Rusavhengige har ikke ett og samme problem

I fremtiden må vi slutte å behandle ruspasienter som en ensartet gruppe.

For folk som er tungt avhengig av ulovlige rusmidler, preges hverdagen av heroin, amfetamin eller beslektede stoffer, som virker beroligende eller stimulerende. Hvorfor blir noen så avhengig av akkurat disse stoffene at de ender opp på gata?

Kroppen produserer selv opioide peptider, med lignende effekt som heroin. Når vi opplever en nødsituasjon, kan de utløses i store mengder. Stoffene lindrer smerte, beroliger og skaper en følelse av mental avstand til det som skjer. Det kalles dissosiasjon.

Folk som er sårbare for stress eller har opplevd traumer, kan finne trygghet i rusmidler med lignende effekt som dissosiasjon. Dette beskriver den amerikanske psykiateren Bruce Perry i boka «Gutten som ble oppdratt som hund».

Et annet forsvar kroppen har mot trusler, er overaktivering. Adrenalinet bruser og gir oss ekstra energi til å kjempe eller flykte. Vi blir mer årvåkne, så vi bedre kan kartlegge farer. Utløses denne responsen ofte, kan hjernen endres. Konsentrasjon og impulskontroll svikter, og vi kan bli overdrevent vaktsomme.

Virkningen av amfetamin kopierer den overaktive responsen på fare. Stoffet gir høyere puls og økt følelse av styrke og muligheter. Endringer i hjernen knyttet til overaktivering, kan gi noen større trang til å ruse seg på stimulerende stoffer, skriver Perry.

Forfatter Maria Kjos Fonn ble avhengig av heroin etter en grov gruppevoldtekt og andre hendelser som førte til posttraumatisk stress. Avrusning gjorde henne bare sykere. «Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem,» sa hun til =Oslo i 2020.

Maria var heldigere enn mange andre, og fikk etter hvert traumebehandling som virket. Dermed fikk hun også mindre behov for å ruse seg. Ikke alle med rusproblemer har en traumelidelse, men alle har psykiske, fysiske eller praktiske vansker som ikke forsvinner bare ved å avstå fra rus.

Fremtidens rusbehandling må rettes mer inn mot underliggende problemer, som krever ulike løsninger og ikke kan behandles gruppevis.

Straffet for å hjelpe

«Det som kjennetegner den avhengige, er en fastlåsing i veldig få subjektposisjoner,» sa rusforsker Sverre Nesvåg til =Oslo i 2015. Det vil si få roller man identifiserer seg med. Fremtidens rusbehandling må låse opp døra til flere roller og identiteter. Hvorfor terper man på identiteten som rusavhengig? Hvorfor består så mye behandling av å sitte passivt og snakke om rusproblemet?

Pårørende Ane Ramm har kritisert rusinstitusjoner for å tvinge folk inn i rutiner fjernt fra et vanlig voksenliv. Hun foreslår mer trening i praktiske ferdigheter, studieteknikk og arbeid. Hun får støtte fra psykolog og høyskolelektor i sosialfag Liese Recke. Det som får de aller fleste ut av rusproblemer, er å delta i arbeid og aktiviteter de liker, sier Recke. Fremtidens rusomsorg må forberede folk på hverdagen, ikke bare lære dem å bli lydige pasienter.

Hvorfor regnes rusavhengige som en så eksepsjonell gruppe pasienter at fastleger ikke får bruke eget skjønn? En som nektet å svikte sitt faglige skjønn, var legen Sverre Eika, som døde i fjor. Han hadde mange rusklienter som ble dårlige av medisiner fra LAR (Legemiddelassistert rehabilitering). Han tilpasset medisiner til hver enkelt, så de slapp bivirkninger som angst, sløvhet og hevelser i kroppen. For det fikk han flere tilsynssaker mot seg.

Hans kollega Stig Asplin gjorde det samme, og ble fratatt retten til å skrive ut A og B-preparater i 2020. =Oslo-selger Hilde Bjerkeland var en av mange som var henvist til «gatas apotek» igjen da hun mistet Asplin som fastlege.

Hun mistet ikke bare medisiner, men også en fagperson som tok henne på alvor, som fulgte opp treningen hennes og hjalp henne med å trappe ned på metadon. Fremtidens rusbehandling må ta mer hensyn til pasientenes individuelle behov.

Virkelighetsfjernt

Blant de store risikofaktorene for rusavhengighet, er ADHD. Jeg har møtt mange Erlik-selgere med symptomer på ADHD som aldri fikk hjelp, og som selv fant ut at amfetamin hjalp. De som kjøper stoffet fra kriminelle pådrar seg problemer de kunne unngått om de tok amfetamin som medisin i rett dose med kjent innhold.

ADHD behandles med sentralstimulerende midler som i praksis er varianter av amfetamin. Likevel blir amfetaminavhengige med ADHD nektet medisin. Før du kan få ADHD-medisin, må du ha vært rusfri i tre måneder. Det er virkelighetsfjernt, mener Stig Asplin.

Heidi Hansen fikk diagnosen ADHD da hun var 21, etter å ha selvmedisinert med rusmidler i mange år. Det skulle gå ti nye år før hun fikk ADHD-medisin og omsider kunne skape seg et bedre liv. I dag har hun jobb og et godt forhold til datteren, som vokste opp i fosterhjem.

«Medisiner var nødvendig for at jeg ikke skulle droppe ut av rusbehandling,» sa Heidi til =Oslo i 2017. Med ADHD-medisin fikk hun ro på seg til å ta tak i problemer. Etter hvert valgte hun å trappe ned på medisinen.

Fremtidens rusbehandling må gi hjelp i riktig rekkefølge. Livsviktige tiltak må ikke brukes som premie for rusfrihet. Mange trenger tiltakene tidligere, og når de får dem, får de ofte mindre grunn til å ruse seg. «Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt,» sier psykolog Kari Lossius.

Hun mener vi må inkludere og ikke ekskludere rusavhengige som viser symptomer på sin egen sykdom. I dag er for mange dører lukket for dem som strever med å oppnå rusfrihet. For noen betyr det at dørene aldri åpnes. Dermed får de aldri utviklet selvtillit, og heller ikke tillit til det norske samfunnet.

Rusflyktninger

I Norge vil vi ha et helsevesen som ikke diskriminerer. Da må vi behandle rusavhengige som andre pasienter, ikke samle dem i egne systemer som umyndiggjør dem og betrakter dem som en ensartet gruppe.

Forskjellen mellom rusomsorg og øvrig helsevesen i Norge ble ekstra tydelig i 2020. Da økte dødsfall fra overdose betydelig, mens dødeligheten ellers i befolkningen var stabil til tross for pandemi.

På noen helsefelt har Norge klart det mange andre land bare drømmer om. På rusfeltet fins det europeiske land vi trygt kan lære av, der behandlingen styres mer av praktiske resultater enn av «moralske nykker», som Kari Lossuis har kalt det.

Norske «rusflyktninger» drar jevnlig til land i Mellom-Europa for å få tilpasset medisinsk behandling. Det disse landene gjør er verken å medisinere mest mulig eller å bruke mer penger på rusomsorg enn oss. Det handler mer om en holdning til folk med rusproblemer, som gjør at de blir lyttet til på lik linje med andre pasienter.

En 32 år gammel nordmann sa det slik i en e-post til sin belgiske lege som jeg fikk se: «Å bli tatt seriøst er noe jeg ikke har opplevd på mange år. Det er jævlig fantastisk! Jeg var nær ved å ta selvmord da jeg fant deg! Jeg føler at jeg skylder deg livet mitt!»

 

Illustrasjon: André Martinsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Min spalte fra =OSLO

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s