Partiene som lever av misnøye

Hvorfor stemmer stadig flere europeere på populister og ytre høyre-partier? Idéhistoriker Tarjei Skirbekk gir gode svar i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa».

Etter andre verdenskrig fikk moderate politiske partier høy oppslutning i Vest-Europa. Erfaringen med Nazi-Tyskland gjorde ytre høyre uglesett, og Sovjetunionen ga ytre venstre et dårlig rykte.

Moderate folkepartier sørget for balanse mellom marked og kapital. Enten de var sosialdemokratiske, sosialt konservative eller kristendemokratiske ville de ha et liberalt demokrati, en rettsstat, en sosial markedsøkonomi og et universelt velferdssystem.

Stø kurs med vekst og fremgang ble verdsatt av velgerne. Den vest-tyske forbundskansleren Konrad Adenauer (CDU) gikk i 1957 til valg på slagordet «Keine Experimente» (ingen eksperimenter), og fikk over halvparten av stemmene. Ved Norges stortingsvalg samme år fikk Arbeiderpartiet 48 prosent.

På 1970-tallet stagnerte vestlig økonomi. Det skyldtes blant annet to oljekriser og sammenbruddet av det internasjonale valutasamarbeidet (Bretton Woods-systemet) som sørget for stabile valutakurser.

Det politiske svaret ble liberalisering, med lavere skatter, privatisering og deregulering. Også venstresiden aksepterte dette i stor grad. Da Storbritannias høyredronning Margaret Thatcher på sine eldre dager ble spurt om sin største bragd, svarte hun «Tony Blair og New Labour».

Målet endret seg

På 1960- og 70-tallet var de fleste moderate venstrepartier skeptiske eller helt imot arbeidsinnvandring. Flere steder i Europa krevde de innvandringsstopp for å beskytte arbeiderklassen, mens næringslivet presset på for billig, tilreisende arbeidskraft.

Venstresiden tapte kampen, og på 1980-tallet snudde de også politisk. De ble mer opptatt av kulturelt undertrykte, og innvandrere var det nye proletariatet. Næringsliberalistene truet med at bedrifter ville flytte til lavkostland uten såkalte gjestearbeidere. I ettertid ser vi at mange bedrifter likevel flagget ut, mens gjestearbeiderne ble igjen.

På 1990-tallet forlot de moderate partiene tanken om en sosial markedsøkonomi som skulle sikre velstand for alle, og omfavnet globalisering. Å skaffe seg jobb ble et personlig ansvar, ikke et samfunnsansvar. Målet var ikke lenger sosial bærekraft, men et konkurransedyktig samfunn.

Samtidig erfarte europeere at økonomisk vekst ikke nødvendigvis gir flere arbeidsplasser, og at lønnsarbeid ikke alltid er til å leve av. Gevinster ved økt handel og fri flyt av arbeidskraft ble ikke rettferdig fordelt, og moderate partier lot det skje. Siden midten av 1990-tallet er formueskatt blitt fjernet i rundt en tredjedel av OECD-landene.

Arbeidsinnvandring gir barnevakter, bygningsarbeidere og baristaer som gjør de bedrestiltes liv enda bedre. Samtidig holdes lønningene nede. Ulikheten mellom de som tjener og taper på utviklingen har stadig økt.

Staten får ikke intervenere i markedet, men markedet får blande seg inn i offentlig sektor, populært kalt New Public Management. Mange velgere har etterspurt trygghet, mens moderate partier har tilbudt raskere endringer og mer usikkerhet.

De nye folkepartiene

Etter finanskrisen i 2008 trodde mange at tiden var inne for en mer rettferdig økonomisk politikk. Men svaret ble ikke mer regulering og omfordeling. Tvert imot ble krisen brukt til å presse gjennom mindre statlig involvering, kutt i offentlige budsjetter og mindre trygghet for vanlige lønnsmottakere. Boliger gikk tapt og arbeidsplasser forsvant.

Det ble dødsstøtet for moderate partier i de mest utsatte landene. Folk så banker og aksjonærer ta ut gevinst når ting gikk bra, mens vanlige skattebetalere måtte redde finansinstitusjonene når det gikk dårlig.

Samtidig ble mange land presset av store selskaper til å kutte skatter for at selskapene skulle etablere seg eller bli værende i landet. Små og mellomstore bedrifter fikk skatteregningen, og moderate partier lot det skje. Det er politikere som former skattesystemet, ikke finanskapitalister.

Over halvparten av alle nye jobber skapt etter finanskrisen i Europa er midlertidige. Folk som lever med vedvarende utrygghet, søker gjerne trygghet i politiske randsoner. Oppslutningen for populistiske partier i EU tredoblet seg mellom 2000 og 2017, til rundt 24 prosent.

En tysk undersøkelse fant klare koblinger mellom velgere sterkt utsatt for internasjonal konkurranse og handel, og støtte til ytre høyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). For disse velgerne framstår et trygt og stabilt autoritært regime som bedre enn et utrygt demokrati.

Et titalls europeiske land har nå populistiske eller sterkt høyreorienterte folkepartier, altså partier med over 30 prosents oppslutning. I Ungarn har høyrepopulistiske Fidesz hatt flertall i parlamentet siden 2010, etter at landet ble hardt rammet av finanskrisen.

Tidligere var sosialdemokratiske MSzP landets store folkeparti. Polen styres av en flertallsregjering fra «Partiet for lov og rettferdighet», som kombinerer velferdsstat med nasjonalkonservativisme.

I Hellas falt det sosialdemokratiske PASOK fra 43,9 prosent i 2009 til 4,7 prosent i 2015, mens venstrepopulistiske SYRIZA, som ligner norske Rødt, fikk 36,5 prosent. Både ytre høyre og ytre venstre er kritiske til globalisering, og lever av misnøye og polarisering.

Blir antidemokratiske

Populister og ytterliggående partier avviser de brede og demokratiske kompromissene som trengs for å skape sosial bærekraft, skriver Skirbekk. Får de beholde makten, viser historien at de blir undertrykkende og antidemokratiske.

Det er alvorlig at arbeiderklassen er presset, men det kan bli enda mer krevende når middelklassens misnøye øker. Ifølge McKinsey Global Institute vil cirka 22 prosent av dagens arbeid bli automatisert innen 2030, deriblant hver sjette middelklassejobb. Det vil også skapes nye jobber, men de vil kreve annen kompetanse enn jobbene som forsvinner.

Andelen som stemmer ytre høyre i Europa ligner nå nivået fra tidlig på 1930-tallet, da det også var økonomisk uro. Skirbekk ber de moderate partiene svare på velgernes bekymringer for å vinne dem tilbake. Arbeid til alle må igjen bli styrende for politikken deres.

Global bevegelse av arbeidskraft må reguleres, strukturell ledighet må motarbeides mer aktivt, og Europa må utarbeide et felles regelverk for lønn, arbeidsforhold og arbeidsvilkår. Sterke, universelle velferdssystemer må sikres.

Skattesystemet må bli mer progressivt, skatteunndragelse må straffes og sosial dumping må forhindres. Innvandring må være bærekraftig og tilhørende utfordringer fanges opp, så urolige velgere ikke lar seg utnytte av populister som splitter samfunnet.

Illustrasjon: André Martinsen