Forretningsmodellen som gjør oss til fanger

Å frigjøre seg fra skjermene kan ikke bare være et individuelt ansvar, mener Johann Hari. Hans nye bok maner til opprør mot distraksjonsøkonomien.

Da Adam var femten, droppet han ut av skolen. Han brukte nesten all tid foran en skjerm. I samtaler mistet han tråden og skiftet stadig tema. Johann hadde vært dåpsfadderen hans, og kom på at Adam pleide å like Elvis. Dermed inviterte han gutten på en rundreise i USA, med besøk i rockekongens hjem Graceland. Adam godtok betingelsen: at han måtte ha mobilen avslått på dagtid.

Da de to britene nådde porten til Graceland, fikk de hver sin iPad. Det fantes ingen levende guide lenger. Nettbrettet fortalte dem om de ulike rommene, mens skjermen viste bilder. Johann prøvde å få øyekontakt med andre turister, men mislyktes. Rundt ham gikk folk fra hele verden og stirret ned i iPaden, med propper i ørene. De eneste gangene de så opp, var når de tok fram mobilen for å ta en selfie.

Johann ble tankefull. Han sjekket selv Twitter og Instagram flere ganger daglig. Etter at han ble forfatter og Ted Talks-stjerne i 2015, fikk han mange nye følgere i sosiale medier. Han hadde alltid elsket å lese, men nå kunne han bruke tre timer på de første sidene i en roman. Han ble stadig distrahert, av tanker og av trang til å sjekke mobilen.

Dermed var Johann Hari i gang med sin nye bok, «Stolen Focus», som kom i vinter. En av mange han traff under researchen var Roy Baumeister, ekspert på viljestyrke. Han tilsto å ha fått samme problem som Johann: mens han leste en bok, kunne han bli fristet av en app på mobilen. I Danmark fortalte professor Sune Lehman om all tiden han kastet bort på meningsløse nyhetssaker på nett.

Folk som burde visst mye bedre, lot seg også distrahere.

Laben som endret verden

Hvordan kan vi unngå å bli enda mer distrahert i fremtiden? Å dra på ferie uten mobil, er som å ta på seg gassmaske for å løse problemet med luftforurensning. Johann kom på sporet av en bedre løsning da han traff Tristan Harris.

Da Tristan begynte på Stanford-universitetet i 2002, fikk han høre om et mystisk kurs ved Persuasive Technologies Lab. Pensum var psykologibøker med triks for å påvirke menneskers atferd. Tristan tok kurset, og lærte at det gjaldt å premiere ønsket atferd raskt. To av medstudentene hans skapte Instagram, ett av mange sosiale medier der brukerne kan gi hverandre «likes». Den fysiske verden gir oss sjelden like rask og konkret belønning.  

Etter studiene fikk Tristan jobbe med en app han selv var hekta på: Gmail. Han ville lage et mindre vanedannende e-postsystem, men lærte fort at arbeidsplassen Google målte suksess i tiden folks øyne var festet til Google-produkter. Jo lenger de stirret på skjermen, jo flere annonser så de. Apper skulle friste brukerne med alle slags varsler om nye hendelser. Å forstyrre folk er Googles bensin, innså Tristan.

Det var studenter ved Persuasive Technologies Lab som fikk ideen bak den nye distraksjonsøkonomien: å lagre og sortere all informasjon brukerne gir fra seg på nettet, og kartlegge deres psykologiske profil.

Profilen din er gull verdt for firmaer eller politikere som vil selge nettopp deg et produkt eller en idé. Jo mer informasjon selskaper som Google eller Facebook får om deg, jo mer penger kan de kreve fra annonsører. Virkemiddelet er å gjøre deg mest mulig engasjert i det som skjer på skjermen, alltid.

Premierer sinne

Da World Wide Web var ny, hadde nettsider en ende. For å komme videre, måtte du bevisst velge å klikke. Dermed rakk du å tenke at du heller ville gjøre noe annet. Programmereren Aza Raskin ga oss «evig skrolling», og i dag har sosiale medier en nyhetsrull som aldri slutter.

Aza fortalte Johann at han ble forferdet da han så folk sitte og skrolle i det uendelige. Han kastet selv bort mye tid han egentlig ville brukt på noe annet. For å bøte på skaden, laget han appen «Post-Social», som skulle hjelpe folk med å møtes utenfor nettet. Det viste seg umulig å få investorer, de spurte bare hvordan appen kunne kapre mest mulig av brukernes oppmerksomhet.

Johann Hari innså at smarttelefonen eller datamaskinen i seg selv ikke er problemet. Problemet er appene og nettsidenes utforming. De kunne ha hjulpet oss med å oppnå meningsfulle mål. Isteden utnytter de kunnskap om menneskelige svakheter. For eksempel er det bevist at folk ser lengre på noe negativt og sjokkerende enn på noe positivt og beroligende.

En studie viser at en Twitter-melding blir 20 prosent mer delt for hvert sinte ord. En annen studie viser at «indignert uenighet» dobler sjansen for «likes» og delinger på Facebook. En algoritme som vil klistre deg til skjermen vil altså belønne deg for sinne. Og når du er sint, tenker du mer overfladisk. Du bruker oppmerksomheten til å skanne omgivelsene for farer, ikke til å fordype deg.

Må vi bare finne oss i å bli mer distrahert i fremtiden? Før appene fantes det også industrier som svekket våre mentale evner. Bly ble blant annet tilsatt bensin og maling. Når bly samles i kroppen, kan det påvirke humør, hukommelse og konsentrasjon. Blyforgiftning kan svekke barns utvikling, fysisk og mentalt.

I 1975 hadde en gjennomsnittlig amerikaner 15 mikrogram bly per desiliter blod. I dag er tallet 0,85. Store industrier ble tvunget til endring da nye lover begrenset eller forbød bruk av bly. Kampanjer ledet av vanlige folk, som den britiske husmoren Jill Runnette, forandret lovene.

Et nytt opprør

Johann Hari ber oss gjøre tilsvarende opprør mot «overvåkningskapitalismen», det at teknologiselskaper lovlig kan spore oss på nett og selge private data til høystbydende. Sosiale medier må enten finne seg en ny forretningsmodell, som abonnement, eller de må få offentlig eierskap.

Myndigheter kan anerkjenne slike medier som et essensielt fellesgode, og samtidig påpeke at dagens modell forgifter psyken. I nesten alle land er kloakk et offentlig ansvar, blant annet for å hindre utbrudd av kolera. Vi kan ta samme grep for å forebygge «kolera for psyken».

Får dagens modell fortsette, vil vi se langt verre konsekvenser i fremtiden, advarer Tristan Harris og Aza Raskin. Et glimt av det fikk vi i 2019, da høyreekstreme Jair Bolsonaro vant Brasils presidentvalg. Tidligere ble han ansett som en klovn, altfor bøllete til å bli president. Han lovpriste tortur og voldtekt av folk han ikke likte, og sa han heller ville ha en død sønn enn en homofil sønn.

Så ble YouTube og Facebook brasilianernes hovedkilder til nyheter. Algoritmene prioriterte sinneutbrudd og sjokkerende historier, og Bolsanaro ble en stjerne. Støttespillere spredte løgner om at hans fremste konkurrent ville gjøre brasilianske gutter homofile, ved å gi alle landets barnehager penisformede tåteflasker. Dette ble en av de mest delte «nyhetssakene» under presidentvalget.

Teknologiens utnytting av våre psykologiske svakheter er ikke det eneste som får oppmerksomheten til å svikte i dagens samfunn. Johann Hari skriver også om annet som truer evnen til fokus og fordypelse, ikke minst hos barn. Disse tingene gjør det vanskeligere å motstå fristelsene på skjermen enn det ellers ville vært, og det skriver jeg mer om i neste innlegg.

Illustrasjon: André Martinsen

Reklame