåle ubehaget ved å stå i kritikk, uten å slå tilbake. Her er jeg fortsatt i bratt læringskurve.

Kathrine får mye mer kritikk som myk skribent enn hun fikk som hard journalist. Den feminine uttrykksmåten provoserer. Ikke minst damer blir irriterte. De er vant til å oppføre seg som menn for å nå toppen. Men nå begynner noen kvinnelige toppledere å opptre feminint. Anita Krohn Traaseth blogger både om fag og følelser.

– Råsmarte damer blir kalt hønsehjerner når de heiser rosa flagg. Kvinner som driver med vanskelige ting hver dag degraderes til en lallende gjeng. Det provoserer at de tar eierskap til fag fra et kvinneperspektiv.

Kvinner har alltid vært i flertall på Facebook. De har strødd om seg med hjerter og smilefjes. Kan slik rosende utveksling bli et rusmiddel?

– Det er vanskelig å si om man er avhengig før man slutter, smiler Kathrine. – Derfor vet jeg ikke om jeg er det. I oppveksten fikk jeg mye ros fra voksne. Kanskje jeg ble litt avhengig. Men jeg ble ikke styrket av mobbingen jeg opplevde. Jeg ble bare bånn ulykkelig.

Hun har vurdert å skrive en ungdomsutgave av «Raushetens tid». Boka skal handle om selvfølelse, skam og Facebook-avhengighet. Og litt om misunnelse.

– Jeg snakker om misunnelse både for professorer og ungdom. De unge nøler ikke med å innrømme at de er misunnelige. De lytter til hverandres historier med lysende øyne. Da er det umulig å ikke bli glad i hverandre. Det unge trenger aller mest, er følelsen av å være god nok.

Personlige historier sitter lengre inne for professorer. Men Kathrine får dem også. Hun husker spesielt en kvinne som var sykmeldt lenge for angst. Hun bestemte seg for å bli kvitt den delen av sykmeldingen som handlet om skam. Hun fortalte studentene sine hva hun strevde med. Da møtte hun en bølge av varme.

– Slike historier kan vi fortelle når vi har tatt eierskap til dem. Da spiller ikke andres reaksjoner noen rolle. Det tar lang tid å komme dit. Tenk på kronprinsesse Mette-Marit. I vår kunne hun fortelle om sin alkoholiserte far med kjærlighet.

   – Noen kaller det intimitetstyranni.
   – Jeg kaller det intimitetsbefrielse. Prisen for å skjule historiene, er ensomhet og avhengighet. Å ikke fortelle gjør at vi selvmedisinerer. Min visjon er åpenhet. Jeg treffer andre med samme visjon, men vi er ingen gjeng. Jeg har faglig interesse av ledere som jobber med dette.

En som har jobbet lenge med åpenhet i media, er Oprah Winfrey. Talkshowdronningen snakker med millioner av tv-seere slik andre snakker med sin beste venninne. Dermed får hun også gjester til å åpne seg. Kathrine nøler ikke med å kalle henne en av vår tids største journalister.

– Oprah har ligget langt foran sin tid. Hun har nok ekstremt lav prestisje blant journalistene som møtes på den store, årlige SKUP-konferansen i Tønsberg i dag. Man reduserer henne til en dame som slanker seg.

   – Har du lyst på ditt eget, rause tv-program?
   – Ja! Det skal handle om økonomi og hjerneforskning. Alt det jeg egentlig driver med. Jeg er jo en nerd. Gjestene skal være modige akademikere. Noen som ikke sitter trygt inni elfenbenstårnet og fortviler over at ingen ser dem. Noen som vil fortelle hva de driver med, og hva de drømmer om.

Kathrine har omsider begynt å leve det livet hun har. Ikke lengte etter det hun burde hatt. Ikke skamme seg over at hun aldri har fått til kjærligheten. Nå får hun til det meste. Snart lanserer hun «Raushetens tid» i USA. I Norge har den solgt nær 17 000 eksemplarer, og lydbok er på vei. Hennes neste bok tar for seg gåsehud. Det handler om kroppens kjemi og følsomhetens filosofi.

– For meg er gåsehuden hellig. Den sier fra når noe betyr mye for meg. Jeg vil skrive om hvordan den kan brukes som kompass. Jeg skal snakke med masse forskere – hjerneforskere, biologer, nevroøkonomer … Hypotesen er: Følg gåsehuden!

Selv får hun den av å høre orgelmusikk i en kirke. Og av folk som gjør noe mot alle odds i en film. Akkurat nå har hun mer angst. Hun har lagt ut noe på Facebook, og lurer på om det er kleint.

– Jeg var så yr og glad før jeg gikk hjemmefra. Da gjør jeg mye rart. Jeg gir bort seks bøker hvis folk forteller hvem de heier på. Jeg la det ut på Facebook klokka halv tolv. I min gamle verden er det kleint. Og SKUP-konferansen for kritisk journalistikk starter klokka fire!

Journalister i raushetens tid.

Journalister i raushetens tid.

 

5 kommentarer

Filed under Portrettintervju

Da Kevin fikk igjen troen på mennesker

Den som vil hjelpe ungdom må ut av kontoret, viser forskning.

Jeg eier ikke interesse for fotball. Men en ting har jeg fått med meg. Det er lettest for et lag å vinne på hjemmebane. I fjor ble det 117 hjemmeseiere i Tippeligaen. 61 kamper endte uavgjort, mens bortelaget vant 62. Vet du ikke opp og ned på en tippekupong, er det tryggest å krysse på H.

ungdomisvevetNoen får nesten aldri prestere på hjemmebane. De har ikke en gang et lag når de må bort. De er ungdom som faller utenfor. «Det startet vel i barnehagen,» sier Kevin Nystad. Han var mobbeoffer og stakk av fra hjembyen som 15-åring. Han hadde mistet troen på mennesker. Velferdsstaten lurer på hvordan ungdom som Kevin kan hjelpes. Merkelig nok har den sjelden spurt ungdommen. Den har pusset opp kontorer og ventet på skjemaer.

En veileder ved et NAV-kontor i Nordland sier: «Hjelp! Det er ikke min jobb å gå ut av kontoret. Jeg saksbehandler på data og tar telefoner, det kan jeg ikke gjøre utenfor kontordøra. Jeg har timeavtaler og møter på kontoret. Brukere og samarbeidspartnere kommer til meg. Det er mest effektivt, da går det ikke så mye tid bort i reising. I stillingsinstruksen min står det ikke at jeg skal gå ut og oppsøke brukerne på deres arena. Dessuten er det tryggest for meg å være på kontoret.»

Sitatet kommer fra en fagsamling høsten 2012. Den NAV-ansatte innså at ungdommen vanskelig kunne vinne på hennes kontor. Noen år tidligere spurte nordlandsforskere utsatt ungdom hva som hjelper dem. Svarene stemte ikke med tilbudet de ofte får. «Hjelpen» sitter bak stengte dører og oppfattes som lite tilgjengelig. En usikker ungdom på et offentlig kontor spiller på bortebane.

Forskningsprosjektet het «Ungdom i svevet» og ble oppsummert på en plakat. Øverst står det «Gå ut av kontorene». Kevin var heldig. Han traff en sosialarbeider som tenkte selv. Marianne Andreassen hadde fått en melding om Kevin fra Barnevernet. Han var kommet alene til Sortland.

Da Kevin ble liggende syk hjemme, ringte Marianne og spurte om han trengte noe. Så kom hun hjem til ham med en hamburger. Den var svidd, men Kevin glemmer det aldri. «Den var gitt med så godt hjerte at den ble veldig god,» sier han i filmen «Det magiske øyeblikket». Mariannes gjerning ga ham troen på mennesker tilbake. I dag jobber han som ungdomskonsulent i NAV. Velferdsstaten kan bare drømme om hvor mye penger den sparte på Kevins magiske øyeblikk.

Eller som det heter i forskningen: Vi må finne ungdommene der de er, bry oss om dem og være tilgjengelige for dem. Når de finner en person i hjelpeapparatet de får tillit, må vi legge til rette for at den gode relasjonen kan vare over tid.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Da kronprinsparet sviktet symbolpolitikken

Kjære landsmenn,

SU-leder Andreas C. Halse mener kronprinsparet bør bry seg mer om sitt folkelige image. Jeg synes de kan få bry seg om barna sine.

SU-lederen mener de bør tenke mer på imaget sitt. Jeg synes de kan få tenke på barna sine.

Jeg kjører trikk, akkurat som kong Olav. I hvert fall gjorde han det en gang i desember 1973. Jeg har kjørt trikk flere ganger, for ikke å snakke om buss, tog og t-bane. Faktisk har jeg aldri hatt bil. Nå har jeg fått meg elsykkel. Ikke en dyr snobbesykkel, men en folkesykkel med små hjul (som ikke tror de er noe større). Nylig delte jeg sofa med Charter-Svein. Og jeg har ofte kjøpt Fjordland ferdigmat på det lokale kjøpesenteret i joggebukse. Men på ett punkt må jeg skuffe dere. Så fort sønnen min kom hjem fra barselavdelingen i fjor, meldte jeg ham inn i Foreningen Oslo Montessoriskole Øst. Jeg trodde han var noe, og ser helst at han slipper å bli noe mindre når han begynner på skolen.

Maria Montessori var en italiensk lege som opplevde to verdenskriger. Hun mente at en fredeligere verden må begynne med barna. Hvordan slår det ut i Montessoriskolens læreplan? Jeg leser for eksempel om en antiheroisk tilnærming i historiefaget. Det betyr at vanlige folk står i fokus, mer enn «helter». Barna skal bli bevisst at alle er med å utvikle historien. Barn er faktisk så viktige for Montessoriskolen at de kan fordype seg på sitt eget nivå. Kunnskapen har ingen aldersgrense.

Det hadde vært hyggelig om Bu junior møtte hans kongelige søthet Sverre Magnus på trikken en dag. Men jeg synes det er enda hyggeligere at prinsens foreldre tenker på hva slags skole som passer for akkurat ham. Valget overrasker meg ikke. For søsteren har de valgt en annen skole. Hun skal tross alt ha et litt annet yrke, hvor det er viktig å kunne andre språk og ikke være redd for smarte folk fra andre land. Disiplinen på Oslo International School kommer nok også godt med når hun må sitte seg gjennom tørre taler uten å se trøtt og lei ut.

Noen er politisk forpliktet til å mislike privatskoler uansett innhold og pris. Det er ikke samfunnsdebattant Elisabeth Nordheim. På Facebook skriver hun at sønnen har gått på St. Sunniva. Den private grunnskolen i Oslo sentrum har trang økonomi, men vekker oppsikt for gode resultater med tospråklige elever. Nordheim skriver: «Den skolen er MYE mer nedpå, menneskelig og i øyehøyde enn de snobbete og kritthvite offentlige skolene vi sogner til her i Oslo Nord.»

Jeg kan godt hisse meg opp over folk som ikke kjører kollektivt. Men da tenker jeg på miljøet og ikke på imaget deres som lite folkelige. Jeg gir også blaffen i kongebarnas image, så lenge de får en god utdanning. Det norske folk har liten grunn til å klage over ulikhet i privatpedagogisk regi. Hvis noe bidrar til ulikhet i skolen, er det boligpriser i ulike offentlige skolekretser. En vanlig privat grunnskole, som St. Sunniva, Steinerskolen og Montessori, koster 20—25 000 kroner i året og tar inn folk fra enhver skolekrets. De fleste har dyrere uvaner enn det å avse i «verdens rikeste land».

46 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Du skal ikke ha andre skoler enn meg

Hvorfor har datanerder høyere status enn lærere? Det fins en åpenbar grunn.

Tenk deg at det ble nedsatt et utvalg. Nå må vi foreslå et rammeverk, tenkte utvalget. Vi må få orden på internett. Vi vil ha et sterkt offentlig nett der alle får et likeverdig tilbud, uavhengig av bakgrunn. Vi lager en reform.

Etter reformen blir du født. Du sitter mye på fanget til bestefar med bøker. En dag ser du en bok i hylla med et vanskelig ord på. Bestefar blir svimmel av stolthet når du leser P-S-Y-K-I-A-T-R-I. Du er fire år og kan nesten ikke vente til du blir seks. Da får du gå inn på internett. Du har hørt at det er mye mer å lære der.

På den rette dagen løper du til datamaskinen. Nettleseren ber ikke om brukernavn og passord. Etter reformen er det bosted og alder som gjelder. Du bor i en småby, og får bare besøke ett nettsted. La oss kalle det Schoolbook.

Bokstavene har du lært for lenge siden. På Schoolbook må du likevel «lære» dem sammen med 25 andre på din alder. Du føler deg som en forbryter fordi du satt på bestefars fang med bøkene som fireåring. Du innkaller ikke til møte med Schoolbooks ledelse for å drøfte «problemet». Du er ikke så voksen til sinns. Du tenker bare at på Schoolbook, der er du og din kunnskap verdiløs.

Dette handler om en begavet elev jeg kjenner som ble aggressiv og deprimert. Han prøvde å ta med mer avanserte bøker på skolen. Det ble ansett som et problem. Det eneste som hjalp, var å være hjemme. Internett var ikke reformert. Der fant gutten fora for alt han ville lære. Kunnskapen hadde ingen aldersgrense. Han lærte engelsk ved å skrive med eksperter fra hele verden. Han fikk igjen kunnskapstørsten, men det krevde tid og terapi å bli kvitt skoleangsten.

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest blitt henvist til ett nettsted. Der kunne de kommunisere med noen få jevnaldrende og enda færre voksne. Søkte de på «matte» fikk de et par treff. For å få et par til, måtte de vente et år. Heldigvis er nettet mye mer mangfoldig. Derfor har IT-folk høyere status enn lærere. Det betyr ikke at alle barn lærer ved å slippes løs på nett. De lærer på ulike måter. Med oppfølging lærer de mer, så sant de følges opp på sitt nivå.

Fellesskolen vil behandle alle likt. Da diskriminerer den alle som avviker fra gjennomsnittet. Alt kan ikke oppnås for alle med én læreplan. Fellesskolen og dens stakkars lærere har for mange oppgaver. Samfunnet trenger et mangfold av skoler, slik det trenger et mangfold av jobber. Vi må dyrke alle barn, ikke bare de best tilpassede.

problembarnFør jeg begynte på skolen visste jeg ikke hvem de «flinke» var. Jeg så barn med ulike evner. Jeg respekterte folk jeg senere avskrev som dumme eller rare. Skolen stemplet dem som «problembarn». De kunne for lite eller for mye. De interesserte seg for feil ting eller lærte på feil måte. Noen passet bedre inn på Steinerskolen, det eneste alternativet de hadde til fellesskolen. Andre føler seg fortsatt dumme eller rare. Altfor få opplever fellesskolen som en kick-start på et konstruktivt liv. For noen er den bare en utsettelse av møtet med NAV.

 

Relatert: 

Skolevalgets kvaler
En ny sjanse som håndverker
For smarte for skolen

5 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO

Råflotte og stappmette cheerleadere

Oftest er det et rødt hus med skråtak. Noen ganger er det brakker i stabler. Jeg ser meg forgjeves rundt etter en byggeplass. Kan det være her? Noen steder kan jeg løfte det tunge håndtaket i porten og gå inn uten at noen reagerer. Andre steder får jeg selskap av godt påkledde damer før jeg får håndtaket til å virke.

De siste månedene har jeg besøkt seks barnehager. Tre som journalist og tre som mamma. Mammaen er utvilsomt mest populær. En av barnehagene slapp henne nesten ikke ut igjen. Jeg ble omvist av sjefstanten (som sikkert har en kjedeligere tittel i virkeligheten). I småbarnsavdelingen var det så stille at jeg fikk lyst til å legge meg inn til rekreasjon. Hvordan fikk de ti ettåringer til å sove samtidig? Å, de tar etter hverandre litt utpå høsten, sa sjefstanten. Hun hadde jobbet der i 38 år.

hellokittyDa jeg fullførte barnehagen midt på åttitallet, var den fri for ettåringer. Mye annet har også forandret seg. Når en jente henger i en ribbevegg i dag, turner hun ikke. Hun er cheerleader med Hello Kitty på kjolen. Gutter med Angry Birds på genseren blir fullstendig overdøvet av staselige jenter som synger «Skjera bagera» med Maud og Kornelia fra MGP Junior. Da jeg gikk i barnehagen het det Grampri, og artistene var voksne og hadde etternavn. Den gang hadde vi stort sett ingenting på klærne våre.

Når barnehagebarn er borte i dag, er det ikke sikkert de ligger hjemme med feber. De kan like gjerne ha tatt seg en langhelg i New York. Selv om jeg besøkte barnehager på Oslos ytterste østkant, hadde barna råflotte vaner. De matet mellomstore biller i Thailand og nøt boblebad på hytta. Til gjengjeld er barnehagen blitt billigere enn da jeg gikk der. Familiepolitikken er endret, men barna er fortsatt litt i tvil om hva politikere driver med. Statsministeren er en mann som fikser hustak, gjetter cheerleaderen.

I 1985 var det lett å se hvem som var barn og hvem som var voksne. Nå går toåringer og svenske barnehageonkler i matchende parkdress. «Man blir voksen når man er 33 år», forklarer en liten gutt. Men noe er akkurat som før. Fastelavn er fortsatt en viktigere høytid i barnehagen enn noe annet sted. Fremdeles er det fjærenes, kvistenes og kreppapirets høytid. Og enda er ingen faste i sikte. Etter fastelavn er det tid for å spise seg stappmett på resten av fastelavnsbollene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Blir rausheten brukt opp?

Jeg blar i gamle minnebøker. Sidene er laget av papir. De flommer over av hjerter, blomster, border og til og med ansikter med blid munn. Noen har farget alle kronbladene med forskjellige tusjer. Andre nøyer seg med et tuntre oppført i gråblyant.

Jeg kan ikke huske et eneste avisoppslag om disse rosa bøkene. Jenter ble ikke beskyldt for å søke makt gjennom eksklusive nettverk. Ingen antydet at de burde vært mer kritiske, og ikke strødd om seg med godord til «verdens beste venninne» mens barn dør i Afrika. Ingen snakket om sekter av påtatt raushet.

Men de var jo bare barn! Barn vet ikke bedre enn å lire av seg ukritiske superlativer. «Du er den beste mammaen i hele universet! Over alle romraketter!» kan de si. De har ikke lært hva som bringer verden framover. En dag blir de kanskje avisspaltister som vet bedre. Da skjønner de at det er smartest å tyne folk som heier på hverandre. Særlig hvis de er vellykkede kvinner.

Jeg tegnet aldri store hjerter i minnebøker. Det faller meg også unaturlig bruke hjerter på Facebook. Noen av mine Facebook-venninner har alltid brukt hjerter og store ord. De er slik i virkeligheten også. De lovpriser det minste talent og gir store klemmer. Hvis de er sinte, merkes det godt. De er uredde både for rosa og svarte følelser. De har aldri kritisert meg for å bruke for lite hjerter. Vi aksepterer hverandres uttrykksform.

aspaas

Kathrine Aspaas: Syrias store skrekk?

Nå mener mange at rausheten har hopet seg opp rundt noen få, mektige kvinner, på andres bekostning. De skriver sinte blogginnlegg med bilder av skadde syrere. Logikken er at sterke kvinner som heier på hverandre i Norge gir mindre omtanke igjen til Syria. Vi bruker opp rausheten!

Deler vi en fysisk ting, blir det mindre av den. Deler vi noe ikke-fysisk, blir det mer. Jeg blir rausere hvis noen er raus mot meg. Jeg føler meg ikke truet av at noen heier på hverandre og inspirerer hverandre. Jeg vemmes ikke en gang over at de markedsfører hverandres bøker. Det er mye modigere å skrive om sine mest sårbare sider, enn å ironisere.

Alle søker anerkjennelse, enten de bruker gråblyant eller rosa tusj. I noen miljøer kreves blyant for å bli populær. Det faller meg lett å ta del i. Ingenting er lettere enn å kritisere. Er man i tillegg skrivefør, kan man lett oppnå litt nøktern, indirekte og intellektuell anerkjennelse. Iblant skaper blyanten interessante diskusjoner. Når den brukes til å klusse over hjertene, skaper den bare gråvær i hodet mitt. Jeg blir i hvert fall ikke inspirert til å kjempe for Syria.

7 kommentarer

Filed under Bloggpost, Lagt ut på Lesernes VG

Små flyktninger i eget land

Det er vanskelig å få nok fosterhjem. Samtidig står barnløse i kø for adopsjon og assistert befruktning.

handsHvert år trenger tusen nye barn i Norge et nytt hjem. Hvorfor nøler barnekjære folk med å ta hånd om barnevernsbarn? Aftenposten-journalist Mala Naveen var ufrivillig barnløs, og vurderte fosterbarn. Men mannen hennes klarte ikke tanken på å ta omsorg for et barn som kanskje måtte flytte igjen. Han oppsøkte adopsjonsbyrå. Der møtte han fortvilte konsulenter, skriver Mala i boka «Den globale baby»: «De var frustrerte over hvor vanskelig innenlands adopsjon var i Norge, og at de måtte se barn gå til grunne hos sine biologiske foreldre».

Det biologiske prinsipp har stått sterkt i norsk lov: Barn skal primært vokse opp hos sine naturgitte foreldre. Moderne psykologisk forskning slår beina under prinsippet. Det avgjørende er kvaliteten på tilknytningen mellom barn og voksne. Ikke biologiske bånd.

«Psykologiske foreldre» som fremmer barns utvikling er bedre enn biologiske foreldre som hemmer den. Hvis mishandlede barn får et nytt hjem tidlig, har hjernen stort potensiale for reparasjon. Adopsjon er bedre enn fosterhjem, og permanente fosterhjem er bedre enn midlertidige. Alt dette fastslår et ekspertutvalg i utredningen NOU 2012:5.

Aage Storm Borchrevink har påpekt at det biologiske prinsipp kan få urimelig stor vekt i hjem med fin fasade. Han skriver om Anders Behring Breiviks oppvekst. Barnevernet godkjente barndomshjemmet, som fremsto ryddig og harmonisk under deres besøk. Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri gikk dypere til verks. De fant god grunn til bekymring, men ble ikke hørt. Breiviks mor hadde selv en tragisk oppvekst med midlertidig opphold på barnehjem.

Hvorfor må barn flytte mellom ulike fosterhjem, institusjoner og foreldre som bare kan ha dem av og til? Slik er det i Norge, og slik var det i USA før Clinton-administrasjonen endret reglene. Barn med ustabil tilhørighet klarte seg dårlig. Derfor ble det innført en tidsfrist. Kan barna fortsatt ikke flytte hjem etter 15 måneder ute, adopteres de bort.

Det betyr ikke at de aldri får se opphavet igjen. Både i USA og England er det vanlig med åpen adopsjon. Barna kan fortsatt ha en viss kontakt med biologiske foreldre. En studie viste at adoptivbarna hadde gode erfaringer med slik kontakt. Faktisk bedre enn fosterbarna.

I Sverige og på Island er permanente fosterhjem regelen. Hvorfor gir vi ikke norske barn samme trygghet? Mange gode omsorgspersoner vegrer seg for å knytte bånd til et barn som kanskje må flytte etter flere år. I dag er det lettest å ha fosterbarn om du holder følelsene unna, og heller motiveres av pengene. Jeg håper på en endring der kunnskap veier tyngre enn gamle vaner.

28 kommentarer

Filed under Lagt ut på Lesernes VG, Min spalte fra =OSLO

Forbudte vennskap

Solveig er ett av mine forbilder på familiefronten. Hun er ikke redd for å gå imot strømmen når det trengs.

Solveigs gamle klassevenninne Linn er rusavhengig og selger gatemagasin på Vestlandet. Solveigs 90 år gamle far er fast kunde. Solveig har ofte lurt på hvordan det går med Linn. Da hun ba faren hilse fra henne, kom han tilbake med tårer i øynene. Så rørende glad ble Linn for omtanken.

Solveig og Linn har ikke møttes siden de gikk ut av ungdomsskolen på 1970-tallet. Strengt tatt var de aldri venninner. Kanskje burde de bli det nå, tenkte Solveig, oppmuntret av Linns takknemlighet. Så traff hun en annen fra gamleklassen i butikken. Et vellykket eksemplar. Solveig dristet seg til å nevne Linn. Den vellykkede Bjørg hadde gått hele barneskolen med Linn. Solveig kjente henne bare fra ungdommen.

«Uff, det gikk virkelig galt med henne,» sa Bjørg. «Takk og pris for at jeg ikke fikk lov til å være sammen med henne den gangen. Hun hadde jo problemer allerede fra barndommen. Hun var den første jeg visste om med skilte foreldre.»

Solveig ble stående å måpe. «Jeg tenker helt annerledes,» sa hun senere til meg. «Tenk om Bjørg og vennene hennes hadde fått lov av foreldrene sine å være sammen med Linn? Da hadde hun kanskje sluppet å havne på kjøret.»

vennskapSolveig visste hva hun snakket om. Hennes egen sønn Pål falt utenfor på skolen fordi han kunne for mye. Han ble venn med Svenn, som falt utenfor fordi han kunne for lite. Hjemme hos Svenn var det mye alkohol, derfor var de mest hos Pål. Svenn satt nede og spilte data mens Pål satt oppe og leste. De dyrket ikke konversasjonskunsten. Solveig sa til sønnen at han hadde lov å be Svenn gå hjem når han synes besøket hadde vart lenge nok.

Da svarte Pål: «Mamma, hvis du hadde vært hjemme hos Svenn, da hadde du ikke sagt det». Deretter var Solveigs dør vidåpen for Svenn. Familien tok ham med seg på ferie og besøk. Han hadde aldri opplevd noe lignende, og storkoste seg. Solveig slo også av en prat med Svenns mor når de møttes. Det gjør hun fortsatt, og moren virker sjeleglad for det. «Det er ikke enveis», forsikrer Solveig meg. «Jeg liker å prate med henne. Svenns foreldre er trivelige folk, de har bare hatt et altfor tøft liv».

Nylig stanset en voksen mann ved Solveigs cafébord. «Svenn?» sa hun, usikker på om det glade vesenet var husgjesten fra årtusenskiftet. Det var det. Han fortalte at han hadde fått jobb i et byggefirma. Det gikk bra med ham.

Etter å ha hørt de to historiene, skjønner jeg godt hvorfor Solveig aldri ville finne på å forby vennskap mellom de «vellykkede» og de vanskeligstilte.

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Det risikable hjemmet

Varme hjem og kalde barnehager er en seiglivet forestilling.

Vil du heller høre hva barna selv mener om viktige temaer? Les denne boka.

I denne boka får barna selv uttale seg om viktige emner.

Noen intervjuobjekter er vanskelige å nå på telefon. De kan være travelt opptatt med å stupe kråke eller leke zombie. De skriver heller ikke kronikker, så vi får aldri vite hva de synes om boka til Per Sandberg.

Barnehagebarn beskyldes for mye rart uten å komme til orde. Sandberg mener de blir utrygge kopier av hverandre når de utplasseres hjemmefra. Sjubarnsfar Dan R. Hagen støtter ham med kronikken «La mor være mor» i Aftenposten. I hans verden er den hjemmeværende kvinnen en utømmelig fontene av omsorgsfull oppmerksomhet. Hagen synes synd på barn som må tilbringe mesteparten av dagen «uten deres største trygghet: Mor eller far». Han skryter av at barna hans aldri har tilbrakt en time i barnehage. Hva de ville synes om å gå i barnehage, kan han umulig vite.

Etter utallige betroelser fra rusavhengige og andre vanskeligstilte, ser jeg ikke like rosenrødt på barndomshjemmet. Ingen bebreider barnehagen for at de endte opp på gata. Derimot forteller mange om foreldrenes voldelige, seksuelle og psykiske overgrep. Noen av =OSLOs selgere skildrer forhold i hjemmet så brutalt at vi ikke en gang kan trykke det anonymt i bladet. Å velge bort udugelige foreldre er mye vanskeligere enn å velge bort en dårlig barnehage. Det føres også en helt annen kvalitetskontroll med barnehagen enn med hjemmet.

Ingen får jobbe i barnehage uten plettfri vandel. Samme krav stilles ikke til foreldre. Om en voksen i barnehagen likevel gjør barna utrygge, fins det andre å gå til – som ikke har lovet evig troskap til kollegaen sin. Det garanterer ikke for omsorg, men 30 års forskning viser at utsatte barn som går i barnehage blir mindre aggressive og kriminelle i ungdommen. De gjør det bedre på skolen og faller sjeldnere ut av arbeidslivet enn risikobarn som holdes hjemme. Problemet er at ressurssvake foreldre også er de mest tilbøyelige til å ha barna hjemme.

«Statens barn» er skjellsordet Sandberg bruker om barnehagebarna i sin berømte bok. Jeg minner om at halvparten av norske barnehager er private. Bare i min bydel kan jeg velge mellom rundt 60 barnehager til høsten. De vektlegger alt fra språk til natur og bevegelse. De slipper meg inn når jeg vil komme og se hvordan de har det. Som regel blir jeg positivt overrasket.

Det mest spennende tilbudet for småbarn i min leilighet på dagtid, er «Drømmehagen» på NRK Super. Jeg kan også tilby kos med meg selv, men «Mini-Bu» viser mer interesse for å utforske omverden. Instinktivt ville jeg holdt rundt ham og kost hele tiden. Når jeg bruker tenkeevnen og ikke bare morsinstinktet, er jeg glad han engasjerer seg i mye annet – og mange andre – enn meg.

1 kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Inn med selvdisiplin

Selvdisiplin er traust og utrendy, men viktigere enn selvtillit for å lykkes.

ViljestyrkeNY-300dpi

En genial bok (flink forsker møter  journalist fra The New York Times).

Det var en gang en teori om at selvtillit var nøkkelen til suksess. Teorien var ikke grunnløs. Det viste seg at elever med god selvtillit fikk bedre karakterer, og at rusavhengige og kriminelle hadde dårligere selvtillit enn folk flest. Da psykologer ble hekta på selvtillit, kom nye ideer om barneoppdragelse. Foreldre og lærere oppfordret barn til å tro at de var skikkelig flinke. Rosen rev seg løs fra prestasjonene.

Så skulle tusenvis av vitenskapelige studier på selvtillit vurderes. Den amerikanske Association for Psychological Science bestilte en rapport, som kom i 2003. Elever med god selvtillit fikk fortsatt bedre karakterer. Men det var karakterene som jekket opp selvtilliten – ikke omvendt. Middelmådige elever som fikk psykologhjelp til å tro bedre om sine evner, fikk dårligere karakterer etterpå! De ble nemlig mer tilfredse med mindre innsats.

God selvtillit førte ikke til bedre resultater på skole eller i jobb. Det forhindret heller ikke rusmisbruk, men misbruket svekket selvtilliten. Det betyr ikke at selvtillit er en ulempe. Det får folk til å føle seg bedre og ta mer initiativ. Problemet oppstår når selvbildet blir urealistisk. Når elever synes de fortjener gode karakterer uten å jobbe.

Ved USAs eliteuniversiteter er hele 25 prosent av studentene asiater. Asiater får også bedre jobber i landet enn like intelligente amerikanere. Det har tvunget vestlige psykologer til å revurdere sine teorier om barneoppdragelse. Asiatiske foreldre legger større vekt på selvdisiplin enn de amerikanske. Rosen kommer først når den er fortjent. Den gode nyheten er at selvdisiplin kan trenes opp med varig virkning. Det kan ikke intelligens, den andre faktoren som tydelig påvirker hvem som lykkes.

Alt dette utdypes i boka «Viljestyrke» av Roy F. Baumeister og John Tierney. Moderne pedagoger vil helst premiere alle, skriver forfatterne. Men barna selv vil ha høyere krav. Da oppnår de nemlig mestringsfølelse. De som lager dataspill har skjønt dette. Spillene begynner ikke med å fortelle barna hvor fantastisk flinke de er. Barn foretrekker faktisk å starte på bunnen, og gjøre seg fortjent til fremgang.

Isteden for å klage over barns begeistring for dataspill, kan vi lære av spillets teknikker for å stimulere til innsats: Tydelige mål og forståelige regler som ikke endres. Rask og konsekvent respons på handlinger, med passe doser belønning og straff.

Å rasjonere med skryt betyr ikke å spare på omtanken. Kjærlighet kan uttrykkes på mange andre vis enn ved å skryte barns ordinære prestasjoner opp i skyene.

2 kommentarer

Filed under Min spalte fra =OSLO